Hei!

Sender deg en mail angående telefonsamtalen vi hadde om å få et intervju med deg. Vi vil gjerne møte deg personlig, men i og med at det passer best for oss grunnet travel skolegang, håper vi det går greit at vi sender deg spørsmålene via mail.

Som vi nevnte på telefon har vi en oppgave i faget Historie og Filosofi 2, om bruk av vold som politisk virkemiddel. Vi ønsker gjerne å vite hva du, som politisk talsmann for ungdomsorganisasjonen RKU, mener om dette? I og med at dere er en kommunistisk organisasjon, som ønsker en revolusjon synes vi det er interessant å høre med akkurat dere om dette temaet:

Hvordan stiller dere dere til bruk av vold i f.eks konflikter, demonstrasjoner, aksjoner?

Ser dere vold som et legitimt virkemiddel? I såfall hvorfor/hvorfor ikke?

Hvis du har tid, ønsker vi gjerne utfyllende svar. Det ville vært interessant å få deres syn på saken, i og med at dere er en organisasjon som baseres på tanken om en revolusjon.

Mvh Skoleelever

De fikk følgende svar fra Tjen Folket:

Hei,

Takk for spørsmål. Dette er et tema som mange spør oss om. Jeg skal forsøke å svare grundig.

Først et kort svar på deres to spørsmål:

a) Kommunister ønsker ikke vold. Vi mener vold kan være riktig i en del tilfeller. Om en demonstrasjon angripes av nazister er det for eksempel helt riktig å forsvare seg mot dette. Vi mener også det er legitimt når ungdommer i Frankrike og England bruker vold når de blir utsatt for kraftig undertrykking.

b) Vold er et virkemiddel alle stater og politiske partier på et eller annet vis anerkjenner. Vi kan ikke velge om vold er et virkemiddel eller ikke. Vi kan bare velge om vi skal bøye oss for denne volden, eller om vi skal reise oss mot den. Så lenge kapitalismen er voldelig er det legitimt å bruke vold for å avskaffe den.

Før jeg utdyper vil jeg tipse om disse sakene fra nettsida til Tjen Folket:

Den sosialistiske revolusjonen

Reaksjonær vold mot revolusjonær vold

Væpna revolusjon etter 22. juli?

Kommunisme mot terrorisme

En fredelig væpna revolusjon?

11. september og væpna revolusjon

Gjennom disse lenkene kan dere finne mye om et kommunistisk syn på vold og på revolusjon. Jeg skal utdype litt. Målet er å vise hvorfor væpna revolusjon er nødvendig, hvorfor politisk vold kan være legitimt – og ikke minst, at det ikke er kommunistene som er voldelige – det er kapitalismen og alle stortingspartiene som faktisk er voldelige i dag. Norske kommunister har ikke drept et eneste menneske siden krigen – i motsetning til alle partiene på Stortinget, som må holdes ansvarlig for hundrevis, kanskje tusenvis, av døde i Afghanistan og Libya. Den eneste volden vi støtter er vold mot et system som dreper millioner av mennesker hvert år. Frigjøring fra kapitalismen er selvforsvar.

1. Er det spesielt å mene at vold kan være nødvendig?

Av og til virker det som om våre motstandere mener at Tjen Folket er de eneste som forsvarer vold som politisk virkemiddel. Vår talsperson ble for en tid tilbake anklaget av Frp gjennom Adresseavisen for å være ”for vold” mens Frp var ”mot all vold”. Men er dette sant?

I dagens Norge er det staten som er den fremste utøveren av politisk motivert vold. I 2011 slapp norske bombefly tusenvis av bomber over Libya. Og 2011 var det tiende året Norge brukte politisk motivert vold i Afghanistan. Dette er helt reell og virkelig vold, som fører til at virkelige mennesker dør. Ingen vet hvor mange som er drept av norske bomber, men det dreier seg nok om hundrevis.

Okkupasjonen av Afghanistan og bombinga av Libya var operasjoner der den norske staten gikk sammen med andre stater for å fjerne en regjering og deres statsmakt. Disse regjeringene var representert i FN. Statsmakta er den politiske makta, altså har Norge vært med å ta den politiske makta i to andre land, med våpen i hånd, og sette inn nye makthavere som er mer vennlig til Norge. En slags væpna revolusjon – bare at den kom fra utlandet og ikke fra folket selv.

Okkupasjonen av Afghanistan og Libya er omfattende politisk vold som direkte eller indirekte støttes av alle partiene på Stortinget. SV er kritisk i ord, men sitter i den regjeringen som har ansvaret i dag. Alle de andre partiene mener okkupasjonen er bra. De bruker politiske argumenter (menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og demokrati) for å legitimere volden.

Okkupasjon og bombing er ekstrem vold. Titusener dør, hundretusener lemlestes, millioner blir traumatisert. Hverdagen i Afghanistan er ikke langt unna det forferdelige vi opplevde 22. juli. Hva gjør dette med menneskene i disse landene?

Vi trenger ikke bare snakke om denne typen ekstrem vold. Vi kan også snakke om den mildere og enda mer aksepterte volden som staten utøver innenfor landets grenser. Politiet har rett til å bruke vold, og de gjør det hver dag. Fengsel – altså frihetsberøvelse – er også en form for vold. Dette er vold som de fleste ikke reflekterer over. ”Alle” er enige om at dette er nødvendig.

Kort sagt er det slik at alle partier i Norge forsvarer en eller annen form for vold. Og det er bare en ytterst liten andel av befolkningen som er prinsipielt mot all vold. De kalles pasifister, og de ville ikke engang forsvare vold om ei jente forsvarte seg mot en voldtektsmann. For dem er voldelig selvforsvar like ille som en voldtekt.

Med andre ord – Tjen Folkets prinsipielle holdning til vold, nemlig at vold kan være nødvendig, deler vi med nesten alle i Norge.

2. Et voldelig system

Dagens Norge er en del av et verdenssystem. Nesten alle land i hele verden er koplet sammen i kapitalismen. Vi kan ikke skille Norge fra dette systemet. Det er forbindelser mellom Norge og nesten alle land i hele verden. Og det norske systemet er fullt integrert med et internasjonalt system der noen land er rike og noen er fattige.

Kapitalismen handler om at noen blir rike av andres arbeid og ressurser. Nord-Amerika og Europa har til sammen nesten 60% av verdens samla bruttoprodukt. Det vil si at på papiret har vesten over halvparten av verdens rikdom, selv om bare 1/7 av verdens befolkning bor her. Hvordan skjer dette?

Noen vil kanskje hevde at hvite folk jobber fire ganger så mye eller fire ganger så effektivt som andre. Eller at vi er fire ganger så smarte og dermed klarer å skape fire ganger så mye verdier. RKU tror ikke på dette. Og ved noe undersøkelse kan vi finne ut at svaret er et helt annet.

Etiopia er et av verdens fattigste land. Det ligger på Afrikas horn og deler av landet opplever tørke innimellom. De seneste tiårene er Etiopia blitt en stor eksportør av blomster. Blomster krever jord og vann – jord og vann man kunne brukt på matproduksjon. I 2011 var det en omfattende sultkatastrofe i Etiopia, der svært mange mennesker døde av sult. Blomsterproduksjonen fortsatte som før.

En undersøkelse viste at av bare 3 % av prisen man betaler i London for blomster fra Etiopia går tilbake til Etiopia. 97 % av prisen går til Europa. Det vil si at du kan kjøpe blomster for 3 kroner i Etiopia og selge dem for 100 kroner i London. Så fort blomstene er lastet på en båt i middelhavet, stiger prisen voldsomt og raskt. Slik er det med de fleste varer som produseres i fattige land men forbrukes i vesten. De landene som produserer får bare en liten del av det som varene er verdt på markedet i vesten.

Samtidig sulter millioner av mennesker i hjel hvert år. FN mener at omtrent 20 millioner dør av for lite mat hvert år. For oss er dette et voldelig system. Et system der de fattige landene skaper mesteparten av verdens varer og har mesteparten av verdens innbyggere, men får under halvparten av verdens verdier. Et system der folk dør av sult, selv om det er nok mat, er et ekstremt voldelig system.

Men det stopper ikke der. Om noen land gjør opprør mot dette systemet, så risikerer de at vestlige land bomber dem. Dette har skjedd mange ganger. Og USA har vært involvert i mange maktskifter og borgerkriger der de har fått USA-vennlige regjeringer innsatt.

3. Helliger målet midlet?

Det er et filosofisk spørsmål om målet helliger midlet. I praksis vil de fleste i Norge være enige i dette. Om du kan redde tusen mennesker ved å drepe ett menneske, så mener de fleste at dette er legitimt. Faktisk vil mange nordmenn gå mye lenger enn dette, og si at om du må drepe ti overfallsmenn så er det bedre enn selv å bli drept av disse. Denne moralen ser vi hver dag i amerikanske filmer og serier der hovedpersonen dreper seg gjennom titalls og hundretalls mennesker for å redde en datter eller kjæreste.

Under okkupasjonen av Norge (1940-1945) var det mange som brukte vold mot tyskerne. Målet var å frigjøre Norge fra tysk okkupasjon. De satte den nasjonale selvråderetten og friheten fra fascismen over retten til liv som også de tyske soldatene hadde. Men de gikk lenger enn som så – sivile nordmenn som samarbeidet med tyskerne var også legitime mål. Denne volden kunne være kontroversiell. Noen folk mente at nordmenn burde holde seg helt i ro og prøve å begrense volden mest mulig – og bare vente på at krigen skulle gå over. Jeg tror at i dag så vil de fleste mene at det var legitimt å bruke vold for å frigjøre Norge fra okkupasjonen.

Tjen Folket er de norske kommunistene. Det finnes kommunister i alle land i verden. Over alt arbeider vi for det samme målet – en verden uten kapitalismens kriger, kriser, sult, fattigdom og miljøødeleggelser. Avskaffer vi sulten i verden, vil det alene redde minst 20 millioner hvert år. Men kommunismen kan gjøre mye mer enn det – vi kan sørge for at alle som trenger HIV-medisin får det, gratis. Vi kan sørge for at den milliarden mennesker som i dag får for lite mat, får nok mat. Vi kan også avskaffe krigene, som hvert år krever hundretusener av liv. Men ikke nok med det – vi tror at bare kommunismen kan stoppe de voldsomme miljøødeleggelsene vi ser rundt oss. For kommunismen er ikke avhengig av økonomisk vekst, slik kapitalismen er. Kort sagt: vårt mål vil bety en enorm forbedring for hele verden. Og det vil bety mye mindre vold enn dagens hverdag.

Vi mener også at målet er fullt ut oppnåelig. De landene som har vært under kommunistisk ledelse har oppnådd svært mye på ganske kort tid. Vi mener det var kommunistisk ledelse i Sovjet fra 1917 til 1956 (men ikke etter dette!) og i Kina fra 1949 til omtrent 1976. I løpet av disse periodene ble sulten til slutt avskaffa helt, og folk fikk kraftig forbedra levekår. Dette var enorme framskritt for hele menneskeheten – 1/3 av verden var frigjort fra kapitalismen.

Å avskaffe kapitalismen er sjølforsvar for den milliarden mennesker som hver dag har for lite mat. Å bruke vold for å frigjøre mennesker fra sexslaveri, fra hungersnød, fra blodig undertrykking i Afghanistan osv. – dette er moralsk helt på linje med selvforsvar. Disse menneskene trenger en revolusjon. De trenger revolusjonen ikke for å få det bedre, men for å overleve. Vi ser vårt arbeid som en del av den samme kampen. Et år med kapitalisme er hundre ganger mer blodig enn en væpna revolusjon.

4 Er Norge helt annerledes enn resten av verden?

Vi har slått fast to viktige saker:

a) Den norske staten utøver ekstrem vold i andre land, men bruker også vold i Norge. b) Norge er en integrert del av et voldelig verdenssystem. Man kan kanskje være uenig i språkbruken, men det faktiske innholdet i disse påstandene kan ingen være helt uenige i. Med andre ord har vi en stat som bruker vold og som er en del av et system er voldelig mot svært mange mennesker.

I tillegg kan vi slå fast noen punkter til:

a) USA og en rekke EU-land har mange ganger vist at de er villige til å bruke diplomatiske sanksjoner, økonomisk boikott, sabotasje, terror og militærmakt for å hindre kommunister i å ta makta i andre land. Det vil si at USA og EU-land vil blande seg inn om det er fare for dette i Norge.

b) Den norske staten har brukt vold mot demonstranter og streikende arbeidere ved mange tilfeller, for eksempel under utbygginga av Alta-vassdraget og under Menstad-slaget.

c) Den norske staten har siden krigen drevet utbredt overvåking av kommunister og sosialister gjennom overvåkingspolitiet. Med andre ord blir disse sett på som trusler mot staten.

d) Aldri noensinne i historien har herskerklasse gitt fra seg makta frivillig. Norge har en kapitalistisk herskerklasse. Noen få hundre mennesker har all virkelig makt i Norge. Disse vil mest sannsynlig gjøre hva som helst for ikke å miste denne makta.

Med andre ord må kommunister forvente hard motstand fra staten og også utenlandske stater, om vi får mye støtte blant folk for kommunismen. Vi mener at staten, USA og norske kapitalister ikke har noen rett til å bevare kapitalismen. Så lenge den norske staten bomber andre land og tjener seg rik på andre menneskers fattigdom, har den ingen legitimitet og heller ingen rett til å stå imot en revolusjon.

Videre er det slik at vi har hundrevis av nazister og fascister i Norge. Kanskje tusenvis av folk i Norge hater kommunisme så sterkt at de er villige til å bruke vold for å hindre kommunismen i å vokse. På 70-tallet ble kommunister angrepet av fascister mange ganger. Den kommunistiske bokhandelen Oktober i Tromsø ble sprengt, en kommunist ble drept på Finnmarksvidda, en bombe ble kasta inn i det røde første mai-toget i Oslo i 1976. I 2011 så vi at en fascist angrep AUF fordi han mente at de var marxister. Vi tror dessverre ikke han er den eneste som er villig til slike overgrep.

Fascister og nazister er altså en reell trussel mot kommunister i Norge i dag. Om 10 prosent av nordmenn støttet oss, ville denne trusselen bli mangedoblet. Og noen av de rike ville garantert gitt mange millioner kroner til fascister og nazister for å hindre kommunistene i å vokse. Dette har vi sett mange ganger i historien. Hitler kunne ta makta fordi rike kapitalister hadde gitt ham enorme summer av frykt for de tyske kommunistene. Han brukte mange av disse pengene til å bygge sin egen nazihær av brunskjorter, som trente militært og angrep kommunister på gata.

Væpna revolusjon og revolusjonær vold handler om frigjøring og selvforsvar. Det handler om å frigjøre verden fra et voldelig system og det handler om selvforsvar mot fascister og nazister, og selvforsvar mot den kapitalistiske staten og kanskje også mot utenlandsk innblanding fra USA og EU-land.

Helt siden den første staten oppsto og menneskeheten begynte med politikk, har politikkens kjerne vært våpenmakta. Det første demokratiet i Hellas ga folk rettigheter og plikter etter hvor mange soldater de kunne stille til hæren. De første statene oppsto som reine militærstater. Det eneste som gir den norske staten sin makt er voldsmonopolet. Uten monopol på lovlig vold, ville hele statens makt bli veldig usikker.

Mao Zedong sa «den politiske makta springer ut av geværløpet» og han sa «den som ikke vil at det skal finnes gevær lenger må selv gripe til geværet». Dette oppsummerer det viktigste som kan sies om politisk vold. I dagens verden finnes ingen politisk makt uten vold. Og det finnes ingen måte å fjerne denne voldelige makta på, uten å være bevæpna selv.

Mvh

Kenneth Fuglemsmo — Talsperson for Revolusjonær Kommunistisk Ungdom

Samefolkets dag ble feiret for første gang i 1993, samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok.

Bakgrunnen for datoen er at det første samiske landsmøtet ble avholdt den 6. februar i 1917 i Trondheim. Det var første gang i historien nord- og sørsamer fra forskjellige land samlet seg til et stort møte for å drøfte og belyse felles saker og problemstillinger.

Det var neppe Stephan Derrick og Harry Klein som var på ferde da de to unge kommunistene ble stoppet i en vilkårlig kontroll på t-banen i München. De to politimennene bestemte seg likevel for å opptre godt på siden av regelverket da de fant REBELL-blader og klistremerker med revolusjonære slagord og organisasjonens logo. Materiellet beslagla de, og nektet samtidig å gi kvittering.

De to aktivistene måtte bli med til politistasjonen og fikk endelig en begrunnelse for beslaget: Materiellet ble tatt fordi de kunne begå kriminelle handlinger med dem – enten kunne de drive ulovlig salg av blader eller henge opp klistremerker hvor det ikke er lov!

Absurd prosjekt gir absurde utslag

Selv ikke i tysk strafferett er salg av et ungdomsblad forbudt, og det gjelder heller ikke innehav av klistremerker – selv om det er et langt strengere regelverk for hvor man kan henge opp dette i Tyskland enn i Norge. Fremdeles har ikke politiet gitt det beslaglagte materiellet tilbake til de to aktivistene. Lokal ungdom i München forteller til tjen-folket.no at vilkårlige kontroller på t-banen i byen øker i antall. Samtidig vokser også overgrepene politiet begår i sammenheng med disse kontrollene.

Dette henger åpenbart sammen med prosjektet «Bayern gegen Linksextremismus» (‘Bayern mot venstreekstremisme’) – et prosjekt som er finansiert av delstatsregjeringa i Bayern og som ifølge deres egen nettside «retter seg mot alle som pedagogisk, politisk og personlig befatter seg med venstreekstremisme». Dette prosjektet hadde fortjent en helt egen artikkel, men her får det bli med noen korte trekk.

Blant gruppene denne nettsida tar for seg, er ikke bare REBELLs moderorganisasjon MLPD (Tysklands Marxist-Leninistiske Parti), men også SVs noe friskere søsterparti Die Linke sammen med veteraner fra kampen mot naziregimet. Sida inneholder også tips til foreldre som opplever at barna deres begynner å orientere seg i venstreradikal retning. Blant noen av tipsene er:

• pass på hvis det er tydelige tegn til endring i barnas klesstil

• ikke se vekk, men konfrontér barnet med deres utsagn

• ta klar stilling for demokrati og toleranse og mot enhver form for ekstremisme og vold som politisk virkemiddel

• vær selv et forbilde

• gjør det tydelig for barnet at det finnes muligheter for å trekke seg ut!

Om dette ikke hjelper, så kan man sende en epost til gegen-extremismus@stmi.bayern.de eller ringe deres egen hotline på 089 / 21 92 21 92 for å få hjelp.

Bayern ikke aleine om kampanjer mot «venstreekstremisme»

Etter at sida ble lansert, har den naturlig nok møtt stor motstand blant folk på venstresida i Bayern. Mange som kjemper i første linje mot fascister og nazister synes naturlig nok at delstatens fokus på venstreradikale heller burde vendes mot den ekstreme høyresida. For konsekvensen av delstatens pengebruk på «venstreekstremisme»-prosjektet er innblanding i folks rett til å gå i fred på gata og å bære med seg lovlige blader og klistremerker.

I delstaten Nordrhein-Westfalen har lokale myndigheter satt i gang et liknende prosjekt. Her satser de på tegneserier mot ekstremisme – les her hvordan helten Andi redder vennen Ben unna de fæle autonome.

Nesten 11.000 mennesker sitter i tyrkiske fengsler beskyldt for terror. Blant disse finner vi organiserte revolusjonære i tillegg til journalister, akademikere, studenter, forleggere, advokater og fagforeningsaktivister. I øyeblikket sitter 97 journalister, mer enn 500 studenter, førti fagforeningsaktivister og 36 advokater fengslet.

Kurdiske politikere, ledere og aktivister blir arrestert gjennom systematiske kampanjer. I løpet av de siste seks månedene har mer enn fem tusen kurdiske politikere, ordførere og kvinneaktivister blitt innbrakt. I dag sitter mer enn tre tusen kurdiske politiske aktivister i tyrkiske fengsler.

Folk blir straffet på grunnlag av falske beviser. Uten at de får beskjed om hva de er beskyldt for må mange sitte i månedsvis i varetekt før de møter for en domstol. Det finnes restriksjoner på retten til å bli representert av en advokat. Retten til å vise motstand og å demonstrere er så godt som ikke-eksisterende. Studenter som krever gratis utdanning blir arrestert og siktet for å planlegge terror. Men de som drepte den armenske sosialisten og intellektuelle Hrant Dink på vegne av staten blir beskyttet sammen med de som beordret ham likvidert. Til og med når tortur kan dokumenteres og bevises går politifolk og militære fri.

Vi fordømmer den tyrkiske statens fascistiske terror. Vi protesterer mot undertrykkelsen av og angrepene på sosialister, kurdiske aktivister, progressive demokrater, intellektuelle og andre som viser motstand mot regimet.

Vi erklærer herved at vi er solidariske med den tyrkiske arbeiderklassen, det kurdiske folket og alle andre progressive krefter som viser motstand mot denne undertrykkelsen

Tyrkernes Kommunistiske Revolusjonære Union – Türkiye İhtilalcı Komünistler Birliği, 14. januar 2012

Bütün Türkçe metin burada.

En mengde ting ties det om idet USA kunngjør sin tilbaketrekning fra Irak. En av de sakene som det blir tiet om er at USA faktisk er slått i denne krigen. Et lignende eksempel fra amerikansk krigføring i Irak følger her: Tidligere president Bush erklærte i sin tid ‘Mission Accomplished’ (‘Oppdrag utført’). Dette gjorde Bush i samme stund som den væpnede motstanden mot amerikansk okkupasjon virkelig begynte.

Obama på sin side gjør omtrent akkurat det samme som Bush gjorde: Obamaregimet i USA erklærer at de skal trekke ut troppene sine nå. I virkeligheten forsøker USA å opprettholde innflytelse og kontroll ved hjelp av en mengde nykolonialistiske og militære kanaler.

I offentlige erklæringer fra Obamaregimet som nå kommer på trykk, heter det at USAs kamptropper har trukket seg ut absolutt.

• Men 5000 leiesoldattropper forblir fortsatt i Irak. Disse troppene står fremdeles på lønningslisten til USA. I praksis er de leiemordere, eller såkalte ‘contractors’. Disse troppene har hovedkvarteret sitt i sentrum av Bagdad – Iraks hovedstad. (De har hovedkvarteret sitt i det veldige militæranlegget som med en løgn kalles «USAs ambassade»). Disse leiesoldatene gjør den regulære amerikanske styrken i Irak – på 200 soldater – til militære dverger. Den regulære amerikanske styrken i Irak utgjør det de kaller «senteret for sikkerhetssamarbeid» i USAs ambassade.

• Samtidig med dette har USAs militærledelse i Pentagon omtrent 40.000 uniformerte militære styrker i hele persiabukten (og i nærliggende områder som ligger utenfor den irakiske delen av bukten). Dette inkluderer de amerikanske bakkestyrkenes kampenhet. Denne kampenheten var den siste USA-styrken som trakk seg ut av Irak. Denne ordningen kalles ‘over the horizon’, (‘bakenfor horisonten’). Dette er ment å beskrive dagens situasjon – nemlig at USA-styrkene i Irak har blitt forflyttet «ut av landet» – men at de fremdeles er innen rekkevidde til å nå Irak. Disse styrkene som har blitt forflyttet «ut av landet», altså ut av Irak – er ikke synlige i Irak, de er «bakenfor horisonten» slik at man ikke kan se hvor stor disse uniformerte militære styrkene i Den persiske gulfen er, men i virkeligheten er disse soldatene ute i felten. Og disse styrkene er i stand til å gå inn igjen i Irak på forskjellige måter. Når det gjelder denne kampenheten til USA, så er den bokstavelig talt like ved grensen inne i Kuwait. (En tilfeldig grense – streket opp i sand). Slike militære styrker var det ikke før dette – ikke noen steder i nærheten av Den persiske gulfen. Dette var situasjonen i størstedelen av det forrige århundre. Siden Jimmy Carter var president i USA har det vært en jevn strøm av uønskede amerikanske marinesoldater i Den persiske gulfen. Det samme gjelder uønskede amerikanske baser i regionen, uønskede flystyrker i regionen og uønskede kjernefysiske våpen.

• Samtidig beholder USA langdistanseraketter klare til aksjon om bord på krigsskip og i baser i regionen.

• Videre blir det rapportert at CIA ikke er enige i Obamas ordre om tilbaketrekking av USA-soldater fra Irak. Dette betyr at CIA er en «frittstående autoritet», altså at CIA er uavhengig av de regulærer, militære, styrkene. Akkurat nå sier USAs regjering at «antiterrorkommandostyrker» formelt ikke er inne i Irak. Men sannheten er at meningen med disse styrkene er at de skal kunne bevege seg lett på tvers av grensene mellom Irak og de nabolandene der USA har militære styrker (slik de gjorde det i Pakistan). «Antiterrorkommandostyrkene» skal drive krigen sammen med andre amerikanske styrker – som dødsskvadroner. New York Times skriver følgende: "CIA har historisk sett drevet krig med sine egne angrepsstyrker. CIA har også autoritet til å leie soldater fra de landene der USA driver med sin krigføring. Disse innleide soldatene kan delta i såkalte ‘antiterroroppdrag’.

Nå lurer herskerklassen i USA på om Obama enten trakk ut styrker for fort og om han skulle latt flere styrker bli igjen i Irak. Det er typisk at slike debatter og dilemmaer at imperiets – altså USAs – utvikling blir vurdert, og samtidig er det typisk at USAs kriminelle natur blir ignorert.

Invasjonen og okkupasjonen av Irak var en historisk krigsforbrytelse. USAs fullstendig uprovoserte aggresjon mot et svakere land, altså Irak, basert på fullstendig oppkonstruerte løgner, var en historisk krigsforbrytelse. Man kan godt tenke på Hitlers invasjon av Polen som et tidligere, lignende eksempel.

Debatten som foregår i USA nå i landets overklassemiljøer går ut på om denne 10 år gamle krigen har blitt avsluttet med nok suksess for dem selv. Debbaten går ut på om USAs ‘imperium’ har greid tvinge en ‘varig stabilitet’ og innflytelse i områdene innenfor og omkring Irak. En ‘varig stabilitet’ og innflytelse i denne regionen håper ‘herskerne’ i USA skal komme som et resultat av USAs skremmende makt.

Og selvfølgelig vil det så godt som garanterte oppkomme av konflikter i Irak – altså innen et ødelagt og knust land – vil bli sett på som et bevis på at invasjonen i Irak skulle ha fortsatt enda lenger.

Her er sannheten: Krigen i Irak ble satt i verk ved hjelp av løgnene til Bush/Cheney. Og nå er tilbaketrekningen skjult ved hjelp av løgnene til Obama-administrasjonen.

Militære styrker og andre ressurser blir ‘fristilt’ fra okkupasjonen – ikke fordi USA skal iverksette tilbaktrekning fra de oljerike områdene i regionen – men fordi de ønsker å true Iran med større ‘troverdighet’.

Obama har lojalt fulgt krigsplanen til tidligere president Bush, og Obama har lojalt fulgt tidligere president Bush’ plan for tilbaketrekning.

USA under Obama deltar – fullstendig uten å skamme seg – i de nåværende truslene mot Iran og mot flere andre land i regionen rundt Iran og Irak.

Noen republikanere angriper demokratene fordi de trekker troppene ut, andre republikanere angriper demokratene fordi de fremdeles har soldater i denne regionen.

Og hele debatten er dryppende våt av kapitalismens logikk, av imperialismens logikk. Denne debatten er en skamløs trussel mot folkene i hele Midt-Østen.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket av S.)

Radikal Front – ikke så radikal likevel?

En av de som ønsket å kommentere artikkelen, var Tjen folkets talsperson Henrik Ormåsen. Ormåsen var uenig i en del aspekter ved artikkelen. Denne kommentaren ble også publisert på Radikal Fronts facebookside. Men herfra ble den raskt slettet, samtidig som Ormåsens grundige kommentar heller ikke slapp gjennom sensuren på bloggen. Men nå er kommentarmuligheten fjernet fra denne artikkelen.

Det er vanskelig å oppfatte hva Radikal Front er. Under linken «Om oss» på sin egen blogg er det kun beskrivelser av redaktøren selv og om to bidragsytere som ikke særlig hyppig bidrar med stoff til prosjektet. Men på facebook er det noe mer informasjon tilgjengelig:

«Radikal Front er et nettmagasin hvor flere radikale forfattere medvirker. Det vil bli skrevet om temaer som kommunisme, anti-kapitalisme, Palestina, feminisme, miljø osv. Formålet er å vise at en annen verden er mulig!»

Men debatt og kritikk vil man altså ikke ha noe av til tross for at man har både kommentarfelt på bloggen sin og slipper til ros på facebook. Radikal Front ser ikke ut til å ha forstått noe av marxistisk dialektikk, hvor debatt og uenighet hylles for at ting skal utvikle seg og nå et høyere stadium.

Mao skriver i sin artikkel Om motsigelsen:

Den grunnleggende årsaka til at en ting utvikler seg, ligger i tingen sjøl og ikke utafor den. Den ligger i det at det fins motsigelser i tingen. Det fins indre motsigelser i hver eneste ting, og det er det som får den til å bevege og utvikle seg. Det at det fins motsigelser i tingen er den grunnleggende årsaka til at den utvikler seg, mens sambandet og den gjensidige påvirkninga med andre ting er underordna årsaker.

Videre skriver Mao

Forandringer i samfunnet skyldes i hovedsak at de indre motsigelsene i samfunnet utvikler seg, det vil si motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholda, motsigelsen mellom klassene og motsigelsen mellom det gamle og det nye. Disse motsigelsene utvikler seg, og det er dette som driver samfunnet framover og gir støtet til at det gamle samfunnet blir erstatta av det nye.

For Radikal Front og Erik Skare er det ikke slik, ihvertfall ikke når kritikken kommer fra Tjen folket. Heller enn å åpne for debatt drar han og Radikal Front heller fram sensurvåpenet slik at brister i argumentasjonen ikke blir avslørt.

Dette er også en debatt som angår langt mer enn personen Erik Skare. Han deler et syn som ble svært så dominerende i AKP (ml) på åttitallet og framover til ledelsen likviderte partiet i 2007. Altså er denne debatten langt mer enn en debatt mellom personene Henrik Ormåsen og Erik Skare – det er en prinsippdiskusjon som angår langt mer enn bare enkeltpersoner.

Vi legger her derfor ut kommentaren fra Henrik Ormåsen og vi vil oppfordre alle som ønsker å bidra i debatten til å sende en e-post til post@tjen-folket.no, så skal vi legge ut ditt innlegg på tjen-folket.no.

Hva er årsaken til de sykliske krisene?

Jeg vil først klargjøre at jeg i dette innlegget i en del sammenhenger vil bruke forkortelsen «PTF» for teorien om profittratens tendens til å falle. Jeg vil også på slutten av innlegget skrive noe om PTF og på hvilket nivå Marx faktisk var ferdig med denne teksten.

Fører overproduksjon til fallende profittrate?

Erik Skaret skriver:

For meg er det selvinnlysende at overproduksjon i seg selv ikke kan være årsaken til den fallende profittraten. Dermed er ideen om at «overproduksjon fører til krise» litt som å si at …

Men hvem har påstått at overproduksjon fører til at profittraten minker? Jeg har aldri hørt noen påstå dette. Diskuterer du med en stråmann her? Du har dessuten fortsatt ikke påvist at den fallende profittraten fører til sykliske kriser – og dermed langt mindre påvist at overproduksjonsteorien må være feil.

Kom den store depresjonen som følge av fall i profittraten?

Skaret skriver:

Den indirekte og bakenforliggende årsakene til den store depresjonen er derimot et fall i profittraten, som førte til et langsiktig fall i den produktive kapitalakkumulasjonsraten, og som så førte til en økende gjeldsbyrde.

Hvilken depresjon skriver du om her? Den på -30-tallet? Profittratens tendens til å minke er en tendens som virker over tid – den blir stadig sterkere sett bort fra forbigående motvirkende tendenser. Hvordan kan kapitalismen ha overlevd etter -30-tallet dersom den lave profittraten var årsak til den store depresjonen? Hvilken motvirkende tendens fikk profittraten til å øke? Og hvorfor slår det samme ut i ny stor krise akkurat nå?

Hvorfor førte et fall i den produktive kapitalakkumulasjonsraten til økende gjeldsbyrde? Det var ikke gjeld i den kapitalistiske industrien som er hovedårsaken til den høye gjelden i Europa og USA, men boliglån («subprimboblen») og statsgjeld (hvorav den siste i stor grad kom som en følge av at statene tok opp lån for å redde finansvesenet).

Kapitalakumulasjonen skjer syklisk. Det er nettopp investering i nytt og mer effektivt maskineri som skaper den etterspørselen som fører til ny oppgang. Årsaken til at dette skjer syklisk har med slitasjen (ikke minst den moralske slitasjen) på produksjonsutstyret. Når en kapitalist investerer i dyrt maskineri så må en med dette maskineriet tjene inn utgiftene til det. Dette skjer typisk etter 8-12 år (men med en tendens til at tiden blir kortere). Den fallende profittraten forklarer ikke dette fenomenet.

Profittrate og kapitalakumulasjon

Du påstår at kapitalakumulasjonen er drevet av profittraten. Her blander du årsak med virkning. Kapitalistene jakter på maksimalprofitt. Det er dette som driver dem til å investere i nytt produksjonsutstyr og nye produksjonsmetoder som øker utbyttingsgraden og derigjennom gir dem konkurransefortrinn over konkurrentene. Det er altså kapitalakumulasjonen som fører til fallende profittrate og ikke omvendt. Den minkende profittraten fører til at profitten pr. investerte krone blir mindre. Men så lenge avkastningen er større ved å investere pengene i produksjon enn å ha dem i madrassen, så blir det investert i produksjon. Den minkende profittraten fører på sin side til større monopolisering. Det blir stadig færre kapitalister. Kapitalistene sørger for å holde profitten oppe ved å øke profittmassen når raten minker.

Overproduksjonsteorien en underkonsumpsjonsteori?

Du påstår at Barran og Sweezy er underkonsumpsjonister. Hva belegger du denne påstanden med? For meg ser det ut som om du fortsatt ikke har klart for deg forskjellen på overproduksjonsteorien og underkonsumpsjonsteorier.

Syklisk fallende profittrate?

Jeg stiller meg kritisk til grafen fra Roberts med framstilling av profittraten. Å finne profittraten kan ikke være et veldig enkelt regnestykke. Men hvis vi nå tar den for god fisk, så er det flere ting å si til denne:

1. At Variasjonen rundt krisene er små. Vi ser derimot større variasjoner over lengre tid enn kapitalismens syklus (8-12 år). Hadde det vært slik at krisene skulle forklares med fallende profittrate så skulle vi vel hatt etterkrigstidens største krise i 1982? Dette er ikke tilfellet.
2. Det er dårlig samsvar med grafen og resesjoner målt i USA (http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_recessions_in_the_United_States)
3. Grafen viser at sjøl med relativt lav profittrate er det mulig å få vekst (1965-1969 f.eks.)

Vi kan konkludere med at dersom denne grafen beviser noe, så er det i tilfellet teorien om at de sykliske krisene kommer av minkende profittrate er feil.

Overakkumulasjon og de sykliske krisene

Årsaken til de sykliske krisene er ikke underkonsumpsjon men at kapitalister overakkumulerer, dvs. utvider produksjonskapasiteten mer enn den samlede etterspørselen øker. Det er derfor statsledere som President Bush og finansminister Halvorsen oppfordret folk til å shoppe mer. Det er også derfor de deregulerer bankvesnet og senker rentene for å få folk til å kjøpe flere varer for lånte penger og på den måten klare å få solgt de varene som blir liggende på lager. Som jeg var inne på tidligere så påvirker kapitalismens syklus profittraten. Dette er et gjensidig forhold hvor også profittraten virker inn på syklusen. En lav profittrate fører til kraftigere kriser og svakere oppgang. Men sjøl med en relativt lav profittrate er det mulig å få vekst.

Profittraten faller gradvis over tid. Det finnes motvirkende tendenser. Av de motvirkende tendensene er det en del som typisk skjer som følge av en krise som økt ubyttingsgrad og senking av lønningene under deres verdi. Dette kan forklare en del av de mange små svingningene i kjølvannet av krisene i grafen til Roberts.

PTF en kriseteori?

PTF er ikke en kriseteori. Men som nevnt påvirker PTF kapitalismens syklus og motsatt. Faktisk skriver Marx om overproduksjon og overakkumulasjon flere steder i nettopp PTF (under kapittel XV – mer om dette kapittelet lenger nede):

Overproduksjon av kapital, ikke av enkeltvarer – til tross for at overproduksjon av kapital alltid omfatter overproduksjon av varer – er derfor rett og slett overakkumulasjon av kapital. For å forstå hva denne overakkumulasjonen er (en nærmere analyse av denne følger seinere), må man bare se på den som absolutt.

Overproduksjon av kapital betyr aldri annet enn overproduksjon av produksjonsmidler – av arbeidsmidler og livsnødvendigheter – som kan tjene som kapital, dvs. kan tjene til å utbytte arbeid ved en gitt utbyttingsgrad; en gitt utbyttingsgrad fordi, en nedgang i utbyttingsintensiteten under et bestemt punkt fremkaller forstyrrelser og stanser i den kapitalistiske produksjonsprosessen, kriser og ødeleggelse av kapital.

Konkurransekampen blir videre fulgt av en midlertidig oppgang i lønningene, som igjen fører til en midlertidig nedgang i profittraten. Det samme skjer ved overproduksjonen av varer og overfylte markeder. Ettersom kapitalens mål ikke er å tilfredsstille behov, men å produsere profitt, og ettersom den oppnår dette ved hjelp av metoder som innretter produksjonsmengden etter produksjonskapasiteten og ikke omvendt, må det stadig oppstå rivninger mellom den begrensa størrelsen til forbruket på det kapitalistiske grunnlaget og produksjonen som stadig streber etter å overstige denne iboende barrieren.

Legg merke til at fenomenet overakkumulasjon er noe Marx vil komme tilbake til seinere – altså ikke som en del av PTF…

Ble Marx ferdig med PTF?

Marx blei langtfra ferdig med tredje bok av kapitalen. Boka ble redigert av Engels og når det gjelder PTF i betydelig grad også. Her er det ikke bare snakk om redaksjonelle endringer, men også endrigner av sjølve innholdet. F.eks. endret Engels «overproduksjon av kapital» til «overakkumulasjon av kapital» (mine oversettelser). Teksten ble dessuten av Engels delt opp i kapitler. I siste del (XV) var teksten fra Marx svært ufullstendig. Denne teksten ble kraftig redigert av Engels: klammeparenteser blei sletta, deler av teksten blei sletta. Det er ikke engang klart utfra orginalteksten at Marx faktisk hadde tenkt å ha med denne delen som en del av PTF. Det er iallefall åpenbart at denne delen i hovedsak består av elementer han ville jobbe videre med. Det er meget godt mulig at han hadde tenkt å skille ut denne delen som en egen kriseteori del hvor han ville trekke med en rekke andre faktorer. Det er flere ting som tas opp i denne delen som ikke har direkte relevans for PTF sjøl om det sees i en sammenheng – noe som peker i retning av at Marx ikke hadde tenkt å ha det som står i kapittel XV som en del av PTF men som en ny del.

Det er nettopp denne redigeringen av Engels som har skapt inntrykket av at PTF inneholder et rammeverk for en kriseteori – sjøl om det også i denne redigeringen framgår tydelig at PTF ikke er en kriseteori. ^[1]

For å oppsummere:

Den minkende profittraten virker inn på kapitalismens syklus (og de sykliske krisene) men forklarer ikke i seg selv krisene. De sykliske krisene kommer som en følge av den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen: Motsigelsen mellom at produksjonen skjer sammfunnsmessig mens tillegnelsen er privat. Dette skjer gjennom at kapitalistene overakumulerer – produksjonskapasiteten øker mer enn den samlede etterspørselen. Vi får overproduksjon. Krisen fører til at bedrifter går konkurs, fabrikker, båter og maskiner hugges opp eller blir stående og forfalle. Kort sakt: Krisen fører til destruksjon av kapital. Det er dette Marx tenker på når han sier at løsningen på krisa er krisa sjøl.

Referanser

1. ^http://www.marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/editorial/heinrich.htm

Hovde kritiserer sterkt tilhøva arbeidarar lever under i Kina – tilhøve som er naudsynte for at kapitalistane kan halda prisane nede og etterspørselen oppe.

Nokre sitat frå artikkelen:

Ansatte ved en fabrikk som produserer Xbox 360 truer med masseselvmord hvis ikke arbeidsvilkårene forbedres og lønnen heves. (Gamer.no 11.01 2012). At arbeiderne må ty til et så kraftig, inhumant trusselverktøy er skammelig for Microsoft og deres produksjonpartnere. Politikere og viktige pressefolk skylder i denne situasjonen på fabrikkene og Microsoft samtidig som det legges lokk over det virkelig problemet: kapitalismen og dens imperialisme.

En annen gigant innenfor data- og kommunikasjonsfeltet, Apple – som også produserer gjennom Foxconn – får sine ansatte til å skrive under på at de ikke skal begå selvmord. «Som en mot-ytelse må tilsynelatende alle Foxconn-ansatte avgi et løfte om å avstå fra selvdrap. Samtidig må de skrive under på at familie og etterlatte ikke har krav på noen form for erstatning fra Foxconn dersom de likevel skulle ty til selvmord.» (amobil.no 10.05 2011)

Grunnen til at denne typen kontrakt er satt i virke er hele 14 selvmord blant fabrikksansatte, som har i overkant av 1000 NOK å leve for i måneden. Disse blir utnyttet så grovt av et system at de ikke ser noen annen utvei enn å ende livet, det er tragisk og forferdelig at samfunnet ikke kan sette mer lys på dette.

Når i hovedsak produksjon av varer foregår i asiatiske land fordi forholdene er tilrettelagt for at arbeidskraften lett lar seg utnytte er det ikke vanskelig å trekke en konklusjon over at flere bedrifter benytter seg av samme slaveløsninger. En skummel faktor er at folk har lett for å framstille det som om det er arbeiderne i de respektive landenes egen feil. Dette er en løgn og forfalskning av situasjonen. Hvis man som menneske blir stilt overfor to enkle valg: jobb som slave og overlev eller i verste fall dø, så velger de fleste å leve. Deres motstand til systemet er så sterk at truslene om selvmord kan forstås som at deres bevissthet og kamp mot systemet er klar og aggressiv.

Alle desse sakene – som me ikkje tvilar på at er riktige – går føre seg i Kina. Kina er eit kapitalistisk land, men blir styrt av eit parti som kallar seg Kinas Kommunistiske Parti. Dei har eit ungdomsforbund som heiter Kinas Kommunistiske Ungdomsliga.

Desse finn me visst ei lenkje til på Ungkom sine nettsider: http://www.ccyl.org.cn/

Under kva kategori finn me så denne lenkja?

Riktig: Søsterorganisasjoner

Men også vaksenpartiet NKP har lenkje til vaksenpartiet i Kina på sida si:

• Kina / China Communist Party of China : http://www.china.org.cn/english/features/44506.htm

Og dette står under kategorien Kommunistpartier i andre land.

Ser me starten på at NKPs oppgjer med kineseriet?

Romania har blitt regna som et mønstereksempel på privatiseringspolitikken Det internasjonale pengefondet (IMF) har pålagt landet. Blant annet inkluderer dette et ønske om å privatisere landets helsetjenester. Ledende medisinere har protestert mot dette, blant annet den syriskfødte anestesilegen Raed Arafat. Arafat har blitt forsøkt utsatt for en massiv svertekampanje, blant annet fra president Traian Bâsescu. Presidenten sparket Arafat fra stillingen som rådgiver i det statlige helsedepartementet den 9. januar.

Grunnen til at Arafat fikk sparken var hans motstand mot planene om å privatisere landets helsetjenester. Men både oppsigelsen og svertekampanjen slo feil – folket solidariserte seg med Arafat og trakk til gatene i Târgu Mureș for å uttrykke sin solidaritet med Arafat allerede 12. januar. Dagen etter spredte protestene seg til hovedstaden, og rundt 1000 mennesker samlet seg på byens universitetsplass. I løpet av helgen har protestene tiltatt, og 15. januar fortsatte flere og flere å ta til gatene for å kreve at både president Bâsescu og statsminister Emil Bocs regjering går av og at planene om liberalisering av helsetjenestene stoppes.

Politiovergrep og voldelige demonstranter

Myndighetene gjør sitt for å svartmale de protesterende. Demonstrantene ble 15. januar raskt delt i to – en mindre gruppe ‘demonstranter’ som mest var ute etter å gjøre hærverk, og en større gruppe med fredelige demonstranter som lagde leven og forsøkte å appellere til flest mulig andre for å bli med på demonstrasjonene. En gruppe med rundt 400 studenter ble hindret av politiet i å slutte seg til disse, mens ungdommer som mest var ute etter å gjøre hærverk, fikk gå fri. Det er svært sannsynlig at motivet for dette var å diskreditere de fredelige demonstrantene.

Etter hvert gikk politiet hardt til verks mot de fredelige demonstrantene. Demonstranter ble anholdt uten noen som helst grunn, og denne fredelige demonstrasjonen ble forsøkt oppløst ved bruk av tåregass og batonger. Men protestene fortsetter – også mandag var det store massemøter i de store byene i landet.

Laghouat er hovedstad i provinsen med samme navn, en provins som inneholder de største gassforekomstene på algirsk jord. Ungdomsarbeidsløsheten i landet er stor, på rundt 21 prosent, forteller statistikk fra Det internasjonale pengefondet oss.

Reuters forteller om familien Binoun, hvor mor Fatina og far Sid-Ali og deres tre barn ikke har råd til å leie noe annet enn en leilighet hvor det lekker voldsomt fra taket hver gang det regner. Siden huset er falleferdig har også myndighetene kuttet av gassforsyningen til huset siden det da kan bli en voldsom eksplosjon hvis dette skjer.

For tolv år siden søkte familien om å få mulighet til å leie en ny leilighet, men disse leilighetene tilfaller de som har råd til å bestikke de lokale byråkratene. Det har ikke familien Binoun, som har en inntekt på rundt 200 euro i måneden.

Til tross for en voksende eksport av olje og gass de siste årene, evner ikke myndighetene å løse problemene med mangel på bosteder og jobber til de millioner av arbeidsløse. Stadig flere algirere tar til gatene for å protestere mot de miserable levekårene – og stadig flere sammenlikner situasjonen med den som var i nabolandet Tunisia før opprøret der satte i gang «den arabiske våren».

Spenningene i landet er fortsatt sterke, selv om gradvis økonomisk vekst gjorde at den borgerkrigsliknende tilstanden mange husker fra noen år tilbake er over og partene sies å ha forsonet seg. Men nå er de sosiale forholdene tilbake som gnister til opprør mot myndighetene.

Denne episoden er ingenting i forhold til det blodbadet som USA har gjennomført i over ti år i Irak og Afghanistan. Hundretusenvis av folk har dødd i løpet av disse årene. De er blitt drept av USA for å markere angrepet på USA 11. september 2011. Disse som er blitt drept har ikke hatt noen former for ansvar for hva som skjedde i USA denne dagen.

Hvis vi hadde hatt kritiske journalister så hadde noen turt å stille det viktige spørsmålet:

Er det å drepe folk som gjør motstand mot okkupasjonen av Afghanistan greit, men derimot å pisse på dem etter at de drept et større overgrep?