Det var neppe Stephan Derrick og Harry Klein som var på ferde da de to unge kommunistene ble stoppet i en vilkårlig kontroll på t-banen i München. De to politimennene bestemte seg likevel for å opptre godt på siden av regelverket da de fant REBELL-blader og klistremerker med revolusjonære slagord og organisasjonens logo. Materiellet beslagla de, og nektet samtidig å gi kvittering.

De to aktivistene måtte bli med til politistasjonen og fikk endelig en begrunnelse for beslaget: Materiellet ble tatt fordi de kunne begå kriminelle handlinger med dem – enten kunne de drive ulovlig salg av blader eller henge opp klistremerker hvor det ikke er lov!

Absurd prosjekt gir absurde utslag

Selv ikke i tysk strafferett er salg av et ungdomsblad forbudt, og det gjelder heller ikke innehav av klistremerker – selv om det er et langt strengere regelverk for hvor man kan henge opp dette i Tyskland enn i Norge. Fremdeles har ikke politiet gitt det beslaglagte materiellet tilbake til de to aktivistene. Lokal ungdom i München forteller til tjen-folket.no at vilkårlige kontroller på t-banen i byen øker i antall. Samtidig vokser også overgrepene politiet begår i sammenheng med disse kontrollene.

Dette henger åpenbart sammen med prosjektet «Bayern gegen Linksextremismus» (‘Bayern mot venstreekstremisme’) – et prosjekt som er finansiert av delstatsregjeringa i Bayern og som ifølge deres egen nettside «retter seg mot alle som pedagogisk, politisk og personlig befatter seg med venstreekstremisme». Dette prosjektet hadde fortjent en helt egen artikkel, men her får det bli med noen korte trekk.

Blant gruppene denne nettsida tar for seg, er ikke bare REBELLs moderorganisasjon MLPD (Tysklands Marxist-Leninistiske Parti), men også SVs noe friskere søsterparti Die Linke sammen med veteraner fra kampen mot naziregimet. Sida inneholder også tips til foreldre som opplever at barna deres begynner å orientere seg i venstreradikal retning. Blant noen av tipsene er:

• pass på hvis det er tydelige tegn til endring i barnas klesstil

• ikke se vekk, men konfrontér barnet med deres utsagn

• ta klar stilling for demokrati og toleranse og mot enhver form for ekstremisme og vold som politisk virkemiddel

• vær selv et forbilde

• gjør det tydelig for barnet at det finnes muligheter for å trekke seg ut!

Om dette ikke hjelper, så kan man sende en epost til gegen-extremismus@stmi.bayern.de eller ringe deres egen hotline på 089 / 21 92 21 92 for å få hjelp.

Bayern ikke aleine om kampanjer mot «venstreekstremisme»

Etter at sida ble lansert, har den naturlig nok møtt stor motstand blant folk på venstresida i Bayern. Mange som kjemper i første linje mot fascister og nazister synes naturlig nok at delstatens fokus på venstreradikale heller burde vendes mot den ekstreme høyresida. For konsekvensen av delstatens pengebruk på «venstreekstremisme»-prosjektet er innblanding i folks rett til å gå i fred på gata og å bære med seg lovlige blader og klistremerker.

I delstaten Nordrhein-Westfalen har lokale myndigheter satt i gang et liknende prosjekt. Her satser de på tegneserier mot ekstremisme – les her hvordan helten Andi redder vennen Ben unna de fæle autonome.

Trojaneren kan tappe data fra den infiserte PCen ved avlytting av IP-telefoni, tastatur, skjermbilder samt PCens mikrofon og webkamera.

Ironisk nok lider trojaneren selv av en rekke sikkerhetsbrister, som gjør at det er enkelt også for andre å ta over de smittede maskinene og bruke disse for sine formål.

At borgerskapets stater overvåker sine innbyggere som et tiltak for å kunne knuse revolusjonære tilløp for de blir en trussel er ikke noe nytt, og heller ikke overraskende. Det som derimot er positivt er at denne saken viser at det i vår tid er vanskelig for statene å gjøre dette uten risiko for å bli avslørt – og derigjennom undergraves det bildet staten prøver å male av seg selv som en nøytral, rettferdig velgjører for hele folket .

(Les mer her)

På bakgrunn av dette har vi sendt følgende brev til politimesteren i Haugesund:

Konstituert Politimester Modolf Haraldseid
Haugaland og Sunnhordland politidistrikt
Postboks 278
5501 Haugesund

Klage på at politiet torsdag 1. september stoppa politisk virksomhet

Torsdag 1. september var to representanter for Tjen Folket på Vardefjell og Skeisvang VGS for å informere om våre politiske standpunkter. Vi ble begge plasser bortvist fra skolen, og de ble også pålagt å ikke nærme seg skolen på 24 timer.  På Skeisvang ble dette utført av tre polititjenestemenn med nr. F20, 0979 og 0978.

Vi kan ikke se at politiet har noen som helst anledning til å gjøre dette. Vi krever at politiet klargjør med hvilket rettsgrunnlag dette skjedde.

Det som skjedde 1. september var desto mer overraskende siden de samme to personene 30. august også ble oppsøkt av politiet da de var ute i samme ærend på Vardafjell VGS. Da sjekka den aktuelle polititjenestemannen med den lokale politijurist, etter denne samtalen ble vi informert om at vår virksomhet ikke ga politiet anledning til å gripe inn mot denne. Dette er sjølsagt et korrekt standpunkt. Skoler er en del av det offentlige rommet, de er ikke rektors personlige eiendom. Når vi er på en skole så er vi sjølsagt underlagt de samme bestemmelser som om vi hadde vært i andre offentlige rom. Hadde vi blotta oss, eller drukket alkohol eller forulempa noen ville politiet hatt anledning både til å bortvise oss og eventuelt tatt oss i arrest. Vår virksomhet på skolene både 30. august og 1. september var sjølsagt ikke i nærheten av dette.

Vi har ingen tro på at politiet i perioden 30. august til 1. september har skaffa seg et rettslig grunnlag som gjør at en har noe som helst anledning til å bortvise oss.

Det som har skjedd 1. september i Haugesund er svært spesielt, vi har ofte skolebesøk på skoler andre plasser i landet, der møter vi ingen slike reaksjoner. Vi møter heller ikke slike reaksjoner på alle de videregående skolene i Haugesund, noen skoler har invitert oss til å komme, den eneste forbeholdet som vi har møtt fra dem er at de vil at vi skal rydde opp etter oss. Det er vanlig folkeskikk og ikke noe problem for oss.

Vi ber om at  politimesteren beklager det som våre to aktivister ble utsatt for, at det blir innskjerpa overfor alle polititjenestemenn ved Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt at politiet ikke har noe hjemmel for å gripe inn mot politisk virksomhet når denne ellers ikke bryter med noen bestemmelser i straffeloven eller politivedtektene for Haugesund.

Hvis vi ikke får tilbakemelding om at dette har skjedd vil vi be om å få:

1. En redegjørelse fra politimesteren som oppsummerer hvilke bestemmelser våre aktivister har overtrått som ga grunnlag for reaksjonen 1. september på Vardafjell og Skeisvang VGS.
2. En oversikt over hvilke klagemuligheter vi har for å føre denne saken videre

Hvis politimesteren avviser våre krav formulert her så vil vi ha tilbakemelding om det sånn at vi kan få reist forholdet over Sivilombudsmannen.

For Tjen Folket

Henrik Ormåsen

Dette borgerlige utbruddet demonstrerer at det såkalte demokratiet ikke er et demokrati for folket, men demokrati for borgerskapet, et diktatur retta mot det arbeidende folket.

Et folkelig opprør er bare akseptabelt hvis det kan kanaliseres, forteller BT oss. Å kanalisere betyr å dirigere og ta kontroll over noe, en må sikre at folkelige utbrudd ikke ødelegger og bryter ned systemer, sjøl om disse systemene er årsaken til at opprøret skjer.

Magne Lerø blir sitert slik:

Går det galt, oppgir de demokratiet og radikaliseres i retning av revolusjonære protestbevegelser.

Han og BT synes at det er galt hvis revolusjonære protestbevegelser knekker det borgerlige diktaturet, et diktatur som vil holde store deler av denne ungdomsgenerasjonen i permanent arbeidsledighet og fattigdom i resten av deres liv.

Dette diktaturet står i motsetning til at vanlige mennesker skal kunne leve verdige liv og for at vår klode skal kunne overleve som en plass der mennesker skal kunne eksistere. Dette er altså ikke galt, men helt utmerka og nødvendig at dette systemet kastes på historiens søppelhaug, der det skulle ha vært for lenge siden.

Takk for flere spørsmål.

Jeg svarer nedover på hvert spørsmål:

Noe mer jeg lurer på er på nettsiden deres: skriver dere om væpnet revolusjon, at de vil bruke våpen for å få makten. Hvem har dere tenkt bruke våpen mot, for å nå sine mål?

De som har makten i dag vil ikke gi den fra seg frivillig. Den virkelige makten ligger i hendene på de rikeste, på direktører, sjefer og topp-politikere. Selv om flertallet i Norge vil ha kommunisme, kommer disse folka ikke til å gi fra seg makten.

De kommer til å få soldater til å beskytte makten mot folket. De kommer til å få hjelp fra USA og/eller EU – både med våpen og soldater. De kommer til å betale sånne folk som Moland og French og nazister for å bruke våpen mot kommunister.

Derfor må folk ha våpen hvis vi skal ta makta fra de rike. De rike har masse penger og kontakter som gjør det mulig for dem å skaffe seg mange leiesoldater.

Hver gang folket gjør opprør, prøver de som har makt å hindre dem. Dette har vi tusenvis av eksempler på fra historien.

Hva skal skje med dem som ikke er enige med dem og ikke støtter kommunismen?

Så lenge de respekterer det nye systemet og ikke bruker vold eller sabotasje mot det, så får de leve som vanlig med de samme frihetene og rettighetene som andre.

Men vi kommer til å ta bedriftene fra de som eier store bedrifter med mange ansatte.

Og hva synes dere om kommunismen i Sovjet, synes dere den er vellykket,

Ja, den var veldig vellykket i 30 år. Desverre ble Sovjet kuppet av dårlige folk i 1956. Etter det gikk det skikkelig dårlig. Men før dette, under Lenin og Stalin, skjedde det fantastiske framskritt. For eksempel ble industriproduksjonen mangedoblet, levealderen økte, analfabetismen ble avskaffet, kvinner fikk like rettigheter som menn, sult ble avskaffet osv.

og hva med de som ble drept?

Noen ble henrettet for forræderi og terrorisme. Det kan vi forstå, selv om vi ikke er for dødsstraff i dag.

Noen ble uskyldig dømt, det er veldig synd. Derfor sa Mao at dødsstraff ikke er lurt, for gjør man en feil så er det for seint.

Noen ble drept av dårlige ledere lokalt. Dette arbeidet de virkelige kommunistene, som Stalin, mot.

Det store flertallet av de vi får høre om er blank løgn. Noen sier at Stalin drepte halve befolkninga, noen påstår 50 millioner, noen påstår 20 millioner, noen sier 10 millioner – alt dette er løgn for å sverte kommunismen. De som har makten vil lyve om kommunismen for å hindre folk i å bli kommunister.

Mange land og ledere har kalt seg for kommunister, men det har aldri vært i nærheten av å bli så bra som det. hva mener dere om det?

Kommer an på hvilke land du tenker på. I dag kaller Cuba og Nord-Korea seg for sosialistiske land. Vi mener at det er feil. Disse landene er ikke sosialistiske. De er kapitalistiske fordi det er ikke arbeiderklassen og bøndene som har makta. En liten klasse av priviligierte topper sitter med all makt. Og de bruker ikke makta til det beste for folket. Disse landene er statskapitalistiske land i rød forkledning.

Og til slutt hvordan skal de klare å få kommunismen til å fungere bedre i Norge?

Kommunisme fungerer alltid best. Hvis vi kan få til like mye positiv utvikling som Sovjet og Kina klarte de første 30 årene, så blir den norske kommunismen fantastisk.

Kommunisme er ikke noe mystisk og unaturlig. Kommunisme er at vi eier ting felles, at vi bestemmer ting sammen, at alle bidrar så mye de kan og at alle får det de trenger og vel så det. Kommunisme vil bety reell frihet for folk. Og vi kjenner kommunismen godt fordi kommunisme er den menneskelige måten å løse ting på. Det er mennesket i sentrum istedet for pengene. Det er menneskelig fellesskap istedet for ensomhet og egoisme.

Men av og til stikk dei hovudet fram for at vi skal sjå kor flinke dei er. Men vi har for lite midlar for å hindre terror i Norge. Hensikta er å få nordmenn til å frykte muslimar meir enn noko anna på jord.

Vi må hugse at norske soldatar deltar i krig på framand jord i Afganistan, og difor er det nyttig at folk flest trur at muslimar er potensielle terroristar. Vi skal ikkje sjå på dei som menneske, men forstå at NATO «må gjøre noe».

Og var det tilfeldig at denne saka kom rett etter at fire norske soldatar mista livet i okkupasjonskrigen i Afganistan?

«Vesten» versus «Islam» er overbygginga. Basisen er USA-imperialismen sin kamp for å skaffa tilgang til resten av olja på planeten.

Auka middel til PST er for lengst lansert.

Først ute er Per Sandberg (han støttar sjølv NATOs terror i Afganistan), og han får nok snart følge av fleire.

Vårt krav må vere klart: Ikkje i krone meir til PST. Og folk må få fullt innsyn i kva dei driv med innan vi får lagt ned denne undertrykkingsinstansen.

- Så langt har vi vært involvert i en rekke kampanjer og aksjoner, som for eksempel studentprotestene og -blokadene, kampen for bevaring av Warszawa-gaten (I Warszawa-gaten i Zagrebs gamle sentrum planlegger investorer med tett tilknytning til mafiaen å bygge et parkeringshus og shoppingsenter, noe innbyggerne i Zagreb er sterkt i mot, vår anmerkning), arbeiderstreiker og -demonstrasjoner, og har også organisert demonstrasjoner mot Israels bombing av Gaza og mot kroatisk medlemskap i Nato. Den viktigste av disse bevegelsene har vært studentprotestene, som i øyeblikket er den sterkeste sosiale bevegelsen i Kroatia, skriver Damir Pilić.

Ingen vet hvem de er eller hvor mange de er. Det er kjent at de publiserer flammende artikler mot kapitalismen på nettsiden sin og at de for en tid tilbake hengte opp enorme røde flagg på et tyvetalls steder rundt omkring i Zagreb. For tiden anser de seg selv som en illegal organisasjon, og deres betingelse for å stille i intervju med oss, var en garanti om full anonymitet. Derfor kan vi hverken trykke bilder av dem eller navn på lederne deres. De heter Crvena Akcija.

Når er organisasjonen deres grunnlagt?

- Crvena Akcija ble grunnlagt for litt mer enn halvannet år siden. Det er altså en svært ung organisasjon. Likevel markerte vi ettårsdagen vår svært høytidelig gjennom å henge opp et tyvetalls bannere rundt omkring i Zagreb. Vi gjorde ikke dette fordi vi mener at det første året var en stor suksess, men fordi vi tror at det at vi har begynt arbeidet, er svært viktig for Kroatias fremtid.

Hvorfor grunnla dere organisasjonen? Hva inspirerte dere?

- Vi anser Crvena Akcija som det første forsøket på en organisert motstand og alternativ i Kroatia. Fra nittiårene har tanken om at det ikke finnes noe alternativ til kapitalismen dominert i Kroatia – som i det meste av verden. Likevel ser vi tydelig at kapitalismen ikke klarer å løse grunnleggende problemer for menneskeheten eller på lokalt plan. Kapitalismen har heller ikke endret seg siden begynnelsen av det tyvende århundret.

Hvorfor må vi kjempe?

- Fremdeles er samfunnet delt i en klasse som må arbeide og en annen klasse som lever på andres arbeid. Dette gjør at produksjonen har som mål å fylle enkeltes lommer, ikke å dekke folks behov. Statens grunnleggende funksjon er fremdeles å beskytte interessene til de som sitter med makta mens verden er delt mellom imperialistiske land i «sentrum» og avhengige land i «periferien». Årsakene til at millioner av mennesker i løpet av det tyvende århundre har kjempet mot kapitalismen er fortsatt de samme. Det må være en sammenheng mellom analysen av situasjonen til den organisasjonen som leder kampen, og ledelsen av kampen. Rød Aksjon er et forsøk på å få dette til.

Hva er deres arbeidsmetoder?

- I dag er vår viktigste oppgave å bygge opp organisasjonen, agitere for behovet av kamp og å motbevise borgerlig propaganda. Med oppbygging av organisasjonen mener vi skolering og utvikling av egne ideer, og med å motbevise borgerlig propaganda mener vi at vi skal avsløre det meningsløse med de nyhetene som kommer på forsiden av avisene og heller opplyse om de tingene som betyr noe for folk: Nyheter om streiker eller andre deler av kampen mot kapitaldiktaturet som ikke kommer i vanlige medier.

Problemet er ikke detaljene

Hvordan velger dere hva dere jobber med?

- Et godt eksempel er regjeringens program for økonomisk utvikling. Det er helt åpenbart at dette utelukkende inneholder tiltak som er til skade for de fleste, men til fordel for en liten gruppe rike mennesker. Det som stod om analysene i media, var hovedsakelig kommentarer av såkalte «økonomiske eksperter», alle representanter og støttespillere for storkapitalen. I slike tilfeller blir media et talerør for de som allerede har makten i stedet for å være et talerør for folk flest.

Vi er i tillegg aktivt involvert i en rekke kampanjer og protester, slik som studentprotestene og – blokadene, kampen for bevaring av Warszawa-gaten, protester mot den israelske bombingen av Gaza og mot kroatisk inntreden i Nato. Den viktigste av disse bevegelsene i dag, er studentbevegelsen, som har blitt den sterkeste og viktigste sosiale bevegelsen i Kroatia.

På nettstedet deres har dere kritisert regjeringens program for økonomisk utvikling fordi det er skrevet av «privatiseringshelter og antifolkelige personligheter som ikke har skrupler når det gjelder å forsvare profitten sin». Tenker dere da på Borislav Škegro (Den kroatiske finansministeren, vår anmerkning)?

- Vi tenker blant annet på Borislav Škegro, men problemet er ikke individene. De er – når alt kommer til alt – bare storkapitalens marionettefigurer og slaver. Det er viktig å avmystifisere disse «økonomiske ekspertene», som oftest ønsker å presentere sine konklusjoner og forslag til tiltak som uunngåelige. Men deres beslutninger og konklusjoner er ikke «vitenskapelige fakta», men snarere bevisst politikk.

I programmet på nettsiden deres understreker dere behovet for illegal organisering. Hvorfor det?

- Vi kaller det arbeidet som beskytter våre aktivister fra det undertrykkende statsapparatet for illegalt. Historien, samt eksempler fra andre land, for eksempel Tyrkia, viser tydelig at organisasjoner som kjemper mot det bestående, blir undertrykt så lenge herskerne føler seg truet. Vi ønsker å bygge en bevegelse mot det bestående.

Hva betyr det?

- Det betyr at vi mener at ting ikke kan forandres gjennom vanlige politiske kanaler, men kun gjennom en helhetlig forandring av samfunnsgrunnlaget. Den udemokratiske parlamentarismen, som vi «velger» i, kan ikke påvirke avgjørelsene som «våre» representanter fatter. Ikke bare er det udemokratisk, men det er også konstruert for å forsvare interessene til storkapitalen. Kampen mot kapitaldiktaturet og kampen mot det udemokratiske samfunnsgrunnlaget er illegal. Vi bare handler i samsvar med disse faktumene.

Hvor mange er med i organisasjonen deres?

- En av de grunnleggende trekkene ved illegalt arbeide er at man ikke offentliggjør informasjon om medlemskap, herunder også medlemstallet.

Hvordan er medlemssammensetningen? Er det skoleelever, studenter, arbeidere…? Hva gjør de ellers i livene sine?

- Flertallet i organisasjonen vår er unge mennesker, hovedsakelig tidlige i tjueårene. Vi har også skoleelever og studenter innenfor de forskjelligste studier, men også arbeidere, folk ansatt i jordbruket og løsarbeidere…. Vår organisasjon er ingen subkultur, her finnes de forskjelligste mennesker. Det som samler oss, er kampen mot kapitaldiktaturet, ikke hva slags liv vi fører.

Hvordan velger dere deres medlemmer, hvilke kriterier ligger til grunn for medlemskap?

- I all hovedsak kan hvem som helst bli medlem dersom vedkommende godtar vårt politiske grunnlag og våre arbeidsmetoder. Men virkeligheten viser oss at ikke alle er klare til å hengi seg til revolusjonært arbeid. Derfor går potensielle medlemmer gjennom en kandidatperiode før de blir tatt opp som medlemmer i Crvena Akcija.

Finnes det andre organisasjoner i Kroatia som dere samarbeider med?

- Vi støtter alle progressive og sosialt orienterte bevegelser i Kroatia, men forbeholder oss samtidig retten til å kritisere dem dersom vi er uenige med dem på enkelte punkter. Et godt eksempel er initiativet «Rett til byen» (Pravo na grad, som er et initiativ som kjemper mot privatisering av områder som nå er tilgjengelig for allmennheten, vår anmerkning). De anser ikke at problemet er korrupsjonen blant makthaverne. Ødeleggelsen av Warszawa-gaten er bare et symptom på problemet, ikke problemet i seg selv.

Den ødelagte industrien

Dere både snakker og handler i navnet til arbeiderklassen, men i hvilken grad kan det sies at det fortsatt fins en arbeiderklasse i Kroatia?

- Overalt i Øst-Europa etter den økonomiske overgangen er industribedriftene ødelagt i stedet for at de kunne vært en konkurrent til de vestlige industribedriftene. Følgelig har antallet ansatt i industrien falt betydelig. Men arbeiderklassen er ikke bare de som jobber i industrien. Alle som må selge arbeidskraften sin for å overleve tilhører arbeiderklassen. Det vil si alle de som ikke eier eller kontrollerer produksjonsmidlene. Dette inkluderer også ansatte i tjenesteytende sektor, de arbeidsløse og de som forbereder seg på arbeid (studenter).

Har dere inntrykk av at arbeiderne i dag mangler klassebevissthet og -tilhørighet?

- Gjennom bortfallet av de store industribedriftene er det sikkert vanskeligere å skape en bevissthet og tilhørighet til samme klasse, men det betyr ikke at klassetilhørigheten har endret seg. I 2001 var rundt 25 % av de arbeidsføre i Kroatia ansatt i industrien, mens ytterligere 25 % arbeidet i tjenesteytende yrker eller med enkle manuelle oppgaver. Hverken lærere eller andre offentlige tjenesteytere var inkludert i dette tallet. Om vi også tar med de arbeidsløse, er det åpenbart at arbeiderklassen langt fra er borte.

På nettsiden deres støtter dere studentprotestene, deres plenumsorganisering og direktedemokrati som «det eneste mulige instrumentet for revolusjon». Hvordan ser dere for dere revolusjonen og hvem skal være dens ledende kraft?

- Plenumsorganisering er en utmerket metode illustrasjon av og metode å forberede arbeiderklassen på det fremtidige opprøret. Når vanlige folk organiserer seg i plenumer, utfordrer dette det udemokratiske styresettet av i dag og dagens makthavere. Denne konflikten kan løses kun på to måter: Enten vil systemet undertrykke plenumet og ufarliggjøre det, eller så vil plenumet erstatte det udemokratiske systemet med et demokratisk styresett. Når det siste skjer, kalles det revolusjon. De som gjennomfører revolusjonen, gjør dette fordi de har en interesse av å endre systemet, og støttes av det store flertallet av folket, det vil si alle utenom den lille kretsen av storkapitalister og politikere som tjener dem.

Faktaboks, Crvena Akcija (Oversatt fra Crvena Akcijas egne nettsider):

Hvem er vi?

• Crvena Akcija er en kroatisk revolusjonær organisasjon.
• Crvena Akcija er proletariatets og alle undertryktes organisasjon. Vi ser følgende som vårt historiske mål – proletariatets historiske mål – og alle undertryktes mål: Å avskaffe dagens system med utbytting av ei klasse fra ei annen klasse – det vil altså si at vi ønsker å avskaffe kapitalismen. Vi ser det som vår historiske oppgave å skape et klasseløst samfunn – hvor det ikke eksisterer noensomhelst form for utbytting og undertrykking.

Hva slåss vi for?

• For et samfunn uten fattigdom og med full tilgang til utdanning for alle mennesker.
• For et samfunn med full tilgang til helsetilbud for alle mennesker.
• For et samfunn uten klasser og utbytting. For samfunnsmessig kontroll og for samfunnsmessig fordeling av godene.
• For et rådsdemokrati – for ei regjering skapt av arbeiderråd.
• For å avskaffe nasjonal undertrykking. Vi er for å skape en internasjonal enhet av verdens arbeidere.
• Å avskaffe undertrykkinga av kvinner og å avskaffe undertrykkinga av lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle og transsesksuelle. Vi er for en frigjøring av kjønnene og vi er for seksuell frigjøring.

Hvordan slåss vi?

• De undertrykte har behov for en organisajon. Crvena Akcija er arbeidernes og de undetryktes organisasjon.
• En revolusjonær organisasjon behøver demokrati – og den behøver enhet i kampen.
• Det undertrykkende systemet kan ikke forandres gradvist – forandringa må komme gjennom revolusjon.
• Vi ønsker å skape en enhet mellom alle de som slåss: Enhet mellom arbeidernes kamp, og kampene til de undertrykte nasjoner og folk. Enhet mellom arbeidernes kamp, og kampen til undertrykte kvinner. Enhet mellom arbeidernes kamp, og kampen til undertrykt ungdom. Og, enhet mellom arbeidernes kamp og kampen til de undertrykte seksuelle minoriteter.
• Vi vil ha en global antiimperialistisk front for verdensproletariatet sammen med verdens undetrykte nasjoner.

Ei av de mest spesielle fagbøkene som er utgitt i den seinere tid, nå også på russisk, er boka til historikeren Grover Furr. Grover Furr er professor ved det amerikanske Montclair State University. Bokas tittel blir på norsk «Antistalinistiske skurkestreker». I denne boka blir Nikita Krustsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP gått nøye etter i sømmene. Tusener av lesere har blitt kjent med boka til professor Furr. Og dette har boka blitt sjøl om den nylig blei utgitt.

Boka har blitt møtt med både forbannelser og lovprisninger, til og med i vår forbruksorienterte kultur.

Alt dette gjør at vi tenkte det ville være lærerikt å henvende oss til professor Furr. På denne måten kan vi bli bedre kjent med ham som forfatter. Og vi kan få hans egne meninger og ta del i hans kunnskaper – eller som det heter; vi kan få førstehandskunnskap.

Professor Furr, kan du være så vennlig å fortelle om hvordan og hvorfor du som har doktorgraden på forskningsfeltet middelalderens Frankrike, blei interessert i Stalin-tidas historie i Sovjetunionen?

- Mitt egentlige fag, det jeg i utgangspunktet var interessert i, er middelalderstudier. Jeg har ikke noe «stempel» som kan «kvalifisere» meg til å gjøre undersøkelser om Sovjetunionen den tida Stalin var leder der.

Men som ekspert på middelalderen har jeg fått opplæring i å foreta virkelige dypdykk innen historieforskning. For eksempel har jeg lært meg å benytte som de primære kilder, tekster som er på andre språk enn engelsk. Jeg har fått lære meg å ikke stole på «nedarvet kunnskap», eller på den «herskende mening». Jeg har lært meg å ikke stole på oppfatningene til de «herskende autoriteter». Dette er måten jeg benytter i arbeidet mitt; å foreta mine egne, sjølvstendige undersøkelser.

Som student i tida 1965-69 slåss jeg mot USAs krigføring i Vietnam. En gang påstod en person at de vietnamesiske kommunistene ikke kunne være de «snille guttene» (The good guys, oversetters anmerkning), fordi de alle var «stalinister», og fordi «Stalin hadde myrda millioner av uskyldige mennesker».

Løgneren Robert Conquest

Denne påstanden blei noe jeg huska. Den var antakelig årsaken til at jeg leste Robert Conquests bok «The Great Terror» («Den store terroren», oversetters anmerkning) da den kom ut tidlig på 1970-tallet. Jeg blei rysta av det jeg leste!

Jeg bør her legge til at jeg kunne lese russisk, fordi jeg lærte det allerede da jeg gikk på High School («High School» – omtrent det samme som «videregående skole», oversetters anmerkning). Allerede da hadde jeg studert russisk litteratur. Dermed blei det til at jeg leste Conquests bok veldig grundig. Tydeligvis hadde ingen andre gjort dette før!

Jeg oppdaga da at Conquest juksa med sin bruk av kildemateriale. Fotnotene hans støtta ikke opp om hans anti-Stalin-konklusjoner! Først og fremst benytta han seg av enhver kilde som var fiendtlig innstilt mot Stalin. Dette gjorde Conquest uansett om kilden var til å stole på eller om den var upålitelig.

Så blei det altså etterhvert til at jeg bestemte meg for å skrive noe om den såkalte «terroren». Det tok meg lang tid. Men i 1988 publiserte jeg endelig «New Light On Old Stories About Marshal Tukhachevskii: Some Documents Reconsidered»… («Nytt lys på gamle historier om marsjkalk Tukhachevskii: Noen dokumenter gjenoppdaga»…oversetters anmerkning). På denne tida leste jeg bøker innen forskninga som blei foretatt av den nye skolen blant de historikerne som tok for seg Sovjetunionen. Denne nye skolen inkluderte blant andre Arch Getty, Robert Thurston, Roberta Manning, Sheila Fitzpatrick, Jerry Hough, Lewis Siegelbaum og Lynne Viola.

En ny vestlig skole innen forskning?

Navna på disse historikerne tror jeg vil være ukjente for den russiske leser. Det er vanskelig å tenke seg at etter Conquest, kan en ny, vestlig skole innen Stalin-forskninga skulle kunne bidra til en ny oppfatning av Sovjetunionens historie.

- Nei, i virkeligheten er saka fullstendig motsatt. Den skolen som jeg tilhører starta som en anti-tese til Conquest og til hans totalitære oppfattelse av sovjetforskninga i den kalde krigens dager.

Ved å studere nøye de beviser og de fakta som allerede er tilgjengelige, og – aller viktigst – ved å arbeide hardt for å være objektiv – var forskerne innen den nye skolen allerede i stand til å vise at all «historieskrivinga» under den kalde krigen – fra de antisovjetiske kreftene; det vil si fra trotskistene, khrusjtsjovittene – og etter dem fra Gorbatsjov og fra Jeltsin – var fullstendig usann. Den antikommunistiske «historieskrivinga» juksa med fakta, og den var tilpassa deres anti-stalinistiske egeninteresser. Disse folka hadde gått på kompromiss med seg sjøl til de grader at bøkene deres ikke kan kalles historieskriving; bøkene deres var propaganda bygget på politiske fordommer. Anti-kommunistene dreiv ikke historieforskning.

Innen den vitenskapelige verdens historieskriving blei boka «The Origins of the Great Purges» («De store utrenskningnenes opprinnelse» oversetters anmerkning) av J. Arch Getty – som var en av den nye skolens grunnleggere – virkelig en stor sensasjon. I boka lyktes det Getty å motbevise et stort antall av de løgnene om Stalin, om Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) og om Sovjetunionen som før hadde vært regna som sannheter. Dette inkluderte – blant andre oppfatninger – det synet at undertrykkelsene på 1930-tallet var tiltak som hadde vært planlagt på forhånd av Stalin.

Historieforfalskninga er massiv

Dessverre for J. Arch Getty kom boka hans ut i USA i åra med den såkalte «perestroikaen» (russisk ord som er blitt synonymt med «omorganisering» oversetters anmerkning). Alle de andre bøkene innen Sovjetforskinga på denne tida blei utgitt av Gettys motstandere. Disse «kalde krigerne» fikk sine bøker utgitt i kjempemessig antall. Dette hendte under det falske navnet «glasnost» (russisk ord som har fått betydninga «åpenhet» oversetters anmerkning).

Hvordan skulle russiske lesere finne ut noe om Gettys pionerarbeid når ikke en eneste av bøkene hans om russisk historie har kommet ut i Russland?

Den samme situasjonen som Getty er i, deles av de fleste historikerne som jeg nevnte ovenfor. Men heldigvis finnes det også mere oppløftende eksempler. For noen få måneder siden publiserte et ukrainsk internettmagasin et svært godt arbeid av professor Mark Tauger, ved University of West Virginia. Professor Taugers arbeider motbeviser fullstendig den nazi-inspirerte myten om at sulten i Sovjetunionen i 1932-1933 var en «menneskeskapt» hungersnød – og at denne sulten var skapt av lederne i Sovjetunionen.

Det 20. århundrets viktigste tale

Hvordan og hvorfor blei du interessert i Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP?

Den «lukkede» – eller den «hemmelige» rapporten som kalles i Vesten, er uten å overdrive en av de aller viktigste talene som blei holdt i det 20. århundre. Uansett hvordan, eller av hvem, rapporten blir verdsatt, enten positivt eller negativt – så det er et faktum at talen fullstendig forandra retningen i den sovjetiske og russiske historia. Det er viktig å merke seg at nettopp denne talen har blitt til en av grunnpilarene i antistalinismen som ei politisk linje. Talen la grunnsteinen for det man kan kalle «den 20. partikongressens paradigme».

For å uttrykke det i all korthet: Ingen som er interessert i historia til Sovjetunionen kan se bort fra et slikt avgjørende, viktig dokument.

La leserne dømme!

Men det er jo nettopp derfor dette er en svært godt dokumentert historie. Hvordan forklarer du all interessen for boka di?

- Det er vanskelig å si for meg. La leserne dømme… Jeg kan bare fortelle hva som slo meg som forsker på dette feltet.

Da jeg starta å forme boka mi var målet med arbeidet mitt beskjedent. Jeg ønska å plassere avsløringene i en rapport – sammen med de historiske kildene som har blitt nedgradert og nå er offentlige. Dette har skjedd ved at man har fått et slikt offentlig innsyn i noen dokumenter fra Sovjetunionen under Stalin. Denne typen av forskning kunne ha blitt gjort av en russisk historiker – eller av en kinesisk historiker, for den sakens skyld. Årsaken til det er at gjennom de siste 10-15 åra kom det flere nye kilder. Dette skyldtes økt tilgjengelighet for forskere til å foreta en mulig objektiv evaluering for en eller annen påstand i Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP. Og på dette tidspunktet begynte et merkelig bilde av det hele å vise seg. For det viste seg at alle de «avsløringene» som kom fram i rapporten var løgn. Jeg fant altså ut at det viste seg gjennom å undersøke disse «avsløringene» at ingen av dem var sanne. Ikke en eneste en!

Enkelte av Khrusjtsjovs løgner var selvfølgelig kjent tidligere. For eksempel – under denne hemmelige seansen, var det noen få som etterhvert merka seg enkelte av Khrusjtsjovs «avsløringer» – slik som hans absurde deklarasjon om at Stalin «planla militære operasjoner over hele kloden». Dette var jo det reine, skjære sludderet. Men at hele talen var laga av falske «avsløringer» som denne – det var sjokkerende.

Bruk av historiske fakta

Overdriver du ikke her, professor Furr? Det er er temmelig vanskelig å tro at Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen til SUKP ikke inneholdt annet enn løgner. Det virker som om du rett og slett kun er ute etter å forsvare Stalin. Det virker som om du av denne grunn er ute etter å rakke ned på Krustsjov og hans epokegjørende tale.

- Jeg beklager å måtte skuffe deg. Jeg «forsvarer» hverken Stalin eller noen andre. Som forsker og lærer holder jeg meg til fakta og til klare bevis.

Hvis det for eksempel hadde vært en tale av Khrusjtsjov om, la oss si verdensrommet, mais eller om programmet til SUKP – ville jeg vært nødt til å studere kildene som har med disse sakene å gjøre. Men i virkeligheten blei mitt forskningsområde Khrusjtsjovs rapport til den 20. partikongressen til SUKP. Denne kongressen skulle liksom være ment som et forum som skulle «avdekke» kriminelle handlinger fra Stalin og fra Beria.

Jeg tok for meg 61 «avsløringer» fra Khrusjtsjovs tale, eller mer korrekt: beskyldninger og påstander. Jeg undersøkte hver eneste av «avsløringene» i lys av det historiske kildemateriale.

Det endelige sluttresultatet av forskninga mi var at jeg fant ut at i Khrusjtsjovs «hemmelige tale», var det ikke en eneste av hans «avsløringer» som viste seg å være sanne. Her er ikke spørsmålet om å «forsvare Stalin». Byrden ved å framlegge bevis hviler alltid på anklagerens skuldre – det vil her si på Khrusjtsjovs skuldre. Ikke en eneste av hans påstander i «den hemmelige talen» holder når de blir stilt opp mot bevisene.

Forresten, litt om spørsmålet om «tro». Ingen seriøs forsker har rett til å akseptere eller å avvise noen påstand som sann ved å vise til styrken av hans egen overbevisning eller hans fordommer. Man kan like det eller mislike det, men i lys av de historiske fakta som jeg har publisert i «Anti-Stalinist Villainy» er det umulig å se Sovjetunionens historie i et tivolis forvrengte speilbilde – et vrengebilde skapt av den «hemmelige» talen til Khrusjtsjov. Denne forvrengte talen er nå motbevist.

Et seriøst, vitenskapelig arbeide

«Anti Stalinist Villainy» – det er vel ikke noen særlig passende tittel for et vitenskapelig forskningsarbeid?

- Boka blei gitt ut med saks- og navneregister, fotnoter og dokumentariske tillegg. Med andre ord kom boka ut som et fullt ut vitenskapelig verk, og det fyller alle krav som stilles for ethvert grundig akademisk verk. Og faktisk kom boka ut i et større opplag enn det som var meningen. Kan noen forfatter i virkeligheten kreve mer?

Da jeg jobba med manuskriptet, hadde jeg sjølvsagt en annen tittel for verket jeg hadde begynt å skrive på. Jeg hadde også med et første grunnleggende kapittel for verket. I dette grunnleggende kapitlet organiserte jeg stoffet på en fortellende måte. Dette gjorde jeg fordi jeg ønska å reflektere nærmere de viktigste punktene i verket mitt. Men forlaget tok det ikke med. Årsaken til dette – antar jeg – må ha vært at dette kapitlet var for langt – eller kanskje av en eller annen grunn. Utgiveren foreslo til og med en annen tittel. Dette skjer jo ofte.

Når sant skal sies; det er jo opp til utgiveren å organisere verket når det gjelder hvordan stoffet blir til slutt – for eksempel det kunstneriske og verkets utseende. Dette gjør utgiveren for å produsere et arbeide som vil få suksess i markedet.

Ingen motstand mot Khrusjtsjov

Det er fremdeles noe som ikke stemmer her. På den ene sida er det jo slik – som du har skrevet i verket ditt – at Khrusjtsjovs tale er et sett av løgner. Samtidig var det jo slik at ikke en eneste person i lederskapet i Sovjetunionen noen gang har sagt at «avsløringene» til Khrusjtsjov var uriktige.

- Ja, jeg vil gå så langt som til å si at stillheten fra lederskapet i SUKP viste at de alle hadde en fullstendig solidarisk holdning overfor Khrusjtsjov. Og her kommer vi inn på ett av de mest interessante spørsmåla.

På tross av det utbredte inntrykket av det motsatte, så var hovedmålet for Khrusjtsjovs «hemmelige tale», ikke Stalin sjøl. Hovedmålet for Khrusjtsjov var den politiske linja – en særlig retning i utviklinga, som var knytta til Stalin. Den russiske historikeren Jurij Zjukov har sagt det klart og tydelig: Khrusjtsjovs mål var å stoppe de demokratiske reformene. Disse demokratiske reformene hadde begynt mens Stalin levde. Men de var imidlertid langt fra å bli realisert fullstendig i Stalins levetid. I vår tid – og det må sies: mye på grunn av Krustsjovs tale – har ordene «Stalin» og «demokrati» blitt uforenelige begreper i hodene til de fleste mennesker.

Stalin var demokrat

Men dette er feil. Stalin delte Lenins positive syn på et representativt demokrati. Stalin forsøkte å få det representative demokratiet til å slå rot i bygginga av Sovjet-staten. Dette var en kamp som var kjernepunktet i de politiske prosessene som fant sted i Sovjetunionen gjennom 1930-tallet fram til 1950-tallet.

Essensen i dette programmet – som blei starta av Stalin – var dette: SUKPs rolle i styringa av staten skulle reduseres til normale grenser – slik man kunne finne det i flere land. Videre skulle det politiske lederskapet i staten bli utvalgt, ikke etter partilister, men på grunnlag av demokratiske framgangsmåter. Ikke bare Khrusjtsjov - men også andre i ledende stillinger – var mot disse demokratiske reformene som Stalin hadde arbeida for. Og i alle fall aksepterte de øverste i ledelsen i SUKP - partifolka som stod Stalin nær, som Malenkov, Molotov og Kaganovitsj – om enn uvillig, men allikevel, de aksepterte tross alt den hemmelige underteksten i Khrusjtsjovs tale, og disse veteranene gav også sitt samtykke til Khrusjtsjov som leder.

Årsaken til at Khrusjtsjov var i stand til å bli leder i Sovjetunionen og til å framføre sin potensielt eksplosive «hemmelige tale» – og årsaken til at han greide å vinne fram med hans egne ideer – årsaken til alt dette var at han var i stand til å vinne eliten i SUKP over på hans side.

La meg benytte denne anledningen til å uttrykke min takknemlighet til Jurij Zjukov (fra Russland) og til John Arch Getty (fra USA). Disse to historikerne, hvis arbeid inspirerte meg i mitt eget verk om «den hemmelige talen», avslørte det faktum – dypt nedgravd og skjult siden Krustsjovs tid – at Stalin var hengiven til de demokratiske prinsipper.

Internett-intervju ved S. Khartsizov

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen folket v. S.H. og G.S.)

«Vi er også svært skeptiske til den kontroversielle Paal Frisvold – med kontor i Brussel. Med Frisvold som eventuell ny styreleder, vil både sentralstyret og vårt sekretariat bli fjernstyrt fra Brussel»

Akkurat. Men landet Norge er det altså greit å fjernstyre fra Brussel…

Kuppet mot Allende var ML-bevegelsen på 70-tallet sitt sterkeste bevis på at den fredelige veien til sosialismen, som SV og NKP prediket, ikke er mulig. Borgerskapet og imperialismen vil bruke voldelige midler, selv mot moderate sosialister som Allende. For at folket skal kunne gripe og beholde makta må det væpna seg.

Allende og reformistene i regjeringa hans slo ned på arbeideres forsøk på å danne militser da sosialistene vant regjeringsmakt. Reformistene ønsket å styre gjennom den borgerlige staten. Det var Allende selv som utnevnte sin bøddel, Pinochet, til øverstekommanderende for hæren.

Tjen Folket mener lærdommen fra Chile, og alle andre revolusjoner og revolusjonsforsøk, viser at den fredelige og parlamentariske veien til sosialismen er en illusjon.