Tjen folket : proletariatets diktatur

Filmanmeldelse: Velg sjefen selv

Sat, 14 May 2011 12:14:00 +0000

De første sekundene av Rød Ungdoms film «Velg sjefen selv» kan gi seeren inntrykk av at det er et realistisk doku-samtidsdrama som ruller foran øynene. Illusjonen varer ikke lenge, for det blir raskt klart at Rød Ungdom – målbevisst eller ei – har peila seg inn mot science fiction-sjangeren. Forsøket snubler halvveis; det blir lite science og mye fiction.

Filmens hovedpersoner, arbeiderklassen, lever under borgerskapets diktatur – kapitalismen. I dette samfunnet sitter arbeiderklassen igjen med svarteper: gjennom sitt arbeid skaper den verdiene som muliggjør kapitalismen, men blir selv undertrykt av kapitalistene. Kapitalistene beslaglegger arbeidernes arbeidsprodukt og gir dem en lønn mindre enn verdiene de har skapt.

Løsninga virker åpenbar. Arbeiderklassen må organisere seg, gjøre slutt på kapitalismen og erstatte den med et kommunistisk samfunn der kapitalistenes utbytting og undertrykking av arbeiderne er umulig.

«Velg sjefen selv» tar riktignok en annen, mye mindre åpenbar men desto mer «original» vending. Tilsynelatende skal kapitalismens utbytting av arbeiderklassen løses med følgende håndvending i to steg:

arbeiderne skal velge sjefen sin selv og gjennom dette skal de
bestemme hvordan merverdien, overskuddet som kapitalistene skummer av arbeiderens arbeid, skal brukes.

På sitt mest surrealistiske gir filmen uttrykk for at dette vil være «til gode for alle», til tross for at arbeiderne sitter igjen like utbytta som før(!). Utafor Rød Ungdoms fantastiske fantasiverden tjener denne «løsninga» bare kapitalistene. I beste fall representerer den en klassesamarbeidspolitikk med kapitalisme i nye klær.

Sentralt i Rød Ungdoms sosialdemokratiske politikk er illusjonen om staten og demokratiet som allmenne velgjørere. Alt skal bli så meget bedre, bare staten får mer å bestemme over! Rød Ungdom ser ikke at staten som styrer Norge i dag er et redskap for borgerskapets klassediktatur.

Selv om tanken er veldig fantasifull og kunne vært ganske besnærende, svever ikke demokratiet over samfunnet som et velmenende og allmektig spøkelse som løser alle menneskenes problemer bare det «utvides» og slipper til i flere deler av samfunnet. I Norge i dag er demokratiet et redskap for borgerskapets diktatur. Å utvide det borgerlige demokratiet blir derfor å skyte seg selv i foten når arbeiderklassens beste løsning er å knuse det borgerlige diktaturet og heve seg selv som herskende klasse.

«Velg sjefen selv» er filmen som ønsker mye og klarer noe helt annet. I tragikomisk ironi ender drømmeriet om «arbeidermakt» opp i det motsatte: borgermakt. Rød Ungdoms politikk er fortsettelse av kapitalistisk utbytting. I Rød Ungdoms drømmeverden skal arbeiderklassen få lov til å velge sine egne undertrykkere, og disse sjefene skal finne en måte å utbytte arbeiderne på som «kommer alle til gode». Å stanse den kapitalistiske frarøvinga av merverdi fra arbeiderne kommer derimot ikke på tale. Dette er, i følge Rød Ungdom, arbeidermakt.

RKU ser fram til Rød Ungdoms neste film, oppfølgeren til «Velg sjefen selv»: «Afghanerne må få velge hvem som bomber Afghanistan selv!»

Virkelig arbeidermakt er kommunistisk organisering, ikke kapitalistisk bedriftsdemokrati.

Rådsrepublikken Bayern

Tue, 13 Apr 2010 12:51:00 +0000

Denne dagen i 1919 tok arbeidarklassa makta i den tyske delstaten. Øverste leiar var Eugen Levine, saman med eit råd på 15 mann. Det blir straks gjennomført ei rekke sosiale tiltak. Store hus blir bukollektiv for republikkens arbeidarar. Dobling av løna for arbeidarar og småbønder. Ein raud hær på 2000 mann blei oppretta.

Eit telegram blei sendt til Lenin med følgjande tekst: «Proletariatets sanne diktatur er oppretta i Bayern».

Svaret frå Lenin kjem i Pravda 20 april:

«Vi vil takke for deres hilsninger. og for vår del hjertelig hilse rådsrepublikken Bayern. Vi ber innstendig om å bli oppdatert om følgende tiltak:

Har dere opprettet råd av arbeidere og tjenestefolk i de ulike bydelene?
Har dere bevæpnet arbeiderne?
Har dere avvæpnet borgerskapet?
Har dere konfiskert de kapitalistiske fabrikkene og formuene i Munchen, og de kapitalistiske gårdene i landdistriktene?
Har dere slettet småbøndenes gjeld?
Har dere doblet eller tredoblet landarbeidernes og de ufaglærte arbeidernes lønninger?
Har dere innført sekstimersdag?
Har dere innført opplæring i statsadministrasjon?
Har dere tatt over alle bankene?
Har alle arbeiderne blitt opplært i selvforsvar, og for å drive ideologisk propaganda i de omkringliggende landsbyer?"

Tilfreds kunne Levine lese svaret frå Lenin og samstundes konstantere at mange av tiltaka allereie var gjennomført, og at andre var på gang.

Men då som no: Vi må aldri undervurdere borgarskapet.

2. mai 1919 blei republikken knust. Då blei det fascistiske Thule-selskapet sett inn og dei fekk frie tøylar.

Eugen Levine blei fengsla og torturert. Han blei henretta 5. juli same år.

Stalin - en stor revolusjonær

Fri, 05 Mar 2010 11:17:00 +0000

Tjen folket har Josef Stalin som en av de fem kommunistene vi løfter fram som store klassikere. Stalin er den av disse fem som møter den sterkeste motstanden og kritikken.

Både fra borgerskapet og folk som regner seg som revolusjonære blir Stalin kritisert. Tjen folket tar ikke standpunkt ut fra hva som er mest populært eller stuereint. Heller prøver vi å argumentere for vår politikk i stedet for å følge med strømmen. Vår oppsummering av historien og av Stalins bidrag til revolusjon og arbeiderklassen leder oss til én konklusjon; Stalin var en stor revolusjonær.

[[innholdsliste]]

Stalins liv var i lang tid gjennomsyret av kampen for revolusjon i det russiske riket. Han var født i Georgia, et land som den gang var underlagt Russland, og levde i relativt fattige kår. Som ung teologistudent begynte han å lese revolusjonær teori, fra russiske Plekhanov til Karl Marx og historier om georgiske røvere som sloss for folket.

Lesinga inspirerte Stalin og han ble raskt en ledende revolusjonær i Georgia. Han organiserte streiker og opptøyer, og skrev en rekke artikler, redigerte og ga ut aviser og organiserte sannsynligvis også flere bankran for å finansiere kampen mot tsaren og kapitalistene. Under revolusjonen satt han i sentralkomiteen for kommunistpartiet og han ble folkekommisær (minister) for nasjonalitetsspørsmål etter revolusjonen.

Det nasjonale spørsmål

Stalin skrev i 1913 artikkelen Marxismen og det nasjonale spørsmålet, som presenterte et marxist-leninistisk syn på nasjoner og nasjonal frigjøring. I denne tok han til orde for synet som også Tjen folket står for, nemlig at nasjoner er historiske fellesskap av folk, med felles språk, økonomi og kultur. Nasjoner er virkelige, ikke abstrakte, og det er umarxistisk å late som de ikke finnes.

Vi forsvarer alle nasjoners rett til sjølstendighet om de ønsker det. Dette gjelder også den samiske nasjonen. Men Stalin, som oss, understreket at kommunistene er internasjonalister. Arbeiderklassen har felles interesser på tvers av grenser og land. Vår felles fiende er den internasjonale kapitalismen.

Kampen mot opportunisme

Stalin førte en utrettelig kamp mot reformisme i arbeiderbevegelsen. Under hans ledelse var Komintern (den kommunistiske internasjonalen) en organisasjon for kommunistpartier i alle land, et bolverk mot opportunisme. Opportunismen er å vende kappen etter vinden og forkaste marxismens lærdommer om væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Opportunisme fører til sosialdemokrati, ikke til gode resultater for arbeiderklassen.

I foredraget «Spørsmål i leninismen» definerer Stalin leninismen som en videreutvikling av marxismen. Leninismen er marxismen i epoken med imperialisme og arbeiderrevolusjoner. Leninismen står fast på at for å slå seg fri trenger arbeiderklassen et revolusjonært parti som stiller krav til sine medlemmer og som fører kamp mot sosialdemokratiet.

Kampen mot byråkratiske feil

Stalin videreførte Lenins observasjon av farene med byråkratiet i en arbeiderstat. De mente at de røde byråkratene var en potensiell fare for sosialismen. Byråkratiet var på den ene siden helt nødvendig for å styre landet, ingen stat klarer seg uten. På den andre siden ble de for atskilt fra arbeiderklassen og bøndene. Mange byråkrater utnyttet posisjonen sin til å sikre seg selv og familien gode lønninger og jobber. Og mange misbrukte makta si grovt.

Dette så både Lenin og Stalin. De advarte mot det i en rekke artikler, blant annet skrev Stalin om dette i artikkelen «Mot vulgarisering av parolen om sjølkritikk». Faren som lå i byråkratiet var hovedårsaken til flere såkalte partirensinger som fant sted på 30-tallet. Partimedlemmer og ikke-partimedlemmer ble innkalt til store møter for å kritisere og avsette dårlige byråkrater i både parti og statsapparat. Kampanjene mot byråkratisering var også rettet mot potensielle forrædere fordi Stalin fryktet en krig med Tyskland og kanskje flere av de vestlige kapitalistlandene.

Dessverre slapp mange råtne egg unna. En rekke byråkrater klarte å bruke sin posisjon til å kvitte seg med brysomme folk. De utga seg for å være Stalins varmeste allierte. Etter Stalins død var disse de første til å bakvaske ham og hetse det han hadde stått for. Blant annet var Nikita Khrusjtsjov en slik.

Kampen for produksjonen

Stalin var den fremste forkjemperen for å øke produksjonen i Sovjet. Han så faren for en krig med kapitalistmaktene, og stilte det dristige målet at Sovjet måtte utvikle seg fra et fattig bondeland, til en av de fremste industrinasjonene i verden på kun få år. Resultatet var at den harde kampen og de tøffe prioriteringene gjorde at Sovjet er det landet som inntil da har gjennomført den raskeste og største produktivitetsøkningen uten sidestykke. I løpet av bare femten år var Sovjet et av verdens fremste land økonomisk. Dette var helt avgjørende for at Sovjet kunne vinne krigen mot nazi-Tyskland og frigjøre store deler av Europa fra fascismen.

Kampen for sosialisme i ett land

Lenins mål var å oppnå en verdensomspennende revolusjon som ville frigjøre hele verden fra kapitalismens undertrykking. Dette skjedde imidlertid ikke. Årsakene til dette var mange, og Stalin forstod etter det mislykte revolusjonsforsøket i Tyskland i 1923 at en måtte konsentrere seg om å bygge opp Sovjetunionen som et bolverk mot fascismen, som var på frammarsj i Europa. Dette var et nødtiltak der og da for at det sosialistiske forsøket skulle overleve, men blei den rådende linja ettersom en kom tettere og tettere opp i den uunngåelige konflikta mellom nazi-Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen.

Kampen for verdensrevolusjonen

Da Stalin skreiv artikkelen Om Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter til tiårsdagen for revolusjonen i 1927, framheva han at Oktoberrevolusjonens seier var et vendepunkt for menneskeheten. Oktoberrevolusjonen og det vellykka forsøket på å bygge opp Sovjetunionen trass i store interne problemer, borgerkrig og invasjon fra sju fremmede makter, var til vanvittig inspirasjon for de undertrykte massene i verden den gangen. Oktoberrevolusjonen sådde de første frøene til menneskehetens frigjøring.

Josef Stalin var verdensproletariatets leder fra Lenins død til han sjøl døde for 55 år siden. Denne tida brukte Stalin hengivent til å kjempe for proletariatets framgang over hele verden, og ikke minst på å kjempe mot fascismen, arbeidsfolks verste fiende.

Borgerlig kritikk av Stalin

Stalin blir av borgerlige kritikere ofte framstilt som massemorder. Det er skrevet bindsterke verk om dette. Likevel er det betimelig at ingen kritikere av denne fordømmelsen av Stalin og at en skaper et bilde av en av verdens største og viktigste kommunister gjennom tidende til en blodtørstig massemorder. Visst døde det mange mennesker i Sovjetunionen under Stalin, men så må vi se på hva disse dødsfalla egentlig skyldes og ikke minst om talla stemmer.

Den svenske kommunisten Mario Sousa har skrevet et hefte som heter Sanningen som kom bort, hvor han tilbakeviser påstandene om massemord i Sovjetunionen og peker på hva som er årsakene til at Stalin og Sovjetunionen har fått et slikt fryktelig ettermæle. Vi oppfordrer folk til sjøl å lese dette heftet for så å gjøre seg opp sin egen sjølstendige mening om Stalin og påstandene om han var en blodtørstig massemorder.

Trotskistisk kritikk av Stalin

Trotskistene mener gjerne at Stalin ødela sosialismen i Sovjetunionen. De mener Stalin byråkratiserte Sovjetunionen og at han sviktet arbeiderklassens sak gjennom dette. De mener samtidig at Lenin ville ha Trotskij som sin etterfølger da Lenin var alvorlig sjuk i 1924 og regna med å ikke ha lenge igjen. Likeledes mener de at Trotskij kompromissløst kjempa for internasjonal revolusjon, noe som ville redda Sovjetunionen fra byråkratisering og det de mener er en kontrarevolusjon. De mener Stalin representerte en «sosialisme ovenfra» som aldri kan fungere, mens Trotskij representerte en «sosialisme nedenfra», noe som etter deres mening er sosialismens håp til overlevelse.

Vi mener dette er feil. På tidspunktet da Trotskij kjempa for internasjonal revolusjon, var dette en umulighet. Det mislykte tyske revolusjonsforsøket i 1918-19 viste at arbeiderklassens parti, kommunistpartiet, i mange land ikke var modent nok til å lede proletariatet til revolusjon. Det samme gjaldt mange andre imperialistiske land, ikke minst Storbritannia. Det var derfor rett av Stalin å konsentrere seg om å redde sosialismen fra undergang – noe som ville gitt fritt spillerom til fascismen – i ett land, landet som tjente som forbilde for arbeiderklassen i alle andre land, Sovjetunionen.

Vår kritikk av Stalin

Vi mener ikke at Stalin var feilfri, langt i fra. Det er like viktig for oss å studere feilene som har blitt gjort, som det som har blitt gjort riktig. En feil gjort av et så stort og betydningsfullt kommunistparti som SUKP, veier mer enn tusen riktige handlinger fra en små og ubetydelig enkeltpersoner og grupper. Vi må derfor studere feilene til Stalin og SUKP nøye.

Vi kan ikke trekke lærdom ut av Stalin og SUKPs feil utfra å ukritisk sluke borgerskapets kritikk rått. Borgerskapet har ikke interesser av å lære av feilene til Stalin og SUKP. Borgerskapet har tvertimot interesse av å framstille Stalin som et monster – et monster som er en lovmessig konsekvens av den marxist-leninistiske læra satt ut i praksis. Deres stilling til Stalin, og framstilling av Stalin er kraftig farga av at deres objektive klasseinteresser er tjent med at den marxist-leninistiske revolusjonære læra ikke vinner oppslutning.

Stalin sto i spissen for en voldsom utvikling i Sovjet. Det er ikke lett å rekke over med en kritisk analyse av den voldsomme historien som ligger i hans virke som leder for SUKP i over 30 år. Noen feil er det allikevel lett å kunne slå fast.

Vår viktigste kritikk av Stalin går på at han var for mekanisk. Han hadde ikke en tilstrekkelig god forståelse av dialektikken, og betydninga av tilfeldigheter i historiens utvikling. Dette førte til en rekke feil i hans praksis. Stalin har tatt sjølkritikk for at utrenskningene på 1930-tallet var for omfattende. Vi vil også føye til at dødsstraff blei benytta i for stor grad.

Dette betyr ikke at vi på noen måte går god for de vanvittige talla på «Stalins ofre» som borgerlig historieforfalskere framstiller. Det betyr heller ikke at vi mener det var fysisk mulig å unngå dødsstraff fullt og helt under den harde klassekampen som raste i Sovjet på denne tida. Men vi mener allikevel at SUKP burde henretta færre. Stalins om partiets øverste leder bærer her et tungt ansvar.

Stalin leda oppbygginga av Sovjetunionen slik at landet tok det endelige skrittet ut av bakevja landet hadde ligget under tsarveldet. Dette var en forutsetning for at det sovjetiske folket under ledelse av Stalin også kunne seire i kampen mot fascismen. Den harde undertrykkinga av kontrarevolusjonære må også forstås utfra denne fascistiske trusselen. Vi kan her trekke fram et sitat fra Joseph E. Davis, amerikansk ambassadør i Moskva, som i 1941 skrev:

«Nå ser jeg plutselig bildet slik jeg skulle ha sett det på den tida. Da jeg undersøkte referatene fra sakene, og også det jeg sjøl hadde skrevet på den tida, fra en ny vinkel, fant jeg praktisk talt alle tegn på tysk femtekolonne-virksomhet. Det fantes ingen femtekolonister i Russland i 1941. De hadde skutt dem.»

Videre skriver han om prosessene sjøl:

«Etter daglig å ha observert vitnene, deres måte å vitne på og de ubevisste bekreftelser som kom fram under prosessens forløp, sammenholdt med andre forhold som kunne vurderes juridisk, vil jeg si at tilstrekkelig mange forbrytelser i følge sovjetisk lov, ble faststilt gjennom bevisførsel. Det er ingen rimelig grunn til tvil om berettigelsen av domsavsigelsene, som kjente dem skyldig i høyforræderi, og berettigelsen av den straffeutmålinga som den sovjetiske straffeloven foreskriver. De diplomatene som fulgte prosessene mest regelmessig, mente i almenhet at anklagene var bevist, at det fantes en formidabel politisk opposisjon og et særlig alvorlig komplott som ga diplomatene forklaring på mange av de til nå uforklarlige hendingene i Sovjet-Unionen i de siste månedene.»

For oss som kommunister er det viktigste spørsmålet å se på hva Stalin og andre kommunistiske statsledere faktisk stod for og hva de utretta og under hvilke forhold de jobba under. Dette forteller også en del om hvilke alternativer de hadde. Stalin forrådte ikke kampen mot opportunismen og kjempa konsekvent for sosialismens sak og for forsvaret av proletariatets diktatur.

Dersom vi ensidig fordømmer Stalin som en despot og forbryter mot kommunismen, så gjør vi en stor historisk feil, og ikke minst: Vi stenger døra for en rekke viktige lærdommer både av det Stalin gjorde rett, men også av hans feil.

60 år siden opprettelsen av Folkerepublikken Kina

Thu, 01 Oct 2009 12:18:00 +0000

Opprettelsen av folkerepublikken markerte ikke bare en ny kurs for det kinesiske folket, men det påvirket hele verdens progressive folk, og skulle bli et senter i kampen for sosialismen. Det skulle også styrke den sosialistiske leiren, som til da hadde vært representert kun ved Sovjetunionen, med en styrke som de kapitalistiske landene ikke hadde ventet seg. I blant annet Korea ble imperialistene stoppet ved 38.breddegrad i deres desperate kamp for å forsøke stanse utbredelsen av sosialismen i Asia.

Folkerepublikken ved dens start var ikke sosialistisk. Det var en stat som skulle representere interessene til det nasjonale borgerskapet, småborgerskapet, bøndene og proletariatet. Men kommunistpartiet sikret proletariatet hegemoniet, selv om det i lang periode ville eksistere kapitalistiske former for produksjon – for å bygge opp produktivkreftene.

Borgerlig tenkning innad i partiet

Men denne vanskelige situasjonen avlet borgerlig tenkning internt i kommunistpartiet. Det dannet seg en klar kapitalistvennlig klikk, og denne klikken skulle forsøke kaste Mao under evalueringen av Det store spranget. Og ja, denne klikken vant delvis igjennom under evalueringen, noe som endte med at Mao trakk seg tilbake. I denne tiden ble staten styrt av høyrefolk innen kommunistpartiet, og Mao skulle ikke komme tilbake før Kulturrevolusjonen.

Kulturrevolusjonen var en helt ny form for klassekamp under sosialismen. Stalin hadde også utarbeidet teorier for klassekamp under sosialismen, men de rettet seg ikke direkte mot staten, heller mellom folk og tidligere storbønder. Men det var nettopp gjennom nøye studering av kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalin død at Mao kunne se hvordan et nyborgerskap vokser opp gjennom staten under sosialismen og undergraver proletariatets diktatur. Dette nyborgerskapet av direktører og byråkrater hadde også raskt vokst i Kina. Folket hadde ikke noe spesiell kontroll over utviklinga lengre, og Den store proletære kulturrevolusjonen ble startet i 1966 for å møte denne utfordringen.

Kulturrevolusjonen gikk i bølger, men ble avsluttet ikke lenge etter at Mao døde 9.september 1976. Den såkalte Firerbanden, som var det resterende av kulturrevolusjonsgruppa, fortsatte i ledelsen av en rekke organer helt til de ble arrestert av de reaksjonære, kapitalistvennlige kreftene. Det var et kupp, ikke spesielt ulikt kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalins død. Og i likhet med Sovjetunionen skulle denne nye borgerlige ledelsen føre en linje som holdt en sosialistisk maske, selv om proletariatets diktatur ble omformet til borgerskapets diktatur.

Les mer om Kina i dag her.

Tjue år etter massakren på Den himmelske freds plass

Fri, 05 Jun 2009 15:31:00 +0000

Fra midten av mai 1989 samlet stadig flere demonstranter seg på Den himmelske freds plass i Kinas hovedstad Beijing. De som gikk i spissen for demonstrasjonene, var studenter som krevde forbedringer innenfor utdanningsvesenet, økte demokratiske rettigheter og kamp mot korrupsjon og byråkrati. I løpet av måneden tiltok demonstrasjonene i styrke, og blant demonstrantene var det høyst ulike motiv for å protestere. Men det demonstrantene var enig om, var kampen mot regjeringens undertrykking av folket.

17.mai fant det sted ulovlige massestreiker blant arbeiderne i Beijing for å støtte demonstrantene. Arbeiderne demonstrerte for å få tilbake rettigheter de hadde under Mao Zedongs styre under parolen «Gi oss vår frihet tilbake!». Mer konkret var det retten til å fremme offentlig kritikk og retten til å streike arbeiderne siktet til. Masseprotestene ble voldsomt slått ned med panservogner og geværer den 4.juni 1989. I flere vestlige land gikk kommunistiske partier med forankring i maoismen i spissen for å organisere protestdemonstrasjoner mot Kinas ambassader i utlandet.

Demonstrantene brukte metoder fra kulturrevolusjonen

Demonstrantene sang «Internasjonalen» og brukte metoder fra kulturrevolusjonen for å fremme sine krav: massemobilisering, konfrontasjon med ledelsen i statsapparatet og taler og debatter. Etter diskusjoner med soldatene som var sendt ut av den kinesiske staten, allierte mange seg med demonstrantene etter å ha fått forståelse for deres krav. Soldatene ville ikke gå i mot eget folk, slik de også hadde lært i den offisielle opplæringa av vernepliktige.

Men situasjonen endret seg. Den byråkratisk-kapitalistiske regjeringen under ledelse av Deng Xiaoping betegnet demonstrasjonene som «kontrarevolusjonære» og satte inn tropper som lot seg misbruke og utøvde en massakre. Fremdeles er det usikkert hvor mange av demonstrantene som ble drept av militærvesenet.

Borgerlige massemedier utnyttet situasjonen raskt til å fortelle at det som skjedde i Kina, var et resultat av et «kommunistisk diktatur». Bare ti år tidligere ble den som trakk i trådene bak massakren, Deng Xiaoping, feiret som den som sørget for at Kina brøt med Mao Zedongs kurs og førte Kina inn på den kapitalistiske stien igjen.

I dagens Kina øker motsigelsene

I dag tilspisser klassemotsigelsene seg igjen i Kina. Bakgrunnen er den internasjonale økonomiske krisa. Av de rundt 130 millioner leiearbeidere som finnes i landet, har 20 millioner mistet jobbene sine siden begynnelsen av krisen. De og familiene deres står ovenfor en mildt sagt usikker fremtid. Motstanden mot privatisering av statlige virksomheter og miljøødeleggelsene landet opplever, vokser kraftig. I løpet av første kvartal 2009 fant det sted 58.000 masseprotester og demonstrasjoner, dersom vi skal stole på offisielle tall. I hele 2008 så vi rundt 120.000 slike året sett under ett.

For å kunne oppnå noe gjennom disse kampene, trengs det en sterk ledelse som kan gå i spissen for folkets protester. I 1989 uttalte den svenske, maoistiske forfatteren Jan Myrdal følgende til den tyske marxist-leninistiske ukeavisen Rote Fahne:

«Det er nødvendig at marxist-leninistene bygger opp sin egen organisasjon for å føre kampene».

Nitti år siden novemberrevolusjonen i Tyskland

Sat, 01 Nov 2008 12:35:00 +0000

Tyskland var et land som var prega av enorme forandringer i perioden rundt første verdenskrig. De tapte krigen, keiserdømmet falt og ingen visste hva framtida hadde å bringe. De sosiale spenningene i landet var store, og mange mente at den fire år lange krigen som nettopp var avslutta, hadde vært unødvendig og at tyske soldater hadde blitt drept forgjeves. I tillegg til å tape krigen, «tapte» Tyskland også krigsoppgjøret, og ble tvunget til å betale store krigserstatninger til de allierte seierherrene.

Den vellykka Oktoberrevolusjonen året før i Russland var til stor inspirasjon for den tyske arbeiderbevegelsen. Men den tyske arbeiderbevegelsen var splitta som følge av spørsmålet om krigen. Da Tyskland erklærte tsar-Russland krig 1.august 1914, var det mange i SPD (Tysklands sosialdemokratiske parti) som støtta krigføringa. Ledelsen i partiet mente likevel at den korrekte linja var å være mot krigen, siden det var borgerskapets krig. Rosa Luxemburg, som tilhørte venstresida i SPD, var med på å stifte «Gruppe International» bare noen dager etter at Tyskland angrep tsar-Russland. Denne gruppa ble fra 1.januar 1916 kjent som Spartakistforbundet. Også Karl Liebknecht, som satt i Den tyske riksdagen for SPD, ble med her. Han var den eneste i den sosialdemokratiske parlamentariske gruppa som var konsekvent krigsmotstander, sjøl om han hadde stemt avholdende til den tyske krigføringa ved en tidligere anledning.

Begivenhetene i Russland

Da februarrevolusjonen brøt ut i 1917 i Russland, begynte også de første organiserte streikene av en viss betydning i fabrikker knytta til den tyske våpenindustrien. Til sammen 300.000 arbeidere deltok i disse. De tyske myndighetene hadde lite å stille opp med mot dette, og etter at USA ble med i krigen på alliert side 6.april 1917, gikk keiseren ut og gav løfter om demokratiske valg etter at krigen var over.

Ledelsen i SPD ekskluderte krigsmotstanderne fra partiet, og disse gikk sammen i Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti (USPD) under ledelse av Hugo Haase. USPD krevde at Tyskland skulle avslutte krigen umiddelbart og at landet skulle demokratiseres. Spartakistene utgjorde venstresida i dette nye partiet. De fortsatte sin propaganda på arbeidsplassene, særlig innenfor våpenindustrien.

I tsar-Russland hadde bolsjevikene det samme kravet som Spartakistforbundet i Tyskland; at landet skulle trekke seg ut av krigen umiddelbart. Det tyske borgerskapet mente de hadde større sjanse for å vinne krigen dersom Russland trakk seg ut av den, og gav derfor Lenin fritt leide gjennom Tyskland slik at han kunne komme hjem og ta ledelsen over den revolusjonære bevegelsen i Russland. Og de klarte å vinne makta gjennom Oktoberrevolusjonen i 1917. Men samtidig førte dette til en uønska smitteeffekt for det tyske borgerskapet. Arbeiderbevegelsen så nå at det var mulig å vinne makta dersom en handla riktig.

Å vinne makta med fredelige midler?

Sterke krefter i den tyske arbeiderbevegelsen mente at det var viktig å trekke ei klar linje mellom seg og bolsjevikene i Russland. Otto Braun, som satt i ledelsen for SPD og senere skulle bli statsminister i Preussen, skreiv følgende i en lederartikkel i SPD-organet «Vorwärts» (Framover):

«Sosialismen kan ikke bygges på bajonetter og maskingevær. Dersom den skal holde, må den realiseres med demokratiske midler. Derfor er det tvingende nødvendig at de sosiale forholdene ligger til rette for å sosialisere samfunnet. Dersom dette var tilfellet i Russland, kunne bolsjevikene uten tvil ha regna med flertallet av folket. Men dette var ikke tilfellet, de etablerte et styre basert på sverd som ikke kunne ha vært mer brutalt og hensynsløst under tsarens vanstyre. (…) Derfor må vi trekke en tykk og synlig skillelinje mellom oss og bolsjevikene.»

Når Brauns lederartikkel kom ut, begynte en ny bølge av streiker å skylle over Tyskland. Over én million arbeidere deltok i de såkalte januarstreikene i 1918. 3.mars 1918 skreiv Russland og Tyskland under Brest-Litovsk-traktaten som markerte slutten på krigen for Russlands del, sjøl om de måtte gjøre store innrømmelser til Tyskland. Nå kunne troppene fra øst flyttes vestover, og tyske myndigheter var sikre på at krigen ville ende med tysk seier.

Forverringa i de sosiale forholda radikaliserte den tyske arbeiderbevegelsen

Men krigslykken snudde ikke for Tyskland sjøl om Russland nå hadde trukket seg ut av krigen og tyskerne hadde en front mindre å kjempe på. Spartakistforbundet ble en sjølstendig politisk organisasjon under ledelse av Karl Liebknecht. 29.oktober tok førti tusen sjøfolk over havna i den nordtyske havnebyen Kiel i protest mot at de skulle gå til kamp mot den britiske marinen som et ledd i en siste krampetrekning for å vinne krigen. Dette opprøret varte fram til 3.november. 8.november hadde arbeider- og soldatråd organisert etter russisk modell tatt over det meste av de vestlige delene av Tyskland og dermed lagt et grunnlag for den tyske rådsrepublikken. Den 9.november ble keiser Wilhelm II tvunget til å abdisere, og i Berlin utropte Spartakistforbundet Tyskland ut til en «fri, sosialistisk republikk». Den 11.november kapitulerte Tyskland offisielt, og den første verdenskrigen var over.

I enhetsfronten som nå hadde en viss kontroll over styringa av landet, inngikk både SPD og USPD. Men denne fronten gikk i oppløsning i desember, da USPD trakk seg ut i protest mot SPDs lefling med å fortsatt holde på det kapitalistiske systemet. I januar 1919 kom en ny revolusjonsbølge over landet, leda av KPD (Tysklands kommunistiske parti), som var blitt offentlig grunnlagt i nyttårshelga 1918/ 1919. Dette var fortsettelsen av Spartakistforbundet, og var også leda av Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg.

SPD og de tyske frikorpsene

4.januar 1919 demonstrerte arbeidere mot at den radikale Emil Eichhorn, som var medlem av USPD, ble avsatt som politimester i Berlin. Litt overraskende på KPD møtte svært mange mennesker opp til denne demonstrasjonen, og dagen etter, søndag 5.januar 1919, strømma hundretusenvis av mennesker inn til sentrum av Berlin for å demonstrere. Mange av demonstrantene var bevæpna. På kvelden okkuperte demonstrantene både de viktigste jernbanestasjonene og redaksjonslokalene for hovedorganet til SPD, «Vorwärts», i tillegg til andre borgerlige aviser som dagene før hadde oppfordra til at lederne for kommunistene ikke bare skulle nøytraliseres, men også drepes.

Nå krevde demonstrantene at makthaverne skulle realisere løftene de hadde kommet med to måneder tidligere. Det ble valgt en midlertidig «revolusjonskomité» (Provisorischer Revolutionsausschuss – PR) på 53 medlemmer.

PR var ikke i stand til å ta ledelsen, noe KPD og Rosa Luxemburg forstod og advarte mot. Etter store demonstrasjoner også i dagene som fulgte, svarte den sosialdemokratiske lederen Friedrich Ebert med å sette inn den høyreorienterte militsen Frikorpsene mot de revolusjonære. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ble henretta 15.januar 1919 etter at Frikorpsene arresterte de samme dag. Hundrevis av andre revolusjonære ble også drept iløpet av de samme dagene. Og innen utløpet av mai samme år var den revolusjonære venstresida knust.

Hvorfor mislyktes novemberrevolusjonen?

Ernst Thälmann, som var ledende i å gjenoppbygge KPD etter at partiet ble knust i 1919, oppsummerte lærdommene av novemberrevolusjonen slik ved tiårsminnet:

«Ved årsskiftet 1918-19 var massene klare til kamp, men de manglet den klart målbevisste ledelse som kunne organisere denne kampen. Hverken det revolusjonære instinktet eller det enestående heltemotet til de enkelte lederne for Spartakistforbundet, de myrdede grunnleggerne av vårt parti, kunne erstatte tilstedeværelsen til en jernhard fortropp som var herdet av revolusjonens ild til stål. Det tragiske i den tyske 1918-revolusjonen, i januarstridighetene i 1919, stridene etter Kapp-kuppet i 1920, marsstridighetene i 1921 og den siste voldsbølgen som har rammet de revolusjonære i 1923 bestod i skillet mellom de objektivt modnede forholdene på den ene siden og det tyske proletariatets subjektive svakhet på den andre siden.»

Vi trur den oppsummeringa er helt korrekt. En revolusjonær situasjon er ikke noe som skapes av en kommunistisk organisasjon, men den oppstår når folk føler at dramatiske handlinger er eneste mulighet. Når en revolusjonær situasjon oppstår, er det et skrikende behov for noen som går i spissen, sier på en enkel og forståelig måte hva som må gjøres og peker ut kursen framover. Historia har vist oss at dersom det ikke finnes kommunister som gjør dette, er revolusjonære forsøk dømt til å mislykkes. En slik situasjon var den tyske revolusjonære situasjonen i 1918/19.

Vi har ingen tid å miste

I Norge i dag fins det ikke noe kommunistisk parti. Rødt, som er slått sammen av det tidligere kommunistiske partiet AKP og valgalliansen deres, RV, er ikke et kommunistisk parti. Dette har Tjen folket tidligere belagt relativt grundig i heftet «Hvor går DNP?». Vi mener det er nødvendig å gjenoppbygge et kommunistisk parti i Norge. Det har skjedd før, og er ytterligere aktualisert ved at AKP ikke bare har lagt seg ned, men også av at Rødt har ekskludert flere av sine egne medlemmer som åpent har agitert for kommunisme og kommunistisk organisering.

Å bygge et nytt parti vil si å bli flere organiserte kommunister, samle krefter rundt oss og legge et grunnlag som gjør det mulig å danne et nytt kommunistparti. Noen kommunister tror at de kan vente på kommunistpartiet. De ser rundt seg, og akkurat som oss ser de at vi ikke er i en strategisk offensiv. De ser at vi er svake og de ser at kapitalismen er svært sterk. Derfor sier de at vi må vente . Kommunistene må vente til situasjonen er mer opprørsk, de venter på en offensiv for da kan kommunistpartiet gjenoppstå med brask og bram.

De har ikke forstått Lenin eller Mao. For deres teorier er ikke vente-vente-vente-teorier. Leninismen og maoismen er teorier for handling. I en periode med strategisk defensiv må kommunistene like fullt handle som kommunister. Vi må bygge stein på stein og kjempe for det som er rett.

Noen andre som kaller seg kommunister tror at et kommunistisk parti kan skapes i små møterom gjennom diskusjoner mellom 8 personer. De tar feil, kommunistisk organisering skapes gjennom både kamp, organisering, studier og diskusjoner.

Bli med og skap det kommunistiske partiet

Grunnlaget for den mest massive undertrykkinga i verden i dag er kapitalismen. Det er systemet hvor kapitalistene suger verdiene ut av arbeiderklassen. En utsuging som skjer fordi kapitalistklassen, borgerskapet, har makta. Og så lenge de har makta vil de avle undertrykking og utsuging for å holde hjulene i gang.

De siste hundre årene viser at kommunistene var de som gikk i spissen for de store revolusjonene mot undertrykking og for frigjøring. Det var kommunister som sto i spissen for å frigjøre kolonier og for bevege Russland og Kina ut av fattigdom og tilbakeliggenhet på rekordtid. Kommunister har ledet de mest konsekvente kampene for frigjøring – og ingen har oppnådd så store resultater som folkene som blei ledet av kommunister.

Og slik må det være, for om verdens folk skal bli fri, må de føre en langvarig kamp. En krig mot kapitalismen. Og en slik kamp må ha en ledelse. En kommunistisk ledelse.

Ingen slag er vunnet i verdenshistorien, uten generaler. Ikke overmennesker, men folk som vier seg til kamp. Og som lærer seg krigens kunst. Folk som bruker tid og krefter, som lærer gjennom å studere og gjennom å handle. Folk som veit hvor vi står, hvor vi skal og hva som må til for å komme fra det ene til det andre.

Borgerskapet skaper sine ledere gjennom strukturene i staten, organisasjonene de styrer, skolene deres, partiene og ikke minst bedriftene. Det finnes utallige strukturer og ordninger som gjør at det stadig vokser fram nye generaler for borgerskapet.

Arbeiderklassen trenger slike strukturer. Våre ledere må skapes i et kommunistparti, og gjennom organisasjonene hvor partiet står sterkt.

Vi lever i et kapitalistisk land, i en verden som preges av kapitalismens herjinger.

Vi skal til et samfunn uten kapitalisme, uten klasser, uten kriger, uten undertrykking, uten sult, fattigdom og miljøødeleggelser, og et slikt samfunn må være kommunistisk.

For å komme dit trenger vi et kommunistparti.

Og det som er rett i dag, er å være med på å bygge det kommunistiske partiet.

Kina: "Det fins en overveldende mengde argumenter mot det nåværende regimet"

Fri, 24 Oct 2008 02:04:00 +0000

Rundt 1978 tok nye folk makta i Kina. Disse gjeninnførte kapitalismen. Vi i Tjen folket anser Kina i dag som et statskapitalistisk land som blir leda av et parti som ikke lenger har marxismen som rettesnor eller teoretisk grunnlag. 21.oktober i år arrangerte MLPD et møte med den kinesiskfødte økonomiprofessoern Pao-yu Ching (født 1937 i Beijing). På møtet innleda hun om situasjonen i Kina og utviklinga av en ny klassekamp i verdens mest befolkningsrike land. Og dette er et tema som man sjølsagt ikke kan lese om i den borgerlige pressa. Vi oversetter derfor MLPDs oppslag om møtet til norsk og publiserer det i noe redigert utgave på vår nettside:

Ching begynte med å legge fram bevis for at det helt fra begynnelsen med oppbygginga av sosialismen i Kina eksisterte en kamp mellom to linjer blant de kinesiske kommunistene. Derfor prata Mao om den nødvendige videreføringa av revolusjonen også under proletariatets diktatur. Gjennom den store proletariske kulturrevolusjonen beviste han også at det er mulig å forhindre at kapitalismen blir gjeninnført. Det er ikke uten grunn at nettopp kulturrevolusjonen er en av de tingene som antikommunister og andre reaksjonære angriper kommunister for.

Ching fortalte også om hvordan kapitalismen blei gjeninnført i Kina etter Maos død i 1976 og hvordan kommunistpartiet forvitra etter at en klikk rundt Deng Xiaoping hadde tatt makta. Mange revolusjonære – blant disse aktivister fra kulturrevolusjonen – blei forfulgt og fengsla. Millioner mista også arbeidet sitt. Dette blei den gang – som det nå blir – fortia i borgerlige media.

«Ingen trur egentlig i dag på at Kina fortsatt er et sosialistisk land. Angrepet som ‘reformene’ satte i gang mot det arbeidende folket var brutalt og ubarmhjertig» ifølge Pao-yu Ching. Hvert år finner det sted mer enn 90.000 demonstrasjoner, protester, streiker og lokale oppstander mot oppsigelser, rettsløshet og den økende utbyttinga som finnes i bedriftene, mot den enorme korrupsjonen i det falske «kommunistpartiet», i statsapparatet og byråkratiet, mot ulovlig ekspropriering av landeiendommer, mot bygging av miljøødeleggende virksomheter, og så videre. Disse protestene blir organisert av modige mennesker som våger å protestere mot de fascistiske metodene som blir brukt av de herskende byråkratiske kapitalistene.

Pao-yu Ching fortalte også om et utall internettsider hvor kinesere diskuterer Mao Zedongs ideer og kulturrevolusjonen hvor de inntar en positiv holdning til dette. Flertallet av arbeiderklassen og de breie lag av folket identifiserer seg ikke lenger med regimet.

MLPDs leder Stefan Engel, som leda møtet, oppsummerte det slik:

"Det blir i særdeleshet klart at venstretendensen utvikler seg også i Kina – og at den fokuserer på Mao Zedong. Og dette er av internasjonal betydning: 65 prosent av det moderne industriproletariatet bor i Kina etter nyordninga av den internasjonale produksjonen!.

Og Pao-yu Ching oppfordra i sin avslutning under stor applaus til at «Kinas revolusjonære og landets arbeiderbevegelse trenger støtte og solidaritet fra hele verden. Jo tettere det internasjonale samarbeidet blir, desto bedre er det for framtida!»

Sjøl en blind rockeskribent finner en sjelden gang et gullkorn

Mon, 13 Oct 2008 15:26:00 +0000

Vi er helt enige med Rønsen, vi kunne ikke sagt det bedre sjøl.

Han ender innlegget sitt med å fortelle at vi alle er blitt sosialdemokrater, der skilles våre veier og vi sier tvert imot:

SNAKK FOR DEG SJØL, RØNSEN!

5. mars 2008 - 55 år siden Stalins død

Wed, 05 Mar 2008 01:32:00 +0000

[[innholdsliste]]

Det nasjonale spørsmål

Kampen mot opportunisme

Kampen mot byråkratiske feil

Kampen for produksjonen

Kampen for sosialisme i ett land

Kampen for verdensrevolusjonen

Borgerlig kritikk av Stalin

Trotskistisk kritikk av Stalin

Vår kritikk av Stalin

Videre skriver han om prosessene sjøl:

Arbeidarrevolusjon i Venezuela?

Tue, 26 Feb 2008 11:53:00 +0000

Samstundes er det for kommunistar viktig å hugsa at det ikkje er nokon arbeidarrevolusjon som føregår i Latin-Amerika i dag, Chavez�?? prat om «ein sosialisme for det 21.hundreåret» er med på å løfta opp att sosialismen som eit reelt alternativ for store delar av folk i verda. Det kan vera bra for kampen mot vulgærantikommunismen, som også tydelegvis har slege hardt inn i mange miljø til venstre for SV. Men det er ikkje kommunistparti som er i leiinga for endringane, så den sosiale revolusjonen ventar enno for folka i Latin-Amerika, jamvel om både Chavez og Morales og andre statsleiarar i Latin-Amerika har gått i spissen for ein del progressive reformar. Ja, kanskje er det ikkje arbeidarklassen som går i spissen ein gong. Og «sosialismen for det 21.hundreåret» er diverre meir inspirert av statskapitalismen i Jugoslavia enn det som godt er. Dette var ein modell som vart forkasta av dei fleste utanfor Jugoslavia allereie lenge før oppløysinga av landet.

Chavez må undertrykka dei tidlegare herskarane for at han skal få gjennom det han og støttespelarane hans ynskjer, med tanke på at politikken hans er såvidt gjennomgripande. For imperialistane vil heile tida freista slå attende framstøytane i Venezuela på å gjera styresettet meir humant for breie lag av folket. Om dei knusar dei imperialistiske kreftene i Venezuela, vil det stå klar slike krefter i utlandet, krefter som er klare til å gjera det same. Ein historisk parallell til dette, var når sju kapitalistiske land åtaka Russland rett etter at den fyrste verdskrigen var over for å velta den nye sovjetmakta. Heldigvis for folka i verda var det den nye sovjetmakta som gjekk sigrande ut av denne kampen.

Men Hugo Chavez går i spissen for kampen mot imperialismen og for nasjonal frigjering, ikkje i spissen for kampen for ein sosial revolusjon. Gjer ein det første, men ikkje det andre, sit ein til slutt att med eit nasjonalt borgarskap som kan henda overlever kampen mot imperialismen, men som ikkje vil gje frå seg den sosiale basisen utan sverdslag.

Chavez byggjer også på ei oppfatning om at det revisjonistiske, statskapitalistiske og sosialfascistiske Sovjetunionen i lag med andre land i Warszawapakta var sosialistiske heilt til Berlinmuren fall i 1989.

Så eit par viktige fakta om Venezuela pr i dag:

det er ikkje forbode med utanlandske investeringar;

arbeidarklassen har ikkje statsmakta;

det er ingen planøkonomi.

Venezuela i dag minner meir om dei vestlege landa under dei nasjonalborgarlege revolusjonane som kom i kjømda av Den franske revolusjonen. Då fungerte borgarskapet progressivt og ynskte nasjonal kontroll over naturressursane (jamfør berre med det norske borgarskapet si rolle i kampen om vasskrafta her i landet på byrjinga av 1900-talet, då heimfallsretten vart sikra!) og inga innblanding frå utanlandske makter.

Hugo Chavez er i dag ein av dei viktigaste progressive leiarane i verda, kan henda den viktigaste, men han tuftar kampen sin på nasjonalt sjølvstende og råderett over oljeressursane. Å framstilla han og ideologien hans som ein erstatning for marxismen-leninismen er etter vårt syn heilt feil, då berre sistnemnde kan føra til arbeidarklassen si eiga frigjering. Og kan henda er det denne tenkjinga som blir Chavez’ viktigaste fiende innetter i Venezuela framover? Det er lov å vona.

Arbeidarklassen og dei undertrykte i verda har berre eit vis å fjerna undertrykkinga, og det er å fjerna utbytarklassen frå makta og å hindra dei å vinna henne att! Det er dette som er proletariatet sitt demokratiske diktatur.