I 1848 var det mange forsøk på borgerlige revolusjoner i Europa. Disse retta seg mot enevelde, godseierdiktatur, livegenskap, leilendingsvesen og sensur og for organisasjonsfrihet, forsamlingsfrihet, pressefrihet, ytringsfrihet og stemmerett.

I 1846 og -47 hadde Europa vært ramma av en økonomisk krise. Spesielt ille ramma den krisa Frankrike, Tyskland og Italia. Denne krisa ramma livsvilkåra til store masser med folk og tvang dem til å føre klassekampen skarpt og kjempe for sine livsvilkår.

Revolusjonens år

I løpet av 1848 bølga mer eller mindre vellykka opprør og revolusjonsforsøk fram og tilbake over hele Europa. Kongen blei kasta i Frankrike og republikk blei etter omfattende kamper innført der. Også mage andre steder i Europa skjedde det store forandringer. Ungarn blei selvstendig og kongen blei kasta i Bayern.

I Norge blei arbeiderklassen for første gang organisert selvstendig med Marcus Thrane som leder, og Karl Marx og Friedrich Engels publiserte Det kommunistiske manifest. Manifestet har blitt stående som arbeiderklassens første politiske kampprogram og kravet om arbeiderklassens diktatur er den dag i dag fortsatt like gyldig og uinnfridd. Manifestet kan leses her.

På tross av over 160 års forskjell i tid og en rivende industriell og teknologisk utvikling i løpet av det tidsrommet så er likhetene mellom Europa anno 1848 og dagens Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia svært store.

Eiendomsforholdene bestemmer utviklinga

I Europa i 1848 fantes det en gryende, men enda uutvikla kapitalisme. Borgerskapet hadde enda ikke tatt all makt fra landadelen og i mange land rådde fortsatt eneveldets innskrenkninger i borgerlige demokratiske friheter. Samtidig hadde de liberaliseringer og parselleringer som den store revolusjonære Napoleon innførte i fransk jordbruk nådd sine begrensninger.

Under den store franske revolusjonen i 1789 blei landadelens gigantiske godseiendommer stykket opp og fordelt på de tidligere livegne leilendingene. Da var parselleringen et revolusjonært framskritt og representerte frihet for store deler av de franske folkemassene. Femti år etter var denne friheten snudd til sin motsetning.

Småbrukene var blitt for små til å brødfø familiene som desperat forsøkte å overleve på dem. Mange var da tvunget til å låne for å overleve og massene av fattigbønder var svært gjeldstynget og sto i et ufritt avhengighetsforhold til bankene.

Sensur og despoti

Samtidig var det store begrensninger i hva folk kunne gjøre med disse og lignende undertrykkelser. Det var utstrakt bruk av sensur i pressa. En kunne ikke skrive det en ville. Det fantes ikke forsamlings- og organisasjonsfrihet. Det var ikke lov å demonstrere og en hadde ikke lov å samle seg mer en tre personer om gangen. Heller ikke kunne hvilket som helst parti stille til parlamentsvalg og bare menn med en viss inntekt og eiendom hadde stemmerett.

Krisa 1847

Når den økonomiske krisa så ramma Europa i 1847 førte det til stor nød for massene av fattige småbrukere som ikke fikk lån lenger, konkurser i bank og industri med påfølgende arbeidsløshet for arbeiderklassen og konkurs av små håndverks- og handelsbedrifter som ramma småborgerskapet.

Dette kunne det arbeidene folket i Europa ikke tåle og de måtte forsøke å endre samfunnet. 1848 har i ettertiden blitt stående som revolusjonens år. Dette på tross av at de aller fleste revolusjonsforsøka og opprøra etter hvert blei blodig slått ned og på kort sikt lei nederlag.

Lær av historia

Historia viser oss altså at opprør og revolusjonsforsøk som de vi nå ser i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia har skjedd før. For å forstå det som skjer foran øyna våre må vi både forsøke å oppsummere og lære av fortida og analysere de faktiske forholdene i landa i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Det som i skoleverket kalles nyere historie begynte i 1848. Det var etter revolusjonsforsøka det året at kapitalismen for alvor brøyt gjennom i størsteparten av Europa og øst i USA. Det var også da at arbeiderklassen for første gang i historien spilte en egen selvstendig rolle og sloss for sine egne interesser med en egen ledelse og ikke under en annen klasses ledelse. 2011 vil uavhengig av hva utfallet på kort sikt blir stå som et historisk tidsskille for samfunnsutviklingen i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Eiendomsforhold i egyptisk jordbruk

Som Europa i 1848 er dagens Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia halvføydale, underutvikla kapitalistiske samfunn. I for eksempel Egypt lever 25 % av befolkningen av og på jordbrukseiendommer. Jordeiendommer som oftest er alt for små og uegna til å brødfø en familie på. Småbruk på mindre en 4000 kvadratmeter land utgjør 43 % av jordbrukseiendommene.

På begynnelsen av 1990-tallet blei det egyptiske jordbruket liberalisert. De statlige storgodsa blei stykka opp og parsellert ut. Leilendingsvesenet blei i all hovedsak oppheva. I dag eier 92 % av bønda jorda de driver. Bare 6 % av bønda er fortsatt leilendinger. Samtidig blei det kutta drastisk i subsidiering på alle sider av jordbruket.

Spesielt hardt har de stadige kuttene i subsidiering av gjødsel ramma egyptiske fattigbønder. Bønda er i dag helt og fullt sjølstendige og fullstendig avhengig av det arbeidet de og familien deres sjøl legger ned. Noe som har hatt stor påvirkning på barnefødslene og befolkningsveksten. Et sjøleiende familiebruk er avhengig av mange hender for å gå rundt. Men med så lite land pr bondegård er det ikke mulig å brødfø en stadig økende befolkning og småbrukerne har i løpet av de siste tjue åra sunket stadig lenger ned i gjeldsslaveriet. Særlig ille blir det med tanke på hva slags jordsmonn som finnes i Egypt og hva de dyrker og hvordan jordbruket er innretta.

Monokulturelt og fattislig jordbruk

Rundt 95 % av Egypts landareal er ørken, og det resterende, dyrkbare arealet er blitt redusert på grunn av utbygging av by- og industriområder. Særlig hardt har denne urbaniseringsprosessen gått utover Nildeltaet, som er verdens mest fruktbare område. Både Alexandria og Kairo har vokst sterkt de siste årene på bekostning av den fruktbare marka i deltaet.

Egyptisk landbruk er ensidig innrettet mot produksjon av bomull og frukt for salg og eksport og ikke på sjølberging i form av mat. Det er ikke lønnsomt å drive drive bomull- og fruktproduksjon på så små jorbrukseiendommer som det forsøkes på i Egypt. Jorda kaster rett og slett for små bomullsavlinger av seg til at småbrukerne kan få kjøpt inn den maten de trenger til å brødfø familiene sine.

Avhengighet av Saudi-Arabia

Samtidig er Egypt helt og holdent fullstendig avhengig av å importere maten som spises i landet. Basiskosten i egyptisk husholdning er hvete og den importeres i dag hovedsakelig fra Saudi-Arabia (faktisk en av verdens største hveteprodusenter). Vi skal ikke her gå inn på hvilke føringer den utstrakte handelen med Saudi-Arabia legger på egyptisk politikk. Det blir for omstendelig og for langtekkelig. Her holder det å gjøre leseren oppmerksom på det.

Samtidig har liberaliseringa av jordbruket ført til sterk prisvekst på jordeiendommer. Mange gjeldstynga fattigbønder har ikke sett noe alternativ til å selge familiens småbruk og flytte inn til de stadig voksende byene. I byene har massearbeidsløsheten og forslumming blitt et økende og mer omfattende problem.

Unntakstilstand siden 1967

Egypt og de fleste andre landa i regionen har akkurat som Europa i 1848 vært regjert med hard despotisk hånd uten borgerlige demokratiske rettigheter. Egypt har for eksempel hatt unntakstilstand siden 1967 med innskrenkninger i hvem som kan stille til valg, bevegelsesfriheter og hva en kan si og skrive i offentligheten.

Arbeidernes rettigheter har også vært sterkt begrensa, og det faktum at Mubarak forlot sin post har ikke forandra på dette foreløpig. Streikene for høyere lønner og kortere arbeidstid fortsetter i den egyptiske industrien. Men dette er det sjølsagt ikke så interessant å skrive om for vestlige medier.

Halvføydale og halvkoloniale økonomiske strukturer

De reaksjonære imperialistlakeiene som har regjert i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia har med sitt ensidige, eksportretta jordbruk, sin underutvikla og ensidige industriproduksjon og ineffektive, gigantiske og snyltende byråkrati hemma borgerskapet både skapende økonomisk og vitenskaplig. Fattigbøndene har de sultefora og arbeiderklassen har de overlatt til massearbeidsløshet, lønninger det ikke går an å leve av og arbeidsforhold det ikke går an å leve med.

B̴nd som m̴ sprenges Рgjennom klassekamp

Disse samfunnsforholda har vært som en trykkkoker. Så kom den økonomiske krisa i 2008 og den påfølgende depresjonen åra etter og ramma det arbeidende folket i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia ekstremt hardt med blant annet sterkt økende matvarepriser og massekonkurs for småbedrifter. Det måtte eksplodere og det gjorde det i januar 2011.

For å forstå opprørene som nå skjer i Egypt og andre land i regionen må en se på hvem som deltar og fører an i denne åpne klassekampen. Det er arbeidsløse unge menn med utdanning. Det er fattigbønder som setter fyr på seg sjøl i protest mot de minimale livsvilkårene de bys. Det vil si småborgere og deler av borgerskapet. Det vi har sett først i Tunisia, så i Egypt, Jemen, Algerie, Mauretania, Iran og nå sist i Libya er progressive borgerlige revolusjoner.

De sterkt undertrykkende og reaksjonære antivitenskaplige religiøse despotiene til imperialistlakeiene blir nå utfordra av et småborgerskap og den delen av borgerskapet som står utenfor byråkratiet. Disse sistnevnte trenger demokrati, konkurranse og fri utfoldelse for å utvikle produktiviteten, kjøpekrafta, vitenskapene og den kreative skaperevnen. De må forsøke å velte om på det bestående samfunnet. Det bestående samfunnet i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia gir verken arbeiderklassen, fattigbønda, de borgerlige intellektuelle eller de småborgerlige handelsmenna og håndtverkerne der noen mulighet til et reelt og fullverdig liv.

For å kunne utvikle produksjonen og jordbruket, bedre livsvilkåra, bevege seg fritt, si hva de vil og for å kunne utvikle vitenskaplig tenkning og innovasjon må folket slå seg fri. Det arbeidende folket i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia kan ikke lenger fortsette å leve under imperialistlakeienes regime. De måtte gå til aksjon og nå forsøker de å gjøre revolusjon.

Klassekampen i Frankrike 1848

Historia viser oss som sagt at slike revolusjonsforsøk har skjedd før. Etter opprøra i 1848 skreiv Karl Marx en svært god og utførlig analyse av hva som skjedd og hva som gikk galt. Den kan leses på svensk her

Revolusjonsforsøka i 1848 lei alle pÃ¥ kort sikt nederlag. I Tyskland blei revolusjonen knust nÃ¥r borgerskapet inngikk en allianse med Junker-adelen (lavadelig landeiere) i frykt for at arbeiderklassen skulle føre revolusjonen helt ut og innføre arbeiderklassens herrevelde. I Frankrike besto den borgerlig demokratiske republikken i fire Ã¥r før den blei knust av reaksjonen og Napoleon III pÃ¥ ny innførte despoti og innskrenka de borgerlige rettighetene. Men vi kan ved Ã¥ studere historia og Marx og Engels’ oppsummeringer av hva som skjedde i 1848 og de pÃ¥følgende Ã¥ra danne oss et bilde av hvilken krefter som er i sving i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Kampen fortsetter

Kampene i Egypt er ikke over og i Libya truer den gale imperialistlakeien Gaddafi med folkemord og blodbad mot de som opponerer mot det regjerende regimet. Det egyptiske militæret har kasta den siste ferniss av borgerlige demokrati og står nå åpent fram som diktaturets ansikt og statens kjerne. Fortsatt gjenstår det avgjørende slaget. Folket må storme og knuse den bestående staten for å føre revolusjonen til ende og sikre muligheten til å utvikle en økonomi som gir en sjanse til å leve fullverdige liv.

Kommunistpartiets ledende rolle

Kommunister må ikke tru at det vi nå ser i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia er sosialistiske revolusjoner. Det er borgerlige revolusjoner. Borgerlige revolusjoner kan føres over i sosialistiske revolusjoner om en har et god forberedt, skolert, disiplinert og væpna kommunistisk parti som kan ta ledelsen og bemektige og ansvarliggjøre arbeiderklassen. I den revolusjonære situasjonen som har oppstått i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia kan et slikt parti spille en rolle for arbeiderklassen i denne klassens kamp for sine livsvilkår og om makta.

Dessverre ser det ikke ut for oss tilskuere her opp i det fjerntliggende Norge som om det eksisterer noen slike partier i disse landa. Det gjorde det heller ikke i Tyskland og Frankrike i 1848. Men revolusjonene i 1848 åpna opp for en reel kapitalistisk utvikling og bereda grunnen for utviklinga av store revolusjonære arbeiderpartier over hele Europa og i Nord-Amerika. Trulig vil vi også i årene som kommer framover se en sterk vekst i de kommunistiske partiene og organisasjonene i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Ned med imperialismens vaktbikkjer i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia!

Leve revolusjonen!

Hjarteleg takk for gjestfridomen til dei tyske kameratane og venene i MLPD og Rebell. Me er ei marxist-leninistisk gruppe frå Noreg som kjempar for oppbygginga av eit nytt revolusjonært maoistisk parti hjå oss. I mange år har sosialdemokratiske tankesett vunne innflytnad over kommunistar; det førte til oppløysinga av det tidlegare kommunistpartiet AKP.

Me treng eit sterkt marxist-leninistisk parti for å leia klassekampen i dag og for å gjennomføra ein framtidig revolusjon. For å byggja opp eit slikt parti treng me sterke baseområde:

• i kampen mot rasisme, fascisme og diskriminering;
• i kampen mot imperialistisk krigføring;
• i kampen mot den kapitalistiske øydelegginga av miljøet;
• i kampen for full kvinnefrigjering;
• i kampen for høgare løner og betre arbeidsvilkÃ¥r for proleratiatet.

Utan kamp mot sosialdemokratiet har ein ikkje eit kommunistisk parti, utan eit kommunistisk parti kan folket ikkje gjera seg fri.

Karl, Rosa, Vladimir, me kjempar for framtida vår!
Šgjera opprør er rettvist!
Ten folket!

Genossen, Genossinen, liebe Freunde!

Herzlichen Dank für die Gastfreundlichkeit von den Genossen und Freunden der MLPD und Rebell. Wir sind eine marxist-leninistische Gruppe aus Norwegen, die für den Aufbau einer neuen revolutionären maoistischen Partei bei uns kämpft. In vielen Jahren haben sozialdemokratische Denkweisen Einflüss über Kommunisten gewonnen, das führte zu der Auflösung der ehemaligen kommunistischen Partei AKP.

Wir brauchen eine starke marxist-leninistische Partei, um den Klassenkampf heute zu führen und eine zukünftige Revolution durchzuführen. Um solch eine Partei aufzubauen, brauchen wir starke Stützpunkte:

• Im Kampf gegen Rassismus, Faschismus und Diskriminierung;
• Im Kampf gegen imperialistische Kriegführung:
• Im Kampf gegen die kapitalistische Zerstörung der Umwelt;
• Im Kampf für volle Freiheit der Frauen;
• Im Kampf für höhere Lohne und bessere Arbeitsbedingungen des Proletariats.

Ohne Kampf gegen die Sozialdemokratie hat man keine kommunistische Partei, ohne eine kommunistische Partei kan das Volk sich nicht befreien.

Karl, Rosa, Wladimir, für unsâ??re Zukunft kämpfen wir!
Rebellion ist gerechtfertigt!
Dien dem Volke!

Aktuelle lenker:

• MLPD
• Rotbild LLL-demo 2008
• LL-demo