Nitti år før dobbeltsporet blei opna, 21. juli 1919, kom ei stor folkemengde inn på Stavanger stasjon. Dei marsjerte under raude flagg, og sette seg rett ned i skinnegangen. Parolen var: Gjenopprett diplomatiske forbindelser med bolsjevikregjeringen.

Aksjonen var ei lekkje i ein tillyst landsomfattande generalstreik i sympati for det nye Russland. Men det var kun i Stavanger den var effektiv. I tillegg til at jernbanen blei stoppa, var det óg ein effektiv blokade av havna.

Leiar for aksjonen var den eksentriske Adam Egede-Nissen. På den var han tida postmann og ordførar i Stavanger for Arbeidarpartiet, og samstundes ein varm forsvarar for proletariatets diktatur.

Som ordførar hadde han reist til Russland og møtt Lenin. Difor syntes han at det var naturleg at han som ordførar skulle stille seg i spissen for generalstreiken i byen og slik blei det.

Borgarskapet i Stavanger var rysta, makta var trua. Byen som var kjend for bibel, misjon, sjøfart og brisling var pÃ¥ randen av revolt. Noko mÃ¥tte gjerast. Stavanger Aftenblad kalte dei streikande «mindreverdige individer og barn». Og «alle viste seg Ã¥ være tidlegere straffede personer, innbruddstyver og lignende».

Og reaksjonane utanfor det verbale lot heller ikkje vente på seg. Alle aviser innførte annonseboikott mot alt som lukta av venstreradikal aktivitet. Og ordførar Adam Egede-Nissen fekk ei bot på 200 kroner, ein stor sum etter datidas målestokk. Helst hadde regjeringa og borgarskapet sett at han hadde havna på vatn og brød, men populariteten hans redda han.

Dei aksjonerande var ikkje snauare . Dei sendte like godt eit telegram til statsminister Gunnar Knudsen:

Arbeiderne i Stavanger, som i dag har lagt alt arbeidsliv i byen øde, har stoppet dampskips og jernbanetrafikk samt telefon, sender regjeringen sin hilsen – som en PÃ…MINNELSE.

For vår del vil vi gjerne minnast Adam Egede-Nissen. I tillegg til fleire lokale verv sat han på Stortinget for tre ulike parti, Venstre, AP og NKP.

Men han var trufast mot dei kommunistiske ideala sine heile livet. Moralen for andre bør vere: Jamvel om kapitalismen synest som ein uovervinneleg kjempe, kan ting veldig fort snu. Stavanger 1919 er sjølvsagt ei anna tid, men den viser at veien frå bibel og børst til proletariatets diktatur ikkje treng å vere så lang. Difor må vi aldri legge det raude flagget på loftet. Sjå deg rundt i verda, vi treng det kvar dag.

Flere av de store kleskjedene i verden får produktene sine sydd i Bangladesh, et av verdens fattigste land. Tekstilindustrien er den klart største eksportindustrien i landet og står for nær 80 % av den totale eksporten i Bangladesh. Kun landbruket står for en større del av økonomien i det fattige landet.

Landets tekstilarbeidere har protestert i månedsvis, men da landets myndigheter kunngjorde lønnsøkninga i dag, trakk arbeiderne til gatene igjen. De mener ei dobling av minstelønna er alt for lite, og krever at minimumslønna økes til over 500 kroner måneden.

Vestlige kleskjeder tjener stort

Store vestlige kleskjeder som Walmart, Tesco, H&M, Marks & Spencer, Zara og Carrefour tjener stort på utnyttelsen av den lave minimumslønna i Bangladesh. Alle disse får sydd størstedelen av sine produkter i det fattige landet.

Landets politi har også slått hardt ned på demonstrantene. Myndighetene ser alvorlig på protestene siden de frykter at lammelsen av produksjonen gjør at de vestlige kundene kan gå til andre land for å få leveransene i orden igjen slik at folk her i vest fremdeles kan få klær til spottpris på bekostning av skikkelige lønninger for arbeidere i fattige land.

Utbyttinga av tekstilarbeiderne er et godt eksempel på hvordan imperialistisk superprofitt oppstår. Vi ser at Lenins analyser fremdeles holder mål.

Lenins teoretiske bidrag

Lenins store gjerning er den store oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. PÃ¥ begynnelsen av 1900-tallet endret kapitalismen seg. Den ble mer prega av store internasjonale selskaper og av at de kapitalistiske statene tok kontroll over det meste av verden. Lenin sÃ¥ dette og fant ut at revolusjonene lettere kunne skje i land som ikke var rike og høyt utvikla kapitalistland. Lenin forsvarte marxismen mot alle de som angrep den eller forandret de grunnleggende lærdommene. Lenin utvikla marxistisk teori for hvordan kommunister bør organisere seg. I tillegg gav han store bidrag til marxismen innenfor flere felt, blant annet gjennom bøkene «Hva mÃ¥ gjøres?» og «Imperialismen».

I likhet med andre store kommunister, har Lenin blitt kraftig svartmalt og kritisert av antikommunister. Nytt arkivmateriale som har dukka opp og forskning som er gjort pÃ¥ dette – bÃ¥de av borgerlige og progressive historikere – har imidlertid bidratt til Ã¥ klargjøre mye av kritikken mot Lenin fra Ã¥pent borgerlige og sette det inn i en historisk sammenheng som er helt nødvendig for Ã¥ forstÃ¥ samfunnet Lenin gikk i spissen for Ã¥ bygge opp og som verden aldri hadde sett før.

Lenins partiteori

Vi i Tjen folket er marxist-leninister fordi vi mener at det trengs et kommunistparti som leder arbeiderklassens kamp for et annet samfunn som ikke er basert pÃ¥ utbytting – et sosialistisk samfunn. Partiet mÃ¥ være stramt organisert og disiplinert, og Ã¥pent bare for folk som er villige til Ã¥ studere kommunismen, være aktive i partiet og utvikle seg til gode ledere for kampene som vi mÃ¥ føre.

Leninismen ble utforma av Lenin og Stalin, og er det andre trinnet i utviklinga av marxismen slik vi ser det. Det sentrale i leninismen er nettopp den partiteorien som Lenin og Stalin utforma. Seinere har den kommunistiske teorien blitt videreutvikla på flere andre felt, i første rekke av Stalin og Mao.

Knus kapitalismen – bygg sosialismen

Det eneste alternativet til kapitalismen er et kommunistisk verdenssamfunn, et samfunn uten klasser og utbytting. Kapitalismen er et system som bygger på at ei lita gruppe av kapitalister profiterer på arbeidet andre gjør. Systemet skaper kriser og kriger, noe vi i høyeste grad ser i dag. Disse krisene er ikke mulig å unngå under kapitalismen, de gjentar seg med lovmessighet. Russlands arbeiderklasse forstod dette i 1917 og tok makta under ledelse av Lenin og bolsjevikpartiet. Seinere skulle flere land følge etter, men i dag fins det ingen sosialistiske land i verden.

Likevel er det ikke noen grunn for kommunister å gi opp. Lenin er en av våre inspirasjonskilder fra tidligere tider som viser at det er mulig å gjennomføre en revolusjon og å bygge sosialisme, sjøl under vanskelige forhold og dårlige tider. Vi regner ham sammen med Marx, Engels, Stalin og Mao som en av de fem store for sin innsats for kommunismen og videreutvikling av kommunistisk teori.

FORORD TIL DEN RUSSISKE UTGAVEN

Den brosjyren som jeg hermed legger fram for leserne, er skrevet i Zürich våren 1916. Arbeidsforholdene der gjorde at jeg til en viss grad manglet fransk og engelsk litteratur og i meget høy grad russisk. Det grunnleggende engelske verk om imperialismen, J. A. Hobsons bok, har jeg likevel nyttet med den oppmerksomhet som dette arbeidet etter min mening fortjener.

Brosjyren er skrevet med et øye til den tsariske sensur. Av denne grunn var jeg ikke bare tvunget til strengt Ã¥ innskrenke meg til rent teoretisk – iser økonomisk – analyse, men ogsÃ¥ til Ã¥ formulere de fÃ¥ nødvendige po­litiske bemerkninger med aller største forsiktighet, i an­tydninger, Ã¥ bruke fabelsprÃ¥ket, det forbannede sprÃ¥ket som tsarismen tvang alle revolusjonære til Ã¥ bruke nÃ¥r de grep pennen for Ã¥ skrive noe «legalt».

NÃ¥, i frihetens dager, er det vondt Ã¥ lese opp igjen disse delene av brosjyren som tanken pÃ¥ den tsariske sensur har forkrøplet, liksom klemt i en skrustikke. At imperialismen er terskelen til den sosialistiske revolu­sjon, at sosialsjÃ¥vinismen (sosialisme i ord, sjÃ¥vinisme i handling) er fullstendig forræderi mot sosialismen, full­stendig overgang til borgerskapet, at denne splittelsen av arbeiderbevegelsen henger sammen med de objektive forhold under imperialismen osv. – om alt dette mÃ¥tte jeg tale i «slavesprÃ¥ket», og jeg er nødt til Ã¥ vise den leser som interesserer seg for dette spørsmÃ¥let, til den nye utgaven av de artikler som jeg skrev i utlandet i 1914-1917 som kommer ut snart. Spesielt er det verdt Ã¥ notere ett sted, pÃ¥ s. 119-120:#sensuren for i en form som kunne passe sensuren Ã¥ gjøre det klart for leserne hvor skamløst kapitalistene og sosialsjÃ¥vinistene som er gÃ¥tt over til dem (de som Kautsky bekjemper sÃ¥ inkonsekvent), lyver i spørsmÃ¥let om anneksjonene, hvor skamløst de dekker over sine egne kapitalisters anneksjoner, var jeg nødt til Ã¥ velge…. Japan som eksempel! En oppmerk­som leser vil lett kunne sette Russland i Japans sted og i Koreas sted Finland, Polen, Kurland, Ukraina, Khiva, Bukhara, Estland og de andre landsdelene som er befolket av ikke-storrussere.

Jeg vil håpe at min brosjyre vil bidra til avklaring av det grunnleggende økonomiske spørsmål som det er ab­solutt nødvendig å studere for å kunne forstå den nåværende krig og den nåværende politikk, nemlig spørs­målet om imperialismens økonomiske vesen.

Petrograd, 26. april 1917. Forfatteren.

FORORD TIL DEN FRANSKE OG TYSKE UTGAVEN

I

Denne brosjyren er, som nevnt i forordet til den russiske utgaven, skrevet i 1916 under hensyntaken til den tsaristiske sensur. For tiden er det umulig for meg å omarbeide hele teksten, og det ville nok heller ikke være formålstjenlig, for bokas hovedoppgave var og er: ved hjelp av et sammenfattende materiale fra en ubestridt borgerlig statistikk og innrømmelser fra borgerlige laude i alle land å gi et helhetsbilde av den kapitalistiske verdensøkonomi i dens internasjonale vekselvirkninger ved begynnelsen av det 20. århundre, like før den første imperialistiske verdenskrig.

Delvis kunne det filmed vere nyttig for mange kom­munister i de fremskredne kapitalistiske land gjennom denne boka – som var lovlig fra tsarsensurens synspunkt – Ã¥ overbevise seg om at det er mulig – og nødvendig – Ã¥ utnytte selv de smÃ¥ rester av legalitet som kommu­nistene ennÃ¥ har igjen f. eks. i vÃ¥re dagers Amerika eller i Frankrike etter de siste arrestasjoner av nesten alle kom­munister, for Ã¥ pÃ¥vise hele løgnaktigheten i de sosial­pasifistiske synsmÃ¥ter og forhÃ¥pninger om et «verdens­demokrati». De mest uunnværlige tilføyelser til denne sensurpliktige boka vil jeg prøve Ã¥ gi i dette forordet.

II

I denne brosjyren er det ført bevis for at krigen 1914­ – 1918 fra begge sider var en imperialistisk krig (dvs. en erobrings-, rov- og plyndringskrig): en krig for opp­delingen av verden, for deling og nyoppdeling av kolo­niene, av finanskapitalens «innflytelsessfærer» osv.

For beviset for en krigs virkelige sosiale karakter, eller rettere sagt: dens virkelige klassekarakter, er selv­sagt ikke å finne i krigens diplomatiske historie, men i analysen av de herskende klassers objektive situasjon i alle de krigførende stater. For å kunne framstille denne objektive situasjon må en ikke ta enkelteksempler og enkeltdata (så uhyre kompliserte som de sosiale foreteel­ser er, kan en alltid finne et hvilket som helst antall eksempler eller enkeltdata til å underbygge hvilken som helst læresetning), men en må ubetinget ta de samlede oppgaver om grunnlaget for det økonomiske liv i alle krigførende makter i hele verden.

Nettopp slike ugjendrivelige sammenfattede oppgaver har jeg anført i skildringen av verdens oppdeling i 1876 og 1914 (i kap. VI) og fordelingen av jernbanene i hele verden i 1890 og 1913 (i kap. VII). Jernbanene er et resultat av de viktigste kapitalistiske industrigrener, kull ­og jernindustrien, et resultat og samtidig den mest an­skuelige mÃ¥lestokk for utviklingen av verdenshandelen og den borgerlig-demokratiske sivilisasjon. Hvordan jernbanene er knyttet sammen med storindustrien, mo­nopolene, syndikatene, kartellene, trustene, bankene og finansoligarkiet, det er vist i de foregÃ¥ende kapitlene i boka. Fordelingen av jernbanenettet, ujevnheten i denne fordelingen og dets utvikling – det er alt sammen resultater av den moderne monopolkapitalisme i verdens­mÃ¥lestokk. Og disse resultatene viser at imperialistiske kriger er absolutt uunngÃ¥elige pÃ¥ et slikt økonomisk grunnlag, sÃ¥ lenge den private eiendomsrett til produk­sjonsmidlene bestÃ¥r.

Jernbanebygging er tilsynelatende et enkelt og natur­lig, demokratisk tiltak som hemmer kulturen og sivilisa­sjonen. Slik tar det seg ut for de borgerlige professorene som har betaling for å forherlige det kapitalistiske slaveri, og for de småborgerlige filisterne. I virkelig­heten har de kapitalistiske tråder som på tusen måter knytter disse bedriftene til den private eiendomsrett til produksjonsrnidlene i det hele tatt, gjort denne jern­banebyggingen til et middel til å undertrykke en milliard mennesker (i koloniene og halvkoloniene), dvs. over halvparten av jordens befolkning som lever i de av­hengige land og som kapitalens lønnsslaver i de siviliserte land.

Privateiendom som bygger pÃ¥ smÃ¥produsentenes arbeid, frikonkurransen, demokratiet – alle, disse slagordene som kapitalistene og deres presse bedrar arbeiderne og bøndene med, – er et forlengst tilbakelagt stadium. Kapitalismen har utviklet seg til et verdenssystem der noen fÃ¥ «fremskredne» land kolonialt undertrykker og finansielt kveler det overveldende flertall av jordens befolkning. Og delingen av dette «byttet» foregÃ¥r mellom to-tre verdensbeherskende, til tennene væpnete røvere (Amerika, England, Japan) som trekker hele verden inn i sin krig om delingen av sitt bytte.

III

Brest-Litovsk-freden, som ble diktert av det monarkist­iske Tyskland, og seinere den enda mer brutale og skjendige Versaillesfreden, diktert av de «demokratiske» republikkene, av Amerika og Frankrike og det «frie» England, har gjort menneskeheten en meget stor tje­neste. De har avslørt bÃ¥de imperialismens leide penne­knekter og de reaksjonære smÃ¥borgerne, om de aldri sÃ¥ mye kaller seg pasifister og sosialister, som priste «wilsonismen» og prøvde Ã¥ bevise at fred og reformer er mulige under imperialismen.

De millioner lik og krøplinger som krigen etterlot, en krig som ble ført for Ã¥ avgjøre om den engelske eller den tyske gruppen av finansrevere skulle fÃ¥ største delen av byttet – og sÃ¥ disse to «fredsavtalene» – Ã¥pner med hittil ukjent hurtighet øynene pÃ¥ millioner og atter millioner mennesker som har vært holdt nede, kuet, bedratt og fordummet av borgerskapet. PÃ¥ grunnlag av den verdensomfattende utarming som krigen har skapt, vokser det sÃ¥ledes fram en verdensomspennende revolusjonær krise, som, uansett hvilke lange og vanske­lige omveier den kommer til Ã¥ gi, ikke kan ende pÃ¥ annen mÃ¥te inn med en proletarisk revolusjon og dens seier.

Den 2. internasjonales Baselmanifest, som i 1912 ga en vurdering, ikke av krigen i sin alminnelighet (det er forskjellige slags kriger, det fins også revolusjonære kriger), men nettopp av den krigen som brøt ut i 1914, dette manifestet er og blir et minnesmerke som avslører hele den forsmedelige bankerott, hele faneflukten hos Den 2. internasjonales helter.

Jeg lar derfor dette manifestet trykke opp igjen som tillegg til denne utgaven og gjør inntrengende leserne oppmerksom på at Den 2. internasjonales helter omhyggelig omgår alle de steder i manifestet der det konsist, klart og rett fram er tale om sammenhengen mellom nettopp denne kommende krig og den prole­tariske revolusjon, omgår den like omhyggelig som tyven går utenom åstedet for sin forbrytelse.

IV

I denne brosjyren er det lagt særlig vinn pÃ¥ kritikken av «kautskyismen», en internasjonal idestrømning som i alle land i verden er representert av de «fremste teoretikere», lederne for Den 2. internasjonale (Otto Bauer & Co. i Østerrike, Ramsay MacDonald og andre i England, Albert Thomas i Frankrike osv., osv.) samt et utall av sosialister, reformister, pasifister, borgerlige demokrater og prester.

Denne idestrømningen er på den ene siden et produkt av Den 2. internasjonales oppløsning og forråtnelse, og på den andre siden en uunngåelig konsekvens av ideolo­gien hos småborgerne hvis hele livssituasjon gjør dem til fanger av borgerlige og demokratiske fordommer.

Hos Kautsky og hans like betyr alle slike synsmåter et fullstendig frafall nettopp fra marxismens revolusjo­nære grunnsetninger som denne forfatteren har forsvart gjennom årtier, forøvrig især i kamp mot den sosialist­iske opportunisme (Bernstein, Millerand, Hyndman, Gompers o. a.). Det er derfor ingen tilfeldighet at «kaut­skyanerne» i alle land nå praktisk-politisk har forenet seg med de mest ytterliggående opportunister (gjennom den 2. eller gule internasjonale) og med de borgerlige regjeringer (gjennom borgerlige koalisjonsregjeringer som sosialister er med i).

Den proletariske revolusjonære bevegelse som vokser i hele verden, og den kommunistiske bevegelse i sær­deleshet kan ikke unnvære en analyse og avsløring av «kautskyismens» teoretiske feil. Dette så meget mer som pasifismen og «demokratismen» overhodet, som slett ikke gir seg ut for marxisme, men som akkurat som Kautsky & Co. tilslører dybden i imperialismens motsetninger og uunngåeligheten av den revolusjonære krisen som de har skapt, ennå er overordentlig sterkt utbredt i hele verden. Og kampen mot disse strømninger er en plikt for proletariatets parti, som har til oppgave å vinne over fra borgerskapet de småprodusenter som det har bedratt og de millioner arbeidsfolk som lever under mer eller mindre småborgerlige livsvilkår.

V

Det er nødvendig å si noen ord om kapitel VIII: «Kapitalismens snylting og forråtnelse». Som allerede påpekt i bokens tekst, har Hilferding, den tidligere «marxist» og nåværende forbundsfelle av Kautsky og en av hovedrepresentantene for den borgerlige, reformistiske politikk innenfor «Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti», gjort et steg tilbake i dette spørsmål sammenliknet med den åpenhjertige pasifist og reformist, engelskmannen Hobson. Den internasjonale splittelse av hele arbeiderbevegelsen er nå kommet klart for dagen (den 2. og 3. internasjonale). Den væpnete kamp og borgerkrigen mellom de to retninger er også blitt en kjensgjerning: i Russland mensjevikenes og de «revolusjonæres» støtte til Koltsjak og Denikin mot bolsjevik­ene, i Tyskland Scheidemann, Noske & Co. sammen med borgerskapet mot spartakistene, det samme i Finland, Polen, Ungarn osv. Hva er nå det økonomiske grunnlag for denne verdenshistoriske foreteelse?

Dette grunnlag er nettopp kapitalismens snylting og forrÃ¥tnelse, som er typisk for kapitalismens høyeste historiske stadium, dvs. imperialismen. Som pÃ¥vist i denne boka, har kapitalismen skilt ut en hÃ¥ndfull særlig rike og mektige stater (mindre enn en tiendedel av jord­ens befolkning, etter den mest «liberale», og overdrevne beregning mindre enn en femtedel) som plyndrer hele verden – rett og slett ved «kupongklipping». Kapital­eksporten gir en inntekt pÃ¥ 8-10 milliarder francs om Ã¥ret etter førkrigspriser og etter den borgerlige førkrigs­statistikk. NÃ¥ er det selvsagt mye mer.

Det er klart at en med denne kolossale ekstraprofitten (for denne profitten soper kapitalistene inn ekstra, i tillegg til den profitten som de presser ut av sitt «eget» lands arbeidere) kan bestikke arbeiderførerne og det høyere lag av arbeideraristokratiet. Dette laget blir da ogsÃ¥ bestukket av kapitalistene i de «ledende» land – bestuk­ket pÃ¥ tusen forskjellige mÃ¥ter, direkte og indirekte, Ã¥pent og skjult.

Dette lag av «borgerliggjorte» arbeidere eller «arbei­deraristokratiet», som er fullstendig spissborgerlig i levesett, inntektsnivÃ¥ og hele sitt livssyn, er Den 2. inter­nasjonales hovedstøtte og i vÃ¥re dager borgerskapets sosiale (ikke militære) hovedstøtte. For det er virkelige agenter for borgerskapet i arbeiderbevegelsen, kapitalist­klassens arbeiderkommissærer, (labor lieutenants of the capitalist class), de virkelige bærere av reformismen og sjÃ¥vinismen. I borgerkrigen mellom proletariatet og bor­gerskapet stiller de seg uunngÃ¥elig – i ikke lite antall – pÃ¥ borgerskapets side, pÃ¥ «versaillernes» side mot «kommunardene».

Uten å ha forstått de økonomiske røttene til denne foreteelse, uten å ha vurdert dens politiske og samfunns­messige betydning er det umulig å ta et eneste steg når det gjelder å løse den kommunistiske bevegelses og den kommende sosiale revolusjons praktiske oppgaver.

Imperialismen er terskelen til proletariatets sosiale revolusjon. Siden 1917 er dette blitt bekreftet i verdens­målestokk.

6. juli 1920. N. Lenin.

IMPERIALISMEN SOM KAPITALISMENS HØYESTE STADIUM.

I de siste 15-20 Ã¥r, især etter den spansk-amerikanske krig (1898) og borgerkrigen (1899-1902) bruker bÃ¥de den økonomiske og politiske litteratur i den gamle og den nye verden stadig oftere begrepet «imperialisme» for Ã¥ karakterisere den epoken vi lever i. I 1902 kom det i London og New York ut en bok av den engelske øko­nomen J. A. Hobson: «Imperialismen». Forfatteren, som stÃ¥r pÃ¥ den borgerlige sosialreformismens og pasifismens standpunkt – et standpunkt som i sitt vesen er det samme som det den tidligere marxist Karl Kautsky nÃ¥ inntar – gir en utmerket og utførlig skildring av de grunn­leggende økonomiske og politiske særegenheter ved imperialismen. I 1910 utkom i Wien et verk av den øster­rikske marxisten Rudolf Hilferding: «Finanskapitalen» (russisk oversettelse Moskva 1912). Trass i forfatterens feil nÃ¥r det gjelder pengeteorien og en viss tilbøyelighet til Ã¥ forsone marxismen med opportunismen, gir dette verk en overmÃ¥te verdifull teoretisk analyse av «den nyeste fase i kapitalismens utvikling», som undertitelen pÃ¥ Hilferdings bok lyder. Det som i de seinere Ã¥r er blitt sagt om imperialismen – især i et utall av tidsskrift­ og avisartikler om dette emne, og ogsÃ¥ i resolusjonene, f. eks. de som ble vedtatt pÃ¥ kongressene i Chemnitz og Basel høsten 1912 – gÃ¥r i grunnen neppe ut over den idekrets som de to nevnte forfattere har redegjort for eller rettere sagt sammenfattet…

I det følgende vil vi prøve, i korthet og i så populær form som mulig, å framstille sammenhengen og det inn­byrdes forhold mellom de grunnleggende økonomiske særegenheter ved imperialismen. Vi vil ikke få høve til å komme så mye inn på den ikke-økonomiske siden av saken som den fortjener. Litteraturhenvisninger og andre merknader som ikke er av interesse for alle lesere, har vi anbrakt i slutten av boka.

I. KONSENTRASJON AV PRODUKSJONEN OG MONOPOLER

Den veldige veksten i industrien og den overmåte raske prosess med konsentrasjon av produksjonen i stadig større bedrifter er en av de mest karakteristiske særegen­heter ved kapitalismen. De fullstendigste og nøyaktigste opplysninger om denne prosessen finner vi i den moderne industristatistikken.

I Tyskland f. eks. var i 1882 av hvert 1000 industribe­drifter 3 storbedrifter (dvs. bedrifter med over 50 lønns­arbeidere), i 1895 6 og i 1907 9. Av hvert hundre arbeidere hadde disse bedriftene 22, 30 og 37. Men kon­sentrasjonen av produksjonen er langt større enn kon­sentrasjonen av arbeidere, fordi arbeidet i storbedriftene er mye mer produktivt. Dette går fram av oppgavene over dampmaskiner og elektromotorer. Hvis vi tar for oss det en i Tyskland kaller industri i videre forstand. dvs. også handel og samferdsel osv., så får vi følgende bilde: Av 3 265 623 bedrifter er 30 588 storbedrifter, dvs. bare 0.9 prosent. Disse storbedriftene har 5,7 millioner arbeidere av i alt 14.4 millioner, dvs. 39,4 prosent; 6,6 millioner hestekrefter av i alt 8,8, dvs. 75,3 prosent og 1,2 million kw elektrisk energi av i alt 1,5 million, dvs. 77,2 prosent.

Mindre enn en hundredel av bedriftene har over tre fjerdeparter av den samlede dampkraft og elektriske kraft! På 2,97 mill. småbedrifter (med opptil 5 arbei­dere), som utgjør 91 pst. av det samlede antall bedrifter, faller bare 7 pst. av all dampkraft og elektrisk kraft.

Noen titusen storbedrifter betyr alt, millioner småbe­drifter betyr ingenting.

Av bedrifter med tusen arbeidere og derover var det i Tyskland i 1907 i alt 586. Disse bedriftene hadde nesten en tiendedel (1,38 mill.) av det samlede antall arbeidere og nesten en tredjedel (32 pst.) av all dampkraft og elek­trisk kraft.¹ Pengekapitalen og bankene gjør, som vi skal fÃ¥ se overvekten til denne Lille gruppen storbe­drifter enda mer knusende, og det i ordets bokstavelige mening, slik at millioner smÃ¥, mellomstore og til og med en del av de store «driftsherrene» i virkeligheten er fullstendig trellbundet av noen hundre storfinansmillio­nærer.

I et annet av den moderne kapitalismens fremskredne land, i Sambandsstatene, vokser kapitalkonsentrasjonen enda sterkere. Her skiller statistikken ut industrien i eng­ere forstand, og bedriftene grupperes etter verdien av deres Ã¥rsproduksjon. I 1904 var det 1900 storbedrifter med en Ã¥rsproduksjon pÃ¥ 1 million dollar og mer (av 216 180 bedrifter, altsa 0,9 pst.). Disse bedriftene hadde 1,4 mill. arbeidere (av 5,5 mill., altsa 25,6 pst.) og en Ã¥rsproduksjon pÃ¥ 5,6 milliarder (av 14,8 milliarder, altsÃ¥ 38 pst.). Fem Ã¥r etter, i 1909, var de tilsvarende tall: 3060 bedrifter (av 268491; altsÃ¥ 1,1 pst.) med 2,0 mill. ar­beidere (av 6,6 mill., altsÃ¥ 30,5 pst.) og en Ã¥rsproduksjon pÃ¥ 9 milliarder (av 20,7 milliarder, dvs. 43,8 pst.)²

Nesten halvparten av hele produksjonen i alle landets bedrifter ligger i hendene pÃ¥ en hundredel av det sam­lede antall bedrifter! Og disse tre tusen kjempebedriftene omfatter 268 industrigrener. Dette viser klart at kon­sentrasjonen pÃ¥ et visst trinn av sin utvikling sÃ¥ Ã¥ si av seg selv nærmer seg et formelig monopol. Det er nemlig lett for noen fÃ¥ dusin kjempebedrifter Ã¥ gjøre avtale med hverandre, og pÃ¥ den andre siden vanskeliggjør nettopp bedriftenes kjempemessige omfang konkurranse og skaper tendens til monopol. Denne forvandling av konkurransen til monopol er en av de viktigste fore­teelser – om ikke den viktigste i den nyeste kapital­ismens økonomi, og vi mÃ¥ derfor komme mer utførlig inn pÃ¥ den. Men først mÃ¥ vi forebygge en mulig mis­forstÃ¥else.

Den amerikanske statistikken forteller: 3000 kjempebe­drifter i 250 industrigrener. Det ser ut som om det bare er 12 slike storbedrifter i hver industrigren.

Men det er ikke tilfelle. Det forekommer ikke stor­bedrifter i alle industrigrener. Og på den andre siden er den sakalte kombinasjon en ytterst viktig særegenhet ved kapitalismen på det høyeste utviklingstrinn, dvs. at flere industrigrener forenes i et eneste foretak. Disse industri­grener danner enten på hverandre følgende trinn i be­arbeidingen av råstoffet (f. eks. utsmelting av malm til råjern, forarbeiding av det til stål, og siden av og til også framstilling av forskjellige slag stålprodukter), eller de er hjelpebedrifter i forhold til hverandre (f. eks. nyttiggjør de avfall eller biprodukter, lager embal­lasje osv.).

«… Kombinasjonen,» skriver Hilferding, «utjevner konjunkturbølgene og betyr derfor for kombinatet en større stabilitet i profittraten. For det annet bevir­ker kombinasjonen utsjalting av handelen. For det tredje bevirker den muligheten til tekniske framsteg og dermed at kombinatet kan oppnÃ¥ ekstraprofitt i forhold til den «rene» bedrift. For det fjerde styrker den den kombinerte bedrifts stilling overfor den «rene» i konkurransekampen i tider med sterk depresjon, da prisfallet pÃ¥ rÃ¥materialer ikke holder tritt med pris­fallet pÃ¥ de framstilte produktene.»³

Den tyske borgerlige økonom Heymann, som har skre­vet en bok der han spesielt beskriver den «blandete» eller kombinerte bedrift i den tyske jernindustrien, sier:

«De ‘rene’ bedrifter gÃ¥r til grunne, klemt i hjel mellom høye priser pÃ¥ rÃ¥varene og lave priser pÃ¥ de ferdige produktene »

En får således følgende bilde:

«De som blir igjen, er pÃ¥ den ene siden de store kullgruveselskapene, hvis produksjon utgjør millioner tonn og som er fast organisert i sitt kullsyndikat, og i nær tilknytning til dem de store stÃ¥lverkene og deres stÃ¥lsyndikat. Disse kjempeforetakene med en stÃ¥lpro­duksjon pÃ¥ 400 000 tonn om Ã¥ret, med kull-, jern- og høyovnbedrifter samt produksjon av ferdigvarer i tilsvarende stor stil, med 10 000 arbeidere som bor i kaserner i fabrikkstrøkene, ja delvis med egne jern­baner og havner, disse kjempeforetakene er i dag de typiske representanter for den tyske jernindustrien. Og konsentrasjonen gÃ¥r stadig videre. Den enkelte bedrift blir stadig større; fler og fler bedrifter innenfor sam­me eller andre industrigrener slutter seg sammen til kjempeforetak som finner sin støtte og sine ledere i et halvt dusin storbanker i Berlin. NÃ¥r det gjelder gruveindustrien, er riktigheten av Karl Marx’ konsen­trasjonsteori klart bevist, i hvert fall i et land som vÃ¥rt, der industrien er beskyttet med toll- og frakt­tariffer. Den tyske gruveindustrien er moden til eks­propriasjon.»⁴

Til denne slutning måtte altså en unntaksvis hederlig borgerlig økonom komme. Det må bemerkes at han liksom stiller Tyskland i en særstilling på grunn av at landets industri er forsvart med høy vernetoll. Men denne omstendighet kunne bare påskynde konsentrasjonen og dannelsen av monopolforbund av bedriftsherrer, kartel­ler, syndikater osv. Det er av meget stor betydning at i frihandelens land, i England, fører konsentrasjonen også til monopol, om enn noe seinere og kanskje i en annen form. Professor Herman Levy skriver i en spesial­undersøkelse om «Monopoler, karteller og truster» på grunnlag av materiale om den økonomiske utvikling i Storbritannia:

«I Storbritannia er det nettopp bedriftenes størrelse og deres yteevne som rommer en tendens til monopol. PÃ¥ den ene siden har konsentrasjonen medført nød­vendigheten av veldige kapitalinvesteringer i hver enkelt bedrift; det blir derfor stilt stadig økende krav til nye bedrifter med hensyn til nødvendig kapital, og dette vanskeliggjør deres oppkomst. PÃ¥ den andre siden (og dette mener vi er viktigere) representerer hver fly bedrift som vil hamle opp med de kjempebe­driftene konsentrasjonsprosessen har skapt, et sÃ¥ veldig tilbud av nye produkter at disse bare kan selges med fordel nÃ¥r etterspørselen vokser enormt; i motsatt fall vil dette overskuddet av produkter trykke prisene ned pÃ¥ et nivÃ¥ som er urentabelt bÃ¥de for den nye bedrif­ten og for monopolsammenslutningene.» I Storbritan­nia – til forskjell fra andre land, der vernetoll letter kartelldannelsen – «kan utnyttingen av mono­polistiske fordeler ved karteller og truster i alminne­lighet bare forekomme nÃ¥r det bare fins et lite antall, ikke over et tjuetall, konkurrerende enkeltfirmaer. Her har vi et helt økonomisk omrÃ¥de der konsentra­sjonsprosessens innflytelse pÃ¥ den storindustrielle monopolorganisasjon viser seg i krystallklar renhet.»⁵

Da Marx for et halvt Ã¥rhundre siden skrev sin «Kapi­talen» mente det store flertall av økonomene at den frie konkurranse var en «naturlov». Den offisielle vitenskap prøvde Ã¥ tie i hjel Marx’ verk, som ved sin teoretiske og historiske analyse av kapitalismen beviste at fri­konkurransen skaper konsentrasjon av produksjonen, og at denne konsentrasjon pÃ¥ et visst stadium av sin ut­vikling fører til monopol. NÃ¥ er monopolet blitt en kjensgjerning. Økonomene skriver hauger av bøker der de beskriver enkelte utslag av monopolet, de fortsettersamstemmig Ã¥ forkynne at «marxismen er gjendrevet». Men «kjensgjerninger er hÃ¥rdnakkete ting», som et eng­elsk ordtak sier, og en er nødt til Ã¥ regne med dem hva enten en vil eller ei. Kjensgjerningene viser at forskjel­lene mellom de enkelte kapitalistiske land, f. eks. nÃ¥r det gjelder vernekontroll eller frihandel, bare betinger uvesentlige ulikheter i monopolenes form eller i tiden for deres oppstÃ¥en. Monopolets oppstÃ¥en av produksjon­ens konsentrasjon i det hele tatt er en allmenn grunnlov for kapitalismen pÃ¥ det nÃ¥værende stadium i dens ut­vikling.

For Europa kan en temmelig nøyaktig fastslå tids­punktet da den gamle kapitalismen definitivt blir avløst av den nye: det er nettopp begynnelsen av det 20. år­hundre. I et av de siste oversiktsarbeider om «monopol­dannelsens» historie leser vi:

«En kan nevne enkelte eksempler på kapitalistiske monopoler fra tiden for 1860; en kan i dem finne tilløp til de former som er så vanlige nå; men alt dette er bare kartellenes forhistorie. Den egentlige begynnelse til de moderne monopoler kommer tidligst i seksti­årene. Den første store utviklingsperiode for mono­polene begynner med den internasjonale depresjonen i syttiårene og varer til begynnelsen av nittiårene Sett under europeisk synsvinkel, kulminerer frikonkur­ransen i seksti- og sytti-årene. Da avsluttet England utbyggingen av sin kapitalistiske organisasjon i den gamle stil. I Tyskland gikk denne organisasjonen til en heftig kamp mot håndverket og hjemmeindustrien og begynte å skape seg sine egne eksistensformer.

Den store omveltningen begynner med krakket i 1873, eller rettere sagt med den depresjonen som fulgte etter, og som med en knapt merkbar avbrytelse i begynnelsen av Ã¥ttiarene og et uvanlig sterkt, men kortvarig «boom» (oppsving) omkring 1889 fyller 22 Ã¥r av Europas økonomiske historie… I den korte hausse­perioden i 1889/90 ble kartellordningen brukt i stor utstrekning til Ã¥ utnytte konjunkturen. En mindre vel overveiet politikk drev prisene i været enda raskere og sterkere enn det kanskje ville vært tilfelle uten kartel­ler, og nesten alle disse kartellene endte bedrøvelig i «krakkets grav». SÃ¥ fulgte fem Ã¥r til med dÃ¥rlige for­retninger og lave priser, men i industrien hersket ikke lenger den gamle stemningen. Depresjonen ble ikke lenger ansett for Ã¥ være noe selvfølgelig, men bare en pause foran en ny gunstig konjunktur.

SÃ¥ gikk kartelldannelsen inn i sin annen epoke. Istedenfor en forbigÃ¥ende foreteelse blir kartellene en av grunnvollene for hele det økonomiske liv. De erobrer det ene omrÃ¥de etter det andre, framfor alt rÃ¥stoffindustrien. Alt i begynnelsen av nittiÃ¥rene fant kartellene i kokssyndikatets organisasjon, som kull­syndikat seinere tok til mønster da det ble dannet, en kartellteknikk som en neppe er kommet noe vesent­lig ut over. Det store oppsvinget i slutten av Ã¥rhundret og krisen i 1900-1903 stÃ¥r – i hvert fall i gruve- og jernindustrien – for første gang helt i kartellenes tegn. Og om en den gang ennÃ¥ ansÃ¥ dette for noe nytt, er det seinere blitt noe selvfølgelig for den offent­lige bevissthet at store deter av det økonomiske liv som regel er unndratt den frie konkurranse.»⁶ Hovedstadiene i monopolenes historie er altsÃ¥ følgende:

1. 1860- og 1870-Ã¥rene – høydepunktet i frikonkurran­sens utvikling. Knapt merkbare tilløp til monopoler.
2. Etter krisen i 1873 en omfattende utvikling av kar­teller, men de danner ennå bare unntak, de er ennå ikke stabile, men forbigående foreteelser.
3. Oppsvinget i slutten av det 19. århundre og krisen i 1900-1903: kartellene blir et av grunnlagene for hele det økonomiske liv. Kapitalismen er blitt for­vandlet til imperialisme.

Kartellene avtaler salgsvilkårene, betalingsfristene osv. De fordeler avsetningsområdene mellom seg. De be­stemmer hvor mye som skal produseres. De fastsetter prisene. De fordeler profitten mellom de enkelte be­driftene osv.

Tallet pÃ¥ karteller i Tyskland ble anslÃ¥tt til om lag 250 i 1896 og til 385 i 1905 med tilslutning av om lag 12 000 bedrifter.⁷ Men alle innrømmer at disse tallene er for lave. Av de ovenfor anførte oppgaver fra den tyske industristatistikk i 1907 gÃ¥r det fram at bare de 12 000 største bedriftene sikkert konsentrerer over halv­parten av den samlede dampkraft og elektriske kraft. I USA ble tallet pÃ¥ truster anslÃ¥tt til 185 i 1900 og til 250 i 1907. Den amerikanske statistikk inndeler alle industri­bedrifter i de som tilhører enkeltpersoner, og de som tilhører firmaer og korporasjoner. Til de sistnevnte hørte i 1904 23,6 % og i 1909 25,9 %, dvs. over en fjerdedel av alle bedrifter. I disse bedriftene arbeidet i 1904 70,6 % og i 1909 75,6 %, tre fjerdedeler av det samlede antall arbeidere. Produksjonen utgjorde henholdsvis 10,9 og 16,3 milliarder dollar, dvs. 73,7 og 79 % av hele produksjonen.

Kartellene og trustene behersker ofte 70-80 % av den samlede produksjon i vedkommende industrigren: Det rhinsk-westfalske kullsyndikat behersket ved sin grunnleggelse i 1993, 86,7 % og i 1910 allerede 95,4 av omrÃ¥dets samlede kullproduksjon.⁸ Det mono­polet som oppstÃ¥r pÃ¥ denne mÃ¥ten, sikrer veldige inn­tekter og fører til at det oppstÃ¥r produksjonstekniske en­heter av umÃ¥telig omfang. Den berømte oljetrusten USA (Standard Oil Company) ble grunnlagt i 1900.

«Dens kapital utgjorde 150 millioner dollar. Det ble emittert for 100 millioner dollar i vanlige aksjer og for 106 millioner i preferanseaksjer. pÃ¥ disse ble det fra 1900 til 1907 utbetalt følgende utbytte: 48, 48, 45, 44, 36. 40, 40, 40 %, i alt 367 millioner dollar. Fra 1882 til slutten av 1907 var nettoutbyttet 889 millioner dollar, hvorav 606 millioner dollar ble utbetalt som dividende, mens resten ble tilført reservene.»⁹

«1907 var det pÃ¥ alle stÃ¥ltrustens (United States Steel Corporation) bedrifter tilsammen sysselsatt ikke mindre enn 210 180 arbeidere og funksjonærer…. (Det største foretak i den tyske gruveindustrien, Gel­senkirchener Bergwerkgesellschaft, hadde i 1908 46 048 arbeidere og funksjonærer).»¹⁰

Alt i 1902 produserte stÃ¥ltrusten 9 millioner tonn stÃ¥l.¹¹ Dens produksjon utgjorde i 1901 66,3 og i 1908 56,1 % av Sambandsstatenes samlede stÃ¥lproduksjon.¹² Dens malmutvinning utgjorde i de samme arene hen­holdsvis 43,9 og 46,3 %

I en beretning fra den amerikanske regjeringskommi­sjonen til undersøkelse av trustene heter det:

«Deres overlegenhet over sine konkurrenter skyldes størrelsen av deres bedrifter og deres ypperlige tekniske utrustning. Like siden tobakkstrusten ble grunn­lagt, har den lagt vinn pÃ¥ i sterste omfang Ã¥ erstatte alt hÃ¥ndarbeid med maskiner. Med dette mÃ¥l for øye har den kjøpt opp alle patenter som har noen som helst tilknytning til tobakksindustrien, og den har lagt ut veldige summer til dette. Mange patenter var ubruk­bare til Ã¥ begynne med og mÃ¥tte utvikles videre av trustens ingeniører. I slutten av 1906 ble det dannet to datterselskaper som utelukkende har til oppgave Ã¥ kjøpe opp patenter. Med samme formÃ¥l har trusten startet egne støperier, maskinfabrikker og reparasjons­verksteder. En av disse bedriftene, i Brooklyn, syssel­setter gjennomsnittlig 300 arbeidere; her blir det gjort oppfinnelser til framstilling av sigaretter, siga­rillos, snus, staniolpakninger, esker osv., og her blir oppfinnelsene forberedt."¹³

«OgsÃ¥ andre truster har sÃ¥kalt developing engineers (ingeniører som skal utvikle teknikken) i sin tjeneste. Deres oppgave er Ã¥ oppfinne nye produksjonsmetoder og prøve de tekniske forbedringer. stÃ¥ltrusten betaler sine ingeniører og arbeidere høye premier for oppfin­nelser som kan øke bedriftens produksjonsevne eller minske produksjonskostnadene."¹⁴

PÃ¥ samme mÃ¥te er innføringen av tekniske forbedrin­ger ogsÃ¥ organisert i den tyske storindustri, f. eks. i kjemiindustrien, som har utviklet seg sÃ¥ kolossalt i de siste Ã¥rtier. I denne industrien skapte konsentrasjonen av produksjonsprosessen allerede i 1908 to ledende «grup­per», som pÃ¥ sin mÃ¥te nærmet seg monopolet. Først besto disse gruppene av «tomaktsforbund», dannet av to par av de største fabrikkene, hvert med en kapital pÃ¥ 20-21 millioner mark; pÃ¥ den ene siden Höchster Farbwerke, tidl. Meister, Lucius & Brüning i Höchst og Leopold Casella & Co. i Frankfurt a. M., pÃ¥ den andre siden Badische Anilin und Soda-Fabrik i Ludwigshafen og Farbenfabriken, tidl. Friedrich Bayer & Co. i Elberfeld. SÃ¥ sluttet den ene gruppen i 1905 og den andre i 1908 avtale med hver sin storbedrift til. PÃ¥ denne mÃ¥ten opp­sto to «tremaktsforbund» med en kapital pÃ¥ 40-50 mil­lioner mark hver, og mellom disse «forbundene» begyn­ner allerede «tilnærminger», «avtaler» om priser osv!¹⁵ Konkurransen forvandler seg til monopol. Følgen er rivende framsteg i utviklingen av den samfunnsmessige produksjon. I særdeleshet organiseres arbeidet med tek­niske oppfinnelser og forbedringer i samfunnsmessig mÃ¥lestokk.

Dette er allerede noe helt annet enn den gamle frikonkurransen mellom spredte driftsherrer som ikke vet av hverandre og som produserer for avsetning pÃ¥ et ukjent marked. Konsentrasjonen er kommet sÃ¥ langt at en kan gjøre et omtrentlig overslag over alle rÃ¥stoffkilder (f. eks. forekomster av jernmalm) i vedkommende land, og til og med, som vi skal fÃ¥ se, i en rekke land, ja, i hele verden. Det blir ikke bare med slike overslag, for de gigantiske monopolsammenslutningene setter seg ogsÃ¥ i besittelse av disse kildene og samler dem pÃ¥ en hÃ¥nd. Det foretas en omtrentlig beregning av markedet, og sÃ¥ blir det «delt» mellom disse forbundene pÃ¥ grunnlag av en kontraktmessig avtale. Den kvalifiserte arbeidskraften monopoliseres, de ansetter de beste ingeniører, de setter seg i besittelse av ferdselsveiene og kommunikasjons­midlene – jernbanene i Amerika, dampskipsselskapene i Europa og Amerika. PÃ¥ sitt imperialistiske stadium finer kapitalismen tett opp til den mest allsidige samfunns­messig organiserte produksjon; den drar pÃ¥ sett og vis kapitalistene – mot deres vitende og vilje- inn i en ny samfunnsordning, som danner overgangen fra den fulle konkurransefrihet til fullstendig samfunnsmessig produksjon.

Produksjonen blir samfunnsmessig, men tilegnelsen forblir privat. De samfunnsmessige produksjonsmidler forblir privateiendom for et lite antall personer. De al­minnelige rammer for den formelt anerkjente frikonkur­ranse vedblir å bestå, og de fåtallige monopolistenes åk over den øvrige befolkning blir hundre ganger tyngre, mer merkbart, mer uutholdelig.

Den tyske økonomen Kestner har i et særlig arbeid undersøkt «kampen mellom karteller og outsidere», dvs. driftsherrer som ikke hører til kartellet. Han har kalt dette verket «organisasjonstvangen», mens en selvsagt, om en ikke ville pynte pÃ¥ kapitalismen, mÃ¥tte tale om tvang til underkastelse under monopolistforbundene. Det er lærerikt Ã¥ kaste iallfall et flyktig blikk pÃ¥ den rekke midler som monopolsammenslutningene tyr til under vÃ¥r tids moderne, nyeste, siviliserte kamp for «organisasjon»:

1. Stopping av rÃ¥stofftilførsler… («en av de viktigste metoder for kartelltvang»);
2. Sperring av arbeidskraft ved «allianser» (dvs. avtaler mellom kapitalistene og ar­beiderorganisasjonene om at arbeiderne bare mÃ¥ arbeide for kartellforetak);
3. Stopping av tilførsler;
4. Sperring av avsetningen;
5. Avtaler med kjøperne om at disse ute­lukkende må handle med kartellene;
6. Systematisk bruk av underbud i pris (for å ruinere outsiderne, dvs. de bedrifter som ikke underkaster seg monopolistene, legges det ut millioner for i en viss tid å selge under selvkost­nadspris, i bensinindustrien har det hendt at prisen er blitt satt ned fra 40 til 22 mark, dvs. nesten til det halve); 7. sperring av kreditt;
7. boikott. Her har vi ikke lenger å gjøre med konkurransekamp mellom små og store bedrifter, mellom teknisk tilbake­liggende og høyt utviklede bedrifter. Vi har å gjøre med monopolister som kveler alle som prøver a unndra seg monopolet, dets åk og godtykke I en borgerlig økonoms bevissthet gjenspeiler denne prosessen seg slik:

«OgsÃ¥ innenfor den rent økonomiske virksomhet,» skriver Kestner," foregÃ¥r det en viss forskyvning fra kjøpmannsmessig virksomhet i gammel forstand til or­ganisatorisk-spekulativ virksomhet. Den som kommer lengst, er ikke lenger kjøpmannen som pÃ¥ grunnlag av sin tekniske og kommersielle erfaring best kjenner kun­denes behov, som forstÃ¥r Ã¥ oppspore og sÃ¥ Ã¥ si «opp­dage» en latent etterspørsel, men det spekulative ge­ni (?!) som evner Ã¥ forutse eller forutføle den organi­satoriske utvikling, mulighetene for forbindelse mellom de enkelte bedrifter og tilknytningen til bankene" …

Oversatt til et menneskelig sprÃ¥k betyr dette: kapi­talismens utvikling er kommet sÃ¥ langt at selv om vare­produksjonen fortsatt «hersker» og gjelder for Ã¥ være grunnlaget for hele økonomien, sÃ¥ er den i virkeligheten alt undergravd, og storparten av profitten tilfaller finansmanipulasjonenes «genier». Grunnlaget for disse manipulasjoner og svindlerier er produksjonens karakter av samfunnsmessig produksjon, men det veldige fram­steget for menneskeheten, som har arbeidet seg fram til dette, kommer spekulantene til gode. Vi skal neden­for fÃ¥ se hvordan den smaborgerlig-reaksjonære kritik­ken av den kapitalistiske imperialisme «pÃ¥ dette grunnlag» drømmer om Ã¥ vende tilbake til den «frie», «fredelige», «hederlige» konkurranse.

Det ordet vi har uthevet, viser kjernen i saken, det som de borgerlige økonomer sÃ¥ sjelden og uvillig inn­rømmer og som de moderne forsvarere av opportunismen med Karl Kautsky i spissen sÃ¥ iherdig søker Ã¥ bortfor­klare og vri seg unna. Herskerstillingen og den vold som er knyttet til denne – det er det typiske for den «nyeste» fase i kapitalismens utvikling, dette var det som med nødvendighet mÃ¥tte oppstÃ¥ og er oppstÃ¥tt av dannelsen av allmektige økonomiske monopoler.

La oss nevne enda et eksempel pÃ¥ kartellenes fram­ferd. Der hvor man kan sette seg i besittelse av alle eller de viktigste rÃ¥stoffer, der oppstÃ¥r karteller og dannes monopoler særlig lett. Men det ville være feilaktig Ã¥ tro at monopoler ikke ogsÃ¥ kan oppstÃ¥ i andre industrigre­ner der det er umulig Ã¥ bemektige seg rÃ¥stoffkildene. I sementindustrien finner en rÃ¥stoffet overalt. Men ogsÃ¥ denne industrien er sterkt kartellert i Tyskland. Bedrif­tene er sluttet sammen i distriktssyndikater: det sørtyske, det rhinsk-westfalsk’e osv. Det er fastsatt monopolpriser: 230-280 mark for en vognladning med en produksjons­pris pÃ¥ 180 mark! Bedriftene gir 12-16 % i utbytte. og da mÃ¥ en ikke glemme at den moderne spekulasjons «genier» forstÃ¥r Ã¥ stikke store summer i sin egen lomme foruten det som blir utdelt som utbytte. For a utelukke konkurranse i en sÃ¥ lukrativ industri bruker monopolis­tene til og med alle slags knep: det spres falske rykter om industriens dÃ¥rlige stilling; det settes inn anonyme an­nonser i avisene: «kapitalister advares mot Ã¥ investere kapital i sementindustrien».

Endelig kjøper en opp bedriftene som tilhører «outsiderne» (dvs. de som ikke er med i syndikatene), og betaler dem «avstÃ¥elsessummer» pÃ¥ 60-80-150 tusen mark.¹⁷ Monopolet brøyter seg vei overalt og med alle midler, like fra «beskjeden» betaling for avstÃ¥else, til amerikansk «bruk» av dynamitt mot konkurrenten.

At kartellene forhindrer kriser, er en fabel oppfunnet av borgerlige økonomer som for enhver pris vil forher­lige kapitalismen. Tvert imot – monopolet som oppstÃ¥r i noen industrigrener, forsterker og skjerper det kaos som er karakteristisk for hele den kapitalistiske produk­sjon sett under ett. Misforholdet mellom utviklingen av jordbruket og industrien, som er karakteristisk for kapi­talismen i det hele tatt, blir enda større. Den priviligerte stilling som den sterkest kartellerte industri, den sÃ¥kalte tungindustrien, især kull og jern, inntar, fører i de andre industrigrener «til økt planløshet». Det er Jeidels, for­fatteren av et av de beste arbeider om «forholdet mellom de tyske storbanker og industrien», som medgir dette.¹⁸

«Jo mer utviklet en folkehusholdning er,» skriver Liefmann, en innbitt forsvarer av kapitalismen, .dess mer slÃ¥r den inn pÃ¥ mer risikable eller utenlandske foretak, slike som trenger meget lang tid for Ã¥ utvikle seg, eller endelig foretak som bare har lokal betyd­ning.»¹⁹

Den økte risiko henger til sjuende og sist sammen med den veldige økningen av kapitalen, som så å si flyter over sine bredder, strømmer til utlandet osv. Og samtidig skaper den stadig raskere utvikling av teknikken et stadig større misforhold mellom de forskjellige deler av folkehusholdningen, kaos og kriser.

Den samme Liefmann er tvunget til å innrømme:

«Sannsynligvis vil menneskeheten i en ikke fjern framtid igjen stÃ¥ overfor store omveltninger pÃ¥ tek­nikkens omrÃ¥de, som ogsÃ¥ vil fÃ¥ innflytelse pÃ¥ den økonomiske organisasjon» (elektrisitet, flyging). «I sli­ke tider da det foregÃ¥r avgjørende økonomiske endrin­ger, pleier det som regel ogsÃ¥ Ã¥ utvikle seg en sterk spekulasjon.»²⁰

Men krisene av alle slag, oftest de økonomiske, men ikke bare de – forsterker pÃ¥ sin side tendensene til kon­sentrasjon og monopol i uhyre grad. Her er en overmÃ¥te lærerik betraktning av Jeidels om krisen i 1900, en krise vi vet betydde et vendepunkt i de moderne monopolers historie:

«Krisen i 1900 fant ved siden av kjempebedriftene i de viktigste industrigrener ogsÃ¥ mange bedrifter hvis organisasjon etter nÃ¥tidens begreper var foreldet, «rene» bedrifter (dvs. ikke kombinerte) som var løftet med opp pÃ¥ høykonjunkturens bølge. Prisfallet, den synkende etterspørsel satte disse «rene» bedrifter i en nødstilstand som de kombinerte kjempebedrifter enten slett ikke ble rammet av, eller som bare rammet dem i kort tid. Derfor førte krisen i 1900 i langt høyere grad til industriell konsentrasjon enn de tidligere, enn kri­sen i 1873, som riktignok ogsÃ¥ skapte et visst utvalg av de beste bedrifter, men et utvalg som pÃ¥ grunn av teknikkens daværende nivÃ¥ ikke kunne føre til mono­pol for de bedrifter som seierrikt hadde overlevd krisen. Nettopp et slikt varig monopol har kjempe­bedriftene innen vare dagers jern- og elektroindustri i høy grad takket være sin kompliserte teknikk, sin langt drevne konsentrasjon og sin kapitalmakt, og i mindre grad ogsÃ¥ bedriftene innen maskinindustrien, visse grener av den metallurgiske industri, transport­vesenet osv."²¹

Monopolet er det siste ord i den «nyeste fase i kapi­talismens utvikling». Men vÃ¥re forestillinger om de mo­derne monopolers virkelige makt og betydning ville være meget utilstrekkelige og mangelfulle om vi sÃ¥ bort fra den rolle som bankene spiller.

II. BANKENE OG DERES NYE ROLLE

Bankenes grunnleggende og opprinnelige funksjon er å formidle betalinger. I samband med dette forvandler bankene passiv pengekapital til aktiv kapital, dvs. kapital som gir profitt, de samler alle slags pengeinntekter og stiller dem til disposisjon for kapitalistklassen.

Etter hvert som bankvesenet utvikler seg og konsen­treres i noen få institusjoner, forvandler bankene seg fra beskjedne mellommenn til allmektige monopolinne­havere, som rår over nesten hele pengekapitalen til alle kapitalister og mindre næringsdrivende og like ens over størsteparten av produksjonsmidlene og råstoffkildene i vedkommende land eller i en hel rekke land. Denne forvandling av mange beskjedne mellommenn til en håndfull monopolinnehavere utgjør en av grunnproses­sene i kapitalismens overvoksing til kapitalistisk imperial­isme, og derfor må vi først og fremst komme inn på kon­sentrasjonen i bankvesenet.

I 1907/08 utgjorde innskuddene i alle tyske aksje­banker med en kapital på over en million mark, 7 milli­arder mark. I 1912/13 utgjorde de alt 9,8 milliarder, en økning med 40 % på 5 år. Og av denne tilveksten på 2,8 milliarder faller 2,75 milliarder på 57 banker som hver hadde en kapital på over 10 millioner mark. For­delingen av innskuddene mellom storbankene og småbankene var følgende:

Prosentdel av samtlige innskudd

Småbankene er trengt unna av storbankene, av hvilke bare 9 har nesten halvparten av alle innskudd. Og her er dessuten svært mye ikke tatt i betraktning, f. eks. det at en hel rekke små banker faktisk er blitt filialer av storbankene osv. Mer om dette siden.

I slutten av 1913 anslo Schulze-Gaevernitz innskudds­renten i de 9 berlinske storbankene til 5,1 milliarder mark av i alt om lag 10 milliarder. Med henblikk ikke bare på innskuddene, men på den samlede bankkapital, skriver samme forfatter:

«Ved utgangen av 1909 forvaltet de 9 berlinske storbankene og de tilknyttede banker 11,276 milliarder mark, dvs. om lag 83 % av den samlede tyske bank­kapital. Deutsche Bank, som sammen med sine konsern­banker forvalter om lag 3 milliarder mark, er ved siden av de prøyssiske statsjernbanene den største – og samtidig mest desentraliserte – kapitalopphoping i den gamle verden.»²²

Vi har framhevet henvisningen til de «tilknyttede» bankene, for dette er et av de viktigste kjennetegn pÃ¥ den moderne kapitalistiske konsentrasjon. De store be­driftene, og bankene, oppsluker ikke bare smÃ¥bedriftene direkte, men «innlemmer» dem, tvinger dem inn under seg og slutter dem til «sin» gruppe, sitt «konsern» – som det tekniske uttrykket lyder ved «deltakelse» i deres kapital, ved oppkjøp eller bytte av aksjer, ved et system av gjeldsforhold osv., osv. Professor Liefmann har skrevet et kjempemessig «verk» pÃ¥ bortimot et halvt tusen sider om de moderne «del­takelses- og finansieringsselskaper»²³) dessverre med tillegg av svært primitive «teoretiske» betraktninger til det ofte dÃ¥rlig bearbeidede rÃ¥materialet. Hvilket resultat i retning av konsentrasjon dette «deltakelsessystemet» fører til, er best vist i bankmannen Riessers verk om de tyske storbankene. Men før vi gjengir hans tall, vil vi gi et konkret eksempel pÃ¥ «deltakelsessystemet».

Deutsche Banks «gruppe» er en av de største, om ikke den største, av alle storbankgrupper. For Ã¥ kunne komme etter de viktigste trÃ¥der som forbinder alle ban­ker i denne gruppen med hverandre, mÃ¥ en skjelne mellom «deltakelse» av første, annen og tredje grad, eller – hvilket kommer ut pÃ¥ det samme – avhengighet (de mindre bankers avhengighet av Deutsche Bank) av første, annen og tredje grad. En fÃ¥r følgende bilde:²⁴)

Deutsche Bank deltar:

Til de 8 banker av «første avhengighetsgrad» som er underkastet Deutsche Bank «med vekslende interesse», hører 3 utenlandske banker: en østerriksk (Wiener Bank­verein) og 2 russiske (Sibirske handelsbank og Russiske bank for utenrikshandel). I alt hører 87 banker direkte og indirekte, ’helt eller delvis til Deutsche Banks gruppe, og den samlede sum av egen og fremmed kapital som denne gruppen rir over. utgjør 2-3 milliarder mark.

Det er klart at en bank som stÃ¥r i spissen for en slik gruppe og som har avtaler med et halvt dusin andre banker som ikke er mye mindre, nÃ¥r det gjelder store og lønnsomme finansoperasjoner, som statslÃ¥n osv., er vokst ut over rollen som ren «mellommann», og er blitt en sammenslutning av en hÃ¥ndfull monopolister.

Hvor fort bankvesenets konsentrasjon i Tyskland gikk nettopp i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. Ã¥rhundre – det viser følgende tall fra Riessers verk som vi gjengir i forkortet form:

Seks storbanker i Berlin hadde:

Vi ser hvor hurtig det oppstÃ¥r et tett nett av kanaler som omfatter hele landet, sentraliserer alle kapitaler og pengeinntekter og forvandler tusener og atter tusener av splittede bedrifter til en enhetlig kapitalistisk nasjo­nalhusholdning og deretter til en kapitalistisk verdens­husholdning. Den «desentralisasjon» som Schulze-Gaever­nitz taler om i det ovenfor anførte sitat pÃ¥ vegne av den borgerlige politiske økonomi i vÃ¥re dager, bestÃ¥r i virke­ligheten i at stadig flere tidligere forholdsvis «selv­stendige» eller rettere sagt lokalt begrensede økonomiske enheter underlegges et enkelt sentrum. Dette er altsÃ¥ i virkeligheten sentralisasjon, styrking av kjempemono­polenes rolle, betydning og makt.

I de eldre kapitalistiske land er dette «banknettet» enda tettere. I England (med Irland) var det samlede antall bankfilialer 7151 1 1910. Fire storbanker hadde over 400 filialer hver (fra 447 til 689), fire andre hadde over 200, og 11 over 100 hver.

I Frankrike utviklet tre storbanker, Credit Lyonnais, Comptoir National d’Escompte de Paris og Sosiete Ge­nerale sine operasjoner og filialnett pÃ¥ følgende mÃ¥te:²⁶)

For Ã¥ karakterisere de «forbindelser» en moderne stor­bank har, anfører Riesser oppgaver om antallet av inngÃ¥ende og utgÃ¥ende brev i Disconto-Gesellschaft, en av de største banker i Tyskland og hele verden (i 1914 hadde den en kapital pÃ¥ 300 millioner mark):

I storbanken Credit Lyonnais i Paris steg tallet pÃ¥ kontoer fra 28 535 i 1875 til 633 539 i 1912.²⁷

Disse enkle tallene viser kanskje klarere enn lange betraktninger hvordan bankenes betydning forandrer seg i bunn og grunn sammen med konsentrasjonen av kapitalen og økingen av omsetningen. Av de spredte kapitalister oppstår en eneste kollektivkapitalist.

NÃ¥r banken fører løpende konto for enkelte kapitalister, ut­fører den tilsynelatende en rent teknisk funksjon, en enkelt hjelpeoperasjon. Men nÃ¥r denne funksjonen fÃ¥r kjempemessige dimensjoner, viser det seg at et fÃ¥tall monopolister underlegger seg hele det kapitalistiske sam­funns handels- og industrioperasjoner, idet de – gjen­nom sine bankforbindelser, løpende kontoer og andre finansoperasjoner – først fÃ¥r høve til Ã¥ holde seg nøye underrettet om de enkelte kapitalisters forretningsmessige stilling, dernest til Ã¥ kontrollere dem og øve innflytelse pÃ¥ dem ved Ã¥ utvide eller innskrenke, lette eller vanske­liggjøre kreditten, og endelig til fullstendig Ã¥ bestemme over deres skjebne, bestemme deres rentabilitet, ta kapi­tal fra dem eller gi dem mulighet til Ã¥ øke sin kapital raskt og i veldig mÃ¥lestokk osv.

Vi har nettopp nevnt den kapital på 300 millioner mark som Disconto-Gesellschaft i Berlin rår over. Dis­conto-Gesellsdhafts kapitalforhøyelse var en episode i kampen om hegemoniet mellom de to største berlinbank­ene Deutsche Bank og Disconto-Gesellschaft.

I 1870 var den førstnevnte bank ennå en nykomling og hadde en kapital på i alt 15 millioner mark, mens Disconto-Gesellschaft hadde 30 millioner. I 1908 hadde den førstnevnte en kapital på 200 millioner mark, 1 1914 forhøyet Deutsche Bank sin kapital til 250 millioner mark, og Disconto-Gesellschaft brakte gjennom sam­menslutning med en annen storbank av første rang, Schaaffhausenscher Bankverein, sin kapital opp i 300 millioner mark. Og selvsagt går denne kampen om hege­moniet parallelt med hyppigere og fastere «overens­komster» rnellom de to bankene. Denne utviklingen fører til at selv bankfolk som ser på økonomiske spers­mål ut fra synsmåter som på ingen måte overskrider rammen for en høyst moderat og velanstendig borgerlig reformisme, blir tvunget til å trekke slike slutninger:

«Andre banker kommer til Ã¥ slÃ¥ inn pÃ¥ samme vei,» skrev det tyske tidsskriftet «Die Bank» i anledning av at Disconto-Gesellschaft forhøyet kapitalen til 300 mil­lioner mark, "og de 300 personer som i dag regjerer Tyskland økonomisk, vil med tiden bli 50, 25 eller enda færre. Det er heller ikke a vente at den siste kon­sentrasjonsbevegelsen vil innskrenke seg til bankene. Den nærmere forbindelse mellom de enkelte banker fører naturlig ogsÃ¥ til en tilnærming mellom de industrikonserner som disse bankene favoriserer og en vakker dag kommer vi til Ã¥ vÃ¥kne opp og for­bauset gni oss i øynene: rundt omkring oss fins det bare truster, og foran oss stÃ¥r nødvendigheten av Ã¥ erstatte privatmonopolene med statsmonopoler. Og likevel har vi i grunnen intet annet Ã¥ bebreide oss enn at vi har overlatt tingene til sin frie utvikling, som aksjen bare har paskyndet en del.²⁸)

Dette er et typisk eksempel pÃ¥ hjelpeløsheten hos den borgerlige publisistikk, som den borgerlige vitenskap bare skiller seg fra ved mindre oppriktighet og bestreb­elser pÃ¥ Ã¥ tilsløre sakens kjerne, slik at en ikke skal se skogen for bare trær. En «gnir seg i øynene» over følgene av konsentrasjonen, en «bebreider» regjeringen i det kapitalistiske Tyskland eller det kapitalistiske «sam­funn» («oss»), en er redd for den «pÃ¥skynding» av kon­sentrasjonen som aksjene har bevirket, pÃ¥ samme mÃ¥te som den tyske «kartellspesialist» Tschierschky er redd for de amerikanske trustene og «foretrekker» de tyske kartellene, da de etter hans mening angivelig «ikke på­skynder det tekniske og økonomiske framsteg sÃ¥ vold­somt som trustene »²⁹) – er dette ikke hjelpeløshet?

Men kjensgjerningene er og forblir kjensgjerninger. Tyskland har ikke truster, «bare» karteller, men det styres likevel av høyst 300 kapitalmagnater, og det blir stadig færre av dem. I alle tilfelle, i alle kapitalistiske land og under alle former for banklovgivning forsterkerog påskynder bankene kapitalkonsentrasjonen og mono­poldannelsen voldsomt.

Bankene, skrev Marx i «Kapitalen» for et halvt hundre Ã¥r siden, «gir formen for alminnelig bokførsel og fordeling av produksjonsmidlene i samfunnsmessig mÃ¥lestokk, men ogsÃ¥ bare formen», («Kapitalen», bd. III, 2. del). De oppgaver vi har lagt fram om bankkapitalens vekst, om okningen i tallet pÃ¥ storbankenes kontorer og filialer, tallet pÃ¥ deres konti osv., viser oss konkret denne bokførsel» for hele kapitalistklassen, og til med ikke bare for kapitalistene, for bankene samler jo – selv om det bare er midlertidig – alle slags penge­inntekter, sÃ¥vel fra smÃ¥ næringsdrivende som fra funk­sjonærene og et forsvinnende lite øverste lag av arbeid­erne. «En alminnelig fordeling av produksjonsmidlene,» – det er det som formelt sett vokser ut av de moderne bankene – disse 3-6 storbankene i Frankrike og 6-8 i Tyskland som fÃ¥r over mange milliarder. Men i sitt innhold er denne fordelingen av produksjonsmidlene pÃ¥ ingen mÃ¥te «alminnelig», den er privat, dvs. tilpasset, etter den store – og i første rekke den største, monopolistiske – kapitals interesser, en kapital som opererer under forhold der den store masse av befolk­ningen lever pÃ¥ sultegrensen, der jordbruket i hele sin utvikling ligger hÃ¥pløst etter for industrien og der «tungindustrien» innkrever tributt fra alle andre indu­strigrener.

NÃ¥r det gjelder den kapitalistiske økonomis forvand­ling til en samfunnsmessig økonomi, begynner sparekas­sene og postverket Ã¥ konkurrere med bankene fordi de er mer «desentralisert» enn bankene, dvs. de trekker fle­re omrÃ¥der, flere avkroker og bredere lag av befolkningen inn under sin innflytelsessfære. Her er det materiale, samlet av en amerikansk kommisjon, som viser forholdet mellom utviklingen av innskuddene i bankene og spare­kassene:³⁰

Sparekassene, som betaler 4 og 4,25% rente pÃ¥ inn­skudd, er nødt til Ã¥ søke en «rentabel» anbringelse for sine kapitaler ved vekselforretninger, utlÃ¥n mot pant i fast eiendom og andre transaksjoner. Grensene mellom banker og sparekasser utviskes mer og mere. Handels­kamrene, f. eks. i Bochum og Erfurt, krever at det skal «forbys» sparekassene Ã¥ drive «rene» bankforretninger, som vekseldiskontering, og at postkontorenes «bankvirk­somhet» skal innskrenkes.³¹ En skulle tro at bankmag­natene var redde for at statsmonopolet skal snike seg inn pÃ¥ dem fra en uventet kant. Men denne frykten er selv­sagt nærmest Ã¥ likne med konkurransen mellom to avde­lingssjefer i samme forretning. For pÃ¥ den ene siden er det nÃ¥r alt kommer til alt, de samme bankkapitalmag­nater som ogsÃ¥ rÃ¥r over sparekassenes milliardkapitaler, og pÃ¥ den andre siden betyr et statsmonopol i det kapi­talistiske samfunn bare et middel til Ã¥ øke og sikre inn­tektene for nesten bankerotte millionærer i den ene eller andre industrigren.

Det at den gamle kapitalisme med frikonkurransens herredømme blir avløst av den nye kapitalisme med herredømme før monopolet, kommer blant annet til ut­trykk i at børsen spiller en mindre og mindre rolle.

«Børsen», skriver tidsskriftet «Die Bank», «har for lenge siden opphørt Ã¥ være den uunnværlige formidler av omsetningen som den var tidligere, den gang bankene ennÃ¥ ikke kunne plassere de fleste emisjoner hos sine kunder.» ³²

«Hver bank er en børs». Dette moderne slagordet inneholder mer sannhet jo større banken er og jo større framsteg konsentrasjonen i bankvirksomheten gjør.³³

«Mens det i sin tid, i syttiÃ¥rene, var en ungdommelig utsvevende børs. (en «fin» hentydning til børskrakket i 1873, gründerskandalene osv.) ",som innledet Tysklands industrialisering, idet de utnyttet aksjens spillesjanse, sÃ¥ kan bankene og industrien nÃ¥ «klare jobben alene». VÃ¥re storbankers herredømme over børsen er ikke noe annet enn et uttrykk for den fullt organiserte tyske industristat. Mens virkefeltet for de automatisk funger­ende økonomiske lover sÃ¥ledes innsnevres og omrÃ¥det for bankens bevisste regulering utvides i høyeste grad, vokser ogsÃ¥ i samband med dette noen fÃ¥ ledende personers nasjonaløkonomiske ansvar grenseløst."³⁴

Slik skriver den tyske professor Schulze-Gaevernitz, en forsvarer av den tyske imperialismen, en autoritet for imperialistene i alle land, en mann som bare søker Ã¥ bortforklare en «bagatell», nemlig at denne bankenes «bevisste regulering» bestÃ¥r i at en liten gruppe «fullstendig organiserte» monopolister plyndrer publikum. En borgerlig professors oppgave bestÃ¥r ikke i Ã¥ avsløre hele denne mekanikken og avsløre bankmonopolistenes manipulasjoner, men i Ã¥ pynte pÃ¥ dem.

På samme måte avfeier Riesser, en økonom og bank­mann med enda større autoritet, ubestridelige kjensgjer­ninger med intetsigende fraser:

«Herav følger da ogsÃ¥ at børsen mer og mer taper, de for samfunnsøkonomien og omsetningen av verdipapirer uunnværlige egenskaper, ikke bare Ã¥ være det fineste mÃ¥leinstrument, men ogsÃ¥ en nesten automatisk virkende regulator for de økonomiske bevegelser som den sammenfatter.» ³⁵

Med andre ord: den gamle kapitalisme, frikonkurran­sens kapitalisme med børsen som ubetinget nødvendig regulator, forsvinner. Den er blitt avløst av en ny kapita­lisme, som bærer tydelig preg av en overgangsforeteelse, en slags blandingsform mellom frikonkurranse og mono­pol. Det er da naturlig Ã¥ spørre: til hva er denne nyeste kapitalisme en «overgang»? Men de borgerlig lærde er redd for Ã¥ stille dette spørsmÃ¥let.

«For 30 Ã¥r siden utførte fritt konkurrerende drifts­herrer 9/10 av det økonomiske arbeid som ikke faller inn under «arbeidernes» fysiske arbeid. NÃ¥ utfører funksjonærer 9/10 av dette økonomiske Ã¥ndsarbeid. Bankvesenet gÃ¥r i spissen for denne utviklingen." ³⁶

Denne innrømmelse av Schulze-Gaevernitz, fører stadig pÃ¥ nytt inn pÃ¥ spørsmÃ¥let om hva den moderne kapitalisme, kapitalismen pÃ¥ dens imperialistiske stadium, er en overgang til….

Mellom de fÃ¥ bankene som pÃ¥ grunn av konsentrasjonsprosessen blir igjen i spissen for hele den kapita­listiske økonomi, gjør det seg selvsagt i stadig større monn en tendens gjeldende til Ã¥ inngÃ¥ monopolistiske avtaler, til Ã¥ danne en banktrust. I Amerika rÃ¥r ikke ni, men to storbanker. Milliardærene Rockefellers og Morgans banker rÃ¥r over en kapital pÃ¥ 11 milliarder mark.³⁷

«Med den voksende konsentrasjonsbevegelse inn­snevres stadig mer den krets der en kan henvende seg for Ã¥ fÃ¥ kreditt, med den følge at storindustriens avhengighet av noen fÃ¥ bankkonserner tiltar. Som følge av den indre sammenheng mellom industri og finans fÃ¥r de industriselskaper som er avhengige av bankkapitalen sin bevegelsesfrihet innskrenket. Derfor ser storindustrien med blandede følelser pÃ¥ den økende trustifisering av bankvirksomheten. I mange tilfeller har en alt kunnet iaktta tilløp til visse avtaler mellom de enkelte storbankkonserner, om en begrensning av konkurransen.» ³⁸

Det siste ord i bankvesenets utvikling er overalt mo­nopolet.

NÃ¥r det gjelder den nære sammenheng mellom banker og industri, sÃ¥ er det kanskje pÃ¥ dette omrÃ¥de bankenes nye rolle viser seg klarest. NÃ¥r banken diskonterer en be­stemt driftsherres veksler eller Ã¥pner en løpende konto osv. for ham, sÃ¥ reduserer ikke disse operasjoner, hver for seg, driftsherrens selvstendighet i minste monn, og banken vedblir Ã¥ spille rollen som en beskjeden mellommann. Og nÃ¥r disse operasjonene blir hyppigere og festner seg, nÃ¥r banken «samler» kolossale kapitaler i sin hÃ¥nd, nÃ¥r vedkommende bedrifts løpende konto gjør det mulig for banken Ã¥ skaffe seg et stadig mer inngÃ¥ende og full­stendig kjennskap til sin kundes økonomiske stilling, og slik er det jo. Da blir resultatet for industrikapita­listen en stadig mer fullstendig avhengighet av banken.

Samtidig utvikler det seg sÃ¥ Ã¥ si en personalunion mel­lom bankene og de største industri- og handelsforetak, en sammensmelting gjennom gjensidig overtaking av aksjer, ved at bankdirektørene gÃ¥r inn i styret (eller direksjo­nen) for handels- og industriforetak og omvendt. Den tyske økonomen Jeidels har samlet et meget utførlig ma­teriale om denne form for konsentrasjon av kapital og produksjon. De seks største bankene i Berlin var ved sine direktører representert i 344 industriselskaper og ved sine direksjonsmedlemmer i ytterligere 407, tilsammen altsÃ¥ i 751 selskaper. I 289 selskaper hadde de enten to medlemmer hver i styret eller formannsposten. Blant disse handels- og industriselskapene finner vi de mest ulike industrigrener representert: bÃ¥de forsikringsvesen og samferdselsmidler, bÃ¥de restaurasjonsvirksomhet og teatre, kunstindustri osv. Omvendt satt det (i 1910) i styrene for de samme seks bankene 51 storindustrielle, deriblant direktøren for Krupp-selskapet, en direktør for det veldige dampskipsselskapet Hapag (Hamburg-Ame­rikalinjen) osv., osv. Hver av disse seks bankene hadde fra 1895 til 1910 deltatt i aksje- og obligasjonstegninger for flere hundre industriselskaper, nemlig mellom 281 og 419.³⁹

«Personalunionen» mellom bankene og industrien suppleres ved personalunionen mellom de forskjellige selskaper og regjeringen. Jeidels skriver:

«Poster i styrene gis frivillig til personer med fine navn og ogsÃ¥ til forhenværende statsembetsmenn som gjennom sine forbindelser med myndighetene kan skaffe atskillige lettelser(!!).»

I styret for en storbank finner en som regel «et parla­mentsmedlem eller et medlem av Berlins bystyre».

De storkapitalistiske monopolers oppstÃ¥en og utvikling gÃ¥r altsÃ¥ forover for full damp bÃ¥de pÃ¥ «naturlig» og «overnaturlig» vis. Det utvikler seg systematisk en viss arbeidsdeling mellom et par hundre finanskonger i det moderne kapitalistiske samfunn:

«Denne utvidelse av de enkelte storindustrielles virkefelt(idet de blir innvalgt i bankdireksjoner osv.)», og innskrenkningen av provinsbankdirektørenes virkefelt til bestemte industriomrÃ¥der foregÃ¥r side om side med en viss øking i storbankledernes spesialisering pÃ¥ særskilte forretningsgrener. Denne arbeidsdelingen blir først mulig nÃ¥r bankforretningene i alminnelighet og industriforbindelsene i særdeleshet har fÃ¥tt et stort omfang. Denne arbeidsdelingen gÃ¥r i to retninger, slik at forbindelsen med industrien i det hele tatt overlates til en av direktørene som spesialomrÃ¥de, og slik at hver av direktørene ytterligere overtar kontrollen med en­kelte isolerte eller flere i fag og interesser beslektede bedrifter som medlem av styret for disse." (Kapitalis­men har alt utviklet en organisert kontroll med de enkelte bedrifter.) "Den innenlandske industri, stun­dom ogsÃ¥ den vesttyske alene (Vest-Tyskland er den mest industrialiserte del av Tyskland),blir den enes omrÃ¥de, forbindelsen med stater og den utenlandske industri, personalspørsmÃ¥l, børsforretninger osv. den andres. Dessuten har noen av bankdirektørene ofte et særlig erverv eller et særlig distrikt der han har inn­flytelse i egenskap av styremedlem: en sitter særlig i styrene for elektrisitetsselskaper, en annen i styret for kjemiske fabrikker, bryggerier eller sukkerfabrikker, atter andre finner en bare i fÃ¥ isolerte industribedrif­ter, men til gjengjeld desto oftere i styrene for ikke­-industrielle foretak, som forsikringsselskaper o.l. Sikkert er det at det finner sted en økende arbeids­deling mellom direktørene for storbankene i samme monn som forretningenes omfang og mangesidighet vokser, og at denne arbeidsdelingen har til formÃ¥l og til følge at den pÃ¥ en viss mÃ¥te hever dem over de rene bankforretninger og øker deres dømmekraft og sakkunnskap i allmenne spørsmÃ¥l for industrien og spe­sielle spørsmÃ¥l for de enkelte erverv, og dermed ogsÃ¥ øker deres aksjonsevne innenfor bankens industrielle innflytelsessfære. Dette systemet fullstendiggjøres ved at banken legger vinn pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ innvalgt personer med spesiell industriell sakkunnskap, industrielle, forhen­værende embetsmenn (særlig fra jernbanevesenet og bergverksforaltningen) i sitt eget eller «sine filialbankers styre» osv. ⁴⁰

Institusjoner av samme slag, bare i en litt annen form, finner vi i det franske bankvesen. En av Frankrikes største banker, «Credit Lyonnais», har f.eks. organisert et særIig «byrÃ¥ for finansstudier» (Service des etudes finan­cieres). Der arbeider til stadighet mer enn 50 personer, ingeniører, statistikere, økonomer, jurister osv. Utgif­tene til dette kontoret utgjør 6-700 00 francs om Ã¥ret. Det er delt i Ã¥tte avdelinger: en avdeling samler opplysninger spesielt om industribedrifter, en annen studerer den al­minnelige statistikk, en tredje studerer jernbane- og dampskipsselskaper, en fjerde verdipapirer, en femte finansberetninger osv. ⁴¹

Resultatet er, pÃ¥ den ene siden, en stadig større sam­mensmeltning, eller for Ã¥ bruke N. Bukharins treffende uttrykk: «en sammenvoksing av bank- og industrikapital». Og pÃ¥ den andre siden, at bankene utvikler seg til institusjo­ner av i sannhet «universell karakter». Vi anser det for nødvendig Ã¥ anføre Jeidels klare uttalelser om disse spørsmÃ¥l, da han er den som har studert dem grundigst.

«Resultatet av disse undersøkelser av industriforbin­delsene i sin helhet viser at de finansinstitutter som arbeider for industrien har en universell karakter. I motsetning til andre bankformer og i motsetning til de krav som stundom stilles i litteraturen, om at bankene for ikke Ã¥ miste ethvert fotfeste skulle spesialisere seg pÃ¥ et bestemt omrÃ¥de eller erverv, prøver storbankene Ã¥ gjøre sine forbindelser med industrifolk sÃ¥ mangesidig som mulig nÃ¥r det gjelder sted og produksjonsgren, for i størst mulig grad Ã¥ fjerne de historisk bestemte ulikheter i den geografiske og ervervsmessige forde­ling. Å gjøre forbindelsen med industrien alminne­lig er den ene tendens, Ã¥ gjøre den varig og intensiv er den andre. Begge tendenser er allerede virkeliggjort i de 6 storbankene, ikke helt, men i det vesentlige, og i like høy grad.»

Fra industri- og handelskretser hører en ofte klager over bankenes «terrorisme». Det er ikke noe rart i at slike klager kommer til orde, nÃ¥r storbankene «kommanderer» slik følgende eksempel viser. Den 19. november 1901 henvendte en av de berlinske D-bankene (navnene pÃ¥ de fire største bankene i Berlin begynner med D) seg til styret for det nordvest-midttyske sementsyndikat med følgende brev:

«Som det framgÃ¥r av den kunngjøring som Deres selskap har offentliggjort i Statstidende for 18. ds. mÃ¥ vi regne med muligheten av at det pÃ¥ den general­forsamling som finner sted den 30. ds., vil bli gjort vedtak som kan være egnet til Ã¥ hitføre for oss ubeha­gelige endringer i Deres forretningsgang. Av denne grunn ser vi oss beklageligvis nødt til hermed Ã¥ oppsi den Dem innrømmede kreditt … Men hvis det pÃ¥ den anførte generalforsamling intet blir besluttet som er uakseptabelt for oss, og hvis vi ved passende garan­tier ogsÃ¥ blir beskyttet for framtiden, erklærer vi oss gjerne beredt til Ã¥ oppta forhandlinger med Dem an­gÃ¥ende Ã¥pning av ny kreditt.»⁴²

I grunnen er dette de samme klager som den mindre kapital framsetter over storkapitalens trykk, bare at det her er et helt syndikat som er kommet i samme stilling som de «smÃ¥»! Den gamle kamp mellom mindre kapital og storkapital gjentar seg pÃ¥ et nytt, langt høyere ut­viklingstrinn. Selvsagt kan storbankenes milliardforetak ogsÃ¥ fremme de tekniske framsteg med midler som ikke kan sammenliknes med tidligere. Bankene opprettet f. eks. spesielle selskaper for teknisk forskning, hvis resul­tater naturligvis bare kommer de «allierte» industribedrifter til gode.

Til disse hører «selskapet til studium av elektriske jernbaner, sentralbyrÃ¥et for vitenskapelig­teknisk forskning» osv.

Selv lederne for storbankene kan ikke unngå å se at nye forhold holder på å oppstå i samfunnsøkonomien, men de står maktesløse overfor dem.

«Den som har iakttatt personskiftet i storbankenes direksjoner og styrer i de siste Ã¥r,» skriver Jeidels «har mÃ¥ttet legge merke til at makten litt etter litt er korn­met i hendene pÃ¥ personer som mener at en aktiv inngripen i hele industriens utvikling var en nødven­dig og stadig mer aktuell oppgave for storbankene, og hvordan det er oppstÃ¥tt en stadig og ofte personlig motsetning mellom dem og de eldre bankdirektørene. Det er her i grunnen spørsmÃ¥l om bankene ikke skader sin forretning som kredittinstitutt ved Ã¥ gripe inn i den industrielle produksjonsprosess. Om ikke de solide grunnsetninger og det sikre utbytte ofres til fordel for en virksomhet som ikke har noe med kreditt­formidling Ã¥ gjøre, og som føyer banken inn pÃ¥ et omrÃ¥de der den enda mer enn før er utsatt for industri­konjunkturens blinde omskiftelser. Mange av de eldre bankledere er av denne oppfatning, men de fleste av de unge mener at aktiv inngripen i industrielle spørsmÃ¥l er en nødvendighet. Den samme nødvendighet som i sammen med den moderne storindustrielle utvikling har skapt storbankene og nÃ¥tidens industrielle bank­forretning. Bare om en ting er begge parter enige: at faste grunnsetninger og et konkret mÃ¥l for storbanke­nes nye virksomhet ennÃ¥ ikke fins..» ⁴³

Den gamle kapitalisme har overlevd seg selv. Den nye er bare en overgang til ett eller annet. Å ville finne «faste grunnsetninger er et konkret mÃ¥l». Monopolets «for­soning» med frikonkurransen er naturligvis hÃ¥pløst. Praktikernes innrømmelser lyder helt annerledes enn de offisielle lovsanger over den «organiserte» kapitalismes herlighet som denne kapitalismes forsvarere, Schulze­-Gaevernitz, Liefmann og liknende «teoretikere», synger.

PÃ¥ hvilket tidspunkt inntreffer den endelige konsoli­dering av storbankenes «nye virksomhet»? PÃ¥ dette vik­tige spørsmÃ¥l finner vi et temmelig nøyaktig svar hos Jeidels:

«Industriforbindelsene med sitt nye innhold, nye former og nye organer, altsÃ¥ de pÃ¥ samme tid sentra­listisk og desentralistisk organiserte storbanker, oppsto neppe som karakteristiske samfunns-økonomiske feno­men før nittiÃ¥rene. PÃ¥ en viss mÃ¥te kan en til og med sette begynnelsen sÃ¥ seint som 1897, med de store sam­mensmeltninger, som først innførte den nye form for desentralistisk organisasjon med henblikk pÃ¥ industri­ell bankpolitikk, eller en kan kanskje sette den til et enda seinere tidspunkt, fordi den følgende krise enormt pÃ¥skyndte og forsterket konsentrasjonsprosessen bÃ¥de i industri og bankvesen, og fordi det først var den som for alvor skapte storbankenes monopol pÃ¥ industrifor­bindelser og gjorde disse forbindelser fastere og mer intense i alle detaljer.» ⁴⁴

Det tjuende århundres begynnelse er altså vendepunk­tet fra den gamle til den nye kapitalisme. Fra kapitalens herredømme i alminnelighet til finanskapitalens herre­dømme.

III. FINANSKAPITAL OG FINANSOLIGARKI

«En stadig voksende del av industriens kapital», skriver Hilferding, "tilhører ikke de industrielle som bruker den. De fÃ¥r bare disposisjonsrett over kapitalen gjennom bankene, som representerer de egentlige eiere. PÃ¥ den andre siden mÃ¥ banken anbringe en stadig voks­ende del av sin kapital i industrien. Derfor blir den i stadig større omfang en industriell kapitalist. Jeg vil kalle den bankkapital, altsÃ¥ kapital i pengeform, som pÃ¥ denne mÃ¥ten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital. "Finanskapital er altsÃ¥ «kapital som bankene rÃ¥r over, og som anvendes av de industrielle.» ⁴⁵

Denne definisjon er ufullstendig, for så vidt som den mangler en henvisning til et av de viktigste momenter, nemlig den økning i konsentrasjonen av produksjon og kapital som er så sterk at konsentrasjonen fører til og har ført til monopol. Men i hele Hilferdings framstilling, og især i de to kapitler som går forut for det som den oven­stående definisjon er hentet fra, framheves de kapita­listiske monopolers rolle.

Konsentrasjonen av produksjonen, og monopoler som vokser fram av denne konsentrasjonen, bankenes sam­mensmeltning eller sammenvoksing med industrien, det er det som særpreger finanskapitalens oppståen og innholdet i dette begrep.

Vi skal nÃ¥ skildre hvordan kapitalistiske monopolers «styre og stell» i vareproduksjonens og privateiendom­mens alminnelige miljø uunngÃ¥elig fører til et finans­oligarkis herredømme. Det mÃ¥ bemerkes at representan­tene for den tyske, og ikke bare den tyske, borgerlige vitenskap, som Riesser, Schulze-Gaevernitz, Liefmann osv. uten unntak er forsvarere av, er imperialismen og finanskapitalen. De avslører ikke, men tilslører og pynter pÃ¥ «mekanikken» i oligarkiets oppstÃ¥en, dets metoder, størrelsen av dets inntekter, de «lovlige» som de «ulov­lige», dets tilknytning til parlamentene osv.osv. De avfeier disse «forbannede spørsmÃ¥l» med oppstyltede og dunkle fraser, idet de appellerer til bankdirekterenes «ansvarsfølelse», lovpriser de preyssiske embetsmenns «pliktfolelse» og beskjeftiger seg inngÃ¥ende med baga­teller, med fullstendig latterlige lovforslag om «kontroll» og «regulering» og sysler med teoretiske narrespill, som f. eks. følgende «vitenskapelige definisjon» som professor Liefmann serverer: «Handel er et erverv som bestÃ¥r i oppsamling og oppbevaring og utlevering av goder»⁴⁶ (med kursiv og fete typer i professorens verk). Etter denne definisjon fantes det allerede handel hos urmen­neskene, som ikke engang visste om byttehandel, og like ens ville det være handel i det sosialistiske samfunn!

Men de uhyrlige kjensgjerninger angående finans­oligarkiets uhyrlige herredømme, faller det i den grad i øy­nene, at det i alle kapitalistiske land, i Amerika som Frankrike og i Tyskland, er oppstått en litteratur som står på et borgerlig standpunkt, men som likevel gir et til­nærmelsesvis sant bilde og en selvsagt småborgerlig kritikk av finansoligarkiet.

Oppmerksomheten mÃ¥ først rettes mot «deltakelses­systemet», som alt er kort omtalt ovenfor. En tysk øko­nom, som vel er den første som har rettet oppmerksom­heten mot dette systemet, skildrer sakens kjerne pÃ¥ følgende mÃ¥te:

«Lederen kontrollerer moderselskapet, dette igjen datterselskapene, og disse igjen sine datterselskaper osv. slik at en med ikke særlig stor kapital kan beherske veldig store omrÃ¥der av produksjonen; for nÃ¥r herre­dømme over 50% av kapitalen alltid er tilstrekkelig til Ã¥ utøve kontrollen, sÃ¥ trenger lederen bare Ã¥ ha 1 million for allerede hos datterselskapenes dattersel­skaper Ã¥ kunne kontrollere 8 millioner. Og hvis denne «sammenfletningen» gÃ¥r enda videre, kommer vi opp i 16 millioner, 32 millioner osv.. ⁴⁷

I praksis viser erfaringen imidlertid at det er tilstrek­kelig Ã¥ eie 40% av alle aksjer for Ã¥ hestemme over et aksjeselskaps forretningsgang, ⁴⁸ da en del av de spredte smÃ¥ksjonærene i praksis slett ikke har mulighet for Ã¥ delta i generalforsamlingene osv. Aksjebesittelsens «de­mokratisering», som borgerlige sofister og opportunistis­ke kvasi-sosialdemokrater venter (eller foregir Ã¥ vente) skal føre til «demokratisering av kapitalen», til stigende betydning for smÃ¥produksjonen osv., er i virkeligheten bare et av midlene til Ã¥ styrke finansoligarkiets makt. Av denne grunn tillater forresten lovgivningen i alle eldre, mer fremskredne, mer «erfarne» kapitalistiske land min­dre aksjer. I Tyskland er aksjer under 1000 mark ulov­lige. og de tyske finansmagnater ser med misunnelse pÃ¥ England, der lovgivningen tillater aksjer helt ned til ett pund sterling (ca. 18 kroner). Siemens, en av Tysklands største industriherrer og «finanskonger», uttalte pÃ¥ riks­dagsmøtet den 7. juni 1900 at «ettpundsaksjen er grunn­laget for den britiske imperialisme.»⁴⁹ Denne storkjøp­mannen synes Ã¥ ha et bedre «marxistisk» innblikk i imperi­alismens vesen enn en viss merkverdig forfatter som ganske visst gjelder for Ã¥ være grunnlegger av den rus­siske marxisme, men som like fullt tror at imperialismen bare er en dÃ¥rlig egenskap hos et enkelt folk …

Men «deltakelsessystemet» tjener ikke bare til Ã¥ øke monopolinnehavernes makt umÃ¥telig. det gjør det ogsÃ¥ mulig Ã¥ flÃ¥ publikum ustraffet ved alle mulige lyssky og skitne transaksjoner. Formelt, eller etter loven, er lederne av «moderselskapet» ikke ansvarlige for «datterselska­pet». Dette regnes for «selvstendig», og ved dets hjelp kan alt «ordnes». Fra tidsskriftet «Die Bank», Maiheftet 1914, henter vi følgende eksempel:

«SÃ¥ledes var for eksempel Aksjeselskapet for fjær­stÃ¥lindustri i Kassel, som inntil for noen fÃ¥ Ã¥r siden var et av de mest rentable foretak i Tyskland, ved uheldige disposisjoner fra ledelsens side kjørt i den grad i grøften, at dividenden i løpet av fÃ¥ Ã¥r gikk ned fra 15% til 0% . Ledelsen hadde uten aksjonærenes vitende forstrakt et datterselskap, Hassia, GmbH, som hadde en nominell kapital pÃ¥ bare noen fÃ¥ hundre tusen mark, med 6 millioner mark. Om dette engasje­ment, som utgjorde nesten det tredobbelte av moder­selskapets aksjekapital, kunne en ingenting se i regn­skapene, en tilsløring som det juridisk ikke var noe si pÃ¥, og som kunne fortsette i to Ã¥r, da ingen be­stemmelse i handelsloven var overtrÃ¥dt. Styrets for­mann, som hadde underskrevet disse villedende regn­skaper som ansvarshavende, var og er fortsatt formann for handelskammeret i Kassel. Aksjonærene ble først underrettet om Hassia-engasjementet etter at det for lenge siden hadde vist seg Ã¥ være et feilgrep (dette ordet burde forfatteren ha satt i anførselstegn) , og etter at fjærstÃ¥laksjene, fordi de som kjente til saken, hadde begynt Ã¥ selge, var falt med ca. 100%.»

… Dette typiske eksempel pÃ¥ en i aksjeverdenen helt dagligdags regnskapsmanøvre gjør det forstÃ¥elig hvor­for ledelsen for aksjeselskaper i alminnelighet langt lettere innlater seg pÃ¥ risikable engasjementer enn private forretningsfolk. Den moderne regnskapsteknikk gjør det ikke bare lett for dem Ã¥ holde risikable forret­ninger skjult for gjennomsnittsaksjonæren, men den tillater ogsÃ¥ hovedinteressentene ved bortsalg av aksje­ne i rett tid Ã¥ unndra seg følgene av mislykte eksperi­menter, mens den private forretningsdrivende selv mÃ¥ unngjelde for alt det han foretar seg.

Regnskapene til mange aksjeselskaper likner de middelalderlige «palimpsester»(et palimpsest er et per­gament der den opprinnelige tekst er utvisket for Ã¥ gi plass for en ny tekst), der en først mÃ¥ fjerne skriften for Ã¥ kunne tyde de underliggende tegn med det virkelige innhold ….."

Den enkleste og derfor oftest brukte mÃ¥te Ã¥ tilsløre et regnskap pÃ¥, er Ã¥ dele et samlet foretak i flere ved opprettelse eller tilknytning av datterselskaper. Dette systems fordeler nÃ¥r det gjelder de forskjellige formÃ¥l, lovlige og ulovlige, er sÃ¥ innlysende at de større selskaper som ikke har akseptert det, allerede i dag mÃ¥ betegnes som unntak." ⁵⁰

Som eksempel pÃ¥ et stort monopolselskap som anvender dette systemet i videste utstrekning, nevner forfatteren det berømte «Allgemeine Elektrizitäts-Gesellschaft» (AEG, som vi kommer tilbake til i det følgende). I 1912 regnet man at AEG «deltok» i 175-200 selskaper, som det naturligvis behersket, og at de rÃ¥dde over en samlet kapital pÃ¥ halvannen milliard mark. ⁵¹

Alle bestemmelser om kontroll, offentliggjøring av regnskaper etter bestemte skjemaer, opprettelse av tilsyn osv. som velmenende professorer og embetsmenn prøver å interessere publikum for i den beste mening, dvs. i den mening å forsvare og pynte på kapitalismen, alt dette kan her ikke ha noen som helst betydning. For privateiendommen er hellig, og en kan ikke nekte noen å kjøpe, selge eller pantsette aksjer.

Hvor stort omfang «deltakelsessystemet» har fÃ¥tt i de russiske storbanker, kan en dømme om etter de opplys­ninger som gis av E. Agand, som i femten Ã¥r arbeidet i Den russisk-kinesiske bank og i mai 1914 ga ut et verk med den ikke helt nøyaktige titel: «Storbanker og ver­densmarked». ⁵² Forfatteren inndeler de russiske stor­banker i to hovedgrupper:

a) de som arbeider under «deltakelsessystemet», og b) de som er «uavhengige», idet det dog med «uavhengighet» ganske vilkÃ¥rlig menes uavhengighet av utenlandske banker. Den første gruppen inndeler forfatteren igjen i tre undergrupper: 1. tysk, 2. engelsk og 3. fransk delta­kelse, idet han her har de utenlandske storbankers «del­takelse» og herredømme for øye. Bankenes kapitaler deler forfatteren i slike som anbringes «produktivt» (i handel og industri), og slike som anbringes «spekulativt» ( i børs- og finansoperasjoner), ut ifra det for ham karakteristiske smÃ¥borgerlig-reformistiske standpunkt tror at man under kapitalismen kan skille den første slags kapital­investering fra den andre og avskaffe den sistnevnte.

Bankaktiva i millioner rubler: (pr. oktober-november 1913)

Etter disse oppgaver faller nesten fire av storbankenes milliarder rubler «arbeidende kapital» (mer enn 3 fjerdeparter, over 3 milliarder) pÃ¥ banker som i virkelig­heten bare er datterselskaper av utenlandske banker, især av pariserbanker (den berømte banktrio: Banque de 1’Union Parisienne, Banque de Paris et des Pays Bas og Societe Generale) og av berlinbanker (især Deutsche Bank og Disconto-Gesellschaft). To russiske storbanker : «Russiske bank» (Russiske bank for utenrikshandel) og «Internasjonale bank» (Petersburg internasjonale han­delsbank) har fra 1906 til 1912 økt sin kapital fra 44 til 98 millioner rubler og sine reserver fra 15 til 39 millio­ner, idet de «for tre fjerdedelers vedkommende arbeider med tysk kapital». Den første tilhører den berlinske Deutsche Banks konsern, den andre tilhører Disconto-Gesell­schafts. Den gode Agand er opprørt i sitt innerste over at berlinerbankene eier aksjemajoriteten og altsÃ¥ at de russiske aksjonærene er maktesløse. Selvsagt skummer det landet fløten som eksporterer kapital. Deutsche Bank lot f.eks., da den innførte Sibirske handelsbanks aksjer i Berlin, disse aksjene bli liggende et helt Ã¥r i sin portefølje, for siden Ã¥ selge dem til kurs pÃ¥ 193, altsÃ¥ til nesten dobbelt pris, og «tjente» omlag 6 millioner rubler pÃ¥ dette, en profitt som Hilferding kaller «anleggs­profitt»..

Den samlede «kapitalkraft» som storbankene i Peters­burg rÃ¥r over, anslÃ¥r forfatteren til ca. 8235 millioner rubler, eller ca. 8 V4 milliard. Han fordeler sÃ¥ de utenland­ske bankers «deltakelse», eller rettere sagt herredømme, pÃ¥ følgende mÃ¥te: de franske bankene 55%, de engelske 10%, de tyske 35% Av denne samlede funksjoner­ende kapital pÃ¥ 8235 millioner rubler faller 3687 eller over 40%, etter forfatterens beregning pÃ¥ syndikatene:

Produgol (kullsyndikatet), Prodenteta (jernsyndikatet) samt olje-, metall- og sementsyndikatene. I saraband med dannelsen av de kapitalistiske monopoler har sam­mensmeltningen av bank- og industrikapitalen altså gjort veldige framsteg også i Russland.

Finanskapitalen, som er konsentrert pÃ¥ fÃ¥ hender og faktisk er monopolinnehaver, trekker ut en kolossal og stadig voksende profitt ved pÃ¥starting av nye selskaper, emi­sjonsforretninger. statslÃ¥n osv. Den konsoliderer finans­oligarkiets herredømme og gjør hele samfunnet tributt­pliktig til monopolistene. Her er et av de talløse eks­empler pÃ¥ hvordan de amerikanske trustene «arbeider».(anført hos Hilferding : i 1887 startet Havemeyer sukker­trusten ved sammensmeltning av 15 smÃ¥selskaper med en samlet kapital pÃ¥ 6,2 million dollar. Trustens kapital ble imidlertid, som det heter pÃ¥ amerikansk «utvannet», og forhøyet til 50 millioner dollar. Denne «overkapitali­sering» regnet med den framtidige monopolprofitt, pÃ¥ samme mÃ¥te som stÃ¥ltrusten, ogsÃ¥ i Amerika, regner Hied den framtidige monopolprofitt nÃ¥r den stadig kjøper opp nye jernmalmleier. Og sukkertrusten innførte faktisk monopolpriser og oppnÃ¥dde slike inntekter at den kunne utbetale 10% dividende av den sjudobbelt «utvannede» kapital, altsÃ¥ nesten 70% av den kapital som virkelig var «innbetalt» ved starten! I 1909 hadde trusten en kapital pÃ¥ 90 millioner dollar. AltsÃ¥ mer enn en tidobling av kapi­talen pÃ¥ 22 Ã¥r.

I Frankrike har «finansoligarkiets» herredømme antatt en litt annen form,«Contre l’oligarchie financiere en France»,(Mot finansoligarkiet i Frankrike) heter den kjente boka av Lysis som i 1908 kom ut i 5 opplag. De fire største bankene har ikke relativt, men «absolutt monopol» ved emisjon av verdipapirer. Her har vi fak­tisk en «trust av storbanker». Monopolet sikrer monopol­profitt ved emisjonene. Det landet som opptar lÃ¥n, fÃ¥r vanligvis ikke mer enn 90% av lÃ¥nets pÃ¥lydende, de resterende 10% gÃ¥r til bankene og de andre mellommenn. Ved det russisk/kinesiske lÃ¥n pÃ¥ 400 millioner francs dro bankene av med en profitt pÃ¥ 8%, ved det russiske (1904) pÃ¥ 800 millioner 10%, ved MarokkolÃ¥net (1904) pÃ¥ 62,5 million francs: 183,4%. Kapitalismen, som begynner sin løpebane som Ã¥gerkapital i det smÃ¥, av­slutter sin utvikling som Ã¥gerkapital av uhyre omfang. «Franskmennene er Europas Ã¥gerkarler», sier Lysis. Alle forhold i det økonomiske liv gjennomgÃ¥r en dyptgÃ¥ende forandring pÃ¥ grunn av denne kapitalismens utarting. Selv om befolkningen, industrien, handelen og skips­farten stagnerer, kan landet berike seg ved Ã¥ger. «Femti personer som representerer en kapital pÃ¥ bare 8 millioner francs, kan disponere over to milliarder i fire banker». «Deltakelses-systemet», som vi alt kjenner, har samme følger: en av Frankrikes største banker «Societe Generale» emitterer 64 000 obligasjoner fra datterselska­pet "Sucreries et Raffineries d’Egypt "(sukkerfabrikker i Egypt). Emisjonskursen er 150%, dvs. banken tjener 50 kopek pÃ¥ hver rubel. Selskapets dividender viste seg Ã¥ være fiktive. «Publikum» tapte 90-100 millioner francs. «En av direktørene i Societe Generale var styremedlem i de egyptiske raffinerier». Det er ikke noe rart at Lysis mÃ¥ trekke denne slutning: «Den franske republikk er et finansmonarki», det er «fullstendig underlagt fi­nansoligarkiet, som behersker presse og regjering.» ⁵³

Under utviklingen og konsolideringen av finansoligar­kiet har den overmÃ¥te profitable emisjon av verdipapirer, som er en av finanskapitalens viktigste transaksjoner, en meget stor betydning. Innen selve landet fins det ikke noen forretning som bare tilnærmelsesvis kaster av seg et slikt utbytte som overtakelsen og formidlingen av utenlandske lÃ¥n, skriver det tyske tidsskriftet «Die Bank». ⁵⁴

«Det fins ingen bankforretning som gir sÃ¥ stort utbytte som emmisjonsforretning».

Gevinster ved emisjon av industriaksjer var ifølge «Deutscher Økonomist» gjennomsnittlig pr.Ã¥r:

«I tiÃ¥ret 1891-1900 er det bare pÃ¥ tyske industriverdi­papirer inntjent over 1 milliard i gevinst.» ⁵⁵

Mens finanskapitalens profitt vokser uhyre nÃ¥r det er oppsving i industrien, gÃ¥r de smÃ¥ og usolide bedrift­ene til grunne i nedgangstider. Storbankene «deltar» sÃ¥ med Ã¥ kjøpe dem opp til spottpriser eller med profitable «saneringer» og «reorganiseringer». Ved «saneringer» av de bedriftene som arbeider med tap, blir

aksjekapitalen nedskrevet, dvs. utbyttet fordeles pÃ¥ en mindre kapital og blir sÃ¥ beregnet pÃ¥ dette grunn­lag. Og nÃ¥r utbyttet kommer ned pÃ¥ null, blir det skaffet ny kapital og som sammen med den gamle og mindre profittbringende, kaster av seg tilstrekkelig utbytte. «Apropos», tilføyer Hilferding, «disse saneringer og reorganiseringer har en tosidig betydning for bankene. For det første er de gevinstbringende forret­ning, og for det annet en anledning til Ã¥ gjøre slike selskaper som er i vansker avhengig av seg.» ⁵⁶

Et eksempel: gruveaksjeselskapet «Union» i Dortmund ble opprettet i 1872, med en aksjekapital pÃ¥ bortimot 40 millioner mark. Kursen steg til 170% etter at det første Ã¥ret hadde gitt en dividende pÃ¥ 12%. Finanskapitalen skummet fløten og kunne stikke til seg en bagatell pÃ¥ 28 millioner. Da dette selskapet ble opprettet, var det Disconto-Gesellschaft som spilte hovedrollen, den samme tyske storbank som har brakt det til en kapital pÃ¥ 300 mill. mark. Seinere sank dividenden i Union til null. Aksjonærene mÃ¥tte gÃ¥ med pÃ¥ at kapitalen ble ned­skrevet, dvs. tape en del av pengene for ikke Ã¥ tape alt. Og som resultat av en kjede «saneringer» forsvinner pÃ¥ 30 Ã¥r over 73 mill. mark fra Union’s bøker.

I dag har de opprinnelige aksjonærene i dette sel­skapet bare 5% av sine Union-aksjers pÃ¥ydende tilbake. ⁵⁷

Og bankene «tjente» pÃ¥ hver «sanering».

En særlig rentabel operasjon for finanskapitalen er ogsÃ¥ investeringer i tomter i omegnen av storbyer som vokser raskt. Bankmonopolet smelter her sammen med monopolet pÃ¥ grunnrente og kommunikasjonsmidler, fordi stigningen i tomteprisene, muligheten for lønnsomt tomtesalg osv. avhenger først og framst av gode forbind­elser med byens sentrum, og disse samferdselsmidlene er i henda pÃ¥ store selskaper som gjennom «deltakelses-­systemet» og fordelingen av direktørstillinger er for­bundet med de samme bankene. PÃ¥ denne mÃ¥ten oppstÃ¥r det som L. Eschwege (medarbeider i Die Bank, som spesielt har studert salg og pantsetting av tomter osv.) kaller «sumpen». En vanvittig spekulasjon i forstadstomter og byggekrakk, som med berlinerfirmaet Boswau og Knauer. Dette selskapet hadde skrapt sammen en kapital pÃ¥ ca. 100 millioner mark, med støtte fra den «høyst solide og respektable» Deutsche Bank, som naturligvis medvirket etter «deltakelses-systemet» dvs. hemmelig og i det skjulte. EtterpÃ¥ trakk de seg ut av saken med et tap pÃ¥ bare 12 millioner mark. En ruin for smÃ¥mestere og arbei­dere som ikke fÃ¥r oppgjør av disse svindelforetakene innenfor byggevirksomheten, og endelig bedragerske transaksjoner med det «Ã¦rlige» berlin-politiet og de administrative myndigheter for Ã¥ fÃ¥ tak i bystyrets opp­lysninger om byggetomter, byggeløyver osv. ⁵⁸

Den «amerikanske skikk og bruk» som europeiske pro­fessorer og velmenende borgere hyklersk opprøres over i finanskapitalens epoke bokstavelig talt blitt skikk og bruk i hver eneste storby i alle land.

I begynnelsen av 1914 var det i Berlin tale om Ã¥ danne en «trafikktrust», dvs. et «interessefellesskap» av de tre trafikkselskapene i Berlin: høybanen, sporveisselskapet og busselskapet.

«At dette er meningen», skrev Die Bank, «har en visst allerede fra den dag det ble kjent at aksje­majoriteten i busselskapet var gÃ¥tt over i de andre selskapers besittelse. En kan ikke uten videre tro dem som arbeider for disse planene, nÃ¥r de meddeler at de ved en samlet regulering av trafikkvesenet hÃ¥per Ã¥ oppnÃ¥ besparelser i driften, som ogsÃ¥ med tiden delvis vil kunne komme publikum til gode, men spørsmÃ¥let kompliseres ved at det bak den planlagte samferdselstrust stÃ¥r banker som hvis de vil, kan stille den monopoli­serte trafikk i sine tomtespekulasjoners tjeneste. At denne tanken er meget nærliggende, blir innlysende med tanke pÃ¥ at det allerede da høybaneselskapet ble dannet, fant sted en sammenfletning av trafikk­interesser og den bakomstÃ¥ende storbanks interesser i forstadstomter. Ja, at disse interesser til og med var en vesentlig forutsetning for selskapets start. Høy­banens Østlinje skulle omslutte arealer som banken, etter at banen var sikret, solgte med veldig fortjeneste for seg selv og de medinteresserte til Terraingesell­scaft am Bahnhof Schønhauser Allee..» ⁵⁹

Er monopolet først blitt en kjennsgjerning og skalter og valter med milliarder, sÃ¥ gjennomtrenger det med absolutt uunngÃ¥elighet alle midler av det offentlige liv, helt uansett politisk struktur og hvilke som helst andre «detaljer». Den tyske økonomiske litteratur ynder, med hipp til den franske Panama-skandalen og den amerikanske politiske korrupsjon, Ã¥ lovprise den preys­siske embetsstands ubestikkelighet opp i skyene. Men det er en kjensgjerning at til og med den borgerlige litteratur om tysk bankvesen er tvunget til stadig Ã¥ gÃ¥ langt utover behandlingen av rene bankoperasjoner, og f.eks. i anledning de stadig hyppigere tilfelle av regjer­ingsembetsmenns overgang til banktjeneste er nødt til Ã¥ skrive om «strømmen til bankene».

«Men hvordan stÃ¥r det til med en statsembetsmanns uavhengighet nÃ¥r hans stille hÃ¥p er en varm liten plass i Behrensstrasse? "(Deutsche Banks hovedsete ligger i Behrensstrasse.⁶⁰)

Utgiver av «Die Bank», Alfred Lansburgh, skrev i 1909 en artikkel «Bysantinismens økonomiske betyd­ning» bl.a. om Wilhelm II’s palestinareise og "dens umiddelbare følge: Bagdadbanen. Dette skjebnesvangre «standardverk av tysk foretaksomhet», som har større skyld i «innkretsningen» enn alle vÃ¥re politiske feilgrep tilsammen".⁶¹

(Med innkretsningen menes Edward VII’s politikk, som gikk ut pÃ¥ Ã¥ isolere Tyskland og innringe det med et forbund av imperialistiske tyskfiendtlige stater). Den før omtalte medarbeider i samme tidsskrift, Eschwege, skrev i 1912 en artikkel, «Plutokrati og embetsstand» der han bl.a. brakte avsløringer om saken mot den tyske regjeringsrÃ¥d Volker, som hadde utmerket seg ved sin energi som medlem av en kommisjon til undersokelse av kartellproblemer, og som kort tid etter fikk en høyt avlønnet stilling i det største kartellet, Deutscher Stahl­werksverband. Liknende tilfelle, som slett ikke er til­feldige, tvang den samme borgerlige forfatter til Ã¥ inn­rømme at «den økonomiske frihet, garantert i den tyske forfatning, allerede nÃ¥ pÃ¥ mange omrÃ¥der av det hjem­lige erhvervsliv er blitt en innholdsløs frase», og at pluto­kratiets herredømme medfører at "selv den mest vidt­gÃ¥ende politiske frihet ikke lenger kan redde oss fra Ã¥ bli et folk av ufrie.⁶²)

Hva Russland angÃ¥r, vil vi nøye oss med et enkelt eks­empel: For noen Ã¥r siden sto det i mange aviser en melding om at direktøren for Kredittdepartementet, Davydov, nÃ¥ forlot statstjenesten for Ã¥ overta en stilling i en storbank, med en lønn som etter kontrakten i løpet av fÃ¥ Ã¥r skulle stige til over 1 million rubler. Kredittdepartementet er en institusjon som har til oppgave Ã¥ "skape ensartet praksis i alle rikets kredittinstitusjoner, og som yter hoved­stadsbankene subsidier pÃ¥ opptil 800-1000 millioner rubler.⁶³

Det er i det hele tatt en egenskap ved kapitalismen at den skiller besittelsen av kapital fra dens anvendelse i produksjonen. Skiller pengekapitalen fra den industrielle eller produktive kapital. Skiller rentieren, som utelukkende lever av rentene på pengekapitalen, fra driftsherren og alle som umiddelbart bruker kapitalen. Imperialismen eller finanskapitalens herredømme er det høyeste trinn i kapitalismens utvikling, der dette skille har nådd et kolossalt omfang. Finanskapitalens overvekt over alle andre former for kapital betyr en dominerende stilling for rentieren og finansoligarkiet. Det betyr at noen få finans­sterke stater skiller seg ut fra de øvrige. Hvor stort omfang denne prosessen har fått, viser emisjonsstatistik­ken, dvs. statistikken over utstedelsen av forskjellige verdipapirer.

I bulletinen til det internasjonale statistiske byrÃ¥ har A. Neymarck⁶⁴ offentliggjort meget utførlige, fullsten­dige og godt sammenlignbare oppgaver over emisjonene i hele verden, oppgaver som seinere ofte er blitt gjengitt i utdrag i den økonomiske litteratur. Her er resultatene fra 4 tiÃ¥r:

Samlet sum av emisjoner i milliarder francs.

Samlet sum av verdipapirer i milliarder francs i 1910.

I denne oversikten faller det lett i øynene hvor skarpt fire spesielt rike kapitalistiske land skiller seg ut, hvert av dem med mellom 100-150 milliarder francs verdipapirer. Av disse fire land er to, England og Frankrike, de eldste, og som vi seinere skal se, kolonirikeste kapitalistiske land. De to andre, Sambandsstatene og Tyskland, er de land der utviklingstempoet og utbredelsen av kapitalist­iske monopoler i produksjonen har vært sterkest. Disse fire land har tilsammen 479 milliarder francs, dvs. om lag 80% av verdens finanskapital. Nesten hele den øvrige verden spiller i en eller annen form skyldnerens og den tributtpliktiges rolle overfor disse landene – de internasjonale bankierer, verdensfinanskapitalens fire «grunnpillarer».

Spesielt må vi undersøke den rolle som kapitalekspor­ten spiller ved dannelsen av finanskapitalens internasio­nale nett av avhengighet og forbindelser.

IV. KAPITALEKSPORTEN

For den gamle kapitalisme med frikonkurransens fulle herredømme var eksport av varer karakteristisk. For den nyeste kapitalisme med monopolenes herredømme er eksport av kapital blitt karakteristisk.

Kapitalisme er vareproduksjon pÃ¥ sitt høyeste utviklingstrinn, der ogsÃ¥ arbeidskraften er blitt en vare. Økningen bÃ¥de i den innenlandske og især i det inter­nasjonale varebytte er et karakteristisk kjennemerke pÃ¥ kapitalismen. Den ujevne og sprangvise utvikling av de enkelte foretak, de enkelte industrigrener og de enkelte land er uunngÃ¥elig under kapitalismen. England ble et kapitalistisk land før de andre land. Omkring midten av det 19. Ã¥rhundre da det innførte frihandelen, gjorde det krav pÃ¥ Ã¥ spille rollen som den øvrige verdens verksted, dvs. Ã¥ levere ferdigfabrikater til alle land mot Ã¥ fÃ¥ deres rÃ¥stoffer i bytte. Men Englands monopol i denne retning var under­gravd allerede i siste fjerdedel av det 19.Ã¥rhundre. Fordi en rekke andre land hadde sikret seg ved «vernetoll» og ut­viklet seg til selvstendige kapitalistiske stater. Ved inn­gangen til det 20.Ã¥rhundre finner vi en ny type mono­poler i ferd med Ã¥ danne seg. For det første: monopol­forbund mellom kapitalistene i alle de fremskredne kapitalismens land, for det annet : monopolstilling for de fÃ¥ rikeste land, der akkumulasjonen av kapital har nÃ¥dd veldige dimensjoner. Det oppsto en veldig «kapitaloverskudd» i de fremskredne land.

Hadde kapitalen vært i stand til Ã¥ utvikle jordbruket, som nÃ¥ overalt ligger langt tilbake for industrien, hadde den kunnet heve levestandarden for de store masser av befolkningen, som trass i den svimlende tekniske utvik­ling overalt lever i sult og elendighet. Da kunne det ikke være tale om noen kapitaloverflod. Og dette er da ogsÃ¥ den «innvending» som kapitalismens små­borgerlige kritikere pleier Ã¥ komme med. Men hadde kapitalismen kunnet dette, da ville den ikke vært kapi­talisme, for ujevnheten i utviklingen og massenes halvt utsultede tilstand er nettopp vesentlige og uunngÃ¥elige forutsetninger for denne produksjonsmÃ¥ten. SÃ¥ lenge kapitalismen er kapitalisme, blir kapitaloverfloden ikke brukt til Ã¥ heve massenes levestandard i vedkom­mende land – for det ville bety en minsking av kapi­talismens profitt – men derimot til Ã¥ øke profitten ved kapitaleksport til utlandet, til de tilbakeliggende land. I disse tilbakeliggende land er profitten i alminnelighet høy, for her fins det lite kapital, jorda er forholds­vis billig, lønningene lave og prisen pÃ¥ rÃ¥stoffer lav. Muligheten for kapitaleksport blir skapt ved at en rekke tilbakeliggende land allerede er dratt inn i verdens­kapitalismens kretsløp, de viktigste jernbanelinjer er allerede bygd eller under bygging, de elementære vilkÃ¥r for indu­striell utvikling sikret osv. Kapitaleksporten nødvendig­gjøres ved at kapitalismen i noen land er blitt «over­moden» og at kapitalen der (under forutsetning av jordbrukets tilbakeliggende utvikling og massenes armod) mangler spillerom for rentable investeringer.

Følgende tilnærmet riktige tall viser hvilke kapitaler de tre hovedland har investert i utlandet⁶⁵.

Kapital investert i utlandet i milliarder francs

Av dette ser vi at det først var i begynnelsen av det 20. århundre at kapitaleksporten antok kjempedimensjoner.

Før krigen utgjorde den kapital som de tre hoved­land hadde investert i utlandet, 175-200 milliarder francs. Regner en beskjedent utbytte av denne kapital til 5%, må det ha vært omkring 8-10 milliarder i året. Et solid grunnlag for imperialistisk undertrykking og utbytting av de fleste nasjoner og land i verden for noen få grunnrike staters kapitalistiske snyltetilværelse!

Hvordan fordeler denne utenlandsinvesterte kapital seg på de forskjellige land? Hvor er den anbrakt? På dette spørsmål kan en bare gi et omtrentlig svar, men likevel vil dette svaret være i stand til å kaste lys over visse alminnelige vekselvirkninger og sammenhenger innenfor den moderne imperialisme:

De eksporterte kapitalers (omtrentlige) fordeling på verdensdelene (omkring 1910). (i milliarder mark)

For Englands vedkommende inntas førsteplassen av deres kolonier, som er meget store også i Amerika (f.eks. i Canada), for ikke å tale om Asia osv. Den kjempe­messige kapitaleksporten er på det mest intime knyttet til de veldige kolonier, hvis betydning for imperialismen vil bli behandlet mer utførlig nedenfor. Annerledes med Frankrike. Frankrike har hovedsakelig investert sin ut­førte kapital i Europa og først og fremst i Russland (ikke mindre enn 10 milliarder francs). Her dreier det seg forresten overveiende om lånekapital, om statslån og ikke om kapital som investeres i industriforetak. Til forskjell fra den koloniale engelske imperialisme kunne en kalle den franske for ågerimperialisme. I Tyskland finner en en tredje avart: Tysklands kolonibesittelser er ikke store, og landets eksportkapital fordeler seg likelig mellom Europa og Amerika.

Kapitaleksporten påvirker den kapitalistiske utvikling i importlandene, og den påskynder den overordentlig. Fordi denne eksporten til en viss grad er egnet til å hemme utviklingen i de eksporterende land, så kan dette bare skje ved til gjengjeld å utvide og utdype den fort­satte kapitalistiske utvikling i hele verden.

De kapitaleksporterende land vinner nesten alltid visse «fordeler», hvis karakter kaster lys over det sær­egne ved finanskapitalens og monopolenes epoke.

Berlin­tidsskriftet, «Die Banko», skriver f.eks. i oktober 1913 følgende:

«PÃ¥ det internasjonale kapitalmarked utspilles i den seinere tid en komedie som er «Aristofanes» penn verdig. Tallrike fremmede stater, fra Spania til Balkanland­ene, fra Russland til Argentina, Brasil og Kina, trer Ã¥penlyst eller hemmelig fram pÃ¥ de store pengemar­keder med sine lÃ¥nebehov, hvorav noen er overordentlig presserende. Pengemarkedene er riktignok ikke i noen synderlig god forfatning, og heller ikke de politiske utsikter er særlig rosenrøde. Likevel vÃ¥ger ikke noen av pengemarkedene Ã¥ avslÃ¥ de fremmede krav av frykt for at naboen skal komme dem i forkjøpet, bevilge lÃ¥net og dermed sikre seg retten til visse gjentjenester. Ved den slags internasjonale forretninger faller det jo alltid litt av til lÃ¥ngiveren, enten det nÃ¥ er en handels­politisk fordel, en kullstasjon eller et havneanlegg, en konsesjon eller en kanonleveranse⁶⁶.

Finanskapitalen har skapt monopolenes epoke. Men monopolene fører overalt de monopolistiske prinsipper med seg. I stedet for konkurranse pÃ¥ det Ã¥pne marked, trer utnyttingen av forbindelser for Ã¥ oppnÃ¥ en inn­bringende forretning. Den vanligste framgangsmÃ¥te er følgende: som vilkÃ¥r for et lÃ¥n kreves at en del av lÃ¥net skal brukes til kjøp av produkter fra kreditorlandet, især rustningsmateriell, skip osv. Frankrike har i de siste Ã¥r­tier (1890-1910) brukt dette middel meget ofte. Kapital­eksporten blir et middel til Ã¥ fremme vareeksporten. Transaksjonene, særlig mellom de store foretak, er her av den art at de, som Schilder med et mildt uttrykk sier «minner om korrupsjon». Krupp i Tyskland, Schneider i Frankrike, Armstrong i England, er typiske eksempler pÃ¥ slike firmaer som stÃ¥r i intim forbindelse med kjempe­bankene og regjeringen og som «en ikke godt kommer utenom» ved lÃ¥n.

Frankrike gav Russland et lÃ¥n, men tok sitt monn igjen ved handelstraktaten av 16.september 1905, idet det sikret seg visse innrømmelser inntil 1917. Det samme skjedde ved handelstraktaten med Japan av 19. august 1911. Tollkrigen mellom Østerrike og Serbia, som med en avbrytelse pÃ¥ sju mÃ¥neder varte fra 1906 til 1911, var delvis fremkalt av konkurransen mellom Østerrike og Frankrike om leveranser av krigsmateriell til Serbia. Paul Deschanel uttalte i januar 1912 i deputerkammeret at franske firmaer fra 1908 til 1911 hadde levert Serbia krigsmateriell for 45 millioner francs.

I en rapport fra den Østerrisk-Ungarske konsul i Sao Paulo (Brasil) heter det:

«Utbyggingen av det brasilianske jernbanenett skjer hovedsakelig ved fransk, belgisk, engelsk eller tysk kapital. Disse landene sikrer seg ved de finansielle operasjoner som stÃ¥r i forbindelse med jernbaneanleg­gene, ogsÃ¥ leveransen av det nødvendige jernbane­materiell.»⁶⁷

PÃ¥ denne mÃ¥ten spinner finanskapitalen i ordets egent­lige betydning sitt nett over alle verdens land. En vesentlig rolle spiller her bankene som er opprettet i kolo­niene og deres filialer. De tyske imperialister ser med misunnelse pÃ¥ de «gamle» kolonilandene, som er «heldige» i sÃ¥ mÃ¥te. I 1904 hadde England 50 koloni­banker med 2279 filialer (i 1910 72 med 5449 filialer, Frankrike 20 med 136 filialer, Nederland 16 med 68 og Tyskland «i alt bare» 13 med 70 filialer.⁶⁸ De ameri­kanske kapitalistene misunner pÃ¥ sin side de engelske og de tyske. «I Sør-Amerika» klaget de i 1915, «har 5 tyske banker 40 filialer og 5 engelske 70». England og Tysk­land har i de siste 25 Ã¥r investert bortimot 4 milliarder dollar i Argentina, Brasil og Uruguay, og resultatet er at de deltar med 46% i disse tre lands samlede handels­omsetning.⁶⁹

De kapitaleksporterende land har i overført betydning delt verden mellom seg. Men finanskapitalen har også ført til en direkte oppdeling av verden.

V. VERDENS OPPDELING MELLOM KAPITALISTSAMMENSLUTNINGENE

Kapitalistenes monopolsammenslutninger – kartellene, syndikatene og trustene – deler først og fremst hele det innenlandske marked mellom seg, ved at de mer eller mindre fullstendig tilriver seg produksjonen i vedkom­mende land. Men innenlandsmarkedet henger under kapitalismen uatskillelig sammen med utenlandsmarkedet. Kapitalismen har for lenge siden skapt et verdens­marked. I samme monn som kapitaleksporten vokste og de kjempemessige monopolsammenslutningers uten­landske og koloniale forbindelser og innflytelsessfærer ble utvidet, kom det «naturligvis» stadig oftere til av­taler i verdensmÃ¥lestokk imellom dem og til internasjo­nale kartelldannelser.

Dette er et nytt trinn i kapitalens og produksjonens verdensomspennende konsentrasjon. Et trinn som uten sammenlikning stÃ¥r høyere enn de foregÃ¥ende. Vi skal se hvordan dette «overmonopolet» vokser fram.

Det mest typiske for teknikkens og kapitalismens siste framsteg i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre er elektroindustrien. Den utvikler seg sterkest i de to mest framskredne av de nye kapitalistiske land, dvs. Sambandsstatene og Tyskland. I Tyskland hadde krisen i 1900 særlig stor innflytelse på veksten av kon­sentrasjonen i denne industrigren. Bankene, som alt på den tid var temmelig sterkt sammenvokst med industrien, framskyndet og utvidet under denne krisen i høyeste grad undergangen for de forholdsvis små bedrifter og deres oppsugning i storbedriftene.

«Idet de(bankene)», skriver Jeidels, «slÃ¥r hÃ¥nden av nettopp de bedrifter som trenger mest til kapital, fremmer de først en svimlende hausse og siden en red­ningsløs ruin for de selskaper som ikke varig er intimt forbundet med dem.» ⁷⁰

Følgen av dette var at konsentrasjonen etter 1900 gikk framover med kjempesteg. Før 1900 fantes det i elektro­industrien sju eller åtte grupper, som hver besto av flere selskaper (i alt 28). og bak hver av dem sto 2-11 banker. Fra 1908 til 1912 smeltet disse gruppene sammen til to eller kanskje bare EN eneste. Denne prosessen foregikk på følgende måte:

GRUPPER I ELEKTROINDUSTRIEN Før 1910

Felten & Lahmeyer Guillaume —> Felten &Lahmeyer —> AEG Union AEG —> AEG Siemens & Halske + Schuckert & Co —> Siemens & Halske Schuckert Bergman —> Bergman Kummer —> krakk i 1900

I 1912: («I Intimt samarbeid» siden 1908) .

Det berømte AEG (Allgemeine Elektrizitäts-Gesell­schaft), som har utviklet seg pÃ¥ denne mÃ¥ten, behersker (gjennom et «deltakelses-system») 175-200 selskaper og disponerer over en kapital pÃ¥ ca. 1.5 milliarder Mark. Bare av de direkte utenlandsagenturer har AEG 34. Av dem 12 aksjeselskaper i mer enn 10 stater. Allerede i 1904 ble den tyske elektroindustriens kapitalanlegg i utlandet beregnet til 233 millioner Mark, derav 62 mil­lioner i Russland. Det er overflødig Ã¥ si at AEG er et kjempemessig kombinert foretak. Det eier bl.a.16 fabrikasjonsselskaper, som framstiller de mest forskjellig­artede varer, fra kabler og isolatorer til automobiler og fly.

Men konsentrasjonen i Europa utgjorde også en be­standdel av konsentrasjonsprosessen i Amerika. Dette foregikk på følgende måte:

General Electric Company (GEC). I USA : Thomas-Houston Co. oppretter i Europa(Tyskland): Union Elektrizitätsgesellschaft, seinere Allgemeine Elektrizitätzgesellschaft – AEG .

Edison &Co. oppretter i Europa : ( Fransk Edison & Co ) – som overdrar sine patenter til AEG.

PÃ¥ denne mÃ¥ten oppsto to «elektromakter». Andre elektromakter, slike som er fullstendig uavhengige av disse, finnes det ikke pÃ¥ kloden, sier Heinig i sitt arbeid: «Elektrotrustens vei».De følgende tall gir en omtrentlig, men langt fra uttømmende forestilling om disse to trusters omsetning og omfang:

Og nÃ¥, i 1907 inngÃ¥r den amerikanske og den tyske trust en overenskomst om en oppdeling av verden. Kon­kurransen utsjaltes. GEC fÃ¥r Sambandsstatene og Ca­nada. AEG fÃ¥r Tyskland, Østerrike, Russland, Neder­land, Danmark, Sveits, Tyrkia og Balkan. Særskilte, naturligvis hemmelige, overenskomster bestemmer over datterselskapene, som skal trenge inn i nye industrigrener og i nye , formelt, ennÃ¥ udelte land.De utveksler innbyrdes oppfinnelser og erfaringer⁷¹.

Det er innlysende hvor vanskelig det er Ã¥ konkurrere med disse to samarbeidende, verdensomfattende truster, som tar over en kapital pÃ¥ flere milliarder Mark og har filialer, representanter, agenturer, forbindelser osv. i hver krok av verden. Men en oppdeling av verden mellom to mektige truster utelukker selvsagt ikke en nyoppdeling, sÃ¥ snart styrkeforholdet — som følge av utviklingens ujevnhet, kriger, krakk, osv. har forandret seg.

Et lærerikt eksempel på et forsøk på en slik nyopp­deling og kampen om den, finner vi i oljeindustrien.

«Verdens oljemarked», skriver Jeidels i 1905, «er i det vesentlige ennÃ¥ i dag oppdelt mellom to store fi­nansgrupper: Rockefellers amerikanske Standard Oil Co. og bererskerne av den russiske Baku-olje, Rotschild og Nobel.» Gruppene stÃ¥r i nær forbindelse med hverandre, men er i de siste Ã¥r truet i sin monopolstilling av fem fiender …" ⁷²

1. Svikten i de amerikanske oljekilder.
2. Konkurran­sen fra firmaet Mantasjov og Co. i Baku.
3. Åpningen av oljekilder i Østerrike og
4. I Romania.
5. De over­sjøiske oljekilder, især i de nederlandske kolonier (de grunnrike firmaer Samuel, som attpå til er alliert med engelsk kapital).

De tre siste grupper er forbundet med tyske storbanker, med kjempeforetaket Deutsche Bank i spissen. Disse bankene «har selvsten­dig og planmessig fremmet oljeindustrien, sÃ¥ledes f.eks. Romania, for Ã¥ ha et eget støttepunkt». I den rumenske oljeindustrien anslo en i 1907 den utenlandske kapital til 185 millioner francs, og derav falt 74 millioner pÃ¥ Tyskland.⁷³

Det begynte en kamp som da ogsÃ¥ i den økonomiske litteratur betegnes som en kamp om «oppdeling av ver­den». PÃ¥ den ene siden Rockefellers oljetrust, som — for Ã¥ rive alt til seg — dannet et datterselskap i selve Neder­land og kjøpte opp oljekildene i Nederlandsk India for dermed Ã¥ rette et slag, mot sin hovedfiende, den neder­landsk/engelske Shell-trust. PÃ¥ den andre siden søkte Deutsche Bank og andre berlinbanker Ã¥ «beholde» Ro­mania «for seg», og slutte det sammen med Russland mot Rockefeller. Denne disponerte over en langt større kapital og et utmerket godt organisert transport-og distribu­sjonsapparat. Kampen kunne bare ende med fullstendig nederlag for Deutsche Bank, hvilket ogsÃ¥ ble tilfelle i 1907. Deutsche Bank hadde nÃ¥ bare valget mellom Ã¥ lik­videre sine «oljeinteresser» med milliontap eller Ã¥ under­kaste seg. Man valgte det siste og sluttet en avtale med Standard Oil som var meget ugunstig for Deutsche Bank. Etter denne avtalen forpliktet Deutsche Bank seg til «intet Ã¥ foreta seg til skade for amerikanske interesser»; det var dog tatt det forbehold at avtalen skulle tape sin gyldighet hvis Tyskland ved lov innførte statsmonopol pÃ¥ olje.

Berlintidsskriftet «Die Bank» skrev i den anledning, at Tyskland bare kan bekjempe oljetrusten ved et elek­trisitetsmonopol og ved Ã¥ omsette vannkraft til billig elektrisitet.

«Men», la forfatteren til, "elektrisitetsmonopolet vil først komme i det øyeblikk produsentene har bruk for det, nemlig nÃ¥r det neste store krakk i elektrisitets­industrien stÃ¥r for døren. NÃ¥r de veldige, dyre elektri­sitetsverker som de private konsernene i elektrisitets­industrien nÃ¥ bygger overalt, og som stater, kommuner osv. allerede nÃ¥ gir dem delvis monopol pÃ¥, ikke lenger er i stand til Ã¥ arbeide rentabelt. Da mÃ¥ en ta vannkraften i bruk. Likevel vil en ikke la staten omdanne den til billig elektrisitet, men pÃ¥ nytt overlate den til et «statskontrollert privatmonopol», fordi de veldige erstatninger og avfinnelsessummer som en mÃ¥tte betale privatindustrien, ville belaste grunnretten for sterkt i et statsdrevet elektrisitetsmonopol. Slik var det med kalimonopolet, slik er det med oljemonopolet, og slik vil det bli med elektrisitetsmonopolet. Om bare vÃ¥re stats-sosialister, som lar seg blende av et vakkert prin­sipp, en gang ville innse at monopolene i Tyskland aldri har hatt til formÃ¥l eller resultat Ã¥ gagne forbruk­erne, ikke engang Ã¥ la staten fÃ¥ del i driftsherreut­byttet, men alltid bare har trÃ¥dt til med statsstøtte for Ã¥ sanere privatindustrier som er pÃ¥ fallittens rand.⁷⁴

Så verdifulle innrømmelser ser borgerlige tyske øko­nomer seg nødt til å framkomme med! Her ser vi helt klart og tydelig hvordan private og statlige monopoler i finanskapitalens epoke fletter seg inn i hverandre, og hvordan begge slag bare danner enkelte kjedeledd i de største monopolinnehaveres imperialistiske kamp om å dele verden.

OgsÃ¥ i handelsskipsfarten har den kjempemessige vekst i konsentrasjonen ført til en oppdeling av verden. I Tysk­land oppsto to veldige selskaper: Hamburg-Amerika­Linjen (Hapag) og Norddeutscher Lloyd med en kapital pa 200 millioner mark hver (i aksjer og obligasjoner) og skip til en verdi av 185-189 millioner mark. PÃ¥ den annen side ble det i Amerika den 1. januar 1903 dannet den sÃ¥kalte Morgantrust «The International Mercantile Marine Co», som forener 9 amerikanske og engelske darnpskipsselskaper og rÃ¥r over en kapital pÃ¥ 120 mil­lioner dollar (480 millioner mark). Allerede i 1903 sluttet de tyske kjempeselskapene en avtale med denne engelsk/amerikanske trusten om oppdelingen av verden i samband med fordelingen av profitten. De tyske sel­skapene ga avkall pÃ¥ konkurranse i den engelsk/ameri­kanske fraktfarten. Det ble nøyaktig bestemt hvilke havner som skulle overlates til hver især, det ble satt ned en alminnelig kontrollkommisjon osv. Avtalen ble sluttet pÃ¥ 20 Ã¥r med den klausul at den skulle tre ut av kraft i tilfelle krig⁷⁵

Overmåte lærerik er også det internasjonale skinne­kartellets tilblivelseshistorie. Allerede i 1884, i en sterk depresjonsperiode for industrien, gjorde de engelske, belg­iske og tyske skinneverkene for første gang forsøk på å danne et slikt kartell. Man ble enig om ikke å konkurrere med hverandre på vedkommende lands indre markeder, og de utenlandske markeder ble fordelt etter følgende forhold: England 66%, Tyskland 27% og Belgia 7%. Hele India ble forbeholdt England. Det ble ut­kjempet en felles kamp mot et engelsk firma som holdt seg utenfor sammenslutningen, og omkostningene ved denne kampen ble dekket i fellesskap av en bestemt pro­sentsats av salget. Kartellet ble imidlertid oppløst i 1886, da to engelske firmaer brøt ut. Det er betegnende at det ikke lyktes å få i stand noen ny avtale under den følg­ende industrielle oppgangsperiode.

I begynnelsen av 1904 ble det tyske stÃ¥lsyndikatet grunnlagt. I november 1904 ble det internasjonale skinne­kartell fornyet pÃ¥ følgende basis: England 53.5 Tysk­land 28.83, Belgia 17.67 . Siden sluttet Frankrike seg til med 4.8, 5.8% og 6.4%, for det første, annet og tredje Ã¥r utover 100%, dvs. med en samlet mengde av 104.8% osv. 1 1905 tiltrÃ¥dte den amerikanske stÃ¥ltrust (United States Steel Corporation) og seinere ogsÃ¥ Østerrike og Spania.

«I øyeblikket,» skriver Vogelstein i 1910, «er jordens oppdeling fullført, og de store forbrukere, først og fremst statsbanene, kan nÃ¥ da verden er gitt bort uten at deres interesser er ivaretatt, som dikteren, ta opphold i Zeus’ Himmel».⁷⁶

Videre mÃ¥ nevnes det internasjonale sinksyndikat, som ble grunnlagt i 1909 og fordelte produksjonen nøyaktig mellom 3 grupper: de tyske, belgiske, franske, span­ske og engelske fabrikker; enn videre den internasjonale krutttrusten – denne, som Liefmann sier,

«helt moderne nære forbindelse mellom alle tyske bedrifter som framstiller sprengstoff, og som deretter sammen med de pÃ¥ samme mÃ¥te organiserte franske og amerikanske sprengstoffabrikker sÃ¥ og si deler hele verden mellom seg.⁷⁷

I alt regner Liefmann for året 1897 opp bortimot 40 internasjonale karteller som Tyskland er med i, og for 1910 allerede ca. 100.

Mange borgerlige forfattere (nÃ¥ ogsÃ¥ med tilslutning av K.Kautsky, som fullstendig har forrÃ¥dt sin marxistiske innstilling fra f. eks. 1909) ga uttrykk for den oppfatning at de internasjonale karteller som en av de klareste ut­trykksformer for kapitalens internasjonalisering, gjør det mulig Ã¥ hÃ¥pe pÃ¥ at freden kan opprettholdes mellom folkene under kapitalismen. Denne oppfatning er teo­retisk fullstendig meningsløs og praktisk en sofisme og en uærlig metode for Ã¥ forsvare den verste opportunisme. De internasjonale karteller viser hvor sterkt de kapital­istiske monopoler nÃ¥ har utviklet seg, og hva kampen mellom kapitalistforbundene gjelder. Denne siste omsten­dighet er den viktigste, bare den gjør oss klar over hendingenes historisk-økonomiske mening; for kampens form kan skifte og skifter ogsÃ¥ bestandig av forskjellige, forholdsvis spesielle og forbigÃ¥ende grunner, men kampens vesen, dens klasse innhold kan bent fram ikke forandre seg sÃ¥ lenge det fins klasser. Det er klart at det gagner f. eks. det tyske borgerskap, som Kautsky i realiteten er gÃ¥tt over til, med sine teoretiske betraktninger (som vi skal komme tilbake til) nÃ¥r en tilslører innholdet i nÃ¥tidens økonomiske kamp (oppdelingen av verden) og framhever snart den ene og snart den andre form for kampen. Det er nettopp denne feil Kautsky gjør. Dette gjelder selvsagt ikke bare det tyske borgerskap, men hele verdens borgerskap. Kapitalistene deler verden mellom seg. Ikke pÃ¥ grunn av noen spesiell ondskap, men fordi det stadium konsentrasjonen har nÃ¥dd, tvinger dem til Ã¥ gÃ¥ denne veien for Ã¥ fÃ¥ profitt. Fordelingen foretas «etter kapital» eller «makt». Noen annen mÃ¥te Ã¥ dele pÃ¥ kan det jo heller ikke finnes i vareproduksjonens og kapitalismens system. Men makten skifter med den øko­nomiske og politiske utvikling. For Ã¥ forstÃ¥ det som skjer mÃ¥ en vite hvilke spørsmÃ¥l som avgjøres ved maktfor­skyvning. Om disse forskyvningene er av «rent» øko­nomisk natur eller ikke-økonomisk (f. eks. militær) art, er et underordnet spørsmÃ¥l som ikke kan endre noe i den grunnleggende oppfatning av kapitalismens siste epoke. Å sette spørsmÃ¥let om formen for kampen og avtalene (i dag fredelig, i morgen ufredelig, i overmorgen igjen fredelig) i stedet for spørsmÃ¥let om innholdet i kampen og avtalene mellom kapitalistsammenslutingene, er det samme som Ã¥ synke ned til taskenspillernes rolle.

Den nyeste kapitalismes epoke viser oss at det pÃ¥ grunn­lag av den økonomiske oppdeling av verden danner seg visse relasjoner mellom kapitalistsammenslutningene, og at det ved siden av og i sammenheng med dette ogsÃ¥ danner seg visse relasjoner mellom de politiske sammen­slutninger, og statene, pÃ¥ grunnlag av den territoriale opp­deling av verden, kampen om koloniene, «kampen om økonomiske omrÃ¥der».

VI. VERDENS OPPDELING MELLOM STORMAKTENE

I sitt verk «De europeiske koloniers territoriale utvikling», gir geografen A. Supan⁷⁸ følgende korte oversikt over denne utviklingen i slutten av det 19. Ã¥rhundre:

Landområder som tilhørte de europeiske kolonimakter (og USA).

«Det karakteristiske for denne perioden», slutter Supan av dette, «er altsÃ¥ oppdelingen av Afrika og Polynesia».

Da det i Asia og Amerika ikke finnes ubesatte land, dvs. omrÃ¥der som ikke tilhører noen stat, sÃ¥ mÃ¥ Supans slut­ning utvides dit hen, at det karakteristiske for denne peri­ode er jordens endelige oppdeling. Ikke i den forstand at en nyoppdeling skulle være umulig — tvert imot er nyoppdelinger mulige og uunngÃ¥elige — men i den forstand at de kapitalistiske lands kolonipolitikk har avsluttet det Ã¥ ta ubesatte landomrÃ¥der pÃ¥ vÃ¥r planet i besittelse. Verden har for første gang stÃ¥tt fram som oppdelt, slik at det nÃ¥ bare kan være tale om nyopp­delinger, dvs. overgang fra en «besitter» til en annen, men ikke om Ã¥ ta herreløst land «i besittelse».

Vi opplever følgelig en særpreget epoke i verdens kolonipolitikk, som pÃ¥ det nyeste er knyttet til «kapital­ismens siste utviklingstrinn», finanskapitalen.—Det er derfor framfor alt nødvendig Ã¥ gÃ¥ nærmere inn pÃ¥ det foreliggende materiale av kjensgjerninger, for endelig sÃ¥ nøyaktig som mulig Ã¥ fastslÃ¥ forskjellen mellom denne epoke og alle tidligere, samt tilstanden i øyeblikket. Her dukker det først opp to konkrete spørsmÃ¥l. For det første, om en kan konstatere en aktivisering av kolonipolitikken, en skjerp­ing av kampen om koloniene, nettopp i finanskapitalens epoke. Og det andre, hvordan verden i dag er oppdelt i denne hen­seende.

Den amerikanske forfatteren Morris forsøker i sin bok om kolonisasjonens historie Ã¥ stille sammen materi­alet om de engelske, franske og tyske kolonibesittelsers størrelse i forskjellige perioder i det 19. Ã¥rhundre⁷⁹. Her følger — i forkortet form — de resultater han er kommet til:

Kolonibesittelsens størrelse.

Englands kolonierobringer øker særlig sterkt i Ã¥rene 1860-80, og er ogsÃ¥ meget betydelige i de to siste Ã¥rtier av det 19. Ã¥rhundre, mens Frankrikes og Tysklands hovedsakelig faller nettopp i disse 20 Ã¥r. Vi har allerede sett at den høyeste utvikling av den førmonopolistiske kapi­talisme, kapitalismen med overveiende fri- konkurranse, faller i seksti- og syttiÃ¥rene i forrige Ã¥rhundre. NÃ¥ ser vi at det nettopp er etter denne perioden at det begynner et veldig «oppsving» i kolonierobringene, og at kampen om verdens territoriale oppdeling skjerpes i høyeste grad.

Det er derfor en ubestridelig kjensgjerning at kapi­talismens overgang til monopolkapitalisme, til finans­kapital, er forbundet med en skjerping av kampen om verdens oppdeling.

I sitt verk om imperialismen framhever Hobson særlig perioden 1884-1900, (som en periode preget av forsterket «ekspansjon» (utvidelse av territorialbesittelsen) for de viktigste europeiske land. Etter hans beregninger la England i denne periode under seg 3.7 millioner kvadrat­miles med en befolkning pÃ¥ 57 millioner, Frankrike 3,6 millioner kvadratmiles med en befolkning pÃ¥ 36,5 milli­oner, Tyskland 1 million kvadratmiles med 16,7 milli­oner, Belgia 900 000 kvadratmiles med 30 millioner og Portugal 800 000 kvadratmiles med 9 millioner innbyg­gere. Alle kapitalistiske staters jakt etter kolonier ved slutten av det 19. Ã¥rhundre og særlig fra Ã¥tti-Ã¥rene er alminnelig kjent i diplomatiets og utenrikspolitikkens historie.

PÃ¥ den tid da frikonkurransen hadde sin rikeste blom­string i England, i Ã¥rene 1840-1860, var de ledende borgerlige politikere i England motstandere av koloni­politikken og mente at kolonienes frigjøring og fullsten­dige løsrivelse fra England var uunngÃ¥elig og nyttig. M. Beer nevner i sin avhandling fra 1898 om den «mo­derne engelske imperialisme»⁸⁰ , at en engelsk statsmann som Disraeli, som ellers absolutt var velvillig innstilt overfor imperialismen, i 1852 uttalte: «Koloniene er kvernsteiner om halsen pÃ¥ oss». Men i slutten av det 19. Ã¥rhundre var dagens helter i England Cecil Rhodes og Joseph Chamberlain som Ã¥pent preiket imperialisme og drev imperialistisk politikk med den største kynisme!

Det er ikke uten interesse at det engelske borgerskaps ledende politikere allerede dengang var fullt klar over sammenhengen mellom de sÃ¥ Ã¥ si rent økonomiske, sosiale og politiske røtter til den moderne imperialisme. Chamberlain preket imperialisme som «den sanne, kloke og husholderiske politikk», idet han særlig understreket den konkurranse som England nÃ¥ inciter pÃ¥ verdens­markedet fra Tysklands, Amerikas og Belgias side: «Redningen ligger i monopolene», sa kapitalistene, og grunnla karteller, syndikater og truster. «Redningen ligger i mono­polene», lød ekkoet fra borgerskapets politiske førere, og de skyndte seg Ã¥ bemektige seg de ennÃ¥ ubesatte deler av verden. Cecil Rhodes skal, etter hva hans nære venn, journalisten Stead, forteller, i 1895 ha sagt følgende om sine imperialistiske ideer:

«I gÃ¥r var jeg i Londons East End (arbeiderkvar­teret) og besøkte et møte av arbeidsløse. Og da jeg der hadde hørt de vine talene, som var et eneste skrik om : «brød – brød», og da jeg gikk hjem tenkte jeg pÃ¥ dette opptrinn og ble mer enn noen sinne overbevist om imperialismens betydning . Min store tanke er løs­ningen av det sosiale problem, er at vi kolonipolitikere for Ã¥ beskytte Det forente kongerikes 40 millioner innbyggere mot en blodig borgerkrig mÃ¥ skaffe nye landomrÃ¥der som kan oppta befolknings­overskuddet og gi nye avsetningsomrÃ¥der for de varer de framstiller i fabrikkene og gruvene. Imperiet er et matspørsmÃ¥l. Det har jeg alltid sagt. Vil en unngÃ¥ borgerkrig, mÃ¥ en være imperialist."⁸¹

Slik talte i 1895 Cecil Rhodes, millionær, finanskonge og den som hadde hovedskylden for boerkrigen. Hans forsvar for imperialismen er bare grovt og kynisk, men i grunnen ikke forskjellig fra den «teori» som forfektes av de herrer Maslov. Südekum, Potresov, David og grunnleggeren av den russiske marxisme osv.osv. Cecil Rhodes var bare en mer ærligere sosialsjÃ¥vinist…

For Ã¥ fÃ¥ et sÃ¥ nøyaktig bilde som mulig av den territoriale oppdeling av verden og de forandringer som har funnet sted nÃ¥r det gjelder dette i de siste Ã¥r, vil vi bruke det materiale som Supan legger fram i sitt tidligere siterte verk om alle staters kolonibesittelse. Supan tar Ã¥rene 1876 og 1900. Vi vil ta Ã¥ret 1876. Et godt valgt tidspunkt, for nettopp pÃ¥ dette tidspunkt kan en i det store og hele anse utviklingen av den vesteuropeiske kapitalisme i dens førmonopolistiske stadium for av­sluttet; enn videre Ã¥ret 1914, idet vi erstatter Supans tall med de nyere fra Hübners «Geografisk-statistiske» tabeller. Supan beskjeftiger seg bare med koloniene. Vi anser det for nyttig Ã¥ fullstendiggjøre bildet av verdens opp­deling ved i all korthet Ã¥ tilføye tallene for de ikke-­koloniale land og halvkoloniene, og til dem regner vi Persia, Kina og Tyrkia. Persia er allerede nesten full­stendig blitt koloni, Kina og Tyrkia holder pÃ¥ Ã¥ bli det.

Vi får følgende resultat:

Stormaktenes kolonibesittelser. (millioner kv.km og millioner innbyggere)

Vi ser tydelig hvor «avsluttet» verdens oppdeling var pÃ¥ overgangen mellom det 19. og 20. Ã¥rhundre. Koloni­besittelsen er økt enormt etter 1876. Den vokste fra 40 til 65 millioner kvadratkilometer, altsÃ¥ mer enn halvannen gang for de 6 stormakters vedkommende, og økningen for dem utgjør altsÃ¥ 25 millioner kvadratkilometer, halv­annen gang moderlandenes flateinnhold (16,5 millioner). Tre makter hadde i 1876 ingen, og den fjerde, Frankrike, nesten ingen kolonier. Fram til 1914 hadde disse fire stater skaffet seg kolonier med 14,1 millioner kvadrat­kilometer eller nesten halvannen gang hele Europas flateinnhold, med en befolkning pÃ¥ nesten 100 millioner mennesker. Utvidelsen av kolonibesittelsen foregÃ¥r yt­terst ujevnt. Hvis en f.eks. sammenlikner Frankrike, Tyskland og Japan, som i flateinnhold og folkemengde ikke avviker sÃ¥ svært mye fra hverandre, sÃ¥ ser en at Frankrike (regnet etter flateinnhold) har fÃ¥tt nesten 3 ganger sÃ¥ store kolonier som Tyskland og Japan til­sammen. Men i begynnelsen av den omhandlede periode var den franske finanskapital kanskje flere gan­ger større enn Tysklands og Japans tilsammen. Foruten de rent økonomiske forhold har ogsÃ¥ – visse geografiske o.a. forhold – innflytelse pÃ¥ størrelsen av kolonibesittelsen. Hvor sterk verdens nivellering, ut­jevning av de økonomiske forhold og livsvilkÃ¥rene enn har vært i de forskjellige land i de siste Ã¥rtier under trykket av storindustrien, varebyttet og finanskapitalen, sÃ¥ fins det likevel fremdeles en betraktelig forskjell. Blandt de nevnte 6 land finner vi pÃ¥ den ene siden unge kapitalistiske land (Amerika, Tyskland og Japan) i uvan­lig utvikling, og pÃ¥ den andre siden land med gam­mel kapitalistisk utvikling, som i den seinere tid har utviklet seg mye langsommere enn de gamle (England og Frankrike), og endelig et land (Russland) som stÃ¥r lengst tilbake i økonomisk henseende og der den moderne imperialistiske kapitalisme sÃ¥ Ã¥ si er innviklet i et sælig tett nett av førkapitalistiske forhold.

Ved siden av stormaktenes kolonibesittelser har vi satt de mindre staters smÃ¥ kolonier, som sÃ¥ Ã¥ si utgjør det nærmeste objekt for en mulig og sannsynlig «nyopp­deling» av koloniene. Disse smÃ¥stater beholder som regel sine kolonier takket være den omstendighet at det er interessemotsetninger, rivninger osv. mellom stormaktene som hindrer dem i Ã¥ bli enige om delingen av byttet. De «halvkoloniale» stater er igjen eksempler pÃ¥ slike over­gangsformer som vi møter pÃ¥ alle omrÃ¥der i naturen og samfunnet. Finanskapitalen er en sÃ¥ betydelig, en kan vel si, en sÃ¥ avgjørende maktfaktor i alle økonomiske og inter­nasjonale forhold at den er i stand til Ã¥ legge under seg, og faktisk ogsÃ¥ legger under seg, land som politisk er fullstendig uavhengige. Vi skal snart fÃ¥ se eksempler pÃ¥ det. Men selvsagt har finanskapitalen de «behageligste» og største fordeler av en slik underkastelse, som er led­saget av tap og den politiske uavhengighet for det under­tvungne land og folk. De halvkoloniale land er i sÃ¥ mÃ¥te typiske som «mellomting». Kampen om disse halvt av­hengige land mÃ¥tte selvsagt bli særlig tilspisset i finans­kapitalens tidsalder, da resten av verden allerede var oppdelt.

Kolonipolitikk og imperalisme har ogsÃ¥ eksistert før kapitalismens stadium, ja før kapitalismen selv. Romer­riket, som bygde pÃ¥ slaver, drev kolonipolitikk og utfor­met en imperialisme. Men alle «generelle» betraktninger om imperialismen som glemmer eller undervurderer den grunnleggende forskjell mellom de økonomiske samfunns­formasjoner, blir uunngÃ¥elig til tomme banaliteter eller skryt, som f.eks. sammenlikningen mellom «det store Roma» og «det store Britannia»⁸². Selv den kapitalistiske kolonipolitikk pÃ¥ kapitalismens tidligere stadier skiller seg vesentlig fra finanskapitalens kolonipolitikk.

Det grunnleggende kjennetegn pÃ¥ den nyeste kapital­isme er det «herredømme» som storindustriherrenes mono­polsammenslutninger utøver. Slike monopoler er mest stabile nÃ¥r alle rÃ¥stoffkilder er samlet pÃ¥ en hÃ¥nd, og vi har sett hvor iherdig de internasjonale kapitalistsammenslutninger strever etter Ã¥ gjøre enhver konkurranse umulig for motstanderen, etter Ã¥ kjøpe opp jernmalm­forekomster, oljekilder osv. Ene og alene kolonibesittel­sen garanterer monopolenes suksess overfor alle tilfeldig­heter i kampen mot motstanderen, ogsÃ¥ imot den til­feldighet at motstanderen skulle finne pÃ¥ Ã¥ forsvare seg med en lov om statsmonopol. Jo mer utviklet kapitalis­men er, og jo mer følelig rÃ¥stoffmangelen er, jo mer akutt konkurransen og jakten etter rÃ¥stoffkilder i hele verden er, dess mer fortvilt blir kampen om Ã¥ skaffe seg kolonier.

«En kan til og med,» skriver Schilder, «sette fram den pÃ¥stand, som mange kanskje vil synes er et para­doks, at byindustribefolkningens vekst i overskuelig framtid langt snarere vil stanse av mangel pÃ¥ indu­strielle rÃ¥stoffer enn av mangel pÃ¥ næringsmidler.»

Det skorter f. eks. mer og mer på tømmer, som stadig blir dyrere, og råstoffer til tekstilindustrien.

«Som eksempel pÃ¥ industrisammenslutningens be­strebelser pÃ¥ Ã¥ gjennomføre en utjamning rnellom jordbruk og industri innenfor hele verdenshusholdnin­gen mÃ¥ nevnes: det siden 1904 bestÃ¥ende internasjonale forbund av bomullspinneriforeninger i de viktigste industristater, og det etter dette forbilde i 1910 stift­ede forbund av europeiske linspinneriforeninger.»⁸³

Riktignok prøver borgerlige reformpolitikere, deriblant især vÃ¥re dagers kautskyanere, Ã¥ avsvekke betydningen av den slags kjensgjerninger ved Ã¥ vise til at en «ville kunne fÃ¥» rÃ¥stoffene pÃ¥ det frie marked uten «kostbar og farlig» kolonipolitikk, og at en «ville kunne øke» til­budet av rÃ¥stoffer veldig ,«simpelten» ved Ã¥ bedre vilkÃ¥rene for jordbruket i sin alminnelighet. Men slike henvisninger blir bare forsvarstaler for imperialismen, en skjønnmaling av den; for de beror pÃ¥ at en overser den viktigste særegenhet ved den nyeste kapitalisme: mono­polene. Det frie marked blir mer og mer en saga blott, monopolistiske syndikater og truster innsnevrer dets omrÃ¥de dag for dag. Derimot vil den «enkle» bedring av jordbrukets vilkÃ¥r kreve bedring av massenes kÃ¥r, for­høyelse av lønningene og minsking av profitten. Men hvor eksisterer truster som virkelig kan bedre massenes kÃ¥r istedenfor Ã¥ erobre kolonier og andre stater enn i søtladne reformpolitikeres fantasi?

Det er ikke bare de alt oppdagede «rÃ¥stoffkildene» som er av betydning for finanskapitalen, men ogsÃ¥ de mulige kildene, fordi teknikken i vÃ¥re dager utvikler seg med utrolig fart, og landstrekninger som er ubrukelige i dag, kan gjøres brukbare i morgen, sÃ¥ snart det er funnet nye metoder (og til det kan en storbank utruste verdige eks­pedisjoner av ingeniører, agronomer osv.), eller nÃ¥r det blir satt inn mer kapital. Og det samme kan sies om leting etter mineralrikdommer, om nye metoder til forarbeiding og nyttiggjøring av de forskjellige rÃ¥stoffer osv. Herav kommer finanskapitalens uunngÃ¥elige trang til Ã¥ utvide sitt økonomiske omrÃ¥de, eller rett og slett sitt territorium. Liksom trustene kapitaliserer sin formue pÃ¥ grunnlag av en dobbelt seier eller tredobbelt vurdering, idet de regner med de profitter som er «mulige» i fram­tida (og ikke er til stede i øyeblikket), og med andre resultater av monopolet, slik legger ogsÃ¥ finanskapitalen i alminnelighet vinn pÃ¥ Ã¥ rive til seg Ã¥ store landomrÃ¥der som mulig. Likegyldig hvilke, likegyldig hvor, likegyldig hvordan, bare ut fra «hÃ¥pet» om eventuelle rÃ¥stoffkilder, av frykt for Ã¥ bli akterutseilt i den desperate kamp om de siste udelte stykker av verden eller ved nyopp­delingen av det som alt er oppdelt.

De engelske kapitalister anstrenger seg pÃ¥ alle mÃ¥ter for Ã¥ fremme bomullsproduksjonen i sin koloni Egypt. I 1904 var allerede 0,6 million av i alt 2,3 millioner hektar dyrket jord tilplantet med bomull, dvs. over en fjerdedel — Russerne gjør det samme i sin koloni Turkestan; for pÃ¥ den mÃ¥ten lettest Ã¥ kunne slÃ¥ ut sine utenlandske konkur­renter, lettest Ã¥ kunne monopolisere rÃ¥stoffkildene og skape en mest mulig økonomisk og innbringende tekstiltrust med «kombinert» produksjon og en konsentrasjon av alle sta­dier i bomullsdyrkingen og -tilvirkningen pÃ¥ én hÃ¥nd.

Kapitaleksportens interesser stimulerer like ens til erobring av kolonier, for pÃ¥ kolonimarkedene kan en lettere holde konkurrentene borte, sikre seg den eller den levering, befeste passende «forbindelser» osv. nÃ¥r en bruker monopolistiske metoder (og stundom er det bare mulig pÃ¥ denne mÃ¥ten).

Den ikke-økonomiske overbygningen som reiser seg pÃ¥ finanskapitalens grunn, dens politikk, dens ideologi, forsterker trangen til kolonierobringer. «Finanskapitalen ønsker ikke frihet, men herredømme», sier Hilferding med rette. Og liksom for Ã¥ utvide og komplettere de tidligere anførte tanker av Cecil Rhodes, skriver en borgerlig fransk forfatter at det foruten de økonomiske Ã¥rsaker til den moderne kolonipolitikk ogsÃ¥ er sosiale Ã¥rsaker som spiller inn:

«Som følge av at livet blir mer og mer komplisert og at de kompliserte forhold ikke bare tynger arbeider­massene, men ogsÃ¥ mellomklassen, samler det seg opp i alle den gamle sivilisasjons land en utÃ¥lmodighet, en irritasjon og et hat som truer den offentlige ro. Dvs. den energi som blir trengt ut av bestemte klassespor mÃ¥ finne en anvendelse og sysselsetting utenfor landets grenser for Ã¥ unngÃ¥ en eksplosjon hjemme.» ⁸⁴

Da det dreier seg om kolonipolitikk i den kapitalistiske imperialismes epoke, må det bemerkes at finanskapitalen og den tilsvarende internasjonale politikk, som går ut på en kamp mellom stormaktene om verdens økonomiske og politiske oppdeling, skaper en hel rekke _overgangs­_former for statlig avhengighet. Typisk for denne epoke er ikke bare de to hovedgrupper av land. De som eier kolonier og de som selv er kolonier, men også de for­skjelligste former av avhengige land, som trass i at de formelt er politisk selvstendige, i virkeligheten er inn­filtret i et nett av finansiell og diplomatisk avhengighet. Vi har alt pekt på en av disse former, halvkoloniene. Et typisk eksempel på en annen form er f. eks. Argentina.

«Sør-Amerika og særlig særlig Argentina», skriver Schulze-­Gaevernitz i sitt verk om den britiske imperialisme, «befinner seg i en slik finansiell avhengighet av London at det nesten kan betegnes som en engelsk handels­koloni.»⁸⁵

De engelske kapitaler som er investert i Argentina, anslÃ¥r Schilder pÃ¥ grunnlag av en beretning fra den østerrisk-ungarske konsul i Buenos Ayres for Ã¥ret 1909 til 8,75 milliarder francs. Etter dette kan en lett forestille seg med hvor sterke bÃ¥nd Englands finanskapital — og dens trofaste «venn» diplomatiet — er knyttet til borger­skapet og til de ledende kretser i hele det økonomiske og politiske liv i Argentina.

En noe annen form for finansiell og diplomatisk av­hengighet, tross politisk uavhengighet, frambyr Portugal. Portugal er en selvstendig, suveren stat, men Portugal har faktisk siden den spanske arvefølgekrig (1700-1714), altsÃ¥ i over 200 Ã¥r, stÃ¥tt under Englands protektorat. England forsvarte Portugal og dets kolonier for Ã¥ styrke sin egen stilling i kampen mot sine motstandere, Spania og Frankrike. Til gjengjeld fikk England handelsprivi­legier, bedre vilkÃ¥r ved vare- og især kapitaleksport til Portugal og dets kolonier og dessuten mulighet for Ã¥ bruke Portugals havner, byer, telegrafkabler osv.⁸⁶ Slike forbindelser mellom enkelte store og smÃ¥ stater har det alltid vært, men i den kapitalistiske imperialismens epoke blir de til et alminnelig system av forbindelser for «verdens oppdeling» og blir et ledd i kjeden av verdens­finanskapitalens operasjoner.

For Ã¥ gjøre oss ferdige med spørsmÃ¥let om verdens oppdeling mÃ¥ vi endelig bemerke følgende: Det er ikke bare den amerikanske litteratur etter den spansk-ameri­kanske krig og den engelske etter boerkrigen som i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. Ã¥rhundre, pent og utvetydig har reist dette spørsmÃ¥l, og det er heller ikke bare den tyske litteratur (den som mest «misunnelig» har forfulgt den «britiske imperialisme») som systematisk har behandlet denne kjensgjerning. OgsÃ¥ i den franske borgerlige litteratur er dette spørsmÃ¥let blitt drøftet ganske utførlig og presist, sÃ¥ langt det i det hele tatt er mulig ut ifra et borgerlig standpunkt. Vi viser til den franske historiker Driault, som i sin bok «Politiske og sosiale problerner ved slutten av det 19. Ã¥rhundre» skriver følgende i kapitlet om «Stormaktene og verdens oppdeling»:

I løpet av de siste Ã¥r er alle frie landomrÃ¥der i verden, med unntak av Kina, blitt besatt av Europas og Nord-Amerikas makter. PÃ¥ denne basis har det alt forekommet konflikter og innflytelsesforskyvninger som varsler om enda alvorligere eksplosjoner i nær framtid. For det gjelder Ã¥ skynde seg. De nasjoner som ennÃ¥ ikke har forsynt seg, risikerer aldri Ã¥ fÃ¥ sin andel, aldri Ã¥ fÃ¥ være med i den uhyre utbytting av jorden, som vil bli et av grunndragene i det kommende Ã¥rhundre (dvs. det 20.). Dette er Ã¥rsaken til at hele Europa og Amerika i den siste tid har vært grepet av en feber etter koloniale arealutvidelser, av «imperialismen».

Og forfatteren legger til:

«Under denne oppdeling av verden, i dette innbitte kappløp om jordens skatter og store markeder stÃ¥r styrkeforholdet mellom de imperier som ble grunnlagt det 19. Ã¥rhundre, i fullstendig misforhold til den posisjon i Europa som de nasjoner inntar som har skapt disse riker. De makter som rÃ¥r over Europas skjebne og dominerer der, er ikke samtidig dominer­ende i hele verden, og da den koloniale styrke, i hÃ¥pet om-Ã¥ bemektige seg ennÃ¥ ukjente rikdommer, Ã¥penbart pÃ¥virker styrkeforholdet mellom de europeiske makter, sÃ¥ vil kolonisporsmalet, eller, om vi vil «imperialis­men», som alt har forandret de politiske forhold i Europa, komme til Ã¥ forandre dem mer og mer.⁸⁷

VII. IMPERIALISMEN SOM ET SÆRSKILT STADIUM I KAPITALISMEN

Vi må nå prøve å trekke visse slutninger og sammen­fatte det vi hittil har sagt om imperialismen. Imperial­ismen er vokst fram som en videreutvikling og direkte fortsettelse av kapitalismens grunnegenskaper. Men først på et bestemt, meget høyt utviklingstrinn ble kapitalismen til kapitalistisk imperialisme, da noen av dens grunntrekk begynte å forvandle seg til sin motsetning, og da det over hele linjen oppsto og trådte fram trekk av en overgangs­periode fra kapitalismen til en høyere samfunnsøkono­misk ordning. Det økonomiske fundamentale i denne prosess er at de kapitalistiske monopoler avløser den ka­pitalistiske frikonkurranse. Fri konkurranse er grunnegen­skapen hos kapitalismen og vareproduksjonen i det hele tatt. Monopolet er den direkte motsetning til frikonkurransen, men frikonkurransen selv begynte midt for øynene på oss å forvandle seg til monopol, idet den skapte stor­produksjonen, fortrengte småbedriftene, erstattet store bedrifter med enda større. Kort sagt, førte konsentrasjonen av produksjon og kapital så vidt, at monopolet oppsto og stadig oppstår av den. Nemlig karteller, syndikater, tru­ster og med dem den sammensmeltede kapital fra en ti-tolv milliardbanker. Og samtidig ser vi at monopolene ikke opphever den frie konkurranse som de er vokst fram av, den består ved siden av den og over den, og framkaller på denne måten en rekke særlig krasse og skarpe motset­ninger, gnidninger og konflikter. Monopolet er overgan­gen fra kapitalismen til en høyere ordning.

Skulle en gi en så kort definisjon av imperialismen som mulig, da måtte en si at imperialismen er kapital­ismens monopolistiske stadium. Denne definisjon ville inneholde hovedsaken. På den ene siden er finans­kapitalen den bankkapital som er konsentrert i noen få monopolistiske storbanker, og som er smeltet sammen med de monopolistiske industrisammenslutningers kapital. Og på den andre siden er verdens oppdeling, overgangen fra en kolonipolitikk som uhindret kunne bre seg over land­strekninger som ingen kapitalistisk makt ennå hadde besatt, til en kolonipolitikk som består i monopolistisk herredømme over den allerede fullstendig oppdelte jord­kloden.

Altfor korte definisjoner er riktignok bekvemme fordi de resymerer det viktigste, men de er likevel utilstrekke­lige så snart en spesielt vil utlede vesentlige trekk ved det fenomen en skal definere. Derfor må vi, uten å glemme at alle definisjoner overhodet bare har betinget og relativ betydning, fordi en definisjon aldri kan om­fatte alle de mangfoldige sammenhenger ved en fullt utviklet foreteelse, gi en definisjon av imperialismen som inneholder følgende 5 av dens viktigste kjennetegn:

1. Konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et si høyt utviklingstrinn at den har skapt avgjorte monopoler som spiller den avgjerende rolle i det økonomiske liv;
2. Bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapi­talen, og det er skapt et finansoligarki pÃ¥ grunnlag av denne «finanskapital»;
3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, får særlig stor betydning;
4. Det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalist­sammenslutninger som deler verden mellom seg, og;
5. Jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormakter er avsluttet. Imperialismen er kapitalismen på det utviklingstrinn da monopolenes og finanskapi­talens herredømme er skapt, da kapitaleksporten har fått framtredende betydning, da verdens oppdeling mellom de internasjonale truster er begynt og oppdel­ingen av jordens hele territorium mellom de største kapitalistiske land er avsluttet.

Vi skal seinere se hvordan imperialismen kan og mÃ¥ defineres pÃ¥ en annen mÃ¥te, nÃ¥r en ikke bare tar med de rent økonomiske grunnbegreper (som den anførte defini­sjon innskrenker seg til), men ogsÃ¥ den historiske plass som dette stadium i kapitalismen inntar innenfor kapital­ismen i det hele tatt, eller forholdet mellom imperialismen og de to hovedretninger innenfor arbeiderbevegelsen. Det mÃ¥ straks bemerkes at imperialismen, oppfattet pÃ¥ denne mÃ¥ten, uten tvil utgjør et særskilt stadium i kapitalismens utvikling. For Ã¥ gi leseren en sÃ¥ godt begrunnet forestil­ling om imperialismen som mulig, har vi med vilje sitert et stort antall uttalelser av borgerlige økonomer. som har sett seg nødt til Ã¥ anerkjenne de ubestridelig urokke­lige kjensgjerninger innenfor kapitalismens nyeste øko­nomi. Av samme grunn har vi anført utførlige statistiske opplysninger som viser i hvilken utstrekning bankkapitalen osv.er vokst, og hvordan kvantitetens omslag til kvalitet, den høyt utviklede kapitalismes overgang til imperial­isme kommer til uttrykk. Det sier seg selv at alle grenser i naturen og samfunnet er betingete og bevegelige, slik at det ville være meningsløst Ã¥ strides om fra hvilket Ã¥r eller tiÃ¥r imperialismen kan sies Ã¥ være «endelig» utformet.

Og likevel må en strides om definisjonen av imperial­ismen, især med den mest framtredende marxistiske teoretiker fra det såkalte 2. internasjonales epoke, det vil si kvartseklet 1889-1914, med Karl Kautsky.

I 1915, ja allerede i november 1914, vendte Karl Kautsky seg avgjort mot grunntankene som uttrykkes i vÃ¥r defi­nisjon av imperialismen, idet han hevdet at imperial­ismen ikke mÃ¥ oppfattes som en «fase» eller et «trinn» i det økonomiske liv, men som en politikk, en ganske bestemt politikk som finanskapitalen «foretrekker». Og at imperial­ismen ikke kan «identifiseres» med den «moderne kapi­talisme». Og at hvis en med imperialismen forstÃ¥r alle den moderne kapitalismes foreteelser: karteller, vernetoll, hovfinansens herredømme, kolonipolitikk osv., sÃ¥ blir spørsmÃ¥let om imperialismen er en nødvendig følgefore­teelse til kapitalismen, den «platteste tautologi», for i sÃ¥ fall er imperialismen «naturligvis» en livsnødvendighet for kapitalismen. osv.

Kautskys tankegang kan gjengis mest presist ved å sitere hans definisjon av imperialismen, en definisjon som er rettet direkte mot grunninnholdet i de ideer vi har utviklet (for tyske marxister har gjennom mange år fram­satt liknende ideer, og Kautsky har lenge kjent deres innvendinger som innvendinger fra en bestemt retning innenfor marxismen).

Kautskys definisjon lyder slik:

Imperialismen er et produkt av den høyt utviklede industrielle kapitalisme. Den bestÃ¥r i enhver kapital­istisk industri-nasjons trang til Ã¥ underlegge seg og knytte til seg et stadig større jordbruksomrÃ¥de (uthevet av Kautsky) uten hensyn til av hvilke nasjoner det bebos." ⁸⁸

Denne definisjonen er helt ubrukelig, for den er ensidig dvs. den framhever vilkårlig bare et enkelt spørsmål, nemlig det nasjonale (som riktignok har den største betydning både i seg selv og i forhold til imperialismen), og forbinder det vilkårlig og uriktig utelukkende med industrikapitalen i de land som annekterer andre nasjoner, og skyver like vilkårlig og uriktig anneksjonen av jordbruks­områder i forgrunnen.

Imperialismen er streben etter anneksjoner, det er det den politiske del av Kautskys definisjon går ut på. Det er riktig, men høyst ufullstendig; for politisk betyr imperial­ismen streben etter vold og reaksjon i det hele tatt. Det er imidlertid den økonomiske side av spørsmålet, som Kautsky selv brakte inn i sin definisjon, som interesserer oss her. Uriktighetene i Kautskys definisjon er iøynefall­ende. Det er jo nettopp ikke industri- men finanskapitalen som er karakteristisk for imperialismen. Det er ingen tilfeldighet at en særlig hurtig utvikling av finans­kapitalen og den samtidige svekkelse av industrikapitalen i Frankrike siden åttiårene har framkalt en voldsom skjerping av den anneksjonistiske (koloni-) politikken. For imperialismen er det nettopp karakteristisk at bestreb­elsene ikke bare går ut på å annektere jordbruksområder, men også høyst utviklede industriområder (Tysklands appetitt på Belgia, Frankrikes på Lothringen); for det første tvinger den fullførte oppdeling av jorden til ved en nyoppdeling å strekke hånden ut etter et hvert terri­torium, og for det annet er det karakteristisk for imperialismen at noen stormakter kappes om hegemoniet, dvs. søker å bemektige seg territorier, ikke så mye direkte til egen fordel som for å svekke rnotstanderen og undergrave hans hegemoni (for Tyskland har Belgia betydning som støttepunkt overfor England, for England igjen, Bagdad som støttepunkt mot Tyskland osv.)

Kautsky pÃ¥beroper seg særlig — og ofte — engelsk­mennene, som han mener har slÃ¥tt fast den rent politiske betydning av begrepet imperialisme pÃ¥ hans, Kautskys, mÃ¥te. La oss ta engelskmannen Hobson i hans verk: I «Imperialismen» fra 1902 leser vi følgende:

«Den nye imperialisme skiller seg ut fra den eldre, for det første ved at den erstatter et enkelt, voksende imperiums bestrebelser med den teori og praksis som gÃ¥r ut pÃ¥ at imperier konkurrerer, hver især drevet av samme begjær etter politisk ekspansjon og handels­politiske fordeler, for det annet ved finans- og kapi­talinvesteringsinteressenes overvekt over handelsinter­essene».⁸⁹

Vi ser altsÃ¥ at Kautsky absolutt har urett nÃ¥r han pÃ¥beroper seg engelskmennene i alminnelighet (han kunne i høyden ha pÃ¥beropt seg de vulgære engelske imperial­ister eller direkte forsvarere av imperialismen). Vi ser ogsÃ¥ at Kautsky, som gjør krav pÃ¥ fremdeles Ã¥ forsvare marxismen, i virkeligheten tar et steg tilbake i forhold til den sosialliberale Hobson, som pÃ¥ en riktigere mÃ¥te behandler de to «historisk-konkrete» (Kautsky hÃ¥ner bent fram det historisk-konkrete med sin definisjon) kjenne­tegn pÃ¥ den moderne imperialisme:

1. Konkurransen mel­lom flere imperialismer og
2. Finansmannens domi­nerende rolle overfor handelsmannen. Men hvis det hovedsakelig dreier seg om at en industristat annekterer et jordbruksland, så understrekes dermed handelsman­nens dominerende rolle.

Kautskys definisjon er ikke bare uriktig og umarxistisk, den tjener som begrunnelse for et helt system av opp­fatninger som pÃ¥ alle punkter bryter med bÃ¥de den marxistiske teori og den marxistiske praksis. Dette vil bli behandlet seinere. Fullstendig usaklig er den ordstrid som Kautsky har satt i gang, om kapitalismens nyeste trinn skal kalles imperialismen eller finanskapitalens stadium. En kan kalle det hva en vil — det er ikke det det kommer an pÃ¥. Det vesentlige er at Kautsky skiller imperialismens politikk fra dens økonomi, i det han taler om anneksjoner som en politikk finanskapitalen foretrekker, og stiller den opp mot en angivelig mulig borgerlig politikk pÃ¥ samme basis, nemlig finans­kapitalens. Det vil da se ut som om monopoler i det øko­nomiske liv kan forenes med en ikke-monopolistisk, ikke-voldelig, ikke-anneksjonistisk framgangsmÃ¥te i poli­tikken. Det vil da se seg ut som om verdens territoriale opp­deling, som er fullført nettopp i finanskapitalens epoke og danner grunnlaget for de nÃ¥værende særpregede former for konkurranse mellom de kapitalistiske stor­makter, kunne forenes med en ikke-imperialistisk poli­tikk. Resultatet er en tilsløring, en mildning av de fun­damentale motsetninger innenfor kapitalismens siste sta­dium, istedenfor en avsløring av deres dybde. Resultatet er borgerlig reformisme istedenfor marxisme.

Kautsky polemiserer mot den tyske forsvarer av im­perialisme og anneksjonisme, Cunow, hvis tankegang er likeså plump som kynisk: Imperialismen er den moderne kapitalisme, kapitalismens utvikling er uunngåelig og representerer et framsteg, følgelig betyr også imperial­ismen et framsteg, og vi bør tilbe og lovprise imperialismen! Denne tankegang minner om den karrikatur som narod­nikerne stilte opp mot de russiske marxistene i 1894-95: da marxistene anså kapitalismen i Russland for uunn­gåelig og for å være et framsteg, så burde de heller opp­rette kneiper og selv virke for kapitalismen. Kautsky svarer Cunow: nei, imperialismen er ikke den moderne kapitalisme, men bare en av formene for den moderne kapitalismes politikk, og vi kan og bør bekjempe denne politikk, bekjempe imperialisme, anneksjoner osv.

Ved første øyekast synes dette svaret å være nokså rimelig, men i virkeligheten betyr det en finere, mer tilslørt og derfor farligere propaganda for en forsoning med imperialismen. For en kamp mot trustenes og bankenes politikk som ikke rører ved det økonomiske grunnlaget for trustene og bankene, glir ut i borgerlig reformisme og pasifisme, i harmløse og fromme ønsker. Šbortforklare de bestående motsetninger og glemme de viktigste, istedenfor å avdekke dem i hele deres omfang, det er Kautskys teori, som ikke har noe til felles med marxismen. Og en slik «teori» tjener selvsagt bare til å forsvare ideen om enhet med folk som Cunow!

Fra et rent økonomisk standpunkt, skriver Kautsky, er det ikke utelukket at kapitalismen kan komme til Ã¥ gjennomgÃ¥ enda en fase: kartellpolitikkens overføring til utenrikspolitikken, ultra-imperialismens fase,⁹⁰ dvs. en overimperialisme, en forening av imperialismene i hele verden, en fase hvor de ikke kjemper seg imellom, en fase hvor kriger under kapitalismen er opphevet, og hvor «den internasjonale forbundne finanskapital utbytter verden i fellesskap»:⁹¹

Denne «teorien om ultra-imperialismen» må vi komme tilbake til seinere for utførlig å vise hvor avgjort og ugjenkallelig den bryter med marxismen. I samsvar med hele opplegget i dette arbeidet, må vi først ta for oss de nøyaktige økonomiske kjensgjerninger om dette spørsmål. Er en «ultra-imperialisme» mulig «fra et rent økonomisk standpunkt», eller er dette ultra-tøv?

Hvis en med et rent økonomisk standpunkt mener en «ren» abstraksjon, så reduserer alt som kan sies om dette seg til den tese: utviklingen går i retning av monopoler, altså i retning av verdensmonopol, en verdenstrust. Det er utvilsomt riktig, men like så intetsigende som å slå fast at «utviklingen» «går» i retning av framstilling av næringsmidlene i laboratorier. I denne betydning er teorien om ultra-imperialismen ikke mindre tåpelig enn en «teori om et ultra-jordbruk» ville være.

Men hvis en taler om de «rent økonomiske» vilkår for finanskapitalens epoke i betydning av en historisk-konkret epoke som faller i begynnelsen av det 20. århundre, så får vi det beste svar på «ultra-imperialismens» døde abstraksjoner (som bare kan tjene det ene, høyt reaksjonære formål å avlede oppmerksomheten fra dybden i de foreliggende motsetninger) når vi stiller den overfor den moderne verdensøkonomis konkrete økonomiske resultat.

Kautskys tomme snakk om ultra-imperialisme gir bl. a. næring til den grunnfalske tanke som gir vann pÃ¥ møllen til dem som forsvarer imperialismen – at finanskapitalens herredømme avsvekker ujevnhetene og motsetningene innenfor verdensøkonomien, mens det i virkeligheten forsterker dem.

Richard Calwer gjorde i sitt skrift «Innføring i verdensøkonomien»⁹² et forsøk pÃ¥ Ã¥ samle de viktigste rent økonomiske kjensgjerninger som gjør det mulig Ã¥ danne seg en konkret forestilling om vekselvirkningene innenfor verdensøkonomien ved overgangen fra det 19. til det 20. Ã¥rhundre. Han deler verden i 5 «økonomiske hovedomrÃ¥der»:

1. det mellomeuropeiske (hele Europa med unntak av England og Russland);
2. det britiske;
3. det russiske;
4. det østasiatiske og
5. det amerikanske;

koloniene regnes med til den stat som eier dem, og de få land som ikke faller inn under noe av områdene, er satt ut av betraktning, f. eks. Persia, Afghanistan og Arabia i Asia, Marokko og Etiopia i Afrika osv.

Vi gjengir her i noe forkortet form de økonomiske kjensgjerninger som Calwer anferer om disse områder:

Vi ser her tre områder med høyt utviklet kapitalisme (sterk utvikling både av samferdselsmidler og av handel og industri): det mellomeuropeiske, det britiske og det amerikanske, deriblant 3 verdensbeherskende stater, Tyskland. England og Sambandsstatene. Den imperialistiske konkurransen og kampen mellom dem blir skjerpet i høyeste grad ved at Tyskland bare rår over et ganske lite areal og få kolonier. Dannelsen av et «SentralEuropa» ligger ennå i framtiden, og dets fødsel foregår under fortvilt kamp. Foreløpig er politisk splittelse karakteristisk for hele Europa. I det britiske og amerikanske område derimot er den politiske konsentrasjon meget stor, men det består her et uhyre misforhold mellom det britiske områdes umåtelige kolonier og det amerikanske områdes ubetydelige. I koloniene er kapitalismen ennå i sin vorden. Kampen om Sør-Amerika skjerpes mer og mer.

To områder med svak kapitalistisk utvikling er det russiske og østasiatiske. I det første finner vi en ytterst liten folketetthet, i det andre en overmåte stor; i det første er den politiske konsentrasjon stor, i det andre mangler den helt. Først nå begynner en å dele Kina, og kampen om dette land mellom Japan, Sambandsstatene osv. blir mer og mer bitter

Denne virkelighet med dens uhyre mangfoldighet av økonomiske og politiske vilkår, med det ytterst uensartede tempo i de forskjellige lands vekst osv., med den desperate kamp mellom de imperialistiske stater, denne virkelighet kan en så stille opp mot Kautskys naive fabel om «fredelig» ultra-imperialisme! Er det ikke en forskremt småborgers reaksjonære forsøk på å flykte fra den grusomme virkelighet? De internasjonale karteller, som Kautsky betrakter som spirene til ultra-imperialismen (liksom en i framstillingen av tabletter i et laboratorium «kan» se en spire til ultra-jordbruket), frambyr ikke de nettopp eksempler på oppdeling og nyoppdeling av verden, på overgang fra fredelig oppdeling til ufredelig og omvendt? Amerika og andre lands finanskapital, som hittil, sammen med Tyskland, la oss f. eks. si i det internasjonale skinnekartell eller i den internasjonale trust for handelsskipsfart, fredelig hadde delt verden -, nyoppdeler den ikke nå verden på grunnlag av nye styrkeforhold som endrer seg på en høyst ufredelig måte?

Finanskapitalen og trustene avsvekker ikke ulikhetene i veksttempoet i de forskjellige deler av verdensøkonomien, men forsterker dem. Men sÃ¥ snart styrkeforholdene endrer seg, hvordan skal da under kapitalismen motsetningene løses uten med makt? Særdeles nøyaktige oppgaver om forskjellen i kapitalismens og finanskapitalens veksttempo i den samlede verdenshusholdning finner vi jernbanestatistikken.⁹³ I de siste Ã¥rtier av den imperialistiske utvikling utviklet skinnelengden seg pÃ¥ følgende mÃ¥te:

Skinnelengde (i 1000 km)

Den sterkeste utvidelse av jernbanenettet foregikk altsÃ¥ i koloniene og i de selvstendige (og halvselvstendige) land i Asia og Amerika. Her skalter og valter som kjent de 4-5 største kapitalistiske staters finanskapital uinnskrenket. To hundre tusen kilometer nye jernbaner i koloniene og i de andre land i Asia og Amerika – det er mer enn 40 milliarder mark nye kapitalinvesteringer pÃ¥ særlig fordelaktige vilkÃ¥r, med sæerlig rentabilitetsgaranti, med innbringende ordrer til stÃ¥lverkene osv.

Hurtigst vokser kapitalismen i koloniene og i de oversjøiske land. Og blant landene selv oppstår det nye imperialistiske makter (Japan). Verdensimperialismens kamp skjerpes. Den tributt finanskapitalen tar fra de særlig innbringende foretak i koloniene og de oversjøiske land, vokser. Ved fordelingen av dette «bytte» tilfaller brorparten land som ikke alltid står lengst framme når det gjelder tempoet i utviklingen av produktivkreftene, I de første stater utgjorde skinnelengdene, for hvert land med kolonier:

Skinnelengde (i 1000 km).

Ca. 80 pst. av den samlede skinnelengde er altså hendene på de 5 største stater. Men konsentrasjonen av eiendomsretten til disse jernbanene, konsentrasjonen av finanskapitalen, er mye større enn dette; for engelske og franske millionærer eier f. eks. en stor del av aksjene og obligasjonene i de amerikanske, russiske og andre jernbaner.

England har takket være sine kolonier økt «sitt» jernbanenett med 100 000 km eller fire ganger sÃ¥ mye som Tyskland. Men som kjent gikk utviklingen av produktivkreftene i dette tidsrom, særlig i kull- og jernindustrien betydelig raskere i Tyskland enn i England, for ikke Ã¥ tale om Frankrike og Russland. I 1892 produserte Tyskland 4,9 millioner tonn rÃ¥jern, og England 6,8; men alt i 1912 produserte Tyskland 17,6 mot 9,0, altsÃ¥ et veldig forsprang framfor England!⁹⁴ Og en mÃ¥ spørre: hvilket annet middel enn krig kan det pÃ¥ kapitalismens grunn finnes til Ã¥ fjerne misforholdet mellom utviklingen av produktivkreftene og akkumulasjonen av kapital pÃ¥ den ene siden og fordelingen av kolonier og «innflytelsessfærer», for finanskapitalen pÃ¥ den andre siden?

VIII. KAPITALISMENS SNYLTING OG FORRÅTNELSE

Vi må nå ta for oss en meget viktig side ved imperialismen som ikke blir viet tilstrekkelig oppmerksomhet i de fleste behandlinger av dette emnet. Til marxisten Hilferdings mangler hører også at han sammenliknet med ikke-marxisten Hobson tar et steg tilbake: vi sikter her til den snylting som er særmerkt for imperialismen.

Som vi har sett, er imperialismens dypeste økonomiske grunnlag monopolet. Dette monopolet er kapitalistisk. dvs. et monopol som er vokst ut av kapitalismen, eksisterer i kapitalismens alminnelige miljø: vareproduksjon og konkurranse, og befinner seg i en stadig og uløselig konflikt med dette alminnelige miljø. Ikke desto mindre skaper det, som ethvert annet monopol, uunngåelig en tendens til stagnasjon og forråtnelse. I samme monn som det, selv forbigående, innføres monopolpriser, forsvinner til en viss grad stimulansen til tekniske framsteg, og følgelig til ethvert annet framsteg, i samme monn oppstår videre den økonomiske mulighet for kunstig bremse teknisk framsteg. Et eksempel: i Amerika har en viss Owens oppfunnet en flaskemaskin som betyr en revolusjon i flaskeframstillingen. Det tyske kartell av flaskefabrikanter kjøpte Owens patenter for å legge dem på hylla og dermed hindre at de ble tatt i bruk. Riktignok er det så at monopolet under kapitalismen aldri fullstendig og i lengre tid kan utelukke konkurransen pa verdensmarkedet (det er jo for øvrig en av grunnene til at teorien om ultra-imperialismen er meningsløs). Riktignok er det så at muligheten for å minske produksjonskostnadene og øke profitten ved tekniske forbedringer stimulerer til fornyelser. Men den tendens til stagnasjon og forråtnelse som er karakteristisk for monopolet, virker likevel hele tiden og vinner overhånd i enkelte industrigrener, i enkelte land for visse tidsrom.

Monopolet på herredømmet over særlig utstrakte, rike eller gunstige beliggende kolonier virker i samme retning.

Videre: Imperialismen fører til en veldig opphoping av pengekapital i få land. Denne opphopingen kan, som vi har sett, nå så høyt som 100-150 milliarder francs i verdipapirer. Derav følger en ekstraordinær øking av rentierklassen eller rettere sagt rentier-laget, dvs. personer som lever av å «klippe kuponger», personer som overhodet ikke deltar i noen virksomhet, hvis yrke er lediggang. Kapitaleksporten, et av de viktigste økonomiske grunnlag for imperialismen, øker dette rentierlags fullstendige atskillelse fra produksjonen enda mer, og gir hele det land som lever av å utbytte noen oversjøiske lands og koloniers arbeid, et snylterpreg.

«I 1893,» skriver Hobson, «utgjorde den britiske kapital som var investert i utlandet, ca. 15 pst. av Det forente kongerikes samlede formue."⁹⁵

Her må en huske på at denne kapital i 1915 var steget omtrent 21/2 gang så mye.

«Den aggressive imperialisme,» leser vi videre hos Hobson, «som er så kostbar for skatteyterne og som har si liten verdi for industrimannen og for kjøpmannen, er en kilde til stor profitt for den kapitalist som søker anbringelse for sin kapital» (på engelsk gjengis dette begrepet med ordet «investor» dvs. rentier) Storbritannias hele årsinntekt fra den samlede utenriks- og kolonihandel, fra inn- og utførselen, anslås for året 1899 av statistikeren Sir R. Giffen til 18 millioner pund, når en regner 2,5 pst. av årsomsetningen, som i alt utgjør 800 millioner pund sterling.»

Så stor denne summen enn er, kan den likevel ikke forklare Storbritannias aggressive imperialisme. Denne har langt snarere sin forklaring i de 90-100 millioner pund sterling som framkommer som utbytte på «investert» kapital, som rentier-lagets inntekt.

Rentierenes inntekter er altså i det «dyktigste handelsland» i verden over 5 ganger større enn inntektene på utenrikshandelen! Dette er kjernen i imperialismen og den imperialistiske snyltingen.

Begrepet rentierstat eller ågerstat blir derfor alminnelig brukt i den økonomiske litteratur om imperialismen. Verden er delt i et lite fåtall av ågerstater og et stort flertall av skyldnerstater.

«Men blant de utenlandske kapitalinvesteringer,» skriver Sclulze-Gaevernitz, «kommer de pÃ¥ første plass som ytes til politisk avhengighet eller nærstÃ¥ende land: England lÃ¥ner til Egypt, Japan, Kina, Sør-Amerika. Dets krigsflÃ¥te er her i nødsfall rettshÃ¥ndhever. Politisk makt beskytter England mot kreditorenes protest.»⁹⁶

Sartorius von Waltershausen oppstiller i sitt verk «Det nasjonaløkonomiske system for kapitalinvestering i utlandet» Nederland som mønster pÃ¥ en rentierstat og pÃ¥viser at England og Frankrike holder pÃ¥ Ã¥ bli det.⁹⁷

Schilder mener at fem industristater, England, Frankrike, Tyskland, Belgia og Sveits, er «utpregede kreditorland»; nÃ¥r han ikke regner Nederland med, er det bare fordi dette landet er «mindre utviklet i industriell henseende»⁹⁸ Sambandsstatene er bare kreditorstat overfor Amerika.

«England,» skriver Schulze-Gaevernitz, «utvikler seg etter hvert fra en industristat til en kreditorstat. Trass i absolutt tilvekst i industriproduksjonen, ogsÃ¥ i utførselen av industriprodukter, stiger den relative betydning av rente- og dividendebeløpene, av emisjons-, kommisjons- og spekulasjonsfortjenestene for den samlede økonomi. Denne kjensgjerning er etter min mening det økonomiske grunnlag for det imperialistiske oppsving. Kreditor stÃ¥r i fastere forhold til debitor enn selgeren til kjøperen.»⁹⁹

Om Tyskland skrev utgiveren av berlintidsskriftet «Die Bank», A. Lansburgh. i 1911 i en artikkel om «den tyske rentierstat»:

«Tyskland ironiserer en ofte over den hang til rentierliv som fins i den franske befolkning, men en glemmer at forholdene i Tyskland, for sÃ¥ vidt det gjelder middelstanden, mer og mer begynner Ã¥ likne pÃ¥ de franske.»¹⁰⁰

Rentierstaten er den snyltende, råtnende kapitalismes stat, og denne omstendighet avspeiler seg med nødvendighet i alle sosialpolitiske forhold i vedkommende land, og i særdeleshet i de to hovedstrømninger i arbeiderbevegelsen. For å vise dette så anskuelig som mulig gir vi ordet til Hobson, som er det mest «tilforlatelige» vitne fordi en umulig kan ha ham mistenkt for «marxistisk ortodoksi»; dessuten er han engelskmann og godt kjent med dette landet, som er rikelig utstyrt med kolonier, finanskapital og imperialistisk erfaring.

Under det friske inntrykk av boerkrigen skildret Hobson sammenhengen mellom imperialismen og finansmennenes interesser, deres voksende profitt på kontrakter, leveranser osv. og skrev:

«De krefter som bestemmer kursen for denne utpregede snylterpolitikk, er kapitalistene; men de samme motiver har også sin virkning på visse arbeiderkretser. I mange byer er de viktigste industrigrener avhengige av regjeringsbestillinger, og imperialismen sentrene for metall- og skipsbygningsindustrien står ikke minst i samband med denne kjensgjerning. »

Ifølge Hobson var det to slags omstendigheter som svekket de gamle imperiers makt:

1. «økonomisk snylting» og
2. militær rekruttering av avhengige folkeslag.

«Først er det den økonomiske snyltingen, idet den herskende stat bruker sine provinser, kolonier og avhengige land til å berike sin herskende klasse og til bestikke sin underklasse, for at denne skal holde seg i ro.»

Vi kan legge til at forutsetningene for den økonomiske mulighet av en slik bestikkelse, likegyldig hvordan det går for seg, er høy monopolprofitt.

Om den andre omstendighet skriver Hobson:

«Til de merkeligste symptomer på imperialismens blindhet hører den sorgløshet som England, Frankrike og andre imperialistiske nasjoner viser når de innlater seg på denne farefulle avhengighet. England er her gått lengst. De fleste av de slag ved hvilke vi har erobret vårt indiske rike, er blitt utkjempet av armeer som besto av innfødte. I India, og i den siste tid også i Egypt, er det store staende hærer under kommando av engelskmenn; nesten alle de kriger som står i samband med våre afrikanske dominions, med unntak av den sørligste del, har innfødte ført for oss.»

Perspektivene for en oppdeling av Kina gir Hobson anledning til følgende økonomiske vurdering:

«De største deler av Vest-Europa ville i sÃ¥ fall fÃ¥ samme utseende og karakter som nÃ¥ deler av disse landene, f. eks. Sør-England, Rivieraen og de deler av Italia og Sveits som er preget av turister og rikmannsvillaer: en liten flokk rike aristokrater som mottar dividender og pensjoner fra det fjerne Østen, dernest en noe større gruppe av akademiske hÃ¥ndlangere og forretningsfolk, en masse tjenestefolk og arbeidere som er sysselsatt i transportvesenet og i disse stadier av produksjonen av mer lettfordervelige varer; alle de vesentlige industrigrener ville forsvinne, og de viktigste næringsmidler og industriprodukter ville flyte inn som tributt fra Asia og Afrika. Det er disse muligheter en enda større allianse av de vesteuropeiske stater gir oss gløtt inn i, en europeisk føderasjon av stormakter som istedenfor Ã¥ fremme sivilisasjonens sak tvert imot kunne framkalle den kolossale fare for et europeisk snyltesamfunn, en gruppe fremskredne industrinasjoner, hvis overklasse ville motta veldige tributter fra Asia og Afrika og med disse tributter underholde store tamme masser av underordnede, som ikke ville være sysselsatt i den alminnelige jordbruks og industriproduksjon. men med personlige tjenesteytelser eller med underordnet industriarbeid under kontroll av et nytt finansaristokrati. De som er tilbøyelig til Ã¥ avfeie en slik teori» (det burde stÃ¥ perspektiv), «kan bare tenke pa de Økonomiske og sosiale forhold i de distrikter i vÃ¥re dagers Sør-England som alt nÃ¥ er redusert til en slik stilling; de kan tenke pÃ¥ hvilken veldig utvidelse av dette systemet som ville bli mulig hvis Kina ble underkastet økonomisk kontroll av liknende grupper av finansmenn, av «kapitalgivere» og deres politiske og kommersielle funksjonærer, som ville presse profitt ut av det mektigste ennÃ¥ latente profittreservoar som verden noen sinne har kjent, for Ã¥ fortære denne profitten i Europa. Situasjonen er altfor innviklet, verdenskreftenes spill alt for uberegnelig til Ã¥ sannsynliggjøre den ene eller den andre tyding av framtiden i en enkelt retning, men de innflytelser som for tiden behersker Vest-Europas imperialisme, beveger seg i denne retning. og hvis de ikke stater pÃ¥ noen innflytelse i motsatt retning, hvis de ikke blir avledet til en annen side, sÃ¥ arbeider de nettopp i retning av en slik utgang.»¹⁰¹

Hobson har fullstendig rett: Hvis imperialismens krefter ikke møtte noen innflytelse i motsatt retning, så ville de nettopp føre til dette. Betydningen av «Europas forente stater» under den nåværende imperialistiske situasjon er her vurdert riktig. En burde bare legge til at også innenfor arbeiderbevegelsen «arbeider» opportunistene, som nå har vunnet en midlertidig seier i de fleste land, systematisk og iherdig i denne retning. Imperialismen, som betyr oppdeling av verden og utbytting ikke bare av Kina, og som betyr monopolistisk høye profitter for en håndfull av de rikeste land, skaper den økonomiske mulighet for å bestikke de øverste lag av proletariatet; dermed nærer, former og befester den opportunismen. En må likevel ikke overse de krefter som den sosialliberale Hobson naturligvis ikke ser, og som motvirker imperialismen i alminnelighet og opportunismen i særdeleshet.

Den tyske opportunisten Gerhard Hildebrand, som i sin tid ble ekskludert av partiet pÃ¥ grunn av sitt forsvar for imperialismen, men nÃ¥ saktens godt kunne være leder i Tysklands sÃ¥kalte «sosialdemokratiske» parti, supplerer Hobson utmerket idet han propaganderer for «Vest-Europas forente stater» (uten Russland) med det formÃ¥l Ã¥ gjennomføre «felles» aksjoner mot … negrene i Afrika, mot «den store islamittiske bevegelse», og som skulle opprettholde «en hær- og flÃ¥temakt av alle første rang» imot en «kinesisk-japansk koalisjon» osv.¹⁰²

Den skildring som Schulze-Gaevernitz gir av «den britiske imperialisme», avslører de samme snyltertrekk. Mens den britiske nasjonalinntekt ble omtrent fordoblet i Ã¥rene 1865-1898, ble «inntektene fra utlandet» nidoblet i samme tidsrom. Mens «de fargedes oppdragelse til arbeid» regnes til imperialismens «fortjenester» (og det gÃ¥r jo ikke uten tvang), sÃ¥ bestÃ¥r imperialismens «fare» i at Europa «velter alt arbeid i det hele tatt – først jordbruks- og gruvearbeid, seinere ogsÃ¥ det grovere industriarbeid – over pÃ¥ de fargede folkeslag og selv trekker seg tilbake til rentierrollen, hvorved det kanskje forbereder de fargede rasers økonomiske og derav følgende politiske frigjøring.»

I England blir stadig mer jord unndratt jordbruket og brukt til sport og fornøyelse for de rike. Skottland, heter det, er verdens mest aristokratiske playground (sportsplass), «det lever av sin fortid og av Mr. Carnegie» (den amerikanske milliardæren). Bare til veddeløp og revejakt bruker England 14 millioner pund om året (ca. 280 millioner kroner). Tallet på rentierer i England utgjør om lag en million. Prosenttallet for den produserende befolkning går tilbake:

Og den borgerlige gransker av «britisk imperialisme ved begynnelsen av det 20. Ã¥rhundre» er, nÃ¥r han taler om den engelske arbeiderklasse, tvunget til systematisk Ã¥ skjelne mellom de «øvre lag» av arbeiderne og de «egentlige proletariske lag». De øvre lag leverer medlemsmassene til kooperasjonen og fagforeningene, til idrettslagene og de utallige religiøse sekter. Tilpasset etter deres nivÃ¥ er ogsÃ¥ valgretten, som i England «fremdeles er begrenset nok til a holde de egentlig proletariske lag borte»!! For Ã¥ pynte pÃ¥ den engelske arbeiderklasses kÃ¥r pleier en bare Ã¥ snakke om dette øvre lag, som utgjør et mindretall av proletariatet; nÃ¥r det tales om arbeidsløsheten dreier det seg overveiende om et spørsmÃ¥l for London og de laveste proletariske lag, og dette lag har bare liten betydning i politisk henseende».¹⁰³ En burde egentlig ha sagt: og dette har bare liten betydning for de borgerlige politikusser og de «sosialistiske» opportunister.

Til de særtrekk ved imperialismen som knytter seg til de skildrede forhold, hører den minkende utvandring fra de imperialistiske land og den økende innvandring til disse land fra mer tilbakeliggende stater med lavere lønninger. Utvandringen fra England er, som Hobson bemerker, sunket siden 1884: i dette Ã¥ret utgjorde den 242 000 og i 1900 169 000. Utvandringen fra Tyskland nÃ¥dde sitt høydepunkt i tiÃ¥ret 1881—1890, nemlig 1 453 000, og sank i de følgende to tiÃ¥r til henholdsvis 544 000 og 341 000. Til gjengjeld steg tallet pÃ¥ arbeidere som kom til Tyskland fra Østerrike, Italia og Russland osv. Etter folketellingen i 1907 fantes det pÃ¥ dette tidspunkt 1 342 294 utlendinger i Tyskland, derav 440 800 industriarbeidere og 257 329 landarbeidere.¹⁰⁴ I Frankrike er arbeiderne i gruveindustrien «for en stor del utlendinger»: polakker, italienere, spaniere.¹⁰⁵ I Sambandsstatene fÃ¥r innvandrere fra Øst- og Sør-Europa de dÃ¥rligst betalte stillinger, mens de amerikanske arbeiderne utgjør den største prosentdel av formennene og de best betalte arbeidere.¹⁰⁶ Imperialismen har en tendens til Ã¥ utskille priviligerte kategorier ogsÃ¥ blant arbeiderne og skille dem ut fra proletariatets store masse.

Det mÃ¥ noteres at imperialismens tendens til Ã¥ splitte arbeiderne, til Ã¥ styrke opportunismen blant dem og skape en midlertidig forrÃ¥tnelse i arbeiderbevegelsen har vist seg i England lenge for slutningen av det 19. og begynnelsen av det 20. Ã¥rhundre. For to av de viktigste kjennetegn pÃ¥ imperialismen – stor kolonibesittelse og monopolstilling pÃ¥ verdensmarkedet – viste seg i England allerede fra midten av det 19. Ã¥rhundre. Marx og Engels fulgte gjennom Ã¥rtier systematisk sammenhengen mellom opportunismen i arbeiderbevegelsen og den engelske kapitalismes imperialistiske særdrag. Engels skrev f. eks. den 7, oktober 1858 til Marx:

«… det engelske proletariat blir faktisk mer og mer borgerlig, slik at denne mest borgerlige av alle nasjoner synes Ã¥ ville ende med Ã¥ ha et borgerlig aristokrati og et borgerlig proletariat ved siden av borgerskapet. Hos en nasjon som utbytter hele verden, er dette riktignok pÃ¥ sett og vis i sin orden.»

Nesten et kvart århundre seinere taler han i et brev av 11. august 1881 om «de verste av de engelske fagforeningene, som har solgt seg til borgerskapet eller i det minste lar seg lede av dettes betalte folk», og i et brev til Kautsky av 12. september 1882 skriver Engels:

«De spør meg hva de engelske arbeiderne tenker om kolonipolitikken? Å, de tenker akkurat det samme som om politikk i det hele tatt. Her fins det jo ikke noe arbeiderparti, det fins bare konservative og liberale radikale, og arbeiderne gÃ¥r villig med pÃ¥ Ã¥ nyte godt av Englands verdensmarkeds- og kolonimonopol.»¹⁰⁷ (Det samme sier Engels ogsÃ¥ i forordet til annen utgave av «Arbeiderklassens stilling i England», 1892.)

Her ser vi tydelig årsaker og følger.

Årsaker:

1. Vedkommende lands utbytting av hele verden;
2. Dets monopolstilling på verdensmarkedet;
3. Dets kolonimonopol.

Følger:

1. En del av det engelske proletariat blir borgerlig;
2. En del av proletariatet lar seg lede av folk som er kjøpt eller i hvert fall betalt av borgerskapet.

Imperialismen ved begynnelsen av det 20. århundre har fullført oppdelingen av verden mellom noen få stater, av hvilke hver enkelt nå utbytter en ikke mye mindre del av verden (regnet etter ekstraprofitt) enn England i 1858, hver inntar en monopolstilling på verdensmarkedet takket være trustene, kartellene og finanskapitalen samt kreditors forhold til debitor, hver av dem har til en viss grad et kolonimonopol (vi så at av alle koloniers 75 millioner kvadratkilometer er 65 millioner, eller 86 pst., konsentrert i hendene på 6 stormakter; 61 millioner, eller 81 pst., tilhører bare tre makter).

Det særmerkte ved situasjonen i dag er de økonomiske og politiske vilkÃ¥r som med nødvendighet skjerper opportunismens uforenlighet med arbeiderbevegelsens alminnelige og fundamentale interesser: Imperialismen, som for bare forelÃ¥ i spireform, har utviklet seg til det herskende system; de kapitalistiske monopoler har tilkjempet seg førsteplassen i samfunnsøkonomien og politikken; oppdelingen av verden er fullført, og pÃ¥ den andre siden ser vi istedenfor det ubestridte engelske monopol en liten gruppe imperialistmakters kamp om deltakelse i monopolet, en kamp som kjennetegner hele begynnelsen av det 20. Ã¥rhundre. Opportunismen kan nÃ¥ ikke lenger stÃ¥ som fullstendig seierherre i noe lands arbeiderbevegelse gjennom en lang rekke Ã¥rtier, som den gjorde i England i siste halvdel av det 19. arhundre. I en rekke land er opportunismen tvert imot blitt moden, overmoden og har rÃ¥tnet ved at den som sosialsjÃ¥vinisme er smeltet fullstendig sammen med den borgerlige politikk.¹⁰⁸

IX. KRITIKK AV IMPERIALISMEN

Med kritikk av imperialismen mener vi den videste betydning av dette ordet, den stilling som de forskjellige samfunnsklasser i samband med deres alminnelige ideologi inntar til imperialismens politikk.

PÃ¥ den ene siden de veldige dimensjoner som kjennetegner den pÃ¥ fÃ¥ hender konsentrerte finanskapital med sitt overmÃ¥te vidtforgrente og finmaskete nett av forbindelser og tilknytninger, en kapital som ikke bare underlegger seg de mellomstore og smÃ¥, men til og med de minste kapitalister og driftsherrer, pÃ¥ den andre siden den skjerpede kamp mot de andre nasjonalstatlige finansgrupper om verdens oppdeling og om herredømmet over andre land – alt dette medfører at alle besittende klasser i flokk og følge gÃ¥r over pÃ¥ imperialismens side. «Alminnelig» begeistring for dens perspektiver, rasende forsvar for imperialismen og forherligelse av den pÃ¥ alle mulige mÃ¥ter, det er tidens tegn. Imperialismens ideologi trenger ogsÃ¥ inn i arbeiderklassen. Denne klassen er ikke skilt fra de andre klasser med en kinesisk mur. NÃ¥r en med rette har kalt førerne for det nÃ¥værende sakalte «sosialdemokratiske» parti i Tyskland for «sosialimperialister», dvs. sosialister i ord og imperialister i gjerning, sÃ¥ mÃ¥ det bemerkes at Hobson allerede i 1902 gjorde oppmerksom pÃ¥ eksistensen av «fabianer-imperialister», som tilhørte det opportunistiske «Fabian Society» i England.

Borgerlige lærde og forfattere opptrer vanligvis som forsvarere for imperialismen i en noe tilslørt form, idet de søker å utviske imperialismens fullstendig herredømme og dens dype røtter, og i stedet trekker enkeltheter og underordnede detaljer i forgrunnen for derved å bortlede oppmerksomheten fra det vesentlige, til fordel for «reformprosjekter» som ikke kan tas alvorlig, som f. eks. politikontroll med truster og banker osv. Sjeldnere opptrer de kyniske, åpenlyse opportunister som har mot til å innrømme det tåpelige i å ville reformere imperialismens grunnegenskaper.

Vi skal ta et eksempel: I tidsskriftet «Weltwirtschaftliches Archiv» legger de tyske imperialister vinn på å følge de nasjonale frihetsbevegelser i koloniene, naturligvis særlig i de ikke-tyske. De registrerer gjæringen og protestene i India, urolighetene i Natal (Sør-Afrika), nederlandsk India osv. I en notis om den engelske beretning fra den konferanse av undertrykte nasjoner og raser som fant sted 28.-30. juni 1910 og der det deltok representanter for forskjellige folkeslag under fremmedherredømme i Asia, Afrika og Europa, skriver en av disse imperialister i en vurdering av de talene som ble holdt på konferansen:

«Imperialismen mÃ¥ bekjempes, heter det. De herskende stater skal anerkjenne de undertvungne folks rett til selvstyre, og en internasjonal domstol skal overvÃ¥ke hÃ¥ndhevelsen av de avtaler som sluttes mellom stormaktene og de svakere nasjoner. Ut over disse fromme ønsker kommer man ikke. Vi ser ikke tegn til erkjennelse av at imperialismen er uløselig forbundet med kapitalismen i dens naværende form og derfor (!!) like lite noen erkjennelse av at en direkte kamp mot imperialismen i dens nÃ¥værende form er hÃ¥pløs, hvis en da ikke innskrenker seg til Ã¥ opptre mot særlig stygge utskeielser.»¹⁰⁹

Da det er et bedrag, et «fromt onske» å ville reformere imperialismens grunnlag, og da de borgerlige representanter for de undertrykte nasjoner «ikke kommer ut over dette», går den borgerlige representant for den undertrykkende nasjon ikke «ut over dette», men bakover, til underdanighet overfor imperialismen, en underdanighet som pyntes på med «vitenskapelige» pretensjoner. Det er også en slags «logikk»!

Spørsmålene om hvorvidt en endring av imperialismens grunnlag er mulig gjennom reformer, om en skal gå framover mot en videre tilspissing og utdyping av de motsetninger den har skapt, eller tilbake mot en avsvekkelse av dem, det er grunnspørsmalene for en kritikk av imperialismen. Da reaksjon over hele linjen og forsterket nasjonal undertrykking hører til imperialismens politiske særegenheter sammen med finansoligarkiets herredømme og opphevelsen av frikonkurransen, så opptrer det i nesten alle imperialistiske land i begynnelsen av det 20. århundre en småborgerlig-demokratisk opposisjon mot imperialismen. Og det brudd med marxismen som Kautsky og den vidt utbredte internasjonale kautskyisme har foretatt, består nettopp i at Kautsky ikke bare har unnlatt og ikke evnet å imøtegå denne småborgerlige, reformistiske, i sitt økonomiske grunnlag reaksjonære opposisjon, men at han tvert imot praktisk har slått seg sammen med dem.

I Sambandsstatene skapte den imperialistiske krigen mot Spania 1898 «anti-imperialistenes» opposisjon, disse det borgerlige demokratis siste mohikanere som kalte denne krigen «forbrytersk», anså anneksjon av fremmede land for grunnlovstridig og kalte behandlingen av Aguinaldo, føreren for de innfødte på Filippinene, et «sjåvinistisk bedrag» (en hadde først lovt ham frihet for hans land og siden landsatt amerikanske tropper og annektert Filippinene), de siterte Lincolns ord:

«NÃ¥r hvite styrer seg selv, sÃ¥ er det selvstyre; nÃ¥r de ikke bare styrer seg selv, men ogsa andre, sa er det ikke lenger selvstyre, men despoti.»¹¹⁰

Men så lenge hele denne kritikken vek tilbake, for å erkjenne imperialismens uleselige sammenheng med trustene og altså med kapitalismens grunnlag, så lenge den var redd for å slutte seg til de krefter som er skapt av storkapitalismen og dens utvikling, så lenge ble denne kritikken et «fromt ønske».

Av samme slag er Hobsons grunninnstilling i hans kritikk av imperialismen. Hobson foregrep Kautsky, idet han vendte seg mot «imperialismens uunngÃ¥elighet» og pÃ¥beropte seg nødvendigheten av Ã¥ «heve befolkningens forbruksevne» (under kapitalismen!). Et smÃ¥borgerlig standpunkt i kritikken av imperialismen, av bankenes allmakt, finansoligarkiet osv. inntas ogsÃ¥ av de flere ganger siterte forfattere Agand, A. Lansburgh, L. Eschwege, og blant de franske forfattere av Victor Berard, som i 1900 ga ut den overflatiske bok «England og imperialismen». Alle disse, som slett ikke gir seg ut for marxister, stiller frikonkurransen og demokratiet opp mot imperialismen, fordømmer Bagdadbane-eventyret som fører til konflikter og krig, uttaler «fromme onsker» om fred osv. – inklusive de internasjonale emisjoners statistikker A. Neymarck, som i 1912, idet han regner opp de hundrevis av milliarder francs i «internasjonale» verdipapirer, utbryter:

«Er det mulig at freden kan bli brutt? … at en med disse uhyre tall ville risikere Ã¥ sette i gang en krig? »¹¹¹

Hos borgerlige økonomer er en slik naivitet ikke noe merkelig, for dem er det til og med en fordel å spille troskyldige og snakke med alvorlige miner om fred under imperialismen. Men hva er det igjen av marxismen hos Kautsky når han i 1914, 1915 og 1916 inntar det samme borgerlig-reformistiske standpunkt og hevder at «alle» (imperialister, angivelige sosialister og sosialpasifister) er «enige» i spørsmål om freden? Istedenfor en analyse og avsløring av imperialismens dyptgående motsetninger ser vi bare det reformistiske «fromme ønske» om å gå utenom disse motsetningene, å bortforklare dem.

Her er et lite eksempel på Kautskys økonomiske kritikk av imperialismen. Han tar tallene for Englands utenrikshandel med Egypt i årene 1872 og 1912; det viser seg at denne inn- og utførselen vokste langsommere enn Englands samlede inn- og utførsel. Og av dette slutter Kautsky:

«Vi har ingen grunn til Ã¥ anta at den (Englands handel med Egypt) ville ha vokst mindre uten den militære besettelsen av Egypt, alene under innflytelse av de økonomiske faktorers styrke.» «Disse ekspansjonsbestrebelser (kapitalens) fremmes best ikke ved imperialismens voldsmetoder, men ved fredelig demokrati ».¹¹²

Dette resonnement, som hermes i mangfoldige variasjoner av Kautskys russiske våpendrager (og russiske beskyttere av sosialsjåvinismen) herr Spektator, danner grunnlaget for hans kritikk av imperialismen; vi må derfor komme nærmere inn på det. Vi begynner med et sitat fra Hilferding, hvis slutninger Kautsky flere ganger, også i april 1915, har betegnet som «alminnelig anerkjent av alle sosialistiske teoretikere».

«… Det er ikke proletariatets sak,» skriver Hilferding, «å stille den overvunne politikk fra frihandelens og statsfiendtlighetens æra opp mot den mer fremskredne kapitalistiske politikk. Proletariatets svar pÃ¥ finanskapitalens økonomiske politikk, imperialismen, kan ikke være frihandelen, det kan bare være sosialismen. Ikke det idealet som nÃ¥ er blitt reaksjonært: tilbake til frikonkurransen, men ene og alene fullstendig opphevelse av konkurransen ved Ã¥ overvinne kapitalismen kan nÃ¥ være mÃ¥let for den proletariske politikk.»¹¹³

Kautsky har brutt med marxismen, idet han for finanskapitalens tidsalder forfekter et «ideal som nÃ¥ er blitt reaksjonært», nemlig det «fredelige demokrati», «bare de økonomiske faktorers styrke» – for objektivt fører dette idealet oss tilbake, fra den monopolistiske til den ikkemonopolistiske kapitalisme; det er et reformistisk bedrag.

Handelen med Egypt (eller med en annen koloni eller halvkoloni) «ville ha» vokst sterkere uten militær besettelse, uten imperialisme, uten finanskapital. Hva betyr det? Betyr det at kapitalismen ville ha utviklet seg raskere hvis frikonkurransen ikke var blitt innskrenket, hverken ved monopoler overhodet eller ved finanskapitalens «forbindelser» eller trykk (hvilket også betyr monopol) eller ved enkelte lands monopolistiske kolonibesettelse?

Noen annen mening kan Kautskys resonnement ikke ha, og denne: «meningen» er en meningsløshet. La oss anta at Kautskys påstand var riktig, at kapitalismen og handelen ville utvikle seg raskere under fri konkurranse, uten monopoler av noe slag. Men jo hurtigere utviklingen av handelen og kapitalismen går, dess hurtigere foregår den konsentrasjon av produksjon og kapital som skaper monopolet. Og monopolene er jo allerede skapt nettopp av frikonkurransen! Selv om monopolene nå har begynt bli en bremse på utviklingen, så er dette likevel ikke noe argument til fordel for frikonkurransen, som er blitt umulig etter at den har skapt monopolet.

Hvordan en så snur og vender på Kautskys betraktninger, kommer det likevel ikke noe annet ut av dem enn reaksjonær innstilling og borgerlig reformisme.

Hvis en korrigerte denne betraktningen og sa, som Spektator gjør: de engelske koloniers handel med England utvikler seg nÃ¥ langsommere enn deres handel med andre land – sÃ¥ ville heller ikke dette redde Kautsky. For England rammes ogsÃ¥ av monopolet, ogsÃ¥ av imperialismen, bare andre lands (Amerikas, Tysklands). Som original art: de produkter som beskyttes, er nettopp de som kan eksporteres (Engels har allerede pÃ¥pekt dette i «Kapitalen», bd. III). Det systemet som er særegent for finanskapitalen og kartellene – Ã¥ eksportere varer til underpriser, «dumping», som engelskmennene sier, er ogsÃ¥ kjent: i innlandet selger kartellene sine produkter til monopolhøye priser, mens de i utlandet selger dem til spottpris for Ã¥ undergrave konkurransen og øke sin egen produksjon til det ytterste osv. Hvis Tysklands handel med engelske kolonier utvikler seg raskere enn Englands, sÃ¥ beviser det bare at den tyske imperialisme er friskere, sterkere, bedre organisert og høyere utviklet enn den engelske, men det beviser ingen mÃ¥te frihandelens «overlegenhet» , for her er det ikke frihandel som kjemper mot vernetoll og koloniavhengighet, men imperialisme som kjemper mot imperialisme, monopol mot monopol, finanskapital mot finanskapital. Den tyske imperialismes overlegenhet over den engelske er sterkere enn kolonigrensenes og vernetollens mur; Ã¥ konstruere et «argument» for frihandel og «fredelig demokrati» av dette er barnaktig, det er Ã¥ glemme fundamentale egenskaper og grunntrekk hos imperialismen, det er det samme som Ã¥ sette spissborgerlig reformisme i marxismens sted.

Det er interessant at tilmed den borgerlige økonom A. Lansburgh, som kritiserer imperialismen akkurat like spissborgerlig som Kautsky, iallfall bruker handelsstatistikken på en mer vitenskapelig måte. Han sammenlikner ikke et enkelt tilfeldig valgt land og bare en koloni med andre land, men han sammenlikner et imperialistisk lands eksport 1) til de land som er finansielt avhengige av det og låner penger av det, og 2) til land som er finansielt uavhengige. Han kommer til følgende resultat:

Eksport fra Tyskland (i millioner mark)

til land som er finansielt avhengige av Tyskland:

til land som er finansielt uavhengige av Tyskland:

Lansburgh har ikke addert og har derfor merkelig nok ikke oppdaget at disse tallene, hvis de overhodet beviser noe, bare går imot ham; for eksporten til de finansielt avhengige land steg, om ikke særlig mye, si dog noe sterkere enn eksporten til de finansielt uavhengige land (vi understreker hvis, for Lansburghs statistikk er langt ifra fullstendig).

Angående sammenhengen mellom eksport og lån skriver Lansburgh:

«I Ã¥rene 1890-1891 ble et rumensk lÃ¥n overtatt av tyske banker, som allerede i de foregÃ¥ende Ã¥r hadde utbetalt forskudd pÃ¥ det. LÃ¥net skulle hovedsakelig brukes til anskaffelse av jernbanemateriell som ble kjøpt i Tyskland. I 1891 utgjorde Tysklands eksport til Romania 55 millioner mark. Neste Ã¥r sank den til 39,4 millioner, for deretter med avbrytelser Ã¥ gÃ¥ ned til 25,4 millioner (i 1900). Først i de aller siste Ã¥r er beløpet fra 1891 nÃ¥dd igjen – takket være et nytt lÃ¥n.

Tysklands eksport til Portugal steg som følge av lånene i 1888-89 til 21,2 millioner mark (i 1890), sank i de følgende to år til 16,2 og 7,4 millioner, og først i 1903 nådde den opp på sin gamle høyde igjen.

Enda grellere artet forholdene seg i handelen mellom Tyskland og Argentina. Som folge av lånene i 1888 og 1890 utgjorde Tysklands eksport til Argentina i 1889 60,7 millioner mark. Ti år senere utgjorde eksporten bare 18,6 millioner mark, altså ikke en tredjedel. Først i 1901 ble høydepunktet fra 1889 overskredet for første gang, hvilket hang sammen med overtakelsen av nye stats- og bylån til bygging av elektrisitetsverk og andre kredittytelser.

Eksporten til Chile steg som følge av lÃ¥net i 1889 til 45,2 millioner mark (1892) og falt to Ã¥r etter til 22,5 millioner. Etter at de tyske bankene hadde overtatt et nytt lÃ¥n i 1906, steg eksporten til 84,7 millioner mark (i 1907), for allerede i 1908 igjen Ã¥ falle til 52,4 millioner.» ¹¹⁴

Av disse kjensgjerninger utleder Lansburgh den trøsterike småborgerlige moral: hvor usikker og uregelmessig er ikke den eksporten som er knyttet til lån, hvor galt er det ikke å utføre kapital til utlandet istedenfor «naturlig» og «harmonisk» å fremme dens hjemlige industri, hvor «dyre» er ikke de bestikkelsessummer som Krupp må ut med ved de utenlandske lån osv. Men kjensgjerningene taler sitt tydelige språk: eksportøkningen har nettopp sammenheng med finanskapitalens svindelmanøvrer, den gir seg en god dag i borgerlig moral og flår offeret to ganger: først ved profitt på lånet og så ved profitt på samme lån når det brukes til innkjøp av de Kruppske fabrikater eller stålsyndikatets jernbanemateriell osv.

Vi gjentar: vi anser på ingen måte Lansburghs statistikk for fullstendig, men den måtte anføres; for den er mer vitenskapelig enn Kautskys og Spektators, da Lansburgh er inne på den riktige behandling av spørsmålet. For å kunne vurdere finanskapitalens betydning for eksporten osv, må en påvise eksportens sammenheng spesielt og utelukkende med finansmennenes manøvrer, spesielt og utelukkende med avsetning av kartellproduktene osv. Men rett og slett å sammenlikne kolonier med ikke-kolonier, den ene imperialisme med den andre, en halvkoloni eller koloni (Egypt) med alle andre land, det er å tilsløre og omgå selve tingenes kjerne.

Kautskys teoretiske kritikk av imperialismen har derfor ingenting felles med marxismen, den kan derfor bare brukes som utgangspunkt for propaganda for fred og enighet med opportunister og sosialsjåvinister, fordi denne kritikken nettopp går utenom og tilslører imperialismens dypeste og mest grunnleggende motsetninger, motsetninger mellom monopolene og den samtidig eksisterende frikonkurranse, mellom finanskapitalens kjempemessige «transaksjoner» (og kjempemessige profitt) og den «ærlige» handel på det frie marked, mellom karteller og truster på den ene siden og den ikke-kartellerte industri på den andre osv.

Akkurat like reaksjonær er Kautskys oppfunnede famøse teori om «ultra-imperialismen», som vi har sett. En kan bare sammenlikne hans betraktninger over dette emne fra 1915 med Hobsons fra 1902. Kautsky:

«om det ikke skulle være mulig at den nÃ¥værende imperialistiske politikk ble fortrengt av en ny, ultraimperialistisk, som erstattet den innbyrdes kamp mellom de nasjonale finanskapitaler med den internasjonalt sammensluttede finanskapitals felles utbytting av verden. En slik nye fase i kapitalismen er i hvert fall tenkelig. Til Ã¥ avgjøre om den kan gjores til virkelighet, mangler ennÃ¥ de nødvendige forutsetninger.»¹¹⁵

Hobson:

«Kristendommen, som sÃ¥ledes er trengt inn i noen fÃ¥ store imperier, hvorav hvert behersker et følge av usiviliserte kolonier og avhengige land, forekommer mange mennesker a være høyst lovmessig utviklet av nÃ¥tidens tendenser, samtidig som den forekommer dem Ã¥ gi det beste hÃ¥p om en varig fred pÃ¥ interimperialismens trygge grunn.»¹¹⁶

Kautsky har altsÃ¥ kalt det ultra-imperialisme eller over-imperialisme som Hobson 13 Ã¥r før kalte interimperialisme eller mellom-imperialisme. Bortsett fra oppfinnelsen av et nytt lærd ord som er laget ved Ã¥ erstatte en latinsk forstavelse med en annen, bestÃ¥r framsteget i den «vitenskapelige» tenkning hos Kautsky bare i at han vÃ¥ger Ã¥ gi ut for marxisme noe som Hobson egentlig framstiller som engelske prestemenns hykleri. Etter boerkrigen var det ganske naturlig for denne aktverdige stand Ã¥ innstille sine bestrebelser pÃ¥ Ã¥ trøste de engelske smÃ¥borgere og arbeidere, som det ikke var falt sÃ¥ fÃ¥ av i kampene i Sør-Afrika, og som med økte skatter mÃ¥tte betale hva det kostet Ã¥ sikre de engelske finansmennene økt profitt. Og hvilken trøst kunne være bedre enn den at imperialismen ikke var sÃ¥ ille, at den nærmet seg inter (eller ultra-) imperialismen, som var i stand til Ã¥ sikre varig fred? Hvilke gode hensikter de engelske prestene og den søtladne Kautsky enn har hatt – den objektive, dvs. virkelige sosiale betydning av hans «teori» er ene og alene denne: pÃ¥ høyst reaksjonær vis Ã¥ trøste massene med hÃ¥pet om at en varig fred er mulig under kapitalismen, idet en avleder oppmerksomheten fra nÃ¥tidens skarpe motsetninger og tilspissede problemer og retter den mot en eller annen foregitt, ny, framtidig «ultraimperialismes» forløyede perspektiver. Et bedrag mot massene og ingenting annet, det er innholdet i Kautskys «marxistiske» teori.

Det er faktisk tilstrekkelig å tenke på alminnelig kjente og ubestridelige kjensgjerninger for å overbevise seg om hvor falske de perspektiver er som Kautsky søker å bibringe Tysklands (og andre lands) arbeidere. En kan f. eks. ta India, Indo-Kina og Kina. Som kjent utbyttes disse tre koloniale og halvkoloniale land med en befolkning pa 6-700 millioner av finanskapitalen i noen imperialistiske makter: England, Frankrike, Japan, Sambandsstatene osv. La oss anta at disse imperialistiske stater sluttet forbund med hverandre for å beskytte eller utvide sine besittelser, interesser og «innflytelsessfærer» i disse asiatiske land. Det ville være «inter-imperialistiske» eller «ultra-imperialistiske» forbund. La oss anta at alle imperialistiske makter sluttet et forbund for å oppdele de nevnte asiatiske land mellom seg på «fredelig» vis. Det ville være en «internasjonalt sammensluttet finanskapital». Virkelige eksempler på slike forbund finner vi i det 20. århundres historie, f, eks. i maktenes forhold til Kina. Og nå er spørsmålet om det er «tenkelig» at slike forbund, under forutsetning av kapitalismens beståen (og den forutsetter Kautsky nettopp), kunne bli av lengre varighet, om de ville utelukke gnidninger, konflikter og kamp i alle mulige former?

Det er tilstrekkelig å stille spørsmålet klart for å se at det bare kan besvares benektende. For under kapitalismen er ethvert annet grunnlag for oppdelingen av interesse- og innflytelsesfærer, av kolonier osv. enn de oppdelende parters makt, deres alminnelig-økonomiske, finansielle, militære og øvrige makt, ikke tenkelig. Men de deltakendes styrke endrer seg ujevnt; for en jevn utvikling av de enkelte foretak, truster, industrigrener og land er umulig under kapitalismen. For et halvt århundre siden var Tyskland et ynkelig null hvis en sammenliknet dets kapitalistiske styrke med det daværende Englands; det samme gjaldt Japan i sammenlikning med Russland. Er det «tenkelig» at styrkeforholdet mellom de imperialistiske makter vil være _u_forandret etter ti, tjue års forløp? Absolutt utenkelig.

«Inter-imperialistiske» eller «ultra-imperialistiske» forbund – uansett i hvilken form disse forbundene er inn orn det er som en imperialistisk koalisjon mot en annen imperialistisk koalisjon, eller som et alminnelig forbund av alle imperialistiske makter – mÃ¥ derfor i den kapitalistiske virkelighet og ikke i den banale spissborgerfantasien til engelske prester eller den tyske «marxist» Kautsky nødvendigvis bare være «pusterom» mellom kriger. Fredelige forbund forbereder kriger og vokser i sin tur fram av kriger, idet begge betinger hverandre og skaper en veksling mellom formene for fredelig og ufredelig kamp pÃ¥ en og samme jordbunn: verdensøkonomiens og verdenspolitikkens imperialistiske sammenheng og vekselforhold. Men for Ã¥ berolige arbeiderne og forsone dem med sosialsjÃ¥vinistene, som er gÃ¥tt over pÃ¥ borgerskapets side, river den vise Kautsky det ene ledd i den sammenhengende kjede løs fra det andre, skiller det fredelige (og ultra-imperialistiske, ja ultraultra-imperialistiske) forbund av i dag mellom alle makter til «pasifisering» av Kina (tenk bare pÃ¥ nedkjempingen av bokseropprøret) fra den fredelige konflikt av i morgen, som atter i overmorgen forbereder et «fredelig» alminnelig forbund til oppdeling av f. eks. Tyrkia osv, osv. istedenfor den levende sammenheng mellom periodene med imperialistiske fred og periodene med imperialistiske kriger disker Kautsky opp for arbeiderne med døde abstraksjoner for Ã¥ forsone dem med deres «døde» førere.

Amerikaneren Hill skjelner i forordet i sin bok: «A History of Diplomacy in the International Development of Europe» mellom følgende perioder i diplomatiets nyere historie:

1. Revolusjonens æra;
2. Den konstitusjonelle bevegelse;
3. VÃ¥re dagers «handels-imperialisme»¹¹⁷

En annen forfatter inndeler framstillingen av Storbritannias «verdenspolitikk» siden 1870 i fire perioder, nemlig:

1. Den første asiatiske periode – kamp mot Russlands framtrengen i Sentral-Asia i retning av India;
2. Den afrikanske periode – (omkring 1885-1902) – kamp mot Frankrike om oppdelingen av Afrika (Fashoda-affæren 1898 – pÃ¥ et hengende hÃ¥r krig med Frankrike);
3. Den andre asiatiske periode – overenskomst med Japan mot Russland, og
4. Den «europeiske» periode – hovedsakelig rettet mot Tyskland.¹¹⁸

«De politiske forpostfektninger utkjempes pÃ¥ det finansielle omrÃ¥de» – skrev bankmannen Riesser allerede i 1905, og pekte pÃ¥ hvorledes den franske finanskapital ved operasjoner i Italia forberedte det politiske forbund mellorn disse to land, og hvorledes en konflikt mellom England og.Tyskland om Persia og mellom alle europeiske kapitaler om de kinesiske lÃ¥n utviklet seg. Slik er den levende virkelighet nâr det gjelder de fredelige «ultra-imperialistiske» forbund i deres uløselige sammenheng med de alminnelige imperialistiske konflikter.

Kautskys tilsløring av imperialismens dypeste motsetninger, en framgangsmÃ¥te som uunngÃ¥elig fører til skjønnmaling av imperialismen, setter sine spor ogsÃ¥ i hans kritikk av imperialismens politiske sider. Imperialismen er finanskapitalens og monopolenes epoke, som overalt streber mot herredømme, men ikke mot frihet. Reaksjon over hele linjen, likegyldig under hvilke politiske systemer, den ytterste tilspissing av motsetningene ogsÃ¥ pÃ¥ dette omrÃ¥de – det er resultatet av disse tendenser. Særlig skjerpes ogsÃ¥ den nasjonale undertrykking og jakten etter anneksjoner, dvs. krenking av nasjonal uavhengighet (for anneksjon er jo ikke noe annet enn krenking av nasjonal selvbestemmelsesrett). Med rette framhever Hilferding imperialismens sammenheng med den økte nasjonale undertrykking:

«Men selv i de nyÃ¥pnede land,» skriver han, skjerper den importerte kapitalisme motsetningene, og i de forskjellige folkeslag hvis nasjonale bevissthet holder pÃ¥ Ã¥ vÃ¥kne, skaper den en stadig voksende motstand mot inntrengerne, en motstand som lett kan bli til farlige rÃ¥dgjerder mot fremmedkapitalen. De gamle sosiale forhold revolusjoneres fullstendig: den tusenÃ¥rige isolasjon i agrartilstand hos «nasjonene uten historie» sprenges, og de dras selv inn i den kapitalistiske malstrøm. Kapitalismen gir selv etter hvert de underkuede midlene i hende til Ã¥ frigjøre seg. Det mÃ¥let som engang var det høyeste for de europeiske nasjoner: Å skape den enhetlige nasjonalstaten som middel for økonomisk og kulturell frihet, blir ogsÃ¥ disse folks mÃ¥l. Denne nasjonale uavhengighetsbevegelse truer den europeiske kapital nettopp i dens mest verdifulle og lovende utbyttingsomrÃ¥der, og den europeiske kapitalen kan i stadig høyere grad bare opprettholde sitt herredømme ved stadig Ã¥ øke sine voldsmidler.¹¹⁹

Det må tilføyes at ikke bare i de nyåpnede, men også de gamle land fører imperialismen til anneksjoner, til økt nasjonal undertrykking og følgelig til økt motstand. Kautsky bestrider at imperialismen styrker den politiske reaksjon, for å tilsløre det problemet som er blitt brennende, nemlig at i imperialismens epoke er enhet med opportunistene umulig. Han tar avstand fra anneksjoner, men gir sine innvendinger en form som gjør dem så lite krenkende, så lett akseptable som mulig for opportunistene. Enda han vender seg umiddelbart til det tyske publikum, skjuler han nettopp det viktigste og mest aktuelle, f. eks. at Elsas-Lothringen er en tysk anneksjon. Til bedømmelse av denne «feil i tankegangen» hos Kautsky anfører vi her et eksempel. La oss anta at en japaner fordømmer amerikanernes anneksjon av Filippinene. så er spørsmålet: er det vel særlig mange som vil tro at dette skjer av avsky for anneksjoner overhodet, og ikke snarere fordi han selv ønsker å annektere disse øyene? Og må det ikke innrømmes at japanernes «kamp» mot anneksjoner bare kan anerkjennes som oppriktig og politisk ærlig hvis den vender seg mot Japans anneksjon av Korea og krever rett for Korea til a løsrive seg fra Japan?

Både Kautskys teoretiske analyse av imperialismen og hans økonomiske og politiske kritikk av imperialismen er fullstendig fylt av en ånd som er absolutt uforenlig med marxismen, som visker ut og glatter over de mest fundamentale motsetninger og legger an på å bevare den vaklende enhet med opportunismen i den europeiske arbeiderbevegelse for enhver pris.

X. IMPERIALISMENS PLASS I HISTORIEN

Vi har sett at imperialismen etter sitt ekonomiske innhold er monopolistisk kapitalisme. Allerede dermed er imperialismens historiske plassering bestemt; for monopolet, som vokser opp på frikonkurransens jordbunn, født nettopp av frikonkurransen, er overgangen fra den kapitalistiske til en høyere økonomisk samfunnsordning. Det er særlig fire grunntrekk ved monopolene eller hovedforeteelser i den monopolistiske kapitalisme som må framheves fordi de er særlig karakteristiske for den epoken vi befatter oss med.

For det første: Monopolet er oppstått av produksjonens konsentrasjon på et meget høyt utviklingstrinn. Det er kapitalistenes monopolistiske sammenslutninger: karteller, syndikater og truster. Vi har sett hvilken veldig rolle de spiller i nåtidens økonomiske liv. Ved begynnelsen av det 20. århundre fikk monopoler fullstendig overtaket i de fremskredne land, og selv om de første steg til kartelldannelser ble gjort i land med høy vernetoll (Tyskland, Amerika), så kunne England med sitt frihandelssystem bare kort tid etter oppvise den samme grunnleggende kjensgjerning: monopolenes oppståen av produksjonens konsentrasjon.

For det annet: Monopolene har i forsterket grad ført til beslagleggelse av de viktigste rÃ¥stoffkilder, særlig i de kapitalistiske samfunns viktigste – og sterkest kartellerte industrier: kull- og jernindustrien. Den monopolistiske besittelse av de viktigste rÃ¥stoffkilder har økt storkapitalens makt i enorm grad og skjerpet motsetningene mellom de kartellerte og ikke-kartellerte industrier.

For det tredje: Monopolet er vokst fram av bankene. Bankene har forvandlet seg fra beskjedne formidlere til finanskapitalens monopolinnehavere. Tre, fire, fem storbanker har i hvert av de kapitalistiske høyest utviklede land skapt en «personalunion» mellom industri- og bankkapitalen og har konsentrert på sine hender hele rådveldet over milliarder og atter milliarder, over storparten av alle landets kapitalverdier og pengeinntekter. Finansoligarkiet, som uten unntak spinner et tett nett av avhengighetsforhold over alle økonomiske og politiske institusjoner i det moderne borgerlige samfunn, er det krasseste utslag av dette monopolet.

For det fjerde: Monopolet er oppstÃ¥tt av kolonipolitikken.Til de tallrike gamle «motiver» for kolonipolitikken føyde finanskapitalen kampen om rÃ¥stoffkildene, om kapitaleksport, om «innflytelsessfærer» – dvs. omrÃ¥der for lønnsomme forretninger, konsesjoner og monopolprofitter osv. – og endelig kampen om det økonomiske omrÃ¥de i det hele tatt. Da f.eks de europeiske makter bare hadde en tiendedel av Afrika som sine kolonier – slik det var tilfelle ennÃ¥ i 1876 -, da kunne kolonipolitikken utfolde seg i ikke-monopolistisk form, kunne sÃ¥ og si sette seg i besittelse av disse landene «pÃ¥ fribyttevis». Men da ni tiendedeler av Afrika alt var besatt (omkring 1900), da hele verden var delt, de begynte uungÃ¥elig den monopolistiske kolonibesettelses tidsaldre, og følgelig en særlig skjerpet kamp om oppdeling og nyoppdeling av verden.

Det er alminnelig kjent i hvor høy grad monopolkapitalismen har skjerpet alle kapitalismens motsetninger. Det er tilstrekkelig å vise til de stigende priser og kartellenes trykk. Denne skjerpingen av motsetningene utgjør den mektigste drivkraft i den historiske overgangsperiode som ble innledet med den internasjonale finanskapitals endelige seier.

Monopoler, oligarki, streben etter herredømme istedenfor etter frihet, og et fÃ¥tall rike og mektige nasjoners utbytting av et stadig større antall smÃ¥ eller svake nasjoner – alt dette skapte de kjennetegn hos imperialismen som gjør at vi karakteriserer den som snyltende eller rÃ¥tnende kapitalisme. Mer og mer plastisk trer en av imperialismens tendenser fram – skapelsen av «rentierstaten», Ã¥gerstaten, hvis borgerskap mer og mer lever av kapitaleksport og «kupongklipping». Det ville være feilaktig Ã¥ tro at denne tendens til indre forrÃ¥tnelse utelukker en hurtig vekst i kapitalismen; slett ikke. Enkelte industrigrener, enkelte lag av borgerskapet og enkelte land viser i imperialismens tidsalder sterkere og svakere snart den ene og snart den andre av disse tendenser. I det store og hele vokser kapitalismen betydelig raskere enn tidligere. Denne vekst er imidlertid ikke bare i alminnelighet mer og mer ujevn, men ujevnheten viser seg ogsÃ¥ særlig ved indre forrÃ¥tnelse i de rikeste kapitalistiske land (som England).

Om farten i den økonomiske utvikling i Tyskland sier Riesser, forfatteren av et verk om de tyske storbanker:

«Framsteget i den forrige periode (1848-1870) som ikke var akkurat langsomt, forholder seg til den fart hvormed Tysklands samlede økonomi og dermed det tyske bankvesen utviklet seg i denne periode (1870-1905), omtrent som postvognens tempo i det hellige romerske rikes Tyskland til den hastighet som presteres av den moderne automobil hvis forbisusing riktignok ofte truer ikke bare fredelige fotgjengere, men ogsÃ¥ passasjerene.»¹²⁰

Men nettopp fordi denne finanskapital har vokst sÃ¥ uvanlig fort, har den pÃ¥ sin side ikke noe imot Ã¥ gÃ¥ over til en «roligere» besittelse av de kolonier som – ikke alltid med fredelige midler mÃ¥ tas fra de mer kolonirike land. I Sambandsstatene gikk den økonomiske utvikling i de siste Ã¥rtier enda hurtigere enn selv i Tyskland, og nettopp derfor kom snyltertrekkene i den nyeste amerikanske kapitalisme særlig grelt til syne. PÃ¥ den andre siden viser en sammenlikning mellom f. eks. det republikanske amerikanske borgerskap og det monarkistiske japanske eller tyske at selv sÃ¥ stor politisk forskjell avsvekkes i høyeste grad i imperialismens tidsalder – ikke fordi den i seg selv er uten betydning, men fordi det i alle disse tilfeller dreier seg om et borgerskap med utpregede snyltetrekk.

Det at kapitalistene i en av de mange industrigrener eller i et av de mange kapitalistiske land osv. oppnår stor monopolprofitt, gir dem økonomisk mulighet til å bestikke visse lag av arbeiderne, ja forbigående til og med et betydelig mindretall av dem og dermed dra dem over på borgerskapet i vedkommende industris eller vedkommende nasjons side mot alle de andre. Denne tendens forsterkes ved den skjerpende motsetning mellom de imperialistiske nasjoner angående verdens oppdeling. Det består saledes en forbindelse mellom imperialismen og opportunismen, en foreteelse som tidligst og sterkest kom til syne i England, fordi visse imperialistiske trekk i utviklingen her opptrådte langt tidligere enn i andre land.

Mange forfattere, f. eks. L. Martov, ynder Ã¥ gÃ¥ utenom den kjensgjerning at det bestÃ¥r en sammenheng mellom imperialismen og opportunismen i arbeiderbevegelsen, skjønt denne kjensgjerning nÃ¥ er særlig iøynefallende – og det skjer med «offisielt-optimistiske» argumenter (i flukt med Kautsky og Huysmans) av denne art: saken ville være hÃ¥pløs for kapitalismens motstander hvis nettopp den fremskredne kapitalisme førte til forsterkning av opportunismen, eller hvis nettopp de best betalte arbeidere hellet til opportunismen osv. En mÃ¥ ikke ta feil av hva slik «optimisme» innebæerer: dette er optimisme til fordel for opportunismen, en optimisme som tjener til Ã¥ tilsløre opportunismen. I virkeligheten er den særlig hurtige og srælig frastøtende utvikling av opportunismen slett ikke noen garanti for dens varige seier, liksom den hurtige utvikling av en ondartet byll pÃ¥ en sunn organisme bare kan framskynde at det gÃ¥r hull pÃ¥ den og organismen blir fri for den. Farligst i sÃ¥ mÃ¥te er slike folk som ikke vil forstÃ¥ at kampen mot imperialismen er en tom, løgnaktig frase hvis den ikke er uløselig med kampen mot opportunismen.

Av det som er sagt ovenfor om imperialismens økonomiske vesen, følger at den må betegnes som overgangskapitalisme, eller rettere sagt som døende kapitalisme. I denne sammenheng er det meget lærerikt at ord som «sammenfiltring», «mangel på isolasjon» osv. er slagord hos de borgerlige økonomer som beskriver den nyeste kapitalisme; bankene er «foretak som i følge sine oppgaver og sin utvikling ikke har ren privatøkonomisk karakter, og som i stadig høyere grad vokser ut over rent privatrettslig regulering». Og den samme Riesser, som denne bemerkningen skriver seg fra, erklærer med helt alvorlig mine at marxismens «spådommer» om «mer og mer samfunnsmessig organisert produksjon» ikke er «gått i oppfyllelse».

Hva betyr da ordet «sammenfiltring»? Det uttrykker bare de mest pÃ¥fallende trekk ved denne prosess som foregÃ¥r for vÃ¥re øyne. Det viser at iakttakeren ikke kan se skogen for bare trær. Det gjengir slavisk det utvendige, tilfeldige, kaotiske, det roper at iakttakeren er et menneske som tynges av sitt ubearbeidede materiale, og ikke kan finne dets mening og betydning. Aksjebesittelse og forhold mellom private eiere «filtrer seg tilfeldig inn i hverandre». Men det som ligger til grunn for denne sammenfiltringen, det er de skiftende samfunnsmessige produksjonsforhold. NÃ¥r en storbedrift vokser til en kjempebedrift som planmessig pÃ¥ grunnlag av nøye bearbeidet massestatistikk organiserer fordelingen av det opprinnelige rÃ¥stoff til 2/3 eller 3/4 av hele behovet for en befolkning pÃ¥ tjuetalls millioner, nÃ¥r man systematisk organiserer transporten av dette rÃ¥stoffet til de best egnede produksjonssteder, som kan ligge hundrevis og tusenvis av kilometer unna, nÃ¥r en eneste sentral regulerer alle de skiftende stadier i produksjonen like til framstillingen av de mest forskjelligartede ferdigfabrikata, og nÃ¥r fordelingen av disse produkter til hundre millioner av konsumenter skjer etter en felles og samlet plan (den amerikanske oljetrusts avsetning i Amerika og Tyskland) – sÃ¥ blir det innlysende at vi stÃ¥r overfor en samfunnsmessig organisering av produksjonen og ikke rett og slett en «sammenfiltring»; det blir klart at de privatøkonomiske og privateiendomsrettslige forhold ennÃ¥ danner et hylster som ikke lenger passer til deres innhold, og som derfor uunngaelig mÃ¥ gÃ¥ i forrÃ¥tnelse nÃ¥r det trekkes kunstig i langdrag med Ã¥ tilintetgjøre det. Og endelig blir det klart at denne rÃ¥tnende tilstand nok kan holde seg forholdsvis lenge (om kureringen av den opportunistiske byllen ulykkeligvis ennÃ¥ skulle la vente pÃ¥ seg), men at den uunngaelig tross alt vil bli brakt ut av verden. Schulze-Gaevernitz, denne begeistrede tilhenger av den tyske imperialisme, utbryter:

«NÃ¥r ledelsen for de tyske bankene i siste instans er betrodd et titall menn, sÃ¥ er deres virksomhet alt nÃ¥ mer betydningsfull for folkets vel enn de fleste statsministres»(«sammenfiltringen» mellom bankfolk, ministre, storindustrielle og rentierer gjør han her rettest i Ã¥ glemme …). «La oss tenke oss de pÃ¥viste utviklingstendenser ført ut i sin ytterste konsekvens: nasjonens pengekapital samlet i bankene, disse innbyrdes sammenknyttet i karteller, nasjonens anleggskapital formet i verdipapirer. Da virkeliggjores Saint-Simons geniale ord: «Det nÃ¥værende anarki i produksjonen, som skyldes at de økonomiske forhold utvikler seg uten ensartet regulering, mÃ¥ vike for produksjonens organisasjon. Det vil ikke lenger finnes isolerte driftsherrer som uavhengig av hverandre, uten kjennskap til menneskenes økonomiske behov former produksjonen, men denne vil bli regulert av en sosial institusjon. En sentralmyndighet som fra sitt høyere standpunkt evner overskue samfunnsøkonomiens vidstrakte omrÃ¥der, vil ordne produksjonen til gagn for hele samfunnet og legge produksjonsmidlene i de rette hender, idet den i særdeleshet vil sørge for stadig harmoni mellom produksjon og forbruk. Det fins allerede institusjoner som har tatt en viss organisering av det økonomiske arbeid opp som ledd i sitt virkefelt: bankene. EnnÃ¥ stÃ¥r vi langt fra virkeliggjøringen av disse spÃ¥dommer, men vi er pÃ¥ vei til Ã¥ virkeliggjøre dem – marxisme annerledes enn Marx tenkte seg den, men likevel annerledes bare i formen.¹²¹

En nydelig «gjendrivelse» av Marx, mÃ¥ en si, som gÃ¥r tilbake fra Marx’ eksakte vitenskapelige analyse til Saint- Simons anelser, som, hvor geniale de enn er, dog er og blir anelser.

Fotnoter:

¹ Tallene er hentet fra «Annalen des deutchen Reichs», 1911, Zahn, s. 165-169.

² «Statistical Abstract of the United States» 1912, s. 202.

³ Rudolf Hilferding, «Das Finanzkapital», 2. Aufl., s. 254.

⁴ Hans Gideon Heymann, «Die gemischten Werke im deut­schen Grosseisengewerbe», Stuttgart 1904, s. 256, 278.

⁵ Hermann Levy, «Monopole, Kartelle und Trusts», Jena 1909, s. 286, 290, 298.

⁶ Th. Vogelstein, «Die finanzielle Organisation der kapital­istischen Industrie und die Monopolbildungen» i .Grund­riss der Sozialökonomik», VI. Abt., Tiib. 1914, s. 222f. Se samme forfatters : «Kapitalistische Organisations formen in der modernen Grossindustrie», Bd. 1 – «Organisa­tionsformen der Eisenindustrie und der Textilindustrie in England und Amerika». Leipzig 1910.

⁷ Dr. Riesser, «Die deutschen Grossbanken und ihre Kon­zentration im Zusammenhange mit der Entwicklung der Gesamtwirtschaft in Deutschland», 4. Aufl., 1912, s. 148 og 149. Robert Liefmann, «Kartelle und Trusts und die Weiter­bildung der volkswirtschaftlichen Organisation», 2. Aufl., 1910, s. 25.

⁸ Dr. Fritz Kestner , «Der Organisationszwang. Eine Unter­suchung über die Kämpfe zwischen Kartellen und Aus­senseitern», Berlin 1912, s. 11.

⁹ Robert Liefmann, «Beteiligungs- und Finanzierungs­gesellschaften. Eine Studie über den modernen Kapita­lismus und das Effektenwesen". 1. AufI. Jena 1909, s. 212.

¹⁰ Robert Liefmann, «Beteiligungs- und Finanzierungs­gesellschaften. Eine Studie über den modernen Kapita­lismus und das Effektenwesen". 1. AufI. Jena 1909, s. 218.

¹¹ S. Tschierschky. Kartelle und Trust., Göttingen 1903, s. 13.

¹² Vogelstein, Organisationsformen….., .s 275.

¹³ Report of the Commissioner of Corporations on the Tobacco Industry., Washington 1909, – sitert etter dr. Paul Tafels bok, «Die nordamerikanischen Trusts und ihre Wirkungen auf den fortschritt der Technik», Stutt­gart 1913, s. 48.

¹⁴ Dr. Tafel, anf. verk, s. 48 og 49.

¹⁵ Riesser, anf. verk, 3. oppl., s. 547 og 548.

¹⁶ Kestner, samme sted, s. 254.

¹⁷ L. Eschwege, «Zement», «Die Bank» 1909, I. s. 115 ff.

¹⁸ Jeidels, «Das Verhältnis der deutschen Grossbanken zur Industrie, mit besonderer Berücksichtigung der Eisen­industrie», Leipzig 1905, s. 271.

¹⁹ Liefmann, «Beteiligungs- und Finanzierungsgesellschaf­ten», s. 434.

²⁰ Liefmann, «Beteiligungs- und Finanzierungsgesellschaf­ten», s. 466.

²¹ Jeidels, anf. verk, s. 108.

²² Alfred Lansburgh, «Fünf Jahre deutsches Bankwesen» i «Die Bank», 1913, nr. 8, s. 728.

²³ Schulze-Gaevernitz, «Die deutsche Kreditbank» i "Gründriss der Sozialökonomik., Tüb. 1915, 2. Teil, V. Abt. s. 12 og 137.

²⁴ R. Liefmann, «Beteiligungs- und Finanzierungsgesellschaf­ten. Eine Studie fiber den modernen Kapitalismus und das Effektenwessen». 1. Aufl. Jena 1909, s. 212. – oDeltakelse. svarer til det som pÃ¥ engelsk kalles oholding.. Red.

²⁵ Alfred Lansburgh, «Das Beteiligungssystem im deutschen Bankwesen», i «Die Bank», 1910, I s. 500 ff.

²⁶ Eugen Kaufmann, .Das französische Bankwesen., Tüb. 1911, s. 356 og 362.

²⁷ Jean Lescure, "L’épargne en France., Paris 1914, s. 52.

²⁸ A. Lansburgh, «Die Bank mit den 300 Millionen�?��?�, «Die Bank», 1914, I, s. 426.

²⁹ S. Tschierschky, samme verk som tidligere nevnt, s. 128.

³⁰ Oppgaver fra den amerikanske National Monetary Com­mission i «Die Bank», 1910, I, s. 1200.

³¹ Oppgaver fra den amerikanske National Monetary Com­mission i «Die Bank», 1913, II, s. 811, 1022; 1914, s. 743.

³² Dr. Oscar Stillich, «Geld and Bankwesen», Berlin 1907, s. 169.

³³ Schulze-Gaevernitz, ,«Die deutsche Kreditbank» i «Grund­riss der Sozialökonomik», Tüb. 1915, s. 12 og 137.

fn.34 Riesser, anf. verk, s. 630 i 4. oppl.

³⁵ «Die Bank», 1912, I, s. 435.

³⁶ Schulze-Gaevernitz i «Die deutsche Kreditbank» i «Grund­riss der SozialØkonomik», Tüb. 1915, s. 12 og 137.

³⁷ Sitert etter Schulze-Gaevernitz i «Grdr. d. S.-Öd» s 155.

³⁹ Jeidels og Riesser, de anf. verker.

⁴⁰ Artikkel av Eng. Kaufmann i «Die Bank», 1909, II. s. 854 og 855.

⁴¹ Jeidels, anf. verk. s. 156 og 157.

⁴² Dr. Oscar Stillich, «Geld und Bankwesen», Berlin 1907, s. 147.

⁴³ Jeidels. s. 183 og 184.

⁴⁴ Jeidels. , side 181.

⁴⁵ Hilferding, Das Finanzkapital., 2. oppl., s. 301.

⁴⁶ Liefmann, Beteiligungsgesellschaften s. 476.

⁴⁷ Hans Gideon Heymann, «Die gemischten Werke im deutschen Grosseisengewerbe»s, Stuttgart 1904, s. 269.

⁴⁸ Lielmann, s. 258.

⁴⁹ Schulze-Gaevernitz, s. 110.

⁵⁰ Ludwig Eschwege, «Tochtergesellschaften», i «Die Bank», 1914, I, s. 544-546.

⁵¹ Kurt Heinig, «Der Weg des Elektrotrusts», i «Die Neue Zeit», 1912, II, s. 484.

⁵² E. Agand, «Grossbanken und Weltmakt. Die wirtschaft­liche und politische Bedeutung der Grossbanken im Weltmarkt unter Beriicksichtigung ihres Einflusses auf Russlands Volkwirtschaft und die deutsch-russischen Be­ziehungen», Berlin 1914, s. 11-17.

⁵³ Lysis, «Contre financiere en France», 5. oppl., Paris 1908, s. 11, 12, 26, 39, 40 og 48.

⁵⁴ «Die Bank», 1913, nr. 7, s. 630.

⁵⁵ Stillich, anf. verk, s. 143, og Werner Sombart, «Die deutsche Volkswirtschaft im 19. Jahrhundert and im Anfang des 20. Jahrhunderts», 2. opplag, 1909, s. 526, bilag 8.

⁵⁶ Rudolf Hilferding, «Das Finanzkapital», 2. Aufl., s. 152.

⁵⁷ Stillich, anf. verk, s. 139; Liefmann, s. 51

⁵⁸ Ludwig Eschwege «Der Sumpf» i «Die Bank». 1913. II.s. 952.ff.; samme sted 1912, I, s. 223 ff

⁵⁹ «Verkehrstrust» i «Die Bank». 1914. I.s.89-90

⁶⁰ «Der Zug zur Bank», «Die Bank», 1909, I. s. 79.

⁶¹ «Der Zug zur Bank», «Die Bank», 1909, I, s. 301.

⁶² «Der Zug zur Bank», 1912, II, s. 825; 1913, II, s. 962.

⁶³ E. Agahd, s 201-202

⁶⁴ A. Neymarck, «Bulletin d’Institut international de sta­tistique». t. XIX, livre II. La Haye 1912. Tallene fra smÃ¥statene er beregnet tilnærmelsesvis etter tal­lene fra 1902 med et tillegg pÃ¥ 20 %

⁶⁵ Hobson, «Imperialism», London 1902, s. 58; Reisser, s. 395 og 404; P. Arndt, i «Weltwirtschaftliches Archiv», bd. 7, 1916, s. 35, Neymarck i «Bulletin d’Institut internatio­nal de statistique», Hilferding, «Das Finanzkapital» s. 437; Lloyd George, Tale i Underhuset 4/5 1915 ifølge «Daily Telegraph» 5/5 1915; B. Harms, «Probleme der Weltwirt­schaft», Jena 1912, s. 235 ff., Dr.Sigmund Schilder, «Ent­wicklungstendenzen der Weltwirtschaft», Berlin 1912, bd. I, s. 150; George Paish, «Great Britain’s Capital Invest­ments etc.» i «Journal of the Royal Statistical Society»,Vol. LXXIV, 1910-11, s. 167; Georges Diouritch, «L’Expansion des banques allemandes a l’etranger, ses rapports avec le developpement êconomique de ’Allemagne», Paris 1909, s. 84

⁶⁶ «Die Bank», 1913, II, s. 1024 og 1025.

⁶⁷ Schilder, anf. verk, bd. I, s. 346, 349, 350 og 371.

⁶⁸ Riesser, anf. verk, 4. oppl., s. 374 og 375; Diouritch, anf. verk, s. 283.

⁶⁹ I «The Annals of the American Academy of Political and Social Science», bd. LIX, mai 1915, s. 301. Samme sted, s. 131 leser vi at den kjente statistiker Paish i siste hefte av finanstidsskriftet «Statist», har anslÃ¥tt den kapital som er utført fra England, Tyskland, Belgia og Nederland, til 40 milliarder dollar, dvs. 200 milliarder francs.

⁷⁰ Jeidels, anf. verk, s. 232.

⁷¹ Kurt Heinig, «Der Weg des Elektrotrusts», «Neue Zeit», 30. Ã¥rgang, II, s. 474, ff., se ogsÃ¥ Riesser, like ens Diouritch, s. 239.

⁷² Jeidels, s. 192 og 193.

⁷³ Diouritch, s. 275.

⁷⁴ «Die Bank», 1912, i, s. 1036; 1912, II, s. 629; 1913, 1, s, 388.

⁷⁵ Riesser, 3. oppl., s. 114-116.

⁷⁶ Th. Vogelstein, "Organisationsformen ", s. 100.

⁷⁷ R. Liefmann, «Kartelle and Trusts», 2. Aufl., s. 161.

⁷⁸ A. Supan, Die territoriale Entwicklung der europeischen Kolonien", Gotha 1906, s. 254.

⁷⁹ Henry C. Morris, The History of Colonization., New York 1900, II, s. 88; I, s. 304, 419.

⁸⁰ «Die Neue Zeit», 16. Ã¥rg., 1, s. 302.

⁸¹ «Die Neue Zeit», 1898, I s. 304.

⁸² I C. P. Lucas, «Greater Roma and Greater Britain», Ox­ford 1912:

⁸³ Schilder, s. 38 og 42.

⁸⁴ Wahl, «La France aux colonies», sitert hos Henri Russier, «Le partage de l’Oceanieo, Paris 1905, s. 165.

fn85) Schulze-Gaevernitz,«Britischer Imperialismus and eng­lischer Freihandel zu Beginn des 20. Jahrhunderts», Leip­zig 1906, s. 318. Det samme sier Sartorius von Waltershau­sen, «Das volkswirtschaftliche System der Kapitalanlage im Auslande», Berlin 1907, s. 46.

⁸⁶ Schilder, bd. 1, s. 160 og 161. som er det mest iøyenfallende karaktertrekk for det 19. Ã¥rhundres slutning".

⁸⁷ J. E. Driault, .Problemes politiques et sociaux", Paris 1907, s. 289.

⁸⁸ «Die Neue Zeit», 32. Ã¥rg. 1913-14, II, s. 909; sml. ogsÃ¥ 34. Ã¥rg., 1915-16, bd. II, s. 107

⁸⁹ Hobson, «Imperialism», s. 324.

⁹⁰ «Die Neue Zeit», 32. Ã¥rg. II, 11/9 1914, s. 921; se ogsÃ¥ 33. Ã¥rg., II, s. 107 ff.

⁹¹ «Die Neue Zeit», 33. Ã¥rg., I, 30/4 1915, s. 144.

⁹² Richard Calwer, .Einführung in die Weltwirtschaft), Berlin 1906.

⁹³ Statistisches Jahrbuch für das deutsche Reich, 1915, tillegg s. 46 og 47, «Archiv far das Eisenbahnwesen 1892». Før 1890 mÃ¥tte uvesentlige detaljer angÃ¥ende fordelingen av jernbaner pÃ¥ de forskjellige lands kolonier beregnes tilnærmelsesvis.

⁹⁴ Sml. ogsÃ¥ Edgar Crummond: «The Economic Relations of the British and German Empires», i «Journal of the Royal Statistical Society», juli 1914, s. 777 ff.

⁹⁵ Hobson, s. 59 ff.

⁹⁶ Schulze-Gaevernitz, «Britischer Imperialismus …», s. 320.

⁹⁷ von Waltershausen, «Das volkwirtschaftliche System», bd. 1V, Berlin 1907.

⁹⁸ Schilder, s. 293.

⁹⁹ Schulze-Gaevernitz, «Britischer Imperialismus», s. 122.

¹⁰⁰ «Die Bank» 1911, I. s. 10 og 11.

¹⁰¹ Hobson, s. 103, 144, 205, 335 og 386.

¹⁰² Gerhard Hildebrand, «Die Erschiitterung der Industrieherrschaft und des Industrisozialismuso, Jena 1910, s.

¹⁰³ Schulze-Gaevernitz, .Britischer Imperialismus …», s. 246, 301, 317, 323, 324 og 361. fn104. «Statistik des deutschen Reiches», bd. 211.

¹⁰⁵ Henger, «Die Kapitalanlage der Franzosen», Stuttgart 1913, s. 75.

¹⁰⁶ Hourwich, «Immigration and Labour», New York 1913

¹⁰⁷ «Briefwechsel zwischen Friedrich Engels und Karl Marx», bd. II, s. 290, bd. IV, s. 453. Karl Kautsky, «Sozialismus und Kolonialpolitik», Berlin 1907, s. 79. Denne brosjyren skrev Kautsky i de uendelig fjerne tider da han ennÃ¥ var marxist.

¹⁰⁸ BÃ¥de den Ã¥pne russiske sosialsjÃ¥vinisme, som representeres av de herrer Potresov, Tsjkhenkeli, Maslov osv. og den skjulte (de herrer Tsjkheidse, Skobelev, Axelrod, Martov o. fl. er vokst fram av opportunismens russiske avart, nemlig likvidatorstrømningen.

¹⁰⁹ «Weltwirtschaftliches Archiv», bd. II, s. 193.

¹¹⁰ J. Patouillet, «L’Imperialisme americain*, Dijon 1904, s. 272.

¹¹¹ «Bulletin de l’institut international de statistique, XIX, bd. II, s. 225.

¹¹² Karl Kautsky, «Nationalstaat, imperialistischer Staat and Staatenbund», Nürnberg 1915, s. 70 og 72.

¹¹³ Hilferding, s. 504.

¹¹⁴ Die Bank., 1909, II, s. 819 ff

¹¹⁵ «Die Neue Zeit», 30. april 1915, s. 144.

¹¹⁶ Hobson, anførte verk, s. 351.

¹¹⁷ Hill, David Jayne, ant. verk, bd. 1, S. X.

¹¹⁸ Schilder, samme verk som ovenfor, bd. I, s. 178.

¹¹⁹ Hillerding, s. 433 og 434.

¹²⁰ Riesser, anf. verk, tredje utg., s. 354. Red.

¹²¹ Schulze-Gaevernitz, «Grundriss der Sozialökonomik», s. 145 og 146.

Den sosialistiske revolusjonen i oktober 1917 var en hendelse som fikk verdensomspennende konsekvenser for alle arbeidere og undertrykte folk i verden. Dette skjedde fordi den russiske arbeiderklassen under lederskap av Lenins kommunistparti, hadde vunnet statsmakta gjennom å knuse det byråkratiske militærmaskineriet og kaste tsarherredømmet, et av de mest forelda og undertrykkende monarkiene i historia.

16.oktober 1917 godkjente Sentralkomiteen en resolusjon foreslÃ¥tt av Lenin som satte den bevæpna oppstanden pÃ¥ dagsorden. Denne oppstanden blei belønna med seier den 25.oktober 1917 (7.november etter vÃ¥r kalender) med oppropet «Til alle innbyggere i Russland!». PÃ¥ kvelden erobra en ogsÃ¥ tsarens Vinterpalass.

«La herskerklassen skjelve for en kommunistisk revolusjon» sa Marx. Slik skalv borgerskapet i Russland og resten av verden, uten at de helt trudde at arbeiderne, bøndene og soldatene ville klare Ã¥ holde pÃ¥ makta sÃ¥ lenge. Men i praksis viste seg tvert i mot Ã¥ være sant. Arbeiderne, bøndene og halvproletariatet i byene og pÃ¥ landsbygda, folkets intellektuelle, menn og kvinner, dessuten de av imperialismen undertrykte nasjonene og arbeiderklassen de kapitalistiske landene tenkte helt motsatt av borgerskapet. For dem var oktoberrevolusjonen ikke bare mulig, men ogsÃ¥ nødvendig. Det var som et friskt pust i den kapitalistiske og føydalistiske undertrykkingas og utbyttingas midte. Den var et skinn av hÃ¥p midt i blant all desperasjonen, en drøm hadde blitt virkelighet.

Arbeidernes, bøndenes og soldatenes makt begynte tilintetgjørelsen av kapitalismen og bygginga av sosialismen for første gang i menneskehetas historie. For første gang eksproprierte en eiendommen til kapitalistene og de store godseierne og gav den til bøndene. Arbeiderne tok også kontrollen over produksjonen og bygde opp en ny stat. En verdensomspennende kontrarevolusjon blei satt i gang. Tre år med borgerkrig mot den framvoksende sovjetmakta blei støtta av fjorten imperialistiske land. Likevel var det de anonyme heltene, arbeider, bønder, soldater og til og med de intellektuelle som gav livet sitt til støtte for den nye staten og bygde opp de væpna styrkene, Den røde hær, som i denne perioden slo hvitegardistene flerfoldige slag.

Etter dette stod de sovjetiske nasjonene ovenfor den vanskelige oppgava det var å gjenoppbygge et land som lå i ruiner. Folk sulta og bodde kummerlig, men de klarte å få landet på fote igjen. Disse heltedådene blei fullført i 1930-åra, da de klarte å bygge opp kooperativer, kollektivisere landbruket og industrialisere landet. Gjennom stor offervilje klarte proletariatets diktatur å forsyne folket med brød, arbeid, bolig, utdanning, helsestell, åkre og sosial velferd for alle arbeidere, både mannlige og kvinnelige. Dette tross i at en kjempa mot restene av tsarens vanstyre og at en var under trussel fra den tyske fascismen. Den nye staten gjorde en slutt på arbeidsløshet og analfabetisme, innførte åttetimersdagen og involverte millioner av kvinner inn i produksjonen. Dette var dåder som var ukjente for kapitalismen.

Arbeiderdemokratiet beviste at det var det borgerlige demokratiet overlegent. Breie lag av folket trådte fram. De utbytta, de undertrykte, de som hadde blitt ignorert, de som faktisk produserte verdiene, alle blant dei breie laga av folket trådte fram. De som tidligere ikke hadde noen innflytelse på de avgjørelsene som de borgerlige regjeringene fatta, begynte nå sjøl å ta politiske, militære, kulturelle og økonomiske saker i egne hender. De begynte å styre. Det var en revolusjonær omforming i menneskehetas historie.

Hverken de fjorten imperialiststatene som invaderte Russland under borgerkrigen med mål om å reversere revolusjonen eller den tyske fascismen var i stand til å nedkjempe den sosialistiske Sovjetunionen. Sosialismen blei ødelagt innenfra da et nytt borgerskap med partiboka i lomma vant den tjuende partikongressen i Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene) og gjeninnførte kapitalismen.

Nederlaget arbeiderklassen og den sosialistiske Sovjetunionen opplevde på den tjuende partikongressen i 1956, satte Mao Zedong i gang med å foreta en djuptgående analyse av årsakene til at gjeninnføring av kapitalismen hadde vært mulig i verdens første sosialistiske stat. Han kom til konklusjonen at klasser, klassemotsigelser og klassekamp fortsetter å eksistere også i et sosialistisk samfunn og at disse kan enten vokse i styrke eller tape i styrke. Opphavet til denne klassekampen ligger i kommunistpartiet, siden klassekampen i samfunnet blir reflektert gjennom linjekamper i partiet. Dersom partiet degererer som et resultat av at et nytt borgerskap kommer til makta og går gjennom en byråkratiseringsprosess, vil dette nye borgerskapet som har partiboka i lomma, alliere seg sjøl med reaksjonære krefter i og utafor staten. Denne kampen blir da uttrykt i en kamp mellom to retninger, den sosialistiske eller den kapitalistiske retninga i tillegg til kampen mellom marxismen og revisjonismen. Mao tilpassa metoden han analyserte Sovjetunionen etter til Kina for å forhindre gjeninnføringa av kapitalismen der ved å innføre den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette var suksessfull i ti år mellom 1966 og 1976.

I 1991 brøyt Sovjetunionen sammen. Dette avslørte den moderne revisjonismens fullstendige fiasko. I hele verden har borgerskapet prøvd å framstille dette som sosialismens endelige fall.

Den imperialistiske aggresjonen, med USA-imperialismen og deres allierte i spiss, har brakt fram en dramatisk situasjon i Irak og Afghanistan gjennom sin forebyggende krigføring og fascistiske lover som er gjennomført under pÃ¥skuddet av Ã¥ være en del av «kampen mot terror». Men den utrolige grÃ¥digheten som de undertrykker og plyndrer arbeiderklassen, de undertrykte folka og nasjonene i verden og driver millioner av mennesker inn i fattigdom, viser oss alle nødvendigheta av revolusjon og kamp for sosialisme og kommunisme.

La oss forsvare retten til samarbeid for marxist-leninistiske kommunistpartier. La oss ta et standpunkt for revolusjonær frigjøringskamp og retten til sjølbestemmelse for folk mot imperialisme og nykolonialisme.

La oss feire oktoberrevolusjonens jubileum sammen og la oss sette i gang en offensiv for ekte sosialisme mot de imperialistiske historikernes fordreininger. I dag tiltar kampene som arbeidere og andre undertrykte fører mot utbytting og undertrykking pÃ¥ internasjonalt nivÃ¥. Dette skjer samtidig som marxist-leninistiske partier vokser. Over hele kloden leiter en etter alternativet til kapitalismen, og dette kan ikke overses. Derfor setter ogsÃ¥ imperialistene i gang med sin antikommunistiske kampanje, fylt av sinne, hat og løgner. Mot bedre viten blir millionene av offer som imperialiststatenes to invasjoner av Russland forvrengt til Ã¥ være ofre for kommunismen i denne skitne kampanjen. Det samme skjer med de som sulta i hjel som følge av de samme invasjonene og arven etter tsarregimet. MÃ¥let deres er Ã¥ frata sosialismen sitt gode omdømme og Ã¥ frata folk framtida si. I dag, nitti Ã¥r etter oktoberrevolusjonens seier, er vi nødt til Ã¥ vurdere det som har skjedd for Ã¥ kunne trekke konklusjonen for et nytt oppsving i kampen for ekte sosialisme. Denne feiringa tjener til Ã¥ vise at sosialismen er kapitalismen overlegen, til Ã¥ trekke veksler av framskritta og til Ã¥ rette opp i feila, slik at arbeiderklassen i hele verden én dag sammen med massene av undertrykte og utbytta av reaksjonære kapitalister og imperialister, vil velte imperialismen og bygge opp sosialismen i hele verden. Bare da kan mennesket si at «jorda er det flotteste menneskehetens paradis»

Det er kort tid igjen til De olympiske leker begynner i Kina. Dette er hovedgrunnen til at det er mye blest om Kina og den kinesiske historia nå. Og Aftenposten skal ha ros for å ha sendt egne reportere til landet og lage artikler med en artig vri.

Sosialismen spilte fallit da Mao døde

Aftenposten har ei helt korrekt analyse av den kinesiske historia nÃ¥r de skriver at «Maos død i 1976 var et vannskille for Kinas utvikling.» Vannskillet var at det var revisjonister som vant da maktkampen stod etter dette. Men i motsetning til Aftenposten mener ikke vi at Deng Xiaoping leda an i «en reformprosess som har ført Kina til ekstrem økonomisk vekst og langt større velstand enn noen kunne drømt om under Maos tid.» ForsÃ¥vidt er det riktig at den økonomiske veksten i Kina har vært formidabel de siste tiÃ¥ra, men det var den sosialistiske utviklinga som la grunnlaget for dette.

Og veksten var enda større da Kina var sosialistisk enn den er i dag, hvor Kina har endra seg fra Ã¥ være en sosialistisk stat til Ã¥ bli en moderne kapitalistisk stat med imperialistiske ambisjoner som gjør seg rik pÃ¥ andre. For til makta etter Maos død kom blant annet Deng Xiaoping, som under Mao ble kritisert for Ã¥ være høyreavviker og kapitalistvandrer. Han ble ekskludert to ganger fra partiet, men nÃ¥ var han tilbake – for godt . Siden den gang har Kina blitt et reint kapitalistisk land. Folkekommunene pÃ¥ landsbygda, som var sentre for folkestyre og velferd, har blitt lagt ned. Folk, særlig pÃ¥ landsbygda, har fÃ¥tt kraftig forverra levekÃ¥r. En masse sosiale rettigheter er forsvunnet for Ã¥ smøre en kapitalistisk og imperialistisk oppbygging av stormakta Kina.

Kulturrevolusjonen – en viktig lærdom for alle revolusjonære

Aftenposten kritiserer som forventa også Den store proletariske kulturrevolusjonen, som KKP satte i gang i mai 1966. Grunnen til denne kampanjen var å unngå ei sovjetisk utvikling i Kina. For å hindre at kapitalistvandrere kunne ta makta også i KKP, satte Mao og hans nærmeste allierte i partiet i gang Kulturrevolusjonen. Det var en massiv mobilisering av folk, først og fremst ungdom, for å kritisere dårlige byråkrater i partiet og staten. De byråkratene som kunne tenkes å vandre den kapitalistiske veien, skulle kritiseres og korrigeres eller fjernes fra stillingene sine.

Kulturrevolusjonen blir framstilt som en voldsom og blind terror mot intellektuelle mennesker og mot fri tenkning. I likhet med svartmalinga av Sovjetunionen under Stalin, er det nok en flik av sannhet i det, men mest overdrivelser som passer med kapitalistenes framstilling av sosialismen som noe grunnleggende forferdelig som kan likestilles med nazismen.

Den sosialistiske kursen førte til enorme framskritt!

Til slutt skriver Aftenposten at mange kinesere fortsatt har et nostalgisk forhold til tida da Mao var leder. Det trur vi så gjerne. For de fleste kinesere opplevde enorme framskritt under denne perioden (1949-76). Fra å være et svært tilbakeliggende jordbruksland der bare få kunne lese og skrive, blei store mengder mennesker brakt inn i det 20.århundre. Folk opplevde en enorm økning i levestandarden, og det er ikke rart mange ser tilbake på denne tida med nostalgi.

Samtidig var Kina en av de første erfaringene menneskeheten har gjort med sosialismen. Det er ikke til å unngå at det også blei gjort feil og overgrep mot enkeltmennesker under disse erfaringene. Vi mener likevel at disse feila ikke er prinsippielle, altså at de ikke kom på grunn av feil i teorien, men på grunn av feil i praksis.

Marxismen-leninismen-maoismen er vår rettesnor

Karl Marx og Friederich Engels utvikla på midten av 1800-tallet en kommunistisk teori som vi kaller marxismen. Deres konklusjon var at arbeiderklassen må avskaffe kapitalismen gjennom en revolusjon hvor de sjøl tar statsmakta og innfører proletariatets diktatur (arbeiderklassens herredømme over den gamle herskerklassen, borgerskapet). Vi trenger marxismen for å forstå hvordan kapitalismen fungerer og hvordan vi kan avskaffe den én gang for alle.

Vladimir Lenin var statsleder i verdens første sosialistiske stat, Russland, etter oktoberrevolusjonen i 1917 (fra 1922 Sovjetunionen). Men i tida før Lenin blei statsleder, var han en iherdig forsvarer av den revolusjonære marxismen mot folk som ville «revidere» marxismen til Ã¥ bli mer spiselig for borgerskapet og som drømte om at sosialismen kunne innføres med fredelige midler. I tillegg beskreiv Lenin hvordan kapitalismen nÃ¥ hadde utvikla seg til sitt høyeste stadium, imperialismen. Et annet av Lenins viktigste bidrag til revolusjonære, var hans teorier om hvordan kommunister mÃ¥ organisere seg. Han mente kommunister mÃ¥ organisere seg i et stramt og disiplinert parti som bare er Ã¥pent for de som vil være aktive i partiet og utvikle seg til gode ledere for folkets kamp. Stalin videreutvikla denne teorien.

Mao Zedong stod i spissen for den kinesiske revolusjonen. Dette var en revolusjon som var annerledes enn den russiske drøyt tredve år før. Etter tjue år med folkekrig klarte de kinesiske kommunistene både å kaste ut de japanske okkupantene og å overta statsmakta i Kina. Sjøl om maoismen viste seg i praksis i Kina, er det lærdommer alle kommunister i hele verden må trekke til seg. På mange felt innafor kommunistisk teori bidrog Mao og de kinesiske kommunistene sterkt for å videreutvikle den. Blant annet hadde de kinesiske kommunistene som linje at folket og deres interesser alltid er viktigst, Mao utvikla teorier om metoder for ledelse og organisering som er essensielle for alle kommunister, og det var de kinesiske kommunistene som sammen med de albanske stod i spissen for å avsløre Sovjetunionen som revisjonistisk.

Tjen folket er av den oppfatningen at den mest avanserte formen for kommunisme i dag er maoismen. Uten maoisme, vil arbeidet for å gjenreise kommunismen være mye vanskeligere, og uten maoismen vil kommunister gjøre en rekke av feilene som er gjort av tidligere kommunister om igjen.

Hjarteleg takk for gjestfridomen til dei tyske kameratane og venene i MLPD og Rebell. Me er ei marxist-leninistisk gruppe frå Noreg som kjempar for oppbygginga av eit nytt revolusjonært maoistisk parti hjå oss. I mange år har sosialdemokratiske tankesett vunne innflytnad over kommunistar; det førte til oppløysinga av det tidlegare kommunistpartiet AKP.

Me treng eit sterkt marxist-leninistisk parti for å leia klassekampen i dag og for å gjennomføra ein framtidig revolusjon. For å byggja opp eit slikt parti treng me sterke baseområde:

• i kampen mot rasisme, fascisme og diskriminering;
• i kampen mot imperialistisk krigføring;
• i kampen mot den kapitalistiske øydelegginga av miljøet;
• i kampen for full kvinnefrigjering;
• i kampen for høgare løner og betre arbeidsvilkÃ¥r for proleratiatet.

Utan kamp mot sosialdemokratiet har ein ikkje eit kommunistisk parti, utan eit kommunistisk parti kan folket ikkje gjera seg fri.

Karl, Rosa, Vladimir, me kjempar for framtida vår!
Šgjera opprør er rettvist!
Ten folket!

Genossen, Genossinen, liebe Freunde!

Herzlichen Dank für die Gastfreundlichkeit von den Genossen und Freunden der MLPD und Rebell. Wir sind eine marxist-leninistische Gruppe aus Norwegen, die für den Aufbau einer neuen revolutionären maoistischen Partei bei uns kämpft. In vielen Jahren haben sozialdemokratische Denkweisen Einflüss über Kommunisten gewonnen, das führte zu der Auflösung der ehemaligen kommunistischen Partei AKP.

Wir brauchen eine starke marxist-leninistische Partei, um den Klassenkampf heute zu führen und eine zukünftige Revolution durchzuführen. Um solch eine Partei aufzubauen, brauchen wir starke Stützpunkte:

• Im Kampf gegen Rassismus, Faschismus und Diskriminierung;
• Im Kampf gegen imperialistische Kriegführung:
• Im Kampf gegen die kapitalistische Zerstörung der Umwelt;
• Im Kampf für volle Freiheit der Frauen;
• Im Kampf für höhere Lohne und bessere Arbeitsbedingungen des Proletariats.

Ohne Kampf gegen die Sozialdemokratie hat man keine kommunistische Partei, ohne eine kommunistische Partei kan das Volk sich nicht befreien.

Karl, Rosa, Wladimir, für unsâ??re Zukunft kämpfen wir!
Rebellion ist gerechtfertigt!
Dien dem Volke!

Aktuelle lenker:

• MLPD
• Rotbild LLL-demo 2008
• LL-demo

Vi er enige med Wam i at Sovjet i 1980-åra gikk konkurs og at folket ikke lenger hadde noen medbestemmelsesrett da hele sovjetsystemet til slutt gikk i dass. Men problemene ligger lenger tilbake i tid enn den gang Wam var på besøk i Sovjetunionen. Da landet under Khrusjtsjov blei omdanna til ei sosialimperialistisk stormakt hvor folket hadde mista kontrollen over partiet, var landet egentlig kjørt i grøfta. Dette var noe kommunistene Mao Zedong og Enver Hoxha forutså allerede i 1964, da kommunistpartiene i Kina og Albania kom med ei felleserklæring om situasjonen i Sovjetunionen i anledning Josef Stalins 85-årsdag. Sovjetunionen hadde etter vår mening da for lengst opphørt å være en sosialistisk stat.

Karl Marx skreiv at de herskende tanker er de herskendes tanker. Švære kommunist i dag, er i stor grad en kamp om historia. Når vi forsvarer den sosialistiske historia, forsvarer vi lærdommene om arbeiderklassens rolle og om nødvendigheten av å ha et kommunistisk parti som fortropp for arbeiderklassen. Vi hevder at den sosialistiske planøkonomien tar hensyn til folks behov og derfor er bedre egna til å avskaffe fattigdom enn markedsøkonomien, en økonomimodell som sløser med ressursene og derfor skaper stor fattigdom og er årsaken til den klimakatastrofa vi ser spirene av i dag. Gapet mellom de rikeste og de fattigste i verden blir større og større. Klimaproblemene ser vi heller ikke slutten på så lenge vil ikke tar konsekvensen av overforbruket vårt og kutter drastisk i forurensinga.

Vi har valget mellom sosialisme og barbari, sa den polsk-tyske revolusjonære Rosa Luxemburg. Dette er sant. Imperialismen, andre lands trang til Ã¥ herske over et annet land, fører fremdeles til kriger og katastrofer for millioner av mennesker verden over. Særlig den amerikanske imperialismen viser dette. Vi ser en foruroligende utvikling i USA-imperialismens karakter: Det enorme antall ofre blant sivile irakere i løpet av den langvarige bombinga av Irak og over en halv million døde barn som følge av sanksjonene etter krigen i 1991; det militære stormløpet og okkupasjonen pÃ¥ Balkan; Natos ekspansjon mot øst; USAs nye politikk med Ã¥ anvende Nato som en offensiv militær styrke som kan erstatte FN; USAs forsøk pÃ¥ Ã¥ omgÃ¥ og undergrave FN ytterligere; bombinga av den kinesiske ambassaden i Beograd i 1999; utviklinga av sikkerhetspakten mellom Japan og USA, som er rettet mot Kina; og USAs tiltakende aggressive militære holdning overfor Kina – som mer og mer blir sett pÃ¥ som en oppadstigende supermaktsrival. PÃ¥ lenger sikt kan en heller ikke ta den nÃ¥værende tilsynelatende harmonien mellom USA og EU for sikker, ettersom USA fortsetter sin jakt pÃ¥ verdensherredømme. Og det finnes heller ingen svar pÃ¥ dette problemet innafor systemet pÃ¥ det nÃ¥værende stadium av kapitalens utvikling. Ja, pÃ¥ toppen av det hele er USA-lakeiene (med Norge inkludert, trass i at vi har en sÃ¥kalt «rød-grønn» regjering) i Nato involvert i blodige kriger i bÃ¥de Afghanistan og Irak. Store deler av verden stÃ¥r nÃ¥ midt oppe i barbariet?

Antikommunismen er sterk i dag. Blant annet har man et forbud mot kommunistisk organisering og kommunistiske symboler i flere europeiske land. Parlamentsforsamlinga i Europarådet vedtok i 2006 en resolusjon som anbefalte kriminalisering av kommunismen i alle medlemslandene. Per Kristian Foss var blant de som støtta dette forslaget. Men borgerskapet frykter egentlig bare at folk igjen skal ta fram erfaringene og ånden fra de store sosialistiske revolusjonene som satte sitt preg på arbeiderklassen gjennom hele 1900-tallet. Derfor må de lyve og bedra om kommunismens historie og karakter. Trusler og kriminalisering av kommunister er et ledd i den samme strategien.

Kapitalismen er ikke naturgitt. Den er ikke sendt oss fra himmelen. Krisene, fattigdommen, sultkatastrofene, arbeidsløsheten, prisveksten som vokser fortere enn lønningene, alt dette lar seg avskaffe. Og alternativet er kommunismen – det klasseløse samfunnet.

«Hva mÃ¥ gjøres?» vil nok mÃ¥tte regnes som et av de hittil fÃ¥ store hovedverkene om grunnlaget for det revolusjonære partis politiske kamp – ideologisk, taktisk og organisatorisk. Det kan neppe bestrides at Lenin er den som framfor alle andre greide Ã¥ oppta i seg hele den store innsats som Marx og Engels – teoretisk og praktisk – hadde nedlagt for Ã¥ utarbeide grunnlaget for arbeiderklassens politiske organisasjon og dens rolle. Oppta det i seg og føre det videre ut fra forholdene i den del av verden hvor revolusjonen banket sterkest pÃ¥ døren helt fra siste Ã¥rhundreskifte. Enten vi ser «Hva mÃ¥ gjøres?» som et situasjonsbestemt innlegg i kampen for Ã¥ skape og bygge opp det bolsjevikiske parti i Russland, og – forlenget opp til den siste tid – den rolle som dette partiet har spilt i verden, eller vi ser det som det verk som har bestemt alle kommunistiske partiers vesentlige virksomhet i det siste halve Ã¥rhundre, har det like stor betydning. Intet annet verk av Lenin har vel et sÃ¥ altomfattende politisk siktepunkt som «Hva mÃ¥ gjøres?» av betydning for det revolusjonære marxistiske partis politikk for vurderingen av dette partis virksomhet i landene i verden. Vi skal ikke i dette forordet ramse opp hva verket dreier seg om. Ingen vil ha vansker med Ã¥ fatte og redegjøre for seg selv mangfoldigheten i «Hva mÃ¥ gjøres?» den mangfoldighet av vilkÃ¥r som mÃ¥ til og mÃ¥ skapes for at det revolusjonære parti skal ha framgang, det som behandles her.

La oss likevel framheve ett moment: hvor viktig den teoretiske og ideologiske kamp er, etter Lenins mening. Den sosialistiske teori oppstÃ¥r ikke av seg selv av den spontane kamp som arbeiderbevegelsen fører. Skal arbeiderne kunne orientere seg fullt bevisst med sosialismen for øye, mÃ¥ bevegelsen ledes av en politisk organisasjon som i full monn greier Ã¥ innføre vitenskapens resultater i bevegelsen. Vi har nevnt det faktum at Lenin videreutviklet Marx’ og Engels’ oppfatning av arbeiderklassens organisering i et parti, og at han bestemte partiets orientering, rolle og oppbygning i en historisk situasjon som var ny i forhold til den som Marx og Engels hadde med Ã¥ gjøre. Uten tvil var det parti som Lenin organiserte i Russland den mest demokratiske av samt­lige samfunnsinstitusjoner som fantes i landet pÃ¥ den tid – og følgelig den organisasjon som hadde den sterkeste demo­kratiske kampevne. Ut fra Lenins oppfatning mÃ¥ et marxistisk parti alltid være pÃ¥ høyde med sin tids krav i bevisst orientering, leder­evne og organisatorisk funksjonsevne.

- Forlaget

Innholdsliste

[[innholdsliste]]

«Partistrider gir et parti styrke og livskraft, – det beste bevis pÃ¥ svakhet i et parti er at det flyter ut og at skarpt opptrukne grenser utviskes, et parti styrkes ved at det renser seg…»

— Lassalle i et brev til Marx av 24. juni 1852.

FORORD

Denne brosjyren skulle etter forfatterens opprinnelige plan være viet en utførlig utgreiing av de tanker som er lagt fram i artikkelen «Hva skal en begynne med?» («Iskra») nr. 4, mai 1901). Først og fremst må vi be leseren unnskylde at det løftet som ble gitt der (et løfte som er blitt gjentatt som svar på mange private forespørsler og brev) ikke er blitt oppfylt før. En av grunnene til denne forsinkelsen er det forsøket som ble gjort i juni i fjor (1901) på å samle alle sosialdemokratiske organisasjoner i utlandet. Det var helt naturlig å vente på resultatene av dette forsøket, for hvis det lyktes, ville det kanskje bli nødvendig å framstille «Iskra»s organisatoriske synsmåter ut fra en litt annen synsvinkel, og i hvert fall ville et heldig utfall kunne åpne muligheter for meget fort å kunne gjøre slutt på eksistensen av to retninger innenfor det russiske sosialdemokrati. Som leseren vet, førte forsøket ikke til noe resultat, og kunne ikke, som vi vil påvise nedenfor, ende på noen annen måte etter «Rabotsjeje Djelo»s nye vending til økonomismen i sitt nummer 10. Det viste seg å være absolutt nødvendig å ta opp en energisk kamp mot denne ut­flytende og lite klare, men til gjengjeld så meget mer hårdnakkede retning, som er i stand til å gjenoppstå i de forskjel­ligste former. I samsvar med dette ble den opprinnelige planen for brosjyren forandret og utvidet meget betydelig.

Dens hovedtema skulle være de tre spørsmÃ¥l som er reist i artikkelen «Hva skal en begynne med?», nemlig spørsmÃ¥lene: om karakteren og hovedinnholdet i vÃ¥r politiske agitasjon, om vÃ¥re organisatoriske oppgaver, om planen om Ã¥ bygge opp en landsomfattende russisk kamporganisasjon, noe som skulle skje samtidig og fra forskjellige kanter. Disse spørsmÃ¥lene har lenge interessert forfatteren, og han har prøvd Ã¥ reise dem alt i «Rabotsjaja Gaseta» ^[1] under et av de mislykte forsøk pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ bladet ut igjen (se kap 5). Men den opprinnelige hensikt, Ã¥ innskrenke seg til Ã¥ analysere bare disse tre spørsmÃ¥lene i en brosjyre og Ã¥ sette fram synsmÃ¥tene i en sÃ¥ vidt mulig positiv form uten eller nesten uten Ã¥ ty til polemikk, viste seg Ã¥ være helt ugjennomførlig av to grunner. PÃ¥ den ene siden viste økonomismen seg Ã¥ være langt mer seiglivet enn vi trodde (vi bruker ordet økonomisme i den videre betydning, som det er blitt definert i nr. 12 av «Iskra» (desember 1901) i artikkelen «Samtale med økonomismens forsvarere», som sÃ¥ Ã¥ si ga en disposisjon til den foreliggende brosjyren). Det ble klart at de forskjellige syn pÃ¥ løsningen av disse tre spørs­mÃ¥l i langt høyere grad har sin forklaring i den fundamentale motsetning mellom de to retninger innenfor det russiske sosialdemokrati enn i uoverensstemmelser om enkeltspørsmÃ¥l. PÃ¥ den annen side har økonomistenes undring over den faktiske framstilling av vÃ¥re synsmÃ¥ter i «Iskra» med all tydelighet vist at vi ofte bokstavelig taler forskjellige sprÃ¥k, at vi derfor ikke kan bli enige om noe som helst, hvis vi ikke begynner fra begynnelsen, at det er nødvendig Ã¥ gjøre forsøk pÃ¥ en systemastisk «meningsutveksling» – sÃ¥ populær og illustrert med sÃ¥ tallrike og konkrete eksempler som mulig — med alle økonomister om alle prinsipielle punkter i vÃ¥re uoverensstem­melser. Og jeg besluttet meg til Ã¥ gjøre et slikt forsøk pÃ¥ en «meningsutveksling» i full bevissthet om at dette øker omfanget av brosjyren ganske betydelig og sinker utgivelsen, men sam­tidig ser jeg ingen annen mulighet for Ã¥ innfri løftet jeg ga i artikkelen «Hva skal en begynne med?». Til unnskyldning for forsinkelsen mÃ¥ jeg sÃ¥ledes føye nok en unnskyldning for de meget store mangler ved den litterære utforming av bro­sjyren: jeg mÃ¥tte arbeide i største hast , og ble dertil avbrutt av alle slags andre arbeider.

Analysen av de ovennevnte tre spørsmål utgjør fremdeles hovedtemaet i brosjyren, men jeg måtte begynne med to mer generelle spørsmål: Hvorfor er en så «uskyldig» og «naturlig» parole som «frihet til kritikk» et virkelig kampsignal for oss? Hvorfor kan vi ikke engang bli enige om et slikt grunnspørsmål som sosialdemokratiets rolle i forhold til den spontane masse­bevegelse? Videre forvandlet utgreiingen av synsmåtene an­gående den politiske agitasjons karakter og innhold seg til en forklaring av forskjellen mellom trade-unionistisk ^[2]

og sosial­demokratisk politikk, og utgreiingen av synsmåtene angående de organisatoriske oppgaver forvandlet seg til en forklaring av forskjellen mellom «dilettanteriet», som tilfredsstiller økono­mistene, og den etter vår mening nødvendige organisasjon av revolusjonære. Enn videre holder jeg så meget mer fast på «planen» om en landsomfattende politisk avis som de inn­vendinger som ble reist mot den, var uholdbare, og jeg ikke har fått noe reelt svar på det spørsmålet jeg stilte i artikkelen, «Hva skal en begynne med?», om hvorledes vi samtidig fra alle kanter kunne gå i gang med å bygge opp den organisasjon vi har bruk for. Endelig håper jeg i den avsluttende del av brosjyren å påvise at vi har gjort alt det vi kunne for å avverge et endelig brudd med økonomistene, et brudd som

likevel har vist seg uunngåelig, at «Rabotsjeje Djelo» har fått en særlig, så å si «historisk» betydning, idet det mest full­stendig og anskuelig har gitt uttrykk, ikke for den konsekvente økonomisme, men for den forvirring og vakling som har vært et fremtredende trekk ved en hel periode i det russiske sosialdemokratis historie; at derfor også den ved første øyekast

altfor inngående polemikk med «Rabotsjeje Djelo» får betyd­ning, for vi kan ikke komme framover hvis vi ikke en gang for alle likviderer denne perioden.

Februar 1902.

N. Lenin.

I. DOGMATISME OG «FRIHET TIL KRITIKK»

a) Hva betyr «Frihet til kritikk»?

«Frihet til kritikk» er utvilsomt det mest moderne slagord i dag og det som oftest blir brukt i diskusjoner mellom sosialister og demokrater i alle land. Ved første øyekast kan en vanskelig forestille seg noe mer besynderlig enn disse høytidelige på­kallelser av friheten til kritikk fra den ene av de stridende parter. Har det da i de framstegsvennlige partiene hevet seg røster mot den paragraf i de fleste europeiske lands forfat­ninger som trygger vitenskapens og den vitenskapelige forsknings frihet? «Her er det noe som ikke stemmer!» må

enhver utenforstående si til seg selv når han hører dette moteslagordet gjentatt på alle gater og streder, men ennå ikke er kommet under funn med det faktiske innhold i uoverensstemmelsene mellom de stridende parter. «Dette slagordet er øyensynlig et av disse stående uttrykk som i likhet med økenavn vinner hevd ved å brukes og nesten blir til egennavn.»

Det er faktisk ingen hemmelighet for noen at det i nåtidens internasjonale ^[3] sosialdemokrati har dannet seg to retninger, mellom hvilke kampen snart bryter ut i lys lue og snart dempes ned og ulmer under asken av høytidelige «resolusjoner om våpenhvile».

Hva den «nye retningen» som stiller seg «kritisk» til den «gamle dogmatiske» marxisme, består i, det er tilstrek­kelig tydelig sagt av Bernstein og demonstrert av Millerand.

Sosialdemokratiet skal forvandles fra den sosiale revolusjons parti til de sosiale reformers demokratiske parti. Dette politiske krav har Bernstein omgitt med et helt hatten av «nye» argu­menter og betraktninger, som er brakt i forholdsvis god har­moni. Man har benektet at sosialismen kan begrunnes viten­skapelig, og at dens nødvendighet og uunngåelighet kan påvises ut fra den materialistiske historieoppfatning; man har benektet at den voksende armod, proletariseringen og skjerpingen av de kapitalistiske motsetninger er kjensgjerninger; man har erklært selve begrepet «det endelige mål» for uholdbart og ubetinget forkastet ideen om proletariatets diktatur; man har fornektet den prinsipielle motsetning mellom liberalisme og sosialisme; men har avvist teorien om klassekampen , som angivelig skal være ubrukelig på et strengt demokratisk samfunn som styres i samsvar med flertallets vilje osv.

På denne måten var kravet om en avgjørende vending fra det revolusjonære sosialdemokrati til den borgerlige sosialrefor­misme ledsaget av en like så avgjørende vending over til en borgerlig kritikk av alle grunnideene i marxismen. Men etter­som denne siste kritikken alt lenge er blitt ført mot marxismen, både fra politiske talerstoler og fra universitetskatetre, i en mengde brosjyrer og i en rekke lærde avhandlinger, og ettersom hele den oppvoksende ungdom fra de dannede klasser i årtier systematisk er blitt oppdratt med denne kritikken, er det ikke så rart at den «nye kritiske» retning i sosialdemokratiet sprang fram så å si fullmoden som Minerva av Jupiters hode. Inn­holdsmessig behøvde denne retningen ikke å utvikle seg og forme seg: den ble direkte overført fra den borgerlige litteratur til den sosialistiske.

Videre. Om Bernsteins teoretiske kritikk og hans politiske tilbøyeligheter ennÃ¥ skulle være uklare for noen, sÃ¥ har franskmennene sørget for en anskuelig demonstrasjon av de «nye metoder». Frankrike har ogsÃ¥ denne gangen hevdet sitt gamle ry som «det land der de historiske klassekamper mer enn noe annet sted hver gang ble kjempet gjennom like til avgjørelsen» (Engels: Forordet til Marx’ verk: «Louis Bona­partes 18. brumaire»). De franske sosialistene ga seg ikke til Ã¥ teoretisere, men gikk direkte til handling; de i demo­kratisk henseende mer utviklede politiske forhold i Frankrike tillot dem straks Ã¥ gÃ¥ over til den «praktiske bernsteinisme» i alle dens konsekvenser. Millerand ga et utmerket eksempel pÃ¥ denne praktiske bernsteinisme, – det er ikke for ingen ting at Bernstein og Vollmar sÃ¥ ivrig skyndte seg Ã¥ forsvare og lov­prise Millerand! Saken er jo: Hvis sosialdemokratiet virkelig bare er et reformparti og bør ha mot til Ã¥ innrømme dette Ã¥pent, sÃ¥ har en sosialist ikke bare rett til Ã¥ gÃ¥ inn i en borger­lig regjering, men han bør til og med alltid legge vinn pÃ¥ det. Hvis demokratiet i virkeligheten betyr avskaffelse av klasseherredømmet, hvorfor skulle da en sosialistisk minister ikke henrykke hele den borgerlige verden med taler om klasse­samarbeid? Hvorfor skulle han ikke bli sittende i ministeriet, selv etter at gendarmenes nedslaktning av arbeidere for hund­rede og tusende gang har vist den sanne karakter av klassens demokratiske samarbeid? Hvorfor skulle han ikke personlig ta del i hyllesten til tsaren, som de franske sosialistene nÃ¥ ikke kaller annet enn galgens, knuttens og forvisningens helt (knouteur, pendeur et déportateur)? Og lønnen for denne usigelige fornedrelse og tilsvining av sosialismen for øynene rÃ¥ hele verden, for denne fordervelse av arbeidermassenes sosialistiske bevissthet – denne eneste basis som kan sikre oss seieren – lønnen for det er oppreklamerte prosjekter om ynkelige reformer, sÃ¥ ynkelige at det stundom har lykkes Ã¥ fravriste borgerlige regjeringer mer!

Den som ikke lukker øynene med vilje, kan ikke unngå å se at den nye «kritiske» retningen i sosialismen ikke er noe annet enn en ny avart av opportunismen. Hvis en skal bedømme mennesker, ikke etter den flotte mundering de selv har iført seg, ikke etter de klingende navn de selv har gitt seg, men etter hvorledes de handler og hva de i virkeligheten propagerer for, så blir det klart at «frihet til kritikk» er frihet for den opportunistiske retningen innenfor sosialdemokratiet, frihet til å forvandle sosialdemokratiet til et demokratisk reformparti, frihet til å innpode borgerlige ideer og borgerlige elementer i sosialismen.

Frihet er et stort ord, men under ervervsfrihetens banner er det blitt ført de mest røverske kriger, under arbeidsfrihetens fane har man plyndret de arbeidende. Den samme indre falsk­het ligger i den moderne bruk av ordene: «frihet til kritikk». Folk som virkelig var overbevist om at de hadde ført viten­skapen framover, ville ikke kreve frihet for de nye oppfatnin­gene ved siden av de gamle, men at de nye ble satt istedenfor de gamle. Men de moderne ropene «Leve friheten til kritikk!» minner alt for sterkt om ordtaket om tomme tønner.

Vi marsjerer i tett fylking pÃ¥ en bratt og vanskelig vei og holder hverandre fast i hendene. Vi er omgitt av fiender pÃ¥ alle kanter, og vi mÃ¥ nesten ustanselig marsjere under deres ild. Vi har sluttet oss sammen etter en fritt truffet beslutning nett­opp for Ã¥ kjempe mot fiendene og ikke forville oss ut i sumpen ved siden av, hvis beboerne fra første stund av har klandret oss fordi vi har skilt oss ut i en særlig gruppe og har valgt kampens og ikke forsoningens vei. SÃ¥ er det noen av oss som tar til Ã¥ rope: La oss gÃ¥ ut i denne sumpen! – og nÃ¥r de blir bedt om Ã¥ skamme seg, svarer de: Hvor gammeldags dere er! Og skjemmes dere ikke for Ã¥ nekte oss frihet til Ã¥ kalle dere inn pÃ¥ en bedre vei! – Ã…jo – mine herrer, dere kan fritt, ikke bare kalle, men ogsÃ¥ gÃ¥ hvor hen dere lyster, selv ut i sumpen. Vi mener til og med at deres rette plass nettopp er i sumpen og vi er villig til etter evne Ã¥ hjelpe dere dit ut. Men slipp sÃ¥ taket i hendene vÃ¥re, hold opp med Ã¥ klamre dere til oss og hold opp med Ã¥ skitne til det store ordet frihet, for vi har vel ogsÃ¥ «frihet» til Ã¥ gÃ¥ hvor hen vi lyster, frihet til Ã¥ kjempe ikke bare mot sumpen, men ogsÃ¥ mot dem som viker av til sumpen!

b) De nye forsvarere av «Frihet til kritikk»

Og nÃ¥ i den aller siste tid lanseres nettopp denne parolen («frihet til kritikk») høytidelig av «Rabotsjeje Djelo» (nr. 10), organ for «De russiske sosialdemokraters utenlandsforbund»7, – ikke som et teoretisk postulat, men som et politisk krav, som svar pÃ¥ spørsmÃ¥let: «Er det mulig Ã¥ samle de sosialistiske organisasjoner som virker i utlandet?» — «For en stabil sam­ling er frihet til kritikk nødvendig» (s. 36).

Av denne uttalelse følger to helt bestemte slutninger:

1. «Rabotsjeje Djelo» tar den opportunistiske retningen i det internasjonale sosialdemokrati som helhet under sin beskyttelse;

2. «Rabotsjeje Djelo» krever frihet for opportunismen i det russiske sosialdemokrati. La oss se på disse konklusjoner.

«Rabotsjeje Djelo» er i særdeleshet ikke fornøyd med «Iskra»s og «Sarja»s 8 tilbøyelighet til å profetere om et brudd mellom Berget og Gironden i det internasjonale sosialdemo­krati». ^[4]

«I det hele tatt,» skriver redaktøren av «Rabotsjeje Djelo», B. Kritsjevski, «forekommer dette snakket om Berget og Giron­den i sosialdemokratiets rekker oss Ã¥ være en overfladisk historisk analogi, som tar seg merkelig ut fra en marxists penn: Berget og Gironden representerte ikke forskjellige tempera­menter eller tankeretninger, som det kan forekomme ideologiske historikere, men forskjellige klasser eller slag – mellomborgerskapet pÃ¥ den ene siden og smÃ¥borgerne og proletariatet pÃ¥ den annen. I den moderne sosialistiske bevegelse derimot er det ikke sammenstøt mellom klasseinteresser, den stÃ¥r fullt og helt i alle» (uthevet av B. Kr.) «sine forskjellige former, de mest erklærte bernsteinianere innbefattet, pÃ¥ de proletariske klasse­interessers grunn, gÃ¥r inn for proletariatets klassekamp for politisk og økonomisk frigjøring.» (S. 32-33.)

En dristig pÃ¥stand! Har B. Kritsjevski da ikke hørt tale om den forlengst fastslÃ¥tte kjensgjerning at nettopp det «akademiske» lags omfattende deltakelse i den sosialistiske bevegelse i de siste Ã¥r har sikret en sÃ¥ rask utbredelse av Bernsteinismen? Og viktigst av alt – hvormed begrunner vÃ¥r forfatter sin mening, at «selv de mest erklærte bernsteinianere» stÃ¥r pÃ¥ klassekampens grunn for proletariatets politiske og økonomiske frigjøring? Det vites ikke. Det bestemte forsvar for de mest erklærte bernsteinianere støttes ikke i minste monn av argu­menter eller grunner. Forfatteren tror tydeligvis at hvis han bare gjentar det de mest erklærte bernsteinianere sier om seg selv, sÃ¥ behøves det ikke noe bevis for hans pÃ¥stand. Men kan en forestille seg noe mer «overfladisk» enn denne bedøm­melse av en hel retning pÃ¥ grunnlag av hva representantene for denne retningen sier om seg selv? Kan en forestille seg noe mer overfladisk enn den fortsatte «moralfilosofi» om to ulike og tilmed diametralt motsatte typer eller veier for partiutvik­lingen («R. D.» s. 34—35)? De tyske sosialdemokrater aner­kjenner, blir det sagt, den fulle frihet til kritikk, franskmennene gjør det ikke, og nettopp deres eksempel skal vise «hvor skade­lig intoleransen er».

Nettopp B. Kritsjevkis eksempel – svarer vi pÃ¥ dette – viser at folk hvis syn pÃ¥ historien bokstavelig følger Ilovaiskis( ^[5] )lærebok, stundom kaller seg marxister.

For å forklare enheten i det tyske og oppsplittetheten i det franske sosialistiske parti finner en det helt overflødig å grave i de historiske særegen­heter i det ene eller andre land, å sette det militære halv­eneveldes og den republikanske parlamentarismens forhold opp mot hverandre, å analysere følgene av Paris-kommunen og sosialistloven( ^[6] ) å sammenligne det økonomiske liv og den økonomiske utvikling, å minne om at «det tyske sosialdemo­kratis enestående framvokster» ble ledsaget av en i hele sosialismens historie enestående energi i kampen ikke bare mot de teoretiske villfarelser (Mühlberger, Dühring)( ^[7] ), kateter­sosialistene 11, men også mot de taktiske (Lassalle) osv, osv.

Alt dette er overflødig! Franskmennene krangler fordi de er intolerante, tyskerne er enige fordi de er snille gutter.

Og legg merke til at ved hjelp av denne enestÃ¥ende dyp­sindighet «avfeies» den kjensgjerning som fullstendig gjendriver bernsteinianernes forsvar. Om de virkelig stÃ¥r pÃ¥ den proletariske klassekamps grunn – dette spørsmÃ¥let kan bare avgjøres endelig og ugjendrivelig av den historiske erfaring. Følge­lig har i sÃ¥ mÃ¥te nettopp Frankrike den aller største betydning som det eneste land der bernsteinianerne har forsøkt Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ egne hen, under varmt bifall fra sine tyske kolleger (og delvis ogsÃ¥ de russiske opportunister, smlgn. «Rabotsjeje Djelo», nr. 2—3, s. 83—84). Henvisningen til franskmennenes «uforsonlighet» viser seg— bortsett fra sin «historiske» betydning (i Nos­drevs 12 Ã¥nd) — simpelthen Ã¥ være et forsøk pÃ¥ Ã¥ tilsløre meget ubehagelige kjensgjerninger med harmfulle ord.

Men vi akter heller ikke på noen måte å forære tyskerne til B. Kritsjevski og de tallrike andre forsvarere av «frihet til kritikk». Når de «mest erklærte bernsteinianere» ennå tole­reres i det tyske partis rekker, så er det bare forså vidt som de bøyer seg både for Hannover-resolusjonen 13, som bestemt avviser Bernsteins «endringsforslag», og Lübeck-resolusjonen 14, som (trass i hele sin diplomatiske formulering) inneholder en direkte advarsel til Bernstein. Ut fra det tyske partis interesser kan det diskuteres hvorvidt dette diplomatiet var på sin plass, om en mager fred i det gitte tilfelle var bedre enn en ærlig strid, en kan kort sagt være uenig om vurderingen av det formålstjenlige i den ene eller andre måten å tilbakevise bernsteinianismen på, men en kan ikke unngå å se denne kjensgjerning at det tyske parti to ganger har avvist bernsteinianismen. ^[8]

Hvis en altså tror at tyskernes eksempel bekrefter tesen: «selv de mest erklærte bernsteinianere står på den proletariske klassekamps grunn for proletariatets politiske og økonomiske frigjøring» — så er det ensbetydende med at en ikke har skjønt det minste av det som foregår for alles øyne. ^[9]

Men ikke nok med det. «Rabotsjeje Djelo» opptrer, som vi alt har bemerket, overfor det russiske sosialdemokrati med krav om «frihet til kritikk» og med et forsvar av bernsteinismen. Det har tydeligvis opplevd eksempler på at man hos oss urett­ferdig har krenket våre «kritikere» og bernsteinianere. Men hvilke? Hvem? Hvor? Når? Hva besto da urettferden i? Om dette tier «Rabotsjeje Djelo», som ikke en eneste gang nevner en eneste russisk kritiker og bernsteinianer! Det gjenstår bare to mulige formodninger. Enten er den urettferdig krenkede part ingen annen enn «Rabotsjeje Djelo» selv (dette bekreftes av at det i begge artikler i nr. 10 dreier seg om de fornærmelser «Sarja» og «Iskra» har tilføyd «Rabotsjeje Djelo»). Hvordan skal en i så fall forklare den besynderlighet at «Rabotsjeje Djelo», som alltid så hårdnakket har fornektet enhver solidari­tet med bernsteinismen, ikke kunne forsvare seg selv uten å legge et godt ord inn for de «mest erklærte bernsteinianere» og for friheten til kritikk? Eller det er helt andre tredje personer som er de urettferdig krenkede. I så fall, hvilke grunner kan det da være til å tie stille om dem?

Vi ser sÃ¥ledes at «Rabotsjeje Djelo» fortsetter Ã¥ leke gjemsel, som det har drevet med like siden det ble til (noe som vi skal pÃ¥vise nedenfor). Legg videre merke til denne første faktiske bruk av den lovpriste «frihet til kritikk». I virkeligheten har den straks medført at ikke bare enhver form for kritikk, men enhver selvstendig vurdering i det hele tatt er forsvunnet. Det samme «Rabotsjeje Djelo», som tier om den russiske bernsteinisme som om den var en hemmelig sykdom (Starovers rammende uttrykk)16, foreslÃ¥r at en for Ã¥ kurere denne sykdommen simpelthen skal kopiere den siste tyske resept mot den tyske avart av denne sykdommen! Istedenfor frihet til kritikk – en slavisk … ja enda verre: apekattaktig etterherming! Det ensartede sosiale og politiske innhold i den moderne internasjonale opportunisme kommer til uttrykk i den ene eller andre avart i samsvar med de nasjonale eiendommeligheter. I ett land har opportunistgruppen alt lenge opptrÃ¥dt under et særskilt flagg; i et annet har opportunistene latt teorien ligge og fører radikalsosialistenes politikk i praksis; i et tredje har noen medlemmer av det revolusjonære parti løpt over i oppor­tunistenes leir og søker Ã¥ nÃ¥ sine mÃ¥l ikke i en Ã¥pen kamp om prinsipper og en ny taktikk, men ved en gradvis, umerkelig og, om en sÃ¥ kan uttrykke seg, ustraffbar demoralisering av sitt parti; i et fjerde bruker samme slags overløpere de samme framgangsmÃ¥ter i den politiske trelldoms halvmørke og ved et helt originalt innbyrdes forhold mellom «legal» og «illegal» virksomhet osv. Men Ã¥ gi seg til Ã¥ tale om frihet til kritikk og til bernsteinisme som forutsetning for en samling av de russiske sosialdemokrater, og samtidig la være Ã¥ forklare hvordan nett­opp den russiske bernsteinisme er kommet til uttrykk og hvilke særlige frukter den har bÃ¥ret — det er det samme som Ã¥ gi seg til Ã¥ snakke for ingen ting Ã¥ si.

La oss da selv prøve, om bare i få ord, å si det som «Rabotsjeje Djelo» ikke har ønsket å si (eller kanskje ikke engang har greidd å forstå).

c) Kritikken i Russland

Det viktigste særmerke ved Russland i nevnte henseende er at allerede selve begynnelsen til den spontane arbeiderbevegelse på den ene siden og til den fremskredne offentlige menings vending til marxismen på den andre siden har vært preget av en samling av vitterlig forskjelligartede elementer under et felles flagg og til kamp mot den felles motstander (den for­eldede sosialpolitiske verdensanskuelse). Vi taler her om den «legale marxismes» hvetebrødsdager. Det var i det hele tatt en særdeles original foreteelse, som i åttiårene eller i begynnel­sen av nittiårene ingen overhodet kunne tenke seg muligheten av. I selvherskerdømmets land, med en fullstendig slavebundet presse, under en desperat politisk misnøye og protest — her bryter den revolusjonære marxismes teori plutselig igjennom i den sensurerte litteratur, framstilt i et billedlig, men for alle «interesserte» forståelig språk. Regjeringen hadde vennet seg til å betrakte bare (den revolusjonære) narodnismens teori som farlig og, som det så ofte forekommer, uten å legge merke til den indre utvikling, mens den gledet seg over enhver kritikk som var rettet mot den. Før regjeringen fikk summet seg, og før den tungføre hæren av sensorer og gendarmer hadde opp­sporet den nye fienden og gikk løs på ham, var det (etter våre russiske forhold) gått lang tid. I denne tiden utkom den ene marxistiske bok etter den andre, det ble grunnlagt marxist­iske tidsskrifter og blad, alle mennesker ble marxister, man smigret marxistene, man gjorde kur til marxistene. Forleggerne gledet seg over den uvanlige gode avsetningen på marxistiske bøker. Det er helt begripelig at det blant de første marxister, som var omgitt av all denne virak, var mer enn en «forfatter som fikk fluer i hodet»17.

I dag kan en tale rolig om denne perioden, som hører for­tiden til. Det er ingen hemmelighet for noen at marxismens kortvarige oppblomstring på vår litteraturs overflate skyldtes et forbund mellom ekstreme radikale og ytterst moderate folk. I virkeligheten var de sistnevnte borgerlige demokrater, og denne konklusjon (som tydelig nok er bekreftet ved deres videre «kritiske» utvikling) tvang seg inn på somme allerede før det var oppstått sprekker i «forbundet». ^[10]

Men når det er tilfellet, faller ikke da det største ansvar for den etterfølgende «forvirringens tid» nettopp på de revolu­sjonære sosialdemokrater, som inngikk dette forbund med de framtidige «kritikere»? ^[11]

Et slikt spørsmål, ledsaget av et bekreftende svar, kan en stundom få høre av folk som ser altfor skjematisk på saken. Men disse folkene tar fullstendig feil. Bare den som ikke har tillit til seg selv, kan frykte midlertidige forbund selv med upålitelige folk, og ikke et eneste politisk parti vil kunne eksistere uten slike forbund. Forbundet med de legale marxister var på sitt vis det første virkelige politiske forbund det russiske sosialdemokrati inngikk. Takket være dette forbundet ble det oppnådd en forbausende rask seier over narodnismen og en veldig stor utbredelse av marxismens ideer (om enn i en vulgarisert form). Dessuten, var forbundet ikke inngått helt uten «betingelser». Bevis: Den marxistiske artikkelsamlingen «Materialer om Russlands økonomiske ut­vikling», ^[12] som sensuren brente i 1895. __

Hvis en kan sammenligne den litterære avtalen med de legale marxister med et politisk forbund, så kan denne boka sammenlignes med en politisk avtale.

Bruddet ble selvsagt ikke framkalt ved at «forbundsfellene» viste seg å være borgerlige demokrater. Tvert imot, represen­tantene for denne siste retning er sosialdemokratiets naturlige og ønskede forbundsfeller, for så vidt det gjelder dets demo­kratiske oppgaver, som den nåværende situasjon i Russland stiller i forgrunnen. Men den nødvendige forutsetning for et slikt forbund er at sosialistene har full mulighet til å vise arbeiderklassen den fiendtlige motsetning mellom dens inter­esser og borgerskapets interesser. Men bernsteinismen og den «kritiske» retning, som flertallet av de legale marxister mannjamt gikk over til, har nettopp satt denne muligheten til side og fordervet den sosialistiske bevissthet ved å forflate marxismen, forkynne teorien om utjevning av de sosiale mot­setninger, ved å erklære ideen om den sosiale revolusjon og proletariatets diktatur for en tåpelighet og innskrenke arbeiderbevegelsen og klassekampen til en snever tradeunionisme og en «realistisk» kamp for små, gradvise reformer. Dette er akku­rat det samme som det borgerlige demokrati gjorde ved å bestride sosialismens rett til selvstendighet og følgelig dens rett til å eksistere i det hele tatt. Dette betydde i praksis en bestreb­else for å forvandle den framvoksende arbeiderbevegelse til de liberales haleheng.

Det er klart at et brudd ble nødvendig under slike forhold. Men den «originale» eiendommelighet i Russland kom til uttrykk i at dette bruddet simpelthen innebar at sosialdemo­kratene ble fjernet fra den «legale» litteratur, den lettest for­ståelige og mest utbredte. De som forskanset seg her, var «forhenværende marxister», som opptrådte «i kritikkens tegn» og fikk et nesten fullstendig monopol på å «kolportere» marxismen. Rop som «Mot ortodoksien» og «Leve friheten til kritikk» (som nå gjentas av «Rabotsjeje Djelo») ble med ett slag til moteord, og at selv sensorer og gendarmer ikke kunne motstå denne moten, framgår av slike kjensgjerninger som utsendingen av tre russiske utgaver av den berømte (hero­stratisk berømte) Bernsteins bøker eller Subatovs 18 anbefaling av Bernsteins, herr Prokopovitsj’ og andre bøker («Iskra» nr. 10). Sosialdemokratene sto nå overfor den i seg selv vanske­lige oppgave å bekjempe denne nye retningen, en oppgave som ble gjort utrolig vanskelig av rent ytre hindringer. Og denne retningen innskrenket seg ikke til litteraturens område. Vend­ingen til «kritikk» gikk hånd i hånd med de sosialdemokratiske praktikeres hang til «økonomisme».

Hvordan sambandet og den gjensidige avhengighet mellom den legale kritikk og den illegale økonomisme oppsto og utviklet seg, dette interessante spørsmÃ¥l kunne gi emne for en særskilt artikkel. For oss er det tilstrekkelig her Ã¥ konstatere at dette sambandet ubestridelig er et faktum. Det famøse «Credo»19 fikk en sÃ¥ fortjent berømmelse nettopp fordi det Ã¥pent formulerte dette sambandet og plapret ut med «øko­nomismens» politiske hovedtendens: La arbeiderne bare føre økonomisk kamp (det ville være rettere Ã¥ si: tradeunionistisk kamp, ettersom denne omfatter ogsÃ¥ den spesifikke arbeider­politikk), og la den marxistiske intelligens smelte sammen med de liberale til politisk «kamp». Det tradeunionistiske arbeid «i folket» skulle være utføring av den første halvparten – den legale kritikken utføring av den andre halvparten av denne oppgaven. Denne erklæringen var et sÃ¥ ypperlig vÃ¥pen mot økonomismen at hvis det ikke hadde eksistert noe «Credo», sÃ¥ mÃ¥tte en ha oppfunnet det.

«Credo» ble ikke oppfunnet, men det ble offentliggjort uten samtykke fra dets forfattere og kanskje tilmed mot deres vilje. I hvert fall har den som skriver disse linjer, og som har vært med på å bringe det nye «programmet» ^[13]

fram i dagens lys, måttet høre bebreidelser og klager over at vedkom­mende taleres løselig nedrablede resymé av sine synsmåter er blitt spredt i kopier, har fått etiketten «Credo» og tilmed er blitt trykt i avisene sammen med protesten!

Vi omtaler denne episoden fordi den avslører et meget interessant trekk ved vår økonomisme: frykten for offentlighet. Det er nettopp et trekk ved økonomismen som helhet, og ikke bare hos for­fatterne av «Credo»; det har også ytret seg hos «Rabotsjeje Mysl 21», den mest direkte og ærlige tilhenger av økonomis­men, hos «Rabotsjeje Djelo» (som er forarget over offentlig­gjøringen av de «økonomiske» dokumenter i «Vademecum» ^[14] og hos Kievkomiteen, som for to år siden ikke ville tillate en offentliggjøring av dens profession de foi ^[15] sammen med en spesielt skrevet gjendrivelse av den, og hos mange, mange enkelte representanter for økonomismen.

Denne frykten for kritikk som tilhengerne av frihet til kritikk legger for dagen, kan ikke forklares alene som sluhet (selv om det utvilsomt forekommer at det ikke gÃ¥r uten sluhet: det er dumt Ã¥ utsette de ennÃ¥ svake spirene til en ny retning for motstandernes angrep!). Nei, flertallet av økono­mistene ser helt oppriktig (og mÃ¥ ifølge selve økonomismens vesen gjøre det) med uvilje pÃ¥ alle teoretiske diskusjoner, uoverensstemmelser mellom fraksjoner, store politiske spørs­mÃ¥l, planer om Ã¥ organisere de revolusjonære osv. «En burde heller ha overlatt alt dette til utlandet!!» – sa en forholdsvis konsekvent økonomist en gang til meg, og han ga, dermed uttrykk for et meget utbredt (og atter rent tradeunionistisk) synspunkt: vÃ¥r sak er arbeiderbevegelsen, arbeiderorganisasjonene her pÃ¥ stedet hvor vi lever – og alt annet er pÃ¥funn av de doktrinære, «overvurdering av ideologien», som for­fatterne i brevet i «Iskra» nr. 12 ^[16] uttrykte seg, i samklang med «Rabotsjeje Djelo» nr. 10.

NÃ¥ er spørsmÃ¥let: nÃ¥r den russiske «kritikk» og den russiske bernsteinisme har slike særtrekk, hva bør sÃ¥ være oppgaven for dem som ikke bare i ord, men i handling ønsker Ã¥ være motstandere av opportunismen? For det første mÃ¥tte en sørge for Ã¥ gjenoppta det teoretiske arbeid som bare sÃ¥ vidt var pÃ¥begynt i den legale marxismens periode, og som nÃ¥ igjen hvilte pÃ¥ de illegale aktivister. Uten dette arbeid var en framgangsrik utvikling av bevegelsen umulig. For det annet var det nød­vendig Ã¥ ta opp en aktiv kamp mot den legale «kritikk», som har skapt en fryktelig Ã¥ndelig forvirring. For det tredje mÃ¥tte en aktivt bekjempe oppløsningen og vaklingen i den praktiske bevegelse og avsløre og gjendrive alle forsøk pÃ¥ – bevisst eller

ubevisst Р̴ senke v̴rt programs og v̴r taktikks niv̴.

At «Rabotsjeje Djelo» verken har gjort det første eller det annet eller det tredje, er kjent, og nedenfor skal vi inngående klarlegge denne kjente sannhet fra de mest forskjellige sider. Foreløpig’ skal vi bare påvise i hvilken skrikende motsetning kravet om «frihet til kritikk» står til særegenhetene ved vår hjemlige kritikk og den russiske økonomisme. Se bare på teksten til den resolusjon hvormed «De russiske sosialdemokraters utenlandsforbund» godkjente «Rabotsjeje Djelo»s stand­punkt:

«Av hensyn til den videre ideologiske utvikling av sosial­demokratiet anerkjenner vi friheten til kritikk av den sosial­demokratiske teori i partiets litteratur som absolutt nødvendig, for så vidt som kritikken ikke står i strid med denne teoris klassemessige og revolusjonære karakter» («To kongresser», s. 10).

Og motiveringen: Resolusjonen «faller i sin første del sammen med Lübeck-kongressens resolusjon om Bernstein-saken» I sitt hjertes enfold legger «forbundsfellene» ikke engang merke til hvilket testimonium paupertatis (attest for (Ã¥nds)- fattigdom) de skriver ut for seg selv ved denne kopiering! «men… i den andre delen trekker den trangere grenser for friheten til kritikk enn Lübeck-kongressen gjorde».

Er da «Utenlandsforbundets» resolusjon rettet mot de russiske bernsteinianere? I motsatt fall ville det være fullstendig meningsløst å henvise til Lübeck! Men det er ikke riktig at den «trekker trange grenser for friheten til kritikk». Tyskerne har med sin Hannover-resolusjon punkt for punkt avvist nettopp de endringsforslag som Bernstein stilte, og Lübeck-resolusjonen har gitt en advarsel til Bernstein personlig og nevnt ham ved navn i resolusjonen. Derimot har våre «frie» etterplaprere ikke med ett ord omtalt én eneste foreteelse i den spesielt russiske «kritikk» og den russiske økonomisme. Ved denne fortielse gir denne tomme henvisning til teoriens klassemessige og revolusjonære karakter et langt større spillerom for mistolkninger, især hvis «Utenlandsforbundet» nekter å regne den «såkalte økonomisme» til opportunismen («To kongresser», s. 8, til punkt 1). Men vi skal ikke hefte oss ved dette. Hoved­saken er nemlig at opportunistenes holdning overfor de revolusjonære sosialdemokrater er diametralt motsatt i Tyskland og Russland. I Tyskland går de revolusjonære sosialdemokrater som kjent inn for å bevare det som er: det gamle programmet og den gamle taktikken, som er kjent for alle, og som er blitt klarlagt i alle detaljer gjennom mange årtiers erfaring. «Kritikerne» derimot ønsker å foreta endringer, og da disse kritikerne utgjør et forsvinnende lite mindretall og deres revisjonistiske bestrebelser er meget spakferdige, kan en forstå motivene til at flertallet nøyer seg med en tørr avvisning av «moderniseringene». Hos oss i Russland derimot går kritikken og økonomistene inn for å bevare det som er: «Kritikerne» ønsker at en fortsatt skal betrakte dem som marxister og sikre dem den «frihet til kritikk» som de har hatt i enhver hen­seende (idet de i grunnen aldri har anerkjent ^[17]

)noen parti­messige bånd , og vi har jo heller ikke hatt noe slikt alminnelig anerkjent partiorgan som kunne «begrense» friheten til kritikk med så mye som et råd); økonomistene ønsker at de revolusjo­nære skal anerkjenne «bevegelsens fulle kompetanse på det nåværende tidspunkt» (Rabotsjeje Djelo» nr. 10, s. 25), dvs. den «legitime» eksistens av det som eksisterer; at «ideologene» ikke må forsøke å «bortlede» bevegelsen fra den vei som «bestemmes av vekselvirkningen mellom de materielle elemen­ter og det materielle miljø» («Brev» i «Iskra» nr. 12); at man skal anerkjenne den kamp som ønskelig «som det under de gitte omstendigheter alene er mulig for arbeiderne å føre», samtidig som man skal anerkjenne den kamp som mulig «som de faktisk fører i dette øyeblikk» (Særtillegg til «Rabotsjaja Mysl», s. 14).

Vi revolusjonære sosialdemokrater er tvert imot misfornøyd med dette knefall for spontaniteten, dvs, for det som foreligger i «det gitte øyeblikk»; vi krever forandring av den taktikken som har vært rådende i de siste år, vi erklærer at «før vi samler oss og for å kunne samle oss, må vi først avgjort og bestemt avgrense oss fra hverandre» (se kunn­gjøringen om grunnleggingen av «Iskra»). Kort sagt, tyskerne holder fast ved det bestående og avviser forandringer; vi krever forandringer i det som består, og vi vil ikke underkaste oss det bestående eller avfinne oss med det.

Denne «lille» forskjellen har våre «frie» avskrivere av de tyske resolusjonene ikke engang lagt merke til!

d) Engels om betydningen av den teoretiske kamp

«Dogmatisme», «doktrinarisme», «partiets Ã¥reforkalkning som den uunngÃ¥elige straff for den voldelige innsnøring av tenk­ningen», – dette er de fiender som forfekterne av «frihet til kritikk» i «Rabotsjeje Djelo» pÃ¥ riddervis drar i leidang mot. Vi er meget glad for at dette spørsmÃ¥let er blitt reist, og ville bare foreslÃ¥ Ã¥ supplere det med et annet spørsmÃ¥l:

Og hvem skal være dommer?

Foran oss har vi liggende to erklæringer om litterær utgiver­virksomhet. Den ene er «Program for det periodiske organ for «De russiske sosialdemokraters utenlandsforbund», «Rabotsjeje Djelo» (Særtrykk av «Rabotsjeje Djelo» nr. 1). Den andre er en erklæring om at gruppen «Arbeidets frigjøring» gjenopptar sin forlagsvirksomhet. Begge bærer årstallet 1899, da «marxismens krise» alt lenge hadde stått på dagsordenen. Og hva så? I det første skriftet vil en forgjeves lete etter en henvisning til dette fenomenet og en bestemt redegjørelse for den stilling som det nye organet akter å ta til dette spørsmålet. Om det teoretiske arbeid og dets aktuelle oppgaver på det gitte tidspunkt fins det ikke et ord i dette programmet eller i de tillegg til det som Forbundets 3. kongress vedtok i 1901 (To «kongresser», s. 15—18). I hele denne tiden har redak­sjonen for «Rabotsjeje Djelo» skjøvet de teoretiske spørsmål til side, trass i at alle sosialdemokrater i verden var opptatt av dem.

Den andre uttalelsen derimot viser først og fremst til at interessen for teorien er blitt svekket i de siste år, krever inn­trengende at «den teoretiske side av proletariatets revolusjo­nære bevegelse skal følges med våken oppmerksomhet», og oppfordrer til «skånselløs kritikk av bernsteinske og andre antirevolusjonære tendenser» i vår bevegelse. De numrene av «Sarja» som er kommet ut, viser hvorledes dette programmet er blitt oppfylt.

Og da ser vi at de store frasene mot tenkningens forkalkning og sÃ¥ videre dekker over likegladhet og hjelpeløshet i utvik­lingen av den teoretiske tenkning. De russiske sosialdemokraters eksempel illustrerer særlig klart det allment europeiske feno­men (som ogsÃ¥ de tyske marxister har slÃ¥tt fast for lenge siden) at den berømte frihet til kritikk ikke betyr at den ene teori blir avløst av en annen, men frihet fra enhver helstøpt og gjennom­tenkt teori, den betyr eklektisisme og prinsippløshet. Den som har i alle fall noenlunde kjennskap til vÃ¥r bevegelses faktiske tilstand, kan ikke unngÃ¥ Ã¥ se at den videre utbredelse av marxismen var ledsaget av en viss senkning av det teoretiske nivÃ¥. Takket være bevegelsens praktiske betydning og praktiske resultater fikk den tilslutning fra ikke sÃ¥ fÃ¥ mennesker som var meget lite eller slett ikke teoretisk skolert. Av dette kan en se hvilken mangel pÃ¥ ‘takt «Rabotsjeje Djelo» legger for dagen nÃ¥r det triumferende setter fram Marx’ uttalelse: «Hvert skritt virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin programmer.» Ã… gjenta disse ordene i en periode med teoretisk forvirring er akkurat det samme som Ã¥ rope til et likfølge: «Gid dere mÃ¥ fÃ¥ mange slike dager!» Disse ordene fra Marx er attpÃ¥ til tatt fra hans brev om Gotha-programmet, der han skarpt fordøm­mer den eklektisisme som ble tillatt ved formuleringen av prinsippene: hvis en absolutt skulle slutte seg sammen – skrev Marx til partiets ledere – sÃ¥ slutt avtaler som tjener bevegel­sens praktiske mÃ¥l, men tillat ikke kjøpslÃ¥ing om prinsippene, gjør ikke teoretiske «innrømmelser». Det var dette som var Marx’ tanke, men hos oss fins det folk som i hans navn prøver Ã¥ svekke teoriens betydning!

Uten noen revolusjonær teori kan det ikke finnes noen revolusjonær bevegelse. En kan ikke sterkt nok understreke denne tanken på en tid da opportunismens moteforkynnelse kombineres med svermeri for de aller trangeste former for praktisk virksomhet. Men for det russiske sosialdemokrati for­sterkes teoriens betydning ytterligere av tre omstendigheter, som man ofte glemmer, nemlig: for det første at vårt parti bare så vidt har begynt å ta form og skape seg et ansikt og ennå langt fra har avsluttet oppgjøret med de andre retninger i den revolusjonære tenkning, som truer med å føre bevegelsen bort fra den rette veien. Tvert imot er nettopp den siste tid preget av en oppblussing av ikke-sosialdemokratiske revolusjo­nære retninger (som Akselrod for lenge siden har forutsagt overfor økonomistene). Under slike forhold kan en feil som ved første øyekast synes å være «ubetydelig», få de sørgeligste følger, og bare kortsynte mennesker kan finne fraksjonsdisku­sjoner og streng skjelning mellom avskygningene for utidige eller overflødige. Av konsolideringen av den ene eller andre «avskygning» kan det russiske sosialdemokratis framtid komme til å avhenge i mange, mange år.

For det annet er den sosialdemokratiske bevegelse i hele sitt vesen internasjonal. Det betyr ikke bare at vi må kjempe mot den nasjonale sjåvinisme. Det betyr samtidig at en bevegelse som begynner i et ungt land, bare kan ha framgang i fall den tilegner seg erfaringene fra andre land. Men til denne­ tilegnelsen er det ikke nok bare å gjøre seg kjent med denne erfaringen eller bare å skrive av de siste resolusjoner. Til dette er det nødvendig å ta kritisk stilling til denne erfaringen og kontrollere den selvstendig. Den som forestiller seg hvor veldig den moderne arbeiderbevegelse har vokst i omfang og for­greninger, han vil forstå hvilket forråd av teoretiske krefter og politisk (og samtidig revolusjonær) erfaring som, trengs til dette.

For det tredje er det russiske sosialdemokratis nasjonale oppgaver av en art som aldri noe sosialistisk parti i verden har stått overfor.

Vi skal nedenfor tale om de politiske og organisatoriske forpliktelser som denne oppgaven, Ã¥ fri hele folket fra selv­herskerdømmets Ã¥k, legger pÃ¥ oss. NÃ¥ skal vi nøye oss med Ã¥ understreke at forkjemperens rolle bare kan fylles av et parti som ledes av en fremskreden teori . For bare Ã¥ danne seg en noenlunde konkret forestilling om hva dette betyr, bør leseren minnes slike forløpere for det russiske sosialdemokrati som Herzen, Belinski, Tsjernysjevski og den strÃ¥lende fylking av revolusjonære i syttiÃ¥rene; tenk bare pÃ¥ den verdensomspen­nende betydning som den russiske litteraturen fÃ¥r i vÃ¥r tid; tenk pÃ¥… men dette er nok!

La oss anføre Engels’ bemerkninger om teoriens betydning i den sosialdemokratiske bevegelse, bemerkninger som skriver seg fra 1874. Engels taler ikke om to former for sosialdemokra­tiets store kamp (den politiske og den økonomiske), men om tre, idet han stiller den teoretiske kamp ved siden av disse . De ordene han gir den praktiske og politisk voksende tyske arbeiderbevegelse med på veien, er så lærerike for de nåvær­ende spørsmål og diskusjoner at leseren forhåpentlig ikke vil ta det ille opp at vi bringer dette lange sitatet fra forordet til brosjyren «Der deutsche Bauernkrieg», ^[18] som for lenge siden er blitt en storbibliografisk sjeldenhet.

«De tyske arbeidere har to vesentlige fordeler framfor det øvrige Europa. For det første at de tilhører det mest teoretiske folk i Europa, og at de har bevart den teoretiske sans som de sÃ¥kalte «dannede» klasser i Tyskland har mistet sÃ¥ fullstendig. Hvis ikke den tyske filosofi, især Hegel, var gÃ¥tt i forveien, ville den tyske vitenskapelige sosialisme – den eneste vitenskapelige sosialisme som noensinne har eksistert – aldri blitt til, Uten teoretisk sans hos arbeiderne ville denne vitenskapelige sosialisme aldri ha gÃ¥tt dem slik i blodet som den har gjort. Og for en umÃ¥telig fordel dette er, viser seg pÃ¥ den ene siden i den likegyldighet for all teori som er en av hovedÃ¥rsakene til at den engelske arbeider­bevegelse, trass i den glimrende organisasjonen i enkelte fag, beveger seg sÃ¥ langsomt framover, og pÃ¥ den andre siden i det rot og den forvirring som proudhonismen i sin opprinnelige skikkelse har avstedkommet hos franskmennene og belgierne, og dessuten hos spanierne og italienerne i Bakunins karikerte form.

Den andre fordelen er at tyskerne, når det gjelder tiden, er blant de siste som kom med i arbeiderbevegelsen. Liksom den tyske teoretiske sosialisme aldri vil glemme at den står

pÃ¥ Saint-Simons, Fouriers og Owens skuldrer – tre menn som med sitt fantasteri og all sin utopisme hører til de betydeligste hoder i alle tider og genialt har foregrepettalløse ting hvis riktighet vi nÃ¥ pÃ¥viser vitenskapelig – slik mÃ¥ den tyske praktiske arbeiderbevegelse aldri glemme at den har utviklet seg pÃ¥ den engelske og franske bevegelses skuldrer, at den simpelthen kunne dra nytte av disses dyrekjøpte erfaringer og nÃ¥ kunne unngÃ¥ de feil som den gang nærmest var uunngÃ¥elige. Hvor ville vi stÃ¥ i dag hvis ikke de engelske fagforeningene og de franske politiske arbeiderkampene var gÃ¥tt forut, uten den kolossale impuls som særlig Paris-kom­munen har gitt?

En mÃ¥ si om de tyske arbeiderne at de har utnyttet for­delene ved sin stilling med sjeldent skjønn. For første gang sÃ¥ lenge det har eksistert en arbeiderbevegelse, blir kampen ført planmessig i samklang og sammenheng pÃ¥ sine tre fronter – den teoretiske, den politiske og den praktisk økonomiske (motstand mot kapitalistene). I dette sÃ¥ Ã¥ si konsentriske angrep ligger nettopp den tyske bevegelsens styrke og uovervinnelighet.

Dels på grunn av denne deres fordelaktige stilling, dels på grunn av den engelske bevegelses øyboereiendommeligheter og den voldelige undertrykkelse av den franske bevegelse, har de tyske arbeiderne for øyeblikket fått sin plass i den proletariske kamps fortropp. Hvor lenge hendingene vil la dem beholde denne ærefulle posten, er det umulig å spå om. Men så lenge de har den, vil de forhåpentlig fylle den på rette måten. Dertil trenges det fordoblede anstrengelser på hvert av kampens og agitasjonens områder. Det vil særlig være førernes plikt å vinne mer og mer klarhet i alle teoretiske spørsmål, mer og mer å fri seg fra den innflytelse som nedarvede fraser fra den gamle verdensanskuelse utøver, og alltid å være oppmerksom på at etter at sosialismen er blitt en vitenskap, må den også dyrkes som en vitenskap, dvs. studeres. Det det vil komme an på, er at vi blant arbeider­massene med økt iver utbrer den stadig mer avklarte inn­sikten vi har vunnet på den måten, og at vi slutter partiets organisasjoner så vel som fagforeningenes organisasjoner tet­tere og tettere sammen.

Hvis de tyske arbeiderne g̴r framover p̴ denne -m̴ten, vil de ikke akkurat marsjere i spissen for bevegelsen Рdet er slett ikke i denne bevegelses interesse at en eller annen

enkelt nasjons arbeidere marsjerer i spissen – men likevel innta en ærefull stilling i slaglinjen, og de vil stÃ¥ rustet om uventet tunge pÃ¥kjenninger eller veldige hendinger krever økt mot, økt besluttsomhet og handlekraft av dem.»

Engels’ ord viste seg å være profetiske. Få år etter sto de tyske arbeidere overfor uventet harde påkjenninger i form av unntaksloven mot sosialistene.22 Og de tyske arbeiderne møtte dem virkelig kampberedt og greide å gå ut av dem med seier.

Det russiske proletariat står foran enda langt tyngre på­kjenninger, det står foran en kamp med et uhyre som får en unntakslov i et konstitusjonelt land til å se ut som den rene dverg. Den nærmeste oppgave som historien har stilt oss nå, er den mest revolusjonære av alle de nærmeste oppgaver som proletariatet står overfor i noe land. Gjennomføringen av denne oppgaven, å ødelegge det mektige bolverk ikke bare for den europeiske, men også (det kan vi si nå) for den asiatiske reaksjon, vil gjøre det russiske proletariat til det inter­nasjonale revolusjonære proletariats fortropp. Og vi har rett til å regne med at vi skal vinne dette hedersnavnet, som alle­rede våre forgjengere, de revolusjonære fra syttiårene, gjorde seg fortjent til, hvis vi bare forstår å fylle vår tusen ganger bredere og dypere bevegelse med den samme besluttsomhet og energi.

II. MASSENES SPONTANITET OG SOSIALDEMOKRATIETS BEVISSTE ORIENTERING

Vi har sagt at vår bevegelse, som er mye bredere og dypere enn bevegelsen i syttiårene, må besjeles av den samme grense­løse besluttsomhet og energi som på den tid. Faktisk har vel ingen ennå tvilt på at den moderne bevegelses styrke ligger i at den har vakt massene (og særlig industriproletariatet), men at dens svakhet er at de ledende revolusjonære mangler bevisst orientering og tiltak.

Men i den aller siste tid er det gjort en verdensomveltende oppdagelse, som truer med å snu opp ned på alle de synsmåter som har vært rådende i dette spørsmålet. Denne oppdagelsen er gjort av «Rabotsjeje Djelo», som i enn polemikk med «Iskra» og «Sarja» ikke innskrenket seg til enkelte spesielle inn­vendinger, men prøvde å føre den «alminnelige meningsfor­skjell» ned til en dypere rot, til en «forskjellig vurdering av den relative betydning av det spontane og det bevisst «plan»-messige element». Anklagetesen i «Rabotsjeje Djelo» lyder slik: « Undervurdering av det objektive eller spontane elements betydning i utviklingen ». ^[19]

Vi sier til dette: Selv om «Iskra»s og «Sarja»s polemikk ikke hadde gitt noe som helst annet resultat enn at den hadde fått «Rabotsjeje Djelo» til å fundere ut denne «alminnelige meningsforskjell», så ville også dette ene resultat gi oss stor tilfredsstillelse; så betydningsfull er denne tesen på mange måter, så klart belyser den kjernen i de nåværende teoretiske og politiske uoverensstemmelser mellom de russiske sosialdemokrater.

Av den grunn har spørsmålet om hvordan forholdet er mellom bevisst orientering og spontanitet en veldig allmenn interesse, og dette spørsmålet må derfor behandles meget inn­gående.

a) Begynnelsen til det spontane oppsving

I det foregående kapittel har vi behandlet den begeistring for marxismen som grasserte blant den dannede russiske ung­dom i midten av nittiårene. Omtrent samtidig fikk arbeider­streikene den samme grasserende karakter etter den berømte industrikrigen i Petersburg i 1896. Det at de bredte seg til hele Russland, var et klart vitnesbyrd om hvor dypt den nyoppståtte folkebevegelsen gikk, og hvis en overhodet skal tale om et «spontant element», så må en naturligvis vedgå at nettopp denne streikebevegelsen først og fremst var spontan.

Men spontanitet og spontanitet kan være forskjellige ting. OgsÃ¥ i syttiÃ¥rene og Ã¥ttiÃ¥rene (ja ogsÃ¥ i første halvdel av det nittende Ã¥rhundre) var det streiker i Russland, fulgt av «spontane» ødeleggelser av maskiner og sÃ¥ videre. I sammen­ligning med disse «revolter» kan en til og med kalle streikene i nittiÃ¥rene for «bevisste», sÃ¥ betydningsfullt er det skritt fram­over som arbeiderbevegelsen har tatt i mellomtiden. Dette viser oss at det «spontane element» i seg selv i grunnen ikke er noe annet enn spireformen for den bevisste orientering. Og allerede de primitive revolter var i seg selv uttrykk for en viss opp­vÃ¥kning til bevissthet: arbeiderne mistet den nedarvede tro pÃ¥ urokkeligheten av det system som undertrykte dem, de begynte… jeg vil ikke si Ã¥ forstÃ¥, men Ã¥ føle nødvendigheten av en kollektiv motstand, og de brøt resolutt med den slaviske underdanighet for øvrigheten. Men dette var tross alt langt mer et utslag av fortvilelse og hevn enn av kamp . Streikene i nittiÃ¥rene viser oss langt flere glimt av bevissthet: det blir reist bestemte krav, det blir overveid pÃ¥ forhÃ¥nd hvilket tids­punkt som er mest laglig, en drøfter kjente tilfelle og eksempler fra andre steder osv. Mens revoltene bare var undertrykte menneskers opprør, sÃ¥ var de systematiske streikene allerede et uttrykk for spirer til klassekampen, men nettopp ogsÃ¥ bare spirer. I og for seg var disse streikene en tradeunionistisk kamp, men ennÃ¥ ikke en sosialdemokratisk kamp, de betydde at antagonismen mellom arbeidere og arbeidsgivere var vakt, noen arbeiderne hadde ikke, og kunne ikke ha noen bevissthet om den uforsonlige motsetningen mellom deres interesser og hele det moderne sosiale og politiske system, dvs., en sosial­demokratisk bevissthet. I denne betydning var streikene i nittiÃ¥rene, trass i det veldige framskritt sammenlignet med «revoltene», fremdeles en rent spontan bevegelse.

Vi sa at det ikke kunne være noen sosialdemokratisk bevisst­het hos arbeiderne. Den kunne bare tilføres utenfra. Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med sine egne krefter bare er i stand til å utforme en tradeunionisk bevissthet, dvs. overbevisningen om nødvendigheten av å slutte seg sammen i fagforeninger, føre kamp mot arbeidskjøperne, tvinge regjer­ingen til å utstede de og de lover som er nødvendige for arbeiderne, osv. ^[20]

Sosialismens lære er derimot vokset ut av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som er blitt utarbeidet av dannede representanter for de besittende klasser, intelligensen. Grunnleggerne av den, moderne vitenskapelige sosialisme, Marx og Engels, tilhørte selv ifølge sin sosiale stilling den borgerlige intelligens. PÃ¥ nøyaktig samme mÃ¥te er sosialdemokratiets teoretiske lære ogsÃ¥ i Russland oppstÃ¥tt helt uavhengig av arbeiderbevegelsens spontane utvikling, som et naturlig og uunngÃ¥elig resultat av tenkningens utvikling hos den revolu­sjonær – sosialistiske intelligens. PÃ¥ den tid vi her taler om, dvs. i midten av nittiÃ¥rene, var denne læren ikke bare allerede fullt ut utformet i programmet for gruppen «Arbeidets fri­gjøring», men hadde ogsÃ¥ vunnet flertallet av den revolusjo­nære ungdom i Russland for seg.

PÃ¥ denne mÃ¥ten forelÃ¥ det bÃ¥de en spontan vekkelse av arbeidermassene, en vekkelse til bevisst liv og bevisst kamp, og en revolusjonær ungdom, som var væpnet med den sosial­demokratiske teori og som lengtet etter Ã¥ komme ut blant arbeiderne. Her er det særlig viktig Ã¥ slÃ¥ fast det ofte glemte (og forholdsvis lite kjente) faktum at de første sosialdemo­krater i denne perioden, som ivrig tok fatt pÃ¥ økonomisk agitasjon – (og i sÃ¥ mÃ¥te fullt ut utnyttet de virkelig nyttige pekepinnene i brosjyren «Om agitasjon», som den gang bare forelÃ¥ i manuskript) – ikke bare sÃ¥ denne agitasjonen som sin eneste oppgave, men tvert imot fra første stund av stilte i forgrunnen bÃ¥de de videste historiske oppgaver for det russiske sosialdemokrati i alminnelighet og den oppgave Ã¥ styrte selv­herskerdømmet i særdeleshet. SÃ¥ledes utsendte for eksempel den gruppen sosialdemokrater i Petersburg som grunnla «Kamp­forbundet for arbeiderklassens frigjøring», allerede i slutten av 1895 det første nummer av et blad som fikk navnet «Rabotsjeje Djelo». Da dette nummeret var fullt ferdig til Ã¥ gÃ¥ i trykking, ble det beslaglagt av gendarmene under en rassia natten mellom den 8. og 9. desember 1895 hos et medlem av gruppen, A. A. Vanejev, ^[21] og det ble aldri «Rabotsjeje Djelo» forunt Ã¥ se, dagens lys i sin første skikkelse. Leder­artikkelen i dette bladet (som kanskje om 30 Ã¥r vil bli dratt fram av politidepartementets arkiver av en eller annen «Russkaja Starina», ^[22] skisserte arbeiderklassens historiske oppgaver i Russland og stilte erobringen av den politiske frihet fremst blant disse oppgavene.)

Så kom en artikkel «Hva tenker våre ministere på?», som behandlet politiets voldelige opp­løsning av folkeopplysningskomiteene, og en rekke korrespon­danser ikke bare fra Petersburg, men også fra andre steder i Russland (f. eks. om nedslaktingen av arbeiderne i guver­nementet Jaroslav). Hvis vi ikke tar feil, var de russiske sosialdemokraters «første forsøk» i nittiårene altså et blad som ikke var snevert lokalpreget og enda mindre hadde «økono­misk» karakter, men som strevde etter å forene streikekampen med den revolusjonære bevegelse mot selvherskerdømmet og dra alle som undertrykkes av den reaksjonære mørkemanns­politikken, over til å støtte sosialdemokratiet. Og ingen som er bare noenlunde kjent med bevegelsens tilstand på den tid, kan tvile på at et slikt blad ville ha vunnet full sympati både hos arbeiderne i hovedstaden og hos den revolusjonære intelli­gens og ville ha fått den aller største utbredelse. At tiltaket mislyktes, viste bare at sosialdemokratene den gang ikke var i stand til å tilfredsstille øyeblikkets brennende behov på grunn av sin mangel på revolusjonær erfaring og praktisk kyndighet. Det samme må sies også om «SPB Rabotsji Listok» ^[23] og især om «Rabotsjaja Gaseta» 23 og om «Manifestet» fra Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti, som ble grunnlagt våren 1898. Det sier seg selv at det ikke kunne falle oss inn å bebreide de daværende lederne for deres mangel på kyndighet. Men for å kunne utnytte bevegelsens erfaringer og dra praktisk lærdom av dem, er det nødvendig å være fullt klar over hva det var den ene eller den andre mangel skyldtes, og hva den betydde. Derfor er det ytterst viktig å slå fast at en del (kanskje til og med flertallet) av de sosialdemokratene som var aktive i 1895-1898, med god grunn anså det mulig allerede den gang, i den første begynnelse av den «spontane» bevegelse, å legge fram et meget vidtgående program og en kamptaktikk. ^[24]

^[25]

At flertallet av de revolusjonære ikke var tilstrekkelig kyndige, var et helt naturlig fenomen som ikke kunne gi grunn til noen særlig bekymring. Når bare oppgavene ble stilt på rette måten, når der bare var energi til å gjenta forsøkene på å løse disse oppgavene, så var forbigående uhell ikke noen stor ulykke. Revolusjonær erfaring og organisatorisk dyktighet er ting som en kan tilegne seg. Bare en har vilje til å utvikle de nødvendige egenskaper! Bare en er klar over manglene, hvilket i revolusjonære saker er godt begynt og mer enn halvveis full­ført!

Men det som ikke var noen stor ulykke, ble en virkelig ulykke da denne erkjennelsen tok til Ã¥ blekne (den var jo meget levende hos de aktive deltakere i de ovennevnte grup­per), og da det dukket opp folk – tilmed sosialdemokratiske blad – som var beredt til Ã¥ gjøre manglene til en dyd, og som bent fram forsøkte Ã¥ begrunne sitt kryperi og knefall for spontaniteten teoretisk . Det er nÃ¥ pÃ¥ tide Ã¥ gjøre opp regn­skapet for denne retningen, som er meget unøyaktig karakterisert med begrepet «økonomisme», et altfor snevert uttrykk for dens vesen.

b) Knefall for spontaniteten. «Rabotsjaja Mysl»

Før vi går over til litterære utslag av denne retningen, skal vi anføre følgende karakteristiske kjensgjerning (som er meddelt oss av ovennevnte kilde), som kaster et visst lys over hvorledes uenigheten mellom de to framtidige retninger i det russiske sosialdemokrati oppsto og utviklet seg blant kameratene i St. Petersburg. I begynnelsen av 1897 hadde A. A. Vanejev og noen av hans kamerater, ^[26]

før de ble sendt i forvisning, høve til å delta i et privat møte, der «gamle» og «unge» medlemmer av «Kampforbundet for arbeiderklassens frigjøring» kom sam­men.

Samtalen dreide seg hovedsakelig om organisasjonen’ og i særdeleshet nettopp om det «statutt for arbeiderklassen» som i sin endelige utforming ble trykt i nr. 9—10 av «Listok Rabot­nika» 24 (s. 46). Mellom de «gamle» («dekabristene») 25 som sosialdemokratene i Petersburg den gang spøkefullt kalte dem, og noen av de «unge» (som seinere samarbeidet intimt med «Rabotsjaja Mysl») viste det seg straks en skarp meningsfor­skjell, og det utviklet seg en hissig polemikk. De «unge» for­svarte hovedprinsippene i statuttene i den form de var trykt. De «gamle» sa at det var ikke først og fremst dette vi hadde bruk for, men én konsolidering av «Kampforbundet» til en organisasjon av revolusjonære, som de forskjellige arbeider­kasser, sirkler for propaganda blant den studerende ungdom osv, måtte innordnes under. Det sier seg selv at diskusjonsdeltakerne var langt fra å se på denne uoverensstemmelsen som begynnelsen til en skilsmisse. Tvert imot betraktet de den som et enkelttilfelle, som noe tilfeldig. Men denne kjens­gjerning viser at «økonomismen»s oppståen og utbredelse heller ikke i Russland på noen måte foregikk uten kamp med de «gamle» sosialdemokrater (dette glemmer de nåværende økonomister ofte). Og når denne kampen for det meste ikke har etterlatt seg noe «dokumentarisk» spor, da er årsaken ene og alene den at sammenslutningen av de sirkler som arbeidet, forandret seg utrolig ofte, det oppsto ingen som helst kontinuitet, og derfor ble uoverensstemmelsene heller ikke lagt ned i noe dokument.

«Rabotsjaja Mysl»s oppstÃ¥en førte økonomismen fram i dagen, men heller ikke det med en gang. En mÃ¥ konkret fore­stille seg hvilke arbeidsvilkÃ¥r og hvilken kort levetid storparten av de russiske sirkler hadde (og bare den som selv har levd med i det, kan danne seg en konkret forestilling om dette), for Ã¥ forstÃ¥ hvor mye det var som berodde pÃ¥ tilfeldigheter i den nye retnings hell eller uhell i de forskjellige byer, og hvor lenge verken tilhengere eller motstandere av dette «nye» kunne avgjøre, ja bokstavelig talt ikke hadde noen mulighet for Ã¥ avgjøre om dette virkelig var en særskilt retning eller bare uttrykk for enkelte personers mangel pÃ¥ skolering. For eksempel fikk det store flertall av sosialdemokratene overhodet ikke kjennskap til de første hektograferte nummerne av «Ra­botsjaja Mysl», og nÃ¥r vi i dag kan referere til lederartikkelen i dets første nummer, skyldes det utelukkende at den er trykt opp igjen i en artikkel av V. I.26) («Listok Rabotnika» nr. 9-10, s. 47 o. flg.), som selvsagt ikke har forsømt meget ivrig mer ivrig enn klokt – Ã¥ rose den nye avisen som skiller seg sÃ¥ skarpt fra de aviser og bladprosjekter som vi har nevnt ovenfor. ^[27]

Det er nok verd å se litt på denne lederen – så plastisk uttrykte den hele ånden i «Rabotsjaja Mysl» og økonomismen som helhet.

Etter å ha påpekt at det ikke vil lykkes armen i det blå oppslag ^[28] å stanse arbeiderbevegelsens utvikling, fortsetter lederartikkelen: «… En slik livskraft skylder arbeiderbevegel­sen den omstendighet at arbeideren selv endelig tar sin skjebne i sine egne hender og river den ut av lederens hender», og denne hovedpåstanden utvikles inngående i det følgende. I virkeligheten ble lederne (dvs. sosialdemokratene, organisa­torene av «Kampforbundet») så å si revet ut av arbeidernes hender ^[29]

av politiet, men saken framstilles som om arbei­derne skulle ha ført kamp mot disse lederne og fridd seg fra deres åk!

Istedenfor Ã¥ kalle framover, til styrkelse av den revolusjonære organisasjon og utviding av den politiske virk­somhet, ga de seg til Ã¥ kalle til retrett, til den rent tradeunio­nistiske kamp. De forkynte at «bevegelsens økonomiske grunn­lag formørkes av bestrebelsen for stadig ikke Ã¥ glemme det politiske ideal», at arbeiderbevegelsens parole var – «kamp for den økonomiske stilling» (!), eller enda bedre, «arbeiderne for arbeiderne». Det ble hevdet at streikekassene var «mer verdifulle for bevegelsen enn hundre andre organisasjoner» (sammenlign denne pÃ¥standen, som skriver seg fra oktober 1897, med «dekabristenes» diskusjon med de «unge» i begynnelsen av 1897) osv. Slagord om at man ikke burde stille arbeidernes «elite», men den «gjennomsnittlige», den alminnelige arbeider i forgrunnen, at «politikken alltid lydig følger økonomien» osv., osv., kom pÃ¥ moten og fikk en uimotstÃ¥elig innflytelse pÃ¥ mange unge, som var strømmet til bevegelsen og i de fleste tilfelle bare kjente til brudd­stykker av marxismen i den legale utforming ^[30] . Det ble spontanitetens fullstendige undertrykking av den bevisste orientering – spontaniteten hos de «sosialdemokrater» som gjentok herr V. V. s «ideer», spontaniteten hos de arbeidere som lÃ¥ under for det argument at en kopek pÃ¥ rubelen var mer kjærkommen og verdifull enn all sosialisme og all politikk, at de skulle føre «kamp i bevisstheten om at de ikke kjempet for en eller annen framtidig slekt, men – for seg selv og sine barn» (lederen i «Rabotsjaja Mysl» nr. 1). Slike fraser har alltid vært et yndet vÃ¥pen for de vesteuropeiske bursjoaer, som av hat til sosialismen selv arbeidet (som f. eks. den tyske «sosialpolitiker» Hirsch) med Ã¥ omplante den engelske trade-unionisme til den hjemlige jord, idet de fortalte arbeiderne at den rent fagforeningsmessige kamp ^[31] nettopp er kampen for dem selv og deres barn og ikke for en eller annen framtidig slekt i en eller annen framtidig sosialisme, og nÃ¥ har «V. V. ene i det russiske sosialdemokrati»27 gitt seg til Ã¥ gjenta disse borgerlige fraser.

Det er her viktig å minne om tre omstendigheter som vi vil ha stor nytte av i den videre analyse av uoverensstemmelsene i nåtiden . ^[32]

For det første har det vi har påvist, at den bevisste orien­tering ble skjøvet i bakgrunnen av spontaniteten, også foregått på spontan vis. Det kan ta seg ut som et ordspill, men det er

- dessverre! – den bitre sannhet. Det skjedde ikke gjennom Ã¥pen kamp mellom to fullstendig motsatte syn og det enes seier over det andre, men gjennom gendarmenes «bortriving»av et større og større antall «gamle» revolusjonære, og ved at flere og flere «unge» «V.V. er i det russiske sosialdemokrati» trÃ¥dte fram pÃ¥ scenen. Enhver som – jeg vil ikke si: har deltatt i nÃ¥tidens russiske bevegelse, men bare har Ã¥ndet dens luft, vet utmerket at det nettopp henger slik sammen. Og nÃ¥r vi likevel legger særlig vekt pÃ¥ at leseren har dette velkjente faktum klart for seg, nÃ¥r vi sÃ¥ Ã¥ si til illustrasjonen legger fram materi­aler om «Rabotsjeje Djelo» i den første utforming og om meningsdivergensene mellom «de gamle» og «de unge» i begynnelsen av 1897, — sÃ¥ er det fordi folk som skryter av sin «demokratisme», spekulerer i at det brede publikum (eller den yngste ungdom) ikke har kjennskap til dette faktum. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor.

For det annet kan vi allerede i det litterære utslag av økonomismen iaktta den ytterst eiendommelige foreteelse, som er særdeles karakteristisk til forstÃ¥else av alle uoverensstemmelser mellom nÃ¥tidens sosialdemokrater, nemlig at tilhengerne av den «rene arbeiderbevegelse», tilbederne av den mest intime og mest «organiske» («Rabotsjeje Djelo»s uttrykk) forbindelse med den proletariske kamp, motstanderne av enhver ikke­arbeiderintelligens (selv om det er en sosialistisk intelligens) mÃ¥ ty til argumenter fra borgerlige «rene fagforeningsfolk» for Ã¥ forsvare sitt standpunkt. Dette viser oss at «Rabotsjaja Mysl» fra første stund av – uten Ã¥ være seg det bevisst – ga seg til Ã¥ virkeliggjøre «Credo» s program. Dette viser (noe som «Rabotsjeje Djelo» slett ikke kan begripe) at ethvert knefall for spontaniteten i arbeiderbevegelsen, enhver svekkelse av «det bevisste elements», av sosialdemokratiets rolle betyr en styrkelse av den borgerlige ideologis innflytelse pÃ¥ arbeideren e- helt uansett om den som svekker denne rollen ønsker det eller ikke . Alle som snakker om «overvurdering av ideolo­gien»), ^[33] om overdrivelse av det bevisste elements rolle ^[34] og lignende, forestiller seg at den rene arbeiderbevegelse av seg selv kan utforme en selvstendig ideologi, nÃ¥r bare arbeiderne «har revet sin skjebne ut av ledernes hender».

Men det er en stor villfarelse. For å supplere det som er sagt ovenfor, skal vi ytterligere anføre følgende overmåte riktige og betydningsfulle ord av K. Kautsky, som han har sagt om utkastet til et nytt program for det østerrikske sosialdemokratiske parti: ^[35]

«Mange av vÃ¥re revisjonistiske kritikere tror at Marx skal ha hevdet at den økonomiske utvikling og klassekampen ikke bare skaper forutsetningene for sosialistisk produksjon, men ogsÃ¥ direkte erkjennelsen (uthevet av K. K.) av dens nødvendighet. Og sÃ¥ innvender disse kritikerne straks at landet med den høyeste kapitalistiske utvikling, England, er det land som stÃ¥r mest fremmed for denne erkjennelse. Etter det nye utkastet kunne en forledes til Ã¥ tro at ogsÃ¥ den østerrikske programkommisjonen deler dette angivelig orto­doks-marxistiske synspunkt som er motbevist pÃ¥ denne mÃ¥ten. I utkastet heter det nemlig: «Jo mer den kapita­listiske utvikling øker ‘proletariatet, desto mer tvinges det og fÃ¥r det mulighet til Ã¥ føre kamp mot kapitalismen. Prole­tariatet kommer til erkjennelse» av sosialismens mulighet og nødvendighet. I denne forbindelse framstilles den sosialistiske erkjennelse som et nødvendig direkte resultat av den prole­tariske klassekamp. Men det er slett ikke riktig. Selvsagt har sosialismen som lære i like høy grad som proletariatets klassekamp sine røtter i de moderne økonomiske forhold, utspringer i like høy grad som den av kampen mot nøden og elendigheten blant massene som kapitalismen skaper, men sosialismen og klassekampen oppstÃ¥r side om side, ikke den ene av den andre, de oppstÃ¥r under forskjellige forutset­ninger. Den moderne sosialistiske bevissthet kan bare oppstÃ¥ pÃ¥ grunnlag av dyp vitenskapelig innsikt. I virkeligheten er den moderne økonomiske vitenskap i like høy grad en forutsetning for sosialistisk produksjon som f. eks. moderne teknikk, men proletariatet kan bare ikke med beste vilje skape verken vitenskapen eller teknikken; begge oppstÃ¥r av den moderne samfunnsprosess. Vitenskapens bærer er imid­lertid ikke proletariatet, men den borgerlige intelligens (ut­hevet av K. K.); det er jo ogsÃ¥ hos enkelte medlemmer av dette lag at den moderne sosialisme er oppstÃ¥tt, og først gjennom dem er den blitt overført til de i Ã¥ndelig henseende mest utviklede proletarer, som sÃ¥ har ført den inn i prole­tariatets klassekamp, der forholdene har gjort det mulig. Den sosialistiske erkjennelse er altsÃ¥ noe som er brakt inn utenfra (von aussen Hineingetragenes) i proletariatets klassekamp og ikke noe som spontant (urwüchsig) er vokset opp innenfor den. I samsvar med dette sa ogsÃ¥ det gamle Hainfeld-programmet fullstendig riktig at det hører til sosialdemokratiets oppgaver Ã¥ fylle proletariatet med bevisstheten om sin stilling og sin oppgave. Dette ville ikke vært nød­vendig hvis denne bevisstheten av seg selv sprang ut av klassekampen. Det nye utkastet derimot har klipt denne setningen ut av det gamle programmet og klistret den pÃ¥ den ovenfor anførte setningen. Men dermed er hele tanke­gangen blitt brutt… »

Når det ikke kan være tale om en selvstendig ideologi ^[36] som arbeidermassene selv utarbeider under selve forløpet av sin bevegelse, så står spørsmålet bare slik : borgerlig eller sosialistisk ideologi.

Her finnes ingen mellomting (ettersom menneskeheten ikke har utarbeidet noen «tredje» ideologi, ja i samfunn som er sundrevet av klassemotsetninger, kan det overhodet aldri fore­komme noen ideologi utenfor klassene eller over klassene). Derfor betyr enhver svekkelse av den sosialistiske ideologi, ethvert frafall fra den ogsÃ¥ en styrkelse av den borgerlige ideologi. Det tales om spontanitet. Men den spontane utvik­ling av arbeiderbevegelsen fører nettopp til at den underordnes den borgerlige ideologi og følger nettopp «Credo»s program , for den spontane arbeiderbevegelse er tradeunionisme, er Nur-Gewerkschaftlerei, og tradeunionisme betyr nettopp ar­beidernes idémessige trelldom under borgerskapet. Derfor bestÃ¥r vÃ¥r oppgave, sosialdemokratiets oppgave i kamp mot spontaniteten , den bestÃ¥r i Ã¥ dra arbeiderbevegelsen bort fra denne tradeunionismens spontane trang til Ã¥ komme inn under borgerskapets vinger og dra den inn under det revolu­sjonære sosialdemokratis vinger. Den frasen som forfatterne av det «økonomiske» brev til «Iskra» nr. 12 bruker, at ingen aldri sÃ¥ begeistrede ideologers anstrengelser vil kunne dra arbeider­bevegelsen bort fra den vei som er bestemt av vekselvirkningen mellom de materielle elementer og det materielle miljø, er derfor absolutt ensbetydende med Ã¥ ta avstand fra sosialismen . Og hvis disse forfatterne hadde vært i stand til Ã¥ tenke gjen­nom det de sier, til bunns, konsekvent og uredd, slik enhver som opptrer pÃ¥ den litterære og samfunnsmessige virksomhets arena bør tenke gjennom sine tanker, sÃ¥ behøvde de absolutt ikke gjøre annet enn Ã¥ «legge sine overflødige armer over kors pÃ¥ sitt tomme bryst» og… overlate slagmarken til de herrer Struve og Prokopovitsj, som drar arbeiderbevegelsen over «pÃ¥ den minste motstands linje», dvs, den borgerlige tradeunionismens linje, eller til herrer som Subatov, som drar den over pÃ¥ preste- og gendarm-«ideologiens» linje.

Husk Tysklands eksempel. Hva var Lassalles historiske for­tjeneste av den tyske arbeiderbevegelse? At han dro denne bevegelsen bort fra «framskrittspartiets» tradeunionisme og kooperasjon, som bevegelsen spontant var kommet inn på (under velvillig medvirken av folk som Schultze-Delitzsch og konsorter).29 Til å løse denne oppgaven trengtes det noe helt annet enn snakk om undervurdering av det spontane element om taktikken som prosess, om vekselvirkning mellom ele­menter og miljø osv. Til dette trengtes en forbitret kamp mot spontaniteten , og bare som resultat av en slik kamp, som ble ført gjennom mange, mange år, har en for eksempel kunnet oppnå at Berlins arbeiderbefolkning fra å være framskritts­partiets faste støtte er blitt en av sosialdemokratiets beste festninger. Og denne kampen er langtfra avsluttet ennå (som det eventuelt kan forekomme folk som studerer den tyske bevegelses historie etter Prokopovitsj og dens filosofi etter Struve). Også i dag er den tyske arbeiderklassen, hvis en kan uttrykke det slik, splittet mellom flere ideologier: en del av arbeiderne er samlet i katolske og monarkistiske arbeiderfor­bund, en annen i Hirsch-Dunckerske, 30 som er grunnlagt av borgerlige beundrere av den engelske trade-unionisme, en tredje i sosialdemokratiske forbund. Den siste delen er langt større enn alle de andre, men dette førerskapet kunne den sosialdemokratiske ideologi bare oppnå og dette førerskapet kunne den bare bevare ved ubøyelig kamp mot alle de andre ideologier.

Men hvorfor – spør leseren – fører da denne spontane bevegelse, bevegelsen pÃ¥ den minste motstands vei, nettopp til herredømme for den borgerlige ideologi? Av den enkle grunn at den borgerlige ideologi er langt eldre enn den sosia­listiske, at den er mer allsidig utformet, at den rÃ¥r over uten sammenligning større utbredelsesmidler . ^[37]

Og jo yngre den sosialistiske bevegelse er i et eller annet land, jo mer energisk må derfor kampen føres mot alle forsøk på å grunnfeste en ikke-sosialistisk ideologi, jo mer besluttsomt må en advare arbeiderne mot de dårlige rådgivere som skriker opp mot «overvurdering av det bevisste element» og lignende. Forfat­terne av det økonomiske brev bråker i kor med «Rabotsjeje Djelo» mot intoleransen som er typisk for bevegelsens barndom. Til dette svarer vi: Ja, vår bevegelse befinner seg faktisk i sin barndom, og for å vokse fort må den nettopp gripes av intoleranse overfor folk sønn hemmer dens vekst med sitt knefall for spontaniteten. Det fins ikke noe mer latterlig og mer skadelig enn å gi seg ut for gamlinger som for lenge siden har lagt kampens avgjørende episoder etter seg!

For det tredje viser første nummer av «Rabotsjaja Mysl» oss at betegnelsen «økonomisme» (som vi naturligvis ikke akter å oppgi, da dette navnet jo alt er blitt alminnelig godtatt) ikke tilstrekkelig nøyaktig dekker den nye retnings vesen. «Rabotsjaja Mysl» fornekter ikke den politiske kamp helt og holdent: i dens statutt for kassene sønn er trykt i «Rabotsjaja Mysl» nr. 1, er det tale om kamp mot regjeringen. «Rabotsjaja Mysl» mener bare at «politikken alltid lydig følger’ økono­mien» (og «Rabotsjeje Djelo» varierer denne påstanden og forsikrer i sitt program at i Russland mer enn i noe annet land er den økonomiske kamp uadskillelig fra den politiske»). Disse påstandene i «Rabotsjaja Mysl» og «Rabotsjeje Djelo» er fullstendig uriktige hvis en med politikk mener en sosialdemokratisk politikk . Svært ofte er arbeidernes økonomiske kamp forbundet (om enn ikke uadskillelig) med borgerlig og klerikal politikk og lignende, som vi alt har sett. «Rabotsjeje Djelo»s påstander er riktige hvis man med politikk mener trade-unionistisk politikk, dvs., alle arbeideres alminnelige strev for å få staten til å gjen­nomføre det ene eller det andre slags tiltak mot de ulykker som bunner i arbeidernes stilling, men som ennå ikke opphever denne stilling, dvs., ikke opphever kapitalens herredømme over arbeidet. Dette strev er virkelig felles for både de engelske trade-unionister, som står fiendtlig til sosialismen, og de katolske arbeiderne og «Subatov»-arbeiderne osv. Politikk og politikk er forskjellige ting. Vi ser således at også med hensyn til den politiske kamp går «Rabotsjaja Mysl»s holdning ikke så mye ut på å fornekte den som å bøye kne for dens spontanitet, for dens mangel på bevisst orientering.. Bladet anerkjenner fullt ut den politiske kamp (rettere: arbeidernes politiske ønsker og krav), som vokser spontant fram av selve arbeiderbevegel­sen, men det avstår fullstendig fra en selvstendig utarbeidelse av en spesifikk sosialdemokratisk politikk som svarer til sosia­lismens alminnelige oppgaver og til de russiske forhold i våre dager. Nedenfor skal vi påvise at «Rabotsjeje Djelo» gjør samme feil.

c) «Selvbefrielsesgruppen»

"ftn40">«Arbeiderklassens selvbefrielses-gruppe» var en liten, lite innflytelsesrik organisasjon innenfor den «økonomistiske» retning. Den oppsto i Petersburg i slutten av 1898. Red. og «Rabotsjeje Djelo» === Vi har analysert den lite kjente og på det nåværende tidspunkt nesten glemte lederen i første nummer av «Rabotsjaja Mysl» så inngående fordi den før alle andre og mer anskuelig enn alle andre ga uttrykk for den allmenne strømning som så å si flommet fram i dagen som talløse småstrømmer. V. I. hadde fullstendig rett da han i sin ros til første nummer av «Rabotsjaja Mysl» og lederartikkelen sa at den var skrevet «skarpt og utfordrende» («Listok Rabotnika» nr. 9—10, s. 49). Hvert menneske som er overbevist om sin mening og tror at han gir noe nytt, skriver «utfordrende» og skriver slik at han uttrykker sine synsmåter tydelig. Bare hos folk som er vant til å sitte mellom to stoler, er det intet «utfordrende», bare slike folk er i stand til å rose «Rabotsjaja Mysl»s utfordrende tone den ene dagen for den neste å overfalle dets motstandere for deres «polemisk utfordrende» tone.

Uten å hefte oss ved «Særtillegg til ‘Rabotsjaja Mysl’» (vi må seinere ved forskjellige anledninger vise til dette skriftet, som mest konsekvent uttrykker økonomistenes ideer), skal vi bare i korthet omtale «Opprop fra Arbeidernes selvbefrielse­gruppe» (mars 1899, opptrykt i «Nakanune»31 i London, nr. 7, juni 1899). Forfatterne av dette oppropet sier meget riktig at «Arbeider-Russland er først i ferd med å våkne , det har nettopp begynt å se seg om og griper instinktivt etter de første de beste kampmidler», men de trekker herav den samme ‘uriktige konklusjon som «Rabotsjaja Mysl» og glemmer at instinkt nettopp er mangel på bevissthet (spontanitet), det som sosialistene må bøte på, at «de første de beste» kamp­midler i det moderne samfunn alltid blir trade-unionistiske kampmidler, og «den første den beste» ideologi en borgerlig (trade-unionistisk) ideologi. Nøyaktig på samme måte «fornek­ter» disse forfatterne heller ikke politikk, men sier bare (bare!), som herr. V. V. gjorde før, at politikk er en over­bygning og derfor «bør den politiske agitasjon være en over­bygning over agitasjonen for den økonomiske kamp, bør vokse opp på grunnlag av denne kampen og følge etter den».

Hva «Rabotsjeje Djelo» angår, så begynte det direkte sin virksomhet med et «forsvar» for økonomistene. Etter at det i sitt første nummer (nr. 1, s. 141—42) hadde sagt den direkte usannhet at det «ikke vet hva det er for noen unge kamerater Akselrod snakket om» da han advarte økonomistene i sin kjente brosjyre, ^[38] måtte «Rabotsjeje Djelo» i den polemikken som oppsto med Akselrod dg Plekhanov på grunn av denne usannheten, innrømme at det «brukte forbauselse som form for å forsvare alle yngre sosialdemokrater i utlandet mot denne urettferdige anklagen» (Akselrods beskyldning mot økono­mistene for trangsyn).

I virkeligheten var denne beskyldningen fullt berettiget, og «Rabotsjeje Djelo» visste utmerket at den rammet også dets redaksjonsmedlem V. I. Jeg vil i denne sam­menheng bemerke at Akselrod hadde fullstendig urett, i for­tolkningen av min brosjyre «De russiske sosialdemokraters oppgaver». Denne brosjyren var skrevet i 1897, allerede før «Rabotsjaja Mysl» dukket opp, på en tid da jeg regnet med og hadde rett til å regne med at St. Petersburg kampforbunds opprinnelige retning, som jeg har karakterisert ovenfor, var den framherskende. Og i hvert fall til midten av 1898 var denne retningen faktisk den framherskende. Derfor hadde «Rabotsjeje Djelo» ikke den ringeste rett ^[39] til sine forsøk på å motbevise økonomistenes eksistens og farlighet å støtte seg til denne brosjyren, som legger fram synsmåter som er blitt for­trengt i Petersburg i 1897—1898 av «økonomiske» synsmåter.

Men «Rabotsjeje Djelo» ikke bare forsvarte økonomistene, det falt til stadighet selv for deres grunnleggende villfarelser. Kilden til denne vinglingen lÃ¥ i den tvetydige oppfatningen av følgende tese i «Rabotsjeje Djelo»s program: «Vi anser den i de siste Ã¥r oppstÃ¥tte arbeidermassebevegelse (uthevet av «Ra­botsjeje Djelo») for en særdeles viktig foreteelse i det russiske samfunnsliv, en foreteelse som hovedsakelig vil bestemme for­bundets oppgaver (uthevet av oss) og karakteren av dets lit­terære virksomhet». Det kan ikke være gjenstand for diskusjon at massebevegelsen er en foreteelse av største viktighet. Men hele spørsmÃ¥let her er hvorledes en skal forstÃ¥ det at denne massebevegelsen «bestemmer oppgavene». Dette kan forstÃ¥s pÃ¥ to mÃ¥ter: enten i form av knefall for denne bevegelses spon­tanitet, dvs. – en begrensning av sosialdemokratiets rolle til Ã¥ være tjener for denne arbeiderbevegelsen som sÃ¥dan (det me­ner «Rabotsjaja Mysl», «Selvbefrielse-gruppen» og andre øko­nomister), eller i den forstand at massebevegelsen stiller oss overfor nye teoretiske, politiske, organisatoriske oppgaver, som er langt mer innviklet enn de som kunne løses i perioden før massebevegelsen oppsto. «Rabotsjeje Djelo» hellet og heller nettopp til den første oppfatning, ettersom bladet ikke har sagt noe bestemt om noen som helst nye oppgaver, men hele tiden har resonnert nettopp som om denne «massebevegelsen» fritok oss for nødvendigheten av klart Ã¥ erkjenne og løse de oppgaver den reiste. Det er nok Ã¥ peke pÃ¥ at «Rabotsjeje Djelo» har ansett det for umulig Ã¥ gjøre det til den første oppgave for arbeidernes massebevegelse Ã¥ styrte selvherskerdømmet og i stedet har redusert oppgaven (i massebevegelsens navn) til kamp for de nærmeste politiske krav («Svar», s. 25).

Idet vi forbigår en artikkel av «Rabotsjeje Djelo»s redaktør, B. Kritsjevski, i nr. 7 — «Den økonomiske og politiske kamp i den russiske bevegelse», en artikkel som gjentar de samme feil, ^[40]

vil vi gå direkte over til «Rabotsjeje Djelo» nr. 10.

Vi vil selvsagt ikke gi oss i kast med en analyse av de enkelte innvendinger som B. Kritsjevski og Martynov har gjort mot «Sarja» og «Iskra». Vi interesserer oss her bare for det prin­sipielle standpunkt som «Rabotsjeje Djelo» har inntatt i nr. 10. Vi skal f. eks. ikke analysere den besynderlighet at «Rabotsjeje Djelo» ser en «diametral motsetning» mellom setningen:

«Sosialdemokratiet lar seg ikke binde pÃ¥ hendene, det lar ikke sin virksomhet innskrenkes av en eller annen pÃ¥ forhÃ¥nd uttenkt plan eller metode i den politiske kamp – det anerkjenner alle kampmidler, bare de svarer til de krefter partiet rÃ¥r over» osv. («Iskra»nr. 1)

og setningen:

«Hvis det ikke eksisterer en sterk organisasjon som er prøvet i politisk kamp under alle forhold og i alle perioder, kan det ikke være tale om en slik systematisk, av faste prinsipper belyst arbeidsplan som urokkelig skal gjennomføres — det som alene fortjener navnet taktikk» («Iskra» nr. 4).

Å blande sammen den prinsipielle anerkjennelse av alle kampmidler, alle planer og metoder, bare de er formålstjenlige, med kravet om i det gitte politiske øyeblikk å la seg lede av en plan som urokkelig skal gjennomføres, hvis en ønsker å snakke om taktikk, det er nøyaktig det samme som å forveksle legevitenskapens anerkjennelse av alle helbredssystemer med kravet om å holde seg til ett bestemt system ved helbredelsen av en bestemt sykdom. Men saken er nettopp at «Rabotsjeje Djelo», som selv lider av en sykdom som vi har kalt knefall for spontaniteten, ikke ønsker å godta noen som helst «hel­bredelsessystemer» for denne sykdommen. Det har derfor gjort den vidunderlige oppdagelse at taktikken som plan står i strid med marxismens «fundamentale ånd» (nr. 10, s. 18), at tak­tikken er «en prosess der partioppgavene vokser samtidig som partiet vokser» (s. 11. Uthevet av «R. D.»). Denne siste utgytelse har alle sjanser til å bli en berømt uttalelse, et ufor­gjengelig minnesmerke over «Rabotsjeje Djelos»s «retning». På spørsmålet: «hvilken vei skal vi gå?» gir det ledende organ svaret: Bevegelsen er en prosess som forandrer avstanden mellom bevegelsens utgangspunkt og de etterfølgende punkter. Denne enestående dypsindighet er imidlertid ikke bare et kuriosum (i så fall hadde det ikke vært umaken verd å hefte seg særlig ved den), men også et program for en hel retning , nemlig: det samme program som «Rabotsjaja Mysl» (i «Sær­tillegg til ‘Rabotsjaja Mysl’») har uttrykt med ordene: ønskelig er den kamp som er mulig, og mulig er den kamp som pågår i det gitte øyeblikk. Dette er nettopp den grenseløse opportu­nismens retning, som passivt tilpasser seg spontaniteten.

«Taktikken som plan stÃ¥r i strid med marxismens funda­mentale Ã¥nd!» Dette er jo Ã¥ baktale marxismen, Ã¥ forvandle den til nettopp den karikatur som narodnikene holdt opp mot oss i krigen mot oss. Det er nettopp en degradering av de bevisste politikeres initiativ og energi, mens marxismen tvert imot gir sosialdemokratens initiativ og energi et veldig skubb framover og Ã¥pner de videste perspektiver for ham, gir ham (om en kan si det slik) rÃ¥dighet over de veldige kreftene hos arbeiderklassens millioner som «spontant» reiser seg til kamp! Hele det internasjonale sosialdemokratis historie er full av planer, som ble lagt fram snart av en og snart av en annen politisk fører, og som vitnet om den enes vidsyn og riktigheten av hans politiske og organisatoriske synsmÃ¥ter og avslørte den andres trangsyn og politiske feil. Da Tyskland opplevde en av sine største historiske omveltninger – rikets grunnlegging, Ã¥pningen av riksdagen, innrømmelsen av alminnelig valgrett, – hadde Liebkneckt én plan for sosialdemokratisk politikk og arbeid i alminnelighet, Schweitzer hadde en annen. Da unntaksloven rammet de tyske sosialistene, hadde Most og Hassel­mann, som simpelthen ville oppfordre til vold og terror, én plan, Höchberg, Schramm og (delvis) Bernstein en annen, idet de ga seg til Ã¥ preke for sosialdemokratene at de selv hadde framkalt loven ved sin uvettige skarphet og revolusjonære framferd, og at de nÃ¥ mÃ¥tte gjøre seg fortjent til tilgivelse ved eksemplarisk oppførsel, en tredje plan hadde de som for­beredte og virkeliggjorde utgivelsen av et illegalt organ. NÃ¥r en ser tilbake mange Ã¥r etter at kampen om valget av vei er avsluttet, og historien har felt sin endelige dom om hvorvidt den valgte veien var skikket, er det selvsagt ikke vanskelig Ã¥ komme med dypsindige uttalelser om veksten av partiets opp­gaver som vokser sammen med partiet. Men i forvirringens øyeblikk, ^[41] da de russiske «kritikere» og økonomister reduserer sosialdemokratiet til trade-unionisme, og terroristene iherdig forkynner vedtakelse av en «taktikk som plan» som gjentar de gamle feilene – i et slikt øyeblikk Ã¥ innskrenke seg til slike dypsindigheter er Ã¥ utstede seg selv en «fattigdomsattest».

I et øyeblikk da mange russiske sosialdemokrater nettopp lider av mangel på initiativ og energi, av mangel på «tilstrekkelig omfattende politisk propaganda, agitasjon og organisasjon» ^[42] og av mangel på «planer» for en bredere tilrettelegging av det revolusjonære arbeid, i et slikt øyeblikk å si: «En taktikk som plan står i strid med marxismens fundamentale ånd» betyr ikke bare å forflate marxismen teoretisk, men også praktisk å trekke partiet bakover.

«Den revolusjonære sosialdemokrat har den oppgave» doserer «Rabotsjeje Djelo» videre for oss «ved sitt bevisste arbeid bare å framskynde den objektive utvikling, ikke å av­skaffe den eller erstatte den med subjektive planer. «Iskra» vet alt dette i teorien. Men den veldige betydning som marx­ismen fullstendig riktig tillegger det bevisste revolusjonære arbeid, forleden det i praksis, som følge av dets doktrinære syn på taktikken, til å undervurdere betydningen av det objektive eller spontane element i utviklingen » (s. 18).

Atter det verste teoretiske rot, som er herr V. V. og hans stallbrødre verdig. Vi kunne hatt lyst til å spørre vår filosof: Hvordan kan «undervurderingen» av den objektive utvikling komme til uttrykk hos den som utarbeider subjektive planer? øyensynlig ved at han setter ut av betraktning at denne objek­tive utvikling skaper eller styrker, ødelegger eller svekker de og de klasser, lag, grupper, de og de nasjoner, grupper av nasjoner osv, og dermed bestemmer den og den internasjonale politiske maktgruppering og revolusjonære partiers stilling og lignende. Men feilen hos en slik planlegger vil da ikke bestå i undervurdering av det spontane element, men tvert imot i undervurdering av det bevisste element, fordi han ikke har tilstrekkelig «bevissthet» til å forstå den objektive utvikling riktig. Derfor avslører allerede snakket ørn «vurdering av den relative » (uthevet av «Rabotsjeje Djelo») «betydning» av spontanitet og bevissthet en fullstendig mangel på «bevissthet». Hvis bestemte «spontane elementer i utviklingen» overhodet er, tilgjengelige for den menneskelige erkjennelse, så er en feilaktig vurdering av dem ensbetydende med «undervurdering av det bevisste element». Og hvis de er utilgjengelige for erkjennelsen, så kjenner vi dem ikke og kan ikke tale om dem. Hva er det da B. Kritsjevski taler om? Hvis han mener at «Iskra»s «subjektive planer» er feilaktige (og han kaller dem nettopp feilaktige), så burde han påvise hvilke bestemte objektive fakta som forbigås ved disse planene, og for denne forsøm­melsen burde han anklage «Iskra» for mangel på bevisst orien­tering , for «undervurdering av det bevisste element», for å bruke hans egen uttrykksmåte. Men hvis han, utilfreds med de subjektive planer, ikke har andre argumenter enn en henvis­ning til «undervurdering av det spontane element» (!!), da beviser han dermed bare at han

1) teoretisk forstår marxismen à la Karejev og Mikhailovski, som er blitt tilstrekkelig latterliggjort av Beltov, ^[43] og at han

2) praktisk er fullt tilfreds med de «spontane elementer i utviklingen», som har forledet våre legale marxister til bernsteinisme og våre sosialdemokrater til økonomisme, og at han er «mektig vred» på folk som har satt seg fore at de for enhver pris skal rive det russiske sosialdemokrati bort fra den «spontane» utviklings vei.

Men lenger nede blir det riktig morsomt. «PÃ¥ samme mÃ¥te som menneskene trass i alle naturvitenskapens framskritt kom­mer til Ã¥ formere seg pÃ¥ fedrenes vis, vil ogsÃ¥ et nytt samfunns­systems oppstÃ¥en trass i alle samfunnsvitenskapens resultater ogsÃ¥ i framtiden være resultat av fortrinnsvis spontane ut­brudd» (s. 19). Som forfedrenes visdomsord lød: Hvem har ikke vett nok til Ã¥ fÃ¥ barn? – slik lyder de «nyeste sosialisters» visdom (à la Narcissus Typorylov):32 Alle har vett nok til Ã¥ delta i det nye samfunnssystems spontane oppstÃ¥en. Vi tror ogsÃ¥ at alle har vett nok. Til en slik deltakelse er det nok Ã¥ lempe seg etter økonomismen nÃ¥r økonomismen rÃ¥r, og etter terrorismen den tid terrorismen oppsto. SÃ¥ledes sto «Rabotsjeje Djelo» i vÃ¥res, da det var sÃ¥ viktig Ã¥ advare mot svermeriet for terrorismen, uforstÃ¥ende overfor dette spørsmÃ¥let, som var «nytt» for det. Og nÃ¥, et halvt Ã¥rs tid etter, da spørsmÃ¥let ikke lenger er dagens sensasjon, disker bladet pÃ¥ en og samme tid opp med uttalelsen: «Vi tror at det ikke kan og ikke bør være sosialdemokratiets oppgave Ã¥ motvirke oppsvinget i de terroristiske stemninger» («Rabotsjeje Djelo» nr. 10, s. 23) og kongressresolusjonen: «Kongressen mener at en systematisk, offensiv terror er ubetimelig» («To kongresser», s. 18). Hvor klart og sammenhengende! Vi vil ikke motvirke, men erklærer det for ubetimelig, og sÃ¥ erklærer vi til og med at den ikke ­systematiske og defensive terror ikke omfattes av «resolusjonen». Det mÃ¥ innrømmes at en slik resolusjon er meget ufarlig og helt og fullt garantert mot mistak, – slik som et menneske som har snakket for ikke Ã¥ si noe, er garantert mot Ã¥ ta feil! Og det trengs bare én ting for Ã¥ lage en slik resolu­sjon: evne til Ã¥ holde seg fast i bevegelsens hale. Da «Iskra» drev gjøn med at «Rabotsjeje Djelo» erklærte spørsmÃ¥let om terroren for et nytt spørsmÃ¥l, anklaget «Rabotsjeje Djelo» fornærmet «Iskra» for «den rent utrolige hensikt Ã¥ ville binde partiorganisasjonen til den løsning av de taktiske spørsmÃ¥l som ble gitt av en gruppe emigrantforfattere for over 15 Ã¥r siden» (s. 2). Ja, hvilken anseelse og hvilken overvurdering av det bevisste element: først Ã¥ løse spørsmÃ¥lene teoretisk for sÃ¥ Ã¥ overbevise bÃ¥de organisasjonen og partiet og massene om at denne beslutningen er riktig! ^[44]

Da er det mye lettere bare Ã¥ gjenta selvfølgeligheter og, uten Ã¥ «binde» noen til noe som helst, Ã¥ underkaste seg enhver «vending» bÃ¥de i retning av økonomismen og terrorismen. «Rabotsjeje Djelo» generaliserer til og med dette livsvisdommens store bud og beskylder «Iskra» og «Sarja» for Ã¥ «ha stilt sitt program opp mot bevegelsen lik en Ã¥nd som svever fritt i luften over det formløse kaos» (s. 29). Hvori bestÃ¥r da sosialdemokratiets rolle, om ikke i Ã¥ være «ånden» som ikke bare svever over den spontane bevegelse, men ogsÃ¥ hever denne opp til « sitt program»? Det bestÃ¥r vel ikke i Ã¥ dilte avsted som et haleheng til bevegelsen: i beste fall er det til ingen nytte for bevegelsen, i verste – svært, svært skadelig. Men «Rabotsjeje Djelo» følger ikke bare denne «taktikken som prosess», det opphøyer den til prin­sipp, slik at det egentlig ville være riktigere Ã¥ kalle denne retningen ikke for opportunisme, men khvostisme . ^[45]

Og en kan ikke annet enn innrømme at folk som er fast bestemt på alltid å følge baketter bevegelsen som dens hale, for alltid og absolutt er garantert mot «undervurdering av det spontane element i utviklingen».

På denne måten har vi overbevist oss om at hovedfeilen hos den «nye retning» i det russiske sosialdemokrati består i knefall for spontaniteten, i mangel på forståelse av at massenes spon­tanitet krever en høyt bevisst orientering av oss sosialdemo­krater. Jo sterkere massens spontane reisning er, jo bredere bevegelsen blir, dess fortere, mye fortere vokser kravet om en høyt bevisst orientering hos sosialdemokratiet både i det teo­retiske og i det politiske og organisatoriske arbeid.

Massenes spontane reisning i Russland foregikk (og foregår fremdeles) med en slik fart at den sosialdemokratiske ung­dommen ikke viste seg forberedt nok til å løse de gigantiske oppgavene den hadde. Denne uforberedthet var vår felles ulykke, alle russiske sosialdemokraters ulykke. Massenes reis­ning foregikk og utvidet seg ustanselig og kontinuerlig. Ikke bare slik at den ikke stanset der hvor den var begynt, men den grep også om seg nye steder og nye lag av befolkningen (under innflytelse av arbeiderbevegelsen vokste gjæringen blant den studerende ungdom og intelligensen i alminnelighet, ja selv blant bøndene). De revolusjonære derimot lå tilbake for denne reisningen, både i sine «teorier» og i sin virksomhet, det lyktes dem ikke å skape en uopphørlig og kontinuerlig organisasjon som var i stand til å lede hele denne bevegelsen.

I første kapittel konstaterte vi at «Rabotsjeje Djelo» degra­derer våre teoretiske oppgaver og spontant har gjentatt moteslagordet om «frihet til kritikk»: Etterplaprerne hadde ikke tilstrekkelig «bevisst orientering» til å forstå den dia­metrale motsetningen mellom stillingen for de opportunistiske «kritikerne» og de revolusjonære i Tyskland og i Russland.

I de følgene kapitler skal vi også se på hvordan dette kne­fallet for spontaniteten er kommet til uttrykk på de politiske oppgavers område og i sosialdemokratiets organisatoriske arbeid.

III. TRADE-UNIONISTISK OG SOSIALDEMOKRATISK POLITIKK

La oss igjen begynne med en ros til «Rabotsjeje Djelo». «Avslørende litteratur og proletarisk kamp» – dette var overskriften Martynov satte pÃ¥ sin artikkel i nr. 10 av «Ra­botsjeje Djelo» om uoverensstemmelsene med «Iskra». «Vi kan ikke innskrenke oss til bare Ã¥ avsløre de tilstander som stÃ¥r i veien for dets (arbeiderpartiets) utvikling. Vi mÃ¥ ogsÃ¥ reagere pÃ¥ proletariatets nærmeste og aktuelle interesser» (s. 63), slik formulerte han disse uoverensstemmelsers vesen… «Iskra er faktisk organ for den revolusjonære opposisjon som av­slører vÃ¥re tilstander og framfor alt vÃ¥re politiske tilstander. Vi derimot arbeider og vil fortsette Ã¥ arbeide for arbeidernes sak i intim organisk tilknytning til den proletariske kamp» (samme sted). En mÃ¥ være Martynov takknemlig for denne formuleringen. Den fÃ¥r en overmÃ¥te stor allmenn interesse, fordi den faktisk omfatter ikke bare vÃ¥re uoverensstemmelser med «Rabotsjeje Djelo», men alle uoverensstemmelser i det hele tatt mellom oss og «økonomistene» nÃ¥r det gjelder den politiske kamp. Vi har alt pÃ¥vist at «økonomistene» ikke ubetinget tar avstand fra «politikk», men bare til stadighet skeier ut / fra det sosialdemokratiske og over til det trade‑unionistiske syn pÃ¥ politikk. PÃ¥ samme mÃ¥te skeier ogsÃ¥ Martynov ut, og vi er derfor villige til Ã¥ ta nettopp ham som eksempel pÃ¥ de økonomiske mistakene i dette spørsmÃ¥let. Som vi skal prøve Ã¥ pÃ¥vise, vil verken forfatterne av «Særtillegg til ‘Rabotsjaja Mysl’» eller forfatterne av oppropet fra «Selvbefrielse-gruppen» eller forfatterne av det økonomistiske brevet i «Iskra» nr. 12 ha rett til Ã¥ ta dette valget ille opp.

a) Den politiske agitasjon og økonomistenes innsnevring av den

Det er alminnelig kjent at den store utbredelse og styrkelse av de russiske arbeideres økonomiske ^[46] kamp gikk hånd i hånd med at det ble skapt en «litteratur» med avsløringer av øko­nomiske forhold (på fabrikkene og i de forskjellige fag).

Hovedinnholdet i «flygebladene» var avsløringer av forhold på fabrikkene, og blant arbeiderne oppsto det fort likefram en lidenskap for avsløringer. Ikke før hadde arbeiderne sett at de sosialdemokratiske sirklene ville og kunne skaffe dem et nytt slags flygeblad, som fortalte hele sannheten om deres fattige liv, deres harde slit og rettløse stilling, før de så å si begynte å skuffe korrespondanser inn fra fabrikker og bedrifter. Denne «avsløringslitteraturen» vakte veldig oppsikt ikke bare på den fabrikk hvis forhold vedkommende flygeblad refset, men på alle fabrikker der man fikk høre om de avslørte kjensgjerninger. Og ettersom arbeidernes nød og trengsler i de forskjellige bedrifter og yrker har mye felles, så ble alle begeistret over «sannheten om arbeidernes liv». Selv blant de mest tilbake­liggende arbeidere, utviklet det seg en sann lidenskap for å «komme på prent», en edel lidenskap i denne spireformen for krig mot hele den moderne samfunnsordning, som bygger på rov og undertrykking. Og «flygebladene» var i de aller fleste tilfelle virkelig krigserklæringer, fordi avsløringene hadde en voldsomt vekkende virkning og framkalte et alminnelig krav fra arbeidernes side om å få fjernet de mest skrikende misbruk, og vilje til å støtte disse kravene med streiker. Selv fabrikan­tene måtte til slutt i den grad anerkjenne disse flygeblads betydning som krigserklæringer at de i mange tilfelle slett ikke ønsket å vente på selve krigen. Avsløringene virket alltid sterkt allerede i og med at de overhodet kom fram, de fikk betyd­ning som et mektig moralsk påtrykk. Det hendte mer enn én gang at alene utsendingen av et flygeblad viste seg å være til­strekkelig til å få satt igjennom alle eller en del av kravene. Kort sagt, de økonomiske avsløringene (på fabrikkene) var og er fremdeles en viktig løftestang for den økonomiske kamp. Og denne betydningen vil de beholde så lenge kapitalismen eksisterer og nødvendigvis framkaller arbeidernes selvforsvar. Selv i de mest fremskredne europeiske land kan en også nå iaktta hvordan avsløring av misforhold i en eller annen gudsforlatt «næringsgren» eller i en eller annen bortglemt gren av hjemmeindustrien tjener som utgangspunkt for vekking av klassebevisstheten, igangsetting av en faglig kamp og utbred­else av sosialismen. ^[47]

Det overveldende flertall av de russiske sosialdemokrater har i den siste tid nesten utelukkende vært oppslukt, av dette arbeidet med å organisere avsløringer fra fabrikkene. Det er nok å minne om «Rabotsjaja Mysl» for å se hvor oppslukt man var av dette, hvorledes en herunder glemte at dette i seg selv ennå ikke er en sosialdemokratisk, men bare en trade­unionistisk virksomhet. Avsløringene omfattet i virkeligheten bare arbeidernes forhold til sine arbeidsgivere i vedkommende fag og resulterte bare i at selgerne av arbeidskraften lærte seg å selge denne «varen» mer fordelaktig og å kjempe med kjøpe­ren på et rent kommersielt grunnlag. Disse avsløringene kunne (under forutsetning av at de revolusjonæres organisasjon ut­nyttet dem på en bestemt måte) gjøres til begynnelsen og en grunnleggende del av den sosialdemokratiske virksomhet, men kunne også (og for så vidt som de var ledsaget av knefall for spontaniteten, måtte de) føre til en «rent faglig» kamp og til en ikke-sosialdemokratisk arbeiderbevegelse. Sosialdemokratiet leder arbeiderklassens kamp ikke bare for å oppnå gunstige vilkår for salget av arbeidskraften, men også for å avskaffe det samfunnssystem som tvinger de eiendomsløse til å selge seg selv til de rike. Sosialdemokratiet representerer arbeiderklassen ikke bare i dens forhold til den og den gruppe arbeidsgivere, men i dens forhold til alle klasser i det moderne samfunn, til staten som den organiserte politiske makt. Av dette følger at sosialdemokratene ikke bare ikke kan innskrenke seg til øko­nomisk kamp, men heller ikke kan tillate at organiseringen av økonomiske avsløringer kommer til å utgjøre deres overveiende arbeid. Vi må aktivt ta fatt på å oppdra arbeiderklassen politisk, med å utvikle dens politiske bevissthet. Nå er «alle enige» om dette etter det første stormløp mot økonomismen fra «Sarja»s og «Iskra»s side (selv om somme, som vi straks skal få se, bare er enige i ord).

Spørsmålet er nå: hva bør denne politiske oppdragelse bestå i? Kan en nøye seg med propaganda for ideen om arbeiderklassens fiendskap mot selvherskerdømmet? Selvsagt ikke. Det er ikke nok å forklare den politiske undertrykkingen av arbeiderne (likesom det heller ikke var tilstrekkelig å forklare dem motsetningsforholdet mellom deres interesser og arbeidsgivernes interesser). Det er nødvendig å agitere i anledning av ethvert konkret utslag av denne undertrykkingen (likesom vi har begynt å agitere i anledning av, konkrete utslag av den økonomiske undertrykkingen). Og ettersom denne undertrykkingen rammer de forskjellige klasser i samfunnet, ettersom den kommer til uttrykk på de forskjelligste områder i liv og virksomhet, både den faglige og den allmennborgerlige, den personlige og familiemessige, den religiøse og den vitenskapelige og så videre, er det da ikke klart at vi ikke kan løse vår oppgave : å utvikle arbeidernes politiske bevissthet, hvis vi ikke påtar oss å organisere en allsidig politisk avsløring av selvherskerdømmet? For å agitere i anledning av konkrete utslag av undertrykkingen er det vel nødvendig å avsløre disse utslagene (som det var nødvendig å avsløre misforholdene på fabrikkene for å drive økonomisk agitasjon)?

Dette burde vel være greitt. Men nettopp på dette punkt viser det seg at når det gjelder nødvendigheten av en allsidig utvikling av den politiske bevissthet, er det bare i ord at «alle» er enige. Og nettopp her viser det seg at f. eks. «Rabotsjeje Djelo» ikke bare har forsømt oppgaven å organisere (eller legge grunnen til organiseringen) av allsidige politiske avsløringer, men har gitt seg til å dra også «Iskra», som var gått i gang med denne oppgaven, bakover . Hør bare: «Arbeiderklassens politiske kamp er bare» (nettopp ikke bare) «den mest utviklede, om­fattende og virkelige form for den økonomiske kamp» («Rabot­sjeje Djelo»s program, «Rabotsjeje Djelo» nr. 1, s. 3). «Sosialdemokratene står nå overfor oppgaven å finne ut hvor­dan en så vidt mulig kan gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter» (Martynov i nr. 10, s. 42). «Den økonomiske kamp er det videst anvendelige middel til å dra massene inn i aktiv politisk kamp» («Resolusjon fra Utenlandsforbundets kongress» og «Endringsforslag»: «To kongresser», s. 11 og 17). Alle disse erklæringer gjennomtrenger, som leseren ser, «Ra­botsjeje Djelo» fra dets første nummer til de siste «instruk­sjoner fra redaksjonen», og de gir tydeligvis alle uttrykk for ett og samme syn på den politiske agitasjon og kamp. Se en gang på dette synspunktet ut fra den hos alle økonomister rådende mening at den politiske agitasjon må følge etter den økonomiske. Er det riktig at den økonomiske kamp i alminnelighet ^[48] er det «videst anvendelige middel» til å dra massene inn i den politiske kamp?

Det er helt uriktig. Absolutt like «vidt anvendelige» midler til en slik «inndraging av massene» er alle slags utslag av politiundertrykkingen og selvhersker­dømmets vilkårlighet, og absolutt ikke bare slike utslag som er forbundet med den økonomiske kamp. Semskije Natsjal­niki ^[49] og prylestraffene mot bøndene, embetsmennenes be­stikkelighet og politiets behandling av «allmuen» i byene, kam­pen mot de sultende og undertrykkingen av folkets strev etter lys og kunnskap, skatteplyndringen og forfølgelsen av de religiøse sektene, soldatdrillen og den militære behandling av studentene og den liberale intelligens, — hvorfor utgjør alle disse og tusenvis andre lignende utslag av undertrykkingen, som ikke er direkte forbundet med den «økonomiske» kamp, mindre «vidt anvendelige» midler og anledninger til politisk agitasjon, til å dra massene inn i den politiske kamp?

Det stikk motsatte er tilfelle: I den samlede mengde av livsforhold hvor arbeideren (han selv eller hans nærmeste) lider under retts­løshet, vilkårlighet og vold, utgjør politiundertrykkingen nett­opp i den faglige kamp utvilsomt bare de færreste tilfelle. Hvorfor skal en da på forhånd innsnevre rammene for den politiske agitasjon ved å erklære at bare ett av midlene er «det videst anvendelige», når det for en sosialdemokrat fins andre midler som ved siden av dette i det hele tatt er like «vidt anvendelige»?

I lengst forgangne tider (for et Ã¥r siden! …) skrev «Rabotsjeje Djelo»: «De nærmeste politiske krav blir forstÃ¥elige for massene» (etter én eller i ytterste fall noen streiker), «sÃ¥ snart regjeringen bare har satt politiet og gendarmeriet inn» (nr. 7, s. 15, august 1900). Denne opportunistiske stadieteori er alt nÃ¥ forkastet av Utenlandsforbundet, som gjør en innrøm­melse til oss og erklærer: «Det er slett ikke nødvendig like fra begynnelsen av Ã¥ drive agitasjon alene pÃ¥ økonomisk grunnlag» («To kongresser», s. 11). Det russiske sosialdemokratis fram­tidige historiker vil av denne emne kjensgjerning, at Utenlands­forbundet avsverger en del av sine gamle villfarelser, bedre enn av lange betraktninger kunne se i hvilken grad vÃ¥re økono­mister har fornedret sosialismen! Menn hvor naivt er det ikke av Utenlandsforbundet Ã¥ tro at det ved Ã¥ oppgi denne ene form for innsnevring av politikken vil kunne fÃ¥ oss til Ã¥ gÃ¥ med pÃ¥ enn annen form for innsnevring! Ville det ikke vært mer logisk om en ogsÃ¥ her hadde sagt at den økonomiske kamp mÃ¥ føres i sÃ¥ vidt omfang som mulig, at en alltid mÃ¥ utnytte den til politisk agitasjon, men at det «ikke er noen som helst nødvendighet» for Ã¥ anse den økonomiske kamp for det videst anvendelige middel til Ã¥ dra massene inn i aktiv politisk kamp?

Utenlandsforbundet legger vekt på at det har endret uttrykket «videst anvendelige middel», som det står i den tilsvarende resolusjon fra Det jødiske arbeiderforbunds (Bunds) 4. kongress.33 Vi har faktisk vanskelig for å si hvilken av disse resolusjoner som er best: etter vår mening er begge verst . Både Utenlandsforbundet og Bund forfaller her (kanskje delvis ubevisst, under innflytelse av tradisjonen) til den økonomiske, trade-unionistiske fortolkning av politikken. Forholdet endres i virkeligheten ikke om dette skjer i form av ordet «beste» eller i form av ordene «videst anvendelige». Hvis Utenlandsforbun­det hadde sagt at «den politiske agitasjon på økonomisk grunn­lag» er det videst anvendte (og ikke «anvendelige») middel, ville det hatt rett med hensyn til en bestemt periode i vår sosial­demokratiske bevegelses utvikling. Det ville hatt rett med hen­syn til økonomistene , med hensyn til mange praktikere (om ikke flertallet av dem), i årene 1898-1901, idet disse økonomister og praktikere virkelig anvendte den politiske agitasjon nesten ute­lukkende på økonomisk grunnlag (for så vidt de overhodet an­vendte den!). Som vi har sett, ble en slik politisk agitasjon godkjent og til og med anbefalt både av «Rabotsjaja Mysl» og av «Selvbefrielsesgruppen»! «Rabotsjeje Djelo» burde energisk ha fordømt at den nyttige økonomiske agitasjon ble ledsaget av en skadelig innsnevring av den politiske kamp, men i stedet erklærer bladet at det videst anvendte middel (anvendt av økonomistene) er det videst anvendelige ! Det er ikke noe rart i disse folkene, når vi kaller dem for økonomister, ikke har noen annen utvei enn å skjelle oss ut etter nioter og kalle oss «mysti­fikatorer» og «desorganisatorer», «pavelige nuntier» og «bak­talere», ^[50] og å klage til gud og hvermann over at man har gjort dem blodig urett, og nesten med høytidelig eder å erklære: «Det fins absolutt ikke en eneste sosialdemokratisk organisasjon som nå er skyldig i økonomisme». ^[51]

Akk!, disse baktalere, disse slemme politikere! Skal tro om de ikke med hensikt har tenkt ut hele økonomismen for bare av menneskehat å tilføye folk blodige fornærmelser?

Hvilken konkret, reell mening har det i Martynovs munn når han stiller opp den oppgave for sosialdemokratiet: «Å gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter»? Den økonomiske kamp er arbeidernes kollektive kamp mot arbeids­giverne for bedre vilkår for salget av arbeidskraften , for bedring av arbeidernes arbeidsforhold og levevilkår. Denne kampen må nødvendigvis være en faglig kamp, fordi arbeidsvilkårene er ytterst ulike i de forskjellige fag, og følgelig kan kampen for å bedre disse vilkårene bare føres innenfor fagene (gjennom fagforeningene i Vest-Europa, gjennom de midlertidige faglige sammenslutninger og flygebladene i Russland osv.). Å gi «selve den økonomiske kamp en politisk karakter» betyr følgelig å oppnå gjennomføring av de selvsamme faglige krav, den selvsamme faglige bedring av arbeidsvilkårene ved hjelp av «lovgivnings- og administrative tiltak» (som Martynov uttryk­ker seg på den følgende side, s. 43, i sin artikkel). Nettopp dette gjør alle faglige arbeiderforbund, og har de alltid gjort. Kast et blikk på de grundige’ forskere (og «grundige» opportunister), ekteparet Webbs verk 34) og De vil se at de engelske arbeiderforbund for lenge siden har erkjent og er i ferd med å «gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter», for lenge siden har begynt sin kamp for streikeretten, for å få fjernet enhver form for juridiske hindringer for den kooperative og faglige bevegelse, for lover til venn om kvinner og barn, for bedring av arbeidsvilkår ved hjelp av helse- og fabrikklov­givning og lignende.

AltsÃ¥ skjuler den svulstige frase: «å gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter», som lÃ¥ter sÃ¥ «fryktelig» dypsindig og revolusjonær, i virkeligheten den tradisjonelle tendens til Ã¥ fornedre den sosialdemokratiske politikk til en trade-unionistisk politikk! Under pÃ¥skudd av Ã¥ korrigere ensidigheten hos «Iskra», som – skjønner De – setter «revolusjoneringen av dogmene høyere enn revolusjoneringen av livet, ^[52] og disker opp med kamp for økonomiske reformer , hvilket skal være noe nytt.

I virkeligheten inneholder frasen: «å gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter» overhodet intet annet enn kamp for økonomiske reformer. Og Martynov kunne selv ha nÃ¥dd fram til denne ikke synderlig innviklede slutning hvis han hadde tenkt godt overbetydningen av sine egne ord. «VÃ¥rt parti,» sier han og kjører fram med sitt tyngste artilleri mot «Iskra», «burde og kunne stille regjeringen konkrete krav om lovgivning og administrative tiltak mot den økonomiske ut­byttingen, mot arbeidsløsheten, mot sulten osv.» (5. 42-43 i nr. 10 av «Rabotsjeje Djelo».) Konkrete krav om tiltak er det da ikke krav om sosiale reformer? Og vi spør enda en gang de uhildede lesere: baktaler vi «rabotsjejedjelentserne» unnskyld dette klossete, men vanlige ordet! – ved Ã¥ kalle dem maskerte bernsteinianere nÃ¥r de stiller opp tesen om nødvendigheten av kamp for økonomiske reformer som sin uoverensstemmelse med «Iskra»?

Det revolusjonære sosialdemokrati har alltid tatt med og tar fremdeles med kampen for reformer i sitt program. Men det utnytter ikke bare den «økonomiske» agitasjon til Ã¥ kreve av regjeringen at den skal gjennomføre alle slags tiltak, men samtidig (og først og fremst) til Ã¥ kreve at den skal slutte med Ã¥ være en eneveldig regjering. Dessuten holder partiet det for sin plikt Ã¥ stille dette kravet til regjeringen ikke bare pÃ¥ den økonomiske kamps grunn, men pÃ¥ grunnlag av alle foreteelser i det offentlige og politiske liv i det hele tatt. Kort sagt, det innordner kampen for reformer, som en del av helheten, under den revolusjonære kamp for friheten og for sosialismen. Martynov derimot lar stadieteorien oppstÃ¥ pÃ¥ nytt i en annen form og strever med Ã¥ foreskrive den politiske kamp en utviklingsvei som skal være ubetinget økonomisk, sÃ¥ Ã¥ si. Ved at han under det revolusjonære oppsving stiller den angivelig særlige «oppgave», – kamp for, reformer, drar han partiet bakover og spiller bÃ¥de den «økonomiske» og den liberale opportunismes spill:

Videre. Ved skamfullt å gjemme kampen for reformer bak den høyttravende tese: «å gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter,» stilte Martynov opp utelukkende økonomiske reformer (ja utelukkende fabrikkreformer) som noe helt spesielt. Hvorfor han gjorde det, vet vi ikke. Kanskje av van­vare? Men hvis han siktet på mer enn «fabrikk-reformer», så ville hele hans tese, som vi nettopp har anført, miste all mening. Kanskje fordi han anser «innrømmelser» fra regjerin­gens side for mulige og sannsynlige bare på det økonomiske område? ^[53]

Hvis det er tilfelle, er det en merkelig villfarelse: innrømmelser er mulige og forekommer ogsÃ¥ pÃ¥ lovgivningens omrÃ¥de nÃ¥r det gjelder prylestraffen, passtvangen, avløsnings­betalingen, de religiøse sektene, sensuren osv. De «økonomiske» innrømmelser (eller skinn-innrømmelser) er selvsagt mye bil­ligere og mye fordelaktigere for regjeringen, fordi den hÃ¥per pÃ¥ Ã¥ vinne tillit hos arbeidermassene med dem. Men nettopp derfor mÃ¥ vi sosialdemokrater heller ikke pÃ¥ noen mÃ¥te og absolutt aldri gi plass for den mening (eller misforstÃ¥else) at økonomiske reformer skulle være mer verdifulle for oss, at vi skulle betrakte nettopp dem som særlig viktige, og lignende. «Slike krav» – sier Martynov om de konkrete krav om lov­givning og administrative tiltak som han har stilt – opp – «ville ikke vært tomt snakk, for i og med at de stiller bestemte, hÃ¥ndgripelige resultater i utsikt, kan de fÃ¥ aktiv støtte fra arbeidermassene»… Vi er ikke økonomister, pÃ¥ ingen mÃ¥te! Vi kryper bare like slavisk for «det hÃ¥ndgripelige» i konkrete resultater som de herrer Bernstein, Prokopovitsj, Struve, R. M. og konsorter! Vi lar det bare skinne gjennom (liksom Narcissus Tuporylov ^[54] ) at alt som ikke «stiller hÃ¥ndgripelige resultater i utsikt», er «tomt snakk»!

Vi uttrykker oss bare som om arbeidermassene ikke evnet (og som om de ikke alt hadde vist sin evne trass i dem som tillegger arbeiderne sin egen spiss­borgerlighet) aktivt å støtte enhver protest mot selvhersker­dømmet, selv om den absolutt ikke stiller dem noen som helst håndgripelige resultater i utsikt.

Ta bare de «tiltakene» mot arbeidsløsheten og sulten som Martynov selv har nevnt. Mens «Rabotsjeje Djelo» Ã¥ dømme etter dets løfter er opptatt med Ã¥ utarbeide og gjennomarbeide «konkrete (i form av lovutkast) krav om lovgivning og administrative tiltak», «som uforanderlig setter revolusjoneringen av dogmene høyere enn revolusjoneringen av livet», prøvd Ã¥ forklare arbeidsløshetens uatskillelige forbindelse med hele det kapitalistiske system, varskudd om at «nÃ¥ kommer hungers­nøden», avslørt politiets «kamp mot de sultende» og brenne­merket de opprørende «midlertidige tukthusregler», og pÃ¥ samme tid har «Sarja» sendt ut et særtrykk som agitasjons­brosjyre, den delen av den «innenrikspolitiske oversikt» som handler om hungersnøden. Men, herregud, de var jo sÃ¥ «en­sidige», disse uforbederlig trangsynte ortodokse, disse dogma­tikere som er døve for «selve livets» bud! Ikke i en eneste av deres artikler var det – hvor forferdelig! – et eneste krav , tenke seg til: ikke den minste antydning til et «konkret krav» «som stilte hÃ¥ndgripelige resultater i utsikt»! De arme dogmatikere! La dem gÃ¥ i lære hos Kritsjevski og Martynov, sÃ¥ de kan bli overbevist om at taktikken er en vekstprosess, som vokser osv., og at en mÃ¥ gi SELVE den økonomiske kampen politisk karakter!

«Arbeidernes økonomiske kamp mot arbeidsgiverne og regjeringen» (« økonomisk kamp mot regjeringen!!») «har foruten sin direkte revolusjonære betydning også den betyd­ning at den ustanselig driver arbeiderne til å se spørsmålet om sin politiske rettsløshet» (Martynov, s. 44). Vi har ikke gjen­gitt dette sitatet fordi vi for humidrede eller tusende gang vil gjenta det som er sagt ovenfor, menn for spesielt å takke Martynov for denne nye og fremragende formulering: «Arbeidernes økonomiske kamp mot arbeidsgiverne og regjeringen». Hvor strålende! Med hvilket uforlignelig talent, med hvilken mesterlig eliminering av alle spesielle uoverensstemmelser og forskjeller mellom avskygningene blant økonomistene uttrykkes ikke her i en kort og klar setning hele økonomismens vesen , fra appellen til arbeiderne om å føre «politisk kamp, som de fører i alles interesse med det formål å bedre alle arbeidernes kår», ^[55] via stadieteorien til kongressresolusjonen om den «videste anvendelighet» osv.

«Den økonomiske kamp mot regjeringen» er nettopp enn trade-unionistisk politikk, hvorfra det ennå er langt, meget langt til en sosialdemokratisk politikk.

b) Fortellingen om hvorledes Martynov utdypet Plekhanov

«Siden Plekhanov skrev den omtalte bok (‘Om sosialistenes oppgaver i kampen mot sulten i Russland’) er det rent mye vann i havet» – forteller Martynov. «Sosialdemokratene, som i ti Ã¥r har ledet arbeiderklassens økonomiske kamp… har ennÃ¥ ikke maktet Ã¥ gi en bred teoretisk begrunnelse av partitaktikken. NÃ¥ er dette spørsmÃ¥let blitt modent, og hvis vi skulle ønske en slik teoretisk begrunnelse, mÃ¥tte vi utvilsomt i betydelig grad utdype de taktiske prinsipper som Plekhanov engang utviklet… Vi mÃ¥tte nÃ¥ definere forskjellen mellom propaganda og agita­sjon pÃ¥ en annen mÃ¥te enn Plekhanov gjorde» (Martynov har nettopp anført Plekhanovs ord: «Propagandisten gir én enkelt person eller noen enkelte personer mange ideer, mens agitatoren bare gir én eller bare noen fÃ¥ ideer. Til gjengjeld gir han dem til en hel mengde personer»). «Ved propaganda ville vi forstÃ¥ revolusjonær belysning av hele det moderne sannfunn eller enkelte av dets foreteelser, uansett om dette skjer i en form som er tilgjengelig før enkeltpersoner eller for de brede masser. Med agitasjon i dette ords egentlige betydning (sic!) ville vi mene Ã¥ oppfordre massene til bestemte konkrete handlinger, Ã¥ fremme proletariatets direkte revolusjonære innblanding i det offentlige liv.»

Vi lykkeønsker det russiske – ja hele det internasjonale – sosialdemokrati med den nye, Martynovske terminologi, som er bÃ¥de strengere og dypere. Hittil har vi trodd (liksom Plekhanov, ja som alle ledere av den internasjonale arbeider­bevegelse) at den propagandist, nÃ¥r han f. eks. tar nettopp dette spørsmÃ¥let om arbeidsløsheten, mÃ¥ forklare krisenes kapitalistiske natur, pÃ¥vise Ã¥rsakene til at de er uunngÃ¥elige i det moderne samfunn, skissere nødvendigheten av Ã¥ omdanne det til et sosialistisk samfunn osv. Kort sagt, han bør gi mange ideer, sÃ¥ mange at alle disse ideer i deres fulle helhet bare kan tilegnes straks av (forholdsvis) fÃ¥ personer. Agitatoren derimot vil, nÃ¥r han taler om det sanne spørsmÃ¥l, ta et eksempel som er mest kjent for alle hans tilhørere og mest innlysende – la oss si en arbeidsløs familie som er død av sult, den voksende nøden og lignende – og gjøre alt for Ã¥ utnytte dette faktum, som er kjent av alle og enhver, til Ã¥ gi «massene» én idé : ideen om den meningsløse motsetning mellom den økende rikdom og den økende fattigdom, han søker Ã¥ vekke misnøye og harme blant massene mot denne skrikende urettferdighet, men han overlater den fulle forklaring av denne motsetning til pro­pagandisten. Propagandisten virker derfor hovedsakelig ved hjelp av det trykte , agitatoren ved hjelp av det levende ord. Av propagandisten kreves ikke de samme egenskaper som av agitatoren. Kautsky og Lafargue kaller vi sÃ¥ledes propagan­dister, Bebel og Guesde agitatorer. Ã… skille ut et tredje omrÃ¥de eller en tredje funksjon for den praktiske virksomhet og til denne funksjonen Ã¥ regne «appell til massene om bestemte konkrete aksjoner» er den største tÃ¥pelighet, fordi en «appell» som enkeltkjensgjerning enten naturlig og uunngÃ¥eligsupplerer bÃ¥de den teoretiske avhandling og den propagandistiske bro­sjyre og den agitatoriske tale, eller den utgjør en rent utøvende funksjon. Ta for eksempel de tyske sosialdemo­kraters nÃ¥værende kamp mot korntollen. Teoretikerne skriver avhandlinger om tollpolitikk og «appellerer» la oss si til Ã¥ kjempe for handelstraktater og for handelsfrihet; propagan­disten gjør det samme i tidsskrifter, agitatoren i offentlige taler. Massenes «konkrete aksjoner» bestÃ¥r i det gitte øyeblikk i Ã¥ skrive under pÃ¥ en henstilling til riksdagen om ikke Ã¥ forhøye korntollen. Appellen til disse aksjoner utgÃ¥r indirekte fra teoretikerne, propagandistene og agitatorene, direkte fra de arbeiderne som samler underskrifter pÃ¥ bedriftene og i privat­boligene. Ifølge den «Martynovske terminologi» mÃ¥ Kautsky og Bebel begge være propagandister, og de som bærer ut underskriftslistene agitatorer – eller hvordan?

Eksemplet med tyskerne minte meg om det tyske ordet Verballhornung (ordrett oversatt: ballhornisering). Johann Ballhorn var en forlegger i Leipzig i det 16. Ã¥rhundre. Han ga ut en ABC, der han som skikk og bruk var, ogsÃ¥ gjenga en tegnning som forestilte en hane. Istedenfor den vanlige mÃ¥ten Ã¥ framstille hanen pÃ¥ — med sporer pÃ¥ bena — framstilte han banen uten sporer, men med et par egg ved siden av seg. Og pÃ¥ permen til abc-boka tilføyde han: «Forbedret utgave ved Johann Ballhorn». Siden sier tyskerne derfor Verballhornung om en slik «forbedring» som i virkeligheten er en forverring. Og en mÃ¥ uvilkÃ¥rlig tenke pÃ¥ Ballhorn nÃ¥r en ser hvordan Martynov «utdyper» Plekhanov…

Hvorfor har Martynov «oppfunnet» dette rotet? For å illu­strere at «Iskra» «bare retter sin oppmerksomhet mot den ene siden av saken, på samme måte som Plekhanov allerede for femten års tid siden» (s. 39). — «Hva ‘Iskra’ angår, skyver propagandaens oppgaver, iallfall på det nåværende tidspunkt, agitasjonsoppgavene i bakgrunnen» (52). Hvis en oversetter denne siste setningen fra Martynovs språk til et allmenn­menneskelig språk (siden menneskeheten ennå ikke har rukket å overta den nyoppdagede terminologi), da kommer vi til følgende resultat: hva «Iskra» angår, skyver den politiske propaganda og den politiske agitasjons oppgaver i bakgrunnen i den oppgave å «stille regjeringen konkrete krav om lovgivning og administrative tiltak», «som lover bestemte, håndgripelige resultater» (eller krav om sosiale reformer, hvis det må være tillatt enda en gang å bruke den gamle terminologi som brukes av den gamle menneskehet, som ennå ikke er vokst opp i høyde med Martynov). Vi foreslår leseren å sammenligne denne tesen med følgende tirade:

«Det som forbauser oss i disse programmene» (de revolusjo­nære sosialdemokraters programmer), « er ogsÃ¥ det at de setter fordelene ved arbeidernes virksomhet i parlamentet (som ikke eksisterer hos oss) fremst, mens de (takket være sin revolusjonære nihilisme) fullstendig ignorerer betydningen av at arbei­derne deltar i de hos oss eksisterende fabrikkforsamlinger til ordning av fabrikkanliggender… eller at arbeiderne i hvert fall deltar i bystyret…»

Forfatteren av denne tiraden uttrykker noe mer direkte, tydelig og Ã¥penhjertig den samme tanken som Martynov er kommet fram til ved hjelp av sin egen forstand. Forfatteren er ingen annen enn – - – R. M. i «Særtillegg til Rabotsjaja Mysl» (s. 15).

c) De politiske avsløringer og «oppdragelsen til revolusjonær aktivitet»

Ved Ã¥ rykke ut mot «Iskra» med sin «teori» om «høyning av arbeidermassenes aktivitet» har Martynov i virkeligheten avslørt at han strever etter Ã¥ redusere denne aktiviteten, ettersom det ypperste, særlig viktige, «videst anvendelige» middel til Ã¥ vekke massene og skueplassen for denne aktiviteten etter hans utsagn er nettopp den økonomiske kamp, som ogsÃ¥ alle økonomister kryper pÃ¥ magen for. Nettopp fordi denne villfarelsen slett ikke er noe særpreget for Martynov alene, er den karak­teristisk. I virkeligheten kan «høyningen av arbeidermassenes aktivitet» bare oppnÃ¥s pÃ¥ betingelse av at vi ikke begrenser oss til «politisk agitasjon pÃ¥ økonomisk grunnlag». Og et av hovedvilkÃ¥rene for den nødvendige utviding av den politiske agitasjon er organiseringen av allsidige politiske avsløringer. PÃ¥ noen annen mÃ¥te enn gjennom disse avsløringer kan massenes politiske bevissthet og revolusjonære aktivitet ikke oppdras. Derfor er virksomhet av dette slaget en av de viktigste funk­sjoner for hele det internasjonale sosialdemokrati, fordi heller ikke den politiske frihet pÃ¥ noen mÃ¥te fjerner, men bare til en viss grad forrykker sfæren for retningen av disse avsløringene. For eksempel styrker det tyske parti særlig sinne posisjoner og utvider sin innflytelse nettopp gjennom den usvekkede energi i dets politiske avsløringskampanjer. Arbeiderklassens bevissthet kan ikke være en virkelig politisk bevissthet hvis arbeiderne ikke har lært Ã¥ reagere pÃ¥ alle mulige tilfelle av vilkÃ¥rlighet og undertrykking, vold og maktmisbruk, uansett hvilke klasser disse tilfellene rammer – og reagere nettopp ut fra et sosial­demokratisk og ikke ut fra noe som helst annet synspunkt. Arbeidermassenes bevissthet kan ikke være en virkelig klasse­bevissthet hvis ikke arbeiderne ved konkrete og samtidig ube­tinget aktuelle politiske kjensgjerninger og hendinger lærer Ã¥ studere enhver av de øvrige samfunnsklasser i alle utslag av disse klassers Ã¥ndelige, moralske og politiske liv — ikke lærer i praksis Ã¥ bruke den materialistiske analyse og materialistiske vurdering av alle sider av virksomheten og livet til alle klasser, lag og grupper av befolkningen. Den som utelukkende eller hovedsakelig retter arbeiderklassens oppmerksomhet, iakttakelsesevne og bevissthet bare mot klassen selv, er ingen sosialdemokrat, for arbeiderklassens kjennskap til seg selv er uløselig knyttet til fullstendig klarhet over ikke bare de teo­retiske forestilinger… ja, det er rettere Ã¥ si: ikke sÃ¥ mye de teoretiske forestillinger som de forestillinger om de gjensidige’ forhold mellom alle klasser i det moderne samfunn som er skapt gjennom erfaringen fra det politiske liv, Nettopp derfor er vÃ¥re økonomnisters prek om at den økonomiske kamp er det videst anvendelige middel til Ã¥ dra massene inn i den politiske bevegelse, sÃ¥ dypt skadelig og sÃ¥ dypt reaksjonær i sin praktiske betydning. For Ã¥ bli sosialdemokrat mÃ¥ arbeideren ha en klar forestilling om godseierens og prestens, embetsmannens og bondens, studentens og landstrykerens økonomiske natur og samfunnspolitiske ansikt, kjenne deres sterke og svake sider, forstÃ¥ Ã¥ finne ut av de gjengse fraser og de forskjellige sofismer hvormed hver klasse og hvert lag dekker over sine egoistiske tilbøyeligheter og sitt virkelige «indre», forstÃ¥ Ã¥ finne ut hvilke institusjoner og lover som gjenspeiler – og hvordan de faktisk gjenspeiler – de og de interesser. Men denne «klare forestilling» kan ikke hentes fra noen bok: den kan bare dannes av bilder fra livet selv og ved avsløringer ut fra de ferske spor av det som skjer omkring oss i det gitte øyeblikk, det alle snakker om, hver pÃ¥ sitt vis, eller bare hvisker om, det som kommer til uttrykk i de og de hendinger, de og de tall, de og de rettskjennelser osv., osv. Disse allsidige politiske avsløringer utgjør et nødvendig og grunnleggende vilkÃ¥r for massenes opp­dragelse til revolusjonær aktivitet.

Hvorfor viser den russiske arbeider ennÃ¥ i sÃ¥ liten grad sin revolusjonære aktivitet i anledning av politiets brutale behandling av folket, i anledning av forfølgelsene mot sektererne, prylingen av bøndene, i anledning av sensurens utskeielser, soldatmishandlingene, forfølgelsene mot de uskyldigste kul­turelle tiltak og lignende? Er det kanskje fordi den «økono­miske kamp» ikke «driver» ham til dette, fordi dette «stiller ham i utsikt» for Ã¥ fÃ¥ «hÃ¥ndgripelige resultater», gir ham for lite «positivt»? Nei, en slik mening er, gjentar vi, ikke noe annet enn et forsøk pÃ¥ Ã¥ velte feilen fra den skyldige over pÃ¥ den uskyldige, Ã¥ tillegge arbeidermassene sin egen spissborger­lighet (alias bernsteinisme). Vi mÃ¥ legge skylden pÃ¥ oss selv, pÃ¥ at vi ikke kan følge med massebevegelsen, at vi ennÃ¥ ikke har greidd Ã¥ organisere tilstrekkelig omfattende, slÃ¥ende og hurtige avsløringer av alle disse skjensler. Hvis vi gjør det (og vi bør og kan gjøre det) – da vil selv den mest uopplyste arbeider forstÃ¥ eller føle at den samme mørke makt som piner og plager ham slik ved hvert skritt av hans eget liv, ogsÃ¥ hÃ¥ner og mishandler studenten og den religiøse sekterer, bonden og forfatteren, og nÃ¥r han føler det, vil han ønske, ønske uimotstÃ¥elig selv Ã¥ reagere pÃ¥ det. Han vil da i dag kunne lage en pipekonsert mot sensorene, i morgen demonstrere foran huset til den guvernøren som har slÃ¥tt ned et bondeopprør, i over­morgen vil han gi en lærepenge til de gendarmer i prestekjole som utfører den hellige inkvisisjons arbeid osv. Vi har hittil gjort meget lite, nesten ingen ting, for Ã¥ kaste allsidige og friske avsløringer ut i arbeidermassene. Ja, mange av oss skjønner ennÃ¥ ikke at dette er vÃ¥r plikt , men dilter spontant etter den «grÃ¥ daglige kamp» innenfor fabrikklivets trange rammer. Under en slik tilstand Ã¥ si: «‘Iskra’ har en tendens til Ã¥ undervurdere betydningen av den grÃ¥ daglige kamps fremadskridende gang sammenlignet med propagandaen for strÃ¥lende og avrundede idéer» (Martynov, s. 61) – betyr Ã¥ – dra partiet bakover, Ã¥ forsvare og skryte av vÃ¥r ukyndighet, vÃ¥r tilbakeliggenhet.

Når det gjelder appellen til massene om handling, så vil den komme av seg selv, når det først eksisterer en energisk politisk agitasjon, levende og slående avsløringer. Å gripe noen på fersk gjerning og brennemerke ham for alles øyne, overalt og øyeblikkelig — dette virker i seg selv bedre enn alle «appeller», dette virker ofte slik at en seinere ikke er i stand til å avgjøre hvem det egentlig var som «appellerte» til mengden, og hvem som egentlig klekket ut den ene eller andre plan om demonstrasjon osv. Appellere — ikke i alminnelig forstand, men i konkret betydning — kan en bare på aksjons­stedet, appellere kan bare den som selv og øyeblikkelig går med. Og vår sak, de sosialdemokratiske skribenters sak, er å utdype, utvide og forsterke de politiske avsløringene og den politiske agitasjon.

Apropos «appeller». Det eneste organ som før hendingene i vår appellerte til arbeiderne om å gripe aktivt inn i spørsmålet om tvangsutskrivningen av studentene til soldater, et spørsmål som absolutt ikke stilte arbeiderne noen som helst håndgripelige resultater i utsikt, var «Iskra». Like etter offentliggjøringen av forordingen av 11. januar om «tvangsutskrivning av 183 studenter til soldater» hadde «Iskra» en artikkel om dette (nr. 2, februar), og før det ennå var det minste tegn til noen demonstrasjoner, kalte bladet direkte «arbeideren ut til hjelp for studenten», oppfordret «folket» til å gi regjeringen et åpent svar på dens frekke utfordring. Vi spør alle og enhver: Hvordan skal en forklare det særsyn at Martynov, som snakker så mye om «appeller» og tilmed skiller ut «appeller» som en særlig form for virksomhet, ikke har nevnt denne appellen med et eneste ord? Og er Martynovs erklæring om at «Iskra» er ensidig siden det ikke tilstrekkelig «appellerer» til kamp for krav som «stiller håndgripelige resultater i utsikt», så ikke spissborgerlighet?

Våre økonomister, deriblant også «Rabotsjeje Djelo», hadde framgang takket være den omstendighet at de tilpasset seg til de ikke-utviklede arbeidere. Men den sosialdemokratiske arbei­der, den revolusjonære arbeider (og tallet på slike arbeidere stiger fra dag til dag) avviser med harme alle disse betraktninger om kamp for krav «som stiller håndgripelige resultater i utsikt», og lignende, fordi han forstår at dette bare er variasjo­ner av dem gamle historien om én skilling mer. En slik arbeider vil si til sine rådgivere fra «Rabotsjaja Mysl» og «Rabotsjeje Djelo»: Dere kommer ingen vei, mine herrer, ved å blande dere altfor ivrig opp i enn sak som vi nok skal greie selv, mens dere skulker unna deres virkelige plikter. Det er jo slett ikke kløkt av dere å si at det er sosialdemokratenes oppgave å gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter. Dette er bare begynnelsen, og det er ikke i dette sosialdemokratiets hoved­oppgave ligger, for i hele verden, også i Russland, begynner politiet ofte selv å gi den økonomiske kamp en politisk karak­ter, og arbeiderne lærer selv å forstå på hvem sin side regjer­ingen står, ^[56]

«Arbeidernes økonomiske kamp mot arbeidsgiverne og regjeringen», som dere snakker om, akkurat som dere hadde oppdaget Amerika, blir jo ført i en mengde russiske avkroker av arbeiderne selv, som har hørt om streiker, men som praktisk talt aldri har hørt det minste om sosialismen. Denne vår, arbeidernes, «aktivitet», som dere alle ønsker å støtte ved å reise konkrete krav som stiller håndgripelige resultater i utsikt, eksisterer jo alt hos oss, og vi stiller selv disse konkrete kravene i vårt daglige, jevne, faglige arbeid, ofte uten noen som helst hjelp fra de intellektuelle. Men denne aktiviteten er ikke nok for oss, vi er ikke barn som kan leve bare på den «økonomiske» politikkens grøt; vi ønsker å vite alt det andre vet, vi ønsker å skaffe oss grundig kjennskap til alle sider av det politiske liv og delta aktivt i hver eneste politisk hending. En nødvendig forutsetning for dette er at de intellektuelle maser mindre om det vi selv har utmerket god greie på, ^[57] og gir oss mer av det som vi ennå ikke kjenner til, og som vi heller ikke kan få greie på ut fra vår fabrikkerfaring og «økonomiske» erfaring, nemlig: den politiske kunnskap.

Denne kunnskapen kan dere intellektuelle tilegne dere, og dere plikter Ã¥ gi oss den i hundre og tusen ganger større omfang enn hittil, og dere mÃ¥ gi oss den ikke bare i form av betraktninger, brosjyrer og artikler (som – unnskyld vÃ¥r Ã¥penhet! – ofte er litt kjedelige), men absolutt i form av levende avsløringer av det som vÃ¥r regjering og vÃ¥re herskende klasser gjør nettopp i dette øyeblikk pÃ¥ alle omrÃ¥der av livet. Dere burde oppfylle denne plikten mer nidkjært og snakke mindre om Ã¥ «høyne arbeidermassens aktivitet». Hos oss er det langt større aktivitet enn dere tror, og vi er i stand til med Ã¥pen gatekamp til og med Ã¥ støtte krav som ikke stiller noen som helst «hÃ¥nd­gripelige resultater» i utsikt! Og det er ikke deres oppgave Ã¥ «høyne» vÃ¥r aktivitet, for det er nettopp hos dere selv at aktiviteten mangler . Gjør litt mindre knefall for spontaniteten og tenk mer pÃ¥ Ã¥ høyne deres egen aktivitet, mine herrer!

d) Hva har økonomismen og terrorismen felles?

Ovenfor har vi i en fotnote sidestilt økonomismen og en ikke-sosialdemokrat, terroristen, som tilfeldigvis viser seg Ã¥ være solidariske. Men i det hele tatt er det mellom disse to ikke en tilfeldighet, men en nødvendig indre sammenheng, som vi skal komme tilbake til nedenfor, og som det er nødvendig Ã¥ komme inn pÃ¥, nettopp nÃ¥r det er tale om oppdragelse til revolusjonær aktivitet. økonomistene og de moderne terrorister har et felles opphav: dette er nettopp det knefall for spon­taniteten som vi har omtalt i det foregÃ¥ende kapittel som et allment fenomen, og som vi nÃ¥ skal se pÃ¥ med henblikk pÃ¥ dets innflytelse pÃ¥ den politiske virksomhets og den poli­tiske kamps omrÃ¥de. Ved første øyekast kan vÃ¥r pÃ¥stand synes paradoksal: sÃ¥ stor er tilsynelatende forskjellen mellom de folkene som understreker «den grÃ¥ daglige kamp», og de folkene som oppfordrer til den mest selvoppofrende kamp fra enkelte personers side. Men dette er ikke noe paradoks. økonomister og terrorister faller pÃ¥ kne for forskjellige poler av den spontane strømningen: økonomistene for spontaniteten i den «rene» arbeiderbevegelse, terroristene for spontaniteten i den flammende harme hos intellektuelle som ikke evner eller ikke har mulighet for Ã¥ knytte det revolusjonære arbeidet sammen med arbeiderbevegelsen til et samlet hele. Den som har mistet troen pÃ¥ eller aldri har trodd pÃ¥ denne muligheten, har faktisk vanskelig for Ã¥ finne noe annet utløp for sin harmfulle følelse og sin revolusjonære energi enn terroren. PÃ¥ denne mÃ¥ten er knefallet for spontaniteten i begge de to retningene vi har nevnt, ikke noe annet enn begynnelsen til gjennomføring av «Credo» s berømte program: Arbeiderne fører sin «økonomiske» kamp mot arbeidsgiverne og regjeringen (vi ber forfatteren av «Credo» unnskylde at vi uttrykker hans tanker med Martynovs ord! Vi finner oss berettiget til Ã¥ gjøre det, da det ogsÃ¥ i «Credo» tales om hvorledes arbeiderne i den politiske kamp «blir drevet fram mot det politiske regime»), – og de intellektuelle fører den politiske kamp med sine egne krefter – naturligvis ved hjelp av terror! Dette er en fullkommen logisk og uunngÃ¥elig konklusjon , som en absolutt mÃ¥ forfekte, selv om de som begynner Ã¥ realisere dette programmet, ikke selv har innsett at den er uunngÃ¥elig. Den politiske virksomhet har sin logikk, som ikke er avhengig av bevisstheten hos dem som i den aller beste mening oppfordrer enten til terror eller til Ã¥ gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter. Veien til helvete er brulagt med gode for.. setter, og i det gitte tilfelle er de gode forsetter ikke nok til Ã¥ redde dem fra spontant Ã¥ bli dratt inn pÃ¥ «den minste motstands linje», pÃ¥ det rent borgerlige «Credo»-programmets linje. Det er da heller ikke bare et tilfelle at mange russiske liberale – bÃ¥de Ã¥penlyse liberale og de som bærer en marx­istisk maske – av hele sin sjel sympatiserer med terroren og søker Ã¥ støtte et oppsving i de terroristiske stemninger pÃ¥ det nÃ¥værende tidspunkt.

Og nå, da den «revolusjonær-sosialistiske gruppe Svoboda» oppsto og satte seg nettopp den oppgave å hjelpe arbeider­bevegelsen på alle måter, men slik at terroren innbefattes i programmet og de selv så å si frigjøres fra sosialdemokratiet, da ga denne kjensgjerning enda en gang en bekreftelse på P. B. Akselrods vidunderlige klarsyn da han bokstavelig talt forutsa disse resultater av den sosialdemokratiske vakling alle­rede i slutten av 1897 («Om de nåværende oppgaver og taktik­ken») og skisserte sine berømte «to perspektiver». Alle etterfølgende diskusjoner og uoverensstemmelser mellom de russiske sosialdemokrater ligger gjemt som kimen i frøet i disse to perspektivene. ^[58]

Ut fra det nevnte synspunkt blir det ogsÃ¥ forstÃ¥elig at «Rabotsjeje Djelo», som ikke holdt stand mot økonomismens spontanitet, heller ikke har holdt stand mot terrorismens spon­tanitet. Det er her meget interessant Ã¥ notere den særlige argumentasjon til forsvar for terroren som «Svoboda» har lagt fram. Det «avviser fullstendig» terrorens skremmende rolle («Revolusjonismens gjenfødelse», s. 64), men framhever til gjengjeld dens «eggende (vekkende) betydning». Dette er for det første karakteristisk som et av forfalls og oppløsnings­stadiene i den tradisjonelle (før-sosialdemokratiske) idékrets som bevirket at man holdt fast ved terroren. Ã… anerkjenne at regjeringen nÃ¥ ikke kan «skremmes» – og følgelig heller ikke desorganiseres – av terroren, betyr i virkeligheten fullstendig Ã¥ fordømme terroren som kampsystem, som et virkefelt som er anerkjent av programmet. For det annet er dette enda mer karakteristisk som eksempel pÃ¥ den manglende forstÃ¥else av vÃ¥re aktuelle oppgaver nÃ¥r det gjelder «å oppdra massene til revolusjonær aktivitet». «Svoboda» propaganderer for terroren som et middel til Ã¥ «vekke» arbeiderbevegelsen, til Ã¥ gi den et «kraftig støt framover». Det er vanskelig Ã¥ forestille seg en argumentasjon som mer Ã¥penlyst gjendriver seg selv! En mÃ¥ spørre om det da i det russiske liv fins sÃ¥ fÃ¥ skandaløse til­stander at det skulle være nødvendig Ã¥ uttenke særlige «vekkende» midler? Og pÃ¥ den, annen side, er det ikke inn­lysende at den som ikke kan vekkes selv av den vilkÃ¥rlighet som hersker i Russland, ogsÃ¥ trolig, «med hendene i lomma», vil se pÃ¥ tvekampen mellom regjeringen og den vesle gruppe terrorister? Saken er jo nettopp den at arbeidermassene vekkes til kamp meget sterkt av nederdrektigheten i det russiske samfunnsliv men vi greier ikke Ã¥ samle, om en sÃ¥ kan si, og konsentrere alle folkeharmens drÃ¥per og strÃ¥ler, som siver ut av det russiske liv i langt større utstrekning enn vi alle fore­stiller oss og tror, men som nettopp mÃ¥ forenes til en gigantisk strøm. At dette er en gjennomførlig oppgave, bevises ugjen­drivelig av den veldige veksten i arbeiderbevegelsen og arbei­dernes allerede ovenfor omtalte hunger etter politisk litteratur. Oppfordringer til terror derimot, liksom oppfordringer til Ã¥ gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter, er forskjellige former for Ã¥ skulke unna de russiske revolusjonæres mest bydende plikt: Ã¥ organisere en allsidig politisk agitasjon. «Svoboda» ønsker Ã¥ erstatte agitasjonen med terror, idet det Ã¥pent innrømmer at «sÃ¥ snart en forsterket, energisk agitasjon begynner blant massene, er dens eggende (vekkende) rolle utspilt» (s. 68, «Revolusjonismens gjenfødelse»). Dette viser nettopp at bÃ¥de terroristene og økonomistene undervurderer massenes revolusjonære aktivitet trass i det klare vitnesbyrd fra hendingene i vÃ¥r, ^[59] idet den ene parten gir seg til Ã¥ lete etter kunstige «vekkemidler», og den andre taler om «konkrete krav».

Begge parter legger for liten vekt på å utvikle sin egen aktivitet når det gjelder politisk agitasjon og organisering av politiske avsløringer. Men verken nå eller på noe annet tids­punkt er det mulig å erstatte dette med noe som helst annet.

e) Arbeiderklassen som forkjemper for demokratiet

Vi har sett at den videste politiske agitasjon og følgelig også organiseringen av allsidige politiske avsløringer er ubetinget nødvendig og den mest livsviktige oppgave for virksomheten, hvis denne virksomheten virkelig skal være sosialdemokratisk. Men vi har trukket denne slutningen ved bare å gå ut fra arbeiderklassens livsviktige behov for politisk kunnskap og politisk skolering. Imidlertid ville en slik problemstilling alene være altfor trang og ville ignorere de allmenndemokratiske oppgaver som ethvert sosialdemokrati i alminnelighet og det nåværende russiske sosialdemokrati i særdeleshet har. For så konkret som mulig å klarlegge denne påstanden skal vi prøve å undersøke saken ut fra dens praktiske side, som det som ligger «nærmest» for økonomisten. «Alle er enige om» at det er nødvendig å utvikle arbeiderklassens politiske bevissthet. Spørs­målet er nå hvordan dette skal gjøres, og hva som er nød­vendig for å gjøre det. Den økonomiske kamp «driver» arbeiderne fram bare mot regjeringens forhold til arbeider­klassen, og derfor kan vi aldri, hvor mye vi enn anstrenger oss med den oppgaven å «gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter», utvikle arbeidernes politiske bevissthet (til den sosialdemokratiske politiske bevissthets nivå) innenfor rammen av denne oppgaven, fordi selve denne rammen er trang . Martynovs formulering er verdifull for oss, slett ikke fordi den illustrerer Martynovs evne til å skape forvirring, men fordi den på en anskuelig måte uttrykker hovedfeilen hos alle økonomister, nemlig den overbevisning at en kan utvikle arbeidernes politiske klassebevissthet innenfra , så å si ut av deres økonomiske kamp, det vil si ved bare (eller i hvert fall hovedsaklig å gå ut fra denne kampen, ved bare (eller i hvert fall hovedsakelig) å bygge på denne kampen. Et slikt syn er bunnfalskt, og nettopp fordi økonomistene i sin harme over vår polemikk mot dem ikke gidder tenke grundig over kilden til uoverensstemmelsene, blir følgen den at vi bok­stavelig talt ikke forstår hverandre, at vi taler forskjellige språk.

Den politiske klassebevissthet kan bare tilføres arbeideren utenfra , dvs., fra et område utenfor den økonomiske kamp, utenfor den sfære som består av arbeidernes forhold til arbeidsgiverne. Det området som denne kunnskapen alene kan hentes fra, er alle klassers og lags forhold til staten og regjeringen, det gjensidige forhold mellom alle klasser. På spørsmålet: Hva må gjøres for å gi arbeiderne politisk kunnskap, kan en derfor ikke nøye seg med å gi dette ene svaret, som i de fleste tilfelle tilfredsstiller praktikerne, for slett ikke å tale om de praktikere som heller til økonomismen, nemlig svaret: «Gå ut til arbei­derne.» For å gi arbeiderne politisk kunnskap må sosialdemo­kratene gå ut i alle befolkningsklasser , sende avdelinger av sin hær ut til alle kanter .

Vi velger med forsett en så kantet formulering, vi uttrykker oss med forsett forenklet skarpt— aldeles ikke ut fra ønsket om å lage paradokser, men for så godt som mulig å «drive» økonomistene til å se oppgavene som de forsømmer på en util­givelig måte, til å se den forskjell på trade-unionistisk og sosial­demokratisk politikk som de ikke ønsker å forstå. Og derfor ber vi leseren ikke bli irritert, men høre oss oppmerksomt til ende.

Ta den typen pÃ¥ sosialdemokratisk sirkel som er blitt mest utbredt i de seinere Ã¥r, og se pÃ¥ dens arbeid. Den har «forbindelse med arbeiderne» og er fornøyd med det, den gir ut flygeblad, der misbruk pÃ¥ fabrikkene, regjeringens favori­sering av kapitalistene og politiets voldshandlinger refses. PÃ¥ møter med arbeiderne kommer samtalen vanligvis ikke eller nesten aldri ut over grensene for de samme emner. Foredrag og samtaler om den revolusjonære bevegelses historie, om spørsmÃ¥l vedrørende vÃ¥r regjerings innenriks- og utenriks­politikk, om spørsmÃ¥l angÃ¥ende den økonomiske utvikling i Russland og Europa og situasjonen for de og de klasser i det moderne samfunn osv., forekommer ytterst sjelden; ingen sÃ¥ mye som tenker pÃ¥ Ã¥ oppnÃ¥ og utvide forbindelser med andre samfunnsklasser. Faktisk fortoner idealet av en tillitsmann seg i de fleste tilfelle for medlemmene av en slik sirkel langt mer som noe i retning av en fagforeningssekretær enn en sosialistisk politisk fører. For sekretæren i en hvilken som helst, f.eks. engelsk, fagforening hjelper alltid arbeiderne med Ã¥ føre øko­nomisk kamp, organiserer avsløringer av fabrikkforhold, forklarer urettferdigheten i lover og forordninger som innskrenker streikeretten, friheten til Ã¥ sette ut streikevakter (for Ã¥ varsku alle og enhver om at det er streik pÃ¥ vedkommende bedrift), forklare voldgiftsdommernes praktiske innstilling fordi de tilhører de borgerlige klasser, osv., osv. Kort sagt, enhver fagfor­eningssekretær fører og hjelper til med Ã¥ føre «økonomisk kamp mot arbeidsgiverne og mot regjeringen». Og en kan ikke under­streke nok at dette ennÃ¥ ikke er sosialdemokratisk politikk, ide­alet for enn sosialdemokrat ikke bør være en fagforeningssekre­tær, men en folketribun , som er i stand til Ã¥ reagere pÃ¥ alle former for vilkÃ¥rlighet og undertrykking, hvor de enn mÃ¥tte fo­rekomme, hvilket lag eller hvilken klasse de enn rammer, som er i stand til Ã¥ samle alle disse foreteelser i et eneste bilde av politivold og kapitalistisk undertrykking, som er i stand til Ã¥ utnytte enhver smÃ¥ting til Ã¥ legge fram sin sosialistiske over­bevisning og sinne demokratiske krav for alle , til Ã¥ forklare alle og enhver den verdenshistoriske betydning av proletariatets fri­gjøringskamp. Sammenlign f. eks. slike ledere som Robert Knight (kjent sekretær og leder for kjelesmedenes forbund, en av de mektigste engelske Trade Unions) og Wilhelm Lieb­knecht – og prøv Ã¥ bruke de to synspunkter hvormed Martynov formulerer sine uoverensstemmelser med «Iskra», pÃ¥ dem. Det viser seg – jeg begynner Ã¥ bla igjennom Martynovs artikkel – at R. Knight i langt høyere grad har «oppfordret massene til bestemte konkrete handlinger» (39), mens W. Liebknecht mer har syslet med «revolusjonær klarlegging av hele det moderne sannfunnssystem eller enkelte av dets feno­mener» (38-39), at R. Knight har «formulert proletariatets nærmeste krav og pekt pÃ¥ midlene til Ã¥ gjennomføre dem» (41), mens W. Liebknecht, som ogsÃ¥ gjorde dette, samtidig ikke unnslÃ¥ seg for Ã¥ «lede forskjellige opposisjonelle lags aktive virksomhet», «diktere dem et positivt handlingsprogram» ^[60] (41); at R. Knight nettopp prøvde «sÃ¥ vidt mulig Ã¥ gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter» (42) og utmerket godt klarte Ã¥ «stille regjeringen konkrete krav som stilte bestemte, hÃ¥ndgripelige resultater i utsikt» (43), mens W. Liebknecht langt mer syslet med «ensidige» avsløringer (40); at R. Knight la større vekt pÃ¥ «den grÃ¥ daglige kamps fremadskridende gang» (61), og W. Liebknecht pÃ¥ «propa­ganda for strÃ¥lende og avrundede idéer» (61); at W. Lieb­knecht gjorde det bladet han ledet, nettopp til et «organ for den revolusjonære opposisjon som avslører vÃ¥re tilstander, og i første rekke de politiske tilstander, for sÃ¥ vidt som de kolliderer med de forskjelligste befolkningslags interesser» (63), mens R. Knight «arbeidet for arbeidernes sak i intim organisk forbindelse med den proletariske kamp» (63) — (hvis en med «intim og organisk forbindelse» skal forstÃ¥ det knefall for spon­taniteten som vi har studert ovenfor i Kritsjevskis og Martynovs tilfelle), – og «innsnevret sitt pÃ¥virkningsfelt», idet han naturligvis likesom Martynov var overbevist om at han «nettopp derved kompliserte selve pÃ¥virkningen» (s. 63).

Kort sagt, man ser at Martynov de facto reduserer sosialdemokratiet til trade­unionisme, selv om han naturligvis ikke gjør det fordi han ikke vil det beste for sosialdemokratiet, men simpelthen fordi han har hatt litt for travelt med å utdype Plekhanov istedenfor å umake seg med å forstå Plekhanov.

Men la oss komme tilbake til vårt emne. Vi sa at en sosial­demokrat må «gå ut i alle befolkningsklasser», hvis han ikke bare i ord går inn for nødvendigheten av en allsidig utvikling av proletariatets politiske bevissthet. Her oppstår visse pro­blemer: Hvordan skal dette gjøres? Har vi krefter til det? Er det grunnlag for et slikt arbeid blant alle andre klasser? Vil det ikke bety å oppgi eller føre til oppgivelse av klassestand­punktet? La oss se på disse spørsmålene.

Vi mÃ¥ «gÃ¥ ut i alle befolkningslag» bÃ¥de som teoretikere, som propagandister, som agitatorer og som organisatorer. At sosialdemokratenes politiske arbeid mÃ¥ ta sikte pÃ¥ Ã¥ studere alle karakteristiske drag i de enkelte klassers sosiale og politiske stilling – det er det ingen som tviler pÃ¥. Men det blir gjort meget lite i denne retning, uforholdsmessig lite i forhold til det arbeidet som tar sikte pÃ¥ Ã¥ studere de karak­teristiske drag i fabrikklivet. I komiteer og sirkler møter en folk som tilmed fordyper seg i et spesialstudium av en eller annen metallforarbeiding – men en finner nesten ingen eks­empler pÃ¥ at organisasjonens medlemmer (som jo ofte av den ene eller annen grunn er nødt til Ã¥ trekke seg tilbake fra praktisk arbeid) spesielt driver med Ã¥ samle materiale om et eller annet aktuelt spørsmÃ¥l i vÃ¥rt sosiale og politiske liv som kunne gi anledning til sosialdemokratisk arbeid i andre befolkningslag. NÃ¥r en taler om den dÃ¥rlige skolering hos flertallet av arbeiderbevegelsens nÃ¥værende førere, kan en ikke la være Ã¥ minne om ukyndigheten i denne henseende, fordi dette ogsÃ¥ henger sammen med den «økonomiske» oppfatning av en «intim organisk forbindelse med den proletariske kamp». Men hovedsaken er selvsagt propaganda og agitasjon i alle lag av folket. For den vesteuropeiske sosialdemokrat lettes denne opp­gaven ved folkemøter og sammenkomster, der alle interesserte kommer – den lettes av parlamentet, der han taler for depu­terte fra alle klasser. Vi har verken parlament eller møtefrihet – men vi er likevel i stand til Ã¥ organisere møter med arbeiderne som ønsker Ã¥ høre en sosialdemokrat . Vi mÃ¥ like ens kunne greie Ã¥ organisere møter med representanter for alle mulige befolkningsklasser som bare ønsker Ã¥ høre en demokrat . For den som i sitt arbeid glemmer at «kommunistene overalt støtter enhver revolusjonær bevegelse», at vi derfor er forpliktet til overfor hele folket Ã¥ legge fram og understreke de allment­ demokratiske oppgaver uten et øyeblikk Ã¥ legge skjul pÃ¥ vÃ¥r sosialistiske overbevisning, han er ikke sosialdemokrat. Den som i sitt arbeid glemmer sin plikt til Ã¥ være fremst av alle nÃ¥r det gjelder Ã¥ formulere, innskjerpe og løse ethvert allment ­demokratisk spørsmÃ¥l, er ikke sosialdemokrat.

«Om dette er absolutt alle enige!» – avbryter den utÃ¥lmodige leser oss – og den nye instruksen for redaksjonen av «Rabotsjeje Djelo», som ble vedtatt av Utenlandsforbundets siste kongress sier rett ut: «Som anledninger til politisk propa­ganda og agitasjon skal tjene alle foreteelser og hendinger i det sosiale og politiske liv som berører proletariatet enten direkte som særlig klasse eller som fortropp for alle revolusjonære krefter i kampen for friheten » («To kongresser», side 17, uthevet av oss). Ja, dette er meget sanne og meget gode ord, og vi ville være helt fornøyd hvis bare «Rabotsjeje Djelo» hadde forstÃ¥tt dem, hvis det ikke side om side med disse ordene sa ting som stÃ¥r stikk i strid med dette . Det er ikke nok Ã¥ kalle seg «avantgarde» – fortropp -, en mÃ¥ ogsÃ¥ handle slik at alle andre tropper kan se og er nødt til Ã¥ innrømme at vi gÃ¥r i spissen. Og vi spør leseren: Er representantene for de andre «troppene» sÃ¥ store tosker at de blir overbevist bare vi nevner ordet «avantgarde»? En kan jo prøve Ã¥ forestille seg en slik situasjon konkret. I en «tropp» av dannede russiske radikale eller liberale konstitusjonalister kommer en sosialdemokrat og sier: Vi er avantgarden, «nÃ¥ stÃ¥r vi overfor den oppgaven sÃ¥ vidt mulig Ã¥ gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter». En bare noenlunde gløgg radikal eller konstitusjonalist (og blant de russiske radikale og konstitusjonalister er det mange gløgge folk) bare smiler nÃ¥r han hører noe slikt, og sier (for seg selv naturligvis, for han er i de fleste tilfelle en dreven diplomat): «Den er ikke videre begavet, ‘denne ‘avantgarden!’ Den skjønner ikke engang at det jo er vÃ¥r oppgave, en opp­gave for de ledende representanter for det borgerlige demo­krati — Ã¥ gi arbeidernes økonomiske kamp som sÃ¥dan en politisk karakter. OgsÃ¥ vi vil da, liksom alle vesteuropeiske borgerskap, dra arbeiderne inn i politikken, men nettopp bare i trade-unionistisk og ikke i sosialdemokratisk politikk . Arbei­derklassens trade-unionistiske politikk er nettopp arbeider­klassens borgerlige politikk . Men nÃ¥r ‘avantgarden’ formulerer dette som sin oppgave, er det nettopp Ã¥ formulere trade-unio­nistisk politikk! La dem derfor bare kalle seg sosialdemokrater sÃ¥ mye de vil. En er da ikke noe barn som lar seg lure av navn! Bare de ikke ligger under for disse ondartede ortodokse dogmatikere, bare de gir ‘frihet til kritikk’ for dem som ubevisst sleper sosialdemokratiet inn i trade-unionistiske farvann!»

Og det stille smilet hos vår konstitusjonalist forvandler seg til homerisk latter når han får vite at de sosialdemokrater som taler om sosialdemokratiet som avantgarden, på det nåværende tidspunkt, da spontaniteten har nesten fullstendig herredømme i vår bevegelse, mer enn noe annet i verden er redd for å «undervurdere det spontane element», er redd for å «under­vurdere betydningen av den grå daglige kamps fremad­skridende gang sammenlignet med propagandaen for strålende og avrundede ideer« osv., osv.! En «fortropp» som er redd for at den bevisste orientering skulle komme forut for spontani­teten, er redd for å stille opp en dristig «plan», som ville fram­tvinge en alminnelig anerkjennelse, selv hos annerledes tenk­ende! Mon tro man ikke forveksler ordet fortropp med ordet baktropp?

Tenk en gang over følgende resonnement hos Martynov. Han sier pÃ¥ side 40 at «Iskra»s avsløringstaktikk er ensidig, at «hvor mye vi enn sÃ¥r mistillit og hat til regjeringen, vil vi ikke nÃ¥ mÃ¥let før det lykkes oss Ã¥ utvikle en tilstrekkelig aktiv energi i samfunnet til Ã¥ styrte den». Dette er – i parentes bemerket – en allerede velkjent omsorg for Ã¥ høyne massenes aktivitet og en trang til Ã¥ redusere sin egen aktivitet. Men nÃ¥ er det ikke dette det gjelder. Martynov taler altsÃ¥ her om revolusjonær energi («for Ã¥ styrte»). Og hvilken slutning kommer han sÃ¥ til? Da forskjellige samfunnslag i normale tider uunngÃ¥elig følger hver sin vei, sÃ¥ «er det i betraktning herav klart at vi sosialdemokrater ikke samtidig kan lede forskjellige opposisjonelle lags virksomhet, ikke kan diktere dem med hvilke midler de skal kjempe for sine interesser dag for dag… De liberale lag vil nok selv ta seg av den aktive kamp for sine nærmeste interesser, som stiller den ansikt til ansikt med vÃ¥rt politiske regime» (41). Slik har Martynov, som begynte med Ã¥ tale om revolusjonær energi, om aktiv kamp for Ã¥ styrte selvherskerdømmet, nÃ¥ forvillet seg ned til fagforenings­messig energi, til aktiv kamp for de nærmeste interesser! Det sier seg selv at vi ikke kan lede studentenes, de liberales og andres kamp for sine «nærmeste interesser», men det var jo heller ikke det saken gjaldt, høystærede økonomist! Saken gjaldt forskjellige samfunnslags mulige og nødvendige deltakelse i omstyrtingen av selvherskerdømmet, og denne «aktive virk­somhet av forskjellige opposisjonelle lag» ikke bare kan vi, men mÃ¥ vi absolutt lede hvis vi ønsker Ã¥ være «avantgarde». At vÃ¥re studenter, vÃ¥re liberale osv, kommer til Ã¥ «stÃ¥ ansikt til ansikt med vÃ¥rt politiske regime», det er de ikke alene om Ã¥ utvirke, – det vil nok først og fremst politiet og selvherskerdømmets embetsmenn selv sørge for. Men «vi» mÃ¥, hvis vi ønsker Ã¥ være ledende demokrater, sørge for Ã¥ drive folk som egentlig bare er misfornøyd med forhold pÃ¥ universitetene eller i semstvo’ene osv., til Ã¥ se at hele det politiske system ikke duger. Vi mÃ¥ pÃ¥ta oss den oppgaven Ã¥ organisere en slik allsidig politisk kamp under ledelse av vÃ¥rt parti, at alle opposi­sjonelle lag i samfunnet er i stand til Ã¥ støtte denne kampen og dette partiet av all makt, og ogsÃ¥ virkelig gjør det. Vi mÃ¥ utvikle de sosialdemokratiske praktikerne til politiske førere som er i stand til Ã¥ lede alle former for denne allsidige kamp, er i stand til pÃ¥ hvilket som helst tidspunkt Ã¥ «diktere et positivt aksjonsprogram» bÃ¥de for de opprørske studenter og misfornøyde semstvofolk, de harmfulle sekterere og for­fordelte skolelærere osv., osv. Derfor har Martynov fullstendig urett nÃ¥r han pÃ¥stÃ¥r at «vi overfor dem bare kan opptre i den negative rolle som avslørere av tilstandene… Vi kan bare fÃ¥ deres hÃ¥p til de forskjellige regjeringsinstitusjonene til Ã¥ briste» (uthevet av oss). Ved Ã¥ si dette viser Martynov at han ikke skjønner et kvekk av den revolusjonære «avantgardes» virkelige rolle. Og hvis leseren holder seg dette for øye, sÃ¥ vil det gÃ¥ opp for ham hva som virkelig ligger i Martynovs slutt­ord: «‘Iskra’ er et organ for den revolusjonære opposisjon, som avslører vÃ¥re tilstander, og hovedsakelig de politiske tilstander, for sÃ¥ vidt som de kolliderer med interessene til de forskjellige befolkningslag. Vi derimot arbeider og vil fortsatt arbeide for arbeidernes sak i intim organisk forbindelse med den prole­tariske kamp. Ved Ã¥ innsnevre vÃ¥rt pÃ¥virkningsfelt kompliserer vi selve pÃ¥virkningen» (63). Den sanne betydning av denne slutningen er denne: «Iskra» ønsker Ã¥ høyne arbeiderklassens trade-unionistiske politikk (en politikk som praktikerne hos oss sÃ¥ ofte innskrenker seg til, pÃ¥ grunn av misforstÃ¥elser, ukyndig­het eller av overbevisning) til en sosialdemokratisk politikk. Men «Rabotsjeje Djelo» ønsker Ã¥ dra den sosialdemokratiske politikk ned til et trade-unionistisk nivÃ¥. Og samtidig forsikrer det fortsatt alle og enhver at dette er «fullt ut forenlige standpunkter i den felles sak» (63). O, sancta simplicitas! ^[61]

La oss gå videre. Har vi krefter til å bringe vår propaganda og agitasjon inn i alle befolkningsklasser? Ja, selvsagt. Våre økonomister, som ikke sjelden er tilbøyelige til å benekte dette, ser bort fra det gigantiske skritt framover som vår bevegelse har gjort fra (omkring) 1894 til 1901. Som riktige «khvostister» lever de ofte i forestillinger fra en forlengst tilbakelagt periode i bevegelsens begynnelse. Den gang hadde vi virkelig for­bløffende få krefter, den gang var det naturlig og rimelig å beslutte utelukkende å ofre seg for arbeidet blant arbeiderne og skarpt ta avstand fra ethvert avvik fra dette, den gang besto hele oppgaven i å få fotfeste i arbeiderklassen. Nå er en gigantisk mengde krefter dratt inn i bevegelsen, alle de beste representanter for den unge generasjon i de dannede klasser kommer til oss, overalt ute i landet sitter det nødtvungent folk som har deltatt eller gjerne vil delta i bevegelsen, folk som dras mot sosialdemokratiet (mens en i 1894 kunne telle de russiske sosialdemokratene på fingrene). En av de grunn­leggende politiske og organisatoriske mangler i vår bevegelse er at vi ikke makter å sysselsette alle disse kreftene, å gi alle et høvelig arbeid (vi skal komme nærmere inn på dette i neste kapittel). Det overveldende flertall av disse kreftene har slett ingen mulighet for å «gå ut til arbeiderne», slik at det over­hodet ikke kan være tale om å avlede krefter fra vår hoved­oppgave. Men for å gi arbeiderne virkelig allsidig og levende politisk kunnskap er det nødvendig å ha «våre folk», sosial­demokrater, overalt og alle steder, i alle samfunnslag, i alle stillinger, som gjør det mulig å kjenne de indre drivfjærer i vår statsmekanisme. Og slike folk behøves ikke bare i propa­gandistisk og agitatorisk, men enda mer i organisatorisk hen­seende.

Er det grunnlag for virksomhet i alle klasser av befolk­ningen? Den som ikke ser det, hans bevissthet holder heller ikke tritt med den spontane reisningen blant massene. Arbeiderbevegelsen har framkalt og framkaller fremdeles misnøye hos noen, håp om støtte til opposisjon hos andre, og hos atter andre erkjennelse av selvherskerdømmets umulighet og dets uunngåelige sammenbrudd. Vi ville bare være «politikere» og sosialdemokrater i ord (som det svært, svært ofte fore­kommer i virkeligheten) hvis vi ikke innså at det er vår opp­gave å utnytte enhver form for misnøye, å samle og bearbeide alle spirer til en protest, hvor spinkle de enn er. For slett ikke å tale om at hele den store massen av alle millionene av arbeidende bønder, hjemmearbeidere, småhåndverkere osv. alltid vil høre med glupende interesse på en bare noenlunde dyktig sosialdemokrat. Men kan en påvise bare en eneste befolkningsklasse der det ikke fins folk, grupper og sirkler som er misfornøyd med rettsløsheten og vilkårligheten og derfor mottakelige for en sosialdemokrats agitasjon som tals­mann for de mest brennende allment-demokratiske behov? Men den som vil danne seg en konkret forestilling om den politiske agitasjon som en sosialdemokrat må føre i alle klasser og lag av befolkningen, ham vil vi henvise til politiske avsløringer i dette ords videre betydning som det viktigste (men selvsagt ikke eneste) middel til denne agitasjonen.

«Vi må -,» skrev jeg i artikkelen «Hva skal vi begynne med?» («Iskra» nr, 4, mai 1901), som vi skal omtale ut­førlig nedenfor, «i alle noenlunde bevisste lag av folket vekke en lidenskap for politiske avsløringer. En må ikke la seg forvirre av at de røster som hever seg for politiske avsløringer, på det nåværende tidspunkt er så svake, sjeldne og fryktsomme. Årsaken til dette er slett ikke at det er alminnelig å finne seg i politivilkårligheten. Årsaken er at folk som evner og er villige til å foreta disse avsløringene, ikke har noen talerstol som de kunne tale fra, ikke noen tilhørerflokk som lidenskapelig hører på og bifaller talene, at de ingensteds i folket ser krefter som det er umaken verd å vende seg til med klagemål mot den ‘allmektige’ russiske regjering. Vi er nå i stand til og vi plikter å skape en talerstol for avsløringene av den tsaristiske regjering overfor hele folket; en slik talerstol må være en sosialdemokratisk avis».

Nettopp en slik ideell tilhørerflokk for politiske avsløringer er arbeiderklassen, som først og fremst trenger allsidig og levende politisk kunnskap, som best av alle er i stand til Ã¥ omsette denne kunnskapen i aktiv kamp, selv om den ikke skulle stille noen som helst «hÃ¥ndgripelige resultater» i utsikt. Og talerstolen for avsløringer overfor hele folket kan bare være et landsomfattende russisk blad. «I det moderne Europa er en bevegelse som fortjener betegnelsen politisk, utenkelig uten et politisk organ», og Russland er i sÃ¥ mÃ¥te utvilsomt i samme stilling som det moderne Europa. Pressen er alt for lenge siden blitt en makt hos oss – ellers ville ikke regjeringen bruke titusener av rubler til Ã¥ kjøpe den og til Ã¥ støtte forskjellige personer som Katkov og Messjerski. Og det er ingen nyhet i selvherskerdømmets Russland at den illegale pressen har sprengt sensurens stengsler og tvunget de legale og konserva­tive organene til Ã¥ omtale seg offentlig. Slik var det i sytti­årene og tilmed i femtiÃ¥rene. Og hvor mange ganger bredere og dypere folkelag er det ikke som nÃ¥ vil lese den illegale pressen og lære av den «hvorledes en skal leve og dø», som en arbeider uttrykte seg i et brev til «Iskra» (nr. 7).35 Politiske avsløringer er nettopp en slik krigserklæring til regjer­ingen , pÃ¥ samme mÃ¥te som de økonomiske avsløringene erklærer fabrikkherren krig. Og denne krigserklæringen er av desto større moralsk betydning jo bredere og sterkere avsløringskampanjen er, jo bredere og mer aktiv den samfunns ­klassen er som erklærer krig for Ã¥ begynne krig . De politiske avsløringene er derfor allerede i seg selv et av de mektigste midler til Ã¥ skape oppløsning i det fiendtlige regime, et middel til Ã¥ frata fienden hans tilfeldige eller midlertidige forbunds­feller, et middel til Ã¥ skape fiendskap og mistillit mellom selv­herskerdømmets faste partnere.

I vår tid kan bare det parti som virkelig organiserer avsløringer i hele folkets navn , bli avantgarde for de revolusjo­nære krefter. Men dette uttrykket «hele folket» har et meget stort innhold. Det overveldende flertall av avslørerne, som ikke kommer fra arbeiderklassen (og for å bli avantgarde må en nettopp dra de andre klasser med), er nøkterne politikere og kaldblodige praktiske menn. De vet utmerket at det ikke er helt ufarlig å «klage» på, selv den laveste embetsmann, for da ikke å snakke om den «allmektige» russiske regjering. Og de vil bare komme til oss med sine klagemål når de ser at dette klagemålet virkelig er i stand til å gjøre virkning, når de ser at vi representerer en politisk makt . For å bli anerkjent som en slik av utenforstående, må vi arbeide mye og iherdig på å høyne vår bevisste orientering, vårt initiativ og vår energi. Til dette er det ikke tilstrekkelig å klistre etiketten «fortropp» på baktroppens teori og praksis.

Men hvis vi skal pÃ¥ta oss Ã¥ organisere virkelige avsløringer av regjeringen pÃ¥ hele folkets vegne, hvori kommer da vÃ¥r bevegelses klassekarakter til uttrykk? – vil den mer ivrige enn kloke tilhenger av «en intim organisk forbindelse med den proletariske kamp» spørre oss; og slik spørres det alt. Jo, nettopp ved at det er vi, sosialdemokratene, som organiserer disse avsløringene overfor hele folket, ved at belysningen av alle de spørsmÃ¥l som reises i agitasjonen, som vil bli gitt i en ubøyelig sosialdemokratisk Ã¥nd uten noen som helst over­bærenhet overfor bevisste eller ubevisste forvrengninger av marxismen; ved at denne allsidige politiske agitasjon blir drevet av et parti som forener bÃ¥de stormangrepet pÃ¥ regjeringen i hele folkets navn og den revolusjonære opp­dragelsen av proletariatet til et samlet hele, samtidig med Ã¥ verne om dets politiske selvstendighet og ledelsen av arbeider­klassens økonomiske kamp og utnytte dens spontane sam­menstøt med sine utbyttere, sammenstøt som vekker stadig nye lag av proletariatet og drar dem over i vÃ¥r leir!

Men ett av de mest karakteristiske drag ved økonomismen er nettopp at den ikke forstår denne sammenhengen mellom, ja dette sammenfall av proletariatets mest brennende behov(allsidig politisk oppdragelse ved politisk agitasjon og politiske avsløringer) og den allmenndemokratiske bevegelses behov. Den manglende forståelse kommer ikke bare til uttrykk i «Martynov»-frasene, men også i henvisninger til et påstått klassestandpunkt, hvilket innholdsmessig er det samme. Se f. eks, hvordan forfatterne av det «økonomistiske» brevet i «Iskra» ^[62] nr. 12 uttrykker seg om dette: «Den samme hovedmangel ved «Iskra» (overvurderingen av ideologien) er årsak til dens inkonsekvens i spørsmålet om sosialdemokratiets forhold til forskjellige samfunnsklasser og retninger.

Etter at «Iskra» gjennom teoretiske utlegninger… » (og ikke gjennom «partioppgavenes ve