Landbruket får bedre kår – Kina kan brødfø seg sjøl

Påstandene om at Kina led av økonomisk stillstand og vanstyre under Maos ledelse stemmer ikke med fakta. Før revolusjonen i 1949 var hungersnød og matmangel helt vanlig i Kina. Dette skyldtes det føydale styresettet, som de kinesiske massene befridde seg fra gjennom folkekrigen og oppbygginga av sosialismen. Nå kunne massene mobiliseres for å øke landbruksproduksjonen. Stadig mer av Kina ble omdanna til dyrkbar jord i stedet for å ligge goldt, slik det hadde gjort.

I 1949 var bare omtrent én million mål jord tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. Dette tallet økte til fem hundre millioner mål i 1974. Man fikk kontroll med oversvømmelser og det ble gjennomført prosjekter mot jorderosjon. Landskapet forandra seg i Kinas jordbruksområder. Skogområder som var ødelagt, ble gjenskapt gjennom massive treplantingskampanjer.

Innen midten av 1970-tallet var bøndene sjøl i stand til å lage og vedlikeholde de viktigste maskinene man bruker i landbruket. I perioden fra 1960 til 1975 økte kornproduksjonen i Kina med mellom 3,2 % og 4 % årlig – noe som var godt over befolkningsveksten. Amerikanske Time Magazine måtte i 1976 innrømme at problemet med å fø den store kinesiske befolkninga hadde blitt løst under sosialismen.

En moderne industri blir skapt

I 1949 hadde Kina knapt nok industriproduksjon i det hele tatt. Landet var et jordbruksland som praktisk talt ikke hadde moderne produksjon av industriprodukter. Men under sosialismen forandra dette seg. Kinas vekstrate var blant de høyeste i hele verden under hele denne perioden. Under Mao ble landet sjølforsynt med olje. En kunne sjøl forsyne industrien med ferdige maskiner utvikla og produsert i Kina.

Da Kina var sosialistisk ble jernbanenettet også kraftig utbygd og styrka. Så nær som det fjellrike Tibet ble hele Kina nå forsynt med jernbane. Provinser som tidligere var isolert fra omverdenen ble knytta sammen med resten av landet i et veldig vegnett, et system som ble nidobla under sosialismen.

Folkets egne helsekampanjer

Folkemassene drev sjøl fram store helsekampanjer, og dette gjorde at narkotikamisbruk praktisk talt forsvant da Kina var sosialistisk. Det store prosjektet med barfotleger ble satt i gang – barfotlegene var i mange tilfeller bønder som hadde lært seg å forebygge sjukdommer som tidligere tok mange liv. Forventa levealder steig fra knapt førti år i 1949 til 65 år i 1975.

Om dette er økonomisk vanstyre, hva er da framskritt?

Maos historiske rolle

Men Mao leda ikke Kina bare inn i den moderne tidsalderen, han var også en teoretiker som utvikla kommunismen. Han stod i spissen for den kinesiske revolusjonen som først kasta ut Japan før de tok makta fra de store landeierne og den kinesiske kapitalistklassen. Mao leda de kinesiske bøndenes revolusjon gjennom tjue år med folkekrig. Dette gjorde at kommunister verden over lærte nye metoder for revolusjonært arbeid – metoder som har gyldighet den dag i dag.

Maoismen er ikke bare en marxisme for Kina, slik enkelte har hevda. Det er en teori som har mange lærdommer som er allmengyldige over hele verden. Vi i Tjen folket er maoister fordi:

• vi bruker Mao sine metoder for organisering og for ledelse
• vi bruker masselinja, det vil si at vi jobber for at kommunistene skal ha djupe røtter i folket og spesielt de mest undertrykka i folket
• vi jobber for å tjene folket, det vil si at folkets interesser alltid er viktigst
• vi lærer av Maos teorier for folkekrigen, gjennom å bygge sterke baser hvor kommunistene har respekt og kan oppnå viktige seire
• vi legger vekt på maoismens syn på at det finnes motsetninger i alle ting, vi er ikke redd for uenighet og verden er ikke svart-hvit. Det er ikke bare konflikt mellom arbeidere og kapitalister, men også mellom fattige og rike land, mellom kvinner og menn. Kommunister må ikke se seg blinde på bare en konflikt.
• vi er enig i Mao sin analyse av at Sovjet ble statskapitalistisk etter Stalin, og mener hans kritikk av Sovjet rammer det systemet som ble laga i Kina etter Maos død * vi er enig i Mao sin vurdering av Stalin som mest bra, men med noen dårlige sider
• vi mener kulturrevolusjonen i Kina var nødvendig og det er viktig at hele folket blir mobilisert til å slåss for kommunismen, også i et sosialistisk samfunn. Klassekampen fortsetter helt til vi når kommunismen
• vi mener Mao gjorde mye av marxismen og leninismen mer tilgjengelig for folk og for kommunister

Vi mener maoismen er det tredje hovedtrinnet i utviklinga av marxismen. Maoismen er vår tids mest utvikla form for kommunistisk teori.

Les flere tekster av og om Mao:

60 år siden opprettelsen av Folkerepublikken Kina

Forbedre våre studier

Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket

Om å rette på feilaktige ideer i partiet

Verdens folk, foren dere og knus de amerikanske imperalistene og deres lakeier!

Hvor kommer de riktige tanker fra?

Bevar stilen med å leve enkelt og kjempe hardt

Litt om Kina i dag:

Kina: «Det fins en overveldende mengde argumenter mot det nåværende regimet»

kjære tjen folket, rku og alle dere som identifiserer dere som kommunister:

Hvis man tenker etter, hvor mange av de «store kommunistiske lederene» (banden er dere velkjent) har da, sånn EGENTLIG, gjort seg fortjent til å kalles «kommunist»?

For min del vil jeg nemlig påstå at det å «tjene folket» slett ikke var en tanke som romsterte noe særlig i noen av disse store hodene i det hele tatt! Lenin hadde riktignok syfilis og da vet man jo aldri helt sikkert. Men Stalin og (ja særlig den forgudede, store formann) Mao bedrev fint lite annet enn å tjene sine egne interesser og mentalforskrudde forestillinger. De tyraniserte og hjernevasket nasjoner og generasjoner og det er dette jeg vil påpeke: At en kommunismens forkjemper ikke også kan være en egosentrisk diktator. Det er selvmotsigende.

Og nå; ta det med ro, jeg har nesten ikke lest en eneste skolebok (noe av det eneste leste, relaterte til dette tror jeg må være «ville svaner» av jung chang. anbefales foresten på det sterkeste), jeg er ikke blitt anti-kommunistisert av onde makter. Jeg sier bare at kommunismen hadde hatt en langt lysere fortid om det ikke hadde vert for det verste i visse folk (eller i folket da, for den saks skyld. Det er nemlig DER ideologien sliter)

Takk for meg

Vi svarer etter beste evne:

Kjære anonym

Vi har lest Ville svaner, og også The untold story. Jung Chang hater Mao fordi hennes far ble avsatt under kulturrevolusjonen. Hun kom fra en priviligert familie – som mistet sin posisjon. Grunnen til dette kommer hun ikke inn på, men hennes far var ansvarlig for store feil i sitt distrikt. Flere lokale ledere hadde ansvar for at folk fikk for lite mat, fordi de rapporterte for høye tall til sentralen. Mange av disse fikk svi for dette i kulturrevolusjonen. Jung har helt klart personlige grunner til å sverte kommunismen og Mao. Det bærer bøkene hennes helt klart preg av. Det er et sterkt preg av personlig agg i dem.

At folk fra elitene har flyttet til vesten og skrevet nidskrifter mot Stalin og Mao beviser null og niks om deres person og deres oppofrelser som folkets tjenere.

Du hevder at kommunismen ikke har en lys fortid. Men det er ikke riktig. Kommunismen har en svært lys fortid. Under Stalins ledelse ble Russland revet ut av middelalderen og ført inn i atomalderen. I Kina ble levealderen doblet under Maos ledelse.

I dag er Stalin en av de aller mest populære historiske personene i Russland, på tross av femti år med massiv hatpropaganda fra lederne av landet. Mao er på sin side ekstremt populær i Kina. I eliten er han det ikke, en elite som beriker seg selv under dekke av falsk sosialisme, men blant folket er han høyt respektert og avholdt fortsatt. Hvordan rimer dette med teorien om at han var en gal massemorder som terroriserte folket?

Mvh Tjen folket

De fleste pasientene har jo – som de fleste andre – familie og venner som ikke vil finne seg i at psykiatrien blir enda lavere prioritert, sier opp ansatte, mister bevilgninger eller bruker dem til noe annet enn det de er ment å brukes til.

Men: Norge er i krise. Og det rammer også psykiatrien. For et par år siden var det syv – 7 – overleger som sa opp stillingene sine i løpet av én måned ved et psykiatrisk sykehus på Østlandet i protest mot for lave bevilgninger og elendige forhold. Mange sykehus blir nedlagt, både somatiske og psykiatriske. Ansatte blir sagt opp. Man «effektiviserer», «rasjonaliserer» og slår sammen. Det har vært demonstrasjoner mot dette over hele landet.

Samtidig har ikke d’herrer. og fruer.i regjeringa lyst til et virkelig raseri fra et helt folk. Derfor er de nødt til å bevilge litt. De snakker om enda mer. Som maoister må vi gå foran for å tjene folket – også de som ikke er ”produktive” i kapitalistisk forstand.

Hva er psykiatri?

Psykiatri kan være så mangt. Og metodene for behandling av alt fra «lettere» psykiske vansker – som angst, tvangstanker og depresjon – via den den såkalte borderlinetilstanden (det vil si «grensetilstand»; en person med denne tilstanden kalles «a borderline case» – et grensetilfelle) – og til «tunge» psykiske vansker, som den berømte tilstand schizofreni, ofte også sammen med paranoide tilstander. Schizofreni kan ofte føre til et tillegg av angst, tvangstanker og depresjon.

Jeg som skriver denne artikkelen har fått alle de ovenfor nevnte diagnosene, stort sett avhengig av hvilken behandler jeg har vært hos.

Jeg er allikevel heldig; jeg har aldri hatt noen «hallusinasjoner» (altså at man hører og ser ting som ikke er virkelige – at hjernen begynner å fantasere). I de siste tiåra har mange unge pasienter med alle diagnosene,tilstandene og symptomene som nevnes over søkt hjelp for forferdelige og skremmende virkninger/bivirkninger av stoffer i hjernen.

Dette skyldes at mange unge mennesker har begynt med stoffer som kokain, amfetamin, cannabis, marihuana, ecstacy og så videre. Dette er en følge av at samfunnet – det råtne, dekadente og forferdelige samfunnet; kapitalismen – ikke har noe positivt å bidra med, hverken for unge, for arbeiderklassa, for hele det undertrykte folket i alle land. Det er ingen hemmelighet at man kan bli paralysert psykisk av galskapen i dagens verdenskapitalisme. Og, sjølsagt, er det verst i de fattigste landa.

Det psykiske helsetilbudet under sosialismen og kapitalismen

Før den sosialistiske revolusjonen i Kina i 1949 under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti, var Kina det landet i verden med flest narkomane pr innbygger. Kina var i århundret før også et ekstremt fattig land. Men i Kina leda Kinas Kommunistiske Parti under ledelse av Mao folket vekk fra opiumsmisbruk over til sunnhet og arbeidsglede. Kineserne fikk revolusjonen og bygginga av sosialismen. Maoister mener at det er arbeiderne og småbøndene – folkets enorme masser – som skal styre staten under sosialismen – en stat leda av arbeidernes diktatur. Da vil kapitalens slavebinding av arbeiderne opphøre – arbeiderne vil ikke lenger være et «vedheng» til maskinene.

Fremmedgjøringa vil opphøre. Men også under sosialismen fortsetter klassekampen – og det kan nok føre til at folk som blir dårlig behandla – feil forekommer også under sosialismen – kan bli psykisk syke. Og, det er nå få – også blant psykologer – som ikke godtar at kjemisk ubalanse i hjernen i noen tilfelle kan føre til psykiske vansker. Mye av dette vil også forsvinne når man under sosialismen framstiller – eller finner tilbake til kanskje meget gamle metoder mot psykisk sykdom. En hjelp mot sykdommen i mat og medisiner som ikke skader pasientenes kropp eller hjerne vil man kanskje også finne.

I Norge kan vi «rose» oss med den mest omfattende bruken av heroin i verden. Norge som er et så godt et samfunn å leve i, sier borgerlig propaganda – OECD har nok en gang kåret Norge som «verdens beste land å leve i». Slike tanker er noe de herskende trøster seg med, og forsøker å få folk til å tru på. Alt for å slippe innrømme at i verden i dag – også i det sjølskrytende Norge – er følelsen av utrygghet, forferdelige hendelser; kriger, kriser, oversvømmelser, tørke, sjukdom, terror fra både den ene og den andre – så sterk at til og med «vanlige, sunne» mennesker tyr til de gamle stimulansene som alkohol og nikotin. I små doser tror jeg faktisk at noe av dette kan være sunt. Men hva hender når kapitalismen herjer som verst? Jo, se på Russland. I Russland er det elendige forhold for folk flest.

Og resultatet uteblir ikke: De har flest alkoholikere i verden og en synkende gjennomsnittlig levealder. Slik har det altså gått i arbeiderstaten, fra perioden da staten var alle arbeideres, landarbeideres, småbønders og folkenes hjemland – i sin tidligere stolte tid med Lenin og Stalin i spissen – og fram til da Khrusjtsjov og hans elendige gjeng av forrædere starta med en politikk der ei ny, statskapitalistisk byråkratklasse tok makta, noe som for alvor blei klart på den 20. partikongressen i SUKP i 1956, med Khrusjtsjovs angrep på «personkulten» av Stalin og annen «styggedom» fra kamerat Stalin.

Hva er redninga?

Hva i all verden skal redde oss alle fra imperialistenes ondskap? Hva med de skremmende naturkatastrofene, i nesten alle land i verden? Hva skal dagens unge stille opp med mot slike tilstander? Mange tyr til narkotika og rus for å trøste seg. Mange klarer ikke å slutte – dermed ødelegger de sine egne liv – og i mange tilfeller også livet til andre..

Hvordan er så psykiatrien her i Norge? Psykiatrien som skal hjelpe oss som sliter med angst, paranoia, depresjoner og så videre? Min erfaring sier meg at dette kan være et fryktelig regime – men dette avhenger forøvrig også av reint personlige forhold. Når jeg sier «fryktelig regime» tenker jeg på måten enkelte «behandlere» bruker ved å snakke/kjefte «nedover»: Man kan ikke legge beina på bordet. Man kan ikke snakke om politikk – eller kle seg "politisk”. Man kan ikke synge så andre hører det. Heller ikke å plystre er lov. Hensikten bak dette er muligens god – men man må huske på at det ikke er behandlerne som skal behandles og som veit best; pasientene veit i de aller, aller fleste tilfelle best sjøl.

Man får gjerne ei pille eller ei sprøyte når man ønsker samtaler. Dette er helt råttent. Og sjøl om det er mange år siden nå sitter sinnet mitt mot disse «behandlerne» i bakhodet et sted fremdeles. De siste gangene jeg har vært borti psykiatrien har gjort meg klar over at det personlige forhold med personale og behandler på den ene siden – og pasientene på den andre er minst like viktig som behandlernes utdannelse og dennes plass på rangstigen innen avdelinga/sykehuset. Jeg har hatt til sammen tre innleggelser innen psykiatrien. Og her kommer noe man bør merke seg: De to siste innleggelsene skyldtes at jeg fikk enorme doser medisiner, feil medisiner, og ikke noen medisin mot bivirkninger. De eneste årsakene jeg har hatt, som har gjort meg bra nok til å skrive meg ut, er den varmen og godheten som fortsatt eksisterer – særlig mellom pasientene og de ’vanlige’ ansatte, det vil si hjelpepleiere, sykepleiere og psykiatrisk sykepleiere.

Men heller ikke her har man noen garanti for god, riktig behandling. Der jeg var innlagt sist – frivillig forøvrig – holdt jeg på å bli ødelagt på nytt med store doser altfor sterke medisiner. Da jeg ikke greide å gjøre annet enn å ligge å kjenne på medisinene som herja i kroppen min, blei det sagt at jeg var blitt stabil…

Man kan bli fullstendig stiv av skrekk og lamslått av alle de forferdelige tinga man møter på psykiatriske sykehus/avdelinger. Jeg orker ikke skrive flere eksempler enn ett: Ei pen, ung, dame med «østerlandsk» utseende kom inn. Hun hadde svære bandasjer rundt begge håndledda og rundt halsen. Og hun skreik sammenhengende i rundt tre uker…Og i minst ei uke hadde jeg rom ved siden av denne stakkars jenta. Jeg fant ut at mens jeg hadde dette rommet sov jeg, i løpet av denne tida i en halv time. Sånt blir man sjuk av, sjøl om man ikke er det i utgangspunktet.

Men hjelper medisinene?

Så litt om medisinene; den psykiateren jeg har nå er ei dyktig dame. Flesteparten av de medisinene hun har foreskrevet er «eventuell-medisin», altså.medisiner jeg bare skal ta ved behov. Når det gjelder psykofarmaka og antipsykotiske medisiner har alle bivirkninger – i større eller mindre grad. Slike midler fører til mer eller mindre synsforstyrrelser, svimmelhet, akutte forvirringstilstander, blodtrykksfall, blodpropp (det fikk jeg sjøl), vansker med å tenke klart og så videre.. Det er blitt sagt at enkelte av medisinene av den «tunge» typen angriper hjernen i en slik voldsom grad at den fører til hjerneskade.

Dette skal ha vært (og kanskje er?) en av de viktigste årsakene til sjølmord og drap. Man blir rett og slett gal av for mye av denne typen medisiner! Snakk om «medisin mot galskap»!

Det må likevel sies at ihvertfall innenfor enkelte deler av psykiatrien har det vært en viss bedring de siste åra. Mange behandlere har for eksempel blitt atskillig mer forsiktig med å overdosere. Men, som en avslutning vil jeg si at under kapitalismen gjenskapes den forferdelige situasjonen på kloden av forferdelige situasjoner i menneskets bevissthet. Bare kommunismen kan fri oss fra dette – det eller de kjempende klassers felles undergang. Vi behøver en revolusjon!

• Fram for arbeiderklassens diktatur!
• Fram til kommunismen!

Torstein.

Millioner av mennesker døde uten grunn i sultkatastrofene i Kina. Disse sultkatastrofene skyldtes Maos uberegnelige økonomiske politikk. Mange millioner mennesker måtte ofre sine karrierer og de måtte ofre sine ambisjoner på grunn av kulturrevolusjonens fanatisme på 1960- og 70-tallet. Så godt som all økonomisk framgang i Kina i det siste halve hundreåret fant sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske, Kina. Deng Xiaoping åpna Kinas økonomi for resten av verden, og slik frigjorde Deng Xiaoping de kreative kreftene hos det kinesiske folket.

Som et svar på denne lederartikkelen i New York Times sendte maoisten og den politiske økonomen Raymond Lotta et svarbrev til avisa. Brevet fra Raymond Lotta til New York Times blei ikke trykka. Følgende tekst er en utvida versjon av brevet:

Til redaktøren i New York Times

Raymond Lotta, publisert første gang i Revolutionary Worker 7. november 1999

I deres lederartikkel i avisa den 1. oktober, trykka på 50-årsdagen til revolusjonens seier i Kina, påstår du at, sitat: «Så godt som all økonomisk framgang i det siste halve hundreåret har funnet sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske Kina».

Påstander om at Kina led av økonomisk stillstand, og påstanden om at det herska et økonomisk vanstyre gjennom Kinas periode med kamerat Mao Zedong som leder (fra 1949 – til 1976), stemmer overhodet ikke med fakta.

La oss først ta for oss jordbruket i Kina. Før frigjøringa i 1949 var sult, matmangel og massiv hungersnød helt vanlig i landet. Men etter frigjøringa blei flere hundre millioner bønder – som nå var befridd fra det gamle, føydale systemet i landet – mobilisert for å øke landbruksproduksjonen på et kooperativt grunnlag. Enorme områder med allerede eksisterende jordbruksarealer blei forbedra. Samtidig blei stadig nye områder omdanna til dyrka jord.

I 1949 var bare rundt én million mål jord tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. I 1974 var omtrent 500 millioner mål tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. Dette betydde at Kina hadde verdens største område med menneskeskapte, "kunstige”, vanningsanlegg.

Det forekom ingen sløsing med vannressursene, man greide å få kontroll over oversvømmelser og man gjennomførte prosjekter mot jorderosjon. Alt dette forandra sjølve landskapet i Kinas jordbruksområder. Massiv treplanting blei satt i gang i områder som før hadde vært skoger, men som hadde blitt ødelagt. På denne måten gjenskapte man store skogsområder.

Innen midten av 1970-tallet laga bøndene sjøl de viktigste maskinene til jordbruksformål – og de reparerte også disse maskinene sjøl. Slik var det i de fleste landbruksområdene. Over 70 prosent av rismarkene og hveteåkrene blei sådd med de mest fruktbare kornsortene.

I perioden fra 1960 til 1975 økte produksjonen av korn i Folkerepublikken med en årlig rate på mellom 3,2 og 4 prosent – godt over befolkningsveksten i Kina i det samme tidsrommet.

Time Magazine innrømte at i 1976 var problemet med å gi folket nok mat – sitat – «blitt løst».

La oss så se på industrien. Før 1949 hadde Kina praktisk talt ingen moderne maskinproduksjon.

Gjennom den maoistiske perioden i Kina hadde landets arbeiderklasse konstruert et sterkt industrielt grunnlag. Dette gjorde at man var stadig bedre i stand til å forsyne de forskjellige industrigreiner med fullt ferdig utstyr. Det maoistiske Kinas industrielle vekstrate var blant de høyeste i verden. Veksten var på 14 prosent i gjennomsnitt hvert år i perioden fra 1949 til 1952. I 1976 var den industrielle vekstrata på 11 prosent. Under formann Maos ledelse blei Kina sjølforsynt med olje. Landet blei i stand til å lage datamaskiner, og landet blei i stand til å lage moderne fryseriskip.

På samme tid: Arbeiderne og bøndene i Kina utvikla, produserte, og benytta temmelig avansert tekonologi. Denne arbeider- og bondeskapte teknologien kunne så bli tilpassa de lokale forholda rundt omkring i folkekommunene og på fabrikker i nærliggende områder.

Før frigjøringa i 1949 var størsteparten av jernbanene i Kina konsentrert i de nordøstlige provinsene og i kystområdene. Men gjennom Kinas maoistiske periode blei jernbanenettet kraftig utbygd og styrka: Alle provinser, fylker og alle autonome områder – unntatt det fjellrike Tibet – fikk nå jernbaner.

Videre blei den fullstendige lengden av vegnettet åpna for trafikk og økte med mere enn ni ganger i den maoistiske perioden. Hele provinser, slike som Sichuan, Guanxi og Fujian kom på denne måten ut av sin tidligere isolasjon.

Helsekampanjer for massene, drevet fram av folkemassene sjøl, gjorde at man klarte å befri landet fra narkotikaavhengighet. Helsekampanjene utrydda sjukdommer som tidligere hadde hjemsøkt fattigfolket i Kina. Medisinske klinikker som blei drevet av såkalte barfotleger – det vil si bønder som hadde lært og som mestra forebyggende helsearbeid – blei satt i gang.Barfotlegene var i stand til å ta seg av de grunnleggende, nødvendige behov for å bedre folkehelsa. Barfotlegene og deres klinikker spredte seg vidt utover landsbygda. Den gjennomsnittlige forventa levealderen i Kina steig fra under 30 år før 1949 til 65 år i 1975.

Hvis dette ikke er et økonomisk framskritt; vel, hva er da et økonomisk framskritt?

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

NDF uttrykker den mest dypfølte respekt og takknemlighet til kamerat Joan Hinton. Joan Hinton tjente det kinesiske folket, og hun støtta den kinesiske revolusjonen da den starta i 1948. Kamerat Joan Hinton fortsatte sin støtte til Kina under åra med bygginga av sosialismen – under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti, og med kamerat Mao Zedong i spissen. Etter at kamerat Mao døde fortsatte Joan utrøttelig å tjene folket i Kina. Samtidig med dette gikk Joan og mannen hennes – kamerat Erwin «Sid» Engst – sterkt i mot den kapitalistiske politikken som det nye, revisjonistiske lederskapet i Kina etter Maos død førte. Joan kalte de såkalte «reformene» som kom i stand under Deng Xiaoping for «forræderi mot sosialismens sak».

Joan Hinton var en ung, lovende kjernefysiker. Hun hadde blitt utvalgt av regjeringa i USA under den 2. verdenskrigen til å være med på en «eliteforskning». Denne forskninga var hemmelig. Det hemmelige teamet hun var med på, kaltes «The Manhattan Project». Der var hun med på å arbeide for å skape den første atombomba. Den kjernefysiske bombinga av Hiroshima og Nagasaki fra USA i august 1945 sjokkerte henne. Hun bestemte seg da for å forlate «The Manhattan Project».

I mars 1948 reiste hun til Kina. Hun ville reise til de frigjorte områdene som var leda av Mao Zedong. Der møtte hun sin forlovede, «Sid» Engst. Han var agronom og hadde reist til Kina to år tidligere. Engst var allerede en aktiv deltaker i den kinesiske revolusjonen. Gjennom krokveier og vanskeligheter jobba Joan og Sid uten trøtthet for oppbygginga av sosialismen i Kina. Da Joan og Sid blei spurt om hvorfor de fortsatte, og å holde ut på tross av at de hadde fiender mot seg, svarte de uten å nøle: «Fordi vi tror på sosialismen!»

Joan var en sprudlende, uimotståelig militant. Til og med da hun var over 70 år gammel fortsatte hun arbeidet med å bli ett med det kinesiske folket. Og slik var det også da hun passerte 80 år. Hun tok i mot mange kamerater og venner fra flere land, inkludert fra Filippinene. Når hun tok i mot kamerater og venner delte hun med dem sine rike erfaringer og hun delte med dem av hennes urokkelige tro på sosialismen. Joan var ofte invitert til å tale på internasjonale konferanser.

Joan var en proletarisk revolusjonær. Hennes hjerte banka for de kjempende undertrykte og utbytta folkene i verden. Kampen til det filippinske folket for nasjonal og sosial frigjøring, var en hjertesak for henne. Hun kom nært kameratene fra Filippinene. Hun hadde en spesiell interesse for og et nært vennskap med de kvinnelige kameratene fra Filippinene.

Joans entusiasme og hennes overbevisning smitta over til andre mennesker. Hun var en inspirasjon til dem hun kom i kontakt med. Hun elska den filippinske revolusjonen. Hun fremma solidariteten og samarbeidet mellom folkene i Kina og på Filippinene. Og folkene i Kina og på Filippinene gjennomførte praktiske tiltak for å støtte en slik solidaritet og et slikt samarbeid.

I 2002 laga sentralkomiteen i Filippinenes Kommunistiske Parti og nasjonalrådet til den Nasjonale Demokratiske Fronten på Filippinenne egne «sitater» tilegna Joan og Sid. Da Sid var innlagt på sjukehus – med Joan ved sin side – fikk Sid følgende «sitat»:

«I mer enn et halvt århundre har du brukt din unike kunnskap og brukt dine ferdigheter på en uselvisk måte, til å tjene det kinesiske folket – og du har brukt dine unike kunnskaper og dine ferdigheter for alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring – mot imperialisme og reaksjon.»

«Vi setter enorm stor pris på din sterke interesse for den filippinske revolusjonen, og vi setter enorm stor pris på din militante støtte til det filippinske folket i dets kamp for nasjonal frigjøring, for demokrati og for sosialisme. Din uselviske hengivenhet overfor de utbytta og undertrykte, er et viktig eksempel for revolusjonære i vår tid – og det vil bli en kilde til inspirasjon for de kommende generasjoner av revolusjonære.»

(Read the text in English here)

Den store lederen for revolusjonen i Kina, formann Mao Zedong, innehar mange av de egenskaper som var karakteristiske for de fire største kommunistene før ham; Marx, Engels, Lenin og Stalin. Mao er en mann med stor viljestyrke – han er initiativrik og besitter en umåtelig stor energi. Mao er en glitrende teoretiker, en utmerka organisator – og han er en sterk leder for massene når de er i åpen kamp. Dette er egenskapene som gjorde det mulig for Mao – som er en skapende, kreativ, ja, en genial marxist – å lede mer enn en halv milliard mennesker fram til seier i krig og i revolusjon. Og, alt dette foregikk på tross av kolossale vanskeligheter før seieren.

Maos teoretiske arbeider strekker seg vidt og bredt på alle måter. Hans teoretiske arbeid er en oppsummering av marxismen-leninismens anvendelse på de herskende forhold i Kina. Dette er en grunnleggende oppgave – en oppgave som Mao Zedong har gjennomført med en grundig kunnskapsmengde – og som han har gjennomført med en stor grad av nøyaktighet. Grunnlaget for Maos arbeider var en marxistisk analyse av utviklinga av den kinesiske revolusjonen slik den skrider fram i historien. Først og fremst gjelder dette hans vurdering av den nye typen borgerlig-demokratiske revolusjon – og det gjelder Maos avvisning av det gamle synet på den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Mao klarla også den borgerlig-demokratiske revolusjonens forhold til den sosialistiske revolusjonen. Maos teoretiske arbeider – slik de er beskrevet her – utgjør et nytt, stort og viktig bidrag til marxismen. Mao la også stor vekt på den marxistiske analysa av klassekreftene i Kina. Videre la han vekt på forholda mellom de forskjellige demokratiske kreftene som deltar i de forskjellige enhetsfrontenes arbeid. Mao Zedongs arbeider om disse spørsmåla er klassiske marxistiske skrifter. Og videre: Maos arbeider om militær strategi og taktikk er også klassikere innen marxismen. Maos skrifter om militær strategi og taktikk tar for eksempel for seg situasjonen hvor en geriljahær gradvis vokser til en massebevegelse i krig. Der analyserer han hvordan de revolusjonære styrkene kan møte en mye sterkere fiende. Utmerka er også Maos teoretiske utvikling av marxismen når det gjelder hvordan det tallmessig – og også i andre sammenhenger – svake proletariatet i Kina kan spille en ledende rolle midt i et hav av bønder, slik situasjonen var i landet. Enda et av Maos mange bidrag til marxismen, var hans dyktige anvendelse av Sun Yat Sens «Folkets tre prinsipper». Disse prinsippa er svært populære blant massene. Kinas Kommunistiske Parti under ledelse av kamerat Mao benytta disse prinsippene som en del av et revolusjonært minimumsprogram. Slik tok Mao med seg de demokratiske tradisjonene til Sun Yat Sen – denne berømte kinesiske borgerligrevolusjonære. Brilliante var også hans hyppige polemikker mot alle slags avvik, og mot alle slags fiender. De teoretiske verkene til Mao var ikke begrensa til å gjelde bare feltene økonomi, politikk og militærstrategi. Han arbeidde også med litteratur og filosofi. Hans verk Om motsigelsen (Mao Tsetung, Verker i utvalg, bd. 1, side 311-348, Forlaget Oktober, 1978. Oversetters anmerking) er en omfattende, grundig og en folkelig framstilling av den marxist-leninistiske kunnskapsteorien.

Mao Zedong er også en utmerka masseorganisator og en utmerka leder innen det administrative felt. Han er ikke bare en som roper ut slagord, han veit også hvordan han skal gå til massene, og han veit hvordan han skal organisere massene for å realisere slagorda. Hans arbeider er fylte med tanker om de mest detaljerte spørsmål om organisering av folket, om bygginga av det kommunistiske partiet, om folkehæren, om fagforeningene, og om alle andre av folkets organisasjoner. Og alt dette er skrevet på et svært enkelt språk. Et klassisk eksempel på dette er hans arbeid: Om å rette på feilaktige ideer i partiet. (Mao Tsetung, Verker i utvalg, bd. 2 side 108-117, Forlaget Oktober, 1978. Oversetters anmerking). I denne artikkelen tar Mao for seg feil som «Om det reint militære synspunktet, om ultardemokrati. Om ringeakt for organisasjonsdisiplinen. Om absolutt likhetsmakeri. Om subjektivisme, etc.» Mao sjøl blei født i 1893 i en fattig bondefamilie i en landsby i Hunan. Han hadde et hardt liv som arbeider, som soldat, som student og som politisk leder. Han er virkelig en sønn av det kinesiske folket. Han kjenner folkets liv, han kjenner deres tanker og han kjenner deres behov og benytter folkets politiske uttrykksmåte.

Mao er, i tradisjonen etter Marx, Engels, Lenin og Stalin – en militant og samtidig en stor tenker og organisator. Mao Zedong er også en en svært god general – både i de økonomiske og politiske kampene – og han er en svært god general også på det militære området. Sammen med Chu Teh og andre ledere gjennomførte Mao «Den lange marsjen». Her beviste han at han både er en framstående geriljasoldat, og at han også er en god taktiker. Og han deltok personlig i et stort antall militære kamper. Maos største politiske landevinninger har vært i spørsmålet om det direkte lederskapet for de veldige folkets masser i forskjellige kamper mot alle slags undertrykkere. Da det kinesiske folket vant lederskap over landet sitt, var det mange elementer i den kapitalistiske verden som selvsikkert uttalte: «Vel, kanskje dette ikke er så galt allikevel; Kina er et enormt, umulig og kaotisk land. Kommunistene kommer til å knekke nakken hvis de forsøker å organisere det, og hvis de forsøker å styre det». Men dette var ønsketenkning fra kapitalistenes side. Dette var et typisk eksempel fra kapitalistenes side på undervurdringa av de revolusjonære egenskapene og mulighetene til de kinesiske kommunistene, og spesielt en undervurdering av Mao Zedong – det kinesiske folkets store leder. Nå for tida hører man sjeldent slikt negativt snakk. Allerede nå har de kinesiske kommunistene – leda av formann Mao – klart og tydelig bevist at de kan organisere og lede de store massene framover. Dette er bare enda en av mange «umuligheter» som har blitt motbevist i det kinesiske folkets storslåtte kamp for frihet.

William Z. Foster

Første gang publisert i New York i 1955.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket av S.H.)

Valfart til Chingkang

Jeg har lenge hatt lyst til å røre skyene
Til å stige opp Chingkang-fjellet enda en gang
Jeg har reist tusen li
Det gamle ansiktet har fått nye trekk
Gultrosten synger, svalene danser
Vann sildrer fram overalt
Store trær åpner skodden med kronene sine
Jeg dro forbi sluktene i Huangyangchieh, de farlige:
Bøy deg ikke for å se!

Den gang var det vind og torden
Faner og flagg smalt
Landet gjenvant sitt fundament
Åtteogtredve år er gått:
Et fingerknips i tiden
Du kan klatre til Den niende Himmel for å fange månen
Du kan stige ned i De fem Hav for å fange skilpadder
Jeg husker de muntre samtalene og seierrsangene:
I denne verden er ingenting umulig
Hvis du bare har viljen til å reise deg.

Mao Zedong

1965

I gjendiktnikng ved Kjell Heggelund og Tor Obrestad.

Kamerat Mao Tsetung ga denne rapporten på et kadermøte i Yenan. Rapporten og de to artiklene »Korriger partiets arbeidsmetoder» og »Bekjemp sjablongmessig skriveri i partiet» er kamerat Mao Tsetungs grunnleggende arbeider om korrigeringsbevegelsen. I disse sammenfattet han på det ideologiske plan tidligere meningsdivergenser i partiet om partilinja og analyserte den småborgerlige ideologien og stilen som, maskert som marxisme-leninisme, var framherskende i partiet, hovedsakelig subjektive og sekteriske tendenser som kom til uttrykk i sjablongmessig partijournalistikk. Kamerat Mao Tsetung manet til en partiomfattende bevegelse for å korrigere arbeidsstilen i overensstemmelse med marxismen-leninismens ideologiske prinsipper. Hans oppfordring førte meget raskt til en stor debatt mellom proletarisk og borgerlig ideologi innenfor og utenfor partiet. Denne befestet den proletariske ideologiens stilling innenfor og utenfor partiet, satte det brede lag av kadrene i stand til å ta et stort steg framover i ideologisk henseende og gjorde det mulig for partiet å oppnå en enhet som aldri før.

Jeg foreslår at vi skal forbedre studiemetoden og studiesystemet i hele partiet. Det er følgende grunner til det.

I

De tjue åra Kinas Kommunistiske Parti har eksistert, har vært tjue år hvor marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet i stadig høyere grad har smeltet sammen med den kinesiske revolusjonens konkrete praksis. Hvis vi husker hvor overfladisk og mager vår forståelse av marxismen-leninismen og av den kinesiske revolusjonen i partiets barndom var, kan vi se hvor mye dypere og rikere den er nå. I hundre år har de beste sønner og døtre av den katastroferammede kinesiske nasjonen kjempet og ofret sine liv på jakt etter en sannhet som kunne redde landet og folket, og når en stupte, sto straks en annen klar til å ta hans plass. Dette rører oss til sang og tårer. Men det var ikke før etter første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen i Russland vi fant marxismen-leninismen, den beste av alle sannheter, det beste våpen til å befri vår nasjon. Og Kinas Kommunistiske Parti har innført, propagandert for og organisert bruken av dette våpenet. Så snart marxismen-leninismens allmenn­gyldige sannhet ble forbundet med den kinesiske revolusjonens konkrete praksis, ga den den kinesiske revolusjonen et helt nytt preg. Siden forsvarskrigen mot Japan brøt ut, har partiet vårt, som bygger på marxismen­leninismens allmenngyldige sannhet, tatt ytterligere et skritt i sine studier av denne krigens konkrete praksis og i sine studier av Kina og av verden i dag, og det har også begynt studiet av Kinas historie. Alt dette er svært gode tegn.

II

Vi har imidlertid fremdeles feil, og noen er til og med ganske store. Hvis vi ikke retter på disse feilene, vil vi etter min mening ikke være i stand til å ta et nytt skritt framover i vårt arbeid og i vår store oppgave med å forene marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet med den kinesiske revolu­sjonens konkrete praksis. Ta for det første studiet av de rådende forholdene. Vi har oppnådd en viss framgang i studiet av de rådende innenlandske og utenlandske forholdene, men for et så stort politisk parti som vårt er det materiale vi har samlet, ufullstendig og vårt forsk­ningsarbeid usystematisk på hvert av disse områdene, enten det er det politiske, det militære, det økonomiske eller det kulturelle området. Stort sett har vi på de siste tjue åra ikke utført systematisk og grundig arbeid med å samle inn og studere materiale om disse tingene, og vi mangler en atmosfære som begunstiger undersøkelser og studier av den objektive virkeligheten. Å oppføre seg som »en som jager spurv i blinde» eller som »en blind mann som fanger fisk», å være plump og taktløs, å hengi seg til ordgyteri, å nøye seg med overfladiske kunnskaper – slik er den ytterst dårlige arbeidsstilen som fortsatt hersker blant mange kamerater i partiet vårt, en stil som står fullstendig i strid med marxismen-leninismens ånd. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at det er nødvendig å studere forholdene samvittighetsfullt og handle ut fra den objektive virkeligheten og ikke ut fra subjektive ønsker. Mange kamerater handler likevel på en måte som direkte bryter med denne sannheten.

Ta for det andre studiet av historien. Selv om et fåtall partimedlemmer og sympatisører har gått løs på dette arbeidet, er det ikke blitt gjort på organisert vis. Mange partimedlemmer har stadig meget tåkete forestillinger om kinesisk historie, enten det dreier seg om de siste hundre åra eller tidligere tider. Det er mange marxist-leninistiske lesehester som ikke kan åpne munnen uten å snakke om det gamle Hellas, men når det gjelder deres egne forfedre – å, beklager, dem har de aldeles glemt. Det finnes ingen interesse for alvorlige studier av de nåværende forholdene eller av historien. Ta for det tredje studiet av den internasjonale, revolusjonære erfaringen, studiet av marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet. Mange kamerater synes å studere marxismen-leninismen ikke for å møte de behov den revolusjonære praksis reiser, men bare for studienes egen skyld. Følgelig kan de, til tross for at de leser, ikke fordøye det de har lest. De kan bare ramse opp diverse sitater fra Marx, Engels, Lenin og Stalin på en ensidig måte, men de er ute av stand til å tillempe Marx’, Engels’, Lenins og Stalins standpunkt, syn og metode på det konkrete studiet av Kinas nåværende forhold og historie, eller til konkret å analysere og løse den kinesiske revolusjonens problemer. En slik innstilling til marxismen-leninismen gjør mye skade, særlig blant mellomliggende og høyere kadrer.

De tre tingene som jeg nettopp har nevnt, forsømmelsen av å studere de nåværende forholdene, forsømmelsen av å studere historien og forsømmelsen av å tillempe marxismen-leninismen, utgjør alle sammen eksempler på en ytterst dårlig arbeidsstil. Dens utbredning har skadet mange av våre kamerater.

Det finnes virkelig mange kamerater i våre rekker som er blitt ført på villstrå av denne arbeidsstilen. De er uvillige til å gjennomføre systematiske og grundige undersøkelser og studier av de særegne forholdene i og utenfor landet, provinsen, fylket eller distriktet, og de gir ordrer som ikke grunner seg på annet enn deres sparsomme kunnskap og »det må være slik, for slik ser det ut for meg». Forekommer ikke denne subjektive stilen fortsatt hos mange kamerater?

Det finnes en hel del som er stolte istedenfor å være skamfulle over ikke å vite noe eller svært lite om vår egen historie. Særlig betegnende er det at meget få virkelig kjenner historien til Kinas Kommunistiske Parti og Kinas historie i de hundre åra siden Opiumskrigene. Knapt noen har for alvor tatt opp studiet av de siste hundre åras økonomiske, politiske, militære og kulturelle historie. Uten kunnskaper om sitt eget land kan visse mennesker bare gjengi fortellinger om det gamle Hellas og andre fremmede land, og til og med denne kunnskapen er temmelig ynkelig, for den består av likt og ulikt fra gamle utenlandske bøker.

I flere årtier har mange av de studentene som har kommet tilbake fra utlandet, lidd av denne sykdommen. Når de kommer hjem fra Europa, Amerika eller Japan, kan de bare på papegøyevis gjenta utenlandske ting. De blir til grammofoner og glemmer sin plikt til å forstå og skape nye ting. Denne sykdommen har også infisert kommunistpartiet. Selv om vi studerer marxismen, er det mange av våre folk som studerer på en måte som står i direkte motsetning til marxismen. Det vil si at de bryter det grunnprinsippet som Marx, Engels, Lenin og Stalin alvorlig har manet oss til å overholde, nemlig enheten mellom teori og praksis. Når de har brutt dette prinsippet, finner de selv på et motsatt prinsipp, teoriens atskillelse fra praksis. I skolene og i fostringa av de arbeidende kadrene, veileder ikke filosofilærerne sine elever i studiet av den kinesiske revolusjonens taktikk; lærerne i politisk økonomi veileder dem ikke i å studere den kinesiske økonomiens kjennetegn; lærerne i militærvitenskap veileder dem ikke i å studere strategi og taktikk tilpasset Kinas særtrekk, og så videre og så videre. Følgelig sprer feilene seg og gjør stor skade for folk. En person vet ikke hvordan han i Fuhsien ^[1] skal anvende det han har lært i Yenan. Professorer i økonomi kan ikke forklare forholdet mellom grenseområdets valuta og Kuomintang-valutaen, ^[2] og naturligvis kan heller ikke studentene forklare det. På denne måten er en forvillet mentalitet blitt skapt hos mange av studentene.

Istedenfor å interessere seg for Kinas problemer og ta partiets direktiver alvorlig, tilegner de seg av hjertens lyst de påståtte evige og uforanderlige dogmene som deres lærere har innprentet dem.

Det jeg nettopp har sagt, gjelder naturligvis den verste typen innen partiet vårt, og jeg sier ikke at det er en alminnelig foreteelse. Mennesker av denne typen eksisterer imidlertid, og hva mer er, det finnes ganske mange av den sorten, og de forårsaker en god del skade. Denne saken bør man ikke ta så lett på.

III

For ytterligere å klargjøre denne ideen vil jeg sette to motsatte innstillinger opp mot hverandre.

For det første har vi den subjektivistiske innstillinga.

En person med denne innstillinga foretar ikke et systematisk og grundig studium av omgivelsene, men arbeider på grunnlag av rein subjektiv entusiasme og har et utflytende bilde av Kina i dag. Med denne innstillinga stykker han opp historien, kjenner bare til antikkens Hellas, men ikke til Kina og har tåkete forestillinger om Kina av i går og i forgårs. En person med denne innstillinga studerer den marxist-leninistiske teorien på en abstrakt måte og uten noe mål. Han går ikke til Marx, Engels, Lenin og Stalin for å søke det standpunktet det synet og den metoden som han trenger for løse den kinesiske revolusjonens teoretiske og taktiske problemer, men for å studere teorien bare for teoriens egen skyld. Han skyter ikke pila mot målet, men skyter på måfå. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at vi skal ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten, og at vi av den skal utlede lover som kan tjene som rettesnor til handling. I denne hensikt bør vi, som Marx har sagt, tilegne oss materialet i detalj og gjøre det til gjenstand for vitenskapelig analyse og syntese. ^[3] Mange av våre folk handler ikke på denne måten, men gjør det stikk motsatte. En stor del av dem driver med forskningsarbeid, men er ikke interessert i å studere Kina av i dag eller Kina av i går, og de begrenser sin interesse til studiet av tomme »teorier» som er atskilt fra virkeligheten. Mange andre gjør praktisk arbeid, men de vier heller ingen oppmerksomhet til studiet av objektive forhold, stoler ofte på rein entusiasme og setter sine personlige følelser i politikkens sted. Begge typer mennesker stoler på det subjektive og ignorerer eksistensen av de objektive kjensgjer­ningene. Når de holder taler, fråtser de i lange rekker med avsnitt: A, B, C, D, 1, 2, 3, 4, og når de skriver artikler, presterer de et ordgyteri uten like. De har ikke til hensikt å søke sannheten i kjensgjerningene, men bare et ønske om å bli populære på høyttravende sludder. Deres ord er glitrende, men uten innhold , skjøre og uten fasthet. De har alltid rett, de er den fremste autoriteten under himmelen, »keiserlige sendebud» som styrter allesteds hen. Slik er arbeidsstilen hos en del kamerater i våre rekker. De som lar sin opptreden lede av denne arbeidsstilen, skader seg selv. Lærer de den videre til andre, skader de også dem, og ved å anvende den for å lede revolusjonen, skader de revolusjonen. Som en sammenfatning kan det sies at denne subjektivistiske metoden, som er i strid med vitenskapen og marxismen- leninismen, er en farlig fiende av det kommunistiske partiet, arbeiderklassen, folket og nasjonen. Den er et uttrykk for forurensning av partiånden. En farlig fiende står foran oss, og vi må rydde den av veien. Først når subjektivismen er ryddet av veien, kan marxismen-leninismens sannhet seire, kan partiånden styrkes, kan revolusjonen bli seierrik. Vi må gjøre klart at fraværet av en vitenskapelig innstilling, det vil si fraværet av den marxist- leninistiske innstillinga med enhet mellom teori og praksis, betyr at partiånden enten mangler helt eller er mangelfull.

Det finnes et vers som gir et bilde av denne typen mennesker. Det lyder slik

Er ikke dette en passende beskrivelse av dem som ikke har en vitenskapelig innstilling, som bare kan ramse opp ord og fraser fra verker av Marx, Engels, Lenin og Stalin, og som nyter en anseelse som er uberettiget siden de mangler faktisk kunnskap? Om noen virkelig ønsker å kurere seg selv for denne sykdommen, vil jeg råde ham til å lære dette verset utenat eller til å vise enda større mot og klistre det opp på veggen i rommet sitt. Marxismen-leninismen er en vitenskap, og vitenskapen betyr ærlig og solid kunnskap. Den gir ikke spillerom for noen knep. La oss da være ærlige.

For det annet har vi den marxist-leninistiske innstillinga.

Et menneske med denne innstillinga anvender marxismen-leninismens teori og metode for å undersøke og studere omgivelsene systematisk og omhyg­gelig. I sitt arbeid stoler han ikke bare på sin egen entusiasme, men han kombinerer den revolusjonære drivkraften med saklighet, som Stalin har sagt. ^[4] Med denne innstillingen stykker han ikke opp historien. -Det er ikke nok for ham å kjenne det gamle Hellas, han må også kjenne Kina. Han må kjenne revolusjonens historie ikke bare i fremmede land, men også i Kina, og ikke bare i Kina av i dag, men også i Kina av i går og i forgårs. Med denne innstillinga studerer man marxismen-leninisrnens teori med ett mål for øye, nemlig å forene den marxist-leninistiske teorien med den kinesiske revolu­sjonens virkelige bevegelse, og med utgangspunkt i denne teorien søker man det standpunkt, det syn og den metode som er nødvendig for å løse den kinesiske revolusjonens teoretiske og taktiske problemer. En slik innstilling innebærer å skyte pilen midt i blinken. »Blinken» er den kinesiske revolusjonen, og »pilen» er marxismen-leninismen. Vi kinesiske kommunister har søkt denne pilen fordi vi vil treffe målet, som er den kinesiske revolusjonen og revolusjonen i Osten. En slik innstilling innebærer at vi legger vinn på å søke sannheten i kjensgjerningene. »Kjensgjerningene» er alle objektivt eksisterende ting, »sannheten» er det innbyrdes forholdet mellom dem, det vil si lovene som styrer dem, og »søke» betyr å studere. Vi må ta utgangspunkt i de virkelige forholdene innenfor og utenfor landet, provinsen, fylket eller distriktet, og av dem må vi utlede de lovmessighetene som er iboende i dem og ikke innbilte, det vil si at vi må søke de indre forholdene mellom de hendingene som finner sted rundt oss, og la vår virksomhet ledes av det. For å kunne gjøre dette må vi ikke basere oss på vår egen innbilning, på en øyeblikksimpuls eller på bokas døde bokstav, men på de objektivt eksisterende kjensgjerningene. Vi må tilegne oss materialet i detalj, og vi må utlede de riktige slutningene av det med marxismen-leninismens allmenne prinsipper som rettesnor. Slike slutninger er ikke bare fortegnelser over foreteelser i A, B, C, D-orden eller skriverier som flommer over av plattheter, men de er vitenskapelige slutninger. En slik innstilling søker sannheten i kjensgjerningene og ønsker ikke å bli populær på høytravende sludder. Den er et uttrykk for partiånden, den marxist-leninistiske stilen med å forene teori og praksis. Det minste man kan forlange av ethvert medlem av det kommunistiske partiet, er at han skal innta en slik holdning. Den som har en slik innstilling, vil verken være »tung i toppen, svak i strået og med grunne røtter» eller »skarptunget, tykkhudet og hul innvendig».

IV

I overensstemmelse med synspunktene ovenfor vil jeg legge fram følgende forslag:

1. For hele partiet bør vi sette som oppgave å foreta et systematisk og grundig studium av situasjonen omkring oss. På grunnlag av marxismen-leninismens teori og metode bør vi foreta en detaljert undersøkelse og et studium av utviklinga i våre fienders, våre venners og vår egen økonomiske, finansielle, politiske, militære og kulturelle virksomhet og i partivirksom heten, og deretter kan vi trekke de riktige og nødvendige konklusjonene. I denne hensikt bør vi henlede våre kameraters oppmerksomhet på under­søkelser og studier av disse praktiske tingene. Vi bør få våre kamerater til å forstå at kommunistpartiets ledende organer har den grunnleggende oppgaven som går ut på både å kjenne forholdene og mestre politikken. Det første innebærer å kjenne verden, det siste å forandre verden. Vi bør få våre kamerater til å forstå at uten undersøkelser har man ingen rett til å uttale seg, og at bombastisk vrøvl og en enkel fortegnelse i 1, 2, 3, 4-orden ikke er til noen nytte. Ta propaganda-arbeidet for eksempel. Hvis vi ikke kjenner stillingen angående våre fienders, våre venners og vår egen propaganda, kommer vi til å være ute av stand til å bestemme oss for en riktig propagandapolitikk. I arbeidet i hver avdeling er det nødvendig at man først har kjennskap til stillingen, for bare da kan arbeidet bli godt utført. Nøkkelleddet i forandringen av partiets arbeidsstil er å gjennomføre planer for undersøkelser og studier i hele partiet.

2. Hva Kinas historie i de siste hundre åra angår, bør vi samle kvalifiserte personer til å studere den i samarbeid og med passende arbeidsfordeling. På den måten kan vi overvinne den nåværende tilstanden med manglende organisasjon på dette området. Først er det nødvendig å foreta analytiske studier på flere områder av den økonomiske, politiske, militære og kulturelle historien, og først da vil det være mulig å foreta sammenfattende studier.

3. Når det gjelder utdanninga av kadrer, enten de er i arbeid eller går på skoler for kadrer, må vi ta sikte på en politikk hvor studiet av de praktiske spørsmålene i den kinesiske revolusjonen blir stilt i brennpunktet, og hvor marxismen-leninismens grunnprinsipper blir rettesnora i hele skolerings­virksomheten. Den statiske metoden med å studere marxismen-leninismen løsrevet fra livet må avvises. Dessuten bør vi ved studiet av marxismen- leninismen benytte Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling som grunnleggende materiale. Det er den beste syntesen og oppsummeringa av den kommunistiske verdensbevegelsen i løpet av de siste hundre åra, et mønstereksempel på foreninga av teori og praksis og hittil det eneste omfattende eksemplet i hele verden. Når vi ser hvordan Lenin og Stalin forente marxismens allmenngyldige sannhet med sovjetrevolusjonens konkrete praksis og derved utviklet marxismen, vet vi hvordan vi bør arbeide i Kina.

Vi har foretatt mange avvik. Men feilen er ofte en forgjenger for det riktige. Jeg er overbevist om at denne forbedringen av våre studier sikkert og visst vil gi gode resultater i alt som angår den kinesiske revolusjonen og verdensrevolu­sjonen som er så intenst levende og oppviser så rike variasjoner.

Referanser

1. ^Herredet Fuhsien ligger omtrent 70 kilometer sør for Yenan.
2. ^Med grenseområdets valuta menes de pengesedlene som ble utgitt av regjerings­banken i grenseområdet Shensi-Kansu-Ningsia. Riksvalutaen var de papirpengene som fra og med 1935 ble utgitt av Kuomintangs fire store byråkratkapitalistiske banker med den britiske og amerikanske imperialismens støtte. Kamerat Mao Tsetung sikter til svingningene i vekslekursen mellom disse to valutaene.
3. ^Se Karl Marx, »Etterskrift til annet tyske opplag» av Kapitalen, hvor han skrev: »Forskningen må tilegne seg stoffet i detalj, analysere dets ulike utviklingsformer og oppspore den indre sammenhengen. Først når dette arbeidet er utført, kan den virkelige bevegelsen framstilles nøyaktig.» (Kapitalen, engelsk utgave, FLPH, Moskva, bd. I, s. 19).
4. ^Se J. V. Stalin, »Om leninismens grunnlag», Spørsmål i leninismen, Ny Dag, 1952.

Folkerepublikken ved dens start var ikke sosialistisk. Det var en stat som skulle representere interessene til det nasjonale borgerskapet, småborgerskapet, bøndene og proletariatet. Men kommunistpartiet sikret proletariatet hegemoniet, selv om det i lang periode ville eksistere kapitalistiske former for produksjon – for å bygge opp produktivkreftene.

Borgerlig tenkning innad i partiet

Men denne vanskelige situasjonen avlet borgerlig tenkning internt i kommunistpartiet. Det dannet seg en klar kapitalistvennlig klikk, og denne klikken skulle forsøke kaste Mao under evalueringen av Det store spranget. Og ja, denne klikken vant delvis igjennom under evalueringen, noe som endte med at Mao trakk seg tilbake. I denne tiden ble staten styrt av høyrefolk innen kommunistpartiet, og Mao skulle ikke komme tilbake før Kulturrevolusjonen.

Kulturrevolusjonen var en helt ny form for klassekamp under sosialismen. Stalin hadde også utarbeidet teorier for klassekamp under sosialismen, men de rettet seg ikke direkte mot staten, heller mellom folk og tidligere storbønder. Men det var nettopp gjennom nøye studering av kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalin død at Mao kunne se hvordan et nyborgerskap vokser opp gjennom staten under sosialismen og undergraver proletariatets diktatur. Dette nyborgerskapet av direktører og byråkrater hadde også raskt vokst i Kina. Folket hadde ikke noe spesiell kontroll over utviklinga lengre, og Den store proletære kulturrevolusjonen ble startet i 1966 for å møte denne utfordringen.

Kulturrevolusjonen gikk i bølger, men ble avsluttet ikke lenge etter at Mao døde 9.september 1976. Den såkalte Firerbanden, som var det resterende av kulturrevolusjonsgruppa, fortsatte i ledelsen av en rekke organer helt til de ble arrestert av de reaksjonære, kapitalistvennlige kreftene. Det var et kupp, ikke spesielt ulikt kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalins død. Og i likhet med Sovjetunionen skulle denne nye borgerlige ledelsen føre en linje som holdt en sosialistisk maske, selv om proletariatets diktatur ble omformet til borgerskapets diktatur.

Les mer om Kina i dag her.

27. februar 1957

Vårt hovedtema er den riktige behandlingen av motsigelser i folket. For letthets skyld vil vi diskutere det i 12 hovedpunkter. Skjønt vi også vil komme inn på motsigelsene mellom oss og våre fiender, vil denne diskusjonen hovedsakelig dreie seg om motsigelser i folket.

I. TO FORSKJELLIGE SLAGS MOTSIGELSER

Aldri før har landet vårt vært så sammensveiset som det er i dag. Seirene under den borgerlig-demokratiske og den sosialistiske revolusjonen og resultatene av det sosialistiske oppbyggingsarbeidet har raskt forandret Kinas ansikt. En enda lysere framtid for vårt fedreland ligger foran oss. Tida med nasjonal splittelse og kaos som folket avskydde, er forbi for aldri mer å komme tilbake. Ledet av arbeiderklassen og det kommunistiske partiet går vårt folk på 600 millioner som en mann inn for den store oppgaven å bygge sosialismen. Landets samling, folkets enhet og våre forskjellige nasjonaliteters enhet — dette er grunnlaget som garanterer vår saks sikre seier. Men det betyr ikke at det ikke lenger finnes motsigelser i samfunnet vårt. Å tro at det ikke lenger finnes noen, er en naiv tanke som ikke stemmer med den objektive virkeligheten. Vi står overfor to typer motsigelser — dem mellom oss og fienden og dem innen folket selv. De to er av totalt forskjellig natur.

For å få en riktig forståelse av disse to forskjellige typer motsigelser må vi først være klar over hva som menes med »folket» og hva som menes med »fienden». Uttrykket »folket» har forskjellig innhold i de forskjellige landa og i de forskjellige periodene av historien innenfor ett og samme land. La oss ta vårt eget land som eksempel. Under motstandskrigen mot Japan kom alle klasser, lag og samfunnsgrupper som gikk imot den japanske aggresjonen inn

318

under kategorien folket, mens de japanske imperialistene, de kinesiske forræderne og de pro-japanske elementene alle var folkets fiender. Under frigjøringskrigen var USA-imperialistene og deres lakeier — byråkratkapita­listene, godseierne og Kuomintangs reaksjonære som representerte disse to klassene — folkets fiender, mens de andre klassene, lagene og samfunns­gruppene som sto imot fienden alle kom inn under kategorien folket. På det nåværende trinnet, perioden med oppbygging av sosialismen, kommer de klasser, lag og samfunnsgrupper som fremmer, støtter og arbeider for den sosialistiske oppbyggings sak inn under kategorien folket, mens de kreftene og gruppene i samfunnet som går imot den sosialistiske revolusjonen og er fiendtlig innstilt mot og saboterer den sosialistiske oppbygginga — alle er folkets fiender.

Motsigelsene mellom oss og fienden er antagonistiske motsigelser. Innenfor folkets rekker er motsigelsene i det arbeidende folket ikke-antagonistiske motsigelser, mens motsigelsene mellom de utbyttede og de utbyttende klassene har en ikke-antagonistisk side i tillegg til den antagonistiske. Det har alltid vært motsigelser innenfor folket, men innholdet i disse motsigelsene er forskjellig i hver periode av revolusjonen og i perioden med sosialistisk oppbygging. Under de betingelsene som hersker i Kina i dag, omfatter motsigelsene innen folket følgende kategorier: motsigelsene innen arbeider-. klassen, motsigelsene innen bondebefolkningen, motsigelsene blant de intel­lektuelle, motsigelsene mellom arbeiderklassen og bondebefolkningen, mot­sigelsene mellom arbeidere og bønder på den ene sida og de intellektuelle på den andre, motsigelsene mellom arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folket på den ene sida og det nasjonale borgerskapet på den andre, motsigelsene innen det nasjonale borgerskapet osv. Folkeregjeringa vår er ei regjering som virkelig representerer folkets interesser, den er ei regjering som tjener folket. Likevel finnes det ennå visse motsigelser mellom regjeringa og folket. De innbefatter motsigelser mellom statens interesser, kollektivets interesser og individets interesser, mellom demokrati og sentralisme, mellom ledelsen og de som ledes, og den motsigelsen som oppstår ved den byråkratiske måten visse regjeringsfunksjonærer arbeider på i sitt forhold til massene. Alt dette er motsigelser innen folket. Men i det store og hele finner vi under motsigelsene i folket et grunnlag av felles interesser.

I vårt land hører motsigelsene mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskap til kategorien motsigelser i folket. Stort sett er klassekampen mellom de to en klassekamp innenfor folkets rekker, fordi det kinesiske nasjonale borgerskapet har en tosidig karakter. Under den borgerlig- demokratiske revolusjonen hadde dets karakter både ei revolusjonær og ei forsonlig side. Under den sosialistiske revolusjonen utgjorde utbyttinga av

319

arbeiderklassen ei side av det nasjonale borgerskapets karakter, mens dets støtte til statsordningen og dets villighet til å være med på den sosialistiske omforminga utgjør den andre sida. Det nasjonale borgerskapet er forskjellig fra imperialistene, godseierne og byråkrat-kapitalistene. Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskapet og arbeiderklassen er en motsigelse mellom utbyttere og utbyttede, og er av naturen antagonistisk. Men under de konkrete vilkårene i Kina kan denne antagonistiske klassemotsigelsen, dersom den blir riktig behandlet, bli forandret til en ikke-antagonistisk motsigelse og løst ved fredelige midler. Men den vil forandre seg til en motsigelse mellom oss og fienden dersom vi ikke behandler den riktig og ikke følger den politikken som går ut på å forene oss med, kritisere og oppdra det nasjonale borgerskapet, eller dersom det nasjonale borgerskapet ikke godtar denne politikken vår. Ettersom de er av forskjellig natur, må motsigelsene mellom oss og fienden og motsigelsene i folket bli behandlet på forskjellig måte. For å si det kort, i de førstnevnte er det et spørsmål om å skille klart mellom oss selv og fienden, og i de sistnevnte et spørsmål om å skille klart mellom riktig og feilaktig. Det er selvfølgelig sant at skillet mellom oss og fienden også er et spørsmål om rett og urett. For eksempel spørsmålet om hvem som har rett, vi eller de hjemlige og fremmede reaksjonære, imperialistene, føydalistene og byråkrat-kapita­listene, er også et spørsmål om rett og urett, men det står i en annen kategori enn spørsmål om rett og urett innen folket. Vår stat er et folkets demokratiske diktatur ledet av arbeiderklassen og grunnlagt på et forbund mellom arbeidere og bonder. Hva står dette diktaturet for? Dets første oppgave er å undertrykke de reaksjonære klassene og elementene og utbytterne i landet vårt, som går mot den sosialistiske revolusjonen, å undertrykke dem som prøver å ødelegge den sosialistiske oppbygginga, eller med andre ord, å løse de indre motsigelsene mellom oss og fienden. For eksempel å arrestere, forhøre og dømme visse kontra-revolu­sjonære, og berøve godseierne og byråkrat-kapitalistene deres stemmerett og deres talefrihet for en viss tid — alt dette hører inn under området for vårt diktatur. For å opprettholde ro og orden og beskytte folkets interesser er det også nødvendig å utøve diktatur over bedragere, svindlere, ildspåsettere, mordere, forbrytergjenger og andre kjeltringer som alvorlig forstyrrer offent­lig orden. Diktaturets annen funksjon er å beskytte landet vårt mot undergravingsvirksomhet og mulig overfall fra ytre fiender. I så fall er det diktaturets oppgave å løse den ytre motsigelsen mellom oss og fienden. Diktaturets mål er å beskytte hele folket vårt, slik at det kan hengi seg til fredelig arbeid og bygge opp Kina til et sosialistisk land med moderne industri, et moderne landbruk, moderne vitenskap og kultur. Hvem skal utøve

320

dette diktaturet? Selvfølgelig arbeiderklassen og hele folket under dens ledelse. Diktatur kan ikke anvendes innenfor folkets rekker. Folket kan ikke utøve diktatur over seg selv, og en del av folket må heller ikke underkue en annen del. Lovbrytende elementer blant folket vil bli straffet etter loven, men dette er i prinsippet noe annet enn å utøve diktatur for å bekjempe folkets fiender. Det som skal anvendes innen folket er demokratisk sentralisme. Statsordningen vår slår fast at innbyggerne i folkerepublikken Kina nyter talefrihet, pressefrihet, forsamlings-, forenings-, prosesjons-, demonstrasjons- og religionsfrihet, osv. Vår statsordning sier også at statens organer må praktisere demokratisk sentralisme, at de må stole på massene og at deres personale må tjene folket. Vårt sosialistiske demokrati er et demokrati i bredeste forstand som det ikke finnes maken til i noe kapitalistisk land. Vårt diktatur er folkets demokratiske diktatur ledet av arbeiderklassen og basert på forbundet mellom arbeidere og bonder. Det vil si at det hersker demokrati innenfor folkets retter, mens arbeiderklassen i forbund med alle andre som nyter borgerlige rettigheter, og da først og fremst bøndene, utøver diktatur over de reaksjonære klasser og elementer og alle dem som motsetter seg sosialistisk omforming og går imot oppbygginga av sosialismen. Med borger­lige rettigheter forstår vi politisk rett til frihet og demokrati. Men denne friheten er frihet med ledelse og dette demokratiet er demokrati under sentralisert ledelse, ikke anarki. Anarki er ikke i samsvar med folkets interesser og ønsker.

Visse personer i landet vårt frydet seg over hendingene i Ungarn.’ De håpet at noe liknende ville hende i Kina, at tusener på tusener av mennesker ville demonstrere i gatene mot folkeregjeringa. Men deres håp var i strid med massenes interesser og kunne derfor umulig vinne deres støtte. I Ungarn gjorde en del av folket, som var ført bak lyset av hjemlige og utenlandske kontra-revolusjonære, den feilen at de grep til vold mot folkeregjeringa, med det resultatet at både staten og folket ble lidende. Skaden som ble tilføyd landets økonomi i løpet av få ukers opptøyer vil det ta lang tid å reparere. Andre mennesker i vårt land vaklet i spørsmålet om begivenhetene i Ungarn fordi de ikke hadde kjennskap til tingenes virkelige tilstand i verden. De mener at det er for lite frihet under vårt folkedemokrati og at det er mer frihet under et vestlig parlamentarisk demokrati. De vil ha et to-parti system som i vest, hvor et parti har makten og det andre er holdt utenfor. Men dette såkalte to-parti systemet er bare et middel til å opprettholde borgerskapets diktatur, det kan aldri garantere det arbeidende folkets frihet. Frihet og demokrati kan nemlig ikke eksistere abstrakt, bare konkret. Om det i et samfunn som er splittet i klassekamp, hersker frihet for utbytterklassen til å utbytte det arbeidende folket, så er det ingen frihet for det arbeidende folket

321

til ikke å bli utbyttet, og dersom det er demokrati for borgerskapet, så er det ikke noe demokrati for proletariatet og andre arbeidende. Et lovlig kommunistisk part blir tålt i noen kapitalistiske land, men bare så lenge det ikke truer borgerskapets grunnleggende interesser. Ut over det blir det ikke tålt. De som forlanger frihet og demokrati reint abstrakt, ser på demokrati som et mål og ikke som et middel. Demokrati kan iblant se ut til å være målet, men i virkeligheten er det bare et middel. Marxismen lærer oss at demokrati er en del av overbygningen og tilhører området politikk. Det vil si at det til syvende og sist tjener den økonomiske basis. Det samme gjelder frihet. Både demokrati og frihet er relative, ikke absolutte, og de oppstår og utvikler seg under spesielle historiske betingelser. Innenfor folkets rekker er demokrati nært forbundet med sentralisme og frihet med disiplin. De er to motsetninger i en enhet, motstridende og samtidig forenet, og vi må ikke ensidig framheve den ene på bekostning av den andre. Innenfor folkets rekker kan vi ikke unnvære frihet, men vi kan heller ikke klare oss uten disiplin. Vi kan ikke unnvære demokrati, men heller ikke sentralisme. Denne enhet av demokrati og sentralisme, av frihet og disiplin utgjør vår demokratiske sentralisme. Under dette systemet nyter folket utstrakt demokrati og frihet, men samtidig må det holde seg innenfor den sosialistiske disiplinens grenser. Alt dette forstår folkets masser svært godt.

Når vi går inn for frihet med ledelse og demokrati under sentralisert rettledning, mener vi ikke på noen måte at det skal anvendes tvangsmidler for å klargjøre ideologiske spørsmål eller spørsmål som omfatter det å skille mellom riktig og feilaktig i folket. Alle forsøk på å avgjøre ideologiske spørsmål om hva som er riktig og hva som er feilaktig ved hjelp av administrative tiltak eller tvangsmidler er ikke bare virkningsløse, men direkte skadelige. Vi kan ikke avskaffe religionen ved påbud eller tvinge folk til ikke å tro. Vi kan ikke tvinge folk til ikke å tro. Vi kan ikke tvinge folk til å oppgi idealismen, mer enn vi kan tvinge dem til å tro på marxismen. Den eneste måten å avgjøre spørsmål av ideologisk karakter eller stridsspørsmål innen folket på, er ved hjelp av den demokratiske metoden, med diskusjon, kritikk, overbevisning og oppdragelse, og ikke ved hjelp av tvang eller undertrykkelse. For at folket skal være i stand til å produsere og studere effektivt og ordne livet sitt på en skikkelig måte, ønsker det at regjeringa deres, og de som leder produksjonen, kultursektoren og undervisningssektoren, skal gi dem klar beskjed om hva som skal gjøres. Alle forstår at den offentlige orden ikke kan opprettholdes uten forordninger fra administrasjonen. Administrative for­ordninger og metoden med overbevisning og fostring utfyller hverandre når det gjelder å løse motsigelser i folket. Selv administrative regler for å opprettholde offentlig ro og orden må selvsagt være ledsaget av overtalelse og

322

fostring, for i mange tilfelle vil ikke regler alene være nok. Denne demokratiske måten å løse motsigelsene i folket på ble i 1942 sammenfattet i formelen »enhet, kritikk, enhet». Hva vil det si? Det betyr at vi går ut fra ønsket om enhet, løser motsigelsene gjennom kritikk eller kamp, og når fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Etter vår erfaring er dette den riktige måten å løse motsigelser i folket på. I 1942 anvendte vi den for å løse motsigelser innenfor det kommunistiske partiet, nemlig motsigelsene mellom dogmatikerne og det store flertallet av medlemmene og mellom dogmatisme og marxisme. »Venstre»-dogmatikerne hadde grepet til metoden med »hen­synsløs kamp og harde slag» i striden innenfor partiet. Denne framgangsmåten var ikke riktig. I vår kritikk av »venstre»-dogmatismen avskaffet vi denne gamle metoden og anvendte en ny, en som gikk ut fra ønsket om enhet, skjelraet mellom riktig og feilaktig gjennom kritikk og kamp og nådde fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Dette var den metoden vi brukte under korrigeringsbevegelsen i 1942. Slik var det oppnådd full enighet i partiet i løpet av noen få år, allerede på den tida da det kinesiske kommunistpartiet holdt sin sjuende nasjonale kongress i 1945, og som følge av det ble seieren sikret for folkets store revolusjon. Det viktigste er å gå ut fra ønsket om enhet. For uten ønsket om enhet vil vi ikke lenger ha kampen under kontroll. Ville ikke det være det samme som »hensynsløs kamp og harde slag»? Og hva slags enhet i partiet ville det bli tilbake? Det var denne erfaringen som ledet oss fram til formelen »enhet, kritikk, enhet». Eller med andre ord, »lær av tidligere feil for å unngå feil i framtida, og helbred sykdommen for å redde pasienten». Vi anvendte denne framgangsmåten også utenfor partiet. Den ble brukt med stort hell i de anti-japanske baseområdene når det gjaldt forholdet mellom ledersjikt og massene, mellom armeen og folket, mellom offiserer og menige, mellom de forskjellige enhetene i armeen og mellom forskjellige grupper av kadrer. Anvendelsen av denne metoden kan for øvrig føres tilbake til ennå tidligere tider i partiets historie. Den er blitt anvendt helt siden våre revolusjonære væpnede styrker og baseområder i sør ble opprettet i 1927, for å ordne opp i forholdet mellom partiet og massene, mellom armeen og folket, mellom offiserer og menige, og andre forhold innen folket. Den eneste forskjellen er at under den anti-japanske krigen ble metoden anvendt mye mer bevisst og målrettet. Og etter frigjøringa av hele landet har vi anvendt denne samme metoden med »enhet, kritikk, enhet» i vårt forhold til de demokratiske partiene og overfor industri- og handelsfolk. Vår oppgave er nå fortsatt å utvide og forbedre ytterligere bruken av denne metoden overalt innenfor folkets rekker. Vi vil at alle våre fabrikker, kooperativer, forretningsforetak, skoler, regjeringskontorer og andre offentlige instanser, kort sagt at alle våre 600 millioner skal anvende den til å løse motsigelser oss imellom.

323

Under vanlige forhold er ikke motsigelsene i folket antagonistiske. Men dersom de ikke blir behandlet skikkelig, eller årvåkenheten vår blir svekket, kan det oppstå antagonisme. I et sosialistisk samfunn er ei slik utvikling vanligvis bare et lokalt og forbigående fenomen. Grunnen er at systemet med menneskers utbytting av andre mennesker er avskaffet og at folkets interesser i bunn og grunn er de samme. De antagonistiske aksjonene som fant sted i ganske stor utstrekning under begivenhetene i Ungarn, var et resultat av både hjemlige -og utenlandske kontra-revolusjonære elementers virksomhet. Dette var både et ganske spesielt og et forbigående fenomen. Det er et eksempel på at reaksjonære innenfor et sosialistisk land, i forbund med imperialistene, forsøker å nå målene for sin sammensvergelse ved å utnytte motsigelsene i folket til å få i stand uro og opptøyer. Denne lærepengen fra begivenhetene i Ungarn har krav på full oppmerksomhet. Mange mennesker later til å mene at spørsmålet om å anvende demokratiske metoder for å løse motsigelser i folket, er noe nytt. Men det er det faktisk ikke. Marxister har alltid hevdet at proletariatets sak helt avhenger av folkets masser og at kommunistene må bruke den demokratiske metoden med overbevisning og fostring når de arbeider blant det arbeidende folket og ikke på noe vilkår gripe til kommandering eller tvang. Det kinesiske kommunist­partiet holder trofast på dette marxist-leninistiske prinsippet. Det har stadig vært vårt syn at under folkets demokratiske diktatur må man anvende to forskjellige metoder, en diktatorisk og en demokratisk, for å løse de to forskjellige slags motsigelser som foreligger — dem mellom oss og fienden og dem innen folket. Denne tanken er blitt forklart gang på gang i vårt partis dokumenter og i taler av ansvarlige partiledere. I min artikkel »Om folkets demokratiske diktatur», skrevet i 1949, sa jeg: »Foreningen av disse to sider, demokrati for folket og diktatur overfor de reaksjonære, utgjør folkets demokratiske diktatur.» Jeg pekte også på at for å løse problem innenfor folkets rekker »er den metoden vi anvender demokratisk, overbevisningens metode, ikke tvangsmetoden». Og igjen da jeg talte til nasjonalkomiteen for folkets politiske rådgivende konferanse, på dens annet møte i juni 1950, sa jeg:

»Folkets demokratiske diktatur anvender to metoder. Overfor fienden— bruker det diktaturets metode, det vil si i så lang tid som det er nødvendig, lar det dem ikke få ta del i politisk virksomhet, og det tvinger dem til å adlyde folkeregjeringas lover og ta del i arbeidet, og gjennom arbeidet forandre seg til nye mennesker. Overfor folket derimot, bruker det ikke tvangsmetoden, men den demokratiske, det vil si at folket nødvendigvis må ta del i politisk virksomhet og ikke bli tvunget til å gjøre ditt eller datt,
324
men bli oppdradd og overbevist etter den demokratiske metoden. Denne oppdragelsen er selvoppdragende, og grunnlaget for å oppdra seg selv er kritikk og selvkritikk.»

Slik har vi ved mange anledninger diskutert anvendelsen av den demokra­tiske metoden for å løse motsigelsene i folket. Videre har vi stort sett anvendt den i arbeidet vårt, og mange kadre og mange andre folk er vel kjent med den i praksis. Hvorfor føler da noen at denne metoden er ny? Fordi kampen mellom oss og fienden, både den indre og den ytre, tidligere var meget akutt, og motsigelsene i selve folket derfor ikke var så iøynefallende som i dag.

Det er ganske mange mennesker som ikke greier å skjelne klart mellom disse to forskjellige slag av motsigelser — dem mellom oss og fienden og dem i folket — og de er tilbøyelig til å blande dem sammen. Det må innrømmes at det undertiden kan være lett å gjøre det. Vi har hatt eksempler på en slik sammenblanding i arbeidet vårt tidligere. Under bekjempelsen av de kontra­revolusjonære ble noen ganger bra folk ved en feiltakelse tatt for å være det motsatte, og slike ting hender også i dag. Vi klarer å begrense mistakene våre fordi det har vært vår politikk å trekke en skarp grense mellom oss og fienden og å rette på feil når og hvor de ble oppdaget.

Den marxistiske filosofien hevder at loven om motsetningenes enhet er en grunnleggende universell lov. Denne loven virker overalt, i naturens verden som i menneskesamfunnet og i tankenes verden. Mellom de to sidene i en motsigelse er det på en og samme tid enhet og kamp, og det er dette som’ tvinger tingene til å bevege seg og forandre seg. Motsigelser finnes overalt, men de skifter i overensstemmelse med de forskjellige tings forskjellige natur. I ethvert fenomen eller enhver ting er motsetningenes enhet betinget, midlertidig og forbigående, og følgelig relativ, mens kampen mellom motsetningene er absolutt. Lenin har gitt en meget klar framstilling av denne loven, og i vårt land har et stigende antall mennesker nådd fram til forståelse av den. Men for mange mennesker er det en ting å godta denne loven, og noe helt annet å anvende den når de undersøker og behandler problemer. Mange våger ikke å erkjenne åpent at det ennå finnes motsigelser i folket i landet vårt, skjønt det nettopp er disse motsigelsene som driver samfunnet vårt framover. Mange vil ikke innse at det fortsatt finnes motsigelser i et sosialistisk samfunn, med det resultat at de blir hemmet og passive når de står overfor sosiale motsigelser. De forstår ikke at et sosialistisk samfunn vil bli mer enhetlig og mer konsolidert gjennom den uopphørlige prosessen som den riktige behandlingen og løsningen av motsigelsene utgjør. Av denne grunn må vi forklare tingene for folket vårt, .og først og fremst for kadrene våre, for å hjelpe dem til å forstå motsigelsene i et sosialistisk samfunn og lære dem å bruke de riktige metodene i behandlingen av disse motsigelsene.

325

Motsigelsene i et sosialistisk samfunn er fundamentalt forskjellige fra dem i de tidligere samfunn, som for eksempel i det kapitalistiske. I det kapitalistiske samfunnet kommer motsigelsene til uttrykk i akutte antagonismer og konflikter, i skarp klassekamp. De kan ikke bli løst av det kapitalistiske system selv, de kan bare bli løst gjennom sosialistisk revolusjon. Omvendt stiller saken seg når det gjelder motsigelser innenfor et sosialistisk samfunn der de ikke er antagonistiske, og der de kan bli løst, den ene etter den andre, av det sosialistiske sytemet selv.

De grunnleggende motsigelser i et sosialistisk samfunn er fremdeles dem mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene og mellom overbygningen og den økonomiske basis. Men de er fundamentalt forskjellige av karakter og har helt andre kjennetegn enn dem som motsigelsene mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene og mellom overbygningen og den økonomiske basis hadde i det gamle samfunnet. Det nåværende samfunnssystemet i vårt land er de foregående langt overlegent. Dersom dette ikke var tilfelle, ville ikke det gamle systemet ha blitt omstyrtet og det nye systemet ville ikke ha blitt opprettet. Når vi sier at de sosialistiske produksjonsforholdene er gunstigere for utviklinga av produktivkreftene enn de gamle produksjonsforholdene, mener vi at de tillater produktivkreftene å utvikle seg med en fart som var uoppnåelig i det gamle samfunnet, slik at produksjonen kan øke jamt og møte folkets tiltakende behov skritt for skritt. Under imperialismens, føydalismens og byråkrat-kapitalismens herredømme utviklet produktivkreftene i det gamle Kina seg svært langsomt. I over femti år før frigjøringa produserte Kina bare noen få titalls tusen tonn stål i året, dersom vi ikke regner med utvinninga i de nordøstlige provinsene. Tar vi dem med, utgjorde topp-produksjonen av stål bare noe over 900 000 tonn i året. I 1949 var den nasjonale stålproduksjonen bare litt over 100 000 tonn. Likevel er det nå, bare sju år etter frigjøringa av landet vårt, oppe i over 4 millioner tonn. I det gamle Kina var det knapt noen maskinindustri å snakke om, for ikke å nevne bil- og flyindustri. Nå har vi alt dette. Da folket styrtet imperialismen, føydalismen og byråkrat-kapitalismen, var det mange som ikke var klar over hvilken vei Kina måtte gå — mot kapitalisme eller mot sosialisme. Kjensgjerningene har nå gitt svaret: Bare sosialismen kan redde Kina. Det sosialistiske systemet har muliggjort ei rask utvikling av produktivkreftene i landet vårt. Dette er en kjensgjerning som selv våre fiender utenfor landet må innrømme. Men det sosialistiske systemet vårt er først blitt opprettet nylig. Det er ennå ikke fullt ut gjennomført og konsolidert. I felles statlig og private bedrifter får fremdeles kapitalistene en fast rente av sin kapitalt og dette betyr at det fremdeles eksisterer utbytting. Når det gjelder eiendomsforholdet, har disse

326

foretakene ennå ingen fullstendig sosialistisk karakter. Når det gjelder jordbruks- og håndverkskooperativene våre, er noen av disse fremdeles bare halvt sosialistiske. Selv når det gjelder de fullt ut sosialistiske kooperativenes eiendomsforhold, gjenstår det å løse visse problemer. Forholdet mellom produksjon og omsetning i overensstemmelse med sosialistiske prinsipper er fremdeles under oppbygging i forskjellige greiner av vår økonomi, og vi søker stadig etter bedre og bedre former. Å finne det riktige forholdet mellom akkumulering og forbruk innen hver av den sosialistiske økonomiens to sektorer — den hvor produksjonsmidlene eies av hele folket og den hvor de eies kollektivt — og også mellom de to sektorene innbyrdes, er et innfløkt problem som det ikke er lett å finne en fornuftig løsning på med en gang. For å oppsummere: Sosialistiske produksjonsforhold er blitt opprettet, og de harmonerer med produktivkreftenes utvikling, men de er ennå langt fra fullkomne, og denne ufullkommenheten står i motsetningsforhold til veksten i produktivkreftene. Bortsett fra at det er harmoni såvel som motsigelse mellom produksjonsforholdene og de voksende produktivkreftene, er det såvel harmoni som motsigelse mellom overbygningen og den økonomiske basis. Overbygningen som består av statssystemet og lovene i folkets demokratiske diktatur, og den sosialistiske ideologi rettledet av marxismen-leninismen, spiller en positiv rolle ved å lette seieren for den sosialistiske omforminga og opprettelsen av en sosialistisk arbeidsordning. Den er tilpasset den sosialistiske, økonomiske basis, det vil si de sosialistiske produksjonsforholdene. Men levninger av borgerlig ideologi, og visse byråkratiske framgangsmåter i statsorganene våre, og svakheter i visse ledd i statsinstitusjonene våre, står i motsetning til den sosialistiske, økonomiske basis. Vi må fortsette å løse alle slike motsigelser i lys av våre spesielle forhold. Selvfølgelig vil det dukke opp nye problemer etter hvert som disse motsigelsene blir løst. Og ytterligere anstrengelser vil kreves for å løse de nye motsigelsene. For eksempel må det foregå en fortløpende tilpasning ved hjelp av statlig planlegging for å løse motsigelser mellom produksjonen og samfunnets behov, som lenge vil fortsette å eksistere.

Hvert år setter landet vårt opp en økonomisk plan for å skape et riktig forhold mellom akkumulering og forbruk og oppnå balanse mellom produksjon og behov: Balanse er bare en forbigående relativ- enhet mellom motsetningene. Ved årets slutt blir den balansen sett under ett, forrykket av motsetningenes kamp. Enheten undergår en forandring, balansen blir ubalanse, enhet blir til mangel på enhet og på ny blir det nødvendig å utarbeide en balanse og en enhet for neste år. I dette ligger vår planøkonomis- overlegenhet. For denne balansen, denne enheten blir til dels satt opp hver måned eller hvert kvartal og delvise justeringer blir nødvendige. Undertiden

327

oppstår det motsigelser og balansen blir forrykket på grunn av at våre subjektive tiltak ikke svarer til den objektive virkeligheten. Det er hva vi kaller å begå feil. Ustanselig dukker det opp motsigelser som ustanselig må løses. Det er den dialektiske loven for tingenes utvikling.

I dag er det slik at massenes storstilte og voldsomme klassekamper som var karakteristiske for de tidligere revolusjonære periodene stort sett er slutt, men klassekampen er på ingen måte helt over. Selv om folkets breie masser har ønsket det nye systemet velkommen, har de ikke ennå vennet seg helt til det. Regjeringas folk har ikke tilstrekkelig erfaring og må gjennomgå videre studier og utforske spesielle politiske problemer. Med andre ord, det trenges tid for at vårt sosialistiske system kan bli bygget opp og konsolidert, for at massene skal venne seg til det nye systemet og for at statsfunksjonærene skal lære og få erfaring. Derfor er det påkrevet at vi nå reiser spørsmålet om å skille motsigelser innen folket ut fra dem mellom oss og fienden, så vel som spørsmålet om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket, slik at vi kan samle folk av alle nasjonaliteter i vårt land til ny kamp, kampen mot naturen for å utvikle vår økonomi og kultur, og hjelpe hele nasjonen til å komme seg forholdsvis greit igjennom denne overgangstida og til å konsolidere vårt nye system og bygge opp vår nye stat.

II. SPØRSMÅLET OM UNDERTRYKKELSE AV KONTRA—REVOLUSJONÆRE

Når det gjelder spørsmålet om å undertrykke kontra-revolusjonære, så er det et spørsmål om kamp mellom oss og fienden. Innen folket er det noen som ser dette spørsmålet i et noe annet lys. To slags personer har her et syn som er forskjellig fra vårt. De som har en »høyreorientert» måte å tenke på, skjelner ikke mellom oss og fienden og regner fienden for å tilhøre oss. De anser nettopp de personene som venner, som de breie masser betrakter som fiender. De »venstreorienterte» forstørrer i den grad motsigelsene mellom oss og fienden at de tar enkelte motsigelser i folket for motsigelser mellom oss og fienden og betrakter folk som kontra-revolusjonære som ikke virkelig er det. Begge disse synsmåtene er feilaktige. Ingen av dem kan føre fram til en riktig behandling av spørsmålet om å undertrykke de kontra-revolusjonære, eller til en riktig vurdering av dette arbeidet. For å lage oss en riktig vurdering av arbeidet vårt for å undertrykke kontra-revolusjonære så la oss se på hvilken virkning begivenhetene i Ungarn hadde i Kina. Etter disse hendingene var det noe uro blant en del av våre intellektuelle, men ikke noe oppstyr. Hvorfor

328

ikke? En av grunnene må sies å være at vi hadde lyktes i å undertrykke de kontra-revolusjonære ganske grundig.

Selvfølgelig skyldes ikke konsolideringa av staten vår først og fremst undertrykkinga av kontra-revolusjonen. Den skyldes først og fremst det faktum at vi har et kommunistparti, en frigjøringsarme og et arbeidende folk som er blitt herdet gjennom tiår i revolusjonær kamp. Partiet vårt og våre væpnede styrker har røtter i massene. De er blitt herdet i en langvarig revolusjonær ild. De har evnen til å kjempe. Vår folkerepublikk ble ikke bygd over natta, men har utviklet seg skritt for skritt ut fra de revolusjonære baseområdene. Noen ledende demokrater har også blitt herdet mer eller mindre og har gått igjennom urolige tider sammen med oss. Noen intellektuelle ble herdet gjennomkampen mot imperialisme og reaksjon. Etter frigjøringa har mange av dem gjennomgått en ideologisk omdanningsprosess som har som mål å sette dem i stand til å skille klart mellom oss og fienden. Dessuten skyldes konsolideringa av staten vår det faktum at våre økonomiske tiltak er tvers igjennom sunne, at folkets utkomme er sikret og stadig bedres, at vår politikk overfor det nasjonale borgerskap og andre klasser er riktig, og så videre. Likevel er utvilsomt vår framgang når det gjelder undertrykkelsen av kontra-revolusjonære en viktig grunn til konsolideringa av staten vår. Av alle disse grunnene er studentene våre med få unntak patriotiske og støtter sosialismen, skjønt mange av dem kommer fra andre familier enn arbeiderklassefamilier. De vaklet ikke under hendingene i Ungarn. Det samme gjelder det nasjonale borgerskapet, for ikke å snakke om de viktigste massene — arbeiderne og bøndene.

Etter frigjøringa kvittet vi oss med mange kontra-revolusjonære. Noen ble henrettet fordi de hadde begått svært alvorlige forbrytelser. Dette var absolutt nødvendig. Det var et krav fra folkets breie masser, og det ble gjort for å befri massene fra årelang undertrykkelse under de kontra-revolusjonære og alle slags lokale tyranner, med andre ord for å frigjøre produktivkreftene. Hadde vi ikke gjort det, ville ikke massene ha vært i stand til å rette ryggen. Men siden 1956 har det foregått en radikal forandring i situasjonen. I landet som helhet betraktet har størsteparten av de kontra-revolusjonære blitt utrensket. Vår hovedoppgave har skiftet fra det å løse produktivkreftene fra -fortidas lenker til å beskytte dem og utvikle dem i samsvar med de nye produksjonsforholda. Fordi noen ikke klarer å forstå at politikken i dag svarer til situasjonen i dag, slik som vår tidligere politikk svarte til den tidligere situasjonen, vil de bruke vår nåværende politikk til å omgjøre avgjørelser i tidligere saker og benekte den store framgangen vi har hatt i undertrykkelsen av kontra-revolusjonen. Dette er aldeles galt, og massene vil ikke tillate det.

329

Framgang har vært det dominerende i vårt arbeid med å undertrykke de kontra-revolusjonære, men det har også forekommet feil. I noen tilfelle var det overgrep og i andre tilfelle var det noen kontra-revolusjonære som unnslapp. Vår politikk er: »Kontra-revolusjonære må undertrykkes hvor de enn finnes, feil må rettes når og hvor de oppdages.» Vår linje i arbeidet med å undertrykke kontra-revolusjonen er masselinja. Selvsagt kan det oppstå feil også i vårt arbeid når vi følger masselinja, men de vil bli færre og lettere å korrigere. Massene vinner erfaring gjennom kamp. Av det som blir gjort riktig lærer de hvordan tingene skal gjøres. Av det som blir gjort galt får de nyttig lærdom om hvordan feil kan unngås.

Overalt hvor det er blitt oppdaget feil under arbeidet med å undertrykke de kontra-revolusjonære, er det blitt tatt skritt, eller det blir tatt skritt, for å korrigere dem. De som ennå ikke er oppdaget vil bli rettet så snart de kommer fram i lyset. Beslutninger om frifinnelser eller rehabilitering bør få den samme publisiteten som de opprinnelige feilaktige avgjørelsene. Jeg foreslår at det lages en omfattende oversikt over arbeidet med å undertrykke de kontra-revolusjonære i år eller neste år, for å oppsummere våre erfaringer og oppmuntre til å forsvare det som er rett og riktig og bekjempe det som er galt.3 Nasjonalt bør denne oversikten tas hånd om av Den nasjonale folkekongressens permanente komite og den tilsvarende instansen innenfor Folkets politiske rådgivende konferanse, og på det lokale plan av folkerådet i kommunene og provinsene og av komiteer under Folkets politiske rådgivende konferanse. I dette tilbakeblikket må vi hjelpe de mange kadre og aktivister som har vært med i dette arbeidet og ikke gi dem noen kalddusj. Vi må ikke ta motet fra dem. Men ikke desto mindre må feil bli rettet når de oppdages. Dette må være innstillinga hos alle offentlige sikkerhetsorganer, anklagemyndigheter og rettsinstanser, fengsler og de institusjoner som har som oppgave å reformere forbryterne gjennom arbeid. Vi håper at overalt hvor det er mulig vil medlemmer av Den nasjonale folkekongressens permanente komite og av Folkets politiske rådgivende konferanse og de folkevalgte ta del i utarbeidelse av en slik oversikt. Det vil være til hjelp under arbeidet med å bedre lovsystemet vårt og i en riktig behandling av kontra-revolusjonære og andre forbrytere. Den nåværende situasjonen når det gjelder de kontra-revolusjonære kan beskrives på følgende måte: Det finnes ennå kontra-revolusjonære, men ikke mange. Men først og fremst, det finnes fremdeles kontra-revolusjonære. Noen sier at det ikke finnes kontra-revolusjonære lenger, at alt er fred og ro og at vi derfor kan legge hodet på puten og sovne inn. Men slik forholder det seg ikke. Faktum er at det ennå finnes kontra-revolusjonære (det vil selvfølgelig ikke si at man finner den overalt og i alle organisasjoner), og vi må fortsette å

330

bekjempe dem. Vi må forstå at skjulte kontra-revolusjonære som er på frifot ikke vil la seg ta sovende, men sikkert vil gripe enhver anledning til å skape uro. USA-imperialistene og Chiang Kai-shek-klikken sender stadig inn hemmelige agenter for å drive undergravningsvirksomhet. Selv etter at alle eksisterende kontra-revolusjonære er blitt utrensket, kan det dukke opp nye. Dersom vi slutter å være på vakt, vil vi bli tatt stygt ved nesen, og vi vil lide alvorlig for det. Kontra-revolusjonære må ryddes ut med fast hånd hvor som helst man finner dem i virksomhet. Men ser en hele landet under ett, kan man trygt si at det ikke er mange kontra-revolusjonære igjen. Det ville være galt å si at det ennå finnes mange kontra-revolusjonære i Kina. Å godta dette synet ville også føre galt avsted.

III. SPØRSMÅLET OM SAMVIRKE I JORDBRUKET

Vi har en jordbruksbefolkning på over 500 millioner, så våre bønders situasjon veier meget tungt når det gjelder utviklinga av økonomien vår og konsolideringa av statsmakten vår. Etter min mening er situasjonen sunn i sitt grunnlag. Organiseringa av landbrukskooperativer er blitt gjennomført med stor framgang, og dette har løst den store motsigelsen i vårt land mellom sosialistisk industrialisering og individuelle bondebruk. Fordi omdannelsen til kooperativer i landbruket gikk så fort, var det noen som ble bekymret og lurte på om det ikke ville komme tilbakeslag. Det var også noe som gikk galt, men heldigvis ikke noe alvorlig, og stort sett er hele bevegelsen sunn. Bøndene arbeider med god vilje, og trass i de verste oversvømmelser, tørker og tyfoner greide de i fjor å øke kornavlingene. Men nå er det noen som lager sin egen lille tyfon, de brummer om at landbrukskooperativene ikke duger, at de ikke er noe bedre enn enkeltbruk. Er landbrukskooperativene enkeltbrukene overlegne, eller er de det ikke? Blant de dokumentene som er delt ut til dette møtet er det ett om Wang Kuo-fang-kooperativet i Tsun-Hua-distriktet i provinsen Hopei, som jeg vil anbefale dere å lese. Dette kooperativet ligger i et bakket lende og var tidligere meget fattig. I mange år var det avhengig av korntilskudd fra regjeringa. Da kooperativet ble opprettet i 1953, kalte folk det »fattigkooperativet». Men det er blitt mer velstående år for år, og nå, etter fire års hardt strev, har de fleste husholdninger der lager av korn. Det dette kooperativet har greid, skulle andre kooperativer også kunne gjøre under normale forhold i løet av samme tid eller litt lengre. Det er altså ingen grunn til å si at det er noe galt med landbrukskooperativer.

331

Det er også klart at det kreves hard kamp for å bygge opp et slikt kooperativ. Nye ting har alltid vansker og tilbakeslag å stri med i begynnelsen. Det er barnesykdommer. Det er ren fantasi å tro at sosialismens sak er enkel som fot i hose, uten vansker og tilbakeslag, eller at den ikke krever veldige antrengelser. Hvem er det så som aktivt støtter samvirkebevegelsen på landet? Det er det overveldende flertallet av fattige og lavere middelstore bønder som utgjør mer enn 70 % av landbefolkningen. De fleste av de resterende 30 % er også fulle av håp når det gjelder kooperativene. Det er bare et ganske lite mindretall som virkelig er misnøyde. Fordi de ikke har analysert situasjonen riktig, er det ganske mange som dømmer ut fra de enkelte tilfellene uten å sette dem inn i sin sammenheng og bedømme framgang og tilbakeslag under denne synsvinkelen og uten å peke på årsakene til manglene. Slik blir det blåst opp til en liten tyfon av enkelte som hevder at kooperativene ikke er overlegne. Hvor lang tid vil det ta å konsolidere kooperativene eller få slutt på dette snakket om at de ikke er overlegne? Skal en dømme ut fra erfaringer om mange kooperativers framvekst, vil det formodentlig ta fem år eller litt lenger. Ettersom de fleste av våre kooperativer bare er litt over ett år gamle, ville det være urimelig å forlange for mye av dem. Etter mitt syn ville det være godt gjort om kooperativene kan bli konsolidert i løpet av den andre femårsplanen etter å ha blitt opprettet i løpet av den første. Kooperativene er nå i ferd med gradvis å konsolideres. En del motsigelser står det igjen å løse, så som motsigelsene mellom staten og kooperativene og dem som forekommer mellom og innenfor kooperativene selv.

Vi må vie produksjons- og distribusjonsproblemene konstant oppmerksomhet som midler til å løse disse motsigelsene. La oss ta produksjonsspørsmålet. Kooperativenes økonomi må tas med i statens felles økonomiske planlegging, men de må samtidig få beholde en viss manøvrerings­og handlefrihet som ikke er uforenlig med statens allmenne plan eller med dens politikk i sin alminnelighet, dens lover og reguleringer. Samtidig må hvert hushold innenfor kooperativene rette seg etter fellesplanen for det kooperativet eller det produksjonslaget det tilhører, bortsett fra de egne planene det måtte finne passende å sette opp når det gjelder jord som er blitt tildelt for privat bruk og andre økonomiske foretak som er overlatt til privat drift. Hva angår spørsmålet om fordeling av inntektene, må vi regne med både statens, kollektivenes og de enkelte individers interesser. Vi må finne en riktig måte å behandle det tresidige forholdet på mellom statens jordskatt, kooperativenes opplegging av fond og bøndenes personlige inntekter, og hele tida passe på å foreta nyjusteringer for å løse eventuelle motsigelser dem

332

imellom. Akkumulering er viktig både for staten og for kooperativene, men den må ikke overdrives på noen av sidene. Vi bør gjøre alt som står i vår makt for å sette bøndene i stand til å øke sine personlige inntekter fra år til år, i normale tider ved hjelp av produksjonsøking.

Mange sier at bondens tilværelse er hard. Er dette riktig? På en måte er det det. Det vil si, fordi imperialistene og deres agenter undertrykte og utbyttet oss i over hundre år, er landet vårt et utarmet land, og levestandarden, ikke bare for våre bonder, men også for våre arbeidere og intellektuelle, er ennå lav. Vi trenger flere titall år med intenst arbeid for å heve levestandarden for hele folket skritt for skritt. For så vidt er »hard» det riktige uttrykket. Men på en annen måte er det ikke riktig. Vi tenker da på den påstanden at i løpet av de sju åra som er gått etter frigjøringa, har arbeiderne fått det bedre, men ikke bøndene. Men med meget få unntak har også bøndene fått det en del bedre. Etter frigjøringa er bøndene kvitt godseiernes utbytting og produksjonen har økt fra år til år. Ta for eksempel kornavlingene. 1 1949 var hele landets produksjon bare noe over 105 millioner tonn. I 1956 var den steget til noe over 180 millioner, en økning på nesten 75 millioner. Statens skatt på jordbruket er ikke hey, den beløper seg til bare noe over 15 millioner tonn i året. Det kvantum korn som staten kjøper av bøndene til standard priser er bare noe over 25 millioner tonn. Disse to postene til sammen blir over 40 millioner tonn. Videre blir over halvparten av dette kornet solgt tilbake til landsbyene og nærliggende byer. Det er åpenbart at ingen kan si at det ikke har skjedd en forbedring i bøndenes stilling. Vi forbereder oss på å stabilisere hele den årlige mengde korn som den totale kornskatten og det korn som blir innkjøpt av staten utgjør, på et nivå av omtrent 30 millioner tonn i løpet av de nærmeste få år, for å bidra til landets utvikling og kooperativenes konsolidering. På denne måten vil det lille antallet husholdninger som en ennå finner utover landsbygda og som har underskudd på korn, få nok, og alle bondehusholdninger, unntatt dem som dyrker avlinger for industrien, ha korn i reserve eller i det minste være selvhjulpne. Det vil ikke lenger finnes fattige bønder, og levestandarden for hele bondebefolkningen vil nå opp til, eller overgå de mellomstore bøndenes nivå. Det er ikke riktig bare å sammenlikne en bondes gjennomsnittlige årsinntekt med en arbeiders og dra den slutning at den ene er for lav og den andre for høy. Arbeidernes produktivitet er mye høyere enn bøndenes, mens de sistnevntes levekostnader er mye lavere enn arbeidernes i byene, så arbeiderne kan ikke sies å ha blitt favorisert av staten. Men lønnen til noen få arbeidere og noen funksjonærer er litt for høy, og bøndene gjør rett i å være misnøyde med dette. Derfor er det nødvendig å foreta visse omjusteringer overensstemmende med de foreliggende omstendigheter.

333

IV. SPØRSMÅLET OM FOLK I INDUSTRIEN OG HANDELEN

Under omforminga av samfunnet vårt ble i 1956 private industri- og handelsforetak omgjort til foretak eid i fellesskap av staten og private, ved siden av at det ble organisert kooperativer i landbruk og håndverk. At dette gikk så fort og glatt hang nøye sammen med vår behandling av motsigelsen mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet som en motsigelse i folket. Har denne klassemotsigelsen blitt fullstendig løst? Nei, ikke ennå. Det vil ennå kreve atskillig tid. Men det er dem som sier at kapitalistene er så omformet at de nå ikke er noe særlig forskjellige fra arbeiderne og at ytterligere omforming ikke er nødvendig. Andre går så langt som å si at kapitalistene nå er litt bedre enn arbeiderne. Andre igjen spør om ikke også arbeiderklassen skal omformes, dersom omforming er så nødvendig. Er disse synsmåtene riktige? Selvfølgelig ikke.

Under oppbygginga av det sosialistiske samfunnet trenger alle å omformes, utbytterne og også det arbeidende folket. Hvem sier at arbeiderne ikke trenger omforming? Selvfølgelig er omforminga av utbytterne kvalitativt forskjellig fra det arbeidende folkets omforming, og de to må ikke forveksles. Arbeiderklassen omformer hele samfunnet under klassekampen og i kampen mot naturen, og omformer samtidig seg selv. Den må ustanselig lære under sitt arbeid og skritt for skritt overvinne sine mangler og aldri holde opp med det. Ta oss som er til stede her som eksempel. Mange av oss gjør framskritt hvert år. For mitt eget vedkommende er det slik at jeg hadde alle slags umarxistiske ideer før, og det var først senere at jeg tilegnet meg marxismen. Jeg lærte litt marxisme fra bøker og foretok ei begynnende omforming av ideene mine. Men det var hovedsakelig ved å ta del i klassekampen opp gjennom åra at jeg ble omformet. Og jeg må fortsette å lære dersom jeg skal gjøre videre framskritt, ellers vil jeg bli hengende etter. Kan kapitalistene være så bra at de ikke lenger trenger omforming?

Det er noen som hevder at det kinesiske borgerskapet ikke lenger har en tosidig karakter, men bare en ensidig. Er det sant? Nei. Selv om medlemmer av borgerskapet er blitt ansatt i ledelsen av bedrifter som eies i fellesskap av staten og private og er i ferd med å bli omformet fra utbyttere til arbeidende mennesker som lever av sitt eget arbeid, så får de fremdeles en viss rente av sin kapital i fellesbedriftene, det vil si, de har ennå ikke løsrevet seg fra selve roten til utbytting. Mellom dem og arbeiderklassen er det ennå en betraktelig avstand i ideologi, følelser og livsvaner. Hvordan er det da mulig å si at de ikke lenger har en tosidig karakter? Selv når de ikke lenger får utbetalt sine faste renter av kapitalen og merkelappen »borgerlig» er fjernet, vil de fremdeles

334

trenge ideologisk omforming for en tid. Dersom borgerskapet ikke lenger hadde en tosidig karkter, slik noen hevder, da ville ikke kapitalistene lenger ha den oppgaven å studere og omforme seg.

Det må sies at denne synsmåten ikke stemmer verken med den aktuelle situasjonen blant våre industri- og handelsfolk eller med det de fleste av dem ønsker. I løpet av de siste par åra har de fleste av dem vært villige til å lære og har gjort tydelig framskritt. Deres fullstendige omforming kan bare oppnåes gjennom deres eget arbeid. De bør arbeide sammen med personalet og arbeiderne i bedriftene og betrakte bedriftene som de viktigste plassene der de kan omformes. Men det er også viktig for dem å forandre noen av sine gamle synspunkter gjennom studier. Dette bør skje på frivillig basis. Når de vender tilbake til bedriftene etter å ha tatt del i studiegrupper i noen uker, finner mange industri- og handelsfolk at de har et mer felles språk med arbeiderne og representantene for statsaksjekapitalen i bedriften, så det er lettere å arbeide sammen. De vet av personlig erfaring at de har godt av å lære og omforme seg. Det synspunktet at lesning og omforming ikke skulle være nødvendig, gir ikke uttrykk for flertallets mening blant industri- og handelsfolk, men bare for et lite mindretalls syn.

V. SPØRSMÅLET OM DE INTELLEKTUELLE

Motsigelsene innenfor folket i landet vårt kommer også til uttrykk blant de intellektuelle. De mange millioner intellektuelle som arbeidet for det gamle samfunnet skal nå tjene det nye, og spørsmålet er nå hvordan de kan tilpasse seg det nye samfunnets behov og hvordan vi kan hjelpe dem til å gjøre det. Dette er også en motsigelse innen folket.

De fleste av våre intellektuelle har gjort bemerkelsesverdige framskritt i løpet av de siste sju åra. De har uttalt seg til fordel for det sosialistiske systemet. Mange driver flittig med å studere marxismen og noen er blitt kommunister. Disse siste, skjønt de ennå er få, blir stadig flere. Selvsagt er det ennå noen intellektuelle som er skeptiske når det gjelder sosialismen eller de bifaller den ikke, men de er enminoritet. Kina trenger hjelp fra så mange intellektuelle som mulig i den veldige oppgaven å bygge sosialismen. Vi må ha tillit til de intellektuelle som virkelig er villige til å tjene sosialismens sak, og vi må radikalt forandre vår holdning overfor dem til det bedre og hjelpe dem til å løse de problemene som krever en løsning, slik at de kan få utfolde sine evner og muligheter fullt ut. Mange av våre kamerater er ikke flinke til å omgås intellektuelle. De er altfor

335

ubehøvlet i sin holdning til dem, har ingen respekt for arbeidet deres og blander seg inn i en del vitenskapelige og kulturelle arbeider der deres innblanding er uberettiget. Vi må bli kvitt slike unoter.

Stort sett har våre intellektuelle gjort framskrit, men de må ikke slå seg til ro med det. De må fortsette å omforme seg, gradvis avlegge sin borgerlige verdensanskuelse og ta den proletariske, kommunistiske, slik at de helt kan tilpasse seg det nye samfunnets behov og stå sammen med arbeiderne og bøndene. Denne forandringen i verdensanskuelse er grunnleggende, og hittil kan det ikke sies at flesteparten har gjennomført den. Vi håper at de fortsatt vil gjøre framgang og at de, i løpet av sitt arbeid og sine studier gradvis vil nå fram til en kommunistisk verdensanskuelse, få et bedre grep om marxismen-leninismen og bli ett med arbeiderne og bøndene. Vi håper at de ikke vil stanse på halvveien eller enda verre, gli bakover, for det vil ikke være noen framtid for dem hvis de gjør det. Siden samfunnssystemet i landet vårt er blitt forandret og det økonomiske grunnlaget for den borgerlige ideologien i alt vesentlig tilintetgjort, er det ikke bare nødvendig for mange av våre intellektuelle å forandre sin verdensanskuelse, de har også muligheten til å gjøre det. Men en gjennomgripende forandring av ens verdensanskuelse tar meget lang tid, og vi må arbeide tålmodig og ikke bli heftige. I virkeligheten vil det alltid finnes noen som ideologisk er uvillige til å godta marxismen-leninismen og kommunismen. Vi må ikke være altfor kravstore i våre forventninger til dem. Så lenge de retter seg etter statens forordninger og er engasjert i lovlig virksomhet, må vi gi dem anledning til å utføre et passende arbeid.

I det siste har den ideologiske og politiske virksomheten blant studenter og intellektuelle avtatt noe og usunne tendenser er kommet til syne. Det later til at noen mener det ikke lenger er nødvendig å beskjeftige seg med politikk eller med fedrelandets framtid og menneskehetens idealer. Det ser ut til at marxismen som engang var høyeste mote, ikke lenger er så moderne. For å bekjempe disse tendensene må vi styrke vår ideologiske og politiske virksomhet. Både studenter og intellektuelle må arbeide hardt. Ved siden av å studere sine spesielle fag, må de gjøre framskritt både ideologisk og politisk, hvilket vil si at de må studere marxismen-leninismen, aktuelle begivenheter og politikk:- Ikke å ha en riktig politisk oppfatning er som ikke å ha en sjel. Den ideologiske omforminga som ble gjennomført tidligere var nødvendig, og den har gitt resultater. Men den foregikk på en noe tøff om enn effektiv måte, og noen menneskers følelser ble krenket. Det var ikke bra. Vi må unngå slikt i framtida. Alle etater og organisasjoner må ta på seg ansvaret i det ideologiske og politiske arbeidet. Det gjelder det kommunistiske partiet, ungdomsforbundet, regjeringsdepartementene som har med dette å gjøre, og

336

spesielt gjelder det dem som sitter i ledelsen for undervisnings- og oppdragelsesinstitusjoner og lærere. Vår politikk når det gjelder utdannelse og oppdragelse må sette enhver som får en utdannelse i stand til å utvikle seg moralsk, intellektuelt og fysisk, og bli en arbeider som både har sosialistisk bevissthet og kultur. Vi skal gjøre den tanken kjent og kjær at vårt land skal bygges med arbeidsomhet og nøysomhet. Vi må hjelpe alle våre unge til å forstå at landet vårt fremdeles er et meget fattig land, at vi ikke kan forandre denne situasjonen radikalt på kort tid, at bare gjennom felles anstrengelser fra den yngre generasjonens og hele folkets side, bare med deres egne henders arbeid kan Kina bli sterkt og velstående i løpet av noen tiår. Gjennomføringa av vårt sosialistiske system har åpnet veien til framtidas idealsamfunn, men å gjøre dette idealet til virkelighet krever hardt arbeid. Noen av våre unge mener visst at alt burde være perfekt så snart et sosialistisk samfunn er opprettet og at de burde kunne føre et ferdiglagd lykkelig liv uten å arbeide for det. Det er urealistisk.

VI. SPØRSMÅLET OM DE NASJONALE MINORITETENE

De nasjonale minoritetene i vårt land utgjør over 30 millioner mennesker. Skjønt de bare utgjør 6 % av hele befolkningen, bor de innenfor utstrakte områder som i alt omfatter 50 til 60 % av Kinas totale område. Det er ubetinget nødvendig å skape gode forhold mellom Han-folket og de nasjonale minoritetene. Nøkkelen til dette spørsmålet ligger i å overvinne Han-folkets sjåvinisme. Samtidig må man sørge for å overvinne lokal nasjonalisme overalt hvor den finnes hos de nasjonale minoritetene. Både Han-sjåvinisme og lokal nasjonalisme er skadelig for enheten mellom nasjonalitetene. De representerer en spesiell motsigelse innenfor folket som må overvinnes. Vi har allerede utrettet en del på dette området. I de fleste landområdene der det bor nasjonale minoriteter er det blitt en stor forbedring i forholdet mellom nasjonalitetene, men mange problemer står igjen å løse: I noen områder finnes ennå både Han-sjåvinisme og lok al nasjonalisme i utpreget grad, og det krever vår fulle oppmerksomhet. Som et resultat av anstrengelser som folk av alle nasjonaliteter har gjort i de seinere år, har demokratiske reformer og sosialistiske omforminger stort sett blitt fullført i de fleste nasjonale minoritetenes områder. Demokratiske reformer er ennå ikke gjennomført i Tibet fordi forholdene ennå ikke er modne for det. Ifølge den syttenpunkts avtalen som er oppnådd mellom Folkets Sentralregjering og Tibets lokale regjering, skal samfunnssystemet reformeres, men tida for det kan bare bli

337

fastsatt av den store majoriteten av folket i Tibet og deres ledende offentlige personer når de anser det for gjennomførlig, og vi må ikke være utålmodige. Det er nå blitt bestemt å ikke gå til demokratiske reformer i Tibet i løpet av den annen femårsplans periode. Om de vil bli satt i verk i løpet av den tredje femårsplan, kan bare avgjøres ved å ta hensyn til den situasjonen sm foreligger da.

VII. ALTOMFATTENDE PLANLEGGING OG HØVELIGE TILTAK

Med altomfattende planlegging mener vi planlegging som tar hensyn til alle våre 600 millioner menneskers interesser. Når vi setter opp planer, behandler saker eller tenker over problemer, må vi gå ut fra det faktum at Kina har en befolkning på 600 millioner mennesker, og vi må aldri glemme det. Hvorfor legger vi vekt på dette? Er det mulig at det finnes noen som ennå ikke er oppmerksom på at vi har en befolkning på 600 millioner? Jo da, alle vet det, men når det kommer til stykket er det noen som glemmer det helt og handler som om de mente at jo færre mennesker, jo mindre krets, jo bedre. De som har denne »lille krets»-mentaliteten går imot den tanken å sette alle positive faktorer i sving, å komme overens med alle det går an å komme overens med, og å gjøre alt som er mulig for å vende negative faktorer om til positive, for å tjene den store saken å bygge et sosialistisk samfunn. Jeg håper disse menneskene vil få et videre syn og virkelig erkjenne at vi har en befolkning på 600 millioner, at dette er et objektivt faktum og at det er et gode. Vår store befolkning er et gode, men det medfører naturligvis også vansker. Oppbygginga har stor framgang på alle fronter og med gode resultater også, men i den nåværende overgangsperioden med store sosiale forandringer finnes det fremdeles mange vanskelige problemer. Framgang og samtidig vansker — dette er en motsigelse. Men motsigelser må ikke bare løses, de kan avgjort også løses. Vårt ledende prinsipp er altomfattende planlegging og høvelige tiltak. Hvilket problem det enn gjelder – om det gjelder mat, naturkatastrofer, sysselsetting, opplæring, de intellektuelle, en felles front av alle patriotiske krefter, de nasjonale minoriteter, hva det enn er — så må vi alltid starte fra utgangspunktet altomfattende planlegging som. tar hele folket i betraktning og iverksette høvelige tiltak etter rådslagning med alle dem det gjelder, i lys av de særegne mulighetene som foreligger til den tida og på det stedet. Vi må ikke på noe vilkår klage over at det er så mange mennesker, at de er tilbakestående, at forholdene er vanskelige og at mange ting er innfløkte og så{ la problemene ligge. Betyr dette at bare regjeringa skal ta seg av alt og

338

alle? Selvsagt ikke. I mange tilfelle kan problemene straks bli overlatt til offentlige organisasjoner eller til massene — begge er fullt ut i stand til å tenke ut mange gode måter å behandle disse tingene på. Dette faller også innenfor rammen for prinsippet om altomfattende planlegging og høvelige tiltak. Vi må overalt rettlede organisasjonene og massene i så henseende.

VIII. OM Å »LA HUNDRE BLOMSTER BLOMSTRE OG HUNDRE TANKERETNINGER KAPPES» OG OM »LANGSIKTIG SAMEKSISTENS OG GJENSIDIG RETTLEDNING»

»La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger kappes» og »langsiktig sameksistens og gjensidig rettledning» — hvordan kom disse slagordene til å bli lansert? De ble lansert ut fra Kinas særegne forhold, på grunnlag av den erkjennelsen at forskjellige slags motsigelser fremdeles eksisterer i et sosialistisk samfunn, og som svar på landets trengende behov for å påskynde sin økonomiske og kulturelle utvikling. Å la hundre blomster blomstre og hundrevis av tankeretninger kappes er en politikk som tar sikte på å fremme kunsten og vitenskapens vekst og en blomstrende sosialistisk kultur i landet våxt. Forskjellige former og stilarter i kunsten skal kunne utvikle seg fritt og forskjellige skoler innen vitenskapen skal fritt kunne kappes. Vi mener det er skadelig for kunstens og vitenskapens vekst dersom administrative tiltak blir anvendt for å sette igjennom en spesiell stil i kunsten eller en spesiell tankeretning og å fordømme en annen. Spørsmål om riktig og galt i kunst og vitenskap bør avgjøres gjennom frie diskusjoner innenfor de kunstneriske og vitenskapelige kretsene og gjennom praktisk arbeid på disse områder. De må ikke avgjøres på en summarisk måte. En prøvetid er ofte nødvendig for å avgjøre om noe er riktig eller galt. Opp igjennom historien har det ofte hendt at nye og riktige ting til å begynne med ikke har vunnet anerkjennelse hos flertallet i folket og har måttet utvikle seg ad omveier og i kamp. Ofte har riktige og gode ting blitt sett på ikke som velluktende blomster, men som giftig ugras. Kopernikus’ teori om solsystemet og Darwins teori om utviklinga ble en gang avvist som feilaktige og måtte vinne fram gjennom forbitret motstand. Kinas historie byr på mange liknende eksempler. I et sosialistisk samfunn er betingelsene for det nyes framvekst radikalt forskjellig fra og langt bedre enn betingelsene i det gamle samfunnet. Likevel hender det ofte at nye lovende krefter blir holdt tilbake og fornuftige forslag hindret. Dessuten kan framveksten av nye ting, bortsett fra bevisst undertrykkelse, ganske enkelt bli hindret av manglende klarsyn. Derfor er det

339

nødvendig å være forsiktig i spørsmål om hva som er riktig og galt i kunst og vitenskap, oppmuntre til fri diskusjon og å unngå forhastede konklusjoner. Vi tror at en slik holdning kan hjelpe til å sikre en relativt lett utvikling av kunst og vitenskap. Marxismen har også utviklet seg gjennom kamp. Til å begynne med var marxismen gjenstand for allslags angrep, og den ble betraktet som et giftig ugras. Den blir fremdeles angrepet og blir ennå sett på som et giftig ugras i mange deler av verden. I de sosialistiske landa er stillinga en annen. Men ikke-marxistiske og dessuten anti-marxistiske ideologier finnes også i de landene. Selv om en sosialistisk omforming i det vesentlige er gjennomført i Kina når det "gjelder eiendomsforholdene, og selv om de omfattende og voldsomme klassekampene som var karakteristiske for de tidligere revolusjonære periodene stort sett er forbi, finnes det ennå rester av de beseirede jordeier- og kompradorklasser, det finnes fremdeles et borgerskap og omforminga av småborgerskapet har bare så vidt begynt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, klassekampen mellom de forskjellige politiske kreftene og klassekampen på det ideologiske området mellom proletariatet og borgerskapet vil fortsatt være lang og innviklet og vil til tider bli meget akutt. Proletariatet søker å forandre verden i overensstemmelse med sitt syn og det samme gjør borgerskapet. For så vidt er spørsmålet om hvilken retning som vil vinne ennå ikke helt avgjort, sosialismen eller kapitalismen. Marxistene er ennå en minoritet i hele folket så vel som blant de intellektuelle. Derfor må marxismen fremdeles utvikle seg gjennom kamp. Marxismen kan bare utvikles gjennom kamp, og det gjelder ikke bare fortid og nåtid, det gjelder nødvendigvis også framtida. Det som er riktig utvikler seg alltid i kamp med det som er galt. Det sanne, det gode og det vakre eksisterer som motsetning til det feilaktige, det onde og det stygge og vokser i kamp med det. Så snart noe som er galt blir forkastet og en bestemt sannhet godtatt av menneskene, begynner nye sannheter sin kamp med nye feiltakelser. Slike kamper vil aldri opphøre. Det er loven for sannhetens utvikling og da nødvendigvis også for marxismen. Det vil ta temmelig lang tid før utgangen på den ideologiske kampen mellom sosialisme og kapitalisme i vårt land vil være avgjort. Grunnen er at innflytelsen fra de borgerlige og de intellektuelle som kommer fra det gamle samfunnet vil holde seg i lang tid framover i vårt samfunn, og det vil også deres klasseideologi. Dersom dette ikke blir tilstrekkelig forstått, eller ikke forstått i det hele tatt, vil de alvorligste feil bli begått, og nødvendigheten av å føre kam på det ideologiske området vil bli oversett. Ideologisk kamp er ikke som andre former for kamp. Den eneste brukbare metoden i denne kampen er en grundig resonnerende metode og ikke grov tvang. I dag befinner

340

sosialismen seg i en fordelaktig stilling i den ideologiske kampen. Statsmakten er hovedsakelig i hendene på det arbeidende folket ledet av proletariatet. Det kommunistiske partiet er sterkt og dets anseelse høy. Skjønt det forekommer feil og mangler i arbeidet vårt, kan ethvert ærlig menneske se at vi er lojale mot folket, at vi både er bestemt på og i stand til å bygge opp fedrelandet vårt sammen med dem, og at vi allerede har hatt stor framgang og vil nå enda bedre resultater. Det store flertall av borgerskapet og de intellektuelle som kommer fra det gamle samfunnet er patrioter og villige til å tjene sitt blomstrende, sosialistiske fedreland. De vet at de vil være hjelpeløse og ikke ha noen lys framtid, dersom de vender seg bort fra sosialismens sak og fra det arbeidende folket ledet av det kommunistiske partiet. Siden marxismen er godtatt som den ledende ideologi av flertallet av folket i vårt land, kan noen kanskje spørre om det går an å kritisere den. Selvfølgelig går det an. Marxismen er en vitenskapelig sannhet og frykter ingen kritikk. Dersom den gjorde det, og dersom den kunne omstyrtes gjennom kritikk, ville den være uten verdi. Er det ikke et faktum at idealistene kritiserer marxismen hver evige dag og på alle måter? Og alle de som har borgerlige og småborgerlige ideer og som ikke ønsker å skifte mening, kritiserer ikke de også marxismen på alle måter? Marxister bør ikke være redde for kritikk fra noe hold. Tvert imot, de trenger å herdes og utvikles og vinne nye posisjoner stikk imot all kritikk og i kampens storm og hete. Å bekjempe gale ideer er som å bli vaksinert — man utvikler større immunitet mot sykdom som resultat av vaksineringa. Planter som dyrkes i drivhus kan en ikke vente skal bli robuste. Å gjennomføre politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger kappes vil ikke svekke, men styrke marxismens ledende stilling på det ideologiske området. Hvilken holdning skal vi ta overfor ikke-marxistiske ideer? For så vidt det gjelder umiskjennelige kontra-revolusjonære og sabotører av sosialismens sak, er det greit, vi tar rett og slett fra dem ytringsfriheten. Men når det gjelder feilaktige ideer innen folkets rekker, er det en helt annen sak. Vil det nytte å bannlyse slike ideer og ikke la dem komme til uttrykk? Absolutt ikke. Det er ikke bare nytteløst, men meget skadelig å anvende summariske metoder i behandlingen av ideologiske spørsmål i folket, spørsmål som har med menneskenes åndelige liv å gjøre. Man kan forby folk å gi uttrykk for gale ideer, men ideene, tankene vil være der like fullt. På den annen side, dersom riktige ideer blir pleiet i et drivhus uten å bli utsatt for elementenes rasing eller uten å bli gjort immune mot sykdom, så vil de ikke vinne seier over feilaktige ideer. Det er derfor bare gjennom diskusjon, kritikk og resonnering

341

at vi virkelig kan fremme riktige tanker og ideer og overvinne gale, og virkelig løse problemer.

Borgerskapet og småborgerskapet vil uunngåelig gi uttrykk for sine egne ideologier. De vil uunngåelig like hardnakket hevde sine politiske og ideologiske meninger i alle spørsmål. Noe annet er ikke å vente, og vi må ikke gripe til undertrykkelse eller hindre dem i å uttrykke seg, men gi dem liv og samtidig argumentere med dem og rette høvelig kritikk mot dem. Det er utvilsomt nødvendig å kritisere gale ideer av enhver art. Det ville opplagt ikke være tilskuer mens gale ideer spres uhindret, og la dem råde grunnen alene. Feil må kritiseres og giftig ugras bekjempes overalt hvor det dukker opp. Men kritikken må ikke være dogmatisk og metoden som anvendes må ikke være metafysisk, vi må tvert imot legge an på å bruke den dialektiske metoden. Det som trengs er en vitenskapelig analyse og overbevisende argumenter. Dogmatisk kritikk avgjør ingenting. Vi er imot giftig ugras av alle slag, men vi må omhyggelig holde ut fra hverandre det som virkelig er giftig ugras og det som i virkeligheten er en velluktende blomst. Sammen med folkets masser må vi lære å holde de to omhyggelig ut fra hverandre og anvende riktige metoder i bekjempelsen av ugraset.

Samtidig som vi kritiserer dogmatismen må vi være oppmerksomme på nødvendigheten av å kritisere revisjonismen. Revisjonismen, eller høyre­opportunismen, er en borgerlig tankeretning som er enda farligere enn dogmatismen. Revisjonstene, høyre-opportunistene, fører alltid marxismen i munnen, de angriper også »dogmatismen». Men i virkeligheten er det essensen i marxismen de angriper. De bekjemper eller fordreier materialismen og dialektikken, bekjemper eller prøver å svekke folkets demokratiske diktatur og det kommunistiske partiets ledende rolle, og bekjemper eller prøver å svekke den sosialistiske omforminga og den sosialistiske oppbygginga. Etter at den sosialistiske revolusjonen har vunnet en avgjørende seier i landet vårt, er det fremdeles en del mennesker som forgjeves håper å kunne gjenopprette det kapitalistiske systemet og bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske. Og revisjonistene er deres høyre hånd i denne kampen.

Ved første blikk kan det se ut som slagordene — la hundre blomster blomstre og la hundre tankeretninger kappes — ikke har noen klassekarakter. Proletariatet kan anvende dem fil sin fordel og det kan også borgerskapet og andre folk. Men forskjellige klasser, lag og sosiale grupper har hvert sitt syn på hva som er velluktende blomster og hva som er giftig ugras. Hva er det da som fra de breie massers synspunkt må være kriteriet i dag for å skille mellom velluktende blomster og giftig ugras? Hvordan skal — i vårt folks politiske liv — riktig og galt bli skilt fra hverandre i ord og gjerning? På grunnlag av prinsippene i statsordningen, det overveldende flertallet av vårt folks vilje og

342

den felles politiske holdningen som er blitt bekjentgjort ved forskjellige anledninger av våre politiske partier og grupper, mener vi at kriteriene stort sett må bli følgende:

1. Ord og handlinger skal bidra til å forene, ikke til å atskille, folkene som tilhører våre forskjellige nasjonaliteter.
2. De skal være til beste og ikke til skade for den sosialistiske omforminga og den sosialistiske oppbygginga.
3. De skal bidra til å konsolidere og ikke underminere og svekke folkets demokratiske diktatur.
4. De skal bidra til å konsolidere og ikke underminere og svekke den demokratiske sentralismen.
5. De skal bidra til å styrke og ikke avvise eller svekke det kommunis­tiske partiets ledelse.
6. De skal være til det beste og ikke til skade for den internasjonale sosialistiske enheten og enheten mellom alle fredselskende mennesker i verden.

Av disse seks kriteriene er de viktigste den sosialistiske vei og partiets ledelse. Disse kriteriene er framsatt ikke for å hindre, men for å fremme den frie diskusjonen av de forskjellige spørsmål i folket. De som ikke er enige i disse kriteriene kan likevel legge fram sitt eget syn og forsvare sin sak. Men siden flertallet av folket har klare kriterier å gå etter, så kan kritikk og selvkritikk bli fremmet etter rene linjer og kriteriene kan bli anvendt på folks ord og gjerninger for å.avgjøre om de har rett eller urett, om de er velluktende blomster eller giftig ugras. Dette er politiske kriterier. Skal man dømme om gyldigheten av vitenskapelige teorier eller fastslå det estetiske verd av kunstverker, trenger man naturligvis ytterligere tilsvarende kriterier. Men disse seks politiske kriteriene kan anvendes på all virksomhet innenfor kunst og vitenskap. Kan det i et sosialistisk land på noen måte finnes noen nyttig vitenskap eller kunstnerisk virksomhet som går imot disse politiske krite­riene?

De synspunktene som er framlagt ovenfor er basert på Kinas særegne historiske vilkår. Disse er forskjellige i de forskjellige sosialistiske landa og i de forskjellige kommunistpartier. Derfor hevder vi ikke at andre land og partier skal eller må følge Kinas vei.

Slagordet »langvarig sameksistens og gjensidig rettledning» er også et produkt av Kinas særegne historiske vilkår. Det ble ikke lansert plutselig, men hadde vært i emning i flere år. Ideen med langvarig sameksistens hadde lenge vært der. Etter at det sosialistiske systemet var blitt grunnfestet forrige år, ble slagordet framsatt i klare ord. Hvorfor bør de borgerlige og småborgerlige demokratiske partiene få lov til å eksistere side om side med arbeiderklassens

343

parti i lengre tid? Fordi vi ikke har noen grunn til ikke å vedta en politikk som går ut på langvarig sameksistens med alle de politiske partiene som virkelig tjener den oppgaven å forene folket for sosialismens sak og som nyter folkets tillit. Så tidlig som i juni 1950, på det andre møtet av Nasjonal­komiteen for folkets politiske rådgivende konferanse, framla jeg saken slik:

»Folket og folkeregjeringa har ingen grunn til å avvise noen eller nekte noen å skaffe seg utkomme og tjene landet, forutsatt at vedkommende virkelig er villig til å tjene folket, og forutsatt at han virkelig hjalp folket da det var vanskelige tider, gjorde gagn før og fortsetter å gjøre gagn uten å gi opp på halvveien.»

Det jeg her drøftet var det politiske grunnlaget for langvarig sameksistens mellom de forskjellige partiene. Det er det kommunistiske partiets ønske så vel som dets politikk å eksistere side om side med de forskjellige demokratiske partier i lang tid framover. Men hvorvidt disse demokratiske partiene fortsatt kan eksistere framover, avhenger ikke bare av kommunist­partiets ønske, men også av hvor bra de gjør det, og om de nyter folkets tillit. Gjensidig rettledning partiene imellom er heller ikke noe nytt for så vidt som de lenge har rådet og kritisert hverandre. Det sier seg selv at gjensidig rettledning ikke er noen ensidig sak. Det betyr at kommunistpartiet skal rettlede de demokratiske partiene og omvendt. Hvorfor skal de demokratiske partiene få lov til å rettlede kommunistpartiet? Fordi et parti så vel som et individ har et stort behov for å høre meninger som er forskjellige fra sine egne. Vi vet alle sammen at rettledning overfor kommunistpartiet hoved­sakelig blir gjort av det arbeidende folket og partimedlemmene. Men at det finnes demokratiske partier er også til vår fordel. Selvsagt vil råd og kritikk utvekslet mellom kommunistpartiet og de demokratiske partiene bare spille en positiv rolle i rettledningen når de retter seg etter de seks politiske kriteriene som er gjengitt ovenfor. Slik håper vi at alle de demokratiske partiene, for å tilpasse seg det nye samfunnets behov, vil ha sin oppmerksom­het rettet mot ideologisk omforming og strebe etter langsiktig sameksistens med kommunistpartiet og gjensidig rettledning.

IX. OM URO FORÅRSAKET AV SMÅ GRUPPER MENNESKER

I 1956 gikk et lite antall arbeidere og studenter til streik på enkelte steder. Den umiddelbare årsaken til disse urolighetene var at man hadde unnlatt å etterkomme enkelte av kravene deres om materielle goder hvorav noen kunne og burde ha blitt oppfylt, mens andre var malplasserte eller overdrevne og derfor

344

ikke kunne imøtekommes på det daværende tidspunktet. Men en viktigere grunn var byråkratiet innenfor lederskapet. I noen tilfelle faller ansvaret for slike byrålratiske feil på de høyere myndigheter, 3g de lavere må ikke få hele skylden. En annen årsak til disse urolighetene var mangel på ideologisk og politisk oppdragelse blant arbeiderne og studentene. Samme år laget også noen medlemmer av landbrukskooperativene noe uro, og her var også hovedårsaken byråkrati fra lederskapets side og mangel på opplysningsarbeid blant massene.

Man må innse at noen mennesker er tilbøyelige til å være opptatt av de umiddelbare, praktiske og personlige interessene og ikke forstår, eller ikke forstår i tilstrekkelig grad, de langsiktige, nasjonale og kollektive interessene. Fordi de mangler politisk og samfunnsmessig erfaring, er det mange unge mennesker som ikke er i stand til å se kontrasten mellom det gamle Kina og det nye, og det er ikke lett for dem fullt ut å forstå de prøvelsene folket vårt gikk igjennom under kampen for å frigjøre seg fra underkuelsen under imperialistene og de Kuomintang-reaksjonære, eller den lange perioden med anstrengende hardt arbeid som må til før et lykkelig sosialistisk samfunn kan opprettes. Derfor. må vi hele tida drive en livlig og effektiv opplysningsvirk­somhet blant massene og alltid fortelle dem sannheten om vanskene som vokser fram og diskutere med dem hvordan de skal overvinnes.

Vi bifaller ikke uroligheter, fordi motsigelser i folket kan løses i overensstemmelse med formelen »enhet—kritikk—enhet», fordi uroligheter nødvendigvis vil forårsake tap og ikke bidrar til å fremme sosialismen. Vi tror at folkets masser støtter sosialismen, at de samvittighetsfullt følger disiplinens lover og er fornuftige, og sikkert ikke vil ta del i uroligheter uten god grunn. Men dette betyr ikke at uroligheter i vårt land er umulig. Når det gjelder dette spørsmålet, må vi være oppmerksomme på følgende:

1. For å få fjernet den grunnleggende årsaken til urolighetene, må vi gjøre ende på byråkratiet, vesentlig forbedre den ideologiske og politiske opp­dragelsen og behandle alle motsigelser på en riktig måte. Dersom dette blir gjort, vil det i det store og hele ikke forekomme uroligheter.
2. Dersom uroligheter oppstår som følge av dårlig arbeid fra vår side, da må vi lede dem som er innblandet inn på den riktige veien, bruke urolighetene som ekstra anledning til å forbedre arbeidet vårt_ og oppdra kadrene og massene og utarbeide løsninger på de spørsmålene som tidligere hadde ligget uløste. Under behandlingen av enhver urolighet må vi gjøre arbeidet vårt omhyggelig og ikke anvende overforenklede metoder eller erklære saken avgjort for tidlig. Anførere under urolighetene må ikke uten videre bli avsatt fra jobben eller utvist, unntatt de som har begått kriminelle handlinger eller er aktive kontra-revolusjonære og må behandles etter loven. I et stort land som
   345
   vårt er det ingenting å bli alarmert av om små grupper mennesker lager uro. Tvert imot, slike uroligheter vil hjelpe oss til å bli kvitt byråkratiet.

Det finnes også små grupper i vårt samfunn som uten hensyn til samfunnets interesser, med vilje bryter loven og begår forbrytelser. De er flinke til å dra fordel av vår politikk og forvrenge den, med hensikt sette fram urimelige krav for å opphisse massene, eller med overlegg spre rykter for å skape uro og forstyrre ro og orden. Vi har ikke til hensikt å la slike folk få ture fram. Tvert imot må det bli satt i verk passende rettslige tiltak mot dem. At slike folk blir straffet er et krav fra massene, og det ville være å gå imot folkets vilje dersom de ikke ble straffet.

X. KAN EN DÅRLIG TING BLI EN GOD TING?

I vårt samfunn er det, som jeg sa, ille når noen mennesker skaper uro, og vi bifaller det ikke. Men når urolighetene inntreffer, gir de oss høve til å hente lærdom av det, å overvinne byråkratiet og oppdra kadrene og massene. For så vidt kan en dårlig ting bli til en god ting. Urolighetene har altså en tosidig karakter. All uro kan betraktes på denne måten.

Alle vet at begivenhetene i Ungarn ikke var en god ting. Men de hadde også to sider. Fordi våre ungarske kamerater traff de riktige forholdsregler i løpet av begivenhetene, har det som var et onde etter hvert blitt til et gode. Den ungarske staten er nå fastere etablert enn noensinne, og alle de andre landa i den sosialistiske leiren har fått en lærepenge.

På samme måte var den verdensomspennende kampanjen mot kommu­nismen og folket som startet i siste halvparten av 1956 naturligvis en dårlig ting. Men den oppdro og herdet kommunistpartiene og arbeiderklassen i alle land, og dermed har den blitt til en god ting. I stormen og presset i denne perioden var det mange som trakk seg ut av kommunistpartiet i flere land. Et slikt frafall reduserer partiets medlemmer og det er naturligvis beklagelig. Men det har også en god side. Vaklende elementer som er uvillige til å fortsette, har gått ut, men det store flertallet av stødige partimedlemmer er blitt fastere sammensveiset i kampen. Hvorfor skulle ikke det være en god ting? For å summere opp: Vi må lære å se på problemene fra alle sider, se baksida så vel som forsida av tingene. Under gitte betingelser kan en dårlig ting føre til gode resultater og en god ting til dårlige resultater. For over 2000 år siden sa Lao Tzu: »Lykke og hell ligger gjemt i det onde, hell og ulykke lurer inne i det gode.» Da japanerne marsjerte inn i Kina, kalte de det en seier. Store områder av Kinas jord ble tatt, og kineserne kalte det et nederlag. Men Kinas nederlag

346

inneholdt frøene til seier, mens Japans seier inneholdt frøene til nederlag. Har ikke historien bevist at det er sant?

Folk over hele verden diskuterer nå om en tredje verdenskrig vil bryte ut eller ikke. Dette spørsmålet må vi også være mentalt forberedt på å analysere. Vi står fast på fredens side og imot krig. Men dersom imperialistene insisterer på å slippe løs en ny krig, behøver vi ikke være redde for den. Vår holdning i dette spørsmålet er den samme som vår holdning når det gjaldt uroligheter: 1) vi er imot, 2) vi er ikke engstelige. Den første verdenskrig ble fulgt av Sovjetunionens fødsel med en befolkning på 200 millioner. Etter den andre verdenskrigen sto det fram en sosialistisk leir med en befolkning på til sammen 900 millioner. Dersom imperialistene insisterer på å sette i gang en tredje verdenskrig, da vil sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda for imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen. Under gitte betingelser vil hver av de to motstående sidene i en motsigelse uvegerlig forvandles til sin motsetning som et resultat av kampen mellom dem. Her er de foreliggende betingelsene viktige. Uten gitte betingelser kan ingen av de to motstående sidene forvandles til sin motsetning. Av alle klasser i verden er proletariatet den som er ivrigst etter å forandre sin stilling og dernest kommer halvproletariatet, for den første eier ingenting og den sistnevnte er ikke stort bedre stilt. Den nåværende situasjonen, med USA som kontrollerer et flertall innenfor FN og dominerer i mange deler av verden, er en forbigående situasjon som med tida vil endres. Kinas stilling som et fattig land som er nektet sine rettigheter i internasjonale saker, vil også endres — det fattige landet vil bli rikt, landet som er nektet sine rettigheter vil endres til et land som nyter sine rettigheter i fullt monn — en forvandling av tingene til sine motsetninger. Her er de avgjørende betingelsene det sosialistiske systemet og et enhetlig folks felles innsats.

XI. OM Å VÆRE ØKONOMISK

Her vil jeg si noen ord om det å være økonomisk. Vi ønsker å drive et storstilt oppbyggingsarbeid, men landet vårt er fremdeles meget fattig — i dette ligger det en motsigelse. En måte å løse denne motsigelsen på er å gjøre stadige forsøk på å praktisere streng økonomi på alle områder.

Under San-Fan-bevegelsen (eller de tre anti’er) i 1952, kjempet vi mot korrupsjon, sløseri og byråkrati, med hovedvekten på å bekjempe korrupsjon. I 1955 slo vi til lyd for en økonomisering, og med stor framgang. Vi la den

347

gangen hovedvekten på å bekjempe den urimelige høye standarden i uproduktive planer for store anlegg, og på økonomisering med bruk av råmaterialer i industriproduksjonen. Men på den tida ble ennå ikke sparing tatt alvorlig som et ledende prinsipp i alle greiner av nasjonaløkonomien, eller i regjeringskontorene, hærens enheter, skolene og folkets organisasjoner i det hele tatt. I år krever vi økonomisering og slutt på sløsing på alle områder over hele landet. Vi mangler ennå erfaring i anleggsvirksomhet. I løpet av de siste åra har vi hatt stor framgang, men det har også forekommet sløseri. Vi må etter hvert bygge opp flere storslagne moderne anlegg som skal være grunnpilarene i vår industri, for uten dem vil vi ikke være i stand til å gjøre landet vårt til en sterk, moderne industrimakt i løpet av de kommende tiår. Men hovedmengden av våre bedrifter må ikke bygges i den målestokken. Vi må oppføre flere små og mellomstore bedrifter og nytte fullt ut det industrielle grunnlaget som det gamle samfunnet har etterlatt, slik at vi kan gjennomføre en stram økonomi og utrette mer med mindre penger. Det har begynt å vise seg gode resultater i løpet av de få månedene som er gått siden prinsippet om å øve streng økonomi og bekjempe sløseri ble fremmet på det andre plenumsmøtet i sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti i november 1956, og i mer inntrengende ordelag enn før. Den nåværende økonomiseringskampanjen må gjennomføres på en grundig og konsekvent måte. .På samme vis som kritikken av våre andre feil eller mistak, kan kampen mot sløseri sammenliknes med det å vaske seg i ansiktet. Vasker ikke folk seg i ansiktet hver dag? Det kinesiske kommunistpartiet, de demokratiske partiene, demokrater som ikke står tilsluttet noe parti, de intellektuelle, industri- og handelsfolk, arbeidere, bønder og håndverkere — kort sagt alle de 600 millionene mennesker i landet vårt — må strebe etter å øke produksjonen og sparsomheten, og bekjempe ekstravaganse og sløseri. Dette er av fundamental betydning, ikke bare økonomisk, men også politisk. En farlig tendens har nylig vist seg blant mange av våre funksjonærer — en manglende vilje til å ta del i massenes medgang og motgang, en tendens til å være opptatt av personlig ry og inntekt. Dette er meget uheldig. En måte å overvinne det på er å forenkle våre organisasjoner i løpet av kampanjen for å øke produksjonen og øve sparsomhet, og å overføre kadre til lavere stillinger, slik at et betraktelig-antall vender tilbake til produktivt arbeid. Vi må sørge for at alle våre kadre og hele vårt folk stadig husker på at landet vårt er et stort sosialistisk land, men økonomisk tilbakeliggende og fattig, og at dette er en meget viktig motsigelse. Til å gjøre Kina rikt og sterkt trengs det flere tiårs intens innsats som blant annet vil omfatte bestrebelsene på å praktisere en stram økonomi og bekjempe sløseri, dvs. en politikk med sikte på å bygge opp landet vårt gjennom flid og nøysomhet.

348

XII. KINAS VEI TIL INDUSTRIALISERIN

Når jeg her skal drøfte vår vei til industrialisering, vil jeg først og fremst befatte meg med forholdet mellom veksten i tungindustrien, lettindustrien og jordbruket. Det må slås fast at tungindustrien er kjernen i Kinas økonomiske oppbygging. Samtidig må vi yte utviklinga av jordbruket og lettindustrien full oppmerksomhet.

Ettersom Kina er et stort jordbruksland med over 80 % av sin befolkning i jordbruksområdene, må industrien utvikle seg sammen med jordbruket, for bare slik kan industrien sikre seg råmaterialer og et marked, og bare slik er det mulig å legge opp forholdsvis store fonds til å bygge en mektig industri. Alle vet at lettindustrien er nært forbundet med jordbruket. Uten jordbruket kan det ikke finnes noen lettindustri. Men man innser ikke ennå like klart at jordbruket skaffer tungindustrien et viktig marked. Denne kjensgjerningen vil imidlertid bli lettere å innse etter hvert som en gradvis framgang i den tekniske forbedringa og moderniseringa i jordbruket krever mer og mer maskineri, gjødsel, vannreservoarer og elektriske kraftanlegg så vel som lettelser i transporten for brukene, og brensel og byggematerialer til forbrukerne utover landet. Under den andre og tredje femårsplanen vil hele vår nasjonaløkonomi dra fordel av det, dersom vi kan oppnå en enda større vekst i jordbruket vårt og slik gi en impuls til ei tilsvarende større utvikling av lettindustrien. Ettersom jordbruket og lettindustrien vokser, vil tung­industrien, som på den måten blir sikret et marked og kapital, utvikle seg raskere. Følgelig vil det som ser ut som en langsommere takt i industriali­seringa, faktisk ikke være så langsom og kanskje til og med raskere. I løpet av tre femårsplaner eller kanskje litt mer, vil Kinas utvinning av stål kunne økes til 20 millioner tonn eller mer, sammenliknet med topproduksjonen før frigjøringa som var på noe over 900 000 tonn i 1943. Dette vil glede folket både i by og land.

Jeg har ikke tenkt å dvele ved de økonomiske spørsmålene i dag. Med knappe sju års økonomisk oppbygging bak oss, mangler vi ennå erfaring og trenger å få mer. Vi hadde ingen erfaring i revolusjon heller da vi begynte, og det var først etter at vi hadde blitt slått overende flere ganger og fått erfaring, at vi vant en landsomfattende seier. Hva vi må kreve av oss selv nå er å skjære ned på den tida vi trenger til å samle erfaring i økonomisk oppbygging, til ei kortere tid enn det tok oss å vinne erfaring i revolusjon, og ikke betale en så høy pris for den. En viss pris må vi nok betale, men vi håper den ikke vil bli så høy som den vi betalte under revolusjonen. Vi må innse at det er en motsigelse her — motsigelsen mellom de objektive lovene for den økonomiske utviklinga i et sosialistisk samfunn og vår subjektive oppfatning av disse

349

lovene — noe som må løses i praksis. Denne motsigelsen kommer også til uttrykk som en motsigelse mellom forskjellige mennesker, dvs. en motsigelse mellom dem som har en relativt presis oppfatning av disse lovene og dem med relativt upresis oppfatning av dem. Dette er også en motsigelse i folket. Enhver motsigelse er en objektiv realitet, og det er vår oppgave å forstå den og løse den så riktig som vi kan.

For å gjøre vårt land til en industrimakt, må vi omhyggelig lære av Sovjetunionens lange erfaring. Sovjetunionen har holdt på med å bygge sosialismen i førti år, og deres erfaring er meget verdifull for oss. La oss spørre: Hvem tegnet og utstyrte så mange viktige fabrikker for oss? Var det De forente stater? Var det Storbritannia? Nei, ingen av dem. Bare Sovjetunionen var villig til å gjøre dette, fordi det er et sosialistisk land og vår allierte. Foruten Sovjetunionen har noen øst-europeiske broderland også gitt oss hjelp. Det er helt riktig at vi skal lære av gode erfaringer som er gjort i alle land, sosialistiske eller kapitalistiske, det er vi alle enige om. Men hovedsaken er likevel å lære av Sovjetunionen. Nå er det to forskjellige innstillinger når det gjelder å lære av andre. Den ene er den dogmatiske som går ut på å overføre alt, enten det passer eller ikke, til våre forhold. Det er ikke bra. Den andre innstillinga går ut på å bruke hodet og lære de tingene som passer til våre forhold, det vil si å ta opp alle erfaringer som er nyttige for oss. Det er denne innstillinga vi må ha.

styrke vår solidaritet med Sovjetunionen, å styrke vår solidaritet med alle de sosialistiske landa — det er hovedlinja i vår politikk, der ligger vår hovedinteresse. Så er det de asiatiske og afrikanske landa og alle de fredselskende land og folk — vi må styrke og utvikle vår solidaritet med dem. Sammen med disse to kreftene vil vi aldri stå alene. Hva de imperialistiske land angår, så må vi stå sammen med folket og strebe etter å sameksistere med disse landa, drive handel med dem og hindre enhver mulig krig, men ikke under noen omstendighet må vi nære urealistiske forestillinger om dem.

NOTER: 1) Med »begivenhetene i Ungarn» siktes det til den kontra-revolusjonære oppstanden i Ungarn i 1956. I slutten av oktober det året brøt det ut kontra-revolusjonære uroligheter satt i gang av imperialismen, i det sosialistiske Ungarn. Kommunister og andre revolusjonære ble massakrert i mengdevis, og Budapest, hovedstaden, var en tid inntatt. Imperialistene forsøkte forgjeves å bryte seg inn i den sosialistiske leiren via Ungarn i den hensikt å slå ned de sosialistiske kreftene i land etter land. Den 4. november opprettet det ungarske folk sin revolusjonære arbeider- og bonderegjering og — med hjelp fra den sovjetiske arme og med sympati og støtte fra hele den sosialistiske leir og de progressive 350 kreftene i verden — knuste de komplottet som var ment å skulle føre til ei kontra-revolusjonær gj eninnføring. 2) Betaling av en fastsatt rente til det nasjonale borgerskapet for å kjøpe opp deres produksjonsmidler i løpet av den sosiale omforminga av samfunnet, utgjør en del av den amortiseringspolitikken som staten har vedtatt. Etter omlegginga av kapitalistisk industri og varehandel, bransje for bransje, til foretak eid i fellesskap av staten og private i 1956, har staten hele tida betalt det nasjonale borgerskapet en fastsatt rente av pengeverdien av deres aktiva, en betaling som skal fortsette en viss tid framover. Denne renten er fremdeles en form for utbytting. 3) I 1957 foretok sentralregjeringa og de lokale myndigheter på alle trinn etter henstilling fra kamerat Mao Tsetung, en oppsjekking av arbeidet med å undertrykke de kontra-revolusjonære. Med unntak av noen få individuelle eksempler, hadde nesten alle sakene blitt riktig behandlet, og dessuten hadde feil blitt rettet overalt hvor de var blitt oppdaget. Sommeren 1957 dro imidlertid de borgerlige høyreorienterte fordel av at vi hadde tatt arbeidet med undertrykkelsen av de kontra-revolusjonære opp til under­søkelse, og de egget til uro i et forsøk på å sette de resultatene vi hadde oppnådd på dette området ut av kraft, og de angrep partiets politikk når det gjaldt å gjøre opp med de kontra-revolusjonære. Men fordi folket over hele landet motarbeidet dem, ble det ikke noe av deres planer. 4) Wang Kuo-fan-kooperativene var Chien Minh-landbruket, skog- og husdyrpro­dusenters kooperativ i Hsiszushihlipu-landsbyen i Tsunhua fylke i Hopri-provinsen. Under ledelse av dets direktør Wang Kuo-fan ble deri vidt kjent for sin flid og nøysomhet. I september 1958 ble kooperativet til Chien Ming folkekommune med Wang Kuo-fan som leder. 5) Demokratiske reformer ble innført i Tibet tidligere enn den nevnte dato. Den 19. mars 1959 startet de reaksjonære i den lokale regjeringa og de øverste samfunns­lagene et omfattende væpnet opprør etter langvarig planlegging og forberedelse i hemmelig forståelse med imperialister og fremmede intervensjonister. Med aktiv støtte av massene av patriotiske tibetanere, både lamaer og legfolk, slo hæren raskt ned opprøret. Demokratiske reformer ble så gjennomført over hele det veldige tibet-området hvor folket på den måten befridde seg selv fra det mørkeste og mest barbariske slaveri. 6) Se Lao Tzu, Tao Te Ching, kap. 58. 351