Valerij Khomjakov, leder i Det nasjonale strategirådet, mener at Stalins popularitet ikke dreier seg så mye om hva Stalin gjorde rett og galt som at det faktisk dreier seg om en sosial protest mot forholda i dagens Russland og dermed en protest mot dagens makthavere.

Stalin tredje mest populære russer

I desember var det likevel sånn at russiske TV-seere kåra Stalin til den tredje mest populære russer gjennom tidene. Den gangen måtte det en vanvittig mobilisering til for at Stalin ikke skulle vinne, oppgav vestlige Russland-korrespondenter.

Men mange russere vurderer altså Stalin annerledes enn det som er vanlig her i Vesten. De husker fortsatt innsatsen under andre verdenskrig, forbedringa av fattigfolks kår og overgangen fra bondesamfunn til et industrisamfunn som faktisk var i stand til å ta den hardeste støyten mot nazi-Tyskland.

kjære tjen folket, rku og alle dere som identifiserer dere som kommunister:

Hvis man tenker etter, hvor mange av de «store kommunistiske lederene» (banden er dere velkjent) har da, sånn EGENTLIG, gjort seg fortjent til å kalles «kommunist»?

For min del vil jeg nemlig påstå at det å «tjene folket» slett ikke var en tanke som romsterte noe særlig i noen av disse store hodene i det hele tatt! Lenin hadde riktignok syfilis og da vet man jo aldri helt sikkert. Men Stalin og (ja særlig den forgudede, store formann) Mao bedrev fint lite annet enn å tjene sine egne interesser og mentalforskrudde forestillinger. De tyraniserte og hjernevasket nasjoner og generasjoner og det er dette jeg vil påpeke: At en kommunismens forkjemper ikke også kan være en egosentrisk diktator. Det er selvmotsigende.

Og nå; ta det med ro, jeg har nesten ikke lest en eneste skolebok (noe av det eneste leste, relaterte til dette tror jeg må være «ville svaner» av jung chang. anbefales foresten på det sterkeste), jeg er ikke blitt anti-kommunistisert av onde makter. Jeg sier bare at kommunismen hadde hatt en langt lysere fortid om det ikke hadde vert for det verste i visse folk (eller i folket da, for den saks skyld. Det er nemlig DER ideologien sliter)

Takk for meg

Vi svarer etter beste evne:

Kjære anonym

Vi har lest Ville svaner, og også The untold story. Jung Chang hater Mao fordi hennes far ble avsatt under kulturrevolusjonen. Hun kom fra en priviligert familie – som mistet sin posisjon. Grunnen til dette kommer hun ikke inn på, men hennes far var ansvarlig for store feil i sitt distrikt. Flere lokale ledere hadde ansvar for at folk fikk for lite mat, fordi de rapporterte for høye tall til sentralen. Mange av disse fikk svi for dette i kulturrevolusjonen. Jung har helt klart personlige grunner til å sverte kommunismen og Mao. Det bærer bøkene hennes helt klart preg av. Det er et sterkt preg av personlig agg i dem.

At folk fra elitene har flyttet til vesten og skrevet nidskrifter mot Stalin og Mao beviser null og niks om deres person og deres oppofrelser som folkets tjenere.

Du hevder at kommunismen ikke har en lys fortid. Men det er ikke riktig. Kommunismen har en svært lys fortid. Under Stalins ledelse ble Russland revet ut av middelalderen og ført inn i atomalderen. I Kina ble levealderen doblet under Maos ledelse.

I dag er Stalin en av de aller mest populære historiske personene i Russland, på tross av femti år med massiv hatpropaganda fra lederne av landet. Mao er på sin side ekstremt populær i Kina. I eliten er han det ikke, en elite som beriker seg selv under dekke av falsk sosialisme, men blant folket er han høyt respektert og avholdt fortsatt. Hvordan rimer dette med teorien om at han var en gal massemorder som terroriserte folket?

Mvh Tjen folket

Til tross for undertrykkelsene av georgiere så ble den «hemmelige talen» kritisert i Georgia. Landsomfattende protester begynte den 5. mars 1956, det tredje året etter Stalins død. Etter kort tid dominerte protestene i Gori, Telavi, Kutaisi, Batumi og andre byer.

Episenteret for protestene var republikkens hovedstad, Tbilisi. Spontane møter for å markere den tredje årsdagen for Stalins død og for å protestere mot Krusjtsjovs skittkastning mot Stalin utviklet seg raskt til ukontrollerbare massedemonstrasjoner og opptøyer som lammet byen. Snart dukket politiske krav som endringen av den sentrale regjeringen i Moskva og oppfordrer til uavhengighet av Georgia fra Sovjetunionen. De lokale georgiske myndigheter var forvirret og demoralisert og overlot ansvaret til det sovjetiske militæret. 9. mars åpnet troppene som var utplassert i byen ild mot studentene som hadde omringet regjeringsbygningene. I følge den offisielle versjonen var dette «en handling i selvforsvar». Sinte folkemasser fortsatte motstand den 10. mars, men ble etter hvert spredt av stridsvogner. Antallet omkomne har blitt anslått fra flere titalls til flere hundre.

De sovjetiske myndighetene bestemte seg for å løse problemet gjennom blodsutgytelse. Den røde armé ble sendt inn. Mange unge mennesker ble drept, såret og lemlestet i Rustaveli Prospekt, hovedgata i Tbilisi. Gatene ble dekket med blod.

Tallet på døde mennesker ble holdt hemmelig. Familiene fikk ikke lov til å begrave de avdøde. Georgierne ble anklaget for nasjonalisme og sjåvinisme. Russland la ansvar på demonstrantene. Den store utrenskningene begynte.

Ifølge oversikter oppbevart i Sikkerhetskomitéen ble først 22 personer drept med pistoler. Deretter ble 5 til drept. Mange ble såret.

9. og 10. mars arresterte sovjetiske avdelinger 300 personer i byen. Etterforskningen ble gjennomført i løpet av 12 dager. Som et resultat av denne ble 39 personer brakt til retten: a) de som deltok aktivt i demonstrasjonene for Stalin: V.G.Katsjarava, Sj.D.Beruasjvili, Z.N.Matsjavariani, Ia.Kukhianidze, I.P.Kinkladze, A.I.Zjordania. b) de personer som satte frem provoserende krav til den sovjetiske myndighetene: V.Z.Mtsjedlidze, K.S.Tsjkheidze, KI.Osadze, K.D.Tsitsiasjvili, A.P.Mirianasjvili og andre.

Som et resultat av den store utrenskninger i 1956 ble i alt 375 personer arrestert, blant dem var følgende 34 medlemmer av kommunistpartiet i Sovjetunionen, 165 var medlemmer av forbundet av unge kommunister [VLKSM] – 142 var ikke medlemmer av partiet. Tallet på døde og undertrykte er fortsatt ukjent.

Fra første dag var Sovjetunionen omringet av imperialister. Det kommunistene stod overfor var et land herjet av vold og fattigdom. Det første gjennombruddet for arbeiderklassen var et faktum, deres diktatur var etablert. Men bare noen få tiår senere ble den tidligere katastrofen avløst av en annen: 2. verdenskrig. Over tjue millioner sovjetborgere døde i denne krigen. Hadde ikke Stalin kjempet for industrialisering, med alle de offer som ble krevd, kunne Hitler marsjert helt til Stillehavet. Iallefall ville krigen pågått lenger og krevd enda flere menneskeliv. En av de viktigste lærdommene fra Stalin er at kommunister møter problemer og at det ikke finnes noen perfekt løsning.

Revolusjonen er ingen dans på roser. Vi reiser oss mot hundrevis av år med reaksjonær sosial programmering. Vi reiser oss mot hundrevis av år med reaksjonær kultur og sosial ulikhet. Vi har blitt fortalt at den ene gruppen er bedre enn den andre, at eldre er bedre enn unge, at hvite er bedre enn svarte og at utbytting ikke eksisterer. Kampen for å overvinne det reaksjonære vil bli lang. Det vil oppstå mange problemer. Feil vil bli gjort. Og vi vil stå overfor vanskelige valg. Dette er revolusjonen uten sminke. Dette er virkeligheten.

Tjen folket og RKU opprettholder Stalin på en ikke-dogmatisk måte. Feil som ble gjort i Sovjetunionen er våre feil, men vi ønsker ikke vaske hendene våre. Vi ønsker ikke å la oss stanse her. Som kommunister ser fremover, ikke bakover.

Forsøket på å velte skylda over på Sovjetunionen og NKVD startet som en vel tilrettelagt nazistisk propagandakampanje i 1943.

Propagandaminister Joseph Goebbels skrøyt i sin dagbok av suksessen, men advarte også den 8.mai om at ”Dessverre er tysk ammunisjon blitt funnet i gravene ved Katyn […]. Det er viktig at denne hendelsen fortsatt forblir hemmelig. Hvis kunnskap om dette skulle komme til fienden, må hele Katyn-saken droppes.”

Men etter 1990 har de nye makthaverne i Kreml gradvis snudd 180 grader i Katyn-spørsmålet, og fornekter nå den hevdvunne forklaring om at det var nazistene selv som var ansvarlige for massakren i Katyn, og har åpnet arkiver og overlevert angivelige bevis til polske myndigheter. Kvaliteten av disse ‘bevisene’ er sterkt omstridt.

En ekspertuttalelse fra 2009 fastslår at ‘Berijas brev nr. 794/B’ (bedre kjent som ‘Stalins henrettelsesordre’) er skrevet på to forskjellige skrivemaskiner. Brevet mangler dato (det står mars 1940, mens dokumentet ble ferdiggjort 29. februar 1940), og det er opgitt en tjenestegrad på en person som vedkommende ikke hadde på det tidspunkt (Basjtakov). For en tid tilbake meldte en person seg hos Katyn-kritikerne og fortalte at han og en gruppe av forfalskningsspesialister produserte dette dokumentet etter ordre fra Jeltsin i 1990-årene. Gruppa arbeidet mellom 1991 og 1996 i Nahirne (ukraninsk navn/Nagornoje (russisk navn) og flyttet seinere til et annet sted. Kilden er av sikkerhetsgrunner anonym, men vil bli innkalt som vitne i en rettsak, når det blir aktuelt. (Se mere på katyn.ru)

Mannen har fortalt, at det var hans gruppe av forfalskere som laget ‘Berijas brev’, som inneholder en anmodning om å henrette 21.857 polske fanger. Ifølge han er ‘utskriftene fra politbyrået’ til Beria og Sjelepin også falske. Den ene av disse, ‘utskriften til Berija’ avsluttes med: ‘sekretæren i sentralkomiteen’, uten navn og uten stempel.

I utskriften til Sjelepin står det ‘sentralkomiteens sekretær, J. Stalin’ (der Stalins navn er skrevet inn etterpå),og øverst har man satt et stempel fra partiets sentralkomité, hvor partiets navn er SUKP i stedet for VKP.

I 1940 het partiet Hele Unionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) [russisk: VKP. Et SUKP-stempel var derfor umulig i et dokument fra denne tid. Navneendringen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP)skjedde først i 1952.

En del av stemplene som ble brukt, hadde forfalskerne selv laget. I tillegg til Berijas og Stalins navnetrekk har man forfalsket Vorosjilovs og Molotovs underskrifter. Noen av stemplene er ekte. Disse ble tatt i forvaring etter at sentralkomiteens bygning i Moskva ble inntatt. I februar 2010 kom det fram opplysninger fra historikeren Aleksandr Kolesnik om at Lazar Kaganovitsj i et intervju fra 1985 hadde fortalt ham at Sovjet henrettet 3.196 polakker mellom 1939 og 1941. Dette var folk som (i sovjetiske øyne) var skyldige i forskjellige slags forbrytelser. Kaganovitsjs opplysninger støttes av tall fra Molotov og Ginzburg («ca. 3.000» resp. «3.196»). Også den russiske historiker Jurij Zjukov fortalte i 2008 i et radioprogram at han omkring 1993-1994 hadde støtt på en kopi av et dokument i de russiske arkivene som inneholdt Berijas forslag om å henrette 2-3.000 polakker. Ettersom deler av dokumentet var tildekket av et ark, vet man ikke om forslaget fikk godkjennelsesstempel.

Den 2. juli 2010 sendte tv-kanalen KMTV et direkte intervju med Viktor Iljusjin. I dette intervjuet fortalte Iljusjin mer inngående om forfalskningene av Katyn-dokumentene. Her kom det fram, at Iljusjin kjente den anonyme informant fra sin tid som medarbeider i statsadvokatembedet. Personen, det er snakk om, har nære bånd til de russiske hemmelige tjenester.

Iljusjin sa videre at det også før mannen fortalte sin versjon rådet tvil om Katyn-dokumentet var ekte. Når de viktigste dokumentene viser seg å være falske er det naturlig å spørre seg om det finnes flere forfalskede beviser i forbindelse med de påståtte beslutninger som skal være truffet av politbyrået og av landets øverste ledelse.

Så kan man spørre seg, hvorfor det nåværende russiske regimet finner det opportunt å medvirke til å sannsynliggjøre nazistenes og de polske reaksjonæres versjon av Katyn-massakren. Svaret kan helt enkelt være at borgerskapet i Russland og Vesten har felles interesse i å sverte Stalin og sosialismen og samtidig hvitvaske fascismen og nazismen.

At man samtidig sverter landets fortid er en akseptabel «pris» å betale for å forbedre Kremls forhold til regjeringen i Warszawa, sett med Putin-borgerskapets øyne.

Den polske president Lech Kaczyński og 96 andre omkom den 10. april 2010 i en flystyrt over Smolensk da han og andre politikere skulle delta i en felles seremoni, som skulle markere 70-årsdagen for massakren.

Ei av de mest spesielle fagbøkene som er utgitt i den seinere tid, nå også på russisk, er boka til historikeren Grover Furr. Grover Furr er professor ved det amerikanske Montclair State University. Bokas tittel blir på norsk «Antistalinistiske skurkestreker». I denne boka blir Nikita Krustsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP gått nøye etter i sømmene. Tusener av lesere har blitt kjent med boka til professor Furr. Og dette har boka blitt sjøl om den nylig blei utgitt.

Boka har blitt møtt med både forbannelser og lovprisninger, til og med i vår forbruksorienterte kultur.

Alt dette gjør at vi tenkte det ville være lærerikt å henvende oss til professor Furr. På denne måten kan vi bli bedre kjent med ham som forfatter. Og vi kan få hans egne meninger og ta del i hans kunnskaper – eller som det heter; vi kan få førstehandskunnskap.

Professor Furr, kan du være så vennlig å fortelle om hvordan og hvorfor du som har doktorgraden på forskningsfeltet middelalderens Frankrike, blei interessert i Stalin-tidas historie i Sovjetunionen?

- Mitt egentlige fag, det jeg i utgangspunktet var interessert i, er middelalderstudier. Jeg har ikke noe «stempel» som kan «kvalifisere» meg til å gjøre undersøkelser om Sovjetunionen den tida Stalin var leder der.

Men som ekspert på middelalderen har jeg fått opplæring i å foreta virkelige dypdykk innen historieforskning. For eksempel har jeg lært meg å benytte som de primære kilder, tekster som er på andre språk enn engelsk. Jeg har fått lære meg å ikke stole på «nedarvet kunnskap», eller på den «herskende mening». Jeg har lært meg å ikke stole på oppfatningene til de «herskende autoriteter». Dette er måten jeg benytter i arbeidet mitt; å foreta mine egne, sjølvstendige undersøkelser.

Som student i tida 1965-69 slåss jeg mot USAs krigføring i Vietnam. En gang påstod en person at de vietnamesiske kommunistene ikke kunne være de «snille guttene» (The good guys, oversetters anmerkning), fordi de alle var «stalinister», og fordi «Stalin hadde myrda millioner av uskyldige mennesker».

Løgneren Robert Conquest

Denne påstanden blei noe jeg huska. Den var antakelig årsaken til at jeg leste Robert Conquests bok «The Great Terror» («Den store terroren», oversetters anmerkning) da den kom ut tidlig på 1970-tallet. Jeg blei rysta av det jeg leste!

Jeg bør her legge til at jeg kunne lese russisk, fordi jeg lærte det allerede da jeg gikk på High School («High School» – omtrent det samme som «videregående skole», oversetters anmerkning). Allerede da hadde jeg studert russisk litteratur. Dermed blei det til at jeg leste Conquests bok veldig grundig. Tydeligvis hadde ingen andre gjort dette før!

Jeg oppdaga da at Conquest juksa med sin bruk av kildemateriale. Fotnotene hans støtta ikke opp om hans anti-Stalin-konklusjoner! Først og fremst benytta han seg av enhver kilde som var fiendtlig innstilt mot Stalin. Dette gjorde Conquest uansett om kilden var til å stole på eller om den var upålitelig.

Så blei det altså etterhvert til at jeg bestemte meg for å skrive noe om den såkalte «terroren». Det tok meg lang tid. Men i 1988 publiserte jeg endelig «New Light On Old Stories About Marshal Tukhachevskii: Some Documents Reconsidered»… («Nytt lys på gamle historier om marsjkalk Tukhachevskii: Noen dokumenter gjenoppdaga»…oversetters anmerkning). På denne tida leste jeg bøker innen forskninga som blei foretatt av den nye skolen blant de historikerne som tok for seg Sovjetunionen. Denne nye skolen inkluderte blant andre Arch Getty, Robert Thurston, Roberta Manning, Sheila Fitzpatrick, Jerry Hough, Lewis Siegelbaum og Lynne Viola.

En ny vestlig skole innen forskning?

Navna på disse historikerne tror jeg vil være ukjente for den russiske leser. Det er vanskelig å tenke seg at etter Conquest, kan en ny, vestlig skole innen Stalin-forskninga skulle kunne bidra til en ny oppfatning av Sovjetunionens historie.

- Nei, i virkeligheten er saka fullstendig motsatt. Den skolen som jeg tilhører starta som en anti-tese til Conquest og til hans totalitære oppfattelse av sovjetforskninga i den kalde krigens dager.

Ved å studere nøye de beviser og de fakta som allerede er tilgjengelige, og – aller viktigst – ved å arbeide hardt for å være objektiv – var forskerne innen den nye skolen allerede i stand til å vise at all «historieskrivinga» under den kalde krigen – fra de antisovjetiske kreftene; det vil si fra trotskistene, khrusjtsjovittene – og etter dem fra Gorbatsjov og fra Jeltsin – var fullstendig usann. Den antikommunistiske «historieskrivinga» juksa med fakta, og den var tilpassa deres anti-stalinistiske egeninteresser. Disse folka hadde gått på kompromiss med seg sjøl til de grader at bøkene deres ikke kan kalles historieskriving; bøkene deres var propaganda bygget på politiske fordommer. Anti-kommunistene dreiv ikke historieforskning.

Innen den vitenskapelige verdens historieskriving blei boka «The Origins of the Great Purges» («De store utrenskningnenes opprinnelse» oversetters anmerkning) av J. Arch Getty – som var en av den nye skolens grunnleggere – virkelig en stor sensasjon. I boka lyktes det Getty å motbevise et stort antall av de løgnene om Stalin, om Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) og om Sovjetunionen som før hadde vært regna som sannheter. Dette inkluderte – blant andre oppfatninger – det synet at undertrykkelsene på 1930-tallet var tiltak som hadde vært planlagt på forhånd av Stalin.

Historieforfalskninga er massiv

Dessverre for J. Arch Getty kom boka hans ut i USA i åra med den såkalte «perestroikaen» (russisk ord som er blitt synonymt med «omorganisering» oversetters anmerkning). Alle de andre bøkene innen Sovjetforskinga på denne tida blei utgitt av Gettys motstandere. Disse «kalde krigerne» fikk sine bøker utgitt i kjempemessig antall. Dette hendte under det falske navnet «glasnost» (russisk ord som har fått betydninga «åpenhet» oversetters anmerkning).

Hvordan skulle russiske lesere finne ut noe om Gettys pionerarbeid når ikke en eneste av bøkene hans om russisk historie har kommet ut i Russland?

Den samme situasjonen som Getty er i, deles av de fleste historikerne som jeg nevnte ovenfor. Men heldigvis finnes det også mere oppløftende eksempler. For noen få måneder siden publiserte et ukrainsk internettmagasin et svært godt arbeid av professor Mark Tauger, ved University of West Virginia. Professor Taugers arbeider motbeviser fullstendig den nazi-inspirerte myten om at sulten i Sovjetunionen i 1932-1933 var en «menneskeskapt» hungersnød – og at denne sulten var skapt av lederne i Sovjetunionen.

Det 20. århundrets viktigste tale

Hvordan og hvorfor blei du interessert i Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP?

Den «lukkede» – eller den «hemmelige» rapporten som kalles i Vesten, er uten å overdrive en av de aller viktigste talene som blei holdt i det 20. århundre. Uansett hvordan, eller av hvem, rapporten blir verdsatt, enten positivt eller negativt – så det er et faktum at talen fullstendig forandra retningen i den sovjetiske og russiske historia. Det er viktig å merke seg at nettopp denne talen har blitt til en av grunnpilarene i antistalinismen som ei politisk linje. Talen la grunnsteinen for det man kan kalle «den 20. partikongressens paradigme».

For å uttrykke det i all korthet: Ingen som er interessert i historia til Sovjetunionen kan se bort fra et slikt avgjørende, viktig dokument.

La leserne dømme!

Men det er jo nettopp derfor dette er en svært godt dokumentert historie. Hvordan forklarer du all interessen for boka di?

- Det er vanskelig å si for meg. La leserne dømme… Jeg kan bare fortelle hva som slo meg som forsker på dette feltet.

Da jeg starta å forme boka mi var målet med arbeidet mitt beskjedent. Jeg ønska å plassere avsløringene i en rapport – sammen med de historiske kildene som har blitt nedgradert og nå er offentlige. Dette har skjedd ved at man har fått et slikt offentlig innsyn i noen dokumenter fra Sovjetunionen under Stalin. Denne typen av forskning kunne ha blitt gjort av en russisk historiker – eller av en kinesisk historiker, for den sakens skyld. Årsaken til det er at gjennom de siste 10-15 åra kom det flere nye kilder. Dette skyldtes økt tilgjengelighet for forskere til å foreta en mulig objektiv evaluering for en eller annen påstand i Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP. Og på dette tidspunktet begynte et merkelig bilde av det hele å vise seg. For det viste seg at alle de «avsløringene» som kom fram i rapporten var løgn. Jeg fant altså ut at det viste seg gjennom å undersøke disse «avsløringene» at ingen av dem var sanne. Ikke en eneste en!

Enkelte av Khrusjtsjovs løgner var selvfølgelig kjent tidligere. For eksempel – under denne hemmelige seansen, var det noen få som etterhvert merka seg enkelte av Khrusjtsjovs «avsløringer» – slik som hans absurde deklarasjon om at Stalin «planla militære operasjoner over hele kloden». Dette var jo det reine, skjære sludderet. Men at hele talen var laga av falske «avsløringer» som denne – det var sjokkerende.

Bruk av historiske fakta

Overdriver du ikke her, professor Furr? Det er er temmelig vanskelig å tro at Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen til SUKP ikke inneholdt annet enn løgner. Det virker som om du rett og slett kun er ute etter å forsvare Stalin. Det virker som om du av denne grunn er ute etter å rakke ned på Krustsjov og hans epokegjørende tale.

- Jeg beklager å måtte skuffe deg. Jeg «forsvarer» hverken Stalin eller noen andre. Som forsker og lærer holder jeg meg til fakta og til klare bevis.

Hvis det for eksempel hadde vært en tale av Khrusjtsjov om, la oss si verdensrommet, mais eller om programmet til SUKP – ville jeg vært nødt til å studere kildene som har med disse sakene å gjøre. Men i virkeligheten blei mitt forskningsområde Khrusjtsjovs rapport til den 20. partikongressen til SUKP. Denne kongressen skulle liksom være ment som et forum som skulle «avdekke» kriminelle handlinger fra Stalin og fra Beria.

Jeg tok for meg 61 «avsløringer» fra Khrusjtsjovs tale, eller mer korrekt: beskyldninger og påstander. Jeg undersøkte hver eneste av «avsløringene» i lys av det historiske kildemateriale.

Det endelige sluttresultatet av forskninga mi var at jeg fant ut at i Khrusjtsjovs «hemmelige tale», var det ikke en eneste av hans «avsløringer» som viste seg å være sanne. Her er ikke spørsmålet om å «forsvare Stalin». Byrden ved å framlegge bevis hviler alltid på anklagerens skuldre – det vil her si på Khrusjtsjovs skuldre. Ikke en eneste av hans påstander i «den hemmelige talen» holder når de blir stilt opp mot bevisene.

Forresten, litt om spørsmålet om «tro». Ingen seriøs forsker har rett til å akseptere eller å avvise noen påstand som sann ved å vise til styrken av hans egen overbevisning eller hans fordommer. Man kan like det eller mislike det, men i lys av de historiske fakta som jeg har publisert i «Anti-Stalinist Villainy» er det umulig å se Sovjetunionens historie i et tivolis forvrengte speilbilde – et vrengebilde skapt av den «hemmelige» talen til Khrusjtsjov. Denne forvrengte talen er nå motbevist.

Et seriøst, vitenskapelig arbeide

«Anti Stalinist Villainy» – det er vel ikke noen særlig passende tittel for et vitenskapelig forskningsarbeid?

- Boka blei gitt ut med saks- og navneregister, fotnoter og dokumentariske tillegg. Med andre ord kom boka ut som et fullt ut vitenskapelig verk, og det fyller alle krav som stilles for ethvert grundig akademisk verk. Og faktisk kom boka ut i et større opplag enn det som var meningen. Kan noen forfatter i virkeligheten kreve mer?

Da jeg jobba med manuskriptet, hadde jeg sjølvsagt en annen tittel for verket jeg hadde begynt å skrive på. Jeg hadde også med et første grunnleggende kapittel for verket. I dette grunnleggende kapitlet organiserte jeg stoffet på en fortellende måte. Dette gjorde jeg fordi jeg ønska å reflektere nærmere de viktigste punktene i verket mitt. Men forlaget tok det ikke med. Årsaken til dette – antar jeg – må ha vært at dette kapitlet var for langt – eller kanskje av en eller annen grunn. Utgiveren foreslo til og med en annen tittel. Dette skjer jo ofte.

Når sant skal sies; det er jo opp til utgiveren å organisere verket når det gjelder hvordan stoffet blir til slutt – for eksempel det kunstneriske og verkets utseende. Dette gjør utgiveren for å produsere et arbeide som vil få suksess i markedet.

Ingen motstand mot Khrusjtsjov

Det er fremdeles noe som ikke stemmer her. På den ene sida er det jo slik – som du har skrevet i verket ditt – at Khrusjtsjovs tale er et sett av løgner. Samtidig var det jo slik at ikke en eneste person i lederskapet i Sovjetunionen noen gang har sagt at «avsløringene» til Khrusjtsjov var uriktige.

- Ja, jeg vil gå så langt som til å si at stillheten fra lederskapet i SUKP viste at de alle hadde en fullstendig solidarisk holdning overfor Khrusjtsjov. Og her kommer vi inn på ett av de mest interessante spørsmåla.

På tross av det utbredte inntrykket av det motsatte, så var hovedmålet for Khrusjtsjovs «hemmelige tale», ikke Stalin sjøl. Hovedmålet for Khrusjtsjov var den politiske linja – en særlig retning i utviklinga, som var knytta til Stalin. Den russiske historikeren Jurij Zjukov har sagt det klart og tydelig: Khrusjtsjovs mål var å stoppe de demokratiske reformene. Disse demokratiske reformene hadde begynt mens Stalin levde. Men de var imidlertid langt fra å bli realisert fullstendig i Stalins levetid. I vår tid – og det må sies: mye på grunn av Krustsjovs tale – har ordene «Stalin» og «demokrati» blitt uforenelige begreper i hodene til de fleste mennesker.

Stalin var demokrat

Men dette er feil. Stalin delte Lenins positive syn på et representativt demokrati. Stalin forsøkte å få det representative demokratiet til å slå rot i bygginga av Sovjet-staten. Dette var en kamp som var kjernepunktet i de politiske prosessene som fant sted i Sovjetunionen gjennom 1930-tallet fram til 1950-tallet.

Essensen i dette programmet – som blei starta av Stalin – var dette: SUKPs rolle i styringa av staten skulle reduseres til normale grenser – slik man kunne finne det i flere land. Videre skulle det politiske lederskapet i staten bli utvalgt, ikke etter partilister, men på grunnlag av demokratiske framgangsmåter. Ikke bare Khrusjtsjov - men også andre i ledende stillinger – var mot disse demokratiske reformene som Stalin hadde arbeida for. Og i alle fall aksepterte de øverste i ledelsen i SUKP - partifolka som stod Stalin nær, som Malenkov, Molotov og Kaganovitsj – om enn uvillig, men allikevel, de aksepterte tross alt den hemmelige underteksten i Khrusjtsjovs tale, og disse veteranene gav også sitt samtykke til Khrusjtsjov som leder.

Årsaken til at Khrusjtsjov var i stand til å bli leder i Sovjetunionen og til å framføre sin potensielt eksplosive «hemmelige tale» – og årsaken til at han greide å vinne fram med hans egne ideer – årsaken til alt dette var at han var i stand til å vinne eliten i SUKP over på hans side.

La meg benytte denne anledningen til å uttrykke min takknemlighet til Jurij Zjukov (fra Russland) og til John Arch Getty (fra USA). Disse to historikerne, hvis arbeid inspirerte meg i mitt eget verk om «den hemmelige talen», avslørte det faktum – dypt nedgravd og skjult siden Krustsjovs tid – at Stalin var hengiven til de demokratiske prinsipper.

Internett-intervju ved S. Khartsizov

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen folket v. S.H. og G.S.)

Både fra borgerskapet og folk som regner seg som revolusjonære blir Stalin kritisert. Tjen folket tar ikke standpunkt ut fra hva som er mest populært eller stuereint. Heller prøver vi å argumentere for vår politikk i stedet for å følge med strømmen. Vår oppsummering av historien og av Stalins bidrag til revolusjon og arbeiderklassen leder oss til én konklusjon; Stalin var en stor revolusjonær.

[[innholdsliste]]

Stalins liv var i lang tid gjennomsyret av kampen for revolusjon i det russiske riket. Han var født i Georgia, et land som den gang var underlagt Russland, og levde i relativt fattige kår. Som ung teologistudent begynte han å lese revolusjonær teori, fra russiske Plekhanov til Karl Marx og historier om georgiske røvere som sloss for folket.

Lesinga inspirerte Stalin og han ble raskt en ledende revolusjonær i Georgia. Han organiserte streiker og opptøyer, og skrev en rekke artikler, redigerte og ga ut aviser og organiserte sannsynligvis også flere bankran for å finansiere kampen mot tsaren og kapitalistene. Under revolusjonen satt han i sentralkomiteen for kommunistpartiet og han ble folkekommisær (minister) for nasjonalitetsspørsmål etter revolusjonen.

Det nasjonale spørsmål

Stalin skrev i 1913 artikkelen Marxismen og det nasjonale spørsmålet, som presenterte et marxist-leninistisk syn på nasjoner og nasjonal frigjøring. I denne tok han til orde for synet som også Tjen folket står for, nemlig at nasjoner er historiske fellesskap av folk, med felles språk, økonomi og kultur. Nasjoner er virkelige, ikke abstrakte, og det er umarxistisk å late som de ikke finnes.

Vi forsvarer alle nasjoners rett til sjølstendighet om de ønsker det. Dette gjelder også den samiske nasjonen. Men Stalin, som oss, understreket at kommunistene er internasjonalister. Arbeiderklassen har felles interesser på tvers av grenser og land. Vår felles fiende er den internasjonale kapitalismen.

Kampen mot opportunisme

Stalin førte en utrettelig kamp mot reformisme i arbeiderbevegelsen. Under hans ledelse var Komintern (den kommunistiske internasjonalen) en organisasjon for kommunistpartier i alle land, et bolverk mot opportunisme. Opportunismen er å vende kappen etter vinden og forkaste marxismens lærdommer om væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Opportunisme fører til sosialdemokrati, ikke til gode resultater for arbeiderklassen.

I foredraget «Spørsmål i leninismen» definerer Stalin leninismen som en videreutvikling av marxismen. Leninismen er marxismen i epoken med imperialisme og arbeiderrevolusjoner. Leninismen står fast på at for å slå seg fri trenger arbeiderklassen et revolusjonært parti som stiller krav til sine medlemmer og som fører kamp mot sosialdemokratiet.

Kampen mot byråkratiske feil

Stalin videreførte Lenins observasjon av farene med byråkratiet i en arbeiderstat. De mente at de røde byråkratene var en potensiell fare for sosialismen. Byråkratiet var på den ene siden helt nødvendig for å styre landet, ingen stat klarer seg uten. På den andre siden ble de for atskilt fra arbeiderklassen og bøndene. Mange byråkrater utnyttet posisjonen sin til å sikre seg selv og familien gode lønninger og jobber. Og mange misbrukte makta si grovt.

Dette så både Lenin og Stalin. De advarte mot det i en rekke artikler, blant annet skrev Stalin om dette i artikkelen «Mot vulgarisering av parolen om sjølkritikk». Faren som lå i byråkratiet var hovedårsaken til flere såkalte partirensinger som fant sted på 30-tallet. Partimedlemmer og ikke-partimedlemmer ble innkalt til store møter for å kritisere og avsette dårlige byråkrater i både parti og statsapparat. Kampanjene mot byråkratisering var også rettet mot potensielle forrædere fordi Stalin fryktet en krig med Tyskland og kanskje flere av de vestlige kapitalistlandene.

Dessverre slapp mange råtne egg unna. En rekke byråkrater klarte å bruke sin posisjon til å kvitte seg med brysomme folk. De utga seg for å være Stalins varmeste allierte. Etter Stalins død var disse de første til å bakvaske ham og hetse det han hadde stått for. Blant annet var Nikita Khrusjtsjov en slik.

Kampen for produksjonen

Stalin var den fremste forkjemperen for å øke produksjonen i Sovjet. Han så faren for en krig med kapitalistmaktene, og stilte det dristige målet at Sovjet måtte utvikle seg fra et fattig bondeland, til en av de fremste industrinasjonene i verden på kun få år. Resultatet var at den harde kampen og de tøffe prioriteringene gjorde at Sovjet er det landet som inntil da har gjennomført den raskeste og største produktivitetsøkningen uten sidestykke. I løpet av bare femten år var Sovjet et av verdens fremste land økonomisk. Dette var helt avgjørende for at Sovjet kunne vinne krigen mot nazi-Tyskland og frigjøre store deler av Europa fra fascismen.

Kampen for sosialisme i ett land

Lenins mål var å oppnå en verdensomspennende revolusjon som ville frigjøre hele verden fra kapitalismens undertrykking. Dette skjedde imidlertid ikke. Årsakene til dette var mange, og Stalin forstod etter det mislykte revolusjonsforsøket i Tyskland i 1923 at en måtte konsentrere seg om å bygge opp Sovjetunionen som et bolverk mot fascismen, som var på frammarsj i Europa. Dette var et nødtiltak der og da for at det sosialistiske forsøket skulle overleve, men blei den rådende linja ettersom en kom tettere og tettere opp i den uunngåelige konflikta mellom nazi-Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen.

Kampen for verdensrevolusjonen

Da Stalin skreiv artikkelen Om Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter til tiårsdagen for revolusjonen i 1927, framheva han at Oktoberrevolusjonens seier var et vendepunkt for menneskeheten. Oktoberrevolusjonen og det vellykka forsøket på å bygge opp Sovjetunionen trass i store interne problemer, borgerkrig og invasjon fra sju fremmede makter, var til vanvittig inspirasjon for de undertrykte massene i verden den gangen. Oktoberrevolusjonen sådde de første frøene til menneskehetens frigjøring.

Josef Stalin var verdensproletariatets leder fra Lenins død til han sjøl døde for 55 år siden. Denne tida brukte Stalin hengivent til å kjempe for proletariatets framgang over hele verden, og ikke minst på å kjempe mot fascismen, arbeidsfolks verste fiende.

Borgerlig kritikk av Stalin

Stalin blir av borgerlige kritikere ofte framstilt som massemorder. Det er skrevet bindsterke verk om dette. Likevel er det betimelig at ingen kritikere av denne fordømmelsen av Stalin og at en skaper et bilde av en av verdens største og viktigste kommunister gjennom tidende til en blodtørstig massemorder. Visst døde det mange mennesker i Sovjetunionen under Stalin, men så må vi se på hva disse dødsfalla egentlig skyldes og ikke minst om talla stemmer.

Den svenske kommunisten Mario Sousa har skrevet et hefte som heter Sanningen som kom bort, hvor han tilbakeviser påstandene om massemord i Sovjetunionen og peker på hva som er årsakene til at Stalin og Sovjetunionen har fått et slikt fryktelig ettermæle. Vi oppfordrer folk til sjøl å lese dette heftet for så å gjøre seg opp sin egen sjølstendige mening om Stalin og påstandene om han var en blodtørstig massemorder.

Trotskistisk kritikk av Stalin

Trotskistene mener gjerne at Stalin ødela sosialismen i Sovjetunionen. De mener Stalin byråkratiserte Sovjetunionen og at han sviktet arbeiderklassens sak gjennom dette. De mener samtidig at Lenin ville ha Trotskij som sin etterfølger da Lenin var alvorlig sjuk i 1924 og regna med å ikke ha lenge igjen. Likeledes mener de at Trotskij kompromissløst kjempa for internasjonal revolusjon, noe som ville redda Sovjetunionen fra byråkratisering og det de mener er en kontrarevolusjon. De mener Stalin representerte en «sosialisme ovenfra» som aldri kan fungere, mens Trotskij representerte en «sosialisme nedenfra», noe som etter deres mening er sosialismens håp til overlevelse.

Vi mener dette er feil. På tidspunktet da Trotskij kjempa for internasjonal revolusjon, var dette en umulighet. Det mislykte tyske revolusjonsforsøket i 1918-19 viste at arbeiderklassens parti, kommunistpartiet, i mange land ikke var modent nok til å lede proletariatet til revolusjon. Det samme gjaldt mange andre imperialistiske land, ikke minst Storbritannia. Det var derfor rett av Stalin å konsentrere seg om å redde sosialismen fra undergang – noe som ville gitt fritt spillerom til fascismen – i ett land, landet som tjente som forbilde for arbeiderklassen i alle andre land, Sovjetunionen.

Vår kritikk av Stalin

Vi mener ikke at Stalin var feilfri, langt i fra. Det er like viktig for oss å studere feilene som har blitt gjort, som det som har blitt gjort riktig. En feil gjort av et så stort og betydningsfullt kommunistparti som SUKP, veier mer enn tusen riktige handlinger fra en små og ubetydelig enkeltpersoner og grupper. Vi må derfor studere feilene til Stalin og SUKP nøye.

Vi kan ikke trekke lærdom ut av Stalin og SUKPs feil utfra å ukritisk sluke borgerskapets kritikk rått. Borgerskapet har ikke interesser av å lære av feilene til Stalin og SUKP. Borgerskapet har tvertimot interesse av å framstille Stalin som et monster – et monster som er en lovmessig konsekvens av den marxist-leninistiske læra satt ut i praksis. Deres stilling til Stalin, og framstilling av Stalin er kraftig farga av at deres objektive klasseinteresser er tjent med at den marxist-leninistiske revolusjonære læra ikke vinner oppslutning.

Stalin sto i spissen for en voldsom utvikling i Sovjet. Det er ikke lett å rekke over med en kritisk analyse av den voldsomme historien som ligger i hans virke som leder for SUKP i over 30 år. Noen feil er det allikevel lett å kunne slå fast.

Vår viktigste kritikk av Stalin går på at han var for mekanisk. Han hadde ikke en tilstrekkelig god forståelse av dialektikken, og betydninga av tilfeldigheter i historiens utvikling. Dette førte til en rekke feil i hans praksis. Stalin har tatt sjølkritikk for at utrenskningene på 1930-tallet var for omfattende. Vi vil også føye til at dødsstraff blei benytta i for stor grad.

Dette betyr ikke at vi på noen måte går god for de vanvittige talla på «Stalins ofre» som borgerlig historieforfalskere framstiller. Det betyr heller ikke at vi mener det var fysisk mulig å unngå dødsstraff fullt og helt under den harde klassekampen som raste i Sovjet på denne tida. Men vi mener allikevel at SUKP burde henretta færre. Stalins om partiets øverste leder bærer her et tungt ansvar.

Stalin leda oppbygginga av Sovjetunionen slik at landet tok det endelige skrittet ut av bakevja landet hadde ligget under tsarveldet. Dette var en forutsetning for at det sovjetiske folket under ledelse av Stalin også kunne seire i kampen mot fascismen. Den harde undertrykkinga av kontrarevolusjonære må også forstås utfra denne fascistiske trusselen. Vi kan her trekke fram et sitat fra Joseph E. Davis, amerikansk ambassadør i Moskva, som i 1941 skrev:

«Nå ser jeg plutselig bildet slik jeg skulle ha sett det på den tida. Da jeg undersøkte referatene fra sakene, og også det jeg sjøl hadde skrevet på den tida, fra en ny vinkel, fant jeg praktisk talt alle tegn på tysk femtekolonne-virksomhet. Det fantes ingen femtekolonister i Russland i 1941. De hadde skutt dem.»

Videre skriver han om prosessene sjøl:

«Etter daglig å ha observert vitnene, deres måte å vitne på og de ubevisste bekreftelser som kom fram under prosessens forløp, sammenholdt med andre forhold som kunne vurderes juridisk, vil jeg si at tilstrekkelig mange forbrytelser i følge sovjetisk lov, ble faststilt gjennom bevisførsel. Det er ingen rimelig grunn til tvil om berettigelsen av domsavsigelsene, som kjente dem skyldig i høyforræderi, og berettigelsen av den straffeutmålinga som den sovjetiske straffeloven foreskriver. De diplomatene som fulgte prosessene mest regelmessig, mente i almenhet at anklagene var bevist, at det fantes en formidabel politisk opposisjon og et særlig alvorlig komplott som ga diplomatene forklaring på mange av de til nå uforklarlige hendingene i Sovjet-Unionen i de siste månedene.»

For oss som kommunister er det viktigste spørsmålet å se på hva Stalin og andre kommunistiske statsledere faktisk stod for og hva de utretta og under hvilke forhold de jobba under. Dette forteller også en del om hvilke alternativer de hadde. Stalin forrådte ikke kampen mot opportunismen og kjempa konsekvent for sosialismens sak og for forsvaret av proletariatets diktatur.

Dersom vi ensidig fordømmer Stalin som en despot og forbryter mot kommunismen, så gjør vi en stor historisk feil, og ikke minst: Vi stenger døra for en rekke viktige lærdommer både av det Stalin gjorde rett, men også av hans feil.

For eksempel skreiv den østerrikske avisa Neue Freie Presse dette den 27. januar 1932:

Man kan forbanne bolsjevikene, men man må lære dem å kjenne, man bør ikke lukke øynene. Den første femårspan er et nytt storverk som må tas med i enhver økonomisk beregning.

Formannen i britiske United Dominion Trust, Gibson Jarvie, uttalte følgende i oktober 1932:

Jeg vil si at jeg hverken er kommunist eller bolsjevik, jeg er kapitalist og individualist […] Russland (sic) går fremover mens alt for mange av våre bedrifter står stille og omkring 3 millioner av vårt folk fortvilet søker efter arbeide. Femårsplanen er blitt utledd, man har profetert dens sammenbrudd. Det kan imidlertid ikke bestrides at der under femårsplanen er gjort mere enn man hadde tenkt seg […] I alle de industribyer jeg har besøkt reises der nye kvartaler, bygget etter en bestemt plan, med brede gater, utsmykket med trær og gressplener, med moderne hus, skoler, sykehjem, arbeiderklubber, og med de uundgåelige barnekrybber og barnehjem, hvor det sørges for de arbeidende mødres barn […] Man bør ikke forsøke å undervurdere de russiske planer, man bør ikke begå den feil å håpe at sovjetregjeringen skulde bryte sammen….Russland idag er et land med sjel og ideal. Russland er et land med overraskende aktivitet. Jeg tror at Russlands streben er sund […] Det viktigste er kanskje at Russlands ungdom og arbeidere eier en ting som de kapitalistiske land i dag dessverre mangler, nemlig håp.

Hele talen – med flere eksempler på rosende omtale av planøkonomien også fra borgerlige – fins på engelsk her.

I dette heftet tar vi for oss Stalin som teoretiker og praktiker, via hans filosofiske bidrag og de linjene han fikk gjennom i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP).

Innholdsliste

[[innholdsliste]]

Stalin- en revolusjonær fra arbeiderklassen

Stalin vokste opp i fattigdom (faren var skomaker, moren var dagarbeider) i den kaukasiske republikken Georgia og ble formet av klassekampen i denne delen av verden. Fra begynnelsen av 1800-tallet kom området under tsar-Russlands kontroll, og en fant enorme mengder olje i området fra slutten av 1800-tallet. Et industriproletariat vokste fram.

Stalin som var en av de mange som hadde blitt radikalisert, gikk inn i den revolusjonære undergrunnsbevegelsen. Han begynte å organisere streiker og spredde revolusjonær teori blant de undertrykte og lutfattige arbeiderne. Flere ganger ble han arrestert, men takket være sin dyktighet som revolusjonær holdt han seg i live i den tilspissede klassekampen.

Gjennom hardt arbeid, selvoppofrelse og ideologisk bevissthet høstet Stalin stor respekt blant arbeidere og kommunister. Han holdt alltid på den kommunistiske linjen og var bolsjevik fra første stund. Enda han holdt seg til Lenins linje var det aldri snakk om blindt følge. Som skolert marxist gjorde han opp egne tanker i politiske spørsmål. Stalin var ikke enig i alt Lenin gjorde og skrev, men han vek aldri en tomme fra kommunismens nøkkelspørsmål, og dem holdt han fast på livet ut.

Sovjetunionen under SUKP

Etter revolusjonen var det linjekamper i kommunistpartiet. Lev Trotskij, som hadde ledet den Røde armé, ønsket å spre revolusjonen til resten av verden. Stalin så i likhet med de fleste andre i SUKP at dette ikke var mulig. Han utmanøvrerte Trotskij og kjempet for å bygge sosialismen i Sovjetunionen. Mange borgerlige har kritisert SUKP og Sovjetunionens arbeiderklasse for å prøve å bygge sosialismen i ett land. Man har hevdet at det er umarxistisk. Hva som skulle være umarxistisk med å bygge sosialisme i et større geografisk område slik som Sovjetunionen blir et spørsmål borgerlige historikere ikke kan svare på. De ønsker å sverte kommunismen på alle felt. Faktum er at Sovjetunionen klarte å bygge sosialismen.

Trotskij ble hindret i å ødelegge verdens første arbeiderstat takket være Stalins kamp mot trotskismen. Men det var også andre skadelige linjer i SUKP. Nikolaj Bukharin stod for en høyrelinje da han ønsket å videreføre den såkalte NEP-politikken i jordbruket. Stalin så at det å gi fritt spillerom for markedsøkonomi ville føre til grobunn for kapitalisme. Derfor gikk han sterkt i mot denne politikken. Takket være Stalins innsats klarte man å kollektivisere jordbruket. Man la grunnlaget for den sosialistiske planøkonomien som baserte seg på femårsplaner.

Sovjetunionen klarte å utvikle seg til en sterk industrinasjon blant annet som følge av at ledelsen med Stalin i spissen i all hovedsak stod på den riktige linjen i partikampene. Dette skjedde i løpet av 30-tallet og det skjedde på rekordtid. Gjennom virkeliggjøringen av arbeiderklassens diktatur klarte man å utrydde fattigdom og sult. Man satte i gang massemobilisering, folket tok del i oppbyggingen av den nye staten med enorm entusiasme. Omleggingen i industri og jordbruket jorde det mulig for Sovjetunionen å utvikle produktivkreftene slik at man tok igjen de hundre årene man lå bak industrilandene i Europa.

Kampen mot kontrarevolusjonære

Dette skjedde ikke smertefritt. Når det nye erstatter det gamle vil man alltid møte motstand fra de gamle kreftene. Det skjedd også i Sovjetunionen. De mer velstående bøndene, kalt kulakker, var lite interessert i å kollektivisere jordbruket og å tjene folket. Dette fikk selvfølgelig konsekvenser. Motsigelsen ble løst ved at kulakkene ble utryddet som klasse. På den måten hindret man at kapitalismen ble gjeninnført. Mange har kritisert kollektiviseringen i Sovjetunionen. Borgelige kilder mener at denne prosessen uløste en hungersnød som angivelig skal ha tatt livet av et uvisst antall millioner.

For det første bør vi slå fast at fantasitallene som legges fram er intet mindre enn en absurd konkurranse om hvem som klarer å beregne flest døde som følge av kommunismen. Nazistene var tidlig ute når det gjaldt tallmagi og antikommunistisk propaganda. Nazistenes propaganda har også blitt adoptert av borgerlige historikere. Realiteten er at innføringen av sosialisme ikke medførte massedød slik det hevdes. Hvis vi ser på befolkningsstatistikken for Sovjetunionen ser vi at befolkningen steg kraftig i løpet av 30-tallet, stikk i strid med nazistenes og antikommunistenes løgner. Kanskje ikke så rart i og med at man fikk fart på jordbruket og var i stand til å utrydde hungersnød som tidligere hadde herjet i Russland.

Faktum er at sosialismen førte til at en god del folk slapp å sulte i hjel. For det fortjener Sovjetunionens arbeidende folk, SUKP, og Stalin vår takk. Vi ser også at Stalin er en av de mest populære historiske skikkelsene i Russland. Kanskje ikke så rart takk i betrakting de fantastiske framskrittene som skjedde i Sovjetunionen. Revisjonisme og en ny klasse som vokser fram

I den nye staten vokste det etter hvert fram en viktig motsigelse, nemlig motsigelsen mellom de som administrerte staten og folket. Mange folk i partiet så muligheten til å berike seg på det nye systemet. De posisjonerte seg og vant makt. Enkelte folk fikk privilegier, og begynte å skille seg fra arbeiderklassen. Dette nye sjiktet skulle vise seg å bli en ny samfunnsklasse. Konflikten ble etter hvert mer tydelig. Man så at byråkratene utgjorde en trussel mot arbeiderstaten. Det endelige bruddet kom i 1956, tre år etter Stalins død. Stalin og andre marxist-leninister så trusselen i partiet. De forstod at det var en indre trussel mot sosialismen.

Kan hende pekte ikke Stalin og de andre marxist-leninistene i SUKP på de riktige avvikene blant byråkratene, men en ting er sikkert: Det foregikk temmelig harde partikamper i SUKP på 30-tallet. Marxist-leninister hevder at disse har opphav i klassekampen, at de ikke oppstod fordi noen var ond eller gal, de oppstod som følge av den gryende revisjonismen. Kampen i partiet gjenspeilet kampen i samfunnet, kampen mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Kommunistene hadde grunn til å frykte en indre fiende: I 1934 ble Sergej Mironovitsj Kirov myrdet. Kirov var en viktig politiker med stor innflytelse som medlem i partiets politbyrå og som leder av Leningrad-partiet. Etter drapet ble det klart for SUKP at de stod ovenfor en indre fiende. I løpet av 30-tallet fant de såkalte Moskva-prosessene sted.

Hvem ble rammet av prosessene? Var det arbeiderklassen eller var det byråkrati-sjiktet i SUKP? Hvis man ser på hvem som ble arrestert, dømt, straffet og henrettet, særlig i perioden 1937-38, er det liten tvil om hvem som ble hardest rammet. Det var partimedlemmer på alle nivå. Borgerlige historikere hevder at ”terroren” rammet vilkårlig. Dette stemmer ikke. Den gruppen som ble hardest rammet var uten tvil byråkrater i partiet. Sett i lys av dette finnes det en viss sannhet i romanen 1984 av George Orwell, til tross for sin grove antikommunisme. Det var partimedlemmer og folk som hadde objektivt grunnlag for å bygge et nytt borgerskap som led mest, ikke den jevne arbeider.

Ble det begått feil? Ja, selvfølgelig ble det begått feil. Sovjetunionen stod på terskelen til den største krigen i verdenshistorien. Nazistene banket på døren og gjorde seg klar. Dette førte til en ytterligere presset situasjon. Hvordan skal man forvente at folk ikke gjør feil under slike omstendigheter? I tillegg til dette hadde man ikke tidligere erfaringer å basere seg på. Det ville være ekstremt urimelig å dømme SUKPs grep som grunnleggende dårlig tatt i betrakting de rådende forholdene. De som måtte gjøre det mangler enten grunnleggende historiske kunnskaper, eller så farer de med borgerlige løgner.

2. verdenskrig

Nazi-Tyskland angrep i Sovjetunionen. I forkant av dette hadde Sovjet og Tyskland delt Polen mellom seg. Igjen hevder antikommunistene at på grunn av denne avtalen var Stalin tvers gjennom ond/gal, og at han bør likestilles med Hitler og holdes ansvarlig for 2. verdenskrig. Dette er vrøvl og oppgulp som kommer fra folk som vil kritisere Stalin på alle felt uten unntak. Molotov-Ribbentrop-pakten var helt nødvendig for at Sovjetunionen skulle vinne tid før krigen. De samme folkene som kritiserer Stalin for denne avtalen glemmer å nevne Vestens aksept av Tysklands ekspansjon og opprustning. Takket være SUKPs taktisk nødvendige grep ble katastrofen avverget.

Men det varte ikke lenge. Tyskland invaderte Sovjet. I løpet av de kommende årene ble titalls millioner sovjetiske borgere myrdet av nazistene. Store deler av 2. verdenskrig ble utkjempet på det sovjetiske territoriet, og det var Sovjetunionen som led størst tap. Hadde det ikke vært for Sovjetunionen og en dyktig ledelse under Stalin hadde utfallet av 2. verdenskrig sett annerledes ut.

Borgerlige historikere ser ikke slik på det. De mener at Stalin har personlig ansvar for alle dødsfall i Sovjetunionen under 2. verdenskrig. Å følge en slik logikk kan være vanskelig. Igjen snur borgerskapet virkeligheten på hodet. Antall døde i 2. verdenskrig er i hovedsak det tallet som gjør at ”ofre under Stalin” når slike vanvittige høyder vi ser i aviser, skolebøker og liknende. Faktum er at disse dødsfallene må tilskrives nazismen og ikke kommunismen.

Spørsmålet om Stalin er avgjørende

Helt siden 1950-tallet har spørsmålet om Stalin utgjort et viktig skille mellom revisjonister og antirevisjonister.

I 1956 hadde det som nevnt utkrystallisert seg en ny klasse. Denne klassen av byråkrater og høytstående partimedlemmer reviderte marxismen-leninismen og gjorde arbeideklassens sverd til et tannløst og ubrukelig redskap. Dette var en følge av at det nye sjiktet ikke var representanter for arbeiderklassen og derfor ønsket de heller ikke å spre arbeiderklassens ideologi til hele verdens undertrykte folk. Det nye borgerskapet i Sovjetunionen handlet etter sine egne klasseinteresser og det fikk også følger for vurderingen av Stalin.

Stalin hadde høstet enorm popularitet på grunn av sine mange bragder. Dette visste revisjonistene da de fordømte ham. De gjorde det til å begynne med i det skjulte da de tok et oppgjør med det meste av all tidligere praksis. Revisjonismen i Sovjet var et hardt slag for menneskeheten. Mange lojale kommunister som støttet SUKP blindt, fulgte den nye linjen, og i takt med det stupte oppslutningen rundt SUKPs søsterpartier i mange land. Den reviderte kommunismen viste seg å ikke være et egnet redskap.

Som vi ser er Sovjet-revisjonismen i stor grad bygget på spørsmålet om Stalin, og derfor på spørsmålet om leninismen, revolusjonen og arbeiderklassens diktatur. Kjernen er for øvrig ikke spørsmålet om Stalin som person. Kjernen er revisjonistenes klassetilhørighet og nødvendigheten av å tilpasse overbyggingen det nye klassesamfunnet.

Stalin ble ledende som følge av leninismen og leninismen var fullt ut et produkt av marxismen. Dette er noe av kjernen i spørsmålet om Stalin og konsekvensene av å forkaste SUKPs linje under den perioden Stalin var generalsekretær i SUKP. Hvis denne linjen var grunnleggende dårlig hvordan kan man da holde fram leninismen? Stalins linje var en direkte videreføring av leninismen.

Enhver kommunist må se konsekvensene av sin ideologi. Å holde fram leninismen og samtidig forkaste Stalin er ikke holdbart, det er inkonsekvent. Videre er leninismen den eneste modellen som har ført fram for marxister. Hvis man da også amputerer vekk leninismen begynner hele ideologien å vakle, vi har da revidert den vitenskapelige kommunismens kjerne, derav uttrykket revisjonisme.

Opportunisme og revisjonisme hånd i hånd

Videre har vi en annen form for revisjonisme som også dreier seg om Stalin. Den har opphav i opportunismen. Enkelte såkalte marxist-leninister og maoister mener at Stalin støter vekk folk. De mener at man må gjemme vekk Stalin slik at folk ikke får et negativt inntrykk av kommunistene. Som følge av at Stalin nevnes i stort sett all antikommunistisk propaganda vil disse opportunistene gi etter for borgerskapets løgner.

Da er ikke veien lang til neste klassiker – nemlig Mao – som også blir svertet av borgerskapet, om enn ikke fullt så mye som Stalin.

Videre finner opportunistene enhet med folk som ikke anerkjenner og som til og med sverter klassikerne. Opportunistene finner enhet med revisjonister. Verden er i dag kapitalistisk. Når folk organiserer seg uten at det eksisterer enhet i spørsmålet om klassikerne er det logisk at de fleste tar et revisjonistisk standpunkt i dette spørsmålet. Hvis kommunistene ikke definerer et standpunkt er det den borgerlige virkeligheten som gjør det. Vi ser at revisjonismen sniker seg inn blant kommunister via opportunismen, og da hovedsakelig i spørsmålet om Stalin.

Det finnes mange former for revisjonisme men spørsmålet om Stalin går som regel igjen. Derfor har enhver ekte marxist-leninist og maoist plikt til å holde fram Stalin som en stor revolusjonær både som teoretiker og som praktiker.

Stalins bidrag til marxistisk teori

Om det nasjonale spørsmålet

Josef Stalin er en av «de fem store». På samme måte som Marx, Engels, Lenin og Mao leverte han viktige bidrag til kommunistisk teori. Disse bidragene er fortsatt viktige å studere for kommunister i hele verden, enten de kjemper for revolusjon på Filippinene, i Kongo eller i Norge.

Etter oktoberrevolusjonen ble Stalin folkekommisær for nasjonalitetsspørsmål. Alt i 1913 skrev han den kjente artikkelsamlinga «Marxismen og det nasjonale spørsmålet» som la grunnlaget for marxistisk tenkning rundt nasjonale frigjøringskriger og teorien rundt det nasjonale spørsmålet. Hans definisjon av nasjonen som ”eit stabilt felleskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur” er fortsatt korrekt og legger grunnen for vår tenkning om betingelsesløs støtte til nasjonale frigjøringskriger og -bevegelser i hele verden.

I denne artikkelen er Stalin klar på at arbeiderklassen må støtte retten til nasjonal frigjøring og selvstyre. Grunnen til dette er ikke at den nasjonale kampen i all hovedsak er en kamp mellom borgerskapene, men fordi tap av sivile rettigheter i større grad rammer arbeiderklassen enn borgerskapet. Den nasjonale undertrykkelsen trekker også oppmerksomheten bort fra klassekampen. Derfor hevdet Stalin at det var korrekt å støtte retten nasjonalt selvstyre – og det mener ekte marxister ennå.

Om leninismen og det kommunistiske partiet

I sine kjente forelesninger ved Sverdlovsk-universitetet i 1924 konkretiserte Stalin de rettesnorene Lenin utviklet for byggingen og utviklingen av det kommunistiske partiet. Dette er spørsmål som i høyeste grad er relevante for kommunister i Norge i dag – et land uten et kommunistisk parti. Et kommunistisk parti blir ifølge Stalin kjennetegnet av de fem følgende trekkene:

1. Partiet som arbeiderklassens fortropp;
2. Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp;
3. Partiet som den høyeste formen for proletariatets klasseorganisasjon;
4. Partiet som redskap for proletariatets diktatur, altså at det er arbeiderklassen som har makten over statsapparatet;
5. Partiet som en enhet av vilje hvor det ikke fins fraksjoner;

Men hva mente Stalin egentlig med dette? Jo, dette er den typen parti som trengs i imperialismens tidsalder, i den tidsalderen hvor marxismen er leninismen, altså teorien og taktikken for arbeiderklassen i den tiden vi fortsatt lever i.

Men det kommunistiske partiet kan ikke bare være en fortropp for arbeiderklassen. For å lede arbeiderklassen mot revolusjon, må partiet også være en del av arbeiderklassen og ha ei forankring i denne klassen slik at partiet forstår hvordan arbeiderklassen tenker og lever. Dersom partiet river seg løs fra massene, vil det bli en isolert gjenstand uten rett til liv.

Uten andre organisasjoner enn kommunistpartiet, vil ikke arbeiderklassen oppnå stort. Men for alle revolusjonære må kommunistpartiet stå over disse organisasjonene, selv om det for kommunister er riktig å arbeide også i andre sammenslutninger av arbeidere. Når seieren er vunnet for kommunistene, er det riktig og viktig for det kommunistiske partiet å være redskapen for arbeiderklassens herredømme over statsmakten – det såkalte proletariatets diktatur.

Uten å undertrykke de tidligere herskerne, er det umulig å bygge sosialismen. Også under sosialismen vil det foregå klassekamp. Dersom den tidligere herskerklassen ikke blir forhindra i å vinne makten tilbake, vil sosialismen nødvendigvis gå under. Dette fins det flere eksempler på, og kommunister plikter å ikke gå i den samme fellen igjen. Også i Sovjetunionen og i Kina skjedde det kontrarevolusjoner. Men disse kom fra internt i partiet. Det er et annet spørsmål om hvordan en kan løse dette problemet, men det står krystallklart for oss at linja for proletariatets diktatur står som riktig dersom folket vil bygge sosialismen. Folk som virkelig setter seg inn i dette spørsmålet vil før eller siden komme fram til det samme synet som vi kommunister har – at proletariatets diktatur er nødvendig for folket og for sosialismen også i Norge.