Rødt gikk på en skikkelig smell i årets kommunevalg. Det blir stadig mer klart at 1+ 1 ikke har blitt tre, det har ikke engang blitt to. Det ser ut til at partiet kun er representert i fire fylkesting, mot seks tidligere. Partiet mister også ti kommunestyrerepresentanter, og framgang kan man kun spore i enkelte kommuner i Nordland, hvor partiet har hatt kampen mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen å spille på.

Rødt går tilbake og mister mandater både i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det var altså neppe noen genistrek av partileder Turid Thomassen å gå ut og si at Rødt er garantisten for ‘rødgrønt’ flertall i den avsluttende partilederdebatten på NRK på fredag. For hvorfor skal man stemme Rødt dersom partiet bare er en mindre kopi av Ap og SV?

Rødt klarte heller ikke å profitere på SVs fall. SV gjør et katastrofevalg og merker regjeringsslitasjen. Profilerte SV-travere som Tore Linné Eriksen og Rune Slagstad gikk tidligere ut og sa at de denne gangen kom til å stemme Rødt i stedet for SV i protest mot partiets regjeringsdeltakelse og støtte til norsk krigføring i Afghanistan og Irak. Men de to erstatter ikke alle som renner ut i andre enden og ikke ser vitsen med å stemme Rødt lenger.

Tilbake til hverdagen

Framover kommer det garantert til å bli ganske stille for partiene som stiller til valg. En del sjølransakelse kommer det ganske sikkert til å bli hos både SV og Rødt, og SV-leder Kristin Halvorsen varsla offentlig sin avgang neste vår. Allerede nå går spekulasjonene høyt om hvem som blir ny partileder. Rødt kommer også sikkert til å ha en del diskusjoner om hva som gikk gærent, nå som alt var blitt så fint og partiet var fritt for brysomme kommunister og blitt en strømlinjeforma vann- og vedbærer for storesøstrene i SV og Ap.

Rødts oppsummering kommer ikke til å medføre noen ny kurs for partiet. De ledende kreftene i partiet har bundet partiet til de masta på de ‘rødgrønne’ krigspartienes skute, og de vil tydeligvis heller følge skuta ned enn å føre en sjølstendig politikk. De unge broilerne som har levert argumentasjonen for at Rødt skulle bli et vesntresosialdemokratisk parti kommer til å forlate Rødt. De ser at Rødt ikke lenger er en plattform for deres egne ambisjoner, Rødt kan ikke levere den nødvendige løftet i deres karrierstige.

Alle krefter inn i det parlamentariske arbeidet

RU-leder Iver Aastebøl har de siste ukene titt og ofte vært på radio i en reklame som har som formål å få flest mulig til valglokalene. Der har han sagt at 12. september har “du og Jens Stoltenberg like mye makt”. Dette er mildt sagt en sannhet med modifikasjoner. Samme hvilken dag det er i året har statsministeren langt mer makt enn en vanlig borger. Men dette utsagnet er sjølve inkarnasjonen på at Rødt har blitt et vanlig, borgerlig parti. Sannsynligheten er høy for at det blir lite å se til Rødt også i tida som kommer fram mot neste valgkamp om to år.

Rødt er blitt et parti som i all hovedsak bruker alle sine krefter på valgkamp og deltakelse i kommunestyrer og fylkesting, annen virksomhet rubriseres under utenomparlamentarisk virksomhet. Et revolusjonært og kommunistisk parti har en helt annen prioritering.

For oss i Tjen folket er dette annerledes. Vi driver med politikk hver dag hele året. I stedet for illusjoner om at verden forandres gjennom stortingsplasser og i kommunestyrene, veit vi at det eneste som kan føre til varig forandring, er opprør, revolusjon og sosialisme. Vi jobber for å bygge et nytt kommunistparti i Norge. For oss fortsetter kampen – hver dag, enten det er valg eller ikke. Revolusjonære som vil noe bør ta kontakt med Tjen Folket.

De uttaler at Norge er storeksportør av våpen som brukes i krigen i Afghanistan, men sier ingenting om at dette er en imperialistisk røverkrig. Heller krever de en granskning som skal påvise at dette ikke skjer samt at Norge skal kreve «sluttbrukerklæringer» av de som kjøper våpen produsert på Raufoss eller Kongsberg.

Det er naivt å tro at norskproduserte våpen ikke brukes i krig og med formål å undertrykke folk. Våpeneksport til USA tjener kun USA-imperialismen. Og USA blåser i om deres krigføring i andre land bryter med internasjonale konvensjoner eller ikke. Både bombinga av rest-Jugoslavia, krigen i Irak og krigen i Afghanistan bryter med folkeretten uten at det bryr det amerikanske lederskapet nevneverdig – samme om presidenten heter Clinton, Bush eller Obama. Vi er derfor mot all våpeneksport til USA.

Rødt vil være «ansvarlige» og leike med de store

Rødt er videre «svært kritiske til at norske bedrifter skal profittere på krig». Vi er mot våpeneksport til USA fordi disse våpnene brukes i krigføring over hele kloden som holder folk som ønsker frigjøring fra det imperialistiske åket nede. Men Rødt har også forlatt antiimperialismen og forsøker heller å bli et «ansvarlig parti» som vil leike med de store i stedet for å stå på lag med verdens folk.

Dette er ikke ulikt da Rødt foreslo å sende norske Afghanistan-soldater til Kongo istedetfor. Dette er å spre illusjoner om imperialismen. Rødt står hverken for det som er prinsipielt riktig i disse to sakene eller for noe som er taktisk gjennomførbart. De driver eventyrpolitikk.

Bygg et ekte kommunistparti

Rødt setter seg sjøl på sidelinja med slike kjedelige utspill, og det ser heller ikke ut til å være noe opprør blant medlemmene. De fleste følger enten med på ledelsens ustyrlige seilas til høyre eller går i passivitet. Folk som i mange år har vært stolte kommunister lukker heller øynene for at Rødt med dette utspillet de facto støtter våpensalg til USA, verdens største imperialist.

Vi i Tjen folket arbeider for å bygge et ekte revolusjonært kommunistparti i Norge. Slike utspill fra Rødt viser tydelig behovet for et slikt parti.

Rødt har også på sine medlemssider et internforum med blant annet en egen oversikt over Rødt sin aktivitet i media – leserinnlegg, intervjuer og uttalelser og så videre. En gjennomgang her viser en sørgelig mangel på propaganda for revolusjon og sosialisme, for ikke å nevne kommunisme.

Men hvorfor tier de?

Mener ikke lenger Rødt at revolusjon og sosialisme er nødvendig? Eller tør ikke Rødt å stå for sine egne målsetninger? Er dette bare ord som blir brukt i festtaler for å unngå ytterligere avskalling og splittelser fra venstre, når partiet fortsatt er i glideflukt på trynet inn i sosialdemokratiet?

Rødt ble dannet på grunnlag av sammenslåingen mellom AKP og Rød Valgallianse. Kan svaret være at Rødt i arbeidet med å gjøre seg selv spiselig for de «rødgrønne» finner det opportunt å kaste på båten de siste restene av prinsipper for det som opprinnelig var et stolt og relativt sterkt kommunistparti? Hva skal vi med et parti som kaller seg revolusjonært og sosialistisk, men som nekter å si det høyt?

Bli med oss i kampen for et ekte, revolusjonært og stolt kommunistisk parti i Norge!

RKU og Tjen folket i Bergen sitt program for dagen:

1030 – Felles frokost

1230 – Oppmøte for å gå sammen i Nei til EU-toget

1400 – Deltar på konsert med Gatas Parlament

1430 – Vi går i LO sitt tog

1730 – Vi spiser sammen

Send oss en epost hvis du vil være med: post@kommunisme.no

Trondheim

Trondheim Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU) inviterer til:

1130 – Felles frokost

1230 – Oppmøte på torget før toget. Vår parole: Okkupanten Norge ut av Afghanistan

1500 – Åpent møte. Tema: Okkupasjonen av Afghanistan

Det blir foredrag, appeller, salg av materiell og servering av pølse, saft og kake.

Send oss en epost hvis du vil feire dagen med oss: kenneth@kommunisme.no

Drammen

RKU og Tjen folket inviterer medlemmer, venner og interesserte 1. mai.

Først blir det utdeling av gratisavisa vår, Til Kamp, i toget, som begynner kl.1200 fra Torgeir Vraas plass.

Fra kl.1400 møtes vi på KFUK/KFUM-huset hvor vi får varm mat og innledning om den nasjonale og antiimperialistiske kampen mot norsk gruvedrift på Filippinene og andre kamper der.

Sted: Drammen KFUK/KFUM – Øvre Torggate

Hvis du har lyst til å hjelpe oss med gjennomføring av 1. mai setter vi stor pris på det. Du kan da nå oss ved å sende mail til drammen@kommunisme.no.

Andre steder

Andre steder i landet deltar våre medlemmer sammen på arrangementene til andre bra organisasjoner.

Vi vil dele ut bladet vårt Til kamp flere steder.

Vil du markere dagen sammen med oss?

Send epost til:

post@kommunisme.no eller post@tjen-folket.no.

Men det var ikke bare sivile og journalister fra Reuters som ble drept. Amerikanske tropper satte også en varebil i brann ved å skyte en rekke salver fra luften med et helikopter. Denne varebilen skulle bistå de sårede, men ble nådeløst skutt i filler. To barn ble drept.

Videoen er mildt sagt kvalmende, meget sterk og viser den ytterst reaksjonære kulturen som den amerikanske hæren er bygget opp under. Mange trodde kanskje at slikt bare var mulig i et eller annet Playstation-spill, men dette er virkelighet. «Ah, ja, se på de døde drittsekkene,» sier den ene soldaten i helikopteret.

Den amerikanske hæren gjør sønner og døtre av arbeiderklassen til fiender av det arbeidene folket og til rabiate hunder i tjeneste for imperialismen. Denne massakren er ingen isolert hendelse, men et produkt av okkupasjonsmaktens natur.

Knus imperialismen

Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom fordømmer denne forbrytelsen, må linje med alle andre forbrytelser begått av imperialistene. Men vi kan ikke bare fordømme det. Vi må reise kamp mot dette skitne og morderiske systemet som fører folk mot hverandre på grunn av sitt eget profittjag.

Verdens folk vil aldri kunne oppnå varig fred og harmoni dersom ikke kapitalismen avskaffes gjennom sosialistisk revolusjon og byggingen av en verden uten utbytting og undertrykkelse – det kommunistiske verdenssamfunn.

Mange pendlere har vært henvist til å stå på kalde perronger i bitende kulde med lite informasjon om hva som skjer med tilbudet som de i de fleste tilfeller allerede har betalt for. Folk har kommet for sent på jobb og NSB-ansatte har måttet tåle grov kjeft fra frustrerte reisende dag etter dag, på tog etter tog. Men de «på gulvet» har ikke ansvaret for forsinkelsene, men har måttet finne seg i denne kritikken fra pendlernes side siden de ansvarlige myndighetene ikke tar ansvar. Flere tiår med ansvarsfraskrivelse går nå utover pendlerne og de ansatte i NSB.

Dobbeltspor er luftslott – ordne opp for pendlerne først

Regjeringspartiet SV har store visjoner om dobbeltspor og hurtigtog. Deres transportpolitiske talsmann Hallgeir Langeland drømmer om at det bare skal ta et par-tre timer med tog mellom de store norske byene og mellom Oslo og de andre skandinaviske hovedstedene. Men dette hjelper ikke pendlere som står og fryser for så å komme for seint på jobb for n’te dag på rad.

Kaoset i skinnegående persontransport skyldes markedsliberalistisk «styring» av jernbanedriften med anbud på vedlikehold og andre ting som er avgjørende for jernbanedriften i Norge. Mesteparten av jernbanemonopolet ble avskaffet i 1996. I dag finnes det ulike selskap både innenfor gods- og persontrafikk. Det meste av arbeidet som før lå under Jernbaneverket er også satt ut på anbud. Kaoset som titusenvis av mennesker opplever hver dag – noe som fører til store kostnader både for de det gjelder og for samfunnet som helhet – skyldes markedsliberalistisk styring av jernbanedriften.

Prisen øker – effektiviteten synker

Frislippet innenfor jernbanedrift har ført til mer forsinkelser og kaos i Norge som i andre land som har prøvd dette før, skriver Geir Christensen i et leserbrev til flere aviser i Akershus i midten av januar. Han peker på følgende årsaker til kaoset i NSB:

• Kostnadene for vedlikehold og fornying har økt dramatisk som konsekvens av anbudene. Effektiviteten faller når penger som før ble brukt på vedlikehold heller blir brukt på anbudsregning, forhandlinger, administrasjon og ikke minst profitt.

• «Billigløsninger» har sørget for at forsinkelsene øker. For eksempel skriver Christensen at flere firmaer har brukt for dårlige løsninger når de har vunnet anbud på forskjellige deler av vedlikehold av jernbanedriften.

Hva er mest lønnsomt for samfunnet?

Det er mulig det er billigere for jernbanen som helhet å fortsette med det elendige tilbudet det har i dag. Men både miljøet, pendlerne og samfunnet taper på at dette fortsetter. Miljøet taper siden folk velger privatbil i stedet. Pendlerne taper siden de kommer for sent på jobb eller for sent hjem. Dermed kan det bli mindre i allerede slunkne lønningsposer. Samfunnet taper av samme grunn – når folk ikke er på jobb, så blir det produsert mindre.

Jernbanedriften må igjen samordnes for at pendlerne skal oppleve et fullgodt tilbud. At det offentlige bruker de pengene det trengs for å få til et dugelig tilbud, er god samfunnsøkonomi og det eneste som lønner seg på lang sikt, både for pendlerne og for miljøet. Målene om kortsiktig profitt må erstattes av hva som er mest nyttig for samfunnet som helhet.

Det langsiktige mål med kommunismen omfatter avskaffelsen av klasser, stat og grenser. Vi mener det vil være mulig å organisere et samfunn der alle kan leve uten krig, kriminalitet, sult og hjemløshet. De sosiale problemene som herjer i dag skyldes hvordan samfunnet er organisert, ikke «menneskehetens natur». Vi ønsker å organisere samfunnet for å bringe frem det beste i folk, ikke den kynisme og kaldhet som uunngåelig skapes i det kapitalistiske samfunn.

Mange har kommunistiske intensjoner, det vil si at de ønsker å avskaffe undertrykking og ser kommunismen som løsningen på dette. Sjøl om Tjen folket og RKU vurderer kommunister etter hva de utretter, så oppfordrer vi alle kommunister til å studere og anvende marxismen-leninismen-maoismen.

Tjen folket og RKU bygger på marxismen-leninismen-maoismen. Vi mener MLM er en mer utvikla form for marxisme, en bedre og mer fullkommen politisk linje til frigjøring av arbeiderklassen og folket. Sjøl om vi ikke er drømmere og ønsker oss tilbake til Sovjetunionen på 1930-tallet eller det flammende Kina på 1960-tallet, ser vi MLM som en oppsummering av de feil og seire som ble gjort i de tidligere sosialistiske landene. Vi kan grovt dele det opp i to punker:

1. Sovjetunionen ble en statskapitalistisk imperialistmakt. 1917-revolusjonen i Russland, ledet av bolsjevikpartiet, førte til opprettelsen av Sovjetunionen, som hadde det kommunistiske verdenssamfunnet som mål. Den sosialistiske kursen ble fulgt under Stalin, men kampen ble tapt da det «ukjente» nyborgerskapet, som hadde oppvokst innad i kommunistpartiet, startet den kapitalistisk gjenoppreisninga i landet og omformet det til en statskapitalistisk imperialistmakt. Starten på denne nye rettingen for Sovjetunionen ble på symbolsk vis markert med fordømmelsen av Stalin og de grunnlegende marxist-leninistiske prinsippene på den 20. partikongressen i 1956. Den samme prosessen skjedde i Kina etter at Mao falt bort i 1976 og den såkalte «Firerbanden» ble arrestert.

2. Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina var det fremste steget mot kommunismen i historien. Fra 1966 til 1976 var det kinesiske samfunnet dominert av en indre revolusjon, der arbeidere, studenter og bønder ble mobilisert mot partibyråkratiet, som utgjorde et hinder for massenes utfoldelse og kreative utvikling av sosialismen. Kulturrevolusjonen seiret dessverre ikke. Nyborgerskapet klarte å gjennomføre en kontrarevolusjonen som opprettet borgerskapets diktatur. Vi ser ikke lærdommene fra Kulturrevolusjonen som noe kun forbeholdt Kina, men allmenne lærdommer som gjelder for hele den kommunistiske bevegelsen, uansett hvilke land det måtte være. Et nyborgerskap vil vokse frem innad kommunistpartiet, representert av byråkrater og direktører. For å bekjempe dette vil det være nødvendig å fortsette klassekampen og revolusjonen under den sosialistiske oppbygginga.

Enhver kommunist som ønsker å bli en del av den revolusjonære kampen, tjene kampen for den sosialistiske revolusjon og oppbygging av sosialismen som broen til kommunismen, bør studere den fremste formen for revolusjonær teori, MLM, og slutte seg til den kommunistiske bevegelsen.

Tjen folket og RKU ønsker alle som vil slutte seg til arbeide med å gjenreise den kommunistiske bevegelsen i Norge velkomne. Ta kontakt på post@tjen-folket.no eller post@kommunisme.no!

6:38 AM Jan 12th from HTC Peep mimirk Mimir Kristjansson

(Kilde: Twitter)

Vil du gjøre som Mímir og ta i mot Tjen folkets nyhetsbrev? Send oss en e-post til post@tjen-folket.no og merk den med «Jeg vil gjøre som Mímir Kristjánsson og få Tjen folkets nyhetsbrev tilsendt en gang i uka!»

Kampen for å bygge et revolusjonært kommunistparti i Norge har pågått gjennom 150 år. Historien har vist oss at dette ikke er en liten oppgave som kan tas lett på. Det finnes ingen trylleformular for å bygge et kommunistparti, men vi lærer av historien og prøver å unngå å gjøre de samme feilene andre har gjort før oss.

Det trengs et kommunistisk arbeiderparti som er dristig nok til å omgjøre arbeidernes ubevisste og spontane kamp til en bevisst og organisert kamp for revolusjonen, et parti som bygger på erfaringene fra de sosialistiske forsøkene i Sovjet og Kina. Et norsk kommunistisk parti må være dypt forankret i den norske arbeiderklassen. Uten et sånt parti fremstår arbeiderklassens drøm om frihet og et liv uten lenker, som nettopp det: en drøm.

Dette partiet må bygge på leninismens partimodell. Stalin forklarer dette som «en uadskillig del av klassen, en del av klassen tett bundet opp av den med alle fibrene i sitt vesen». Huey P. Newton (en av grunnleggerne av Black Panther Party i USA) oppsummerer det enkelt: «Den primære oppgaven til partiet er å lede folket». Et parti bygger på leninismens partimodell er med andre ord et parti som tar ledelsen i klassekampen og leder kampen for revolusjon og fram mot kommunismen.

Partiet må bestå av de mest fremstående, hardtarbeidende og disiplinerte delene av arbeiderklassen. Og må fungere som en fortropp som jobber utrettelig for massenes beste og en grenseløs hengivenhet for proletariatets sak. Men det holder ikke bare å være en fortropp, partiet må være væpnet med revolusjonær teori som beskriver lovene for bevegelse i samfunnet og ta opp i seg lovene for revolusjonen. Partiet må bevege seg videre fra proletariatets øyeblikksinteresser, partiet må ligge foran arbeiderklassen, må se lenger enn sakene her og nå og ikke miste det strategiske målet av syne.

Hva må partiet bygges på?

Marxismen-leninismen-maoismen

Marxismen lærer oss de grunnleggende lovene som gjelder for samfunnets utvikling. Den analyserer motsigelser innad i det kapitalistiske systemet som ikke kan løses innenfor kapitalismen og viser hvordan klassemotsigelsen er roten til hele kapitalismens undergang. Marx og Engels viste oss at proletariatet måtte gjøre revolusjon, etablere sitt revolusjonære klassediktatur over restene av det gamle borgerskapet og stake ut veien til kommunismen.

«Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke. Mer presist: leninismen er teorien og taktikken for den proletariske revolusjonen i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet.» - Stalin

Leninisme viser hvordan kapitalismen på 1900-tallet gikk inn i sitt imperialistiske stadium. Derfor ville revolusjonene først komme i de leddene av det kapitalistiske verdenssystemet som var svakest, i de fattige landene uten en høyt utviklet kapitalistisk økonomi. Leninismen hadde også viktige teorier om hvordan kommunister skal organisere seg: Det trengs et sterkt og godt organisert kommunistparti med god disiplin i rekkene.

Maoismen er det siste viktige tilskuddet til det teoretiske grunnlaget for partiet. Maoismen består av viktige bidrag til proletariatets teorier, teorier om hvordan revolusjoner kan seire i fattige tredjeverdenland, teorier om masselinje og ikke minst teorien om motsigelser i alle ting. Med denne teorien videreutvikla Mao den kommunistiske filosofien slik at den kunne gjennomsyre og forbedre praksisen til kommunistene og massene i Kina.

Maoismen er det tredje hovedtrinnet. MLM er den mest utvikla formen for kommunistisk teori vi har. Det er den historisk-vitenskaplige grunnlaget som kommunistene bygger sine analyser av verden på. Den tar opp i seg erfaringer fra to store revolusjoner og konsolideringen av proletariatet som herskende klasse. MLM er ikke en skrivebordteori som vi slår arbeidsfolk i hodet med, men en rettledning til handling som er bygget på blodet, svetten og tårene til millioner av fattigfolk.

Kamp mot den moderne revisjonismen og opportunismen

Den unge ML-bevegelsen på 60- og 70-tallet vokste bla ut av støtten til kulturrevolusjonen i Kina og kampen mot Sovjet-revisjonismen som i Norge ble representert gjennom NKP. Ved revisjonisme mener marxist-leninistene ideologier som framstår som røde og revolusjonære i form, men er borgerlig i innhold. AKP utviklet seg i retning av revisjonisme på 80-tallet da mange av arbeiderne i partiet tok seg høyere utdannelse og søkte seg inn i småborgerlige yrker. Dette påvirket selvsagt tankene til ledende folk i partiet.

Rødt er partiet som ble resultatet av sammenslåinga mellom AKP og RV. Opportunismen i datidens RV startet ved at høyresiden i partiet ønsket å gjøre sosialismen mer «spiselig», ved å sile ut restene av kommunistisk ideologi utad mens man snakket om revolusjon og kommunisme innad. RV-ledelsen mente at det viktigste er å dilte etter abeiderklassen, fremfor å lede den. Problemet med en sånn strategi er at partiet tiltrakk seg nye elementer som støttet den nye linja. Som en videre konsekvens ble politikken langsomt forandret, ettersom de nye medlemmenes politiske ideer ikke bygget på marxistisk teori.

Dermed ble politikken ytterligere utvannet og partiet sto ribbet igjen uten noen reelle marxistiske klær. Ut av opportunismen vokste revisjonismen. I dag har Rødt gjort det soleklart at de ikke ønsker marxist-leninister i rekkene og Rødt har heller ikke kimen til et nytt kommunistparti slik noen ledende folk i tidligere AKP tror. Rødt er et småborgerlig revisjonistparti som står i veien for revolusjon og kommunisme.

Kamp mot sosialdemokratiet

I Norge kjenner vi sosialdemokratiet gjennom den «rødgrønne» regjeringen som er ledet av AP. AP har styrt Norge i store deler av etterkrigstida og er det norske borgerskapets foretrukne verktøy for å sikre lydige arbeidere som godtar privatisering og kutt i offentlig sektor. Helt siden splittelsen med NKP i 1923 har AP stått på feil side i klassekampen, og på grunn av navnet og sine dype røtter i fagbevegelsen evner AP å føre store deler av arbeiderklassen bak lyset, holde arbeiderklassen nede og føre kampen inn i ufarlige baner. Å avsløre og bekjempe sosialdemokratiet er derfor en av nøkkeloppgavene for et kommunistisk parti. For å sitere Stalin igjen:

«Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen uten å gjøre ende på sosialdemokratismen i arbeiderbevegelsen.»

Rollen til marxist-leninister er derfor å bekjempe og isolere sosialdemokratiet i alle former det tar. Massene vinnes ikke over på revolusjonær grunn ved at vi roper 100 ganger at AP er borgerskapets parti, men ved tålmodig arbeid fra dag til dag der vi viser konkret hvordan AP ikke tjener interessene til arbeiderklassen. Derfor kjemper marxist-leninistene for konkrete dagskrav som 6 timers normalarbeidsdag, lavere skatter for arbeidsfolk, bedre og billigere boliger og så videre for å vise at det er vi og ikke sosialdemokratene som tjener deres interesser.

Hvordan bygges et kommunistparti?

Kommunistpartiet bygges ikke ved at kloke mennesker som allerede er kommunister setter seg ned og diskuterer seg fram til en enighet. Dette er en mekanisk måte å tenke på der massene ikke er noen ting, mens enkeltpersoners store bragder er det som skriver historien.

Marxist-leninister står for den historisk materialismen som lærer oss at «Folket og bare folket er drivkraften som lager verdenshistoria» - Mao Zedong. Videre sier Mao at «massene er de virkelige heltene» og han legger til at hvis kommunister ikke skjønner det, kan en ikke rekne med å tilegne seg et minimum av kunnskaper.

Noen kommunister trur at kommunistpartiet bygges ved at en håndfull kommunister sette seg ned, diskuterer – gjerne over mange år, komme fram til en enhet òg så bygge partiet. Det hersker vel stor usikkerhet om det faktisk blir noen enhet mellom disse gruppene, men hvis det blir det – tenk på alle kommunistene som kunne vært rekruttert på denne tiden. Disse kameratene har sikkert gode hensikter med sitt arbeid, men som Lenin sa er veien til helvete brolagt med gode intensjoner.

Problemet for den kommunistiske bevegelsen i dag er ikke splittelse – det er at det er for få kommunister. Splittelser blant anti-revisjonister er som regel reelle ideologiske motsigelser.

Kommunistpartiet bygges ikke gjennom enhet mellom allerede overbeviste kommunister. Enhet er bra, vi må samles om det vi kan forenes om og krangle om det vi er uenig om. Men det er ikke her kommunistpartiet bygges. For det er på arbeidsplassene, utenfor skolene, på bussholdeplassene, på gata vi bygger partiet. Partiet må bygges av ungdom, arbeidsfolk, sosialt utstøtte og innvandrere. Partiet bygges her og nå, ikke i en eller annen fjern framtid der kommunisme igjen er i vinden og alt er fryd og gammen.

Et parti av typen vi her skisserer kan hverken diskuteres eller kritiseres frem. Et kommunistisk parti vokser frem i kamp, der folk lærer hverandre å kjenne og der folk blir viktige for hverandre. Da lærer folk å løse motsigelser og å skille mellom viktige motsigelser og mindre viktige motsigelser. Et parti som arbeider etter: enhet – kamp – enhet og ikke etter: motsigelse – diskusjon – kritikk – splittelse.

Med andre ord har uken som har gått vært et spill for galleriet. USAs president ser heller ikke ut til å prate seg ut av problemene. Trass i tomme ord om «et historisk steg» vil utviklingen fortsette. Sant nok påpeker han at det ikke finnes noen konkrete utslippsløfter. Taktikken med å kjøpe seg ut av problemene ser heller ikke ut til å fungere.

Den norske kapitalens representanter forsøker å dekke over den totale fiaskoen ved å si at de er middels fornøyd og at dette er et viktig steg. Leder i Bellona er mye av den samme oppfatningen, han er litt skuffet men mener at forhandlingene er et viktig steg i riktig retning.

Både Erik Solheim og Fredric Hauge har feil i dette, og de er antagelig delvis klar over dette selv. Forhandlingene har ikke ført til noe, bortsett fra timelange møter uten handling eller forpliktelser som resultat. Dette var også ventet.

Så lenge det er behovet for maksimal profitt for en hver pris som er gjeldene, kan ikke menneskenes objektive interesser vinne fram. Så lenge det er mest lønnsomt å benytte seg av olje, gass og kull i produksjonen, og når disse råstoffene er lett tilgjengelig, vil miljøødeleggelsene fortsette under kapitalismen. Selv om politikere har et oppriktig ønske om å ikke ødelegge store deler av livsgrunnlaget på jordkloden kan de ikke bryte kapitalismens lover.

Tjen folket hadde rett når vi sa at klimakonferansen i København ikke kom til å gi resultater.

For at verden skal kunne håndtere klimakrisen må kapitalismen avskaffes. Kapitalisme har vist seg å være et dårlig redskap når det gjelder temmingen av naturkreftene i nyere tid. Istedenfor å ta hensyn til mennesket i et større perspektiv raserer systemet våre framtidsmuligheter. Løsningen på problemet er krystallklar: Kapitalismen må avskaffes, sosialismen med arbeiderklassens diktatur må innføres, og det må skje fortest mulig.