Det er lenge siden SV og Rødt snakka om sosialisme som et alternativ til dagens system. For begge partier er sosialisme redusert til en følelse og ei frase. I stedet for å reise et alternativ til kapitalismen har begge disse partiene omfavnet et «rød-grønt alternativ» innenfor systemets rammer. Det er mer sannsynlig at velgerne straffer SV og Rødt for å opptre som bleike kopier av Arbeiderpartiet enn at de velger vekk sosialismen.

Og like naturlig som tyngdekrafta vil de små utgavene dø når folk får tre alternativer å velge mellom. Så vi slutter oss til Anders Giæver når han sier «hvil i fred» over de mindre sosialdemokratiske alternativene.

Men det finnes fortsatt folk i Norge som regner seg som røde uten å være garantister for hverken store eller små sosialdemokrater.

Dette skjer i ei tid der sosialisme og kommunisme framstår som håp for mange av verdens folk, kommunismen er ledende ideologi i opprør i store land som India, Filippinene og Nepal. Og her hos oss er det organisasjoner som vil bruke marxismen-leninismen-maoismen til å bygge ei slagkraftig venstreside og avskaffe kapitalismen. Tjen Folket er ledende her i dag og vil føre kampen på to bein. Det ene beinet er solidaritet med dem i fattige land som blir tråkka på av våre egne makthavere. Og det andre er kampen for egne rettigheter.

VG og borgerskapet hater marxismen. Anders Giæver hater Marx og Mao, og det samme gjør sosialdemokratiet, både de små og de store. Men vi vil bruke marxismen og utvikle den til å bygge et nytt samfunn. Vi vil ta utgangspunkt i de som bærer verden på sin rygg, arbeiderklassen.

Kommunistisk teori har også gitt oss vitenskapelig kunnskap om imperialismen. Folk i sør er ikke fattige fordi dei er late, men fordi de er utbytta og undertrykt av imperialistene.

Derfor er det med stolthet at vi i Tjen folket vil utgjøre et tyngdepunkt i det som Anders Giæver kaller for venstresida. Vi vil utgjøre et tyngdepunkt for folk i Norge som ikke deler Anders Giævers våte drøm om et Norge der sosialismen er død og begravet. Vi vil bygge på maoismen, og forvalte og bruke dette redskapet slik at mange får ta del i den.

Frihet og sosialisme blir ikke delt ut fra toppen av samfunnet eller gjennom valg. Det må kjempes fram hver dag. Og den kampen blir nok lettere når SV og Rødt – partiene der sosialismen råtner som nedfallsfrukt – er kraftig svekka. Vi i Tjen Folket vokser derimot.

Så oppfordringa til Anders Giæver må bli at han nok kan slukke sigaren han tente natt til tirsdag 13. september.

Rødt gikk på en skikkelig smell i årets kommunevalg. Det blir stadig mer klart at 1+ 1 ikke har blitt tre, det har ikke engang blitt to. Det ser ut til at partiet kun er representert i fire fylkesting, mot seks tidligere. Partiet mister også ti kommunestyrerepresentanter, og framgang kan man kun spore i enkelte kommuner i Nordland, hvor partiet har hatt kampen mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen å spille på.

Rødt går tilbake og mister mandater både i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det var altså neppe noen genistrek av partileder Turid Thomassen å gå ut og si at Rødt er garantisten for ‘rødgrønt’ flertall i den avsluttende partilederdebatten på NRK på fredag. For hvorfor skal man stemme Rødt dersom partiet bare er en mindre kopi av Ap og SV?

Rødt klarte heller ikke å profitere på SVs fall. SV gjør et katastrofevalg og merker regjeringsslitasjen. Profilerte SV-travere som Tore Linné Eriksen og Rune Slagstad gikk tidligere ut og sa at de denne gangen kom til å stemme Rødt i stedet for SV i protest mot partiets regjeringsdeltakelse og støtte til norsk krigføring i Afghanistan og Irak. Men de to erstatter ikke alle som renner ut i andre enden og ikke ser vitsen med å stemme Rødt lenger.

Tilbake til hverdagen

Framover kommer det garantert til å bli ganske stille for partiene som stiller til valg. En del sjølransakelse kommer det ganske sikkert til å bli hos både SV og Rødt, og SV-leder Kristin Halvorsen varsla offentlig sin avgang neste vår. Allerede nå går spekulasjonene høyt om hvem som blir ny partileder. Rødt kommer også sikkert til å ha en del diskusjoner om hva som gikk gærent, nå som alt var blitt så fint og partiet var fritt for brysomme kommunister og blitt en strømlinjeforma vann- og vedbærer for storesøstrene i SV og Ap.

Rødts oppsummering kommer ikke til å medføre noen ny kurs for partiet. De ledende kreftene i partiet har bundet partiet til de masta på de ‘rødgrønne’ krigspartienes skute, og de vil tydeligvis heller følge skuta ned enn å føre en sjølstendig politikk. De unge broilerne som har levert argumentasjonen for at Rødt skulle bli et vesntresosialdemokratisk parti kommer til å forlate Rødt. De ser at Rødt ikke lenger er en plattform for deres egne ambisjoner, Rødt kan ikke levere den nødvendige løftet i deres karrierstige.

Alle krefter inn i det parlamentariske arbeidet

RU-leder Iver Aastebøl har de siste ukene titt og ofte vært på radio i en reklame som har som formål å få flest mulig til valglokalene. Der har han sagt at 12. september har “du og Jens Stoltenberg like mye makt”. Dette er mildt sagt en sannhet med modifikasjoner. Samme hvilken dag det er i året har statsministeren langt mer makt enn en vanlig borger. Men dette utsagnet er sjølve inkarnasjonen på at Rødt har blitt et vanlig, borgerlig parti. Sannsynligheten er høy for at det blir lite å se til Rødt også i tida som kommer fram mot neste valgkamp om to år.

Rødt er blitt et parti som i all hovedsak bruker alle sine krefter på valgkamp og deltakelse i kommunestyrer og fylkesting, annen virksomhet rubriseres under utenomparlamentarisk virksomhet. Et revolusjonært og kommunistisk parti har en helt annen prioritering.

For oss i Tjen folket er dette annerledes. Vi driver med politikk hver dag hele året. I stedet for illusjoner om at verden forandres gjennom stortingsplasser og i kommunestyrene, veit vi at det eneste som kan føre til varig forandring, er opprør, revolusjon og sosialisme. Vi jobber for å bygge et nytt kommunistparti i Norge. For oss fortsetter kampen – hver dag, enten det er valg eller ikke. Revolusjonære som vil noe bør ta kontakt med Tjen Folket.

Men tro ikke at Arne endrer sivilstatus til «it’s complicated/det er komplisert» av den grunn. Rødt sin støtte til Ap kan selv ikke Ap vri seg vekk fra: «Ganske spesiell oppførsel overfor et parti som støtter Ottervik som ordfører.» skriver Arne Byrkjeflot snurt.

Stø kurs – på sosialdemokratiets vei

Tjen folket har siden stiftelsen av Rødt advart klart og tydelig mot den veien Rødt har lagt ut på. Siden valgkampen i 2009 har Rødt hatt en annen linje overfor Arbeiderpartiet enn det RV hadde helt siden 1973. Da het det at både Arbeiderpartiet og Høyre var maktas partier, og at RV var med folket mot makta.

Men i dag spiller Rødt-toppene i Norges største byer kjærlighetsserenader under balkongen til Arbeiderpartiet. Rødt-leder Turid Thomassen avslutta fredagens partilederdebatt på NRK med å love Rødts støtte til Ap i alle de store byene.

I Stortingsvalget 2009 stilte Rødts partileder Torstein Dahle bare «ett eneste krav til Jens» – nemlig at han skulle la uførepensjonene være i fred. Dette skjedde i de åttende året med norske krigføring i Afghanistan. Brente barn ble veid og funnet for lette, Rødts reformistiske «realisme» lot vektskåla tippe i norske uførepensjonister.

Rødts selektive hukommelse

Tjen Folket er for norske pensjonister og uføre og mot å gi kapitalen enda mer av de verdiene verdens arbeidere skaper. Men i anstendighetens navn burde et parti som kaller seg revolusjonært sette kampen mot Norges kriger som retter seg mot verdens fattigste foran pensjonistene. Og de burde også i anstendighetens – og kanskje selvrespektens navn – ikke krype for Arbeiderpartiet på den måten de nå gjør.

Husker de ikke hvordan de selv gjennom mange år kjempet mot sosialdemokratiet? Husker de ikke hvordan bare kampens vei klarte å vriste noen posisjoner i fagbevegelsen ut av hendene på AP? Har de glemt at revolusjonen ikke er et teselskap, og heller ikke å male et bilde eller skrive et dikt – at revolusjon er konkret og at revolusjon er nødvendig?

Tjen Folket har ikke glemt det. Og om vi et øyeblikk skulle vakle, er det nok å se et lite glimt av bombene som faller over Libya, barna som dør av sult i Etiopia mens landet eksporterer blomster til Europa og de norske 20-åringene som sender morter-granater ut i natta i Afghanistan.

Rødt i Kristiansand har kjøpt politiets og borgerskapets historier om at svarte menn er de som driver med voldtekt. De har derfor laga en handlingsplan som er lagt frem i Fædrelandsvennen.

I denne handlingsplanen finner vi følgende:

3. Styrke tiltak for nyankomne innvandrere Kjønnsrolleundervisninga skal fremme likestilling og forståelse for hvordan kjønnsrollene former holdninger og handlinger. Slik kan vi forebygge diskriminerende og undertrykkende holdninger ovenfor kvinner, og forhindre mange potensielle voldtekter.

Rødt i bås med hvem?

Flere kollektive tiltak som brennemerker enkelte grupper som utøvere av «mange potensielle voldtekter» finnes ikke i denne handlingsplanen. Påstanden om at svarte unge menn er de som voldtar er en påstand som politiet systematisk kjører frem. Hvem andre enn Rødt i Kristiansand som omfavner denne påstanden overlater vi til leserens fantasi å avgjøre.

Det som er vesentlig er at dette er en rasistisk løgn. De aller fleste voldtekter i Norge utføres av menn som kvinnen til en viss grad allerede kjenner. Denne typen voldtekter utgjør 90 % i politiets statistikk. Lista for å anmelde disse voldtektene er høy, mange kvinner kvier seg for å anmelde slike voldtekter.

For å stemple den svarte unge mannen som potensiell voldtektsmann har politiet skapt en ny kategori voldtekt, nemlig overfallsvoldtekten. Lista for å anmelde en overfallsvoldtekt er lavere enn i den andre typen voldtekter. Å bli voldtatt er en forferdelig opplevelse, men det finnes ikke noe belegg for å påstå at den ene formen for voldtekt er verre enn den andre.

Svarte unge menn utgjør minst 20 000 av befolkningen i Oslo, antallet overfallsvoldtektsmenn er mest trolig under 10, lite sannsynlig over 20. Skal svarte unge menn da henges ut som potensielle voldtekstmenn? Å gjøre det er rein rasisme, det er rasisme når document.no gjør det, det er rasisme når HRS gjør det og det er akkurat like rasistisk når Rødt i Kristiansand gjør det.

Studier viser at rusmisbrukere ofte er glade i dyrene sine og behandler dem beundringsverdig bra, men hvis dette var alt som krevdes for å ha ansvaret for dyr ville enhver femåring klart det samme.

Ikke så rent sjelden får organisasjoner som Dyrebeskyttelsen, Fant (omplassering av hunder) og Kattens Vern inn utsultede dyr som hadde det godt hos sin narkomane eier helt til sistnevnte uten forvarsel forsvant fra hjemmet sitt grunnet overdose, arrestasjon eller andre uforusette situasjoner. Slikt kan selvsagt skje den beste, men det er ikke til å komme fra at rusmisbrukere typisk lever mer uforutsigbare og mindre stabile liv enn andre.

Til tross for at dette forslaget går ut på at de bare skal ha ansvar for dyr i kortere perioder og sågar få opplæring i håndtering av dyr, er der en rekke faktorer og potensielle hendelsesforløp som tilsier at idéen er lite hensiktsmessig.

Tenk deg for eksempel følgende:

• Selv om misbrukeren kjører relativt nyktert så lenge han/hun har ansvar for andres hunder, er der mange variabler innenfor rusmisbruk. Man kan for eksempel få i seg urent eller konsentrert stoff slik at virkningen blir sterkere eller annerledes enn forventet, og en utslitt kropp kan tåle mindre enn man tror.

• For ikke å snakke om at også abstinenser påvirker evnen til å ta seg av både seg selv og andre.

• Mange rusmisbrukere er konstant i politiets søkelys. Hvis en misbruker blir arrestert mens han eller hun har ansvaret for andres hund, må eieren hente hunden hos politiet eller en organisasjon som tar seg av løshunder (og som ganske sikkert registrerer navnet på alle sine klienter).

• Rusmisbrukerne i Nygårdsparken lever typisk i et urolig miljø. Om de selv kjører nyktert mens de har ansvar for dyr, så vil der være en sjanse for at berusede venner tar kontakt. Selv om også disse skulle ville hunden godt, blir mange hunder nervøse av den abnormale atferden som typisk kjennetegner rusmisbruk. En sådan situasjon kan derfor virke svært belastende på firbente.

• En større trussel enn rusede venner er hevngjerrige fiender. Mange narkotikamisbrukere har stor gjeld, og alle som har lest en avis eller to vet at slike miljø er brutale for den som skylder penger. Eller som mistenkes for å ha angitt andre i politiavhør, for å ha forårsaket at et opplegg gikk galt og så videre. Til tross for at mange narkomane er både empatiske og omsorgsfulle, avler selve miljøet urolige relasjoner. Og helt ærlig; ville du tatt sjansen på å la din hund havne midt i et narkotikaoppgjør?

De overnevnte punktene er potensielle forløp og situasjoner, og i tilfelle Rødt er villige til å gamble med hunders velferd er det på sin plass å avslutte med et absolutt reelt og konstant problem: Nygårdsparken flyter av søppel som knust glass og sprøytespisser. Med andre ord ikke det ideelle underlaget for hundepoter.

Likevel er det slik at rusmisbrukere har godt av å ta seg av levende skapninger, og der er nok av dyr som trenger omsorg. For de som er ute av både selve misbruket og miljøet, er det absolutt å anbefale at de skaffer seg dyr hvis forholdene ligger til rette for dette. For de som fremdeles sliter er der en rekke organisasjoner som tar seg av vanskeligstilte dyr og som til enhver tid behøver all den hjelpen de kan få. Her kan rusmisbrukere yte det de er i stand til, i trygge omgivelser og med nødvendig veiledning og kontroll.

I 1961 var det kanskje progressivt å trykke slike annonser, nå er det ikke tabu lenger, sa Bjørnar Moxnes i debatten i Kulturnytt.

De annonsene som Dagbladet nå vil begynne å trykke igjen er ikke for opplysningsbøker eller for å tjene ytringsfriheten, men handler om kun en ting, prostitusjon. Vi i Tjen Folket er uenig i at prostitusjon er progressivt, enten det skjer i 2011 eller i 1961. Prostitusjon er den groveste utbytting av kvinner som kan tenkes.

Vi er også spent på hva Rødts mange feminister mener om disse uttalelsene fra partiets nestleder, samtidig som det avslører at partiet spriker i alle retninger i sak etter sak.

Det er imidlertid et par fakta Kristjánsson har glemt – eller oversett – mens han har skrevet lederartikkelen. De som virkelig har satt rekorder i utbetalinger til seg sjøl i de årene som de «rødgrønne» har sittet med makta, er toppsjefene i de bedriftene som fortsatt er statlig styrte i Norge. For eksempel har Statoil-sjef Helge Lund økt sin inntekt fra rundt seks millioner i 2006 til drøyt ti millioner i 2009. Og det er kun ett eksempel på lønninger som regjeringa faktisk kan gå rett inn og styre.

For omtrent nøyaktig ett år siden hadde Hegnar Online en artikkel som pekte på at det blir flere og flere millionærer i Norge, samtidig som antallet fattige øker. Den norske regjeringa – som Klassekampen og Kristjánsson forsvarer – bruker penger på imperialistisk krigføring i andre land og på økte lønninger til sine egne i stedet for å utjevne forskjellene i Norge, eller verden for øvrig, for den saks skyld.

Sosialdemokratiet avslører seg sjøl gang på gang for den som er villig til å se. Hadde Klassekampen vært et revolusjonært organ og Mímir Kristjánsson en revolusjonær journalist, ville han og avisa i stedet drevet gravende journalistikk om dette og analysert sosialdemokratiets klassekarakter.

For hvem tjener egentlig kommune og stat? Det er lenge siden Klassekampen var et organ for avsløring av klassestaten og revolusjonær agitasjon.

Løsninga er enkel:

• Hyppig og gratis kollektivtransport er eneste veien å gå – avgifter er feil løsning!

Enhedslisten er en organisering av forskjellige politiske grupper som i varierende grad kaller seg sosialistiske, kommunistiske og trotskistiske. Den politiske utviklingen i Enhedslisten har gått akkurat samme vei som Rødt, i retning av reformisme og soialdemokrati. Deres åpne støtte til imperialismen representerer det foreløpige bunnnivået i denne tilpasningen til det eksisterende samfunnssystemet, kapitalismen. Kapitalismen i vår tidsepoke er imperialistisk og en motstand mot kapitalismen må nødvendigvis være antiimperialistisk.

Enhetslisten har nå trukket tilbake sin støtte til angrepskrigen, med følgende begrunnelse:

Aktionen i Libyen handler ikke længere kun om at opnå våbenhvile og beskytte civile. I stedet tager den parti i en borgerkrig, og det vil Enhedslisten ikke støtte.

Vi spør: Hvor naiv er det lov til å utgi seg og så få lov til å slippe unna med det?