Det var neppe Stephan Derrick og Harry Klein som var på ferde da de to unge kommunistene ble stoppet i en vilkårlig kontroll på t-banen i München. De to politimennene bestemte seg likevel for å opptre godt på siden av regelverket da de fant REBELL-blader og klistremerker med revolusjonære slagord og organisasjonens logo. Materiellet beslagla de, og nektet samtidig å gi kvittering.

De to aktivistene måtte bli med til politistasjonen og fikk endelig en begrunnelse for beslaget: Materiellet ble tatt fordi de kunne begå kriminelle handlinger med dem – enten kunne de drive ulovlig salg av blader eller henge opp klistremerker hvor det ikke er lov!

Absurd prosjekt gir absurde utslag

Selv ikke i tysk strafferett er salg av et ungdomsblad forbudt, og det gjelder heller ikke innehav av klistremerker – selv om det er et langt strengere regelverk for hvor man kan henge opp dette i Tyskland enn i Norge. Fremdeles har ikke politiet gitt det beslaglagte materiellet tilbake til de to aktivistene. Lokal ungdom i München forteller til tjen-folket.no at vilkårlige kontroller på t-banen i byen øker i antall. Samtidig vokser også overgrepene politiet begår i sammenheng med disse kontrollene.

Dette henger åpenbart sammen med prosjektet «Bayern gegen Linksextremismus» (‘Bayern mot venstreekstremisme’) – et prosjekt som er finansiert av delstatsregjeringa i Bayern og som ifølge deres egen nettside «retter seg mot alle som pedagogisk, politisk og personlig befatter seg med venstreekstremisme». Dette prosjektet hadde fortjent en helt egen artikkel, men her får det bli med noen korte trekk.

Blant gruppene denne nettsida tar for seg, er ikke bare REBELLs moderorganisasjon MLPD (Tysklands Marxist-Leninistiske Parti), men også SVs noe friskere søsterparti Die Linke sammen med veteraner fra kampen mot naziregimet. Sida inneholder også tips til foreldre som opplever at barna deres begynner å orientere seg i venstreradikal retning. Blant noen av tipsene er:

• pass på hvis det er tydelige tegn til endring i barnas klesstil

• ikke se vekk, men konfrontér barnet med deres utsagn

• ta klar stilling for demokrati og toleranse og mot enhver form for ekstremisme og vold som politisk virkemiddel

• vær selv et forbilde

• gjør det tydelig for barnet at det finnes muligheter for å trekke seg ut!

Om dette ikke hjelper, så kan man sende en epost til gegen-extremismus@stmi.bayern.de eller ringe deres egen hotline på 089 / 21 92 21 92 for å få hjelp.

Bayern ikke aleine om kampanjer mot «venstreekstremisme»

Etter at sida ble lansert, har den naturlig nok møtt stor motstand blant folk på venstresida i Bayern. Mange som kjemper i første linje mot fascister og nazister synes naturlig nok at delstatens fokus på venstreradikale heller burde vendes mot den ekstreme høyresida. For konsekvensen av delstatens pengebruk på «venstreekstremisme»-prosjektet er innblanding i folks rett til å gå i fred på gata og å bære med seg lovlige blader og klistremerker.

I delstaten Nordrhein-Westfalen har lokale myndigheter satt i gang et liknende prosjekt. Her satser de på tegneserier mot ekstremisme – les her hvordan helten Andi redder vennen Ben unna de fæle autonome.

Ten Folket meiner kapitalismen vart gjeninnført i Kina for meir enn tredve år sidan. I dag er Kina ein del av den kapitalistiske verdsøkonomien. Ein del hevdar dette har vore ein suksess, men me meiner at dette har vore ein tragedie for det kinesiske folket. Det har skapt valdsam fattigdom, miljøøydeleggjingar og store klasseskille – og no ser me at krisa i kapitalismen også slår inn i Kina.

Det formelle grunnlaget for å dømme Nielsen til fengselsstraff for sitt solidaritetsarbeid, er at PFLP står på EUs terrorliste. EUs terrorliste er i virkeligheten redskapet imperialistene bruker for å slå ned støtte fra radikale i Vesten til progressive frigjøringsbevegelser i andre deler av verden. PFLP er ikke terrorister, men en nasjonal frigjøringsbevegelse som slåss mot Israels undertrykking av det palestinske folket og for fred, frihet og nasjonal uavhengighet.

Som radikale kan vi ikke endre våre holdninger og meninger etter hvilke lover imperialistene i EU og USA til enhver tid må fatte for å slå ned på frigjøringsbevegelser. Målet med disse lovene er å slå ned på solidaritetsarbeid. Som Anton Nielsen selv uttrykte det i en tale:

Må vi blot erindre om, at stifterne af vor forening også blev hængt ud for terrorisme med fatale konsekvenser for den enkelte. Det var i årene 1940 – 1945.

Anton Nielsen er i tillegg ilagt å sone sin straff i Horserød statsfengsel. Dette fengselet ble i de årene han selv nevnte i sin tale brukt av de nazistiske okkupantene for å fengsle kommunister og andre som viste sin motstand mot de tyske okkupantene og deres danske medløpere og landssvikere. Her satt hans egen far, Martin Nielsen, internert under 2. verdenskrig fordi han var modig og kjempet mot okkupantene i det ufrie Danmark. På samme måte må nå sønnen hans sone i dette fengselet for sitt politiske arbeid og sine politiske ståsteder.

Gjennom et helt liv har Anton Nielsen kjempet for det han mener er rett, drevet solidaritetsarbeid og på andre måter forsøkt å spre budskapet om at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted. Fem dager etter at veteranen fikk operert inn en ny hofte, måtte han gå inn fengselsportene for å sone en dom, en dom som er et resultat av terrorlover som mest minner om fascisme satt i system.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem er det som utgjør den største trusselen i dagens samfunn? Hvem står bak mesteparten av både gjennomførte og ikke gjennomførte terrorhandlinger i vår del av verden? Svaret er klart – det er fascister og andre høyreekstreme som står bak dette. Vi har sett det i Tyskland de siste dagene med opprulling av en gruppe som står bak en rekke drap de siste årene. Vi ser det når russiske nazister bosatt i Norge truer med å drepe navngitte ministere, politikere og aktivister. Og ikke minst så vi det på svært nært hold her i Norge den 22. juli i år.

Samtidig forblir disse som dråper i havet sammenliknet med de som daglig utsetter fattigfolk i andre deler av verden for sin statsterror. USA og deres allierte i Vesten har i ti år drevet en blodig krig i Afghanistan. Land etter land rives i stykker av et oljetørst USA som helst burde brukt kreftene sine på å rydde opp på hjemmebane, hvor de som ikke allerede har merket den økonomiske krisen nå for alvor får føle hva finanselitens herjinger har ført til. Og resten av Vesten følger lydig etter USA – ikke minst Norge og Danmark her i vår del av verden.

Vi i Tjen folket er overbevist om at Anton Nielsen ikke har gjort noe han skal sone for. Heller burde flere gjort som han og vist solidaritet med ofrene for vestlig imperialisme. Et gammelt ordtak sier at når urett blir rett, blir motstand en plikt. Derfor sier vi:

• Solidaritet med Anton Nielsen!

• Det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!

Krigspropaganda

Afghanistan har i over 30 år blitt herja av den ene krigen etter den andre. Det er rimelig åpenbart at det ikke bygger landet opp, men tvert imot river det i filler. Men dessverre, som man sier, er sannheten det første offer i krig. Derfor ser vi også massiv propaganda for å støtte denne krigen. «Vi sender nordmenn for å fjerne miner» sier de, og fremstiller det hele som en humanitær jobb. Hvem forteller at de lar minene rundt de USA-kontrollerte militærbasene ligge, for å beskytte basene fra afghanerne selv?

Borgerskapet i Norge prøver å fremstille okkupasjonen som noe flott og ærerikt. Derfor serveres vi historier om heltemodige norske soldater og utdeling av medaljer på Dagsrevyen. Barn som har mista faren sin i Afghanistan får komme til kongen for å få utlevert medalje for farens ærefulle dåd. I all stasen glemmer vi at de norske soldatene i Afghanistan ikke forsvarer Norge – de forsvarer interessene til norsk og amerikansk imperialisme. Norske soldater dreper fattigfolk – i de fleste tilfeller fra sikker avstand.

Dette er bare noen av de mange tilfellene der informasjon fordreies, holdes tilbake eller pusses på for å rettferdiggjøre at vi deltar i en blodig okkupasjon av et utarmet, fattig land. Et argument vi krigsmotstandere ofte møter på er at okkupasjonen fører til kvinnefrigjøring, demokrati og beskyttelse av sivilbefolkningen. Da ønsker vi å spørre krigstilhengerne: Har de glemt historien? USA har gått aktivt inn i flerfoldige kriger og kupp de siste 60 åra. USAs kriger beskytter ikke befolkningen, og de er ikke iverksatt hverken for å sikre demokrati eller kvinnens rettigheter. Okkupasjonene skal sikre USAs interesser. Norge henger seg på for å sikre norske interesser. Et så opplagt faktum havner dessverre ofte i glemmeboka.

USA blander seg inn i Afghanistan, Irak og Libya for å sikre sine interesser. Blåøyde folk påstår det er fordi USA er snille. Da bør de tenke på følgende: USAs gjeld er enorm, økonomien vakler, og det begynner å bli velkjent at dets tid som eneste supermakt snart er omme. Er det virkelig sannsynlig at de mektige menn og kvinner som administrerer USA skakkjører økonomien enda mer for å hjelpe afghanske barn? Og at de av ren godhet fant ut at de skulle hjelpe akkurat ved å okkupere landet deres? Dersom det ikke var essensielt for USAs interesser ville ikke USA satt seg i enda dypere gjeld enn de allerede er.

Spillet om verden

Det er velkjent at verdens stormakter delte resten av verden mellom seg i kolonitida. Det som ikke blir snakket så mye om er derimot at verden fortsatt er delt mellom stormaktene. Verdens imperialiststater har sine «innflytelsesområder» der de gjennom press, korrupsjon og som siste utvei, krig får gjennomslag for sine interesser.

Krigene er like mye et redskap for å hindre konkurranse fra andre imperialiststater, som til å tvinge lokalbefolkningen i de ulike landene til å akseptere spillereglene. Tjen Folket støtter verken Taliban, Ghaddafi, USA eller norske okkupasjonssoldater. Vi støtter nasjonenes rett til selvbestemmelse. Vi er imot okkupasjon!

Norske krigspartier

Norge bruker i dag mer penger på krigføring enn bistand i de aktuelle landene. Ingen norske partier er konsekvent imot okkupasjon. SV ga opp krigsmotstanden for å komme i regjering. Rødt har hatt en delegasjon i Afghanistan for å høre hva de norske okkupasjonssoldatene mente. Hvem finansierte denne turen? Dersom Rødt var konsekvent imot krigen hadde vel ikke Rødt-leder Turid Thomassen posert smilende sammen med okkupasjonssoldater? Dersom et politisk parti i Norge under annen verdenskrig hadde posert smilende med tyske okkupanter, hadde ikke det blitt regnet som et politisk signal som legitimerer okkupasjonen?

I Norge i dag finnes det INGEN partier som er konsekvent mot alle utslag av norsk imperialisme. Tjen Folket ønsker å bygge et slikt parti.

Roger Solsvik

Offentlig talsperson

Tjen Folket Bergen

Etter så mye som fire forberedende høringer (den 25. mai, da dommeren i forhørsretten ikke engang møtte opp i retten, og senere, nærmere bestemt den 13. juli, den 15. september og den 21. september) nedla dommeren følgende dom: Kommunister er undergravende elementer som må bli straffet!

Den meget sparsommelige oppmerksomheten som dommeren, Alberto Gamberini, viste overfor forsvarsadvokatenes protester og den meget sparsommelige oppmerksomhet som dommeren viste overfor forsvarsavokatenes argumenter – alt dette beviser at dommen mot våre kamerater var gjort klar før rettssaken startet – enten av dommeren eller, mer sannsynlig, av andre personer innen systemet.

Mens rettshøringen holdt på, arrangerte våre organisasjoner to protestmarsjer samtidig. Den ene protestmarsjen ble arrangert i Piazza Nettuno. Der fortalte vi om rettssaken og vi fordømte denne antikommunistiske rettssaken. Rundt tolv kamerater og sympatisører av oss i CARC, SLL og ASP deltok i denne protestmarsjen. Vi delte ut mer enn et tusen løpesedler og klarte å samle inn mer enn hundre underskrifter for det aktuelle slagordet «Nei til dommen mot kommunister». Vi maktet også å få mange økonomiske bidragsytere til våre kommunistiske organisasjoner.

Den andre protestmarsjen ble avholdt ved inngangen til rettsbygningen i Bologna. Der sang flere kamerater slagord og kampsanger. Kameratenes slagord og kampsanger ble såpass høylydte at de ble hørt helt opp til rettssalen, der våre kamerater var anklaget.

Den aktuelle delen av rettssystemet som her sto i mot oss – og alle undertrykkende krefter i Italia som likeledes sto mot oss – la seg flate for borgerskapet. Borgerskapet ønsker å gjøre oss kommunister fredløse. Borgerskapet forsøkte å finne ut hvem de som aksjonerer mot dem er.

Støyen fra oss og fra våre kamerater ble så plagsom for det de ønsket å gjøre til en «festlig anledning», ja, til et festlig rituale at ifølge de «høye herrer» – det vil si borgerskapet og dets voldsmakt og rettssystem – skulle kommunister og arbeidere, bare tie stille, og fortsette å lide!

Kameratene våre reagerte på dette, umiddelbart og med styrke. Sikkerhetspolitiet - det politiske politiet og andre politifolk hevnet seg på grunn av dette – det vil si våre kameraters reaksjoner og kamp. Måten de gjorde dette på ved slutten av protestmarkeringen der vi deltok, var å forfølge fem kamerater i Milano. De stoppet kameratene våre der. Voldsmakten stoppet kameratene for å finne ut deres identitet - for å finne ut hvem de var. Dette hendte ved ringveien, fordi voldsmakten ønsket å komme ut av Bologna. Dette var latterlig og dette var et lureri – som om politiet ikke visste godt hvem kameratene våre var. Voldsmakten kjente kameratene våre godt nok allerede!

En politisk rettergang begynner.

På den 8. februar neste år, 2012, vil – etter planene til rettssystemet her i Italia - den første høringen i en rettssak mot tolv av våre kamerater begynne. Rettssaken skal holdes i rettsinstansen i Assizes i Bologna. Anklagen lyder som følger: «En undergravende sammenslutning med terroristisk hensikt». Kameratene som skal stilles for retten er tidligere og nåværende medlemmer av følgende organisasjoner: det (nye) Kommunistpartiet i Italia, Sammenslutningen for arbeidersolidaritet, og CARC. Disse organisasjonene kalles «karavanen til det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia.» Denne «karavanen» er kallenavnet på kamerater her i Italia som har ventet og «reist» politisk i flere tiår – før de startet det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia.

Dette er en politisk rettssak. Den er den første mot det (nye) Kommunistiske Partiet her i landet siden 1999. I 1999 startet anklagerne i rettssystemet i Bologna, Roma, Napoli og Milano å gi hverandre informasjoner fra undersøkelser om en «undergravende sammenslutning» blant våre medlemmer og kamerater. Rettssystemet i Bologna – på vegne av den herskende politiske klassen og på vegne av sikkerhetstjenesten i Italia - gjennomfører nå et virkelig «korstog» mot oss i det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia. Dette «korstoget» mot oss har pågått i hele 8 år. Frem til 2008 har dette «korstoget» blitt ledet av statsadokvat Paolo Giovagnoli.

Prosessene mot det (nye) Kommunistiske Partiet, og prosessene mot dette italienske kommunistpartis «karavane» har vært – og er – en «rettslig», politisk forfølgelse. Disse prosessene har blitt utført med en ubegrenset tilgang på de forskjellige ressurser – disse prosessene har likeledes blitt utført med en ubegrenset tilgang på personell og de har også blitt utført med ubegrenset tilgang på utstyr.

Sannheten er at hvis borgerskapet og deres «rettslige» og voldelige løpegutter hadde benyttet en tiendedel av de ressurser på å etterforske og dømme alle profitthaiene som de har benyttet i sakene i retten mot det (nye) Kommunistiske Partiet – og hvis borgerskapet & co. hadde brukt en tiendedel av alt som er brukt i rettssaker mot det (nye) Kommunistiske Partiet, og, videre; hvis borgerskapet og alle deres venner hadde benyttet en tiendedel av ressursene i prosessene mot det (nye) Kommunistiske Partiet i Italia, og hvis borgerskapet og dets tjenere begynner å dømme alle børsspekulantene og alle de"vanlige" kriminelle – som smugler og som velter seg i rikdom innen Bolognas grenser – og videre; hadde borgerskapet og deres «rettslige» og voldelige løpegutter gjort alt dette – ville disse «herrene» blitt hindret i å ture frem med deres heslige sex-kjøp, det vil si såkalt «trafficking» – da er det et faktum at den økonomiske og den finansielle situasjonen innen Bolognas grenser ikke hadde vært en slik katastrofe som den er nå!

Rettergangen mot våre kamerater blir drevet fremover med en særlig stor grad av obsternasitet og med en overlegen holdning.

På en frekk måte bryter «myndighetene» og «rettsvesenet» i Italia sine egne lover og arbeidsmåter. (Det skjer blant annet ved bruk av infiltratører, det skjer videre ved bruk av ulovlig overvåking og ved telefonavlytting. «Rettsvesenet» har beslaglagt datamaskinene til kamerater – og de har hatt disse PC-ene i «varetekt» i flere år.

Videre har myndighetene her i Italia opprettet midlertidige «ad hoc» militærpolitiske organer. Det gjelder for eksempel den «Bilaterale italiensk-franske gruppen mot terrorisme og mot alvorlige trusler». Giovagnoli var en av hovedsponsoren bak denne elendigheten. Myndighetene har trampet på ytringsfriheten. Myndighetene har trampet på retten til å organisere seg for revolusjonære. Ytringsfriheten og organisasjonsfriheten er fastslått i den italienske grunnloven.

Og; myndighetenes undertrykkelse har ført til alvorlige økonomiske ødeleggelser for våre kamerater, enkeltvis, og for deres familier. Myndighetenes undertrykkelse har videre medført alvorlige økonomiske ødeleggelser for organisasjoner og for fagforeninger der kameratene er medlemmer. Dette har ledet til stans i trygdeytelser - videre har det ledet til at kamerater har fått sparken og altså mistet arbeidet sitt. Dette har til og med ført til at myndighetene har beslaglagt eiendeler fra våre kamerater her i Italia.

Den 31. januar 2012, og den 21. februar vil det begynne en rettssak mot følgende kamerater: Angelo D´Arcangeli (medlem i landsstyret i CARC), Vincenzo Cinque (leder i Foreningen for kjempende arbeidere), Rosalba Romano (medlem i CARC) og Fabrizio Di Mauro. Disse kameratene er anklaget for «brudd på og forstyrrelse avprivatlivet».

Kameratene er også anklaget for å ha laget følgende nettsted: La oss jage snuten! På dette nettstedet kan man finne ansiktene til politifolk som spionerer, som kontrollerer andre mennesker, som samler opplysninger om folk og som registrerer disse opplysningene. Videre kan man på nettstedet «La oss jage snuten!» finne ansiktene til politifolk som truer folk og som driver med pengeutpressing. Og enda mer: På dette nettstedet kan man finne ansiktene til politifolk som forbereder provokasjoner mot deres fiender, videre, ansiktene til politifolk som driver med infiltrasjoner, som banker opp folk og, til slutt; man kan på dette «La oss jage snuten»-nettstedet finne ansiktene til politifolk som myrder folk.

I rettsinstansen i Bologna i tidligere år ble det etablert et team av spesialanklagere. Dette ble gjennomført fordi denne rettsinstansen skulle stille for «retten» kamerater som ifølge tiltalen hadde begått «politiske, kriminelle handlinger» (aktiviteter og kamper fra våre kamerater; kommunister, studenter, antifascister, arbeidere med korttidskontrakter og husokkupanter).

Det ovenfor nevnte team av spesialanklagere er virkelig hjelpere og tjenere for det politiske politiet. Disse spesialanklagerne driver på med handlinger beregnet for å hjelpe og støtte den politiske overklassen – og disse spesialanklagerne driver likeledes på med aktiviteter som er ment som en støtte til den reaksjonære høyresiden som styrer her i Italia.

Spesialanklagerne står frem med sin underdanighet og med sitt samarbeid med statens sterke makt (derfor er de stolte for å bli kalt «tjenere av staten»). De nevnte spesialanklagerne står frem med sin arroganse og de står frem med deres voldsbruk mot arbeiderne i Italia, mot massene, mot kommunister og mot deres politiske fiender her i landet.

Spesialanklagerne er en del av de styrkene som er blitt utvalgt, og som også blir trenet av, regjeringen og dens forskjellige instanser – for å banke opp, arrestere, torturere og stille for retten de arbeidere som slåss for å få beholde sitt arbeid (se f.eks. den prylingen som arbeidere ansatt i bilprodusenten FIAT og i bussfabrikken IRISBUS – en bussfabrikk i Iveco-konsernet – i Roma mottok i går). Den samme behandlingen mottok innvandrere som reiser seg til revolt mot de avskyelige forholdene de blir tvunget til å eksistere under på Lampedusa-øyen. Og, videre; den samme behandlingen har studenter, arbeidsløse og pensjonister mottatt.

Denne umenneskelige behandlingen har blitt «gitt» alle dem som reagerer, gjør opprør, og alle dem som slåss under parolen «ikke betal for sjefenes krise».

De to rettssakene mot våre kamerater er deler av et digert prosjekt. Prosjektet består av hele 42 rettssaker som ligger på vent. Rettssakene er mot ca. 180 av våre kamerater. I mange av disse rettssakene som ligger på vent, er flere kamerater involvert i flere saker: Menn, kvinner, ungdommer, arbeidere, studenter og arbeidere som jobber på korttidskontrakter.

De er alle med i – i forskjellig grad – karavanen til kommunistpartiet (n) PCI, og organisasjoner og partier knyttet til (n) PCI.

Anklagene i rettssakene går fra «undergravende sammenslutning» til «opprørske møter», «motstand mot offentlig politioffiser», «vold mot privatlivet og dets fred» (dette kaller retten her i Italia de streikevakter som slåss for å forhindre stenging og rasering av et sykehus!).

Videre går anklagene i rettssakene mot våre kamerater ut på «ulovlig demonstrasjon», og så videre.

For å si det i korthet: Alt som har med personlig engasjement i politiske og sosiale kamper i de senere år – og alt som har med en bredere kamp for å forandre det økonomiske og sosiale systemet her i landet å gjøre – alt dette er under etterforskning.

Forholdene som disse rettssakene – og som de anklagede bekjemper – er følgende; et samfunnssystem preget av kapitalens kriser, et samfunnssystem for de få priviligerte i landet, et samfunnssystem der massemord ikke straffes, et samfunnssystem for finansakrobatene og for smuglere, for kriminelle og for torturister.

Vi er i ferd med å slåss for – og å undersøke forholdene for kampen for – et nytt samfunnssystem hvor arbeiderne og arbeidernes organisasjoner har makten og styrer landet – et nytt samfunn hvor gjensidig forståelse, planlegging, og et kollektivt styresett tar over, og hvor et kollektivt styresett erstatter pengeøkonomien.

Vårt fremtidige, kommunistiske samfunn vil blant annet bli preget av følgende: Menneskene vil bestemme åpenlyst og nøyaktig hva de skal produsere, og menneskene vil bestemme åpenlyst og nøyaktig hva de skal bruke det de produserer til. Dette er noen trekk ved det kommunistiske samfunn.

Sosialismen er perioden hvor mennesket «går på skolen», dvs. lærer seg mer og mer hva fremtidens kommunistiske samfunn vil innebære. Sosialismen er et overgangssamfunn hvor vi steg for steg – og gjennom prøvelser – vil lære å leve uten kapitalen og uten produksjon for en bytteøkonomi (og dermed vil sosialismen også være et samfunn uten vareproduksjon) (dvs. uten at varene produseres av et stort flertall av undertrykte og utbyttede mennesker, og uten at varene produseres for overklassens profitt. Oversetters anmerkning). Sosialismen vil også bli et samfunn uten pengeøkonomi. Vi – som før var arbeidere og undertrykte – vil lære å styre samfunnet selv.

Ledere vil bli valgt etter hvert som sosialismen utvikler seg. De vil når som helst bli kunne miste sine lederposisjoner når de som har valgt dem ønsker det. De vil når som helst kunne bli «kalt tilbake» av dem som har valgt dem.

Menneskesamfunnet vil bli en verdensomspennende «sammenslutning av mennesker, hvor den enkeltes frihet vil være forutsetningen for alles frihet»(…) (fra programmet til det (nye) Kommunistpartiet i Italia – utgave nr. 24. 22. juli i år).

Vi møter den nye strid med hevet hode. Vi skal føre denne striden i de kommende månedene for å bygge det eneste virkelige alternativ for menneskene til det kaoset som den pågående finanskrisen har skapt: Oppbygging av en ekstraordinær regjering, - bygget av arbeiderne og folket her i Italia. I dag betyr altså dette etablering av av en ekstraordinær folkets regjering, som kan fjerne i alle fall noen av de værste effektene av krisen, en folkets ekstraordinære regjering som kan utelukke rasisme og krig. Vi vil sette igang en «gjenfødelse» av landet vårt.

Vi har sagt det før, og vi gjentar det gjerne: Ja, vi er undergravende. Vi ønsker å undergrave den kapitalistiske samfunnsformen. Vi ønsker å erstatte denne rådende samfunnsformen med et system hvor målestokken som måler den sosiale fremgang ikke er en økning i «nasjonalproduktet» – vi ønsker et system hvor aksjemarkedets svingninger og indisier ikke er målestokken som måler den sosiale fremgang – og; vi ønsker å erstatte denne rådende samfunnsformen med et system hvor målestokken som måler den sosiale fremgang ikke er bedriftseieres og finansspekulanters profitt. I stedet ønsker vi å skape et samfunn med forbedring av massenes levestandard. Videre ønsker vi å skape et samfunn hvor massene deltar i styringen av samfunnet. Massene må få tilgang til de forskjellige aktiviteter i samfunnet, slike som planlegging av økonomien, kulturelle aktiviteter, forskning, kunst og arbeid med de sosiale forhold. Massene må få tilgang til å arbeide med å forbedre miljøet rundt oss.

Det er også det de mest bevisste og militante av folkets masser ønsker. Det å bygge opp et nytt økonomisk og samfunnsmessig system er et stadig økende behov for majoriteten av folket i Italia – og det er likeledes et stadig økende behov for majoriteten av folket i resten av verden.

Dette er tvingende nødvendig for å hindre at et stadig voksende antall menn, kvinner og barn blir overlatt til å leve et liv i fattigdom – til å dø av sult, til å fryse ihjel, og dette er tvingende nødvendig for å forhindre at folk vil emigrere fra Italia. Det er også tvingende nødvendig med en ny samfunnsform for å forhindre at mennesker dør av for hardt arbeid. Dette gjelder såvel i de undertrykte landene, som i de «utviklede» landene.

Videre: Vi vil gjøre de ovenfor nevnte tiltakene for å stoppe forurensing og for å stoppe utplyndringen av planeten. Forurensingen og utplyndringen av planeten truer med å utrydde hele menneskeheten. Vi vil gjøre de ovenfor nevnte tiltakene for å forhindre, og for å stoppe kriger. Vi vil ha en verden uten en økning av disse ødeleggende faktorene som drar oss alle med i den «globale konkurransen» som kapitalistene bedriver.

Vi kommer også til å benytte «rettssaken» i Bologna til å stille de virkelige terroristene for retten, og vi kommer til å stille dem ansvarlig for deres handlinger. Disse virkelige terroristene er blant annet herskerne i den pavelige republikk – de sitter der, altså i Vatikanet. Vi finner de virkelige terroristene i de internasjonale finansinstitusjoner (dvs. IMF (Det internasjonale pengefondet), Verdensbanken, ECB (dvs. Den europeiske sentralbanken) og i EU (altså i «Den europeiske union»). De virkelige terroristene finner vi også blant toppsjefene i de store kapitalistiske firmaene, i de store kapitalistiske bankene, og vi finner også virkelige terrorister i de store kapitalistiske pengefirmaene.

De virkelige terroristene finner vi også blant toppsjefene i etterretningstjenesten - dvs. i overvåkingspolitiet. Vi finner dem også blant de såkalte «Carabinieri» - dvs. den spesielle italienske militærpolitistyrken, vi finner dem blant toppsjefene i det «vanlige» politiet; – ja, vi finner dem blant topplederne i de forskjellige nasjonale og internasjonale institusjonene til det imperialistiske systemet!

Vi ser klart resultatene av de ovenfor instansenes nevnte reaksjonære, borgerlige politikk. Her følger eksempler på deres råtne politikk og her følger eksempler på hva denne politikken fører til: Innvandrere som myndighetene lar drukne i Sicilia-stredet, innvandrere som er avstengt fra verden utenfor «fangeøyen» Lampedusa og som er innestengt dér, skjebnen til ofrene for jordskjelvet i L´ Aquila, arbeiderne som ble brent ihjel i Thyssen-Krupps fabrikk i Torini, arbeiderne i Irisbus og i Termini Imerese som ble banket opp av det italienske borgerskapets voldsmakt i Roma og på Sicilia, befolkningen i Val di Susa som ble angrepet av voldsmakten fordi de forsvarer miljøet. Til slutt: Vi ser resultatene av kapitalismens og imperialismens polititikk : Folk som blir drept i Libya, i Afghanistan, i Irak og i Palestina!

Vi vil ikke gi vårt samtykke til «herskernes» hyklerske unnskyldning om at det er «likhet for loven».

Her i Italia består landets regjering og dets forskjellige instanser blant annet av åpne kriminelle (som f.eks. massemordere, finansspekulanter, profittjegere og folk som driver med avskyelig salg av kvinner til prostitusjon). I Italia kjøper «herskerne» jenter, tjenere og villaer.

Dette gjør «herskerne» i det skjulte, og;- det er mot deres egen lov.

Her i landet tjener en liten klikk med finansspekulanter og profittjegere på å nedlegge fabrikker og bedrifter. Her i landet kvitter disse typene seg med arbeiderne som har arbeidet for dem (noen eksempler på disse fyrene som kvitter seg med arbeiderne som har arbeidet for dem, er bilfabrikken FIAT´S direktør Marchionne & Co).

Vi lever i ett land hvor torturistene og morderne som deltok på «G8»-møtet i Geneve i 2001 blir belønnet for sitt «arbeid». Skal vi virkelig finne oss i dette ?

En stat der rettferdighet og rettferdig lovgivning virkelig finnes er en umulighet i en situasjon hvor en liten del med rikinger og hvor en liten del med superrikinger kjøper alt og alle (f.eks. parlamentet her i Italia, lovene i landet, de forskjellige instanser i staten, dommere, politiet, journalister og advokater).

Videre; en stat hvor rettferdig lovgivning finnes er umulig så lenge de ovenfor nevnte rikinger og superrikinger sikrer sine interesser og sine privilegier – mens folkets store flertall lider og hvor folkets store flertall blir forsøkt tvunget til å tie. Hvis noen protesterer mot det herskende regimet her i landet – eller hvis noen organiserer seg for å slåss, blir man isolert og undertrykket på det groveste. Dette foregår til og med hvis man ikke gjør annet enn å forsvare opparbeidede og fremkjempede rettigheter. En stat der rettferdighet og rettferdig lovgivning finnes er umulig uten økonomisk, kulturell og samfunnsmessig likhet. Dette er årsaken til at den «loven» som er her i Italia er en «lov» som tjener de undertrykkende klassene for bedre å undertrykke og underlegge seg de «lavere» klassene. Dette er jammen noe helt annet enn en stat hvor det eksisterer «likhet for loven»!

Kampen fortsetter! Vi forsvarer de rettigheter og den politiske frihet som vi har vunnet gjennom vår motstand mot systemet. Likeledes oppfordrer vi til å forsvare de vundne seire som vi har fått gjennom motstanden.

Vårt mål er å gjøre Italia til et nytt, sosialistisk land. Vi vil føre en kamp med mobilisering mot utryddelsen av de rettigheter og den politiske frihet som vi har vunnet. Jo sterkere denne mobiliseringen blir – jo sterkere mobilisering for å utvide og å allmenngjøre alle de tilkjempede rettigheter blir – og jo sterkere forsvar av massene blir; – jo mer fullkommen og organisert den ovenfor nevnte mobilisering blir – og jo sterkere og full av seire den ovenfor nevnte mobilisering blir, vil det følgende kunne oppnåes: å forandre den rådende samfunnsmessige orden, med dens påfølgende konsekvenser; krig, kaos og utbytting. Slik skal vi nå målet om et sosialistisk land.

Vi oppfordrer alle kommunistiske organisasjoner, alle anti-imperialister, alle anarkister, alle liberale krefter, alle sanne demokrater – og alle sanne demokratiske organisasjoner, ja, alle disse og de andre ovenfor nevnte; vi oppfordrer altså disse til å forkaste og til å kaste på søppelhaugen den pågående kampanjen med forfølgelse og «rettssaker» mot kommunismen og mot kommunister. Vi bekjemper dermed den pågående politikken fra «herskerne» her i landet. «Herskerne» som kriminaliserer kommunismen og som kriminaliserer kommunister.

Vi kommunister her i Italia kommer til å benytte kampen mot undertrykking til å styrke prosessen med å etablere en folkets nødssituasjonsregjering. Vi kommunister her i Italia kommer også til å benytte utviklingen av solidaritet med våre kamerater, med arbeidere og med ungdommer som rammes av den ovenfor nevnte undertrykking til å styrke prosessen med å etablere en folkets nødssituasjonsregjering. Denne regjeringen vil fjerne og oppheve folkets gjeld. En slik regjering vil iverksette i stor skala dét som i praksis kan benevnes med slagordet «et nyttig arbeid for alle – og et anstendig arbeid for alle».

Denne nødssituasjonsregjeringen vil gi til de nasjonale lover form og styrke i dén grad at i enhver enkelt sak vil den følge den retning som arbeidernes og folkets organisasjoner ønsker. Dette vil nødssituasjonssregjeringen gjennomføre, selv om det går mot interessene og vanene til «bossene» – dvs. altså si de forskjellige «sjefer». Denne nye regjeringen vil følge arbeidernes og folkets ønsker selv om de går mot ordrene og vedtakene til det imperialistiske verdenssystemet – og mot behovene til det imperialistiske verdensmarked.

La oss gjøre den nasjonale demonstrasjonen den 15. oktober (dvs.: denne demonstrasjonen er altså allerede avholdt når denne oversettelsen ble skrevet. Vår anm.) i Roma til en oppvisning av massenes styrke! La oss gjøre den nasjonale demonstrasjonen den 15. oktober til en oppvisning av den styrke massene har til sette igang en suksessfull kamp mot Berlusconis regjering. La oss benytte demonstrasjonen til å oppnå en suksessfull kamp mot lederne i Pavestaten – mot lederne i EU, og mot instansene til de internasjonale finansspekulantene. La oss gjøre alt dette for å grunnlegge en italiensk folkefrontregjering!

La oss også gjøre bruk av «herskernes» undertrykkelse, skremselspolitikk, og «rettssaker» mot kommunister og andre progressive og demokratiske mennesker til å styrke vår besluttsomhet for å bygge et nytt, sosialistisk samfunn; den mulige og den nødvendige nye verden!

La oss gå fremover til oppbyggingen av en nødssituasjonsregjering bygget på arbeidernes organisasjoner og la oss gå fremover til oppbyggingen av en nødssituasjonsregjeringen bygget på folkets organisasjoner! Fremad til dannelsen av en folkefrontregjering!

Det synes å ligge i menneskets natur å utnytte kriser for egen vinning, og denne er intet unntak. Rasistiske krefter bruker de mange voldtektene som argument for å begrense asylsøkeres bevegelsesfrihet. Dette er forstyrrende. Mange av de aktuelle voldtektene er beviselig begått av etniske nordmenn, og de som eventuelt er begått av mennesker med innvandrerbakgrunn reflekterer utelukkende disse individenes handlinger og holdninger. Å straffe mennesker basert på gruppetilhørighet strider mot alle rettsprinsipper, noe initiativtakerne til fakkeltoget også innser da de tar til motmæle mot de rasistiske holdningene og den generaliseringen som ligger til grunn for denne type kollektiv skyld og avstraffelse.

Men hvor er den samme motstanden mot generalisering når det kommer til å analysere selve voldtektsfenomenet? Det er helt og holdent stuerent å anse og omtale dette som en type kriminalitet der kvinner er ofrene og menn er de skyldige. Der er liten tvil om dette ofte er tilfelle; ei heller om at det har vært tilfelle i de overnevnte voldtektssakene. Likevel er der to ting en bør ha klart for seg.

Det ene er at de menn som faktisk begår slik kriminalitet utgjør en relativt liten gruppe. Én mann som voldtar er selvsagt én for mye, men det store flertall av menn synes denne type handlinger er forkastelige. Menn som står side om side med oss kvinner for å gjøre byen tryggere for oss fortjener verken å bli uglesett eller omtalt som potensielle voldtekstmenn på grunnlag av sitt kjønn. De som utøver slike usle handlinger bør omtales som vold(tekt)sutøvere; ikke simpelthen som menn.

Det andre er at modellen med menn som utøvere og kvinner som ofre er kontraproduktiv. Problemet er ikke at menn utøver vold mot kvinner; problemet er at vold utøves. Det er her fokuset må ligge. En voldshandling blir verken bedre eller verre om den utøves av en mann mot en kvinne. Undertrykkende og krenkende vold av alle typer må bekjempes, og en vinner lite på å skille ut én spesiell type for så å gi denne særbehandling. Det vil fjerne oppmerksomheten fra selve temaet og i verste fall føre til at andre former for voldelig og seksuell kriminalitet ignoreres.

La oss derfor kjempe mot alle former for krenkelse og undertrykkelse, men uten å ty til småborgerlige tendenser som generalisering og kollektiv skyld basert på biologiske faktorer.

Jeg er redd det blir så mye skjemaer og byråkrati at mange ikke vil orke å levere inn det de har krav på.

Me kan med andre ord slutta at Klinge nok aldri har sett sine bein på det lokale NAV-kontoret sitt.

Men Klinge er ikkje snauare enn at ho helst hadde sett at sjølve løna hadde vorte heva:

Hun hadde helst sett at lønnen ble oppjustert til nærmere en million kroner.

Jeg synes ikke det er urimelig i forhold til ansvaret og den jobben vi gjør for samfunnet, sier Klinge som bruker cirka 12 timer i uken på pendlerreiser.

Altså lyt ein hjelpepleiar, ei jordmor eller ein brannmann som pendlar helst kreva eit par millionar i året i neste lønsoppgjer dersom me fylgjer Klinge-logikk.

Demonstrantene har satt ned et ‘nasjonalråd’ med forskjellige komiteer som tilbyr konkret hjelp og støtte til demonstrantene og folket for øvrig: Det fins legeteam, advokater, man driver sitt eget pressearbeid og så videre. Disse komiteene består av sosialdemokrater, fagforeningsaktivister, menneskerettighetsaktiviter – og kommunister i tillegg til en masse enkeltpersoner.

I ti måneder satt den marokkanske kommunister Ilham Elhasnouni i fengsel – hvor hun ble nedverdiget, slått og torturert. Grunnen til arrestasjoner var at hun åpent agiterte for sosialisme og opprør i tillegg til at hun deltok i protester ved Cadi-Ayyad-universitetet i Marrakech. Avisa til Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD), Rote Fahne, har publisert følgende intervju med Elhasnouni som vi nå bringer videre i norsk språkdrakt

- Ilham, hvorfor ble du arrestert?

Arrestasjonen om som et resultat av hendelsene 14. og 15. mai 2008, da studentene vendte tilbake til å delta i klassekampen i Marokko. Studentene hadde da fått nok av myndighetenes innblanding i demokratiske studentorganisasjoner og krevde blant annet eksklusjonen av militante studentaktivister i Den marokkanske nasjonale studentunionen skulle oppheves. Til da hadde regimet brukt alle tilgjengelige kort mot studentaktivistene, inkludert politiske arrestasjoner og direkte fysiske overgrep for å undertrykke studentene, uten at dette knuste motstanden. Derfor tok de i bruk metoden med eksklusjoner.

Et resultat av dette var omfattende studentprotester som nådde et klimaks under oppstanden 14. og 15. mai 2008. Da ble flere militante studentaktivister arrestert, blant annet elleve aktivister som dannet ei gruppe som ble kjent under navnet Zahra Bodkour-gruppa, oppkalt etter en kamerat som ble arrestert den gangen. Ti av disse ble dømt til fengselsstraffer pålydende to til tre år, mens kamerat Morad Elchuini fortsatt soner en fire år lang straff.

I tillegg ble mange arrestordre utstedt på militante aktivister som deltok i opprørert. Jeg var blant dem, og 12. oktober 2010 ble jeg arrestert hjemme hos foreldrene mine.

- Hvordan behandlet de deg? Ble du torturert?

Gjennom sine gjentatte angrep på militante aktivister forsøker regimet å bryte ned moralen ved å bruke metoder som verbale fornærmelser, ydmykelse, fysisk straff og slag. De fem dagene jeg tilbrakte på politistasjonen var som i en annen verden – en verden full av kriminelle og torturister som har mistet all menneskelighet. Jeg ble behandlet som jeg var et lett mål for dem å vise sin brutalitet, sadisme og psykopatiske trekk.

Likevel er vårt beste våpen i møte med disse våre prinsipper og overbevisning – de gir oss styrke og gjør oss taprere konfrontert med torturistene som finner blikkene våre like smertefulle som kuler fra våpen.

- Hvor viktig var folkets kamp og internasjonal solidaritet for din frihet?

Reaksjonære regimer forsøker alltid å gjemme unna politiske fanger. Det er derfor de forsøker å fabrikkere anklager mot militante aktivister. Men det som gjør en forskjell er når massene støtter sine militante representanter og dermed tvinger regimene til å innrømme den reelle bakgrunnen for arrestasjonene.

Det marokkanske folkets kamp og den internasjonale bevegelsen som støttet meg gjennom fengselsperioden var ekstremt viktig og utgjorde en sterk kraft for å presentere min sak på vegne av alle politiske fanger. Det marokkanske folket nektet å akseptere at Ilham Elhasnouni var en vanlig kriminell og tok meg til seg som sin egen datter, siden alt jeg kjempet for, er en demokratisk, sekulær og inkluderende utdanningspolitikk. Jeg vil også takke og hilse alle bevegelser og organisasjoner i hele verden som har støttet saken min og kjempet for min frihet. Jeg erklærer min ubetingede solidaritet med dem og deres kamper.

- Fortell oss om ditt mål – ekte sosialisme og kampen for den i Marokko.

Jeg omfavner marxismen-leninismen-maoismen som politisk og intellektuell linje. Derfor er mitt mål å utvikle et nydemokrati og fullføre folkets nasjonaldemokratiske oppgaver gjennom den utvidede folkekrigsstrategien. Vi militante er gjennom denne forpliktet til å være tilstede blant massene for å organisere, mobilisere og utdanne dem, særlig nå som vi ser en bølge av masseprotester hvor denne bevisstheten har blandet seg med 20. februar-bevegelsen – en bevegelse som bidrar til å lære opp massene i å protestere og organisere demonstrasjoner.

Men krigføringen er likevel en katastrofe. Da imperialistene igjen angrep landet for ti år siden, ble afghanerne lovet en fantastisk utvikling både økonomisk, sosialt og politisk. Men invasjonen har utelukkende resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens allerede minst utviklede land. Taliban – som USA mente de skulle knuse – har gjenoppstått til virkelig å bli en maktfaktor selv om de nærmest var knust av afghanerne selv før 2001. Andre motstandere av okkupantene kalles også Taliban i vestlige medier når de angriper Natos tropper.

En human krig?

Et av USAs argumenter da de ledet an i angrepet på Afghanistan var at store deler av befolkningen stod i fare for å bli rammet av sult siden matforsyningen holdt på å bryte sammen. Slik forsøkte vestlige imperialister å pakke årsakene for invasjonen inn i humanistiske fraser.

Men sannheten var at det var tørke som var hovedårsaken til sammenbruddet i matforsyningen. Også i 2006 ble landet rammet av tørke – det viser seg altså at det vestlige nærværet har gjort fint lite for å bedre matforsyningene i Afghanistan.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange tror på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse. Landet har hverken viktige olje-, gass- eller mineralkilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder. USAs venner ble deres fiender

Men Bin Laden, Taliban og USA var en gang bestevenner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for Taliban som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt. Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Støtt afghanernes motstandskamp!

Okkupanten Norge ut av Afghanistan!

Ingen fred uten frihet – knus USA-imperialismen!