Sjøl om Tjen folket er enig i mye av Marthinsens analyser så deler vi heldigvis ikke forfatterens tiltru til minister Audun Lysbakken. Til det er vi for overbevist om at det nok dessverre er noe vanedannende i å sleike sosietetræva til Stoltenberg.

M&W vil ha en bevegelse som appellerer til hele samfunnet, ikke en organisasjon for den undertrykkende klasse. De forkaster den politiske revolusjonære aksjon. De vil nå sitt mål på fredelig vis og søker derfor hjelp av små eksperimenter. Historien har vist utallige ganger at samfunnet ikke lar seg forandre innen de bestående rammer. Det er gode ønsker om demokrati, individualisme og livsnyting som settes i sentrum, ikke objektive analyser av den materielle virkelighet. Dette fører til at boken blir et tilbakeskritt til den utopiske sosialismen.

Tredje venstre bruker samfunnsgeografen Harvey til å rettferdiggjøre sin eksistens. Han sier at ved dreining av kapitalismen mot en intensivert akkumulasjon ved rov, klarte ikke den tradisjonelle venstresiden å henge med. Han anklager venstresiden for å være fiksert på arbeiderklassen, og at andre saker har vært sekundære eller uvesentlige enkeltsaker. Dette er et syn som M&W støtter seg til. Og som de velger å lage en ny «bevegelse» ut i fra. Skal en avskaffe kapitalismen, så må dette først og fremst gjøres ved å ta tak i hovedmotsigelsen i systemet (klassemotsigelsen). En bevegelse som i stedet fokuserer på enkeltsaker vil derfor aldri kunne gjøre noe annet enn å reformere kapitalismen. M&W sier også klart at deres alternativ er å skape en bevegelse mot nyliberalismen. En allianse med venstrefløyen i den moderne middelklasse, middelklassens progressive opprør. Altså igjen reformere kapitalismen i stedet for å avskaffe den i en revolusjon.

«Sosialistisk folkestyre»

Sosialistisk folkestyre er den nye store parolen til M&W. Men er dette en god parole?

For det første kommer begrepet «folk» av begrepet «demos» som stammer fra Athen og omfatter mellomklassene der. «Folkestyre» er derfor helt synonymt med begrepet «demokrati».

Forfatterne påstår at Marx var en «ekstrem demokrat» (s. 180). Dette er helt feil. Demokratiet ble oppfunnet av statsmannen og poeten Solon i Athen. Han lagde en ny styringsform hvor han gav mellomklassene (demos) et lite snev av innflytelse slik at de «ikke ble fratatt æra si», men samtidig ikke så mye at de begynte «å gripe etter mer» som han selv uttrykte det. Demokrati er altså en styringsform hvor herskerklassen får igjennom viljen sin på en mer fleksibel måte enn det som er tilfellet i et despoti. Motsetninga til demokrati er altså ikke diktatur men despoti. Despoti og demokrati er to former for diktatur. Et demokrati forutsetter et klassesamfunn.

Marx og Engels kom fram til at den eneste måten for proletariatet (arbeiderklassen) å frigjøre seg er gjennom en voldelig revolusjon og at det må, for å holde på makta si opprette et diktatur over borgerskapet og dets allierte. Marx skrev at kommunismen i sin første fase (sosialismen) også kan få en despotisk form, dersom vilkårene for diktaturet blir dårlige nok. Dette er selvfølgelig ikke ideelt, men under dårlige forhold kan det være nødvendig for en periode. Diktaturet må imidlertid gå over til en demokratisk form, før samfunnet kan gå over i kommunismens andre fase (vanligvis bare kalt «kommunismen»). Det er påfallende med M&W at samme hvor mye de enn snakker om sosialisme så nevner de ikke en gang denne muligheten for at et despoti kan oppstå. For som sosialister må vi ha en teoretisk forståelse av at sosialismen kan bli despotisk, at dette kan være en materiell nødvendighet, uavhengig av våre forestillinger om hva slags samfunn vi vil ha. At vi videre vil kjempe for en demokratisk variant av sosialismen så lenge dette er mulig.

Det kommunistiske samfunnet er ikke et demokratisk samfunn. Engels skrev derfor om begrepet «sosialdemokrat» at det var et «upassende» begrep for en bevegelse som hadde som endelig politisk mål å vinne over hele staten, og følgelig også demokratiet (Lenin: Verker i utvalg, bind 8, Oktober forlag, 1977, s. 100)

Tredje venstre sitt 2. bud: Venstresidens mål er demokrati. Men så lenge demokrati er en del av overbygningen og vil avskaffes samtidig med staten, vil det si at Tredje venstre ikke har som mål å avskaffe den samfunnsform som vi lever under i dag, men bare flikke på systemet for at de groveste feilene skal viskes ut.

At M&W vil ha en bedre verden enn den vi har i dag, det tror vi nok, spørsmålet er bare hvordan de tror at det kan la seg gjøre. Erfaringene skremmer dem. Makt skepsis er en felles grunntone blant de som innlemmes i Tredje venstre. Men det er absurd å snakke om makt/autoritet som et absolutt dårlig prinsipp. De mener at den første handling skal være makten og autoritetens avskaffelse, til og med før de sosiale betingelser som har fremskaffet dem er tilintetgjort. Vi vil si som Engels:

«har disse herrene («de anti-autoritære») noen gang sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt noe av det mest autoritære somfinnes. Det er en handling der den ene delen av befolkningen tvingersin vilje på den andre ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner -autoritære midler, om slikt finnes i det hele tatt. Og hvis denseirende parten ønsker ikke å ha kjempet forgjeves, må denopprettholde sitt herredømme, ved hjelp av den gru som våpnene vekkerhos de reaksjonære. Ville Pariserkommunen vart en eneste dag hvis denikke hadde anvendt det væpnede folks autoritet mot borgerskapet?Skulle vi ikke heller kritisere den for ikke å ha anvendt den itilstrekkelig omfang?» (ibid, s.79).

Individualisme og marxisme

Når M&W skriver: «Kritikken Marx bygde opp mot kapitalismen setter individet i sentrum, ikke en eller annen kollektiv størrelsen (klasse) som lider under den bestående orden» (s. 174), så er dette direkte feil. Marx setter nettopp klassemotsigelsen i sentrum. Han ser på klassekampen som nøkkelen til menneskenes frigjøring. Hele hans hovedverk, Kapitalen, tar nettopp utgangspunkt i og går i dybden på akkurat dette.

Staten er den herskende klasses voldsapparat for nettopp å kunne undertrykke sine fiender. Under kommunismens første fase (sosialismen) vil det derfor være nødvendig med en sterk kollektiv organisering, for at det kommunistiske/sosialistiske fellesskapet skal kunne beskytte seg og stå sterkt nok mot reaksjonen. I denne fasen vil altså kollektivet være hovedsida i motsigelsen mellom kollektivet og individet. Først i kommunismens andre fase vil individet være hovedsida. Først med dette klasseløse og statsløse samfunnet har en kommet inn i det Marx kalte «frihetens rike», og i den grad vi kan snakke om «individualisme» hos Marx, så kommer det altså først her.

«Livsnytersosialisme»

Forfatterne argumenterer for en «livsnytersosialisme» og de prøver igjen å bruke Marx til inntekt for dette. Igjen blir framstillinga feil. Akkurat som før, så hopper forfatterne bukk over fasen med proletariatets diktatur. De unngår å gå inn på skillet mellom kommunismens to faser. Det groveste er at de framstiller det som om Marx var enig med dem i denne utopiske formen for sosialisme.

Det virker som uklarhet er et mål for forfatterne. Ikke vil de la seg kategorisere i forhold til sitt politiske ståsted. De ser på denne kategoriseringen som «gjerdestolper». De vil ikke ta stilling til begreper som «væpna revolusjon» skriver de og vi kan i tillegg åpenbart legge til begreper som «proletariatets diktatur», «kommunisme», «marxisme» osv. De påstår de «bryter igjennom» og «kommer over» disse gjerdestolpene (s.226), uten å på noen måte belegge dette med argumenter. Igjen står tåka. De tar ikke stilling til disse begrepene, men de skildrer en reformistisk politikk som står i samme bås som den sosialdemokratiske, selv om dette ikke kommer fram i klartekst. Tvertimot prøver de ta Marx til inntekt for sitt syn. På denne måten sprer de tåke om hva de egentlig vil, og hva de egentlig mener. Hvordan skal en bevegelse full av uklarhet kunne stille seg i spissen og lede folket igjennom en revolusjon? En bevegelse som hverken kan gi svaret på hvor de skal, og langt mindre hvordan de skal komme dit?

Det samfunnet som etter Marx har vært vanlig å kalle sosialisme, er i allefall et samfunn som langt ifra dreier seg om «livsnyting». Dette er et overgangssamfunn preget av det samfunnet det springer ut ifra, og hvor en høyest sannsynlig i den første delen vil bruke mye energi og oppofrelse for å hindre reaksjonen fra å styrte den nye staten. Siden revolusjon ikke kommer før folk føler at det gamle samfunnet ikke lenger fungerer og at det dermed ikke finnes noe alternativ til revolusjon, så vil samfunnet i starten være preget av hardt arbeid for å dekke folkets behov, og da altså kombinert med kamp for å hindre reaksjonen fra å vinne. Kakespising på urbane kaféer er ikke det som kreves i en slik situasjon.

«Sosialisme nedenfra»

M&W påstår at Marx er grunnleggeren av «tradisjonen med sosialisme nedenfra» (s. 185). Dette er tull. Det nye samfunnet må i starten bygges både nedenfra og ovenfra. Staten vil være et sentralisert apparat som er der for å sikre og bidra med å bygge det nye samfunnet. Dette er et maktapparat sentralisert «ovenfra». Proletariatet trenger statsmakten, trenger den for å knuse motstanden fra borgerskapet og til å lede de store massene av arbeidere, i arbeidet med å organisere en sosialistisk økonomi. Sentral koordinering, innsamling av kunnskap osv. trengs ikke bare i et kapitalistisk samfunn. Det vil også være nødvendig i kommunismens første fase. En kan ikke utelukkende bygge det nye samfunnet nedenfra, like lite som en kun kan bygge det ovenfra. For å si det med Lenin så blir dette som å diskutere hva som er best av den høyre og venstre armen. En bygger best med begge armene.

Klasseanalyse

Forfatterne definerer seg selv som en del av «middelklassen». Men de begrunner ikke dette med noen klasseanalyse. I følge marxismen er det (litt forenklet) først og fremst stilling i produksjonsprosessen som avgjør, dernest hvor mye inntekter en har.

Forfatterne tar ikke utgangspunkt i marxismen for å avgjøre sin klassetilhørighet. Det ser ut til at de heller bruker samme kriterier som borgerlige samfunnsforskere og legger elementer som «kulturell kapital», utdanning osv. til grunn for sin klasseanalyse. Dette fører til mange blir utdefinert hos dem fra arbeiderklassen. M&W er selv eksempler på hvordan denne ideologien fører til manglende klassebevisstheten som splitter arbeiderklassen og svekker deres kamp mot utbytting og for frigjøring.

Konklusjon

M&W gir en totalt feilaktig framstilling av hva Marx sto for. De bryter faktisk med alle sentrale punkter i marxismen:

1. Filosofisk idealisme til erstatning for marxismens dialektiske materialisme.
2. Bryter med marxismens klasseanalyse.
3. Ser ikke på klassekampen som hovedmotsigelsen i kapitalismen.
4. Deler ikke marxismens syn på at revolusjon er nødvendig for å bryte med kapitalismen.
5. Går i mot marxismen på at en i en overgangsfase må ha proletariatets diktatur.
6. Deler ikke marxismens mål om det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Det er slett ikke noe nytt i dette. Blant kjente personer som har gjort det samme i tidligere tider finne vi bla. Karl Katsky og Berntstein. Forskjellen er at Bernstein vær ærlig nok til å åpent si at han mente Marx var utdatert. Kautsky på sin side gikk ikke så langt som M&W og han siterte i det minste deler fra Marx som gikk i mot sitt syn, før han prøvde å fortolke dette til sin fordel. Hvorvidt forfatterne bevisst spiller på uvitenheten som råder i SU/RU/RV miljøer på hva Marx sto for, eller om de selv også er offer for denne uvitenhet vet vi ikke. Boka er uansett av de mest elendige forsøkene på å «omgjøre» Marx til en vanlig tannløs liberaler vi har lest.

Henrik Ormåsen, talsperson for Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe

Randi Holmelid, Tidligere nestleder i RV