Nyheter fra Italia om mafiaen og Berlusconi, og nyheter fra den italienske gangsterkapitalismen – i vår tid administrert av statsminister Monti på vegne av storselskapet Goldman Sachs og på vegne av Den europeiske sentralbank, ECB.

Democracy and Class Struggle sender en rød hilsen til dere, italienske kamerater. Vi sender denne hilsenen på årsdagen for Italias frigjøring fra fascismen. Vi oppfordrer dere kamerater til å knuse kapitalismen – slik at vi kan forsikre oss om at fascismen ikke noen gang kommer tilbake.

(ANSA) – Roma den 24. april. Høyesterett i Italia sa på tirsdag at senator Marcello Dell´Utri – en tidligere nær samarbeidspartner med Silvio Berlusconi – var bindeleddet med mafiaen for den tidligere statsminister Silvio Berlusconi. Dell´Utri gav mafiaen «betydelige pengesummer» til bruk for å beskytte Berlusconi.

Dell´Utris tidligere dom i en gjenopptagelsesrett i Palermo – der han ble dømt til syv år i fengsel ble omstøtt av den ovenfor nevnte gjenopptagelsesrett.

Retten krevde en ny rettergang.

I rettsdokumentet, som er på 146 sider og som ble offentliggjort på tirsdag, sa dommerne at det var tilstrekkelig vitneprov når det gjaldt Dell´Utris påståtte kjøpslåing med mafiaen. Dette foregikk særlig i 1973 da Dell´Utri «lånte» en mann som det ble påstått var tidligere sjef for statsminister Berlusconis staller ved villaen hans i Arcore: Vittorio Mangano. Mangano er en straffedømt mafiamann.

Det ble påstått at Mangano var «lånt» for å forsvare Berlusconi – før han ble statsminister – og da Berlusconi var en mediemagnat – noe han forsåvidt er i dag også – altså var Mangano «lånt» for å forsvare Berlusconis familie, etter en bølge av kidnappinger av industriherrer og av disse «herrenes» barn.

Påskuddene for denne avtalen – slo retten fast – var å «garantere Berlusconi frihet til å bevege seg hvor han ville – og til å være aktiv hvor han ville». Videre var påskuddene «en personlig og en finansiell fordel» for «Cosa Nostra» (dvs. mafiaen, oversetters anmerking).

Dommerne sa også at den nåværende ordning med grensesetting for Dell´Utris vedkommende høyst sannsynlig ikke vil bli benyttet i hans kommende anke i rettsvesenet.

(Oversettelse og tilretteleggels for Tjen Folket – kommunistisk forbund v. S)

«Jüdische Stimme für gerechten Frieden in Nahost» er den tyske delen av den europeiske sammenslutningen European Jews for a Just Peace, hvor den svensk-israelske musikeren Dror Feiler er talsperson. I en uttalelse fra den tyske organisasjonen heter det blant annet:

«Vi gratulerer Günter Grass med hans oppriktige uttalelser som israelsk atompolitikk.

[…]

Vi forsvarer alle tyske borgeres rett til å kritisere den menneskeforaktende politikken til staten Israel uten å bli beskyldt for å være antisemitter. Deres taktikk (med å benevne alle motstandere av Israels politikk som antisemitter, vår anmerkning) tjener kun til å legitimere virkelig eksisterende antisemittisme.

En ‘jødisk’ stat skal og må være en stat som alle andre, og som dette må også Israel respektere menneskerettighetene og bøye seg for folkeretten uten å påberope seg en status som unntak på grunn av historien. Som Günter Grass understreker skulle nettopp Tyskland ikke gjøre seg til håndlanger for en ny katastrofe […] Vår organisasjon går inn for et atomfritt Midtøsten.»

Dette er uttalelser som treffer midt i blinken. Andre verdenskrig og holocaust er fortsatt et ømt tema i Tyskland, og man blir fortsatt møtt med kraftig fordømmelse om en stiller spørsmål ved deler av Israels politikk. Grass har – i en alder av nær 85 år – tatt kraftig stilling til Israels, og dermed vestens, atompolitikk og ikke minst til Tysklands våpenhandel med landet. Han er møtt med fordømmelse på de fleste hold i hjemlandet, både i media, hos politikere og også blant forfatterkolleger. Men Grass kaller seg fortsatt Israel-venn, uten at dette har fått særlig plass i mediene.

Grass er modig, og forhåpentligvis kan han på sine eldre dager virke som en brøytebil for en debatt hvor det én gang for alle blir tindrende klart at kritikk av staten Israel ikke er det samme som antisemittisme. Israel-vennenes trang til å utrope all kritikk av staten Israel som nettopp dette er med på å lamme kampen mot antisemittismen, en tankegang som har forvoldt voldsomme lidelser for ekstremt mange mennesker, og som vi fortsatt kan se hos enkelte nazister den dag i dag.

Mao Zedong sa klart at revisjonisme ved makta betyr borgerskapet ved makta. Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao var alle sammen helt enige om at bare arbeiderklassens diktatur kunne lede til kommunismen. De sa også at folket må gjøre revolusjon for å befri seg fra borgerlige diktaturer.

Hvordan stemmer denne teorien med virkeligheten i Nord-Korea? Må vi si at de kommunistiske klassikerne har hatt feil? Er det slik at revisjonismen ved makta har ført Nord-Korea nærmere kommunismen? Har revisjonismen ved makta tjent folket i Nord-Korea?

Vi mener Nord-Koreas praksis bekrefter den kommunistiske teorien. Den første tiden oppnådde landet mye – men var avhengig av Sovjetunionen. Da Sovjet falt sammen svikta økonomien i Nord-Korea, akkurat som i revisjonistlandet Kuba. Siden den gang har folket opplevd både sterk fattigdom og matmangel. I denne fortvilte situasjonen har Nord-Korea ikke valgt en linje for å sette folkets interesser først – de har ikke valgt linja ”mat til folket først”. Tvert imot har de nordkoreanske herskerne valgt Son-Gun-politikken – ”hæren først”.

Tjen Folket forsvarer alle nasjoners rett til selvstyre. Vi er mot USA-innblanding i Nord-Korea, og i alle verdens land. Men vi kan ikke forsvare en politikk der enorm opprustning prioriteres foran mat til folket. Og vi ser ingen grunn til å forsvare militærambisjonene til et regime som er tvers gjennom statskapitalistisk og borgerlig.

Det nordkoreanske regimet er ikke et sosialistisk demokrati. Det er et militærstyre med arvelig statsleder som gallionsfigur. Da kineserne førte sin kulturrevolusjonære kamp mot borgerlige byråkrater, ble dette fordømt av nordkoreanske herskere. De foretrekker at massene holder seg i ro og adlyder hærledelsen og de ”udødelige” Kim-ene.

Alt dette er i tråd med det vi kan lære av de kommunistiske klassikerne og marxismen-leninismen-maoismen. Revisjonisme og sentrisme ved makta betyr at folkets interesser nedprioriteres. Det betyr at revolusjonen undertrykkes til fordel for «status-quo». Det betyr at lederne får privilegier mens folk lever i fattigdom. Det betyr at «økonomisk utvikling» alltid er viktigere enn politisk utvikling. Det betyr vennskap med revisjonistene istedet for kamp mot dem – slik Nord-Korea alltid bevarte vennskap med de kapitalistiske lederne i Sovjet og i dagens Kina.

NKP bekrefter i 2011 igjen at de er et parti for revisjonismen, ikke for kommunismen. De har ingenting lært av revisjonismen i Sovjetunionen og Kina. De forstår ikke at klassekampen fortsetter også i sosialismen, og at et nytt borgerskap kan vokse fram og ta makta selv om flaggene fortsatt er røde. Derfor slutter NKP seg nok en gang til en voldsom hyllest av Nord-Koreas regime. I resolusjonen de har underskrevet står følgende:

Det koreanske folket vil seire da det kjemper for sin rettferdige sak for å trygge fred og sikkerhet på den koreanske halvøya. Det vil også åpne porten til et stort, mektig og velstående sosialistiske Korea, under ledelse av WPK og av dens generalsekretær og kamerat Kim Jong il. Vi er overbevist om at det koreanske folks suksesser har inspirert den progressive menneskehetens verden og gitt større tillit til en seier for sosialisme i fremtiden også for oss her på denne 13. Internasjonale Møte med Kommunist og Arbeiderpartier (IMCWP). Vi vil herved uttrykke vår uforbeholdene støtte til og solidaritet med Workers’ Party of Korea (WPK) og det koreanske folk i deres kamp for å bygge en stor, mektig og velstående stat.

Dette er oversatt av Harald Reppesgaard, redaktør for NKPs avis Friheten. Oppropet er underskrevet av NKP og 47 andre partier som kaller seg arbeider- og kommunistpartier, blant annet de statsbærende og statskapitalistiske partiene i Vietnam og Kuba og to syriske partier som er alliert med Assad-regimet.

NKP gir altså en ”uforbeholden støtte” til Nord-Koreas regime og statsleder – en støtte uten et eneste forbehold. Men når unge kommunister tar kontakt med NKP og spør om Nord-Korea, kan de få alle mulige svar fra enkeltmedlemmer som synes denne støtten er pinlig.

Tjen Folket forstår godt at enkelte i NKP kan ha vansker med en slik hyllest og også med et ønske om at statskapitalistene skal vokse seg ”mektige og velstående”. Dette er pinlig, men en logisk følge av NKPs revisjonisme som ikke skiller mellom sosialisme og kapitalisme, mellom folkets eller arbeiderklassens diktatur og byråkratborgerskapets herredømme.

Sentrisme er å stille seg mellom revolusjonære og reformister, mellom kommunisme og sosialdemokrati. Sentrismen og revisjonismen er gift i arbeiderbevegelsen. Det er teorietiske uttrykk for borgerskapets klamme hånd over arbeiderklassens tenkning og organisering. Det er blindspor som leder revolusjonen rett i grøfta. Slik gift har i 100 år vært borgerskapets fremste våpen mot revolusjon og kommunisme. Det kan ikke bli noe kommunistisk parti, noen kommunistisk bevegelse eller noen kommunistisk revolusjon uten en kompromissløs kamp mot revisjonismen og sentrismen.

Både unge og gamle som vil ha opprør og kommunisme, som vil støtte de revolusjonære kreftene i verden og ikke råtne regimer som klamrer seg til makta på folkets bekostning, er velkommen hos Tjen Folket og RKU. Alle NKPere som er kritiske til revisjonismen i eget parti, er velkommen til å diskutere hvordan vi kan jobbe sammen.

Samtidig har norske myndigheter – som første land i Vesten – også forhandla fram en returavtale med landet, slik at politisk forfulgte kan sendes tilbake til Etiopia med tvang. Dette har opprørt mange mennesker.

Det er også høyst tvilsomt om den norske «bistanden» kommer folket i Etiopia til gode. Derimot er det svært sannsynlig at norske penger heller bidrar til å befeste diktator Meles Zenawis makt ytterligere. Og det er nettopp denne diktatoren de fleste etiopiske flyktningene har rømt fra.

Amnesty Internationals årsrapport for 2011 om Etiopia forteller ei ganske annen historie om landet enn det Erik Solheim har fortalt det norske folket om dette «afrikanske mirakelet»

Her fra innledninga:

Det herskende Det etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) vant parlamentsvalgene i mai, som fant sted i en atmosfære av ydmykelse, trakassering og restriksjoner på forsamlings- og organisasjonsfriheten. Lovgivning som alvorlig innskrenker aktiviteter til støtte for menneskerettighetene ble iverksatt. Den frie pressa ble utsatt for alvorlige restriksjoner og statlige ressurser i tillegg til deres assistane og muligheter ble i utstrakt grad brukt for å kontrollere folket.

(Vår oversettelse)

Økonomiske avtaler med dette landet er altså det neste SV-minister må administrere til daglig.

Det passer ikke en gang å si «bordet fanger» i denne situasjonen, for Erik Solheim har ikke administrert noen annens politikk. Nei, han har forguda og skjønnmalt Etiopia slik at dette er SVs politikk overfor diktaturet.

Hellas var selve fødestedet for demokratiet, og demokrati betyr folkestyre. Men i dagens Hellas er det ikke folket som styrer – det gjør derimot bankfolkene, pengefolkene og deres politiske representanter. Slik er det her i England også. Her i England presser alle ‘hovedpartiene’ massive kutt i offentlige investeringer for å støtte opp under det kapitalistiske systemet. ‘Hovedpartiene’ som forsøker å støtte opp under det kapitalistiske systemet er de konservative, de liberale og det britiske ‘arbeiderpartiet’ – Labour.

I Hellas som her i England; dette er et styre av de rike – for de rike.

Men kapitalismen er i krise. Det er årsaken til at de politiske ledere har begynt å skravle om at vi må ha en «rettferdig» og en «ansvarlig» kapitalisme. De politiske ledere sier også til bankfolkene og pengefolkene at de må redusere deres massive ekstraprofitter.

Ikke la deg lure. Det virkelige problemet er kapitalismen selv. Kapitalismen er et system bygget på utbytting og på undertrykking. Kapitalismen er et samfunn som har kommet til sin avslutning. Og kapitalismen blir stadig mer skrøpelig og avdanket. Kapitalismen fungerer kun til fordel for de rikeste 1 % i samfunnet. Men for resten av oss – de 99 % «fattige», som gjør mesteparten av arbeidet i samfunnet, er kapitalismen helt ubrukelig.

Hvis ikke vi knuser kapitalismen vil den ødelegge oss.

Koalisjonsregjeringen som styrer i Storbritannia holder lønningene til folket nede, og det samme gjelder folks pensjoner andre inntekstkilder for folket. Koalisjonsregjeringen kutter beviligningene til den offentlige sektor og angriper altså folks pensjoner – alt for støtte bankfolkene og pengefolkene. Dette gjør regjeringen her i Storbritannia for å betale bankfolkene og pengefolkene som regjeringen har lånt av dem, for å gi disse en ekstra profitt.

Samtidig nekter statsminister Cameron å gå med på skatt på finanstransaksjoner – og han påstår at han gjør dette for å forsvare folket her i Storbritannia. Sannheten er at han forsvarer interessene til de rike vennene sine og at han forsvarer sitt gode forhold til finansspekulantene. Han forsvarer de rike – ikke de fattige.

Her i Nottingham i England planlegger det Labour-styrte byrådet å komme med sitt andre nedskjæringsbudsjett – og de vil kutte 20 millioner pund på offentlige tjenester – mens den kommunale skatten skal heves med 3.5 %. Bør vi betale dette?

De gruppene som blir sterkest rammet av kutt i de offentlige tjenester er de svakeste, som eldre mennesker, handicappede barn, unge uten jobb, og de hjemløse. Ansatte i byens administrasjon kommer til å miste jobbene sine.

Folket har protestert mot både nasjonale og lokale kutt i de offentlige tjenester - men vi må gjøre mer. Politikerne bryr seg ikke hvis de eneste tingene vi gjør er å samle inn underskrifter mot nasjonale og lokale kutt i de offentlige tjenester.

Mer direkte aksjon er nødvendig – og folket i Hellas har vist veien fremover.

Vi er nødt til å konfrontere politikere og de som administrerer kapitalismen. Det er disse folkene som setter i verk kuttene i folkets liv.

Vi er nødt til å gi dem dårlige tider – vi er nødt til å gjøre dem nervøse – vi er nødt til å gjøre dem redde for å møte folket som de angriper.

Byrådet i Nottingham skal møtes mandag den 5. mars for å vedta sitt nedskjæringsbudsjett. Vi er nødt til å mobilisere folket her i byen til å demonstrere ved rådhuset – for å fortelle byrådet at vi sier ‘Nei til nedskjæringer i Nottingham!’

Vi følger i sporene til det utmerkede eksempelet fra våre greske brødre og søstre. Vi har som mål å gjøre Old Market Square til den nye Syntagma-plassen.

• INGEN NEDSKJÆRINGER I NOTTINGHAM!
• SEIER TIL DET GRESKE FOLK!
• FOLKENE I EUROPA – FORÉN DERE OG KJEMP!

Tekst fra det britiske tidsskriftet ‘Revolutionary Praxis’.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket – kommunistisk forbund ved S.)

Hovde kritiserer sterkt tilhøva arbeidarar lever under i Kina – tilhøve som er naudsynte for at kapitalistane kan halda prisane nede og etterspørselen oppe.

Nokre sitat frå artikkelen:

Ansatte ved en fabrikk som produserer Xbox 360 truer med masseselvmord hvis ikke arbeidsvilkårene forbedres og lønnen heves. (Gamer.no 11.01 2012). At arbeiderne må ty til et så kraftig, inhumant trusselverktøy er skammelig for Microsoft og deres produksjonpartnere. Politikere og viktige pressefolk skylder i denne situasjonen på fabrikkene og Microsoft samtidig som det legges lokk over det virkelig problemet: kapitalismen og dens imperialisme.

En annen gigant innenfor data- og kommunikasjonsfeltet, Apple – som også produserer gjennom Foxconn – får sine ansatte til å skrive under på at de ikke skal begå selvmord. «Som en mot-ytelse må tilsynelatende alle Foxconn-ansatte avgi et løfte om å avstå fra selvdrap. Samtidig må de skrive under på at familie og etterlatte ikke har krav på noen form for erstatning fra Foxconn dersom de likevel skulle ty til selvmord.» (amobil.no 10.05 2011)

Grunnen til at denne typen kontrakt er satt i virke er hele 14 selvmord blant fabrikksansatte, som har i overkant av 1000 NOK å leve for i måneden. Disse blir utnyttet så grovt av et system at de ikke ser noen annen utvei enn å ende livet, det er tragisk og forferdelig at samfunnet ikke kan sette mer lys på dette.

Når i hovedsak produksjon av varer foregår i asiatiske land fordi forholdene er tilrettelagt for at arbeidskraften lett lar seg utnytte er det ikke vanskelig å trekke en konklusjon over at flere bedrifter benytter seg av samme slaveløsninger. En skummel faktor er at folk har lett for å framstille det som om det er arbeiderne i de respektive landenes egen feil. Dette er en løgn og forfalskning av situasjonen. Hvis man som menneske blir stilt overfor to enkle valg: jobb som slave og overlev eller i verste fall dø, så velger de fleste å leve. Deres motstand til systemet er så sterk at truslene om selvmord kan forstås som at deres bevissthet og kamp mot systemet er klar og aggressiv.

Alle desse sakene – som me ikkje tvilar på at er riktige – går føre seg i Kina. Kina er eit kapitalistisk land, men blir styrt av eit parti som kallar seg Kinas Kommunistiske Parti. Dei har eit ungdomsforbund som heiter Kinas Kommunistiske Ungdomsliga.

Desse finn me visst ei lenkje til på Ungkom sine nettsider: http://www.ccyl.org.cn/

Under kva kategori finn me så denne lenkja?

Riktig: Søsterorganisasjoner

Men også vaksenpartiet NKP har lenkje til vaksenpartiet i Kina på sida si:

• Kina / China Communist Party of China : http://www.china.org.cn/english/features/44506.htm

Og dette står under kategorien Kommunistpartier i andre land.

Ser me starten på at NKPs oppgjer med kineseriet?

Syriske myndigheter har svart med hard undertrykkelse av opprørerne og nærmest daglig kommer det meldinger om nye drepte i folkets protester. Al-Assad-regimet hevder at det er islamister som står bak opprøret. Men forholdene er langt mer kompliserte.

Som reaksjon på de største opptøyene i landet på flere tiår har syriske sikkerhetsstyrker drept tusenvis av protestanter og såret mange flere.

Kan du fortelle litt om komiteen og hvilke aktiviteter dere har?

- Den norske komiteen til støtte for revolusjonen i Syria representerer hele den syriske befolkningen. Vi har både kurdere og arabere, kristne og muslimer i tillegg til folk som ikke bekjenner seg til noen religion, forteller Sherwan Omar.

Han forteller videre:

- Vi arbeider aktivt her i Norge for å skaffe støtte til revolusjonen i Syria ved å gjøre opinionen oppmerksom på hva som foregår i Syria og å fortelle om massakrene Bath-regimet begår mot det syriske folket. Komiteen har eksistert siden begynnelsen av april, og vi har gjennomført flere demonstrasjoner utenfor blant annet Utenriksdepartementet, Stortinget og ved den russiske og den kinesiske ambassaden siden disse landene støtter det sittende regimet i Syria. Vi har i tillegg hatt møter med UD og stortingspolitikere. I øyeblikket planlegger vi også møter blant annet med Røde Kors og Norsk Folkehjelp for å finne ut hva som kan gjøres for å støtte de områdene som er beleiret og hvor det er mangel på mat og medisiner. Vi ønsker å legge press på norske myndigheter slik at de skal fordømme Bath-regimets overgrep mot folket. Norge må kreve at al-Assad skal gå av og at norske myndigheter ikke skal ha diplomatiske relasjoner med Syria så lenge regimet sitter.

Kan du fortelle litt om utviklingen i den syriske revolusjonen?

- Regimet setter alt inn på å knuse revolusjonen. Det syriske folket ønsker frihet og kampen mellom folket og regimet har nå gått inn i en avgjørende fase. Det er tre parter i revolusjonen nå. For det første har man aktivister som ønsker regimet vekk og lengter etter frihet. Den andre parten er naturligvis de sittende myndighetene, og man har også fått opposisjonsgrupper på banen som leter etter sin rolle i revolusjonen.

Hvem er det som ønsker at regimet skal falle? Er det muslimske fundamentalister eller grupper som er støttet av USA og vesten som ønsker at et antiamerikansk regime skal falle?

- Regimet har til en viss grad støtte fra Hizbollah i Libanon og Hamas-regimet i De palestinske områdene. I tillegg har det et utstrakt økonomisk samarbeid med både Russland og Kina. Men sannheten er at hovedårsaken til at regimet fortsatt overlever er at USA, vesten og Israel gir det en passiv støtte. Grunnen til dette er at man frykter det ukjente dersom revolusjonen skulle seire, sier Sherwan.

- Det eksisterer heller ikke væpnede grupper av muslimske fundamentalister i Syria. De som sitter på klart flest våpen i Syria er naturligvis regimet og gjenger som støtter Bashar al-Assad. Myndighetene skyver disse foran seg i kampen mot folket, og flere massakre er utført av slike banditter i stedet for regjeringsstyrkene.

Han legger til at retorikken om muslimske fundamentalister er brukt tidligere:

- Også de tidligere regimene i Libya, Egypt og Jemen har brukt påstanden om at motstanderne er muslimske fundamentalister for å skremme befolkningen og for å få sympati i Vesten.

- Regimet i Syria har mislyktes i å bevise at slike grupper står bak uroligheter. Vi ser nå at folket er forent i sin kamp mot al-Assad, til tross for alle myndighetenes forsøk på å splitte dem. Bath-regimet har pr nå svært lite støtte i folket.

Det virker som om syriske myndigheter er sikre på at opprøret vil bli knust?

- Folket i Syria viser en overveldende støtte til kravet om frihet fra Bath-regimet. De vil fortsette sin kamp til seieren er vunnet og al-Assad er fjernet som leder. Landets økonomi er i ferd med å kollapse slik at det også er vanskelig for regimet å snu situasjonen til sin fordel. Det eneste de kan gjøre er å utvise makt og fortsette massakrene og overgrepene og slik forsøke å skremme folket til lojalitet.

Hva mener du om det såkalte ‘Veikartet for fred’, som Den arabiske liga foreslo i begynnelsen av november?

- I korte trekk oppfordrer det fellesarabiske initiativet til samtaler og dialog mellom regimet og opposisjonen og umiddelbar stopp av all voldsbruk. Dette høres selvsagt fint ut, men jeg tror at initiativet kom alt for sent. Hvordan kan folket ha en dialog med et regime som har drept mer enn fire tusen mennesker, arrestert titusenvis av opposisjonelle og som kjører over fredelige demonstranter med stridsvogner og pansrede kjøretøy? Hvordan kan man tro på en dialog med et regime som kun tror på våpenbruk? spør Sherwan.

Han fortsetter:

- En dialog med regimet må være betinget av en rekke tiltak, for eksempel at hæren skal trekke seg tilbake fra gatene og at beleiringen av flere byer må oppheves. Til nå har det syriske regimet bare forsøkt å få tiden til å gå slik at man får mer tid på å knuse revolusjonen.

Den syriske opposisjonen har forent seg og dannet et nasjonalråd. Hvordan vil dette påvirke utfallet av revolusjonen?

- Dette er et skritt fremover, men i virkeligheten er opposisjonen fortsatt langt unna å være forent. Det politiske programmet er svært diffust, ikke minst på punktet om hvordan man skal behandle etniske og religiøse minoriteter i landet etter at regimet er kastet. Blant annet er det sterk uenighet om hvorvidt eksistensen av en kurdisk nasjon i landet skal innrømmes. Syriske kurdere er en viktig del av revolusjonen, og kurdere kjemper for en ny sivil stat med et demokratisk styresett som anerkjenner at alle har de samme plikter og rettigheter. Utelukker man kurderne fra opposisjonen er det helt uakseptabelt og også uforenelig med revolusjonære prinsipper, forteller Sherwan.

- Også i de kurdiske områdene av Syria er det opprettet et eget nasjonalråd. Dette rådet, som ble dannet i byen Qamishli, kom med en rekke uttalelser, blant annet om at det som nå foregår i Syria er en ekte revolusjon i enhver forstand av ordet og vurderer det kurdiske folket som en integrert del av opprøret. I tillegg mener det kurdiske nasjonalrådet i Syria at det kurdiske spørsmålet kun kan løses på grunnlag av at kurdere i Syria har rett til selvbestemmelse. Vi i Den norske komiteen til støtte for revolusjonen i Syria gratulerer kurderne i Syria med opprettelsen av rådet og vil støtte det slik at det kan bli så sterkt som mulig, legger han til.

Vil den syriske revolusjonen seire?

- Debatten handler ikke om hvorvidt revolusjonen i Syria vil lykkes, men hvordan den vil lykkes. Den viktigste kampen vil stå etter at Bath-regimet har falt. Hvilken retning vil Syria da ta? spør Sherwan.

- Kampen fortsetter. Vi takker Tjen Folket for all støtte til komiteen og håper dere vil støtte oss også fremover! avslutter han.

Det synes å ligge i menneskets natur å utnytte kriser for egen vinning, og denne er intet unntak. Rasistiske krefter bruker de mange voldtektene som argument for å begrense asylsøkeres bevegelsesfrihet. Dette er forstyrrende. Mange av de aktuelle voldtektene er beviselig begått av etniske nordmenn, og de som eventuelt er begått av mennesker med innvandrerbakgrunn reflekterer utelukkende disse individenes handlinger og holdninger. Å straffe mennesker basert på gruppetilhørighet strider mot alle rettsprinsipper, noe initiativtakerne til fakkeltoget også innser da de tar til motmæle mot de rasistiske holdningene og den generaliseringen som ligger til grunn for denne type kollektiv skyld og avstraffelse.

Men hvor er den samme motstanden mot generalisering når det kommer til å analysere selve voldtektsfenomenet? Det er helt og holdent stuerent å anse og omtale dette som en type kriminalitet der kvinner er ofrene og menn er de skyldige. Der er liten tvil om dette ofte er tilfelle; ei heller om at det har vært tilfelle i de overnevnte voldtektssakene. Likevel er der to ting en bør ha klart for seg.

Det ene er at de menn som faktisk begår slik kriminalitet utgjør en relativt liten gruppe. Én mann som voldtar er selvsagt én for mye, men det store flertall av menn synes denne type handlinger er forkastelige. Menn som står side om side med oss kvinner for å gjøre byen tryggere for oss fortjener verken å bli uglesett eller omtalt som potensielle voldtekstmenn på grunnlag av sitt kjønn. De som utøver slike usle handlinger bør omtales som vold(tekt)sutøvere; ikke simpelthen som menn.

Det andre er at modellen med menn som utøvere og kvinner som ofre er kontraproduktiv. Problemet er ikke at menn utøver vold mot kvinner; problemet er at vold utøves. Det er her fokuset må ligge. En voldshandling blir verken bedre eller verre om den utøves av en mann mot en kvinne. Undertrykkende og krenkende vold av alle typer må bekjempes, og en vinner lite på å skille ut én spesiell type for så å gi denne særbehandling. Det vil fjerne oppmerksomheten fra selve temaet og i verste fall føre til at andre former for voldelig og seksuell kriminalitet ignoreres.

La oss derfor kjempe mot alle former for krenkelse og undertrykkelse, men uten å ty til småborgerlige tendenser som generalisering og kollektiv skyld basert på biologiske faktorer.

Jeg er redd det blir så mye skjemaer og byråkrati at mange ikke vil orke å levere inn det de har krav på.

Me kan med andre ord slutta at Klinge nok aldri har sett sine bein på det lokale NAV-kontoret sitt.

Men Klinge er ikkje snauare enn at ho helst hadde sett at sjølve løna hadde vorte heva:

Hun hadde helst sett at lønnen ble oppjustert til nærmere en million kroner.

Jeg synes ikke det er urimelig i forhold til ansvaret og den jobben vi gjør for samfunnet, sier Klinge som bruker cirka 12 timer i uken på pendlerreiser.

Altså lyt ein hjelpepleiar, ei jordmor eller ein brannmann som pendlar helst kreva eit par millionar i året i neste lønsoppgjer dersom me fylgjer Klinge-logikk.

Håper @knutolavamas suger negerkuk i helvete som den jødefitta han er

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Men på facebook begynte Kristjánsson å sutre over at ingen forstår ironi i dag og at generasjonen i dag er alvorsgenerasjonen – i skarp kontrast til nittitallets ironigenerasjon.

At Kristjánsson legger seg på et så lavt nivå, er ingen overraskelse. Han er Den røde klovnen – enten han vil eller ikke. Vi venter spent på at organisasjonen han tidligere var leder for, Rød Ungdom, kårer ham til Ukas dust på sine nettsider.