Men krigføringen er likevel en katastrofe. Da imperialistene igjen angrep landet for ti år siden, ble afghanerne lovet en fantastisk utvikling både økonomisk, sosialt og politisk. Men invasjonen har utelukkende resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens allerede minst utviklede land. Taliban – som USA mente de skulle knuse – har gjenoppstått til virkelig å bli en maktfaktor selv om de nærmest var knust av afghanerne selv før 2001. Andre motstandere av okkupantene kalles også Taliban i vestlige medier når de angriper Natos tropper.

En human krig?

Et av USAs argumenter da de ledet an i angrepet på Afghanistan var at store deler av befolkningen stod i fare for å bli rammet av sult siden matforsyningen holdt på å bryte sammen. Slik forsøkte vestlige imperialister å pakke årsakene for invasjonen inn i humanistiske fraser.

Men sannheten var at det var tørke som var hovedårsaken til sammenbruddet i matforsyningen. Også i 2006 ble landet rammet av tørke – det viser seg altså at det vestlige nærværet har gjort fint lite for å bedre matforsyningene i Afghanistan.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange tror på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse. Landet har hverken viktige olje-, gass- eller mineralkilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder. USAs venner ble deres fiender

Men Bin Laden, Taliban og USA var en gang bestevenner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for Taliban som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt. Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Støtt afghanernes motstandskamp!

Okkupanten Norge ut av Afghanistan!

Ingen fred uten frihet – knus USA-imperialismen!

For ikke lenge siden var det 8. mai. Da markerte vi her i Norge frigjøringa fra det nazityske åket i 1945. Det er verdt å feire dette. Men regjeringa kasta skygger over dagen ved å gi ut krigskors til soldater som tidligere har deltatt på feil side i en tilsvarende okkupasjon – okkupasjonen av Afghanistan.

Nei til krigen!

Vårt grunnlag for å være mot krigen og okkupasjonen er krigens illegitime grunnlag og det afghanske folkets lidelser som følge av okkupasjonen. Hvordan skal Turid Thomassen og Rødt lære noe om mulighetene til utvikling i Afghanistan når hun menger seg med okkupantene uten å kritisere dem?

Rødt legitimerer okkupasjonen gjennom dette. Turid Thomassen legitimerer de norske soldatenes vold mot det afghanske folket og deres rett til nasjonal sjølstendighet. En ekte revolusjonær delegasjon i Afghanistan hadde besøkt motstandsbevegelsen som kjemper mot den vestlige okkupasjonen, ikke okkupantstyrkene!

«Den borgerlige tyrkiske staten øker nå sine angrep på den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen. Den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen er leda av Kurdistans Arbeiderparti – PKK.

Som et svar på det såkalte «kurdiske initiativet» fra den tyrkiske regjeringa – leda av Rettferdighets- og utviklingspartiet – AKP – et initiativ som var den dominerende faktor i myndighetenes politikk i 2009 – har den kurdiske frihetsbevegelsen og de andre progressive og revolusjonære styrkene utvikla en ny kamp – med størst vekt lagt på kravet om fred. AKP-regjeringa svarte med flere angrep, nye fengslinger, økt undertrykkelse og militære angrep mot kurderne.

Siden 14. april 2009 har hundrevis av kurdiske politikere blitt kasta i fengsel av den tyrkiske staten. Den tyrkiske staten fortsetter med sine ugjerninger, arrestasjoner og fengslinger av kurdere.

Og samtidig sitter hundrevis kurdiske barn – som er kjent under kallenavnet «de steinkastende ungene» – fremdeles i fengsel. Dette skjer på tross av de harde kampene som kurderne driver for å få satt dem fri.

Siden mars har krigshandlingene tiltatt. Også dette er det myndighetene i Tyrkia som står bak. Myndighetenes militærmakt settes nå inn – ikke bare mot PKK, men nå slår myndighetene til også mot kurdiske landsbyer og mot andre, mindre, kurdiske samfunn. De tyrkiske militære styrkene ødelegger kurdiske hager og de ødelegger kurdiske bondegårder.

Tyrkiske hæravdelinger har kryssa grensa inn i Sør-Kurdistan mange ganger. Der har de igjen retta angrep på kurdere. På tross av alle motsetningene mellom USA og Iran så fôrer USA de fascistiske, kolonialistiske myndighetene i Tyrkia med militære etterretningshemmeligheter. Og med hjelp fra slik informasjon fører Iran og Tyrkia en felles kamp mot kurderne.

Myndighetene i Tyrkia og Iran krever livstidsdommer for valgte ordførere i de kurdiske provinsene. Disse kurdiske politikerne blei påsatt håndjern da de blei arrestert. Den iranske staten har henretta mange kurdiske frihetskjempere.

Frivillige fredsforkjempere som reiste fra Mount Quandil og fra Maxmur og som nådde grensa til den tyrkiske republikken den 19. oktober 2009, har også blitt et mål for angrep fra den tyrkiske borgerlige staten. Først arresterte tyrkiske myndigheter lederen for de frivillige fredsforkjemperne (også kalt «Fredsgruppa»). Deretter blei ti andre frivillige fredsforkjempere satt bak lås og slå. Dette hendte den 17. juni. For tre av disse frivillige fredsforkjemperne er det nå klart for en rettssak. Medlemmene i Fredsgruppa gjentok i retten at de ikke angrer kampen de fører og handlingene som de gjør som frivillige fredsforkjempere.

De gjentok også at de ikke vil appellere for den såkalte «angreloven» som er en del av det tyrksiek lovverket.

PKK starta opp igjen med aktiv kamp igjen den 1. juni. Dette var et resultat av at det tyrkiske kolonialistiske og fascistiske regimet og dets hær igangsatte et nytt angrep. Dette er svaret fra tyrkisk militær- og regjeringsmakt på alle slags forslag om fred, og det er svaret på forsøka på å ikke sette i gang med krig igjen fra de kurdiske frihetskjemperne.

Etter dette vedtaket til PKK fortsetter de med å besvare angrep fra det tyrkiske borgerskapet – og dette gjør PKK med effektive aksjoner. Som et resultat av disse aksjonene fra PKK har de tyrkiske hærstyrkene mista rundt 50 soldater. PKK har gjennom disse aksjonene makta å sette den tyrkiske kolonialistiske og fascistiske staten i en vrien situasjon. For kort tid siden blei elleve soldater fra de tyrkiske hærstyrkene drept i et angrep retta mot dem fra frihetskjempende, kurdiske geriljasoldater.

Alt dette har forsterka bekymringa om det er mulig å vinne over den kurdiske frihetsbevegelsen gjennom en militær omringning av kurderne. Denne bekymringa har oppstått til og med i borgerlige miljøer i Tyrkia.

Den tyrkiske AKP-regjeringa, som later som om de støtter og forsvarer palestinernes sak mot den israelske sionismen, som en agenda i Tyrkias internasjonale politikk, fortsetter i virkeligheten å massakrere kurdere med israelske metoder, med israelske våpen og med hjelp fra israelsk etterretning. Dette gjør den tyrkiske regjeringa i sitt eget Palestina, det vil si i Kurdistan.

Dette er et faktum: Politikken som føres av den israelske sionismen, og den som føres av den tyrkiske kolonialistiske fascismen er den samme. Dette gjelder også fordi frigjøringskampen i Palestina og i Kurdistan – de to mest grunnleggende politiske spørsmåla i Midt-Østen – er identiske.

Det er en plikt for alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter å arbeide for å kjempe for internasjonal solidaritet mot alle disse angrepa på det kurdiske folket. Og det er en plikt for alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter å slåss mot omringinga av det kurdiske folket, satt i scene av de kolonialistiske fiendene av folket i Kurdistan.

Alle undertrykte folk som kjemper for frihet, og den internasjonale arbeiderklassa og alle arbeidsfolk som har sin interesse i å frigjøre seg gjennom revolusjon og sosialisme – de må få vite at kampen som slåss av kurderne, er deres egen kamp. Det marxist-leninistiske kommunistpartiet i Tyrkia og Nord-Kurdistan (MLKP) oppfordrer alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter til å kjempe for solidaritet med det kurdiske folket gjennom aksjoner foran de tyrkiske ambassader rundt i verden for å gå i mot omringinga og innesperringa av den kurdiske nasjonen.

Frihet for den kurdiske nasjon!

Ned med det fascistiske diktaturet!

Lenge leve folkenes forening!

Lenge leve den internasjonale solidaritet!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen folket v. S.H.)

Her blir uranbrensel frakta med eit vanleg dansk lasteskip. Ei ulykke ville være som eit lite Tsjernobyl. Og kva gjer den norske regjeringa? Som venta ingenting. Dei foldar hendene sine og viser til at skipet er i internasjonalt farvatn. Denne transporten er eit tydeleg resultat av at kapitalismen har gjort alt til handelsvare. Atomavfall gjev nemleg óg profitt.

I utgangspunktet er det ein uskuldig liten dansk lastebåt, men den viser likevel ein del av den miljøkrisa vi idag er midt oppe i. Skal vi redde kloden må vi kvitte oss med kapitalismen. I jakta på superprofitt har kapitalistiske monopolgrupper innført produksjonsanarki. Dei tek berre eigne omsyn og bryr seg lite med kor det går med folk, med skadelege stoff som forgiftar og ureinar miljøet.

I dei siste åra har USA og Vesten truga både Iran og Nord Korea med krig dersom dei ikkje slutta å anrike uran. Vi blir bombardert om kor farleg denne situasjonen er. Dette er stoff som kan brukast til å framstille atomvåpen. Men det kan også gifta på den danske båten brukast til. Men her er ikkje krava så strenge, fordi det er dei etablerte atommaktene som står bak.

Trass alt er transporten med Puma eit resultat av ein avtale mellom Russland og USA, Global Threat Reduction Initiative. Vi stiller oss bak kravet frå Europas miljørørsle: Ikkje la atomavfall bli ei handelsvare som blir frakta Europa rundt. Det tryggaste er at det blir lagra der det er blitt brukt.

Så nokre tileggsopplysningar om «miljøbomba»:

Denne båten «Puma» fraktar atomavfall frå Slovenia til Murmansk. Norges Naturvernforbund blei varsla om transporten av sin russiske søsterorganisasjon Zelënyj Mir (Grøn Verd). Naturvernforbundet sendte så brev om denne transporten vidare til Kystovervåkingssentralen den 3. desember.

Her blir det peika på at lasta er på 333 tonn høgradioaktiv brenselstavar frå ein serbisk reaktor. Skipet «Puma» er ein tørrlastebåt eigd av det danske rederiet Thor Shipping. Den er ikkje spesialbygd for denne type transport.

Så til samanlikninga med Tsjernobyl:

Skal vi få eit liknande scenario, må vi få ei nedsmelting av lasta og utslepp til luft. Dette kan berre skje ved ein storbrann ombord i båten. Lite sannsynleg, men like fullt mogeleg. Hugs at Naturvernforbundet peikar på at båten ikkje er spesialbygd for denne typen transport.

Men båtar kan gå på grunn, og radioaktiv lekaksje til sjø er óg alvorleg. Norskekysten er trass alt eit viktig matfat for Europas folk.

30. november 2010

Kjære kamerater og venner av den indiske revolusjonen.

På vegne av vårt parti, Indias kommunistiske parti (maoistisk) (CPI), Folkets frigjøringsgeriljahær (PLGA), Revolusjonære folkekomiteer (RPC), revolusjonære masseorganisasjoner og alle revolusjonære i India sender vi først våre hjerteligste Laal Salaam (røde hilsener) til alle partier, organisasjoner, ulike fora og enkeltpersoner fra India og hele verden som har sendt kondolanser til vår sentralkomité og som har fordømt de brutale drapene på kameratene Cherukuri Rajkumar (Azad) og Hemchand Pandey den 1. juli 2010, drap begått av den fascistiske herskerklassen i India. Som alle av dere har merka seg var det å miste kamerat Azad et av de største slagene vårt parti og den indiske revolusjonen har blitt utsatt for. I vårt land intensiveres folkekrigen for hver dag som går.

Med hjelp og støtte fra imperialistene, særlig de amerikanske imperialistene, forsøker de reaksjonære herskerklassene i India å undertrykke den revolusjonære bevegelsen og utfører avskyelige grusomheter på stadig alvorligere vis. I denne krigen mellom folket og herskerklassene har fienden særlig pekt seg ut som mål å myrde våre ledere og konsentrert seg om kamerater som Azad, som leder revolusjonen. Kamerat Azad ble fanga og drept på det mest bestialske og feige vis. Han var leder for hele den urbane bevegelsen på vegne av partiets sentralkomité og hadde også overoppsyn med propagandaarbeid, partitidsskrift, partiutdanning og andre viktige ansvarsområder.

Han var en av de mest erfarne og populære lederne blant massene. Samtidig med disse viktige oppgavene hadde han også nære forbindelser med mange kamerater på ulike nivåer i partiet – og også med de revolusjonære massene. I sentrum av den alvorlige undertrykkinga vi blir utsatt for arbeida han uegoistisk og standhaftig til tross for alle risikoer han tok. Det var under slike omstendigheter at fienden klarte å ta rede på hvor han befant seg og dermed kunne ta ham til fange.

Kamerat Azad – en stor revolusjonær

Deres meldinger om fordømmelse av disse drapene har gitt en høyst nødvendig moralsk støtte til de undertrykte massene og til kameratene som blei sterkt prega av sorg i forbindelse med disse sjokkerende nyhetene. På grunn av de svært undertrykkende forholdene vi arbeider under her har vi ikke kunnet motta alle meldingene, og de vi har mottatt har i mange tilfeller nådd oss svært seint. Derfor er vi lei for at dette svaret kommer så seint.

Kamerat Azad blei tiltrukket av den revolusjonære bevegelsen mens han studerte ved Warangal Regional Engineering College i 1972. Azad – som var en briljant student – spilte også en dynamisk rolle i den revolusjonære bevegelsen også. Han var en viktig faktor for dannelsen av Den radikale studentunionen (RSU) i 1974 og ble valgt som RSU-president i sin delstat i 1978. Han var også en av grunnleggerne av Den allindiske revolusjonære studentbevegelsen og leda denne fra dens oppstart i 1985. Ellers spilte han også en nøkkelrolle i å gjennomføre et seminar om det nasjonale spørsmålet i Madras (nå: Chennai, vår anmerkning) i 1981. Seinere tok han på seg ansvaret for å bygge opp den revolusjonære bevegelsen i Karnataka og å bygge opp maoistpartiet i denne delstaten for første gang. Han fikk mange kamerater inn i partiet, for eksempel Saketh Rajan. Når opportunistiske krefter forsøkte å sprenge partiet i 1985 og i 1991 spilte kamerat Azad en avgjørende rolle i forsvaret av partiets linje og i å holde det samla og sterkt nok til å nedkjempe opportunismen.

Han jobba utrettelig i tjue år som medlem av sentralkomiteen og politbyrået fra 1990 fram til han blei tatt av dage. Vi kan ikke skille Azads liv fra historia til den revolusjonære bevegelsen de siste førti åra. Særlig spilte han ei sentral rolle i ideologiske og politiske spørsmål, partiutdanning og utgivelsen av tidsskrifter. Han utførte oppgava som talsperson under dekknavnet ‘Azad’ på et utmerka og eksemplarisk vis. Han brukte intellektet sitt og pennen sin som skarpe våpen i kampen mot Manmohan Singh-Sonia-Chidambaram-gjengens krig mot folket (Manmohan Singh = Indias statsminister, Sonia = Sonia Gandhi, leder i Kongresspartiet, Indias største politiske parti, P. Chidambaram = Indias innenriksminister, vår anmerkning). Han stod som en kraftfull stemme som talte på vegne av folket mot herskerklassen og utbytterne. I utviklinga av partiets politiske linje, i utviklinga av partiet og i utviklinga av folkehæren og massebevegelsene spilte Azads ideologiske og politiske kunnskaper ved siden av hans praktiske erfaringer ei viktig rolle. Sjøl om han ikke finnes lenger, er det ingen tvil om at han vil tjene som et eksempel på en revolsujonær rollemodell for hver revolusjonær, især for ungdommen, studentene og de intellektuelle.

Hvem var den andre de myrda?

Hemchand Pandey var en progressiv frilansjournalist fra delstaten Uttarakhand som hadde brukt pennen som våpen for å bringe situasjonen til de fattige og undertykte i landet vårt fram i lyset. Han blei drept siden han kunne komme med sannheten om drapet på Azad. Det brutale mordet på denne unge, aspirerende intellektuelle som ønska å være i folkets tjeneste er bare enda et eksempel på fascistenes ubarmhjertighet og kynisme. Dere har gjort helt riktig i å fordømme disse forferdelige mordene ved å sette fokus på den indiske herskerklassens drap på Azad med målsetning om knuse den voksende revolusjonære bevegelsen under ledelse av CPI (Maoist) og la folket og partiet være uten ledere. Drapet på Azad er det siste i ei rekke av slike mord utført under påskudd av «sammenstøt» de siste førti åra, særlig etter vår vellykka enhetskongress i 2007.

Regjeringa har utpekt CPI (Maoist) til den største interne sikkerhetstrusselen og har satt i gang flere undertrykkelseskampanjer, den siste var Operasjon Green Hunt fra november 2009. Dette er den største offensiven mot den revolusjonære bevegelsen i India til dags dato og har resultert i en enestående drapsbølge og ødeleggelse av folkets eiendommer. Henrettelse uten grunnlag i lovverket og massakrer på mennesker er begge en del av denne kontrarevolusjonære offensiven.

Dere alle har fordømt denne krigen mot det indiske folket, særlig krigen mot adivasiene, og har krevd at den må stoppes umiddelbart. Vi i den revolusjonære bevegelsen vil med varme huske denne internasjonale solidariteten som er uttrykt av forskjellige partier, organisasjoner, enkeltpersoner og arbeiderklassen i ulike land siden det er nettopp denne typen støtte som må uttrykkes overfor enhver folkelig bevegelse når den møter denne typen fascistiske myrderier. Vi setter stor pris på denne typen støtte og solidaritet understreker at vi vil gjengjelde dette overfor de kjempende massene i andre deler av verden når det blir nødvendig. Denne typen solidaritet gir oss også mer sjøltillit og tillit i det kjempende folket som ikke er aleine i sin kamp.

Alle progressive krefter har en felles fiende

Solidariteten viser også enda en gang de felles fiendene vi har, nemlig imperialismen og alle slags reaksjonære. Den forsterkter også kampkrafta i folket og hjelper dem å bringe bevegelsen framover. Partiet vårt, PLGA, RPC’ene, de revolusjonære masseorganisasjonene sammen med alle progressive og demokratiske krefter i landet vårt ønsker akkurat en slik enhet og solidaritet både på hjemlig og internasjonalt nivå. Dette er av største viktighet for å forsvare folkebevegelsen og å få den til å ta et skritt fram.

Derfor ber vi igjen om at dere først og fremst framholder de høyverdige målene til alle store martyrer i den verdensproletariske bevegelsen inkludert Azad og kunngjør klart at ingen slags fascistisk undertrykkele kan undertrykke kampvilja til partiet og det revolusjonære folket i India. Vi vil marsjere framover med fornya kraft som vil nedkjempe alle hindringer på veg mot den endelige seieren. Dette er vårt løfte til alle venner og sympatisører av den indiske revolusjonen.

• Lenge leve proletarisk internasjonalisme

• Lenge leve enheten mellom det internasjonale proletariatet, revolusjonære og demokratiske krefter og de undertrykte nasjonene og folkene i hele verden.

Med revolusjonære hilsener,

Abhay

Talsperson

Sentralkomiteen i CPI (Maoist)

Natta til den 21.august var det førti år sidan troppar frå Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia. Denne hendinga prova at Sovjetunionen hadde gått frå å vera ein sosialistisk stat til å bli ei sosialimperialistisk supermakt.

Bakgrunnen for invasjonen var at regjeringa i Praha hadde sett i gong ein forsiktig reformprosess for å gje «sosialismen eit menneskleg andlet» i landet. Dette hadde føregått nokre månader og vart kalla Praha-våren. Etter å ha prøvd å overtala den tsjekkoslovakiske regjeringa til å stogga prosessen, forstod dei øvrege warszawapaktlanda at den einaste utvegen for å halda på det styresettet Moskva ville, var å gjennomføra ein militær invasjon og å slå ned framstøytane på reformar med valdsbruk.

Alle landa i Warszawapakten deltok i dette, sett bort frå Romania. Albania braut no formelt med pakten etter å ha føreteke eit ideologisk brot allereie i 1961. Dei meinte, som me også meiner, at Sovjetunionen etter den 20.partikongressen og Khrusjtsjovs fordømming av Stalin, hadde vorte eit sosialimperialistisk land – eit land som var sosialistisk i ordbruken, men imperialistisk i handling. Landet hadde gått frå å vera sosialistisk under Vladimir Lenin og Josef Stalin til å bli fascistisk og statskapitalistisk under Nikita Khrusjtsjov (1956-64) og Leonid Brezjnev (1964-82).

Sovjetunionen hadde utvikla seg til å bli ei supermakt som kjempa med USA om verdsherredøme og innflytnad på denne tida. Det er også dette som låg til grunnen for invasjonen av Tsjekkoslovakia og den tydinga det hadde vidare for Sovjetunionens tendens til å gripa inn og overstyra dei nasjonale styresmaktene og deira ynske om ein annan politikk for landet sitt. Dei andre statskapitalistiske landa i Sentral- og Aust-Europa var randområde for Sovjetunionen som dei var avhengige av for å ha eit forsvar mot konkurrenten.

Sovjetunionen braut saman i åra 1989 til 1991. Me ser på dette som ein i hovudsak bra ting. Landet var ikkje sosialistisk lenger, men ei supermakt som utgjorde ei fåre for den relative freden. Me ser med undring på at det framleis finst norske politiske miljø som framhever den sosialimperialistiske Sovjetunionen som eit idealsamfunn. Partiet NKP gjer dette, dei same tendensane finst også i dei to ungdomsorganisasjonane som har omtrent det same ideologiske grunnsynet som NKP (for ein stutt analyse av desse organisasjonane, sjå her).

Den borgerlige, tyrkiske staten forsterker sine angrep på den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen som blir leda av PKK.

På tross av det såkalte «kurdiske initiativet» til AKP som den viste seg fram med året før, har den kurdiske frigjøringsbevegelsen og de progressive og revolusjonære styrkene utvikla en kamp med et krav om fred som hovedsaka. AKP-regjeringa besvarte imidlertid alle skritt i fra den kurdiske nasjonen med å gå til motangrep; de setter kurdere i fengsel, de undertrykker folket og de går til militære operasjoner mot det kurdiske folket.

Siden 14. april 2009 har hundrevis av kurdiske politikere blitt arrestert. Den tyrkiske statens operasjoner med arrestasjoner av kurdere, og innesperringen av kurdere bare fortsetter. Og på samme måte er det med barn: Hundrevis av kurdiske barn som er kjent under betegnelsen «barna som kaster stein» har ikke blitt sluppet ut av fengslene. Dette skjer på tross av alle de kampene som har blitt satt igang med målet å få barna satt fri.

Siden mars måned har de tyrkiske militære operasjonene blitt trappa opp. Ikke bare HPG-geriljakjempere er mål for tyrkiske angrep. Men også kurdiske landsbyer og andre områder blir beskutt av den tyrkiske hæren. Hager og garder blir ødelagt av dem. Krigsfly fra den tyrkiske hæren har flydd over grensa til Sør-Kurdistan mange ganger med stadige nye angrep.

På tross av alle motsetningene mellom USA og Iran, så er de operasjonene mot det kurdiske folket som er organisert på basis av den amerikanske militære etterretningas kunnskaper – som USA fôrer den tyrkiske kolonialistiske fascismen med – utført av Iran og Tyrkia sammen.

Livsvarige fengselsdommer er fra den tyrkiske statens side et krav som den tyrkiske staten møter folkevalgte kurdiske ordførere med. Dette gjelder ordførere i provinsene, og det gjelder også andre kurdiske politikere. Disse kurderne blir påsatt håndjern. Den iranske staten har henretta mange kurdiske frigjøringssoldater.

«Frivillige for fred», som forlot Mount Quandil og som forlot Maxmur og som nådde grensa til Tyrkia den19. oktober 2009, har også vært et mål for angrep fra staten til det tyrkiske borgerskapet. Først blei talspersonen for fredsgruppa arrestert. Seinere blei ti nye frivillige satt bak lås og slå. Dette hendte den 17. juni. Rettssaker har begynt mot tre av disse fredsaktivistene.

Medlemmene i fredsgruppa gjentok i retten at de ikke angra på sine handlinger og at de ikke angra på sine aksjoner – og de sa at de ikke vil benytte «loven» som sier at de kan «angre» på alt sammen.

HPG avblåste sin ikkevoldelige periode den 1. juni. Dette var et resultat av økinga og av forverringa av angrep mot kurderne. Det var også et resultat av det faktum at den tyrkiske kolonialistiske fascismen går til krig og våpenmakt som svar på alle slags krav om fred – og som svar på alle forsøk på å skape fred.

Disse nye krigshandlingene fra den tyrkiske staten var årsaken til at HPGs ikkevoldelige periode har tatt slutt. Etter at HPG bestemte seg for å avslutte sin ikkevoldelige periode har de fortsatt med å besvare det tyrkiske borgerskapets stat med effektive aksjoner. De tyrkiske væpna styrkene har mista rundt 50 soldater som et resultat av frigjøringsbevegelsens ovenfor nevnte aksjoner. På denne måten har frigjøringsbevegelsen satt den tyrkiske kolonialistiske, fascistiske stat i en vanskelig situasjon – og på denne måten har frigjøringsbevegelsen satt den kolonialistiske, fascistiske hæren i en vanskelig situasjon. Nylig har elleve soldater i de tyrkiske væpna styrkene mista livet i et angrep fra 250 geriljasoldater i Semdlini. Dette har styrka bekymringene som nå viser seg til og med blant de borgerlige kretser i Tyrkia – bekymringer om mulighetene for å nedkjempe den kurdiske frigjøringsbevegelsen gjennom militær beleiring.

AKP-regjeringa opptrer internasjonalt med en påstand der de hevder å forsvare palestinerne mot israelsk sionisme – fortsetter sine massakrer av kurdere med israelske metoder og de fortsetter sine massakrer med israelske våpen. Og AKP-regjeringa benytter seg av israelske hemmelige tjenester i den tyrkiske statens eget Palestina; i Kurdistan. Faktisk er at politikken til den israelske sionismen og politikken til den tyrkiske kolonialistiske fascismen er den samme: Akkurat som det er et faktum at vi kan si at kampene for frigjøring av Palestina og for frigjøring av Kurdistan – kamper som er de mest grunnleggende og mest avgjørende spørsmåla i Midt-Østen – er identiske kamper.

Det er en plikt for alle progressive krefter, for alle revolusjonære krefter og for alle kommunistiske krefter å sette i verk arbeid for internasjonal solidaritet mot den tyrkiske statens ovenfor nevnte angrep på kurderne. Og det er en plikt å sette i verk arbeid mot den tyrkiske statens beleiring av det kurdiske folket. Alle de undertrykte folkene som slåss for sin frihet – sammen med arbeiderklassa og arbeidsfolket – alle disse menneskenes frigjøring avhenger av revolusjon og alle disse menneskenes frigjøring avhenger av sosialisme. Alle disse menneskene må få vite at den kampen som føres av det kurdiske folket er deres egen kamp. Det Marxist-leninistiske partiet i Tyrkia og Nord-Kurdistan (MLKP) oppfordrer alle progressive krefter, alle revolusjonære krefter og alle kommunistiske krefter om å gå til aksjon for solidaritet med det kurdiske folket. Dette oppfordrer vi dere til å gjøre foran de tyrkiske ambassadene for å gå imot beleiringa av den kurdiske nasjonen.

Frihet for den kurdiske nasjonen!

Ned med det fascistiske diktaturet!

Lenge leve alle folks brorskap!

Lenge leve den internasjonale solidaritet!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

Det er den borgerlige staten og imperialismen som er den virkelige syndebukken for disse dødsfallene. Det er imperialismen som må knuses dersom disse dødsfallene skal opphøre. Hver dag opplever det afghanske folket ufattelige lidelser som følge av den imperialistiske okkupasjonen. Men først når norske soldater blir drept kommer det til en kvalmende sørgeorgie i media her til lands.

Okkupantsoldatene som blir drept av den afghanske frigjøringsbevegelsen blir fremstilt som «martyrer» for den demokratiske sak, sikring av «verdensfreden» og kampen mot terror. Men i virkeligheten er de små brikker for stormaktenes imperialistiske intensjoner, som ønsker kontroll over Afghanistan som en strategisk base for videre ekspansjon.

Norske soldater er en av de mange brikkene i «kontrollen» over Afghanistan, som en slags politibetjent som forsøker å bygge støtte i lokalbefolkningen. Men denne masken blir stadig lettere og lettere å gjennomskue.

Det er et faktum at norske soldater har drept ubevæpna, sivile afghanere og at angrepene mot norske soldater skjer stadig oftere samt øker i styrke. Men borgerlig media på sin side forsøker etter beste evne å dekke over de faktiske hendelsene ved hjelp av tåkete statistikker hvor det hevdes at flere og flere afghanere ønsker okkupantenes tilstedeværelse. Problemet med disse statistikkene er at de som oftest er begrenset til visse områder, løsrevet fra helheten – slik at de får de tallene som er ønskelige.

Som kommunister er vi anti-imperialister og støtter kampen mot okkupasjon over hele verden. Selv om den afghanske motstandsbevegelsen ikke har noen overliggende proletariske mål eller ledelse, så har alle folk rett til å gjøre opprører mot utsuging, okkupasjon og terror.

Alle folk har rett til nasjonal frigjøring!
Til kamp mot utsuging, okkupasjon og terror!

Haddad, som var en av grunnleggerne av PFLP – og som også var en legendarisk leder både militært og politisk, døde 28. mars 1978 i Øst-Tyskland.

Talerne ved tilstelningen hadde deltatt sammen med Haddad i de sagnomsuste kampene som PFLP gjennomførte i såkalt «eksterne områder» – det vil si kamper utafor Palestina.

Disse kampene blei leda av Haddad. Han var et eksempel på den «nye palestiner»; den revolusjonære palestiner. Han bekjempa den sionistiske fienden over alt hvor han befant seg. Han var, i egne ord, «rett bak fienden overalt».

Aksjonene leda av Haddad gjorde den palestinske identitet kjent over hele kloden. Haddad tilbakeviste på en klar måte den sionistiske myten om at Palestina var et land uten folk – for et folk uten land.

Yousef, en av de som kjempa sammen med Haddad, gjennomgikk Haddads liv – fra hans gjerning som lege som ga gratis legehjelp til fattige mennesker – til Haddads liv som militær leder. Yousef fortalte videre at Haddad var en vennlig, varm og engasjert mann, og et menneske med sterke følelser.

Yousef beskreiv en aksjon leda av Haddad, der målet var en oljeledning på Golanhøydene. Yousef beskreiv videre en aksjon der Haddad planla, og leda, frigjøringa fra fengselet i Syria av lederen i PFLP, Dr. Georg Habash, der Habash satt fengslet i 1968.

A.S. beskreiv årsakene og måla til PFLPs aksjoner. Disse aksjonene blei gjennomført for å tjene en klar og spesiell politisk årsak; nemlig å slå til mot sionistenes økonomiske og militære interesser overalt på kloden – for på denne måten å være en støtte, et eksempel og ei melding til det palestinske folket. Han beskreiv angrepet på et israelsk El Al-fly i Zürich i Sveits i 1969. Kamerat A.S. beskreiv denne operasjonen som en handling som avslørte Sveits´ falske nøytralitet.

Operasjonen avslørte også El Al-flyenes militære rolle. Blant annet blei det avslørt at flya blei brukt til å frakte våpen til sionist-staten. De blei også benytta til å «importere» sionister inn i Palestina, med målet om en «jødisk stat».

A.S. pekte også på at Zürich-operasjonen var en av de første konfrontasjonene mellom sionistene og det palestinske folket. Palestinerne og deres kamp blei kjent over kloden – denne operasjonen var et rop om hjelp fra det palestinske folket til hele verden.

A.S. beskreiv Haddads personlighet – stålhard i kampen – men brakt til tårer når martyrer falt i kampen.

Joseph leda diskusjoner med publikum. Han la stor vekt på behovet for en fortsettelse av kampen fra de nye generasjoners side, og han la vekt på behovet for å dele erfaringer fra kampen.

Arven, navnene og erfaringene er ikke glemt i vårt folks bevissthet. Joseph beskreiv behovet for at disse erfaringene skal hjelpe kampen for å frigjøre Palestina fullstendig.

Publisert av PFLP.

(Oversatt for Tjen folket av S.H.)

Den amerikanske imperialismen er skyldig i nedslakting av millioner av mennesker i kampen for dets imperium og bedrifter. De skjuler seg under dekke av «demokrati» og på samme tid går til angrepskrig mot verdens folk. Som revolusjonære kan vi ikke bare «fordømme» disse avskyelige handlingene, men forklare hvorfor det skjer og hvordan bekjempe dette.

Knus imperialismen

Protester og sinne, ene og alene, kan ikke hjelpe det lidende, undertrykte folket. Vi må hjelpe folket å forstå årsakene til krig og organisere for kamp mot dette svinske systemet. Ved å forklare årsakene kan vi bidra til å motivere til revolusjonær motstand, som en brikke i modningen av forholdene for revolusjon og for å sette en stopper for blodbadet imperialismen fører til.

Når det gjelder å forstå invasjonen og okkupasjonen av Irak, er det desto viktig å forstå hvorfor krigen fant sted og hva slags interesser som presset frem dette. Over 1.000.000 mennesker er nå drept som følge av denne krigen, og rundt 500.000 døde av matvareboikotten før krigen. I tillegg til dette har USA tidligere brukt Saddam-regimet som en brikke i dets krig mot Iran. Dette viser oss at imperialistene på mange felt tenker svært kortsiktig og ser an hva de kan tjene på – akkurat der og da.

Invasjonen av andre suverene nasjoner i ren angrepskrig, bryter med alle internasjonale lover og moral. President Obama har lovet å trekke tilbake soldater fra Irak og at disse skal overføres til Afghanistan, der motstanden mot den USA-ledede okkupasjonen – hvor også Norge deltar – er voksende. En av faktorene her er nok at imperialistene ønsker at deres tap nå skal erstattes med irakere, som utgjør hæren til lakeiregimet i Bagdad. Folket må innse at en såkalt «slutt på krigen» på ingen måte er en slutt på undertrykkelsen, men at undertrykkelsen føres videre i andre former.

En følge av kapitalismen

Aggresjonen som utøves av de amerikanske imperialistene er ikke en ny utvikling, men det logiske resultat av det kapitalistiske system.

I denne perioden med økonomisk ustabilitet og økende spenninger samt kriser, er såkalt enkle grep som kan konstruere lakeiregimer god taktikk for imperialistene. Dette har ført til at hundrevis av millioner av mennesker i afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land må leve under kapitalismens barbariske system. Gjennom bruk av vold, bombeangrep, ulovlige våpen, spionnettverk og åpen okkupasjon, prøver amerikanerne å knuse ethvert land som truer deres ønske om globalt hegemoni.

Akkurat som deres angrepskriger mot Vietnam, Korea, Somalia og mange andre, er den nåværende krigen i Irak frempresset for å ivareta kapitalismens interesser. Det samme gjelder også krigen i Afghanistan. Som følge av det kapitalistiske system sitt behov for nye markeder, lakeiregimer og dets alltid tilstedeværende grådighet etter olje, har vi sett at amerikanerne har gjort uttalelige forsøk på å sabotere økonomisk gjennom sanksjoner, blokader og åpen bombing og krigføring.

Kapitalismen er avhengig av krig

Koalisjoner av andre kapitalistiske og imperialistiske stater som FN, har alltid enten støttet disse handlingene eller verbalt «fordømt» dem. FN kan verbalt kritisere det ene eller det andre, men de er ingen myndighet som kan stoppe de amerikanske imperialistene og deres lakeier i deres massive voldsbruk. Dessuten har amerikanerne skaffet seg en unnskyldning for alle deres inngrep hvor som helst i verden, som er at de alltid har rett til å invadere og okkupere et annet land, dersom dette landet utgjør en «trussel».

Krigen i Irak er som de mange krigene før den på grunn av imperialismen, det høyeste og siste stadiet av kapitalismen, som bruker sine mer og mer brutale metoder for å undertrykke alle som er en fare for den herskende klassen og de herskende interessene. Kapitalismen som system trenger disse krigene. Verdens folk vil aldri kunne oppnå varig fred og harmoni dersom ikke kapitalismen avskaffes gjennom sosialistisk revolusjon og byggingen av en verden uten utbytting og undertrykkelse – det kommunistiske verdenssamfunn.