Det er lenge siden SV og Rødt snakka om sosialisme som et alternativ til dagens system. For begge partier er sosialisme redusert til en følelse og ei frase. I stedet for å reise et alternativ til kapitalismen har begge disse partiene omfavnet et «rød-grønt alternativ» innenfor systemets rammer. Det er mer sannsynlig at velgerne straffer SV og Rødt for å opptre som bleike kopier av Arbeiderpartiet enn at de velger vekk sosialismen.

Og like naturlig som tyngdekrafta vil de små utgavene dø når folk får tre alternativer å velge mellom. Så vi slutter oss til Anders Giæver når han sier «hvil i fred» over de mindre sosialdemokratiske alternativene.

Men det finnes fortsatt folk i Norge som regner seg som røde uten å være garantister for hverken store eller små sosialdemokrater.

Dette skjer i ei tid der sosialisme og kommunisme framstår som håp for mange av verdens folk, kommunismen er ledende ideologi i opprør i store land som India, Filippinene og Nepal. Og her hos oss er det organisasjoner som vil bruke marxismen-leninismen-maoismen til å bygge ei slagkraftig venstreside og avskaffe kapitalismen. Tjen Folket er ledende her i dag og vil føre kampen på to bein. Det ene beinet er solidaritet med dem i fattige land som blir tråkka på av våre egne makthavere. Og det andre er kampen for egne rettigheter.

VG og borgerskapet hater marxismen. Anders Giæver hater Marx og Mao, og det samme gjør sosialdemokratiet, både de små og de store. Men vi vil bruke marxismen og utvikle den til å bygge et nytt samfunn. Vi vil ta utgangspunkt i de som bærer verden på sin rygg, arbeiderklassen.

Kommunistisk teori har også gitt oss vitenskapelig kunnskap om imperialismen. Folk i sør er ikke fattige fordi dei er late, men fordi de er utbytta og undertrykt av imperialistene.

Derfor er det med stolthet at vi i Tjen folket vil utgjøre et tyngdepunkt i det som Anders Giæver kaller for venstresida. Vi vil utgjøre et tyngdepunkt for folk i Norge som ikke deler Anders Giævers våte drøm om et Norge der sosialismen er død og begravet. Vi vil bygge på maoismen, og forvalte og bruke dette redskapet slik at mange får ta del i den.

Frihet og sosialisme blir ikke delt ut fra toppen av samfunnet eller gjennom valg. Det må kjempes fram hver dag. Og den kampen blir nok lettere når SV og Rødt – partiene der sosialismen råtner som nedfallsfrukt – er kraftig svekka. Vi i Tjen Folket vokser derimot.

Så oppfordringa til Anders Giæver må bli at han nok kan slukke sigaren han tente natt til tirsdag 13. september.

Rødt gikk på en skikkelig smell i årets kommunevalg. Det blir stadig mer klart at 1+ 1 ikke har blitt tre, det har ikke engang blitt to. Det ser ut til at partiet kun er representert i fire fylkesting, mot seks tidligere. Partiet mister også ti kommunestyrerepresentanter, og framgang kan man kun spore i enkelte kommuner i Nordland, hvor partiet har hatt kampen mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen å spille på.

Rødt går tilbake og mister mandater både i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det var altså neppe noen genistrek av partileder Turid Thomassen å gå ut og si at Rødt er garantisten for ‘rødgrønt’ flertall i den avsluttende partilederdebatten på NRK på fredag. For hvorfor skal man stemme Rødt dersom partiet bare er en mindre kopi av Ap og SV?

Rødt klarte heller ikke å profitere på SVs fall. SV gjør et katastrofevalg og merker regjeringsslitasjen. Profilerte SV-travere som Tore Linné Eriksen og Rune Slagstad gikk tidligere ut og sa at de denne gangen kom til å stemme Rødt i stedet for SV i protest mot partiets regjeringsdeltakelse og støtte til norsk krigføring i Afghanistan og Irak. Men de to erstatter ikke alle som renner ut i andre enden og ikke ser vitsen med å stemme Rødt lenger.

Tilbake til hverdagen

Framover kommer det garantert til å bli ganske stille for partiene som stiller til valg. En del sjølransakelse kommer det ganske sikkert til å bli hos både SV og Rødt, og SV-leder Kristin Halvorsen varsla offentlig sin avgang neste vår. Allerede nå går spekulasjonene høyt om hvem som blir ny partileder. Rødt kommer også sikkert til å ha en del diskusjoner om hva som gikk gærent, nå som alt var blitt så fint og partiet var fritt for brysomme kommunister og blitt en strømlinjeforma vann- og vedbærer for storesøstrene i SV og Ap.

Rødts oppsummering kommer ikke til å medføre noen ny kurs for partiet. De ledende kreftene i partiet har bundet partiet til de masta på de ‘rødgrønne’ krigspartienes skute, og de vil tydeligvis heller følge skuta ned enn å føre en sjølstendig politikk. De unge broilerne som har levert argumentasjonen for at Rødt skulle bli et vesntresosialdemokratisk parti kommer til å forlate Rødt. De ser at Rødt ikke lenger er en plattform for deres egne ambisjoner, Rødt kan ikke levere den nødvendige løftet i deres karrierstige.

Alle krefter inn i det parlamentariske arbeidet

RU-leder Iver Aastebøl har de siste ukene titt og ofte vært på radio i en reklame som har som formål å få flest mulig til valglokalene. Der har han sagt at 12. september har “du og Jens Stoltenberg like mye makt”. Dette er mildt sagt en sannhet med modifikasjoner. Samme hvilken dag det er i året har statsministeren langt mer makt enn en vanlig borger. Men dette utsagnet er sjølve inkarnasjonen på at Rødt har blitt et vanlig, borgerlig parti. Sannsynligheten er høy for at det blir lite å se til Rødt også i tida som kommer fram mot neste valgkamp om to år.

Rødt er blitt et parti som i all hovedsak bruker alle sine krefter på valgkamp og deltakelse i kommunestyrer og fylkesting, annen virksomhet rubriseres under utenomparlamentarisk virksomhet. Et revolusjonært og kommunistisk parti har en helt annen prioritering.

For oss i Tjen folket er dette annerledes. Vi driver med politikk hver dag hele året. I stedet for illusjoner om at verden forandres gjennom stortingsplasser og i kommunestyrene, veit vi at det eneste som kan føre til varig forandring, er opprør, revolusjon og sosialisme. Vi jobber for å bygge et nytt kommunistparti i Norge. For oss fortsetter kampen – hver dag, enten det er valg eller ikke. Revolusjonære som vil noe bør ta kontakt med Tjen Folket.

Men tro ikke at Arne endrer sivilstatus til «it’s complicated/det er komplisert» av den grunn. Rødt sin støtte til Ap kan selv ikke Ap vri seg vekk fra: «Ganske spesiell oppførsel overfor et parti som støtter Ottervik som ordfører.» skriver Arne Byrkjeflot snurt.

Stø kurs – på sosialdemokratiets vei

Tjen folket har siden stiftelsen av Rødt advart klart og tydelig mot den veien Rødt har lagt ut på. Siden valgkampen i 2009 har Rødt hatt en annen linje overfor Arbeiderpartiet enn det RV hadde helt siden 1973. Da het det at både Arbeiderpartiet og Høyre var maktas partier, og at RV var med folket mot makta.

Men i dag spiller Rødt-toppene i Norges største byer kjærlighetsserenader under balkongen til Arbeiderpartiet. Rødt-leder Turid Thomassen avslutta fredagens partilederdebatt på NRK med å love Rødts støtte til Ap i alle de store byene.

I Stortingsvalget 2009 stilte Rødts partileder Torstein Dahle bare «ett eneste krav til Jens» – nemlig at han skulle la uførepensjonene være i fred. Dette skjedde i de åttende året med norske krigføring i Afghanistan. Brente barn ble veid og funnet for lette, Rødts reformistiske «realisme» lot vektskåla tippe i norske uførepensjonister.

Rødts selektive hukommelse

Tjen Folket er for norske pensjonister og uføre og mot å gi kapitalen enda mer av de verdiene verdens arbeidere skaper. Men i anstendighetens navn burde et parti som kaller seg revolusjonært sette kampen mot Norges kriger som retter seg mot verdens fattigste foran pensjonistene. Og de burde også i anstendighetens – og kanskje selvrespektens navn – ikke krype for Arbeiderpartiet på den måten de nå gjør.

Husker de ikke hvordan de selv gjennom mange år kjempet mot sosialdemokratiet? Husker de ikke hvordan bare kampens vei klarte å vriste noen posisjoner i fagbevegelsen ut av hendene på AP? Har de glemt at revolusjonen ikke er et teselskap, og heller ikke å male et bilde eller skrive et dikt – at revolusjon er konkret og at revolusjon er nødvendig?

Tjen Folket har ikke glemt det. Og om vi et øyeblikk skulle vakle, er det nok å se et lite glimt av bombene som faller over Libya, barna som dør av sult i Etiopia mens landet eksporterer blomster til Europa og de norske 20-åringene som sender morter-granater ut i natta i Afghanistan.

For det andre kommer jo spørsmålet om Jens har betalt skatt av dette – alle gaver verdt mer enn 500,- kroner skal innberettes til kemneren slik at man betaler skatt av det. Og i det siste har jo Jens vært ute og fortalt søreuropeerne og amerikanerne at krisa i økonomien deres hadde vært unngått bare de hadde hatt norsk skattenivå.

Men det viktigste spørsmålet er jo hvorfor han har fått en motorbåt og ikke en robåt. Det hadde vært så uendelig mye enklere å ro seg vekk fra egne standpunkter da – både for LO og Jens sjøl…

Men Giske mener EU-debatten nå må legges på is. Det er vi helt uenige i så lenge vi har EØS-avtalen, som dikterer norsk politikk på svært mange områder. Det norske folket har blitt avskåret fra å få avgjøre om Norge skulle tilsluttes EØS-avtalen. Både stortingsvalget i 1993 og folkeavstemninga om EU-medlemskap i 1994 viste at flertallet i folket var mot norsk tilknytning til EU.

I debatten om EØS-avtalen ble EU-motstanderne lovt at avtalen ikke skulle gjelde viktige samfunnsområder, men at det var en rein handelsavtale. All erfaring i ettertid har vist at dette var feil. EUs tjenestedirektiv – som ble implisert som norsk lov på grunn av EØS-avtalen – har ramma arbeiderklassen og kampen for faglige rettigheter hardt.

På samme måte ble også EUs datalagringsdirektiv, som er den største trusselen om privatlivets fred og som sanksjonerer myndighetenes rett til overvåkning av borgerne, en del av norsk lov uten særlige muligheter for å gå mot direktivet. Den såkalte vetoretten har vist seg å være en illusjon som tilhengere av avtalen kunne lure EU-motstanderne med.

Fra politikk til juss

Samfunnsavgjørelser som før var underlagt politisk kontroll blir nå avgjort i EU-domstolen. Denne står over EUs parlamentariske organer – de organene som gir et skinn av demokrati over det veldige EU-systemet. Altså har politikk blitt til juss, og folkets innflytelse over viktige avgjørelser ytterligere redusert som en følge av EØS-avtalen.

EU er et imperialistisk prosjekt som er skapt for å tjene monopolkapitalen. Det norske folket, og arbeiderklassen i sin særdeleshet, har ingen interesse hverken av EØS-avtalen eller av norsk medlemskap i EU. Det sammenhengende nei-flertallet i over seks år på alle meningsmålinger viser dette. Konsekvensene av EØS-avtalen framstår som klarere og klarere for folk, sist gjennom datalagringsdirektivet, som Stortinget valgte å ikke reservere seg mot den 5. april i år.

Dette viser at kampen mot EU ikke kan legges død i Norge. Det norske folket har sagt nei to ganger til medlemskap gjennom folkeavstemninger, og har aldri bedt om å bli snikinnmeldt gjennom bakdøra via EØS-avtalen. Kampen mot EU fortsetter i Norge gjennom kampen mot denne avtalen. Først når EØS-avtalen er borte og erstatta med en bilateral handelsavtale med EU, kan EU-debatten legges død for Norges del.

Det er imidlertid et par fakta Kristjánsson har glemt – eller oversett – mens han har skrevet lederartikkelen. De som virkelig har satt rekorder i utbetalinger til seg sjøl i de årene som de «rødgrønne» har sittet med makta, er toppsjefene i de bedriftene som fortsatt er statlig styrte i Norge. For eksempel har Statoil-sjef Helge Lund økt sin inntekt fra rundt seks millioner i 2006 til drøyt ti millioner i 2009. Og det er kun ett eksempel på lønninger som regjeringa faktisk kan gå rett inn og styre.

For omtrent nøyaktig ett år siden hadde Hegnar Online en artikkel som pekte på at det blir flere og flere millionærer i Norge, samtidig som antallet fattige øker. Den norske regjeringa – som Klassekampen og Kristjánsson forsvarer – bruker penger på imperialistisk krigføring i andre land og på økte lønninger til sine egne i stedet for å utjevne forskjellene i Norge, eller verden for øvrig, for den saks skyld.

Sosialdemokratiet avslører seg sjøl gang på gang for den som er villig til å se. Hadde Klassekampen vært et revolusjonært organ og Mímir Kristjánsson en revolusjonær journalist, ville han og avisa i stedet drevet gravende journalistikk om dette og analysert sosialdemokratiets klassekarakter.

For hvem tjener egentlig kommune og stat? Det er lenge siden Klassekampen var et organ for avsløring av klassestaten og revolusjonær agitasjon.

For svært kort tid før arrestasjonen ble FN-rapporten om at serbiske myndigheter langt fra gjorde nok for å pågripe Mladić kjent. Denne rapporten gjorde at EU samme morgen som arrestasjonen skjedde la sterkt press på Serbia for at prosessen om medlemskap i EU skulle kunne fortsette.

Filmens hovedpersoner, arbeiderklassen, lever under borgerskapets diktatur – kapitalismen. I dette samfunnet sitter arbeiderklassen igjen med svarteper: gjennom sitt arbeid skaper den verdiene som muliggjør kapitalismen, men blir selv undertrykt av kapitalistene. Kapitalistene beslaglegger arbeidernes arbeidsprodukt og gir dem en lønn mindre enn verdiene de har skapt.

Løsninga virker åpenbar. Arbeiderklassen må organisere seg, gjøre slutt på kapitalismen og erstatte den med et kommunistisk samfunn der kapitalistenes utbytting og undertrykking av arbeiderne er umulig.

«Velg sjefen selv» tar riktignok en annen, mye mindre åpenbar men desto mer «original» vending. Tilsynelatende skal kapitalismens utbytting av arbeiderklassen løses med følgende håndvending i to steg:

1. arbeiderne skal velge sjefen sin selv og gjennom dette skal de
2. bestemme hvordan merverdien, overskuddet som kapitalistene skummer av arbeiderens arbeid, skal brukes.

På sitt mest surrealistiske gir filmen uttrykk for at dette vil være «til gode for alle», til tross for at arbeiderne sitter igjen like utbytta som før(!). Utafor Rød Ungdoms fantastiske fantasiverden tjener denne «løsninga» bare kapitalistene. I beste fall representerer den en klassesamarbeidspolitikk med kapitalisme i nye klær.

Sentralt i Rød Ungdoms sosialdemokratiske politikk er illusjonen om staten og demokratiet som allmenne velgjørere. Alt skal bli så meget bedre, bare staten får mer å bestemme over! Rød Ungdom ser ikke at staten som styrer Norge i dag er et redskap for borgerskapets klassediktatur.

Selv om tanken er veldig fantasifull og kunne vært ganske besnærende, svever ikke demokratiet over samfunnet som et velmenende og allmektig spøkelse som løser alle menneskenes problemer bare det «utvides» og slipper til i flere deler av samfunnet. I Norge i dag er demokratiet et redskap for borgerskapets diktatur. Å utvide det borgerlige demokratiet blir derfor å skyte seg selv i foten når arbeiderklassens beste løsning er å knuse det borgerlige diktaturet og heve seg selv som herskende klasse.

«Velg sjefen selv» er filmen som ønsker mye og klarer noe helt annet. I tragikomisk ironi ender drømmeriet om «arbeidermakt» opp i det motsatte: borgermakt. Rød Ungdoms politikk er fortsettelse av kapitalistisk utbytting. I Rød Ungdoms drømmeverden skal arbeiderklassen få lov til å velge sine egne undertrykkere, og disse sjefene skal finne en måte å utbytte arbeiderne på som «kommer alle til gode». Å stanse den kapitalistiske frarøvinga av merverdi fra arbeiderne kommer derimot ikke på tale. Dette er, i følge Rød Ungdom, arbeidermakt.

RKU ser fram til Rød Ungdoms neste film, oppfølgeren til «Velg sjefen selv»: «Afghanerne må få velge hvem som bomber Afghanistan selv!»

Virkelig arbeidermakt er kommunistisk organisering, ikke kapitalistisk bedriftsdemokrati.

Enhedslisten er en organisering av forskjellige politiske grupper som i varierende grad kaller seg sosialistiske, kommunistiske og trotskistiske. Den politiske utviklingen i Enhedslisten har gått akkurat samme vei som Rødt, i retning av reformisme og soialdemokrati. Deres åpne støtte til imperialismen representerer det foreløpige bunnnivået i denne tilpasningen til det eksisterende samfunnssystemet, kapitalismen. Kapitalismen i vår tidsepoke er imperialistisk og en motstand mot kapitalismen må nødvendigvis være antiimperialistisk.

Enhetslisten har nå trukket tilbake sin støtte til angrepskrigen, med følgende begrunnelse:

Aktionen i Libyen handler ikke længere kun om at opnå våbenhvile og beskytte civile. I stedet tager den parti i en borgerkrig, og det vil Enhedslisten ikke støtte.

Vi spør: Hvor naiv er det lov til å utgi seg og så få lov til å slippe unna med det?