Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Det kan ikke være en overraskelse at folket forsvarer sine rettigheter med stor kraft. Og noen ganger tyr folket til åpen krig. Vold og voldsbruk er en realitet. Spørsmålet er: Hva slags form må revolusjonær voldsbruk ta?

Militær-strategisk linje i de imperialistiske sentra versus militær-strategisk linje i den halvkoloniale periferien

I de imperialistiske landa går det for seg en livlig debatt om den korrekte militær-strategiske linja for å gå til revolusjon. Debatten går sjøl om de kreftene som er med i denne debatten fremdeles er ganske få. Denne diskusjonen for å fornye den revolusjonære strategien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen i de imperialistiske landa er en avgjørende utvikling for framtida til den proletariske verdensrevolusjonen.

Revolusjonære må bryte med parlamentarismen, de må bryte med legalismen, og de må bryte med økonomismen til de revisjonistiske «kommunist»-partiene. På samme tid må vi bryte med dogmatismen, og vi må bryte med ultravenstres forestilling om de urbane geriljakampene i 1970-åra. De urbane geriljakampene kunne man finne i de imperialistiske landa – som i Italia, Vest-Tyskland, USA og i andre land, også.

Som vi i Revolutionary Initiative har slått fast i «Tesene for å bygge partiets bevegelse i Canada» (vedtatt våren 2008): Spesifikke former for kamp er nødvendige for å kunne skape et nytt, sosialistisk samfunn.

Videre ser vi at samtidig som mange revisjonistpartier snakker kommunistene etter munnen så har revisjonistene i praksis aldri makta å komme seg vekk fra kvikksanden som består av legalisme og parlamentarisme.

Den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta før det har en virkelig fortropp som organiserer proletariatet utafor grensene til institusjoner som imperialismen har laga, og den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta innafor grensene som er satt av den borgerlige lovlydighet.

I et imperialistisk land som Canada vil den avgjørende fasen i vår kamp være en væpna oppstand, men en slik hendelse vil være innleda med en langvarig periode med oppbygging av revolusjonære styrker under ledelse av en revolusjonær kommunistisk fortropp. I denne perioden vil kampen ta en politisk og ideologisk karakter. Underveis vil den være åpen kamp mellom den borgerlige staten og arbeierklassen, noe som vil gjøre det ideologiske klimaet mottakelig for å godta væpna kamp som et middel for motstand og revolusjon, men dette er en langvarig prosess. Denne fasen av kampen vil gå over til åpen væpna kamp når borgerskapet allerede de facto har kasta arbeiderklassen inn i borgerkrig.

Bygginga av bevegelsen henimot en væpna oppstand kan stå i motsetning til langvarig folkekrig slik Mao Zedong først utarbeida det og tilpassa det til den halvkoloniale og halvføydale verden. Det er mange kvaliteter som disse to strategiene for revolusjon deler. I halvkoloniale og halvføydale land er væpna taktiske offensiver utført fra begynnelse til slutt gjennom langvarig folkekrig.

Den langvarige folkekrigens klassegrunnlag er den revolusjonære arbeider- og bondealliansen leda av kommunistpartiet. Generelt sett innbærer denne strategien akkumulering av væpna revolusjonære styrker blant bøndene på grunnlag av et program for landreform, ødeleggelse av den føydale landeierklassen og gjennom dette også basisen for imperialistisk utbytting av landsbygda. I forbindelse med langvarig væpna kamp på landsbygda innebærer også langvarig folkekrig organisering av arbeider- og småborgerstyrker i urbane sentra under ledelse av en revolusjonær enhetsfront på et antiimperialistisk grunnlag for ekte nasjonal frigjøring og nydemokrati – et første skritt mot sosialisme. I dag framstår folkekrigene på Filippinene, i India og Nepal som lysende eksempler på den generelle bruken av langvarig folkekrig som en strategi for «den tredje verden».

Trass i forskjellene mellom de militære strategiene i de imperialistiske sentraene versus periferien så er det som disse strategiene har til felles forholdet mellom vold ovenfor de brede massene. Akkurat som den langvarige folkekrigen involverer stadig større deler av folket i bruken av revolusjonær vold, vil ikke revolusjonær vold bli et faktum før den er basert på brei støtte og folkets aktive deltakelse. En riktig strategi for revolusjon vil være å først forberede massene på militant konfrontasjon og så finne måter å væpne massene å i deres økonomiske og politiske kamp mot monopolkapitalismen.

Kjemp mot reaksjonære, nihilister og voldsromantikere

Revolusjonære må trekke et skarpt skille mellom seg og reaksjonære, nihilister og voldsromantikere. Objektivt sett er alle disse former for vold, men annerledes i innhold. Deres vold er kontrarevolusjonør i kraft av sine konsekvenser.

Reaksjonær vold er de former for vold – ofte fremmet av imperialismen eller deler av borgerskapet – som setter visse deler av arbeiderklassen og småborgerskapet opp mot hverandre. I imperialistiske land har disse formene for vold for det meste hatt en fascistisk og rasistisk karakter. I halvkoloniale og halvføydale land har kommunalisme, religiøs sekterisme og politisk islam spilt den samme rolla og splitta de utbytta massene ved å la det borgerlige lederskapet seile under nye flagg for så å avlede kampen fra nasjonal frigjøring og sosialisme.

Nihilistisk vold er de voldshandlinger som er desperate handlinger begått av enkeltpersoner eller små grupper ut fra håpløshet. Disse har ingen strategisk plan for revolusjon. Muslimer har blitt et lett må for ”krigen mot terror” siden politisk islam ikke har noe sosialøkonomisk program for frigjøring utenfor det imperialistiske systemet eller noe alternativ til det halvføydale, halvkolonialistiske samfunnet som landene er underlagt imperialismen gjennom. Mange muslimer har gått i fella ved å ta opp reaksjonær og nihilistisk vold som et middel for ”motstand” når det som trengs er en ekte folkekrig. Effekten av å se denne strømmen av kontrarevolusjonær vold – kombinert med enten taushet omkring, eller svartmaling av revolusjonær vold rundt om i verden – er å sløve bevisstheten til folk slik at de skal godta at bare «fredelige midler» kan lede til «endring». Aldri blir massene gjort oppmerksom på de suksessfulle og svært populære handlingene som blir utført av folkekrigen på Filippinene, i Nepal og i India.

Til slutt har vi voldsromantikerene, som har en del felllestrekk med nihilistisk vold. Deres vold er ikke massene klare til å akseptere og utføres uten brei støtte i folket. Den påståtte bombinga anarkister skal ha stått for mot en filial av Royal Bank i Ottawa den 18. mai 2010 er nettopp et slikt tilfelle av voldsromantikk. Det faktum at mange i Ottawa mener at bombinga faktisk ble utført av politiet sjøl demonstrerer bevisstheten hos mange om at disse typer handlinger (uansett om den ble utført av politiet eller ikke) til slutt gavner statens maktapparat. Revolusjonære massebevegelser og klassebevissthet lar seg ikke så lett antene av slike tåpelige og terroristiske handlinger som er fullstendig løsrevet fra en helhetlig revolusjonær strategi.

For å konkludere er den prinsipielle forskjellen mellom reaksjonær og revolusjonær vold den at de reaksjonære formene har sitt utgangspunkt i total fortvilelse og mangel på tillitt i folket, mens den revolusjonære volden setter mennesket i sentrum for sin kamp for revolusjonær forandring. En terrorist er en kyniker som individualistisk omsetter sin desperasjon til handlinger som massene fordømmer og som borgerskapet griper for å rettferdiggjøre den økende statsterroren. Den revolusjonære integrerer seg sjøl i de revolusjonære klassene, lærer av dem og utvikler en revolusjonær klassebevissthet blant dem for å bringe den revolusjonære kampen inn i en høyere fase.

Den nåværende situasjonen og våre umiddelbare oppgaver

Imperialismen er i en tilstand av krise som det kan bare administrere gjennom å intensivere utbyttinga av det internasjonale proletariatet, gjennom fortsatt plyndring av naturressurser og kutt i bruken av offentlige midler for å øke monopolkapitalistenes profitt og ved å utvide statens undertrykkelsesapparat for å beskytte seg sjøl og monopolkapitalen mot folkets vrede.

«Nyliberal» monopolkapitalisme omformer de imperialistiske landene til strategisk fordel for arbeiderklassens revolusjon. Imidlertid vil ikke revolusjonen komme av seg sjøl – den må organiseres og utføres bevisst. Revolusjonære må arbeide offentlig og i skjul for å styrke folkets kamp ved å bygge ut en mektig massebevegelse, forsvare folkets demokratiske rettigheter og lansere en avgjørende kamp for sosialismen. Vi må engasjere stadig breiere lag av arbeiderklassen i politiske og økonomiske kamper gjennom å organisere det breie flertallet, ved å isolere det reaksjonære mindretallet og vinne alle arbeiderklassens mulige allierte på vår side.

Samtidig må vi bygge en ekte kommunistparti, forent av en revolusjonær ideologi og i stand til å lede massebevegelsen mot å føre revolusjonen. Marxismen-leninismen-maoismen er utgangspunktet for å lage en ny revolusjonær teori og praksis som kan lede folk fram til den endelige seieren over imperialismen.

The Maoists in Nepal have in all means practised a correct mass line. This is also the reason why they have gained such a big support. The thesis of the mass line is in our opinion one of the main contributions to the communist theory developed by Mao Zedong and the Chinese communists. The CPN victory in Nepal confirms for us that Maoism is the highest stage of Marxist-Leninist thinking known today.

The CPN victory is not only a victory for the Nepalese communists, but also for the international communist movement. It shows us that the idea of a society without classes not is dead, as bourgeois forces want us to believe, but that communists are likely to the power in several places in the world. The same way as the victory of the October Revolution in Russia more than ninety years ago, the path shown to us by the Nepalese Maoists will be the path others are following.

We thank our comrades in the CPN for the struggle they have fought in and congratulate them with the victory. Especially do we remember those who sacrified their lives in the rough civil war which set its mark on the country from 1996 to 2006. This victory is not only the victory of the Nepalese people, but also our victory.

We would also like to use the occasion to congratulate Hisila Yami, who won her electorate in the recent elections. Several of our members got the opportunity to meet her when she visited Norway some time ago.

Maoistane i Nepal har i høgste grad fulgt ei riktig masseline. Difor har dei óg vunne så stor oppslutning. Læra om masselina er etter vår meining eit av dei viktigaste bidraga til den kommunistiske teorien som Mao Zedong og dei kinesiske kommunistane utvikla. Partiet CPN sin siger i Nepal stadfestar for oss at maoismen den høgste forma for marxist-leninistisk tankegong som me kjenner til i dag.

Sigeren til CPN er ikkje berre ein siger for dei nepalske kommunistane, men også for den internasjonale kommunistiske rørsla. Det viser at tanken om det klasselause samfunnet ikkje er daud, slik borgarlege krefter vil ha det til, men at kommunistane er ein reell utfordrar til makta fleire stadar i verda. På same viset som sigeren til Oktoberrevolusjonen i Russland for over nitti år sidan, vil vegen dei nepalske maoistane har gått vera vegen andre fylgjer etter i.

Me takkar våre nepalske kameratar i CPN for kampen dei har kjempa og gratulerer dei med sigeren. Særleg hugsar me dei som bøta med livet i den harde borgarkrigen som prega landet frå 1996 til 2006. Denne sigeren er ikkje berre det nepalske folket sin, men også vår.

Me tilrår også Helselag til Nepal

Hun sitter i ledelsen til maoistpartiet i Nepal, som var med i den provisoriske regjeringen fram til 18.september i år, da de trakk seg pga uenighetene rundt om Nepal skulle gå over til republikk og kvitte seg med gudekongedømet straks – eller vente til etter valgene på ny grunnlovsgivende forsamling.

Hun har vært ansvarlig for kvinnearbeidet i partiet i lang tid og har også skrevet en bok om kvinnefrigjøringa og folkekrigen – som er på engelsk og kan fås her til lands.

I løpet av besøket skal hun også ha møter med norske UD og Utviklingsdepartementet. – i tillegg til at hun også skal til Tromsø og Bergen på møter der.

Benytt anledningen til å høre nytt fra det spennende politiske prosjektet som revolusjonen i Nepal er; om kombinasjonen mellom væpnet kamp, masseorganisering og parlamentarisk arbeid.