Det synes å ligge i menneskets natur å utnytte kriser for egen vinning, og denne er intet unntak. Rasistiske krefter bruker de mange voldtektene som argument for å begrense asylsøkeres bevegelsesfrihet. Dette er forstyrrende. Mange av de aktuelle voldtektene er beviselig begått av etniske nordmenn, og de som eventuelt er begått av mennesker med innvandrerbakgrunn reflekterer utelukkende disse individenes handlinger og holdninger. Å straffe mennesker basert på gruppetilhørighet strider mot alle rettsprinsipper, noe initiativtakerne til fakkeltoget også innser da de tar til motmæle mot de rasistiske holdningene og den generaliseringen som ligger til grunn for denne type kollektiv skyld og avstraffelse.

Men hvor er den samme motstanden mot generalisering når det kommer til å analysere selve voldtektsfenomenet? Det er helt og holdent stuerent å anse og omtale dette som en type kriminalitet der kvinner er ofrene og menn er de skyldige. Der er liten tvil om dette ofte er tilfelle; ei heller om at det har vært tilfelle i de overnevnte voldtektssakene. Likevel er der to ting en bør ha klart for seg.

Det ene er at de menn som faktisk begår slik kriminalitet utgjør en relativt liten gruppe. Én mann som voldtar er selvsagt én for mye, men det store flertall av menn synes denne type handlinger er forkastelige. Menn som står side om side med oss kvinner for å gjøre byen tryggere for oss fortjener verken å bli uglesett eller omtalt som potensielle voldtekstmenn på grunnlag av sitt kjønn. De som utøver slike usle handlinger bør omtales som vold(tekt)sutøvere; ikke simpelthen som menn.

Det andre er at modellen med menn som utøvere og kvinner som ofre er kontraproduktiv. Problemet er ikke at menn utøver vold mot kvinner; problemet er at vold utøves. Det er her fokuset må ligge. En voldshandling blir verken bedre eller verre om den utøves av en mann mot en kvinne. Undertrykkende og krenkende vold av alle typer må bekjempes, og en vinner lite på å skille ut én spesiell type for så å gi denne særbehandling. Det vil fjerne oppmerksomheten fra selve temaet og i verste fall føre til at andre former for voldelig og seksuell kriminalitet ignoreres.

La oss derfor kjempe mot alle former for krenkelse og undertrykkelse, men uten å ty til småborgerlige tendenser som generalisering og kollektiv skyld basert på biologiske faktorer.

Håper @knutolavamas suger negerkuk i helvete som den jødefitta han er

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Men på facebook begynte Kristjánsson å sutre over at ingen forstår ironi i dag og at generasjonen i dag er alvorsgenerasjonen – i skarp kontrast til nittitallets ironigenerasjon.

At Kristjánsson legger seg på et så lavt nivå, er ingen overraskelse. Han er Den røde klovnen – enten han vil eller ikke. Vi venter spent på at organisasjonen han tidligere var leder for, Rød Ungdom, kårer ham til Ukas dust på sine nettsider.

Terroren 22. juli var ikke blind. Gjerningsmannen har gjennom mange år pustet inn det islamofobe og muslimhatske klimaet som har spredt seg i Europa. Han har lest de paranoide analysene om at muslimer vil overta Norge og Europa. Han har sugd til seg vrangforestillinger og frykt om at Europas folk står i fare for utryddelse.

Og det er han ikke aleine om. Folk med arabisk utseende ble spyttet etter, skjelt ut og banket opp i Oslo kvelden 22. juli, før gjerningsmannen var avslørt. Terroren er ikke blind, den er ledet av en konspirasjonsideologi som gir fascismen nye klær. Essensen er likevel mobbing og terror som fascismen alltid har betydd.

Hatet har en retning

En rekke norske nettsteder – noen av dem legitime langt inn i store partier og avisredaksjoner – sprer myten om et Europa under angrep fra muslimene. De snakker om muslimsk invasjon som vil føre til sharia-lover i Europa og folkemord på kristne. Dette hatet og denne retorikken gir paranoiaen retning – mot muslimer og mot myndigheter , og til og med mot unge antirasister.

I en slik situasjon ser alt mørkt ut, men mennesket utmerker seg med en sterk vilje og evne til å reise seg. La denne avskyelige terrorhandlingen vekke oss til kamp mot rasisme, fascisme og muslimhets. Folket har vist enorm omtanke og empati i tiden etter terrorangrepet. Dette er ubetinget bra, men vi har ikke råd til å avstå fra å kjempe mot de dårlige kreftene.

Myndighetene har valgt en linje der de ikke snakker om at terroristen var fascist. Sammen med tabloidavisene snakker de om «angrep på demokratiet» eller «angrepet på Norge». De underkommuniserer eller ser vekk fra både det politiske innholdet i dette fascistiske angrepet og det klimaet som den vokser ut av.

Typisk fascisme

Vi ser at enkelte tror at terroristen ikke var rasist, eller at han bare var en gal og ensom mann. Et raskt blikk på manifestet og tidligere tekster av denne mannen, viser at han er dyrket fram i et miljø av nyfascisme i dagens Europa:

• Hele manifestet bygger på sterk antikommunisme, både i innhold og retorikk. Dette er typisk for alle kjente former for fascisme.
• Manifestet er reaksjonært. Reaksjonært vil si å skue tilbake til tidligere tider eller ønske å skru klokka tilbake, eller hindre utvikling framover. Terroristen vil skru klokka tilbake for kvinner rettigheter og på en rekke andre områder skuer han bakover. Dette er typisk for fascismen.
• Manifestet dyrker krig og vold, og setter seg i selv i en gammel europeisk krigertradisjon (korsfarerne). Dette er typisk for fascismen.
• Terroristen er ikke bare mot muslimer på en like hatsk måte som nazistene var mot jøder. Han er også opptatt av den hvite rase («den nordiske stammen») og vil bevare og rendyrke denne gjennom å hindre «raseblanding». Slike tanker er typisk for fascister.
• Noen nazister vil vise avstand til denne terroren ved å peke på at terroristen ikke var mot Israel og at han ikke var mot homofile. For de fleste vil slike argumenter være ganske heslige, men de er også feil. I manifestet sitt snakker terroristen negativt om homofili, og hans eneste argument for Israel er at dette er en løsning på det han kaller «jødeproblemet». Han mener at Europa ikke har hatt et jødeproblem etter krigen, bortsett fra Frankrike, men at USA fortsatt har det.
• Å velge elitistisk terror som politisk verktøy er typisk for fascismen, og ble utøvd av Mussolini, Hitler, men også nyfascistene på 70-tallet (for eksempel i bombingen av jernbanestasjonen i Bologna i 1980).

Kort sagt er det politiske motivet for terroren 22. juli åpenbart fascistisk, selv om gjerningsmannen tidvis skriver at han er mot fascisme. Hans «antifascisme» og «antirasisme» er like hul som Hitlers påstander om at han var for fred og at angrepet på Polen var selvforsvar. Denne falske «antifascismen» er typisk for vår tids virkelige fascister. Hos en del, blant annet i de italienske høyrepartiene, er dette helt bevisst. Innad er de fascister, utad kaller de seg antifascister.

Fascismen vokser i krisetider

Tjen Folket mener det nå er viktig å kle av myten om «den ensomme galningen», selv om den sannsynligvis ble utført av én person. Men terroren skjer i en sammenheng og den inspirert fra en rekke aktive muslimhatende skribenter og miljøer. Det er ikke dataspill som motiverte terroren, men et politisk klima der konspirasjonsteorier og muslimfrykt står skremmende sterkt og der brukes som fascismens nye klær.

Fascismen vokser i krisetider og fascistene har alltid fungert som kapitalismens og imperialismens håndlangere. Selv om den har framstilt seg selv som et alternativ til moderne kapitalisme, så har det i praksis kun vært en fasade. Fascistene forsvarer «klassefreden» og angriper aldri privateiendommen. Fascismen omfavner også krigens vei, og dermed kan den passe for imperialistiske stater som kjemper om herredømme over ressurser og landområder.

En tragisk side ved fascismen er at i krisetider kan gode mennesker gripe til denne, fordi de tror at den representerer et brudd med krise, krig og kapitalisme – eller fordi de ser den som det eneste som kan forsvare dem mot ytre trusler. Kommunister må se det som en viktig oppgave å avsløre at fascismen er menneskefiendtlig og kapitalismevennlig i sitt vesen. Alle som ønsker ei bedre framtid må kjempe mot fascismen.

Vekk med imperialismen

Folk flest i verden ønsker seg ei bedre framtid. Imperialismen hindrer utvikling og skaper kriger i den tredje verden. Millioner av mennesker flykter og noen søker seg blant annet til Europa for å komme bort fra denne situasjonen. Imperialismen med USA i spissen og Norge som en sentral aktør, driver feig krigføring med overlegne våpen som folk er forsvarsløse mot.

Det forferdelige som folk opplevd i Oslo sentrum og på Utøya opplever folk ofte i land som Afghanistan og Libya. Å miste sitt barn eller sine foreldre er like grusomt i Afghanistan som i Norge. Når dette er forferdelig for oss bør vi få en slutt på norske krigseventyr som er akkurat like forferdelige for andre mennesker.

Tjen Folket kjemper for en annen verden enn dagens brutale og krigsprega samfunn. Vi kjemper for et samfunn der individualisme, egoisme og ensomhet bekjempes med sterke menneskelige og kommunistiske kollektiv. Denne kampen pågår her og nå. Vi kan vise i dag med våre handlinger at dette ikke er tomt prat.

Blant dei innvandringsfiendtlege organisasjonane er det «Stopp Islamiseringen av Norge» (SIAN) som peikar seg ut som den farlegaste. Dei prøver å framstå som ei tverrpolitisk rørsle med brei støtte. Dei framhever si tilknytning til eit europeisk fellesskap, det dei kallar motstandsorganisasjonen SIOE ( Stop islamisation of Europe ). Dei likar å framstille seg sjølv som ei uskuldig opplysningsgruppe som berre er ute etter å drive verdikamp. Dei framstiller muslimar som ei stor trussel mot Norge og nordmenn. Og i alle fall i festleg lag tek dei avstand frå nazismen og rasismen.

Språkbruken liknar den nazistane brukte

Men dei er farlege, fordi dei bak sitt ytre fører ein språkbruk som er svært lik den nazistane brukar. Dei stigmatiserer muslimane og gjev dei den same rolla som jødane hadde før 2. verdskrigen. Då blei alle fiendar av jødehat anklaga for å være nikkedokker for ein «jødisk verdskonspirasjon». SIAN hevdar at støttar du muslimar, så er du for å legge landet åpent for steining og kjønnslemlestelse.

Men Arne Tumyr (den gamle mannen med ei bruskasse som talarstol), som i det den siste tida har vore på besøk i fleire byar med sitt budskap om den muslimske faren, pustar på dei nazistiske glørne på ein annan måte. For oppegåande fascistar utgjer han eit håp om ei lysare framtid. I bloggen «Fascisme på norsk» blir denne typen organisering framstilt som eit middel til å ta eit langt skritt framover. Anti-innvandrings- – og anti-islamske organisasjonar spesielt – vil bli ei politisk mobliserande kraft som kan starte eit intellektuelt og politisk engasjement av nye dimensjonar. Folk vil begynne å interessere seg for korporatisme, syndikalisme, Oswald Mosley og Friedrich Nietzsche.

Det vil altså seie ein politsk renessanse som vil føre fram til eit nytt nazistisk parti, og samstundes sette tullebukkane i Vigrid og Norgespatriotane på sidelina. Desse folka foraktar dei to gruppene, og anklagar dei mellom anna for å ha dårleg smak, latterlege meiningar og dobbeltmoral.

Ikkje noko nytt fenomen

Dette vi ser konturane av nå er ikkje noko nytt i historisk samanheng. Opp gjennom tida har vi sett at liknande organisasjonar har fungert som kjelde for nazi-organisering. På 1930-talet dukka «Norsk Samfundshjelp» opp. Denne organisasjonen var aggressiv og sterkt nazistisk prega. Dei dreiv stadig med verbale angrep på jødar og slavisk-mongolske folkeslag. Fronten var retta mot arbeidarklassa, og dei dreiv med å organisere streikebryteri. Deira tankegods var ein sterk pådrivar for danninga og bygging av Nasjonal Samling (NS).

På 1950 talet dukka så «Norsk Reformbevegelse» opp. Dette var den norske greina av «Europeisk Sosial Bevegelse», og den den var oppretta av kretsen rundt nazi-avisa «Folk og Land». Målet var internasjonal tilhørigheit, samt bygge eit nytt naziparti i Norge. Sjølv om organisasjonen hadde lite utadretta verksemd, fungerte den etter intensjonen. Rekrutteringa og responsen var upåklageleg.

Rundt 1970 gjentek historia seg på nytt. Då hadde vi to nazistiske organisasjonar i Norge. Den eine er Nasjonal Ungdomsfylking (NUF). Den andre er meir overraskande «Norsk aksjon mot u-hjelp», leia av Tore Rygh. Dette var nok ein gong ein organisasjon med sterke framandfiendtlege haldningar, noko som verkar å vere «bankers» i desse kretsane.Pengar og støtte kom inn, og snart påtok organisasjonen seg nye oppgåver. Dei blei snart mot «talentlaus kunst», for strengare straffer og meir lov og orden og Ikkje mange år etter var «Norsk Front» eit faktum.

Historia gjentek seg

Vi ser nå at historia gjentek seg. Arne Tumyr kallar seg verken nazist eller fascist. Men når den gamle mannen med bruskassa som talarstol reiser land og strand rundt med sitt brune budskap fungerer han som ein svamp for krefter som vil gjenreise eit slagkraftig naziparti i Norge. Det finns folk i dette landet som synes at " alt var betre under krigen".

Dette må vi ta på alvor frå dag éin. Det finst slagkraftig organisering mot rasisme og nazisme i Norge. Og sjølv om representantar for styresmaktene og ein såkalt kulturelite vil øydelegge for norske antirasistar er kampen mot dei brune kreftene alvorleg og naudsynt. Det er all grunn til å ta SIAN på alvor, trass i at dei er små og svake i dag, for det er nok historiske erfaringar å hauste av som viser oss at brunt ugras kan vokse oss over hovudet om det blir undervurdert.

Som kjent stiller ikkje Vesten same krav til Israel som dei gjer til dei arabiske landa i regionen når det gjeld menneskerettar. Dette vedtaket er ikkje noko mindre enn ein storstilt plan for etnisk rensing og inndeling i ulike «menneskerasar». Signalet er sendt til dei arabiske innbyggarane i Israel: Anten avlegge truskapseid eller å forlate landet. Som kjent er Israel eit av dei få landa i verda som er fundamentert på religion.

Kva om ein norsk muslim skulle avlegge eid til den KRISTNE staten Noreg?

Det Israel har gjort no overgår det som skjedde i nazi-Tyskland. Her sleppte vanlege borgarar unna truskapseiden. Det var berre soldatane i Wehrmacht og Waffen SS som måtte avlegge eid til Hitler.

Palestinarane, der mange har vore flyktningar sidan 1948, har hatt ein draum om å få reise heim. Dette vedtaket har sett ein effektiv stoppar for det. Torbjørn Jagland, leiar i Nobelkomiteen, er oppteken av og uroa over menneskerettane hos «dei andre». Han brukar fredsprisen til å legge press på såkalla «udemokratiske regime».

Men når vil det dryppe fredspengar på folk som kjempar mot Israel og den rasistiske politikken dei fører? Og for dei arabiske nabolanda utgjer Israel ein ikkje ubetydeleg terrorfare, større enn den andre statar utgjer for oss i Vesten.

Dei blei stempla som syndebukkar for alt som var gale. I følge nazistane arbeidde jødane for å overta verdsherredømet. Dei skulle visstnok stå bak alt frå bosjevismen, via internasjonal storkapital, til USAs regjering.

Målet med Nürnberglovene var å gjere forholda så vanskelege at jødar og andre minoritetar ville reise frå Tyskland. Sakte men sikkert blei jødane degradert frå menneske til dyr.

Overalt kunne ein lese plakatar med tekst som:

Jøder er ikke velkomne

«Jødene myrder Spania»

Hitler var stolt over sitt «verk».

«Dere har nå vedtatt lovbestemmelser hvis betydning først vil bli fullt erkjent om flere hundre år.»

Dette sa han i si tale til Riksdagen etter at lovene blei vedtatt. Det tok ikkje så lang tid. Allereie i 1938 bli konsekvensane tydelege. Nürnberglovene viste seg å vere overturen til Krystallnatta mellom 9. og 10. november. Her gjekk SS og SA til åtak på jødar og jødisk eigedom. Her blei jødar drepne i eit stort tal, og 20000 blei fengsla. Men og dette var berre eit forspel. Det uhyggelege crescendoet kom med Holocaust i 1941.

Kva har vi så lært av historia?

Ser vi oss rundt er det sanneleg ikkje så mykje. Under kapitalismen er det forsatt viktig for den herskande klasse å halde liv i rasismen og rasistiske haldningar. Borgarskapet treng syndebukkar når ting går gale, og brennemerking av minoritetar når ting skal bortforklarast.

Muslimhets er vår tids jødehat

Den gule stjerna blei klistra på jødane i mellomkrigstida, som eit kjennemerke. Der er vi heldigvis ikkje enno i vår jakt på muslimar. Men går vi til Frankrike har dei funne ein metode for å brennemerke det forfulgte rom- og romanifolket, ved hjelp av fingeravtrykk. Dette er å følge opp ein svart praksis frå mellomkrigstida, ein moderne variant av jødestjerna.

Etter lang tids kamp oppnådde dei ein viss aksept. Men no ser vi tilbakeslag over heile Europa. Ikkje berre i Frankrike, men óg i Tyskland, Sverige og Danmark blir romfolk samla saman og sendt ut til ei uviss framtid.

Først og fremst blir dei sendt til Romania og Bulgaria, land som heller ikkje vil ha dei. Metodane har fascistiske trekk, og minner om jødedeportasjonane under 2. verdskrigen.

Tanken er at dette er menneske som ligg samfunnet til byrde, difor bruker ein tvangstiltak. Men det er ikkje nye tankar. Det føyer seg inn i ein lang historisk tradisjon. Norge har heller ikkje lov til å gråte krokodilletårar. Vår historie er ikkje stort betre.

Her i landet er romanifolket (taterane) dei mest talrike. I perioden frå 1850-1945 blei desse internert i tusental, og barna teke frå dei. Dei blei stempla som åndssvake, og mange blei sterilisert utan å få vite om det.

Handlingar gjort med staten og kristne organisasjonar si velsigning

Organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» har ein del å svare for her. I denne svarte historia er og 31. mai 1900 ein «milepæl». Då fekk vi lova om «drukkenskap og løsgjengeri».

Dette var ei klasselov som retta seg mot folk utan fast bopel. Fattigfolk generelt og tatere spesielt havna i denne kategorien. Folk blei fengsla og sett til tvangsarbeid dersom dei ikkje hadde fast adresse. Man måtte stue vekk farlege element. Fjern historie, javel, men lova blei først formelt oppheva i 2005. Og i 1973 skreiv Høgre-politikar og seinare statsministar Jan P. Syse i Aftenposten

«Tvangsarbeid burde være ypperlig terapi. Skal vi sikre fremskrittet må vi fjerne det vi kan kalle sanden i maskineriet».

Tvangsarbeid er avskaffa, men det er erstatta med like raffinerte metodar. Utsending til andre land er og ein effekltiv måte å «fjerne sanden i maskineriet». Det er også oppfølging av den herskande tankegangen i Vesten.

Rom- og romanifolk er avvikarar som må bort, meiner styresmaktene i vestlege land. Dette skjer i land som i festtalar og nasjonaldagsmarkeringar kallar seg for humanismens og fridomens heimland.

Skam dykk!!!

Vi i Tjen folket mener at hele Palestina skal bestå av jøder og palestinske arabere uten en bestemt statsreligion. Det er barbari og terrorisme å fordrive palestinere fra sine hjem og i tillegg lage settlements og gjerde inn viktige kommunikasjonsveier i Palestina. Verden må reagere og boikotte Israel på ulike måter. Det virka i Sør-Afrika.

«Jeg er enig med med mye av partiprogrammet og Rødt`s menneskesyn at alle er like mye verdt :) men jeg er også for en liberal skjenke/utelivspolitikk ,og jeg er for at kriminelle utlendinger som ikke er født i Norge skal sendes ut av landet og ikke puttes i norske fengsler.»

Rasister kaller alle som ikke er født i Norge for utlendinger, uansett hvor lenge de har bodd her eller om de har statsborgerskap. Dette skaper avstand og splitter folk. 5.-kandidaten for Rødt i Buskerud går lenger hvis vi bare skal lese det som står. Hun antyder at det fins utlendinger som også er født i Norge.

Vi håper likevel at dette bare var en unøyaktig formulering.

Uansett mener vi dette er et skadelig utsagn. For selv om vi legger godviljen til, må det leses som at en person som er født i utlandet og gjør noe straffbart i Norge, automatisk skal sendes ut av landet. Det finnes en del i Norge som mener dette skal gjelde uansett hvor de kommer fra og hvorfor de har kommet hit. Dette er ikke bare i strid med en human innvandringspolitikk, det er også i strid med internasjonale avtaler Norge har undertegna gjennom FN.

Tjen folket mener Norge har både plikt til og råd til å ta imot flyktninger fra krig og nød med åpne armer. Norsk politikk overfor flyktninger og asylsøkere må føres med bakgrunn i to viktige poenger:

• Norge har en styrtrik stat, som blant annet tjener penger på å rane fattige land for ressurser – slik StatoilHydro gjør med olje i Nigeria.

• De fleste flyktninger har et oppriktig og sterkt behov for hjelp og støtte.

Tjen folket mener også at lovbrudd i Norge skal straffes i Norge. Det er vel ingen som egentlig mener at om en svenske dreper noen i Norge, så skal han eller hun bare utvises? Dette ville vært konsekvensen av å innføre en regel om at «utlendinger ikke skal straffes i Norge», for loven må være lik for alle. Det er litt av poenget med lover…

En stortingskandidat for Rødt med slike meninger får oss til å spørre:

Står antirasismen svakt i Rødt?

Eller har behovet for å vise fram Rødt som et bredt, folkelig og ikkekommunistisk parti tatt helt av?

Se også Rødt satser bredt i årets valgkamp – del I

Da den amerikanske nasjonalsangen ble avspilt, bøyde de to amerikanske medaljevinnerne hodet og rakte en knytta neve i været. Denne hilsenen var i USA forbundet med Black Panther Party, som i 1968 hadde over fem tusen medlemmer og avisa deres, The Black Panther, hadde et opplag på 250.000. Smith og Carlos’ hilen ble forsidestoff verden over, og reaksjonen på hilsenen fra Den internasjonale olympiske komité var at de to amerikanske sprinterne ble utvist fra deltakerlandsbyen.

Fordømmelse fra borgerskapet

De store nyhetsbyråene fordømte aksjonen til de to amerikanske sprinterne. Associated Press kalte hilsenen «nazi-liknende», og amerikanske myndigheter kalte handlinga for «uamerikansk» og «upatriotisk». Men store deler av den svarte arbeiderklassen i USA så på Smith og Carlos som helter.

Tommie Smith svarte følgende på kritikken fra etablissementet samme kvelden som han vant olympisk gull:

«Når jeg vinner, er jeg amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men hvis jeg hadde gjort noe galt, ville de kalt meg neger. Vi er svarte og vi er stolte av å være svarte. Det svarte Amerika vil forstå hva vi har gjort i kveld.»

Både Smith og Carlos måtte betale en høy pris for protesten sin. Ikke bare ble de kasta ut av deltakerlandsbyen, men familiene deres mottok drapstrusler rett etter at protesten ble kjent. Borgerlige medier i USA harselerte også med de to modige idrettsutøverne. Time Magazine hadde for eksempel de olympiske ringene på forsida av den neste utgava og erstatta det olympiske mottoet «Citius, altius, fortius» (Raskere, høyere, sterkere) med ordene «Angrier, nastier, uglier».

Hverken Tommie Smith eller John Carlos fikk det lett etter protesten sin. Begge hadde problemer med å finne fast arbeid etter at de la opp som idrettsutøvere, og på slutten av 1970-tallet tok kona til Carlos livet av seg. Carlos uttalte etterpå at hovedgrunnen til dette, var presset som var lagt på ham etter den olympiske protesten. Men til slutt skulle begge bli trenere ved den verdenskjente friidrettsklubben til Santa Monica College i California og i tillegg oppnå gode jobber. I 2005 kalte også New York Times dem for noen av de modigste idrettsmenn verden har sett.

Det skulle ikke gå bra med sølvvinner Peter Norman etter OL heller. Det australske friidrettsforbundet var lite fornøyd med hans støtte til sine amerikanske sprintkollegaer. Han ble fryst ut av det australske sprintmiljøet og nekta deltakelse i München-OL i 1972, trass i at han offisiellt sett var kvalifisert til både 100 og 200 meter. Til slutt skulle Norman ende opp som alkoholiker som følge av alvorlige depresjoner etter at idrettskarrieren var over, og han døde av et hjerteinfarkt i 2006. Da han ble begravet, stilte både Smith og Carlos opp som kistebærere.

Hva betyr en knyttneve i været?

En knyttneve i været ble først kjent under borgerkrigen i Russland rett etter revolusjonen i 1917. Bolsjevikene som kjempa i Den røde hær kalte hilsenen for «den røde salutt», og hilsenen ble raskt populær i arbeiderbevegelsen i Europa. Under den spanske borgerkrigen gav De internasjonale brigadene hilsenen navnet «den antifascistiske salutt», og også IRA brukte hilsenen da de utkjempa sin væpna konflikt med den britiske okkupasjonsmakta fra slutten av sekstitallet og framover.

Protesten til de to amerikanske sprinterne fikk en enorm symbolverdi for store deler av den svarte arbeiderklassen i USA. Borgerrettsbevegelsen fikk økt inspirasjon i sin kamp for frigjøring av de svarte, ikke bare i USA, men i verden. I dag kan vi hente inspirasjon fra Smith og Carlos’ modige protest. For rasismen er ikke utrydda, hverken i USA eller i resten av verden. Tvert i mot, uten at vi blir kvitt kapitalismen, er det heller ikke mulig å bli kvitt rasismen. Kampen fortsetter.