Hovde kritiserer sterkt tilhøva arbeidarar lever under i Kina – tilhøve som er naudsynte for at kapitalistane kan halda prisane nede og etterspørselen oppe.

Nokre sitat frå artikkelen:

Ansatte ved en fabrikk som produserer Xbox 360 truer med masseselvmord hvis ikke arbeidsvilkårene forbedres og lønnen heves. (Gamer.no 11.01 2012). At arbeiderne må ty til et så kraftig, inhumant trusselverktøy er skammelig for Microsoft og deres produksjonpartnere. Politikere og viktige pressefolk skylder i denne situasjonen på fabrikkene og Microsoft samtidig som det legges lokk over det virkelig problemet: kapitalismen og dens imperialisme.

En annen gigant innenfor data- og kommunikasjonsfeltet, Apple – som også produserer gjennom Foxconn – får sine ansatte til å skrive under på at de ikke skal begå selvmord. «Som en mot-ytelse må tilsynelatende alle Foxconn-ansatte avgi et løfte om å avstå fra selvdrap. Samtidig må de skrive under på at familie og etterlatte ikke har krav på noen form for erstatning fra Foxconn dersom de likevel skulle ty til selvmord.» (amobil.no 10.05 2011)

Grunnen til at denne typen kontrakt er satt i virke er hele 14 selvmord blant fabrikksansatte, som har i overkant av 1000 NOK å leve for i måneden. Disse blir utnyttet så grovt av et system at de ikke ser noen annen utvei enn å ende livet, det er tragisk og forferdelig at samfunnet ikke kan sette mer lys på dette.

Når i hovedsak produksjon av varer foregår i asiatiske land fordi forholdene er tilrettelagt for at arbeidskraften lett lar seg utnytte er det ikke vanskelig å trekke en konklusjon over at flere bedrifter benytter seg av samme slaveløsninger. En skummel faktor er at folk har lett for å framstille det som om det er arbeiderne i de respektive landenes egen feil. Dette er en løgn og forfalskning av situasjonen. Hvis man som menneske blir stilt overfor to enkle valg: jobb som slave og overlev eller i verste fall dø, så velger de fleste å leve. Deres motstand til systemet er så sterk at truslene om selvmord kan forstås som at deres bevissthet og kamp mot systemet er klar og aggressiv.

Alle desse sakene – som me ikkje tvilar på at er riktige – går føre seg i Kina. Kina er eit kapitalistisk land, men blir styrt av eit parti som kallar seg Kinas Kommunistiske Parti. Dei har eit ungdomsforbund som heiter Kinas Kommunistiske Ungdomsliga.

Desse finn me visst ei lenkje til på Ungkom sine nettsider: http://www.ccyl.org.cn/

Under kva kategori finn me så denne lenkja?

Riktig: Søsterorganisasjoner

Men også vaksenpartiet NKP har lenkje til vaksenpartiet i Kina på sida si:

• Kina / China Communist Party of China : http://www.china.org.cn/english/features/44506.htm

Og dette står under kategorien Kommunistpartier i andre land.

Ser me starten på at NKPs oppgjer med kineseriet?

Romania har blitt regna som et mønstereksempel på privatiseringspolitikken Det internasjonale pengefondet (IMF) har pålagt landet. Blant annet inkluderer dette et ønske om å privatisere landets helsetjenester. Ledende medisinere har protestert mot dette, blant annet den syriskfødte anestesilegen Raed Arafat. Arafat har blitt forsøkt utsatt for en massiv svertekampanje, blant annet fra president Traian Bâsescu. Presidenten sparket Arafat fra stillingen som rådgiver i det statlige helsedepartementet den 9. januar.

Grunnen til at Arafat fikk sparken var hans motstand mot planene om å privatisere landets helsetjenester. Men både oppsigelsen og svertekampanjen slo feil – folket solidariserte seg med Arafat og trakk til gatene i Târgu Mureș for å uttrykke sin solidaritet med Arafat allerede 12. januar. Dagen etter spredte protestene seg til hovedstaden, og rundt 1000 mennesker samlet seg på byens universitetsplass. I løpet av helgen har protestene tiltatt, og 15. januar fortsatte flere og flere å ta til gatene for å kreve at både president Bâsescu og statsminister Emil Bocs regjering går av og at planene om liberalisering av helsetjenestene stoppes.

Politiovergrep og voldelige demonstranter

Myndighetene gjør sitt for å svartmale de protesterende. Demonstrantene ble 15. januar raskt delt i to – en mindre gruppe ‘demonstranter’ som mest var ute etter å gjøre hærverk, og en større gruppe med fredelige demonstranter som lagde leven og forsøkte å appellere til flest mulig andre for å bli med på demonstrasjonene. En gruppe med rundt 400 studenter ble hindret av politiet i å slutte seg til disse, mens ungdommer som mest var ute etter å gjøre hærverk, fikk gå fri. Det er svært sannsynlig at motivet for dette var å diskreditere de fredelige demonstrantene.

Etter hvert gikk politiet hardt til verks mot de fredelige demonstrantene. Demonstranter ble anholdt uten noen som helst grunn, og denne fredelige demonstrasjonen ble forsøkt oppløst ved bruk av tåregass og batonger. Men protestene fortsetter – også mandag var det store massemøter i de store byene i landet.

Prosessen med reformtraktaten som den greske regjeringa har vedtatt går for sakte, mener IMF. De kritiserer også greske myndigheter for at privatisering går for sakte og at innbyggerne betaler for lite skatt. Den greske avisa Ta Nea rapporterer at myndighetene nå overveier å fryse lønningene i privat sektor i minst tre år. Minimumslønna skal reduseres med 30 prosent. Dette er blant vilkårene troikaen krever for at en ny lånepakke skal innvilges.

Til tross for at den greske staten har skåret så mye ned på utgiftene og økt skattene at stadig flere grekere lider av underernæring og ikke klarer å brødfø hverken seg sjøl eller sine barn så er ikke dette nok: Troikaen krever større nedskjæringer og større fattigdom.

Det er tvilsomt om 2012 blir et godt år for det greske folket.

Utfra systemets rammer er dette logisk: Statsbudsjettet må i balanse skal den greske staten blir bærekraftig. Men vi må ikke glemme at årsaken til krisa ligger i overproduksjon. Det er altså ikke det at Hellas og Europa ikke er i stand til å produsere mat og husly til folk som er årsaken til at folk i Hellas mangler mat og husly, men tvertimot overproduksjon av blant annet mat og hus som førte til overproduksjonskrise og gedigne lånepakker fra den greske staten sammen med andre stater for å «stimulere» markedet.

Disse sykliske overproduksjonskrisene er en nødvendig del av kapitalismen. Like nødvendig som det er for mennesker å puste. Det er med andre ord det kapitalistiske systemet som er årsaken til fattigdommen i Hellas. Hellas har den rikdommen som skal til for å skape et godt liv i overflod for alle sine innbyggere. Men for at dette skal bli mulig må folket reise seg, kaste kapitalismen på skraphaugen og erstatte den med sosialistisk planøkonomi.

Det greske folket har svart et tordnende «NEI!» til «nødssituasjonsregimet» som folket her i Hellas har fått presset på seg. Det greske folket har i tillegg svart et tordnende «NEI!» til å godta en avtale med blant andre den følgende internasjonale troika av skurker: Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og Den europeiske sentralbanken (ECB).

De gigantiske og historiske demonstrasjonene som fant sted da vi hadde en 48 timers landsdekkende politisk generalstreik var ikke den «siste dråpen» av folkelig raseri mot kapitalistene og imperialistene. Det samme gjelder den historiske hendelsen da vi forandret nasjonaldagen 28. oktober til en dag preget av det følgende: «NEI til en ny okkupasjon fra imperialistene og fra deres forskjellige underbruk!».

Kort sagt var ingen av de folkelige kampene nevnt over de «siste dråpene» i denne situasjonen. Nei – disse hendelsene var altså de nyeste voldsomme bølger av det greske folkets raseri. Når «statsminister» Papandreou nå har innsett at han har kjørt seg fast politisk – og har vansker med å komme seg løs igjen – forsøkte han seg med, rett ut sagt, allmenn utpressing mot folket her i Hellas. Idet vår «statsminister» innså at han hadde kjørt seg fast begynte han altså å presse folket her i landet til å godta en folkeavstemning. Denne folkeavstemningen skulle resultere i – håper vår «statsminister» – at folket går med på hans nyeste avskyelige avtale diktert av EUs ministermøte 26. oktober. Dette er som sagt en avskyelig avtale – og den er et eksempel på de greske «herskernes» underkastelse under imperialismen og kapitalismen.

Det som hendte den 2. november på G20-ministermøtet er en ny svart side i historien om den greske herskerklassens underkastelse under utenlandsk imperialisme. Denne underkastelsen er verdig en plass blant de mørkeste tradisjonene når det gjelder det greske borgerskapets billigsalg av det greske folkets og den greske nasjons rikdommer og interesser. Denne underkastelsen er den verste i sitt slag siden etableringen av den greske staten. Det som skjedde da kan sannsynligvis kun bli sammenlignet med den tiden da vi hadde den USA-kontrollerte borgerkrigen her i Hellas – det kan sannsynligvis også bli sammenlignet med situasjonen etter perioden med borgerkrig, altså etter at USA hadde gitt opp å krige i Hellas med åpen og regulær krigføring.

Merkel og Sarkozy kom frem med sitt budskap med full mediedekning. Der la de frem hva slags folkeavstemning folket i Hellas får lov til å avholde. Og der la de frem hva slags folkeavstemning folket i Hellas ikke får lov til å holde.

Merkel og Sarkozy truer massene her i landet. De truer massene her i landet som virkelige mafia-gangstere. De truer sågar med at folket i Hellas vil bli tvunget ut i sult og nød, i tilfelle massene i landet vårt utfordrer de to «ledernes» bestemmelser.

«Statsminister» Papandreou – den mest patetiske klovnen som noen gang har vært til stede i Cannes – ventet i sitt lille hjørne helt til Merkel og Sarkozy kom frem med en offentliggjørelse av sine bestemmelser. Så, etter dette dukket «statsministeren» opp, kun for å ratifisere ordrene fra de europeiske pengeutsugerne.

Pengeutpressingen til Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike kan oversettes som følger – henvendt til arbeidsfolk i Hellas: «Vi bestemmer din skjebne. Du skal holde kjeft og adlyde. Du er utsatt for et regime av unntakstilstand. Videre: Du har ikke lov til å uttrykke dine oppfatninger. Du og folket i Hellas er et folk som skal leve under tilsyn fra de imperialistiske og kapitalistiske kreftene på kloden. Du og folket i Hellas skal leve under utenlandsk formynderskap. Du får værsågod danne en ‘nasjonal enhetsregjering’. En ‘nasjonal enhetsregjering’ som skal være tjenere for oss. Hvis du ikke går med på dette, skal vi kaste deg ut av Eurosonen – etter at vi har tynt deg flat. Og det er en selvfølge at uansett hva som skjer; du vil værsågod fortsette å betale for oss».

Sett på bakgrunn av virksomheten til de imperialistiske og kapitalistiske pengeutsugerne må man spørre seg: Hva svarte det under underkastede politiske systemet på dette? Hva svarte de politiske partiene her i Hellas på dette? Hva svarte «mainstream»-media på dette?

Jo; de svarte: "Vi vil støtte troikaens (det vil si Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og Den europeiske sentralbanken (ECB)vår anmerkning) i å skape en ‘nasjonal enhetsregjering’.

Vi greske kommunister hadde ikke ventet annet av et system som ikke kan overleve uten dominansen til de ovenfor nevnte pengeutsugerne og utbytterne. Vi greske kommunister hadde heller ikke vente noe annet fra et system som har bundet sin skjebne til å arbeide for å tjene dette systemets utenlandske «herrer».

Men det greske folket er i stand å gjøre det annerledes enn imperialistene og kapitalistene! Det kan folket i Hellas gjøre ved å styrte det miserable regimet her i landet. Det skal vi gjøre ved å styrte også «troikaen». Videre skal vi sette en stopper for avtalene med internasjonale gangstere og ved å styrte – og dermed sette en stopper for – det råtne politiske systemet.

Folket i Hellas kan styrte dette råtne politiske systemet ved å forene landets enorme krefter. Dette kan folket gjøre ved å forene landets enorme krefter for å kjempe gjennom en annerledes politisk, økonomisk og samfunnsmessig vei ut for landet vårt.

En slik ny vei for Hellas krever en umiddelbar og en full stopp i betalingene til de såkalte «kreditorene». Videre krever en slik ny vei en innføring av en stor kampanje og en restrukturering av produksjonsforholdene i landet vårt.

Videre kan en slik kampanje gjøre folket her i Hellas i stand til å stå på dets egne ben og på denne måten vil folket sette en stopper for et liv under utenlandsk formynderskap og under utenlandsk pengeutpressingsvirksomhet.

Altså betyr dette at det greske folk er i stand å gå på den vei som fører til ekte demokrati, uavhengighet og frihet.

Dette er veien som fører til en virkelig redning for folket her – bort fra kapitalismen og imperialismen. Slik er det også at denne veien vil føre til et verdig liv – et liv der folket kan overleve. Denne kampanjen kan føre til frihet for det greske folket og for landet vårt.

Når folket her i Hellas først har begynt å gå på den veien som skapes av den kamp som gjennomføres ved å styrte det gamle regimet i landet vil folket i Hellas ikke frykte et sammenbrudd. Dette sammenbruddet – som vi altså ikke er redde for – kan komme på grunn av alle de faktorene og på grunn av alle de mekanismene som nå holder Hellas i en tilstand av fastlåsthet. Videre kan dette sammenbruddet skapes ved ydmykelsen av landet vårt.

Alle faktorene nevnt over forvandler Hellas til et postmoderne europeisk protektorat, omgitt av elendighet og slaveri.

Vi vil sende ut et budskap for verdighet og for motstand fra det greske folket til folkene i hele verden.

Eurosonen som har hersket i en lang periode med intern kiving og kappestrid kan ikke overleve ved forvandle alle folkelige og demokratiske seire til ruiner.

Eurovalutaen som var blitt et sterkt instrument for valutabestemmelse og som altså har blitt dette; – et slikt instrument – for overføring av velstand og rikdom til de få og til de «mektige» – og som har blitt et slikt instrument for de mørkeste og for de mest antifolkelige bestemmelser i landet, blir nå benyttet som et «religiøst dogme» – et «dogme» som man ikke kan diskutere «korrektheten» av. Dette «dogmet» hersker på bekostning av samfunnet vårt.

Men det finnes ikke noen annen lære enn overlevelse for det greske folket – og det finnes heller ikke noen annen lære enn det greske folkets verdighet! Enigheten hos hele det internasjonale og det nasjonale borgerskapet som baserer seg på at de gjeldstyngede, fattige landene har akseptert den koloniaktige typen låneavtale – slik det ble gitt ordre om fra Merkel og Sarkozy i Cannes den 2. november 2011 – er en provokasjon mot det greske folk og det er en provokasjon mot det greske folkets klart uttrykte vilje.

Nå har maskene falt: «Herr» Samaras – som er leder for den høyreorienterte «opposisjonen» her i landet – og som inntil den 1. november 2011 var «motstander» av denne koloniaktige typen låneavtale nevnt ovenfor – erklærer i dag at han nå er klar for en regjering som skal bøye seg – og føye seg – etter alle avtalene diktert av den såkalte «troikaen». «Herr» Samaras er nå klar for en regjering som skal bøye seg – og føye seg – også for den siste, koloniaktige typen låneavtale. Dette er ikke noen «nasjonal redningspakke». Dette er en koordinert vei som fører til likvidasjonen og ødeleggelsen av Hellas og hele det greske samfunnet.

Ingen «nasjonal enhetsregjering», ingen «redningsregjering», ingen «konsensusregjering» – eller med andre ord ingen «enighetsregjering» – eller hva «herskerne» nå måtte finne på å kalle denne farlige politikken – vil bli akseptert av folket så lenge de som forbereder en slik «løsning» på landets problemer ønsker å se en ustoppelighet for deres nødsregime, samtidig med at «troikaens» reelle makt over landet består.

Vi nekter å godta noen enhet i det greske samfunnet – så lenge «herskerne» vil tvinge folket vårt på kne – og så lenge landet vårt er underlagt utenlandske «herrer».

Det blir ingen konsensus så lenge de rovdyraktige avtalene mot folket fortsetter å eksistere – og så lenge «troikaen» forblir i Hellas.

Vårt folk vil «stemme» i gatene på ny og på ny. Og vårt folk vil nok en gang sende en klar melding til «herskerne» og til alle andre, nemlig: NEI til den nye okkupasjonen av Hellas! Folket i Hellas bad aldri om en såkalt «løsning» gjennom politiske valg – og folket i Hellas bad aldri om en folkeavstemning heller. Dette gjelder altså politiske valg eller en folkeavstemning som «statsminister» Papandreou vil tvinge folket i Hellas til å godta. Det samme gjelder for EU (dette er et faktum, selv om det må sies at det greske folket gjerne kan finne en måte å uttrykke sitt rettferdige raseri, og sitt «NEI», i begge de to ovenfor nevnte prosessene – det være seg politiske valg eller folkeavstemning).

Det greske folket har heller aldri bedt om en «nasjonal enhetsregjering» – en «regjering» som vil bli tjenere for troikaen.

Derfor er dannelsen av en ny pro-troika «nasjonal enhetsregjering» en skamløshet og den er ubrukelig for folket. Likeledes er dannelsen av en slik «nasjonal enhetsregjering» underlagt troikaen et antidemokratisk kupp.

Folket her i landet har sagt klart og tydelig: Vi, folket, har slåss i gatene for å styrte Papandreou-regjeringen Nå går denne regjeringen i fillebiter. Folket har slåss for å knuse hele det råtne politiske systemet her i landet.

Og folket har kjempet for å få en slutt på avtalenes og troikaens junta. Folket krever et sant demokrati og folket krever en virkelig uavhengighet.

Ingen bør undervurdere dette krystallklare folkets mandat!

Det er med disse kravene at folket vårt skal fortsette å kjempe. Kampen varer helt til folket overvinner enhver tenkelig regjering i troikaens tjeneste.

Rollen for den sanne venstresiden er ikke å be om politiske valg i seg selv.

Rollen for den sanne venstresiden er å bidra til kampen for å styrte enhver regjering som tjener troikaen.

Målet vårt er å bidra til å bygge en bred folkelig front for å redde landet vårt.

• Det finnes ingen «nasjonal redning» før vi har seiret over troikaen og deres regime!

• Stopp utbetalingene til kapitalistene!

• For nye, sosialistiske, produksjonsforhold og for demokrati – NÅ!

• For en sosial og politisk front for landets politisk-økonomiske vei ut av krisen!

• NEI til en ny okkupasjon av landet vårt – for et radikalt, folkelig omskifte!

3. november 2011

Skrevet av Hellas´ Kommunistiske Organisasjon – KOE.

(Oversatt og tilrettelagt for TF av S.)

Ten Folket meiner kapitalismen vart gjeninnført i Kina for meir enn tredve år sidan. I dag er Kina ein del av den kapitalistiske verdsøkonomien. Ein del hevdar dette har vore ein suksess, men me meiner at dette har vore ein tragedie for det kinesiske folket. Det har skapt valdsam fattigdom, miljøøydeleggjingar og store klasseskille – og no ser me at krisa i kapitalismen også slår inn i Kina.

Olsen og andre demonstranter ble omringet av politi som brukte tåregass mot demonstrantene etter først å ha skutt med gummikuler mot dem. Denne videoen viser hva som skjedde da Olsen ble brakt i sikkerhet for medisinsk behandling.

Artikkelen fortsetter under videoklippet

Scott Olsen er medlem av Iraqi Veterans Against the War og ble løst fra tjenesten sin i marinen i 2010 etter to opphold i Irak. Han er en av etter hvert mange veteraner som har involvert seg i Occupy-kampanjen som arrangerer demonstrasjoner i flere hundre amerikanske byer. Disse veteranene ser at de er en del av de 99 % som står overfor økonomisk usikkerhet og arbeidsløshet. Blant amerikanske krigsveteraner er andelen arbeidsløse og hjemløse større enn for andre i samme aldersgruppe.

- Våre medlemmer flokker seg rundt Occupy-bevegelsen, sier Joyce Wagner, styreleder i IVAW, som selv deltar i Occupy Pittsburgh-bevegelsen. Hun legger også til:

- Occupy-bevegelsen er et flott sted for å møte andre veteraner, bygge nettverk med disse og få tilgang til tjenester for veteraner. I vår bevegelse i Pittsburgh har vi nå brakt inn sosialarbeidere og vi har også flere eldre, hjemløse veteraner som aktive deltakere.

Sveriges statsminister snuser på oljefond-hjelp for å løse gjeldskrisen. Oljefondets ledelse utelukker ikke at de vil gå inn med mer penger i EUs krisefond.

De fleste har fått med seg at EU er i en alvorlig økonomisk krise. Det kom advarsler fra «alle kanter» om at innføringen av euroen var starten på det vi ser i dag. Irland, Spania, Portugal, Storbritannia (ikke med i eurosonen), Italia… Ja hele EU-området er i virkeligheten konkurs. Økonomene i EU-systemet er rådville om dagen. Forslag som er lagt fram er å la bankene gå konkurs og la de vanskeligstilte landa tre ut av Eurosonen.

Enighet om hva som skal gjøres, blir mer og mer vanskelig å oppnå. Det har gått så langt nå at de to «store», Sarkozy og Merkel, møtes for å finne en løsning. Men de har til i dag ikke funnet det. Demokratiet slår til for fullt. Eller er dette et bevis på «demokratisk underskudd» i EU? Hvor mange land er medlemmer, kun disse to?

I Norge har det vært et sterkt nei-flertall i meningsmålingene de siste seks åra. Siste målinga fra Sentio, som kom i dag, viser ny rekord for nei-sida: 71 % nei og kun 18 % ja.

Denne sterke motstanden mot EU, gjenspeiler dessverre ikke sammensetningen på regjering og Storting. Derfor får tilpasningene til EUs regler fortsette. Som sitatet sier, så er EU interessert i Norges olje-/pensjonsfond. Vi skal være med å redde EU ved å øke investeringene i EU!!!

Halvparten av fondets investeringer havner i EU. Sigbjørn Johnsen, pengeministeren, har allerede vært på TV-nyhetene og bekreftet dette. Det hadde vært mer på sin plass at pengeministeren hadde fortalt oss at Norge vil være, heretter, mer nøye og tilbakeholdne med å investere i EU. Neida. Han lemper ansvaret, som sikkert riktig er ifølge reglene, over på sentralbanken. Det er den som styrer med dette.

Vi har fått nye pensjonsregler, som forteller oss at vi skal arbeide mer. Gjerne til vi er 75 år. Hvorfor? Jo, ellers vil ikke kommende generasjoner få noen pensjon! Kassa blir tom. Sigbjørn Johnsen må da forstå at store investeringer i EU nå, vil tømme pensjonskassa før noen av nevnte generasjoner har fått fem øre.

Vi ser daglig i nyhetene fra EU-landa hvordan folkene går ut i gatene og slåss, mot statenes voldsapparat, for rettferdighet og arbeid – ikke for at finans- og bankkapitalen skal reddes. Kapitalismen er i oppløsning. Sosialdemokratiet, også i Norge, trer støttende til for å redde den. Om den lykkes? Tror ikke det.

- Fotballen er bare kapitalisme og død

Proffotballen er bare penger og korrupsjon, sier Poves videre.

- Sett innenfra er det tydelig: Profesjonell fotball er kun penger og korrupsjon. Det er kapitalisme, og kapitalismen er døden. Jeg ønsker ikke å være en del av et system som er avhengig av å tjene penger på andres død i Sør-Amerika, Afrika og Asia, sier Poves til det spanskspråklige nettstedet loinformacion.com.

Nå ønsker Poves å studere, og ber toppspillerne om å gjøre mer:

- Pele, Ronaldinho og Lionel Messi er UNICEF-ambassadører, og det er bra, men de kan gjøre mer. Disse menneskene har så stor innflytelse at de kan involvere seg på en langt mer direkte måte.

Men Poves ønsker ikke å bli et ikon for ungdom i landet med Europas høyeste ungdomsarbeidsledighet.

- Jeg er bare en til i kampen og ønsker at alle skal være likeverdige. Vi må alle stå sammen og slutte med krangling om småting og heller stoppe verden fra å ødelegge seg selv, avslutter fotballproffen, som nå altså er så lei at han slutter å spille fotball og heller ofrer seg for å gjøre verden bittelitt bedre.

Det er en av kapitalismens iboende paradokser at samfunnets rikdom (overproduksjon) forårsaker fattigdom.

Den krisen som vi nå har foran oss er ikke ei vanlig overproduksjonskrise. Vi har tidligere forklart hvordan borgerskapet kom seg gjennom krisa i år 2000 ved å skape ei boble i utlånsmarkedet. Kort fortalt går dette ut på at borgerskapet fikk løst overproduksjonskrisa ved å sørge for at befolkninga kjøpte opp merproduksjonen («patriotisk shopping» som president Bush kalte det). Siden dette var «shopping» som befolkninga ikke hadde penger til å drive med, så sørget borgerskapet for å endre lovgivningen for bankvirksomhet slik at det åpnet opp for spekulasjon i folks privatgjeld og derigjennom at bankene kunne tjene penger på å låne ut mer penger til folk enn det som det var realistisk å forvente at de kunne betale tilbake. Dette blei kombinert med at rentene ble holdt kunstig lave.

Den sterkestes rett

Karl Marx forklarte klokelig at løsningen på krisa er krisa selv. Med dette mente han at krisa slår overende de svakeste produsentene, slik at bare de sterkeste står tilbake. Når de svake er borte, så blir markedet fordelt på de som står igjen, og dette gir grunnlag for ny vekst for disse sterke.

Men i takt med at profittraten minker synker og monopliseringa av produksjonen, så økes også krisenes styrke. Sterke kriser fører til fattigdom og nød for store lag av befolkninga som igjen fører til sosial uro som igjen kan føre til opprør og – i verstefall for borgerskapet – revolusjon. Dette er bakgrunnen for at borgerskapet ikke tør la krisa uttømme seg, men heller desperat jobber for å avbryte krisa slik de gjorde det i 2000.

At krisa ikke fikk uttømt seg i 2000 førte til at den kom med forsterka styrke i neste syklus i 2008. Da hadde en ikke bare en overproduksjonskrise. I tillegg blei ei rekke bedrifter blitt holdt kunstig i live gjennom dereguleringa av bankvirksomheten og den lave renta. En hadde derfor ei rekke lik i lasta i 2000 som da var overmodne for å dø på toppen av de bedriftene som egentlig skulle renses ut i denne syklusens krisefase. Og som ikke det var nok, så hadde en i tillegg fått en gedigen boble i eiendomsmarkedet + obligasjonsmarkedet (obligasjonsmarkedet vil si markedet for kjøp av lån)!

Om borgerskapet var redd for utfallet av å la krisa uttømme seg i 2000, så hadde de sannelig grunn for å frykte konsekvensene av å la dette skje i 2008.

Konsekvensene av “krisepakkene”

Og nettopp for å hindre krisa i å uttømme seg så iverksatte statsledelsen i den rike del av verden enorme «stimulipakker» for å få stimulere økonomien til å komme seg ut av krisa. I praksis betydde dette at statene tok opp lån for å sprøyte penger inn i markedet. Vi har tidligere skrevet hvordan denne «løsninga» på krisa i 2008 dermed var å bygge opp ei ny økonomisk boble ved at statene satte seg sjøl i bunnløs gjeld – gjeld de umulig kan betale tilbake med reelle verdier.

I norsk media har det vært mye snakk om gjelda i de såkalte «PIIGS-landene» (Portugal, Irland, Italia og Spania). Riktignok er dette land som er spesielt ille ute, men ei rekke andre land er også ute av stand til å betale sin gjeld, med mindre en får en totalt urealistisk vekst i økonomien (den veksten som vi har hatt siden 2008 har vært en kunstig vekst som følge av stimulipakkene som har holdt bedrifter kunstig i live. Når disse pakkene nå blir trukket tilbake, så kommer overproduksjonskrisa fra 2008 tilbake og en får resesjon (økonomisk nedgang) i stedet for vekst).

5. august nedgraderte verdens største ratingbyrå: S&P USA fra AAA til AA+. Dette er historisk. USA har alltid hatt AAA-rating, og vært ansett som det tryggeste stedet å plassere pengene sine. At et amerikansk ratingbyrå nedgraderer landet, sier noe om alvoret i situasjonen.

Hva skjer framover?

Det er bare et spørsmål om tid før denne nye bobla eksploderer. De rike statene har brukt opp alle virkemidler de har for å kontrollere utviklinga, bortsett fra ett: Å trykke penger.

Dersom de ikke betaler lånene ved å trykke penger, så vil de i praksis gå konkurs, uansett om dette skjer under relativt ordnede former hvor statene betaler noe, men stryker andre deler av gjelden, gjerne etter samtaler med sine kreditorer, eller om de rett erklærer seg konkurs og stryker all gjeld. Det siste er likevel et usannsynlig utfall.

Dersom statene går konkurs, så vil dette få enorme følger for hele samfunnet: Det første som skjer er at en rekke banker som har lånt ut store summer til disse statene går konkurs. I tillegg vil bankene starte å hamstre penger for å skaffe seg nok reserver, dersom de må møte tap fra lån til andre banker som går konkurs, eller fra stater som misligholder sin gjeld. Rentene vil skyte opp til nå helt uventa høyder som igjen vil føre til at en rekke bedrifter og privatpersoner ikke lenger klarer å betjene gjelda si.

Krisa vil bli historisk – men har paralleller

Når bankene ikke låner ut penger, så stopper pengeflyten. Pengene blir stående uvirksomme og det blir ikke startet opp ny produksjon. En havner i en vond nedadgående spiral hvor frykten for at potensielle låntakere vil gå konkurs fører til lavere etterspørsel som i sin tur nettopp fører til økte konkurser. Siden statene ikke lenger har troverdighet som låntakere, er det ikke lenger mulig for dem å stoppe dette gjennom å sprøyte penger inn i systemet gjennom lån, slik de gjorde det i 2008 da krisa førte til at pengeflyten var i ferd med å stoppe opp, med mindre staten sprøyter inn nye penger i systemet.

At stater løser sine betalingsproblemer med å trykke penger er langt fra noe nytt i historia. I historiebøkene kan vi lese om hvordan folk i Tyskland på 1920-tallet fikk utbetalt lønn daglig, og måtte løpe til butikken å kjøpe varer fortest mulig, fordi inflasjonene sørget for at prisene økte time for time i butikken.

Utfallet av dagens krise er utover dette uforutsigbar. Dette vil bli historisk. Verden har aldri hatt en slik situasjon hvor flertallet av de rikeste kapitalistiske landene har satt seg i bunnløs gjeld. Vi ser allerede i dag opptøyer i flere rike europeiske land (Hellas, Spania og England), som følge av at regninga for lånene statene har tatt for å drysse penger på borgerskapets finansinstitusjoner og bedrifter blir sendt til landets fattigste (arbeiderklassen, trygda og liknende.). Dette er bare en forsmak: Krisa har vi nemlig framfor oss, den er ikke engang utløst enda. Når den blir utløst vil årsakene til opprøret i Hellas og England bli blåbær mot den meningsløse nøden og fattigdommen som vil bli velta over store deler av den industrialiserte verdens arbeidere og småborgere.

I 2002 fikk en student til sammen 80.000 kroner i året i lån og stipend fra Statens lånekasse. Før studieåret 2010/11 hadde beløpet steget til 89.000 kroner i året. Men dersom vi justerer for inflasjonen, var 2002-beløpet i 2010 verdt 93.588 kroner. Altså har en student reelt sett 4588 kroner mindre å rutte med i 2010 enn han/hun hadde i 2002. Dersom vi sammenlikner med lønnsveksten i samme periode, ser regnestykket enda verre ut: Skulle studielånet fulgt lønnsveksten, hadde studielånet i 2010 vært på 114.602 kroner.

Flere må jobbe

I et Norge hvor flere og flere tar høyere utdanning – noe som bidrar til å holde ungdomsarbeidsløsheten nede på statistikkene – tvinges de fleste studentene til å jobbe ved siden av studiene. I tillegg møter velferdsordningene for studenter stadig nye angrep. Boligsituasjonen for studenter er prekær, særlig i landets største byer Oslo, Bergen og Trondheim. Flere og flere tvinges ut på et hardt presset privat boligmarked siden det ikke bygges nye studentboliger, til tross for at studenttallet øker.

Dette er også en medvirkende årsak til at flere og flere studenter hopper av studiene eller ikke klarer å gjennomføre dem på normert tid. I tillegg blir prestasjonene så klart dårligere når man må bruke mye tid på å arbeide slik at man har til livsopphold. Det må også nevnes at de fleste studenter har deltidsstillinger, noe som gjør at man i mange tilfeller har dårligere arbeidsvilkår enn andre både når det gjelder lønn og rettigheter. Mange er avhengige av å kunne stille opp når sjefen krever det og ikke når de selv har muligheten.

De rødgrønnes svik

I begge regjeringserklæringene den sittende regjeringa har fattet – Soria Moria I fra 2005 og Soria Moria II fra 2009 – står det at det skal være mulig å studere på heltid. Likevel er dette ikke mulig – til tross for at de «rødgrønne» fortsatt sitter med makta i Regjeringskvartalet. Mange steder har ungdomspolitikerne deres også solide posisjoner i studentenes egne organer ved studiestedene.

I tillegg til uviljen mot å justere studiestøtta i tråd med konsumprisindeksen og andre indikatorer som ville gjort at det hadde vært mulig for studentene å leve av dette alene, finnes det heller ikke vilje til å bygge flere studentboliger. Regjeringa sier de har en formidabel satsning på bygging av nye studentboliger, men dette er bare piss i havet, for å si det på folkelig vis. 200 nye studentboliger i Oslo vil ikke løse problemene med studentenes økonomi. De rødgrønne har sviktet studentene, og vil høyst sannsynlig fortsette å gjøre det også i framtida.

Studenter landet rundt bør derfor slutte seg sammen og aksjonere mot statens usosiale og reaksjonære studentpolitikk. Ingenting kommer av seg selv. Heller ikke bedring i studentenes levekår. Det eneste som kan bedre studentenes kår er politisk kamp fra studentene selv.