Tjen folket : Av Engels Artikler fra Tjen folket http://tjen-folket.no Kommunismens grunnsetninger (1847) Tekst hentet fra Friedrich Engels «Kommunismens grunnsetninger» (Det Norske Arbeiderpartis Forlag, 2. oplag (3-6000), Arbeidernes Aktietrykkeri, Kristiania 1921. Skrevet Oktober-November 1847. Først Publisert i 1914 av Eduard Bernstein i Vörwarts! [[innholdsliste]]

Innledning

Som tenker stod Friedrich Engels ikke på høyde med Marx. Som menneske var han kanskje større. Gjennom hele sitt livslange samarbeide med den venn han så opp til, var han alltid rede til å ofre sitt eget for det han syntes var større enn han sjøl. Han har derfor også i dette utkastet til Det kommunistiske manifest (1847), som her presenteres for norske lesere, temmet sin trang til å utfolde sin egen kraftfulle, sprudlende rike personlighet, for å oppnå det han ville: å få de sosialistiske klubber i Paris og andre steder, som vesentlig besto av farende håndverkssvenner, over fra de småborgerlige tåkete stemningssosialistiske retninger til et historisk begrunnet kommunistisk grunnsyn. For å vurdere Engels’ utkast rettferdig, må vi sammelikne det med de sosialistiske katekismer som dengang var på moten.

Louis Blancs’ katekisme begynner slik: «Hva er sosialisme?» Svar: «Det er evangeliet i virksomhet». Engels begynner slik: «Hva er kommunisme? Svar: «Kommunisme er læren om betingelsene for proletariatets frigjøring».

Forskjellen er fra første stund stor og iøyenfallende. Det er forskjellen mellem en utopisk og en historisk sosialisme, mellem fromme ønsker og revolusjonær vilje. Sammenliknet med det endelige manifest blir Engels’ utkast noe fargeløst. Det Engels har laget er slett ikke noe manifest, men en ytterst populær, spesielt lettfattelig skildring av arbeiderklassens stilling og oppgave i det industrielle kapitalistiske samfunn. Det er journalisten, med det sikre grep om emnet og publikum, som taler Gjennom dette skriftet. I det ligger nettopp dets store verdi for det elementære sosialistiske opplysningsarbeide.

Vi legger merke til at Engels i omtalen av de sosiale forholdsreglene som bør tas, når arbeiderklassen har skaffet sig makten i samfunnet, anfører mildere overgangsformer enn det manifestet nevner. Men om uttrykksmåten hos Engels er mer forsiktig, er likevel målene og meningene de samme. Hverken manifestet eller Engels’ utkast tenker sig muligheten av en hel forvandling av samfunnsforholdene med ett slag. Likeså lite som arbeiderklassen kan sove sig til samfunnsmakten, likeså lite vil den på en dag eller på ett år kunne trylle fram et helt nytt samfunn på et helt nytt økonomisk grunnlag. Den positive utviklinga finnes hos dem begge, vel å merke bare i oppbygginga av det nye produksjonssystemet, men ikke når det gjelder erobringa av samfunnsmakten. Det vil forøvrig være av betydelig interesse å sammenlikne Engels’ utkast punkt for punkt med manifestet. En meget interessant sammenlikning gjøres i siste kapitel av Valborg Sønstevolds avhandling: «Karl Marx og Friedrich Engels fram til 1848». Fr. Engels’ skjebne har vært talentets som er blitt stilt i geniets skygge. Ingen er likevel blind for hvilken betydelig tenker han var, og hans muntre, energiske temperament trer særlig sterkt og charmerende fram i brevvekslingen med Marx. Hvor stor andel han har hatt i utformingen av hva vi kaller de marxistiske teorier skal vi ikke ta opp her. Men det forekommer meg ihvertfall at den betydningsfulle teori om statens rolle er klarest og skarpest Gjennomført hos Engels. Han skildrer statens oprinnelse i ett av sine skrifter, i et annet dens rolle under kapitalismen og dens utdøen, etterhvert som det kommunistiske samfunn festner sig og klasseforskjellene forsvinner. Men han har også gitt en klar karakteristikk av statens rolle i den periode vi etter Marx kaller proletariatets diktatur, idet han i sin kritikk av Gothaprogrammet bl. a. skriver: «Da staten bare er en forbigående institusjon, som man betjener sig av i striden og i revolusjonen for med vold å kue sine motstandere, så er det den rene meningsløshet å snakke om en fri folkestat. Så lenge proletariatet trenger staten, trenger den staten ikke i frihetens interesse, men for å kue sine motstandere. Når det blir mulig å snakke om frihet, først da opphører staten som sådan å eksistere.» Revolusjonen stod for Friedrich Engels som for Marx som det nye samfunns uunværlige fødselshjelper. Det er en grov tilsnikelse, når enkelte av glidesosialismens tilhengere forsøker å slå mynt på Engels, til fordel for sin egen oppfatning. I sitt berømte stridsskrift Anti-Dilhfing (1878) forsvarer Engels prinsipielt og uttrykkelig den revolusjonære voldsanvendelse som nettopp det verktøy der de stivnede politiske former brytes istykker, og han lovpriser det «høye moralske og åndelige oppsving som følger i enhver seierrik revolusjons fotspor.» Den 28. november er det gått 100 år siden Engels så dagens lys. De som har lest Andreas Paulsons lille biografi i essaysamlingen «Fra Th. More til August Bebel» vil ha fått et sterkt inntrykk av hans sjeldne sympatiske personlighet. Det er å ønske at det ikke vil gå altfor lang tid før vi får en utgave av Engels’ betydeligste skrifter på norsk, ihvertfall utdragsvis. Han fortjener en hedersplass også i norske sosialisters bevissthet. Kristiania, i oktober 1920. Arvid Hansen .

1. spørsmål: Hva er kommunisme?

Svar: Kommunisme er læren om betingelsene for proletariatets frigjøring.

2. spørsmål: Hva er proletariatet?

Svar: Proletariatet er den samfunnsklasse, som skaffer sig sitt livsopphold ene og alene ved salget av sitt arbeide, og ikke ved profitt av en eller annen kapital. Og hvis ve og vel, hvis liv og død, og hvis hele eksistens avhenger av etterspørselen etter arbeide. Altså av gode og dårlige forretningsperioder og av en tøylesløs konkurranses svingninger. Proletariatet, eller proletarenes klasse, er med ett ord det nittende århundres (og også nåtidas) arbeidende klasse.

3. spørsmål: Det har altså ikke alltid vært proletarer?

Svar: Nei. Fattige og arbeidende klasser har det alltid vært, og de arbeidende klasser var som regel fattige. Men slike fattige arbeidere som levde under de nettopp nevnte omstendigheter(se sp.mål.2), altså proletarer, har det ikke alltid vært, like lite som konkurransen alltid har vært fri og tøylesløs.

4. spørsmål: Hvordan har proletariatet oppstått?

Svar: Proletariatet har oppstått ved den industrielle revolusjon som foregikk i siste halvdel av det forrige århundre (18. århundre) i England, og som siden har gjentatt seg i alle siviliserte land i verden. Denne industrielle revolusjon ble framkalt ved opfinnelsen av dampmaskinen, de forskjellige spinnemaskiner, den mekaniske vevstol og en hel rekke andre mekaniske innretninger. Disse maskiner, som var meget dyre, og altså bare kunne anskaffes av store kapitalister, forandret hele den tidligere produksjonsmåte og fortrengte de tidligere arbeidere, idet maskinene leverte varene billigere og bedre enn arbeiderne kunne framstille dem med sine ufullkomne spinnehjul og vevstoler. Disse nye maskiner overga på denne måte industrien fullstendig i de store kapitalisters hender og gjorde arbeidernes lille eiendom (verktøy, vevstoler o. s. v.) helt verdiløse, slik at kapitalistene snart fikk alt på sine hender, mens arbeiderne ikke hadde noenting igjen. Dermed var fabrikksystemet innført i klesfabrikasjonen. Da støtet til innføring av maskiner og fabrikksystemer først var gitt, ble dette systemet ganske snart også anvent i alle de andre industrigrener, spesielt i boktrykkerier, tøy- og metallindustrien. Arbeidet ble mere og mere delt mellem de enkelte arbeidere, slik at den arbeider som tidligere hadde utført et samlet stykke arbeide nå bare gjorde en mindre del av det. Denne måten å dele opp arbeidet på, førte til at produktene kunde leveres raskere og derfor billigere. Den reduserte også hver enkelt arbeiders virksomhet til et meget enkelt håndgrep, som ble gjentatt hvert eneste øyeblikk, ikke bare like bra, men mye bedre av en maskin. På denne måten kom alle disse industrigrenene, den ene etter den andre, under dampkraftens, maskineriets og fabrikksystemets herredømme, akkurat som spinnerier- og veverier. Men dermed kom de samtidig i hendene på de store kapitalistene, og arbeiderne ble også her berøvet den siste rest av selvstendighet. Litt etter litt kommer også den egentlige manufaktur [1] og også håndverksfagene mer og mer under fabrikksystemets herredømme. De store kapitalister, som ved anlegg av store bedrifter oppdaget at også her kunne mange utgifter spares og arbeidet deles, fortrengte nå mer og mer de små mestre. Vi er nå kommet dit at nesten alle arbeidsgrener i de siviliserte land drives fabrikksmessig. Håndverket og manufakturen er blitt fortrengt av storindustrien. Den tidligere middelstand, særlig de små håndverksmestre, er på denne måten blitt mer og mer ruinert, arbeidernes tidligere stilling er blitt helt omkalfatrert, og det er skapt to nye klasser som etterhvert oppsluker alle andre, nemlig: 1. Storkapitalistenes klasse, som allerede i alle siviliserte land praktisk talt eier alle levnetsmidler og de råstoffer og arbeidsredskaper (maskiner, fabrikker) som er nødvendig for å frembringe levnetsmidler. Dette er borgerskapsklassen eller borgerskapet. 2. De helt eiendomsløses klasse, som er henvist til å selge sitt arbeide til borgeren for å skaffe sig de levnetsmidler som trenges til livets opphold. Denne klasse kalles proletarklassen eller proletariatet.

5. spørsmål: Under hvilke betingelser finner proletarenes salg av sitt arbeide til borgerskapet sted?

Svar: Arbeidet er en vare som enhver annen vare , og dets pris bestemmes derfor etter akkurat de samme lover som prisen på enhver annen vare. Prisen på en vare under storindustriens eller den frie konkurranses herredømme, som vi nå skal se, kommer ut på ett, den er i gjennomsnitt alltid lik denne vares produksjonsomkostninger. Arbeidets pris er altså lik arbeidets produksjonsomkostninger. Men arbeidets produksjonsomkostninger består av akkurat så mye levnetsmidler som er nødvendig for å sette arbeideren istand til at holde sig arbeidsdyktig og forhindre arbeiderklassen i å dø ut. Arbeideren vil altså ikke få mere for sitt arbeide enn det som er nødvendig for dette formål. Prisen på arbeidet eller lønnen vil altså være det laveste, det minimum, som trengs til livets opphold. Men når forretningstidene noen ganger er dårligere, noen ganger bedre, vil han snart få mere, snart mindre, akkurat som fabrikanten snart får mere, snart mindre for sin vare. Men akkurat som fabrikanten, når man regner gjennomsnittet av de gode og dårlige perioder, hverken får mere eller mindre for sin vare enn dens produksjonskostnader, så vil arbeideren gjennomsnittlig heller ikke få hverken mere eller mindre enn nettopp dette minimum. Denne økonomiske loven for arbeidslønnen vil bli desto strengere gjennomført jo mere storindustrien bemektiger seg alle arbeidsgrener.

6. spørsmål: Hvilke arbeiderklasser fantes før den industrielle revolution?

Svar: Alt etter samfunnets forskjellige utviklingstrinn har de arbeidende klasser levd under forskjellige forhold og inntatt forskjellige stillinger til de besittende og herskende klasser. I oldtiden var de arbeidende eiernes slaver, noe de ennå er i mange tilbakeliggende land, og ennå i den sydlige del av De forenede Stater (1847). I middelalderen var de den grunneiende adelens livegne, som de ennå (1847) er det i Ungarn, Polen og Russland. I middelalderen og inntil den industrielle revolusjon var det dessuten håndverksvenner i byene som arbeidet i småborgerlige mestres tjeneste, og litt efter litt oppsto det med manufakturens utvikling også manufakturarbeidere, som allerede var beskjeftiget av større kapitalister.

7. spørsmål: Hvordan atskiller proletaren seg fra slaven?

Svar: Slaven er solgt en gang for alle. Proletaren må hver dag og hver time selge sig sjøl. Den enkelte slave, som er sin herres eiendom, har i kraft av sin herres egeninteresse en sikret eksistens, så elendig den enn måtte være. Den enkelte proletar, som så å si er hele borgerskapets eiendom, der hans arbeide bare kan kjøpes når noen har bruk for det, han har ingen sikret eksistens. Denne eksistensen er bare sikret arbeiderklassen som helhet. Slaven står utenfor konkurransen. Proletaren står midt oppe i den og føler alle dens svingninger. Slaven gjelder som en gjenstand, en ting, ikke som et medlem av det borgerlige samfunn. Proletaren er anerkjent som person, som medlem av det borgerlige samfunn. Slaven kan altså ha en bedre eksistens enn proletaren, men proletaren tilhører et høyere trinn i samfunnsutviklingen og står sjøl på et høyere trinn enn slaven. Slaven befrir sig ved at alle privateiendomsforhold opphever slaveriet, og blir først gjennom dette sjøl en proletar. Proletaren kan bare frigjøre sig ved å oppheve privateiendommen overhodet.

8. spørsmål: Hvordan atskiller proletaren seg fra den livegne?

Svar: Den livegne har retten til benyttelse av produksjonsverktøy eller et stykke jord mot en avgift, og til en del av utbyttet eller mot arbeidsytelse. Proletaren arbeider med en annens produksjonsverktøy og for dennes regning, mot å motta en del av utbyttet. Den livegne gir, proletaren blir gitt. Den livegne har en sikret eksistens. Proletaren har ikke en sådan. Den livegne står utenfor konkurransen. Proletaren står innenfor denne. Den livegne befrir sig enten ved at han flykter til byen og blir håndverker, eller ved at han istedenfor sitt arbeide eller sine produkter gir sin godsherre penger og blir fri forpakter, eller ved at han jager vekk sin feudalherre og blir selveier. Kort sagt, at han på en eller annen måte inntrer i den besittende klasse og i konkurransen. Proletaren befrir sig ved at han opphever konkurransen, privateiendommen og all klasseforskjell.

9. spørsmål: Hvilken forskjell er det på håndverkeren og proletaren?

Svar: I det gamle håndverk var den unge håndverker som regel efter endt læretid bare lønnsarbeider, for etter et år å bli lønnsherre. Proletaren er nesten alltid lønnsarbeider på livstid. Håndverkeren, som ennå ikke er mester, var sin mesters svenn, han bodde i hans hus, og spiste ved hans bord. Mens proletarens forhold til sin arbeidsgiver er et rent pengeforhold. Håndverksvennen tilhørte den samme samfunnsklasse som sin mester og delte hans livsvaner. Proletaren er selskapelig skilt fra sin arbeidsgiver, den kapitalistiske driftsherren, ved en verden av klasseforskjell. Han lever i helt andre omgivelser og på en helt annen måte enn arbeidsherren. Deres måte å se tingene på er absolutt forskjellig. Håndverksvenden som håndverksmesteren var innskrenket, sneverhjertig, kasteånden underdanig og alle fornyelsers fiende. Proletaren blir hvert øyeblikk gjort oppmerksom på at hans klasses interesser er grunnforskjellig fra kapitalistklassens, og istedenfor kasteånden oppstår det hos ham en klassebevissthet og en erkjennelse av, at forbedringen i hans egen klasses stilling kun kan søkes i samfunnets framskritt. Håndverksvennen var egentlig, selv om han gjorde opprør, ja som oftest nettopp når han gjorde opprør, reaksjonær. Proletaren blir nesten alltid tvunget til å være revolusjonær. Det første samfunnsframskritt, der det reaksjonære håndverk gjorde motstand, var manufakturet. Håndverkets, mester såvel som svenns, underkastelse under kjøpmannskapitalen, som seinere spaltet sig i handels- og industrikapitalen.

10. spørsmål: Hvilken forskjell er det på proletaren og manufakturarbeideren?

Svar: Det 16. og 18. århundres manufakturarbeidere hadde nesten og overalt et produksjonsverktøy i hendene, sin vevstol og sitt spinnehjul for sin familie, og et lite stykke jord som han dyrket i sin fritid. Proletaren hadde ingenting av alt dette. Manufakturarbeideren levde nesten alltid på landet i et mere eller mindre patriarkalsk forhold til sin godsherre eller arbeidsgiver. Proletaren lever for det meste i store byer, og hans forhold til arbeidsgiveren er et rent pengeforhold. Manufakturabeideren blir av den store industrien revet ut av sine patriarkalske forhold, han mister den eiendom han ennå var i besittelse av, og blir på den måten selv proletar.

11. spørsmål: Hva var de nærmeste følger av den industrielle revolusjon og samfunnets deling i borgerskap og proletariat?

Svar: For det første: i alle verdens land, ble det gamle manufaktursystemet og de virksomheter som var basert på håndarbeide fullstendig ødelagt, på grunn av at prisene på alle industriprodukter stadig ble billigere, takket være maskinarbeidet. Alle halvbarbariske land som hittil hadde vært fremmede for den historiske utviklingen, og hvis industri hittil var basert på manufaktursystemet, ble med makt drevet ut av sin innesluttethet. For det andre har borgerskapet overalt, der industrien trådte inn stedet for manufakturen, beriket seg sjøl og utviklet sin makt i høyeste grad og gjort seg til den øverste klasse i landet. Følgen av dette var, at overalt hvor dette skjedde, fikk borgerskapet den politiske makt i sine hender, og fortrengte de hittil herskende klasser: aristokratiet og laugsborgerne og deres representanter: Det absolutte eller eneveldige Monarki. Borgerskapet tilintetgjorde aristokratiets og adelens makt, idet den ophevet Majoratene, eller grunnbesittelsenes uangripelighet og alle adelsverdigheter. Dette tilintetgjorde laugsborgernes magt ved å oppheve alle laug og håndverkerprivilegier. Istedet for disse satte borgerskapet den frie konkurranse, som er det samfunnssystem som tillater enhver å drive en hvilkensomhelst industribransje, der ingen kan hindre driften av en slik virksomhet unntatt selvfølgelig mangel på den nødvendige kapital. Den frie konkurranses innføring er altså den åpne erklæring om, at fra nå av er samfunnets medlemmer bare ulike forsåvidt som deres kapital er ulik. Kapitalen blir den avgjørende makt, og på den måte er kapitalistene, borgerskapet, blitt den øverste klasse i samfunnet. Den frie konkurranse er imidlertid nødvendig for storindustrien i dens første tid, fordi det er den eneste samfunnstilstand, som storindustrien kan oppstå i. Etter at borgerskapet på den måten hadde tilintetgjort adelens og laugborgernes samfunnsmessige makt tilintetgjorde det også deres politiske magt. På samme måte som det hadde hevet seg opp til den øverste klasse i samfunnet, proklamerte det seg også i politisk sammenheng som den første klasse. Dette gjorde de ved innføringen av det representative system, som hviler på den borgerlige likhet for loven, den lovmessige anerkjennelse av den frie konkurranse, som i de europeiske land ble innført i form av det konstitusjonelle monarkiet. I disse konstitusjonelle monarkier har bare de stemmeret som eier en viss kapital, altså bare borgerne. Disse borger-velgere velger de deputerte, og disse borger-deputerte velger ved hjelp av retten til skattenektelse en borger-regjering. For det tredje utviklet den industrielle revolusjon proletariatet i samme målestokk som den utviklet borgerskapet. I samme forhold som borgerskapet blev rikere, ble proletariatet tallrikere. Fordi proletariatet bare kan beskjeftiges av kapitalen, og kapitalen bare kan formere sig, når den beskjeftiger arbeidere, så holder proletariatets formering nøyagtig tritt med kapitalens formering. Samtidig flytter borgerskapet og proletariatet sammen i store byer, der industrien kan drives med større fordel. Ved denne opphopning av store masser på ett sted, vokser proletariatets bevissthet om sin egen styrke. Videre, jo mere den industrielle revolusjon utvikler sig, og jo flere nye maskiner som oppfinnes, som fortrenger håndarbeidet, desto mere trykker den store industri lønnen ned til et minimum og gjør på den måten proletariatets stilling mere og mere uutholdelig. På denne måten forbereder den, på den ene side voksende utilfredshet, og på den andre side proletariatets voksende makt, og gjennom disse forhold en revolusjon av samfunnet fra proletariatets side.

12. spørsmål: Hva var de videre følger av den industrielle revolusjon?

Svar: Storindustrien skapte dampmaskinen og de øvrige maskiner. Midler som i løpet av kort tid og med få omkostninger reformerte den industrielle produksjonen i det uendelige. Den frie konkurranse som nødvendigvis måtte frembringes av storindustrien, antok snart en meget heftig karakter som en følge av den lettere produksjon. En masse kapitalister kastet sig over industrien, og i løpet av kort tid ble det produsert mere enn det kunne avsettes. Følgen av dette var, at de framstilte varer ikke kunde selges, og at det oppsto en landsomfattende krise. Fabrikkene sto stille, fabrikantene spilte fallit, og arbeiderne ble brødløse. Overalt hersket den største nød. Etter en tids forløp var de overflødige produkter igjen solgt, fabrikkene startet opp arbeidet igjen, lønna steg og litt efter litt gikk forretningene bedre end noen gang før. Men dette varte ikke lenge, og igjen var det produsert for mange varer, og det inntråtte en ny krise som forløp nøyaktig som den forrige. På denne måten har siden begynnelsen av dette århundre industriens stilling stadig vekk svinget mellem en velstandsepoke og en kriseepoke.

13. spørsmål: Hvilke følger får disse handelskriser som regelmessig gjentar seg?

Svar: I. At storindustrien, skjønt den i sin første utviklingsfase har skapt den frie konkurranse, og at den frie konkurranse på tross av dette, overhodet er blitt til en storindustri. At konkurransen i det hele tatt og den industrielle produksjonsdrift ved enkeltpersoner er blitt en lenke for den, som den må og vil sprenge. Og at storindustrien, så lenge den blir drevet på den nåværende basis, bare kan opprettholdes ved hjelp av en alminnelig forvirring(en krise) som gjentar sig hvert syvende år, og som hver gang truer hele sivilisasjonen og ikke bare styrter proletariatet ut i elendighet, men også ruinerer en hel del borgere. Enten må hele industrien oppgis, som jo er en fullstendig umulighet, eller at den gjør en ganske ny samfunnsorganisering absolutt nødvendig, der enkeltfabrikanter ikke konkurrerer med hverandre, men derimot at hele samfunnet leder den industrielle produksjon etter en bestemt plan, for å tilfredsstille alles behov.

II. At storindustrien gjorde det mulig å utvide produksjonen i det uendelige, og dermed gjorde det mulig å produsere så mange av alle livsfornødenheter, at hvert medlem av samfunnet nå blir istand til å utvikle og gjøre bruk av alle sine krefter og evner i fullstendig frihet, sånn at nettopp den egenskap i storindustrien som skaper den nåværende nød og handelskriser i samfunnet, er akkurat den samme, som under et annet samfunnsystem nettopp ville avskaffe denne nød og disse uheldssvangre svingninger. Dermed er det på det tydeligste bevist:

  1. at fra nå av er alle disse onder bare å tilskrive et samfunnssystem som ikke lenger passer til forholdene, og
  2. at midlene er tilstede for at et nytt samfunnssystem helt kunne utrydde alle disse onder.

14. spørsmål: Av hvilken type må dette nye samfunnssystemet være?

Svar: Det må først og fremst frata de enkelte individer som konkurrerer seg imellom industridriften, og i det hele tatt alle produksjonsgrener, og istedet la alle disse produksjonsgrener drives av hele samfunnet. d.v.s. for felles regning etter felles plan og under alle samfunnsmedlemmers medvirken. Dette nye systemet vil da kunne oppheve konkurransen og sette samarbeidet i dets sted. Når industridriften, drevet av enkeltpersoner, nødvendigvis tar privateiendomsretten til følge, og da konkurransen ikke er noe annet enn den måte industrien drives på av de enkelte privateiendomsbesittere, da er privateiendomsretten til de enkelte industribedrifter og konkurransen uatskillelige. Privateiendom må derfor avskaffes og i dens sted må en felles avbenyttelse av alt produksjonsutstyr og alle produkter fordeles efter en felles overenskomst eller det såkalte felleseie. Privateiendomsrettens avskaffelse er den korteste og den mest betegnende konklusjon på industriens nødvendige utvikling og omorganisering av det samlede samfunnssystem, og fremheves derfor med rette av kommunistene som deres hovedkrav.

15. spørsmål: Avskaffelsen av privateiendommen tidligere var altså ikke mulig?

Svar: Nei. Enhver forandring i samfunnssystemet, enhver omveltning av eiendomsforholdene, har vært den nødvendige følge av frambringelsen av nye, dvs. produktivkrefter som ikke mere ville føye sig inn i de gamle eiendomsforholdene. Privateiendommen har sjøl opstått på denne måten. Fordi privateiendom ikke alltid har eksistert, tvertom, da det mot slutten av middelalderen skaptes en ny produksjonsmåte i manufakturen som ikke lot sig innordne under den daværende feudal -og laugseiendom, da skapte denne manufakturen som har vokst ifra de gamle eiendomsforhold en ny eiendomsform: privateiendommen. For manufakturen og for storindustriens første utviklingstrinn var ingen annen eiendomsform enn privateiendom og intet annet samfunnssystem mulig enn det som var basert på privateiendommen.

Så lenge det ikke kan produseres så mye at det ikke bare er nok til alle, men at det i tillegg også finnes et produksjonsoverskudd til samfunnskapitalens forøkelse og til produktionskreftenes videre utvikling, så lenge vil det være en herskende klasse som rår over samfunnets produksjonskrefter, og over den fattige undertrykte klasse. Hvordan disse klasser er, avhenger av produksjonens utviklingsstadium. Men akkurat nå, ved storindustrienes utvikling, der for det første kapital og produksjonskrefter skapes i en hittil ukjent målestokk, og midlene er tilstede for å kunne formere disse produksjonskrefter i det uendelige i løpet av kort tid. Og for det annet: ved at disse produksjonskrefter er sammentrengt i hendene på et fåtall kapitalister, mens folkets store masser blir mere og mere proletarisert. Og mens proletarenes stilling stadig forverres i samme målestokk og blir mer og mer uutholdelig og elendig, mens kapitalistenes rikdom samtidig forøkes. Og for det tredje: når disse veldige og lett forøkede produksjonskrefter er vokst privateiendommen og kapitalistene i den grad over hodet, at de til enhver tid kan framkalle de veldigste forstyrrelser(kriser) i samfunnssystemet. Først da er privateiendommens avskaffelse ikke bare mulig, men til og med blitt absolutt nødvendig.

16. spørsmål: Vil privateiendommens opphevelse være mulig på fredelig vis?

Svar: Det ville være ønskelig at det kunne skje, og kommunistene skulle nok ikke være de siste som ville motsette sig dette. Kommunistene vet altfor godt at alle sammensvergelser ikke bare er nytteløse, men også skadelige. De vet altfor godt, at revolusjoner ikke lages med forsett og vilkårlig, men at de overalt og til enhver tid var den nødvendige følge av omstendigheter som er helt uavhengig av enkelte partiers og hele klassers vilje og ledelse. Men de ser også, at proletariatets utvikling i nesten alle siviliserte land blir undertrykt med vold og at kommunistenes motstandere av all makt arbeider imot revolusjonen. Blir det undertrykte proletariat på denne måten tilslutt jaget inn i en revolusjon, da vil kommunistene forsvare proletarenes sak såvel i handling som nå i ord.

17. spørsmål: Vil avskaffelsen av privateiendommen være mulig med ett slag?

Svar: Nei, likeså lite som de produktivkrefter som allerede er tilstede, med ett slag ville kunne la sig mangedoble i den grad som er nødvendig for fellesskapets oprettelse. Den proletar-revolution som etter all sannsynlighet vil måtte komme, vil litt etter litt omdanne det nåværende samfunn. Den vil først kunne avskaffe privateiendommen, når de nødvendige mengder produksjonsmidler er tilstede.

18. spørsmål: Hvilken utviklingsgang vil denne revolusjonen følge?

Svar: Den vil framfor alt skape en demokratisk statsforfatning og dermed direkte eller indirekte innføre proletariatets politiske herredømme. Direkte i England, hvor proletarene allerede utgjør folkets flertall. Indirekte i Frankrike og Tyskland, hvor folkeflertallet ikke bare består av proletarer, men også av småbønder og småborgere, som står i overgangsstadiet til at bli proletarer, og som i alle sine politiske interesser blir mere og mere avhengig av proletariatet, og som derfor snart må føye sig inn under proletariatets fordringer. Dette vil kanskje koste ennå en kamp som imidlertid bare kan ende med proletariatets seier. Demokratiet ville være ganske nytteløst for proletariatet, hvis det ikke ble benyttet som middel til å gjennomføre videre forholdsregler som direkte går løs på privateiendommen og sikrer proletariatets eksistens. De viktigste av disse forholdsregler, som allerede nå viser sig som nødvendige følger av de herskende forhold, er følgende:

  1. Innskrenking av privateiendommen ved progressive skatter, høye arveskatter, avskaffelse av sidelinjenes arv (brødre, nevøer osv.), tvangslån osv.
  2. Gradvis ekspropriasjon av grunneiere, fabrikanter, jernbaneeiere og skipsredere, dels ved statindustriens konkurranse, dels direkte mot godtgjørelse.
  3. Konfiskering av gods som tilhører emigranter og opprørere mot folkets flertall.
  4. Organisering av arbeidet eller beskjeftigelse av proletarene på nasjonalgodsene, fabrikkene og verkstedene, der konkurransen mellem arbeiderne avskaffes. Og fabrikantene, så lenge de ennå består, blir nødt til å betale den samme forhøyede lønn som staten betaler.
  5. Lik arbeidstvang for alle medlemmer av samfunnet inntil privateiendommens fullstendige opphevelse. Dannelse av industrielle armeer, særlig til akerbruket.
  6. Sentralisering av kredittsystemet og pengehandelen på statens hender ved hjelp av en nasjonalbank med statskapital og undertrykkelse av alle privatbanker og bankierer.
  7. Utvikling av nasjonalfabrikkene, verkstedene, jernbaner og skip, oppdyrking av alle gårdsbruk og forbedring av de allerede oppdyrkede gårdsbruk, i samme forhold som kapitalen og det antall arbeidere som står til nasjonens rådighet utvikler sig.
  8. Oppdragelse av alle barn i nasjonalanstalter og på nasjonens bekostning fra det øyeblikk de kan unnvære den første moderlige pleie.
  9. Innrettelse av store palasser på nasjonalgodsene til felles boliger for sammenslutninger av statsborgere som driver både med industri og jordbruk, og som opptar i sig fordelene ved såvel by- som landlivet, uten å dele begges ensidigheter og ulemper.
  10. Tilintetgjørelse av alle usunne og dårlig oppførte boliger og kvartaler.
  11. Samme arverett for «uekte»- som for «ektefødte» barn.
  12. Konsentrasjon av alt transportvesen i nasjonens hender.

Alle disse forholdsregler kan selvfølgelig ikke Gjennomføres på en gang. Men den ene vil alltid trekke de andre med sig. Er først det radikale angrep mot privateiendommen skjedd, så vil proletariatet se seg nødt til stadig å gå videre, ved å konsentrere all kapital, alt landbruk, all industri, all transport, all omsetning i statens hender. I samme retning arbeider alle disse forholdsregler, og de vil kunne Gjennomføres og utfolde sine sentraliserende konsekvenser nøyaktig i samme forhold som landets produktivkrefter mangedobles, Gjennom proletariatets arbeide. Tilslutt, når all kapital, all produksjon og omsetning er blitt samlet i nasjonens hender, da er privateiendommen av seg sjøl bortfalt. Pengene blir overflødige og produksjonen i den grad forøket og menneskene så mye forandret, at også det gamle samfunns omgangsformer vil falle.

19. spørsmål: Vil denne revolusjon kunne gå for sig i ett land alene?

Svar: Nei. Storindustrien har allerede ved at den har skapt verdensmarkedet, brakt alle verdens folk og især de siviliserte land i en sånn forbindelse med hverandre, at ethvert folk er avhengig av det som skjer hos de andre. Den har dessuten gjort den samfunnsmessige utvikling i alle siviliserte land for så vidt like, slik at borgerskap og proletariat er blitt de avgjørende klasser i disse land, og at kampen mellem dem er blitt tidens hovedkamp. Den kommunistiske revolusjon vil derfor ikke bare være nasjonal, den vil være en revolusjon som finder sted samtidig i alle land, i det minste i England, Amerika, Frankrike og Tyskland. Den vil i hvert av disse land, utvikle sig hurtigere eller langsommere alt ettersom de forskjellige land er i besittelse av en mere utviklet industri, en større rikdom, og en betydelig mengde produksjonskrefter. Den vil derfor vanskeligst og langsommere kunne gjennomføres i Tyskland, i England hurtigere og lettere. Den vil kaste sine virkninger også på andre land og fullstendig forandre og framskynde utviklingsprosessen i disse. Den er en universal revolusjon, og vil derfor også ha et universalt terreng.

20. spørsmål: Hva vil følgene av privateiendommens endelige avskaffelse være?

Svar: Ved at samfunnet fratar privatkapitalistene muligheten for utnyttelsen av samtlige produktivkrefter, såvel som utvekslingen og produkternes fordeling, og forvalter disse efter en plan, som svarer til de midler som foreligger og til hele samfunnets behov. Da vil alle de uheldige følger som ennå er knyttet til storindustriens drift bli ophevet. Krisene faller bort, og den utvidede produksjon, som for det nåværende samfunnssystem er en overproduksjon og kilden til så stor elendighet, vil da ikke engang være tilstrekkelig, men må forøkes ennå mer. Istedenfor å framskynde elendighet, vil denne overproduksjon i tillegg til å tilfredsstille samfunnsmedlemmenes nødvendige behov også sikre behovet til alles tilfredshet , og dessuten skape nye behov og sikre midlene til disse. Den vil være betingelsen for og foranledningen til nye framskritt. Den vil frambringe disse framskritt uten å måtte skape den forvirring(de kriser)som nå oppstår i det nåværende samfunnsystem. En storindustri som er befridd for privateiendommens trykk, vil kunne utvikles i en helt annen utstrekning, slik at dens nåværende utvikling vil synes likeså smålig som manufakturets mot våre dagers storindustri. Denne industriens utvikling vil kunne stille til rådighet større masser av produkter og dermed tilfredsstille alles behov. På samme måte vil landbruket, som under privateiendommens og oppstykkingens trykk forhindres i å tilegne sig de forbedringer som allerede finnes, og de vitenskapelige framskritt som foreligger, nå kunne ta et ganske nytt oppsving og stille til rådighet for samfunnet en tilstrekkelig mengde produkter.

På denne måte vil samfunnet kunne frambringe produkter nok til å kunne foreta fordelingen slik at alle medlemmers behov blir tilfredsstilt. Spaltingen av samfunnet i forskjellige klasser som står mot hverandre blir dermed overflødig. Den blir ikke bare overflødig, den er til og med uforenlig med det nye samfunnssystemet. Klassenes eksistens er framkommet av arbeidets deling, og arbeidsdelingen i sin nåværende form faller helt bort. For å bringe industrien og akerbruket opp på samme høyde er de mekaniske og kjemiske hjelpemidler i seg sjøl ikke tilstrekkelige. Evnene hos de mennesker som setter disse hjelpemidler i bevegelse må på samme måte utvikles i tilsvarende grad. Slik som bøndene og manufakturarbeiderne i det forrige århundre forandret hele sitt levesett, og gjennom den prossessen sjøl ble forandret som mennesker da de blev revet inn i storindustrien, slik vil produksjonens fellesdrift i hele samfunnet og den utvikling av produksjonen som dette vil medføre, kreve ganske andre mennesker, og den vil også skape disse menneskene. Fellesdriften av produksjonen kan ikke drives av nåtidas mennesker, der enhver er underordnet en enkelt produksjonsgren, lenket til den og utbyttet av den. Der hvert enkelt menneske bare får utvikle få av sine evner på bekostning av alle de andre,og bare kjenner en gren, eller en gren av en gren, av den samlede produksjon. Sjøl nåtidas industri kan mindre og mindre bruke slike mennesker. Hele samfunnets fellesdrift av industrien forutsetter mennesker som har anlegg utviklet i alle retninger, og som er istand til å overskue produksjonens hele system. Den arbeidsdeling som allerede nå er undergravet ved maskinene, denne arbeidsdeling som gjør den ene til bonde, den annen til skomaker, den tredje til fabikkarbeider, den fjerde til børsspekulant vil altså helt forsvinne. Oppdragelsen vil la de unge raskt gå gjennom hele produksjonens system, den vil sette dem istand til å gå fra den ene produksjonsgren over i en annen, alt etter samfunnets behov og deres egne evner og muligheter. Den vil frata dem den ensidige karakter som den nåværende samfunnsdeling pådytter hver enkelt. På den måten vil det kommunistiske organiserte samfunn gi sine medlemmer anledning til å utnytte sine allsidig utviklede anlegg. Men dermed forsvinner også nødvendigvis de forskjellige klasser. På den måten er det kommunistisk organiserte samfunn på den ene side uforenlig med klassenes beståen og på den annen side vil opprettelsen av dette samfunn, sjøl by på de midler som skal til for å oppheve denne klasseforskjellen. Det framgår av dette at motsetningen mellem by og land også vil forsvinne. At akerbruket og industrien drives av de samme mennesker, istedenfor av to forskjellige klasser, er allerede av rent materielle grunner en nødvendig forutsetning for den kommunistiske utvikling. Spredningen av den akerbrukende befolkning på landet samtidig med at industriarbeiderne trenges sammen i store byer er en tilstand som springer ut av et ennå uutviklet trinn av akerbruket og industrien, en hindring for all videre utvikling, som allerede nå blir mer og mer følbar. Den alminnelige organisering av alle samfunnsmedlemmer til felles og planmessig utnytting av produksjonskreftene. Utvidelsen av produksjonen i en grad som vil tilfredsstille alles behov, istedenfor en tilstand, hvor den enes behov tilfredsstilles på bekostning av den annens. Den fullstendige avskaffelse av klassene og deres motsetninger. Den allsidige utvikling av alle samfunnsmedlemmers anlegg og evner ved avskaffelsen av den nåværende arbeidsdeling. Ved den industrielle opdragelse. Ved veksling av virksomhet. Ved alles andel i de nytelser som er frambrakt i fellesskap. Ved sammensmelting av by og land. Det er hovedresultatene av privateiendommens avskaffelse.

21. spørsmål: Hvilken innflytelse vil den kommunistiske samfunnsorden ha på familien?

Svar: Den vil gjøre forholdet mellem de to kjønn til et rent privat forhold, som bare angår angjeldende personer og som samfunnet ikke har noe med at blande sig opp i. Dette kan den gjøre, fordi den opphever privateiendommen og oppdrar barna i fellesskap og derved tilintetgjør det nåværende ekteskaps dobbelte grunnlag: Kvinnens avhengighet av mannen og barnas av foreldrene, som følge av privateiendommen. I dette ligger også svaret på de hypermoralske spissborgeres skrik mot det kommunistiske kvindefelleseie. Kvindefelleseiet er et forhold, som helt og holdent tilhører det borgerlige samfunn, og som nå tildags fullt ut består i form av prostitusjonen. Men prostitusjonen beror på privateiendommen og faller med denne. Den kommunistiske organisering opphever derfor kvinnefelleseiet istedenfor å innføre det.

22. spørsmål: Hvordan vil den kommunistiske organiseringa forholde sig til de bestående nasjonaliteter.

(Svar mangler. Kfr. manifestet side 44.)

23. spørsmål: Hvordan vil den forholde: sig til de bestående religioner?

(Svar mangler. Se manifestet side 45-46.)

24. spørsmål: Hva er forskjellen på kommunister og sosialister?

Svar: De såkalte sosialister deler sig i 3 klasser. Den 1. klasse består av det feudale og patriarkalske samfunns tilhengere, som etterhvert er blitt tilintetgjort og daglig tilintetgjøres av storindustrien og av verdenshandelen, og som begge er skapt av det borgerlige samfunnssystem. Denne klasse trekker den slutning av nåtidas onder, at det feudalpatriarkalske samfunn igjen må opprettes, da dette var fri for disse onder. Alle deres forslag går direkte eller indirekte ut på å nå dette mål. Denne klasses reaksjonære sosialister vil til tross for sin tilsynelatende deltakelse og hete tårer over proletariatets elendige stilling, likevel alltid bli energisk angrepet av kommunistene.

Fordi:

  1. De tilstreber noe rent umulig.
  2. De søker å gjenopprette aristokratiets, laugsmestrenes og manufakturens herredømme, med deres følge av eneveldige eller icudale konger, embedsmenn, soldater og prester. Et samfunn som visstnok var fri for det nåværende samfunns misforhold,men som istedet medførte minst like mange andre onder, og ikke engang bød noen utsikt til befrielse for de undertrykte arbeidere Gjennom en kommunistisk organisering.
  3. De avslører sine virkelige hensikter hver gang proletariatet blir revolusjonært og kommunistisk, idet de øyeblikkelig allierer sig med borgerskapet imot proletarene.

Den 2. klasse består av det nåværende samfunns tilhengere, men de iøynefaldende onder har vakt bekymringer for dette samfunns fortsatte beståen. De strever derfor etter å beholde det nåværende samfunn, ved å oppheve de store ulempene som er forbundet nettopp med dette samfunnet. For å oppnå dette foreslår de rene, skjære veldedighetsforholdsregler, og storartede reformsystemer, som under påskudd av å reorganisere samfunnet likevel vil beholde det nåværende samfunns grunnlag og dermed det eksisterende samfunn. Disse borgerlige sosialister må derfor stadig bekjempes av kommunistene, fordi de arbeider for kommunismens fiender og forsvarer det samfunn som kommunistene nettopp vil styrte. Endelig består den 3. klasse av de demokratiske sosialister, som er enige i flere av de spørsmå som er nevnt under de 18 angitte forholdsregler, på samme måte som kommunistene. Men hos dem, ikke som overgangsmidler til kommunismen, men som forholdsregler tilstrekkelige nok til å oppheve elendigheten og til å få de nåværende onder til å forsvinne. Disse demokratiske sosialister er enten proletarer, som ikke er tilstrekkelig opplyst om betingelsene for sin klasses frigjøring, eller småborgernes representanter, en klasse som på mange vis har de samme interesser som proletariatet. Kommunistene vil derfor i handlingens øyeblikk søke å forene sig med disse demokratiske sosialister og må momentant føre en felles politikk med dem, om disse ikke trer i det herskende borgerskapets tjeneste og angriper kommunistene. Deres felles handlemåte utelukker derimot ikke diskusjon om de punktene som skiller dem.

25. spørsmål: Hvordan forholder kommunistene sig til vår tids øvrige partier?

Svar: Forholdet er forskjellig i de forskjellige land. I England, Frankrike og Belgia, hvor borgerskapet hersker, har kommunistene foreløpig felles interesse med de forskjellige demokratiske partier. Og om deres foreslåtte sosialistiske forholdsregler nærmer sig kommunistenes, dvs. jo tydeligere og mere bestemt de ivaretar proletariatets interesser og dess mere de støtter sig på disse. F.eks. i England står arbeidere som består av chartister, mye nærmere kommunistene enn de demokratiske småborgere eller de såkalte radikale. I Amerika, hvor den demokratiske forfatning er innført, må kommunistene holde sig til det parti, som vender denne forfatning mot borgerskapet og søke å benytte den i proletariatets interesse, det vil si, til de agrariske nationalreformers. I Schweiz er de radikale, selv om de ennå er et temmelig blandet parti, likevel de eneste kommunistene kan innlate sig med, og av disse er waadtlænderne og genferne de mest framskredne. Endelig i Tyskland går kampen mellem borgerskapet og det absolute monarki. Men da kommunistene ikke kan regne med den avgjørende kamp mellem sig og borgerskapet før borgerskapet er blitt den herskende klasse, ligger det i kommunistenes interesse å hjelpe borgerskapet til makten så snart som mulig, for deretter så snart som mulig å styrte det igjen. Kommunistene må derfor overfor regjeringen alltid ta parti for det liberale borgerskap, men absolutt vokte sig for at dele borgerskapets selvbedrag eller tro på deres forføreriske forsikringer om de fantastiske følger, som borgerskapets seier vil få for proletariatet. Den eneste fordel som borgerskapets seier vil by kommunistene, er for det første: forskjellige konsesjoner som vil lette kommunistenes forsvar av diskusjonene og utbredelsen av sine grunnsetninger og dermed proletariatets forening til en fast, kampberedt og organisert klasse. Og for det andre: vissheten om at fra den dag de absolutte regjeringer faller, kommer turen til kampen mellem borger og proletar. Fra den dag vil kommunistenes partipolitikk være den samme som i de land, der borgerskapet allerede hersker.

]]> Wed, 27 Jan 2010 11:41:00 +0000 http://www.tjen-folket.no/start/10854.html Sosialismens utvikling Sosialismens utvikling, av Engels [[innholdsliste]]

Forord

Forord fra Oktober forlaget

Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap oppsto av tre kapitler fra verket Herr Dührings omveltning av vitenskapen ( Anti-Dühring ), som Engels hadde skrevet fra 1876 til 1878.

På forespørsel fra Paul Lafargue omarbeidde Engels i 1880 tre kapitler fra Anti-Dühring (første kapittel av innledninga og kapittel 1 og 2 fra tredje avsnitt) til et sjølstendig populært skrift, som først blei trykt i det franske sosialistiske tidsskriftet La Revue Socialiste og så alt samme år blei utgitt som sjølstendig brosjyre. Den franske utgava blei grunnlaget for den polske og italienske utgava. I 1882 blei brosjyra utgitt på tysk, etter å ha blitt bearbeidd av Engels sjøl. Mens Engels levde, blei denne utgava oversatt til ei rekke europeiske språk. Den blei mye lest av arbeiderne og spilte ei vesentlig rolle i propagandaen for marxistiske ideer.

Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap skiller seg fra de tilsvarende kapitlene i Anti-Dühring når det gjelder ordninga av materialet, den inneholder utvidelser og enkelte endringer i forhold til teksten i Anti-Dühring .

I denne utgava har vi føyd til Engels’ eget forord til den tyske utgava fra 1882, og innledninga Engels skreiv spesielt til den engelske utgava fra 1892.

Forlaget Oktober, august 1982

Forord til den første tyske utgava (1882)

Det skriftstykket som her følger, har blitt utarbeidd av tre kapitler av verket mitt: Herr E Dührings omveltning av vitenskape n, Leipzig 1878. Jeg sammenfatta det for at en venn av meg, Paul Lafargue, skulle oversette det til fransk, og føyde til noen litt mer utførlige forklaringer. Den franske oversettelsen blei gjennomgått av meg og stod først i Revue socialiste , og deretter kom den ut som egen bok under tittelen Socialisme utopique et socialisme scientifique , Paris 1880. En polsk oversettelse etter den franske utgava har nylig kommet ut i Geneve, og har tittelen Socyjalizm utopijny a naukowy , Imprimerie de l’Aurore, Geneve 1882.

Den overraskende framgangen som Lafargues oversettelse har hatt i fransktalende land, og først og fremst i Frankrike, gjorde at jeg måtte spørre meg om ikke også ei tysk særutgave av disse tre kapitlene kunne være nyttig. Da fikk jeg høre av redaksjonen i Sozialdemokrat i Zürich at det var reist krav i det tyske sosialdemokratiske partiet om nye propagandabrosjyrer, og de spurte meg om ikke disse tre kapitlene kunne passe til det. Det var jeg sjølsagt enig i, og stilte arbeidet mitt til disposisjon.

Men det var opprinnelig slett ikke skrevet for direkte propaganda blant folk. Åssen skulle et først og fremst reint vitenskapelig arbeid kunne duge til det? Hva slags endringer i form og innhold var nødvendige?

Når det gjelder forma, så var det bare de mange fremmedorda som kunne vekke betenkeligheter. Men allerede Lasalle var temmelig raus med fremmedorda i talene og propagandaskriftene sine, og så vidt jeg veit har ingen beklaga seg over det. Sia den tida har arbeiderne våre lest mye mer aviser, og mye mer regelmessig, og har dermed i tilsvarende grad blitt mer fortrulige med fremmedord. Jeg har derfor begrensa meg til å fjerne alle fremmedord som kan unnværes. Når det gjelder dem som ikke kunne unnværes, har jeg latt være å føye til såkalte forklarende oversettelser. Fremmedord som er uunnværlige, mest allment godtatte vitenskapelig-tekniske uttrykk, ville jo nettopp ikke være uunnværlige om de kunne oversettes. Oversettelsen forfalsker altså meninga: istedenfor å forklare, forvirrer den. Muntlig opplysning er da til mye større hjelp.

Innholdet, derimot, trur jeg jeg kan si vil by på få vanskeligheter for de tyske arbeiderne. Vanskelig er i det hele tatt bare det tredje avsnittet, men mye mindre vanskelig for arbeiderne, som det sammenfatter de allmenne levevilkåra for, enn for den «danna» borgeren. Når det gjelder de tallrike forklarende tillegga som jeg her har gjort, har jeg faktisk tenkt mindre på arbeiderne enn på «danna» lesere; folk som herr riksdagsmann von Eynern, herr geheimeråd Heinrich von Sybel og andre Treitschke-menn som er styrt av den uimotståelige trangen til stadig på fly å vise fram sin forferdelige mangel på kunnskaper svart på hvitt, og den dermed forståelig kolossale uforstand når det gjelder sosialismen. Når Don Quijote retter lansa si mot vindmøllene, så er det oppgava hans og passer inn i rolla; men Sancho Panza kan vi umulig tillate noe sånt.

Sånne lesere vil også undre seg over å støte på den Kant-Laplace-iske kosmogonien, den moderne naturvitenskapen og Darwin, den klassiske tyske filosofien og Hegel i ei skisse av utviklingshistoria til sosialismen. Men den vitenskaplige sosialismen er nå engang et vesentlig tysk produkt og kunne bare oppstå i den nasjonen der den klassiske filosofien hadde holdt tradisjonen med bevisst dialektikk i live: i Tyskland1. Den materialistiske historieoppfatninga, og sånn den særlig blei brukt i den moderne klassekampen mellom proletariat og borgerskap, var bare mulig ved hjelp av dialektikken. Og om minnet om de store, tyske filosofene og den dialektikken de bar fram, har i den grad blitt drukna i ei myr av ufruktbar eklektisisme, av skolemesterne til det tyske borgerskapet, at vi er nødt til å ta den moderne naturvitenskapen til vitne på at dialektikken blir bekrefta av virkeligheta – så er vi tyske sosialister stolte av at vi stammer ikke bare fra Saint-Simon, Fourier og Owen, men også fra Kant, Fichte og Hegel.

London, 21. september 1882.

Friedrich Engels

Spesiell innledning til den engelske utgava (1892)

Denne lille boka her er opprinnelig en del av et større hele. Rundt 1875 forkynte dr E Dühring, privatdocent ved Universitetet i Berlin, plutselig og med en god del oppstyr at han hadde omvendt seg til sosialismen, og tysk publikum blei presentert for ikke bare en utførlig, sosialistisk teori, men også en fullstendig praktisk plan for å omorganisere samfunnet. Sjølsagt røyk han uklar med forgjengerne sine; framfor alt æra han Marx ved å tømme sin vredes fulle skåler over han.

Dette fant sted omtrent på den tida da de to fraksjonene i Sosialistpartiet i Tyskland – eisenacherne og lassalleanerne – nettopp hadde slutta seg sammen og dermed ikke bare hadde oppnådd å øke styrken sin kolossalt, men enda viktigere, de hadde oppnådd evnen til å bruke hele denne styrken mot den felles fienden. Sosialistpartiet i Tyskland var raskt i ferd med å bli en maktfaktor. Men det første vilkåret for at det skulle kunne bli en maktfaktor, var at den nylig vunne enheta ikke blei trua. Og dr. Dühring gikk åpent i gang med å danne ei sekt rundt seg, kjerna til et framtidig, atskilt parti. Derfor blei det nødvendig å ta opp hansken som hadde blitt kasta til oss og føre kampen til ende enten vi likte det eller ikke.

Sjøl om dette kanskje ikke ville bli altfor vanskelig, så var det likevel åpenbart at det ville bli en langvarig affære. Som kjent sitter vi tyskere inne med ei forferdelig tungrodd grundighet, radikal djupsindighet eller djupsindig radikalisme, kall det hva du vil. Så snart en av oss legger fram noe han mener er ei ny lære, må han først innarbeide den i et altomfattende system. Han må bevise at både de første prinsippene for logikken og de grunnleggende lovene for universet fra all evighet av ikke har eksistert av noen annen grunn enn til slutt å føre fram til den nyoppdaga teorien som krona på verket. Og med hensyn til dette holdt dr. Dühring så absolutt nasjonale mål. Ikke noe mindre enn et fullstendig Filosofiens system som omfatta ånden, moralen, naturen og historia; et fullstendig System for den politiske økonomien og sosialismen ; og endelig ei Kritisk, politisk-økonomisk historie – tre store oktavbind, tunge både utvendig og innvendig, tre bataljoner med argumenter som blei mobilisert mot alle tidligere filosofer og økonomer allment og mot Marx særskilt – faktisk et forsøk på ei fullstendig «omveltning av vitenskapen» – dette var det jeg skulle takle. Jeg måtte gi meg i kast med alle mulige ting fra oppfatning av tid og rom til bimetallismen; fra det evige i materien og bevegelsen til den forgjengelige egenarten til moralske ideer; fra Darwins seleksjonsteori til utdannelsen av ungdommen i et framtidig samfunn. Nå, at motstanderen min var så systematisk altomfattende, gav meg iallfall anledning til, i motsetning til han, å utvikle de synspunktene som Marx og jeg hadde på dette store utvalget av emner, og det i mer sammenhengende form enn det var gjort tidligere. Og det var hovedgrunnen til at jeg tok på meg denne ellers utakknemlige oppgava.

Svaret mitt blei først trykt som en artikkelserie i Vorwärts i Leipzig, hovedorganet for Sosialistpartiet, og seinere som bok: Herrn Eugen Dührings Umivälzung der Wissenschaft ( Herr E Dührings omveltning av vitenskapen ), annet opplag av denne kom ut i Zürich i 1886.

På forespørsel av en venn av meg, Paul Lafargue, nå representant for Lille i det franske deputerkammeret, utarbeidde jeg tre kapitler fra denne boka til en brosjyre, som han oversatte og gav ut i 1880 med tittelen: Socialisme utopique et socialisme scientifique . Ei polsk og ei spansk utgave blei utarbeidd med denne franske teksten som grunnlag. I 1883 gav våre tyske venner ut brosjyren på originalspråket. Etterpå har det blitt gitt ut en italiensk, russisk, dansk, nederlandsk og rumensk oversettelse på grunnlag av den tyske teksten. I og med denne engelske utgava, har altså denne lille boka fått utbredelse på ti språk. Jeg kjenner ikke til noe annet sosialistisk verk som har blitt oversatt til så mange språk, ikke engang Det kommunistiske manifestet vårt fra 1848 eller Kapitalen av Marx. I Tyskland har det kommet i fire opplag med til sammen rundt 20 000 eksemplarer.

Tillegget «Marken»2 blei skrevet med det formålet å spre noen grunnleggende kunnskaper innen det tyske Sosialistpartiet om historia til og utviklinga av jordeiendommen i Tyskland. Dette så ut til å være desto mer nødvendig på ei tid da partiet hadde tatt opp i seg arbeidsfolk i byene i et passende omfang, og det gjaldt å vinne landarbeiderne og bøndene. Dette tillegget har blitt tatt med i oversettelsen ettersom de opprinnelige formene for jordeiendom som var felles for de germanske stammene, og historia om nedgangen deres, er enda mindre kjent i England enn i Tyskland. Jeg har latt teksten stå som i originalen uten å gå noe inn på hypotesen som Maksim Kovalevskij nettopp har satt fram, der han hevder at oppdelinga av åkerland og beitemark blant medlemmene av markfellesskapet kom etter ei form for fellesdyrking av en patriarkalsk storfamilie som omfatta flere generasjoner (som tilfellet fortsatt er med den sørslaviske zadruga), og at oppdelinga fant sted seinere når samfunnet hadde vokst, sånn at det blei for tungvint med fellesdyrking. Sannsynligvis har Kovalevskij helt rett, men saka er fortsatt sub judice .3

De økonomiske uttrykka som er brukt i dette verket, for så vidt som de er nye, stemmer overens med dem som er brukt i den engelske utgava av Kapitalen av Marx. «Vareproduksjon» kaller vi den økonomiske fasen der ting ikke bare produseres for produsentenes egen bruk, men også for å byttes; det vil si som varer, ikke som bruksverdier. Denne fasen strekker seg fra det først blei produsert for bytting og inn i vår tid; denne produksjonen oppnår si fulle utvikling bare ved den kapitalistiske produksjonsmåten, det vil si, under vilkår der kapitalisten, eieren av produksjonsmidlene, har folk i arbeid mot å betale dem lønn, altså folk som har blitt fratatt alle produksjonsmidler unntatt sin egen arbeidskraft, og kapitalisten putter i lomma det som salgsprisen på produktene innbringer utover utlegget hans. Historia til den industrielle produksjonen sia middelalderen deler vi inn i tre perioder:4 handverk, små handverksmestere med noen få svenner og læregutter, der hver arbeider lager hele produktet;5 manufaktur, der et større antall arbeidere er samla i et stort verksted og lager hele produktet ut fra prinsippet om arbeidsdeling, hver arbeider utfører bare en del av arbeidet sånn at produktet blir ferdig først etter at det har gått gjennom hendene på alle arbeiderne i tur og orden:6 moderne industri, der produktet er produsert ved hjelp av kraftdrevet maskineri, og der det arbeidet som arbeideren utfører, er begrensa til å passe på og korrigere det som det mekaniske virkemiddelet utfører.

Jeg er fullstendig klar over at dette verket vil bli møtt med innvendinger fra en betraktelig del av det britiske publikumet. Men om vi fra kontinentet skulle brydd oss det aller minste om fordommene til den britiske «respektabiliteten», så ville vi komme enda dårligere ut av det enn vi alt gjør. Denne boka forsvarer det vi kaller «historisk materialisme», og ordet materialisme skurrer i øra på det store flertallet av britiske lesere. «Agnostisisme» kunne enda gå an, men materialisme er absolutt ikke godtagbart.

Og likevel, all den moderne materialismen fra det syttende hundreåret av, hører opprinnelig hjemme i England.

«Materialismen er Storbritannias ektefødte sønn. Allerede den britiske skolastikeren, Duns Scotus, spurte ‘om det var umulig for materien å tenke’.

For å sette dette miraklet i verk, tok han tilflukt i Guds allmakt, dvs. han fikk teologien til å preke materialisme. Dessuten var han nominalist. Nominalismen, den første forma for materialisme, var hovedsaklig utbredt blant engelske skolastikere.

Den virkelige stamfaren til den engelske materialismen er Bacon. For han er naturfilosofien den eneste sanne filosofien, og fysikk på grunnlag av sanseerfaringer utgjør den viktigste delen av naturfilosofien. Anaxagoras og homoiomeriene hans, Demokrit og atomene hans, siterer han ofte som sine læremestere. Etter Bacons lære tar sansene aldri feil og de er kilden til all kunnskap. All vitenskap bygger på erfaring og består i å bruke en rasjonell undersøkelsesmetode på de dataene som sansene formidler. Induksjon, analyse, sammenlikning, iakttagelse, eksperiment er hovedformene for en slik rasjonell metode. Blant de egenskapene som fins i materien, er bevegelsen den fremste og viktigste, ikke bare som mekanisk og matematisk bevegelse, men hovedsaklig som en impuls i materien, ei livsdrift, ei spennkraft – eller en «qual». for å bruke et uttrykk av Jakob Böhme 8.

Hos Bacon, han som først skapte den, har materialismen ennå spiren i seg til ei mangesidig utvikling. På den ene sida har materialismen om seg en sanselig, poetisk glans som ser ut til å trekke til seg hele menneskets vesen med det vinnende smilet sitt. På den andre sida, den aforistisk utforma læra skyter knopper av inkonsekvenser som er overført fra teologien.

I den videre utviklinga si blir materialismen ensidig. Hobbes er mannen som systematiserer den baconske materialismen. Kunnskapen basert på sansene mister de poetiske blomstene sine, den går over til å bli de abstrakte erfaringene til matematikeren; geometrien blir utropt til konge over vitenskapene. Materialismen blir menneskefiendtlig. Dersom den skal vinne over motstanderen sin, den menneskefiendtlige spiritualismen uten kjøtt og blod, og det på spiritualismens egen grunn, må materialismen tukte sitt eget kjøtt og blod og bli asketisk. Derfor går den over fra å være sensuell til å bli intellektuell; men dermed utfolder den også hele den konsistensen som er karakteristisk for intellektet, nemlig at den ikke tar hensyn til følgene.

Hobbes, som fortsetter der Bacon slapp, argumenterer sånn; dersom all menneskelig kunnskap er formidla av sansene, så er ikke begrepa våre og ideene våre annet enn fantasibilder av den virkelige verda, bilder som har blitt avkledd den sanselige forma si. Filosofien kan ikke gjøre annet enn å sette navn på disse fantasibildene. Ett navn kan bli brukt på mer enn ett av dem. Det kan til og med være navn på navn. Det ville innebære en motsigelse dersom vi på den ene sida hevda at alle ideene stamma fra sanseverda, og på den andre sida hevda at et ord var mer enn et ord; at ved sida av vesenene som vi kjenner ut fra sansene våre, vesener som alle som en er enkeltvesener, skulle det også fins vesener med en allmenn, ikke individuell egenart. En ikke-legemlig substans er like absurd som et ikke-legemlig legeme. Legeme, vesen, substans er ikke noe annet enn forskjellige uttrykk for den samme virkeligheta. Det er umulig å skille tanken fra materien som tenker. Denne materien er underlaget for alle endringene som skjer i verda. Ordet uendelig er meiningsløs, om det ikke slår fast at sinnet vårt er i stand til å utføre en endeløs prosess av tankeutvidelser. I og med at bare materielle ting kan sanses og erfares av oss, kan vi ikke vite noe om Gud eksisterer eller ikke. Bare at jeg sjøl eksisterer, er sikkert. Enhver menneskelig lidenskap er en mekanisk bevegelse som har en begynnelse og en slutt. Impulsenes formål er det vi kaller det gode. Mennesket er underkasta de samme lovene som naturen. Makt og frihet er identiske.

Hobbes hadde systematisert Bacon, men uten at han la fram noen holdepunkter for det grunnleggende prinsippet hos Bacon, at alle menneskelige kunnskaper har sin opprinnelse i sanseverda. Det var Locke som kom med disse i sitt Essay on the Human Understanding .

Hobbes hadde knust de teistiske fordommene til den baconske materialismen; Collins, Dodwell, Coward, Hartley, Priestley knuste på samme vis de siste teologiske skrankene som fortsatt stengte sensualismen til Locke inne. Deismen er i alle fall for praktiske materialister ikke noe annet enn en lettvint måte å bli kvitt religionen på."4

Sånn skreiv Marx om den britiske opprinnelsen til den moderne materialismen. Om engelskmennene nå til dags ikke akkurat finner denne anerkjennelsen han gir forfedrene deres så velsmakende, så er det bare å beklage. Det kan likevel ikke nektes for at Bacon, Hobbes og Locke er opphavet til den strålende skolen av franske materialister som gjorde det attende hundreåret til et fransk hundreår i temmelig overveiende grad til tross for alle de sjø- og landslaga som tyskerne og engelskmennene vant over franskmennene, og dette til og med før den franske revolusjonen kom på toppen av alt, denne revolusjonen som vi som står utafor, i England såvel som i Tyskland, fremdeles prøver å tilpasse resultatene av.

Det nytter ikke å nekte for det. Noe som slo enhver kultivert utlending som satte bo i England rundt midten av dette hundreåret, var at han da var nødt til å ta med i betraktninga den religiøse skinnhelligheta og dumheta til den respektable engelske middelklassen. Vi var alle materialister på den tida, eller i det minste svært framskredne fritenkere, og for oss var det helt ufattelig at nesten alle danna mennesker i England skulle tru på den slags umulige mirakler, og at til og med geologer som Buckland og Mantell måtte fordreie kjensgjerningene i vitenskapen sin for ikke å støte altfor mye sammen med mytene fra Første mosebok : derimot, skulle du finne folk som torde å bruke de intellektuelle mulighetene de hadde når det gjaldt religiøse forhold, måtte du gå til de udanna, den «skitne mobben» som de blei kalt den gangen, arbeiderne, særlig de owenske sosialistene.

Men England har blitt «sivilisert» sia da. Utstillinga i 1851 var klokka som ringte dødsbudskapet over den engelske tradisjonen med å holde seg avstengt på øya si. England blei gradvis internasjonalisert – i matvegen, i skikk og bruk; i ideer; så mye at jeg begynte å ønske at enkelte engelske skikker kunne gjort såpass framgang på kontinentet som de kontinentale har gjort her. I alle fall, innføringa og spredninga av salatolje (bare kjent blant aristokratene før 1851) har blitt fulgt av ei skjebnesvanger spredning av kontinental skepsis i religiøse forhold, og det har kommet så langt at agnostisisme, sjøl om den ikke ennå blir sett på som «tingen» helt i klasse med den engelske statskjerka, så er den nå nesten på høyde med baptismen når det gjelder å være respektabel, og rager avgjort høyere enn frelsesarmeen. Og under disse forholda kan jeg ikke finne på å tru noe annet enn at for mange som oppriktig beklager denne framgangen til vantrua, må det være ei trøst å få greie på at disse «nymotens innfalla» ikke er av utenlandsk opprinnelse, at de ikke er «made in Germany», som så mange andre ting i den daglige husholdninga, men utvilsomt gamle engelske, og at de britiske opphavsmennene deres for to hundre år sia gikk ganske mye lenger enn etterkommerne deres nå våger å driste seg.

For hva er agnostisisme annet enn en materialisme for å bruke et uttrykksfullt ord fra Lancashire, med «skamfjes»? Den oppfatninga som agnostikeren har av naturen, er helt gjennom materialistisk. Hele den naturlige verda er styrt av lover og utelukker absolutt enhver innblanding utafra. Men, legger agnostikeren til, vi har ingen muligheter til verken å bevise eller avvise eksistensen av et eller annet høyere vesen utafor det kjente universet. Nå, dette kunne holde bra på den tida da Laplace på spørsmål fra Napoleon om hvorfor skaperen ikke engang var nevnt i astronomenes Mécanique céleste ; stolt svarte: «Je n’avais pas besoin de cette hypothèse.»5 Men nå til dags er det absolutt ingen plass til en skaper eller hersker i den oppfatninga vi har av utviklinga av universet. Og å snakke om et høyere vesen som er lokka ute fra hele resten av verda, er en motsigelse i ord, og sånn det ser ut for meg, en ufortjent fornærmelse mot følelsene til religiøse folk.

Videre går agnostikeren med på at all kunnskapen vår beror på de opplysningene som sansene våre meddeler oss. Men, tilføyer han, åssen veit vi at sansene våre gir oss et korrekt bilde av gjenstandene som vi sanser? Og han går videre med å fortelle oss at når han snakker om gjenstander eller egenarten deres, så mener han i virkeligheta ikke disse gjenstandene eller denne egenarten, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykka de har gjort på sansene hans. Nå, denne måten å resonnere på ser ut til å være vanskelig å vinne over ved rein argumentasjon. Men før det var argumentasjon, var det handling. Im Anfang war die Tat.6 Og menneskelig handling hadde løst problemet lenge før menneskelig skarpsindighet oppfant det. Beviset på puddingen blir gitt når du spiser den. Fra det øyeblikket vi bruker disse gjenstandene ut fra de egenskapene vi sanser ved dem, setter vi sanseiakttakelsene våre, om de er riktige eller ikke, på ei ufeilbarlig prøve. Om disse sansingene har vært gale, da må også den bedømminga vi gjør av åssen ting kan brukes, være gal, og forsøket vi gjør på å bruke tingen, må slå feil. Men om vi oppnår hensikten, om vi finner ut at tingen virkelig svarer til den ideen vi har av den og virkelig svarer til det formålet vi tiltenkte den, da er det et positivt bevis på at sånn vi har sansa tingen og den egenarten den har, det stemmer så langt overens med virkeligheta utafor oss sjøl. Og når vi står ansikt til ansikt med et mistak, da er vi vanligvis ikke seine med å ta rede på grunnen til at vi tok feil. Vi finner at sanseiakttakelsen som vi handla ut fra, enten var ufullstendig eller overflatisk, eller at den var blanda sammen med resultatet av andre sanseiakttakelser på en måte som de ikke kunne stå inne for – det vi kaller feilaktige slutninger. Så lenge vi bryr oss om å trene opp og bruke sansene våre skikkelig, og så lenge vi holder handlingene våre innafor de grensene som iakttakelsene våre setter for oss når de er skikkelig foretatt og skikkelig anvendt, så lenge vil vi finne at handlingene våre beviser at iakttakelsene samsvarer med den objektive egenarten til de tinga som er iakttatt. Så langt har vi ikke i ett eneste tilfelle kommet til den konklusjonen at sanseinntrykka våre, når de er vitenskaplig kontrollert, forårsaker ideer i hjernen vår om den ytre verda, ideer som er i strid med virkeligheta ut fra sin spesielle egenart, eller at de er en innebygd uoverensstemmelse mellom den ytre verda og de sanseinntrykka vi har av den.

Men så kommer de ny-kantianske agnostikerne og sier: Vi kan kanskje iaktta egenarten til ting riktig, men vi kan ikke oppfatte tingen-i-seg-sjøl ved hjelp av noen som helst sanse- eller tankemessig prosess. Denne «tingen-i-seg-sjøl» ligger utafor kunnskapsområdet vårt. Til dette svarte Hegel alt for lenge sia: Hvis du kjenner alle egenskapene ved en ting, kjenner du tingen sjøl; da gjenstår ikke annet enn den kjensgjerninga at vedkommende ting eksisterer utafor oss; og når sansene dine har lært deg den kjensgjerninga, da har du oppfatta den siste resten av tingen-i-seg-sjøl, denne berømte Ding an sich til Kant som skulle være umulig å lære å kjenne. Her kan det legges til at på Kants tid var vår kjennskap til naturgjenstandene faktisk så ufullstendig at han godt kunne få mistanke om at det fans en mystisk «ting-i-seg-sjøl» bak det lille vi visste om hver av dem. Men den ene etter den andre av disse ufattbare tinga har blitt fatta, analysert og attpåtil reprodusert av det enorme framskrittet i vitenskapen; og det vi kan produsere, kan vi sannelig ikke rekne som umulig å lære å kjenne. Organiske substanser var sånne mystiske ting for kjemien i den første halvdelen av dette hundreåret; nå lærer vi å bygge dem opp en etter en ut fra de kjemiske elementene de består av, uten hjelp av organiske prosesser. Moderne kjemikere erklærer at så snart som den kjemiske sammensetninga av hvilket som helst legeme er kjent, kan det bygges opp av elementene sine. Ennå kjenner vi langt fra til sammensetninga av de høyeste organiske substansene, eggehvitestoffene; men det er ingen grunn til at vi ikke skulle, om så først etter hundre år, komme fram til denne kunnskapen, og væpna med den kunne produsere kunstig eggehvite. Men hvis vi kommer dit, skal vi samtidig kunne produsere kunstig liv, for livet er fra de laveste til de høyeste formene ikke noe annet enn den normale eksistensforma for eggehvitestoffene.

Men så snart agnostikeren vår har tatt disse formelle, tankemessige forbeholda, snakker og handler han som den stramme materialisten han er på bonnen. Han kan kanskje si at så langt vi veit, kan maten og bevegelse, eller energi som det blir kalt nå, verken bli skapt eller ødelagt, men at vi ikke har bevis for at de ikke har blitt skapt på et eller annet tidspunkt. Men om du prøver å bruke denne innrømmelsen mot han ved et passende tilfelle, vil han raskt tilbakevise dette, og det ettertrykkelig. Om han innrømmer muligheten for spiritualisme reint abstrakt , så vil han ikke ha noe å gjøre med den konkret . Så vidt vi veit og kan vite, vil han si til deg, er det ingen skaper eller hersker i universet; så langt vi kan dømme, kan materie og energi verken bli skapt eller ødelagt; for oss er ånden ei form for energi, en hjernefunksjon; alt vi veit er at den materielle verda er styrt av lover som ikke kan endres, og så videre. Derfor, så langt han er vitenskapsmann, så vidt han veit noe, er han materialist; utafor vitenskapen hans, i de sfærene som han ikke veit noe om, oversetter han uvitenheta si til gresk og kaller den agnostisisme.

En ting ser iallfall ut til å være sikker: sjøl om jeg var agnostiker, er det opplagt at jeg ikke kunne betegne den historieoppfatninga som jeg har skissert i denne lille boka, som «historisk agnostisisme». Religiøse folk ville le av meg, fortørna ville agnostikerne spørre om jeg gjorde narr av dem. Så derfor håper jeg at ikke engang den britiske respektabiliteten vil bli altfor sjokkert om jeg på engelsk, som på så mange andre språk, bruker uttrykket «historisk materialisme» for å betegne det synet på det historiske forløpet som søker den endelige årsaka og den store bevegelseskrafta bak alle viktige historiske hendinger i den økonomiske utviklinga av samfunnet, i endringene i produksjons- og byttemåtene, i den konsekvente delinga av samfunnet i forskjellige klasser, og i kampene som disse klassene fører mot hverandre.

Kanskje vil de lettere kunne se gjennom fingrene med dette om jeg påviser at historisk materialisme kan by på fordeler også for den britiske respektabiliteten. Jeg har nevnt den kjensgjerningen at for omtrent førti eller femti år sia, måtte enhver kultivert utlending som satte bo i England, bli slått av det han nødvendigvis måtte oppfatte som religiøs skinnhellighet og dumhet hos den respektable engelske middelklassen. Jeg skal nå påvise at den respektable engelske middelklassen på den tida ikke var riktig så dum som det kunne se ut til for den intelligente utlendingen. Disse religiøse holdningene kan forklares.

Da Europa tok skrittet ut av middelalderen, konstituerte det framvoksende borgerskapet i byene det revolusjonære elementet sitt. Det hadde tilkjempa seg ei anerkjent stilling innafor det middelalderske føydalsystemet, men denne stillinga hadde også blitt for snever for den krafta det hadde til å utvikle seg. Utviklinga av middelklassen, borgerskapet , kunne ikke forenes med opprettholdelsen av føydalsystemet; derfor måtte føydalsystemet falle.

Men det store internasjonale senteret for føydalismen var den romersk-katolske kjerka. Til tross for alle indre kriger, forente den hele det føydale Vest-Europa i ett stort politisk system som stod like mye i opposisjon til de skismatiske grekerne som til de muslimske landa. Den omgav føydalinstitusjonene med en glorie av guddommelig innvielse. Den hadde organisert sitt eget hierarki etter føydalt mønster, og endelig var den sjøl den langt mektigste føydalherren i og med at den eide hele tredjedelen av all jorda i den katolske verda. Før den verdslige føydalismen kunne angripes i hvert land og punkt for punkt, måtte denne hellige sentralorganisasjonen til føydalismen ødelegges.

Dessuten foregikk det et nytt stort oppsving i vitenskapen samtidig med at middelklassen vokste fram: astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi, fysiologi blei studert igjen. Og for å utvikle den industrielle produksjonen sin, trengte borgerskapet en vitenskap som kunne slå fast åssen de fysiske egenskapene til tinga i naturen var, og åssen naturkreftene virka. Opp til da hadde ikke vitenskapen vært noe annet enn den ydmjuke tjenestejenta til kjerka, hadde ikke fått lov til å tråkke over de grensene som trua satte, og hadde derfor ikke vært noen vitenskap i det hele tatt. Vitenskapen gjorde opprør mot kjerka; borgerskapet klarte seg ikke uten vitenskapen og måtte derfor bli med på opprøret.

Sjøl om jeg her bare nevner to av de områdene der den framvoksende middelklassen var nødt til å støte sammen med den etablerte religionen. er det tilstrekkelig til å vise at for det første var det borgerskapet som var den klassen som hadde størst interesse av å kjempe mot maktstillinga til den katolske kjerka, og for det andre at enhver kamp mot føydalismen på den tida måtte kle seg i religiøse former, måtte først og fremst rettes mot kjerka. Men om det var universitetene og handelsmennene i byene som stemte i med stridsropet, så måtte det få, og fikk, et sterkt ekko fra massene av befolkninga på landet, bøndene, som overalt måtte slåss mot de åndelige og verdslige føydalherrene sine, rett og slett for å opprettholde livet.

Den lange kampen som borgerskapet førte mot føydalismen, nådde høydepunktet i tre store, avgjørende slag.

Det første var det som blir kalt den protestantiske reformasjonen i Tyskland. Krigsropet som Luther reiste mot kjerka, fikk to politiske oppstander som svar: først reiste lavadelen seg under ledelse av Franz von Sickingen i 1523, så kom den store bondekrigen i 1525. Begge oppstandene blei slått ned, hovedsaklig som følge av at den parten som hadde størst interesse av disse oppstandene, byborgerne, var ubesluttsomme – årsakene til denne ubesluttsomheta kan vi ikke gå nærmere inn på her. Fra det øyeblikket utarta kampen til en strid mellom lokale fyrster og den sentrale makta, og utfallet var at Tyskland ikke var blant de politisk aktive nasjonene i Europa på to hundre år. Den lutherske reformasjonen frambrakte riktignok ei ny tru, en religion tilpassa det absolutte monarkiet. Ikke før hadde bøndene i det nordøstlige Tyskland gått over til Luthers lære, før de gikk over fra å være frie menn til å være livegne.

Men der Luther tapte, hadde Calvin dagen sin. Trua til Calvin var ei som passa de dristigste av borgerskapet på den tida. Predestinasjonslæra hans var det religiøse uttrykket for den kjensgjerninga at framgang eller motgang i konkurransen i forretningsverda ikke avhenger av hva en mann gjør eller hvor dyktig han er, men avhenger av forhold som han ikke sjøl er herre over. Det er ikke hva vi vil eller hva vi gjør som er avgjørende, men barmhjertigheta til ukjente, økonomiske overmakter; og dette var særlig tilfelle i ei tid med økonomisk revolusjon da alle de gamle handelsrutene og -sentrene blei erstatta med nye, da India og Amerika blei åpna for verda, og da til og med de mest hellige, økonomiske trusartiklene – verdien av gull og sølv – begynte å vakle og falle sammen. Kjerkeforfatninga til Calvin var helt igjennom demokratisk og republikansk; og når Guds rike blei republikansk, kunne da rikene her på jorda la seg styre av konger, biskoper og føydalherrer? Mens den tyske protestantismen blei et villig redskap i hendene på fyrstene, grunnla kalvinismen en republikk i Nederland og oppretta handlekraftige, republikanske partier i England og framfor alt i Skottland.

Den andre store borgerlige reisninga fant læresetningene sine ferdig skåret og innhøsta i kalvinismen. Denne reisninga fant sted i England. Middelklassen i byene starta den, og de sjøleiende bøndene på landet kjempa den ferdig. Merkelig nok, i alle de tre store borgerlige reisningene er det bøndene som leverer soldatene som må slåss og bøndene er nettopp den klassen som når seieren vel er vunnet, sikrest blir ruinert av de økonomiske følgene av denne seieren. Hundre år etter Cromwell var de sjøleiende bøndene i England nesten forsvunnet. I alle fall, hadde det ikke vært for disse sjøleiende bøndene og det plebeiiske elementet i byene, hadde borgerskapet aleine aldri klart å kjempe kampen til den bitre slutten, og Karl I ville aldri ha endt på skafottet. For at borgerskapet skulle kunne sikre til og med de seirene som var modne for innhøsting, måtte revolusjonen føres atskillig videre – akkurat som i Frankrike i 1793 og i Tyskland i 1848. Dette ser faktisk ut til å være en av utviklingslovene i det borgerlige samfunnet. Nå, etter dette overmålet av revolusjonær virksomhet, fulgte nødvendigvis den uunngåelige reaksjonen som i sin tur gikk langt videre enn der den burde holdt seg. Etter en serie med svingninger, blei det endelig funnet et nytt tyngdepunkt som tjente som nytt utgangspunkt. Den store perioden i den engelske historia, som for de respektable går under navnet «det store opprøret», og kampene som fulgte den, blei avslutta med den forholdsvis ubetydelige hendinga fra 1689, som liberale historikere kaller for «den ærefulle revolusjonen».

Det nye utgangspunktet var et kompromiss mellom den framvoksende middelklassen og de tidligere føydale jordeierne. Sjøl om de sistnevnte da som nå blei kalt for aristokratiet, hadde de allerede lenge vært i ferd med å bli det som Ludvig Filip mye seinere blei i Frankrike, «den fremste borgeren i kongedømmet». Heldigvis for England hadde de gamle føydalbaronene slått hverandre i hjel under rosekrigene. Sjøl om etterfølgerne deres for det meste var ætlinger av de gamle familiene, så nedstammet de ikke i rett linje, og utgjorde dermed en helt ny stand med skikker og vaner som var langt mer borgerlige enn føydale. De forstod fullt ut verdien av penger og økte jordinntektene sine ved å kaste ut hundrevis av små forpaktere og la sauer ta plassen deres. Henrik VIII skapte massevis av nye, borgerlige godseiere ved å dele ut og ødsle med jordeiendommene til kjerka: det samme resultatet hadde den omfattende konfiskeringa av storgods som blei overlatt til mer eller mindre oppkomlinger. Dette foregikk gjennom hele det syttende århundret. Som en følge av dette hadde det engelske «aristokratiet» helt sia Henrik VII ikke bare unnlatt å sette seg i mot utviklinga av industriell produksjon, men tvert om forsøkt å tjene på den; og ut fra økonomiske og politiske grunner hadde en del av de store jordeierne alltid vært villige til å samarbeide med de ledende mennene i det finansielle og industrielle borgerskapet. Kompromisset i 1689 var derfor lett å få i stand. Det politiske rovbyttet, «gods og gull», blei overlatt til de store jordeiende familiene, forutsatt at de økonomiske interessene til middelklassen som dreiv med finanser, manufaktur og handel, blei ivaretatt i tilstrekkelig grad. Og på den tida var disse økonomiske interessene mektige nok til å bestemme den allmenne politikken til nasjonen. Det kunne være kjekling om småsaker, men i det store og hele visste det aristokratiske oligarkiet altfor godt at deres egen økonomiske framgang var knytt til framgangen til den industrielle og merkantile middelklassen med band som ikke kunne løses.

Fra den tida var borgerskapet en ydmjuk, men likevel anerkjent del av herskerklassen i England. Det hadde felles interesser med resten av dem i å holde de store arbeidende massene i nasjonen nede. Kjøpmannen eller fabrikanten stod som husbond for funksjonærene, arbeidsfolka, tjenerne sine, eller de som sa inntil for kort tid sia, «naturlig foresatt». Interessen hans var å få så mye og så godt arbeid som mulig ut av dem; for dette formålet måtte de oppfostres til passende lydighet. Husbonden var sjøl religiøs; religionen hadde skaffa han den fana han hadde kjempa under for kongen og adelen; det tok ikke lang tid å oppdage de mulighetene denne religionen gav han til å bearbeide holdningene til de naturlige undersåttene sine og gjøre dem lydige overfor buda og befalingene til den husbonden som det hadde behaga Gud å sette over dem. Kort sagt, det engelske borgerskapet måtte nå være med på å holde nede de «lavere klassene», de store arbeidende massene i nasjonen, og ett av de midlene som blei brukt til det formålet, var den innflytelsen som religionen hadde.

Det var en annen kjensgjerning som bidro til å styrke de religiøse holdningene til borgerskapet. Det var at materialismen vokste fram i England. Ikke bare sjokkerte den nye læra de fromme følelsene til middelklassen; den gav seg ut for å være en filosofi som bare passa for lærde og kultiverte verdensmenn, i motsetning til religionen som var bra nok for de udanna massene medrekna borgerskapet. Med Hobbes trådde den fram på scenen og forsvarte kongelig forrang og allmakt; den oppfordra det absolutte monarkiet til å holde nede denne puer robustus sed malitiosus7, nemlig folket. Med etterfølgerne til Hobbes, med Bolingbroke, Shaftesbury osv., fortsatte denne nye deistiske forma av materialisme på samme vis å være ei aristokratisk, esoterisk lære, og var derfor hatsk mot middelklassen både fordi denne læra var kjettersk i forhold til religionen og fordi den hadde antiborgerlige, politiske forbindelser. De protestantiske sektene som hadde heist flagget og skaffa soldatene i kampen mot stuartene, fortsatte følgelig å utgjøre hovedtyngden av den progressive middelklassen i opposisjon til materialismen og deismen til aristokratiet, og ennå i dag er de ryggraden i «det store liberale partiet».

I mellomtida spredde materialismen seg fra England til Frankrike der den møtte og gikk sammen med en annen materialistisk skole med filosofer, en grein av cartesianismen. Også i Frankrike var den til å begynne med ei utelukkende aristokratisk lære. Men snart blei den revolusjonære egenarten framheva. De franske materialistene begrensa ikke kritikken sin til religiøse trusspørsmål; de utvida den til å omfatte hver eneste vitenskaplige tradisjon og politiske institusjon; og for å bevise at læra deres kunne brukes på alle områder, tok de den korteste vegen og brukte den dristig på alle kunnskapsområder i det enorme verket som de fikk navn etter – encyklopedien. Sånn blei materialismen i den ene eller den andre av de to formene sine – uforbeholden materialisme eller deisme – livssynet til hele den danna ungdommen i Frankrike; og det i den grad at da den store revolusjonen brøt ut. gav denne læra som engelske rojalister hadde klekka ut, den teoretiske fana til de franske republikanerne og terroristene og leverte teksten til Menneskerettighetserklæringa.

Den store franske revolusjonen var den tredje store reisninga til borgerskapet, men den første som fullt ut kasta den religiøse maska og blei utkjempa etter utilslørte politiske retningslinjer: Det var også den første som virkelig blei kjempa helt fram til den ene av de stridende partene, aristokratiet, blei tilintetgjort, og den andre, borgerskapet, fikk fullstendig triumf. Kontinuitet i de før-revolusjonære og de etter-revolusjonære institusjonene, og kompromisset mellom jordeierne og kapitalistene, kom i England til uttrykk i kontinuiteten i juridisk presedens og i at de føydale rettsformene blei respektfullt opprettholdt. I Frankrike lagde revolusjonen et fullstendig brudd med tradisjonene fra fortida; den feide vekk de siste spora etter føydalismen og skapte i Code civil ei mesterlig tillemping av den gamle romerske loven til moderne, kapitalistiske forhold – det nesten perfekte uttrykket for juridiske forhold som svarer til det økonomiske stadiet som Marx kaller for vareproduksjon; så mesterlig at denne franske revolusjonære loven fremdeles tjener som mønster for reformer av eiendomslovgivninga i alle andre land, England ikke unntatt. La oss imidlertid ikke glømme at om engelsk lov fortsetter å uttrykke de økonomiske forholda til det kapitalistiske samfunnet på det barbariske føydalspråket som samsvarer like godt med det som skal uttrykkes som den engelske stavemåten samsvarer med engelsk uttale – vous écrivez Londres et vous prononcez Constantinople9 som franskmennene sa – så er denne samme engelske loven den eneste som har holdt seg i mannsaldrer og har overført til Amerika og koloniene den beste delen av den gamle, germanske personlige friheta, det lokale sjølstyret og uavhengigheta av all innblanding unntatt fra domstolene, friheter som gikk tapt på kontinentet under eneveldet og som ennå på langt nær har blitt gjenoppretta noe sted.

Men tilbake til den britiske borgeren vår. Den franske revolusjonen ga han en glimrende anledning til å ødelegge den franske sjøhandelen ved hjelp av monarkiene på kontinentet, til å annektere franske kolonier og til å knuse de siste franske fordringene om medherredømme til sjøs. Det var en grunn til at han kjempa mot den franske revolusjonen. En annen grunn var at denne revolusjonen brukte metoder som den britiske borgeren ikke kunne godta. Ikke bare den «avskyelige» terrorismen, men også sjølve forsøket på å sette borgerlig styre ut i livet til ytterste konsekvens. Hva skulle den britiske borgeren gjøre uten aristokratiet sitt som lærte han manerer, de var også deretter, og fant på moter for han – som leverte offiserene til hæren som holdt orden hjemme, og til marinen som erobra kolonier og nye markeder ute? Riktignok var det et progressivt mindretall blant borgerne, det mindretallet som ikke hadde fått interessene sine så godt ivaretatt ved kompromisset; denne fraksjonen som hovedsaklig bestod av den mindre velstående middelklassen, sympatiserte virkelig med revolusjonen, men hadde ingen makt i parlamentet.

Sånn var det at om materialismen blei truslæra til den franske revolusjonen, så holdt den gudfryktige, engelske borgeren desto mer fast på religionen sin. Hadde ikke terrorveldet i Paris bevist hva som blei resultatet dersom de religiøse instinktene til massene gikk tapt? Jo mer materialismen blei spredd fra Frankrike til nabolanda og blei forsterka av liknende teoretiske strømninger, særlig av tysk filosofi, jo mer materialismen og den frie tanken faktisk blei de generelt nødvendige kvalifikasjonene til en kultivert mann på kontinentet, jo mer halsstarrig holdt den engelske middelklassen fast på de mangfoldige trusbekjennelsene sine. Disse trusbekjennelsene kunne avvike fra hverandre, men alle var de avgjort religiøse, kristne trusbekjennelser.

Mens revolusjonen sikra den politiske triumfen til borgerskapet i Frankrike, satte Watt, Arkwright, Cartwright og andre i gang en industriell revolusjon i England som fullstendig forskjøv tyngdepunktet for den økonomiske makta. Rikdommen til borgerskapet økte atskillig raskere enn den til jordeieraristokratiet. Innafor borgerskapet sjøl, blei finansaristokratiet, bankfolka osv., skjøvet mer og mer i bakgrunnen av fabrikantene. Kompromisset i 1689 samsvarte ikke lenger med den stillinga de interesserte partene hadde seg i mellom, ikke engang etter de gradvise endringene som hadde foregått til fordel for borgerskapet. Egenarten til disse partene hadde også endra seg; borgerskapet i 1830 var svært forskjellig fra borgerskapet i det foregående hundreåret. Den politiske makta som stadig var i hendene på aristokratiet og som blei brukt av dem til å motvirke fordringene til det nye industrielle borgerskapet, kunne ikke forenes med de nye økonomiske interessene. En ny kamp med aristokratiet var nødvendig; den kunne bare ende med seier for den nye økonomiske makta. Til tross for all motstand, blei først reformaktene gjennomført under innflytelse av den franske revolusjonen i 1830. Borgerskapet fikk dermed en anerkjent og mektig plass i parlamentet. Deretter opphevinga av kornlovene som en gang for alle gav borgerskapet, og særlig den mest handlekraftige delen av borgerskapet, fabrikantene, overmakt over jordeieraristokratiet. Dette var den største seieren til borgerskapet; likevel var den det siste som borgerskapet oppnådde i utelukkende egen interesse. Hva for triumfer det enn oppnådde seinere, så måtte det dele med ei ny sosial makt, først som alliert, men snart som rival.

Den industrielle revolusjonen hadde skapt en klasse av store industrikapitalister, men også en klasse, en langt mer tallrik klasse av industriarbeidere. Denne klassen økte gradvis i antall etter hvert som den industrielle revolusjonen spredde seg fra den ene manufakturgreina til den andre, og i samme forhold økte denne klassen makta si. Den viste denne makta så tidlig som i 1824, da den tvang et motvillig parlament til å oppheve byene som forbød sammenslutninger av arbeidere. Under reformagitasjonen utgjorde arbeiderne den radikale fløyen av Reformpartiet; da loven av 1832 stengte dem ute fra å kunne stemme, formulerte de krava sine i folkefrihetsbrevet og konstituerte et uavhengig parti, Chartistpartiet, i opposisjon til det store borgerlige antikornlov-partiet. Chartistpartiet var det første partiet for arbeidsfolk i moderne tid.

Så kom revolusjonene på kontinentet i februar og mars 1848 der arbeidsfolk spilte sånn ei framtredende rolle, og, i det minste i Paris, satte fram krav som absolutt ikke kunne godtas sett fra synspunktet til det kapitalistiske samfunnet. Og så kom den allmenne reaksjonen. Først nederlaget til chartistene den 10. april 1848, så blei arbeideropprøret i Paris slått ned i juni samme året, så katastrofene i 1849 i Italia, Ungarn, Sør-Tyskland, og til slutt at Ludvig Bonaparte seira over Paris den 2. desember 1851. Dette spøkelset som fordringene til arbeiderklassen utgjorde, var slått ned, i det minste for ei tid, men til litt av en pris! Om den britiske borgeren tidligere hadde vært overbevist om at det var nødvendig å holde vanlige folk i religiøs stemning, hvor mye mer må han ikke ha følt det etter alle disse erfaringene? Uten å ta hensyn til den spydige latteren til likemennene sine på kontinentet, fortsatte han år etter år å bruke tusener og titusener på å forkynne evangeliet for de lavere klassene. Misfornøyd med sitt eget religiøse maskineri, henvender han seg til Broder Jonathan10, den største organisatoren så lenge religionen har eksistert som forretning, og importerte revivalismen fra Amerika, Moody og Sankey og liknende; og godtok til slutt den farlige hjelpa fra frelsesarmeen som gjenoppliver propagandaen fra den tidlige kristendommen og vender seg til de fattige som de utvalgte, kjemper mot kapitalismen på en religiøs måte og framelsker dermed et element av tidlig kristen klassefiendtlighet, noe som en dag kan bli brysomt for de velstående folka som nå bidrar med rede penger for den.

Det ser ut til å være en historisk utviklingslov at borgerskapet ikke i noe europeisk land kan erobre og holde den politiske makta – i det minste ikke over lengre tid – på samme absolutte måten som det føydale aristokratiet holdt den i middelalderen. Til og med i Frankrike der føydalismen blei fullstendig utsletta, har borgerskapet som helhet hatt fullt regjeringsherredømme bare i svært korte perioder. Under regjeringsperioden til Ludvig Filip 1830-48 var det en svært liten del av borgerskapet som styrte kongedømmet; langt den største delen var utestengt fra stemmeretten ved den høye inntektsgrensa. Under den andre republikken 1848-51 styrte hele borgerskapet, men bare i tre år; udugeligheta deres frambrakte det andre keiserdømmet. Det er bare nå i den tredje republikken at borgerskapet som helhet har holdt makta i mer enn tjue år: og allerede viser det klare tegn på forfall. Et varig borgerskapsherredømme har bare vært mulig i land som Amerika, der føydalismen var ukjent og samfunnet starta på borgerlig grunn alt fra begynnelsen av. Og til og med i Frankrike og i Amerika banker etterfølgerne til borgerskapet, arbeidsfolka, på døra.

I England har borgerskapet aldri hatt makta udelt. Til og med etter seieren i 1832 var det nesten utelukkende jordeieraristokratiet som satt i alle de ledende regjeringsembetene. Denne spakheta som middelklassen fant seg i dette med, var og blei ubegripelig for meg inntil den store liberale fabrikanten, herr W A Forster, i en offentlig tale oppfordra de unge mennene i Bradford til å lære seg fransk for a kunne komme seg noen veg her i verda og nevnte fra si egen erfaring hvor dum han følte seg da han som minister måtte omgås kretser der fransk var minst like nødvendig som engelsk! Faktum var at den engelske middelklassen på den tida som regel var temmelig udanna oppkomlinger som ikke kunne annet enn å overlate de ledende regjeringsplassene til aristokratiet fordi det der trengtes andre kvalifikasjoner enn å sitte på øya si med trangsynthet og innbilskhet krydra med sluhet i forretninger.11 Til og med nå viser de endeløse avisdebattene om middelklassedannelsen at den engelske middelklassen ennå ikke anser seg bra nok til å få den beste utdannelsen og satser på noe mer beskjedent. Sjøl etter opphevinga av kornlovene så det derfor ut som ei sjølsagt sak at de mennene som hadde vunnet seieren, Cobden-ene, Bright-ene, Forster-ene osv, fortsatt skulle være utelukka fra en plass i det offisielle styret av landet, inntil tjue år seinere da ei ny reformlovgiing åpna departementsdørene for dem. Helt opp til i dag er det engelske borgerskapet så grundig gjennomsyra av en følelse av eget sosialt mindreverd at de opprettholder på egen og nasjonens kostnad en dekorativ dagdriver-kaste som skal representere nasjonen på verdig måte ved alle finere, statlige tilstellinger, og de syns de sjøl blir gitt ei stor ære når en eller annen av deres egen stand blir funnet verdig til å bli tatt opp i denne utvalgte og privilegerte standen som tross alt er skapt av dem sjøl.

Den industrielle og merkantile middelklassen hadde derfor ennå ikke oppnådd å fordrive jordeieraristokratiet helt fra den politiske makta da en annen konkurrent, arbeiderklassen, dukka opp på scenen. Reaksjonen etter chartist-bevegelsen og revolusjonene på kontinentet, såvel som den veldige utvidelsen av engelsk handel i åra 1848-66 (som allment blir tilskrevet bare frihandelen, men som mye mer skyldes den kolossale utviklinga av jernbanene, oseandampere og samferdselsmidlene i allmennhet), hadde igjen drevet arbeiderklassen til å bli avhengig av det liberale partiet, der de som i førchartist-tida utgjorde den radikale fløyen. De krava de satte fram om stemmerett, kunne likevel ikke overses etter hvert. Mens whig-lederne til de liberale «luska unna», viste Disraeli hvor overlegen han var ved å få toryene til å utnytte det fordelaktige tidspunktet og innføre «household»-stemmeretten (som innbefatta enhver som bodde i frittliggende hus) i bykommunene, ved sida av ei endring av valgkretsene. Deretter fulgte hemmelige valg; så i 1884 utvidelsen av «household»-stemmeretten til grevskapene og ei ny endring av valgkretsene som til en viss grad betydde ei utjamning mellom disse. Alle disse tiltaka økte makta til arbeiderklassen ved valga i betraktelig grad, så mye at denne klassen utgjør velgerflertallet i iallfall 150 til 200 valgkretser. Men parlamentarisk styre er den beste skolen når det gjelder å skape respekt for tradisjonene. Om middelklassen så med andakt og respekt på det som Lord John Manners spøkefullt kalte «vår gamle adel», så massene av arbeidsfolk med ærefrykt og aktelse på det som vanligvis blei kalt «de bedre», middelklassen. Faktisk var den britiske arbeidsmannen for rundt femten år sia en mønsterarbeider som respektfullt tok hensyn til den stillinga arbeidsgiveren hadde, og som beskjedent la band på seg sjøl når det gjaldt å stille krav. Dette trøsta våre tyske statsøkonomer av noen katetersosialister med hensyn til de uhelbredelige kommunistiske og revolusjonære tendensene til deres egne arbeidsfolk der hjemme.

Men den engelske middelklassen – gode forretningsmenn som de var – så lenger enn de tyske professorene. Svært motvillig hadde de delt makta med arbeiderklassen. I åra med chartistene hadde de lært hva puer robustus sed malitiosus , folket, er i stand til. Og etter den tida hadde de blitt tvunget til å innarbeide storparten av Folkefrihetsbrevet i Storbritannias lovverk. Mer enn noensinne gjaldt det nå å holde folket i tømme med moralske midler, og det første og viktigste av alle moralske virkemidler på massene er og blir religionen. Derfor flertall av prester i skolestyrene. derfor økende sjølbeskatning for borgerskapet for å støtte alle slags revivalismer fra ritualisme til frelsesarmeen.

Og nå kom triumfen for den britiske respektabiliteten over fritenkinga og den religiøse slappheta til den kontinentale borgeren. Arbeidsfolka i Frankrike og Tyskland hadde blitt opprørske. De var helt gjennom smitta av sosialismen og var av svært gode grunner ikke særlig kresne med hensyn til hvor lovlige de var, midlene de brukte for å sikre seg makt. Denne Puer robustus blei dag for dag mer malitiosus . Som en siste utveg var det ikke noe annet igjen for det franske og tyske borgerskapet enn stilltiende å la fritenkeriet sitt gå over bord, som en ungdom, når sjøsjuken kryper på han, stillferdig slepper den brennende sigaren som han så karslig gikk om bord med: En etter en tok gudsbespotterne på seg en from ytre oppførsel, snakka om kjerka og dogmene og ritualene til kjerka med respekt, og blei attpåtil med på disse ritualene når det var påkrevd. Franske borgere lot være å spise kjøtt om fredagene, og tyske satt på kjerkebenkene sine og lei seg gjennom lange, protestantiske prekener om søndagene. De hadde kommet skeivt ut med materialismen. «Die Religion muss dem Volk erhalten werden» , – religionen må bevares for folket – det var det siste og eneste midlet til å redde samfunnet fra fullstendig undergang. Dessverre for dem sjøl fant de ikke ut dette før de hadde gjort det beste de kunne for å knuse religionen for alltid. Og nå var det den britiske borgeren sin tur til å le hånlig og si «Jøss, for noen tosker, dette kunne jeg ha sagt dere for to hundre år sia!»

Men jeg er likevel redd for at verken den religiøse sløvheta til den britiske eller denne post festum12 -omvendelsen til den kontinentale borgeren, vil kunne demme opp for det proletære tidevannet. Tradisjonen er ei mektig hemmende kraft, den er vis inertiae13 i historia, men ettersom den bare er passiv, må den nødvendigvis bli brutt ned; og sånn vil ikke religionen kunne være noen varig livredder for det kapitalistiske samfunnet. Om de juridiske, filosofiske og religiøse ideene våre er mer eller mindre fjerne resultater av de økonomiske forholda som rår i et gitt samfunn, så kan ikke sånne ideer i det lange løp holde stand mot virkningene av ei total forandring av disse forholda. Og vi må innrømme, om vi da ikke trur på overnaturlige åpenbaringer, at ingen religiøse trussetninger vil noensinne kunne støtte opp et vaklende samfunn.

Faktisk har arbeidsfolk i England også begynt å røre på seg igjen. Uten tvil er de lenka av forskjellige slags tradisjoner. Borgerskapstradisjoner sånn som den utbredde trua på at det ikke kan være mer enn to partier, det konservative og det liberale, og at arbeiderklassen må arbeide seg fram til befrielse gjennom det store liberale partiet. Arbeidertradisjoner nedarva fra de første varsomme forsøka på å handle sjølstendig sånn som at alle som ikke hadde vanlig læretid bak seg, blei stengt ute fra aldri så mange gamle trade unions; noe som betyr at hver sånn union oppfostrer sine egne streikebrytere. Men likevel rører den engelske arbeiderklassen på seg, noe som sjøl professor Bretano beklageligvis måtte rapportere til brødrene sine, katetersosialistene. Den rører på seg, som alt mulig i England, med langsomme og avmålte skritt, med nøling her, med mer eller mindre ufruktbare, varsomme forsøk der. Den beveger seg nå og da med overengstelig mistru til sjølve ordet sosialisme, mens den gradvis tar opp i seg innholdet; og bevegelsen sprer seg og tar tak i det ene laget av arbeidere etter det andre. Nå har den rista de ufaglærte arbeiderne i East End i London ut av dvalen, og vi veit alle hva for et strålende oppsving disse friske kreftene har gitt den til gjengjeld. Og om farten til bevegelsen ikke er stor nok for utålmodigheta til enkelte, la dem ikke få glømme at det er arbeiderklassen som holder de fineste kvalitetene i engelsk egenart levende, og at når et skritt framover først er tatt i England, så blir det som regel ikke tatt et skritt tilbake igjen. Sjøl om sønnene til de gamle chartistene, ut fra grunner som er forklart ovafor, ikke var helt på høyden, så ser det ut til at sønnesønnene ikke skal gjøre skam på forfedrene sine.

Men seier for den europeiske arbeiderklassen avhenger ikke bare av England. Den kan bare bli sikra ved at iallfall England, Frankrike og Tyskland samarbeider. I begge de siste landa er arbeiderbevegelsen langt foran den i England. I Tyskland er seieren til og med innafor rekkevidde. Framgangen som bevegelsen har gjort der de siste tjuefem åra er uten sammenlikning. Den går framover med stadig økende fart. Om den tyske middelklassen har vist at den har en ynkelig mangel på politisk kapasitet, disiplin, mot, kraft og utholdenhet, så har den tyske arbeiderklassen gitt rikelig bevis på at den har alle disse egenskapene. For fire hundre år sia var Tyskland utgangspunktet for den første store reisninga til den europeiske middelklassen; sånn som sakene står nå, er det utafor mulighetas grenser at Tyskland også skulle kunne bli skueplassen for den første store seieren til det europeiske proletariatet?

20. april 1892

F Engels

Skrevet på engelsk som forord til Frederick Engels, Socialism: Utopian and Scientific , London 1892. Oversettelsen til norsk (bokmål) følger den engelske teksten.

Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap

I

Når en ser på innholdet, har den moderne sosialismen først og fremst blitt frambrakt av den oppfatninga at det på den ene sida hersker klassemotsetninger mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse, mellom kapitalister og lønnsarbeidere i det nåværende samfunnet, og at det på den andre sida rår anarki i produksjonen. Men når en ser på den teoretiske forma, framstår sosialismen til å begynne med som ei mer utvikla og angivelig mer konsekvent videreføring av de grunnsetningene som blei satt fram av de store, franske opplysningsmennene i det 18. hundreåret. Som enhver ny teori måtte den først og fremst knytte an til det tankematerialet som forelå, sjøl om røttene lå i de materielle, økonomiske kjensgjerningene.

De store mennene i Frankrike som klarna tankene framfor den revolusjonen som skulle komme, opptrådde sjøl ytterst revolusjonært. De anerkjente ingen ytre autoritet av noe som helst slag. Religion, naturoppfatning, samfunn, statsordning, alt blei kritisert på det mest skånselsløse; alt skulle rettferdiggjøre eksistensen sin framfor fornuftens domstol, eller også gi avkall på å eksistere. Den tenkende forstanden blei lagt som eneste målestokk på alt. Som Hegel sier, det var den tida da verda blei satt på hodet14, først i den betydninga at den menneskelige tanken og de grunnsetningene som tenkinga hadde funnet fram til, gjorde krav på å gjelde som grunnlag for all menneskelig handling og alt samfunnsliv; men seinere også i den videre betydninga av at virkeligheta, som stod i motsetning til disse grunnsetningene, faktisk blei snudd opp ned på. Alle samfunns- og statsformene til da, alle de gamle, overleverte forestillingene blei sett på som ufornuftige og kasta på skraphaugen. Hittil hadde verda latt seg lede helt og holdent av fordommer. Alt som hadde vært, fortjente bare medynk og forakt. Først nå brøt dagslyset, fornuftens rike, fram. Fra nå av skulle overtrua, uretten, privilegiene og undertrykkinga bli fortrengt av den evige sannheta, den evige rettferda, den naturbestemte likheta og de umistelige menneskerettighetene.

Vi veit nå at dette fornuftens rike ikke var noe annet enn det idealiserte riket til borgerskapet; at den evige rettferda blei virkeliggjort i borgerjustisen; at likheta gikk ut på borgerlig likhet for loven; at som en av de vesentligste menneskerettighetene proklamerte de den borgerlige eiendommen; og at fornuftsstaten, Rousseaus samfunnspakt, blei virkeliggjort og bare kunne bli virkeliggjort som en borgerlig, demokratisk republikk. Like så lite som alle forgjengerne sine, kunne de store tenkerne i det 18. hundreåret nå ut over de begrensningene som deres egen tid satte for dem.

Men ved sida av motsetninga mellom føydaladelen og borgerskapet, som opptrådde som representant for hele resten av samfunnet, bestod den allmenne motsetninga mellom utbyttere og de som blei utbytta, mellom rike som dreiv dank og fattige som arbeidde. Det var jo nettopp dette forholdet som gjorde det mulig for representantene for borgerskapet å framstille seg som talsmenn, ikke for en særskilt klasse, men for hele den lidende menneskeheta. Men ikke nok med det. Helt fra det oppstod, har borgerskapet vært belasta med motsetningen sin: kapitalister kan ikke bestå uten lønnsarbeidere, og i samme grad som laugsborgeren fra middelalderen utvikla seg til den moderne borgeren, har også laugssvennen og daglønneren som ikke tilhørte noe laug, utvikla seg til proletar. Og sjøl om borgerskapet i det store og hele kunne hevde at det i kampen mot adelen samtidig representerte de forskjellige arbeidende klassene på den tida, så skjedde det likevel under hver stor, borgerlig bevegelse at det brøt fram sjølstendige rørsler som var den mer eller mindre utvikla forgjengeren til det moderne proletariatet. Således gjendøperne Thomas Münzer i den tyske reformasjons- og bondekrigstida; levellerne under den store, engelske revolusjonen; Babeuf under den store, franske revolusjonen. Ved sida av disse revolusjonære oppstandene til en ennå uferdig klasse, kom det også til uttrykk teoretiske kunngjøringer som tilsvarte dem; i det 16. og 17. hundreåret utopiske skildringer av ideelle samfunnstilstander; i det 18. allerede direkte kommunistiske teorier (Morelly og Mably). Kravet om likhet blei ikke lenger innskrenka til de politiske rettighetene, det skulle også utvides til den stillinga den enkelte hadde i samfunnet; ikke bare klasseprivilegiene skulle fjernes, men sjølve klasseforskjellene. Som en asketisk, spartansk kommunisme som bannlyste all livsglede, framstod den nye læra i si første form. Så fulgte de tre store utopistene: Saint-Simon. som ennå lot den borgerlige retninga beholde ei viss gyldighet ved sida av den proletære; Fourier, og Owen som levde i det landet som hadde den mest utvikla kapitalistiske produksjonen, og under innflytelse av de motsetningene som framkom av dette og i direkte tilknytning til den franske materialismen, utvikla han systematisk de forslaga han hadde til å fjerne klasseforskjellene.

Alle tre har det felles at de ikke står fram som representanter for interessene til proletariatet, som i mellomtida hadde vokst fram med historisk nødvendighet. Som opplysningsmennene ville de ikke først og fremst befri en bestemt klasse, men derimot straks befri hele menneskeheta. Som opplysningsmennene ville de innføre et rike bygd på fornuftig og evig rettferd; men riket deres er himmelvidt forskjellig fra det til opplysningsmennene. Også den borgerlige verda, slik som disse opplysningsmennene arrangerte den, etter grunnsetningene sine, er ufornuftig og urettferdig og havner derfor likesågodt i søppelkassa sammen med føydalismen og alle tidligere samfunnsformer. At den virkelige fornuften og rettferda hittil ikke har herska i verda, kommer bare av at en ikke hadde fatta dette på riktig måte. Det som mangla, var nettopp det geniale individet som nå har stått fram og erkjent sannheta; at han har stått fram nå, at sannheta er blitt erkjent akkurat nå, er ikke en uunngåelig foreteelse som står i sammenheng med og nødvendigvis følger den historiske utviklinga, men derimot et reint lykketreff. Han kunne like gjerne vært født 500 år tidligere og hadde da spart menneskeheta for 500 år med villfarelser, kamper og lidelser.

Vi så åssen de franske filosofene i det attende hundreåret, revolusjonsforberederne, appellerte til fornuften som den eneste dommeren over alt som fans. En fornuftig stat, et fornuftig samfunn skulle bli oppretta, alt som var i strid med den evige fornuften, skulle bli fjerna uten barmhjertighet. Vi så også at denne evige fornuften i virkeligheta ikke var noe annet enn den idealiserte forstanden til middelklassen som akkurat da utvikla seg videre til borgerskap. Da nå den franske revolusjonen hadde virkeliggjort dette fornuftssamfunnet og den fornuftsstaten, viste det seg derfor at de nye ordningene på ingen måte var absolutt fornuftige, hvor rasjonelle de enn måtte være i forhold til tidligere tilstander. Fornuftsstaten gikk fullstendig opp i røyk. Rousseaus samfunnspakt blei gjort til virkelighet i det skrekkveldet som det forvirra og politisk udyktige borgerskapet flykta fra, først inn i korrupsjonen til direktoriet, og endelig under beskyttelse av despotiet til Napoleon. Den evige freden som var lovt, hadde slått om til en endeløs erobringskrig. Fornuftssamfunnet gikk det ikke bedre med. Istedenfor å oppløse seg i allmenn velstand, hadde motsetninga mellom fattig og rik blitt skjerpa, fordi de hadde fjerna laugsprivilegiene og andre privilegier som til en viss grad hadde bygd bru over motsetningene, og fordi de hadde avskaffa de kjerkelige velgjørenhetsinstitusjonene som hadde gjort motsetningene mindre krasse. «Eiendommens frihet» fra de føydale lenkene hadde nå blitt virkelighet. De små eiendommene til småborgerne og småbøndene blei gjort ende på under den overmektige konkurransen fra storkapitalen og de store jordeierne. Denne friheta viste seg å være frihet til å selge småeiendommen sin til nettopp disse store herrene. For småborgerne og småbøndene blei «eiendommens frihet» forvandla til frihet fra eiendom. Oppsvinget i industrien på kapitalistisk grunnlag gjorde at fattigdom og nød for de arbeidende massene blei opphøyd til en livsbetingelse for samfunnet. Kontantbetalinga blei mer og mer, som Carlyle uttrykte det, det eneste bindeleddet i samfunnet. Antallet av forbrytelser tiltok fra år til år. Riktignok var de ikke utrydda, de føydale utskeielsene som tidligere så uforferda fant sted i full åpenhet, men iallfall foreløpig skjøvet i bakgrunnen til fordel for de borgerlige lastene som hittil bare var pleid i stillhet – de blomstra nå desto yppigere. Handelen utvikla seg mer og mer til snyteri. Det revolusjonære slagordet «brorskap» blei virkeliggjort som sjikane og misunnelse i konkurransekampen. Korrupsjonen tok plassen til den voldelige undertrykkinga, og som det viktigste, samfunnsmessige maktmiddelet tok pengene plassen til kården. Retten til den første natta gikk over fra føydalherrene til de borgerlige fabrikantene. Prostitusjonen greip om seg i et uhorvelig omfang. Ekteskapet var nå som før den lovlig anerkjente forma, det offisielle dekket for prostitusjonen, og blei dessuten utfylt med tallrike ekteskapsbrudd. Kort sagt, sammenlikna med de staselige løftene til opplysningsmennene, viste det seg at de samfunnsmessige og politiske ordningene som blei skapt ved «fornuftens seier», bare var bittert skuffende vrengebilder. Det mangla ennå bare de mennene som kunne fastslå skuffelsen, og de kom ved hundreårsskiftet. Brev fra Genève av Saint-Simon kom ut i 1802; det første verket av Fourier kom i 1808, sjøl om grunnlaget for teoriene hans skreiv seg fra 1799; den 1. januar 1800 overtok Robert Owen ledelsen av New Lanark.

Men på denne tida var den kapitalistiske produksjonsmåten ennå svært lite utvikla, og det var dermed også motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet. Storindustrien som først nylig hadde oppstått i England, var ennå ukjent i Frankrike. Men det er først med storindustrien at – for det første – de konfliktene utvikler seg som gjør det tvingende nødvendig med ei omveltning av produksjonsmåten, at den kapitalistiske karakteren til produksjonsmåten blir fjerne konflikter ikke bare mellom de klassene den har frambrakt, men også mellom sjølve produktivkreftene og de bytteformene den har skapt. Og – for det andre – nettopp i disse enorme produktivkreftene utvikler storindustrien også midlene til å løse disse konfliktene. Om altså de konfliktene som sprang ut av den nye samfunnsordninga bare var i ferd med å bli til rundt 1800, så gjelder dette enda mye mer for midlene til å løse dem. Da de eiendomsløse massene i Paris under skrekkveldet erobra makta et øyeblikk og dermed førte den borgerlige revolusjonen til seier, til og med mot borgerskapet, så beviste de dermed bare hvor umulig det var for dem å holde på makta over lengre tid under de forholda som da var. Det proletariatet som først nå skilte seg ut fra de eiendomsløse massene som grunnstammen til en ny klasse, var ennå helt ute av stand til å handle politisk sjølstendig, og det framstod som en undertrykt, lidende stand som i avmakt var henvist til i beste fall å få hjelp utafra, ovafra.

Denne historiske tilstanden påvirka også de som stifta sosialismen. Det umodne utviklingstrinnet som den kapitalistiske produksjonen og klassesituasjonen stod på, fikk tilsvarende umodne teorier. De samfunnsmessige oppgavene som ennå lå skjult i de uutvikla, økonomiske forholda, skulle løses ved hjelp av tenking. Samfunnet bød bare på misforhold: å fjerne disse var oppgava til den tenkende fornufta. Det dreide seg derfor om å finne opp et nytt og mer fullkomment system å ordne samfunnet etter, og så å tvinge dette på samfunnet utafra ved bruk av propaganda eller om mulig ved mønstereksperiment som eksempel. Disse nye sosiale systema var på forhånd dømt til å bli utopier; jo mer de blei utarbeidd i detalj, jo mer måtte de utarte til rein fantasileik.

Når vi engang har fastslått dette, oppholder vi oss ikke lenger ved denne sida av saka som nå helt og holdent tilhører fortida. Vi kan overlate til litterære småkremmere å høytidelig plukke fra hverandre disse fantasileikene, som i dag bare er komiske, sånn at de kan få vist hvor overlegen deres egen, nøkterne tenking er i forhold til sånt «vanvidd». Vi gleder oss heller over de geniale tankekimene og tankene som overalt bryter gjennom det fantastiske hylsteret, og som disse besteborgerne er blinde for.

Saint-Simon var et barn av den store, franske revolusjonen, han var ennå ikke tretti år da den brøt ut. Revolusjonen var en seier for tredjestanden, dvs. den store massen i nasjonen som arbeidde i produksjon og handel, en seier over de til da privilegerte stendene som ikke arbeidde: adel og geistlighet. Men seieren til tredjestanden avslørte seg snart som en seier for bare en liten del av denne standen, som ei erobring av den politiske makta for det sjiktet som var sosialt privilegert innafor denne standen: det eiendomsbesittende borgerskapet. Og dette borgerskapet hadde til og med utvikla seg raskt under revolusjonen ved å spekulere i jordeiendommene til adelen og kjerka som først blei konfiskert og deretter solgt, såvel som ved det bedraget mot nasjonen som arméleverandørene gjorde seg skyldige i. Det var nettopp herredømmet til disse svindlerne som under direktoriet brakte Frankrike og revolusjonen til undergangens rand, og som dermed gav Napoleon påskudd til statskupp. Motsetninga mellom tredjestanden og de privilegerte stendene tok altså form i hodet på Saint-Simon som motsetninga mellom «arbeidere» og «dagdrivere». «Dagdriverne», det var ikke bare dem som var privilegerte før, men alle som levde av renter uten å ta del i produksjon og handel. Og «arbeiderne», det var ikke bare lønnsarbeidere, men også fabrikantene, handelsfolka, bankfolka. At dagdriverne hadde mista evnen til åndelig ledelse og politisk herredømme, det stod fast og hadde en gang for alle blitt stadfesta av revolusjonen. At de eiendomsløse ikke hadde denne evnen, det syntes Saint-Simon hadde blitt bevist ved erfaringene fra skrekkveldet. Men hvem skulle lede og herske? Ifølge Saint-Simon vitenskapen og industrien, knytt sammen av et nytt, religiøst bånd, utsett til å gjenopprette den enheta i religiøse synsmåter som hadde blitt sprengt av reformasjonen, en «ny kristendom» som nødvendigvis måtte bli mystisk og strengt hierarkisk. Men vitenskapen, det var den lærde, og industrien, det var først og fremst de aktive borgerne, fabrikantene, handelsfolka, bankfolka. Disse borgerne skulle riktignok kunne forvandle seg til en slags offentlige tjenestemenn, tillitsmennene i samfunnet, men de skulle likevel få beholde ei overordna og også økonomisk privilegert stilling i forhold til arbeiderne. Især skulle bankfolka være kalla til å styre hele den samfunnsmessige produksjonen ved hjelp av kredittreguleringer. Denne oppfatninga samsvarte helt med ei tid da storindustrien i Frankrike, og dermed motsetninga mellom borgerskapet og proletariatet, nettopp var i ferd med å oppstå. Men det som Saint-Simon særskilt legger vekt på, er dette: Det som først og fremst teller for han, er skjebnen til «den fattigste og mest tallrike klassen» (la classe la plus nombreuse et la plus pauvre).

Alt i sine Brev fra Genève setter Saint-Simon fram tesen om at «alle mennesker skal arbeide».

I det samme skriftet er han allerede klar over at skrekkveldet var herredømmet til de eiendomsløse massene. «Bare se,» roper han til dem, «hva som hendte i Frankrike på den tida da kameratene deres hadde makta der, de frambrakte hungersnød.»

Men å oppfatte den franske revolusjonen som en klassekamp, og det ikke bare mellom adel og borgerskap, men mellom adel, borgerskap og eiendomsløse , det var i året 1802 en høyst skarpsindig oppdagelse. I 1816 erklærer han at politikken er vitenskapen om produksjonen og forutsier at politikken helt og holdent vil gå opp i økonomien. Sjøl om erkjennelsen av at de økonomiske forholda er grunnlaget for de politiske institusjonene, viser seg i dette bare som en kime, så blir det likevel allerede her klart uttalt at det politiske herredømmet over mennesker vil gå over til forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser, altså den avskaffelsen av staten som det nylig har vært mye bråk om. Og like langt foran sine samtidige erklærer han i 1814, like etter at de allierte gikk inn i Paris, og til og med i 1815 under krigen: «De hundre dagene», at en allianse mellom Frankrike og England, og i annen rekke mellom disse to og Tyskland, er den eneste garantien for ei gunstig utvikling og fred i Europa. I 1815 trengtes det like mye mot som historisk vidsyn for å preke for franskmennene om allianse med seierherren fra Waterloo.

Mens vi hos Saint-Simon oppdager et genialt vidsyn der kimen fins til nesten alle de ikke strengt økonomiske tankene hos de seinere sosialistene, så finner vi hos Fourier en ekte fransk-åndfull kritikk av de rådende samfunnsforholda, en kritikk som ikke dermed er mindre djuptpløyende. Fourier tar dem på ordet, både borgerskapet og de begeistra profetene deres fra før og de beregnende spyttslikkerne deres fra etter revolusjonen. Ubarmhjertig avdekker han den materielle og moralske elendigheta i den borgerlige verda. Han sammenlikner den med de skinnende løftene til opplysningsmennene om samfunnet som bare fornuften skulle herske i, løftene om den eneste saliggjørende sivilisasjonen, om den grenseløse evnen som menneskene har til å nå det fullkomne, og han sammenlikner den med de rosenrøde frasene til de samtidige borgerideologene. Han påviser åssen de mest høyttravende frasene overalt tilsvarer den mest ynkverdige virkeligheta, og øser bitende spott over dette dundrende nederlaget som frasene har lidd. Fourier er ikke bare kritiker, det evig klare gemyttet hans gjør han til satiriker, og til og med til en av de største satirikerne gjennom alle tider. Like mesterlig som morsomt skildrer han såvel svindelspekulasjonen som blomstrer opp mens revolusjonen ebber ut, som den allmenne kremmeraktigheten til den franske handelen på den tida. Enda mer mesterlig er den kritikken han har av de borgerlige seksualforholda og den stillinga kvinnene har i det borgerlige samfunnet. Det er han som først uttaler at graden av kvinnefrigjøring er den naturlige målestokken på den allmenne frigjøringa i et gitt samfunn. Men mest storslagen viser Fourier seg i den oppfatninga han har av samfunnshistoria. Hele historieforløpet til nå deler han inn i fire utviklingstrinn: villhet, patriarkat, barbari, sivilisasjon. Det siste faller sammen med det vi i dag kaller det borgerlige samfunnet, altså den samfunnsordninga som har vært innført sia det 16. hundreåret. Han påviser «at den siviliserte ordninga gjør at enhver last som forekommer på en enkel måte under barbariet, får en sammensatt, falsk, tvetydig hyklerisk væremåte», at sivilisasjonen beveger seg i en «vond sirkel», i motsigelser som den stadig framkaller på ny uten å kunne overvinne dem, sånn at den stadig oppnår det motsatte av det den vil oppnå eller hevder at den vil oppnå. Sånn at f.eks. «under sivilisasjonen springer fattigdommen ut av sjølve overfloden». Som vi ser handterer Fourier dialektikken like overlegent som sin samtidige Hegel. Overfor pratet om at menneskene har ubegrensa evne til å nå det fullkomne, hevder han med den samme dialektikken at enhver historisk fase har sin oppgangs-, men også nedgangsperiode og han bruker denne synsmåten også når det gjelder framtida til hele menneskeheta. Som Kant i naturvitenskapen innfører tanken om at jorda en gang vil gå under, innfører Fourier i historieoppfatninga tanken om at menneskeheta en gang skal gå under.

Mens revolusjonsorkanen feide over Frankrike, foregikk det ei stillere, men ikke derfor mindre kraftig omveltning i England. Dampkrafta og de nye verktøymaskinene gjorde manufakturen om til moderne storindustri og revolusjonerte dermed hele grunnlaget for det borgerlige samfunnet. Den søvnige utviklingsgangen i manufakturtida forvandla seg til en sann «Sturm und Drang»-periode for produksjonen. Med stadig voksende fart delte samfunnet seg i store kapitalister og eiendomsløse proletarer, og mellom disse førte nå – istedenfor den tidligere stabile middelklassen – en urolig masse av handverkere og småhandlere et ustadig tilvære som den mest ustabile delen av befolkninga. Ennå var den nye produksjonsmåten bare i begynnelsen av oppgangsperioden; den var ennå den normale, regelrette og eneste produksjonsmåten som var mulig under disse forholda. Men alt da frambrakte den skrikende sosiale misforhold: at ei hjemløs befolkning blei trengt sammen i de dårligste bostedene i storbyer – at alt som tradisjonelt bandt sammen når det gjaldt herkomst, patriarkalsk underordning og familie blei oppløst – at arbeidsdagen blei forlenga i et gruoppvekkende omfang særlig for kvinner og barn – at moralen blei forderva i masseomfang for den arbeidende klassen som plutselig hadde blitt kasta inn i helt nye levevilkår, fra landet til byen, fra jordbruk til industri, fra stabile til daglig vekslende, usikre livsvilkår. Da trådde en tjueni år gammel fabrikant fram som reformator, en mann med en karakter så barnslig enkel at det grensa til det opphøyde, og samtidig en folkefører av de sjeldne. Robert Owen hadde tilegna seg læra til de materialistiske opplysningsmennene om at menneskekarakteren på den ene sida er produktet av medfødte anlegg og på den andre sida produktet av de forholda menneskene lever under, særlig i oppveksten. I den industrielle revolusjonen så de fleste av standsfellene hans bare forvirring og kaos, rørt vann som var bra å fiske i for å bli brårike. Sjøl så han muligheta til å sette yndlingstanken sin ut i livet og dermed bringe orden i kaoset. Som sjef over fem hundre arbeidere på en fabrikk i Manchester, hadde han allerede prøvd det med godt resultat. Som meddirektør leda han det store bomullsspinneriet i New Lanark i Skottland i samme ånd fra 1800 til 1829, bare med større handlefrihet og med en framgang som gav han berømmelse i Europa. Ei befolkning som litt etter litt vokste til 2.500 mennesker, og som opprinnelig var satt sammen av svært blanda og for størstedelen sterkt demoraliserende elementer, gjorde han til en fullkommen mønsterkoloni der fyll, politi, dommere og straffesaker, fattigvesen og veldedighetsbehov var ukjente ting. Og dette riktignok ved ganske enkelt å gi folk mer menneskeverdige forhold, og særlig ved å la den oppvoksende slekta få ei omsorgsfull oppfostring. Det var den som fant på dette med barnehager og begynte med det for første gang her. Fra toårsalderen kom ungene i barnehagen der de hadde det så moro at de nesten ikke var til å få med seg hjem igjen. Mens konkurrentene hans lot folk arbeide 13-14 timer om dagen, arbeidde de bare 10½ time i New Lanark. Da ei bomullskrise førte til fire måneders produksjonsstopp fikk de ledige arbeiderne fortsatt utbetalt full lønn. Og samtidig hadde fabrikken mer enn fordobla verdien sin og hele tida gitt eierne rikelig utbytte.

Owen var ikke tilfreds med alt dette. Levevilkåra som han hadde skaffa arbeiderne sine, var i hans øyne ennå på langt nær menneskeverdig; «folka var slavene mine»; de forholdsvis gunstige kåra han hadde skaffa dem, var ennå langt fra sånn at de tillot ei allsidig, fornuftig utvikling av folks egenart og forstand, for ikke å snakke om en fri livsutfoldelse.

«Og likevel produserte den arbeidende delen av disse 2.500 menneskene like mye virkelig rikdom for samfunnet som det ei befolkning på 600.000 kunne frambringe for snaue femti år sia. Jeg spurte meg sjøl: Hvor blir det av differansen mellom den rikdommen som disse 2.500 menneskene bruker opp og den som de 600.000 hadde måttet bruke?»

Svaret var opplagt. Den hadde blitt brukt til å skaffe bedriftseierne 5 % rente av etableringskapitalen og dessuten mer enn 300.000 pund sterling (6.000.000 mark) i utbytte. Og det som gjaldt for New Lanark, gjaldt i ennå høyere grad for alle fabrikkene i England.

«Uten denne nye rikdommen som maskinene har skapt, hadde ikke krigen for å styrte Napoleon og for å opprettholde de aristokratiske samfunnsprinsippene latt seg gjennomføre. Og likevel var det den arbeidende klassen som hadde skapt denne nye makta.»15

Fruktene tilhørte derfor også denne klassen. De nye, veldige produktivkreftene som hittil bare hadde tjent til å gjøre enkelte rike og til å underkue menneskene, gav etter Owens mening grunnlaget for ei samfunnsmessig nyordning, og som alles felles eiendom var de bestemt til å arbeide for alles felles velferd.

På en sånn reint forretningsmessig måte, så å si som følgene av en forretningsmessig kalkyle, oppstod den owenske kommunismen. Gjennomgående beholdt den denne praktisk innretta egenarten sin. I 1823 foreslo så Owen at de kunne få en slutt på nøden i Irland ved å opprette kommunistiske kolonier, og la fram fullstendige berekninger over anleggskostnader, årlige utgifter og sannsynlig utbytte. I den endelige framtidsplanen hans er den tekniske utarbeidelsen av detaljene, medrekna grunnriss, oppriss og perspektiv, gjennomført med sann sakkunnskap at det sjøl fra en fagmanns synspunkt er lite å utsette på detaljinnretningene når en først ha gått med på den owenske metoden for samfunnsreformer.

Skrittet over til kommunismen var vendepunktet i livet til Owen. Så lenge han bare framstod som velgjører, høsta han rikdom, applaus, ære og berømmelse. Han var den mest populære mannen i Europa. Ikke bare standfellene hans, men også statsmenn og fyrster hørte på han med anerkjennelse. Men da han stod fram med de kommunistiske teoriene sine, snudde bladet seg. Det så ut til at det var tre store hindringer som framfor alt sperra vegen til samfunnsreform: privateiendommen, religionen og den ekteskapsforma de hadde. Han visste hva som venta han dersom han angreip dem: han ville bli bannlyst av det offentlige samfunnet, han ville miste hele den sosiale stillinga si. Men han lot ikke være å angripe dem hensynsløst, og det han hadde forutsett, det skjedde. Bannlyst av det offentlige samfunnet, tidd i hjel av pressa, ruinert på grunn av feilslåtte, kommunistiske forsøk i Amerika som han hadde ofra hele formuen sin på, vendte han seg direkte til arbeiderklassen og var virksom innafor den i enda tretti år. Alle sosiale rørsler, alle virkelige framskritt som kom i stand i England til fordel for arbeiderne, er knytta til navnet Owen. Etter fem års anstrengelser fikk han i 1819 satt igjennom den første loven om begrensning av kvinne- og barnearbeid i fabrikkene. Han var president for den første kongressen der alle trade unions i hele England slutta seg sammen til ei eneste, stor fagforening. Som overgangstiltak til ei fullstendig kommunistisk ordning av samfunnet innførte han for det første kooperativselskap (forbruker- og produksjonssamvirkelag), som sia da i det minste har gitt det praktiske beviset på at såvel kjøpmannen som fabrikanten er personer som svært godt kan unnværes. For det andre oppretta han arbeiderbasarer, institusjoner der arbeidsprodukter blei bytta ved hjelp av arbeiderpapirpenger som hadde arbeidstimen som enhet; institusjoner som nødvendigvis måtte mislykkes, men som fullstendig foregreip byttebanken til Proudhon som kom mye seinere. Men de skilte seg fra denne nettopp ved at de ikke framstilte seg som universalbotemiddelet for alt som var galt i samfunnet, men som bare et første skritt i retning av ei langt mer radikal omforming av samfunnet.

Synsmåtene til utopistene har lenge beherska de sosialistiske ideene i det 19. hundreåret, og behersker dem til dels ennå. Alle de franske og engelske sosialistene var tilhengere av dem ennå for ganske kort tid sia, også den tidligere, tyske kommunismen, medrekna Weitling, var det. For dem alle er sosialismen et uttrykk for den absolutte sannheta, fornuften og rettferda, og trenger bare å bli oppdaga for å erobre verda av egen kraft; da den absolutte sannheta er uavhengig av tid, rom og den historiske utviklinga til menneskene, så er det bare et slumpetreff når og hvor den blir oppdaga. Dertil er den absolutte sannheta, fornuften og rettferda igjen forskjellig hos enhver som danner skole; og da det særskilte slaget av absolutt sannhet, fornuft og rettferd hos enhver igjen er betinga av den subjektive forstanden hans, levevilkåra hans, og i hvilken grad han har kunnskaper og åndelig skolering, så er det ikke mulig med noen annen løsning i denne konflikten mellom absolutte sannheter, enn at de gjensidig utelukker hverandre. Dermed kunne det da ikke komme noe annet ut av dette enn en slags gjennomsnittssosialisme, sånn som den faktisk til i dag har beherska tenkinga til de fleste sosialistiske arbeiderne i Frankrike, ei blanding av ytterst mangfoldige sjatteringer av kritiske uttalelser som vekker lite anstøt, økonomiske læresetninger og framtidsforestillinger om samfunnet som de forskjellige sektgrunnleggerne har kommet med, ei blanding som desto lettere lar seg koke i hop, jo mer de enkelte delene har fått slipt av de skarpe kantene sine i debattstrømmen som runde steiner i en bekk. For å gjøre en vitenskap ut av sosialismen. måtte den først stilles på et virkelighetsnært grunnlag.

II

Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. hundreåret, hadde imidlertid den nyere, tyske filosofien oppstått og blitt fullbyrda i og med Hegel. Å ta opp igjen dialektikken som den høyeste form for tenking, var den største tjenesten til denne filosofien. De gamle, greske filosofene var alle fødte, naturlige dialektikere, og den mest universelle tenkeren av dem, Aristoteles, har også allerede undersøkt de vesentligste formene for dialektisk tenking. Men sjøl om den nyere filosofien hadde noen strålende representanter for dialektikken (f.eks. Descartes og Spinoza), hadde den kjørt seg mer og mer fast i den såkalte metafysiske tenkemåten. særlig under engelsk innflytelse. Også franskmennene i det 18. hundreåret var nesten fullt og helt under innflytelse av denne tenkemåten. særlig i de spesielt filosofiske arbeidene sine. Utafor den egentlige filosofien var de likevel i stand til å levere dialektiske mesterverk; vi kan bare huske på Nevøen til Rameau av Diderot og Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheta mellom menneskene av Rousseau. Vi skal her kort gjengi det vesentligste ved de to måtene å tenke på.

Når vi tenker over naturen eller historia til menneskene eller vår egen åndelige virksomhet, kommer det først og fremst for oss et bilde av uendelige sammenviklinger av sammenhenger og vekselvirkninger der ikke noe fortsetter å være hva, hvor og hvordan det var, der alt derimot beveger seg, endrer seg, blir til og går under. Vi ser altså først og fremst helhetsbildet der enkelthetene mer eller mindre trer i bakgrunnen, vi er mer oppmerksomme på bevegelsen, endringa, sammenhengene enn på hva det er som beveger seg, endrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verda tilhører den gamle, greske filosofien og er først klart uttrykt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter , er i stadig endring, blir stadig til og går stadig under. Men så riktig dette synet enn griper fatt i den allmenne karakteren i helhetsbildet av foreteelsene, så duger det likevel ikke til å forklare enkelthetene som dette helhetsbildet er satt sammen av; og så lenge vi ikke kjenner dem, forstår vi heller ikke helhetsbildet. For å kunne erkjenne disse enkelthetene, må vi ta dem ut av den naturlige eller historiske sammenhengen sin og undersøke dem hver for seg etter den egenarten, de særskilte årsakene og virkningene osv, som de har. Dette er først og fremst oppgava til naturvitenskapen og historieforskninga; forskningsgreiner som av svært gode grunner bare hadde underordna rang hos grekerne i den klassiske tida, fordi det framfor alt var dem som først måtte samle inn materialet for dette. Først etter at viten om naturen og historia til en viss grad er samla inn, kan en begynne med kritisk gransking, sammenlikning og inndeling i klasser, ordener og arter. Den nøyaktige naturforskinga begynte derfor hos grekerne først i den aleksandrinske perioden, og blei etterpå videreutvikla av araberne i middelalderen: en virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra den andre halvdelen av det 15. hundreåret, og fra da av har den gjort framskritt med stadig større fart. Forutsetningene for de kjempemessige framskritta som de siste fire hundre åra har brakt oss når det gjelder naturkjennelse, var oppdelinga av naturen i sine enkelte deler, inndelinga av prosessene og gjenstandene i naturen i forskjellige klasser og undersøkelsen av det indre av de organiske legemene med henblikk på den mangfoldige, anatomiske oppbygninga deres. Men denne arbeidsmåten har også vent oss til å oppfatte gjenstandene og prosessene i naturen enkeltvis, utafor den store helhetssammenhengen; dermed ikke i bevegelse, men i stillstand; ikke som noe som etter sitt vesen er foranderlig, men derimot som noe fast bestående; ikke som noe levende, men dødt. Og idet denne synsmåten blei overført fra naturvitenskapen til filosofien, noe som skjedde i og med Bacon og Locke, skapte den det særegne trangsynet fra det forrige hundreåret, den metafysiske tenkemåten.

Tinga og tankebildene deres, ideene, blir betrakta enkeltvis av metafysikeren, det ene etter det andre og uten det andre, faste, urørlige forskningsgjenstander som er gitt en gang for alle; han sier ja, ja, nei, nei, og det som går ut over dette, det er av det vonde. Enten så eksisterer en ting for han, eller så eksisterer den ikke: En ting kan nettopp ikke være seg sjøl og noe annet samtidig. Positiv og negativ utelukker hverandre fullt og helt; årsak og virkning står likedan i urokkelig motsetning til hverandre. Denne tenkemåten ser derfor svært så innlysende ut ved første blikk fordi den svarer til såkalt sunt folkevett. Men om det sunne folkevettet er en aldri så god følgesvenn i hverdagshusholdninga, så opplever det noen merkelige eventyr så snart det våger seg ut i den vide verda til forskninga: Og hvor berettiga og til og med nødvendig den metafysiske tenkemåten enn er på så mange og utstrakte områder, alt etter tingenes natur, så kommer den likevel alltid til ei grense før eller seinere. På den andre sida av denne grensa blir den metafysiske tenkemåten ensidig, trangsynt og abstrakt og forviller seg inn i uløselige motsigelser, fordi den ser de enkelte tinga og glømmer sammenhengen, fordi den ser at noe er og glømmer at det har blitt til og skal gå under, fordi den ser ting i ro og glømmer bevegelsen, fordi den ikke ser skauen for bare trær. Til daglig bruk veit vi f.eks. om et dyr lever eller ikke, og kan hevde det med sikkerhet: Men ved nærmere undersøkelse finner vi at dette mange ganger er ei høyst innvikla sak, noe som juristene veit svært godt, de som har strevd forgjeves med å finne ei rasjonell grense for hva som er mord eller ikke når det gjelder drap av barn i mors liv: Og like umulig er det å fastslå, når døden inntreffer, ettersom fysiologien påviser at døden ikke er noe som skjer på en gang og øyeblikkelig, men derimot er en svært langvarig prosess. Likedan er ethvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme; hvert øyeblikk bearbeider det stoff som er tilført utafra og utskiller andre, hvert øyeblikk dør det celler i legemet til ethvert organisk vesen og det dannes nye; alt ettersom det går lengre eller kortere tid, blir stoffet i dette legemet fullstendig fornya med andre stoffatomer, sånn at ethvert organisert vesen er det samme og likevel et annet. Ved nærmere gransking finner vi også at de to polene i en motsetning, som positiv og negativ, er like uatskillelige som de står i motsetning til hverandre, og at de trass i all motsatthet gjennomtrenger hverandre gjensidig. Likedan at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg er gyldige bare når de blir anvendt på det enkelte tilfellet, men at de går sammen så snart vi gransker det enkelte tilfellet i allmenn sammenheng med heilheta i verda. De løser seg opp i synet på den universelle vekselvirkninga der årsaker og virkninger stadig bytter plass, det som her eller nå er virkning, blir der eller da årsak og omvendt.

Ingen av disse prosessene og tenkemåtene passer inn i rammene til den metafysiske tenkinga. Men for dialektikken, derimot, er sånne prosesser som nevnt ovafor, en bekreftelse på dens egen framgangsmåte, fordi dialektikken oppfatter tinga og tenkebildene deres, ideene. som noe som etter sitt vesen står i sammenheng med hverandre, er kjeda sammen, er i bevegelse, oppstår og går under. Naturen er prøvesteinen for dialektikken, og vi må gi den moderne naturvitenskapen æra for at det fins et ytterst rikelig og stadig voksende materiale for denne prøva, og dermed beviset for at det til sjuende og sist går dialektisk for seg i naturen og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomgår ei virkelig historie. Framfor alt må en her nevne Darwin som tildelte den metafysiske naturoppfatninga det kraftigste støtet, ved at han påviste at hele den nåværende organiske naturen, planter og dyr og dermed også mennesket, er produktet av en utviklingsprosess som har foregått i millioner av år. Men ettersom de naturforskerne som til nå har lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, så er det konflikten mellom forskningsresultatene og den tradisjonelle tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirringa som nå hersker i den teoretiske naturvitenskapen, og som bringer såvel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.

Ei nøyaktig framstilling av helheta i verda og utviklinga av denne helheta og av menneskeheta, såvel som gjenspeilinga av denne utviklinga i tankene til menneskene, kan altså bare gis ved hjelp av dialektikken ved stadig å iaktta den allmenne vekselvirkninga mellom det som blir til og det som går under, mellom de endringene som går fram og de som går tilbake. Og i denne ånd stod også den nyere, tyske filosofien straks fram. Kant åpna løpebana si med at han oppløste det uforanderlige solsystemet til Newton, og – etter at det hadde fått det berømte første støtet – evigvarigheta til dette systemet, han oppløste det i en historisk prosess: i at sola og alle planetene hadde oppstått av en roterende tåkemasse. Dermed trakk han den slutningen at i og med at det hadde oppstått, måtte solsystemet nødvendigvis også gå under en gang. Et halvt hundreår seinere blei påstanden hans begrunna matematisk av Laplace, og enda et halvt hundreår seinere viste spektroskopet at sånne glødende gassmasser eksisterte i forskjellige stadier av fortetting i verdensrommet.

Denne nyere, tyske filosofien fant avslutninga si i systemet til Hegel, der – og det er hans store fortjeneste – hele den naturlige, historiske og åndelige verda for første gang blei forstått som og framstilt som en prosess, dvs som noe i stadig bevegelse, endring, omdanning og utvikling, og det blei gjort forsøk på å påvise den indre sammenhengen i denne bevegelsen og utviklinga. Ut fra dette synspunktet så ikke historia til menneskeheta lenger ut som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger som alle er like forkastelige framfor domstolen til den nå mer modne, filosofiske fornuften, og som en gjør best i å glømme så fort som mulig, men den stod fram som utviklingsprosessen til menneskeheta sjøl, og oppgava til tenkinga blei nå å følge den gradvise utviklinga til denne prosessen trinn for trinn gjennom alle irrganger, og å påvise den indre lovmessigheta ved alt det som så ut som tilfeldigheter.

At det hegelske systemet ikke løste den oppgava som det stilte seg, er her likegyldig. Den epokegjørende fortjenesten til dette systemet var at det stilte seg denne oppgava. Det er nettopp ei oppgave som ingen enkeltperson noensinne vil kunne løse. Sjøl om Hegel – ved sida av Saint-Simon – var den mest universelle tenkeren i samtida si, så var han hindra for det første av at omfanget av hans egne kunnskaper nødvendigvis var begrensa. og for det andre av at det likeledes var begrensa hvor langt og hvor djupt kunnskapene og erkjennelsene i samtida hans rakk. Men i tillegg til dette kom det enda en tredje ting. Hegel var idealist, dvs. han rekna ikke tankene i hodet sitt som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tinga og foreteelsene, men tvert om rekna han tinga og utviklinga deres bare som virkeliggjorte bilder av «ideen» som på en eller annen måte hadde eksistert før verda blei til. Dermed var alt stilt på hodet, og den virkelige sammenhengen i verda blei snudd fullstendig opp ned. Og hvor riktig og genialt detaljsammenhenger enn blei oppfatta av Hegel, så måtte mye av denne grunnen, også i detalj, te seg som et lappverk, som noe kunstig, konstruert, kort sagt galt. Det hegelske systemet var i seg sjøl et kolossalt misfoster – men også det siste i sitt slag. Det lei nemlig av enda en indre, uhelbredelig motsigelse: på den ene sida hadde det som vesentlig forutsetning den historieoppfatninga at menneskenes historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan finne sin intellektuelle avslutning ved å oppdage ei såkalt absolutt sannhet; på den andre sida hevda dette systemet at det var sammenfatninga av nettopp denne absolutte sannheta. Et altomfattende erkjennelsessystem for natur og historie som er avslutta en gang for alle, står i motsigelse til grunnreglene for førdialektisk tenking; dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verda kan gjøre enorme framskritt fra slekt til slekt.

Innsikten i hvor totalt uriktig den tyske idealismen var til nå, førte nødvendigvis til materialisme, men vel og merke ikke til den helt og holdent metafysiske, utelukkende mekaniske materialismen fra det 18. hundreåret. Mot denne naiv-revolusjonære, enkle forkastinga av all tidligere historie, ser den moderne materialismen på historia som utviklingsprosessen til menneskeheta, og ser på det som oppgava si å oppdage byene for bevegelse i denne prosessen. Såvel hos franskmennene i det 18. hundreåret som ennå hos Hegel, hersker den forestillinga om naturen at den er et alltid uforanderlig hele med evige himmellegemer som beveger seg i trange kretsløp, som Newton lærte dem, og at den består av uforanderlige arter av organiske vesener, som Linné lærte dem. Mot dette setter materialismen opp ei sammenfatning av de nyere framskritta i naturvitenskapen, der naturen altså har si historie i tida, at såvel himmellegemene som de organiske artene, som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpa, i den grad de i det hele tatt kan godtas, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge fall er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi som står over de andre vitenskapene. Så snart en stiller kravet til hver enkelt vitenskap om at den må klargjøre si stilling i helhetssammenhengen mellom tinga og kunnskapen om tinga, så er enhver spesiell vitenskap om helhetssammenhengen overflødig. Det som da blir igjen av hele den eksisterende filosofien som sjølstendig vitenskap, er læra om tenkinga og byene til tenkinga den formelle logikken og dialektikken. Alt annet inngår i den positive vitenskapen om naturen og historia.

Imidlertid – mens omslaget i naturkjennelsen bare kunne foregå i den grad som forskninga kunne gi det tilsvarende positive erkjennelsesmaterialet, så hadde det allerede mye tidligere skjedd historiske kjensgjerninger som medførte at historieoppfatninga tok ei avgjørende vending. I 1831 fant den første arbeideroppstanden sted i Lyon; fra 1838 til 1842 nådde den første, nasjonale arbeiderbevegelsen, den til de engelske chartistene, høydepunktet sitt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet kom i forgrunnen i historia til de landa i Europa som hadde kommet lengst, i samme grad som på den ene sida storindustrien, på den andre sida det nyerobra, politiske herredømmet til borgerskapet utvikla seg der. Læra til den borgerlige økonomien om at kapital og arbeid har like interesser, om at den frie konkurransen fører til allmenn lykke og velstand for folket, blei stadig mer slagkraftig tilbakevist som løgn av kjensgjerningene. Alle disse tinga kunne ikke lenger avvises, like så lite som den franske og engelske sosialismen, som var det teoretiske om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men den gamle, idealistiske historieoppfatninga som ennå ikke var fortrengt, kjente ikke til noen klassekamp ut fra materielle interesser, kjente overhodet ikke til noen materielle interesser i det hele tatt; ut fra dette historiesynet forekom såvel produksjonen som alle økonomiske forhold bare på si’ som underordna elementer i «kulturhistoria».

De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historia til nå, og da viste deg seg at all historie unntatt urtilstanden var historia om klassekampen, at disse samfunnsklassene som kjempa mot hverandre, alltid var frambrakt av produksjons- og samferdselsforhold, kort sagt de økonomiske forholda i tida; at altså den økonomiske strukturen i samfunnet til enhver tid danner det virkelige grunnlaget som i siste omgang forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner såvel som religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel befridde historieoppfatninga fra metafysikken, han gjorde den dialektisk – men oppfatninga han hadde av historia, var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen drevet ut av det siste tilfluktsstedet sitt, ut av historieoppfatninga, ei materialistisk historieoppfatning var gitt, og vegen var funnet til å forklare bevisstheta til menneskene ut fra eksistensen deres, istedenfor som hittil å forklare eksistensen deres ut fra bevisstheta deres.

Heretter framstod ikke sosialismen lenger som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Oppgava til sosialismen var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som disse klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått. Men den sosialismen som hittil hadde rådd, var like så uforenlig med denne materialistiske oppfatninga som naturoppfatninga til den franske materialismen var med dialektikken og den nyere naturvitenskapen. Hittil hadde sosialismen riktignok kritisert den kapitalistiske produksjonsmåten som fans og følgene av den, men kunne ikke forklare den, altså heller ikke gjøre seg av med den; kunne bare ganske enkelt forkaste den som dårlig. Jo heftigere den argumenterte mot at arbeiderklassen blei utbytta, noe som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, jo mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttinga bestod i og hvordan den oppstod. Men det som det dreide seg om, var på den ene sida å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten i sin historiske sammenheng og hvor nødvendig den er i et bestemt historisk tidsavsnitt, og altså også hvor nødvendig det er at den går under, og på den andre sida å blottlegge den indre egenarten til denne produksjonsmåten som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved avdekking av merverdien . Det blei bevist at å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten, og for den utbyttinga av arbeiderne som dermed skjer; at kapitalisten likevel trekker mer verdi ut av arbeidskrafta til arbeiderne sine enn det han har betalt for den, sjøl om han har kjøpt den til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet; og at denne merverdien i siste omgang utgjør den verdisummen som hoper seg opp i hendene på eierklassen som en stadig voksende kapitalmasse. Det var forklart åssen både den kapitalistiske produksjonen og produksjonen av kapital gikk for seg.

Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.

III

Det materialistiske historiesynet tar utgangspunkt i at produksjonen, og deretter bytting av produktene, er grunnlaget for all samfunnsordning; at fordelinga av produktene, og dermed den sosiale inndelinga i klasser eller stender, retter seg etter det som blir produsert, åssen det blir produsert og åssen det produserte blir bytta i ethvert samfunn som opptrer i historia. Etter dette kan en ikke leite etter de endelige årsakene til alle samfunnsmessige endringer og politiske omveltninger i hjernene til menneskene, i den tiltakende innsikten de har i evig sannhet og rettferd, men i endringene i produksjons- og byttemåtene, En må ikke leite etter årsakene i filosofien men i økonomien i den epoken det gjelder. Den våknende forståelsen av at de samfunnsinnretningene som fins, er ufornuftige og urettferdige, at fornuft har blitt vanvidd, at velgjerning har blitt plage, er bare et tegn på at det i all stillhet har foregått endringer i produksjonsmetodene og bytteformene sånn at den ikke lenger stemmer, den samfunnsordninga som er tilpassa tidligere økonomiske vilkår. Dermed er det samtidig sagt at midlene for å fjerne de iakttatte misforholda også må være til stede i de andre produksjonsforholda sjøl – mer eller mindre utvikla. Disse midlene kan umulig oppfinnes av hjernen, men må oppdages ved hjelp av hjernen i de materielle kjensgjerningene som foreligger om produksjonen.

Åssen stiller den moderne sosialismen seg med hensyn til dette?

Det er nå nokså allment godtatt at den samfunnsordninga som fins, har blitt skapt av den klassen som hersker nå, borgerskapet. Den produksjonsmåten som er særegen for borgerskapet, etter Marx betegna som den kapitalistiske produksjonsmåten, kunne ikke forenes verken med de lokale og standsmessige privilegiene eller med de gjensidige, personlige banda under den føydale ordninga. Borgerskapet knuste den føydale ordninga, og på ruinene av den oppretta de den borgerlige samfunnsforfatninga, samfunnet med den frie konkurransen, retten til å flytte dit en vil, lik rett for alle vareeiere og hva nå de borgerlige herlighetene heter for noe alle sammen. Den kapitalistiske produksjonsmåten kunne nå utfolde seg fritt. Etter at dampkrafta og det nye verktøymaskineriet hadde gjort om den gamle manufakturen til storindustri, utvikla de seg i en hittil uhørt fart og i en hittil uhørt grad, de produksjonsforholda16 som hadde blitt frambrakt under ledelse av borgerskapet. Men som manufakturen og det handverket som videreutvikla seg under innflytelse av den, i sin tid kom i konflikt med de føydale lenkene til lauga, så kommer storindustrien, når den er grundigere utvikla, i konflikt med de grensene som den kapitalistiske produksjonsmåten har satt for den. De nye produksjonskreftene har allerede vokst over hodet på den borgerlige måten å utnytte dem på: Og denne konflikten mellom produktivkreftene og produksjonsmåten er ikke en konflikt som har oppstått inne i hodet på menneskene, sånn som den mellom den menneskelige arvesynda og den guddommelige rettferda, men derimot består den av kjensgjerninger, objektivt, utafor oss sjøl, uavhengig av viljen eller gjerningene til sjøl de menneskene som har frambrakt den. Den moderne sosialismen er ikke noe annet enn tankerefleksen av denne faktiske konflikten, den idemessige gjenspeilinga av den i hodene på først og fremst den klassen som lider direkte under den, arbeiderklassen.

Hva består nå denne konflikten i?

Før den kapitalistiske produksjonen, altså i middelalderen, var grunnlaget for den vanlige småbedriften at arbeideren hadde privat eiendomsrett til produksjonsmidlene: jordbruket til den frie eller livegne bonden, handverket i byene. Arbeidsmidlene – land, jordbruksredskap, verksted, verktøy – var arbeidsmidlene til den enkelte, altså nødvendigvis små, lilleputtaktige, begrensa. Men nettopp derfor tilhørte de da også som regel produsenten sjøl. Å konsentrere, utvide disse spredde, innskrenka produksjonsmidlene, å omdanne dem til den mektige hevarmen som løfter produksjonen i dag, var nettopp den historiske rolla til den kapitalistiske produksjonsmåten og de som bar den fram, borgerskapet. Åssen de har gjennomført dette historisk i tre trinn sia det 15. hundreåret: den enkle kooperasjonen, manufakturen og storindustrien, har Marx skildra utførlig i den fjerde delen av Kapitalen . Men, som det også blir påvist der, borgerskapet kunne ikke omdanne disse begrensa produksjonsmidlene til veldige produksjonskrefter uten å gjøre dem om fra å være produksjonsmidlene til den enkelte til å bli samfunnsmessige produksjonsmidler som bare kunne brukes av et fellesskap av mennesker . Istedenfor spinnerokken, handvevstolen og smiehammeren kom spinnemaskinen, den mekaniske vevstolen og damphammeren; istedenfor det enkelte verkstedet kom fabrikken som krevde samarbeid mellom hundrevis og tusenvis av arbeidere. Og akkurat som produksjonsmidlene, så gikk produksjonen sjøl over fra å være ei rekke enkeltvise handlinger til å bli ei rekke samfunnsmessige prosesser, og produktene gikk over fra å være produktene til den enkelte til å bli samfunnsmessige produkter. Garnet, tøyet, metallvarene som nå kom ut av fabrikken, var det felles produktet til de mange arbeiderne som det måtte gå gjennom hendene på i tur og orden før det blei ferdig. Ikke en av dem kunne si: Det har jeg laga, det er produktet mitt .

Men der grunnforma for produksjonen er den naturlig framvokste arbeidsdelinga som har oppstått planløst og gradvis innafor et samfunn, der tar produktene form av varer som blir bytta mot hverandre, kjøpt og solgt, og setter dermed de enkelte produsentene i stand til å tilfredsstille de forskjellige behova sine. Og dette var tilfellet i middelalderen. Bonden f.eks. solgte jordbruksprodukter til handverkeren og kjøpte tilbake handverksprodukter av han. Den nye produksjonsmåten trengte seg nå inn i dette samfunnet av enkeltprodusenter, vareprodusenter. Midt i den naturlig framvokste, planløse delinga av arbeidet sånn som den rådde i hele samfunnet, satte de den planmessige arbeidsdelinga, sånn som den var organisert i den enkelte fabrikken: Ved sida av den enkeltvise produksjonen kom den samfunnsmessige produksjonen. Produktene fra begge produksjonsmåtene blei solgt på det samme markedet, altså til iallfall nesten de samme prisene. Men den planmessige organiseringa var mektigere enn den opprinnelige arbeidsdelinga: Fabrikkene som organiserte arbeidet i et fellesskap, framstilte produktene sine billigere enn de enkeltvise småprodusentene. Den enkeltvise produksjonen bukka under på det ene området etter det andre, den samfunnsmessige produksjonen revolusjonerte hele den gamle produksjonsmåten. Men at den hadde denne revolusjonære egenarten, var så lite påakta at den samfunnsmessige produksjonen tvert om blei brukt som middel til å høyne og fremme vareproduksjonen. Den oppstod i direkte tilknytning til bestemte midler for vareproduksjon og varebytte som allerede fantes: kjøpmannskapital, handverk, lønnsarbeid. Ettersom den sjøl opptrådde som ei ny form for vareproduksjon, fortsatte tilegningsformene under vareproduksjonen også å være fullt gyldige for den.

I vareproduksjonen, sånn som den hadde utvikla seg i middelalderen, kunne det slett ikke stilles spørsmål om hvem arbeidsproduktet skulle tilhøre. Den enkelte produsenten hadde som regel framstilt det av råstoff som både tilhørte han og ofte også var tilvirka av han, han hadde framstilt det med egne arbeidsmidler og med egne eller familien sine hender. Han behøvde slett ikke å tilegne seg det, produktet tilhørte han helt av seg sjøl. Grunnlaget for eiendomsretten til produktet var altså eget arbeid . Sjøl når det blei brukt fremmed hjelp, var denne som regel en bisak og fikk hyppig annet vederlag ved sida av lønna. Lærlingen og svennen under laugsordninga arbeidde ikke så mye på grunn av kost og lønn som for å utdanne seg til mester. Så blei produksjonsmidlene konsentrert i store verksteder og manufakturer, og de blei omdanna til faktisk samfunnsmessige produksjonsmidler. Men de samfunnsmessige produksjonsmidlene og produktene blei behandla som om de fortsatt, som tidligere, var produksjonsmidlene og produktene til en enkelt. Mens eieren av arbeidsmidlene hittil hadde tilegna seg produktet fordi det som regel var hans produkt og fremmed hjelpearbeid var et unntak, så fortsatte nå eieren av arbeidsmidlene å tilegne seg produktet, sjøl om det ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid . Sånn blei altså de produktene som nå blei samfunnsmessig framstilt, ikke tatt i eie av dem som virkelig satte produksjonsmidlene i bevegelse og som virkelig hadde framstilt produktene, men av kapitalistene . Produksjonsmidler og produksjon har i sitt vesen blitt samfunnsmessige. Men de blir underlagt ei form for tilegnelse som har den enkeltes privatproduksjon som forutsetning, der altså enhver eier sitt eget produkt og bringer det på markedet. Produksjonsmåten blir underlagt denne forma for tilegnelse, sjøl om den har oppheva forutsetningene for den17. I denne motsigelsen som gir den nye produksjonsmåten den kapitalistiske egenarten sin, ligger hele konflikten i vår tid allerede som kime . Jo mer den nye produksjonsmåten blei rådende på alle avgjørende produksjonsområder og i alle økonomisk betydningsfulle land, og dermed fortrengte den enkeltvise produksjonen så nær som noen ubetydelige rester, jo grellere måtte det også tre fram i lyset hvor uforenlig den samfunnsmessige produksjonen er med den kapitalistiske tilegnelsen .

Som sagt oppdaga de første kapitalistene at lønnsarbeidet som arbeidsform allerede fantes. Men det var lønnsarbeid om unntak, som bisyssel, som midlertidig hjelp, som overgangsfase. Landarbeideren, som nå og da gikk som daglønner, hadde sine fire-fem mål med egen jord, han kunne til nød leve av bare det. Laugsordningene sørga for at svennen av i dag blei mester i morgen. Men så snart produksjonsmidlene gikk over til å bli samfunnsmessige og blei konsentrert i hendene på kapitalistene, endra dette seg. Både produksjonsmidlene til den enkeltvise småprodusenten og produktene hans blei mer og mer verdiløse; det var ikke annet å gjøre for han enn å gå på lønn hos kapitalisten. Lønnsarbeid, tidligere unntak og midlertidig hjelp, blei regel og grunnform i hele produksjonen: tidligere bisyssel, nå blei det det eneste arbeideren kunne gjøre. Den midlertidige lønnsarbeideren blei til den livsvarige. Dertil økte mengden av livsvarige lønnsarbeidere kolossalt på grunn av at den føydale ordninga samtidig brøt sammen, at klikkene til føydalherrene blei oppløst, at bøndene blei drevet vekk fra gårdene sine osv. Skillet mellom, her: produksjonsmidlene konsentrert i hendene på kapitalistene, og der: produsentene som var redusert til å ikke eie annet enn arbeidskrafta si, var fullbyrda. Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trådde fram i lyset som motsetning mellom proletariat og borgerskap.

Vi så at den kapitalistiske produksjonsmåten trengte seg inn i et samfunn av vareprodusenter, enkeltvise produsenter, der den samfunnsmessige sammenhengen deres blei formidla ved byttinga av produktene deres. Men ethvert samfunn som er basert på vareproduksjon, har det eiendommelige trekket at produsentene der har mista herredømmet over sine egne, samfunnsmessige forbindelser. Enhver produserer for seg med de tilfeldige produksjonsmidlene sine og ut fra sitt spesielle byttebehov. Ingen veit hvor mye av hans vare som kommer på markedet, hvor mye av den som i det hele tatt blir brukt, ingen veit om det fins et virkelig behov for enkeltproduktet hans, om kostnaden hans blir tjent inn eller om han i det hele tatt får solgt. Det hersker anarki i den samfunnsmessige produksjonen. Men som enhver annen produksjonsform har vareproduksjonen sine særegne, innebygde lover som ikke kan skilles fra den; og disse byene gjør seg gjeldende tross anarkiet, i det og ved det. De kommer til syne i den eneste forma for samfunnsmessige sammenhenger som fortsatt består, i byttinga, og gjør seg gjeldende overfor den enkelte produsenten som tvangslovene under konkurransen. De er altså til å begynne med ukjente for produsentene sjøl, og må først oppdages av dem litt etter litt og etter lang erfaring. Uten produsentene og mot produsentene hersker de altså som blindt virkende naturlover innafor si produksjonsform. Produktet behersker produsenten.

I middelaldersamfunnet, især i de første hundreåra, var produksjonen vesentlig innretta på eget forbruk. Den tilfredsstilte for det meste bare behova til produsenten og familien hans. Der det herska personlige avhengighetsforhold, som på landsbygda. bidro den også til å tilfredsstille behova til føydalherren. Ved dette fant det altså ikke sted noe bytte, produktene fikk derfor heller ikke karakteren av varer. Familien til bonden produserte nesten alt de trengte, redskap og klær like mye som mat. Først da de kom så langt at de produserte et overskudd ut over sitt eget behov og ut over det de måtte avgi i naturalier til føydalherren, først da produserte de også varer. Dette overskuddet som blei kasta inn i den samfunnsmessige byttinga, bydd fram til salgs, det blei til vare. Handverkerne i byene måtte riktignok helt fra begynnelsen produsere for byttehandel. Men også de skaffa seg det meste av det de trengte ved eget arbeid; de hadde hager og småjorder; de sendte buskapen sin i allmenningen som også forsynte dem med trevirke og brensel, kvinnfolka spant lin. ull osv. Produksjon med tanke på bytting, vareproduksjon, var bare i emning. Derfor begrensa bytting, begrensa marked, stabil produksjonsmåte, lokal avgrensning utad, lokal enhet innad; markfellesskapet på landsbygda, lauget i byene.

Men ved at vareproduksjonen blei utvida, og da især ved at den kapitalistiske produksjonsmåten trådde fram, kom også de hittil slumrende byene for vareproduksjon mer åpent og mektigere i virksomhet. De gamle banda blei løsna, de gamle grensene blei overskredet, produsentene gikk mer og mer over til å bli uavhengige, isolerte vareprodusenter. Anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen trådde fram i lyset og blei mer og mer oppdrevet. Men det viktigste midlet som den kapitalistiske produksjonsmåten økte dette anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen med, var den rake motsetningen til anarkiet: ei økende samfunnsmessig organisering av produksjonen i hvert enkelt produksjonsforetagende. Med dette midlet gjorde de ende på den gamle, fredelige stabiliteten. Der denne organiseringa blei innført i en industrigrein, tålte den ingen eldre driftsmåte ved sida av seg. Der den underla seg handverket, utrydda den det gamle handverket. Arbeidslivet blei en kampplass. De store, geografiske oppdagelsene og de koloniseringene som fulgte i kjølvannet på dem, mangedobla avsetningsområdet og framskyndte omdanninga av handverket til manufaktur. Ikke bare brøt kampen ut mellom de enkelte lokalprodusentene; de lokale kampene utvikla seg på si side til å bli nasjonale, handelskrigene i det 17. og 18. hundreåret. Storindustrien, for all del, og oppkomsten av verdensmarkedet gjorde kampen universell og ga den samtidig en voldsom heftighet. Fordelen av naturlige eller framskaffa produksjonsvilkår avgjorde tilværet de enkelte kapitalister imellom og mellom hele industrier og land. Den svake blir skånselsløst feid unna. Det er den darwinske kampen om den enkeltes tilvære som med forsterka raseri blir overført fra naturen til samfunnet. Naturstadiet til dyret trer fram som høydepunktet for menneskelig utvikling. Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trer nå fram som motsetninga mellom organiseringa av produksjonen i den enkelte fabrikken og anarkiet i produksjonen i hele samfunnet .

Den kapitalistiske produksjonsmåten beveger seg i begge disse formene for motsigelse som den er uløselig knytta til gjennom opprinnelsen sin, uten å finne noen utveg beskriver den denne «vonde sirkelen» som allerede Fourier oppdaga ved den. Det som Fourier i sin tid riktignok ikke kunne se, er at denne sirkelen stadig snevrer seg inn, at bevegelsen mer er som en spiral og som, i likhet med planetene, må finne sin ende ved å støte sammen med sentrum. Det er drivkrafta i det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som mer og mer gjør det store flertallet av menneskene til proletarer, og det er igjen proletarmassene som til slutt kommer til å gjøre ende på produksjonsanarkiet. Det er drivkrafta i det sosiale produksjonsanarkiet som forvandler de ubegrensa mulighetene som storindustrien har til stadig å forbedre maskineriet, til et tvangsbud for hver enkelt industrikapitalist til å gjøre maskineriet sitt mer og mer fullkomment for at han ikke skal gå under. Men å gjøre maskinene stadig mer fullkomne, det betyr å gjøre menneskelig arbeidskraft stadig mer overflødig. Når det innfører og gjør økt bruk av maskinen, så betyr dette at millioner av handsarbeidere blir fortrengt av få maskinarbeidere, dette igjen betyr så at ved å forbedre maskineriet, vil flere og flere maskinarbeidere i sin tur bli fortrengt, og i siste omgang frambringer dette et stadig større antall disponible lønnsarbeidere enn det som kapitalen gjennomsnittlig har behov for å sysselsette. dette frambringer en fullstendig industriell reservearmé som jeg kalte det allerede i 184518, som er disponibel for de tidene når industrien arbeider under høytrykk og blir gjort arbeidsledige når krakket nødvendigvis kommer, til alle tider ei hindring for arbeiderklassen som slåss for tilværet sitt mot kapitalen, en regulator for å holde arbeidslønna nede på det lave nivået som passer det kapitalistiske behovet. Sånn går det til at maskineriet, for å si det med Marx, blir det mektigste kampmidlet som kapitalen har i krigen mot arbeiderklassen, at arbeidsmidlene fortsatt slår livsmidlene ut av handa på arbeideren, at arbeiderens eget produkt forvandler seg til et verktøy til å underkue arbeideren med. Sånn går det til at det å gjøre arbeidsmidlene økonomiske, på forhand også blir den mest hensynsløse sløsinga med arbeidskrafta og rovdrift på de normale forutsetningene til arbeidsfunksjonen: at maskineriet, det mektigste midlet til å forkorte arbeidstida med, slår om til et usvikelig sikkert middel til å gjøre hele levetida til arbeideren og familien hans om til disponibel arbeidstid for at kapitalen skal kunne utnyttes. Sånn har det seg at overarbeid for den ene blir forutsetninga for arbeidsledighet for den andre, og at storindustrien, som jager over hele kloden for å finne nye forbrukere. innskrenker husholdningsforbruket til massene til et sulteminimum og undergraver dermed sitt eget hjemmemarked. «Loven som stadig holder den relative overbefolkninga eller den industrielle reservearmeen i likevekt med omfanget av og energien i kapitalakkumulasjonen, smir arbeideren fastere til kapitalen enn lenkene til Hefaistos holdt Promethevs fast til klippen. Det betinger en akkumulasjon av nød som tilsvarer akkumulasjonen av kapital. Akkumulasjonen av rikdom på den ene polen er altså samtidig akkumulasjon av nød. arbeidsslit, slaveri, uvitenhet, bestialisering og degradering av moral på motpolen, dvs. på sida til den klassen som produserer sitt eget produkt som kapital .» (Marx: Kapitalen , side 671.) Og å vente seg ei annen fordeling av produktene under den kapitalistiske produksjonsmåten, er å forlange at elektrodene i et batteri skulle la være å spalte vannet så lenge det står i forbindelse med batteriet, og ikke utvikle surstoff ved den positive polen og vannstoff ved den negative.

Vi så at på grunn av anarkiet i produksjonen i samfunnet, så blir de ubegrensa mulighetene til å forbedre det moderne maskineriet gjort om til et tvangsbud for den enkelte industrielle kapitalisten til stadig å forbedre maskineriet sitt, til stadig å forhøye den produksjonskrafta det har. Bare den faktiske muligheta til å utvide produksjonsområdet sitt, blir for han til nettopp et sånt et tvangsbud. Den enorme utvidelseskrafta til storindustrien, som gjør utvidelseskrafta til gassartene til reine barneleiken, trår nå fram for øynene våre som et kvalitativt og kvantitativt behov for utvidelse som trosser ethvert mottrykk. Mottrykket blir danna ved forbruket, avsetninga, markeda for produktene fra storindustrien. Men den evnen som markeda har til å utvide seg, ekstensivt som intensivt, er beherska først og fremst av helt andre lover som virker mye mindre energisk. Utvidelsen av markeda kan ikke holde tritt med utvidelsen av produksjonen. Sammenstøtet er uunngåelig, og da det ikke kan finne noen løsning uten å måtte sprenge sjølve den kapitalistiske produksjonsmåten, blir den periodisk. Den kapitalistiske produksjonen frambringer en ny «vond sirkel».

Den første allmenne krisa brøt ut i 1825, og sia da har faktisk hele den industrielle og kommersielle verda, produksjonen og byttinga mellom alle siviliserte folk og det mer eller mindre barbariske halehenget deres, rista i sammenføyningene en gang omtrent hvert tiende år. Omsetninga går i stå, markeda er overfylte, produktene ligger der like tallrike som umulige å omsette, kontante penger er ikke å se, kreditten forsvinner, fabrikkene står stille, de arbeidende massene mangler livsmidler fordi de har produsert for mange livsmidler, konkurs følger etter konkurs, tvangsauksjon etter tvangsauksjon. Stansen varer i årevis, produktivkrefter såvel som produkter blir sløst bort og ødelagt i massevis inntil de varemassene som har hopa seg opp, endelig strømmer ut med større eller mindre prisfall, til produksjon og bytting litt etter litt kommer i gang igjen. Litt etter hvert øker gangen, kommer i trav, det industrielle travet slår om til galopp, og denne øker igjen til den når den tøylesløse løpebanen til et fullstendig industriell, kommersielt og spekulativt hinderløp for å endelig, etter de mest halsbrekkende sprang, igjen å havne i grava til krakket. Og så på’n igjen på samme viset. Sia 1825 har vi nå opplevd dette fem fulle ganger og opplever det akkurat nå (1877) for sjette gangen. Og egenarten til disse krisene er så sterkt utprega at Fourier tok dem alle på kornet da han betegna den første av dem som: Crise pléthorique , overflodskrise.

I krisene kommer motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse til et voldsomt utbrudd. Vareomløpet blir øyeblikkelig blokkert; midlet til sirkulasjon, pengene, blir til hindring for sirkulasjonen, alle lovene for produksjon og sirkulasjon av varer blir stilt på hodet. Det økonomiske sammenstøtet har nådd høydepunktet sitt: Produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten .

Den kjensgjerninga at den samfunnsmessige organiseringa av produksjonen innafor en fabrikk har utvikla seg til det punktet der den har blitt uforenlig med det anarkiet som rår i produksjonen i samfunnet, som virker ved sida av den og står over den – denne kjensgjerninga blir gjort handgripelig for kapitalistene sjøl ved den voldsomme konsentrasjonen av kapital som pågår under krisa på grunn av at mange store og enda flere små kapitalister går konkurs. Hele mekanismen i den kapitalistiske produksjonsmåten svikter under trykket av de produktivkreftene som den sjøl har frambrakt. Den kan ikke lenger omdanne hele denne massen av produksjonsmidler til kapital; den ligger brakk, og nettopp derfor må også den industrielle reservearmeen ligge brakk. Produksjonsmidler, livsmidler, disponible arbeidere, alle bestanddelene i produksjonen og den allmenne rikdommen er til stede i overflod. Men «overfloden blir kilden til nød og savn» (Fourier), fordi det er nettopp den som forhindrer at produksjons- og livsmidlene blir omdanna til kapital. For i det kapitalistiske samfunnet kan ikke produksjonsmidlene tre i kraft uten at de på forhånd har forvandla seg til kapital, til et middel til å utbytte menneskelig arbeidskraft. Den nødvendigheta at produksjons- og livsmidlene har egenskapen til å kunne forvandle seg til kapital, står som et spøkelse mellom dem og arbeiderne. Bare den hindrer gjenstandene og personene som er drivkreftene i produksjonen, i å tre sammen; bare den forbyr produksjonsmidlene å fungere, arbeiderne å arbeide og leve. På den ene sida beviser altså den kapitalistiske produksjonsmåten at den ikke er i stand til å forvalte disse produktivkreftene. På den andre sida krever disse produktivkreftene sjøl med stigende styrke at motsigelsen blir løst, at de blir befridd fra den egenskapen de har som kapital, at den egenarten de har som samfunnsmessige produktivkrefter faktisk blir anerkjent .

Det er dette mottrykket fra de voldsomt voksende produktivkreftene mot den egenskapen de har som kapital, dette stigende kravet om å få anerkjent den samfunnsmessige naturen de har, som tvinger kapitalistklassen sjøl til mer og mer å behandle dem som samfunnsmessige produktivkrefter, så langt det i det hele tatt er mulig innafor ramma av kapitalismen. Så vel den industrielle høytrykksperioden med de ubegrensa kredittutvidelsene sine, som sjølve krakket når de store, kapitalistiske foretaka bryter sammen, driver fram den forma for sammenslutning av større masser av produksjonsmidler som vi ser i forskjellige slags aksjeselskap. Mange av disse produksjons- og samferdselsmidlene er på forhånd så kolossale at de, som jernbanene, utelukker enhver annen form førkapitalistisk utbytting. På et visst trinn i utviklinga duger heller ikke denne forma lenger: De innenlandske storprodusentene innafor en og samme industrigrein slår seg sammen til en «trust», ei sammenslutning med det formålet å regulere produksjonen: De bestemmer den samla mengden som skal produseres, fordeler den seg i mellom og tvinger således fram den utsalgsprisen som er fastsatt på forhånd. Men da sånne truster som regel går opp i liminga så fort det blir dårlige tider, blir de nettopp ved dette drevet til ei enda mer konsentrert sammenslutning: Hele industrigreina forvandler seg til ett eneste, stort aksjeselskap, den innenlandske konkurransen gjør plass for det innenlandske monopolet til dette ene selskapet: Sånn skjedde det med den engelske alkaliproduksjonen i 1890, som nå, etter at samtlige av de 48 store fabrikkene gikk sammen, blir drevet av ett eneste, enhetlig leda selskap med en kapital på 120 millioner mark.

I trustene slår den frie konkurransen om til monopol, den planløse produksjonen i det kapitalistiske samfunnet kapitulerer for den planmessige produksjonen til det kommende sosialistiske samfunnet. Riktignok ennå til gagn og nytte for kapitalistene. Men her blir utbyttinga så handgripelig at den må bryte sammen. Ikke noe folk kommer til å finne seg i en produksjon leda av en trust, at en liten bande med kupongklippere utbytter resten av befolkninga så utilslørt.

I alle fall, med eller uten truster, må den offisielle representanten for det kapitalistiske samfunnet, staten, til slutt overta ledelsen av produksjonen19. Denne nødvendigheta av å gjøre den til statseiendom forekommer først ved de store samferdselsmidlene: post, telegraf, jernbaner.

Da krisene avdekka hvor lite dyktig borgerskapet var til å fortsette å forvalte de moderne produktivkreftene, så viser det seg når de store produksjons- og kommunikasjonsmidlene blir gjort om til aksjeselskap, truster og statseiendom, hvor lett borgerskapet kan unnværes for det formålet. Alle de samfunnsmessige funksjonene til borgerskapet blir nå ivaretatt av lønna funksjonærer. Kapitalisten utfører ikke lenger noen samfunnsmessig virksomhet utenom å sope inn utbytte, klippe kuponger og spekulere på børsen, der de forskjellige kapitalistene tar kapitalen fra hverandre. Om den kapitalistiske produksjonsmåten først trengte vekk arbeiderne, så trenger den nå unna kapitalistene og forviser dem, akkurat som med arbeiderne, til den overflødige delen av befolkninga, om ikke akkurat til den industrielle reservearmeen i første omgang.

Men verken overgangen til aksjeselskap og truster eller til statseiendom, opphever den egenskapen produktivkreftene har som kapital. Når det gjelder aksjeselskap og truster, er dette opplagt. Og den moderne staten er bare den organisasjonen som det borgerlige samfunnet skaper for å opprettholde de allmenne ytre vilkåra for den kapitalistiske produksjonsmåten mot overgrep såvel fra arbeiderne som de enkelte kapitalistene. Den moderne staten, hva for form den enn har, er i sitt vesen et kapitalistisk maskineri, staten til kapitalistene, den ideelle felleskapitalisten. Jo flere produktivkrefter den overtar som sin eiendom, jo mer blir den en virkelig felleskapitalist og jo flere statsborgere utbytter den. Arbeiderne er og blir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet blir ikke oppheva, det blir tvert om drevet til det ytterste. Men på det ytterste slår det om. At staten eier produktivkreftene, løser ikke konflikten, men det bærer i seg det formelle midlet til å løse konflikten med.

Denne løsninga kan bare ligge i at den samfunnsmessige egenarten til de moderne produktivkreftene faktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnings- og byttemåtene blir satt i samsvar med den samfunnsmessige egenarten som produksjonsmidlene har. Og dette kan bare skje ved at samfunnet åpent og uten omveger overtar produktivkreftene som har vokst fra enhver annen ledelse. På denne måten gjør produsentene helt bevisst gjeldende den samfunnsmessige egenarten til produksjonsmidlene og produktene som i dag vender seg mot produsentene sjøl, som periodisk river i stykker produksjons- og byttemåtene og bare settes voldsomt og ødeleggende ut i livet som en blindt virkende naturlov. Og da vil den samfunnsmessige egenarten til produksjonsmidlene og produktene forvandle seg fra å være årsaka til forstyrrelsene og de periodiske sammenbrudda, til å bli den mektigste drivkrafta i produksjonen.

De kreftene som virker i samfunnet, virker akkurat som naturkreftene: blindt, voldsomt, ødeleggende, så lenge vi ikke erkjenner dem og rekner med dem. Men har vi engang erkjent dem, forstått åssen de arbeider, hva for retninger de tar og hva for virkninger de har, så avhenger det bare av oss om vi kan tvinge dem inn under vår vilje og nå de måla vi setter oss ved hjelp av dem. Og særlig gjelder dette for de veldige produktivkreftene vi har nå. Så lenge vi hardnakka nekter å forstå den naturen og den karakteren de har – og den kapitalistiske produksjonsmåten og forsvarerne av den reiser bust mot denne forståelsen – så lenge virker disse kreftene trass i oss og mot oss, så lenge behersker de oss som vi utførlig har gjort rede for her. Men når naturen deres engang er forstått, kan de bli omdanna fra djevelske herskere til villige tjenere i hendene på de forente produsentene. Det er forskjellen mellom den ødeleggende krafta i elektrisiteten i lynet under et uvær og den temma elektrisiteten i telegrafen og buelampa: forskjellen mellom ildebrannen og den ilden som blir brukt til å tjene mennesket. Ved å behandle de nåværende produktivkreftene etter den egenarten som det endelig har blitt erkjent at de har, kommer det, istedenfor det samfunnsmessige produksjonsanarkiet, ei samfunnsmessig og planmessig regulering av produksjonen etter behova til samfunnet såvel som til hver enkelt. Den kapitalistiske tilegningsmåten, der produktet først underkuer produsenten, men deretter også den som tilegner seg det, bli dermed erstatta av en måte å tilegne seg produktet på som er begrunna i egenarten til de moderne produksjonsmidlene: på den ene sida en direkte samfunnsmessig tilegnelse som middel til å opprettholde og utvide produksjonen, på den andre sida direkte individuell tilegnelse som livs- og nytelsesmiddel.

Idet den kapitalistiske produksjonsmåten mer og mer gjør det store flertallet av befolkninga til proletarer, skaffer den seg den makta som er nødt til å fullbyrde denne omveltninga for ikke å gå under. Idet den mer og mer tvinger fram statlig overtakelse av de store produksjonsmidlene som har blitt gjort samfunnsmessige, viser den sjøl vegen til å gjennomføre denne omveltninga. Proletariatet tar statsmakta og gjør produksjonsmidlene i første rekke til statseiendom. Men dermed opphever det seg sjøl som proletariat, dermed fjerner det alle klasseforskjellene og klassemotsetningene og dermed også staten som stat. Det samfunnet som hittil har bevega seg i klassemotsetninger, hadde bruk for staten, dvs. den organisasjonen som den til enhver tid utbyttende klassen trengte for å opprettholde de ytre produksjonsvilkåra sine, altså særlig for å holde den utbytta klassen nede med vold i de vilkåra for undertrykking som den bestående produksjonsmåten gav (slaveri, livegenskap, lønnsarbeid). Staten var representanten for hele samfunnet, sammenfatninga av samfunnet i en synlig korporasjon, men dette var den bare for så vidt som den var staten til den klassen som sjøl representerte hele samfunnet for samtida si: i oldtida staten til statsborgerne som holdt slaver, i middelalderen staten til føydaladelen, i vår tid staten til borgerskapet. I og med at den endelig blir den faktiske representanten for hele samfunnet, gjør den seg sjøl overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse å undertrykke, så snart klasseherredømmet blir avskaffa, og med det også den enkeltes kamp for tilværet, som har sin grunn i det anarkiet som hittil har nådd i produksjonen og dermed også de sammenstøta og utskeielsene som springer ut av dette, da fins det ikke mer å undertrykke som gjør det nødvendig med ei særskilt undertrykkelsesmakt, en stat. Den første handlinga som staten gjør der den virkelig opptrer som representant for hele samfunnet – å ta produksjonsmidlene i eie i hele samfunnets navn – er samtidig den siste sjølstendige handlinga den gjør som stat. Det at statsmakta griper inn i samfunnsmessige forhold, blir overflødig på det ene området etter det andre, og dør så ut av seg sjøl. Istedenfor herredømme over personer kommer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffa», den avgår ved døden . Mot dette må en vurdere frasen om den «frie folkestaten», altså både etter hvor agitatorisk berettiga den er reint midlertidig og etter hvor vitenskaplig utilstrekkelig den er i det lange løp. Mot dette må en like ens vurdere kravet til de såkalte anarkistene om at staten må bli avskaffa fra i dag til i morgen.

Sia den kapitalistiske produksjonsmåten dukka opp i historia, har det mange ganger foresvevd som et mer eller mindre uklart framtidsideal for enkeltpersoner som for hele sekter, at samfunnet kunne ta samtlige produksjonsmidler i eie. Men dette kunne først bli mulig, dette kunne først bli historisk nødvendighet når de faktiske vilkåra forelå for å gjennomføre det. Som ethvert annet samfunnsmessig framskritt kan dette ikke gjennomføres ved at folk får innsikt i at i og med at klasser fins, det står i strid med rettferd, likhet, osv., dette kan ikke gjennomføres bare ved å ville at disse klassene skal avskaffes, men derimot ved at disse nye økonomiske vilkåra er til stede. At samfunnet blei delt i en klasse som utbytta og en som blei utbytta, i en klasse som herska og en som blei undertrykt, det var den nødvendige følgen av at produksjonen tidligere var lite utvikla. Så lenge det samfunnsmessige fellesarbeidet kaster så lite av seg at det bare så vidt rekker til å opprettholde livet med det aller nødvendigste, så lenge arbeidet krever hele eller nesten hele tida til det store flertallet av samfunnsmedlemmene, så lenge deler dette samfunnet seg nødvendigvis i klasser. Ved sida av det store flertallet som utelukkende må træle og arbeide, danner det seg en klasse som er fritatt for direkte produktivt arbeid, en klasse som tar seg av de felles oppgavene til samfunnet: arbeidsledelse, statlige anliggender, justis. vitenskap, kunst osv. Det er altså loven om arbeidsdeling som ligger til grunn for klassedelinga. Men dette hindrer ikke at denne klasseinndelinga har blitt gjennomført med vold og rov, list og bedrag, og at når den herskende klassen engang sitter i salen, har den aldri forsømt å fastholde herredømmet sitt på bekostning av den arbeidende klassen, og ved a gjøre det å lede samfunnet om til økt utbytting av massene.

Men om inndelinga i klasser har en viss historisk berettigelse, så har den det likevel bare for et gitt tidsrom, for gitte samfunnsmessige vilkår. Den er tufta på utilstrekkeligheta i produksjonen: den vil bli feid unna når de moderne produktivkreftene utfolder seg helt. Og faktisk forutsetter avskaffelsen av samfunnsklassene en grad av historisk utvikling der det har blitt en anakronisme ikke bare at det fins den eller den bestemte herskende klassen, men at det i det hele tatt fins en herskende klasse. altså at sjølve klasseforskjellen har blitt en anakronisme, har blitt forelda. Det forutsetter altså at produksjonen har nådd en så høy grad av utvikling at det ikke bare har blitt overflødig at en særskilt samfunnsklasse tilegner seg produksjonsmidlene og produktene og dermed det politiske herredømmet og monopol på kulturen og ledelse av åndslivet, men også at dette har blitt et økonomisk, politisk og intellektuelt hinder for utviklinga. Dette punktet er nå nådd. Den politiske og intellektuelle fallitten til borgerskapet er neppe noen hemmelighet lenger, ikke engang for dem sjøl, og den økonomiske fallitten deres gjentar seg regelmessig hvert tiende år. I hver krise bli samfunnet nesten kvalt under trykket av sine egne produktivkrefter og produkt som ikke kan brukes, og som står hjelpeløst framfor den absurde motsigelsen at produsentene ikke har noe å forbruke fordi det er mangel på forbrukere. Utvidelseskrafta til produksjonsmidlene sprenger banda som den kapitalistiske produksjonsmåten har lagt på dem. At de frir seg fra disse banda, er den eneste forutsetninga for uavbrutt og med stadig raskere framgang å kunne utvikle produktivkreftene og dermed også øke sjølve produksjonen praktisk talt utover alle grenser. Ikke nok med det. At samfunnet tilegner seg produksjonsmidlene, fjerner ikke bare de kunstige stengslene for produksjonen som fins nå, men også den faktiske ødslinga med og ødelegginga av produktivkrefter og produkter som uunngåelig følger produksjonen nå for tida og som når høydepunktet sitt i krisene. Videre frigjør den en mengde med produksjonsmidler og produkter for fellesskapet ved å få slutt på det vanvittige luksussløseriet til den nåværende herskerklassen og de politiske representantene deres. Muligheta for å sikre alle samfunnsmedlemmene et tilvære ved hjelp av den samfunnsmessige produksjonen, et tilvære som ikke bare er fullt ut tilstrekkelig og som blir rikere fra dag til dag, men som også garanterer dem ei fullstendig fri utvikling og virksomhet av de kroppslige og åndelige evnene deres, denne muligheta er her nå for første gang, men den er her .20

I og med at samfunnet tar produksjonsmidlene i eie, er det slutt på vareproduksjonen og dermed slutt på at produktet hersker over produsenten. Anarkiet innafor den samfunnsmessige produksjonen blir erstatta av planmessig, bevisst organisering. Kampen som den enkelte fører for tilværet, er over. Først med dette tar mennesket, i en viss forstand, skrittet ut av dyreriket, går ut av de dyriske vilkåra for tilværet og inn i de virkelig menneskelige. De levevilkåra som har omgitt menneskene og som har herska over menneskene til nå, kommer nå under herredømmet og kontrollen til menneskene som for første gang blir bevisste, virkelige herrer over naturen fordi de blir herrer over sin egen samfunnsorganisasjon. Lovene for deres egen samfunnsmessige virksomhet som de til nå har stått overfor som om det var fremmede naturlover som herska over dem, de blir da brukt av menneskene med full sakkunnskap og dermed beherska. Menneskenes egen samfunnsorganisering som de hittil har stått overfor som om det var noe som naturen og historia hadde tvunget på dem, blir nå menneskenes frie handlinger. De objektive, fremmede maktene som til da herska over historia, kommer nå under kontroll av menneskene sjøl. Først fra da av kommer menneskene til å skape si egen historie med full bevissthet, først fra da av kommer de samfunnsmessige årsakene som de har satt i bevegelse, til hovedsaklig og i stadig større grad å få de virkningene som menneskene har villet. Menneskeheta tar spranget fra et rike av nødvendighet og inn i et rike av frihet.

La oss til slutt kort sammenfatte utviklingsgangen vår:

* I. Middelaldersamfunnet: * Enkeltvis småproduksjon. Produksjonsmidler tilpassa den enkeltes bruk, derfor primitivt tungdrevne, små, liten kapasitet. Produksjon for snarlig bruk, enten for produsenten sjøl eller for føydalherren. Bare når produksjonen gir et overskudd utover dette forbruket, blir dette overskuddet bydd fram til salg og brukt som byttemiddel: altså bare vareproduksjon i sin begynnelse; men allerede nå ligger den der, kimen til anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen .

* II. Den kapitalistiske revolusjonen: * Omdanning av industrien først ved hjelp av den enkle kooperasjonen og manufakturen. Konsentrasjon av de hittil spredte produksjonsmidlene i store verksteder, dermed omdanning fra å være den enkeltes produksjonsmidler til å bli samfunnsmessige, ei omdanning som i det store og hele ikke innvirker på bytteforma. De gamle tilegnelsesformene fortsetter. Kapitalisten trår fram: Som eier av produksjonsmidlene tilegner han seg også produktene og gjør dem til varer. Produksjonen har blitt ei samfunnsmessig handling; byttinga, og dermed tilegnelsen, fortsetter å være individuelle handlinger, den enkeltes handlinger: Det samfunnsmessige produktet blir tilegna av enkeltkapitalisten. Grunnmotsigelsen som alle motsigelser springer ut av, som dagens samfunn beveger seg i og som storindustrien legger åpent fram i dagen.

A. Produksjonsmidlene blir tatt fra produsenten. Arbeiderne dømt til livsvarig lønnsarbeid. Motsetning mellom proletariat og borgerskap.

B. Lovene som behersker vareproduksjonen trår tydeligere fram og med stigende virksomhet. Tøylesløs konkurransekamp. Motsigelse mellom den samfunnsmessige organiseringa i den enkelte fabrikken og det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som helhet.

C. På den ene sida stadig mer fullkomment maskineri, ved konkurransen gjort til en tvangslov for hver enkelt fabrikant og ensbetydende med at stadig flere arbeidere blir overflødige: industriell reservearmé . På den andre sida grenseløs utvidelse av produksjonen, på samme vis tvangslov for hver fabrikant på grunn av konkurransen. Begge sider betyr veldig utvikling av produktivkreftene. større tilbud enn etterspørsel, overproduksjon, overfylte markeder, kriser hvert tiende år, vond sirkel: her overflod av produksjonsmidler og produkter – der overflod av arbeidere uten noe å gjøre og uten midler å leve for; men begge disse kreftene i produksjonen og i den samfunnsmessige velstanden kan ikke gå sammen fordi den kapitalistiske forma for produksjon forbyr produktivkreftene å virke, forbyr produktene å sirkulere, med mindre de først har blitt omdanna til kapital: noe som blir hindra nettopp av dens egen overflod. Motsigelsen har vokst til meningsløshet: Produksjonsmåten gjør opprør mot bytteforma. Borgerskapet har bevist at de ikke lenger er i stand til å lede sine egne samfunnsmessige produktivkrefter.

D. Delvis anerkjennelse av den samfunnsmessige egenarten til produktivkreftene, sjøl kapitalistene er tvunget til å anerkjenne dette. Overtakelse av de store produksjons- og samferdselssystema, først av aksjeselskap , seinere av truster, deretter av staten . Borgerskapet viser seg som overflødig klasse; alle de samfunnsmessige funksjonene til borgerskapet blir nå utført av lønna funksjonærer.

* III. Den proletariske revolusjonen: * Løsning av motsigelsene: Proletariatet tar samfunnsmakta og gjør ved hjelp av denne makta de samfunnsmessige produksjonsmidlene, som glir ut av hendene på borgerskapet, til offentlig eiendom. Ved denne handlinga befrir proletariatet produksjonsmidlene fra den kapitalegenskapen de har hatt til nå og gir full frihet for den samfunnsmessige karakteren den har, til å virke. En samfunnsmessig produksjon etter en forhåndsbestemt plan blir nå mulig. Utviklinga av produksjonen gjør det til en anakronisme at det fortsatt skal eksistere forskjellige samfunnsklasser. I samme grad som anarkiet i produksjonen blir borte, sovner også den politiske autoriteten til staten inn. Menneskene som endelig har blitt herrer over sin egen form for samfunnsordning, blir samtidig herrer over naturen, herrer over seg sjøl – frie.

Å gjennomføre denne verdensbefriende handlinga, er det historiske kallet til det moderne proletariatet. Å utforske de historiske vilkåra for denne oppgava, og dermed naturen sjøl, og å bringe den klassen som i dag er undertrykt, men som er kalla til handling, til bevissthet om vilkåra for og egenarten til dens egen handling, det er oppgava til det teoretiske motstykket til den proletariske bevegelsen, den vitenskaplige sosialismen.

Fotnoter

1 «I Tyskland» er en skrivefeil. Det må hete: «hos tyskerne». For like så lite en kom utenom på den ene sida av den tyske dialektikken når det gjaldt unnfangelsen av den vitenskaplige sosialismen, like så lite kom en utenom de økonomiske og politiske forholda slik de hadde utvikla seg i England og Frankrike. Tysklands tilbakestående økonomiske og politiske utviklingstrinn, enda mer i begynnelsen av førtiåra enn i dag, kunne høyst frambringe sosialistiske karikaturer (jfr Det kommunistiske manifestet , III, 1: «Den tyske eller ‘sanne’ sosialismen»). Først da de økonomiske og politiske tilstandene som hadde vokst fram i England og Frankrike, blei granska av den tysk-dialektiske kritikken, først da kunne et virkelig resultat oppnås. Sett fra denne sida er altså ikke den vitenskaplige sosialismen bare et tysk, men like mye et internasjonalt produkt. (Denne fotnoten blei tilføyd av Engels i den tredje tyske utgava i 1883.)

2 Ikke med i denne utgava. fn3. Under overveiing.

4 Marx og Engels: Die heilige Familie , Frankfurt a M 1845, side 201-204. (Engels sin merknad.)

5 «Jeg hadde ikke noe behov for denne hypotesen».

6 I begynnelsen var handlinga. Fra Goethes Faust , del I, scene III.

7 Sterk, men ondsinna guttunge. Fra Hobbes sitt forord til boka Om borgeren .

8 «Qual» er et filosofisk ordspill. Bokstavelig betyr «Qual» pinsel, pine, kval, smerte som driver til ei eller annen handling; på samme tid legger mystikeren Böhme noe av meninga til det latinske qualitas inn i dette tyske ordet; hans " qual" var det aktiviserende prinsippet som oppstår av og i sin tur fremmer den spontane utviklinga av tingen, forholdet, personen som er underordna det, i motsetning til smerte som er tilføyd utafra. (Engels sin merknad til den engelske utgava.)

9 Dere skriver London, men uttaler det Konstantinopel.

10 Eldre uttrykk for Onkel Sam.

11 Og til og med i forretningssaker er den innbilske, nasjonale sjåvinismen en dårlig rådgiver. Helt til ganske nylig så den gjennomsnittlige engelske fabrikanten på det som nedverdigende for en engelskmann å snakke noe annet språk enn sitt eget og kjente seg heller stolt over den kjensgjerning at de «stakkars djevlene» av noen utlendinger slo seg ned i England og fratok han bryderiet med å omsette produktene hans i utlandet. Han la aldri merke til at disse utlendingene, for det meste tyskere, på den måten fikk kontroll over en svært stor del av den britiske utenrikshandelen, innførsel og utførsel, og at den direkte utenrikshandelen til engelskmennene blei nesten fullstendig begrensa til koloniene, Kina, USA og Sør-Amerika. Heller ikke la han merke til at disse tyskerne handla med andre tyskere i utlandet som gradvis organiserte et helt nett av handelskolonier over hele verda. Men da Tyskland for omtrent førti år sia for alvor begynte å produsere for eksport, tjente dette nettet fortreffelig til på så kort tid å forandre Tyskland fra å være et korneksporterende til å bli et førsterangs industriland. Så blei den britiske fabrikanten skremt for omtrent ti år sia og spurte ambassadørene og konsulene sine om åssen det kunne ha seg at han ikke lenger kunne holde på kundene sine. Det enstemmige svaret var: (1) Du lærer deg ikke språket til kunden, men venter at han snakker ditt språk; (2) Du forsøker ikke engang å tilfredsstille ønskene, vanene, smaken til kundene dine, men venter at han skal tilpasse seg de engelske. (Engels sin merknad.)

12 Etter festen.

13 Treghetskraft.

14 Dette sier Hegel om den franske revolusjonen: «Rettstanken, rettsbegrepet gjorde seg gjeldende med en gang, og dette kunne ikke det gamle bolverket av urett yte noen motstand mot. På rettstanken har det nå altså blitt bygd ei forfatning, og heretter skulle alt være tufta på dette grunnlaget. Så lenge sola har stått på himmelen og planetene har kretsa rundt den, hadde en ennå ikke opplevd at mennesket har stilt seg på hodet, det vil si på et idegrunnlag, og bygd virkeligheta etter dette. Det var Anaxagoras som først sa at nous, fornuften, regjerer verda. Men først nå har mennesket kommet så langt som til å erkjenne at tanken burde regjere den åndelige virkeligheta. Dette var altså en herlig soloppgang. Alle tenkende vesener hilste denne epoken med begeistring. I denne tida herska det en opphøyd ekstase, en åndelig entusiasme strømma gjennom verda som om forsoninga mellom det guddommelige og verda hadde kommet først nå.» (Hegel: Philosophie der Geschichte , 1840, side 535.) – Ville det ikke være på høy tid å sette sosialistlovene i sving mot ei slik omveltningslære, farlig for den offentlige sikkerheta, som denne til salig professor Hegel? (Engels sin merknad.)

15 Fra The Revolution in Mind and Practice , et skrift retta til alle «røde republikanere. kommunister og sosialister i Europa», og sendt den provisoriske, franske regjeringa i 1848, men også til «dronning Victoria og de ansvarlige rådgiverne hennes». (Engels sin merknad.)

16 I Anti-Dühring : produktivkreftene.

17 Det trengs ikke her å forklare nærmere at sjøl om forma for tilegnelsen fortsetter å være den samme, så blir ikke egenarten til tilegnelsen mindre revolusjonært enn produksjonen ut fra den prosessen som er skildra ovafor. Om jeg tilegner meg mitt eget produkt eller produktet til andre, det er sjølsagt to svært forskjellige slags tilegnelser. For øvrig: lønnsarbeidet, som allerede bærer i seg kimen til hele den kapitalistiske produksjonsmåten, er svært gammelt; isolert og i spredte tilfelle fantes det i hundrevis av år ved sida av slaveriet. Men denne kimen kunne ikke utfolde seg til den kapitalistiske produksjonsmåten før de historiske vilkåra var frambrakt. (Engels sin merknad.)

18 Tilstanden i den arbeidende klassen i England , side 109. (Engels sin merknad.)

19 Jeg sier må . For bare i det tilfellet når produksjons- og samferdselsmidlene virkelig har vokst fra å bli leda av aksjeselskap, når altså statlig overtakelse økonomisk ikke er til å unngå, bare i dette tilfellet betyr den et økonomisk framskritt, sjøl om det er den nåværende staten som gjør det, da betyr det at det kommer et nytt skritt nærmere at samfunnet sjøl overtar alle produktivkreftene. Men etterat Bismarck har slått inn på dette med statlig overtakelse, har det nylig trådd fram en viss, falsk sosialisme, og her og der har den utarta til reint spyttslikkeri. Den erklærer at all statlig overtakelse, også den bismarckske, uten videre er sosialistisk. Jovisst, om statlig overtakelse av tobakksindustrien skulle være sosialistisk, så måtte Napoleon og Metternich reknes blant grunnleggerne av sosialismen. Da den belgiske staten bygde hovedjernbanene sine sjøl, da Bismarck uten noen som helst økonomisk nødvendighet gjorde hovedjernbanelinjen i Prøyssen til statseiendom bare for ganske enkelt å kunne utruste og utnytte dem bedre i tilfelle krig, for å opprette jernbanetjenestemennene som stemmekveg for regjeringa, og hovedsaklig for å skaffe seg en ny inntektskilde som var uavhengig av parlamentsbeslutninger – så var det på ingen måte sosialistiske tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst. Ellers ville også den kongelige sjøhandelen, den kongelige porselensmanufakturen eller til og med kompaniskredderen i militæret vært sosialistiske tiltak, eller sannelig, som en luring foreslo i fullt alvor under Friedrich Wilhelm III i trettiåra, statlig overtakelse av – horehusa. (Engels sin merknad.)

20 Et par tall kan gi ei tilnærma forestilling om den enorme utvidelseskrafta som de moderne produksjonsmidlene har, sjøl under trykket av kapitalismen. Etter berekningene til Giffen var den samla rikdommen i Storbritannia og Irland i runde tall:

1814 ….. 2.200 millioner pund st. = 44 milliarder mark 1865 ….. 6.100 millioner pund st. = 122 milliarder mark 1875 ….. 8.500 millioner pund st. = 170 milliarder mark

Når det gjelder ødeleggelsen av produksjonsmidler og produkter under krisene, så blei det berekna på den 2. tyske industrielle kongress i Berlin, 21. februar 1878, at det totale tapet under det siste krakket i bare den tyske jern industrien blei på 455 millioner mark. (Engels sin merknad.)

]]> Wed, 08 Apr 2009 18:52:00 +0000 http://www.tjen-folket.no/start/10663.html Det kommunistiske manifest Kommunismens mest kjente klassiske verk: _Det kommunistiske manifest_ av Karl Marx og Frederick Engels [[innholdsliste]]

Forord

Det kommunistiske partis manifest ble skrevet av Marx og Engels som program for Kommunistenes forbund, på oppdrag fra forbundets annen kongress (London, 29. november-8. desember 1847). Det var en seier for den nye proletariske doktrinens tilhengere, som hadde kjempet for dens prinsipper i programdiskusjonene.

Under forberedelsene til kongressen kom Marx og Engels til den slutning at det endelige programdokumentet måtte formes som et partimanifest (se Engels’ brev til Marx 23.-24. november 1847, i Marx & Engels: Collected Works , vol. 38, p. 146-150, Lawrence & Wishart, London 1982). Katekismeformen, som var vanlig å bruke blant tidas hemmelige selskaper, egnet seg ikke for en fullstendig og grundig utvikling av den nye verdensanskuelsen, eller til en forståelig formulering av den proletariske bevegelsens mål og oppgaver.

Marx og Engels begynte sammen å arbeide med manifestet mens de ennå var i London umiddelbart etter kongressen, og fortsatte til ca. 13. desember, da Marx vendte tilbake til Brussel. De gjenopptok arbeidet fire dager seinere (17. desember) da Engels kom dit. Etter at Engels reiste til Paris i slutten av desember og fram til han vendte tilbake 31. januar, arbeidet Marx aleine med manifestet.

Påskyndet av ledelsen i Kommunistenes forbund arbeidet Marx intenst med manifestet gjennom nesten hele januar 1848. I slutten av januar ble manuskriptet sendt til London, for å bli trykt i De tyske arbeidernes utdanningsselskaps trykkeri. Det var eid av den tyske emigranten J. E. Burghard, medlem av Kommunistenes forbund.

Manuskriptet har ikke overlevd. Det eneste eksisterende materialet i Marx’ egen håndskrift er et utkast til disposisjon for avsnitt III, og én side av en rask kopi.

Manifestet kom fra trykkeriet i slutten av februar 1848. Den 29. februar besluttet utdanningsselskapet å dekke utgiftene til trykking.

Første utgave av manifestet var et 23-siders hefte med mørkegrønt omslag. I april-mai 1848 ble det gitt ut en ny utgave. Teksten fylte 30 sider, noen trykkfeil fra førsteutgaven ble rettet, og tegnsettinga forbedret. Etterpå brukte Marx og Engels denne utgaven som grunnlag for seinere autoriserte utgaver. Mellom mars og juli 1848 ble manifestet trykt i Deutsche Londoner Zeitung, som var de tyske emigrantenes demokratiske avis. Allerede samme år ble det gjort tallrike anstrengelser for å gi ut manifestet på andre europeiske språk. En dansk, en polsk og en svensk utgave kom i 1848, den svenske med tittelen Kommunismens Röst. Förklaring af det Kommunistiska Partiet, offentliggjord i Februari 1848. De oversettelsene som den gang ble gjort til fransk, italiensk og spansk ble ikke gitt ut. Engels påbegynte en oversettelse til engelsk i april 1848, men han fikk ikke fullført den, og den første engelske oversettelsen, gjort av Helen Macfarlane, blei først gitt ut to år seinere, mellom juni og november 1850, i chartist-bladet The Red Republican. Redaktøren, Julian Harney, offentliggjorde for første gang forfatternes navn i sin innledning til denne utgaven. Alle tidligere og mange seinere utgaver av manifestet var anonyme.

Proletariatets voksende frigjøringskamp i 1860- og 1870-åra førte til nye utgaver av manifestet. I 1872 kom en ny tysk utgave med mindre rettelser og et forord av Marx og Engels, hvor de trakk noen konklusjoner fra erfaringene med Paris-kommunen i 1871. Denne, og seinere tyske utgaver, fikk tittelen Det kommunistiske manifest. I 1872 ble manifestet for første gang gitt ut i USA.

Den første russiske utgaven av manifestet oversatt av Mikhail Bakunin med noen forvrengninger, kom ut i Genève i 1869. Feilene i denne utgaven blei rettet i 1882-utgaven, som var oversatt av Georgi Plekhanov. Marx og Engels tilla spredningen av marxismen i Russland stor betydning, og til Plekhanovs oversettelse skreiv de et eget forord.

Etter Marx’ død kom manifestet ut i en rekke utgaver. Engels leste gjennom dem alle sammen, skreiv forord til den tyske 1883-utgaven og den engelske utgaven fra 1888 i Samuel Moores oversettelse, som han også redigerte og forsynte med noter. Denne utgaven har vært grunnlag for seinere utgaver på engelsk. I 1890 gjorde Engels i stand en ny tysk utgave, skreiv et forord til den og la til et antall fotnoter. Han skreiv også forord til den polske utgaven fra 1892 og den italienske fra 1893.

(Redaksjonell note fra Marx & Engels: Collected Works, vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976. Forkortet.)

Forfatternes forord

(Hvis det ikke står noe annet, er fotnotene til forordene tatt fra Karl Marx/Frederick Engels: Collected Works , Lawrence & Wishart, London.)

Forord til den tyske utgaven fra 1872

Kommunistenes forbund, en internasjonal arbeidersammenslutning som under de daværende forhold sjølsagt bare kunne være hemmelig, ga på den kongressen som ble holdt i London i november 1847 de undertegnede i oppdrag å forfatte et utførlig teoretisk og praktisk partiprogram, bestemt for offentligheten. Slik oppsto det etterfølgende manifestet. Få uker før februarrevolusjonen gikk manuskriptet til trykking i London. Det ble først offentliggjort på tysk, og på dette språket er det trykt opp i minst tolv forskjellige utgaver i Tyskland, England og Amerika. På engelsk kom det først i 1850 i London i Red Republican, oversatt av frøken Helen Macfarlane, og i 1871 i minst tre forskjellige utgaver i Amerika. På fransk første gang i Paris like før junioppstanden i 1848, nylig i Le Socialiste i New York. En ny oversettelse er under forberedelse. På polsk kom det i London kort etter den første tyske utgaven. På russisk i Genève i sekstiåra. Til dansk blei det også oversatt snart etter at det blei gitt ut.

Hvor mye forholda enn har endret seg i de siste tjuefem åra, så beholder de allmenne grunnsetningene som blir utviklet i dette manifestet i det store og hele også i dag sin fulle riktighet. Ett og annet kunne forbedres her og der. Manifestet erklærer sjøl at den praktiske tillempinga av disse grunnsetningene vil avhenge av de foreliggende historiske omstendighetene, og derfor blir det gjennomgående ikke lagt noen særlig vekt på de revolusjonære forholdsreglene som blir foreslått på slutten av avsnitt II. Dette avsnittet ville i dag på mange måter lyde annerledes. Stilt overfor den enorme videreutviklinga av storindustrien i de siste tjuefem åra, og den partiorganiseringa av arbeiderklassen som utvikler seg med den, stilt overfor de praktiske arfaringene, først av februarrevolusjonen og enda mye mer Pariskommunen, hvor proletariatet for første gang hadde den politiske makta i to måneder, er dette programmet i dag på sine steder foreldet. Særlig har Kommunen levert bevis for at «arbeiderklassen ikke ganske enkelt kan ta statsapparatet i sin besittelse og sette det i bevegelse for sine egne mål.» (Se Borgerkrigen i Frankrike. Adresse fra generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjonen, den tyske utgaven, side 19, hvor dette er utviklet videre. 1 ) Videre er det sjølsagt, at kritikken av den sosialistiske litteraturen i dag er mangelfull, ettersom den bare når fram til 1847. Likeså at bemerkningene om kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonspartiene (avsnitt IV), sjøl om det i grunntrekkene også i dag er riktig, i dag allerede er foreldet i sin utforming, fordi den politiske situasjonen er helt forandret og den historiske utviklinga har brakt de fleste av de partiene som er regnet opp der ut av verden.

Manifestet er imidlertid et historisk dokument, som vi ikke lenger mener vi har rett til å endre på. En seinere utgave kan kanskje komme ut med en innledning som bygger bru over avstanden fra 1847. Det foreliggende opptrykket kom altfor uventet på oss til å gi oss tid til det.

London, 24. juni 1872

Karl Marx – Friedrich Engels

Først trykt i Das Kommunistische Manifest, neue Ausgabe mit einem Vorwort der Verfasser, Leipzig 1872.

Forord til den andre russiske utgaven, 1882

Den første russiske utgaven av Det kommunistiske partis manifest, oversatt av Bakunin, kom ut på begynnelsen av sekstitallet på "Kolokol"s trykkeri. Vesten kunne den gangen bare se på det (den russiske utgaven av Manifestet ) som en litterær merkverdighet. I dag ville en slik oppfatning være umulig.

Hvilket begrenset område den proletariske bevegelsen den gangen (desember 1847) ennå inntok, viser sluttkapittelet i Manifestet, kommunistenes stilling til de forskjellige oppsosisjonspartiene i de forskjellige land, klarest. Her mangler nemlig fullstendig – Russland og De forente stater. Det var den tida da Russland utgjorde den siste store reserven for den samlede europeiske reaksjon, da De forente stater gjennom innvandring absorberte overskuddet av Europas proletariske krefter. Begge land forsynte Europa med råprodukter og var i tillegg avsetningsmarkeder for dets industriprodukter. Begge landene var altså den gangen, på den ene eller andre måten, støttepillarer for den bestående europeiske ordning.

Hvor ganske annerledes er det ikke i dag! Nettopp den europeiske innvandringa satte Nord-Amerika i stand til å skape en kjempemessig jordbruksproduksjon, og konkurransen fra den skaker den europeiske grunneiendommen – stor som liten – i sine grunnvoller. Den tillot dertil De forente stater å utnytte sine uhyre industrielle ressurser med en energi og i en målestokk som innen kort tid må bryte Vest-Europas, og særlig Englands, nåværende industrielle monopol. Begge omstendigheter virker revolusjonært tilbake på Amerika sjøl. Farmernes små og mellomstore grunneiendommer, grunnlaget for hele den politiske forfatninga, bukker litt etter litt under i konkurransen fra kjempefarmene; i industriområdene utvikler det seg samtidig for første gang et masseproletariat og en fabelaktig konsentrasjon av kapital.

Og nå Russland! Under revolusjonen i 1848/49 fant ikke bare de europeiske fyrstene, men også det europeiske borgerskapet, sin eneste redning fra det proletariatet som akkurat var i ferd med å våkne, i russisk innblanding. Tsaren ble proklamert som leder for den europeiske reaksjonen. Nå er han revolusjonens krigsfange i Gatsjina 2 , og Russland danner fortroppen i den revolusjonære aksjonen i Europa.

Det kommunistiske manifest hadde som oppgave å proklamere den uunngåelige forestående oppløsning av den moderne borgerlige eiendommen. Men i Russland finner vi overfor raskt oppblomstrende kapitalistisk svindel og borgerlig grunneiendom som nettopp har begynt å utvikle seg, at brorparten av jorda er bøndenes felleseie. Spørsmålet er nå: Kan den russiske obsjtsjina 3 , en riktignok sterkt undergravd form av det urgamle felleseiet til jord, umiddelbart gå over i det høyere kommunistiske felleseiet? Eller må det tvert imot først gå gjennom den samme oppløsningsprosessen som utgjør Vestens historiske utvikling?

Det eneste mulige svaret på dette er i dag: Blir den russiske revolusjonen et signal til en proletarisk revolusjon i Vesten, slik at begge utfyller hverandre, så kan det nåværende russiske felleseiet av jord tjene som utgangspunkt for en kommunistisk utvikling.

London, 21. januar 1882

Karl Marx – F. Engels

Trykt på russisk i K. Marx og F. Engels: Det kommunistiske partis manifest, Geneve, 1882.

Forord til den tyske utgaven fra 1883

Forordet til denne utgaven må jeg dessverre undertegne aleine. Marx, den mannen som Europas og Amerikas samlede arbeiderklasse har mer å takke for enn noen annen – Marx hviler på Highgate-kirkegården, og på hans grav vokser allerede det første gress. Siden hans død kan det absolutt ikke lenger være snakk om å omarbeide eller utfylle Manifestet. Desto mer nødvendig er det for meg her enda en gang uttrykkelig å fastslå følgende.

Den gjennomgående grunntanken i Manifestet: at den økonomiske produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie; at som en følge av dette har hele historien (siden oppløsninga av det urgamle felleseiet til jord og mark) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttere, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklinga; men at denne kampen nå har nådd et trinn, hvor den utbyttede og undertrykte klassen (proletariatet) ikke mer kan frigjøre seg fra den utbyttende og undertrykkende klassen (borgerskapet) uten samtidig å befri hele samfunnet for alltid fra utbytting, undertrykking og klassekamper – denne grunntanken tilhører ene og alene Marx. 4

Jeg har allerede ofte sagt det, men akkurat nå er det nødvendig at det også står foran Manifestet sjøl.

London, 28. juni 1883

F. Engels

Først trykt i Das Kommunistische Manifest, dritte autorisierte deutsche Ausgabe, Hottingen-Zürich 1883.

Forord til den engelske utgaven fra 1888

Manifestet ble offentliggjort som plattform for Kommunistenes forbund, en arbeidersammenslutning som til å begynne med var reint tysk, men seinere internasjonal. Under de politiske omstendighetene på kontinentet før 1848 var den nødvendigvis et hemmelig selskap. På en av forbundets kongresser, som ble holdt i London i november 1847, ble Marx og Engels gitt i oppdrag å forberede et fullstendig teoretisk og praktisk partiprogram for offentliggjøring. Skrevet på tysk i januar 1848 ble manuskriptet sendt til trykkeren i London noen få uker før den franske revolusjonen av 24. februar. En fransk oversettelse ble gitt ut i Paris kort før opprøret i juni 1848. Den første engelske oversettelsen, av frøken Helen Macfarlane, kom i George Julian Harneys Red Republican i London 1850. En dansk og en polsk utgave ble også gitt ut.

Nederlaget for opprøret i Paris i juni 1848 – det første store slaget mellom proletariatet og borgerskapet – drev igjen den europeiske arbeiderklassens sosiale og politiske bestrebelser i bakgrunnen for en tid. Fra da av foregikk kampen om makta igjen bare mellom forskjellige deler av den besittende klassen, slik den hadde gjort før februarrevolusjonen. Arbeiderklassen ble satt tilbake til en kamp for politisk alburom, og til posisjonen som småborgerradikalernes ytterliggående fløy. Overalt hvor uavhengige proletariske bevegelser forsatte å vise livstegn, ble de skruppelløst slått ned. Slik oppsporet det prøyssiske politiet sentralkomitéen i kommunistenes forbund, som dengangen holdt til i Köln. Medlemmene ble arrestert, og etter atten måneder i fengsel ble de stilt for retten i oktober 1852. Denne berømte «Kommunistprosessen i Köln» varte fra 4. oktober til 12. november, sju av fangene ble dømt til fengselsstraff, varierende fra tre til seks år. Umiddelbart etter dommen ble forbundet formelt oppløst av de gjenværende medlemmene. Hva Manifestet angår, så det fra da av ut til å være dømt til glemsel.

Da den europeiske arbeiderklassen hadde gjenvunnet tilstrekkelig styrke til et nytt angrep på de herskende klassene, oppsto Den Internasjonale arbeiderassosiasjonen. Men denne assosiasjonen, som ble dannet med det uttrykkelige mål å sammensveise hele det kampvillige proletariatet i Europa og Amerika til én organisasjon, kunne ikke samtidig proklamere de prinsippene som var trukket opp i Manifestet . Internasjonalen var nødt til å ha et program som var bredt nok til å være akseptabelt for de engelske fagforeningene, for Proudhons tilhengere i Frankrike, Belgia, Italia og Spania, og for lassalleanerne 5 i Tyskland. Marx, som satte opp dette programmet til alle parters tilfredshet, stolte fullt og helt på arbeiderklassens intellektuelle utvikling, som måtte komme som et resultat av felles handling og gjensidig diskusjon. Begivenhetene sjøl og omskiftningene i kampen mot kapitalen, nederlagene enda mer enn seirene, kunne ikke annet enn å gjøre det tydelig i folks bevissthet hvor utilstrekkelige deres forskjellige yndlingspatentmedisiner var, og bane veien for en mer fullstendig innsikt i de virkelige betingelsene for arbeiderklassens frigjøring. Og Marx hadde rett. Da Internasjonalen ble oppløst i 1874, etterlot den arbeiderne som helt andre menn enn den hadde funnet i 1864. Proudhonismen i Frankrike og lassalleanismen i Tyskland var i ferd med å dø ut, og skjønt de fleste av dem forlengst hadde brutt sine forbindelser med Internasjonalen, utviklet til og med de konservative engelske fagforeningene seg gradvis mot det punktet da presidenten deres i fjor i Swansea kunne si på deres vegne: «Den kontinentale sosialismen har for oss mistet sin avskrekkende virkning.» Manifestets prinsipper hadde faktisk gjort betraktelige framskritt blant arbeiderne i alle land.

Slik kom manifestet sjøl i forgrunnen igjen. Siden 1850 hadde den tyske teksten blitt gjenopptrykt flere ganger i Sveits, England og Amerika. I 1872 ble den oversatt til engelsk i New York, hvor oversettelsen ble offentliggjort i Woodhull and Claflin’s Weekly. Ut fra denne engelske versjonen ble det laget en fransk i Le Socialiste i New York. Siden da er det gitt ut minst to oversettelser til i Amerika, mer eller mindre skamferte, og en av dem er blitt trykt opp i England. Den første russiske oversettelsen, som Bakunin lagde, ble gitt ut av Herzens «Kolokol»-trykkeri i Geneve omkring 1863 6 , en annen, av den heltemodige Vera Sasulitsj, også i Geneve, i 1882 7 . En ny dansk utgave skal finnes i Socialdemokratisk Bibliothek, København 1885; en ny fransk oversettelse i Le Socialiste, Paris 1886. Av den siste ble det forberedt en spansk versjon, som ble offentliggjort i Madrid 1886. Det finnes ikke tall på de tyske opptrykkene, det har vært minst tolv tilsammen. En oversettelse til armensk, som skulle vært gitt ut i Konstantinopel for noen måneder siden, så etter hva jeg blir fortalt ikke dagens lys fordi utgiveren var redd for å gi ut en bok med navnet Marx på, mens oversetteren nektet å gi det ut for sitt eget produkt. Jeg har hørt om flere oversettelser til andre språk, men har ikke sett dem. Sånn gjenspeiler Manifestets historie i stor utstrekning historien til den moderne arbeiderklassebevegelsen; for øyeblikket er det utvilsomt det mest utbredte, mest internasjonale produktet av hele den sosialistiske litteraturen, den felles plattformen som blir anerkjent av millioner av arbeidere fra Sibir til California.

Da det ble skrevet kunne vi likevel ikke ha kalt det et sosialistisk manifest. I 1847 forsto vi med sosialister på den ene sida tilhengere av de forskjellige utopiske systemene: owenitter i England, fourierister i Frankrike, og begge grupper var allerede redusert til en posisjon som reine sekter og gradvis i ferd med å dø ut; på den andre sida de ytterst mangfoldige sosiale kvakksalverne som med alskens kannestøperier lovet å råde bot på alle slags samfunnsmessige misforhold, uten noen fare for kapitalen og profitten. I begge tilfeller dreide det seg om folk som sto utafor arbeiderklassebevegelsen, og snarere henvendte seg til de «dannede» klassene for å få støtte. Enhver del av arbeiderklassen som var blitt overbevist om at det var utilstrekkelig med reint politiske revolusjoner og hadde proklamert nødvendigheten av en total samfunnsmessig forandring, den delen kalte seg dengang kommunistisk. Det var en grov, rått tilhugd, reint instinktiv form for kommunisme. Likevel rørte den ved kjernepunktet og var sterk nok i arbeiderklassen til å frambringe den utopiske kommunismen, Cabets i Frankrike, Weitlings i Tyskland. Slik var sosialismen i 1847 en middelklassebevegelse, kommunismen en arbeiderklassebevegelse. Sosialismen var «respektabel», i det minste på kontinentet. Kommunismen var det stikk motsatte. Og ettersom det var vår oppfatning helt fra begynnelsen at «arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk» 8 , kunne det ikke være tvil om hviket av de to navnene vi måtte ta. Hva mere er, vi har hele tida siden vært langt fra å ta avstand fra det.

Skjønt Manifestet var vårt felles arbeid, ser jeg meg nødt til å slå fast at den grunnleggende påstand som danner kjernen i det, tilhører Marx. Den påstanden er: at i enhver historisk epoke danner den herskende formen for økonomisk produksjon og bytte, og den samfunnsmessige organiseringa som med nødvendighet følger av den, den basis som den politiske og intellektuelle historien til den epoken er bygget på, og som er det eneste den kan forklares ut fra; at følgelig har hele menneskehetens historie (etter oppløsninga av det primitive stammesamfunnet som eide jorda i fellesskap) vært en historie om klassekamper, strid mellom utbyttere og utbyttede, herskende og undertrykte klasser; at historien om disse klassekampene danner en utviklingsrekke hvor vi i våre dager har nådd et trinn der den utbyttede og undertrykte klassen – proletariatet – ikke kan nå sin frigjøring fra den utbyttende og herskende klassens – borgerskapets – herredømme, uten samtidig, og en gang for alle, å frigjøre samfunnet i sin helhet fra all utbytting, undertrykking, alle klasseforskjeller og klassekamper.

Denne påstanden, som etter min mening er bestemt til å gjøre det samme for historien som Darwins teori har gjort for biologien, hadde vi begge gradvis nærmet oss gjennom noen år før 1845. Hvor langt jeg på egen hånd hadde kommet fram mot den, vises best i min bok Arbeiderklassens stilling i England 9 . Men da jeg møtte Marx igjen i Brussel våren 1845, hadde han den allerede fullt utarbeidet, og la den fram for meg i ord som var nesten like klare som dem jeg har formulert den i her.

Fra vårt felles forord til den tyske utgaven fra 1872 siterer jeg følgende:

p. "Hvor mye tingenes tilstand enn har endret seg i de siste 25 åra, så er de generelle prinsippene som blir slått fast i dette manifestet i det store og hele like riktige i dag som noen gang. Her og der kunne en eller annen detalj vært forbedret. Den praktiske tillempinga av prinsippene vil, som manifestet sjøl erklærer, overalt og til alle tider være avhengig av de historiske betingelsene som eksisterer for øyeblikket, og av den grunn legges det ingen spesiell vekt på de revolusjonære tiltakene som blir foreslått på slutten av avsnitt II. Dette avsnittet ville på mange måter vært svært annerledes formulert i dag. I betraktning av de enorme steg den moderne industrien har tatt siden 1848, og av den tilsvarende forbedrete og utvidete organiseringa av arbeiderklassen, i betraktning av de praktiske erfaringene som er vunnet, først i februarrevolusjonen, og så, enda mer, i Paris-kommunen, hvor proletariatet for første gang hadde makta i to hele måneder, er dette programmet i noen detaljer blitt foreldet. Særlig en ting ble bevist av Kommunen, nemlig at «arbeiderklassen kan ikke ganske enkelt erobre det ferdige statsmaskineriet og bruke det til sine egne formål.» (Se Borgerkrigen i Frankrike. Adresse fra generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjonen, London, Truelove, 1871, s. 15, hvor dette punktet blir utviklet videre.) 10 Videre er det sjølinnlysende at kritikken av den sosialistiske litteraturen er mangelfull i forhold til nåtida, fordi den bare går fram til 1847, og også at bemerkningene om kommunistenes forhold til de forskjellige opposisjonspartiene (Avsnitt IV), sjøl om de i prinsippet fortsatt er korrekte, likevel i praksis er foreldet, fordi den politiske situasjonen er blitt fullstendig forandret, og den historiske utviklinga har feid størstedelen av de politiske partiene som der blir regnet opp ut av verden.

Men så har Manifestet blitt et historisk dokument som vi ikke lenger har noen rett til å endre."

Denne oversettelsen er av Mr. Samuel Moore, som har oversatt størstedelen av Marx’ Kapitalen. Vi har gjennomgått den sammen, og jeg har lagt til noen få noter som forklarer historiske hentydninger.

London, 30. januar 1888

Frederick Engels

Først trykt i K. Marx and F. Engels: Manifesto of the Communist Party, London, 1888.

Forord til den fjerde tyske utgaven, 1890

Siden det foregående (Engels sikter til forordet til den tyske utgaven fra 1883. Red.) ble skrevet, har en ny tysk utgave av Manifestet igjen blitt nødvendig, og det har også hendt så mye med Manifestet som skal nevnes her.

En annen russisk oversettelse – av Vera Sasulitsj – kom ut i Genève i 1882 11 . Forordet til den var forfattet av Marx og meg. Dessverre er det tyske originalmanuskriptet kommet meg av hånden, jeg må altså oversette tilbake fra russisk, noe verket på ingen måte tjener på. Det lyder: [Se foran.] 12

En ny polsk oversettelse kom samtidig ut i Genève: Manifest Komunistyczny .

Videre er en ny dansk oversettelse kommet ut i Socialdemokratisk Bibliotek , København 1885. Den er dessverre ikke helt fullstendig, noen vesentlige steder, som ser ut til å ha budt på vanskeligheter for oversetteren, er utelatt, og også ellers er det her og der merkbare spor av overfladiskhet, som virker desto mer ubehagelig, som man i arbeidet kan se at med litt mer omhu hadde oversetteren kunnet levere et utmerket resultat.

I 1886 kom en ny fransk oversettelse i Le Socialiste i Paris, det er den beste som er kommet hittil.

På grunnlag av den ble det samme år offentliggjort en spansk oversettelse først i Madrid-bladet El Socialista og så som brosjyre: Manifesto del Partido Comunista por Carlos Marx y F. Engels, Madrid, administración de El Socialista , Hernán Cortés 8.

Som et kuriosum vil jeg også nevne, at manuskriptet til en armensk oversettelse i 1887 ble tilbudt en forlegger i Konstantinopel. Men den gode mannen hadde ikke mot til å trykke noe som navnet Marx sto på, og mente oversetteren heller sjøl skulle kalle seg forfatter, noe denne likevel avslo.

Etter at snart den ene, snart den andre av de mer eller mindre uriktige amerikanske oversettelsene flere ganger var blitt trykt opp igjen i England, kom endelig en autentisk oversettelse i 1888. Den er av min venn Samuel Moore og før trykken har vi enda en gang sett gjennom den sammen. Tittelen er: Manifesto of the Communist Party , by Karl Marx and Frederick Engels, Authorized English Translation, edited and annotated by Frederick Engels, 1888, London, William Reeves, 185 Fleet St. E. C. Noen av merknadene fra denne utgaven har jeg ført over i den foreliggende.

Manifestet har hatt sitt eget livsløp. I det øyeblikk det kom ut ble det hilst entusiastisk av den vitenskapelige sosialismens dengang ennå lite tallrike fortropp (noe de oversettelsene som er oppført i det første forordet beviser). Men det ble snart trengt i bakgrunnen av den reaksjonen som begynte med Paris-arbeidernes nederlag i juni 1848, og endelig «med loven i hånd» erklært fredløst gjennom dommen mot kommunistene i Köln i november 1852. I og med at den arbeiderbevegelsen som skreiv seg fra Februarrevolusjonen forsvant fra den offentlige scenen, tråtte også Manifestet i bakgrunnen.

Da den europeiske arbeiderklassen igjen hadde styrket seg tilstrekkelig for et nytt angrep på den herskende klassens makt, oppsto Den internasjonale arbeiderassosiasjon. Den hadde som mål å sammensmelte Europas og Amerikas samtlige kjempende arbeidere til en stor fellesarmé. Den kunne derfor ikke ta utgangspunkt i de grunnsetningene som var nedlagt i Manifestet . Den måtte ha et program som ikke avviste de engelske Trade Unions, de franske, belgiske, italienske og spanske proudhonistene og de tyske lassalleanerne 13 . Dette programmet – Grunnlagsmateriale til vedtekter for Internasjonalen 14 – skrev Marx utkast til med et mesterskap som til og med ble anerkjent av Bakunin og anarkistene. Når det gjelder den endelige seieren for de prinsippene som var lagt fram i Manifestet , stolte Marx ene og alene på arbeiderklassens intellektuelle utvikling, sånn som den med nødvendighet måtte utvikle seg av forent handling og gjennom diskusjon. Begivenhetene og vekslingene i kampen mot kapitalen, nederlagene enda mer enn seirene, kunne ikke unngå å klarlegge for de kjempende hvor utilstrekkelige deres daværende universallegemidler var og gjøre hodene deres mottakelige for en grundig innsikt i de virkelige betingelsene for arbeidernes frigjøring. Og Marx hadde rett. Arbeiderklassen var en ganske annen i 1874, da Internasjonalen ble oppløst, enn den hadde vært i 1864 da Internasjonalen ble grunnlagt. Proudhonismen i de romanske landene og den spesielle lassalleanismen i Tyskland var i ferd med å dø ut, og til og med de dengang stokk konservative engelske Trade Unions gikk gradvis mot det punktet, da presidenten for deres kongress i Swansea i 1887 på deres vegne kunne si: «Den kontinentale sosialismen har for oss mistet sin avskrekkende virkning.» Men den kontinentale sosialismen var allerede i 1887 nesten bare den teorien som blir forkynt i Manifestet . Og slik gjenspeiler Manifestets historie til en viss grad historien til den moderne arbeiderbevegelsen etter 1848. Samtidig er Manifestet utvilsomt det mest utbredte, mest internasjonale produktet av hele den sosialistiske litteraturen, det felles programmet for mange millioner arbeidere i alle land fra Sibir til California.

Men da det kom, kunne vi ikke ha kalt det et sosialistisk manifest. Med sosialister forsto man i 1847 to slags folk. På den ene sida tilhengerne av de forskjellige utopiske systemene, spesielt owenittene i England og fourieristene i Frankrike, som allerede den gangen var skrumpet inn til gradvis utdøende reine sekter. På den andre sida de mangfoldigste sosiale kvakksalvere, som med sine forskjellige universallegemidler og alle slags kannestøperier ville avskaffe de samfunnsmessige misforhold, uten å gjøre kapitalen og profitten det minste vondt. I begge tilfeller: Folk som sto utenfor arbeiderbevegelsen og desto mer søkte støtte hos de «dannede» klasser. Enhver del av arbeiderne, derimot, som overbevist om utilstrekkeligheten i en rein politisk omveltning krevde en grundig omvandling av samfunnet, den delen kalte seg dengangkommunistisk. Det var en bare grovt bearbeidet, bare instinktiv, mange ganger noe rå kommunisme, men den var mektig nok til å skape to systemer av utopisk kommunisme – Cabets «ikariske» i Frankrike, Weitlings i Tyskland. Sosialisme betydde i 1847 en borgerbevegelse, kommunisme en arbeiderbevegelse. Sosialismen var i det minste på kontinentet stuerein, kommunismen var det stikk motsatte. Og da vi allerede dengang helt avgjort var av den oppfatning at «Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk» 15 , så kunne vi ikke et øyeblikk være i tvil om hvilket av de to navnene vi skulle velge. Siden har det heller aldri falt oss inn å avvise det.

«Proletarer i alle land, foren dere!» Bare få stemmer svarte da vi ropte disse ordene ut over verden for 42 år siden, på terskelen til den første revolusjonen i Paris hvor proletariatet sto fram med egne krav. Men den 28. september 1864 forente proletarer fra de fleste vesteuropeiske land seg i Den internasjonale arbeiderassosiasjon, som huskes med ære. Internasjonalen sjøl levde riktignok bare i ni år. Men at det evige forbund den grunnla av proletarer fra alle land fortsatt lever, og lever sterkere enn før, for det finnes det ikke noe bedre vitne en selve dagen i dag. For i dag, da jeg skriver disse linjene, mønstrer det europeiske og amerikanske proletariatet sine for første gang mobiliserte stridskrefter, mobilisert som en hær, under en fane og for ett umiddelbart mål: Lovfestet åttetimers normalarbeidsdag, som allerede Internasjonalens kongress proklamerte i Geneve i 1866 og igjen arbeiderkongressen i Paris i 1889. Dagens skuespill vil åpne øynene på kapitalistene og jordeierne i alle land for at i dag er proletarene i alle land forent i handling.

Om bare Marx sto ved siden av meg for å se dette med egne øyne!

London, på den 1. mai 1890

F. Engels

Først trykt i Das Kommunistische Manifest, vierte autorisierte deutsche Ausgabe, mit einem neuen Vorwort von Friedrich Engels, London 1890.

Forord til den polske utgaven fra 1892

Den kjensgjerning at en ny polsk utgave av Det kommunistiske manifest er blitt nødvendig, gir anledning til forskjellige betraktninger.

For det første er det bemerkelsesverdig at Manifestet i det siste i en viss grad er bitt en gradmåler for utviklinga av storindustrien på det europeiske kontinentet. I den grad storindustrien brer seg i et land, i den grad vokser også blant arbeiderne i det samme landet kravet om opplysning om deres stilling som arbeiderklasse overfor de besittende klassene. I samme grad sprer den sosialistiske bevegelsen seg blant dem og stiger etterspørselen etter Manifestet , slik at ikke bare arbeiderbevegelsens nivå, men også storindustriens utviklingsgrad i hvert land temmelig nøyaktig kan måles med antallet eksemplarer av Manifestet som er utbredt på landets språk.

Etter dette betegner den nye polske utgaven et avgjørende framskritt for den polske industrien. Og at dette framskrittet siden den forrige utgaven kom for ti år siden har funnet sted i virkeligheten, kan det ikke være noen tvil om. Det russiske Polen, Kongress-Polen, har blitt det store industriområdet i det russiske riket. Mens den russiske storindustrien er sporadisk spredt – en del ved Finskebukta, en del i sentrum (Moskva og Vladimir), en tredje ved Svartehavet og Asovhavet, og noen til spredt på andre steder – er den polske trengt sammen på et forholdsvis lite område og nyter de fordeler og ulemper som springer ut av denne konsentrasjonen. Fordelene erkjente de konkurrerende russiske fabrikantene da de forlangte vernetoll mot Polen, tross sitt brennende ønske om å forvandle polakkene til russere. Ulempene – for de polske fabrikantene og for den russiske regjeringa – viser seg i den raske utbredelsen av sosialistiske idéer blant de polske arbeiderne og i den stigende etterspørselen etter Manifestet .

Men den raske utviklinga av den polske industrien, som har vokst den russiske over hodet, er på sin side et nytt bevis for det polske folkets uutslettelige livskraft og en ny garanti for dets forestående nasjonale gjenreisning. Gjenopprettelsen av et uavhengig, sterkt Polen er imidlertid en sak som ikke bare angår polakkene, men oss alle sammen. Et oppriktig internasjonalt samvirke av europeiske nasjoner er bare mulig når hver av disse nasjonene er fullstendig autonom i eget hus. Revolusjonen i 1848, som når det kommer til stykket bare lot de proletariske kjemperne gjøre borgerskapets arbeid under proletariske faner, gjennomførte ved sine testamentsfullbyrdere Louis Bonaparte og Bismarck også Italias, Tysklands og Ungarns uavhengiget. Men Polen, som siden 1792 har gjort mer for revolusjonen enn alle disse tre tilsammen, Polen overlot man til seg sjøl, da det i 1863 lå under for en tidobbel russisk overmakt. Polens uavhengighet har adelen verken kunnet opprettholde eller gjenerobre, for borgerskapet er den i dag i det minste likegyldig. Og allikevel er den en nødvendighet for de europeiske nasjonenes harmoniske samvirke. 16 Den kan bare kjempes igjennom av det unge polske proletariatet, og i dets hender er den trygg. For arbeiderne i hele det øvrige Europa har like stort behov for Polens uavhengighet som de polske arbeiderne sjøl.

London, 10. februar 1892

F. Engels

Først trykt i Przedswit nr. 35, 27. februar 1892, og i K. Marx i F. Engels: Manifest Komunistyczny, Londyn 1892

Til den italienske leseren

(Forord til den italienske utgaven fra 1893)

Man kan si at offentliggjøringa av Det kommunistiske partis manifest falt sammen med 18. mars 1848, dagen for revolusjonene i Milano og Berlin, som var det væpnede opprøret til de to nasjonene som lå i sentrum, den ene i sentrum av det europeiske kontinentet, den andre i sentrum av Middelhavet; to nasjoner som inntil da hadde vært svekket av oppsplitting og indre strid og på det vis kommet under fremmed herredømme. Mens Italia var underkastet keiseren av Østerrike, måtte Tyskland mindre åpenlyst, men ikke mindre tungt, bære åket til Tsaren over alle russere. Ettervirkningene etter 18. mars 1848 befridde Italia og Tyskland fra denne forsmedelsen. Når disse to store nasjonene i tida fra 1848 til 1871 ble gjenopprettet og i en viss grad gitt tilbake til seg sjøl, så skjedde det, som Karl Marx sa, fordi de samme personene som undertrykte revolusjonen i 1848 ikke desto mindre mot sin vilje ble til dens testamentsfullbyrdere.

Den revolusjonen var overalt arbeiderklassens verk, det var arbeiderklassen som bygde barrikadene og satte livet på spill. Bare arbeiderne i Paris hadde den uttrykkelige hensikt å styrte borgerherredømmet da de styrtet regjeringa. Men enda så mye de var seg bevisst den uforsonlige antagonismen som besto mellom deres egen klasse og borgerskapet, hadde verken landets økonomiske framgang eller den åndelige utviklinga av de franske arbeidermassene nådd det nivået som ville gjort en samfunnsomdanning mulig. Revolusjonens frukter ble derfor når det kommer til stykket høstet av kapitalistklassen. I de andre landene, i Italia, Tyskland, Østerrike, Ungarn 17 , gjorde arbeiderne fra begynnelsen av ikke annet enn å bringe borgerskapet til makta. Men ikke i noe land er borgerskapets herredømme mulig uten nasjonal uavhengighet. Revolusjonen i 1848 måtte dermed føre med seg enhet og uavhengighet for de nasjonene som hadde manglet det til da: Italia, Tyskland, Ungarn. Polen vil følge til sin tid.

Om revolusjonen i 1848 ikke var noen sosialistisk revolusjon, så har den banet vei og forberedt grunnen for den. Med utviklinga av storindustrien i alle land har borgerregimet på de siste 45 år overalt skapt et tallrikt, konsentrert og sterkt proletariat. Det har, for å bruke et uttrykk fra Manifestet , skapt sine egne banemenn. Uten å gjenopprette enhver europeisk 18 nasjons enhet og uavhengighet hadde verken proletariatets internasjonale forening eller et fredelig, forstandig samvirke av disse nasjonene for å nå felles mål latt seg fullføre. Man kan bare forestille seg en felles internasjonal opptreden av de italienske, ungarske, tyske, polske og russiske arbeiderne under de politiske forholda fra tida før 1848!

Slagene som ble utkjempet i 1848 var altså ikke forgjeves. Det har heller ikke de 45 åra som skiller oss fra den revolusjonære epoken vært. Fruktene modnes, og jeg vil bare ønske at utgivelsen av denne italienske oversettelsen av Manifestet vil bli et godt varsel for det italienske proletariatets seier, slik utgivelsen av originalen var det for den internasjonale revolusjonen.

Manifestet yter full rettferdighet til den revolusjonære rollen borgerskapet har spilt i fortida. Den første kapitalistiske nasjonen var Italia. Slutten på den føydale middelalderen og frambruddet av den moderne kapitalistiske epoken kjennetegnes av en stor skikkelse – italieneren Dante, som samtidig er middelalderens siste dikter og den nye tids første dikter. I dag, som på 1300-tallet, bryter en ny historisk epoke fram. Vil Italia skjenke oss den nye Dante, som forkynner den proletariske tidsalderens fødselsøyeblikk?

London, 1. februar 1893

Friedrich Engels

Først trykt i Carlo Marx e Federico Engels: Il Manifesto del Partito Comunista, Milano, 1893

(Forordet til den italienske utgaven fra 1893 er skrevet på fransk. Her er det oversatt etter den tyske teksten i utgaven fra Dietz Verlag, Berlin 1970, som er oversatt fra originalmanuskriptet. Fotnotene til dette forordet er hentet fra denne utgaven.)

Et spøkelse går omkring i Europa – kommunismens spøkelse. Alle det gamle Europas makter har gått sammen om en hellig klappjakt på dette spøkelset, paven og tsaren, Metternich 1 og Guizot 2 , franske radikalere og tyske politifolk.

Hvor er det opposisjonsparti, som ikke av sine regjerende motstandere er blitt skjelt ut for å være kommunistisk? Hvor er det opposisjonsparti som ikke har slynget den brennemerkende beskyldningen om kommunisme tilbake såvel mot mer framskredne opposisjonsfolk som mot sine reaksjonære motstandere?

To ting går fram av denne kjensgjerning.

Kommunismen blir allerede anerkjent som en makt av alle europeiske makter.

Det er på høy tid at kommunistene legger sine synspunkter, sine mål og sine tendenser åpent fram for hele verden og stiller et manifest fra partiet sjøl opp mot eventyrene om kommunismens spøkelse.

Med dette mål har kommunister av de forskjelligste nasjonaliteter samlet seg i London og utarbeidet følgende manifest, som blir offentliggjort på engelsk, fransk, tysk, italiensk, flamsk og dansk.

[Gå til toppen]

I: Borger og proletar 3

Historien om alle samfunn fram til nå 4 er historien om klassekamper.

Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger 5 og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.

I de tidligere epokene i historien finner vi nesten overalt en fullstendig inndeling av samfunnet i forskjellige stender, en mangfoldig gradering av samfunnsmessig rang. I det gamle Rom har vi patrisiere, riddere, plebeiere, slaver; i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner 6 , livegne, og dessuten ytterligere særskilte graderinger innen nesten alle disse klassene.

Det moderne borgerlige samfunnet som har opptstått av føydalsamfunnets undergang har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye betingelser for undertrykkinga, nye former for kamp i stedet for de gamle.

Vår epoke, borgerskapets epoke, utmerker seg ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leire, i to store klasser som står i direkte motsetning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Av middelalderens livegne utgikk småborgerne 7 i de første byene, av dette småborgerskapet utviklet de første elementene til borgerskapet seg.

Oppdagelsen av Amerika og sjøveien rundt Afrika åpnet et nytt felt for det framvoksende borgerskapet. Det ostindiske og kinesiske markedet, koloniseringa av Amerika, handelen med koloniene, økninga av byttemidler og varer overhodet ga handelen, skipsfarten og industrien et oppsving uten tidligere sidestykke, og ga dermed det revolusjonære elementet i det smuldrende føydalsamfunnet en rask utvikling.

Den føydale eller laugsmessige driftsmåten som så langt hadde vært rådende innen industrien var ikke tilstrekkelig for de økte behovene som fulgte med de nye markedene. Manufakturen trådte i dens sted. Laugsmestrene ble fortrengt av den industrielle middelstanden; arbeidsdelinga mellom de forskjellige korporasjonene forsvant til fordel for arbeidsdelinga innafor det enkelte verksted sjøl.

Men stadig vokste markedene, stadig økte behovet. Heller ikke manufakturen strakk til lenger. Da revolusjonerte dampen og maskineriet industriproduksjonen. I stedet for manufakturen trådte den moderne storindustrien, i stedet for den industrielle middelstanden trådte industrimillionærene, sjefene for hele industrielle arméer, de moderne borgere.

Storindustrien har etablert det verdensmarkedet som oppdagelsen av Amerika forberedte. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten, landkommunikasjonen en umåtelig utvikling. Disse har igjen virket tilbake på utbredelsen av industrien, og i samme målestokk som industri, handel, skipsfart og jernbaner bredte seg utover, i samme målestokk utviklet borgerskapet seg, økte det sine kapitaler, og trengte det alle klasser som skrev seg fra middelalderen i bakgrunnen.

Vi ser altså hvordan det moderne borgerskapet sjøl er et produkt av en lang utviklingsgang, en rekke omveltninger i produksjons- og omsetningsmåten.

Hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framskritt 8 . Undertrykt stand underlagt føydalherrenes herredømme, væpnet og sjølstyrt sammenslutning i kommunen 9 , her uavhengig byrepublikk 10 , der monarkiets tredje skattepliktige stand 11 , så på manufakturens tid motvekt mot adelen i standsmonarkiet eller det absolutte monarkiet, hovedgrunnlag for de store monarkiene overhodet, og etter etableringa av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet det seg endelig det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.

Borgerskapet har spilt en høyst revolusjonær rolle i historien.

Hvor det har fått herredømme, har borgerskapet ødelagt alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangfoldige føydalbåndene som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneske og menneske enn den nakne interesse, den følelsesløse «kontante betaling». Det har druknet det fromme svermeris, den ridderlige begeistrings, det spissborgerlige vemods hellige gys i den egoistiske beregnings iskalde vann. Det har oppløst den personlige verdighet i bytteverdi og i stedet for de talløse garanterte og ervervede friheter satt den ene samvittighetsløse handelsfrihet. Kort sagt har det i stedet for en utbytting hyllet i religiøse og politiske illusjoner satt en åpen, skamløs, direkte og naken utbytting.

Borgerskapet har revet helgenglorien av alle ærverdige virksomheter som hittil er blitt betraktet med from ærbødighet. Det har forvandlet legen, juristen, presten, poeten, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere.

Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret av familieforholdet og redusert det til et reint pengeforhold.

Borgerskapet har avslørt hvordan den brutale kraftutfoldelsen som reaksjonen beunderer så høyt ved middelalderen, var passende utfylt med det tregeste dagdriveri 12 . Først borgerskapet har vist hva menneskenes virksomhet kan få i stand. Det har utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har utført ganske andre trekk 13 enn folkevandringer og korstog.

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold med sitt tilbehør av gamle, ærverdige forestillinger og anskuelser blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget, og menneskene blir endelig tvunget til å se på sin livsstilling, sine gjensidige forbindelser, med et nøkternt blikk.

Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. Overalt må det sette seg fast, overalt må det etablere seg, overalt opprette forbindelser.

Gjennom sin utbytting av verdensmarkedet har borgerskapet gitt alle lands produksjon og forbruk en kosmopolitisk form. Til de reaksjonæres store sorg har det revet det nasjonale grunnlaget vekk under beina på industrien. De urgamle nasjonale industriene er blitt tilintetgjort og blir ennå daglig tilintetgjort. De blir fortrengt av nye industrier, som det blir et spørsmål om liv og død for alle siviliserte nasjoner å innføre, av industrier som ikke lenger forarbeider hjemlige råstoffer, men råstoffer som hører til i de fjerneste soner, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i hjemlandet, men likeså i alle verdensdeler. I stedet for de gamle behovene som ble tilfredsstilt av hjemmeproduksjonen, trer nye behov som krever produkter fra de fjerneste land og klimaer for å bli tilfredsstilt. I stedet for den gamle lokale og nasjonale selvtilstrekkelighet og avsondrethet trer et allsidig samkvem, en allsidig avhengighet nasjonene imellom. Og som i den materielle, så også i den åndelige produksjon. De enkelte nasjonenes åndelige frambringelser blir fellesgods. Den nasjonale ensidigheten og innskrenketheten blir mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturene danner det seg en verdenslitteratur.

Gjennom den raske forbedringa av alle produksjonsredskaper, gjennom de uendelig mye lettere kommunikasjonene river borgerskapet alle, også de mest barbariske nasjoner, med i sivilisasjonen. De lave vareprisene sine er det tunge artilleriet det bruker til å skyte alle kinesiske murer i grus med, og til å tvinge barbarenes mest hardnakkede fremmedhat til kapitulasjon. Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne; det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjonen hos seg sjøl, det vil si til å bli borgere. Kort sagt: Det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.

Borgerskapet har underkastet landsbygda under byenes herredømme. Det har skapt enorme byer, det har i høy grad økt tallet på bybefolkninga i forhold til landsbygdsbefolkninga og slik vristet en betydelig del av befolkninga ut av landlivets idioti. Som det har gjort landsbygda avhengig av byene, har det gjort de barbariske og halvbarbariske landene avhengige av de siviliserte, bondefolkene avhengige av borgerfolkene, Østen av Vesten.

Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense.

I løpet av sitt knapt hundreårige klasseherredømme har borgerskapet skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskineri, bruk av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektriske telegrafer, oppdyrking av hele verdensdeler, floder som blir gjort seilbare, hele befolkninger som stampes opp av jorda – hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter slumret i det samfunnsmessige arbeidets skjød?

Vi har altså sett: de produksjons- og kommunikasjonsmidlene som danner grunnlaget for borgerskapets utvikling, ble frambrakt i føydalsamfunnet. På et visst trinn av disse produksjons- og kommunikasjonsmidlenes utvikling svarte de forholda som det føydale samfunnet produserte og fordelte under, den føydale organiseringa av jordbruk og manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforholda, ikke lenger til de allerede utviklete produktivkreftene. De hemmet produksjonen, i stedet for å fremme den. De forvandlet seg til like mange lenker. De måtte sprenges, de blei sprengt.

I deres sted trådte den frie konkurransen med den samfunnsmessige og politiske konstitusjonen som svarte til den, med borgerklassens økonomiske og politiske herredømme.

Foran øynene på oss foregår en lignende bevegelse. De borgerlige produksjons- og kommunikasjonsforholda, de borgerlige eiendomsforholda, det moderne borgerlige samfunnet som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. I flere tiår har industriens og handelens historie bare vært historien om de moderne produktivkreftenes opprør mot de moderne produksjonsforholda, mot de eiendomsforholda som er livsbetingelsene for borgerskapet og dets herredømme. Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. I handelskrisene blir ikke bare en stor del av de frambrakte produktene, men også av de allerede skapte produktivkreftene regelmessig tilintetgjort. I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet – en epidemi av overproduksjon. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari; en hungersnød, en allmenn utslettelseskrig ser ut til å ha avskåret det fra alle levnetsmidler; industrien, handelen synes tilintetgjort, og hvorfor? Fordi det besitter for mye sivilisasjon, for mange levnetsmidler, for mye industri, for mye handel. De produktivkreftene som står til dets rådighet tjener ikke lenger til å fremme de borgerlige eiendomsforholda; tvert imot er de blitt for mektige for disse forholda, de blir hemmet av dem, og så snart de overvinner disse hemningene bringer de hele det borgerlige samfunnet i uorden, truer de den borgerlige eiendommmens eksistens. De borgerlige forholda er blitt for trange til å omfatte den rikdommen de har frambrakt. – På hvilken måte overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida gjennom en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter; på den andre sida gjennom å erobre nye markeder og utbytte gamle markeder grundigere. Altså på hvilken måte? Ved at de forbereder allsidigere og kraftigere kriser og forminsker midlene til å forebygge krisene.

De våpen som borgerskapet har slått føydalismen til jorda med, retter seg nå mot borgerskapet sjøl.

Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det døden, det har også frambragt de menn som vil føre disse våpnene – de moderne arbeiderne, proletarene.

I samme målestokk som borgerskapet, dvs. kapitalen, utvikler seg, i samme målestokk utvikler proletariatet seg, klassen av moderne arbeidere, som bare lever så lenge de finner arbeid, og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen. Disse arbeiderne, som må selge seg stykkevis, er en vare som enhver annen handelsartikkel, og derfor like utsatt for alle skiftninger i konkurransen, alle markedets svingninger.

Gjennom utbredelsen av maskineriet og arbeidsdelinga har proletarens arbeid mistet enhver selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir ikke noe annet enn et tilbehør til maskinen, av ham forlanges bare det enkleste, mest ensformige og lettlærte håndgrep. De kostnadene arbeideren forårsaker, innskrenker seg av den grunn nesten bare til de levnetsmidlene han trenger til å underholde seg og forplante sin rase. Men prisen på en vare, og dermed også på arbeidet 14 , er lik dens produksjonskostnader. I samme grad som arbeidet blir mer motbydelig, synker dermed lønna. Hva mere er, i samme grad som maskineri og arbeidsdeling tiltar, i samme grad blir også mengden av arbeidet 15 økt, det kan være ved en økning av antallet arbeidstimer, økning i det arbeidet som kreves utført på en viss tid, økt fart på maskinene, osv.

Den moderne industrien har forvandlet den patriarkalske mesterens lille verksted til den industrielle kapitalistens store fabrikk. Masser av arbeidere, som blir stuet sammen i fabrikken, blir organisert som soldater. Som menige industrisoldater blir de satt under oppsikt av et fullstendig hierarki av underoffiserer og offiserer. De er ikke bare borgerklassens, borgerstatens treller, de blir hver dag og time trellbundet av maskinene, av oppsynsmennene og framfor alt av den enkelte fabrikant-borger sjøl. Dette despotiet er desto mer smålig, hatefullt, forbitrende jo mer åpent det erklærer fortjeneste som sitt mål.

Jo mindre håndens arbeid krever av dyktighet og kraftutøvelse, dvs. jo mer den moderne industrien utvikler seg, desto mer blir mennenes arbeid erstattet av kvinnearbeid. Kjønns- og aldersforskjeller har ingen samfunnsmessig gyldighet lenger for arbeiderklassen. Det finnes bare arbeidsredskaper, som medfører forskjellig kostnad alt etter alder og kjønn.

Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn kontant utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren, osv.

De som hittil har utgjort de lavere lag av middelstanden, de småindustrielle, handelsfolk og rentenister, håndverkere og bønder, alle disse klassene synker ned i proletariatet, dels fordi deres små kapitaler ikke er tilstrekkelige for storindustri og bukker under i konkurransen med de større kapitalistene, dels fordi deres dyktighet blir gjort verdiløs av nye måter å produsere på. Slik blir proletariatet rekruttert fra alle klasser i befolkninga.

Proletariatet gjennomgår forskjellige utviklingstrinn. Dets kamp mot borgerskapet begynner med dets eksistens.

I begynnelsen kjemper de enkelte arbeiderne, så arbeiderne i en fabrikk, så arbeiderne i en bransje på ett sted mot den enkelte borgeren som utbytter dem direkte. De retter ikke bare sine angrep mot de borgerlige produksjonsforholda, de retter dem mot selve produksjonsredskapene 16 , de tilintetgjør de fremmede konkurrerende varene, de slår i stykker maskinene, de stikker fabrikkene i brann, de prøver å gjenerobre middelalderarbeiderens tapte posisjon.

På dette trinnet utgjør arbeiderne en masse 17 , som er spredt over hele landet og splittet av konkurransen. Arbeidersamhold i masseomfang er ennå ikke en følge av arbeidernes egen sammenslutning, men en følge av borgerskapets sammenslutning. For å nå sine egne politiske mål må borgerskapet sette hele proletariatet i bevegelse, og er foreløpig i stand til å gjøre det. På dette trinnet bekjemper proletariatet altså ikke sin fiende, men sin fiendes fiende, restene av det absolutte kongedømme, jordeierne, de ikke-industrielle borgerne, småborgerne. Slik er hele den historiske bevegelsen konsentrert i hendene på borgerskapet. Enhver seier som vinnes på den måten, er en seier for borgerskapet.

Men med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. Interessene og levekårene innafor proletariatet blir mer og mer like, ettersom maskinene mer og mer utvisker forskjellene i arbeidet og lønna nesten overalt blir presset ned til samme lave nivå. Den voksende konkurransen borgerne imellom og handelskrisene som følger av den gjør arbeidernes lønn stadig mer ustabil. De uopphørlige forbedringene av maskineriet, som stadig utvikler seg raskere, gjør hele arbeidernes livsstilling mer og mer usikker. Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. Arbeiderne begynner med å danne koalisjoner 18 mot borgerskapet, de går sammen for å forsvare arbeidslønna si. De stifter sjøl varige sammenslutninger, for å ruste seg for leilighetsvise opprør. Her og der bryter kampen ut i oppstander.

Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. Men det trengtes bare en slik forbindelse for å sentralisere de mange lokale kampene, som overalt har samme karakter, til en nasjonal kamp, en klassekamp. Men enhver klassekamp er en politisk kamp. Og den forening som middelalderens byborgere med sine bygdeveier trengte århundrer på, får de moderne proletarene istand på få år med jernbanen.

Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere. Den tvinger fram anerkjennelse av enkelte av arbeidernes interesser i lovs form, idet den utnytter de indre splittelsene i borgerskapet. Som loven om ti-timersdagen i England 19 .

I det hele tatt fremmer sammenstøtene i det gamle samfunnet proletariatets utvikling på mange måter. Borgerskapet befinner seg i vedvarende kamper: til å begynne med mot aristokratiet, seinere mot de delene av borgerskapet sjøl hvis interesser kommer i motsetning til industriens framskritt, hele tida mot borgerskapet i alle andre land. I alle disse kampene ser det seg nødt til å appellere til proletariatet, benytte seg av dets hjelp og slik trekke det inn i den politiske bevegelsen. Det tilfører altså sjøl proletariatet sine egne dannelseselementer 20 , dvs. våpen mot borgerskapet sjøl.

Som vi så blir videre hele bestanddeler av den herskende klassen gjennom industriens framskritt kastet ned i proletariatet, eller i det minste blir deres livsbetingelser truet. Også de tilfører proletariatet en mengde dannelseselementer 21 .

Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender. Slik som tidligere en del av adelen gikk over til borgerskapet, slik går nå en del av borgerskapet over til proletariatet, og særlig en del av de borgerlige ideologene, som har arbeidet seg fram til teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelsen.

Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De øvrige klassene forfaller og går under med storindustrien, proletariatet er dens spesielle produkt.

Middelstendene 22 , den småindustrielle, den lille kjøpmannen, håndverkeren, bonden, alle bekjemper de borgerskapet for å sikre sin eksistens som middelstender 23 fra undergangen. De er altså ikke revolusjonære, men konservative. Hva mer er, de er reaksjonære, de prøver å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, så er de det med henblikk på sin forestående overgang til proletariatet, så forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser, så forlater de sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets.

Filleproletariatet 24 , denne passive forråtnelse av de nederste skikt i det gamle samfunnet, blir under forløpet av en proletarisk revolusjon her og der slynget inn i bevegelsen. Etter hele sin livssituasjon vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger.

Livsvilkåra for det gamle samfunnet er allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til hustru og barn har ikke lenger noe til felles med det borgerlige familieforholdet. Det moderne industriarbeidet, den moderne underkastelsen under kapitalen, den samme i England som i Frankrike, i Amerika som i Tyskland, har avkledd ham all nasjonal karakter. Lovene, moralen, religionen er for ham like mange borgerlige fordommer, som det gjemmer seg like mange borgerlige interesser bakom.

Alle tidligere klasser som tilkjempet seg herredømmet, søkte å sikre sin allerede oppnådde posisjon ved å underkaste hele samfunnet betingelsene for sitt erverv. Proletarene kan bare erobre de samfunnsmessige produktivkreftene ved å avskaffe sin egen tidligere tilegnelsesmåte og dermed hele den tidligere tilegnelsesmåten. Proletarene har ikke noe eget å sikre, deres oppgave er å ødelegge alle tidligere privatsikkerheter og privatforsikringer.

Alle tidligere bevegelser 25 var mindretallsbevegelser eller i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse. Proletariatet, det nåværende samfunnets underste lag, kan ikke reise seg, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygninga av lag som danner det offisielle samfunnet sprenges i lufta.

Skjønt ikke i innhold, er proletariatets kamp mot borgerskapet i formen i første hånd en nasjonal kamp. Proletariatet i ethvert land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap.

Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

Som vi har sett berodde alle tidligere samfunn på motsigelsen mellom undertrykkende og undertrykte klasser. Men for å kunne undertrykke en klasse, må den være sikret betingelser som den ihvertfall kan friste sin trellbundne eksistens innafor. Den livegne arbeidet seg opp til medlem av kommunen innafor livegenskapet, som småborgeren arbeidet seg opp til borger under den føydale absolutismens åk. I stedet for å heve seg med industriens framsteg, synker derimot den moderne arbeider stadig dypere under sin egen klasses betingelser. Arbeideren blir til pauper 26 , og pauperismen utvikler seg enda raskere enn befolkninga og rikdommen. Av dette går det åpent fram at borgerskapet er ute av stand til å forbli samfunnets herskende klasse lenger, og påtvinge sine livsbetingelser som regulerende lov. Det er ute av stand til å herske, fordi det er ute av stand til å sikre sine slavers eksistens sjøl innafor deres slavekår, fordi det er nødt til å la dem synke ned i en posisjon hvor det må fø på dem i stedet for å la seg fø av dem. Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, dvs. dets liv er ikke lenger forenlig med samfunnet.

Den vesentlige forutsetninga for borgerklassens eksistens og herredømme er opphoping av rikdom på private hender, danning og øking av kapital, forutsetninga for kapitalen er lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom. Industriens framskritt, som borgerskapet er den viljeløse og motstandsløse bæreren av, erstatter arbeidernes isolering gjennom konkurransen med deres revolusjonære enhet gjennom sammenslutninga. Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine egne banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.

[Gå til toppen]

II: Proletarer og kommunister

I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele tatt?

Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene.

De har ingen interesser som skiller seg fra hele proletariatets interesser.

De stiller ikke opp noen særlige 27 prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelsen etter.

Kommunistene skiller seg fra de øvrige proletariske partiene bare ved det, at de på den ene sida i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever hele proletariatets felles interesser som er uavhengige av nasjonalitet, og på den andre sida ved det, at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, hele tida står for hele bevegelsens interesser.

Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste 28 og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet og de allmenne 29 resultatene av den proletariske bevegelsen.

Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partienes: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.

Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget.

De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss. Det å avskaffe de forutgående eiendomsforholda er ikke noe som er spesielt for kommunismen.

Alle eiendomsforhold har vært underkastet en stadig historisk veksling, i en stadig, historisk forandring 30 .

Den franske revolusjon avskaffet f. eks. føydaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.

Det som særkjenner kommunismen, er ikke avskaffelsen av eiendom overhodet, men avskaffelsen av den borgerlige eiendommen.

Men den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre 31 .

I denne betydninga kan kommunistene sammenfatte sin teori i det ene uttrykket: Oppheving av privatieidommen.

Man har bebreidet oss kommunister at vi vil avskaffe den personlig ervervede eiendom, oppnådd ved eget arbeid; den eiendommen som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og sjølstendighet.

Eiendom oppnådd ved eget arbeid, ervervet, sjølfortjent eiendom! Snakker dere om småborger- 32 , småbondeeiendommen, som gikk forut for den borgerlige eiendommen? Den trenger vi ikke å avskaffe, den har utviklinga av industrien avskaffet, og avskaffer den daglig.

Eller snakker dere om den moderne borgerlige privateiendommen?

Men skaper lønnsarbeidet, proletarens arbeid, eiendom for ham? På ingen måte. Det skaper kapital, det vil si den eiendommen som utbytter lønnsarbeidet, og som bare kan formere seg under de betingelsene at den skaper nytt lønnsarbeid for å utbytte det på nytt. Eiendommen i sin nåværende skikkelse beveger seg i motsigelsen mellom kapital og lønnsarbeid. La oss se på de to sidene i denne motsigelsen.

Det å være kapitalist betyr ikke bare å innta en reint personlig, men en samfunnsmessig stilling i produksjonen. Kapitalen er et fellesprodukt og kan bare settes i bevegelse ved en felles virksomhet av flere samfunnsmedlemmer, ja i siste instans bare gjennom den felles virksomheten til alle samfunnets medlemmer.

Kapitalen er altså ingen personlig makt, den er en samfunnsmessig makt.

Når kapitalen altså blir forvandlet til en felleseiendom som tilhører alle samfunnsmedlemmer, så forvandler ikke personlig eiendom seg til samfunnseiendom. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forvandler seg. Den mister sin klassekarakter.

La oss nå komme til lønnsarbeidet:

Gjennomsnittsprisen på lønnsarbeidet er arbeidslønnas minimum, dvs. den summen av levnetsmidler som er nødvendig for å holde arbeideren i live som arbeider. Det lønnsarbeideren tilegner seg gjennom sin virksomhet, er altså bare tilstrekkelig til å gjenskape hans bare liv. Vi vil ikke på noen måte avskaffe denne personlige tilegnelsen av arbeidsprodukter for å gjenskape det umiddelbare livet, en tilegnelse som ikke etterlater noe nettoutbytte som kan gi makt over fremmed arbeid. Vi vil bare oppheve denne tilegnelsens elendige karakter, som gjør at arbeideren bare lever for å øke kapitalen, bare lever så fremt den herskende klassens interesser krever det.

I det borgerlige samfunnet er det levende arbeidet bare et middel til å øke det oppsamla 33 arbeidet. I det kommunistiske samfunnet er det oppsamla arbeidet bare et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess.

I det borgerlige samfunnet hersker altså fortida over samtida, i det kommunistiske hersker samtida over fortida. I det borgerlige samfunnet er kapitalen sjølstendig og personlig, mens det virksomme individ er usjølstendig og upersonlig.

Og oppheving av disse forholda kaller borgerskapet for oppheving av personlighet og frihet! Og med rette. Det dreier seg ganske riktig om å oppheve borgerpersonligheten, borgersjølstendigheten og borgerfriheten.

Frihet betyr innafor de nåværende borgerlige produksjonsforholda fri handel, fritt kjøp og salg.

Men faller handelen, så faller også den frie handelen. Akkurat som alle de andre frihetsfrasene fra vårt borgerskap, har talemåtene om den frie handelen overhodet bare mening i motsetning til den bundne handelen, i motsetning til middelalderens trellbundne borgere, men ikke i motsetning til den kommunistiske opphevinga av handelen, av de borgerlige produksjonsforholda og borgerskapet sjøl.

Dere er forferdet over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres bestående samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler av samfunnsmedlemmene, den eksisterer 34 nettopp gjennom det at den ikke eksisterer for ni tiendedeler. Dere bebreider oss altså at vi vil oppheve en eiendom som forutsetter det overveldende flertallets eiendomsløshet som sin nødvendige betingelse.

Kort sagt bebreider dere oss at vi vil oppheve deres eiendom. Det er ganske riktig, det vil vi.

Fra og med det øyeblikk da arbeid ikke lenger kan bli forvandlet til kapital, penger, grunnrente, kort sagt til en samfunnsmesig makt som kan monopoliseres, dvs. fra det øyeblikk da den personlige eiendommen ikke lenger kan slå om i en borgerlig eiendom 35 , fra og med det øyeblikk, erklærer dere, vil personen være opphevet.

Dere tilstår altså, at med person mener dere ingen andre enn borgeren, den borgerlige eiendomsbesitter. Og denne personen skal ganske riktig bli opphevet. 36

Kommunismen tar ikke fra noen makta til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fjerner bare makta til å underlegge seg fremmed arbeid gjennom denne tilegninga.

Man har innvendt at med opphevinga av privateiendommen vil alle virksomheter opphøre og en allmenn dovenskap vil gripe om seg.

Ifølge dette måtte det borgerlige samfunnet forlengst ha gått til grunne av dovenskap, for de som arbeider i det, erverver ikke, og de som erverver, arbeider ikke. Hele innvendinga løper ut i den tautologien at det ikke finnes noe lønnsarbeid lenger, så snart det ikke lenger finnes noen kapital.

Alle innvendinger som blir rettet mot den kommunistiske tilegnings- og produksjonsmåten, blir gjort gjeldende for tilegning og produksjon av åndsproduktene også. På samme måten som opphøret av klasseeiendommen for borgeren er opphøret av selve eiendommen, så er opphøret av klassedannelsen 37 for ham identisk med opphøret av dannelse overhodet.

Den dannelsen han sørger over tapet av, er for det enorme fletallet utdannelsen til å betjene en maskin.

Men strid ikke med oss ved å måle avskaffinga av den borgerlige eiendommen 38 med deres borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. Deres idéer er sjøl produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, akkurat som deres rett bare er deres klasses vilje opphøyd til lov, en vilje som får sitt innhold bestemt av de materielle livsvilkåra til deres klasse 39 .

Den egennyttige forestilling hvor dere forvandler deres produksjons- og eiendomsforhold fra historiske forhold som går over i løpet av produksjonen, til evige natur- og fornuftslover, deler dere med alle de herskende klassene som har gått under 40 . Det dere begriper når det gjelder den antikke eiendommen, det dere begriper når det gjelder den føydale eiendommen, er det ikke lenger tillatt for dere å begripe når det gjelder den borgerlige eiendommen. -

Oppheving av familien! Selv de mest radikale hisser seg opp over denne skjendige hensikten til kommunistene.

Hva beror den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på den private fortjenesten. Fullt utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den kompletteres av proletarens påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjonen.

Borgerens familie bortfaller naturligvis med bortfallet av disse kompletteringene, og begge forsvinner når kapitalen forsvinner.

Bebreider dere oss at vi vil oppheve foreldrenes utbytting av barna? Vi tilstår denne forbrytelsen.

Men, sier dere, vi opphever de mest fortrolige forhold, når vi i stedet for oppdragelsen i hjemmet vil sette den samfunnsmessige oppdragelse.

Og er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Gjennom de samfunnsmessige forholda som dere oppdrar innafor, gjennom den direkte eller indirekte innblanding fra samfunnet, ved hjelp av skolen, osv. Kommunistene oppfinner ikke samfunnets påvirkning på oppdragelsen, de forandrer bare dens karakter, de river oppdragelsen ut av den herskende klassens innflytelse.

De borgerlige talemåtene om familie og oppdragelse, om det fortrolige forhold mellom foreldre og barn, blir stadig eklere, jo mer alle proletarens familiebånd blir revet over som en følge av storindustrien, og barna forvandlet til reine handelsartikler og arbeidsinstrumenter.

Men dere kommunister vil innføre kvinnefellesskapet, skriker hele borgerskapet mot oss i kor.

Borgeren ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og kan naturligvis ikke tenke seg annet enn at fellesskapets lodd også vil falle på kvinnene.

Han aner ikke at det til og med handler om å oppheve kvinnens stilling som reine produksjonsredskaper.

Forøvrig er ikke noe mer latterlig enn vårt borgerskaps høymoralske opprørthet over kommunistenes angivelige offisielle kvinnefellesskap. Kommunistene trenger ikke innføre noe kvinnefellesskap, det har nesten alltid eksistert.

Våre borgere, som ikke er tilfreds med at deres proletarers hustruer og døtre står til forføyning for dem, for slett ikke å snakke om den offentlige prostitusjonen, finner den største fornøyelse i gjensidig å forføre hverandres ektefeller.

Det borgerlige ekteskapet er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kan i høyden bebreide kommunistene for at de i stedet for et hyklersk skjult kvinnefellesskap vil innføre et offisielt, åpenhjertig kvinnefelleskap. Forøvrig sier det seg sjøl at med opphevinga av de nåværende produksjonsforholda vil også det kvinnefellesskapet som springer ut av dem, nemlig den offisielle og ikke-offisielle prostitusjonen, forsvinne.

Kommunistene blir videre anklaget for å ville avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.

Arbeiderne har ikke noe fedreland. Man kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til den nasjonale klassen 41 , konstituere seg sjøl som nasjon, er det sjøl ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning.

Den nasjonale avsondringa og motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklinga av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholda som svarer til dem.

Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste av de siviliserte land, er den første betingelsen for proletariatets frigjøring.

I samme utstrekning som det ene individets utbytting av det andre blir opphevet, blir den ene nasjonens utbytting av den andre opphevet.

Med motsigelsene mellom klassene innen nasjonen bortfaller også nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre.

I det hele tatt fortjener de anklagene som blir framsatt mot kommunismen fra religiøse, filosofiske og ideologiske synspunkter ingen videre diskusjon.

Trengs det noen dypere innsikt for å begripe at med menneskenes livsvilkår 42 , med deres samfunnsmessige forbindelser, med deres samfunnsmessige tilværelse, forandrer også deres forestillinger, synspunkter og begreper, kort sagt deres bevissthet, seg?

Hva annet beviser idéhistorien enn at den åndelige produksjonen forandrer seg med den materielle? En tids herskende idéer var alltid bare den herskende klassens idéer.

Man snakker om idéer som har revolusjonert et helt samfunn. Man uttrykker dermed bare den kjensgjerning at elementene til et nytt samfunn dannet seg innafor et gammelt, at oppløsninga av de gamle idéene har holdt tritt med oppløsninga av de gamle livsvilkåra.

Da den gamle verden var i ferd med å gå under, ble den gamle religionen beseiret av den kristne religionen. Da de kristelige idéene i det 18. århundre lå under for opplysningsidéene 43 , kjempet det føydale samfunnet sin dødskamp med det dengang revolusjonære borgerskapet. Idéene om samvittighets- og religionsfrihet utrykker bare den frie konkurransens herredømme på kunnskapens område.

«Men,» vil man si, "de religiøse, moralske, filosofiske, politiske 44 , juridiske ideene osv. forandrer seg riktig nok i løpet av den historiske utviklinga. Religionen, moralen, filosofien, politikken, retten består hele tida gjennom denne omskiftninga.

Dessuten finnes det evige sannheter, som frihet, rettferdighet osv., som er felles for alle samfunnsmessige tilstander. Men kommunismen avskaffer de evige sannheter, den avskaffer religionen, moralen, uten å gi dem en ny form, den motsier altså all tidligere historisk utvikling."

Hva reduserer denne anklagen seg til? Historien til hele samfunnet fram til nå har beveget seg i klassemotsigelser, som tok ulike former i de ulike epokene.

Men hvilken form det enn har tatt, har det at den ene delen av samfunnet utbyttet den andre vært en kjensgjerning som alle tidligere århundrer har hatt til felles. Derfor er det ikke å undres over at den samfunnsmessige bevisstheten i alle århundrer, alt mangfold og alle forskjeller til tross, har beveget seg i visse felles former, i bevissthetsformer 45 som bare vil oppløse seg fullstendig når klassemotsigelsene forsvinner helt.

Den kommunistiske revolusjonen er det mest radikale bruddet med de overleverte eiendomsforholda. Ikke å undres over at det i dens utviklingsløp vil skje det mest radikale brudd med de overleverte idéene.

Men la oss forlate borgerskapets innvendinger mot kommunismen.

Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.

Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda, altså ved forholdsregler som ser ut til å være økonomisk utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp går ut over seg sjøl 46 og er uunngåelige som middel til omveltning av hele produksjonsmåten.

Disse forholdsreglene vil naturligvis være ulike i de ulike landene.

Men for de mest framskredne landene vil det følgende temmelig allment kunne komme til anvendelse:

  1. Ekspropriasjon 47 av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter 48 .
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskering av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet 49 i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle arméer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen 50 mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.

Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene 51 , så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.

I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.

[Gå til toppen]

III: Sosialistisk og kommunistisk litteratur

1. Den reaksjonære sosialismen

a) Den føydale sosialismen

Det franske og engelske aristokratiet var etter sin historiske stilling kalt til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfunnet. I den franske julirevolusjonen i 1830, i den engelske reformbevegelsen ble de enda en gang underlagt den forhatte oppkomlingen. En alvorlig politisk kamp kunne ikke lenger komme på tale. Bare en litterær kamp var igjen for dem. Men også på litteraturens område var de gamle talemåtene fra restaurasjonstiden 52 blitt umulige. For å vekke sympati måtte aristokratiet tilsynelatende tape sine egne interesser av syne og bare formulere sitt anklageskriv mot borgerskapet i den utbyttede arbeiderklassens interesse. Slik forberedte de oppreisningen ved å synge smedeviser mot sin nye hersker og tillate seg å hviske ham mer eller mindre uhellsvangre profetier i øret. 53

På denne måten oppsto den føydalistiske sosialismen, halvt klagesang, halvt paskvill 54 , halvt gjenklang fra fortida, halvt trusler fra framtida. Innimellom rammet den borgerskapet i hjertet med bitre, åndrikt sønderflengende fordømmelser, alltid virket den komisk gjennom sin fullstendige mangel på evne til å begripe den moderne historiens gang.

I hånden svingte de den proletariske tiggerposen som fane for å samle folket bak seg. Men hver gang folket fulgte dem, fikk det øye på de gamle føydale våpenmerkene på baken deres og løp bort fra dem med høylytt og uærbødig latter.

En del av de franske legitimistene og Det unge England 55 ga til beste dette skuespillet.

Når de føydale beviser at deres måte å utbytte på var annerledes skapt enn den borgerlige utbyttinga, så glemmer de bare at de utbyttet under ganske andre betingelser som nå er foreldet. Når de påviser at under deres herredømme eksisterte ikke det moderne proletariatet, så glemmer de bare at selv det moderne borgerskapet var en nødvendig etterkommer av deres samfunnsordning.

Forøvrig legger de så lite skjul på den reaksjonære karakteren av sin kritikk, at deres hovedanklage mot borgerskapet til og med går ut på at under dets regime utvikler det seg en klasse som kommer til å sprenge hele den gamle samfunnsordninga i lufta.

Hva de bebreider borgerskapet er mer at det skaper et revolusjonært proletariat, enn at det overhodet skaper et proletariat.

I den politiske praksis deltar de derfor i alle voldstiltak mot arbeiderklassen, og i dagliglivet nedlater de seg, alle sine oppblåste talemåter til tross, til å samle opp de gylne eplene 56 og bytte bort troskap, kjærlighet og ære med handel i saueull, fôrbeter og snaps. 57

Som presten alltid har gått hånd i hånd med føydalherren 58 , går prestesosialismen hånd i hånd med den føydale.

Ingenting er lettere enn å gi den kristelige asketismen et sosialistisk anstrøk. Har ikke kristendommen også ivret mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke i deres sted preket veldedighet og enkelhet, sølibat og kjødets død, klosterliv og kirke? Den kristne sosialismen er bare vievannet som presten velsigner aristokratens ergrelse med.

 

b) småborgerlig sosialisme

Føydaladelen er ikke den eneste klassen som ble styrtet av borgerskapet, og hvis livsbetingelser syknet hen og døde bort i det moderne samfunnet. Middelalderens bysmåborgere og småbondestanden var forløperne for det moderne borgerskapet. I land som er mindre utviklet industrielt og kommersielt, vegeterer denne klassen 59 ennå videre ved siden av det framvoksende borgerskapet.

I de landene hvor den moderne sivilisasjonen har utviklet seg, har det dannet seg et nytt småborgerskap, som svever mellom proletariatet og borgerskapet og stadig danner seg på nytt, som en komplettering av det borgerlige samfunnet. Men konkurransen slynger hele tida medlemmene av småborgerskapet ned i proletariatet. Ja, med utviklinga av storindustrien ser de sjøl et tidspunkt nærme seg da de helt forsvinner som sjølstendig del av det moderne samfunnet og i handelen, manufakturen og jordbruket blir erstattet av arbeidsoppsynsmenn og tjenerskap.

I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør langt mer enn halvparten av befolkninga, var det naturlig at skribenter som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet anla småborgerens og småbondens målestokk i sin kritikk mot borgerregimet, og tok parti for arbeiderklassen ut fra småborgerskapets 60 standpunkt. Slik dannet den småborgerlige sosialismen seg. Sismondi er lederen for denne litteraturen, ikke bare i Frankrike, men også i England.

Denne sosialismen dissekerte høyst skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforholda. Den avslørte økonomenes hyklerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig de ødeleggende virkningene av maskineriet og arbeidsdelinga, konsentrasjonen av kapitalene og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes nødvendige undergang, proletariatets elendighet, anarkiet i produksjonen, de skrikende misforholda i fordelinga av rikdommen, den industrielle utslettelseskrigen nasjonene imellom, oppløsninga av de gamle sedene, de gamle familieforholda, de gamle nasjonalitetene.

I sitt positive innhold vil denne sosialismen likevel enten gjenopprette de gamle produksjons- og kommunikasjonsmidlene, og dermed de gamle eiendomsforholda og det gamle samfunnet, eller den vil med makt igjen sperre de moderne produksjons- og kommunikasjonsmidlene inne i de gamle eiendomsforholdas rammer, som ble sprengt av dem, og som måtte sprenges. I begge fall er den reaksjonær, og dertil utopisk.

Laugsvesen i manufakturen og patriarkalske bruksmåter på landet, det er dens siste ord.

I sin videre utvikling løp denne retninga ut i en feig bakrus. 61

 

c) Den tyske, eller den «sanne» sosialismen

Den franske sosialistiske og kommunistiske litteraturen, som oppsto under trykket fra et herskende borgerskap og er det litterære uttrykket for kampen mot dette herredømmet, ble innført til Tyskland på en tid da borgerskapet nettopp hadde begynt sin kamp mot den føydale absolutismen.

Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønnånder bemektiget seg begjærlig denne litteraturen og glemte bare, at da disse skriftene vandret inn fra Frankrike, vandret ikke samtidig de franske leveforholda inn i Tyskland. Overfor de tyske forholda mistet den franske litteraturen all umiddelbar praktisk betydning og antok et reint litterært utseende. Den måtte framstå som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjøringa av menneskets vesen. 62 For de tyske filosofene i det 18. århundre hadde derfor kravene fra den første franske revolusjonen bare betydninga av å være krav til «Den praktiske fornuft» 63 i sin allminnelighet, og det revolusjonære franske borgerskapets viljesytringer betydde i deres øyne den reine viljens lover, viljen slik den må være, den sanne menneskelige vilje.

Det eneste arbeidet til de tyske litteratene besto i at de brakte de nye franske idéene i samklang med sin gamle filosofiske samvittighet, eller snarere å tilegne seg de franske idéene ut fra sitt eget filosofiske standpunkt.

Denne tilegninga skjedde på samme måten som man i det hele tatt tilegner seg et fremmed språk, ved å oversette.

Det er kjent hvordan munkene overskrev manuskripter som inneholdt de klassiske verkene fra den gamle hedningetida med smakløse katolske helgenhistorier. De tyske litteratene gikk omvendt til verks med den profane franske litteraturen. De skrev sitt filosofiske vrøvl etter den franske originalen. Etter den franske kritikken av pengeforholda skrev de for eksempel «avståelse av det menneskelige vesen», etter den franske kritikken av borgerstaten skrev de «Oppheving av det abstrakt allmennes herredømme», osv. 64

Det å skrive disse filosofiske talemåtene under de franske utredningene 65 døpte de «handlingens filosofi», «sann sosialisme», «den tyske vitenskapen om sosialismen», «filosofisk begrunnelse for sosialismen», osv.

Slik ble den franske sosialistisk-kommunistiske litteraturen formelig kastrert. Og da den i hendene på tyskerne opphørte å uttrykke en klasses kamp mot en annen, så var tyskeren seg bevisst at han hadde overvunnet den «franske ensidigheten». I stedet for å representere sanne behov, representerte han sannhetens behov, og i stedet for proletarens interesser representerte han det menneskelige vesen, mennesket overhodet, mennesket som ikke tilhørte noen klasse, overhodet ikke tilhørte virkeligheten, men bare de filosofiske fantasienes tåkehimmel.

Denne tyske sosialismen, som tok sine ubehjelpelige skoleøvelser så alvorlig og høytidelig og utbasunerte dem så markskrikersk, mistet imens etterhvert sin pedantiske uskyld.

Det tyske, og særlig det prøyssiske borgerskapets kamp mot føydalherrene og det eneveldige kongedømmet, kort sagt den liberale bevegelsen, ble mer alvorlig.

Slik ble den «sanne» sosialismen budt en ønsket anledning til å stille den politiske bevegelsen overfor de sosialistiske fordringene, å slynge det overleverte anatema 66 mot liberalismen, mot representativstaten, mot den borgerlige konkurransen, borgerlige pressefriheten, borgerlige retten, borgerlige friheten og likheten, og preke for folkemassene hvordan de i denne borgerlige bevegelsen ikke hadde noe å vinne men snarere alt å tape. Den tyske sosialismen glemte i rette tid at den franske kritikken, som den selv var et åndløst ekko av, forutsatte det moderne borgerlige samfunnet med de tilsvarende materielle 67 livsvilkåra og den tilsvarende politiske konstitusjonen, utelukkende forutsetninger som det ennå gjaldt å kjempe gjennom i Tyskland.

Den tjente de eneveldige tyske 68 regjeringene med deres følge av prester, skolemestre, landjunkere 69 og byråkrater som et velkomment fugleskremsel mot det truende oppadstrebende 70 borgerskapet.

Den var en søtaktig fullending av de bitre piskeslag og flintkuler, som de samme regjeringene 71 bearbeidet de tyske arbeideroppstandene med.

Ble den «sanne» sosialismen på den måten et våpen i rejgeringenes hender mot det tyske borgerskapet, så representerte den også umiddelbart en reaksjonær interesse, interessen til det tyske bysmåborgerskapet 72 . I Tyskland utgjør småborgerskapet, som er en overlevering fra det 16. århundre og siden den tid i forskjellige former stadig dukker opp på nytt, det egentlige samfunnsmessige grunnlaget for de bestående tilstandene.

Å opprettholde det er å opprettholde de bestående tyske tilstandene. Av borgerskapets industrielle og politiske herredømme frykter det den sikre undergang, på den ene sida som en følge av konsentrasjonen av kapital, på den andre sida gjennom oppkomsten av et revolusjonært proletariat. Den «sanne» sosialismen så for småborgerskapet ut til å slå begge fluene i ett smekk. Den bredte seg som en farsott.

Dette gevantet, tilvirket av spekulativ spindelvev, overbrodert med skjønnåndenes språkblomster, gjennomtrukket av kjærlighetslummer hjertelagsdugg, dette overstrømmende gevantet, som de tyske sosialistene hyller sine par knoklete «evige sannheter» i, øker bare avsetningen av varene deres hos dette publikummet

På sin side erkjente den tyske sosialismen stadig mer sitt kall, å være den høyttravende representanten for dette bysmåborgerskapet.

Den proklamerte at den tyske nasjonen var den normale nasjonen og den tyske spissborgeren 73 det normale mennesket. Den ga enhver nederdrektighet hos den samme spissborgeren en forborgen, høyere, sosialistisk mening, hvor den betydde sin motsetning. Den trakk den ytterste konsekvens da den opptrådte direkte mot kommunismens «rådestruktive» retning og forkynte sin upartiske opphøydhet over alle klassekamper. Med svært få unntak tilhører alt som sirkulerer i Tyskland av angivelig sosialistiske og kommunistiske skrifter denne skitne, enerverende litteraturens område. 74

 

2. Den konservative eller borgersosialismen

En del av borgerskapet ønsker å avhjelpe de sosiale misforholda for å sikre det borgerlige samfunnets beståen.

Hit hører: økonomister, filantroper, humanitære, forbedrere av de arbeidende klassenes stilling, veldedighetsorganisasjoner, avskaffere av dyreplageri, avholdsforeningsstiftere, avkrokreformatorer av de mest brokete slag. Og denne borgersosialismen er også blitt utarbeidet til hele systemer.

Som eksempel nevner vi Proudhons Philosophie de la misère . 75

De sosialistiske borgerne vil ha det moderne samfunnets livsvilkår 76 uten de kamper og farer som med nødvendighet følger av dem. De vil ha det bestående samfunnet med fratrekk av de elementene som revolusjonerer og oppløser det. De vil ha borgerskapet uten proletariatet. Borgerskapet forestiller seg naturligvis den verden hvor det hersker som den beste verden. Borgersosialismen utarbeider disse trøstende forestillingene til et halvt eller helt system 77 . Når den oppfordrer proletariatet til å virkeliggjøre systemet sitt og gå inn i det 78 nye Jerusalem, så forlanger den i grunnen bare, at proletariatet skal bli stående i det nåværende samfunnet, men tørke av seg sine hatefulle forestillinger om det.

En annen, mindre systematisk, bare mere praktisk form av denne sosialismen forsøker å gi arbeiderklassen avsmak for enhver revolusjonær bevegelse ved å påvise at verken den ene eller andre politiske endring, men bare en endring av de materielle livsvilkår, de økonomiske forholda, kan være til nytte for den. Men med endring av de materielle livsvilkåra mener denne sosialismen ikke på noen måte avskaffinga av de borgerlige produksjonsforholda, som bare er mulig på revolusjonær vei. Den mener administrative forbedringer som foregår på grunnlag av disse produksjonsforholda, og altså ikke endrer noe på forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, men i beste fall minsker borgerskapets kostnader for dets herredømme og forenkler dets statshusholdning.

Sitt mest passende uttrykk når borgersosialismen først når den blir en rein talemåte.

Frihandel! i den arbeidende klassens interesse; vernetoll! i den arbeidende klassens interesse; fengselsstraff i enecelle! 79 i den arbeidende klassens interesse: det er borgersosialismens siste ord, det eneste den mener alvorlig.

Borgerskapets sosialisme består nettopp i å hevde at borgerskapet er borgerskap – i den arbeidende klassens interesse.

 

3. Den kritisk-utopiske sosialismen og kommunismen

Vi snakker her ikke om den litteraturen som i alle store, moderne revolusjoner har gitt uttrykk for proletariatets krav. (Babeufs 80 skrifter osv.)

Proletariatets første forsøk på direkte å sette gjennom sine egne klasseinteresser i en tid med allmenn opphisselse, i perioden da føydalsamfunnet ble styrtet, mislyktes med nødvendighet på grunn av proletariatets egen uutviklete skikkelse, såvel som mangelen på materielle betingelser for dets frigjøring, betingelser som først er produktet av den borgerlige epoken. Den revolusjonære litteraturen som fulgte denne første bevegelsen til proletariatet er nødvendigvis reaksjonær i sitt innhold. Den preker allmenn askese og et brutalt likhetsmakeri.

De egentlige sosialistiske og kommunistiske systemene, systemene til St.-Simon, Fourier, Owen 81 osv., dukker opp i den første, uutviklete perioden av kampen mellom proletariat og borgerskap, som vi har framstilt ovenfor. (Se avsnitt I: Borger og proletar.)

Oppfinnerne av disse systemene ser riktignok klassemotsigelsen som virkninga av de oppløsende elementene i det rådende samfunnet sjøl. Men de får ikke øye på noen historisk sjølstendighet på proletariatets side, ingen politisk bevegelse som er særegen for det 82 .

Da utviklinga av klassemotsigelsen holder tritt med utviklinga av industrien, oppdager de like lite de materielle betingelsene for frigjøringa av proletariatet og leter etter en samfunnsvitenskap, etter samfunnsmessige lover 83 , for å skape disse betingelsene.

Deres personlige oppfinnervirksomhet må tre i stedet for samfunnsmessig 84 virksomhet, fantastiske betingelser for frigjøring i stedet for de historiske, en egen utklekket samfunnsorganisering i stedet for den gradvise 85 organiseringa av proletariatet til klasse. For dem løser den kommende verdenshistorien seg opp i propaganda og den praktiske gjennomføringa av samfunnsplanene deres.

De er seg riktignok bevisst at de i sine planer hovedsakelig representerer arbeiderklassen, som den mest lidende klassen. For dem eksisterer proletariatet bare under denne synsvinkelen, som den mest lidende klassen.

Men både klassekampens uutviklete form og deres egen livssituasjon fører til at de tror seg høyt hevet over denne klassemotsigelsen. De vil forbedre livssituasjonen til alle samfunnsmedlemmer, også de best stilte. De appellerer derfor hele tida til hele samfunnet uten å skjelne, ja fortrinnsvis til den herskende klassen. Man behøver jo bare å forstå systemet deres for å erkjenne at det er den beste mulige plan for det beste mulige samfunn.

De kaster derfor vrak på all politisk og særlig all revolusjonær handling. De vil nå sitt mål på fredelig vei, og forsøker å bane vei for det nye samfunnsevangeliet ved eksemplets makt, med små eksperimenter som naturligvis slår feil.

Den fantastiske skildringa av framtidssamfunnet oppstår i en tid da proletariatet ennå er svært uutviklet, og altså sjøl ennå oppfatter sin stilling på fantastisk vis, dets første anende trang til en allmenn omdanning av samfunnet 86 .

Men de sosialistiske og kommunistiske skriftene består også av kritiske elementer. De går løs på hele grunnlaget for det bestående samfunnet. Derfor har de levert svært verdifullt materiale til opplysning av arbeiderne. Deres positive læresetninger om framtidssamfunnet, f. eks. oppheving av motsigelsene mellom by og land, av familien, av den private tilegnelsen 87 , av lønnsarbeidet, forkynnelsen av den samfunnsmessige harmonien, forvandlinga av staten til en rein forvaltning av produksjonen – alle disse læresetningene deres er bare uttrykk for bortfallet av klassemotsigelsen, som først nå begynner å utvikle seg, og som de bare kunne kjenne i sin første formløse ubestemthet. Derfor har disse læresetningene sjøl ennå en reint utopisk betydning.

Betydninga av den kritisk-utopiske sosialismen står i omvendt forhold til den historiske utviklinga. I samme grad som klassekampen 88 utvikler seg og tar form, mister denne fantastiske opphøydheten over den, denne fantastiske bekjempinga av den all praktisk verdi og enhver teoretisk berettigelse. Om opphavsmennene til disse systemene derfor i mange henseender var revolusjonære, så danner deres elever alltid reaksjonære sekter. De fastholder mestrenes gamle oppfatninger overfor proletariatets historiske videreutvikling. De prøver derfor konsekvent igjen å dempe klassekampen og mekle mellom motsetningene. De drømmer stadig om forsøksvis å virkeliggjøre sine samfunnsmessige utopier, stifte enkelte falangstèrer, grunnlegge hjemmekolonier, opprette et lite Ikaria 89 – dusinutgaver av det nye Jerusalem – og for å bygge alle disse luftslottene må de appellere til de borgerlige hjertenes og pengesekkenes filantropi. Gradvis faller de i de kategoriene av reaksjonære eller 90 konservative sosialister som er skildret ovenfor, og skiller seg ennå bare fra dem ved et mer systematisk pedanteri, ved den fanatiske overtroen på at samfunnsvitenskapen deres kan gjøre underverk.

De går derfor med forbitring imot alle arbeidernes politiske bevegelser, som bare kan skyldes forblindet mangel på tiltro til det nye Evangeliet.

Owenittene i England og fourieristene i Frankrike reagerer imot chartistene der, mot Reformistene 91 her.

[Gå til toppen]

IV: Kommunistenes stilling til de ulike opposisjonspartiene

Av kapittel II gir kommunistenes forhold til de arbeiderpartiene som alt er dannet seg sjøl, altså deres forhold til chartistene i England og agrar-reformatorene i Nord-Amerika 92 .

De kjemper for å nå arbeiderklassens mest nærliggende mål og interesser, men i den nåværende bevegelsen representerer de 93 samtidig bevegelsens framtid. I Frankrike slutter kommunistene seg til det sosialistisk-demokratiske partiet 94 mot det konservative og radikale borgerskapet, uten dermed å gi opp retten til å forholde seg kritisk til fraser og illusjoner som stammer fra den revolusjonære tradisjonen.

I Sveits støtter de de radikale, uten å undervurdere at dette partiet består av motstridende elementer, dels av demokratiske sosialister i fransk betydning, dels av radikale borgere.

Blant polakkene støtter kommunistene det partiet som setter en jordreform som betingelse for den nasjonale frigjøringa, det samme partiet som i 1846 framkalte opprøret i Krakow 95 .

I Tyskland kjemper det kommunistiske partiet, så snart borgerskapet opptrer revolusjonært, sammen med borgerskapet mot det absolutte monarkiet, den føydale grunneiendommen 96 og småborgerskapet.

Men det unnlater ikke et øyeblikk å utvikle en klarest mulig bevissthet hos arbeiderne om den fiendtlige motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet, slik at de tyske arbeiderne straks kan vende de samfunnsmessige og politiske betingelsene som borgerskapet må innføre med sitt herredømme, til like mange våpen mot borgerskapet. Dermed kan kampen mot borgerskapet sjøl begynne i Tyskland med en gang etter at de reaksjonære klassene er styrtet.

Kommunistene retter sin hovedoppmerksomhet mot Tyskland, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon. Og fordi denne omveltninga blir gjennomført under mer framskredne betingelser i den europeiske sivilisasjonen overhodet og med et mye mer utviklet proletariat enn i England i det 17. og Frankrike i det 18. århundre, kan den borgerlige revolusjonen i Tyskland altså bare bli det umiddelbare forspillet til en proletarisk revolusjon.

Kort sagt støtter kommunistene overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene.

I alle disse bevegelsene framhever de at eiendomsspørsmålet, hvilken mer eller mindre utviklete form det enn har tatt, er bevegelsens grunnspørsmål.

Endelig arbeider kommunistene over alt for forbindelser og forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne.

Proletarer i alle land, foren dere!

Noter

1 Metternich, egtl. Clemens Lothar Wentzel, fyrste av Metternich-Winneburg, (1773-1859), østerriksk utenriksminister og statsmann, en av den européiske reaksjonens viktigste ledere fra 1815 til 1848. Etter Napoleonskrigene ble hans hovedmål å sikre resultatene av Wien-kongressen, først og fremst ved å hindre nasjonale og demokratiske oppstander og revolusjoner. Metternich representerte den gamle adelens interesser og ble et symbol på fyrstenes undertrykking. Revolusjonen i 1848 tvang ham til å gå av, og hans fall ble hilst med jubel av folkene i Europa.

2 Guizot, François Pierre Guillaume, fransk historiker og reaksjonær politiker (1787-1874). Utenriksminister og egentlig politisk leder av regjeringen fra 1840, førsteminister 1847. Innenrikspolitisk motarbeidet han alle reformer, særlig stemmerettsutvidelser. Utenrikspolitisk arbeidet han for fred i Europa for enhver pris, dvs. fred på fyrstenes premisser. Måtte gå av da februarrevolusjonen brøt ut i 1848.

3 Med borgerskap menes her klassen av moderne kapitalister, som eier de samfunnsmessige produksjonsmidlene og utnytter lønnsarbeid. Med proletariat klassen av moderne lønnsarbeidere som ikke har noen egne produksjonsmidler og er henvist til å selge arbeidskrafta si for å leve. (Fotnote av Engels til den engelske utgaven av 1888.)

4 Det vil si, all skreven historie. I 1847 var samfunnets forhistorie, den sosiale organiseringa som eksisterte forut for den skrevne historien, så godt som ukjent. Siden dengang har Haxthausen oppdaget felleseie av jord i Russland, Maurer beviste at det var det samfunnsmessige grunnlaget alle teutonske stammer historisk sprang ut fra, og litt etter litt viste det seg at landsbyfellesskap er eller har vært den primitive formen for samfunn over alt fra India til Irland. Som kronen på verket ble den indre organiseringa av dette primitive kommunistiske samfunnet blottlagt i sin typiske form ved Morgans oppdagelse av gensens virkelige natur og dens forhold til stammen. Med oppløsninga av disse opprinnelige fellesskapene begynner samfunnet å bli spaltet i forskjellige og til slutt antagonistiske klasser. Jeg har forsøkt å etterspore denne oppløsningsprosessen i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse , 2. utgave, Stuttgart, 1886. (Note av Engels i den engelske utgaven fra 1888, og – bortsett fra siste setning – i den tyske utgaven av 1890.)

5 Laugsborger, det vil si et fullt medlem av et laug, en mester innen, ikke lederen for, lauget. (Note av Engels til den engelske utgaven fra 1888.)

6 I den engelske utgaven fra 1888 står det «svenner, lærlinger, livegne». – Red.

7 Marx og Engels bruker uttrykket «Pfahlbürger», som ofte oversettes med «spissborger». I våre dager gir ordet assosiasjoner i retning av småskåren og snever, men det er villedende. Det betyr opprinnelig folk med borgerrettigheter som var bosatt utafor middelalderborgenes palisader (Pfahl = tilspisset pæl) eller festningsverk, altså de spirende byenes opprinnelige innbyggere. – Oversetterens anm.

8 Den engelske utgaven fra 1888 har formuleringen «framskritt for denne klassen.» – Red.

fn.9 «Kommune» var det navnet de nyfødte byene tok seg i Frankrike, til og med før de greide å fravriste sine føydale herrer og mestere lokalt sjølstyre og politiske rettigheter som «tredje stand». Generelt har vi her brukt England som typisk land for borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike som typisk for dets politiske utvikling. (Note av Engels til den engelske utgaven fra 1888.) Slik betegnet byborgerne i Italia og Frankrike sine byfellesskap etter at de hadde kjøpt eller tvunget sine første sjølstyrerettigheter fra føydalherrene sine. (Note av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)

10 Den engelske utgaven fra 1888 føyer til «(som i Italia og Tyskland)» – Red.

11 Den engelske utgaven fra 1888 føyer til «(som i Frankrike)» – Red.

12 I den tyske utgaven bruker Marx og Engels uttrykket «Bärenhäuterei», som skriver seg fra brødrene Grimms eventyr om «Bjørneskinnsmannen» og i tillegg til dagdriveri innebærer en hemningsløs skittenferdighet. Hovedpersonen inngikk en pakt med djevelen om at han aldri behøvde å arbeide for livets opphold, til gjengjeld måtte han la være å vaske seg eller klippe hår og negler, skjegg og bart på sju år. – Oversetterens anm.

13 Marx og Engels lager et ordspill ved å bruke det tyske ordet «Zug», som bl. a. både betyr «tog» og «trekk» (både fugletrekk og sjakktrekk). – Oversetterens anm.

14 I sine verker fra 1840-åra og 1850-åra, før Marx hadde utarbeidet teorien om merverdien, brukte Marx og Engels termene «arbeidets verdi», «prisen på arbeidet» og «salg av arbeid». Som Engels bemerker i 1891 i innledninga til Marx’ brosjyre Lønnsarbeid og kapital «var (dette) utilstrekkelig og til og med galt ut fra de seinere verkenes standpunkt». Etter å ha bevist at arbeideren ikke selger sitt arbeid til kapitalisten men sin arbeidskraft, brukte Marx mer presise termer. I sine seinere arbeider brukte Marx og Engels termene «arbeidskraftas verdi», «prisen på arbeidskrafta» og «salg av arbeidskraft». (Redaksjonell note fra Karl Marx/Frederick Engels Collected Works , vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976.)

15 I den engelske utgaven fra 1888 står det «arbeidsbyrden». – Red.

16 I den engelske utgaven fra 1888 står det: «De retter ikke sine angrep mot de borgerlige produksjonsforholda, men mot selve produksjonsredskapene,» – Red.

17 I den engelske utgaven fra 1888 står det «en usammenhengende masse». – Red.

18 I den engelske utgaven fra 1888 er ordet «fagforeninger» føyd til i parentes. – Red.

19 Etter å ha vært kjempet fram gjennom flere år, ble loven om ti-timersdagen («The Ten-Hours’ Bill») vedtatt i 1847 i en atmosfære av intense motsetninger mellom landadelen og industriborgerskapet, som følge av at kornlovene ble forkastet i 1846. For å hevne seg på industriborgerskapet støttet enkelte av toryene denne loven. Engels gir en detaljert beskrivelse av hvilket standpunkt de forskjellige klassene inntok til problemet med å begrense arbeidsdagen i sine artikler «Ti-timers-spørsmålet» og «Den engelske ti-timersloven» fra henholdsvis februar og mars 1850, se Collected Works vol. 10, London 1978, p. 271-276 og 288-300. (Redaksjonell note fra Karl Marx/Frederick Engels Collected Works , vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976.)

20 I den engelske utgaven fra 1888 står det «politiske og allmenne dannelseselementer». – Red.

21 I den engelske utgaven fra 1888 står det «opplysnings- og framskrittselementer». – Red.

22 I den engelske utgaven fra 1888 står det «den lavere middelklassen». – Red.

23 I den engelske utgaven fra 1888 står det «som deler av middelklassen». – Red.

24 I den engelske utgaven fra 1888 står det «‘The dangerous class’, det sosiale avskummet,». – Red.

25 I den engelske utgaven fra 1888 står det «Alle tidligere historiske bevegelser». – Red.

26 Forfatterne bruker det latinske ordet pauper, som betyr utarmet, fattig. Pauperisme betegner en fattigdom som er et sosialt, ikke et individuelt fenomen, en tilstand der grupper av befolkninga er så utarmet at de ikke lenger kan livberge seg på egne midler, men er avhengige av støtte fra samfunnet eller private. – Oversetterens anm.

27 I den engelske utgaven fra 1888 står det «sekteriske» i stedet for «særlige». – Red.

28 I den engelske utgaven fra 1888 står det «den mest framskredne og målbevisste». – Red.

29 I den engelske utgaven fra 1888 står det «de endelige, allmenne resultatene». – Red.

30 I den engelske utgaven fra 1888 lyder denne setninga: «Alle eiendomsforhold i fortida har uavbrutt vært gjenstand for historiske endringer som følge av endringer i historiske forhold.» – Red.

31 I den engelske utgaven fra 1888 står det «på at flertallet utbytter mindretallet». – Red.

32 I den engelske utgaven fra 1888 står det «eiendommen til de små håndverkerne, eller småbøndene, en form for eiendom som gikk forut for den borgerlige formen.» – Red.

33 Den engelske utgaven fra 1888 bruker uttrykket «det akkumulerte arbeidet». – Red.

34 Den engelske utgaven fra 1888 legger til «for de få». – Red.

35 Den engelske utgaven fra 1888 føyer til «til kapital,» – Red.

36 I den engelske utgaven fra 1888 lyder den siste setninga: «Denne personen må ganske riktig feies ut av veien og umuliggjøres.» – Red.

37 I den engelske utgaven fra 1888 står det «kultur» i stedet for «dannelse», og setninga lyder: «så er opphøret av klassekulturen for ham identisk med opphøret av all kultur.» – Red.

38 I den engelske utgaven fra 1888 er det tilføyd «som vi har som mål». – Red.

39 I den engelske utgaven fra 1888 lyder den siste setninga: «en vilje, hvis grunnleggende karakter og retning bestemmes av deres klasses økonomiske eksistensvilkår.» – Red.

40 I den engelske utgaven fra 1888 står det «alle de herskende klassene som har gått foran dere.» – Red.

41 I den engelske utgaven fra 1888 står det «nasjonens ledende klasse». – Red.

42 I den engelske utgaven fra 1888 står det «materielle livsvilkår». – Red.

43 I den engelske utgaven fra 1888 står det «de rasjonalistiske idéene». – Red.

44 Ordet «politiske» mangler i den engelske utgaven fra 1888. – Red.

45 I den engelske utgaven fra 1888 står det «allmenne idéer». – Red.

46 Den engelske utgaven fra 1888 tilføyer: " og gjør videre inngrep mot den gamle samfunnsordenen påkrevet," – Red.

47 I den engelske utgaven fra 1888 står det «Avskaffing». – Red.

48 I den engelske utgaven fra 1888 står det «en sterkt progressiv eller gradert inntektsskatt.» – Red.

49 I den engelske utgaven fra 1888 står det «alle kommunikasjons- og transportmidler». – Red.

50 I den tyske utgaven fra 1848 sto det «motsigelsen». I senere utgaver ble ordet «motsigelse» byttet ut med «forskjell». I den engelske utgaven fra 1888 lyder pkt. 9: «Kombinasjon av jordbruket med fabrikkindustrier, gradvis avskaffing av forskjellen mellom by og land ved å spre befolkninga jevnere utover landet.» – Red.

51 I den engelske utgaven fra 1888 står det «i hendene på en stor sammenslutning av hele nasjonen». – Red.

52 Ikke den engelske restaurasjonen fra 1660 til 1689, men den franske restaurasjonen fra 1814 til 1830. (Note av Engels til den engelske utgaven fra 1888.)

53 I den engelske utgaven fra 1888 lyder denne setninga: «Slik tok aristokratiet sin hevn ved å synge smedeviser om sin nye herre, og hviske dystre profetier i hans ører om kommende katastrofe.» – Red.

54 Paskvill = anonymt smedeskrift. – Oversetterens anm.

55 De franske legitimistene var tilhengere av Bourbon-dynastiet som ble styrtet i 1830. De forsvarte interessene til de arvelige storgodseierne (Villeneuve-Bargemont og andre). Noen av dem tydde til sosial demagogi i sin kamp mot finans- og industriborgerskapet, og maskerte seg som forsvarere av det arbeidende folket. Det unge England var en gruppe av konservative skribenter og politikere, deriblant Disraeli og Ferrand, som sto nær Tory-filantropene og grunnla en egen gruppe i Underhuset i 1841. De målbar landaristokratiets misnøye med borgerskapets voksende politiske og økonomiske makt, kritiserte det kapitalistiske systemet og støttet halvhjertede filantropiske tiltak for å bedre arbeidernes kår. Det unge England gikk i oppløsning som politisk gruppe i 1845 og opphørte å eksistere som en litterær krets i 1848. (Redaksjonell note fra Marx & Engels Collected Works , vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976.)

56 I den engelske utgaven fra 1888 står det «de gylne eplene som faller fra industriens tre». – Red.

57 Dette gjelder særlig Tyskland, hvor landadelen og junkerstanden lar sine forvaltere dyrke opp store deler av godsene for deres regning, og dessuten er store produsenter av roesukker og destillatører av potetsprit. Det mer velstående britiske aristokratiet er foreløpig hevet over dette, men de vet også hvordan de skal ta igjen for fallende rente ved å låne sitt navn til stiftere av mer eller mindre tvilsomme aksjeselskaper. (Fotnote av Engels til den engelske utgaven fra 1888.)

58 I den engelske utgaven fra 1888 står det «godseieren». – Red.

59 I den engelske utgaven fra 1888 står det «disse to klassene». – Red.

60 I den engelske utgaven fra 1888 står det «fra disse mellomliggende klassenes standpunkt.» – Red.

61 I den engelske utgaven fra 1888 lyder den siste setninga: «Endelig, da de sta historiske kjensgjerningene hadde spredd alle sjølbedragets berusende virkninger, endte denne formen for sosialisme i et miserabelt anfall av mismot.» – Red. Mens forfatterne på tysk bruker ordet «Katzenjammer» (= bakrus), bruker de på engelsk ordet «blues», noe som kanskje kan forklare at tidligere norske oversettelser bruker ordet «klagesang». – Overetterens anm.

62 Den siste setninga er utelatt i den engelske utgaven fra 1888. – Red.

63 En hentydning til Immanuel Kants Kritik der Praktischen Vernunft (Kritikk av den praktiske fornuft), som ble utgitt i 1788, like før den franske revolusjon. (Redaksjonell fotnote fra Marx & Engels Collected Works , Vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976.)

64 I den engelske utgaven fra 1888 lyder den siste setningen: "Under den franske kritikken av pengenes økonomiske funksjon skrev de for eksempel «Fremmedgjøring av menneskeheten», og under den franske kritkken av den borgerlige staten skrev de «styrting av det allmennes kategori», og så videre." – Red.

65 I den engelske utgaven fra 1888 står det «de franske historiske kritikkene». – Red.

66 Anatema = forbannelse, bannlysing (f. eks. i den romersk-katolske kirken). – Oversetterens anm.

67 I den engelske utgaven fra 1888 står det «økonomiske» i stedet for «materielle». – Red.

68 I den engelske utgaven fra 1888 mangler ordet «tyske». – Red.

69 Forfatterne bruker den nedsettende formen «Krautjunkern», som nærmest kan oversettes med «kåljunkere». – Oversetterens anm.

70 I den engelske utgaven fra 1888 mangler ordet «oppadstrebende». – Red.

71 I den engelske utgaven fra 1888 er det tilføyd «akkurat samtidig». – Red.

72 I den engelske utgaven fra 1888 står det «de tyske filistrene». – Red. Forfatterne bruker i den tyske utgaven ordet «Pfahlbürger», se note 7. – Oversetterens anm.

73 I den engelske utgaven fra 1888 står det «småfilisteren». – Red. Marx og Engels bruker her ordet «Spiessbürger» (Spiess = spyd), opprinnelig en nedsettende betegnelse på borgervæpningens infanteri, som var bevæpnet med spyd lenge etter at skytevåpen var blitt vanlig. – Oversetterens anm.

74 Revolusjonsstormen i 1848 feide vekk hele denne lurvete retninga og fratok dens bærere lysten til å drive det lenger i sosialisme. Hovedtalsmann for og klassisk type på denne retninga er herr Karl Grün. (Fotnote av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)

75 Pierre Joseph Proudhon (1809-65), fransk samfunnsfilosof og økonomisk teoretiker. En av anarkismens grunnleggere. Utga sitt verk Système des contradictions économiques, ou Philosophie de la misère (De økonomiske motsigelsenes system eller elendighetens filosofi) i 1846. Nå kanskje mest kjent fordi Marx skrev sitt viktige verk Filosofiens elendighet som svar. Engels skriver i et forord til Marx’ bok at «siden den tid de to ofte diskuterte økonomiske spørsmål hele natta igjennom i Paris, hadde de mer og mer gått hver sin vei. Proudhons skrift beviste at det allerede fantes en kløft mellom dem som ikke kunne overbygges. Det var den gangen umulig å late som ingenting, og så fastslo Marx det ugjenkallelige bruddet i dette svaret sitt.» Marx’ bok ble gitt ut i Paris og Brussel i juli 1847. Se Marx & Engels Collected Works , vol 6, Lawrence & Wishart, London 1976.

76 I den engelske utgaven fra 1888 står det «De sosialistiske borgerne vil ha alle fordelene ved de moderne samfunnsforholda». – Red.

77 I den engelske utgaven fra 1888 står det «til forskjellige mer eller mindre fullstendige systemer». – Red.

78 I den engelske utgaven fra 1888 er ordet «samfunnsmessige» føyd til. – Red.

79 I den engelske utgaven fra 1888 står det «fengselsreform» – Red.

80 François Noel Babeuf (1760-97), fransk revolusjonær, tilhenger av Robespierre. Utga fra 1795 avisa Tribun du peuple , der han forsvarte jakobinerne. Mente at jorda tilhører alle, at arverett strider mot naturretten, at alle har lik arbeidsplikt og rett til like deler av arbeidsresultatet. Dannet en sammensvergelse («la conjuration des �?gaux») med planer om en kommunistisk samfunnsordning. Arrestert og henrettet i 1797.

81 Claude Henri de Rouvroy, greve av Saint-Simon (1760-1825), fransk samfunnsvitenskapelig forfatter. Ville grunnlegge samfunnet på nestekjærlighet, og på arbeidets ære og rett. Hver enkelt skulle få den rikdom som hans innsats førte til, og arveretten skulle avskaffes. Samfunnet skulle styres av eksperter, slik at det ble rikelig til alle. François Marie Charles Fourier (1772-1837), fransk utopisk sosialist. Sønn av en rik kjøpmann, gikk konkurs i 1793 og levde resten av livet som kontorist. Gikk inn for et samfunn organisert i såkalte falanger, kooperative sammenslutninger som skulle bygge på samarbeidet mellom arbeid, kapital og intelligens, og gi fulle utviklingsmuligheter for individenes forskjellige evner, instinkter og følelser. Kapitalen skulle få 5/12 av fortjenesten, det fysiske og åndelige arbeidet 4/12 og falangen sjøl 3/12. Medlemmene skulle bo i såkalte «falangstèrer», palasser med plass til 400 familier, 1800 personer, og innta måltidene i fellesskap. Når dette systemet brer seg til hele verden oppstår et universelt fellesskap av alle folk under ledelse av en øverste sjef, «omniarken», som skulle være bosatt i Konstantinopel. Robert Owen (1771-1858), walisisk industrimann og samfunnsreformator. Arbeidet for å forkorte arbeidsdagen og bekjempet barnearbeid. Mente oppdragelsen av barna var grunnleggende for å skape et nytt samfunn. Prøvde å skape et samfunn av ikke-egoistiske individer ved å samle arbeidsløse i «kommuniteter» på rundt 1200 sjølforsørgede personer i kolonien «New Harmony» i Indiana i USA i 1825. Alle Owens sosiale eksperimenter slo feil. Stiftet en internasjonal forening for fred og sosiale reformer. Owen var inspirator for kooperasjonen i England.

82 I den engelske utgaven fra 1888 lyder den siste setninga: «Men proletariatet, som fortsatt er i sin barndom, byr dem bare bildet av en klasse uten noe historisk initiativ eller uavhengig politisk bevegelse.» – Red.

83 I den engelske utgaven fra 1888 står det «en ny samfunnsvitenskap» og «nye samfunnsmessige lover». – Red.

84 I den engelske utgaven fra 1888 står det «historisk». – Red.

85 I den engelske utgaven fra 1888 står det «gradvise, spontane». – Red.

86 I den engelske utgaven fra 1888 lyder denne setninga: «Slike fantastiske bilder av framtidssamfunnet, malt på en tid da proletariatet stadig er svært uutviklet og bare har en fantastisk oppfatning om sin egen stilling, svarer til denne klassens første instinktive lengsler etter en allmenn omdanning av samfunnet.» – Red.

87 I den engelske utgaven fra 1888 lyder første del av setninga: «De praktiske tiltakene som blir foreslått i dem – slik som opphevinga av skillet mellom by og land, av familien, av det å drive industrier for private individers regning, . . .» – Red.

88 I den engelske utgaven fra 1888 står det «den moderne klassekampen». – Red.

89 Falangstèrer var betegnelsen på de sosialistiske koloniene som Charles Fourier planla. Ikaria kalte Cabet sin utopi og seinere sin kommunistiske koloni i Amerika. (Fotnote av Engels til den engelske utgaven fra 1888). Hjemmekolonier (innenlandskolonier) kalte Owen sine kommunistiske mønstersamfunn. Falangstèrer var navnet på de samfunnsmessige palassene som Fourier planla. Ikaria het det utopiske fantasilandet hvis kommunistiske institusjoner Cabet skildret. (Fotnote av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)

90 Ordet «eller» er utelatt i den engelske utgaven fra 1888. – Red.

91 Reformistene – et politisk parti gruppert rundt Paris-avisa La Réforme , som omfattet radikale motstandere av julimonarkiet – republikanske demokrater og småborgerlige sosialister. Ledere for Réforme-partiet, som også kalte seg «sosial-demokratisk», var Ledru-Rollin, Louis Blanc og andre. (Redaksjonell note fra Marx & Engels Collected Works , vol. 6, Larence & Wishart, London 1976.)

92 Massebevegelsen National Reform Association, som ble grunnlagt i 1845. I annen halvdel av 1840-åra agiterte assosiasjonen for jordreform, og erklærte som sitt mål at alle arbeidende menn skulle tildeles et jordstykke på 160 mål. Den gikk ut mot de slaveeiende plantasjeeierne og jordprofittørene. Den satte også fram krav om ti-timers arbeidsdag, oppheving av slaveriet, av den stående hæren, osv. (Redaksjonell note fra Marx & Engels Collected Works , vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976. Forkortet.)

93 I den engelske utgaven fra 1888 står det «representerer de og tar seg samtidig av…» – Red.

94 Det partiet som dengang ble representert i parlamentet av Ledru-Rollin, i litteraturen av Louis Blanc og i dagspressa av avisa Réforme . Navnet «sosialdemokrati» betydde hos disse sine oppfinnere en seksjon av det demokratiske eller republikanske partiet som var mer eller mindre sosialistisk farget. (Fotnote av Engels til den engelske utgaven fra 1888.) Det partiet i Frankrike som dengang kalte seg sosialistisk-demokratisk ble politisk representert av Ledru-Rollin og litterært av Louis Blanc. Det var altså himmelvidt forskjellig fra det nåværende tyske sosialdemokratiet. (Fotnote av Engels til den tyske utgaven fra 1890.)

95 Hovedsakelig inspirert av de revolusjonære demokratene (Dembovskij og andre) tok opprørerne makta i Krakow 22. februar 1846. Som ledd i en plan om et allment opprør i Polen etablerte de en nasjonal regjering for republikken Polen, som utstedte en erklæring om oppheving av de føydale institusjonene. Men opprøret i Krakow manglet aktiv støtte i andre deler av Polen, og i mars ble det knust av styrker fra Østerrike og tsar-Russland. (Redaksjonell note fra Marx & Engels Collected Works , vol. 6, Lawrence & Wishart, London 1976. Forkortet.)

96 I den engelske utgaven fra 1888 står det «det føydale godseierveldet». – Red.

]]> Tue, 31 Mar 2009 06:09:00 +0000 http://www.tjen-folket.no/start/10653.html