Revolusjonene i fortiden endte vanligvis med at statsmaktas tøyler gikk over fra en gruppe utbyttere til en annen. Utbytterne skiftet, men utbyttingen ble stående. Slik var det i tiden for slavenes frigjøringsbevegelse. Slik var det i perioden da vi hadde oppstander blant de livegne. Slik var det under de berømte «store» revolusjoner i England, Frankrike og Tyskland. Jeg taler ikke her om Pariskommunen, som var det første, ærefulle, heltemodige men likevel mislykte forsøk proletariatet gjorde på å vende historien mot kapitalismen.

Oktoberrevolusjonen skiller seg prinsipielt ut fra disse revolusjoner. Den stiller seg ikke som mål å sette en form for utbytting istedenfor en annen form for utbytting, en gruppe utbyttere istedenfor en annen gruppe utbyttere, men å avskaffe enhver form for menneskers utbytting av andre mennesker, tilintetgjøre alle utbyttergrupper, opprette proletariatets diktatur, opprette herredømmet for den klasse som er den mest revolusjonære av alle undertrykte klasser som hittil har eksistert, og organisere et nytt, klasseløst sosialistisk samfunn.

Nettopp derfor betyr seieren for Oktoberrevolusjonen et gjennomgripende omslag i menneskehetens historie, et gjennomgripende omslag i verdenskapitalismens historiske skjebne, et gjennomgripende omslag i verdensproletariatets frihetsbevegelse, et gjennomgripende omslag i kampmetodene og organisasjonsformene, i levemåten og tradisjonene, i kulturen og ideologien hos de utbyttede masser i hele verden.

Dette er grunnen til at Oktoberrevolusjonen er en revolusjon som har internasjonal, verdensomfattende betydning.

Dette er også roten til den dype sympati som de utbyttede klasser i alle land kjenner for Oktoberrevolusjonen, at de i Oktoberrevolusjonen ser garantien for sin egen frigjøring.

En kunne nevne en rekke grunnleggende spørsmål der virkningen fra Oktoberrevolusjonen gjør seg gjeldende på utviklingen av den revolusjonære bevegelsen i hele verden.

1. Det som først og fremst gjør Oktoberrevolusjonen betydningsfull er at den har brutt gjennom verdensimperialismens front, styrtet det imperialistiske borgerskap i ett av de største kapitalistiske landa og brakt det sosialistiske proletariatet til makta.

Klassen av lønnsslaver, klassen av forfulgte, klassen av undertrykte og utbyttede har for første gang i historien hevet seg opp til stillingen som herskende klasse og inspirert proletarene i alle land med sitt eksempel.

Det betyr at Oktoberrevolusjonen har innledet en ny epoke, en epoke med proletariske revolusjoner i imperialismens land.

Den har tatt produksjonsredskapene og produksjonsmidlene fra godseierne og kapitalistene og gjort dem til samfunnsmessig eiendom, og såleis stilt den sosialistiske eiendom opp imot den borgerlige eiendom. Den har derved avslørt kapitalistenes løgn om at den borgerlige eiendom er ukrenkelig, hellig og evig.

Den har revet makta ut av hendene på borgerskapet, tatt fra det de politiske rettigheter, knust det borgerlige statsapparatet og gitt makta til sovjetene, og dermed stilt sovjetenes sosialistiske makt, det proleta riske demokrati, opp imot den borgerlige parlamentarisme, det kapitalistiske demokrati. Lafargue hadde rett da han alt i 1887 sa at dagen etter revolusjonen «ville alle forhenværende kapitalister bli fratatt stemmeretten». Ved dette har Oktoberre volusjonen avslørt sosialdemokratenes løgn om at det i vår tid er mulig med en fredelig overgang til sosialismen gjennom den borgerlige parlamentarismen.

Men Oktoberrevolusjonen stanset ikke og kunne ikke stanse med dette. Etter at den hadde knust det gamle, det borgerlige, tok den til med å bygge opp det nye, det sosialistiske. Ti års Oktoberrevolusjon er ti år med oppbygging av partiet, fagforeningene, sovjetene, kooperasjonen, kulturorganisasjonene, transportvesenet, industrien, Den røde armé. Den utvilsomme framgang sosialismen i Sovjetunionen har hatt på oppbyggingsfronten, har klart vist at proletariatet er i stand til å styre landet med framgang uten borgerskapet og mot borgerskapet, at det er i stand til å bygge opp industrien med framgang uten borgerskapet og mot borgerskapet, at det er i stand til å lede hele folkehusholdningen med framgang uten borgerskapet og mot borgerskapet, at det er i stand til å bygge opp sosialismen med framgang trass i den kapitalistiske omverden. Den gamle «teori» om at de utbyttede ikke kan klare seg uten utbytterne, på samme måte som hodet og de andre legemsdelene ikke kan klare seg uten magen, er en teori som den berømte romerske senator fra oldtidens historie, Menenius Agrippa, ikke har enerett på. Denne «teori» er nå hovedhjørnesteinen i sosialdemokratiets politiske «filosofi» i sin alminnelighet og i den sosialdemokratiske koalisjonspolitikk med det imperialistiske borgerskap i særdeleshet. Denne «teorien», som har fått karakter av en fordom, er i dag en av de verste hindringer på veien til å revolusjonere proletariatet i de kapitalistiske landa. Et av de viktigste resultater Oktoberrevolusjonen har brakt, er den kjensgjerning at den har gitt denne «teorien» dødsstøtet.

Trengs det enda å føre bevis for at disse og liknende resultater av Oktoberrevolusjonen ikke kunne og ikke kan bli uten betydningsfull innvirkning på arbeiderklassens revolusjonære bevegelse i de kapitalistiske landa?

Slike alminnelig kjente fakta som den økende vekst i kommunismen i de kapitalistiske landa, den voksende sympati som arbeiderklassen i Sovjetunionen vinner hos proletarene i alle land, og endelig strømmen av arbeiderdelegasjoner til sovjetlandet, vitner klart og tydelig om at de frøene som Oktoberrevolusjonen har sådd, allerede tar til å bære frukt.

2. Oktoberrevolusjonen har ikke bare skaket imperialismen i maktsentrene, i «moderlanda». Den har også rettet et slag mot imperialismen i de bakre linjer, i periferien, og undergravd imperialismens herredømme i kolonilanda og de avhengige landa.

Oktoberrevolusjonen styrtet godseierne og kapitalistene, brøt lenken av nasjonal og kolonial undertrykking og frigjorde overhodet alle undertrykte folk innen en veldig stat. Proletariatet kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre de undertrykte folkene. Et karakteristisk trekk ved Oktoberrevolusjonen er det faktum at den gjennomførte disse nasjonale og koloniale revolusjonene i Sovjetunionen under merket gjensidig tillit og broderlig tilnærming mellom arbeiderne og bøndene innenfor nasjonalitetene i Sovjetunionen, og ikke under merket nasjonalt fiendskap og innbyrdes konflikter mellom nasjonene – ikke i nasjonalismens, men i internasjonalismens navn.

Nettopp fordi de nasjonale og koloniale revolusjoner hos oss gikk for seg under ledelse av proletariatet og under internasjonalismens fane, nettopp derfor har pariafolkene, slavefolkene for første gang i menneskehetens historie hevet seg opp til å bli virkelig frie og virkelig jamstilte folk og har inspirert de undertrykte folkene i hele verden ved sitt eksempel.

Dette betyr at Oktoberrevolusjonen har innledet en ny epoke, epoken med koloniale revolusjoner, som blir gjennomført i de undertrykte landa i verden i forbund med proletariatet og under ledelse av proletariatet.

Tidligere var det «gjengs» å tro at verden fra uminnelig tid er delt i høyere og lavere raser, i fargede og hvite – og av dem er de første udugelige til sivilisasjon og av skjebnen fordømt til å være utbytningsobjekter, de andre derimot er de eneste bærere av sivilisasjonen og kalt til å utbytte de første. Denne legenden må en nå betrakte som knust og kastet på skraphaugen. Et av de viktigste resultater av Oktoberrevolusjonen er det faktum at den ga dødsstøtet til denne legenden, ved at den har vist i praksis at de frigjorte ikke-europeiske folkene som er trukket inn på sovjetutviklingens bane, ikke i mindre grad enn de europeiske folkene er i stand til å utvikle en virkelig framskreden kultur og en virkelig framskreden sivilisasjon.

Tidligere var det «gjengs» å tro at den eneste metoden som dugde til å frigjøre de undertrykte folkene var den borgerlige nasjonalismens metode, den metode å løsrive nasjonene fra hverandre, metoden å splitte dem, metoden å øke det nasjonale fiendskap mellom de arbeidende masser i de forskjellige nasjoner. Denne legenden må en nå betrakte som gjendrevet. Et av de viktigste resultater av Oktoberrevolusjonen er den kjensgjerning at den har gitt dødsstøtet til denne legenden ved å vise i praksis at det er mulig og hensiktsmessig å bruke den proletariske, internasjonale metode for å frigjøre de undertrykte folkene som den eneste riktige metode, ved å vise i praksis at det er mulig og hensiktsmessig med et broderlig forbund mellom arbeiderne og bøndene av de mest ulike folk på grunnlag av frivillighet og internasjonalisme. Som et direkte bevis på dette tjener uten videre det at Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker eksisterer, den som er forbildet på den framtidige sammenslutning av de arbeidende i alle land i en enhetlig verdensøkonomi.

Det sier seg sjøl at disse og liknende resultater av Oktoberrevolusjonen ikke kunne og ikke kan unngå å få betydelig innvirkning på den revolusjonære bevegelse i kolonilanda og de avhengige landa. Kjensgjerninger som at den revolusjonære bevegelse vokser blant de undertrykte folkene i Kina, Indonesia og India osv., og den voksende sympati som disse folkene nærer for Sovjetunionen, vitner uten tvil om dette.

Den tid er forbi da koloniene og de avhengige landa kunne utbyttes og undertrykkes i ro og mak.

Det er begynt en tid med frigjøringsrevolusjoner i koloniene og de avhengige landa, en æra da proletariatet i disse landa våkner, en æra da det får hegemoniet i revolusjonen.

3. Oktoberrevolusjonen, som har spredt frøene til revolusjonen både i sentrene for imperialismen og i de bakre linjer, som har svekket imperialismens makt i «moderlanda» og rokket dens herredømme i koloniene, har derved satt på dagsordenen spørsmålet om verdenskapitalismens eksistens som helhet.

Så sant den spontane utviklinga av kapitalismen under imperialismen har slått over i en prosess der kapitalismen råtner og dør bort – fordi utvik linga under imperialismen er ujevn, fordi det er unngåelig med konflikter og krigerske sammenstøt og endelig på grunn av det uhørte imperialistiske blodbad – så måtte Oktoberrevolusjonen og det at et veldig land som følge av revolusjonen falt ut av kapitalismens verdenssystem, føre til at denne prosessen fikk økt fart, og skritt for skritt undergrave sjølve grunnvollene for verdensimperialismen.

Og mer enn det. Samtidig med at Oktoberrevolusjonen skaket imperialismen, skapte den i det første proletariske diktatur en mektig og åpen basis for den internasjonale revo lusjonære bevegelsen hvis make denne bevegelse aldri har hatt tidligere og som den nå kan støtte seg på. Den skapte dette mektige og åpne sentrum for den interna sjonale revolusjonære bevegelsen som den aldri før hadde hatt, og som den nå kan fylke seg om når den organiserer den revolusjonære enhetsfront av proletarene og de undertrykte folkene i alle land mot imperialismen.

Dette betyr først og fremst at Oktoberrevolusjonen har tilføyd verdenskapitalismen et banesår som den aldri mer vil komme seg av. Nettopp derfor vil kapitalismen aldri mer vinne igjen den «likevekt» og «stabilitet» som den hadde før Oktober. Kapitalismen kan stabilisere seg delvis, den kan rasjonalisere sin produksjon, den kan legge forvaltningen i landet i hendene på fascismen og holde arbeiderklassen nede for ei tid, men den vil likevel aldri vinne igjen den «ro» og den «sikkerhet», den «likevekt» og den «stabilitet» som den tidligere brystet seg med, for krisa i verdenskapitalismen har nådd et utviklingstrinn da revolusjonens flammer uunngåelig vil bryte gjennom, snart i sentrene for imperialismen, snart i periferien, de vil rive ned det kapitalistiske lappverk og for hver dag bringe kapitalismens fall nærmere. Altså nøyaktig slik som det gikk i den kjente fabelen om tranen: «Dro han stjerten ut, satt nebbet fast, og dro han nebbet ut, satt stjerten fast».

Det betyr for det annet at Oktoberrevolusjonen har hevet styrken og den relative vekt, motet og kampviljen hos de undertrykte klasser i hele verden opp til en viss høyde og tvunget de herskende klasser til å regne med dem som en ny, viktig faktor. I dag kan en ikke lenger vurdere de arbeidende masser i verden som en «blind hop» som famler i mørke og ikke har noe perspektiv, for Oktoberrevolusjonen har reist et fyrtårn som lyser opp veien for dem og gir dem perspektiver. Mens det tidligere ikke fans noe åpent verdensforum der en kunne demonstrere og gi uttrykk for de undertrykte klassers forhåpninger og bestrebelser, så har en dag et slikt forum i det første proletariske diktatur. Det kan neppe være tvil om at samfunnslivet og det politiske liv i de «framskredne landa» ville bli hyllet inn i et mørke av tøylesløs reaksjon i lange tider om dette forum ble tilintetgjort. Det lar seg ikke nekte at bare den kjensgjer ning at det eksisterer en «bolsjevikisk stat», legger bånd på reaksjonens mørke krefter og letter kampen de undertrykte klasser fører for å frigjøre seg. Dette forklarer egentlig også det bestialske hat som utbytterne i alle land nærer mot bolsjevikene. Historien gjentar seg, om enn på nytt grunnlag. På samme måte som ordet «jakobiner» tidligere, i perioden da føydalismen ble styrtet, framkalte skrekk og avsky hos aristokratene i alle land, slik framkaller ordet «bolsjevik» nå i perioden da kapitalismen blir styrtet, skrekk og avsky i de borgerlige landa. Og på samme måte som Paris var tilfluktsted og skole for de revolusjonære representanter for borgerskapet da det var på frammarsj, slik er Moskva i dag tilfluktssted og skole for de revolusjonære representanter for proletariatet som er på frammarsj. Hatet mot jakobinerne reddet ikke føydalismen fra sammenbrudd. Kan en tvile på hatet mot bolsjevikene heller ikke vil redde kapitalismen fra dens uunngåelige undergang?

Den æra da kapitalismen var «stabil», er forbi, og legenden om at den borgerlige ordning er urokkelig, har gått med i samme rennet.

Den æra da kapitalismen bryter sammen, er begynt.

4. Oktoberrevolusjonen er ikke bare en revolusjon på det økonomiske og sosialpolitiske område. Den er også en revolusjon i hjernene, en revolusjon i arbeiderklassens ideologi.

Oktoberrevolusjonen ble født og vokste seg sterk under marxismens fane, under den fane som heter ideen om proletariatets diktatur, under leninismens fane, leninismen som er marxismen i imperialismens og de proletariske revolusjoners epoke. Derfor betyr den en seier for marxismen over reformismen, seier for leninismen over sosialdemokratismen, seier for Den 3. internasjonale over Den 2. internasjonale .

Oktoberrevolusjonen reiste en uoverstigelig skillemur mellom marxismen og sosialdemokratismen, mellom leninismens politikk og sosialdemokratismens politikk. Tidligere, før proletariatets diktatur hadde seiret, kunne sosialdemokratiet pynte seg med marxismens fane uten åpent å fornekte ideen om proletariatets diktatur, men også uten å gjøre noe, overhodet noe som helst for å framskynde virkeliggjøringen av denne ideen, for denne holdning hos sosialdemokratiet truet på ingen måte kapitalismen. Den gang, i denne perioden, så det ut som om sosialdemokrati og marxisme formelt var ett og det samme, eller på det nærmeste ett og det samme. Nå, etter at proletariatets diktatur har vunnet seier, da alle med egne øyne har sett hvor marxismen fører hen og hva dens seier betyr, kan ikke sosialdemokratiet pynte seg med marxismens fane lenger, kan det ikke lenger kokettere med ideen om proletariatets diktatur uten å mane fram en viss fare for kapitalismen.

Etter at det for lengst hadde brutt med ånden i marxismen, ble det nå også nødt til å stryke marxismens flagg; og det vendte seg åpent og utvetydig mot marxismens ektefødte barn, mot Oktoberrevolusjonen, mot det første proletariatets diktatur verden hadde sett. Nå måtte det ta avstand fra marxismen og tok faktisk avstand fra den, for under de forhold som hersker nå kan en ikke kalle seg marxist hvis en ikke vil støtte det første proletariatets diktatur i verden åpent og uten forbehold, hvis en ikke vil føre revolusjonær kamp mot borgerskapet i sitt eget land, hvis en ikke vil skape forutsetningene for det proletariske diktaturs seier i sitt eget land. Det ble en avgrunn mellom sosialdemokratiet og marxismen. Fra nå av er leninismen, kommunismen den eneste bærer av marxismen – dens eneste festning.

Men saken innskrenket seg ikke til dette. Etter å ha skilt sosialdemokratiet fra marxismen gikk Oktoberrevolusjonen videre og drev sosialdemokratiet over i leiren til dem som direkte forsvarte kapitalismen mot det første proletariske diktatur i verden. Når herrene Adler og Bauer, Wells og Levi, Longuet og Blum rakker ned på «sovjetregimet» og lovpriser det parlamentariske «demokrati», så vil de med dette si at de kjemper, og fortsatt vil kjempe for å gjenopprette den kapitalistiske ordning i Sovjetunionen, for å opprettholde det kapitalistiske slaveri i

de «siviliserte stater». Den nåværende sosialdemokratismen er kapitalismens ideologiske støtte. Lenin hadde tusen ganger rett da han sa at de sosialdemokratiske politikere av i dag er «virkelige agenter for borgerskapet i arbeiderbevegelsen, arbeiderkommissærer for kapitalistklassen», at de i «borgerkrigen mellom proletariatet og borgerskapet» uunngåelig vil stille seg «på Versailles’ side mot kommunardene». Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen uten å gjøre ende på sosialdemokratismen i arbeiderbevegelsen.

Derfor er tidsperioden da kapitalis men dør bort, samtidig tidsperioden da sosialdemokratismen i arbeider bevegelsen dør bort. Den kolossale betydning Oktoberrevolusjonen har, er blant annet at den fører med seg seier for leninismen over sosialdemokratismen i den internasjonale arbeiderbevegelsen som en ufrakommelig foreteelse.

Den æra da Den 2. internasjonale og sosialdemokratismen hadde herredømmet i arbeiderbevegelsen, er forbi.

Den æra da leninismen og Den 3. internasjonale har herredømmet, er innledet.

«Pravda» nr. 255, 6.–7. november 1927.

INNLEDNING

Leninismens grunnlag er et omfangsrikt tema. For å behandle det uttømmende ville en behøve en hel bok, ja en hel rekke bøker. Det er derfor en selvfølge at mine forelesninger ikke kan bli noen uttømmende framstilling av leninismen. De kan i beste fall bli en kort sammenfatning av leninismens grunnlag. Ikke desto mindre anser jeg det for nyttig å redegjøre for denne sammenfatning, for å gi noen grunnleggende utgangspunkter, som er nødvendige for et framgangsrikt studium av leninismen.

Å klarlegge leninismens grunnlag betyr ennå ikke å klarlegge grunnlaget for Lenins livssyn. Lenins livssyn og leninismens grunnlag er etter sitt omfang ikke ett og det samme. Lenin er marxist, og grunnlaget for hans livssyn er naturligvis marxismen. Men derav følger på ingen måte at framstillingen av leninismen må begynne med framstillingen av marxismens grunnlag. Å framstille leninismen betyr å påvise det særegne og nye i Lenins arbeider hvor han beriket marxismens skattkammer og som naturlig er knyttet til hans navn. Bare i denne forstand vil jeg i mine forelesninger tale om leninismens grunnlag.

Altså, hva er leninismen? Noen sier at leninismen er marxismens anvendelse på de særegne forhold i Russland. I denne definisjon er der en del sannhet, men den uttømmer langtfra hele sannheten. Lenin anvendte virkelig marxismen på den russiske virkelighet og anvendte den på en mesterlig måte. Men hvis leninismen ikke hadde vært noe annet enn en anvendelse av marxismen på de særegne forhold i Russland, så ville den være en rent nasjonalt og bare nasjonal, en rent russisk og bare russisk foreteelse. Nå vet vi imidlertid at leninismen er en internasjonal foreteelse, som har sine røtter i hele den internasjonale utvikling, og ikke bare er en russisk foreteelse. Av denne grunn mener jeg at denne definisjon lider av ensidighet.

Andre sier at leninismen er en gjenopplivelse av de revolusjonære elementer i marxismen fra førtiårene i det 19. århundre til forskjell fra de følgende års marxisme som angivelig var blitt moderat og ikke-revolusjonær. Hvis en ser bort fra denne dumme og platte inndeling av Marx’ lære i to deler, i en revolusjonær og en moderat, så må en innrømme at endog i denne fullstendig utilstrekkelige og utilfredsstillende definisjon fins det et korn av sannhet. Dette korn av sannhet består i at Lenin faktisk gjenopplivet marxismens revolusjonære innhold som var blitt skrinlagt av opportunistene i Den 2. internasjonale. Men dette er likevel bare en del av sannheten. Hele sannheten om leninismen er at den ikke bare gjenreiste marxismen, men at den gikk ennå et skritt lenger og utviklet marxismen videre under kapitalismens og den proletariske klassekamps nye betingelser.

Hva er nå altså leninismen? Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker her på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fantes noen utviklet imperialisme, i en periode da proletarene forberedes til revolusjonen, i en periode da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk unngåelig. Lenin, Marx’ og Engels’ elev, virket derimot i den utviklede imperialismens periode, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det proletariske demokratis æra, sovjetenes æra.

Av denne grunn er leninismen en videreutvikling av marxismen. En understreker i alminnelighet leninismens overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, som må sette sitt uutslettelige preg på den; for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen side ligger en hel periode med uinnskrenket herredømme for den Den 2. internasjonales opportunisme og at en skånselløs bekjempelse av denne måte å være en av leninismens viktigste oppgaver.

I. LENINISMENS HISTORISKE RØTTER

Leninismen vokste fram og utviklet seg under imperialismens forhold, da kapitalismens motsetninger er blitt tilspisset til det ytterste, da den proletariske revolusjon er blitt til et umiddelbart praktisk spørsmål, da den gamle periode med arbeiderklassens forberedelse til revolusjonen støtte sammen med og vokste over i en ny periode med direkte storm på kapitalismen.

Lenin betegnet imperialismen som «døende kapitalisme». Hvorfor? Fordi imperialismen skjerper kapitalismens motsetninger til deres ytterste punkt, til de ytterste grenser, bak hvilke revolusjonen begynner. Av disse motsetninger må følgende tre betraktes som de viktigste:

Den første motsetning — det er motsetningen mellom arbeid og kapital. Imperialismen betyr allmakt for de monopolistiske truster og syndikater, for bankene og finansoligarkiet i industri­landene. I kampen mot denne allmakt viste arbeiderklassens tilvante metoder — fagforeninger og kooperativer, parlamentariske partier og parlamentarisk kamp — seg å være helt utilstrekkelige. Enten overgir du deg på nåde og unåde til kapitalen, vegeterer videre som før og synker stadig dypere, eller så må du gripe til et nytt våpen — slik stiller imperialismen spørsmålet for proletariatets millionmasser. Imperialismen fører arbeiderklassen fram til revolusjonen.

Den annen motsetning — det er motsetningen mellom de forskjellige finansgrupper og imperialistiske makter i deres kamp om råstoffkildene og om fremmede territorier. Imperialismen betyr eksport av kapital til råstoffkildene, rasende kamp om det monopolistiske herredømme over disse råstoffkilder, kamp om nyoppdelingen av den allerede oppdelte verden, en kamp som føres med særlig raseri av de nye finansgrupper og makter, som søker «en plass i solen», mot de gamle grupper og makter som seigt klamrer seg fast til sine erobringer. Denne rasende kamp mellom de forskjellige kapitalistgrupper er bemerkelsesverdig i den henseende at den innebærer imperialistiske kriger, kriger for erobring av fremmede områder som et uunngåelig element. Denne omstendighet er på sin side bemerkelsesverdig fordi den fører til gjensidig svekkelse av imperialistene, til svekkelse av kapitalismens posisjon overhodet, til fremskyndelse av øyeblikket for den proletariske revolusjon og til den praktiske nødvendighet av denne revolusjon.

Den tredje motsetning — det er motsetningen mellom et fåtall herskende «siviliserte» nasjoner og de hundre millioner av koloniale og avhengige folk i verden. Imperialismen er den mest skamløse utbytning og den mest umenneskelige undertrykkelse av hundrevis av millioner mennesker i de veldige kolonier og avhengige land. Målet for denne utbytning og undertrykkelse er å trekke ut ekstraprofitt. Men for å kunne utbytte disse land er imperialismen nødt til å anlegge jernbaner, fabrikker og verksteder, industri- og handelssentrer der. De uunngåelige følger av denne «politikk» er at der dannes en klasse av proletarer, at der oppstår en innenlandsk intelligens, at den nasjonale selvbevissthet våkner, at frihetsbevegelsen styrkes. Veksten i den revolusjonære bevegelse i alle kolonier og avhengige land uten unntagelse er et tydelig vitnesbyrd om dette. Denne omstendighet er viktig for proletariatet. fordi den fullstendig undergraver kapitalismens posisjoner og forvandler koloniene og de avhengige land fra å være reserver for imperialismen til reserver for den proletariske revolusjon.

Dette er i sin alminnelighet imperialismens viktigste motsetninger, som har forvandlet den gamle «blomstrende» kapitalisme til en døende kapitalisme. Betydningen av den imperialistiske krig, som brøt ut for ti år siden, består blant annet også i det at den samlet alle disse motsetninger i en knute og kastet dem i vektskålen, hvorved proletariatets revolusjonære kamper ble framskyndet og lettet. Med andre ord: imperialismen har ikke bare ført til at revolusjonen ble en praktisk nødvendighet, men også til at det ble skapt gunstige betingelser for et direkte stormangrep på kapitalismens festninger. Dette er de internasjonale forhold hvorunder leninismen oppstod.

Dette er jo altsammen vel og bra, vil en her innvende, men hva har det med Russland å gjøre, som jo ikke var og heller ikke kunne være noe klassisk land for imperialismen? Hva har alt det med Lenin å gjøre som jo framfor alt arbeidet i Russland og for Russland? Hvorfor er nettopp Russland blitt leninismens arnested, fødelandet for den proletariske revolusjons teori og taktikk? Fordi Russland var knutepunktet for alle disse imperialismens motsetninger. Fordi Russland mer enn noe annet land var svangert med revolusjonen, og fordi av den grunn bare Russland var i stand til å løse disse motsetninger på revolusjonær vei.

La oss begynne med at tsaristiske Russland var et arnested for enhver art av undertrykkelse – både kapitalistisk, kolonial og militær – og det en undertrykkelse i sin mest umenneskelige og barbariske form. Hvem kjenner ikke til at i Russland forente kapitalens allmakt seg med tsarismens despotisme, den russiske nasjonalismes aggressivitet med tsarismens bøddelrolle overfor de ikke-russiske folk, utbytningen av hele områder (Tyrkia, Persia, Kina) med tsarismens anneksjon av disse områder, med erobringskrigen? Lenin hadde rett da han sa at tsarismen er en «militær-føydal imperialisme». Tsarismen var en konsentrat av imperialismens mest negative sider, opphøyet i annen potens.

Videre. Det tsaristiske Russland var den mektigste reserve for den vesteuropeiske imperialisme, ikke bare i den forstand at det lot den utenlandske kapital, som holdt slike avgjørende grener av den russiske folkehusholdning som brennstoffindustrien og metallurgien i sine hender, få fritt innpass, men også i den forstand at det kunne stille millioner av soldater til disposisjon for Vesteuropas imperialister. Husk den tolv millioner mann sterke russiske arme, som forblødde ved de imperialistiske fronter for å sikre de engelsk-franske kapitalisters vanvittige profitter.

Videre. Tsarismen var ikke bare imperialismens vakthund i det østlige Europa, den var samtidig også den vesteuropeiske imperialismens agenter for å presse ut av befolkningen hundrer av millioner i renter på lån som den hadde fått i Paris og London, i Berlin og Brussel. Og endelig var tsarismen den mest trofaste forbundsfelle for den vesteuropeiske imperialisme ved oppdelingen av Tyrkia, Persia, Kina osv. Hvem kjenner ikke til at tsarismen førte den imperialistiske krig i forbund med ententens imperialister og at Russland dannet et vesentlig element i denne krig?

Av disse årsaker var tsarismens og den vesteuropeiske imperialismens interesser flettet sammen og smeltet til slutt sammen i et eneste nøste av imperialistiske interesser. Kunne den vestlige imperialisme finne seg i tapet av et så mektig støttepunkt i Østen og et så rikt reservoar av krefter og midler som det gamle tsaristiske, borgerlige Russland var, uten å sette alle sine krefter inn i en kamp på liv og død mot den russiske revolusjon, med det mål å opprettholde og bevare tsarismen? Naturligvis kunne den ikke det!

Men av det følger at den som ville slå tsarismen, uunngåelig måtte ramme imperialismen og at den som reiste seg mot tsarismen, også måtte gjøre opprør mot imperialismen, for den som ville styrte tsarismen, den måtte også styrte imperialismen, hvis den virkelig tenkte på ikke bare å slå tsarismen, men fullstendig å knuse den. Revolusjonen mot tsarismen nærmet seg og måtte vokse over i en revolusjon mot imperialismen, i den proletariske revolusjon.

Imidlertid brøt det i Russland ut en veldig folkerevolusjon, ledet av det mest revolusjonære proletariat i verden som hadde en så alvorlig forbundsfelle som Russlands revolusjonære bønder til sin rådighet. Er det nødvendig å føre bevis for at en slik revolusjon ikke kunne bli stående på halvveien, men at den, hvis den lyktes, måtte gå videre og heise opprørsfanen mot imperialismen?

Det er årsakene til at Russland måtte bli knutepunktet for de imperialistiske motsetninger, ikke bare i den forstand at disse motsetningene lettest lot seg avdekke nettopp i Russland på grunn av deres særlig heslige og særlig uutholdelige karakter, og ikke bare fordi Russland var den vesteuropeiske kapitalismes viktigste støttepunkt, broen mellom Vestens finanskapital og Østens kolonier, men også fordi det bare i Russland fantes en reell kraft som var i stand til å løse de imperialistiske motsetningene på revolusjonær vis.

Men av det følger at revolusjonen i Russland måtte bli en proletarisk revolusjon, at den fra de første dager av sin utvikling måtte anta en internasjonal karakter og at den derfor også måtte ryste selve grunnvollene for verdensimperialismen.

Kunne de russiske kommunister under slike forhold i sitt arbeid innskrenke seg til de snevre nasjonale rammer for den russiske revolusjon? Selvfølgelig ikke! Tvertimot, hele stillingen, både den indre (den dyptgående revolusjonære krise) og den ytre (krigen), drev dem til i sin virksomhet å overskride disse rammer, føre kampen over på den internasjonale arena, avdekke imperialismens pestbyller, bevise uunngåeligheten av kapitalismens sammenbrudd, knuse sosialsjåvinismen og sosialpasifismen og endelig styrte kapitalismen i sitt eget land og smi proletariatet et nytt kampvåpen, den proletariske revolusjons teori og taktikk, for på denne måte å gjøre det lettere for proletarene i alle land å styrte kapitalismen.

De russiske kommunister kunne ikke handle anderledes, for bare på denne måte kunne en regne med at der ville inntre visse endringer i den internasjonale situasjon som kunne garantere Russland mot en gjenopprettelse av den borgerlige ordning. Det er årsakene til at Russland ble leninismens arnested og til at de russiske kommunisters leder, Lenin, ble dens skaper.

Med Russland og Lenin «skjedde» her omtrent det samme som skjedde med Tyskland og Marx—Engels i førtiårene i forrige århundre. Tyskland var den gang svangert med den borgerlige revolusjon på samme måte som Russland i begynnelsen av det 20. århundre. Marx skrev dengang i «Det kommunistiske manifest»:

Kommunistene retter sin hovedoppmerksomhet mot Tyskland, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon, og fordi det fullbyrder denne omveltning under mere framskredne betingelser i den europeiske sivilisasjon overhodet og med et langt sterkere utviklet proletariat enn England i det 17. århundre og Frankrike i det 18. århundre, hvor den tyske borgerlige revolusjon bare kan være det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.

Med andre ord, sentret for den revolusjonære bevegelse ble forlagt til Tyskland. Det kan vel neppe være tvil om at nettopp denne omstendighet, som blir understreket av Marx i det anførte sitat, sannsynligvis var årsaken til at nettopp Tyskland ble den vitenskapelige sosialismes fødeland og at det tyske proletariats ledere, Marx og Engels, ble dens skapere.

Det samme gjelder i enda høyere grad for Russland i begynnelsen av det 20. århundre. Russland befant seg i denne periode umiddelbart foran den borgerlige revolusjon, det skulle fullbyrde denne revolusjon under mer framskredne forhold i Europa og med et mer utviklet proletariat enn Tyskland (for ikke å snakke om England og Frankrike), samtidig som alle omstendigheter talte for at denne revolusjon måtte bli gjæringsstoffet og forspillet for en proletarisk revolusjon. Det er sikkert ingen tilfeldighet at Lenin allerede i 1902, da den russiske revolusjon så vidt var begynt å utvikle seg, skrev følgende profetiske ord i sin brosjyre «Hva må gjøres?»:

Historien har nå stilt oss (dvs. de russiske marxister. J. St.) foran en nærmeste oppgave, som er den mest revolusjonære av alle proletariatets nærmeste oppgaver i hvilket som helst land» … «gjennomførelsen av denne oppgave, ødeleggelsen av den mektigste festning ikke bare for den europeiske, men også for den asiatiske reaksjon, ville gjøre det russiske proletariat til det internasjonale proletariatets fortropp (se bind II av Lenins «Verker i utvalg», brosjyren «Hva må gjøres?», slutten av kapitel I).

Med andre ord, sentret for den revolusjonære bevegelse måtte forskyve seg til Russland. Som bekjent har revolusjonens forløp i Russland til overflod bekreftet denne forutsigelse av Lenin. Er det etter alt dette underlig at det land som har gått igjennom en slik revolusjon og har et slikt proletariat, er blitt fødelandet for den proletariske revolusjons teori og taktikk? Er det da underlig at lederen for dette proletariat, Lenin, samtidig også ble skaperen av denne teori og taktikk og lederen for det internasjonale proletariat?

II. METODEN

Jeg har allerede sagt at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen side ligger det en hel periode hvor Den 2. internasjonales opportunisme hadde herredømmet. For nøyaktighetens skyld må jeg tilføye at jeg med dette ikke forstår opportunismens formelle, men utelukkende dens faktiske herredømme. Formelt var det de «rett-troende» marxister, de «ortodokse» — Kautsky og andre — som stod i spissen for Den 2. internasjonale. Men i virkeligheten ble Den 2. internasjonales arbeid hovedsakelig ført etter opportunismens linje. Opportunistene tilpasset seg etter borgerskapet i kraft av sin kompromissvennlige, småborgerlige natur, de «ortodokse» på sin side tilpasset seg etter opportunistene for å «bevare enheten» med dem, av hensyn til «freden i partiet». Følgen var opportunismens herredømme, for kjeden mellom borgerskapets politikk og de «ortodokses» politikk var sluttet. Dette var en periode med en forholdsvis fredelig utvikling av kapitalismen, så å si en førkrigsperiode, da imperialismens katastrofale motsetninger ennå ikke var trådt så åpenbart for dagen, da arbeidernes økonomiske streiker og fagforeningene utviklet seg mer eller mindre «normalt», da valgkampen og parlamentsfraksjonene ennå gav «svimlende» resultater, da de legale former for kampen ble hevet til skyene og da en trodde at en kunne «slå ihjel» kapitalismen med legaliteten — kort sagt, det var den periode da Den 2. internasjonales partier ble fete og da en hverken ville tenke alvorlig på revolusjonen, på proletariatets diktatur eller på den revolusjonære oppdragelse av massene.

Istedenfor en helstøpt revolusjonær teori — innbyrdes motstridende teoretiske retningslinjer og bruddstykker av en teori som var løsrevet fra massenes levende revolusjonære kamp og var blitt til forstenede dogmer. For syns skyld husket man vel Marx’ teori, men bare for å drive den levende revolusjonære ånd ut av den. Istedenfor revolusjonær politikk — vissent filisteri og snusfornuftig kannestøperi, parlamentarisk diplomati og parlamentariske kombinasjoner. For syns skyld ble det naturligvis vedtatt «revolusjonære» beslutninger og paroler, men bare for å la dem gå i glemmeboka. Istedenfor å oppdra partiet og lære det en riktig revolusjonær taktikk på grunnlag av dets egne feil — ble alle brennende spørsmål omhyggelig omgått, ble de neddysset og tilsløret. For syns skyld var en naturligvis ikke utilbøyelig til å snakke om ømtålige spørsmål, men bare for å skaffe saken ut av verden ved en eller annen «elastisk» resolusjon. Slik var Den 2. internasjonales fysiognomi, deri bestod dens arbeidsmetode, dens arsenal.

Imidlertid nærmet det seg en ny fase med imperialistiske kriger og revolusjonære kamper fra proletariatets side. De gamle kampmetoder viste seg som åpenbart fullstendig utilstrekkelige og virkningsløse overfor den allmektige finanskapital.

Det var nødvendig å underkaste hele Den 2. internasjonales arbeid, hele dens arbeidsmetode en revisjon og utrydde filisteriet, sneverheten, kannestøperiet, renegatvesenet, sosialsjåvinismen og sosialpasifismen. Det var nødvendig å prøve hele Den 2. internasjonales arsenal, kaste vekk alt som var markstukkent og opprustet og smi nye våpen. Uten dette forarbeid var det hensiktsløst å dra i krig mot kapitalismen. Uten dette forarbeid løp proletariatet den fare å bli stående utilstrekkelig bevæpnet eller attpåtil helt våpenløst, ansikt til ansikt med de forestående revolusjonære kamper. Æren for denne generalrevisjon og generalrensing av Den 2. internasjonales augiasstaller tilfalt leninismen. Slik var de forhold hvor leninismens metode oppstod og ble utmeislet.

Hvilke krav stiller denne metode? For det første krever den en prøvning av Den 2. internasjonales teoretiske dogmer i den revolusjonære massekamps ild, i den levende praksis’ ild, dvs. en gjenopprettelse av den ødelagte enhet mellom dem, for bare på denne måte er det mulig å skape et virkelig proletarisk parti, som er rustet med en revolusjonær teori. For det annet krever den en prøvning av Den 2. internasjonales partiers politikk, ikke etter deres paroler og resolusjoner (som en ikke kan tro på), men etter deres gjerninger, etter deres handlinger, for bare på denne måte er det mulig å forberede massene til den proletariske revolusjon. For det tredje krever den at hele partiarbeidet omorganiseres i en ny, revolusjonær retning, i den ånd at massene oppdras og forberedes til den revolusjonære kamp, for bare på denne måte er det mulig å forberede massene til den proletariske revolusjon. For det fjerde krever den de proletariske partiers selvkritikk, at de trekker lærdom av og oppdrar seg selv gjennom sine egne feil, for bare på denne måte er det mulig å oppdra virkelige kadrer og virkelige ledere for partiet. Det er grunnlaget for og kjernen i leninismens metode.

Hvordan er denne metode blitt anvendt i praksis? Hos opportunistene i Den 2. internasjonale finnes en rekke teoretiske dogmer, som man alltid går ut fra ved alle anledninger. La oss ta for oss noen av dem.

Det første dogme handler om forutsetningene for proletariatets erobring av makten. Opportunistene hevder at proletariatet ikke kan og ikke må overta makten hvis det ikke selv er i flertall i landet. Beviser har de ikke, og det er også teoretisk og praktisk umulig å rettferdiggjøre denne meningsløse tese. La oss si det er slik, svarer Lenin herskapene i Den 2. internasjonale. Men hvis det nå er oppstått en slik historisk konstellasjon (krig, agrarkrise osv.), hvor et proletariat som utgjør mindretallet av befolkningen, har mulighet for å sveise det store flertall av de arbeidende massene sammen om seg — hvorfor skulle det da ikke gripe makten? Hvorfor skal ikke proletariatet benytte den gunstige internasjonale og indre konstellasjon til å bryte igjennom kapitalens front og framskynde generaloppgjøret? Har ikke Marx allerede i femtiårene i forrige århundre sagt at det ville stå «glimrende» til med den proletariske revolusjon i Tyskland hvis en kunne understøtte den med «så å si et annet opplag av bondekrigen»? Er det ikke kjent for alle og enhver at det fantes forholdsvis mindre proletarer i Tyskland dengang enn f.eks. i 1917 i Russland? Har ikke den russiske proletariske revolusjons praksis vist at dette dogme, som er yndet av Den 2. internasjonales helter, savner enhver vital betydning for proletariatet? Er det ikke klart at den revolusjonære massekamps praksis stadig slår dette forslitte dogme sønder og sammen?

Det andre dogme lyder: proletariatet er ikke i stand til å beholde makten hvis det ikke rår over et tilstrekkelig antall ferdige kulturelle og administrative kadrer, som er i stand til å organisere landets styre, disse kadrer må først utdannes under kapitalismens forhold, og deretter må en overta makten. La oss anta det er slik, svarer Lenin, men hvorfor skulle en ikke kunne gripe saken slik an at en først tar makten og skaper gunstige betingelser for proletariatets utvikling, og deretter rykker framover med sjumilsskritt for å heve de arbeidende massers kulturelle nivå, for å oppdra tallrike kadrer av ledere og administratorer fra arbeidernes rekker? Har ikke den russiske praksis vist at lederkadrene fra arbeidernes rekker under proletariatets herredømme vokser hundre ganger hurtigere og grundigere enn under kapitalens herredømme? Er det ikke klart at den revolusjonære massekamps praksis skånselløst tilintetgjør også dette opportunistenes teoretiske dogme?

Det tredje dogme: den politiske generalstreiks metode er ubrukelig for proletariatet fordi den teoretisk ikke holder stikk (se Engels’ kritikk), fordi den er praktisk farlig (den kan bringe uorden i den normale gang i landets økonomiske liv og virke ødeleggende på fagforeningskassene), fordi den ikke kan erstatte de parlamentariske kampformer, som er hovedformen for proletariatets klassekamp. Godt, svarer leninistene. Men for det første kritiserte ikke Engels enhver generalstreik, men derimot en ganske bestemt art av generalstreik, nemlig anarkistenes økonomiske generalstreik, som anarkistene stilte opp som erstatning for proletariatets politiske kamp. Hva har det med den politiske generalstreiks metode å gjøre? For det annet — når og hvor har noen bevist at den parlamentariske kamp er den viktigste form for proletariatets kamp? Viser ikke den revolusjonære bevegelses historie at den parlamentariske kamp bare er en skole og et hjelpemiddel for organiseringen av proletariatets utenomparlamentariske kamp, at arbeiderbevegelsens grunnspørsmål under kapitalismen bare avgjøres med makt, gjennom de proletariske massenes umiddelbare kamp, gjennom deres generalstreik og oppstand? For det tredje, hvor har en det fra, at den parlamentariske kamp skal erstattes med den politiske generalstreiks metode? Hvor og når har tilhengerne av den politiske general­streik forsøkt å erstatte de parlamentariske kampformer med utenomparlamentariske kampformer? For det fjerde, har ikke revolusjonen Russland vist at den politiske generalstreik er den største skole for den proletariske revolusjon og et uerstattelig middel til å mobilisere og organisere de bredeste proletariske massene umiddelbart foran stormangrepet på kapitalismens festninger? Hva har det å gjøre med filisteraktige klager om forstyrrelse av det normale økonomiske livs gang og om fagforeningskassene? Er det ikke klart at den revolusjonære kamps praksis slår også dette opportunistenes dogme fullstendig i stykker? Osv. Osv.

Derfor pleide Lenin å si at «den revolusjonære teori er intet dogme», at den «bare tar endelig form i intim forbindelse med en virkelig masse- og virkelig revolusjonær bevegelses praksis» («Radikalismen»), for teorien skal tjene praksisen, «teorien skal gi svar på spørsmål som stilles av praksisen» («Folkevennene»), for den må prøves ut i praksis.

Med hensyn til de politiske paroler og beslutninger som ble utformer av Den 2. internasjonales partier, så er det nok å minnes historien med parolen «krig mot krigen», for å forstå hele falskheten og hele råttenskapen i den politiske praksis hos disse partier, som maskerer sin kontrarevolusjonære gjerning med høyttravende revolusjonære paroler og resolusjoner. Hvem husker ikke Den 2. internasjonales pompøse demonstrasjon på Basel-kongressen, hvor imperialistene ble truet med alle oppstandens redsler og med den truende parole «krig mot krigen», hvis de skulle våge å begynne krig. Men hvem husker ikke også at kort tid etter, like ved krigens begynnelse ble denne resolusjon lagt på hyllen og arbeiderne fikk den nye parole — om å utrydde hverandre til ære for det kapitalistiske fedreland? Er det ikke klart at de revolusjonære paroler og resolusjoner ikke er verdt en rød øre hvis de ikke bekreftes ved handling? Man behøver bare å sammenlikne Lenins politikk med sikte på å forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig og Den 2. internasjonales forræderske politikk under krigen for å forstå hele nedrigheten hos opportunismens politiske spekulanter, hele storheten i leninismens metode.

Jeg kan her ikke unnlate å anføre et sted fra Lenins bok «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», hvor han skarpt refser det opportunistiske forsøk fra Den 2. internasjonales leder Karl Kautsky på å vurdere partiene, ikke etter deres gjerninger, men etter deres papirparoler og papirdokumenter.

Kautsky driver en typisk småborgerlig filisteraktig politikk, når han antar … at oppstillingen av en parole endrer saken. Hele det borgerlige demokratis historie avslører denne illusjon: for å bedra folket har de borgerlige demokrater stadig stilt opp alle mulige «paroler» og stiller dem framdeles opp. Men det dreier seg om å få prøve deres oppriktighet, sammenlikne ordene med gjerningene, ikke slå seg til tåls med en idealistisk eller sjarlatanaktig frase, men finne ut det virkelige klasseinnhold (Lenins «Verker i utvalg», VII).

Jeg vil ikke her komme inn på Den 2. internasjonales partiers frykt for selvkritikken, deres vaner med å skjule sine feil, tilsløre de brennende spørsmål, dekke over sine mangler med det falske skinn av at alt er i det skjønneste orden, hvor den levende tanke avstumpes og partiets revolusjonære oppdragelse ved hjelp av dets egne feil blir hemmet, en manér som Lenin har latterliggjort og naglet til skampelen. I sin brosjyre «Radikalismen» sier Lenin følgende om de proletariske partiers selvkritikk:

Et politisk partis holdning til sine feil er et av de viktigste og sikreste kriterier for partiets alvor og virkelige oppfyllelse av sine forpliktelser overfor sin klasse og overfor de arbeidende massene. Åpent å tilstå feilen, å blottlegge dens årsaker, å analysere de forhold som har frambragt den, omhyggelig å drøfte midlene til å rette på feilen — det er kjennetegnet på et alvorlig parti, det er å oppfylle sin plikt, det er å oppdra og skolere klassen, og dernest også massen («Radikalismen» s. 38).

Når noen sier at avsløringen av egne feil og selvkritikk er farlig for partiet, da dette kan utnyttes av motstanderen mot proletariatets pari. Lenin tok ikke slike innvendinger alvorlig og anså dem for fullstendig feilaktige. Allerede i 1904, da vårt parti ennå var svakt og ubetydelig, skrev han følgende om dette i sin brosjyre «Et skritt fram»:

De (dvs. marxistenes motstandere. J. St.) jubler skadefro over våre stridigheter; de vil naturligvis anstrenge seg for til sine formål å rive enkelte stykker av mine brosjyre som er viet vårt partis mangler og svakheter, løs fra sammenhengen. De russiske sosialdemokrater har allerede vært ute i tilstrekkelig mange slag til ikke å la seg forvirre av disse nålestikk og på tross av dem fortsette sitt arbeid med selvkritikken og med hensynsløs avsløring av sine egne mangler, som ubetinget og unngåelig vil blir overvunnet gjennom arbeiderbevegelsens vekst (Lenins «Verker i utvalg» bd. II).

Dette er i sin alminnelighet de karakteristiske trekk ved leninismens metode. Innholdet i Lenins metode fantes i det vesentlige allerede i Marx’ lære, som etter Marx’ ord «i sitt vesen er kritisk og revolusjonær». Nettopp denne kritiske og revolusjonære ånd gjennomsyrer Lenins metode fra først til sist. Men det ville være uriktig å tro at Lenins metode er rett og slett en gjenopprettelse av det som Marx har gitt. I virkeligheten er Lenins metode ikke bare en gjenopprettelse, men også en konkretisering og videreutvikling av Marx’ kritiske og revolusjonære metode, av hans materialistiske dialektikk.

III. TEORIEN

Fra dette tema tar jeg tre spørsmål: 1) teoriens betydning for den proletariske bevegelse, 2) kritikken av spontanitets-«teorien» og 3) teorien om den proletariske revolusjon.

1. Teoriens betydning.

Det finnes de som tror at leninismen gir praksisen fortrinnet framfor teorien i den forstand at det vesentlige i den er å omsette de marxistiske grunnsetninger i virkelighet, å «gjennomføre» disse grunnsetninger, men hva teorien angår, så skal leninismen i denne henseende angivelig være temmelig ubekymret. Det er en kjent sak at Plekhanov ofte spottet over Lenins «ubekymrethet» med hensyn til teorien og særlig filosofien. Det er også en kjent sak at mange leninister som er i dag er i praktisk arbeid, ikke er særdeles velvillig stemt overfor teorien, særlig i betraktning av den uhyre mengde praktisk arbeide som forholdene tvinger dem til å utføre. Jeg må erklære at denne mer enn besynderlige mening om Lenin og leninismen er helt feilaktig og på ingen måte svarer til virkeligheten, at praktikernes forsøk på å avfeie teorien med en håndbevegelse tår i strid med hele leninismens ånd og innebærer store farer for saken.

Teorien er arbeiderbevegelsens erfaring i alle land, tatt i deres alminnelige form. Teorien blir selvfølgelig meningsløs hvis den ikke forbindes med den revolusjonære praksis, akkurat på samme måte som praksisen blir blind, hvis den ikke lyser opp sin vei med revolusjonær teori. Men teorien kan bli en veldig kraft for arbeiderbevegelsen, hvis den utformes i uløselig sammenheng med den revolusjonære praksis, for den, og bare den, kan gi bevegelsen sikkerhet, orienteringsevne og forståelse av de omgivende begivenheters indre sammenheng, for den, og bare den kan hjelpe praksisen til å forstå, ikke bare hvordan og hvordan klassene beveger seg i nåtida, men også hvordan og hvorhen de kommer til å bevege seg i den nærmeste framtid. Ingen annen enn Lenin har dusinvis av ganger gjentatt den kjente grunnsetning:

Uten en revolusjonær teori kan der heller ikke finnes noen revolusjonær bevegelse (se «Hva må gjøres?» kap. II, bd. II av Lenins «Verker i utvalg»).

Bedre enn noen andre forstod Lenin teoriens store betydning, særlig for et parti som vårt, sett utfra den store rolle som forkjemper for det internasjonale proletariat som tilfalt det, og i betraktning av den kompliserte indre og internasjonale situasjon som det befinner seg i. Idet han allerede i 1902 forutså denne vårt partis særlige rolle, holdt han det for nødvendig allerede den gang å minne om at «bare et parti som ledes av en framskreden teori, kan fylle forkjemperens rolle» (samme sted).

Det er vel overflødig å bevise at nå da Lenins forutsigelse om vårt partis rolle allerede er gått i oppfyllelse, får denne grunnsetning av Lenin særlig kraft og særlig betydning.

Den store betydning som Lenin tilla teorien, framgår kanskje klarest av den kjensgjerning at ingen annen enn Lenin tok fatt på den overmåte alvorlige oppgave på grunnlag av den materialistiske filosofi å alminneliggjøre det viktigste av det som vitenskapen hadde gikk i perioden fra Engels til Lenin, og underkaste de antimarxistiske strømninger blant marxistene en allsidig kritikk. Engels så at «med hver ny stor oppdagelse får materialismen et nytt ansikt». Som bekjent er det ingen annen enn Lenin som har løst denne oppgaven for sin tid i sin ypperlige bok «Materialismen og empiriokritisisme». Som bekjent har Plekhanov, som yndet å gjøre seg lystig over Lenins «ubekymrethet» med hensyn til filosofien, ikke selv våget for alvor å ta fatt på å løse en slik oppgave.

2. Kritikken av spontanitets-«teorien» eller avantgardens rolle i bevegelsen.

Spontanitets-«teorien» er opportunismens teorien, teorien om knefall for arbeiderklassens spontanitet, den er imot at bevegelsen føres inn på en kamplinje mot kapitalismens grunnvoller – den er for at bevegelsen utelukkende skal holde seg til de krav som «kan oppfylles», som er «antagelige» for kapitalismen, den er helt og fullt for «den minste motstands linje». Spontanitetsteorien er trade-unionismens ideologi.

Teorien om knefall for spontaniteten er avgjort imot at den spontane bevegelse skal gis en bevisst, planmessig karakter, den er imot at partiet skal gå foran arbeiderklassen, at partiet skal løfte massene opp på et bevisst nivå, at partiet skal lede bevegelsen – den er for at de klassebevisste elementer i bevegelsen ikke skal hindre bevegelsen i å gå sin egen vei, og den er for at partiet bare skal lytte til den spontane bevegelse og dilte etter denne. Spontanitetsteorien er en teori som undervurderer det bevisste elements rolle i bevegelsen, «khvostismens» ideologi, det logiske grunnlaget for enhver opportunisme.

Denne teori, som opptrådte på arenaen allerede før den første revolusjon i Russland, førte i praksis til at de som var tilhengere av den, de såkalte «økonomister», nektet at det var nødvendig med et selvstendig arbeiderparti i Russland, opptrådte mot arbeiderklassens revolusjonære kamp for å styrte tsarismen, forkynte en trade-unionistisk politikk innenfor bevegelsen og i det hele tatt utleverte arbeiderbevegelsen til det liberale borgerskapets hegemoni.

Den gamle «Iskras» kamp og den glimrende kritikk av «khvostismens» teori i Lenins brosjyre «Hva må gjøres?» gjorde det ikke bare av med en såkalte «økonomisme», men skapte også det teoretiske grunnlag for den russiske arbeiderklasses virkelige revolusjonære bevegelse.

Uten denne kamp ville det ha vært umulig å tenke på å skape et selvstendig arbeiderparti i Russland og på dets lederrolle i revolusjonen. Men teorien om knefall for spontaniteten er ikke bar en russisk foreteelse. Den er, riktignok i en noe annen form, vidt utbredt i alle Den 2. internasjonales partier uten unntagelse. Jeg tenker her på den såkalte teori om «produktivkreftene», som har blitt forflatet av Den 2. internasjonales ledere, og som rettferdiggjør alt og forsoner alle, som konstaterer kjensgjerninger og forklarer dem etter at alle er blitt lei dem, og som nøyer seg med bare å konstatere. Marx sa at den materialistiske teori ikke kan innskrenke seg til å forklare verden, men at den også må endre den. Men Kautsky og co. har ikke noe med det å bestille. De foretrekker å bli stående ved den første del Marx’ formel. Her er et av mange eksempler på anvendelsen av denne «teori». En sier at Den 2. internasjonales partier før den imperialistiske krig hadde truet med å erklære «krig mot krigen», hvis imperialistene skulle begynne krig. En sier at disse partier umiddelbart før krigens begynnelse la parolen «krig mot krigen» på hylla og satte den motsatte parolen om «krig for det imperialistiske fedreland» ut i livet. En sier at resultatet av denne ombytning av paroler var mange millioner arbeideres død. Men det ville være galt å tro at noen var skyld i det, at noen hadde sviktet arbeiderklassen eller forrådt den. Langt ifra! Alt gikk som det måtte gå. For det første fordi Internasjonalen er et «fredsinstrument» og ikke noe krigsinstrument. For det andre fordi en med det «nivå for produktivkreftene» som en hadde dengang, ikke kunne foreta seg noe annet. «Produktivkreftene» hadde «skylden». Dette blir «oss» nøyaktig forklart av hr. Kautskys «teori om produktivkreftene». Og den som ikke tro på denne «teori», han er ingen marxist. Partiers rolle? Deres betydning i bevegelsen? Hva kan vel partiet gjøre med en så avgjørende faktor som «produktivkreftenes nivå»? . . .

Slike eksempler på forfalskning av marxismen kunne en anføre en hel haug av.

Det er vel neppe nødvendig å bevise at denne forfalskende «marxisme» som kan tjene til å dekke over opportunistenes nakenhet, bare er en europeisk avart av den samme «khvostistiske» teori som Lenin kjempet mot allerede før den første russiske revolusjon.

Det er vel neppe nødvendig å bevise at avsløringen av denne teoretiske forfalskning er en forutsetning for dannelsen av virkelige revolusjonære partier i Vesten.

3. Teorien om den proletariske revolusjon.

Lenins teori om den proletariske revolusjon går ut fra følgende tre hovedgrunnsetninger:

Første grunnsetning: Finanskapitalens herredømme i kapitalismens fremskredne land; emisjon av verdipapirer som en av finanskapitaliens viktigste operasjoner; kapitaleksport til råstoffkildene som et av grunnlagene for imperialismen; finansoligarkiets allmakt som resultat av finanskapitalens herredømme – alt grunnvoller, og fører massene fram til den proletariske revolusjon som den eneste redning (se Lenin, «Imperialismen», Verker i utvalg, bd. V).

Derav følger den første slutning: tilspissing av den revolusjonære krise innen de kapitalistiske land, opphoping av sprengstoff på den indre, proletariske front i «moderlandene».

Andre grunnsetning: Forsterket eksport til de koloniale og avhengige land; utvidelse av «innflytelsesfærene» og kolonibesittelse til å omfatte hele jordkloden; kapitalismens forvandling til et verdenssystem av finansielt slaveri og kolonial undertrykkelse for det store flertall av jordens befolkning under et fåtall av «fremskredne» land – alt dette har på den ene siden forvandlet de enkelte nasjonalhusholdninger og nasjonale områder til ledd i en enhetlig skjede som bærer navnet verdensøkonomien, og har på den andre siden spaltet jordens befolkning i to leire: i en håndfull «fremskredne» kapitalistiske land, som utbytter og undertrykker vidstrakte koloniale og avhengige land, og et uhyre flertall av koloniale og avhengige land, som er tvunget til å kjempe for å befri seg fra det imperialistiske åk (se «Imperialismen»).

Derav følger den andre slutning: tilspissing av den revolusjonære krise i kolonilandene og økende elementer av opprør mot imperialismen på den ytre front, på kolonifronten.

Tredje grunnsetning: Monopolherredømme over «innflytelsesfæren» og koloniene; ujevn utvikling av de forskjellige kapitalistiske land, som fører til en forbitret kamp om nyoppdelingen av verden mellom de land som allerede har annektert territorier og de som vil ha sin «del», imperialistiske kriger som det eneste middel til å gjenopprette den rokkede «likevekt» – alt dette fører til en tilspissing av kampen på den tredje front, den interkapitalistiske front, hvilket svekker imperialismen og letter foreningen av de to første fronter mot imperialismen, den revolusjonær-proletariske front og den koloniale frihetsbevegelses front (se «Imperialismen»).

Derav følger som tredje slutning: at kriger under imperialismen er uavvendelige og at en koalisjon mellom den proletariske revolusjon i Europa og den koloniale revolusjon i Østen for å danne en enhetlig revolusjonens verdensfront mot imperialismens verdensfront er uunngåelige.

Alle disse slutninger forenes hos Lenin til den alminnelige slutning at «imperialismen er terskelen til den sosialistiske revolusjon» (se «Imperialismen», forordet, Verker i utvalg, bd. V).

I overensstemmelse med dette endres også selve stillingen til spørsmålet om den proletariske revolusjon, revolusjonens karakter, dens omfang, dens dybde og revolusjonens utviklingsskjema overhodet.

Når en tidligere analyserte forutsetningene for den proletariske revolusjon, gikk en som regel ut fra den økonomiske stilling til vedkommende enkelte land. Nå er denne måte å stille spørsmålet på allerede utilstrekkelig. Nå må dette spørsmålet sees på bakgrunn av den økonomiske stilling i alle land eller i de fleste land, sett ut fra verdensøkonomiens stilling, for de enkelte land og de enkelte nasjonalhusholdninger har opphørt å være enheter som er seg selv nok, og er blitt til ledd i den enhetlige kjede som vi kaller verdensøkonomien, for den gamle «kultiverte» kapitalisme er vokst over i imperialismen, men imperialismen er et verdenssystem av finansiell underkuelse og kolonial undertrykkelse av det overveldende flertall av jordens befolkning under et fåtall «fremskredne» land.

Tidligere pleide en å tale om at der fantes eller at der manglet objektive forutsetninger for den proletariske revolusjon i de enkelte land, eller nøyaktigere – i det ene aller andre av de utviklede land. Nå er dette standpunkt allerede utilstrekkelig. Nå må en tale om at de objektive betingelser for revolusjonen er til stede i hele den imperialistiske verdensøkonomis system som et enhetlig hele, idet den omstendighet at der innenfor dette system finnes noen land som ikke er tilstrekkelig utviklet i industriell henseende, ikke kan være noen uovervinnelig hindring for revolusjonen, hvis systemet som helhet, eller rettere sagt, da systemet som helheter modent for revolusjonen.

Tidligere pleide en å tale om den proletariske revolusjon i dette eller hint utviklede land som en enkelt størrelse som var seg selv nok og ble stilt opp mot kapitalens enkelte, nasjonale front som dens antipode. Nå er dette standpunkt allerede utilstrekkelig. Nå må en tale om den proletariske verdensrevolusjon, for kapitalens enkelte nasjonale fronter er blitt forvandlet til ledd i en enhetlig kjede, som kalles imperialismens verdensfront, som må mætes med en fellesfront av den revolusjonære bevegelse i alle land.

Tidligere betraktet en den proletariske revolusjon utelukkende som resultatet av vedkommende lands undre utvikling. Nå er dette standpunkt utilstrekkelig. Nå må en først og fremst betrakte den proletariske revolusjon som et resultat av utviklingen av motsetningene i imperialismens verdenssystem, som resultat av at den imperialistiske verdensfronts kjede blir brutt i dette eller hint land.

Hvor vil revolusjonen begynne, hvor, i hvilket land kan kapitalens front først bli gjennombrutt?

Der hvor industrien er mest utviklet, hvor proletariatet danner flertallet, hvor kulturen står høyere, hvor det er mest demokrati – slik svarte en tidligere i alminnelighet på dette spørsmålet. Nei – svarer den leninistiske revolusjonensteori – ikke ubetinget der industrien er mest utviklet osv. Kapitalens front vil bli brutt der hvor imperialismens kjede er svakere, for den proletariske revolusjon er resultatet av at den imperialistiske verdensfronts kjede blir brutt på sitt svakeste sted, hvorved det kan hende at det land som har begynt revolusjonen er mindre utviklet enn andre, mer utviklede land, hvor den kapitalistiske ordning likevel består.

I 1917 viste den imperialistiske verdensfronts kjede seg å være svakere i Russland enn i de andre land. Den ble derfor også brutt der og ga utløp for den proletariske revolusjon. Hvorfor? Fordi det i Russland utfoldet seg en veldig folkerevolusjon, som et revolusjonært proletariatet marsjerte i spissen for, et proletariat som hadde en slik alvorlig forbundsfelle som de mange millioner bønder som var utbyttet og undertrykt av godseierne. Fordi den proletariske revolusjon der stod overfor en så motbydelig representant for imperialismen som tsarismen, en motstander som manglet enhver moralsk anseelse og hadde pådratt deg et alminnelig hat fra befolkningens side. I Russland viste kjeden seg å være svakere, skjønt Russland i kapitalistisk henseende var mindre utviklet enn f.eks. Frankrike eller Tyskland, England eller Amerika.

Hvor vil kjeden bli brutt i den nærmeste framtid? Igjen på det sted hvor den er svakere. Det er ikke utelukket at kjeden vil bli brutt, la oss si i India. Hvorfor? Fordi vi der har et ungt, stridslystent revolusjonært proletariat, som har en slik forbundsfelle som den nasjonale frihetsbevegelse – utvilsomt en stor og alvorlig forbundsfelle. Fordi revolusjonen der står overfor en slik for alle kjent motstander som den utenlandske imperialisme, som mangler enhver moralsk autoritet og har gjort seg fortjent. Til et alminnelig hat fra Indias undertrykte og utbyttede masser.

Det er også helt mulig at kjeden kan bli brutt i Tyskland. Hvorfor? Fordi de faktorer som virker, la oss si i India, også begynner å virke i Tyskland, samtidig som den veldige forskjell mellom Indias og Tyskland utviklingsnivå selvfølgelig må sette sitt preg på revolusjonens gang og utfall i Tyskland.

Derfor sier Lenin:

De vesteuropeiske kapitalistiske land vil fullende sin utvikling til sosialismen … ikke ved en jevn «modningsprosess» fram til sosialismen i disse land, men ved at noen stater utbyttes av andre, ved utbytningen av den første av de stater som ble beseiret under den imperialistiske krig, forbundet med utbytningen av hele Østen. Og på den andre side er Østen nettopp som følge av denne første imperialistiske krig for alvor kommet med i den revolusjonære bevegelse og er endelig trukket inn i den internasjonale revolusjonære bevegelses malstrøm («Heller mindre, men bedre», Verker i utvalg, bind IX).

Kortere sagt: Den imperialistiske fronts kjede vil som regel bli brutt der hvor leddene i kjeden er svakere, og på ingen måte ubetinget der hvor kapitalismen er mer utviklet og hvor der så fins så og så mange prosent proletarer og så og så mange prosent bønder osv.

Av denne grunn får de statistiske beregninger av proletariatets andel i befolkningen i de enkelte land ikke den avgjørende betydning for løsningen av spørsmålet om de proletariske revolusjoner som så gjerne ble tillagt dem av de bibelkyndige i Den 2. internasjonale, som ikke har forstått imperialismen og frykter revolusjonen som pesten.

Videre. Heltene i Den 2. internasjonale hevdet (og hevder fremdeles) at mellom den borgerlig-demokratiske revolusjon på den ene side og på den proletariske på den andre side er der en avgrunn, eller i hvert fall en kinesisk mur, som skiller den ene fra den andre med et eller mindre langt mellomrom. Under dette mellomrom utvikler borgerskapet, som er kommet til makten, kapitalismen, mens proletariatet samler krefter og forbereder seg til den «avgjørende kamp» mot kapitalismen. Dette mellomrom anslåes som regel til mange årtier, om ikke til enda lengre tid. Det er vel neppe nødvendig å bevise at under imperialismen er denne «teori» om den kinesiske mur blottet for enhver vitenskapelig mening og bare tjener og må tjene som et skalkeskjul for borgerskapets kontrarevolusjonære lyster. Det er vel neppe nødvendig å bevise at under de forhold som er til stede under imperialismen, som er svanger med konflikter og kriger, under de forhold som er til stede «på terskelen til den sosialistiske revolusjon», da den «blomstrende» kapitalisme forvandles til en «døende» kapitalisme og den revolusjonære bevegelse vokser i alle land i verden, da imperialismen forbinder seg med alle reaksjonære krefter uten unntagelse, like til tsarismen og føydalismen, og dermed gjør det nødvendig å slutte sammen alle revolusjonære krefter, fra den proletariske bevegelse i Vesten til den nasjonale frihetsbevegelse i Østen, da det blir umulig å fjerne de føydale rester uten revolusjonær kamp mot imperialismen – da er det vel neppe nødvendig å bevise at den borgerlig-demokratiske revolusjon i et mer eller mindre land under slike forhold må nærme seg den proletariske revolusjon, at den først må gå over i den andre. Den russiske revolusjons historie har klart bevist denne lovs riktighet og ubestridelighet. Ikke for ingenting har Lenin allerede i 1905, på terskelen til den første russiske revolusjon, i sin brosjyre «To slags taktikk» skissert den borgerlig-demokratiske revolusjon og den sosialistiske omveltning som to ledd i en kjede, som et enhetlig og avsluttet bilde av den russiske revolusjons utfoldelse:

Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende idet det trekker med seg bøndenes masser for å bryte selvherskerdømmets motstand med vold og paralysere borgerskapets vaklende holdning. Proletariatet må gjennomføre den sosialistiske omveltning, idet det trekker med seg massen av de halvproletariske elementer i befolkningen for med vold å bryte borgerskapets motstand og paralysere bøndenes og småborgerskapets vaklende holdning. Det er proletariatets oppgaver, som nyiskraittene forestiller seg så begrenset i alle sine betraktninger og resolusjoner om revolusjonens utfoldelse (kap. 12; Veker i utvalg, bd. III).

Jeg vil ikke tale om andre, senere arbeider av Lenin, hvor tanken om den borgerlige revolusjons overvoksing i den proletariske trer skarpere fram enn i «To slags taktikk» og danner en av hjørnestenene i Lenins teori om revolusjonen.

Noen kamerater er, som det viser seg, av den oppfatning at Lenin først i 1916 var kommet fram til denne ide og at han inntil den tid hadde ment at revolusjonen i Russland ville holde seg innenfor den borgerlige ramme, at makten altså ville gå over fra organet for proletariatet. Det sies at denne påstand endog skal være trengt inn i vår kommunistiske presse. Jeg må fastslå at denne påstand er helt feilaktig og på ingen måte stemmer med det virkelige forhold.

Jeg kunne påberope meg Lenins bekjente tale på den 3. partikongress (1905), hvor han betegnet proletariatets og bøndenes diktatur, dvs. den demokratiske revolusjons seier, ikke som «ordenes organisasjon», men som «krigens organisasjon».

Jeg kunne videre påberope meg Lenins bekjente artikkel «Om den provisoriske regjering» (1905), hvor han, idet han skildrer perspektivene for den russiske revolusjons utvikling, anviser partiet den oppgave «å oppnå at den russiske revolusjon ikke blir en bevegelse for noen måneder, men for mange år, at den ikke bare skal føre til noen små innrømmelser fra makthavernes side, men til disse makthaveres fullstendige omstyrtning», og hvor han, det han videre utvikler disse perspektiver og forbinder dem med revolusjonen i Europa, fortsetter:

Men hvis dette lykkes – da … da vil den revolusjonære brann sette Europa i flammer; den europeiske arbeider, som vansmekter under den borgerlige reaksjon, vil i sin tur reise seg og vise oss «hvordan det gjøres», da vil det revolusjonære oppsving i Europa virke tilbake på Russland og gjøre en epoke på noen revolusjonsår til en epoke på noen revolusjonære årtier… (Lenin, Verker i utvalg, bd. III).

Jeg kunne videre påberope meg den bekjente artikkel av Lenin som ble offentliggjort i november 1915, hvor han skriver:

Proletariatet kjemper – og vil kjempe heltemodig for å erobre makten, for republikken, for konfiskering av jorden … for de «ikke-revolusjonære folkemassers» deltakelse i det borgerlige Russlands befrielse fra den militærføydale «imperialisme» (= tsarismen). Og denne befrielse av det borgerlige Russland fra tsarismen, fra godseiernes herredømme over jorden, vil proletariatet utnytte ufortøvet, ikke for å hjelpe de velhavende bønder i deres kamp mot landarbeiderne, men for å gjennomføre den sosialistiske revolusjon i forbund med Europas proletarer («Om de to linjer i revolusjonen», Verker i utvalg, bd. V, s. 147-148).

Jeg kunne til slutt påberope meg det kjente sted i Lenins brosjyre «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», hvor han under henvisning til sitatet ovenfor fra «To slags taktikk» om den russiske revolusjonens utfoldelse kommer til følgende konklusjon:

Om det gikk da også slik som vi hadde sagt. Revolusjonens forløp har bekreftet riktigheten av vår vurdering. Først – sammen med «hele» bondebefolkningen mot monarkiet, mot godseierne, mot restene fra middelalderen (og for så vidt forblir revolusjonen en borgerlig, borgerlig-demokratisk revolusjon). Deretter – sammen med de fattige bønder, sammen med halvproletariatet, sammen med alle utbyttede mot kapitalismen, innbefattet også de rike på landsbygda, kulakkene, spekulantene, og for så vidt blir revolusjonen en sosialistisk revolusjon. Å forsøke på kunstig vis å reise en kinesisk mur mellom denne og hin, skille dem fra hverandre med noe annet enn graden av proletariatets forberedelse og graden av dets sammenslutning med de fattige bønder, er den største forvrengning og forflatning av marxismen, er å erstatte den med liberalisme.

Jeg tror dette er tilstrekkelig.

Vel, vil en innvende overfor oss, men hvorfor bekjempet Lenin da ideen om den «permanente (uavbrutte) revolusjon»? Fordi Lenin foreslo å «uttømme» bøndenes revolusjonære evner til bunns og utnytte deres revolusjonære energi helt ut for fullstendig å likvidere tsarismen, for å gå over til den proletariske revolusjon, mens tilhengerne av den «permanente revolusjon» ikke forstod bøndenes betydningsfulle rolle i den russiske revolusjon, undervurderte kraften i bøndenes revolusjonære energi, undervurderte det russiske proletariatets styrke og evne til å føre bøndene med seg, og således gjorde det vanskeligere å løsrive bøndene fra borgerskapets innflytelse og samle dem om proletariatet.

Fordi Lenin foreslå å sette kronen på revolusjonens verk med maktens overgang til proletariatet, mens tilhengerne av den «permanente revolusjon» trodde at en kunne begynne direkte med proletariatets herredømme, uten å forstå at de dermed overså en slik «bagatell» som restene av føydalismen og ikke tok hensyn til en slik kraft som de russiske bønder, idet de ikke forstod at en slik politikk bare kunne være en hindring for proletariatet når det gjaldt å vinne bøndene.

Lenin kjempet altså mot tilhengerne av den «permanente revolusjon» ikke på grunn av spørsmålet om permanensen, for han stod selv på den permanente revolusjons standpunkt, men på grunn av deres undervurdering av bøndenes rolle, som proletariatets største reserve, på grunn av deres mangel på forståelse av ideen om proletariatets hegemoni.

Ideen om den «permanente revolusjon» er ikke ny. Den ble utviklet første gang av Marx i slutten av førtiårene i hans bekjente «Henvendelse til Kommunistenes forbund» (1850). Fra dette dokumentet har også våre «permanentikere» tatt ideen om den permanente revolusjon. Riktignok har være «permanentikere» delvis forandret denne ide som er lånt fra Marx, og derved «ødelagt» den, så den er blitt udugelig til praktisk bruk. Lenins erfarne hånd måtte til for å gjøre denne feil god igjen, for å ta Marx’ ide om den uavbrutte revolusjon i dens rene skikkelse og gjøre den til en av hjørnestenene i hans teori om revolusjonen.

I sin «Henvendelse» sier Marx følgende om den uavbrutte revolusjonen, etter at han har regnet opp en rekke revolusjonær-demokratiske krav, som han oppfordrer kommunistene til å sette igjennom:

Mens de demokratiske småborgere vil bringe revolusjonen til avslutning hurtigst mulig og i høyden med gjennomførelse av de ovennevnte krav, er i det vår interesse og vår oppgave å gjøre revolusjonen permanent, til alle mer eller mindre besittende klasser er fortrengt fra herredømmet, til statsmakten er erobret av proletariatet og proletarenes sammenslutning ikke bare i ett land, men i alle herskende land i verden er så langt framskreden, at proletarenes konkurranse i disse land er opphørt og i det minste de avgjørende produktivkrefter er konsentrert i proletariatets hender.

Med andre ord:

a) Marx har på ingen måte foreslått å begynne revolusjonen i Tyskland i femtiårene direkte med den proletariske makt, i motsetning til våre russiske «permanentikeres» planer;

b) Marx foreslo bare å sette kronen på verket i revolusjonen med proletariatets overtagelse av statsmakten, ved skritt for skritt å styrte den ene borgerlige gruppe etter den andre fra maktens høyder og for å tenne revolusjonens brann i alle land når proletariatet har erobret makten, i full overensstemmelse med alt det som Lenin lærte og som han virkeliggjorde i løpet av vår revolusjon, idet han fulgte sin teori om den proletariske revolusjon under imperialismens forhold.

Det viser seg altså at våre russiske «permanentikere» ikke bare har undervurdert bøndenes rolle i den russiske revolusjon og betydningen av ideen om proletariatets hegemoni, men også har endret Marx’ ide om den «permanente revolusjon» (til det verre) og har gjort den ubrukelig i praksis.

Av denne grunn latterliggjorde Lenin våre «permanentikeres» teori, kalte den «original» og «utmerket» og anklaget dens tilhengere for at de ikke ønsket å «tenke over hvorfor livet i samfulle ti år gikk forbi denne utmerkende teori». (Lenins artikkel er skrevet i 1915, ti år etter at permanentikernes» teori oppstod i Russland – se «Om de to linjer i revolusjonen».) Av den grunn betraktet Lenin denne teori som en halv-mensjevistisk teori, fordi den «fra bolsjeviken tok appellen om proletariatets besluttsomme revolusjonære kamp og om dets erobring av den politiske makt, og fra mensjevikene – «fornektelsen» av bøndenes rolle» (se samme artikkel).

Slik forholder det seg med Lenins ide om den borgerlig-demokratiske revolusjons overvoksing i den proletariske, om utnyttelsen av den borgerlige revolusjon for «øyeblikkelig» overgang til den proletariske revolusjon.

Videre. Tidligere holdt man revolusjonens seier i ett land for umulig, da man antok at for å beseire borgerskapet er en felles opptreden av proletariatet i alle fremskredne land eller i hvert fall i de fleste av disse land nødvendig. Nå stemmer ikke dette standpunkt med virkeligheten lenger. Nå må en gå ut fra muligheten av en slik seier, for den ujevne og sprangvise karakter av de forskjellige kapitalistiske lands utvikling under imperialismens forhold, utviklingen av de katastrofale motsetninger innenfor imperialismen, som unngåelig fører til kriger, den revolusjonære bevegelses vekst i alle land i verden – alt dette fører ikke bare til muligheten, men også til nødvendigheten av proletariatets seier i enkelte land. Den russiske revolusjons historie er et direkte bevis på dette. Her må en også være oppmerksom på at borgerskapets omstyrtning bare kan gjennomføres med framgang, hvis der finnes en del, absolutt nødvendige forutsetninger, uten hvilke en ikke kan tenke på proletariatets overtakelse av makten.

Om disse forutsetninger sier Lenin følgende i sin bok «Radikalismen»:

Revolusjonens grunnlov som er blitt bekreftet gjennom alle revolusjoner og som i særdeleshet gjennom alle de tre russiske revolusjoner i det 20. århundre, består i følgende: For revolusjonen er det ikke tilstrekkelig at de utbyttede og undertrykte massene innser umuligheten av å leve videre på det gamle vis og krever en endring; for revolusjonen er det også nødvendig at også utbytterne ikke lenger kan leve og styre på det gamle vis. Bare når de «lavere lag» ikke vil og de «øvre lag» ikke kan leve lenger på det gamle vis – bare da kan revolusjonen seire. Denne sannhet kan også uttrykkes med andre ord: revolusjonen er ikke mulig uten alminnelig nasjonal krise (som berører både de utbyttede og utbytterne). Følgelig er det for revolusjonen nødvendig for det første å oppnå at flertallet av arbeiderne (iallefall flertallet av de bevisste, tenkende, politisk aktive arbeiderne) helt og fullt forstår omveltningenes nødvendighet og er rede til å gå i døden for de; for det annet at de herskende klasser gjennomgår en regjeringskrise, som trekkerselv de mest tilbakeliggende massene inn i politikken … gjør regjeringa maktesløs og gjør det mulig for de revolusjonære å styrte den hurtig («Radikalismen», s. 64).

Men å styrte borgerskapets makt og opprette proletariatets makt i et enkelt land betyr ennå ikke å sikre sosialismens fulle seier. Etter at det ene lands seierrike proletariat har befestet sin makt og knyttet bøndene til seg, kan og må det bygge opp det sosialistiske samfunn. Men betyr dette at dermed vil proletariatet allerede ha oppnådd sosialismens fullstendige, avgjørende seier, dvs. betyr det at proletariatet med bare et enkelt lands krefter kan befeste sosialismen for godt og garantere landet mot intervensjonen og følgelig også mot gjenreisning? Nei, det betyr det ikke. Derfor er det en vesentlig oppgave for den seierrike revolusjon å utvikle og understøtte revolusjonen i de andre land. Derfor må den seierrike revolusjon i det ene land ikke betrakte seg som en størrelse som er seg selv nok, men som en støtte, som et hjelpemiddel for å fremskynde proletariatets seier i de andre land.

Lenin uttrykte disse tanker i to ord, idet han sa at den seierrike revolusjons oppgaver består i «å yte et maksimum av det som er mulig å gjennomføre i et enkelt land, for å utvikle, understøtte og utløse revolusjonen i alle land» («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»).

Dette er i sin alminnelighet de karakteristiske trekk ved Lenins teori om den proletariske revolusjon.

IV. PROLETARIATETS DIKTATUR

Fra dette tema tar jeg følgende tre grunnspørsmål: 1) proletariatets diktatur som redskap for den proletariske revolusjon; 2) proletariatets diktatur som proletariatets herredømme over borgerskapet; 3) sovjetmakten som statsform for proletariatets diktatur.

1. Proletariatets diktatur som redskap for den proletariske revolusjon.

Spørsmålet om det proletariske diktatur er i første rekke et spørsmål om den proletariske revolusjons grunninnhold. Den proletariske revolusjon, dens bevegelse, dens slagkraft, dens erobringer blir først til kjøtt og blod gjennom proletariatets diktatur. Proletariatets diktatur er den proletariske revolusjons redskap, dens organ, dens viktigste støttepunkt, kalt til live for det første for å bryte de styrtede utbyttenes motstand og sikre de oppnådde erobringer, for det annet for å føre den proletariske revolusjon ril ende, for å føre revolusjonen fram til sosialismens fullstendige seier. Å beseire borgerskapet og omstyrte dets makt, det er revolusjonen i stand til også uten proletariatets diktatur. Men å bryte borgerskapets motstand, å hevde seieren og gå videre til sosialismens endelige seier er revolusjonen ikke i stand til, hvis den ikke på et visst trin i sin utvikling som sin viktigste støtte skaper et spesielt organ i form av proletariatets diktatur.

«Revolusjonens grunnspørsmål er spørsmålet om makten» (Lenin). Betyr det at en er ferdig med saken i og med at en overtar makten, river den til seg? Nei, på ingen måte. Maktovertakelsen er bare begynnelsen. Borgerskapet, som er styrtet i et land, forblir som følge av mange årsaker ennå i lang tid sterkere enn det proletariat som har styrtet det. Derfor dreier det seg framfor alt om å beholde makten, styrke og gjøre den uovervinnelig. Hva er nødvendig for å oppnå dette mål? For det er det nødvendig i det minste å gjennomføre tre hovedoppgaver, som proletariatets diktatur står overfor «dagen etter» seieren:

a) å bryte motstanden fra godseierne og kapitalistene som er styrtet og ekspropriert gjennom revolusjonen, å likvidere alle deres forsøk på å gjenopprette kapitalens herredømme;

b) å organisere oppbygginga med sikte på å samle alle arbeidende om proletariatet og fortsette dette arbeid i en retning som forbereder likvideringa og tilintetgjørelsen av klassene;

c) å bevæpne revolusjonen, organisere en revolusjonsarme til kamp mot de ytre fiender, mot imperialismen.

Proletariatets diktatur er nødvendig for å gjennomføre og løse disse oppgaver.

Overgangen fra kapitalismen til kommunismen,» sier Lenin, «omfatter en hel historisk epoke. Så lenge den ikke er avsluttet, beholder utbytterne uunngåelig håpet om en restaurasjon, og dette håp forvandles til forsøk på gjenreisning. Og etter det første alvorlige nederlag styrter de beseirende utbytterne, som ikke ventet å bli styrtet, som ikke trodde på det, som overhodet ikke kunne forestille seg det, med tidobbelt energi, med rasende lidenskap, med hundredobbelt hat ut i kampen for å gjenvinne det tapte «paradis», for sine familier, som førte et så herlig liv og som nå den «simple pøbel» dømmer til ruin og fattigdom (ellet til «simpelt arbeid» …) Men etter kapitalistiske utbyttere følger den brede masse av småborgerskapet, om hvilket alle lands historiske erfaringer gjennom årtier viser at det vakler hit og dit, at det i dag følger proletariatet, i morgen virker forskrekket tilbake for omveltningenes vanskeligheter, gripes av panikk ved det første nederlag eller halve nederlag for arbeiderne, blir nervøst, springer fram og tilbake, jamrer seg og løper fra den ene leir til den andre («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», norsk utg. s. 34).

Borgerskapet har sine grunner til å forsøke å gjenopprette den gamle ordning, for det er ennå i lang tid etter sin omstyrtning sterkere enn det proletariat som har styrtet det.

Hvis utbytterne bare blir slått i ett land,» sier Lenin, «og det er naturligvis det typiske tilfelle, for en samtidig revolusjon i en rekke land er en sjelden unntagelse – så vedblir de allikevel å være sterkere enn de utbyttede (samme sted).

Hva består det styrtede borgerskaps styrke?

For det første «i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapets internasjonale forbindelser» («Radikalismen», s. 7).

For det andre i at «utbytterne ennå i lang tid etter omveltningen uunngåelig beholder en rekke store faktiske fortrinn: de beholder penger (å avskaffe pengene med en gang er ikke mulig), en del løsøre, ofte betydelig meget, forbindelser, erfaringer i organisasjon og forvaltning, kjennskap til alle «hemmeligheter» (sedvaner, metoder, midler, muligheter) i forvaltningen, de beholder en høyere dannelse, den nærmere berøring med det høyere tekniske personale (som lever og tenker borgerlig), de beholder en uten sammenlikning større øvelse i krigskunsten (hvilket er av største viktighet) osv. osv.» («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», s. 33).

For det tredje «i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon finnes det dessverre ennå i meget av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap, uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang … for å tilintetgjøre klassene, det betyr ikke bare å fordrive godseierne og kapitalistene – det gjorde vi forholdsvis lett – det betyr også å tilintetgjøre de små vareprodusenter, men dem kan en ikke fordrive, ikke undertrykke, dem må en forlikes med, den kan (og må) en bare gjennom et langvarig, langsomt og forsiktig organisatorisk arbeid omdanne og oppdra på nytt» («Radikalismen», s. 10 og s. 29-30).

Derfor sier Lenin:

Proletariatets diktatur er den mest krevende og skånselsløse krig som den nye klassen fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er tidoblet etter at det er blitt styrtet. (…) Proletariatets diktatur er en hardnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner (samme sted, s. 10 og s. 30).

Det er vel neppe nødvendig å bevise at det er umulig å gjennomføre disse oppgaver i den korte tidsrom av noen år. Derfor må en ikke betrakte proletariatets diktatur, overgangen fra kapitalismen til kommunismen som en hurtig forbigående periode i form av en rekke «særlig revolusjonære» handlinger og dekreter, men som en hel historisk epoke som er oppfylt av borgerkriger og ytre sammenstøt, av hardnakket organisatorisk arbeid og av økonomisk oppbygning, av offensiver og tilbaketog, seire og nederlag. Denne historiske epoke er nødvendigvis ikke bare for å skape de økonomiske og kulturelle forutsetninger for sosialismens fullstendige seier, men også for å gi proletariatet mulighet: for det første til å oppdra og stålsette seg selv som en kraft som har evne til å styre landet, og for det ande til å oppdra på nytt og omdanne de småborgerlige lag i en retning som sikrer organiseringa av den sosialistiske produksjon.

«Dere må,» sa Marx til arbeiderne, «gå gjennom femten, tjue, femti års borgerkrig og folkekamper, ikke bare for å endre forholdene, men også for å endre dere selv og dyktiggjøre dere for den politiske makt» (Karl Marx: «Avsløringer om kommunistprosessen i Køln»).

Idet Lenin fortsetter Marx’ tanke og utvikler den videre, skriver han:

Under proletariatets diktatur må en oppdra på nytt millioner av bønder og små eiendomsbesittere, hundretusener av funksjonærer funksjonærer, embetsmenn, borgerlige intellektuelle, underordne dem alle under den proletariske stat og den proletariske ledelse, overvinne deres borgerlige vaner og tradisjoner…», på samme måte som det blir nødvendig at en «i langvarig kamp på proletariatets diktaturs grunn på nytt må oppdra proletarene selv, som frigjøres fra sine småborgerlige fordømmer ikke på en gang, ikke ved et under, ikke på den hellige jomfrus bud, ikke ved en parole, en resolusjon ellet et dekret, men bare i langvarig og tung massekamp mot de småborgerlige masseinnflytelser («Radikalismen», s. 91 og s. 90).

2. Proletariatets diktatur som proletariatets herredømme over borgerskapet.

Av det som er sagt ovenfor framgår det at proletariatets diktatur ikke betyr rett og slett et personskifte i regjeringen, ikke et nytt «kabinett» osv., mens de gamle økonomiske og politiske forhold forblir uantastet. Mensjevikene og opportunistene i alle land, som frykter diktaturet som pesten og av skrekk forbytter begrepet diktatur med begrepet «erobring av makten», anser i alminnelighet at «makterobringen» er gjennomført når «kabinettet» er skiftet ut og et nytt ministerium med slike folk som Scheidemann og Noske, Macdonald og Henderson overtar regjeringa. Det er vel neppe nødvendig å forklare at slike og lignende kabinettskifte ikke har noe til felles med proletariatets diktatur, med det virkelige proletariatets erobring av den virkelige makt. Med bibehold av den gamle borgerlige ordning kan Macdonaldene og Scheidemennene ved makten og deres såkalte regjeringer ikke være noe annet enn et hjelpeapparat i borgerskapets hender mot de undertrykte og utbyttede massers revolusjonære bevegelse. Disse regjeringer er derfor nødvendige for kapitalen som skjermbrett, når det er ubekvemt, ufordelaktig og vanskelig for dem å undertrykte og utbytte massene uten skjermbrett. Riktignok er forekomsten av denslags regjeringer et tegn på at det ikke er «rolig i Sjipka-passet» hos dem (dvs. hos kapitalistene). Men på tross av dette vedblir denslags regjeringer uunngåelige å være maskerte regjeringer for kapitalen. Det er en himmelvid forskjell mellom en Macdonalds eller en Sceidemanns regjering og proletariatets erobring av makten. Proletariatets diktatur er ikke et regjeringsskifte, men en ny stat med nye maktorganer i sentrum og på de lokale steder, en proletariatets stat, som er oppstått på den gamle stats, den borgerlige stats ruiner.

Proletariatets diktatur oppstår ikke på grunnlag av den borgerlige ordning, men i løpet av dens sammenbrudd, etter borgerskapets omstyrtning, i løpet av godseiernes og kapitalistenes ekspropriasjon, i løpet av sosialiseringen av de viktigste produksjonsredskaper og produksjonsmidler, i løpet av proletariatets voldelige revolusjon. Proletariatets diktatur er en revolusjonær makt, som støtter seg på vold mot borgerskapet.

Staten er en maskin i hendene på den herskende klasse til å undertrykke dens klassefienders motstand. I denne henseende skiller ikke proletariatets diktatur i sitt vesen seg fra enhver annen klasses diktatur, for den proletariske stat er en maskin til å undertrykke borgerskapet. Men en vesentlig forskjell er der dog. Den består i at alle de klassestater som hittil har eksistert var den utbyttende mindretalls diktatur over det utbyttede flertall, mens proletariatets diktatur er det utbyttede flertalls diktatur over det utbyttende mindretall.

Kortere uttrykt: Proletariatets diktatur er proletariatets herredømme over borgerskapet, et herredømme som ikke er innskrenket av loven og som støtter seg på vold, en herredømme som har de arbeidende og utbyttede massenes sympati og støtte («Staten og revolusjonen»).

Herav følger to grunnleggende slutninger:

Første avdeling. Proletariatets diktatur kan ikke være et «fullstendig» demokrati, et demokrati for alle, både for de rike og for de fattige – proletariatets diktatur «må være en stat, demokratisk på en ny måte – for proletarene og de eiendomsløse overhodet og diktatorisk på en ny måte – mot borgerskapet» (samme sted). Kautsky og co. sitt snakk om alminnelig likhet, «rent» demokrati, «fullkomment» demokrati osv. er en borgerlig tildekning av den utvilsomme kjensgjerning at likhet mellom de utbyttede og utbytterne ikke er mulig. Teorien om det «rene» demokrati er en teori for arbeideraristokratiet, som blir dressert og gjødd av de imperialistiske ransmenn. Den ble skapt for å skjule kapitalismens pestbyller, besmykke imperialismen og gi den moralske kraft i kampen mot de utbyttede massene. Under kapitalismen finnes det ikke og kan det ikke finnes virkelige «friheter» for de utbyttede, og de kan ikke finnes av den enkle grunn at de lokaler, trykkerier, papirlagre osv. som er nødvendig for å utnytte disse «friheter», er et privilegium for utbytterne. Under kapitalismen finnes det ikke og kan det ikke finnes noen virkelig deltagelse fra de utbyttede massers side i landets styre, fordi regjeringene, selv under de mest demokratiske forhold under kapitalismen ikke innsettes av folket, men av Rothschildene og Stinnesene, Rockefellene og Morganene. Demokratiet under kapitalismen er et kapitalistisk demokrati, et demokrati for det utbyttende mindretall, som beror på innskrenkning av det utbyttede flertalls rettigheter og er rettet mot dette flertall. Bare under det proletariske diktatur er virkelige «friheter» for de utbyttede og proletarenes og bøndenes virkelige deltagelse i landets styre mulig. Demokratiet under proletariatets diktatur er et proletarisk demokrati, et demokrati for det utbyttede flertall, som beror på innskrenkning av det utbyttende mindretalls rettigheter og er rettet mot dette mindretall.

Andre slutning. Proletariatets diktatur kan ikke oppstå som resultat av det borgerlige samfunns og det borgerlige demokratis fredelige utvikling – det kan bare oppstå som følge av at det borgerlige statsmaskineri, den borgerlige arme, det borgerlige embetsmannsapparat, det borgerlige politi slås i stykker.

«Arbeiderklassen kan ikke ganske enkelt ta den fredelige statsmaskin i besittelse og sette den i gang for sine egne formål,» sier Marx og Engels i forordet til «Borgerkrigen». Den proletariske revolusjon må «… ikke lengre som hittil overgå det byråkratisk-militære maskineri fra en hånd til en annen, men slå det i stykker… og dette er forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon på kontinentet,» sier Marx i sitt brev til Kugelmann i 1871.

Marx’ begrensende vending om kontinentet har gitt opportunistene og mensjevikene i alle land et høve til å skrike opp om at Marx dog regnet med muligheten av en fredelig utvikling av det borgerlige demokrati til det proletariske demokrati i det minste for noen land som ikke hører til det europeiske kontinent (England, Amerika). Marx regnet virkelig med en slik mulighet, og han hadde grunn til å gjøre det for England og Amerika i syttiårene i forrige århundre, da det ennå ikke fantes noen monopolistisk kapitalisme, noen imperialisme, og da der i disse land som følge av deres spesielle utviklingsbetingelser ennå ikke fantes noen utviklet militarisme og byråkratisme. Slik var stillingen før den utviklede imperialismens framtreden. Men 30-40 år senere, da stillingen i disse land hadde endret seg og omfattet alle kapitalistiske land, uten unntagelse, da militarismen og byråkratismen også fikk fotfeste i England og Amerika, da de spesielle betingelser for Englands og Amerikas fredelige utvikling forsvant – da måtte forbeholdet for disse land falle bort av seg selv.

«Nå,» sier Lenin, «i 1917, i den første store imperialistiske krigs epoke, bortfaller dette forbehold fra Marx’ side. Både England og Amerika, de største og siste representanter i hele verden for den angelsaksiske «frihet», nemlig i den forstand at der ikke fins militarisme og byråkratisme, er fullstendig sunket ned i den alminnelige europeiske, skitne, blodige sump av byråkratisk-militære institusjoner som underordner alt under seg og undertrykker alt. Nå er også for Englands og Amerikas vedkommende sønderslagningen, ødeleggelsen av det «ferdige statsmaskineri» (som i årene 1914-1917 der er utviklet til «europeisk», almenimperialistisk fullkommenhet) «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon» («Staten og revolusjonen»).

Med andre ord, loven om proletariatets voldelige revolusjon, loven om forutsetningen for en slik revolusjon er å slå det borgerlige statsmaskineri i stykker, denne lov har ubetinget gyldighet for den revolusjonære bevegelse i de imperialistiske land verden over.

Naturligvis, i en fjern framtid, i fall proletariatet seirer i det viktigste kapitalistiske land og den nåværende kapitalistiske omgivelse blir avløst av en sosialistisk omgivelse, er en «fredelig» utviklingsvei helt ut mulig for noen kapitalistiske land, hvis kapitalister som følge av den «ugunstige» internasjonale situasjon vil holde det for mer hensiktsmessig «frivillig» å gjøre alvorlige innrømmelser overfor proletariatet. Men denne forutsetning gjelder bare for en fjern og mulig framtid. For den nærmeste framtid gis ingen, absolutt ingen grunner til en slik formodning.

Lenin har derfor rett når han sier:

Den proletariske revolusjon er umulig uten voldelig ødeleggelse av det borgerlige statsmaskineri og uten å erstatte det med et nytt («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»).

3. Sovjetmakten som statsform for proletariatets diktatur.

Det proletariske diktaturs seier betyr at borgerskapet undertrykkes, at det borgerlige demokrati erstattes med det proletariske. Det er klart. Men hvilke er de organisasjoner som er nødvendige for å utføre dette kolossale arbeid? At proletariatets gamle organisasjonsformer, som utviklet seg på den borgerlige parlamentarismens grunn, ikke er tilstrekkelig for et slikt arbeid, kan det vel neppe herske tvil om. Men hvilke er disse proletariatets nye organisasjonsformer, som er i stand til å spille rollen som den borgerlige statsmaskins banemann, som ikke bare er i stand til å slå dette maskineri i stykker og erstatte det borgerlige demokrati med et proletariske, men også til å bli grunnlaget for den proletariske statsmakt?

Denne proletariatets nye organisasjonsform er sovjetene.

Hva består sovjetenes styrke i, sammenlignet med de gamle organisasjonsformer?

I at de er proletariatets mest altomfattende masseorganisasjoner, fordi de – og bare de – omfatter alle arbeidere uten unntagelse.

I at sovjetene er proletariatets eneste masseorganisasjoner, som omfatter alle undertrykte og utbyttede, arbeidere og bønder, soldater og matroser, og hvor derfor den politiske ledelse av massenes fortropp – proletariatet – kan virkeliggjøres på den letteste og mest fullkomne måte.

I at sovjetene er de mektigste organer for massenes revolusjonære kamp, for massenes politiske aksjoner, for massenes oppstander, deri at de er organer som er i stand til å bryte finanskapitalens og dens politiske tilhengeres allmakt.

I at sovjetene er selve massenes umiddelbare organisasjoner, dvs. massens mest demokratiske og derfor mest autorative organisasjoner, som i høyeste grad gjør det lettete for dem å delta i den nye stats oppbygging og i dens styre, og i høyeste grad utløser massenes revolusjonære energi, initiativ og skapende evner i kampen for å ødelegge den gamle ordning, i kampen for den nye, proletariske ordning.

Sovjetmakten er foreningen og utformingen av de lokale sovjeter til en eneste felles statsorganisasjon, til statsorganisasjonen for proletariatet som fortropp for de undertrykte og utbyttede massene og som herskende klasse – deres forening til en sovjetrepublikk.

Sovjetmaktens vesen består i de bredeste og mest revolusjonære organisasjoner for nettopp de klasser som ble undertrykt av kapitalistene og godseierne, nå er det «faste og eneste grunnlag for hele statsmakten, for hele statsapparatet», at «nettopp de masser som selv i de mest demokratiske borgerlige republikker», hvor de i følge loven er likeberettiget, «men i virkeligheten ved hjelp av tusen midler og knep er blitt holdt borte fra deltakelse i det politiske liv og utnyttelse av de demokratiske rettigheter og friheter, nå blir trukket med i stadig, ubetinget og dertil avgjørende deltagelse i statens demokratiske forvaltning» (Teser om demokrati og diktatur», 1919).

Av denne grunn danner sovjetmakten en ny form for statsorganisasjon, som prinsipielt skiller seg fra den gamle borgerlig-demokratiske og parlamentaristiske form, en ny statstype, som ikke er tilpasset til den oppgave å utbytte og undertrykke de arbeidende massene, men til den oppgave fullstendig å befri dem fra enhver undertrykkelse og utbytning, til det proletariske diktaturs oppgaver.

Lenin har rett når han sier at i og med sovjetmaktens framtreden «er den borgerlig-demokratiske parlamentarismes epoke endt og et nytt kapitel av verdenshistorien er begynt: det proletariske diktaturs epoke».

Hvori består sovjetmaktens karakteristiske kjennetegn?

De består i at sovjetmakten er den mest omfattende og demokratiske av alle mulige statsorganisasjoner så lenge klassene består, for da den er en arena for arbeidernes forbund (smytsjka) og samarbeide med de utbyttede bønder i kampen mot utbytterne, og da den i sitt arbeid støtter seg på dette forbund og dette samarbeid, blir den herved flertallets herredømme over mindretallet, dette flertallets stat, uttrykket for dets diktatur.

De består i at sovjetmakten er den mest internasjonalistiske av alle statsorganisasjoner i klassesamfunnet, for da den tilintetgjør enhver nasjonal undertrykkelse og støtter seg på samarbeid med de arbeidende massene av forskjellige nasjonaliteter, gjør den det lettere å forene disse massene i et enhetlig statsforbund.

De består i at som en følge av selve sin struktur letter sovjetmakten de undertrykte og utbyttede massenes ledelse ved disse massenes fortropp, ved proletariatet, som den mest sammensveiste og mest klassebevisste kjerne i disse sovjeter.

«Erfaringen fra alle de undertrykte klassers revolusjoner og bevegelser, erfaringer fra den internasjonale sosialistiske bevegelse lærer oss,» sier Lenin, «at bare proletariatet er i stand til å forene og lede de splittede og tilbakeliggende lag av den arbeidende og utbyttede befolkning» (samme sted).

De består i at sovjetmakten, som forener den lovgivende og utøvende makt i en eneste statsorganisasjon og erstatter de territoriale valgkretser med produksjonsenheter, bedrifter og fabrikker, forbinder arbeiderne og de arbeidende massene overhodet, umiddelbart med statsforvaltningens apparat og lærer dem å styre landet.

De består i at bare sovjetmakten er i stand til å befri armeen fra underordninga under det borgerlige befal og omdanne den fra et redskap til undertrykkelse av folket, slik den er det under borgerskapets åk, både fra sitt eget og et fremmed. De består i at «bare sovjetsystemets statsorganisasjon kan øyeblikkelig og endelig tilintetgjøre det gamle, dvs. det borgerlige embets- og justisapparat» (samme sted).

De består i at bare sovjetformen for staten, som trekker de arbeidendes og utbyttedes masseorganisasjoner med til en stedig og ubetinget deltagelse i statens styre, er i stand til å forberede statens utdøing, som danner et av grunnelementene i det framtidige statsløse, kommunistiske samfunn.

Sovjetrepublikken er altså den politiske form som en har søkt og endelig funnet, innen hvis ramme proletariatets økonomiske befrielse, sosialismens fullstendige seier må bli fullbrakt.

Pariserkommunen var kimen til denne form. Sovjetmakten er dens utvikling og fullendelse.

Derfor sier Lenin:

Arbeider-, soldater- og bonderepresentantenes sovjetrepublikk er ikke bare en form for en høyere type av demokratiske institusjoner … men også den eneste form som er i stand til å sikre den mest smertefrie overgang til sosialismen («Teser om den konstituerende forsamling», desember 1917).

V. Bondespørsmålet

Fra dette tema tar jeg fire spørsmål: a) Problemstillingen, b) bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon, c) bøndene under den proletariske revolusjon og d) bøndene etter at sovjetmakten har festnet seg.

1. Problemstillingen.

Det fins noen som tror at det grunnleggende i leninismen er bondespørsmålet, at spørsmålet om bøndene, rollen de spiller og betydningen de har, er utgangspunktet for leninismen. Dette er fullstendig uriktig. Grunnspørsmålet i leninismen, det den tar utgangspunkt i, er ikke bondespørsmålet, men spørsmålet om proletariatets diktatur, forutsetningene for å erobre det og befeste det. Bondespørsmålet som spørsmålet om proletariatets forbundsfeller i kampen det fører om makten, er et spørsmål som er avledet av dette.

Denne omstendighet forringer likevel ikke det minste den alvorlige, livsviktige betydning som dette spørsmålet uten tvil har for den proletariske revolusjon. Det er en kjent sak at folk blant de russiske marxister tok til med å granske bondespørsmålet alvorlig nettopp på terskelen til den første revolusjon (1905), da spørsmålet om å styrte tsarismen og realisere proletariatets hegemoni reiste seg for partiet i hele sin bredde, og da spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i den borgerlige revolusjon for foresto, fikk en høyst aktuell karakter. Kjent er det også at bondespørsmålet i Russland ble enda mer aktuelt under den proletariske revolusjon, da spørsmålet om proletariatets diktatur, om hvordan en skulle erobre det og hevde det, hadde ført over i spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i den proletariske revolusjon som foresto. Dette er lett å skjønne: den som tar sikte på å overta makten, og forbereder seg til det, han må også interessere seg for spørsmålet om hvem som er de virkelige forbundsfellene hans.

I denne mening er bondespørsmålet en del av det alminnelige spørsmål om proletariatets diktatur, og som sådan et av de viktigste livsspørsmål i leninismen.

Den likegyldige, av og til rent ut avvisende holdning som partiene i Den 2. internasjonale har til bondespørsmålet, lar seg ikke forklare bare ut fra de særegne utviklingsvilkårene i Vesten. For klaringen er framfor alt den at disse partiene ikke har tro på det proletariske diktatur, at de er redde for revolusjonen og ikke har tenkt å føre proletariatet til makten. Men den som frykter revolusjonen, som ikke vil føre proletariatet til makten, han kan ikke interessere seg for spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i revolusjonen – for han er spørsmålet om forbundsfellene et likegyldig, ikke aktuelt spørsmål. Den ironiske holdning som heltene i Den 2. internasjonale tar til bondespørsmålet, regnes blant dem for god tone, gjelder som tegn på «ekte» marxisme. I virkeligheten fins det heller ikke her det minste grann av marxisme, for likegyldigheten overfor et så viktig spørsmål som bondespørsmålet på terskelen til den proletariske revolusjon, er baksiden av fornektelsen av proletariatets diktatur og utvilsomt et kjennetegn på direkte forræderi mot marxismen.

Spørsmålet står slik: er de revolusjonære muligheter som slumrer i bondemassene på grunn av deres bestemte eksistensvilkår allerede uttømt eller ikke – og i tilfelle de ikke er det, fins det begrunnet håp om å utnytte disse muligheter for den proletariske revolusjon, om å forvandle bøndene – det flertall av dem som er utbyttet – fra å være en reserve for borgerskapet, slik de var det under de borgerlige revolusjoner i Vesten og ennå er det, til å bli en reserve for proletariatet, forbundsfelle for proletariatet?

Leninismen svarer ja på dette spørsmålet, det vil si den står på det standspunkt at det er revolusjonære evner til stede blant flertallet av bøndene og mener at det er mulig å nytte dem til fordel for det proletariske diktatur. Historien om de tre revolusjoner i Russland bekrefter fullt ut de slutninger leninismen trekker når det gjelder dette.

Av dette må en trekke den praktiske slutning at de arbeidende lag av bondemassene ubetinget må få støtte i den kampen de fører mot undertrykking og utbytting, i kampen for å fri seg fra åket og elendigheten. Dette betyr naturligvis ikke at proletariatet må støtte enhver bondebevegelse. Det dreier seg her om å støtte bevegelser og kamper fra bøndenes side som er av en slik art at de direkte eller indirekte letter proletariatets frigjøringsbevegelse, som er av en slik art at de på den ene eller andre måten bærer ved til bålet for den proletariske revolusjon og også bidrar til å gjøre bøndene om til en reserve og forbundsfelle for arbeiderklassen.

2. Bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon

Denne perioden omfatter tidsrommet fra den første russiske revolusjon (1905) til den annen (februar 1917). Det karakteristiske for denne perioden er at bøndene river seg løs fra det liberale borgerskaps innflytelse, at de vender seg bort fra kadettene og vender seg til proletariatet, til bolsjevikenes parti. Historien i denne perioden er historien om kampen mellom kadettene (det liberale borgerskap) og bolsjevikene (proletariatet) for å vinne bøndene. Utfallet av denne kampen ble avgjort gjennom dumaperioden, for perioden med de fire dumaer var en anskuelsesundervisning for bøndene, og den gjorde det klart for dem at de av kadettene hverken ville få gjord eller frihet, at tsaren var helt på godseiernes side, at kadettene på sin side støttet tsaren, og at den eneste kraft de kunne regne med å få hjelp fra – var arbeiderne i byene, proletariatet. Den imperialistiske krig bekreftet lærdommene fra dumaperioden, den førte til at bøndene rev seg fullstendig løs fra borgerskapet, til at det liberale borgerskap ble helt isolert – for krigsårene viste hvor grunnløst det var å nære bedragerske håp om en fred som tsaren og hans borgerlige forbundsfeller skulle bringe. Uten de anskuelige lærdommer under dumaperioden ville ikke proletariatets hegemoni vært mulig.

Slik oppsto forbundet mellom arbeiderne og bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon. Slik ble proletariatets hegemoni (ledende rolle) til i den felles kamp for å styrte tsarismen – det hegemoni som førte til februarrevolusjonen i 1917.

De borgerlige revolusjoner i Vesten (England, Frankrike, Tyskland, Østerrike) gikk som kjent en annen vei. Der satt ikke proletariatet, men de liberale borgerskap med hegemoniet i revolusjonen, for proletariatet dannet ikke, og kunne som følge av at det var svakt, ikke danne noen selvstendig politisk kraft. Der ble bøndene fridd fra føydalismen ikke av proletariat, som var fåtallig og uorganisert, men av borgerskapet. Der kjempet bøndene mot den gamle ordningen sammen med det liberale borgerskap. Der dannet bøndene en reserve for borgerskapet. Der førte revolusjonen derfor til en veldig økning i borgerskapets politiske vekt.

I Russland derimot brakte den borgerlige revolusjon helt motsatte resultater. Revolusjonen i Russland førte ikke til at borgerskapet ble styrket, men til at det ble svekket som politisk kraft – ikke til at det økte sine politiske reserver, men til at det tapte sin viktigste reserve, til at det tapte bøndene. Den borgerlige revolusjonen i Russland brakte ikke det liberale borgerskap, men det revolusjonære proletariat i forgrunnen, og fikk bøndenes millionmasser til å samle seg om det.

Det er blant annet også forklaringen på den kjensgjerning at den borgerlige revolusjon i Russland vokste over i den proletariske revolusjon på forholdsvis kort tid. Proletariatets hegemoni var kimen og overgangtrinnet til proletariatets diktatur.

Hvordan skal en forklare denne egenartede foreteelse i den russiske revolusjon, en foreteelse som ikke har noe sidestykke i historien om de borgerlige revolusjoner i Vesten? Hva er det som ligger til grunn for denne egenart?

Forklaringen ligger i at den borgerlige revolusjon i Russland fant sted under med utviklede vilkår for klassekampen enn i Vesten, i at det russiske proletariat allerede på denne tid var blitt en selvstendig politisk kraft, mens det liberale borgerskap, som var slått av skrekk for den revolusjonære ånd (særlig etter erfaringene fra 1905) og hadde alliert seg med tsaren og godseierne mot revolusjonen, mot arbeiderne og bøndene.

En bær være oppmerksom på følgende forhold, som var bestemmende for egenarten ved den russiske borgerlige revolusjon:

a) Den overordentlig sterke konsentrasjon innenfor den russiske industri like før revolusjonen. Det er f.eks. kjent at 54 pst. av alle arbeidere i Russland arbeidet i foretak med mer enn 500 arbeidere, mens i et høyt utviklet land som Nord-Amerika bare 33 pst. av alle arbeidere var beskjeftiget i foretak av denne størrelse. Det er vel overflødig å bevise at allerede denne omstendighet sammen med at det fans et revolusjonært parti som det bolsjevikiske, gjorde Russlands arbeiderklasse til en veldig kraft i landets politiske liv.

b) De motbydelige former for utbyttingen av arbeiderne tok i bedriftene, og tsarlakeienes uutholdelige politivelde – forhold som forvandlet enhver betydelig arbeiderstreik til en politisk handling av uhyre betydning, og som stålsatte arbeiderklassen som konsekvent revolusjonær kraft.

c) Den politiske vissenhet i det russiske borgerskap, som etter revolusjonen 1905 utviklet seg til håndlangertjeneste overfor tsarismen og til direkte kontrarevolusjonær innstilling – foreteelser som ikke lar seg forklare bare ved at det russiske proletariat var revolusjonært innstilt, og at det drev det russiske borgerskapet over i armene på tsarismen, men også ved at dette borgerskap var direkte avhengig av bestillingene fra regjeringen.

d) De motbydeligste og mest uutholdelige rester av livegenskap som forekom på landsbygda – og i tillegg til dem godseiernes allmakt – en omstendighet som drev bøndene over i armene på revolusjonen.

e) Tsarismen, som kvelte alt liv og gjennom sin vilkårlighet gjorde åket under kapitalistene og godseierne enda tyngre – en omstendighet som forente arbeidernes og bøndenes kamp til en enhetlig revolusjonær strøm.

f) Den imperialistiske krig, som lot alle disse motsetninger i Russlands politiske liv smelte sammen til en dyp revolusjonær krise og ga revolusjonen uhyre slagkraft.

Hva hadde bøndene å gjøre under slike forhold? Hvor skulle bonden søke hjelp mot godseiernes allmakt, mot tsarens vilkårlighet, mot den ødeleggende krig som ruinerte hans bruk? Hos det liberale borgerskap? Men det var jo en fiende – det hadde han lært gjennom mangeårig erfaring med alle de fire dumaer. Hos de sosialrevolusjonære? De sosialrevolusjonære er naturligvis «bedre» enn kadettene, og deres program er «brukbart» – nesten et bondeprogram, men hva kan en vente av dem når de tenker å støtte seg bare på bøndene, og når de er så svake i byene, der motstanderen først og fremst henter sine krefter? Hvor er den nye kraft som dristig går foran i kampen mot tsarismen og godseierne og som vil hjelpe bøndene med å gjøre seg fri fra åket, jordhungeren, undertrykkingen, krigen? Fans det overhodet en slik kraft i Russland? Jo, den var der. Det var det russiske proletariat, som allerede i 1905 hadde vist sin kraft, sin evne til å kjempe til siste slutt – sitt mot og sin revolusjonære ånd.

I hvert fall var det ikke noen annen slik kraft for hånden, og den ville ikke ha vært å finne noe sted heller.

Det er grunnen til at bøndene, som vendte seg vekk fra kadettene og til de sosialrevolusjonære, samtidig ble overbevist om at det var nødvendig å underordne seg lederskapet fra en så modig fører for revolusjonen som det russiske proletariat.

Dette er de omstendigheter som lå til grunn for det egenartede ved den russiske borgerlige revolusjon.

Feudalisme: Føydalisme (jordbrukssystem, forklares nærmere i teksten)

Sambandsstatene: USA

(…) betyr at noe er kuttet ut av sitatet, som regel noe uvesentlig for denne saken.

Tsarismen: Det russiske keisersystemet.

Proletariatet: Den moderne arbeiderklassen som oppsto med kapitalismen.

Den dialektiske materialisme er det marxistisk-leninistiske partis verdensanskuelse. Denne verdensanskuelse kalles dialektisk materialisme fordi måten den behandler naturens foreteelser på. Metoden den nytter til å utforske naturens foreteelser, metoden den nytter til å erkjenne disse foreteelser, er dialektisk; og fordi tolkingen den gir av naturens foreteelser, oppfatningen den har av naturens foreteelser, dens teori – er materialistisk.

Den historiske materialisme er den dialektiske materialismes grunnsetninger utvidet til studiet av samfunnets liv – er den dialektiske materialismes grunnsetninger anvendt på foreteelsene i samfunnets liv, i forskingen av samfunnet, i forskingen av samfunnets historie.

Når Marx og Engels karakteriserer sin dialektiske metode, viser de vanligvis til Hegel som den filosof som har formulert grunntrekkene i dialektikken. Dette betyr likevel ikke at Marx’ og Engels’ dialektikk er identisk med Hegels dialektikk. I virkeligheten tok Marx og Engels av Hegels dialektikk bare dens «rasjonelle kjerne», mens de vraket det idealistiske skatt Hegel hadde omgitt den med, og utviklet dialektikken videre for å gi den en moderne vitenskapelig form. «Min dialektiske metode.» sier Marx. «er i sitt grunnlag ikke bare forskjellig fra Hegels, den er dens direkte motsetning. For Hegel er tenkningsprosessen, som han til og med forvandler til et selvstendig subjekt under benevnelsen ide, demiurgen (skaperen) av det virkelige, som bare er den ytre form idéen trer fram i. Hos meg er omvendt det idémessige intet annet enn det materielle, omplantet og omdannet i menneskets hjerne.» (Karl Marx, Etterord til 2. utgave av 1. bind av "Kapitalen"’.)

Når Marx og Engels karakteriserer sin materialisme, viser de vanligvis til Feuerbach som den filosof som har gjeninnsatt materialismen i dens rettigheter. Dette betyr likevel ikke at Marx’ og Engels’ materialisme er identisk med Feurbachs materialisme. I virkeligheten tok Marx og Engels bare «grunnkjernen» av Feuerbachs materialisme, utviklet den videre til materialismens vitenskapelig-filosofiske teori, og skrelte vekk dens idealistiske og religiøst-etiske avleiringer. Som kjent vegret Feuerbach seg mot benevnelsen materialisme, enda han selv i grunnen var materialist. Engels erklærte ved flere høve at Feuerbach «trass i det materialistiske grunnlag», vedble «å være bundet av de tradisjonelle idealistiske tenker», og at «den virkelige idealisme hos Feuerbach» trer i dagen «så snart vi kommer over i hans religionsfilosofi og etikk». (Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie.)

Dialektikk kommer av det greske ord «dialego» som betyr å føre en samtale, å føre en polemikk. Med dialektikk forsto man i oldtida kunsten å nå fram til sannheten ved å avdekke motsetningene i motstanderens argumentasjon og overvinne disse motsetninger. I oldtida mente noen filosofer at det å avdekke motsetningene i tenkningen og sette motsatte meninger opp mot hverandre var det beste middel til å oppdage sannheten. Denne dialektiske måten å tenke på, som seinere ble utvidet til naturens foreteelser, utviklet seg til den dialektiske metode for å erkjenne naturen; en metode som anså naturens foreteelser for å være i evig bevegelse og forandring, og naturens utvikling som et resultat av utviklingen av motsetningene i naturen, som et resultat av den gjensidige påvirkning av motsatte krefter i naturen.

Dialektikken er i sitt vesen det direkte motsatte av metafysikken.

1) Den marxistiske dialektiske metode særkjennes ved følgende grunntrekk:

a) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen ikke som en tilfeldig opphoping av ting og foreteelser som er løsrevet fra hverandre, isolert fra hverandre og uavhengige av hverandre, men som et sammenhengende enhetlig hele, hvor tingene og foreteelsene er organisk forbundet med hverandre, avhenger av hverandre og betinger hverandre. Derfor hevder den dialektiske metode at ikke en eneste foreteelse i naturen kan forstås hvis en tar den isolert, uten forbindelse med de foreteelser som omgir den; for en hvilken som helst foreteelse på et hvilket som helst område av naturen kan bli forvandlet til en meningsløshet hvis en betrakter den uten forbindelse med de forhold som om gir den, løsrevet fra dem – og omvendt kan en hvilken som helst foreteelse bli forstått og begrunnet, hvis den betraktes i sin ubrytelige forbindelse med de foreteelser som omgir den, som betinget av de foreteelser som omgir den.

b) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen ikke som en tilstand av ro og ubevegelighet, av stagnasjon og uforanderlighet, men som en tilstand av uavbrutt bevegelse og forandring, av uavbrutt fornyelse og utvikling, hvor alltid noe oppstår og utvikler seg, og hvor alltid noe går til grunne og dør bort. Derfor krever den dialektiske metode at foreteelsene ikke bare blir betraktet ut fra deres gjensidige forbindelse og betingethet, men også ut fra deres bevegelse, deres forandring, deres utvikling, ut fra deres oppståen og bortdøen.

Den dialektiske metode betrakter ikke først og fremst det som viktig som på det foreliggende tidspunkt synes å være varig, men allerede begynner å dø bort, – men det som oppstår og utvikler seg, selv om det på det foreliggende tidspunkt ser ut som om det ikke er varig; for den dialektiske metode betrakter som uovervinnelig bare det som oppstår og utvikler seg.

«Hele naturen,» sier Engels. «fra den minste til den største ting, fra sandkornet til sola, fra protozoen (den levende urcelle – Stalin) til mennesket, befinner seg i en evig oppståen og undergang, i en uopphørlig strøm, i rastløs bevegelse og forandring.» (Friedrich Engels, Dialektik der Natur, se Marx-Engels-Gesamtausgabe. Erste Abteilung. Sonderband, Moskva 1935, s. 49l,)

«Derfor,» sier Engels, «oppfatter dialektikken tingene og deres begrepsmessige avbildninger hovedsakelig i deres forbindelse med hverandre, i deres sammenkjedning, i deres bevegelse, i deres oppståen og undergang.» (Friedrich Engels, Anti-Dühring, i samme verk som ovenfor, s. 25.)

c) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken utviklingsprosessen ikke som en vekstprosess rett og slett, hvor kvantitative forandringer ikke fører til kvalitative forandringer, men som en utvikling som går over fra ubetydelige og skjulte kvalitative forandringer til åpne forandringer, til grunnleggende forandringer, til kvalitative forandringer, hvor de kvalitative forandringer ikke inntrer gradvis, men hurtig, plutselig, i form av en sprangvis overgang fra en tilstand til en annen tilstand; de inntrer ikke tilfeldig, men lovmessig, de inntrer som resultat av en opphoping av umerkelige og gradvise kvantitative forandringer.

Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen ikke må forstås som en bevegelse i ring, ikke som rett og slett en gjentaking av det som allerede er passert, men som en fremadskridende bevegelse, som en bevegelse etter en oppadgående linje, som en overgang fra den gamle kvalitative tilstand til en ny kvalitativ tilstand, som en utvikling fra det enkle til det kompliserte, fra det lavere til det høyere.

«Naturen,» sier Engels. «er prøvesteinen for dialektikken, og det må sies om den moderne naturvitenskap at den for denne prøve har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag, og dermed har bevist at alt i naturen til sjuende og sist går for seg dialektisk og ikke metafysisk, at den ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en virkelig historie. Her må fremfor alt nevnes Darwin, som har tildelt den metafysiske naturoppfatning det kraftigste slag ved å bevise at hele det nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed også mennesker er et produkt av en utviklingsprosess som har foregått i gjennom millioner av år». (Samme sted, s. 25.)

Engels karakteriserer den dialektiske utvikling som en overgang fra kvantitative forandringer til kvalitative forandringer, og sier om dette: «I fysikken (…) er enhver forandring et omslag fra kvantitet til kvalitet, en følge av kvantitativ forandring i den bevegelsesmengde som i en eller annen form fins i legemet, eller som er tilført det. Såleis har for eksempel vannets temperatur til å begynne med ikke noen betydning når det gjelder dets dråpeflytende tilstand; men ved øking eller minsking av temperaturen i det flytende vann kommer det så til et punkt, hvor denne kohesjonstilstand forandrer seg og vannet i det ene tilfelle forvandler seg til damp, i det andre tilfelle til is (…) Såleis trengs det en bestemt minimal strømstyrke til å bringe platinatråden i det elektriske glødelys til å gløde, såleis har alle metall sitt gløde- og smeltepunkt, såleis har enhver væske ved et bestemt trykk sitt faste fryse- og kokepunkt – for så vidt våre midler tillater oss å frambringe vedkommende temperatur. såleis har endelig også enhver gassart sitt kritiske punkt hvor trykk og avkjøling kan forvandle den til flytende tilstand (…) Fysikkens såkalte konstanter (omslagspunktet fra en tilstand til en annen tilstand – Stalin) er for størstedelen intet annet enn betegnelser på knutepunkter hvor den kvantitative (forandring) øking eller minsking av bevegelsen framkaller en kvalitativ forandring i vedkommende legemes tilstand, hvor altså kvantiteten slår over i kvalitet.» (Friedrich Engels, Dialektik der Natur, - i samme samleverk som ovenfor, s. 502-508.)

Engels går videre over til kjemien og fortsetter: «En kan betegne kjemien som vitenskapen om legemenes kvalitative forandringer som følge av forandret kvantitativ sammensetning. Det visste allerede Hegels selv (…) La oss ta surstoff, hvis tre atomer, istedenfor vanligvis to, forener seg til et molekyl. Så har vi oson – et legeme som ved lukt og virkning meget bestemt skiller seg fra det vanlige surstoff. Og hva skal en si om de forskjellige forhold som surstoff forbinder seg med kvelstoff og svovel i, og hvor det med hvert enkelt av disse forskjellige forhold dannes et legeme som er kvalitativt forskjellig fra alle andre legemer.» (Samme sted, s. 508.)

Engels kritiserer Dühring som skjeller ut Hegel etter alle kunstens regler og samtidig i all stillhet låner av ham den kjente tese om at overgangen fra den følelsesløse verdens rike til fornemmelsens rike, fra den anorganiske verdens rike til det organiske livs rike er et sprang inn i en ny tilstand, og sier i samband med dette: «Dette er nettopp den hegelske knutelinje av målforhold, hvor en rent kvantitativ øking eller minsking ved visse bestemte knutepunkter forårsaker et kvalitativt sprang, som for eksempel ved oppvarmet eller avkjølt vann, hvor kokepunktet og frysepunktet er de knuter der – under normalt trykk – spranget inn i en ny aggregattilstand fullbyrdes, der altså kvantitet går over til kvalitet.» (Friedrich Engels, Anti-During, i samme samleverk som ovenfor, s. 49 – 50.)

d) I motsetning til metafysikken går dialektikken ut fra at tingene og foreteelsene i naturen har iboende indre motsetninger, for de har alle sin negative og positive side, sin fortid og sin framtid, noe som dør bort og noe som utvikler seg; at kampen mellom disse motsetninger, kampen mellom det gamle og det nye, mellom det som dør bort og det som er i emning, mellom det som sykner hen og det som utvikler seg utgjør det indre innhold i utviklingsprosessen, det indre innhold i omslaget fra kvantitative forandringer til kvalitative. Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen fra det lavere til det høyere ikke foregår i form av en harmonisk utvikling av foreteelsene, men i form av et frambrudd av de motsetninger som fins i tingene og foreteelsene som egenskaper ved dem, i form av en «kamp» mellom de motsatte tendenser som virker på grunnlag av disse motsetninger. «I egentlig forstand,» sier Lenin, «er dialektikken utforskningen av motsetningene i selve tingenes vesen.» (Lenin, Filosofiske hefter, s. 268, russisk utg.)

Og videre: Utvikling er «kamp mellom motsetningene.» (Lenin, Samlede verker, bind XIII, s.263, russisk utg.)

Dette er i korthet grunntrekkene i den marxistiske dialektiske metode.

Det er ikke vanskelig å forstå den veldige betydning det har å utvide den dialektiske metodes grunnsetninger til forskingen av samfunnslivet, til forskingen av samfunnets historie, – den veldige betydning det har å anvende disse grunnsetningene på samfunnets historie og den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti. Når det i verden ikke fins isolerte foreteelser, når alle foreteelser står i samband med hverandre og er betinget av hverandre, så er det klart at en må vurdere hvert samfunnssystem og hver samfunnsbevegelse i historien ikke ut fra den «evige rettferds» synspunkt eller ut fra noen som helst annen forutfattet idé, som historikerne ofte gjør, men ut fra de betingelser som har skapt dette system og denne samfunnsbevegelse, og som de er forbundet med. Den samfunnsordning som hvilte på slaveri er en meningsløshet, en naturstridig dumhet under de nåværende forhold. Slavesystemet under de forhold som oppsto da det primitive fellesskapssystem gikk i oppløsning, er en helt forståelig og lovmessig foreteelse, da det betegner et skritt framover i sammenlikning med urfellesskapets system. Kravet om en borgerlig demokratisk republikk under de forhold da tsarismen og det borgerlige samfunn eksisterte – la oss for eksempel si i 1905 i Russland - var et helt forståelig, riktig revolusjonært krav, for den borgerlige republikk betegnet den gang et skritt framover. Kravet om en borgerlig demokratisk republikk under våre dagers forhold i Sovjetunionen er et meningsløst og kontrarevolusjonært krav, for den borgerlige republikk er et skritt tilbake i sammenlikning med sovjetrepublikken.

Alt avhenger av forutsetningene, stedet og tiden. Det er klart at uten en slik historisk behandlingsmåte av samfunnsforeteelsene kan det ikke eksistere og utvikles noen vitenskap om historien, for bare en slik behandlingsmåte redder den historiske vitenskap fra å bli forvandlet til et kaos av tilfeldigheter og en opphoping av de mest meningsløse feil.

Videre. Når verden befinner seg i uavbrutt bevegelse og utvikling, når det er utviklingens lov at det gamle dør bort og det nye vokser fram, så er det klart at det ikke lenger fins noe «urokkelig» samfunnssystem, noen «evige prinsipper» om privat eiendomsrett og utbytting, noen «evig ideer» om at bøndene skal underordne seg godseierne og arbeiderene skal underordne seg kapitalistene. Følgelig kan det kapitalistiske system erstattes med det sosialistiske system, liksom det kapitalistiske system i sin tid erstattet det feudale system. Følgelig må en ikke orientere seg mot de samfunnslag som ikke utvikler seg lenger, selv om de på det foreliggende tidspunkt utgjør den framherskende kraft, men mot de lag sin utvikler seg, som har framtida for seg, selv om de på det foreliggende tidspunkt ikke utgjør den fremherskende kraft.

I 80-årene i forrige århundre, i den periode da kampen mellom marxistene og narodnikene foregikk, utgjorde proletariatet i Russland et ubetydelig mindretall i sammenlikning med de individuelle bønder som utgjorde det veldige flertall av befolkningen. Men proletariatet utviklet seg som klasse, mens bøndene som klasse gikk i oppløsning. Og nettopp fordi proletariatet utviklet seg som klasse, orienterte marxistene seg mot proletariatet. Og de tok ikke feil, for som kjent vokste proletariatet siden fra en ubetydelig kraft til en førsterangs historisk og politisk kraft. Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken se framover og ikke bakover.

Videre. Når overgangen fra langsomme kvantitative forandringer til hurtige og plutselige kvalitative forandringer er en lov for utviklingen, så er det klart at de revolusjonære omveltninger som gjennomføres av de undertrykte klasser, er fullstendig naturlige og uunngåelige foreteelser. FøIgelig kan overgangen fra kapitalismen til sosialismen og arbeiderklassens frigjøring fra det kapitalistiske åk ikke gjennomføres gjennom langsomme forandringer, ikke gjennom reformer, men bare gjennom en kvalitativ forandring av det kapitalistiske samfunn, gjennom revolusjonen. Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken være revolusjonær og ikke reformist.

Videre. Når utviklingen foregår i form av et frambrudd av de indre motsetninger, som et sammenstøt mellom motsatte krefter på basis av disse motsetninger for å overvinne disse motsetninger, så er det klart at proletariatets klassekamp er en fullstendig naturlig og uunngåelig foreteelse. Følgelig må en ikke tildekke motsetningene i det kapitalistiske samfunnssystem, men avdekke og klarlegge dem – ikke demme opp for klassekampen, men føre den til ende. Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken føre en uforsonlig proletarisk klassepolitikk, og ikke en reformistisk politikk, som går ut på harmoni mellom proletariatets og borgerskapets interesser, ikke en kompromisspolitikk som går ut på at kapitalismen vokser inn i sosialismen.

Slik er den marxistiske dialektiske metode når en anvender den på samfunnslivet, når en anvender den på samfunnets historie. Hva angår den marxistiske filosofiske materialisme, så står den i sitt grunnlag i direkte motsetning til den filosofiske idealisme.

2) Den marxistiske filosofiske materialisme særkjennes ved følgende hovedtrekk:

a) I motsetning til idealismen, som betrakter verden som legemliggjørelsen av den «absolutte idé», «verdensånden», «bevisstheten» – går Marx’ filosofiske materialisme ut fra at verden ifølge sin natur er materiell, at de mangeartede foreteelser i verden er forskjellige former for materien i bevegelsen, at den innbyrdes sammenheng mellom foreteelsene og deres gjensidige betingethet, slik de blir fastslått av den dialektiske metode. er lover for utviklingen av materien i bevegelse, at verden utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse og ikke trenger noen som helst «verdensånd». «Den materialistiske verdensanskuelse», sier Engels, " innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning." (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach,)

Der Lenin omtaler den materialistiske oppfatning hos en av oldtidas filosofer Heraklit, som hevdet at «verden. altet i ett ikke er skapt av noen av gudene eller noe menneske, men var, er og blir en evig levende ild som lovmessig flammer opp og lovmessig slokner ut», sier Lenin: «En meget god framstilling av den dialektiske materialismes grunnsetninger.» (Lenin, Filosofiske hefter, s. 318, russisk utg.)

b) I motsetning til idealismen, som hevder at bare vår bevissthet virkelig eksisterer, at den materielle verden, tilværelsen, naturen bare eksisterer i vår bevissthet, i våre fornemmelser, forestillinger og begreper – går den marxistiske filosofiske materialisme ut fra at materien, naturen, tilværelsen er en objektiv realitet som eksisterer utenfor og uavhengig av bevisstheten, at materien er det primære, da den er kilden til sanseinntrykkene, forestillingene, bevisstheten, og at den bevisstheten er det sekundære, det avledede, da den er en gjenspeiling av materien, en gjenspeiling av tilværelsen, at tenkningen er et produkt av materie som i sin utvikling har nådd en høy grad av fullkommenhet, nemlig et produkt av hjernen – og da hjernen er et organ for tenkningen, kan en derfor ikke skille tenkningen fra materien hvis en ikke ønsker å gjøre seg skyldig i en grov feil. "Spørsmålet. om tenkningens forhold til tilværelsen, om åndens i forholcl til naturen, " sier Engels, «er det høyeste spørsmål i hele filosofien… Alt etter som filosofene besvarte dette spørsmål slik eller slik, delte de seg i to leirer. De som hevdet at ånden eksisterte før naturen (…) dannet idealismens leir. De andre som så naturen som det opprinnelige, tilhører materialismens forskjellige skoler.» (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Og videre: «Den stofflige verden som kan iakttas ved hjelp av sansene, og som vi selv tilhører, er den eneste virkelige verden (…) Vår «bevissthet og tenkning, hvor oversanselig den enn synes å være, er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Materien er ikke et produkt av ånden, men ånden er selv bare det høyeste produkt av materien.» (Samme sted.)

Til spørsmålet om materien og tenkningen sier Marx: «En kan ikke skille tenkningen fra en materie som tenker. Materien er subjektet for alle forandringer,» (Karl Marx, Zur Geschichte des französischen Materialismus.)

Idet Lenin karakteriserer den marxistiske filosofiske materialisme, sier han: «Materialismen i sin alminnelighet anerkjenner den objektivt reelle tilværelse (materien) som uavhengig av bevisstheten, av fornemmelsen av erfaringen (…) Bevisstheten er (…) bare en gjenspeiling av tilværelsen, i beste tilfelle en tilnærmelsesvis riktig (adekvat, ideell – nøyaktig) gjenspeiling av den.» (Lenin, Samlede verker, bd, XIII, s. 266 – 227, russisk utg.)

Og videre: «Materie er dét som ved å virke på våre sanseorganer framkaller fornemmelsen: materien er den objektive realitet som oppfattes av oss gjennom fornemmelsen (…) Materien, naturen, tilværelsen, det fysiske er det primære, og ånden, bevisstheten. fornemmelsen, det psykiske er det sekundære.» (Samme sted. s. 119-120.)

«Verdensbildet er bildet av hvordan materien beveger seg og hvordan «materien tenker»." (Samme sted, s. 288.)

«Hjernen er tenkningens organ.» (Samme sted., s. 125.)

c) I motsetning til idealismen, som bestrider muligheten av å erkjenne verden og dens lover, som ikke tror på våre kunnskapers pålitelighet, som ikke anerkjenner den objektive sannhet og hevder at verden er full av «ting i seg selv» som aldri kan erkjennes av vitenskapen går den marxistiske filosofiske materialisme ut fra at verden og dens lover helt ut kan erkjennes, at våre kunnskaper om naturens lover, prøvd gjennom erfaring og praksis, er pålitelige kunnskaper, som har betydning av objektive sannheter, at det i verden ikke fins ting som ikke kan erkjennes, men at det bare fins ting som ennå ikke er erkjent, men som vil bli oppdaget og erkjent ved hjelp av vitenskap og praksis.

Idet Engels kritserer Kants og andre idealisters tese om umuligheten av å erkjenne verden og umuligheten av å erkjenne «tingene i seg selv», og forsvarer materialismens kjente tese om våre kunnskapers pålitelighet, skriver han:

«Den mest slående gjendriving av disse som alle andre filosofiske griller er praksis, nemlig eksperimentet og industrien. Hvis vi kan bevise riktigheten av vår oppfatning av en naturforeteelse idet vi selv frambringer den, framstiller den av dens betingelser og dessuten gjør den tjenlig for våre formål, så er det slutt med Kants ufattelige «ting i seg selv». De kjemiske stoffer som dannes i plantenes og dyrenes legemer, vedble å være slike «ting i seg selv» inntil den organiske kjemi begynte å fremstille dem, det ene etter det andre; dermed ble «tingen i seg selv» en ting for oss, som f, eks. alizarin, krapp-plantens fargestoff, som vi ikke lenger lar vokse på marka i krapprøttene, men framstiller langt billigere og enklere av kulltjære. Det kopernikanske solsystem var i tre hundre år en hypotese som man kunne vedde hundre, tusen, ti tusen mot én på, men likevel en hypotese. Men da Leverrier på grunnlag av dette systems data ikke bare beregnet at det måtte eksistere en ennå ukjent planet, men også det sted på himmelen hvor denne planet måtte befinne seg. og da Galle siden virkelig fant denne planet, da var det kopernikanske system bevist." (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Lenin anklager Bogdanov, Basarov, Jusjkevitsj og andre tilhengere av Mach for fideisme (reaksjonær teori, som gir troen fortrinn framfor vitenskapen), forsvarer materialismens kjente tese om at våre vitenskapelige kunnskaper om naturens lovmessighet er pålitelige, at vitenskapens lover representerer den objektive sannhet, og sier i samband med dette:

«Den moderne fideisme avviser slett ikke vitenskapen, den avviser bare vitenskapens «overdrevne fordringer», nemlig kravet på objektiv sannhet. Hvis det eksisterer en objektiv sannhet (som materialistene tror), hvis naturvitenskapen, som avspeiler den ytre verden i menneskets «erfaring», alene er i stand til å gi oss den objektive sannhet, så blir all fideisme ubetinget tilbakevist." Lenin, Samlede verker, bd. XIII, s. 102, russisk utg.)

Dette er i korthet de karakteristiske trekk ved den marxistiske filosofiske materialisme.

Det er lett å forstå hvilken veldig betydning det har å utvide den filosofiske materialismens grunnsetninger til studiet av samfunnslivet, til studiet av samfunnets historie, hvilken veldig betydning det har å anvende disse grunnsetninger på samfunnets historie, på den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti. Når sammenhengen mellom naturens foreteelser og deres gjensidige betingethet er lover for naturens utvikling. så følger av dette at sammenhengen mellom foreteelsene i samfunnslivet og deres gjensidige betingethet heller ikke er noen tilfeldig sak, men lover for samfunnets utvikling. Følgelig opphører samfunnslivet. samfunnets historie å være en samling av «tilfeldigheter», for samfunnets historie blir samfunnets lovmessige utvikling, og utforskingen av historien forvandles til en vitenskap. Følgelig må den praktiske virksomhet som proletariatets parti utøver, ikke bygges på «fremragende personers» fromme ønsker, ikke på «fornuftens», den alminnelige moralske krav osv., men på lovene for samfunnets utvikling, på studiet av disse lover.

Videre. Når verden kan erkjennes og våre kunnskaper om lovene for naturens utvikling er pålitelige kunnskaper, som har betydning av objektiv sannhet, så følger av dette at samfunnslivet, samfunnets utvikling også kan erkjennes og at vitenskapens data om lovene for samfunnets utvikling er pålitelige data, som har betydning av objektiv sannhet. Følgelig kan vitenskapen om samfunnets historie, trass i at samfunnslivets foreteelser er av så komplisert art, bli en like eksakt vitenskap som la oss si biologien, bli en vitenskap som er i stand til å utnytte lovene for samfunnsutviklingen i praksis. Følgelig må proletariatets parti i sin praktiske virksomhet ikke la seg lede av noen slags tilfeldige motiver, men av lovene for samfunnets utvikling, av de praktiske slutninger som kan trekkes av disse lovene. Følgelig forvandles sosialismen fra menneskehetens drøm om en bedre framtid til en vitenskap. Følgelig må forbindelsen mellom vitenskap og praktisk virksomhet, forbindelsen mellom teori og praksis, deres enhet være ledestjernen for proletariatets parti.

Videre. Når naturen, tilværelsen, den materielle verden er det primære, og bevisstheten, tenkningen er det sekundære, det avledede, når den materielle verden er en objektiv realitet, som eksisterer uavhengig av menneskenes bevissthet, og bevisstheten er gjenspeilingen av denne objektive realitet, så følger av dette at samfunnets materielle liv, dets tilværelse likeledes er det primære, og dets åndelige liv det sekundære, det avledede, at samfunnets materielle liv er en objektiv realitet, som eksisterer uavhengig av menneskenes vilje, mens samfunnets åndelige liv er en gjenspeiling av denne objektive realitet, en gjenspeiling av tilværelsen.

Følgelig må en søke kilden til utformingen av samfunnets åndelige liv, kilden til opprinnelsen av de samfunnsmessige ideer, de samfunnsmessige teorier, de politiske synsmåter, de politiske institusjoner – ikke i selve ideene, teoriene, synsmåtene, de politiske institusjonene men i betingelsene for samfunnets materielle liv, i den samfunnsmessige tilværelse, som disse ideer, teorier, synsmåter osv. er en gjenspeiling av.

Følgelig, når en i de forskjellige perioder av samfunnets historie kan iaktta forskjellige samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, når en under slavesystemet møter ett slag samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, under feudalismen et annet slag, under kapitalismen et tredje slag, så forklares det ikke ved selve ideenes, teorienes, synsmåtenes og de politiske institusjoners «natur», ikke ved deres «egenart», men ved de forskjellige vilkår for samfunnets materielle liv i de forskjellige perioder av samfunnsutviklingen. Slik som samfunnets tilværelse er, slik som betingelsene for samfunnets materielle liv er, slik er dets ideer, teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner.

I denne forbindelse sier Marx: «Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.» (Karl Marx, Zur Kritik der politischen Ökonomie, Vorwort.)

For ikke å ta feil i politikken og ikke komme i samme stilling som virkelighetsfjerne drømmere, må proletariatets parti i sin virksomhet følgelig ikke gå ut fra den «menneskelige fornufts» abstrakte «prinsipper», men fra de konkrete betingelser for samfunnets materielle liv som samfunnsutviklingens avgjørende kraft, ikke gå ut fra «store menneskers» fromme ønsker, men fra de reelle utviklingsbehov for samfunnets materielle liv.

Utopistenes, deriblant narodnikenes, anarkistenes og de sosialrevolusjonæres bankerott forklares bl.a. ved at de ikke anerkjente at vilkårene for samfunnets materielle liv spiller den viktigste rolle i samfunnets utvikling, men henfalt til idealisme og bygde sin praktiske virksomhet, ikke på grunnlag av de krav som utviklingen av samfunnets materielle liv stilte, men – uavhengig av dette og stikk i strid med dette - bygde den på grunnlag av «idealplaner» og «altomfattende prosjekter», som var løsrevet fra samfunnets virkelige liv.

Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den i sin praktiske virksomhet nettopp støtter seg på de krav som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller, og aldri river seg løs fra samfunnets virkelige liv. Av Marx’ ord følger imidlertid ikke at de samfunnsmessige ideer, teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner ikke har noen betydning i samfunnets liv, at de ikke øver noen tilbakevirkning på den samfunnsmessige tilværelse. På utviklingen av de materielle betingelser for samfunnets liv. Vi har her foreløpig talt om opprinnelsen til de samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, om deres oppståen, om at samfunnets åndelige liv er en gjenspeiling av betingelsene for dets materielle liv. Hva angår betydningen av de samfunnsmessige ideer, teorier. synsmåter og politiske institusjoner, hva angår deres rolle i historien, så er det slett ikke slik at den historiske materialisme benekter, men tvert om understreker deres viktige rolle og betydning i samfunnslivet, i samfunnets historie.

Det fins forskjellige slag samfunnsmessige ideer og teorier. Det fins gamle ideer og teorier som har overlevd seg selv og som tjener interessene til samfunnets døende krefter. Deres rolle består i at de bremser samfunnets utvikling, dets framgang. Det fins nye, framskredne ideer og teorier som tjener interessene til samfunnets framskredne krefter. Deres betydning består i at de letter samfunnets utvikling, dets framgang, og de får desto større betydning jo nøyaktigere de avspeiler kravene som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller.

Nye samfunnsmessige ideer og teorier oppstår bare etter at utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt nye oppgaver for samfunnet. Men etter at de er oppstått, blir de en overmåte betydningsfull kraft som gjør det lettere å løse de nye oppgavene som utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt, og som letter samfunnets framgang. Nettopp her ytrer seg den veldige organiserende, mobiliserende og omskapende betydning av de nye ideer, de nye teorier, de nye politiske synsmåter, de nve politiske institusjoner. De nve samfunnsmessige ideer og teorier oppstår også egentlig fordi de er nødvendige for samfunnet, fordi det uten deres organiserende, mobiliserende og omskapende arbeid er umulig å løse de moderne oppgaver for utviklingen av samfunnets materielle liv. De nye samfunnsmessige ideer og teorier som er oppstått på grunnlag av de nye oppgaver som utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt, bryter seg vei, blir folkemassenes eiendom. mobiliserer dem, organiser dem mot samfunnets døende krefter og letter på denne måten omstyrtingen av samfunnets døende krefter som bremser utviklingen av samfunnets materielle liv.

De samfunnsmessige ideer, teorier og politiske institusjoner som er oppstått på grunnlag av de moderne oppgaver som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller, som utviklingen av den samfunnsmessige tilværelse stiller – innvirker såleis seinere selv på den samfunnsmessige tilværelse, på samfunnets materielle liv, skaper de betingelser som er nødvendige for å fullføre løsningen av de modnede oppgaver som samfunnets materielle liv stiller og gjør en videre utvikling av dette mulig.

I samband med dette skriver Marx: «Teorien blir en materiell kraft så snart den har grepet massene.» (Karl Marx, Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophic,)

For at det skal bli mulig for proletariatets parti å innvirke på vilkårene for samfunnets materielle liv og påskynde utviklingen av dem, påskynde forbedringen av dem, må det følgelig støtte seg på en samfunnsmessig teori, en samfunnsmessig ide som gir et riktig uttrykk for de behov utviklingen av samfunnets materielle liv stiller og som derfor er i stand til å sette de brede masser av folket i bevegelse, mobilisere dem og organisere det proletariske partis store arme av dem – en arme som er rede til å knuse de reaksjonære krefter og bane vei for framskrittskreftene i samfunnet.

«Økonomistenes» og mensjevikenes bankerott forklares bl.a. ved at de ikke anerkjente den mobiliserende, organiserende og omskapende rolle som den framskredne teori, den framskredne ide spiller, men forfalt til vulgærmaterialisme og reduserte teoriens og ideens rolle til nesten ingenting, og følgelig fordømte partiet til passivitet, til en skyggetilværelse. Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den støtter seg på en framskreden teori som riktig gjenspeiler de krav som stilles av utviklingen av samfunnets materielle liv, løfter teorien opp på den høyde som tilkommer den, og holder det for sin plikt helt ut å utnytte dens mobiliserende organiserende og omskapende kraft. Slik løser den historiske materialisme spørsmålet om forholdet mellom den samfunnsmessige tilværelse og den samfunnsmessige bevissthet, mellom betingelsene for utviklingen av samfunnets materielle liv og utviklingen av dets åndelige liv.

3) Den historiske materialisme. Det gjenstår å klarlegge spørsmålet: hva må en fra den historiske materialismes synspunkt forstå med «betingelsene for samfunnets materielle liv», som i siste instans bestemmer samfunnets fysiognomi, dets ideer. synsmåter, politiske institusjoner osv.? Hva er egentlig disse «betingelser for samfunnets materielle liv», hva er deres kjennetegn?

Det er uten tvil så at begrepet «betingelsene for samfunnets materielle liv» først og fremst omfatter den natur som omgir samfunnet, det geografiske miljø som er en av de nødvendige og konstante betingelser for samfunnets materielle liv, og som naturligvis øver innflytelse på samfunnets utvikling. Hvilken rolle spiller det geografiske miljø i utviklingen av samfunnet? Er ikke det geografiske miljø den hovedkraft som bestemmer samfunnets fysiognomi, karakteren av menneskenes samfunnssystem, overgangen fra et system til et annet?

Den historiske materialisme svarer benektende på dette spørsmålet. Det geografiske miljø er ubestridelig en av de konstante og nødvendige betingelser for samfunnets utvikling, og det øver naturligvis innflytelse på samfunnets utvikling. – det påskynder eller sinker samfunnets utviklingsgang. Men dets innflytelse er ikke den bestemmende innflytelse, da forandringene og utviklingen av samfunnet foregår uten sammenlikning hurtigere enn forandringene og utviklingen av det geografiske miljø.

I løpet av tre tusen år er tre forskjellige samfunnssystemer gått i graven i Europa: det primitive fellesskapssvstem, slavesamfunnet, feudalsystemet - og i Europas Østlige del, i Sovjetunionen, er til og med fire samfunnssystemer gått i graven. Men i den samme periode forandret de geografiske forhold i Europa seg enten overhodet ikke, eller de forandret seg så ubetydelig at geografien ikke engang bryr seg om å nevne det. Det er også forståelig.

For at de geografiske forhold skal forandre seg noenlunde merkbart, kreves det millioner av år, mens det endog for de betydeligste forandringer i menneskenes samfunnssystem ikke trengs mer enn noen hundre eller et par tusen år. Men av dette følger at det geografiske miljø ikke kan være hovedårsaken, den bestemmende årsak til samfunnsutviklingen. for det som vedblir å være nesten uforandret i løpet av titusener år, kan ikke være hovedårsaken til det som gjennomgår dyptgående forandringer i løpet av noen hundre år.

Det er videre uten tvil så at befolkningstilveksten, at denne eller hin befolkningstetthet også inngår i begrepet «betingelsene for samfunnets materielle liv»; for menneskene utgjør et nødvendig element i betingelsene for samfunnets materielle liv, og uten at det fins et visst minimum av mennesker, kan det ikke eksistere noe materielt liv i samfunnet. Er da ikke folketilveksten den hovedkraft som bestemmer karakteren av menneskenes samfunnssystem? Den historiske materialisme svarer benektende også på dette spørsmålet.

Naturligvis har befolkningstilveksten innflytelse på samfunnets utvikling. Den letter etter sinker samfunnets utvikling, men den kan ikke være hovedkraften i samfunnets utvikling, og dens innflytelse på samfunnets utvikling kan ikke være den bestemmende innflytelse, da befolkningstilveksten i og for seg ikke gir noen nøkkel til forklaring på hvorfor vedkommende samfunnssystem avløses av nettopp et bestemt system, og ikke av et hvilket som helst annet, – hvorfor det primitive fellesskapssystem avløses av nettopp slavesystemet, slavesystemet av det feudale, det feudale av det borgerlige og ikke av et hvilket som helst annet system.

Hvis befolkningstilveksten var den bestemmende kraft i samfunnets utvikling, måtte en høyere befolkningstetthet ubetinget framkalle et samfunnssystem av en tilsvarende høyere type. Dette foregår imidlertid ikke i virkeligheten. Befolkningstettheten i Kina er fire ganger høyere enn i Sambandsstatene, men Sambandsstatene står høyere med omsyn til samfunnsmessig utvikling enn Kina, for i Kina hersker ennå et halvfeudalt system, mens Sambandsstatene for lenge siden har nådd det høyeste stadium i kapitalismens utvikling.

Befolkningstettheten i Belgia er 19 ganger høyere enn i Sambandsstatene og 26 ganger høyere enn i Sovjetunionen, men Sambandsstatene står høyere enn Belgia med omsyn til samfunnsmessig utvikling, og i sammenlikning med Sovjetunionen ligger Belgia en hel historisk epoke tilbake, for i Belgia hersker det kapitalistiske system, mens Sovjetunionen allerede har gjort slutt på kapitalismen og opprettet det sosialistiske system.

Men av dette følger at befolkningstilveksten ikke er og ikke kan være hovedkraften i samfunnets utvikling, den som bestemmer karakteren av samfunnssystemet, av samfunnets fysiognomi. a) Hva er det da som i systemet av betingelsene for samfunnets materielle liv utgjør den hovedkraft som bestemmer samfunnets fysiognomi, karakteren av samfunnssystemet, utviklingen av samfunnet fra et system til et annet?

Denne kraften er ifølge den historiske materialisme måten å skaffe seg midlene til livsoppholdet, de midler som er nødvendige for at menneskene skal eksistere, måten å produsere de materielle goder – mat, klær, skotøy, bolig. brensel, produksjonsredskaper osv. som er nødvendig for at samfunnet skal kunne leve og utvikle seg.

For å leve må en ha mat, klær, skotøy, bolig, brensel osv., for å ha disse materielle goder må en produsere dem, for å produsere dem må en ha produksjonsredskaper ved hvis hjelp menneskene produserer mat, klær, skotøy, boliger, brensel osv., og en må kunne produsere disse produksjonsredskaper og forstå å bruke dem. Produksjonsredskaper ved hvis hjelp de materielle goder produseres, menneskene som setter disse produksjonsredskapene i bevegelse og virkeliggjør produksjonen av de materielle goder takket være en viss produksjonserfaring og ferdighet til å arbeide, – alle disse elementer til sammen utgjør samfunnets produktivkrefter.

Men produktivkreftene utgjør bare en side av produksjonen, en side av produksjonsmåten, en side som uttrykker menneskenes forhold til tingene og kreftene i naturen som utnyttes for produksjonen av de materielle goder. En annen side av produksjonen, en annen side av produksjonsmåten er

menneskenes forhold til hverandre i produksjonsprosessen, menneskenes produksjonsforhold. Menneskene fører kamp med naturen og utnytter naturen til produksjon av materielle goder ikke isolert fra hverandre, ikke som enkeltindivider som er løsrevet fra hverandre, men i fellesskap, i grupper, i samfunn. Derfor er produksjonen alltid og under alle forhold en samfunnsmessig produksjon.

For å virkeliggjøre produksjonen av de materielle goder oppretter menneskene seg imellom disse eller hine gjensidige forhold innenfor produksjonen, disse eller hine produksjonsforhold. Disse forhold kan være forhold med samarbeid og gjensidig hjelp mellom mennesker som er fri for utbytting, de kan være forhold med herredømme og underkastelse, de kan endelig være overgangsforhold fra en form for produksjonsforhold til en annen form. Men hvilken karakter produksjonsforholdene enn har, utgjør de - alltid og under alle systemer – et likså nødvendig element i produksjonen som samfunnets produktivkrefter.

" I produksjonen, " sier Marx, innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. De produserer bare ved at de samvirker på en bestemt måte og utveksler sin virksomhet innbyrdes. For å produsere inngår de bestemte forbindelser og forhold med hverandre. og bare innenfor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold finner deres innvirkning på naturen, finner produksjonen sted." (Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital.)

Følgelig omfatter produksjonen, produksjonsmåten både samfunnets produktivkrefter og menneskenes produksjonsforhold og er såleis legemliggjørelsen av deres enhet i produksjonsprosessen av de materielle goder.

b) Den første særegenhet ved produksjonen består i at den aldri blir stående på et punkt i en lengre periode, men alltid befinner seg i en tilstand av forandring og utvikling, og at forandringene i produksjonsmåten uunngåelig framka1r en forandring i hele samfunnssystemet, i de samfunnsmessige ideer, politiske synsmåter, politiske institusjoner – framkaller en omdanning av hele den samfunnsmessige og politiske struktur. På forskjellige utviklingstrinn bruker menneskene forskjellige produksjonsmåter, eller for å si det primitivt – de har et forskjellig levevis.

Under urfellesskapet eksisterer én slags produksjonsmåte, under slaveriet eksisterer en annen slags produksjonsmåte, under feudalismen eksisterer en tredje slags produksjonsmåte osv. I samsvar med dette er også menneskenes samfunnssystem, deres åndelige liv, deres synsmåter, deres politiske institusjoner forskjellige.

Slik son produksjonsmåten i samfunnet er, slik er i hovedsaken også selve samfunnet, slik er dets ideer og teorier, politiske synsmåter og institusjoner. Eller for å si det primitivt: slik som menneskenes levevis er, slik er deres tenkemåte. Det betyr at historien om samfunnets utvikling først og fremst er historien om produksjonens utvikling, historien om produksjons- måtene. som har avløst hverandre i århundrenes løp, historien om utviklingen av produktivkreftene og menneskenes produksjonsforhold.

Følgelig er historien om samfunnets utvikling samtidig historien om selve produsentene av de materielle goder, historien om de arbeidende masser som er hovedkreftene i produksjonsprosessen og som besørger produksjonen av de materielle goder som er nødvendige for samfunnets eksistens.

Følgelig kan den historiske vitenskap, hvis den ønsker å være en virkelig vitenskap, ikke lenger redusere historien om samfunnets utvikling til den virksomhet som konger og hærførere har utøvd, til den virksomhet som «erobrere» og «statsbeseirere» har utøvd, men den må først og fremst beskjeftige seg med historien om produsentene av de materielle goder, historien om de arbeidende masser, historien om folkene.

Følgelig må en ikke søke nøkkelen til studiet av lovene for samfunnets historie i menneskenes hoder, ikke i samfunnets synsmåter og ideer, men i produksjonsmåten som praktiseres av samfunnet i hver gitt historisk periode, i samfunnets økonomi. Følgelig er den aller første oppgaven for den historiske vitenskap å utforske og avdekke lovene for produksjonen, lovene for utviklingen av produktivkreftene og produksjonsforholdene, lovene for samfunnets økonomiske utvikling.

Følgelig må proletariatets parti, hvis det ønsker å være et virkelig parti, framfor alt tilegne seg kunnskap om lovene for produksjonens utvikling, for samfunnets økonomiske utvikling. Følgelig må proletariatets parti for ikke å ta feil i politikken, både i oppbyggingen av sitt program og i sin praktiske virksomhet, framfor alt gå ut fra lovene for produksjonens utvikling, gå ut fra lovene for samfunnets økonomiske utvikling.

c) Den annen særegenhet ved produksjonen består i at forandringene i og utviklingen av den alltid begynner med forandringer i og utvikling av produktivkreftene, framfor alt med forandringene i og, utviklingen av produksjonsredskapene. Produktivkreftene er altså det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Først forandrer og utvikler samfunnets produktivkrefter seg, og deretter, avhengig av disse forandringer og i samsvar med dem, forandrer menneskenes produksjonsforhold, menneskenes økonomiske forhold seg. Det betyr likevel ikke at produksjonsforholdene ikke øver innflytelse på utviklingen av produktivkreftene, og at de sistnevnte ikke er avhengig av de førstnevnte.

Produksjonsforholdene, som utvikler seg avhengig av produktivkreftenes utvikling, innvirker i sin tur på utviklingen av produktivkreftene og påskynder denne utviklingen eller sinker den. I denne forbindelse må det bemerkes at produksjonsforholdene ikke altfor lenge kan bli liggende etter veksten i produktivkreftene og stå i motsetning til dem, da produktivkreftene bare kan utvikle seg i fullt mål i det tilfelle da produksjonsforholdene svarer til produktivkreftenes karakter, til den tilstand de befinner seg i, og gir fullt spillerom for utviklingen av produktivkreftene.

Derfor må produksjonsforholdene, hvor meget de enn ligger tilbake for utviklingen av produktivkreftene, før eller seinere komme i samsvar med - og kommer virkelig i samsvar med – produktivkreftenes utviklingsnivå, med produktivkreftenes karakter, i motsatt fall ville det finne sted en grunnleggende forstyrrelse av enheten mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene i produksjonssystemet, et brudd i produksjonen i sin helhet, en krise i produksjonen, en ødelegging av produktivkrefter.

Et eksempel på misforhold mellom produksjonsforholdene og karakteren av produktivkreftene, et eksempel på en konflikt mellom dem er de økonomiske kriser i de kapitalistiske land, hvor den privatkapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene befinner seg i skrikende misforhold til produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter, til produktivkreftenes karakter. Resultatet av dette misforhold er de økonomiske krisene som fører til ødelegging av produktivkrefter. Selve dette misforhold danner derved det økonomiske grunnlag for den sosiale revolusjon, hvis formål består i å ødelegge de nåværende produksjonsforhold og skape nye, som er i samsvar med produktivkreftenes karakter.

Derimot er den sosialistiske folkehusholdningen i Sovjetunionen, hvor den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene er i fullt samsvar med den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen, og hvor det som følge av dette verken forekommer økonomiske kriser eller ødelegging av produktivkrefter, et eksempel på fullt samsvar mellom produksjonsforholdene og produktivkreftenes karakter.

Følgelig er produktivkreftene ikke bare det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. De er samtidig det bestemmende element i utviklingen av produksjonen. Slik som produktivkreftene er, slik må også produksjonsforholdene være.

Om produktivkreftenes tilstand gir svar på spørsmålet med hvilke produksjonsredskaper menneskene produserer de materielle goder som er nødvendige for dem, så gir produksjonsforholdenes tilstand svar på et helt annet spørsmål: hvem eier produksjonsmidlene (jorda, skogene, vassdragene, jordas indre skatter, råstoffene, produksjonsredskapene, produksjonsbygningene, transport- og kommunikasjonsmidlene osv.), hvem har råderetten til produksjonsmidlene, – ligger denne råderetten hos hele samfunnet, eller hos de enkelte personer, grupper, klasser som utnytter dem til å utbytte andre personer, grupper, klasser?

Et skjematisk bilde av produktivkreftenes utvikling fra de eldste tider til våre dager ser slik ut: Overgang fra primitive steinredskaper til bue og pil, og i samband med dette overgang fra jegerlivet til temming av dyr til primitiv fèavl, overgang fra steinredskaper til metallredskaper (jernøksa, treplogen med plogskjær av jern osv.) og i samsvar med dette overgang til dyrking av planter og til jordbruk; en videre forbedring av metallredskapene for bearbeiding av materialer, overgang til blåsebelgen i smia, overgang til framstilling av pottemakerarbeider, og i samsvar med dette utviklingen av håndverket, utskillelse av håndverket fra jordbruket, utvikling av en selvstendig håndverks og seinere manufakturproduksjon; overgang fra håndverksmessige produksjonsredskaper til maskinen og forvandling av håndverks- og manufakturproduksjon til maskinindustri; overgang til maskinsystemet og oppkomsten av en moderne maskindrevet storindustri – det er det alminnelige, langt fra fullstendige bilde av utviklingen av samfunnets produktivkrefter i løpet av menneskehetens historie.

Det er klart at utviklingen og forbedringen av produksjonsredskapene herved ble gjennomført av mennesker som hadde noe å gjøre med produksjonen og ikke uavhengig av menneskene – følgelig: sammen med forandringene i og utviklingen av produksjonsredskapene forandret og utviklet menneskene seg, dette viktigste element i produktivkreftene, forandret og utviklet deres produksjonserfaring seg, deres ferdighet til å arbeide, deres evne til å bruke produksjonsredskapene. I samsvar med forandringen i og utviklingen av samfunnets produktivkrefter i historiens løp forandret og utviklet også menneskenes produksjonsforhold seg, deres økonomiske forhold.

Historien kjenner fem hovedtyper av produksjonsforhold: det primitive fellesskapet, slaveriet. feudalismen, kapitalismen og sosialismen.

Under det primitive fellesskapssystem er grunnlaget for produksjonsforholdene at hele samfunnet eide produksjonsmidlene i fellesskap. Dette svarer i hovedsaken til produktivkreftenes karakter i denne periode. Steinredskapene og den seinere oppfinnelse av bue og pil utelukket muligheten av menneskenes individuelle kamp mot naturkreftene og rovdyrene. For å samle frukter i skogen, fange fisk i vannet, bygge en slags bolig var menneskene nødt til å arbeide i fellesskap. hvis de ikke ville bli bytte for sultedøden, rovdyrene eller nabosamfunnene. Felles arbeid fører til felleseie av produksjonsmidlene så vel som til de framstilte produkter. Her eksisterer ennå ikke begrepet privat eie av produksjonsmidlene, hvis en ser bort fra den personlige eie av visse produksjonsredskaper, som samtidig var forsvarsredskaper mot rovdyrene. Her eksisterer ingen utbytting, ingen klasser.

Under slavesystemet er grunnlaget for produksjonsforholdene slaveeierens eiendomsrett til produksjonsmidlene, og endog til arbeideren i produksjonen – slaven, som slaveeieren kan selge, kjøpe eller slå i hjel som et krøtter. Slike produksjonsforhold svarer i hovedsaken til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode.

Istedenfor steinredskaper hadde menneskene nå til sin rådighet metallredskaper, istedenfor en fattigslig og primitiv jegerhusholdning som verken kjente til féavl eller jordbruk, oppsto feavlen. jordbruket, håndverket. arbeidsdelingen mellom disse produksjonsgrenene, oppsto muligheten til å bytte produktene mellom de enkelte personer og fellesskap, muligheten til å sanke riktdommer i hendene på noen få, en virkelig opphoping av produksjonsmidler i hendene på et mindretall, muligheten av flertallets underordning under mindretallet og flertallets forvandling til slaver. Her fins ikke lenger noe felles og fritt arbeid av alle samfunnets medlemmer i produksjonsprosessen – her hersker tvangsarbeid for slavene som utbyttes av de ikke arbeidende slaveeierne. Det fins derfor heller ikke felleseie av produksjonsmidlene, og heller ikke av de framstilte produkter. Det avløses av privateiendom.

Her framstår slaveeieren som den første og viktigste eiendomsbesitter i ordets fulle mening. Rike og fattige, utbyttere og utbyttede, fullberettigede og rettsløse, en forbitret klassekamp mellom dem – slik er bildet av slaverisystemet.

Under feudalsvstemet er grunnlaget for produksjonsforholdene feudalherrens eiendomsrett til produksjonsmidlene og hans begrensede eiendomsrett til arbeideren i produksjonen den livegne – som feudalherren ikke lenger kan slå i hjel, men som han kan selge og kjøpe. Ved siden av feudaleiendommen eksisterer bondens og håndverkerens individuelle eie av produksjonsredskapene og av deres private husholdning, som er basert på personlig arbeid.

Slike produksjonsforhold svarer i hovedsaken til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode. En videre forbedring av smeltingen og bearbeidingen av jernet: utbredelse av jernplogen og vevstolen: en videre utvikling av jordbruket, hagebruket. vindyrkingen og dyrkingen av oljeholdige planter; framkomsten av manufakturforetak ved siden av håndverkernes verksteder – slik er de karakteristiske trekk ved produktivkreftenes tilstand.

De nye produktivkrefter krever at arbeidsmannen viser et visst initiativ i produksjonen og lyst til arbeidet, at han er interessert i arbeidet. Derfor gir feudalherren avkall på slaven som en arbeider som ikke er interessert i arbeidet og fullstendig initiativløs, og foretrekker å ha å gjøre med livegne, som har sitt eget bruk. sine egne produksjonsredskaper og som i noen grad er interessert i arbeidet, noe som er nødvendig for at han skal dyrke jorda og betale feudalherren med naturalier av avlingen sin.

Privateiendommen får her en videre utvikling. Utbyttingen er nesten likså grusom som under slaveriet – den er bare blitt lite mildnet. Klassekampen mellom utbytteren og de utbvttede utgjør grunntrekket ved feudalsystemet.

Under det kapitalistiske svstem er grunnlaget for produksjonsforholdene den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene. Men kapitalisten eier ikke dem som produserer, lønnsarbeiderne. Han kan hverken slå dem ihjel eller selge dem, fordi de er fri for personlige avhengighetsbånd. Men de er berøvet produksjonsmidlene, og for ikke å dø av sult er de nødt til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten og bære utbytteråket.

Ved siden av den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene har bonden og håndverkeren, som er frigjort fra livegenskapets avhengighet, sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene, en eiendomsrett som er basert på personlig arbeid, og som i den første tiden har vid utbredelse. Istedenfor håndverkernes verksteder og manufakturforetakene har det oppstått veldige fabrikker og storindustrianlegg som er utstyrt med maskiner.

Istedenfor de adelige gods, som ble drevet ved hjelp av bøndenes primitive produksjonsredskaper, har det oppstått store kapitalistiske bruk som drives på basis av jordbruksteknikken og som er utstyrt med landbruksmaskiner.

De nye produktivkrefter krever at arbeiderne i produksjonen skal være mer opplyste og oppvakte enn de underkuede og uvitende livegne, at de skal være i stand til å forstå maskinen og behandle den riktig. Derfor foretrekker kapitalisten å ha å gjøre med lønnsarbeidere som er frigjort fra livegenskapets bånd, arbeidere som er tilstrekkelig opplyst til å behandle maskinene riktig.

Men da kapitalismen hadde utviklet produktivkreftene i kolossalt omfang, viklet den seg inn i motsetninger som den er ute av stand til å løse. Idet kapitalismen produserer stadig mer varer og senker prisene på varene, skjerper den konkurransen, ruinerer massene av små og mellomstore, private eiendomsbesittere, forvandler dem til proletarer og senker deres kjøpekraft, og som følge av dette blir det umulig å få avsatt de produserte varer. Idet kapitalismen på den annen side utvider produksjonen og samler millioner av arbeidere i veldige fabrikker og industrianlegg, gir den produksjonsprosessen en samfunnsmessig karakter og undergraver derved sin egen basis, da produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter krever samfunnsmessig eiendomsrett til produksjonsmidlene, mens eiendomsretten til produksjonsmidlene vedblir å være privatkapitalistisk og uforenlig med produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter.

Disse uforsonlige motsetninger mellom produktivkreftenes karakter og produksjonsforholdene gir seg til kjenne i periodiske overproduksjonskriser, da kapitalistene, som ikke finner noen kjøpedyktig etterspørsel på grunn av at de selv har ruinert befolkningens masse, er nødt til å brenne produkter, tilintetgjøre ferdige varer, innstille produksjonen, ødelegge produktivkrefter, mens millioner av befolkningen er nødt til å li under arbeidsløshet og sult, ikke fordi det er mangel på varer, men fordi det er produsert altfor mye varer.

Dette betyr at de kapitalistiske produksjonsforhold har opphørt å stå i samsvar med den tilstand som samfunnets produktivkrefter befinner seg i, og er kommet i uforsonlig motsetning til dem. Det betyr at kapitalismen er svanger med revolusjonen, som er kalt til å erstatte den nåværende kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene med den sosialistiske eiendomsrett. Det betyr at den skarpeste klassekamp mellom utbytterne og de utbyttede utgjør grunntrekket ved det kapitalistiske system.

Under det sosialistiske system, som foreløpig bare er virkeliggjort i Sovjetunionen, er grunnlaget for produksjonsforholdene den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene. Her fins det verken utbyttere eller utbyttede lenger. De framstilte produkter fordeles etter arbeidsytelsen i samsvar med prinsippet: «Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete.» Menneskenes gjensidige forhold i produksjonsprosessen karakteriseres her ved kameratslig samarbeid og sosialistisk gjensidig hjelp mellom arbeidere som er frigjort fra utbytting.

Her befinner produksjonsforholdene seg i fullt samsvar med produktivkreftenes tilstand, for den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen støttes av den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Derfor kjenner den sosialistiske produksjon i Sovjetunionen ikke periodiske overproduksjonskriser og alt det meningsløse som er forbundet med dem. Derfor utvikler produktivkreftene seg her i stadig økende tempo, da produksjonsforholdene som står i samsvar med dem, gir dem fritt spillerom for en slik utvikling.

Slik er bildet av utviklingen av menneskenes produksjonsforhold i løpet av menneskehetens historie. Slik er utviklingen av produksjonsforholdene avhengig av utviklingen av samfunnets produktivkrefter, framfor alt av utviklingen av produksjonsredskapene, og som følge denne avhengighet fører forandringene i og utviklingen av produktivkreftene før eller seinere til tilsvarende forandringer i og utvikling av produksjonsforholdene.

«Bruken og framstillingen av arbeidsmidler (med «arbeidsmidler» forstår Marx hovedsakelig produksjonsredskaper, Red.)," sier Marx, «er, selv om de i kimeform fins hos visse dyrearter, karakteristisk for den spesifikt menneskelige arbeidsprosess, og Franklin definerer derfor mennesket som et dyr som lager redskaper. Likså viktig som knokkelrestenes bygning er for å forstå forsvunne dyrearters organisasjon, likså viktig er rester av arbeidsmidler for å bedømme svunne økonomiske samfunnsformasjoner. Det er ikke det som lages, men hvordan det lages, med hvilke arbeidsmidler det lages som skiller de økonomiske epoker ut fra hverandre. Arbeidsmidlene er ikke bare gradmåleren for utviklingen av den menneskelige arbeidskraft, den er også kjennetegnet på de samfunnsmessige forhold som det arbeides under,» (Karl Marx, Das Kapital, bd. I, 5. 187-188. Verlagsgenossensehaft auslandiseher Arbeiter in der UdSSR. Moskva 1932.)

Og videre: «De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandringen av sin produksjonsmåte, av måten å oppholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med feudalherrer, dampmøllen et samfunn med industrikapitalister.» (Karl Marx, Misère de la philosophie, se Marx-Engels-Gesamt- ausgabe, bd. II, 5. 179.)

«Uopphørlig foregår det en vekstbevegelse av produktivkreftene, en ødelegging av de samfunnsmessige forhold, en dannelse av ideer, det er bare bevegelsens abstraksjon som er ubevegelig.» (Samme sted, 5. 180.)

I sin karakteristikk av den historiske materialisme, slik den er formulert i «Det kommunistiske manifest», sier Engels:

«Den økonomiske produksjon og enhver historisk epokes samfunnsstruktur som uunngåelig følger av den, danner grunnlaget for denne epokes politiske og intellektuelle historie (…) I samsvar med dette har hele historien (siden det urgamle felleseie av grunn og jord gikk i oppløsning) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttende, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklingen (…) Men denne kampen har nå nådd et trinn, der den utbyttede og undertrykte klasse (proletariatet) ikke lenger kan frigjøre seg fra den klasse den blir utbyttet og undertrykt av (borgerskapet), uten samtidig for alltid å befri hele samfunnet for utbytting. undertrykkelse og klassekamper (…)» (Engels i forordet til den tyske utgaven av «Manifestet».)

d) Den tredje særegenhet ved produksjonen består i at de nye produktivkrefter og de produksjonsforhold som svarer til dem, ikke oppstår atskilt fra det gamle system, ikke etter at det gamle system er forsvunnet, men i det gamle samfunns skjød, ikke oppstår som et resultat av menneskenes overlagte, bevisste virksomhet, men spontant, ubevisst, uavhengig av menneskenes vilje. De oppstår spontant og uavhengig av menneskenes vilje av to grunner:

For det første fordi menneskene ikke står fritt i valget av denne eller hin produksjonsmåte, for hver ny generasjon som trer inn i livet, finner allerede ferdige produktivkrefter og produksjonsforhold som resultat av de foregående generasjoners arbeid. Derfor må den nye generasjon i den første tida godta alt den finner i ferdig form på produksjonens område og tilpasse seg det, for å få mulighet til å produsere materielle goder.

For det annet fordi menneskene, når de forbedrer dette eller hint produksjonsredskap, dette eller hint element i produktivkreftene, ikke er seg bevisst, ikke forstår og ikke tenker på hvilke samfunnsmessige resultater disse forbedringer må føre til, men bare tenker på sine daglige interesser, på å lette sitt arbeid og oppnå en eller annen direkte og merkbar fordel for seg.

Da noen medlemmer av det primitive fellesskapssamfunn gradvis og famlende gikk over fra steinredskap til jernredskap, visste de naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige resultater dette nye ville føre til, de forsto ikke og var seg ikke bevisst at overgangen til metallredskaper betydde en omveltning i produksjonen, at den til sjuende og sist ville føre til slaverisystemet, – de ville simpelthen lette sitt arbeid og oppnå en nærliggende, merkbar fordel, – deres bevisste virksomhet var begrenset av de snevre rammene for denne dagligdagse personlige fordel.

Da Europas unge borgerskap under feudalsystemet ved siden av de små verksteder som drev på håndverksbasis begynte å bygge store manufakturforetak og på denne måten utviklet samfunnets produktivkrefter, visste det naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige følger dette nye ville føre til, det var seg ikke bevisst og forsto ikke at denne «lille» nyskaping ville føre til en slik omgruppering av samfunnets krefter, at den ville ende med revolusjon både mot kongemakten, hvis nåde det satte så stor pris på, og mot adelen, i hvis rekker borgerskapets beste representanter ofte drømte om å bli opptatt, – det ville simpelthen gjøre vareproduksjonen billigere, kaste mer varer ut på markedet i Asia og det nettopp oppdagede Amerika og oppnå mer profitt, - dets bevisste virksomhet var begrenset av de snevre rammene for denne dagligdagse praksis.

Da de russiske kapitalister sammen med de utenlandske kapitalister i forsterket grad tok til å reise en moderne maskindrevet storindustri i Russland, mens de ikke rørte ved tsarismen og overlot bøndene tiI godseiernes grusomme utplyndring, visste de naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige følger denne betydelige vekst i produktivkreftene ville føre til, de var seg ikke bevisst og forsto ikke at dette betydelige sprang i utviklingen av samfunnets produktivkrefter ville føre til en slik omgruppering av samfunnets krefter at den ville gi proletariatet mulighet til å forene seg med bøndene og gjennomføre den seierrike sosialistiske revolusjon; – de ville simpelthen utvide industriproduksjonen til det ytterste og bli herre over det kolossale indre marked, bli monopolister og presse mest mulig profitt ut av folkehusholdningen – deres bevisste virksomhet gikk ikke ut over deres dagligdagse snevert praktiske interesser.

I samsvar med dette sier Marx: «I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv (dvs. i produksjonen av de materielle goder som er nødvendige for menneskenes liv. J. st.) inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter.» (Karl Marx, Zur Kritik der Politisehen Ökonomie, Vorwort.)

Dette betyr likevel ikke at forandringene i produksjonsforholdene og overgangen fra de gamle produksjonsfor hold til nye foregår glatt, uten konflikter, uten rystelser. Tvert om, en slik overgang foregår vanligvis gjennom en revolusjonær omstyrting av de gamle produksjonsforhold og opprettelsen av nye. Inntil en viss periode foregår utviklingen av produktivkreftene og forandringene på produksjonsforholdenes område spontant, uavhengig av menneskenes vilje. Men slik foregår den bare til et visst punkt, inntil det punkt da de produktivkrefter som er oppstått og holder på å utvikle seg, har nådd den nødvendige modning.

Etter at de nye produktivkrefter er modnet, forvandles de bestående produksjonsforhold og deres bærere – de herskende klasser – til den «uovervinnelige» hindring. som bare kan fjernes gjennom de nye klassers bevisste virksomhet, gjennom disse klassers voldelige aksjoner, gjennom revolusjonen. Her framtrer særlig skarpt den veldige rolle som de nye samfunnsmessige ideer, de nye politiske institusjoner, den nye politiske makt spiller, alt dette som er kalt til med vold å avskaffe de gamle produksjonsforhold. På grunnlag av konflikten mellom de nye produktivkrefter og de gamle produksjonsforhold, på grunnlag av samfunnets nye økonomiske behov oppstår det nye samfunnsmessige ideer.

De nye ideer organiserer og mobiliserer massene, massene sveiser seg sammen til en ny politisk armé, skaper en ny revolusjonær makt og utnytter den for med vold å fjerne den gamle ordning på produksjonsforholdenes område og skape og befeste en ny ordning. Den spontane utviklingsprosess viker plassen for menneskenes bevisste virksomhet, den fredelige utvikling viker plassen for den voldelige omveltning, evolusjonen viker plassen for revolusjonen.

«Proletariatet,» sier Marx, «forener seg i kampen mot borgerskapet nødvendigvis til klasse, gjør seg gjennom en revolusjon til herskende klasse, og opphever som herskende klasse med vold de gamle produksjonsforhold (…)» (Det kommunistiske manifest.)

Og videre: «Proletariatet vil nytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten. dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig å øke mengden av produktivkreftene.» (Samme sted.)

«Vold er fødselshjelperen for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt.» (Karl Marx, Das Kapital, bd. I, 5. 791, Verlagsgenossenschaft auslandischer Arbeiter in der UdSSR, Moskva, 1932.)

Her er den geniale formulering av kjernen i den historiske materialisme, som Marx ga i 1859 i det historiske «Forord» til sin berømte bok «Zur Kritik der Politischen Ökonomie».

«I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det reiser seg en juridisk og politisk overbygning på, og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. Det materielle livs produksjonsmåte betinger den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjonsforhold, eller – hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme – til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forvandler disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele den veldige overbygningen. Når en iakttar slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonsbetingelser, som kan konstateres med naturvitenskapelig nøyaktighet – og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper den. Like lite som en bedømmer et menneske etter hva det mener om seg selv, likså lite kan en bedømme en omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare denne bevissthet ut fra motsetningene i det materielle liv, ut fra den foreliggende konflikt mellom samfunnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold. En samfunnsform går aldri under før alle produktivkrefter den er vid nok til å romme, er utviklet; og nye, høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensbetingelser for dem er modnet i selve det gamle samfunnsskjød. Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det alltid være slik at oppgaven selv bare oppstår når de materielle betingelser for å løse den alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess.»

Slik er den marxistiske materialisme når en anvender den på samfunnslivet og på samfunnets historie. Slik er grunntrekkene i den dialektiske og historiske materialisme.