[[innholdsliste]]

I. En ny etappe i den sosialistiske revolusjon

Den store proletariske kulturrevolusjonen som nå utfolder seg er en stor revolusjon som berører folket helt inn i sjelen. Den er en ny etappe i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe som griper dypere og er meget vidtrekkende.

På det tiende plenumsmøte i partiets åttende sentralkomite sa kamerat Mao Tse-tung: For å kunne styrte en politisk makt er det bestandig nødvendig at det først og fremst skapes en folkeopinion, og å utføre arbeid på det ideologiske felt. Dette gjelder både for den revolusjonære og den kontrarevolusjonære klassen. Denne læresetning av kamerat Mao Tse-tung har vist seg helt ut riktig i praksis.

Selv om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjøre et come-back. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.

II. Hovedstrømningen og sikk-sakk-bevegelsene

Det er arbeidernes, bøndenes og soldatenes masser, de revolusjonære intellektuelles og revolusjonære kadrenes masser som utgjør hovedstyrken i denne store kulturrevolusjon. Et stort antall revolusjonære unge mennesker, som tidligere har vært ukjente, er blitt modige og dristige banebrytere. De er handlekraftige og intelligente. Ved hjelp av veggaviser og inngående store debatter foretar de en grundig avsløring og kritikk, og retter besluttsomme angrep mot borgerskapets åpne og fordekte representanter. I en slik stor revolusjonær bevegelse er det neppe til å unngå at de kommer til å legge for dagen visse mangler av det ene eller annet slag, men deres revolusjonære hovedretning har vært riktig helt fra begynnelsen av. Dette er hovedstrømningen i den store proletariske kulturrevolusjon. Det er i denne hovedretning den store proletariske kulturrevolusjon fortsetter å marsjere fram.

Fordi kulturrevolusjonen er en revolusjon, støter den uunngåelig på motstand. Denne motstanden kommer hovedsakelig fra de folk i maktstillinger som har sneket seg inn i partiet og slår inn på den kapitalistiske vei. Den stammer også fra de gamle seiglivede samfunnsvanene. Denne motstanden er for tiden temmelig sterk og hardnakket. Men den store proletariske kulturrevolusjon er tross alt en uimotståelig allmenn tendens. Det finnes nok av beviser på at slik motstand raskt vil smuldre bort når massene først reiser seg i hele sin styrke.

Fordi motstanden er temmelig sterk, vil det forekomme vendinger og tilmed gjentatte vendinger i denne kampen. Det ligger ikke noe skadelig i dette. Det herder proletariatet og det øvrige arbeidende folk, og særlig den yngre generasjon, gir dem lærdommer og erfaringer samt hjelper dem til å forstå at den revolusjonære vei går i sikk-sakk og ikke er noen enkel seilas.

III. Sett dristigheten over alt annet og vekk massene uten frykt

Utfallet av den store kulturrevolusjon vil bli bestemt av hvorvidt partiledelsen uen frykt våger eller ikke våger å vekke massene.

For tiden finnes det fire forskjellige situasjoner med hensyn til den måten partiorganisasjonene på forskjellige trinn leder kulturrevolusjonsbevegelsen på.

1. Vi har den situasjon hvor de ansvarlige personer i partiorganisasjonene står i de første rekker av bevegelsen og uten frykt våger å vekke massene. De setter dristighet over alt annet, de er uforferdede kommunistiske kjempere og Formann Maos gode elever. De går inn for store veggaviser og store debatter. De oppmuntrer massene til å avsløre alle slags gjengangere og uhyrer og til å kritisere mangler og mistak i det arbeid som de ansvarlige personer utfører. Denne riktige typen av ledelse er et resultat av å legge hovedvekten på den proletariske politikken og sette Mao Tse-tungs tenkning i første rekke.

2. I mange avdelinger har de ansvarlige folkene en meget mangelfull forståelse av oppgavene i ledelsen av denne store kampen, og den måten de utfører sin ledelse på er langt fra samvittighetsfull og effektiv, og følgelig oppdager de at de er udugelige og befinner seg i en svak stilling. De setter frykten over alt annet, holder fast ved avlegse metoder og bestemmelser, og de er uvillige til å bryte med konvensjonell praksis og bevege seg framover. Den nye måten sakene ordnes på, den revolusjonære måten massene ordner dem på, er kommet overraskende på dem, med den følge at deres ledelse blir hengende etter situasjonen, blir hengende etter massene.

3. I noen avdelinger er de ansvarlige folkene, som tidligere har begått feil av det ene eller annet slag, enda mer tilbøyelige til å sette frykten over alt annet, de er redde for at massene vil knipe dem på fersk gjerning. Men hvis de øver oppriktig selvkritikk og erkjenner massenes kritikk, vil partiet og massene i virkeligheten tilgi dem deres feil. Men hvis de ansvarlige folkene ikke gjør det, vil de fortsette med å begå feil og bli hindringer for massebevegelsen.

4. Noen avdelinger kontrolleres av dem som har sneket seg inn i partiet og som slår inn på den kapitalistiske vei. Slike folk i maktstillinger er overordentlig redde for å bli avslørt av massene, og de prøver derfor å benytte ethvert påskudd til å undertrykke massebevegelsen. De tyr til en slik taktikk som å avlede angrepet til å gjelde andre mål og gjør svart til hvitt i et forsøk på å lede massebevegelsen på avveier. Når de oppdager at de er blitt svært isolert og ikke lenger er i stand til å drive på slik som før, tyr de fremdeles til intriger, dolker folk i ryggen, sprer rykter og gjør alt de kan for å utviske forskjellen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, alt med det mål for øye å rette angrep mot de revolusjonære.

Det som partiets sentralkomite krever at partistyrene på alle trinn er at de holder fast ved at ledelsen utføres på en riktig måte, setter dristigheten over alt annet, dristig vekker massene, gjør slutt på svakhet og udugelighet overalt hvor dette forekommer, oppmuntrer de kamerater som har begått mistak, men som er villige til å rette på dem, kvitte seg med sin åndelige belastning og slutte seg til kampen, fjerne alle dem som slår inn på den kapitalistiske vei fra ledende stillinger og slik gjøre det mulig å gjenerobre ledelsen for de proletariske revolusjonære

IV. La massene oppdra seg selv i bevegelsen

I den store proletariske kulturrevolusjon består den eneste metoden i at massene frigjør seg, og det må ikke benyttes noen metoder som går ut på å utføre tingene for dem.

Stol på massene, ha tillit til dem og respekter deres initiativ. Kast frykten over bord. Vær ikke redde for uorden. Formann Mao har ofte fortalt oss at revolusjonen ikke kan være så forferdelig dannet, mild, moderat, vennlig, høflig, tilbakeholdende og høysinnet. La massene oppdra seg selv i denne store revolusjonære bevegelse og lære å skjelne mellom rett og galt, mellom riktige og feilaktive måter å utføre tingene på.

Gjør størst mulig bruk av store veggaviser og store debatter for å diskutere tingene til bunns, slik at massene klart kan se de riktige synspunktene, kritisere de feilaktige synspunktene og avsløre alle gjengangere og uhyrer. På denne måten vil massene bli i stand til å høyne sin politiske bevissthet i løpet av kampen, utvikle sine evner og anlegg, skjelne mellom rett og galt og trekke en tydelig skillelinje mellom fienden og oss.

V. Følg partiets klasselinje besluttsomt

Hvem er våre fiender? Hvem er våre venner? Dette er et spørsmål av den største betydning for revolusjonen, og det er også et spørsmål av den største betydning for den store kulturrevolusjonen.

Partiledelsen må være dyktig til å oppdage venstrekreftene og utvikle og styrke rekkene av venstreinnstilte, og den må stole fast på det revolusjonære venstre. I løpet av bevegelsen er dette den eneste måten til grundig å isolere de mest reaksjonære høyreelementene, vinne over mellomlagene og forene med det store flertall, slik at vi når bevegelsen er fullført, skal ha oppnådd enhet i over 95 prosent av kadrene og 95 prosent av massene.

Konsentrer alle kreftene om å rette slag mot den lille håndfull av ultrareaksjonære borgerlige høyreelementer og kontrarevolusjonære revisjonister, og avslør og kritiser til bunns deres forbrytelser mot partiet, mot sosialismen og mot Mao Tse-tungs tenkning, slik at de blir isolert mest mulig.

Hovedskyteskiven for den bevegelsen som nå pågår er de folk i maktstillinger innen partiet som slår inn på den kapitalistiske vei.

En må være omhyggelig med å skjelne skarpt mellom de partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementer og de som støtter partiet og sosialismen, men som har foretatt seg et eller annet som ikke er riktig eller som har skrevet noen dårlige artikler eller andre skrifter.

En må være omhyggelig med å skjelne skarpt mellom de reaksjonære borgerlige lærde despoter og «autoriteter» på den ene side og folk med alminnelige borgerlige akademiske ideer på den annen side.

VI. Den riktige behandlingen av motsigelser i folket

Det må trekkes et skarpt skille mellom de to forskjellige typene motsigelser: motsigelsene i folket og motsigelsene mellom oss og fienden. Motsigelser i folket må ikke gjøres til motsigelser mellom oss fienden; heller ikke må motsigelser mellom oss og fienden betraktes som motsigelser i folket.

Det er normalt at det finnes forskjellige meninger i folket. Strid mellom forskjellige syn er uunngåelig, nødvendig og nyttig. I løpet av en normal og uttømmende debatt vil massene stadfeste det som er riktig, rette på det som er galt og gradvis nå fram til enstemmighet.

Den metoden som brukes i debatter er å legge fram kjensgjerningene, trekke fornuftige slutninger og overtale gjennom argumenter. Enhver metode som går ut på å tvinge et mindretall med andre meninger til å underkaste seg er ikke tillatt. Mindretallet må beskyttes, fordi sannheten noen ganger er å finne hos mindretallet. Selv når mindretallet har urett, må det fremdeles få lov til å argumentere for sin sak og beholde sine meninger.

Når debatt føres, må den gjennomføres med argumenter, ikke med tvang eller makt.

Under debatten må alle revolusjonære være flinke til å tenke tingene gjennom for seg selv, og de må utvikle den kommunistiske ånd som går ut på dristighet i tanke, tale og handling. Ut fra den forutsetning at de følger den samme hovedretning, må revolusjonære kamerater styrke enheten og derfor ikke føre endeløse diskusjoner om bispørsmål.

VII. Vær på vakt mot de som brennmerker de revolusjonære massene som «kontrarevolusjonære»

I visse skoler, avdelinger og arbeidslag i kulturrevolusjonen har noen av de ansvarlige folkene organisert motangrep mot massene som setter opp veggaviser mot dem. Disse folkene har tilmed brukt slike paroler som: opposisjon mot lederne for en avdeling eller et arbeidslag betyr opposisjon mot partiets sentralkomite, mot partiet og sosialismen, betyr kontrarevolusjon. På denne måten vil deres slag uunngåelig ramme noen virkelige revolusjonære aktivister. Dette er en feilaktig retning, en feilaktig linje og kan ikke på noen måte tillates.

En rekke personer som ligger under for alvorlige ideologiske feil, og spesielt noen av de partifiendtlige og antisosialistiske høyreelementer, benytter seg av visse mangler og mistak i massebevegelsen til å spre rykter og sladder, de driver agitasjon og brennmerker bevisst en del av massene som «kontrarevolusjonære». Det er nødvendig at en er på vakt mot slike «lommetjuver» og i tide avslører deres knep.

I løpet av bevegelsen må det ikke, unntatt når det dreier seg om aktive kontrarevolusjonære og hvor det foreligger klare bevis på slike forbrytelser som mord, brannstiftelse, forgiftning, sabotasje eller tyveri av statshemmeligheter, som må behandles i overensstemmelse med loven, ikke treffes noen tiltak mot studenter ved universiteter og folkeskoler på grunn av problemer som oppstår i bevegelsen. For å hindre at kampen avledes fra hovedmålet, er det ikke under noe påskudd tillatt å tilskynde massene til å kjempe mot hverandre eller å tilskynde studentene til å gjøre det samme. Selv slike personer som beviselig er høyreelementer må på et seinere trinn av bevegelsen behandles etter det som foreligger i hvert enkelt tilfelle.

VIII. Kaderspørsmålet

Kadrene inndeles stort sett i følgende fire kategorier:

1. Gode.
2. Forholdsvis gode.
3. Folk som har begått alvorlige mistak, men ikke er blitt partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementer.
4. Det lille antall partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementer.

I ordinære situasjoner er de to første kategoriene (gode og forholdsvis gode) i stort flertall. De partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementene må avsløres til bunns, rammes hardt, fjernes og fullstendig diskrediteres, og det må gjøres slutt på deres innflytelse. Samtidig må de vises en utvei, slik at de kan vende om på et nytt blad.

IX. Kulturrevolusjonære grupper, komiteer og kongresser

Mange nye ting har begynt å vokse fram i den store proletariske kulturrevolusjonen. De kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og andre organisasjonsformer som massene har skapt i mange avdelinger og skoler er noe nytt som er av stor historisk betydning.

Disse kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og kongressene er utmerkede nye organisasjonsformer, og i disse oppdrar massene seg selv under det kommunistiske partis ledelse. De danner en utmerket bru som holder partiet i nær kontakt med massene. De er den proletariske kulturrevolusjonens maktorganer.

Proletariatets kamp mot gamle ideer, gammel kultur og gamle skikker og vaner som er etterlevninger fra utbytterklassene gjennom tusenvis av år, vil nødvendigvis vare meget, meget lenge. Derfor må de kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og kongressene ikke være midlertidige, men permanente, faste masseorganisasjoner. De passer ikke bare for høyskoler, skoler, regjeringsorganer og andre organer, men også i sin alminnelighet for fabrikker, gruver, andre bedrifter, bydistrikter og landsbyer.

Det er nødvendig å innføre et system med allmenne valg, i likhet med under Pariskommunen, for å få valgt medlemmer til de kulturrevolusjonære gruppene og komiteene og delegater til de kulturrevolusjonær kongressene. Listene over kandidater må settes opp av de revolusjonære masene etter en uttømmende diskusjon, og valgene må gjennomføres etter at massene har diskutert listene gang på gang.

Massene har til enhver tid rett til å kritisere medlemmer av de kulturrevolusjonære gruppene og komiteene og delegatene til de kulturrevolusjonære kongressene. Hvis disse medlemmene og delegatene viser seg å være udugelige kan de i valg erstattes med andre eller tilbakekalles av massene etter diskusjoner.

De kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og kongressene på høyskoler og skoler må hovedsakelig bestå av de revolusjonære studentenes representanter. Samtidig må de også bestå av et visst antall representanter for den revolusjonære lærer- og administrasjonsstaben og arbeidere.

X. Undervisningsreform

I den store proletariske kulturrevolusjonen består en meget viktig oppgave i å legge om det gamle utdanningssystemet og de gamle prinsipper og metoder for undervisning.

I denne store kulturrevolusjonen må det foretas en fullstendig forandring av den foreteelsen at skolene domineres av borgerlige intellektuelle.

I alle skolearter må vi gjøre grundig bruk av den politikk som er staket ut av kamerat Mao Tse-tung, nemlig at undervisningen skal tjene den proletariske politikken og at undervisningen må kombineres med produktivt arbeid, slik at de som går utdannelse settes i stand til å utvikle seg moralsk, intellektuelt og fysisk og bli arbeidere med en sosialistisk bevissthet og kultur.

Skoletiden må forkortes. Kursene må bli færre og bedre. Undervisningsmateriellet må legges grundig om, og i noen tilfelle må begynnelsen til dette bestå i å forenkle komplisert materiell. Samtidig som studentenes hovedoppgave er å studere, må de også lære andre ting. Det vil si at de i tillegg til studiene også må lære seg industrielt arbeid, landbruksarbeid og militære saker samt ta del med kritikk av borgerlige holdninger i kampene i kulturrevolusjonen, etter hvert som de oppstår.

XI. Spørsmålet om kritikk med navns nevnelse i pressen

I løpet av kulturrevolusjonens massebevegelse må kritikk av den borgerlige og føydale ideologi kombineres godt med spredningen av den proletariske verdensanskuelse, marxismen-leninismen og Mao Tse-tungs tenkning.

Det må organiseres kritikk mot typiske borgerlige representanter som har sneket seg inn i partiet og mot typiske reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter», og dette må innbefatte kritikk av forskjellige reaksjonære synsmåter innen filosofien, historien, den politiske økonomi og utdannelsen, innen litterære og kunstneriske verker og teorier, innen naturvitenskapelige teorier og på andre felter.

Kritikk av noen i pressen med navns nevnelse må vedtas etter diskusjon i partikomiteen på vedkommende trinn, og i noen tilfelle må saken oversendes til godkjennelse i partikomiteen på et høyere trinn.

XII. Politikken mot vitenskapsmenn, teknikere og funksjonærstaben i sin alminnelighet

Når det gjelder vitenskapsmenn, teknikere og funksjonærstaben i sin alminnelighet må vi, så sant disse er patriotiske, arbeider energisk, ikke er motstandere av partiet og sosialismen og ikke opprettholder ulovlige forbindelser med noe fremmed land, fortsatt følge politikken «enhet, kritikk, enhet». De vitenskapsmenn og de vitenskapelige og tekniske medarbeidere som har ytt sine bidrag må en ta seg spesielt omhyggelig av. Det må gjøres en innsats for å hjelpe dem til gradvis å legge om sin verdensanskuelse og sin arbeidsstil.

XIII. Spørsmålet om å integrere kulturrevolusjonen med den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen i byene og på landsbygda.

Kultur- og utdanningsavdelingene og de ledende organer i partiet og regjeringen i de store og mellomstore byene må være de punkter som den nåværende proletariske kulturrevolusjonen må konsentrere seg om.

Den store kulturrevolusjonen har beriket den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen i både byene og på landsbyda og løftet den opp på et høyere nivå. Det må gjøres en innsats for å drive disse to bevegelsene i nøye samvirke. De forskjellige områdene og avdelingene må organisere dette på bakgrunn av de særegne forhold.

Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen som nå pågår på landsbygda og i bedriftene i byene må ikke forstyrres der hvor den opprinnelige organiseringen er i orden og bevegelsen går bra, men fortsettes i samsvar med den opprinnelige arbeidsplan. Men de spørsmål som reiser seg i den store proletariske kulturrevolusjonen som nå pågår må i rett tid legges fram for massene til diskusjon for at man i enda høyere grad energisk kan fremme den proletariske ideologi og utrydde den borgerlige ideologi.

På noen steder brukes den store proletariske kulturrevolusjon som sentrum for å gi økt styrke til den sosialistiske oppdragelsesbevegelse og renske opp i sakene på det politiske, ideologiske, organisatoriske og økonomiske område. Dette kan gjøres der hvor partikomiteene på stedet finner det hensiktsmessig.

XIV. Få et fast grep over revolusjonen og stimuler produksjonen

Målet for den store proletariske kulturrevolusjon er å revolusjonere folkets ideologi og som et resultat av dette oppnå større, raskere, bedre og mer regningssvarende resultater på alle arbeidsområder. Hvis massene vekkes fullt ut og de rette tiltak treffes, blir det mulig å fortsette både kulturrevolusjonen og produksjonen uten at det ene hindrer det andre, samtidig som god kvalitet i alt vårt arbeid blir garantert.

Den store proletarisk kulturrevolusjon er en mektig drivkraft i utviklingen av de samfunnsmessige produktivkreftene i landet vårt. Enhver tanke på å sette den store kulturrevolusjonen opp mot utviklingen av produksjonen er uriktig.

XV. De væpnede styrker

I de væpnede styrker må kulturrevolusjonen og den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen gjennomføres i samsvar med instruksene fra sentralkomiteens militærkommisjon og fra den politiske hovedavdeling innen Folkets Frigjøringshær.

XVI. Mao Tse-tungs tenkning er rettesnoren for handling i den store proletariske kulturrevolusjon

I den store proletariske kulturrevolusjonen er det absolutt å heise den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning og legge hovedvekten på den proletariske politikken. Bevegelsen for skapende studium og anvendelse av Formann Mao Tse-tungs verker må drives fram i arbeidernes, bøndenes og soldatenes masser, blant kadrene og de intellektuelle, og Mao Tse-tungs tenkning må brukes som rettesnor for aksjon i kulturrevolusjonen.

I denne omfattende store kulturrevolusjon må partikomiteene på alle trinn studere og anvende Mao Tse-tungs verker enda mer bevisst og på skapende vis. Særlig må de gang på gang studere det Formann Mao har skrevet om kulturrevolusjonen, f.eks. Om det nye demokrati, Tale i Jenan på konferansen om spørsmål i litteraturen og kunsten, Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket, Tale på det kinesiske kommunistpartiets konferanse om propagandaarbeid, Noen spørsmål om metode for ledelse og arbeidsmetoder i partiutvalgene.

Partikomiteer på alle trinn må følge de direktiver som er gitt av Formann Mao gjennom åra, nemlig at de omhyggelig må følge masselinjen «fra massene til massene», og at de må være elever for de kan bli læremestere. De må prøve å unngå å bli ensidige og sneversynte. De må fremme den materialistiske dialektikken og bekjempe metafysikken og skolastikken.

Den store proletariske kulturrevolusjonen vil uunngåelig vinne en strålende seier under ledelse av partiets sentralkomite med kamerat Mao Tse-tung i spissen.

Vedtatt 8. august 1966

Kamerat Mao Tsetung ga denne rapporten på et kadermøte i Yenan. Rapporten og de to artiklene »Korriger partiets arbeidsmetoder» og »Bekjemp sjablongmessig skriveri i partiet» er kamerat Mao Tsetungs grunnleggende arbeider om korrigeringsbevegelsen. I disse sammenfattet han på det ideologiske plan tidligere meningsdivergenser i partiet om partilinja og analyserte den småborgerlige ideologien og stilen som, maskert som marxisme-leninisme, var framherskende i partiet, hovedsakelig subjektive og sekteriske tendenser som kom til uttrykk i sjablongmessig partijournalistikk. Kamerat Mao Tsetung manet til en partiomfattende bevegelse for å korrigere arbeidsstilen i overensstemmelse med marxismen-leninismens ideologiske prinsipper. Hans oppfordring førte meget raskt til en stor debatt mellom proletarisk og borgerlig ideologi innenfor og utenfor partiet. Denne befestet den proletariske ideologiens stilling innenfor og utenfor partiet, satte det brede lag av kadrene i stand til å ta et stort steg framover i ideologisk henseende og gjorde det mulig for partiet å oppnå en enhet som aldri før.

Jeg foreslår at vi skal forbedre studiemetoden og studiesystemet i hele partiet. Det er følgende grunner til det.

I

De tjue åra Kinas Kommunistiske Parti har eksistert, har vært tjue år hvor marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet i stadig høyere grad har smeltet sammen med den kinesiske revolusjonens konkrete praksis. Hvis vi husker hvor overfladisk og mager vår forståelse av marxismen-leninismen og av den kinesiske revolusjonen i partiets barndom var, kan vi se hvor mye dypere og rikere den er nå. I hundre år har de beste sønner og døtre av den katastroferammede kinesiske nasjonen kjempet og ofret sine liv på jakt etter en sannhet som kunne redde landet og folket, og når en stupte, sto straks en annen klar til å ta hans plass. Dette rører oss til sang og tårer. Men det var ikke før etter første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen i Russland vi fant marxismen-leninismen, den beste av alle sannheter, det beste våpen til å befri vår nasjon. Og Kinas Kommunistiske Parti har innført, propagandert for og organisert bruken av dette våpenet. Så snart marxismen-leninismens allmenn­gyldige sannhet ble forbundet med den kinesiske revolusjonens konkrete praksis, ga den den kinesiske revolusjonen et helt nytt preg. Siden forsvarskrigen mot Japan brøt ut, har partiet vårt, som bygger på marxismen­leninismens allmenngyldige sannhet, tatt ytterligere et skritt i sine studier av denne krigens konkrete praksis og i sine studier av Kina og av verden i dag, og det har også begynt studiet av Kinas historie. Alt dette er svært gode tegn.

II

Vi har imidlertid fremdeles feil, og noen er til og med ganske store. Hvis vi ikke retter på disse feilene, vil vi etter min mening ikke være i stand til å ta et nytt skritt framover i vårt arbeid og i vår store oppgave med å forene marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet med den kinesiske revolu­sjonens konkrete praksis. Ta for det første studiet av de rådende forholdene. Vi har oppnådd en viss framgang i studiet av de rådende innenlandske og utenlandske forholdene, men for et så stort politisk parti som vårt er det materiale vi har samlet, ufullstendig og vårt forsk­ningsarbeid usystematisk på hvert av disse områdene, enten det er det politiske, det militære, det økonomiske eller det kulturelle området. Stort sett har vi på de siste tjue åra ikke utført systematisk og grundig arbeid med å samle inn og studere materiale om disse tingene, og vi mangler en atmosfære som begunstiger undersøkelser og studier av den objektive virkeligheten. Å oppføre seg som »en som jager spurv i blinde» eller som »en blind mann som fanger fisk», å være plump og taktløs, å hengi seg til ordgyteri, å nøye seg med overfladiske kunnskaper – slik er den ytterst dårlige arbeidsstilen som fortsatt hersker blant mange kamerater i partiet vårt, en stil som står fullstendig i strid med marxismen-leninismens ånd. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at det er nødvendig å studere forholdene samvittighetsfullt og handle ut fra den objektive virkeligheten og ikke ut fra subjektive ønsker. Mange kamerater handler likevel på en måte som direkte bryter med denne sannheten.

Ta for det andre studiet av historien. Selv om et fåtall partimedlemmer og sympatisører har gått løs på dette arbeidet, er det ikke blitt gjort på organisert vis. Mange partimedlemmer har stadig meget tåkete forestillinger om kinesisk historie, enten det dreier seg om de siste hundre åra eller tidligere tider. Det er mange marxist-leninistiske lesehester som ikke kan åpne munnen uten å snakke om det gamle Hellas, men når det gjelder deres egne forfedre – å, beklager, dem har de aldeles glemt. Det finnes ingen interesse for alvorlige studier av de nåværende forholdene eller av historien. Ta for det tredje studiet av den internasjonale, revolusjonære erfaringen, studiet av marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet. Mange kamerater synes å studere marxismen-leninismen ikke for å møte de behov den revolusjonære praksis reiser, men bare for studienes egen skyld. Følgelig kan de, til tross for at de leser, ikke fordøye det de har lest. De kan bare ramse opp diverse sitater fra Marx, Engels, Lenin og Stalin på en ensidig måte, men de er ute av stand til å tillempe Marx’, Engels’, Lenins og Stalins standpunkt, syn og metode på det konkrete studiet av Kinas nåværende forhold og historie, eller til konkret å analysere og løse den kinesiske revolusjonens problemer. En slik innstilling til marxismen-leninismen gjør mye skade, særlig blant mellomliggende og høyere kadrer.

De tre tingene som jeg nettopp har nevnt, forsømmelsen av å studere de nåværende forholdene, forsømmelsen av å studere historien og forsømmelsen av å tillempe marxismen-leninismen, utgjør alle sammen eksempler på en ytterst dårlig arbeidsstil. Dens utbredning har skadet mange av våre kamerater.

Det finnes virkelig mange kamerater i våre rekker som er blitt ført på villstrå av denne arbeidsstilen. De er uvillige til å gjennomføre systematiske og grundige undersøkelser og studier av de særegne forholdene i og utenfor landet, provinsen, fylket eller distriktet, og de gir ordrer som ikke grunner seg på annet enn deres sparsomme kunnskap og »det må være slik, for slik ser det ut for meg». Forekommer ikke denne subjektive stilen fortsatt hos mange kamerater?

Det finnes en hel del som er stolte istedenfor å være skamfulle over ikke å vite noe eller svært lite om vår egen historie. Særlig betegnende er det at meget få virkelig kjenner historien til Kinas Kommunistiske Parti og Kinas historie i de hundre åra siden Opiumskrigene. Knapt noen har for alvor tatt opp studiet av de siste hundre åras økonomiske, politiske, militære og kulturelle historie. Uten kunnskaper om sitt eget land kan visse mennesker bare gjengi fortellinger om det gamle Hellas og andre fremmede land, og til og med denne kunnskapen er temmelig ynkelig, for den består av likt og ulikt fra gamle utenlandske bøker.

I flere årtier har mange av de studentene som har kommet tilbake fra utlandet, lidd av denne sykdommen. Når de kommer hjem fra Europa, Amerika eller Japan, kan de bare på papegøyevis gjenta utenlandske ting. De blir til grammofoner og glemmer sin plikt til å forstå og skape nye ting. Denne sykdommen har også infisert kommunistpartiet. Selv om vi studerer marxismen, er det mange av våre folk som studerer på en måte som står i direkte motsetning til marxismen. Det vil si at de bryter det grunnprinsippet som Marx, Engels, Lenin og Stalin alvorlig har manet oss til å overholde, nemlig enheten mellom teori og praksis. Når de har brutt dette prinsippet, finner de selv på et motsatt prinsipp, teoriens atskillelse fra praksis. I skolene og i fostringa av de arbeidende kadrene, veileder ikke filosofilærerne sine elever i studiet av den kinesiske revolusjonens taktikk; lærerne i politisk økonomi veileder dem ikke i å studere den kinesiske økonomiens kjennetegn; lærerne i militærvitenskap veileder dem ikke i å studere strategi og taktikk tilpasset Kinas særtrekk, og så videre og så videre. Følgelig sprer feilene seg og gjør stor skade for folk. En person vet ikke hvordan han i Fuhsien ^[1] skal anvende det han har lært i Yenan. Professorer i økonomi kan ikke forklare forholdet mellom grenseområdets valuta og Kuomintang-valutaen, ^[2] og naturligvis kan heller ikke studentene forklare det. På denne måten er en forvillet mentalitet blitt skapt hos mange av studentene.

Istedenfor å interessere seg for Kinas problemer og ta partiets direktiver alvorlig, tilegner de seg av hjertens lyst de påståtte evige og uforanderlige dogmene som deres lærere har innprentet dem.

Det jeg nettopp har sagt, gjelder naturligvis den verste typen innen partiet vårt, og jeg sier ikke at det er en alminnelig foreteelse. Mennesker av denne typen eksisterer imidlertid, og hva mer er, det finnes ganske mange av den sorten, og de forårsaker en god del skade. Denne saken bør man ikke ta så lett på.

III

For ytterligere å klargjøre denne ideen vil jeg sette to motsatte innstillinger opp mot hverandre.

For det første har vi den subjektivistiske innstillinga.

En person med denne innstillinga foretar ikke et systematisk og grundig studium av omgivelsene, men arbeider på grunnlag av rein subjektiv entusiasme og har et utflytende bilde av Kina i dag. Med denne innstillinga stykker han opp historien, kjenner bare til antikkens Hellas, men ikke til Kina og har tåkete forestillinger om Kina av i går og i forgårs. En person med denne innstillinga studerer den marxist-leninistiske teorien på en abstrakt måte og uten noe mål. Han går ikke til Marx, Engels, Lenin og Stalin for å søke det standpunktet det synet og den metoden som han trenger for løse den kinesiske revolusjonens teoretiske og taktiske problemer, men for å studere teorien bare for teoriens egen skyld. Han skyter ikke pila mot målet, men skyter på måfå. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at vi skal ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten, og at vi av den skal utlede lover som kan tjene som rettesnor til handling. I denne hensikt bør vi, som Marx har sagt, tilegne oss materialet i detalj og gjøre det til gjenstand for vitenskapelig analyse og syntese. ^[3] Mange av våre folk handler ikke på denne måten, men gjør det stikk motsatte. En stor del av dem driver med forskningsarbeid, men er ikke interessert i å studere Kina av i dag eller Kina av i går, og de begrenser sin interesse til studiet av tomme »teorier» som er atskilt fra virkeligheten. Mange andre gjør praktisk arbeid, men de vier heller ingen oppmerksomhet til studiet av objektive forhold, stoler ofte på rein entusiasme og setter sine personlige følelser i politikkens sted. Begge typer mennesker stoler på det subjektive og ignorerer eksistensen av de objektive kjensgjer­ningene. Når de holder taler, fråtser de i lange rekker med avsnitt: A, B, C, D, 1, 2, 3, 4, og når de skriver artikler, presterer de et ordgyteri uten like. De har ikke til hensikt å søke sannheten i kjensgjerningene, men bare et ønske om å bli populære på høyttravende sludder. Deres ord er glitrende, men uten innhold , skjøre og uten fasthet. De har alltid rett, de er den fremste autoriteten under himmelen, »keiserlige sendebud» som styrter allesteds hen. Slik er arbeidsstilen hos en del kamerater i våre rekker. De som lar sin opptreden lede av denne arbeidsstilen, skader seg selv. Lærer de den videre til andre, skader de også dem, og ved å anvende den for å lede revolusjonen, skader de revolusjonen. Som en sammenfatning kan det sies at denne subjektivistiske metoden, som er i strid med vitenskapen og marxismen- leninismen, er en farlig fiende av det kommunistiske partiet, arbeiderklassen, folket og nasjonen. Den er et uttrykk for forurensning av partiånden. En farlig fiende står foran oss, og vi må rydde den av veien. Først når subjektivismen er ryddet av veien, kan marxismen-leninismens sannhet seire, kan partiånden styrkes, kan revolusjonen bli seierrik. Vi må gjøre klart at fraværet av en vitenskapelig innstilling, det vil si fraværet av den marxist- leninistiske innstillinga med enhet mellom teori og praksis, betyr at partiånden enten mangler helt eller er mangelfull.

Det finnes et vers som gir et bilde av denne typen mennesker. Det lyder slik

Er ikke dette en passende beskrivelse av dem som ikke har en vitenskapelig innstilling, som bare kan ramse opp ord og fraser fra verker av Marx, Engels, Lenin og Stalin, og som nyter en anseelse som er uberettiget siden de mangler faktisk kunnskap? Om noen virkelig ønsker å kurere seg selv for denne sykdommen, vil jeg råde ham til å lære dette verset utenat eller til å vise enda større mot og klistre det opp på veggen i rommet sitt. Marxismen-leninismen er en vitenskap, og vitenskapen betyr ærlig og solid kunnskap. Den gir ikke spillerom for noen knep. La oss da være ærlige.

For det annet har vi den marxist-leninistiske innstillinga.

Et menneske med denne innstillinga anvender marxismen-leninismens teori og metode for å undersøke og studere omgivelsene systematisk og omhyg­gelig. I sitt arbeid stoler han ikke bare på sin egen entusiasme, men han kombinerer den revolusjonære drivkraften med saklighet, som Stalin har sagt. ^[4] Med denne innstillingen stykker han ikke opp historien. -Det er ikke nok for ham å kjenne det gamle Hellas, han må også kjenne Kina. Han må kjenne revolusjonens historie ikke bare i fremmede land, men også i Kina, og ikke bare i Kina av i dag, men også i Kina av i går og i forgårs. Med denne innstillinga studerer man marxismen-leninisrnens teori med ett mål for øye, nemlig å forene den marxist-leninistiske teorien med den kinesiske revolu­sjonens virkelige bevegelse, og med utgangspunkt i denne teorien søker man det standpunkt, det syn og den metode som er nødvendig for å løse den kinesiske revolusjonens teoretiske og taktiske problemer. En slik innstilling innebærer å skyte pilen midt i blinken. »Blinken» er den kinesiske revolusjonen, og »pilen» er marxismen-leninismen. Vi kinesiske kommunister har søkt denne pilen fordi vi vil treffe målet, som er den kinesiske revolusjonen og revolusjonen i Osten. En slik innstilling innebærer at vi legger vinn på å søke sannheten i kjensgjerningene. »Kjensgjerningene» er alle objektivt eksisterende ting, »sannheten» er det innbyrdes forholdet mellom dem, det vil si lovene som styrer dem, og »søke» betyr å studere. Vi må ta utgangspunkt i de virkelige forholdene innenfor og utenfor landet, provinsen, fylket eller distriktet, og av dem må vi utlede de lovmessighetene som er iboende i dem og ikke innbilte, det vil si at vi må søke de indre forholdene mellom de hendingene som finner sted rundt oss, og la vår virksomhet ledes av det. For å kunne gjøre dette må vi ikke basere oss på vår egen innbilning, på en øyeblikksimpuls eller på bokas døde bokstav, men på de objektivt eksisterende kjensgjerningene. Vi må tilegne oss materialet i detalj, og vi må utlede de riktige slutningene av det med marxismen-leninismens allmenne prinsipper som rettesnor. Slike slutninger er ikke bare fortegnelser over foreteelser i A, B, C, D-orden eller skriverier som flommer over av plattheter, men de er vitenskapelige slutninger. En slik innstilling søker sannheten i kjensgjerningene og ønsker ikke å bli populær på høytravende sludder. Den er et uttrykk for partiånden, den marxist-leninistiske stilen med å forene teori og praksis. Det minste man kan forlange av ethvert medlem av det kommunistiske partiet, er at han skal innta en slik holdning. Den som har en slik innstilling, vil verken være »tung i toppen, svak i strået og med grunne røtter» eller »skarptunget, tykkhudet og hul innvendig».

IV

I overensstemmelse med synspunktene ovenfor vil jeg legge fram følgende forslag:

1. For hele partiet bør vi sette som oppgave å foreta et systematisk og grundig studium av situasjonen omkring oss. På grunnlag av marxismen-leninismens teori og metode bør vi foreta en detaljert undersøkelse og et studium av utviklinga i våre fienders, våre venners og vår egen økonomiske, finansielle, politiske, militære og kulturelle virksomhet og i partivirksom heten, og deretter kan vi trekke de riktige og nødvendige konklusjonene. I denne hensikt bør vi henlede våre kameraters oppmerksomhet på under­søkelser og studier av disse praktiske tingene. Vi bør få våre kamerater til å forstå at kommunistpartiets ledende organer har den grunnleggende oppgaven som går ut på både å kjenne forholdene og mestre politikken. Det første innebærer å kjenne verden, det siste å forandre verden. Vi bør få våre kamerater til å forstå at uten undersøkelser har man ingen rett til å uttale seg, og at bombastisk vrøvl og en enkel fortegnelse i 1, 2, 3, 4-orden ikke er til noen nytte. Ta propaganda-arbeidet for eksempel. Hvis vi ikke kjenner stillingen angående våre fienders, våre venners og vår egen propaganda, kommer vi til å være ute av stand til å bestemme oss for en riktig propagandapolitikk. I arbeidet i hver avdeling er det nødvendig at man først har kjennskap til stillingen, for bare da kan arbeidet bli godt utført. Nøkkelleddet i forandringen av partiets arbeidsstil er å gjennomføre planer for undersøkelser og studier i hele partiet.

2. Hva Kinas historie i de siste hundre åra angår, bør vi samle kvalifiserte personer til å studere den i samarbeid og med passende arbeidsfordeling. På den måten kan vi overvinne den nåværende tilstanden med manglende organisasjon på dette området. Først er det nødvendig å foreta analytiske studier på flere områder av den økonomiske, politiske, militære og kulturelle historien, og først da vil det være mulig å foreta sammenfattende studier.

3. Når det gjelder utdanninga av kadrer, enten de er i arbeid eller går på skoler for kadrer, må vi ta sikte på en politikk hvor studiet av de praktiske spørsmålene i den kinesiske revolusjonen blir stilt i brennpunktet, og hvor marxismen-leninismens grunnprinsipper blir rettesnora i hele skolerings­virksomheten. Den statiske metoden med å studere marxismen-leninismen løsrevet fra livet må avvises. Dessuten bør vi ved studiet av marxismen- leninismen benytte Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling som grunnleggende materiale. Det er den beste syntesen og oppsummeringa av den kommunistiske verdensbevegelsen i løpet av de siste hundre åra, et mønstereksempel på foreninga av teori og praksis og hittil det eneste omfattende eksemplet i hele verden. Når vi ser hvordan Lenin og Stalin forente marxismens allmenngyldige sannhet med sovjetrevolusjonens konkrete praksis og derved utviklet marxismen, vet vi hvordan vi bør arbeide i Kina.

Vi har foretatt mange avvik. Men feilen er ofte en forgjenger for det riktige. Jeg er overbevist om at denne forbedringen av våre studier sikkert og visst vil gi gode resultater i alt som angår den kinesiske revolusjonen og verdensrevolu­sjonen som er så intenst levende og oppviser så rike variasjoner.

Referanser

1. ^Herredet Fuhsien ligger omtrent 70 kilometer sør for Yenan.
2. ^Med grenseområdets valuta menes de pengesedlene som ble utgitt av regjerings­banken i grenseområdet Shensi-Kansu-Ningsia. Riksvalutaen var de papirpengene som fra og med 1935 ble utgitt av Kuomintangs fire store byråkratkapitalistiske banker med den britiske og amerikanske imperialismens støtte. Kamerat Mao Tsetung sikter til svingningene i vekslekursen mellom disse to valutaene.
3. ^Se Karl Marx, »Etterskrift til annet tyske opplag» av Kapitalen, hvor han skrev: »Forskningen må tilegne seg stoffet i detalj, analysere dets ulike utviklingsformer og oppspore den indre sammenhengen. Først når dette arbeidet er utført, kan den virkelige bevegelsen framstilles nøyaktig.» (Kapitalen, engelsk utgave, FLPH, Moskva, bd. I, s. 19).
4. ^Se J. V. Stalin, »Om leninismens grunnlag», Spørsmål i leninismen, Ny Dag, 1952.

Desember 1929

Denne artikkelen er en resolusjon som kamerat Mao Zedong skreiv for den niende partikongressen til rødehærens fjerde armé. Det var en vanskelig oppgave å bygge opp det kinesiske folkets væpna styrker. Den kinesiske rødehæren (som seinere blei til Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen under motstandskrigen mot Japan, og som til slutt blei Folkets frigjøringshær) blei oppretta den l. august 1927 under Nanchang-opprøret, og i desember 1929 hadde den vært til i over to år. På den tida hadde den kommunistiske partiorganisasjonen i rødehæren lært en hel del og fått rike erfaringer fra kampene mot ulike feilaktige ideer. Resolusjonen sammanfatta disse erfaringene. Den satte rødehæren i stand til å bygge seg opp helt og holdent på et marxist-leninistisk grunnlag og til å kvitte seg med all innflytelse fra hærer av den gamle typen. Resolusjonen blei ikke bare satt ut i livet i den fjerde arméen, men også etterhvert i alla andre enheter av rødehæren etter tur. På dette viset blei hele den kinesiska rødehæren på alle måter en ekte folkehær.

Det fins mange og ulike ideer i den kommunistiske partiorganisasjonen i den fjerde røde arméen som ikke har sitt opphav i arbeiderklassen og som i stor grad hindrer at partiets riktige linje kan bli satt ut i livet. Den fjerde arméen kan umulig greie å løse de oppgavene som den har fått i Kinas store revolusjonære kamp, om disse ideene ikke blir fullstendig retta opp. Kilden til slike uriktige ideer i denne partiorganisasjonen ligger naturligvis i at grunnenhetene i partiet stort sett er sammensatt av bønder og andre elementer med småborgerlig opphav. Men det er også ei annen viktig årsak til at disse ideene fins og utvikler seg, og det er at de ledende partiorganene ikke har ført en samordna og målbevisst kamp mot disse uriktige ideene, og ikke har vært flinke nok til å skolere medlemmene i partiets riktige rolle. I samsvar med ånden i sentralkomiteens septemberbrev peker denne kongressen her på hvilke utslag ulike ideer uten opphav i arbeiderklassen får i partiorganisasjonen i den fjerde arméen, hva som er kilden til dem og hvilke metoder som må brukes for å rette på dem. Vi oppfordrer alle kamerater til å utrydde dem fullstendig.

OM DET REINT MILITÆRE SYNPUNKTET

Det reint militære synspunktet er svært høyt utvikla blant mange kamerater i den røde hæren. Det kommer til uttrykk slik:

1. Disse kameratene setter militært arbeid og politikk opp mot hverandre, og nekter å innse at militært arbeid bare er et middel til å gjennomføre politiske oppgaver. Noen sier tilmed: «Hvis det militære arbeidet går bra, går sjølsagt det politiske arbeidet også bra. Hvis ikke det militære arbeidet går bra, kan ikke det politiske arbeidet gå bra heller» – dette er å gå et steg videre og gi det militære arbeidet ei ledende stilling framfor politikken.

2. De trur at rødehæren, liksom hvitehæren, bare har til oppgave å slåss. De forstår ikke at den kinesiske rødehæren er en væpna organisasjon for å gjennomføre revolusjonens politiske oppgaver. Nå er det særlig viktig at rødehæren ikke nøyer seg med å slåss. I tillegg til å slåss for å ødelegge den militære styrken til fienden, må den ta på seg slike viktige oppgaver som å drive propaganda blant massene, organisere dem, væpne dem og hjelpe dem til å opprette revolusjonær politisk makt og danne partiorganisasjoner. Uten disse måla blir kampen meningsløs, og da mister rødehæren livets rett.

3. I organisasjonssaker setter disse kameratene de avdelingene i rødehæren som gjør politisk arbeid under de avdelingene som gjør militært arbeid, og de setter fram slagordet: «La hovedkvarteret ta seg av saker utafor hæren.» Om denne ideen får lov til å utvikle seg, er det fare for at vi skiller oss fra massene, at hæren kontrollerer regjeringa og at arbeiderklassen mister makta over rødehæren – det ville være å slå inn på krigsherrevegen slik som hæren til Kuomintang.

4. De overser samtidig hvor viktige propagandalag er i propegandaarbeidet. I spørsmålet om masseorganisering bryr de seg ikke med å organisere soldatkomiteer i hæren og organisere arbeidere og bønder lokalt. Resultatet er at både propaganda- og organisasjonsarbeidet ligger nede.

5. De blir innbilske når et slag er vunnet og motløse når et slag er tapt.

6. Sjølgod avdelingssjåvinisme – de tenker bare på den fjerde arméen, og forstår ikke at det er ei viktig oppgave for rødehæren å væpne massene lokalt. Dette er «smågruppe»-innstillinga i forstørra utgave.

7. Noen få kamerater er ute av stand til å se utover de begrensa omgivelsene i den fjerde arméen, og trur at det ikke fins andre revolusjonære krefter. Derfor holder de beinhardt på ideen om å bevare styrke og unngå kamp. Dette er en rest av opportunisme.

8. En del kamerater som ser bort fra de subjektive og objektive vilkåra, lir av sjukdommen revolusjonær utålmodighet. De vil ikke ta bryet med å gjøre omhyggelig og utførlig arbeid blant massene. Gjennomsyra av illusjoner som de er, vil de bare gjøre store ting. Dette er en rest av kuppmakerinnstillinga.¹

Det reint militære synpunktets opphav er:

1. Et lavt politisk nivå. Dette fører til at en ikke skjønner hvilke rolle den politiske ledelsen i hæren spiller, og at det er en grunnlegende forskjell mellom rødehæren og hvitehæren.

2. Leiesoldatinnstillinga. Mange av dem som er blitt tatt til fange i tidligere slag, har slutta seg til rødehæren, og slike elementer tar med seg ei utprega leiesoldatinnstilling. Dermed legger de grunnlaget for det reint militære synspunktet blant de vanlige soldatene.

3. Av de to årsakene som er nevnt, oppstår det ei tredje, nemlig overdreven tillit til militær styrke og mangel på tillit til folkemassenes styrke.

4. Det at partiet ikke har lagt stor nok vekt på militært arbeid og diskutert det inngående, er også ei årsak til at at det reint militære synspunktet har dukka opp hos mange kamerater.

Metodene for å rette på dette er som følger:

1. Hev det politiske nivået i partiet ved hjelp av skolering, ødelegg de teoretiske røttene til det reint militære synspunktet og framhev den grunnleggende forskjellen mellom rødehæren og hvitehæren. Utrydd samtidig restene av opportunisme og kuppmakerinnstilling og bryt ned den sjølgode avdelingssjåvinismen i den fjerde arméen.

2. Styrk den politiske fostringa av offiserer og menige og særskilt skoleringa av tidligere fanger. La samtidig de lokale regjeringene, så langt råd er, plukke ut arbeidere og bønder med kamperfaring til rødehæren for å svekke, eller tilmed utrydde, det reint militære synspunktet organisatorisk.

3. Få de lokale partiorganisasjonene til å kritisere partiorganisasjonene i rødehæren, og få massenes politiske maktorganer til å kritisere sjølve rødehæren for å påvirke partiorganisasjonen og offiserer og menige i rødehæren.

4. Partiet må legge stor vekt på militært arbeid og diskutere det inngående. Alt arbeidet må diskuteres og avgjøres av partiet før det blir satt ut i livet av massene

5. Utarbeid regler og bestemmelser for rødehæren som klart slår fast hvilke oppgaver den har, forholdet mellom rødehæren og folkemassene, fullmaktene og oppgavene til soldatkomiteene og forholdet mellom dem og de militære og politiske organisasjonene.

OM ULTRADEMOKRATIET

Etter at rødehærens fjerde armé fikk direktivene fra sentralkomiteen, har det vært langt færre utslag av ultrademokrati. For eksempel er det blitt langt lettere å gjennomføre partivedtaka. Og det er ikke lenger noen som tar opp slike feilaktige krav som at rødehæren bør innføre «demokratisk sentralisme fra botn til topps», eller bør «la de lavere nivåene drøfte alle problemer først og så la de høyere nivåene avgjøre». Men i virkeligheten er denne nedgangen bare midlertidig og overflatisk, og den betyr ikke at de ultrademokratiske ideene allerede er utrydda. Med andre ord er ultrademokratiet fortsatt djupt rotfesta i tenkninga til mange kamerater. Legg bare merke til de ulike uttrykka for motvilje mot å gjennomføre partivedtak.

Metodene for å rette på dette er:

1. Ødelegg de teoretiske røttene til ultrademokratiet. For det første må det pekes på at faren ved ultrademokratiet ligger i at det skader partiorganisasjonen, eller tilmed ødelegger den fullstendig, og at det svekker partiets kampevne, eller tilmed undergraver den fullstendig. Det gjør det umulig for partiet å gjennomføre kampoppgavene sin, og fører dermed til nederlag for revolusjonen. Deretter må det pekes på at opphavet til ultrademokratiet ligger i småborgerskapets individualistiske motvilje mot disiplin. Når denne holdninga blir innført i partiet, utvikler den seg til ultrademokratiske ideer, både politisk og organisatorisk. Disse ideene er fullstendig uforenlige med kampoppgavene til arbeiderklassen.

2. Trygg demokratiet under sentralisert ledelse på det organisatoriske området. Det bør gjøres etter disse retningslinjene:

(1) For å bli ledende sentra må de ledende partiorganene fastsette riktige retningslinjer og finne løsninger når det oppstår problemer.

(2) De høyere organa må kjenne godt til massenes liv og situasjon i de lavere organa for å ha et objektivt grunnlag for riktig rettleiing.

(3) Ingen partiorganisasjon på noe plan må ta tilfeldige avgjørelser når de skal løse problemer. Så snart en avgjørelse er tatt, må den gjennomføres besluttsomt.

(4) Alle viktige avgjørelser som de høyere partiorgana tar må straks bli gjort kjent for de lavere organa og for de vanlige partimedlemmene. Metoden er å innkalle til aktivistmøter eller medlemsmøter for partiavdelingene eller tilmed for kolonnene² (når forholda tillater det), og peke ut folk som skal avlegge rapporter på slike møter.

(5) De lavere partiorgana og de vanlige partimedlemmene må diskutere direktivene fra høyere organer i detalj for å forstå hva de innebærer, og bestemme hvordan de skal sette dem ut i livet.

OM RINGEAKT FOR ORGANISASJONSDISIPLINEN

I partiorganisasjonen i den fjerde arméen kommer ringeakt for organisasjonsdisiplinen til uttrykk slik:

a) Mindretallet bøyer seg ikke for flertallet. Når for eksempel et mindretall får forslaget sitt nedstemt, setter det ikke partiets vedtak ut i livet.

Metodene for å rette på dette er som følger:

1. På møter bør alle deltakere oppmuntres til å gi uttrykk for meningene sine så fullstendig som mulig. I alle omstridte spørsmål må det det gjøres klart hva som er riktig og hva som er galt, uten å ty til kompromisser eller tilsløre saka. For å nå fram til ei entydig slutning, bør det som ikke kan bli avgjort på ett møte, diskuteres på et annet, så sant det ikke hindrer arbeidet.

2. Ett av krava partidisiplinen stiller, er at mindretallet skal bøye seg for flertallet. Om deres syn er blitt forkasta, må mindretallet støtte den avgjørelsen som flertallet har tatt. Om nødvendig kan mindretallet ta opp saka til ny vurdering på neste møte, men bortsett fra det må de ikke gå mot avgjørelsen på noe vis.

b) Kritikk som settes fram uten omsyn til organisasjonsdisiplinen:

1. Kritikk innafor partiet er et våpen for å styrke og øke kampevna til partiorganisasjonen. Men i partiorganisasjonen i rødehæren har ikke kritikken alltid en slik karakter, og noen ganger slår den over i personangrep. Resultatet er at den skader både partiorganisasjonen og enkeltpersoner. Dette er et uttrykk for småborgerlig individualisme. Metoden for å rette på dette er å hjelpe partimedlemmene til å forstå at formålet med kritikken er å styrke partiets kampevne for å seire i klassekampen, og at den ikke må brukes som et middel til personangrep.

2. Mange partimedlemmer legger ikke fram kritikken sin innafor, men utafor partiet. Årsaka til dette er at ikke alle medlemmene ennå har forstått hvor viktig partiorganisasjonen er (møtene og så videre), og ikke ser noen forskjell mellom kritikk innafor og utafor organisasjonen. Metoden for å rette på dette er å skolere partimedlemmene slik at de forstår hvor viktig partiorganisasjonen er, og legger fram kritikken sin av partikomiteer eller kamerater på partimøtene.

OM ABSOLUTT LIKHETSMAKERI

Ei stund blei absolutt likhetsmakeri et temmelig alvorlig problem i rødehæren. Her er noen eksempler. I spørsmålet om dagpenger til såra soldater kom det innvendinger mot å skille mellom de som var lett og de som var alvorlig såra, og det blei reist krav om like dagpenger til alle. Når offiserer rei på hesteryggen, blei ikke det sett på som noe som de måtte for å kunne utføre pliktene sine, men som et tegn på ulikhet. Det blei krevd at provianten skulle deles nøyaktig likt, og det kom innvendinger mot å dele ut litt større rasjoner i særtilfeller. Det blei også reist krav om at alle skulle bære like store bører ris på ryggen, uten omsyn til alder eller fysisk form. Når troppene skulle innkvarteres, blei det reist krav om at alle skulle få like stor plass, og staben blei skjelt ut viss den la beslag på større rom. Det blei reist krav om at alle skulle få nøyaktig like mye leirtjeneste, og ingen ville gjøre mer enn andre. Det gikk tilmed så langt at når det var to såra soldater og bare ei båre, kunne ingen av dem bli båret vekk fordi begge nekta å gi den andre rangen. Absolutt likhetsmakeri er fortsatt svært utbredt blant offiserer og menige i rødehæren, slik disse eksemplene viser.

Absolutt likhetsmakeri er et produkt av håndtverks- og småbondeøkonomien slik ultrademokrati er det i politiske spørsmål. Den eneste forskjellen er at det ene kommer til uttrykk i materielle saker, mens det andre kommer til uttrykk i politiske saker.

Metoden for å rette på det: Vi må påpeke at absolutt likhetsmakeri før kapitalismen blir avskaffa rett og slett er en illusjon hos bøndene som småeiere, og at det ikke kan bli snakk om absolutt likhet under sosialismen en gang. For da vil materielle goder bli fordelt etter prinsippet «fra en hver etter evne, til en hver etter arbeid» så vel som etter prinsippet om å ta omsyn til hva arbeidet krever. I rødehæren må materielle goder fordeles mer eller mindre likt, for eksempel må det være lik lønn for offiserer og menige. De forholda som kampen føres under nå, krever nemelig det. Men vi må bekjempe absolutt likhetsmakeri som går over alle grenser, for kampen krever ikke det. Det er tvert imot til hinder for kampen.

OM SUBJEKTIVISME

Noen partimedlemmer er alvorlig smitta av subjektivisme, og det er til stor skade for analysen av den politiske situasjonen og ledelsen av arbeidet. Grunnen til det er at subjektiv analyse av en politsik situasjon og subjektiv ledelse av arbeidet enten må føre til opportunisme eller til kuppmakeri. Subjektiv kritikk, tomt og grunnløst prat eller mistenksomhet innafor partiet avler ofte prinsippløs strid, og undergraver partiorganisasjonen.

Ei anna sak som bør nevnes i samband med med kritikk innafor partiet, er at noen kamerater overser de viktigste spørsmåla og bare hefter seg ved småting når de legger fram kritikken sin. De forstår ikke at den viktigste oppgava til kritikken er å peke på politiske og organisatoriske feil. Med omsyn til personlige mangler er det ingen grunn til å være overkritisk og gjøre de kameratene det gjelder forlegne, med mindre manglene er knytta til politiske og organisatoriske feil. Straks slik kritikk utvikler seg, er det dessuten stor fare for at partimedlemmene bare vil bry seg om småfeil. Da blir alle engstelige og overforsiktige og glemmer de politiske oppgavene til partiet.

Den viktigste metoden for å rette på dette er å skolere partimedlemmene, slik at tenkninga deres og livet i partiet blir gjennomsyra av en politisk og vitenskapelig ånd. For å nå dette må vi:

1) Lære partimedlemmene å bruke den marxist-leninistiske metoden til å analysere en politisk situasjon og vurdere styrken til de ulikre klassene, i stedet for å lage en subjektiv analyse og vurdering.

2) Rette partimedlemmenes oppmerksomhet mot å undersøke og studere samfunnsmessige og økonomiske spørsmål slik at de kan bestemme kamptaktikken og arbeidsmetodene, og hjelpe kameratene til å forstå at de kommer til å falle i grøfta med svermeri om de ikke undersøker de faktiske forholda. Og

3) være på vakt mot subjektivisme, vilkårlighet og vulgarisering av kritikken innafor partiet. Uttalelser må bygge på kjensgjerninger, og kritikk må legge vekt på det politiske.

OM INDIVIDUALISME

Tendensen til individualisme i rødehærens partiorganisasjon kommer til uttrykk på følgende måte:

1. Hevntørst. Når de er blitt kritisert innafor partiet av en soldatkamerat, ser noen kamerater seg om etter en sjanse til å hevne seg uttafor partiet, og en metode er å jule opp eller skjelle ut den det gjelder. De prøver også å hevne seg innafor partiet. «Du har kritisert meg på dette møtet, så jeg skal nok finne en måte å gi igjen på neste gang.» En slik hevntørst springer ut fra reint personlige omsyn og setter interessene til klassen og hele partiet til side. Skyteskiva er ikke klassefienden, men enkeltpersoner i våre egne rekker. Den er som et etsende stoff som tærer opp organisasjonen og svekker kampevna.

2. "Smågruppe"innstillinga. Noen kamerater tar bare omsyn til interessene til si egen lille gruppe, og setter de allmenne interessene til side. Sjøl om det overflatisk sett ikke virker som dette er å tjene egne interesser, er det i virkeligheten et eksempel på snever individualisme som virker sterkt nedbrytende og oppløsende. Før var «smågruppe»-innstillinga utbredt i den røde hæren. Sjøl om det har bedra seg noe som følge av kritikk, fins det fortsatt rester av denne innstillinga, og mer innsats må til for å overvinne den.

3. "Funksjonær"holdninga. Noen kamerater forstår ikke at både partiet og rødehæren som de er med i, er redskaper for å gjennomføre oppgavene til revolusjonen. De innser ikke at det er de sjøl som skal drive fram revolusjonen, men mener at de bare står til ansvar for sine egne overordna og ikke for revolusjonen. Denne passive holdninga fra en revolusjons-»funksjonær» er også et uttrykk for individualisme. Det forklarer hvorfor det ikke er så mange aktivister som arbeider helhjerta for revolusjonen. Hvis ikke denne holdninga blir utrydda, vil ikke tallet på aktivister øke, og revolusjonens tunge byrde kommer til å hvile på skuldrene til et lite antall mennesker, til stor skade for kampen.

4. Nytelsessjuke. Hos en god del folk i den røde hæren kommer individualismen til uttrykk gjennom nytelsessjuke. De håper alltid at deres enhet skal marsjere inn i store byer. De ønsker seg ikke dit for å arbeide, men for å more seg. Det de minst av alt vil, er å arbeide i de røde områdene, der livet er hardt.

5. Passivitet. Noen kamerater blir passive og slutter å arbeide hver gang noe går på tvers av det de ønsker. Dette skyldes i hovedsak mangel på skolering, sjøl om det av og til skyldes at ledelsen ikke tar seg av problemer, fordeler arbeidet eller håndhever disiplinen som de skal.

6. Ønske om å forlate hæren. Det er stadig flere som ber om å bli overflytta fra den røde hæren til lokalt arbeid. Årsaka til dette ligger ikke helt og holdent hos den enkelte, men også i

1) at de materielle levekåra er for dårlige i rødehæren,

2) at de er utmatta etter langvarig kamp, og

3) at ledelsen ikke tar seg av problemer, fordeler arbeidet eller håndhever disiplinen som de skal.

Metoden for å rette på dette er for det første at vi styrker skoleringa for å overvinne individualismen ideologisk, Videre at vi tar oss av problemer, fordeler oppgaver og håndhever disiplinen som vi skal. I tillegg må vi finne metoder til å bedre de matrielle levekåra i rødehæren, og vi må uttnytte alle tilgjengelige muligheter til å hvile og samle krefter for å bedre de materielle forholda. Ser vi på det samfunnsmessige opphavet til individualismen, er den ei gjenspeiling av småborgerlige og borgerlige ideer innafor partiet. Dette må vi forklare i skoleringsarbeidet vårt.

OM IDEOLOGIEN TIL OMFLAKKENDE OPPRØRSFLOKKER

Den politiske ideologien til omflakkende opprørsflokker har dukka opp i den røde hæren fordi det er mange landstrykerelementer i hæren, og fordi det er store masser av landstrykere i Kina, særlig i provinsene i sør. Denne ideologien kommer til uttrykk på dette viset:

1) Noen vil bare øke den politiske innflytelsen vår ved hjelp av omflakkende geriljaaksjoner. De er ikke villige til å øke innflytelsen vår ved å ta på seg den vanskelige oppgava med å bygge opp baseområder og opprette folkets politiske makt.

2) I arbeidet med å utvide rødehæren er det enkelte som heller følger linja med å «leie folk og kjøpe hester» og rekruttere desertører og ta inn mytterister³, enn å utvide de lokale røde gardene og de lokale styrkene og utvikle rødehærens hovedstyrker på den måten.

3) Noen har ikke tålmodighet til å gjennomføre vanskelige kamper sammen med massene og vil bare dra til de store byene for å ete og drikke av hjertens lyst. Alle disse uttrykka for ideologien til omflakkende opprørere er et alvorlig hinder for rødehæren når den skal utføre de egentlige oppgavene sine. Derfor er det et viktig mål for den ideologiske kampen innafor rødehærens partiorganisasjon å utrydde denne ideologien. Det må bli klart for alle at innstillinga til omflakkende opprørere som Huang Chao⁴ eller Li Chuang⁵, ikke kan tillates i våre dager.

Metodene for å rette på dette er:

1. Styrk skoleringsarbeidet, kritiser feilaktige ideer og utrydd ideologien til ommflakkende opprørsflokker.

2. Styrk skoleringa blant dem som utgjør grunnstammen i rødehæren og blant fanger som nylig er rekruttert, for å motvirke landsteykerinnstillinga.

3. Trekk aktive arbeidere og bønder med kamperfaring inn i rødehærens rekker for å endre sammensetninga av den.

4. Bygg opp nye enheter i rødehæren av folk fra de kjempende arbeider- og bondemasser.

OM RESTENE AV KUPPMAKERI

Partiorganisasjonen i rødehæren har allerede ført kamper mot kuppmakeriet, men ennå ikke i tilstrekkelig omfang. Derfor fins det fortsatt rester av denne ideologien i rødehæren. De kommer til uttrykk slik:

1) At vi handler blindt, uten omsyn til de subjektive og objektive vilkåra,

2) at vi ikke tlstrekkelig og besluttsomt nok gjennomfører partiets politikk for byene,

4) at enkelte enheter fortsatt svir av hus og

5) at vi skyter desertører og bruker kroppslig avstraffelse, som begge deler smaker av kuppmakeri. Ser vi på det samfunnsmessige opphavet til kuppmakeriet, er det ei blanding av ideologien til filleproletariatet og småborgerskapet,

Metodene for å rette på det er:

1. Utrydd kuppmakeriet ideologisk.

2. Korriger kuppmakeroppførsel ved hjelp av regler, forordninger og politiske retningslinjer.

NOTER

¹ I en kort periode etter revolusjonens nederlag i 1927 oppstod det en «venstre»-kuppmakertendens i kommunistpartiet. Tilhengerne av kuppmakeri blant kameratene våre så på den kinesiske revolusjonen som en «permanent revolusjon» og den revolusjonære situasjonen som et «permanent oppsving», og derfor nekta de å organisere ei ordna tilbaketrekking. Ved hjelp av kommandometoder og ved å støtte seg på bare et lite antall av partimedlemmene og en lita del av massene, gjorde de feilaktige forsøk på å sette i verk ei rekke opprør over hele landet, uten sjangs til å lykkes, Slik kuppmakervirksomhet var utbredt mot slutten av 1927, men det avtok etterhvert i begynnelsen av 1928. Likevel overlevde kuppmakerstemninger fortsatt blant noen kamerater.

² Geriljastyrkene var organisert slik at en kolonne svarte til en divisjon i den regulære hæren. Den fult oppsatte styrken til en kolonne varierte mye mer, og var vanligvis mye mindre enn styrken til en regulær divisjon.

³ Disse to kinesiske uttrykka sikter til de metodene noen opprørere i kinesisk historie tok i bruk for å utvide styrkene sine. Når en brukte disse metodene, brydde en seg mer om antall enn om kvalitet, og all slags folk blei rekruttert i hytt og vær for å fylle rekkene.

⁴ Huang Chao var leder for bondereisningene mot slutten av Tang-dynastiet. I år 875 etter vår tidsregnings begynnelse dro Huang utfra hjemstedet sitt, Tsaochow (nå Hotse fylke i Shantung). Han leda væpna bønder i seiersrike slag mot de keiserlige styrkene, og kalte seg «den himmelstormende generalen». På ti år feide han over de fleste provinsene i dalførene til Den gule floden, Yangtse-elva, Huai-elva og Perlefloden, og nådde helt fram til Kwangsi. Til slutt brøt han gjennom Tungkuan-passet, inntok den keiserlige hovedstaden Changan (nå Sian i Shensi), og blei krona til keiser av Chi. Indre splid og angrep fra stammene som var allierte med Tang-styrkene, og som ikke hørte til han-folket, tvang Huang til å oppgi Changan og trekke seg tilbake til distriktet der han var født. Der begikk han sjølmord. Den ti år lange krigen han førte er en av de mest berømte bondekrigene i kinesisk historie. Historikere fra dynastiene forteller at «alle mennesker som lei under harde skatter og avgifter, fylka seg om han». Men ettersom han bare dreiv omflakkende krigføring uten at han noengang oppretta forholdsvis konsoliderte baseområder, blei styrkene hans kalt «omflakkende opprørsflokker».

⁵ Li Chuang, forkortelse for Li Tzu-cheng, kong Chuang (kongen som våger alt), fra Michih i Nord-Shensi, var leder for ei bonderesning som førte til at Ming-dynastiet blei styrta. Resninga begynte i Nord-Shensi i 1628. Li slutta seg til styrkene som var leda av Kao Ying-hsiang, og deltok i et felttog gjennom Honan och Anhwei og tilbake til Shensi. Da Kao døde i 1636, blei han etterfulgt av Li, som under navnet kong Chuang førte felttog i provinsene Shensi, Szechuan, Honan och Hupeh. Til slutt inntok han den keiserlige hovedstaden Peking i 1644, og da begikk den siste Ming-keiseren sjølmord. Det viktigste slagordet han spredde blant massene var «Støtt kong Chuang så slipper dere å betale kornskatt». Et annet slagord som han brukte for å håndheve disiplinen blant folka sine, var: «Et mord er jamgodt med å drepe far min, en voldtekt er jamgodt med å krenke mor mi». Slik vant han støtte fra massene, og rørsla hans blei hovedstrømmen innafor bondereisningene som raste over hele landet. Ettersom også han farta omkring uten noengang å opprette forholdsvis konsoliderte baseområder, blei han til slutt slått av Wu San-kuei, en Ming-general som gikk sammen med Ching-troppene i et felles angrep mot Li.

De amerikanske aggressorene som ikke har greid å seire i Vietnam og Laos fikk på forræderisk vis i stand Lon Nol-Sirik Matak-klikkens reaksjonære statskupp, sendte på skamløst vis soldater ut for å invadere Kambodsja og har gjenopptatt bombingen av Nord-Vietnam, og dette har framkalt rasende motstand fra de tre indokinesiske folk. Jeg støtter varmt kampånden hos Kambodsjas statsoverhode, Samdech Norodom Sihanouk, i hans kamp mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier. Jeg støtter varmt felleserklæringen fra de indokinesiske folks toppkonferanse. Jeg støtter varmt dannelsen av Den Nasjonale Unions Kongelige Regjering under ledelse av Kampucheas Nasjonale Enhetsfront. De tre indokinesiske folk, som styrker samholdet, støtter hverandre og holder stand i en langvarig folkekrig vil sikkert og visst overvinne alle vansker og vinne hel og full seier.

Samtidig som den amerikanske imperialismen massakrerer folket i andre land, foranstalter den også blodbad på den hvite og svarte befolkningen i sitt eget land. Nixons fascistiske redselsgjerninger har tent den revolusjonære massebevegelsens knitrende flamme i De forente stater. Det kinesisk, folk støtter fast opp om det amerikanske folks revolusjonære kamp. Jeg er forvisset om at det amerikanske folk, som kjemper tappert, til slutt vil vinne seier og at det fascistiske styret i De forente stater uunngåelig vil bli nedkjempet.

Nixon-regjeringa er hjemsøkt av indre og ytre vansker, med omfattende kaos hjemme og overordentlig isolering ute. Masseprotestbevegelsen mot den amerikanske aggresjonen i Kambodsja har feid over jordkloden. Mindre enn ti dager etter at den ble dannet er Den Nasjonale Unions Kongelige Regjering i Kambodsja blitt anerkjent av nesten 30 land. situasjonen blir bedre og bedre i den motstandskrig mot den Amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse som utkjempes av folket i Vietnam, Laos og Kambodsja. De revolusjonære væpnede kampene som folket i de sørøst, asiatiske land fører, kampene som folket i Korea, Japan og andre asiatiske land fører mot de amerikanske og japanske reaksjonæres gjenopplivelse av den japanske militarismen, det palestinske og andre arabiske folks kamper mot de amerikansk-israelske aggressorene, de asiatiske, afrikanske og latinamerikanske folks nasjonale frigjøringskamper og de revolusjonære kampene som folkene i Nord-Amerika, Europa og Oseania fører er alle i kraftig utvikling. Det kinesiske folk støtter fast opp om folket i de tre indokinesiske land og i andre av verdens land i de revolusjonære kampene de fører mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier.

Den amerikanske imperialismen, som ser ut som et veldig uhyre, er i virkeligheten en papirtiger, som nå ligger i krampetrekninger på dødsleiet. Hvem er det som i virkeligheten frykter hvem i verden i dag? Det er ikke det vietnamesiske folk, det laotiske folk, det kambodsjanske folk, det palestinske folk, det arabiske folk eller folket i andre land som frykter den amerikanske imperialismen; det er den amerikanske imperialismen som frykter verdens folk. Den blir slått av panikk bare løvet rasler i vinden. Utallige kjensgjerninger beviser at en rettferdig sak får sterk støtte, mens en urettferdig sak får liten støtte. En svak nasjon kan nedkjempe en sterk nasjon, en liten nasjon kan nedkjempe et stort lands aggresjon, dersom det bare våger å reise seg til kamp, gripe til våpen og ta sitt lands skjebne fast i sine egne hender. Dette er en av historiens lover.

Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!

Faller de ned fra himmelen? Nei. Er de nedlagt i bevisstheten fra fødselen av? Nei.

De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. De kommer fra tre slags samfunnsmessig praksis, nemlig kampen for produksjon, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter. Det er menneskenes tilværelse i samfunnet som bestemmer tenkningen deres.

Når massene først har tilegnet seg de riktige tankene som kjennetegner den fremskredne klassen, blir disse tankene forvandlet til en materiell kraft, som forandrer samfunnet og forandrer verden. I sin samfunnsmessige praksis deltar menneskene i forskjellige slags kamper og høster rike erfaringer, både i medgang og motgang. Utallige foreteelser i den objektive omverden gjenspeiles i menneskenes hjerne gjennom de fem sansene – synet, hørselen, lukte- og smakssansen og følelsen.

Til å begynne med består kunnskapen i sanseinntrykk. Spranget over til begrepsmessig kunnskap, dvs. til tanker, foregår når det er oppsamlet tilstrekkelig med kunnskaper basert på sanseinntrykk. Dette er en prosess i erkjennelsen. Det er det første trinnet i hele erkjennelsesprosessen, det trinnet som fører fra objektiv materie til subjektiv bevissthet, fra tilværelse til tanker. Om ens bevissthet eller tanker (deriblant teorier, retningslinjer, planer eller tiltak) er en riktig gjenspeiling av lovene i den objektive omverdenen eller ikke, er ennå ikke vist på dette trinnet, for på dette trinnet er det ennå ikke mulig å vurdere om de er riktige eller ikke. Så følger det neste trinnet i erkjennelsesprosessen, det trinnet som fører tilbake fra bevissthet til materie, fra tanker til tilværelse.

På dette trinnet brukes den kunnskapen som er samlet på det første trinnet, i samfunnsmessig praksis, for å vurdere om teoriene, retningslinjene, planene eller tiltakene førte til den framgangen en ventet seg. Allment kan det sies at de som førte fram, er riktige. og at de som slo feil, er uriktige, og dette gjelder især menneskets kamp med naturen. I den samfunnsmessige kampen lider de kreftene som representerer den framskredne klassen, av og til nederlag, ikke fordi tankene deres ikke er riktige, men fordi de for tida ikke står så sterkt i styrkeforholdet mellom de kreftene som deltar i kampen, som reaksjonens krefter gjør. Derfor blir de foreløpig beseiret, men før eller seinere vil de uunngåelig seire.

Menneskenes kunnskap gjør et nytt sprang gjennom det praktiske livs prøve. Dette spranget er viktigere enn det forrige spranget. Det er nemlig bare dette spranget som kan bevise om det første spranget i erkjennelse var riktig eller ikke riktig, dvs. om de tanker, teorier, retningslinjer, planer eller tiltak som ble utformet gjennom gjenspeilinga av den objektive omverdenen, var riktige eller ikke riktige. Det finnes ingen annen måte å prøve sannheten på. Videre består proletariatets eneste formål med å studere verden i å forandre den. Ofte kan vi først nå fram til riktig kunnskap etter mange gjentakelser av den prosessen som fører fra praksis til kunnskap og deretter tilbake til praksis igjen. Slik er den marxistiske teorien om kunnskap, den dialektiske materialismens teori om kunnskap.

Blant kameratene våre finnes det mange som ennå ikke forstår denne kunnskapsteorien. Når de blir spurt om kilden til sine tanker, meninger, politiske retningslinjer, metoder, planer og konklusjoner, flytende taler og lange artikler, synes de det er et merkelig spørsmål og kan ikke svare på det, De forstår heller ikke at materie kan bli forvandlet til bevissthet og bevissthet til materie, enda slike sprang er vanlige foreteelser i dagliglivet. Derfor er det nødvendig at kameratene våre blir undervist i den dialektiske materialistiske kunnskapsteorien, slik at de kan orientere tenkningen sin på en riktig måte, bli flinke til å undersøke og studere og sammenfatte erfaringer, overvinne vansker, begå færre mistak, utføre arbeidet sitt på en bedre måte og kjempe hardt for å bygge opp Kina til et stort og mektig sosialistisk land og hjelpe de undertrykte og utbyttede massene over hele verden i fullføringa av vår store internasjonalistiske plikt.

Note:

Setninga «Er de nedlagt i bevisstheten fra fødselen av? Nei.» står ved en feil ikke i Skrifter i utvalg. Den finnes imidlertid i originalen og andre norske utgaver.

Esseyet er fra mai 1963.

Etter seieren vil folket være takknemlige mot oss, og borgerskapet vil prøve å smigre oss, det er blitt bevist at fienden ikke kan overvinne oss med våpenmakt. Men borgerskapets smiger kan komme til å overvinne de i rekkene våre som har en svak vilje. Det finnes kanskje noen kommunister som ikke lot seg overvinne av fiender med gevær, og som fortjente å kalles helter fordi de sto imot disse fiendene. men som ikke kan motstå kuler med sukkertrekk. De kommer til å lide nederlag overfor kuler med sukkertrekk. Vi må være på vakt overfor en slik situasjon. Det å vinne en landsomfattende seier er bare det første skrittet i en lang marsj på ti tusen li. Selv om dette skrittet er verdt å være stolt av. er det relativt lite, Det som det vil bli større grunn til å være stolt av, ligger ennå foran oss.

Etter noen ti-år vil seieren i det kinesiske folkets demokratiske revolusjon når man ser tilbake på den, se ut som et kort forspill til et langt drama. Et drama begynner med et forspill, men forspillet er ikke høydepunktet. Den kinesiske revolusjonen er stor, men veien etter revolusjonen vil bli lengre, arbeidet større og hardere. Dette må gjøres klart i partiet nå. Kameratene må bli opplært til å fortsette å være beskjedne, kloke og fri for arroganse og tankeløshet i arbeidsstilen sin. Kameratene må bli opplært til å bevare stilen med å leve enkelt og kjempe hardt. Vi har marxismen-leninismens våpen med kritikk og selvkritikk. Vi kan kvitte oss med de dårlige vanene og beholde de gode. Vi kan lære det vi ikke visste. Vi er ikke bare flinke til å ødelegge den gamle verden, vi er også flinke til å bygge opp den nye. Det kinesiske folket kan ikke bare leve uten å tigge om almisser fra imperialistene, de vil leve et liv som er bedre enn livet i de imperialistiske landene.

Note:

Dette er den tiende delen av beretningen til 2. plenumssesjon i Kinas Kommunistiske Partis 7. sentralkomite. Hele denne beretningen finnes i Selected Works of Mao Tsetung, eng. utg, FLP, Peking 1969, bd. IV, s. 361-375.

Artikkelen er fra 5. mars 1949.

Som alle veit, har ikke partiet vårt levd i fred i disse tjueåtte åra, men i hard kamp. For vi har vært nødt til å slåss mot fiender, både utenlandske og kinesiske, både i og utafor partiet. Vi takker Marx, Engels, Lenin og Stalin for at de har gitt oss et våpen. Dette våpenet er ikke et maskingevær, men marxismen-leninismen.

I boka si «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom fra 1920, skildrer Lenin hvordan russerne leita etter en revolusjonær teori. (2) Først etter flere tiår med harde påkjenninger og lidelser fant russerne marxismen. Mange av forholda i Kina var de samme som i Russland før Oktoberrevolusjonen, eller likna på dem. Det var den samme føydale undertrykkinga. Det var en liknende økonomisk og kulturell tilbakeliggenhet. Begge landa var tilbakeliggende, Kina aller mest. I begge landa sloss progressive for nasjonal fornyelse og utkjempa harde og innbitte kamper i jakta på revolusjonær sannhet.

Etter Kinas nederlag i opiumskrigen i 1840 (3) gikk kinesiske progressive gjennom forferdelige påkjenninger i jakta på sannhet fra de vestlige landa. Hung Hsiu-chuan, (4) Kang Yu-wi, (5) Yen Fu (6) og Sun Yat-sen var representanter for dem som vendte seg mot Vesten for å finne sannheten før Kinas kommunistiske parti blei stifta. På den tida leste framstegsvennlige kinesere alle bøker som inneholdt de nye kunnskapene fra Vesten. Forbløffende mange studenter blei sendt til Japan, Storbritannia, De forente stater, Frankrike og Tyskland. I Kina blei de keiserlige eksamenene (7) avskaffa, og moderne skoler skjøt opp som bambusskudd etter vårregnet. Alt blei gjort for å lære av Vesten. Jeg dreiv også med slike studier da jeg var ung. Dette var kulturen til det borgerlige demokratiet i Vesten, som omfatta samfunnsteoriene og naturvitenskapene på den tida, og de blei kalt «den nye lærdommen» i motsetning til den føydale kinesiske kulturen, som blei kalt «den gamle lærdommen». De som hadde tilegna seg den nye lærdommen, var lenge sikre på at den ville berge Kina. Det var svært få av dem som overhodet tvilte på det, slik tilhengerne av den gamle lærdommen gjorde. Bare modernisering kunne berge Kina, bare lærdom fra andre land kunne modernisere Kina. Av disse landa var det bare de kapitalistiske landa i Vesten som var progressive på den tida: De hadde lykkes å bygge moderne borgerlige stater. Japanerne hadde oppnådd store resultater på grunnlag av lærdommene fra Vesten, og kineserne ville også lære av japanerne. På denne tida så kineserne på Russland som tilbakeliggende, og det var svært få som ville lære av det. Slik prøvde kineserne å lære av andre land i tida fra l 840-åra fram til begynnelsen av det 20. hundreåret.

Den imperialistiske aggresjonen knuste de søte drømmene til kineserne om å lære av Vesten. Det var veldig rart – hvorfor dreiv lærerne alltid aggresjon mot elevene sine? Kineserne lærte ganske mye av Vesten, men de fikk det ikke til å virke, og de klarte aldri å gjøre idealene sine til virkelighet. De mange kampene endte med nederlag alle sammen, også en landsomfattende bevegelse som revolusjonen i 1911 (8). Forholda i landet blei verre for hver dag som gikk, og livet blei uutholdelig. Det oppsto tvil, som økte og blei djupere. Den første verdenskrigen rysta hele kloden. Russerne gjennomførte Oktoberrevolusjonen og skapte den første sosialistiske staten i verden. Den revolusjonære krafta til det store proletariatet og arbeidende folket i Russland, som hittil hadde ligget skjult og som utlendinger ikke hadde sett, eksploderte plutselig som en vulkan under Lenins og Stalins ledelse, og kineserne og hele menneskeheten begynte å se på russerne i et nytt lys. Da, og først da, begynte en helt ny epoke i tenkninga og livet til kineserne. De fant marxismen-leninismen, den allmenngyldige sannheten, og Kina begynte å endre utseende.

Det var gjennom russerne at kineserne fant marxismen. Før Oktoberrevolusjonen var kineserne ikke bare uvitende om Lenin og Stalin, de kjente ikke engang til Marx og Engels. Skuddsalvene fra Oktoberrevolusjonen brakte oss marxismen-leninismen. Oktoberrevolusjonen hjalp progressive i Kina og hele verden til å studere nasjonens skjebne og vurdere sine egne problemer på nytt ved hjelp av den proletariske verdensanskuelsen. Følg russernes veg – det var det de kom fram til. I 1919 fant 4. mai-bevegelsen sted i Kina. I 1921 blei Kinas kommunistiske parti stifta. Sun Yat-sen, som var djupt fortvila, fikk høre om Oktoberrevolusjonen og Kinas kommunistiske parti. Han hilste Oktoberrevolusjonen, og han hilste russisk hjelp til kineserne og samarbeid med Kinas kommunistiske parti velkommen. Så døde Sun Yat-sen, og Chiang Kai-shek kom til makta. I en lang periode på tjueto år trakk Chiang Kai-shek Kina inn i en stadig mer håpløs situasjon. I denne perioden, under den anti-fascistiske andre verdenskrigen, der Sovjetunionen var hovedkrafta, blei tre store imperialistmakter slått ut, mens to andre blei svekka. I hele verden var det bare ei stor imperialistmakt, Amerikas forente stater, som fortsatt var uskadd. Men De forente stater sto overfor ei alvorlig indre krise. Det ønska å trellbinde hele verden. Det sendte våpen til Chiang Kai-shek for å hjelpe ham til å slakte flere millioner kinesere. Etter at det kinesiske folket hadde drevet ut den japanske imperialismen, førte det en frigjøringskrig i tre år under ledelse av Kinas kommunistiske parti, og har nå i det store og hele seira.

Den borgerlige sivilisasjonen i Vesten, det borgerlige demokratiet og planen om en borgerlig republikk har altså spilt fallitt i øynene på det kinesiske folket. Det borgerlige demokratiet har veket plassen for folkedemokratiet under ledelse av arbeiderklassen, og den borgerlige republikken for folkerepublikken. Dette har gjort det mulig å nå sosialismen og kommunismen gjennom folkerepublikken, å avskaffe klassene og å gå inn i en verden med stor harmoni. Kang Yu-wei skreiv Ta Tung Shu, eller Boka om Den store harmonien, men han fant ikke, og kunne ikke finne vegen til Den store harmonien. Det fins borgerlige republikker i andre land, men i Kina er en borgerlig republikk umulig fordi det er et land som lir under imperialistisk undertrykking. Den eneste vegen for Kina går gjennom en folkerepublikk som blir leda av arbeiderklassen.

Alle andre veger er prøvd, og de har slått feil. Noen av dem som var knytta til disse vegene, har falt, noen har våkna og noen er i ferd med å endre oppfatning. Utviklinga skjer så raskt at mange føler de blir overrumpla og må lære på nytt. Denne sinnsstemninga er forståelig, og vi hilser dette verdige ønsket om å lære på nytt velkommen.

Fortroppen til det kinesiske proletariatet lærte seg marxismen-leninismen etter Oktoberrevolusjonen og stifta Kinas kommunistiske parti. Det gikk straks inn i den politiske kampen, og først nå, etter å ha gått en kronglete veg i tjueåtte år, har det vunnet den grunnleggende seieren. På grunnlag av tjueåtte års erfaring har vi kommet fram til om lag det samme som Sun Yat-sen kom fram til i testamentet sitt på grunnlag av sine «førti års erfaring». Det vil si at vi er djupt overbevist om at «vi må reise folkemassene og forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn» for å seire. Sun Yat-sen hadde en annen verdensanskuelse enn oss og tok utgangspunkt i et annet klassestandpunkt for å undersøke og løse problemer. Likevel kom han på 1920-tallet fram til omtrent det samme som oss i spørsmålet om hvordan en skulle kjempe mot imperialismen.

Det har nå gått tjuefire år sia Sun Yat-sen døde. Den kinesiske revolusjonen under ledelse av Kinas kommunistiske parti har gjort veldige framsteg både i teori og praksis, og har endra Kinas utseende fra grunnen av. Til nå har det kinesiske folket høsta disse to prinsipielle og grunnleggende erfaringene:

1. I vårt eget land må vi reise folkemassene. Det betyr å forene arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet, danne en enhetsfront under ledelse av arbeiderklassen, og med utgangspunkt i den opprette en stat som er et folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen, og som bygger på forbundet mellom arbeiderne og bøndene.

2. Utenrikspolitisk må vi forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn og med folka i alle land. Det betyr å gå i forbund med Sovjetunionen, med folkedemokratiene og med proletariatet og de breie folkemassene i alle andre land og danne en internasjonal enhetsfront.

«Dere heller til ei side.» Nettopp. Sun Yat-sens førti års erfaring og kommunistpartiets tjueåtte års erfaring har lært oss å helle til ei side, og vi er fast overbeviste om at vi må helle til ei side for å seire og konsolidere seieren. De erfaringene vi har samla i disse førti og tjueåtte åra, viser at alle kinesere uten unntak enten må helle til imperialismens side eller til sosialismens side. Det nytter ikke å sitte på gjerdet, og det fins ikke noen tredje veg heller. Vi bekjemper den reaksjonære Chiang Kai-shek-klikken som heller til imperialismens side, og vi bekjemper også illusjonene om en tredje veg.

«Dere er altfor provoserende.» Vi snakker om hvordan vi skal behandle de reaksjonære i Kina og i utlandet, imperialistene og løpeguttene deres, og ingen andre. Når det gjelder slike reaksjonære, oppstår ikke spørsmålet om å provosere dem eller ikke. Uansett om de blir provosert eller ikke, vil de alltid være de samme, fordi de er reaksjonære. Vi kan bare isolere, beseire eller ta makta fra de reaksjonære hvis vi trekker ei klar linje mellom dem og de revolusjonære, avslører intrigene og sammensvergelsene til de reaksjonære, gjør folk i de revolusjonære rekkene årvåkne og oppmerksomme, styrker kampviljen vår og knuser hovmodet til fienden. Vi må ikke vise den minste frykt overfor villdyr. Vi må lære av Wu Sung (9) på Chingyang-høyden. Wu Sung mente at tigeren på Chingyang-høyden var en menneskeeter uansett om den blei provosert eller ikke. Enten måtte en drepe tigeren eller så blei en spist av den – ett av to.

«Vi vil drive handel.» Helt riktig, handel kommer det til å bli. Vi er ikke mot noen bortsett fra de reaksjonære i Kina og utlandet som hindrer oss i å drive handel. Alle skal vite at det ikke er noen andre enn imperialistene og løpeguttene deres, den reaksjonære Chiang Kai-shek-klikken, som hindrer oss i å drive handel. De hindrer oss også i å opprette diplomatisk samband med andre land. Når vi har samla alle kreftene i Kina og internasjonalt og slått de reaksjonære i Kina og utlandet, blir vi i stand til å drive handel og opprette diplomatisk samband med alle land på grunnlag av likeverd, gjensidig fordel og gjensidig respekt for territorial integritet og suverenitet.

«Det er mulig å seire sjøl uten internasjonal hjelp.» Dette er ei feilaktig oppfatning. I imperialismens epoke kan ikke en ekte folkerevolusjon seire i noe land uten ulike former for hjelp fra de internasjonale revolusjonære kreftene. Og sjøl om en seira, kunne en ikke konsolidere denne seieren. Dette var tilfelle med seieren og konsolideringa av den store Oktoberrevolusjonen, slik Lenin og Stalin har fortalt oss for lenge sia. Det var også tilfelle da de tre imperialistmaktene blei knust i den andre verdenskrigen og folkedemokratiene blei oppretta. Det gjelder også for folkets Kina i dag og i framtida. Bare tenk etter! Hvis Sovjetunionen ikke hadde vært til, hvis det ikke hadde blitt noen seier i den anti-fascistiske andre verdenskrigen, hvis den japanske imperialismen ikke hadde blitt slått, hvis folkedemokratiene ikke hadde blitt oppretta, hvis de undertrykte nasjonene i Østen ikke reiste seg til kamp og hvis folkemassene ikke kjempa mot de reaksjonære herskerne sine i De forente stater, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan og andre kapitalistiske land – hvis det ikke hadde vært for alt dette til sammen, ville trykket på oss fra de internasjonale reaksjonære kreftene sikkert vært mange ganger større enn det er nå. Kunne vi ha seira under slike omstendigheter? Opplagt ikke. Og sjøl om vi hadde seira, kunne vi ikke ha konsolidert seieren. Det kinesiske folket har mer enn nok erfaring når det gjelder dette. Denne erfaringa blei gjenspeilt for lenge sia i erklæringa fra Sun Yat-sen på dødsleiet om at det var nødvendig å gå sammen med de internasjonale revolusjonære kreftene.

«Vi trenger hjelp fra regjeringene i Storbritannia og De forente stater.» Dette er også ei blåøyd oppfatning i disse tider. Ville de som hersker i Storbritannia og De forente stater i dag, og som er imperialister, hjelpe en folkestat? Hvorfor driver disse landa handel med oss og hvilke grunner skulle de eventuelt ha til å låne oss penger på grunnlag av gjensidig fordel i framtida? Grunnene ville være at kapitalistene deres vil tjene penger og bankierene deres skaffe seg renteinntekter for å komme ut av den krisa de er i – det er ikke spørsmål om å hjelpe det kinesiske folket. Kommunistpartiene og de progressive gruppene i disse landa presser på for å få regjeringene sine til å opprette handelssamkvem og til og med diplomatisk samband med oss. Dette er god vilje, dette er hjelp. Vi kan ikke nevne dette i samme åndedrag som vi snakker om oppførselen til borgerskapet i de samme landa. I hele sitt liv oppfordra Sun Yat-sen de kapitalistiske landa om hjelp utallige ganger. Han fikk ikke noe annet enn ubarmhjertige avslag. Bare en gang i sitt liv fikk Sun Yat-sen utenlandsk hjelp, og det var sovjetisk hjelp. Leserne kan se etter i testamentet hans. Han råda oss innstendig til ikke å søke hjelp hos de imperialistiske landa, men «forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn». Dr. Sun hadde erfaring. Han hadde lidd og han hadde blitt ført bak lyset. Vi må huske hva han sa og ikke la oss lure igjen. Internasjonalt tilhører vi den anti-imperialistiske fronten med Sovjetunionen i spissen, og derfor kan vi bare vende oss til den for å få ekte og vennskapelig hjelp, ikke til den imperialistiske fronten.

«Dere er diktatoriske.» Mine kjære herrer, dere har rett. Det er nettopp det vi er. Alle de erfaringene som det kinesiske folket har samla i flere tiår, lærer oss at vi må gjennomføre folkets demokratiske diktatur, det vil si ta fra de reaksjonære retten til å si hva de mener, og bare la folket ha denne retten.

Hvem er folket? I det stadiet Kina er på nå, er det arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet. Disse klassene blir leda av arbeiderklassen og kommunistpartiet, og går sammen for å opprette sin egen stat og velge si egen regjering. De gjennomfører diktaturet sitt over løpeguttene for imperialismen – godseierklassen og byråkratborgerskapet – og over representantene for disse klassene – de reaksjonære i Kuomintang og deres medskyldige. De undertrykker dem, lar dem bare få lov til å oppføre seg ordentlig og tåler ikke at de går mot folkemakta i ord eller handling. Hvis de gjør det, blir de øyeblikkelig stansa og straffa. Innafor folkets rekker hersker det demokrati. Folket har ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, og så videre. Bare folket har stemmerett, ikke de reaksjonære. Til sammen danner disse to sidene, demokrati for folket og diktatur over de reaksjonære, folkets demokratiske diktatur.

Hvorfor må vi gjøre det på denne måten? Alle kjenner grunnen til det ganske godt. Hvis vi ikke gjør det, vil revolusjonen mislykkes, folket vil lide og staten vil gå til grunne.

«Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?» Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt. Oppgava vår nå er å styrke statsapparatet til folket – i hovedsak folkehæren, folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere forsvaret av landet og verne interessene til folket. På det vilkåret kan Kina, under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, utvikle seg med sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og fra et nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn, avskaffe klassene og gjøre Den store harmonien til virkelighet. Statsapparatet, deriblant hæren, politiet og domstolene, er det redskapet en klasse bruker for å undertrykke en annen. Det er et redskap for å undertrykke antagonistiske klasser. Det er vold og ikke «velvilje».

«Dere er ikke velgjørere.» Stemmer. Vi fører avgjort ikke en velgjørerpolitikk overfor de reaksjonære og den reaksjonære virksomheten til de reaksjonære klassene. Det er bare innafor folkets rekker vi fører en velgjørerpolitikk, ikke utafor dem og overfor de reaksjonære eller den reaksjonære virksomheten til de reaksjonære klassene.

Folkets stat beskytter folket. Det er bare når folket har en slik stat at det kan oppdra og omskolere seg sjøl ved hjelp av demokratiske metoder i landsmålestokk, der alle er med, og riste av seg innflytelsen fra de reaksjonære hjemme og i utlandet (denne innflytelsen er fortsatt svært sterk, den kommer til å overleve i lang tid og kan ikke bli utrydda raskt), kvitte seg med dårlige vaner og ideer som de har skaffa seg i det gamle samfunnet, ikke la seg lede på villspor av de reaksjonære og fortsette å rykke fram – mot et sosialistisk og kommunistisk samfunn.

Her bruker vi en demokratisk metode, metoden med overtalelse, og ikke tvang. Hvis noen fra folkets rekker bryter loven, må han også bli straffa, satt i fengsel eller til og med bli dømt til døden. Men dette dreier seg om noen få enkelttilfeller, og skiller seg prinsipielt fra det diktaturet som blir utøvd over de reaksjonære som klasse.

Så lenge medlemmene av de reaksjonære klassene og reaksjonære enkeltpersoner ikke gjør opprør, driver sabotasje eller lager bråk etter at den politiske makta deres er knust, kommer de til å få jord og arbeid, og få lov til å leve og omskolere seg til nye mennesker gjennom arbeid. Hvis de ikke er villige til å arbeide, kommer folkets stat til å tvinge dem til det. Det må bli og kommer til å bli drevet propaganda- og fostringsarbeid blant dem også, og det kommer til å skje med like stor omsorg og like grundig som blant de offiserene vi tok til fange før i tida. Hvis en vil, kan en gjerne kalle dette også for en «velgjørerpolitikk». Men den er en tvang vi bruker mot medlemmene av fiendtlige klasser, og kan ikke nevnes på lik linje med det sjølskoleringsarbeidet vi utfører innafor rekkene til det revolusjonære folket.

Det er bare staten til folkets demokratiske diktatur under ledelse av kommunistpartiet som kan gjennomføre slik omskolering av medlemmer av de reaksjonære klassene. Når dette arbeidet er fullført, kommer de viktigste utbytterklassene i Kina, godseierklassen og byråkratborgerskapet (monopolkapitalistklassen), til å være utrydda for godt. Så har vi det nasjonale borgerskapet. Allerede på dette stadiet er det mulig å gjøre en god del passende fostringsarbeid blant mange fra denne klassen. Når tida er inne til å gjennomføre sosialismen, det vil si nasjonalisere private foretak, skal vi utvikle arbeidet for å fostre og omskolere dem et steg videre. Folket har et mektig statsapparat i sine hender – det er ingen grunn til å være redd for opprør fra det nasjonale borgerskapet.

Det alvorlige problemet er fostringa av bøndene. Bondeøkonomien er spredt, og etter erfaringene i Sovjetunionen å dømme, kommer sosialiseringa av jordbruket til å kreve lang tid og iherdig arbeid. Hvis vi ikke sosialiserer jordbruket, kan vi ikke skape noen fullstendig, konsolidert sosialisme. Vi må samordne tiltaka for å sosialisere jordbruket med arbeidet for å utvikle en mektig industri som har statsforetak som ryggrad. (10) Staten til folkets demokratiske diktatur må løse industrialiseringsproblemene systematisk. Jeg skal ikke drøfte økonomiske problemer grundig i denne artikkelen, og kommer derfor ikke nærmere inn på dette.

I 1924 blei det vedtatt et berømt opprop på den første nasjonale kongressen til Kuomintang, som blei leda av Sun Yat-sen sjøl, og der kommunistpartiet deltok. Oppropet slo fast:

Borgerskapet har vanligvis skaffa seg monopol på det såkalte demokratiske systemet i moderne stater, og det er rett og slett blitt et redskap for å undertrykke vanlige folk. Derimot betyr Kuomintangs prinsipp om demokrati at det demokratiske systemet er noe alle vanlige folk har del i, og ikke privateiendommen til de få.

Bortsett fra spørsmålet om hvem som leder hvem, samsvarer dette prinsippet om demokrati som allment politisk program med det vi kaller folkedemokrati eller nydemokrati. Et statssystem som bare vanlige folk har del i, som ikke får være privateiendommen til borgerskapet, og som dessuten blir leda av arbeiderklassen, er statssystemet med folkets demokratiske diktatur.

Chiang Kai-shek sveik Sun Yat-sen og brukte diktaturet til byråkratborgerskapet og godseierklassen som et redskap for å undertrykke vanlige folk i Kina. Dette kontrarevolusjonære diktaturet varte i tjueto år, og først nå er det blitt styrta av vanlige folk i Kina under vår ledelse.

De samme utenlandske reaksjonære som anklager oss for å utøve «diktatur» eller et «totalitært styre», utøver sjøl diktatur. De utøver diktaturet eller det totalitære styret til en klasse, borgerskapet, over proletariatet og resten av folket. Det er nettopp dem Sun Yat-sen snakka om som borgerskapet i moderne stater som undertrykker vanlige folk. Og det er av disse reaksjonære kjeltringene Chiang Kai-shek har lært å utøve sitt kontrarevolusjonære diktatur.

Chu Hsi var en filosof fra dynastiet. Han skreiv mange bøker. Mye av det han sa, er glemt nå, men en ting blir huska ennå: «Behandle menneskene slik de behandler deg.» (11) Det er akkurat det vi gjør. Vi behandler imperialistene og løpeguttene deres, den reaksjonære Chiang Kai-shek-klikken, slik de behandler oss. Det er alt!

Revolusjonært diktatur og kontrarevolusjonært diktatur er ifølge sitt innhold motsetninger, men det revolusjonære diktaturet har lært av det kontrarevolusjonære. Denne lærdommen er svært viktig. Hvis det revolusjonære folket ikke mestrer denne metoden med å styre over de kontrarevolusjonære klassene, klarer det ikke å holde på statsmakta, reaksjonen hjemme og i utlandet kommer til å knuse denne makta og opprette sitt eget styre i Kina på nytt, og det revolusjonære folket vil oppleve en katastrofe.

Folkets demokratiske diktatur bygger på forbundet mellom arbeiderklassen, bøndene og småborgerskapet i byene, i hovedsak på forbundet mellom arbeiderne og bøndene. Årsaka til det er at disse to klassene utgjør 80 til 90 prosent av befolkninga i Kina. Disse to klassene er hovedkrafta i kampen for å knuse imperialismen og de reaksjonære i Kuomintang. Overgangen fra nydemokrati til sosialisme avhenger først og fremst av forbundet mellom dem.

Folkets demokratiske diktatur trenger arbeiderklassens ledelse. For arbeiderklassen er den mest framsynte, mest usjølviske og grundigste revolusjonære klassen. Hele historia til revolusjonen beviser at revolusjonen mislykkes hvis den ikke blir leda av arbeiderklassen og at revolusjonen seirer når arbeiderklassen leder den. I imperialismens epoke kan ikke noen ekte revolusjon i noe land seire hvis den blir leda av andre klasser. Dette går klart fram av den kjensgjerninga at de mange revolusjonene som småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet i Kina har leda, har slått feil alle som en.

På dette stadiet er det nasjonale borgerskapet svært viktig. Vi står fortsatt ansikt til ansikt med imperialismen, som er en svært grusom fiende. Den moderne industrien står fortsatt for en svært liten del av nasjonaløkonomien i Kina. Vi mangler pålitelig statistikk, men på grunnlag av en del materiale kan vi rekne ut at verdien av produksjonen i den moderne industrien bare utgjorde 10 prosent av den samla produksjonsverdien i nasjonaløkonomien før motstandskrigen mot Japan. For å slå tilbake imperialistisk undertrykking og få den tilbakeliggende økonomien opp på et høyere nivå, må Kina utnytte alle de faktorene i kapitalismen i byene og på landsbygda som gagner og ikke skader nasjonaløkonomien og folkets utkomme, og vi må gå sammen med det nasjonale borgerskapet til felles kamp. Nå er linja vår å regulere kapitalismen, ikke ødelegge den. Men det nasjonale borgerskapet kan ikke lede revolusjonen og skal heller ikke spille hovedrolla i statsmakta. Grunnen til at det nasjonale borgerskapet ikke kan lede revolusjonen og ikke skal spille hovedrolla i statsmakta, er svakhetene til denne klassen, som er bestemt av den samfunnsmessige og økonomiske stillinga den har. Den mangler framsyn og er ikke modig nok, og mange av medlemmene er redde for massene.

Sun Yat-sen gikk inn for å «reise folkemassene» eller «gi hjelp til bøndene og arbeiderne». Men hvem skal «reise» dem eller «gi hjelp» til dem? Sun Yat-sen tenkte på småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. I virkeligheten er det umulig. Hvorfor endte førti år med revolusjon under Sun Yat-sen med nederlag? Fordi småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet ikke kan lede noen ekte revolusjon til seier i imperialismens epoke.

De tjueåtte åra våre har vært helt annerledes. Vi har skaffa oss mange verdifulle erfaringer. Et disiplinert parti væpna med den marxist-leninistiske teorien, som bruker metoden med sjølkritikk og som er knytta sammen med folkemassene; en hær under ledelse av et slikt parti; en enhetsfront mellom alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelse av et slikt parti – det er de tre viktigste våpna vi har brukt for å slå fienden. Disse tre våpna skiller oss fra forgjengerne våre. Vi har vunnet en grunnleggende seier ved å støtte oss på dem. Vi har lagt bak oss en kronglete veg. Vi har kjempa mot opportunistiske avvik i partiet vårt, både høyre- og «venstre»-avvik. Hver gang vi har gjort alvorlige feil på de tre områdene, har revolusjonen hatt tilbakeslag. Vi har lært av feil og tilbakeslag, og er blitt klokere og flinkere til å arbeide. Det er vanskelig for alle politiske partier og enkeltmennesker å unngå å gjøre feil, men vi må gjøre så få feil som mulig. Straks vi har gjort en feil, må vi rette på den, og jo raskere og grundigere vi gjør det, jo bedre.

Vi kan sammenfatte erfaringene våre i ett punkt: Folkets demokratiske diktatur som blir leda av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og bygger på forbundet mellom arbeidere og bønder. Dette diktaturet må forene seg med de internasjonale revolusjonære kreftene. Dette er formelen vår, den viktigste erfaringa, hovedprogrammet.

De tjueåtte åra partiet vårt har vært til, er en lang periode. I løpet av denne tida har vi bare oppnådd en ting – vi har vunnet grunnleggende seier i den revolusjonære krigen. Det er verdt å feire, fordi det er folkets seier, og fordi det er en seier i et stort land som Kina. Men vi har fortsatt mye å gjøre. Hvis vi bruker ei reise som bilde, er det arbeidet vi har utført, bare det første steget i en lang marsj på ti tusen li. Det fins fortsatt rester av fienden som vi må utslette. Den veldige oppgava med økonomisk oppbygging ligger foran oss. Snart må vi legge til side noe av det vi er fortrulige med og blir nødt til å gjøre ting som er nye for oss. Det betyr vansker. Imperialistene rekner med at vi ikke klarer å få orden på økonomien vår. De står og ser på, og venter på at vi skal mislykkes.

Vi må overvinne vanskene, vi må lære det vi ikke veit. Vi må lære oss å drive økonomisk arbeid av alle som veit hvordan det skal gjøres, uansett hvem de er. Vi må sette dem høyt som lærere, og lære respektfullt og samvittighetsfullt av dem. Når det er noe vi ikke veit, må vi ikke late som vi veit det. Vi må ikke bli byråkratiske. Hvis vi trenger djupt inn i et emne i flere måneder, ett eller to år, tre eller fem år, kommer vi til å mestre det til slutt. I begynnelsen var heller ikke en del av de sovjetiske kommunistene særlig flinke med økonomien, og imperialistene venta også på at de skulle mislykkes. Men Sovjetunionens kommunistiske parti seira, og under Lenins og Stalins ledelse lærte det seg ikke bare hvordan det skulle gjøre revolusjon, men også hvordan det skulle gjennomføre oppbygginga. Dette partiet har bygd en stor og strålende sosialistisk stat. Sovjetunionens kommunistiske parti er den beste læreren vår, og vi må lære av det. Situasjonen er gunstig for oss både hjemme og i utlandet. Vi kan stole fullt ut på våpenet folkets demokratiske diktatur, samle folket i hele landet unntatt de reaksjonære, og gå framover mot målet vårt med sikre steg.

Noter

1. Også kjent som Den store harmoniens verden. Det sikter til et samfunn som bygger på felleseie, og der det ikke fins klasseutbytting og undertrykking – et edelt ideal som det kinesiske folket lenge har satt høyt. Her betyr Den store harmoniens rike det kommunistiske samfunnet.

2. Se Lenin: «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom (1920), Utvalgte verker bind 11, Forlaget Oktober 1976, s. 104. Lenin sa: "I nesten et halvt hundreår – om lag fra førti- til nittiåra i forrige århundre – søkte framskredne tenkere i Russland ivrig etter en riktig revolusjonær teori under undertrykkinga fra et utrulig brutalt og reaksjonært tsarvelde. Med forbausende flid og omhu fulgte de hvert eneste «siste ord» på dette området i Europa og Amerika. Russland tilegna seg formelig marxismen, den eneste riktige revolusjonære teorien, gjennom kvaler, gjennom et halvt hundreår med uhørte lidelser og offer, enestående revolusjonært heltemot, utrulig energi, sjøloppofrende søking, studier, prøving i praksis, skuffelser, bekreftelse og sammenlikning med erfaringer fra Europa."

3. Da Storbritannia møtte motstand fra det kinesiske folket mot opiumshandelen, sendte landet i 1840-42 styrker for å gjøre invasjon i Kwangtung og andre kystområder i Kina under påskudd av å beskytte handelen. Styrkene i Kwangtung under ledelse av Lin Tse-hsu førte en motstandskrig.

4. Hung Hsiu-chuan (1814-64) var født i Kwangtung. Han leda en revolusjonær bondekrig i midten av det 19. hundreåret. I 1851 leda han en masseoppstand i Kwangsi og utropte det himmelske Taiping-kongedømmet, som holdt mange provinser og kjempa mot Ching-dynastiet i fjorten år. I 1864 lei denne revolusjonære krigen nederlag, og Hung Hsiu-chuan tok sitt eget liv med gift.

5. Kang Yu-wei ( 1858-1927) var fra Nanhai fylke i Kwangtung-provinsen. Etter at Kina hadde lidd nederlag for den japanske imperialismen i 1894, gikk han i 1895 til keiser Kuang Hsu i spissen for 1.300 kandidater til tredje grad i de keiserlige eksamenene i Peking. Han la fram et «bønnskrift på ti tusen ord» og ba om «konstitusjonelle reformer og modernisering», og om at det eneveldige monarkiet måtte bli omdanna til et konstitusjonelt monarki. I 1898 prøvde keiseren å innføre reformer og ga Kang Yu-wei, Tan Sze-tung. Liang Chi-chao og andre nøkkelstillinger i regjeringa. Seinere tok enkekeiserinne Tzu Hsi, som representerte stribukkene, makta igjen, og reformbevegelsen lei nederlag. Kang Yu-wei og Liang Chi-chao flykta til utlandet og danna et parti for å forsvare keiseren. Det blei en reaksjonær politisk fraksjon som sto i motsetning til de borgerlige og småborgerlige revolusjonære som Sun Yat-sen representerte. Blant verkene til Kang er Forfalskninger i de klassiske konfuscianske skriftene, Konfutse som reformator, og Ta Tung Shu eller Boka om Den store harmonien.

6. Yen Fu (1853-1921) fra Foochow i Fukien-provinsen studerte ved en marinehøgskole i Storbritannia. Etter krigen mellom Japan og Kina i 1894 gikk han inn for konstitusjonelt monarki og reformer for å modernisere Kina. Oversettelsene hans av T. H. Huxleys Evolution and Ethics, Adam Smiths The Wealth of Nations. J. S. Mills System of Logic, Montesquieus L’Esprit des Lois og andre verker blei brukt til å spre europeisk borgerlig tenkning i Kina.

7. Et eksamenssystem som blei brukt under de eneveldige dynastiene i Kina. Det var en metode den føydale herskerklassen brukte for å velge ut personell til å styre folket og for å knytte til seg intellektuelle. Systemet stamma fra det 7. hundreåret og sto ved lag helt til begynnelsen av det 20. hundreåret.

8. Revolusjonen i 1911 styrta det eneveldige regimet til Ching-dynastiet. 10. oktober det året satte en del av den nye armeen til Ching-dynastiet i gang et opprør i Wuchang i Hupeh-provinsen etter oppfordring fra borgerlige og småborgerlige revolusjonære selskaper. Det blei fulgt av opprør i andre provinser, og snart smuldra styret til Ching- dynastiet opp. Den provisoriske regjeringa for Republikken Kina blei danna i Nanking 1. januar 1912, og Sun Yat-sen blei valgt til midlertidig president. Revolusjonen seira takket være forbundet mellom borgerskapet og bøndene, arbeiderne og småborgerskapet i byene. Men den gruppa som leda revolusjonen, var innstilt på forsoning. Den ga ikke bøndene virkelige fordeler, og ga etter for press fra imperialistene og de føydale kreftene. Derfor kom statsmakta i hendene på en av krigsherrene i nord, Yuan Shih-kai, og revolusjonen endte med nederlag.

9. En helt i romanen Shui Hu Chuan (Ved vannkanten) som drepte en tiger med bare hendene på Chingyang-høyden. Dette er en av de mest populære episodene i denne berømte romanen.

10. Når det gjelder forholdet mellom sosialisering av jordbruket og industrialisering av landet, se Mao Tsetung «Om den kooperative omforminga av jordbruket», Verker i utvalg bind 5, Forlaget Oktober 1977, del 6 og 7. Dette er en rapport kamerat Mao Tse-tung la fram den 31. juli 1955 på konferansen for sekretærer i partikomiteene for provinser, byprovinser og autonome områder i det kinesiske kommunistpartiet. I denne rapporten tok kamerat Mao Tsetung utgangspunkt i erfaringene fra Sovjetunionen og praksisen i vårt eget land. og utvikla tesen om at sosialiseringa av jordbruket må skje i takt med den sosialistiske industrialiseringa.

11. Sitatet er fra Chu Hsis kommentar til Den konfuscianske læra om middelvegen, kapittel 13.

Artikkelen er fra 30. juni 1949.

Etter at kongressen er slutt, kommer mange kamerater til å dra tilbake til postene sine ved de ulike frontene i krigen. Kamerater, uansett hvor dere drar, må dere gjøre linja til kongressen kjent, og dere må forklare den til de breie massene med hjelp fra medlemmene i partiet.

Målet vårt med å gjøre linja til kongressen kjent er at hele partiet og hele folket skal bli gjennomsyra av tillit til at revolusjonen vil seire. Først og fremst må vi høyne den politiske bevisstheten til fortroppen, slik at den blir fylt av besluttsomhet, ikke skyr noe offer, og overvinner alle vansker for å vinne seier. Men dette er ikke nok. Vi må også høyne den politiske bevisstheten til hele folket, slik at de villig og med glede kjemper sammen med oss for seieren. Vi må overbevise hele folket om at Kina tilhører det kinesiske folket og ikke de reaksjonære. Det fins en gammel kinesisk fabel som heter «Den dumme gamle mannen som flytta fjella». Den handler om en gammel mann som levde i Nord-Kina for lenge, lenge sia, som blei kalt den dumme gamle mannen fra Nordfjellet. Huset hans lå sørvendt, og utafor døråpninga lå de to store fjelltoppene Taihang og Wangwu og stengte vegen. Han fikk med seg sønnene sine, og utstyrt med hakker og stor besluttsomhet gikk de i gang med å grave bort de to fjella. En annen gamling, som blei kalt den kloke gamle mannen, lo da han fikk se dem, og sa: «Hva er det for noe tull dere driver med! Dere klarer aldri å grave bort disse to svære fjella på egen hand!» Den dumme gamle mannen svarte: «Når jeg dør, fortsetter sønnene mine. Når de dør, fortsetter sønnesønnene mine, og deretter sønnene og sønnesønnene deres, og så videre i det uendelige. Fjella er nok høye, men de kan ikke bli høyere, og hver gang vi graver bort en bit, blir de litt lavere. Så hvorfor skulle vi ikke greie å få dem vekk?» Overbevisninga til den dumme gamle mannen var urokka, og da han hadde tilbakevist det feilaktige synet til den kloke gamle mannen, fortsatte han å grave hver eneste dag. Gud blei rørt da han så dette. Han sendte to engler ned til jorda, og de tok fjella på ryggen og bar dem bort. I dag ligger det to fjell og knuger ned det kinesiske folket. Det ene er imperialismen, og det andre er føydalismen. Det er lenge sia det kinesiske kommunistpartiet bestemte seg for å grave dem bort. Holder vi ut og arbeider uten stans, kommer vi også til å røre Guds hjerte. Vår gud er ingen annen enn de kinesiske folkemassene. Hvorfor skulle vi ikke kunne få vekk disse to fjella hvis hele folket reiser seg og graver sammen med oss?

I går hadde jeg en samtale med to amerikanere som sto på farten til å reise til De forente stater. Jeg sa at den amerikanske regjeringa prøver å undergrave oss, og at vi ikke kommer til å finne oss i det. Vi er mot politikken til den amerikanske regjeringa som går ut på å støtte Chiang Kai-shek mot kommunistpartiet. Men vi må for det første trekke ei skillelinje mellom folket i De forente stater og regjeringa deres, og for det andre mellom dem som bestemmer politikken til regjeringa og deres underordna. Jeg sa til disse to amerikanerne: «Si til dem som bestemmer politikken til regjeringa deres at vi nekter dere amerikanere å slippe inn i de frigjorte områdene fordi politikken deres går ut på å støtte Chiang Kai-shek mot kommunistpartiet, og vi stoler ikke på dere. Dere kan få komme til de frigjorte områdene dersom formålet er å kjempe mot Japan, men først må vi ha en avtale. Vi vil ikke la dere snuse rundt overalt. Patrick J. Hurley (1) har uttalt seg offentlig mot samarbeid med det kinesiske kommunistpartiet. Hvorfor vil dere da komme hit og luske rundt i de frigjorte områdene våre?»

Politikken til den amerikanske regjeringa som går ut på å støtte Chiang Kai-shek mot kommunistpartiet, viser at de reaksjonære i De forente stater ikke har skam i livet. Men alle intrigene de kinesiske og utenlandske reaksjonære steller i stand for å hindre at det kinesiske folket skal seire, er dømt til å mislykkes. De demokratiske kreftene er hovedstrømmen i verden i dag, reaksjonen er bare en motstrøm. Den reaksjonære motstrømmen prøver å drukne hovedstrømmen for nasjonal sjølstendighet og folkedemokrati, men den kan aldri bli til hovedstrømmen. I den gamle verden fins fortsatt de tre store motsigelsene som Stalin pekte på for lenge sia: For det første motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de imperialistiske landa. For det andre motsigelsen mellom de ulike imperialistmaktene. Og for det tredje motsigelsen mellom de koloniale og halvkoloniale landa på den ene sida og de imperialistiske kolonimaktene på den andre sida.(2) Ikke nok med at disse tre motsigelsene fins fortsatt, de blir stadig mer skjerpa og mer omfattende. Ettersom disse motsigelsene fins og vokser, vil det komme ei tid da den reaksjonære anti-sovjetiske, anti-kommunistiske og anti-demokratiske motstrømmen som fortsatt fins i dag, blir feid vekk.

I dette øyeblikket blir det holdt to kongresser i Kina, den sjette nasjonale kongressen til Kuomintang og den sjuende nasjonale kongressen til kommunistpartiet. Målsettingene for disse to kongressene er helt forskjellige: Målsettinga for den ene er å tilintetgjøre kommunistpartiet og alle de andre demokratiske kreftene i Kina, og dermed kaste landet vårt ut i mørket. Målsettinga for den andre er å knuse den japanske imperialismen og løpeguttene for den, de føydale kreftene i Kina, bygge et nydemokratisk Kina og dermed føre landet vårt mot lyset. Disse to linjene står i motsetning til hverandre. Vi trur fullt og fast at det kinesiske folket kommer til å seire under ledelse av det kinesiske kommunistpartiet og linja fra den sjuende partikongressen, og at den kontrarevolusjonære linja til Kuomintang er dømt til å li nederlag.

Noter

1. Patrick J. Hurley var en reaksjonær politiker fra det republikanske partiet. Han blei utnevnt til amerikansk ambassadør i Kina mot slutten av 1944, Hans støtte til den anti-kommunistiske politikken til Chiang Kai-shek møtte sterk motstand fra det kinesiske folket. og i november 1945 blei han nødt til å gå av. Her er det snakk om en uttalelse Hurley kom med på en pressekonferanse i det amerikanske utenriksdepartementet i Washington 2. april 1945, der han gikk åpent mot samarbeid med det kinesiske kommunistpartiet. Nærmere detaljer finner du i «Duetten mellom Hurley og Chiang er en fiasko».

2. Se Stalin: «Om leninismens grunnlag» (1924), i Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 9.

[Dette var sluttalen til kamerat Mao Tsetung på den sjuende nasjonale kongressen til Kinas Kommunistiske Parti den 11.juni 1945.]

Alle må dø, men døden har ikke like stor betydning i alle tilfeller. Den gamle kinesiske forfatteren Szuma Chien sa: «Sjøl om døden rammer alle, kan den ha større vekt enn Tai-fjellet eller være lettere enn ei fjær.» (2) Å dø for folket har større vekt enn Tai-fjellet, men å arbeide for fascistene og dø for utbytterne og undertrykkerne har mindre vekt enn ei fjær. Kamerat Chang Szu-teh døde for folket, og hans død har virkelig større vekt enn Tai-fjellet.

Hvis vi har mangler, er vi ikke redde for at noen peker på dem og kritiserer dem, for vi tjener folket. Alle, hvem som helst, kan peke på manglene våre. Hvis de har rett, skal vi rette på dem. Hvis det de foreslår gagner folket, skal vi handle i samsvar med det. Tanken om "bedre væpna styrker og enklere forvaltning " blei lagt fram av herr Li Ting-ming (3), som ikke er kommunist. Han la fram et godt forslag som er til gagn for folket, og vi har godtatt det. Hvis vi i folkets interesse fortsetter å gjøre det som er riktig og retter på det som er galt, kommer rekkene våre helt sikkert til å blomstre opp og bli sterkere.

Vi kommer fra alle kanter av landet og har gått sammen om et felles revolusjonært mål. Vi må ha det store flertallet av folket med oss på vegen mot dette målet. I dag leder vi allerede baseområder med ei befolkning på 91 millioner mennesker, (4) men dette er ikke nok. Flere må til om vi skal frigjøre hele nasjonen. I vanskelige tider må vi ikke miste av syne det vi har oppnådd. Vi må evne å se den lyse framtida og samle mot. Det kinesiske folket lider. Det er vår plikt å berge det, og vi må kaste alle krefter inn i kampen. Der det er kamp, er det offer, og døden hører hverdagen til. Men det som ligger vårt hjerte nærmest, er folkets interesser og lidelsene til det store flertallet, og når vi dør for folket, er det en verdig død. Likevel må vi gjøre vårt beste for å unngå unødige offer. Kadrene våre må ha omsorg for hver eneste soldat, og alle i de revolusjonære rekkene må ha omsorg for hverandre, være glad i hverandre og hjelpe hverandre.

Fra nå av må vi holde gravferder og minnemøter når det dør noen i rekkene våre som har gjort nyttig arbeid. Vi må ære dem på denne måten, uansett om de var soldater eller kokker. Dette må vi gjøre til regel, og det må innføres blant folket også. Når noen i en landsby dør, må det holdes minnemøte. På det viset uttrykker vi vår sorg over den døde, og samler hele folket.

Noter

1. Kamerat Chang Szu-teh var soldat i garderegimentet til sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. Han var en kommunist som tjente folkets interesser trufast. Han slutta seg til revolusjonen i 1933, deltok på den lange marsjen og blei såra i tjenesten. Han blei drept 5. september 1944, mens han dreiv og lagde trekol i fjella i Ansai fylke i Nord-Shensi, da ei kolmile plutselig raste sammen.

2. Szuma Chien var en berømt kinesisk historiker i det 2. hundreåret f Kr. Det var han som skreiv Historiske opptegnelser. Sitatet er fra «Svar på brevet fra Jen Shao-ching».

3. Li Ting-ming var en opplyst godseier fra den nordlige delen av Shensi-provinsen. Han blei valgt til visepresident for regjeringa i grenseområdet mellom Shensi, Kansu og Ningsia.

4. Dette var det samla folketallet i grenseområdet mellom Shensi, Kansu og Ningsia og alle de andre frigjorte områdene i Nord-, Sentral- og Sør-Kina.

Artikkelen blei skrevet 8. september 1944.

2. Det er ikke mulig å mobilisere de breie massene til handling i ei eneste sak uten ei allmenn og brei oppfordring. Men dersom folk i ledende stillinger nøyer seg med ei allmenn oppfordring – dersom de ikke personlig går konkret og grundig inn i det arbeidet de har oppfordra til i noen av organisasjonene, gjør gjennombrudd på ett enkelt felt, samler erfaringer, og bruker disse erfaringene til å rettleie andre enheter – har de ingen mulighet til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig, eller til å gjøre innholdet i den rikere, og da er det fare for at den allmenne oppfordringa ikke fører til noen verdens ting. I korrigeringsbevegelsen i 1942 oppnådde vi for eksempel fram- gang overalt der metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen og konkret rettleiing blei brukt, men vi oppnådde ingen framgang der denne metoden ikke blei brukt. I korrigeringsbevegelsen i 1943 må alle byråene og underbyråene til sentralkomiteen og alle område- og prefekturkomiteene i partiet gå fram på denne måten for å samle erfaringer: Ved sida av å legge fram ei allmenn oppfordring (en årsplan for korrigeringsbevegelsen) må de velge ut to eller tre enheter (men ikke for mange) innafor sitt eget felt og fra andre organisasjoner, skoler eller hærenheter i nærheten. De må studere disse enhetene grundig, skaffe seg detaljert kunnskap om utviklinga av korrigeringsbevegelsen der, og detaljert kunnskap om den politiske fortida, de ideologiske kjennetegna, iveren etter å studere og de sterke og svake sidene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) representanter for personellet der. Dessuten må de gi personlig rettleiing til dem som har ansvaret for å finne fram til konkrete løsninger på de praktiske problemene enhetene står overfor. Lederne for alle organisasjoner, skoler og hærenheter må gå fram på samme måte, ettersom alle disse enhetene har flere underordna enheter. Dette er dessuten en metode der lederne knytter ledelse sammen med læring. Folk i ledende stillinger kan ikke gi riktig allmenn rettleiing til alle enhetene hvis de ikke skaffer seg konkrete erfaringer fra særskilte personer og fra hendinger i særskilte underordna enheter. Denne metoden må utbres overalt, slik at de ledende kadrene på alle plan lærer å bruke den.

3. Erfaringene fra korrigeringsbevegelsen i 1942 beviser også at det er nødvendig å danne ei ledende gruppe i hver enhet i løpet av bevegesen, hvis vi skal nå målet for korrigeringa. Denne gruppa må være sammensatt av noen få aktivister med lederne for enheten som kjerne, og denne ledende gruppa må knytte seg nært sammen med massene som deltar i bevegelsen. Uansett hvor aktiv den ledende gruppa er, blir denne aktiviteten bare fruktesløst strev fra en håndfull mennesker om den ikke blir knytta sammen med aktiviteten til massene. Dersom på den andre sida bare massene er aktive, og ikke har ei ledende gruppe til å organisere aktiviteten skikkelig, kan ikke aktiviteten bli holdt oppe i lang tid, utvikle seg i riktig retning eller bli heva til et høyere ere nivå. Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg. Ei ledende gruppe som er virkelig sammensveisa og knytta sammen med massene, kan bare bli danna litt etter litt i sjølve massekampen, og ikke løsrevet fra den. Som regel verken kan eller bør den ledende gruppa ha samme sammensetning i innledningsstadiet, mellomstadiet og sluttstadiet i en stor kamp. De aktivistene som utmerker seg under kampen, må hele tida bli forfremma og erstatte de medlemmene av den ledende gruppa som er dårligere skikka, eller har gått tilbake. Ei grunnleggende årsak til at arbeidet mange steder og i mange organisasjoner ikke går framover, er at det ikke fins ei ledende gruppe som er sammensveisa og knytta sammen med massene, og som blir holdt frisk hele tida. En skole med hundre mennesker kan avgjort ikke drives godt om det ikke fins ei ledende gruppe på flere personer, noen ganger et dusin eller fler, som er danna i samsvar med de virkelige omstendighetene (og ikke raska sammen vilkårlig), og som er sammensatt av de mest aktive, rettskafne og våkne av lærerne, resten av personalet og elevene. I alle organisasjoner, skoler, hærenheter, fabrikker og landsbyer, små som store, må vi oppfylle det niende av Stalins tolv vilkår for bolsjevisering av partiet, nemlig det om å opprette en ledende kjerne. (1) Kriteriene for ei slik ledende gruppe bør være de fire som Dimitrov rekna opp da han drøfta kaderpolitikk – om en ofrer seg fullt ut for saka, har kontakt med massene, har evne til å sette seg inn i ting sjølstendig, og overholder disiplinen. (2) Både når en arbeider med sentrale oppgaver – krig, produksjon, skolering (medrekna korrigeringa) – og med kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene og annen virksomhet, er det nødvendig å bruke metoden med å knytte den ledende gruppa sammen med massene, i tillegg til metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen rettleiing.

4. I alt det praktiske arbeidet til partiet vårt er prinsippet for riktig ledelse alltid " fra massene, til massene". Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.

5. Oppfatninga om at det må være et riktig forhold mellom den ledende gruppa og massene i en organisasjon eller kamp, oppfatninga om at ledelsen bare kan få riktige ideer hvis den følger prinsippet " fra massene, til massene", og oppfatninga om at den allmenne oppfordringa må være knytta sammen med særegen rettleiing når ideene til ledelsen skal settes ut i livet – disse oppfatningene må spres overalt i løpet av denne korrigeringsbevegelsen for å rette opp de feilaktige synspunktene blant kadrene våre om disse spørsmåla. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å samle aktivistene for å danne en ledende kjerne, eller er ikke flinke til å gjøre det. Og de forstår ikke hvor viktig det er å knytte denne ledende kjernen nært sammen med massene, eller er ikke flinke til å gjøre det. Derfor blir ledelsen deres byråkratisk og løsrevet fra massene. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å oppsummere erfaringene fra massekamper, eller er ikke flinke til å gjøre det. De innbiller seg at de er flinke, og er glade i å legge fram sine egne subjektivistiske ideer. Dermed blir ideene deres innholdsløse og virkelighetsfjerne. Mange kamerater nøyer seg med å komme med ei allmenn oppfordring om å gjennomføre ei oppgave, og forstår ikke hvor viktig det er å følge den opp med særegen og konkret rettleiing med en gang, eller er ikke flinke til å gjøre det. Dermed blir oppfor- dringa deres et slag i løse lufta. Den strander på papiret eller i konferanserommet, og ledelsen deres blir byråkratisk. I korrigeringsbevegelsen nå må vi rette på disse feilene og lære å bruke metodene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det Særegne, når vi studerer, kontrollerer arbeidet og vurderer kadrene. Vi må også bruke disse metodene i alt arbeid vi gjør i framtida.

6. For å utforme riktige ideer for arbeidet med å lede må vi samle ideene til massene og konsentrere dem, og så gå til massene slik at de setter ideene besluttsomt ut i livet – det er den grunnleggende metoden for ledelse. Under prosessen med å konsentrere ideer og sette dem besluttsomt ut i livet må vi bruke metoden med å knytte sammen den allmenne oppfordringa med særegen rettleiing. Dette er en helt nødvendig del av den grunnleggende metoden. Vi må utforme allmenne ideer (allmenne oppfordringer) på grunnlag av den særegne rettleiinga som er blitt gitt i mange saker, og prøve dem i mange forskjellige enheter (ikke bare gjøre det sjøl, men oppfordre andre til å gjøre det også). Så må vi konsentrere de nye erfaringene (oppsummere dem) og utarbeide nye direktiver for å lede massene overalt. Kameratene våre må gå fram på denne måten både i korrigeringsbevegelsen nå og i alle andre former for arbeid. Jo flinkere vi blir til å bruke denne metoden, desto bedre blir vi til å lede.

7. Når et høyere organ og utvalga under det overlater ei eller annen oppgave til underordna enheter (enten det gjelder den revolusjonære krigen, produksjon eller utdanning, korrigeringsbevegelsen, kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene, propagandaarbeid, organisasjonsar- beid, utrensking av spioner eller andre ting), må de alltid gå gjennom lederen for det lavere organet, slik at det blir han som får ansvaret. På denne måten får vi både arbeidsdeling og enhetlig, sentralisert ledelse. Et utvalg på høyere nivå må ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå (et høyere utvalg som driver med organisasjonsarbeid, propaganda eller utrensking av spioner, må for eksempel ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå). Da får nemlig den som har ho- vedansvaret i det lavere organet (som for eksempel sekretæren, formannen, sjefen eller skolestyreren), ikke ansvar og ikke greie på hva som skjer. Både den som har hovedansvaret, og den som har ansvaret for det utvalget det gjelder, må bli informert om oppgava og få ansvar. Denne sentraliserte metoden, som knytter sammen arbeidsdeling og enhetlig ledelse, gjør det mulig å mobilisere et stort antall kadrer gjennom den som har hovedansvaret – noen ganger alle som arbeider i organet – til å gjennomføre ei bestemt oppgave. Slik kan en overvinne mangelen på kadrer i enkelte utvalg og gjøre riktig mange til aktive kadrer i arbeidet for å gjennomføre denne oppgava. Dette er også en måte å knytte ledelsen sammen med massene på. La oss for eksempel ta vurderinga av kadrene. Dersom dette arbeidet blir gjort isolert, der- som det bare blir gjort av noen få folk fra det organisasjonsutvalget som har ansvaret for slikt arbeid, er det helt sikkert at det ikke kan bli gjort skikkelig. Men dersom arbeidet blir gjort slik at den administrative lederen for en bestemt organisasjon eller en bestemt skole mobiliserer mange eller tilmed alle dem som arbeider der, eller mange eller tilmed alle elevene til å ta del i arbeidet, og de ledende medlemmene av organisasjonsutvalget på det høyere nivået samtidig gir riktig rettleiing etter prinsippet om å knytte ledelsen sammen med massene, blir oppgava med å vurdere kadrene uten tvil gjennomført på en tilfredsstillende måte.

8. Det kan aldri være flere sentrale oppgaver samtidig på ett sted. I en bestemt periode kan det bare være ei sentral oppgave og dessuten andre oppgaver som kommer i andre eller tredje rekke. Derfor må den som har hovedansvaret på stedet ta omsyn til historia og vilkåra for kampen på plassen og sette opp de ulike oppgavene i riktig rekkefølge. Han må ikke handle uten egne planer, og gå fra ei oppgave til ei annen etter hvert som han får instrukser fra høyere organer. Da skaper han en mengde " sentrale oppgaver" og forvirring og rot. Et høyere organ må på si side ikke gi et lavere organ mange oppgaver samtidig uten å si noe om hvor viktige de er i forhold til hverandre og hva som haster mest, og uten å gjøre det klart hva som er den sentrale oppgava. For det vil føre til forvirring i arbeidet til det lavere organet, og gjøre det umulig for det å nå de måla det hadde satt seg. En leder må ta omsyn til hele situasjonen og legge planer i samsvar med den i lys av de historiske vilkåra og de tilhøva som rår på hvert sted, ta riktige beslutninger om hvor tyngdepunktet i arbeidet skal ligge og om rekkefølgen i arbeidet for hver periode, gjennomføre beslutningene uten å nøle og sikre at klare mål blir nådd. Dette er en del av kunsten å lede. Dette er også et spørsmål om metoder for ledelse, og vi må legge vekt på å løse det når vi bruker prinsippene om å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne.

9. Her tar vi ikke opp alle sider av spørsmålet om metoder for ledelse. Vi håper at kameratene over hele landet vil tenke grundig gjennom dette sjøl og sette skaperevnene sine i sving på grunnlag av de prinsippene som er satt fram her. Jo hardere kampen er, desto mer nødvendig er det at kommunistene knytter sitt arbeid med å lede nært sammen med krava til de breie massene, og knytter de allmenne oppfordringene sine sammen med særegen rettleiing, slik at de subjektivistiske og byråkratiske metodene for ledelse blir fullstendig knust. Alle ledende kamerater i partiet vårt må alltid sette vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse opp mot subjektivistiske, byråkratiske metoder for ledelse og bruke de vitenskapelige og marxistiske metodene til å overvinne de subjektivistiske og byråkratiske. Subjektivister og byråkrater forstår ikke prinsippene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne. De hindrer i høy grad utviklinga av partiarbeidet. Vi må fremme vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse både djupt og breit for å bekjempe subjektivistiske og byråkratiske metoder for ledelse.

Noter

1. Se Stalin. (Utsiktene for Tysklands Kommunistiske Parti og spørsmålet om bolsjeviseringa (1925). Verker. eng. utg.. bind 7. s. 39.

2. Se Dimitrov. «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Forlaget Oktober 1970. s. 155