Hei!

Sender deg en mail angående telefonsamtalen vi hadde om å få et intervju med deg. Vi vil gjerne møte deg personlig, men i og med at det passer best for oss grunnet travel skolegang, håper vi det går greit at vi sender deg spørsmålene via mail.

Som vi nevnte på telefon har vi en oppgave i faget Historie og Filosofi 2, om bruk av vold som politisk virkemiddel. Vi ønsker gjerne å vite hva du, som politisk talsmann for ungdomsorganisasjonen RKU, mener om dette? I og med at dere er en kommunistisk organisasjon, som ønsker en revolusjon synes vi det er interessant å høre med akkurat dere om dette temaet:

Hvordan stiller dere dere til bruk av vold i f.eks konflikter, demonstrasjoner, aksjoner?

Ser dere vold som et legitimt virkemiddel? I såfall hvorfor/hvorfor ikke?

Hvis du har tid, ønsker vi gjerne utfyllende svar. Det ville vært interessant å få deres syn på saken, i og med at dere er en organisasjon som baseres på tanken om en revolusjon.

Mvh Skoleelever

De fikk følgende svar fra Tjen Folket:

Hei,

Takk for spørsmål. Dette er et tema som mange spør oss om. Jeg skal forsøke å svare grundig.

Først et kort svar på deres to spørsmål:

a) Kommunister ønsker ikke vold. Vi mener vold kan være riktig i en del tilfeller. Om en demonstrasjon angripes av nazister er det for eksempel helt riktig å forsvare seg mot dette. Vi mener også det er legitimt når ungdommer i Frankrike og England bruker vold når de blir utsatt for kraftig undertrykking.

b) Vold er et virkemiddel alle stater og politiske partier på et eller annet vis anerkjenner. Vi kan ikke velge om vold er et virkemiddel eller ikke. Vi kan bare velge om vi skal bøye oss for denne volden, eller om vi skal reise oss mot den. Så lenge kapitalismen er voldelig er det legitimt å bruke vold for å avskaffe den.

Før jeg utdyper vil jeg tipse om disse sakene fra nettsida til Tjen Folket:

Den sosialistiske revolusjonen

Reaksjonær vold mot revolusjonær vold

Væpna revolusjon etter 22. juli?

Kommunisme mot terrorisme

En fredelig væpna revolusjon?

11. september og væpna revolusjon

Gjennom disse lenkene kan dere finne mye om et kommunistisk syn på vold og på revolusjon. Jeg skal utdype litt. Målet er å vise hvorfor væpna revolusjon er nødvendig, hvorfor politisk vold kan være legitimt – og ikke minst, at det ikke er kommunistene som er voldelige – det er kapitalismen og alle stortingspartiene som faktisk er voldelige i dag. Norske kommunister har ikke drept et eneste menneske siden krigen – i motsetning til alle partiene på Stortinget, som må holdes ansvarlig for hundrevis, kanskje tusenvis, av døde i Afghanistan og Libya. Den eneste volden vi støtter er vold mot et system som dreper millioner av mennesker hvert år. Frigjøring fra kapitalismen er selvforsvar.

1. Er det spesielt å mene at vold kan være nødvendig?

Av og til virker det som om våre motstandere mener at Tjen Folket er de eneste som forsvarer vold som politisk virkemiddel. Vår talsperson ble for en tid tilbake anklaget av Frp gjennom Adresseavisen for å være ”for vold” mens Frp var ”mot all vold”. Men er dette sant?

I dagens Norge er det staten som er den fremste utøveren av politisk motivert vold. I 2011 slapp norske bombefly tusenvis av bomber over Libya. Og 2011 var det tiende året Norge brukte politisk motivert vold i Afghanistan. Dette er helt reell og virkelig vold, som fører til at virkelige mennesker dør. Ingen vet hvor mange som er drept av norske bomber, men det dreier seg nok om hundrevis.

Okkupasjonen av Afghanistan og bombinga av Libya var operasjoner der den norske staten gikk sammen med andre stater for å fjerne en regjering og deres statsmakt. Disse regjeringene var representert i FN. Statsmakta er den politiske makta, altså har Norge vært med å ta den politiske makta i to andre land, med våpen i hånd, og sette inn nye makthavere som er mer vennlig til Norge. En slags væpna revolusjon – bare at den kom fra utlandet og ikke fra folket selv.

Okkupasjonen av Afghanistan og Libya er omfattende politisk vold som direkte eller indirekte støttes av alle partiene på Stortinget. SV er kritisk i ord, men sitter i den regjeringen som har ansvaret i dag. Alle de andre partiene mener okkupasjonen er bra. De bruker politiske argumenter (menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og demokrati) for å legitimere volden.

Okkupasjon og bombing er ekstrem vold. Titusener dør, hundretusener lemlestes, millioner blir traumatisert. Hverdagen i Afghanistan er ikke langt unna det forferdelige vi opplevde 22. juli. Hva gjør dette med menneskene i disse landene?

Vi trenger ikke bare snakke om denne typen ekstrem vold. Vi kan også snakke om den mildere og enda mer aksepterte volden som staten utøver innenfor landets grenser. Politiet har rett til å bruke vold, og de gjør det hver dag. Fengsel – altså frihetsberøvelse – er også en form for vold. Dette er vold som de fleste ikke reflekterer over. ”Alle” er enige om at dette er nødvendig.

Kort sagt er det slik at alle partier i Norge forsvarer en eller annen form for vold. Og det er bare en ytterst liten andel av befolkningen som er prinsipielt mot all vold. De kalles pasifister, og de ville ikke engang forsvare vold om ei jente forsvarte seg mot en voldtektsmann. For dem er voldelig selvforsvar like ille som en voldtekt.

Med andre ord – Tjen Folkets prinsipielle holdning til vold, nemlig at vold kan være nødvendig, deler vi med nesten alle i Norge.

2. Et voldelig system

Dagens Norge er en del av et verdenssystem. Nesten alle land i hele verden er koplet sammen i kapitalismen. Vi kan ikke skille Norge fra dette systemet. Det er forbindelser mellom Norge og nesten alle land i hele verden. Og det norske systemet er fullt integrert med et internasjonalt system der noen land er rike og noen er fattige.

Kapitalismen handler om at noen blir rike av andres arbeid og ressurser. Nord-Amerika og Europa har til sammen nesten 60% av verdens samla bruttoprodukt. Det vil si at på papiret har vesten over halvparten av verdens rikdom, selv om bare 1/7 av verdens befolkning bor her. Hvordan skjer dette?

Noen vil kanskje hevde at hvite folk jobber fire ganger så mye eller fire ganger så effektivt som andre. Eller at vi er fire ganger så smarte og dermed klarer å skape fire ganger så mye verdier. RKU tror ikke på dette. Og ved noe undersøkelse kan vi finne ut at svaret er et helt annet.

Etiopia er et av verdens fattigste land. Det ligger på Afrikas horn og deler av landet opplever tørke innimellom. De seneste tiårene er Etiopia blitt en stor eksportør av blomster. Blomster krever jord og vann – jord og vann man kunne brukt på matproduksjon. I 2011 var det en omfattende sultkatastrofe i Etiopia, der svært mange mennesker døde av sult. Blomsterproduksjonen fortsatte som før.

En undersøkelse viste at av bare 3 % av prisen man betaler i London for blomster fra Etiopia går tilbake til Etiopia. 97 % av prisen går til Europa. Det vil si at du kan kjøpe blomster for 3 kroner i Etiopia og selge dem for 100 kroner i London. Så fort blomstene er lastet på en båt i middelhavet, stiger prisen voldsomt og raskt. Slik er det med de fleste varer som produseres i fattige land men forbrukes i vesten. De landene som produserer får bare en liten del av det som varene er verdt på markedet i vesten.

Samtidig sulter millioner av mennesker i hjel hvert år. FN mener at omtrent 20 millioner dør av for lite mat hvert år. For oss er dette et voldelig system. Et system der de fattige landene skaper mesteparten av verdens varer og har mesteparten av verdens innbyggere, men får under halvparten av verdens verdier. Et system der folk dør av sult, selv om det er nok mat, er et ekstremt voldelig system.

Men det stopper ikke der. Om noen land gjør opprør mot dette systemet, så risikerer de at vestlige land bomber dem. Dette har skjedd mange ganger. Og USA har vært involvert i mange maktskifter og borgerkriger der de har fått USA-vennlige regjeringer innsatt.

3. Helliger målet midlet?

Det er et filosofisk spørsmål om målet helliger midlet. I praksis vil de fleste i Norge være enige i dette. Om du kan redde tusen mennesker ved å drepe ett menneske, så mener de fleste at dette er legitimt. Faktisk vil mange nordmenn gå mye lenger enn dette, og si at om du må drepe ti overfallsmenn så er det bedre enn selv å bli drept av disse. Denne moralen ser vi hver dag i amerikanske filmer og serier der hovedpersonen dreper seg gjennom titalls og hundretalls mennesker for å redde en datter eller kjæreste.

Under okkupasjonen av Norge (1940-1945) var det mange som brukte vold mot tyskerne. Målet var å frigjøre Norge fra tysk okkupasjon. De satte den nasjonale selvråderetten og friheten fra fascismen over retten til liv som også de tyske soldatene hadde. Men de gikk lenger enn som så – sivile nordmenn som samarbeidet med tyskerne var også legitime mål. Denne volden kunne være kontroversiell. Noen folk mente at nordmenn burde holde seg helt i ro og prøve å begrense volden mest mulig – og bare vente på at krigen skulle gå over. Jeg tror at i dag så vil de fleste mene at det var legitimt å bruke vold for å frigjøre Norge fra okkupasjonen.

Tjen Folket er de norske kommunistene. Det finnes kommunister i alle land i verden. Over alt arbeider vi for det samme målet – en verden uten kapitalismens kriger, kriser, sult, fattigdom og miljøødeleggelser. Avskaffer vi sulten i verden, vil det alene redde minst 20 millioner hvert år. Men kommunismen kan gjøre mye mer enn det – vi kan sørge for at alle som trenger HIV-medisin får det, gratis. Vi kan sørge for at den milliarden mennesker som i dag får for lite mat, får nok mat. Vi kan også avskaffe krigene, som hvert år krever hundretusener av liv. Men ikke nok med det – vi tror at bare kommunismen kan stoppe de voldsomme miljøødeleggelsene vi ser rundt oss. For kommunismen er ikke avhengig av økonomisk vekst, slik kapitalismen er. Kort sagt: vårt mål vil bety en enorm forbedring for hele verden. Og det vil bety mye mindre vold enn dagens hverdag.

Vi mener også at målet er fullt ut oppnåelig. De landene som har vært under kommunistisk ledelse har oppnådd svært mye på ganske kort tid. Vi mener det var kommunistisk ledelse i Sovjet fra 1917 til 1956 (men ikke etter dette!) og i Kina fra 1949 til omtrent 1976. I løpet av disse periodene ble sulten til slutt avskaffa helt, og folk fikk kraftig forbedra levekår. Dette var enorme framskritt for hele menneskeheten – 1/3 av verden var frigjort fra kapitalismen.

Å avskaffe kapitalismen er sjølforsvar for den milliarden mennesker som hver dag har for lite mat. Å bruke vold for å frigjøre mennesker fra sexslaveri, fra hungersnød, fra blodig undertrykking i Afghanistan osv. – dette er moralsk helt på linje med selvforsvar. Disse menneskene trenger en revolusjon. De trenger revolusjonen ikke for å få det bedre, men for å overleve. Vi ser vårt arbeid som en del av den samme kampen. Et år med kapitalisme er hundre ganger mer blodig enn en væpna revolusjon.

4 Er Norge helt annerledes enn resten av verden?

Vi har slått fast to viktige saker:

a) Den norske staten utøver ekstrem vold i andre land, men bruker også vold i Norge. b) Norge er en integrert del av et voldelig verdenssystem. Man kan kanskje være uenig i språkbruken, men det faktiske innholdet i disse påstandene kan ingen være helt uenige i. Med andre ord har vi en stat som bruker vold og som er en del av et system er voldelig mot svært mange mennesker.

I tillegg kan vi slå fast noen punkter til:

a) USA og en rekke EU-land har mange ganger vist at de er villige til å bruke diplomatiske sanksjoner, økonomisk boikott, sabotasje, terror og militærmakt for å hindre kommunister i å ta makta i andre land. Det vil si at USA og EU-land vil blande seg inn om det er fare for dette i Norge.

b) Den norske staten har brukt vold mot demonstranter og streikende arbeidere ved mange tilfeller, for eksempel under utbygginga av Alta-vassdraget og under Menstad-slaget.

c) Den norske staten har siden krigen drevet utbredt overvåking av kommunister og sosialister gjennom overvåkingspolitiet. Med andre ord blir disse sett på som trusler mot staten.

d) Aldri noensinne i historien har herskerklasse gitt fra seg makta frivillig. Norge har en kapitalistisk herskerklasse. Noen få hundre mennesker har all virkelig makt i Norge. Disse vil mest sannsynlig gjøre hva som helst for ikke å miste denne makta.

Med andre ord må kommunister forvente hard motstand fra staten og også utenlandske stater, om vi får mye støtte blant folk for kommunismen. Vi mener at staten, USA og norske kapitalister ikke har noen rett til å bevare kapitalismen. Så lenge den norske staten bomber andre land og tjener seg rik på andre menneskers fattigdom, har den ingen legitimitet og heller ingen rett til å stå imot en revolusjon.

Videre er det slik at vi har hundrevis av nazister og fascister i Norge. Kanskje tusenvis av folk i Norge hater kommunisme så sterkt at de er villige til å bruke vold for å hindre kommunismen i å vokse. På 70-tallet ble kommunister angrepet av fascister mange ganger. Den kommunistiske bokhandelen Oktober i Tromsø ble sprengt, en kommunist ble drept på Finnmarksvidda, en bombe ble kasta inn i det røde første mai-toget i Oslo i 1976. I 2011 så vi at en fascist angrep AUF fordi han mente at de var marxister. Vi tror dessverre ikke han er den eneste som er villig til slike overgrep.

Fascister og nazister er altså en reell trussel mot kommunister i Norge i dag. Om 10 prosent av nordmenn støttet oss, ville denne trusselen bli mangedoblet. Og noen av de rike ville garantert gitt mange millioner kroner til fascister og nazister for å hindre kommunistene i å vokse. Dette har vi sett mange ganger i historien. Hitler kunne ta makta fordi rike kapitalister hadde gitt ham enorme summer av frykt for de tyske kommunistene. Han brukte mange av disse pengene til å bygge sin egen nazihær av brunskjorter, som trente militært og angrep kommunister på gata.

Væpna revolusjon og revolusjonær vold handler om frigjøring og selvforsvar. Det handler om å frigjøre verden fra et voldelig system og det handler om selvforsvar mot fascister og nazister, og selvforsvar mot den kapitalistiske staten og kanskje også mot utenlandsk innblanding fra USA og EU-land.

Helt siden den første staten oppsto og menneskeheten begynte med politikk, har politikkens kjerne vært våpenmakta. Det første demokratiet i Hellas ga folk rettigheter og plikter etter hvor mange soldater de kunne stille til hæren. De første statene oppsto som reine militærstater. Det eneste som gir den norske staten sin makt er voldsmonopolet. Uten monopol på lovlig vold, ville hele statens makt bli veldig usikker.

Mao Zedong sa «den politiske makta springer ut av geværløpet» og han sa «den som ikke vil at det skal finnes gevær lenger må selv gripe til geværet». Dette oppsummerer det viktigste som kan sies om politisk vold. I dagens verden finnes ingen politisk makt uten vold. Og det finnes ingen måte å fjerne denne voldelige makta på, uten å være bevæpna selv.

Mvh

Kenneth Fuglemsmo — Talsperson for Revolusjonær Kommunistisk Ungdom

Jeg har bare vært på nettsiden deres, og i forhold til at jeg kjenner mange unge politikere, og unge mennesker som har opplevd noe vondt nå. Og jeg har lest mye på deres sider, så da spurte jeg, eier dere i det hele tatt noen form for verdighet? For det jeg leser på deres sider er ikek akkurat bra;) Bare for å ha det sagt. Mange er VELDIG irritert på det de har lest der, og utsagn osv osv. Jeg også ble MEGET provosert over noen av deres uttalelser. Men jeg har ikke noe imot deg/deres organisjon i det hele tatt, men noen ganger lønner deg seg å være stille i stedet for å fremme diverse ting;)

Tjen folket har medlemmer som hadde nære venner der og vi har medlemmer som hadde familie der. Utøya var vond for hele Norge. Etter Utøya har AP og mange andre sagt at politikken må fortsette. Folk skal ikke ta i AP med silkehansker – sier de selv. Det snakkes om mer demokrati.

Hva konkret er det du ønsker vi skal legge vekk? Hvilke uttalelser, hvilke utsagn, er det som er så provoserende i dag?

Er det provoserende at vi fortsatt krever at den norske staten skal slutte å slakte mennesker i Afghanistan og Libya? På hvilken måte er det verdig å sørge over døde nordmenn, men se mellom fingrene med afghanske og libyske barn?

Er det provoserende at vi fortsatt sier at det trengs en revolusjon? Vi har jo hele tiden sagt, at grunnen til at vi er revolusjonære er at vi ikke tror at fascister – eller staten – vil godta at folket vil ha sosialisme. Noen vil bruke vold mot kommunister og mot folk som støtter oss. Utøya beviser at også i Norge finnes folk som er villige til å bruke ekstrem vold mot kommunister og innbilte kommunister. På hvilken måte er det verdig å ikke kunne forsvare seg?

Er det provoserende at vi ikke vil stemme? Er det slik at demokrati betyr at man må stemme? Er det slik at vår mening er mindre verdt, mindre verdig, enn meningen til de som stemmer? Vi mener tvert imot. Det er ingen verdighet i å stemme på partier som bomber fattige land, kryper for USA, plyndrer det som plyndres kan og ødelegger miljøet og dermed vår felles framtid.

Er det provoserende at vi holder andre fascister og rasister ansvarlige for å ha skapt et hatsk og paranoid muslimhatende miljø? Er det provoserende at vi sier at disse har et ansvar for hva de sier i offentligheten – og at hva de sier påvirker andre?

Tjen folket mener kommunismen er menneskelig. Vi mener kommunismen er verdig. Vi mener vi har ingenting å skamme oss over. I det norske politiske landskapet har fascister/rasister/høyreekstreme drept et par håndfuller mennesker. «Liberale demokrater» fra SV til Frp har stemt for å bombe gud vet hvor mange mennesker i andre land. Norske kommunister har ikke drept ett menneske siden 1945.

Vil du ha fred så er kommunisme eneste alternativ.

Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

kjære tjen folket, rku og alle dere som identifiserer dere som kommunister:

Hvis man tenker etter, hvor mange av de «store kommunistiske lederene» (banden er dere velkjent) har da, sånn EGENTLIG, gjort seg fortjent til å kalles «kommunist»?

For min del vil jeg nemlig påstå at det å «tjene folket» slett ikke var en tanke som romsterte noe særlig i noen av disse store hodene i det hele tatt! Lenin hadde riktignok syfilis og da vet man jo aldri helt sikkert. Men Stalin og (ja særlig den forgudede, store formann) Mao bedrev fint lite annet enn å tjene sine egne interesser og mentalforskrudde forestillinger. De tyraniserte og hjernevasket nasjoner og generasjoner og det er dette jeg vil påpeke: At en kommunismens forkjemper ikke også kan være en egosentrisk diktator. Det er selvmotsigende.

Og nå; ta det med ro, jeg har nesten ikke lest en eneste skolebok (noe av det eneste leste, relaterte til dette tror jeg må være «ville svaner» av jung chang. anbefales foresten på det sterkeste), jeg er ikke blitt anti-kommunistisert av onde makter. Jeg sier bare at kommunismen hadde hatt en langt lysere fortid om det ikke hadde vert for det verste i visse folk (eller i folket da, for den saks skyld. Det er nemlig DER ideologien sliter)

Takk for meg

Vi svarer etter beste evne:

Kjære anonym

Vi har lest Ville svaner, og også The untold story. Jung Chang hater Mao fordi hennes far ble avsatt under kulturrevolusjonen. Hun kom fra en priviligert familie – som mistet sin posisjon. Grunnen til dette kommer hun ikke inn på, men hennes far var ansvarlig for store feil i sitt distrikt. Flere lokale ledere hadde ansvar for at folk fikk for lite mat, fordi de rapporterte for høye tall til sentralen. Mange av disse fikk svi for dette i kulturrevolusjonen. Jung har helt klart personlige grunner til å sverte kommunismen og Mao. Det bærer bøkene hennes helt klart preg av. Det er et sterkt preg av personlig agg i dem.

At folk fra elitene har flyttet til vesten og skrevet nidskrifter mot Stalin og Mao beviser null og niks om deres person og deres oppofrelser som folkets tjenere.

Du hevder at kommunismen ikke har en lys fortid. Men det er ikke riktig. Kommunismen har en svært lys fortid. Under Stalins ledelse ble Russland revet ut av middelalderen og ført inn i atomalderen. I Kina ble levealderen doblet under Maos ledelse.

I dag er Stalin en av de aller mest populære historiske personene i Russland, på tross av femti år med massiv hatpropaganda fra lederne av landet. Mao er på sin side ekstremt populær i Kina. I eliten er han det ikke, en elite som beriker seg selv under dekke av falsk sosialisme, men blant folket er han høyt respektert og avholdt fortsatt. Hvordan rimer dette med teorien om at han var en gal massemorder som terroriserte folket?

Mvh Tjen folket

Jeg jobber med en oppgave om politiske ideologier, og har valgt kommunismen. Jeg lurte på om dere kunne fortelle meg litt om forholdene i kommunismen (økonomiske, sosiale forhold), og hva stategien er for å oppnå et kommunistisk samfunn?

Takk for all hjelp!

Vi svarer slik:

Hei

Anbefaler deg å sjekke tjen-folket.no for utfyllende svar på spørsmålene dine. Spesielt programmet vårt og Hva mener Tjen folket?. Du kan også søke på sidene etter kortere tekster som handler om det du spør om.

Vi vil likevel gi et kort svar på det du spør om:

1) De økonomiske forholda i et kommunistisk samfunn er preget av felleseie. Dvs at alle viktige redskaper og verdier i samfunnet hører til fellesskapet – fullt og helt. Fabrikker, jordbruksjord, veier, kommunikasjon, vann osv. vil alt sammen være i fellesskapets eie og under kontroll av kollektivet.

2) Kontrollen kan utøves enten direkte av innbyggerne i en kommune eller bydel, eller direkte av de som utfører en jobb for fellesskapet, eller den utøves av valgte representanter og utpekte administratorer.

3) Et kommunistisk samfunn vil være gjennomorganisert. Fra topp til bunn vil samfunnet henge sammen med åpne bånd. Makten vil være direkte utgått fra folk og fra kollektivet.

4) Vi kan se til tidligere samfunn for å se kommunisme i praksis. I steinalderen og annen forhistorisk tid levde mennesker i urkommunistiske fellesskap, med felleseie som grunnlag. Noen slike samfunn finnes fortsatt.

5) Kommunistiske måter å gjøre ting på, presser seg også gjennom i kapitalistiske samfunn, slik som dugnad og frivillig arbeid for nærmiljø og for andre.

6) Sosiale forhold og kulturen i et samfunn hviler begge på økonomien. Hvordan samfunnet organiseres grunnleggende, vil slå inn i sosiale forhold. Et samfunn som hviler på felleseie, og der det ikke finnes klasser, vil for eksempel dyrke fram sosiale forhold preget av kollektivisme og likeverd.

7) Kommunisme betyr også at folk betyr mer for hverandre og bygger ned fiendskap og misnøye mellom folk. Det legger til rette for å fjerne både kvinneundertrykking og rasisme.

8) Den største forskjellen for flertallet av verdens folk, i Latin-Amerika, Afrika og Asia, er at kommunismen betyr at den verste fattigdommen og nøden raskt kan fjernes, siden snylterne ikke vil kunne rane disse landene lenger. Vi kan fjerne sulten raskt, noe som betyr at 30-40 millioner vil slippe å dø av mangel på mat hvert år.

9) For å komme dit må makta rives ut av hendene på de som har den i dag. Disse tjener enorme verdier, og har enorm makt, som følge av kapitalismen. De vil derfor stå i veien for all endring i retning kommunisme.

10) De vil ikke gi makta fra seg frivillig. Derfor må vi gjøre revolusjon. Alle andre veier er feilslått. Den fredelige veien fører til at de som ønsker forandring blir en del av systemet de vil avskaffe. De blir selv en del av herskerne og får selv interesse av å bevare systemet. Derfor er revolusjon den eneste mulige veien.

11) Etter revolusjonen venter en lang periode med sosialistisk overgang til kommunismen. Sovjet og Kina begynte denne prosessen, men der ble den stoppet og kapitalismen ble innført igjen, men maskert som sosialisme.

12) Derfor må folket under hele denne perioden av sosialistisk overgang, stadig passe på og presse de kommunistiske politikerne slik at de ikke gir opp kampen og åpner for kapitalismen igjen.

Mvh

Tjen folket

Hei

Vil dere i Tjen Folket definere dere selv som feminister? Eventuellt, hvorfor/hvorfor ikke?

Vi svarer som vanlig etter beste evne:

Hei

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp, men vi kaller oss ikke feminister.

Tjen folket og RKU er for kvinnefrigjøring. Vi mener at kvinner i dagens verden blir undertrykka som kjønn. Vi mener at i Norge viser kvinneundertrykkinga seg gjennom lavere inntekt blant kvinner og en kultur der kvinner nedvurderes. Derfor støtter vi og deltar vi i kvinnekamp.

Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Mange feminister i snever forstand blir blinde for klassekamp og rasisme, og lar seg gjerne bruke til å sette folk som har felles interesser opp mot hverandre. De fleste av dem blir borgerlige og småborgerlige feminister som kjemper for flere kvinner i bedriftsstyrene eller skattefradrag for de som har vaskehjelp.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg ”feminister og sosialister” og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system er ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen. Med andre ord at hele samfunnet er vevd sammen til en organisme der alle deler inngår i en større helhet, men der en liten klasse mennesker eier og kontrollerer nesten alt. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv, bare fordi de har kvinnelige reproduksjonsorganer.

De selvutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan føre til at kvinner og menn får de samme rettighetene i henhold til loven. Som kan gi kvinner stemmerett og rett til lik lønn for likt arbeid, høyere lønn i kvinnedominerte yrker eller bedre velferd. De kan i beste fall rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står selvutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner.

Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Kommunister kan alliere seg med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

Mvh

Tjen folket

Eg har lurt på ein ting. Koffor bruke dåkker tid på å rakke ned å finna feil me rødt? tror dåkker at tjen folket e perfekte og e feil fri? Eg minne bare dåkker på at det e HØYRE siden some fienden. Bruk tiå dåkker på någe fornuftigt forfaen dette e jo bare latterligt. Eg e kommunist å e d ein ting eg vett om å vær kommunist det e at folk må stå sammen. Det ser ut som dåkker vil bare ta hevn egentlig, ikkje å vær serjøse.

Vi svarer naturligvis etter beste evne:

Takk for et viktig spørsmål som vi ofte får. Det er mange som lurer på det samme som deg og det er mye å si til dette.

• Vi er ikke feilfrie, men ekte kommunister – i motsetning til Rødt.

• Det er ærlige revolusjonære i Rødt og utenfor som har krav på å få se forskjellene på ekte kommunister og Rødt.

• Hvis partier ikke angriper andre partier vil ingen se forskjellene.

• Sosialdemokrati og falsk kommunisme er ikke «venner som gjør feil», men fiendens viktigste våpen mot revolusjonen.

• Det finnes ingen virkelig «venstreside». Venstre og høyre er bare to sider av borgerskapets politikk. Vi er for arbeiderklassen og folket, ikke «venstresida» av kapitalistenes partier.

• Det er ikke vi som bekjemper samholdet når Rødt kaster ut kommunister og søker samarbeid med kapitalistenes krigsregjeringspartier. Vi vil ha samhold i arbeiderklassen, ikke mellom arbeiderklassen og borgerskapet.

• Vi har ingenting å hevne, men vil advare folket mot fienden som gjemmer seg blant oss med røde ord og falske fraser.

• Vi er seriøse revolusjonære, ikke tørre og kjedelige borgerlige politikere.

1) Tjen folket er ikke feilfrie. Men revisjonisme er ikke en feil eller fem. Revisjonisme og sosialdemokrati er systematisk forfalskning av kommunismen og det revolusjonære. Vi er ikke feilfrie, men vi er kommunister ikke sosialdemokrater.

2) Du kaller deg kommunist og det er det mange i Rødt og Rød Ungdom som gjør. Det finnes mange ærlige revolusjonære i Rødt – og det finnes bra folk i alle andre parti, selv Frp. Vi er ikke mot dere. Tvert imot ser vi på dere som en del av folket som vi ønsker å tjene og som vi ønsker å få med oss. Men hvordan kan vi få med oss dere, uten å vise forskjellen på oss og Rødt? Hvordan kan vi overbevise folk om at det trengs et kommunistparti i Norge, hvis vi ikke grundig viser hvorfor andre partier er udugelige? Spesielt Rødt og Rød Ungdom må vi gå grundig til verks overfor, fordi disse er de største organisasjonene som kaller seg revolusjonære. Hvis vi behandler disse som «venner med feil» eller bare kritiserer Høyre og Frp, vil alle som vil bli revolusjonære gå til Rødt og RU. Hvorfor skal de gå til lillebror på «venstresida» hvis alle ser enige ut? Dette er hovedgrunnen til at SV har mistet de fleste velgerne sine etter at de ble regjeringspartner med Ap.

3) Sosialdemokrati og revisjonisme er de farligste fiendene til kommunister og revolusjonære – og til hele arbeiderklassen. Dette har de vist de siste 100 årene, der forræderiene til falske arbeiderledere og falske kommunister har utsatt revolusjonene gang på gang.

• I den første verdenskrigen hjalp de imperialistene med å lede folkene inn historiens største blodbad før andre verdenskrig.

• I den russiske revolusjonen gikk de sammen med fascister og imperialister for å knuse arbeiderrevolusjonen.

• Etter andre verdenskrig avvæpnet de kommunistpartiene i Europa og gjorde dem til lydige og fredelige pusekatter for sosialdemokratene og de nye herskerne i Sovjet.

• I Sovjet erstattet de sosialismen med kapitalisme og imperialisme som undetrykket arbeiderklassen og førte krig på nesten alle kontinenter.

• I Kina knuste de det sosialistiske systemet av folkekommuner og satte igang en storstilt oppbygging av totalitær statskapitalisme.

• I Indonesia kostet illusjonene og reformismen mellom 500.000 og 1 million mennesker livet. Den «fredelige revolusjonen gjennom demokratiske kanaler» ble et blodbad for de ubevæpnede kommunistene og arbeiderne.

• I Chile avvæpnet de arbeiderklassen og la veien åpen for Pinochet.

Og så videre…

Revisjonismen og sosialdemokratiet har vært det viktigste redskapet for å beskytte kapitalismen og kanalisere opprøret inn i former som ikke truer borgerskapets makt. Dette er Rødt sin oppgave i dag. Det er en skitten oppgave, men Rødt-ledelsen er ikke redd for å få møkk på hendene…

4) Vi har skrevet om før at vi ikke anerkjenner at den viktigste motsigelsen i dagens Norge går mellom «høyreside» og «venstreside». Dette er borgerlige begreper som stammer fra historiens mest kjente borgerlige parlament – det franske. Der satt de konservative til høyre og de liberale til venstre. Høyre og venstre beskriver to tendenser innenfor de borgerlige partiene og handler om hvordan kapitalismen skal administreres, ikke om den skal avskaffes eller ikke. AP og SV er «venstre» i dagens storting, men ingen lever vel i den illusjonen at disse på noe vis vil avskaffe kapitalismen? At Rødt ser seg selv som en del av «venstresida» og inkluderer Ap og SV i denne er et ekstremt tydelig tegn på at Rødt har funnet seg til rette som et borgerlig parti. De vil «dra politikken til venstre» og selger dermed klassekampen og revolusjonen. At partiet samtidig skriver om revolusjon og klasseløst samfunn i programmet betyr ingenting. Det finnes mange slike parti i historien.

5) Kommunisme handler ikke om at folk skal stå sammen uansett. Skal vi stå sammen med kapitalistene? Vi mener ikke det – men Rødt støttet kapitalistenes regjering i valget 2009. Mener du kommunister skal agitere for at arbeiderklassen og kapitalistene skal være venner? Selvsagt ikke – men konsekvensen av dette er å bryte med Rødt sitt klassesamarbeid. Hvis man virkelig skal «stå sammen» betyr vel det at Rødt burde slå seg sammen med SV, Ap og Senterpartiet? Hvis det viktigste er å stå sammen, og ikke hva man står sammen om – hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke slå sammen alle parti og virkelig kjenne på «samholdet»? For oss er det viktigste hva man står samlet om. Hvilket grunnlag står man sammen om å forsvare og kjempe for? Hvilke mål har man? Hvilken plan har man for å oppnå disse målene? Det er tydelig for oss at Rødt sitt mål først og fremst er å sanke stemmer og oppnå bittesmå seiere i dag, og metodene man bruker gjør at partiet objektivt stiller seg i veien for revolusjon og kommunisme. Alle kommunister burde derfor bryte med Rødt og forene seg med oss. La oss snu på spørsmålet og spørre hvorfor kommunister fra Rødt ikke står sammen med oss istedet for å forsvare ledere som vil selge seg til SV og Ap? Hvorfor forsvarer du slike folk kamerat?

5) Du tror vi er ute etter hevn – men hva er det egentlig vi vil hevne? Tjen folket har bare hatt framgang etter at våre talspersoner ble hivd ut av Rødt. Tjen folket opplever i dag at vi står fram som det kommunistiske alternativet i dag, og at Rødt nå blir et svært tydelig støtteparti for morderregjeringa vi har i dag, som herjer med miljøet og bomber fattigfolk i Afghanistan. Klart vi er forbanna over at gamle ML-ere har solgt seg så billig. Klart det irriterer oss at unge kommunister skoleres til å bli politikerspirer, fagforeningspamper og kommunestyrebyråkrater. Selvsagt syns vi det er trist at det stolte kommunistpartiet AKP blir dratt ned i denne septikktanken av sosialdemokratisk tenkning og praksis. Men årsaken til våre stadige slag mot Rødt har ingenting med hevn å gjøre. Vår begrunnelse er kun å strekke hånda ut til ærlige kommunister innenfor Rødt og å advare alle utenfor som kunne vurdere å støtte partiet.

6) Vi er seriøse, men seriøs betyr ikke det samme som grå, trist og kjedelig, slik wannabe-stortingspolitikere i Rødt ser ut til mene.

Bryt med sosialdemokratiet og slutt deg sammen med oss, kamerat!

Mvh

Tjen folket

Læreren om den russiske revolusjon:

Under den russiske revolusjon innførte kommunistene planøkonomi.Planøkonomi er slik at staten bestemmer hva som skal produseres, og hvor mye. De har en par folk som sjekker for dem hva folk trenger. Det kan hende de bommer og produserer dobbelt så mye tannbørster som trengs og halvparten så mye sko. Slik at folk ikke får sko de trenger men masse tannbørster. Da dette ikke gikk så bra ble NEP; kapitalismen – innført en liten stund I Russland. De tenkte at, ja vi kan innføre det en liten stund. Dette for å få hjulene i gang.

Er det slik? Hva menes om dette?

Vi svarer:

Dette er så overflatisk at det blir feil.

1. I alle land er det noe planøkonomi. I alle bedrifter bruker de planøkonomi. Under krigen tok mange vestlige land over planlegging av mye mer av økonomien.
2. I Russland var det borgerkrig fra 1917 til 1921. Det var selvsagt noe planøkonomi i denne perioden. For eksempel over militærindustrien. Men det var ikke en periode der kommunistene kunne sette igang en sosialistisk økonomi. Alt handlet om å vinne borgerkrigen. Selv om de selvsagt jobbet for å iverksette noen av sosialismens store fortrinn.
3. NEP ble innført i 1921 (samme året som borgerkrigen ble avslutta). NEP står for «ny økonomisk politikk». Lenin ledet innføringen av NEP ut fra tankegangen «ett skritt tilbake, to skritt fram». Årsaken var at første verdenskrig (1914-1917) og borgerkrigen (1917-1921) la Russland i grus. Millioner av arbeidere var døde. Det meste av industrien var ødelagt. Statsbyråkratiet var svært svakt. For å få igang økonomien tillot de en privatkapitalistisk utvikling, under sterk statlig overoppsyn. Bønder kunne selge varer på markeder i byene. Små bedrifter kunne etablere seg. De som dreiv småkapitalistisk virksomhet fikk fortsette.
4. Begrunnelsen for NEP var at dette var en krisetid. Det var ikke mulig å gå framover med den sosialistiske økonomien før man hadde et utgangspunkt å gå videre fra. Men det var ikke på noe vis en fri kapitalisme som ble sluppet løs, men man tilliot de spirene som fantes å vokse. For å dra en lignelse: Før revolusjonen og under borgerkrigen ble alle plantene i beddet revet opp og trampet ned. Noen få kapitalistiske spirer klarte seg. Et par nye sosialistiske ble plantet, og noen kapitalistiske planter ble bare skadet, men levde fortsatt. I en situasjon der de sosialistiske spirene var unge og svake og enda ikke bar noe frukt, kunne man ikke røske opp alle de kapitalistiske plantene med røtter og det hele. Da ville vinden raskt feid vekk den tørre jorda og de sosialistiske spirene ville dødd. For at de sosialistiske spirene skulle kunne vokse seg store og få så lange røtter at de selv holdt jorda på plass, måtte de andre plantene få leve. Men staten måtte holde et strengt øye med beddet, og luke vekk det verste ugresse, hvis ikke ville de sosialistiske spirene bli kvalt.
5. Etter noen år med NEP var statssosialismen sterk nok til at hele økonomien kunne legges om. Sovjet gikk fra NEP til femårsplaner. NEP hadde betydd en viss økning og forbedring av økonomien. Og ikke minst, en stabil periode etter 7 år med krig. Femårsplanene betydde ENORM vekst i produksjonen av stål, kull og andre industrivarer. Femårsplanene betydde enorm vekst i alle deler av den sovjetiske økonomien – og i samfunnet forøvrig. Dette var den mest planøkonomiske perioden i Sovjetunionens historie, og også den perioden med mest vekst på kortest tid i noe land i historien (kanskje unntatt Kina i sin sosialistiske oppbygging).
6. Læreren din tar feil om han tror statens ledere satt og planla antall sko og tannbørster. Jeg vet ikke engang om man hadde tannbørster i Sovjet i 1928 – eller Norge for den saks skyld. :) De valgte rådene som planla produksjonen, fokuserte på produksjon av produksjonsmidler – det vil si laging av maskiner og redskaper – deretter på generelle industrivarer. Og de la de store linjene, de bestemte ikke de små detaljene.

Jeg spør igjen: Kan vi bruke kommunisme som et felles begrep for alle?

Vi svarer:

Tja – på den ene siden så er kommunisme en måte å leve på som er veldig menneskelig. På den måten er nesten alle mennesker kommunister i hjertet.

På den andre siden er det veldig mange som kaller seg kommunister og kommunistpartier, men som i praksis handler til fordel for kapitalismen. Kan man kalle folk som handler mot kommunister, for kommunister?

For min del vil jeg si at det er ærlige kommunister i mange falske kommunistpartier. Det er ikke så viktig for meg om de kan kalles kommunister. Det viktige er om de i praksis jobber for kommunismen eller ikke.

Vi har ikke noe behov for å gjøre oss til fiender av ærlige folk som ønsker kommunismen, men vi har behov for å si veldig tydelig at partier som Rødt og NKP ikke tjener arbeidet for kommunismen, og at de tvert imot står i veien for kampen.

Vi kan ikke akseptere Rødt og NKP som ekte kommunistpartier.

Mener både maoister, leninister, stalinister osv det samme når det gjelder økonomi, revolusjon osv? Eller går det noe skille her? Som jeg tenker så kan vi ikke det. Det er forskjell.

Vi svarer:

Det er mange skiller i mange syn. Også mellom folk som kaller seg maoister er det mange forskjellige syn.

Vi mener at det viktigste skillet mellom maoister og de som bare kaller seg marxist-leninister eller stalinister – er at maoister er mye mer dynamiske og fleksible, eller rettere sagt, dialektiske. Altså at maoistene er mindre fastlåste og mindre firkanta. Dette påvirker analysene av økonomi og revolusjon og alt egentlig.

I praksis ender man gjerne i flere konkrete uenigheter som ikke nødvendigvis er rotfesta i ideologien. Men en viktig grunnleggende forskjell mellom maoister og de som følger Enver Hoxha (Albania) (de kaller seg bare ML eller stalinister) er at de mener kapitalismen kom tilbake i Sovjet på grunn av ytre press. De mener den kom gjennom agenter for imperialismen, gjennom press fra USA osv. Mens vi maoister mener at ytre påvirkning virker gjennom indre motsigelser og at det var klassekampen i Sovjet sjøl som førte til at kapitalismen ble innført igjen.

Takk for flere spørsmål.

Jeg svarer nedover på hvert spørsmål:

Noe mer jeg lurer på er på nettsiden deres: skriver dere om væpnet revolusjon, at de vil bruke våpen for å få makten. Hvem har dere tenkt bruke våpen mot, for å nå sine mål?

De som har makten i dag vil ikke gi den fra seg frivillig. Den virkelige makten ligger i hendene på de rikeste, på direktører, sjefer og topp-politikere. Selv om flertallet i Norge vil ha kommunisme, kommer disse folka ikke til å gi fra seg makten.

De kommer til å få soldater til å beskytte makten mot folket. De kommer til å få hjelp fra USA og/eller EU – både med våpen og soldater. De kommer til å betale sånne folk som Moland og French og nazister for å bruke våpen mot kommunister.

Derfor må folk ha våpen hvis vi skal ta makta fra de rike. De rike har masse penger og kontakter som gjør det mulig for dem å skaffe seg mange leiesoldater.

Hver gang folket gjør opprør, prøver de som har makt å hindre dem. Dette har vi tusenvis av eksempler på fra historien.

Hva skal skje med dem som ikke er enige med dem og ikke støtter kommunismen?

Så lenge de respekterer det nye systemet og ikke bruker vold eller sabotasje mot det, så får de leve som vanlig med de samme frihetene og rettighetene som andre.

Men vi kommer til å ta bedriftene fra de som eier store bedrifter med mange ansatte.

Og hva synes dere om kommunismen i Sovjet, synes dere den er vellykket,

Ja, den var veldig vellykket i 30 år. Desverre ble Sovjet kuppet av dårlige folk i 1956. Etter det gikk det skikkelig dårlig. Men før dette, under Lenin og Stalin, skjedde det fantastiske framskritt. For eksempel ble industriproduksjonen mangedoblet, levealderen økte, analfabetismen ble avskaffet, kvinner fikk like rettigheter som menn, sult ble avskaffet osv.

og hva med de som ble drept?

Noen ble henrettet for forræderi og terrorisme. Det kan vi forstå, selv om vi ikke er for dødsstraff i dag.

Noen ble uskyldig dømt, det er veldig synd. Derfor sa Mao at dødsstraff ikke er lurt, for gjør man en feil så er det for seint.

Noen ble drept av dårlige ledere lokalt. Dette arbeidet de virkelige kommunistene, som Stalin, mot.

Det store flertallet av de vi får høre om er blank løgn. Noen sier at Stalin drepte halve befolkninga, noen påstår 50 millioner, noen påstår 20 millioner, noen sier 10 millioner – alt dette er løgn for å sverte kommunismen. De som har makten vil lyve om kommunismen for å hindre folk i å bli kommunister.

Mange land og ledere har kalt seg for kommunister, men det har aldri vært i nærheten av å bli så bra som det. hva mener dere om det?

Kommer an på hvilke land du tenker på. I dag kaller Cuba og Nord-Korea seg for sosialistiske land. Vi mener at det er feil. Disse landene er ikke sosialistiske. De er kapitalistiske fordi det er ikke arbeiderklassen og bøndene som har makta. En liten klasse av priviligierte topper sitter med all makt. Og de bruker ikke makta til det beste for folket. Disse landene er statskapitalistiske land i rød forkledning.

Og til slutt hvordan skal de klare å få kommunismen til å fungere bedre i Norge?

Kommunisme fungerer alltid best. Hvis vi kan få til like mye positiv utvikling som Sovjet og Kina klarte de første 30 årene, så blir den norske kommunismen fantastisk.

Kommunisme er ikke noe mystisk og unaturlig. Kommunisme er at vi eier ting felles, at vi bestemmer ting sammen, at alle bidrar så mye de kan og at alle får det de trenger og vel så det. Kommunisme vil bety reell frihet for folk. Og vi kjenner kommunismen godt fordi kommunisme er den menneskelige måten å løse ting på. Det er mennesket i sentrum istedet for pengene. Det er menneskelig fellesskap istedet for ensomhet og egoisme.

Jeg har kommunisme i lekse og jeg lurer på om det er noen spesielle steder i Norge det er Kommunister.

Vi svarer selvsagt etter beste evne:

Hei Anonym

Det finnes kommunister i hele Norge, fra helt i sør til helt i nord. Det er sikkert flere tusen folk som mener selv at de er kommunister.

Desverre er ikke alle sammen med hos Tjen folket og RKU. Men vi har medlemmer i alle landsdeler – sør, øst, vest, midten og nord.

Det er nok ikke noen spesielle steder at det er mange kommunister i dag – vi er ganske jevnt spredt utover. Men før i tida var det spesielt mange kommunister i Nord-Norge og på Vestlandet. Etter krigen stemte 11 % av hele Norge på kommunistpartiet.

I dag er mange ungdommer med hos oss. Si fra hvis du vil møte noen i Oslo – og si fra hvis du har flere spørsmål.

Mvh Tjen folket og RKU