I 2002 fikk en student til sammen 80.000 kroner i året i lån og stipend fra Statens lånekasse. Før studieåret 2010/11 hadde beløpet steget til 89.000 kroner i året. Men dersom vi justerer for inflasjonen, var 2002-beløpet i 2010 verdt 93.588 kroner. Altså har en student reelt sett 4588 kroner mindre å rutte med i 2010 enn han/hun hadde i 2002. Dersom vi sammenlikner med lønnsveksten i samme periode, ser regnestykket enda verre ut: Skulle studielånet fulgt lønnsveksten, hadde studielånet i 2010 vært på 114.602 kroner.

Flere må jobbe

I et Norge hvor flere og flere tar høyere utdanning – noe som bidrar til å holde ungdomsarbeidsløsheten nede på statistikkene – tvinges de fleste studentene til å jobbe ved siden av studiene. I tillegg møter velferdsordningene for studenter stadig nye angrep. Boligsituasjonen for studenter er prekær, særlig i landets største byer Oslo, Bergen og Trondheim. Flere og flere tvinges ut på et hardt presset privat boligmarked siden det ikke bygges nye studentboliger, til tross for at studenttallet øker.

Dette er også en medvirkende årsak til at flere og flere studenter hopper av studiene eller ikke klarer å gjennomføre dem på normert tid. I tillegg blir prestasjonene så klart dårligere når man må bruke mye tid på å arbeide slik at man har til livsopphold. Det må også nevnes at de fleste studenter har deltidsstillinger, noe som gjør at man i mange tilfeller har dårligere arbeidsvilkår enn andre både når det gjelder lønn og rettigheter. Mange er avhengige av å kunne stille opp når sjefen krever det og ikke når de selv har muligheten.

De rødgrønnes svik

I begge regjeringserklæringene den sittende regjeringa har fattet – Soria Moria I fra 2005 og Soria Moria II fra 2009 – står det at det skal være mulig å studere på heltid. Likevel er dette ikke mulig – til tross for at de «rødgrønne» fortsatt sitter med makta i Regjeringskvartalet. Mange steder har ungdomspolitikerne deres også solide posisjoner i studentenes egne organer ved studiestedene.

I tillegg til uviljen mot å justere studiestøtta i tråd med konsumprisindeksen og andre indikatorer som ville gjort at det hadde vært mulig for studentene å leve av dette alene, finnes det heller ikke vilje til å bygge flere studentboliger. Regjeringa sier de har en formidabel satsning på bygging av nye studentboliger, men dette er bare piss i havet, for å si det på folkelig vis. 200 nye studentboliger i Oslo vil ikke løse problemene med studentenes økonomi. De rødgrønne har sviktet studentene, og vil høyst sannsynlig fortsette å gjøre det også i framtida.

Studenter landet rundt bør derfor slutte seg sammen og aksjonere mot statens usosiale og reaksjonære studentpolitikk. Ingenting kommer av seg selv. Heller ikke bedring i studentenes levekår. Det eneste som kan bedre studentenes kår er politisk kamp fra studentene selv.

Tidligere var kravet fra studentenes politiske representanter at det skulle bygges flere studentboliger slik at alle som hadde behov for det, skulle ha et billig tilbud som studenter ved landets utdanningsinstitusjoner. Det er tydelig at dette kravet nå er lagt i skrivebordsskuffen.

Det er jo ikke så lett å fremme regjeringskritiske krav når det er ens egen regjering som sitter med makta…

Av di den konservativ/liberale regjeringa tredoblar studieavgiftene innan høgare utdanning fra £ 3000 (NOK 29000) til £ 9000 (NOK 87000) samstundes som dei kuttar i utdanningsbudsjettet med 40 %. Dei fjernar £ 4,3 milliardar (NOK 41 milliardar).

Den såkalla “Educational Maintenance Allowance” (EMA) er også avskaffa av denne regjeringa. Desse løyvingane, som gjev studentar frå familiar med dårleg råd eit tilskot på inntil £ 30 (NOK 290) i veka, har hjulpe til med å auka delen sekstenåringar og eldre som tek høgare utdanning med 30 %. Nesten 70 % av dei som er mellom 16 og 18 år tek mot denne støtteordninga.

Grunnen til at så mange unge skuleelevar deltek i demonstrasjonane er at regjeringa avskaffar EMA.

- Kva er opprinninga til endringa i politikken den britiske regjeringa har for studiestøtte?

I slutten av oktober i samband med ein gjennomgang av høgare utdanning tilrådde Lord Browne, tidligare sjef i British Petroleum, høgare studieavgifter i eit føredrag han gav ved BPP University College.

Han sa dette om studieavgifter:

Om prisane blir for høge er det rom for nye tilbydarar å gå inn på marknaden og levera høgare utdanning på eit meir effektivt vis.

Årsaka til den noverande politikken er nyliberalismen som har rådd grunnen i førti år no med mål om å marknadsretta og kommersialisera alt. Den noverande politikken skal hjelpa private selskap å trenga inn i høgare utdanning.

- Har studentane støtte i samfunnet elles?

The National Campaign against Cuts and Fees er hovedorganisatoren av studentane. Fagforeiningar som RMT (tilsvarar Transportarbeidarforbundet her heime, vår merknad) har stilt opp i studentprotestane. Å byggja ein sterk allianse for studentane som har støtte fra breidt hald er ein nøkkel for å utvikla den pågåande kampen.

- Er det berre studentane i London som demonstrerer?

Nei, det er ei svært sterkt studentrørsle i alle dei store byane i Storbritannia. I mange byar har studentane gått til direkte aksjon og okkupert universiteta.

- Kva kan me gjera i utlandet for å stø studentane i Storbritannia?

Ein kan følgja føredømet til dei franske studentane som demonstrerte til støtte for dei britiske studentane utanfor den britiske ambassaden i Paris den 19. november. Meir spesifikt kan ein stø November 10th Campaign 2010 for å forsvara studentane som vart arresterte då dei braut seg inn i partikontora til Det konservative partiet og alle studentar som er arresterte for å ha utøvd dei demokratiske rettane sine.

Sjå film av dei siste demonstrasjonane på bloggen Democracy and Class Struggle.

EU påvirker utdanningspolitikken

Bakgrunnen for utviklinga i europeisk utdanningspolitikk finner vi i Lisboa-strategien, som EU vedtok i mars 2000. Målsettinga den gangen var at EU skulle bli den mest «dynamiske og konkurransedyktige» økonomien på verdensbasis innen 2010. EU ser på USA som et forbilde når det gjelder endring av utdanningssektoren, og Bologna-prosessen fra 1999 har på ti år gjort den europeiske utdanningssektoren mer og mer enhetlig.

Internasjonalisering er ikke negativt. Problemet er at bak honnørord som «internasjonalisering» og «modernisering» gjemmer det seg markedsretting og tilpassing av utdanningssektoren til ønskene det private næringslivet har. Nye eliteinstitusjoner blir også bygd opp. En av grunnene til at studentene gikk ut i gatene igjen i Tyskland, er det enorme fokuset et par eliteinstitusjoner får på bekostning av alle de andre institusjonene som de «mindre flinke og vellykka» må studere ved.

Monopolselskapene ønsker at utdanningssektorens hovedoppgave skal bli å forsyne kapitalistene med dugelig arbeidskraft. Helst skal disse heller ikke tenke en kritisk tanke ved dagens økonomiske system, og tyske myndigheter har lytta til dette og gjort det vanskelig – eventuelt forbudt – å drive enkelte typer politisk virksomhet åpent ved skoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

Klare til å redde bankene – men ikke utdanninga

I Bremen brukte demonstrantene slagordet «Für die Banken sind sie fix, für die Bildung tun sie nix!» (Til bankene kommer de løpende, men for utdanninga gjør de ingenting). Det forteller oss hva som er det viktigste for politikerne. De tar heller hensyn til bankene enn å sørge for velferd og utdanning for vanlige folk.

En student kan (men er langt fra garantert) få trygd om hun eller han blir syk i løpet av studietida. Det eneste en elev vil oppleve om hun eller han har eller får en kronisk lidelse, som for eksempel migrene, er at denne eleven risikerer å miste skoleplassen. Enkelte får migreneanfall så ofte som annen hver dag, og dette kan lett føre til høyt fravær fra skolen. Likevel har de ikke rett til å ha mer fravær enn andre uten å risikere å miste plassen. Ikke har de rett til sosialstøtte heller, fordi videregående skole er et «gratis tilbud.» Faktum er likevel at de elevene som bor på hybel ofte har store problemer med å klare seg økonomisk (Dette gjelder også avholdsfolk.) Grunnen er som regel at utbetalingene fra Lånekassen ikke på langt nær er nok til å dekke de reelle utgiftene.

Stort gap mellom studiestøtte og faktisk behov

La oss ta utgangspunkt i en borteboer som går studiespesialisering, og har foreldre med middels god råd. De kan kanskje sende sønnen eller dattera si 2000,- kr. i måneden. Borteboerstipendet er i snitt 3710,- kr. i måneden, det vil si at før husleia er betalt, har eleven 5710,- kr. å rutte med. Og allerede der vil jeg stoppe opp litt. Statens Institutt for Forbruksforskning anslo i 2006 at en voksen person bør klare seg på drøyt 6500,- kr. i måneden for å leve på et rimelig forbruksnivå (Beregnet ut ifra inflasjon, antas det at beløpet i dag vil ligge på i overkant av 7000,- kr.) Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet. Når stipendbeløpet er for skoleåret 2009/2010, mens beregninga på hvor mye man bør ha for å klare seg er fra 2006, bør det ringe ei bjelle.

Når husleia, som gjerne er mellom 3500,- og 4000,- kr,, er betalt, er alt hybelboeren sitter igjen med 1710,- til 2210,- kr., medregna støtta fra foreldrene, og dette skal dekke alt av mat og klær hele måneden. Hvis ikke foreldrene hadde hjulpet ungen sin, hadde han eller hun altså sittet igjen med maksimum 210,- kr i måneden, omtrent 7,- kr. dagen. Og lykke til hvis du vil prøve å finne sunn og næringsrik mat som skal holde en tenåring gående en hel dag for sju kroner! Og selv om det blir litt enklere medregna støtta fra foreldrene, er det heller ikke enkelt å få tak i ordentlig mat for 57,- til 74,- kr. dagen med det prisnivået vi har her i landet i dag (Lavinntektsgrensa i Norge er i dag 109 000,- kr. i året for en som bor alene, regna utifra OECD-skalaen, eller 157 000,- kr i året etter EU-skalaen. Studiestipend og -lån betales bare ut for august-mai, juni og juli må en klare seg sjøl).

Hele studeilånet går til husleie

I 1999 gjorde dinside.no ei beregning på hvor mye en Oslo-student ville sitte igjen med av studielånet etter at boutgiftene var betalt. Resultatet? Ikke ei krone til overs, men derimot 110,- kr. i underskudd, og dette er kun de utgitene som går direkte på bolig. I tillegg kommer depositum når en først skal skaffe seg hybel eller leilighet, eventuelle møbler som må kjøpes inn, særlig om det er første gang en flytter på hybel, mat, klær, studiemateriell, reiser (blant annet til og fra hjemmet, da reisestipendet fra Lånekassen nærmest er en vits), fritidsaktiviteter og så videre. Kan det da virkelig stemme, som noen sier, at studentene syter over dårlig råd uten grunn?

I praksis er mange studenter og elever i dag tvunget til å jobbe deltid ved siden av studiene. Dette har flere konsekvenser – negative for studentene, men positive for kapitalistene:

• En får ikke gjennomført studiene eller skolegangen i normert tempo.

• En presterer dårligere i løpet av studie- eller skoletida som følge av at en ikke kan bruke så mye tid på studiene eller skolegangen som en helst vil.

• Folk som jobber deltid har ofte dårligere arbeidsvilkår enn andre, både lønnsmessig og på andre måter. Graden fagorganiserte blant folk ansatt i deltidsstillinger er lavere enn blant heltidsansatte.

• En er avhengig av å stille opp når sjefen vil det og ikke når det passer en sjøl å arbeide.

Hva kan gjøres for å endre forholdene?

Det som i første rekke må gjøres, er å få tiskuddene fra Lånekassen á jour med de faktiske behovene. Da ordninga først blei innført, gikk det faktisk an å leve på lånet eller stipendet, så man kunne fokusere fullt ut på studiene, i stedet for å måtte jobbe ved siden av. Det ville også være en stor fordel om ordinga også blei utvida til å gjelde juni og juli i tillegg, for særlig i juni er det mange som sliter med å få endene til å møtes. Andre tiltak som kan lette forholdene for borteboerne, er å skaffe til veie nok boliger til alle, og å gjøre studentboligene tilgjengelige også for elever i videregående skole. I dag må man nemlig være minst atten år gammel for å få tilgang til disse leilighetene.

Forebyggende tiltak er viktig

Å ha et sted hvor unge hybelboere, både elever og studenter, kan møtes, og helst få kjøpt en middag for en rimelig penge, vil hjelpe både for økonomien og psyken. Å måtte begynne på nytt å bygge opp en vennekrets et nytt sted, kan være slitsomt, særlig hvis en stor andel av medstudentene kommer fra byen man studerer i. Å ha et møtested for ungdom som alle er i samme situasjon vil da kunne hjelpe med å bygge sosiale nettverk, og gjøre det mulig å engasjere seg med det man er interessert i. Problemet er at kommunene ikke klarer å se det direkte resultatene av slike tiltak, fordi det ikke vises noen klare kutt i utgiftene direkte, men heller mindre økning. Dette kommer også av at utgiftene til å drive slike ordninger er i byen de studerer i, mens utgiftene om de av ulike grunner ikke klarer å fullføre pålegges hjemkommunen deres.

- Kan dere først fortelle oss litt om Rød aksjon?

Rød aksjon er en revolusjonær organisasjon som akkuart har feiret sitt ettårsjubileum. Vi ser på vår organisasjon som der første forsøket på å gjenopplive den revolusjonære bevegelsen i Kroatia. For å gjøre det, tror vi at vi må organisere oss på basis av den demokratiske sentralismen og forberede oss på illegalt arbeide. Ideologisk mener vi at det er viktig å sette et skarpt skille mellom revisjonistregimet i det tidligere Jugoslavia og oss. Selv om vi er en relativt ung organisasjon er vi en nøkkelfaktor i den militante antifascistiske og antiimperialistiske bevegelsen i Zagreb, Kroatias hovedstad. Vi har organisert protester og illegale aksjoner mot Nato og dets symboler i Zagreb i tillegg til at vi har angrepet den borgerlige propagandaen. Vi er også aktive i studentkampen og støtter aktivt kvinners kamp for frigjøring og støtter kampen for frigjøring av lesbiske, homofile, bi- og transseksuelle. Vår viktigste oppgave er å vise solidaritet med kjempende arbeidere.

- Kan dere fortelle oss litt om bakgrunnen for studentdemonstrasjonene i Kroatia? Hva protesterer studentene mot? Og hva krever de?

Utviklingen innenfor den høyere utdanningssektoren i Kroatia likner mye på hva som foregår i andre land. Den inkluderer kommersialisering av utdanning, for eksempel gjennom endringer av universitetene til selskap som utfører tjenester for de som kan betale, noe som står i strid med den grunnleggende like retten til utdanning, og dette har sammenheng med Bologna-prosessen. Dette er et typisk utslag av nyliberalismen som i det store og hele bare er et angrep på flertallets sosiale standarder. I Kroatia har dette problemer forsterket seg de siste årene siden gebyrene innenfor høyere utdanning har økt. For å kjempe mot dette bestemte studentbevegelsen seg for å ta et prinsipielt standpunkt mot disse gebyrene. Vi la frem et eneste enkelt forslag: Avskaff studentgebyrene og garantér retten til gratis utdanning for alle.

- Hvordan protesterer studentene?

I fjor organiserte studentene to store protester. Gjennom disse protestene fikk studentene gjennomslag for kravet om å ikke heve studiegebyrene, men klarte ikke å ta et oppgjør med den antifolkelige politikken til regjeringen. Da protestene hadde forstummet konkluderte vi med at det måtte tas mer radikale steg. Et slikt steg kunne bare være å okkupere universitetene. Den første universitetsokkupasjonen på førti år ble organisert ved det humanistiske og det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved universitetet i Zagreb i april i år. Snart bredte okkupasjonen seg til tjueen institusjoner for høyere utdanning i åtte forskjellige byer. Siden Kroatia er et lite land (med en befolkning på størrelse med Norge), så betyr dette at nesten hver by med en eller annen form for høyere utdanningsinstitusjon var inkludert. Universitet og fakulteter ble styrt gjennom generalforsamlinger kalt «plenum» gjennom hvilke alle studentene kunne delta for å vedta fremtidige aksjoner som angikk protestene. Under studentkontroll ble universitetene sentre for kritikk av nyliberalismen og kapitalismen siden det ble organisert hundrevis av politiske verksteder og paneldebatter.

Okkupasjonen varte i 35 dager og ble avbrutt av taktiske grunner. Den andre bølgen av okkupasjoner startet i november og varte i to uker. Dette viste at vårens okkupasjoner ikke var et enkelttilfelle, men en ny kampmetode som uten tvil også vil bli brukt i fremtiden.

- Hva er deres rolle i protestbevegelsen mot utdanningspolitikken?

Vårt hovedmål i studentkampen er å styrke plenumene, bygge bånd til arbeidere og bønder og å fremme de radikale kravene, det vil si at vi ikke skal falle for regjeringens løgner. Våre medlemmer var en aktiv del av okkupasjonen av egne fakulteter, og vår organisasjon som et hele bidrog med støtte til infrastrukturen etter beste evne under okkupasjonen. Vi forsøkte også å organisere arbeiderplenumer utenfor universitetene.

- Hva karakteriserer de som protesterer? Er det en samlet studentbevegelsen eller er det også studenter som er i mot det som skjer?

Studentprotestene er den første velorganiserte sosiale kampen i Kroatia siden begynnelsen av den såkalte transisjonen (den økonomiske omleggingen som fulgte av Jugoslavias sammebrudd på begynnelsen av 90-tallet, vår anmerkning). Det er virkelig en milepæl. Ikke bare har flere tusen studenter blitt mobilisert, men det har også blitt skapt bånd mellom studenter og arbeidere og til og med bønder.

Så klart fins det også en opposisjon i en sosial konflikt. Det er klassekamp! Poenget er at vi ikke kan vente på den gangen det ikkekommer til å finnes noen opposisjon, men å være sterkere og bedre organisert enn opposisjonen. Gratis utdanning er i de brede massenes interesse. Det er rett å gjøre opprør i kamp for interessene sine!

Det østerrikske utdanningssystemet er basert på streng sosial utvelgelse. Det første trinnet er de såkalte folkeskolene hvor barna går fra de er seks til de er ti. Etter dette kan familiene velge hvorvidt de vil sende barna til utvidet grunnskole eller såkalte gymnaser. På grunn av økonomiske forhold må størstedelen av arbeiderklassen sende barna sine til de billigere utvidede grunnskolene siden dette ikke er så dyrt som gymnasene, og dessuten tar kortere tid (bare fire år mot gymnasenes åtte). Når en er ferdig med den utvidede grunnskolen, venter læretida for de fleste. Det er mulig å ta studieforberedende utdanning også, men det avhenger av hvor gode karakterer man får.

For å klare overgangen fra den utvidede grunnskolen til studieforberedende utdanning må de aller fleste ta privattimer, men dette er svært dyrt, og derfor har mange barn av arbeiderklassen problemer med å få gode nok karakterer til å kunne komme inn på høyere utdanning. Ved gymnasene er privatundervisning mer uvanlig siden elevene her har godt med tid på å tilegne seg gode karakterer.

For å komme inn på høyere utdanning trenger man Matura (som tilsvarer vitnemålet i norsk videregående opplæring, vår merknad). Men mange som kommer fra den utvidede grunnskolen er tvunget til å ta ekstraundervisning for å klare dette siden grunnlaget de sitter med fra før av ikke er tilstrekkelig til å kunne klare Matura. På seksti- og begynnelsen av syttitallet begynte østerrikske myndigheter å lage en rekke lover som skulle gjøre det lettere å komme inn på høyskolene rett fra den utvidede grunnskolen. På denne tiden var Østerrike i ferd med å bli et imperialistisk land, slik at produksjonsmidlene var i ferd med å endre seg drastisk, derfor var det i borgerskapets interesse å legge til rette for at flere skulle ta høyere utdanning.

I dag fins denne loven i realiteten ikke lenger, og siden midten av åttitallet har utdanningssystemet beveget seg bakover. Den sosiale utvelgelsen har vokst, det er vanskeligere å komme inn i høyere utdanning dersom en har gått i den utvidede grunnskolen – og gebyrene har økt.

Gebyrene er et kapittel for seg selv. I 2001 innførte høyreregjeringa studiegebyr. Etter valget i 2008 gjennomførte sosialdemokratene (som vant valget) en studiegebyrreform. Nå slipper studentene gebyrene hvis de gjennomfører på normert tid. Men mange studenter fra arbeiderklassen er ikke i stand til dette siden studiefinansieringen er mangelfull og de fleste som ikke får støtte fra foreldrene derfor må arbeide ved siden av studiene. Med andre ord har sosialdemokratenes politikk sørget for at de fattige studentene må betale mens de rike slipper.

- Hvilke erfaringer fins med studentkamp i Østerrike og hva er deres syn på enhet mellom studenter og de ansatte ved utdanningsinstitusjonene?

Det fins ingen «tradisjon» for studentkamp ved universitetene. Det var tendenser til opprør på sytti- og åttitallet og et mindre opprør i 1996, men de siste årene har det bare vært en svak bevegelse mot studiegebyrene. Denne bevegelsen var svak siden den fra begynnelsen var ledet av det østerrikske studentparlamentet. Denne institusjonen er en reaksjonær, borgerlig institusjon dominert av grønne, sosialdemokrater og liberale. De sier at de er en «fagforening» for studentene, men alle kan se at de i beste fall er en serviceorganisasjon. Dette er grunnen til at bare 20 % deltar i valgene til studentparlamentet – ved enkelte universitet er deltakelsen så lav som 7 %.

Størstedelen av studentene ønsker ikke studentparlamentet som en «fagforening», og det er en av grunnene til at vi mener at studentparlamentet ikke har noen legitimitet på noe som helst vis. Studentparlamentet mener at studentene ikke skal kjempe, men heller gå inn i forhandlinger med regjeringen om sine krav og gjennom diskusjon søke seg fram til enighet med utdanningsministeren. Og siden det ikke er noen tradisjon for kamp ved universitetene og studentene selv sjelden har erfaring fra slikt så får studentparlamentet innflytelse over eventuelle spirer til kamp svært lett.

Da den nåværende bevegelsen oppstod hadde vi en helt annen situasjon. De første tre/fire ukene med demonstrasjoner og okkupasjoner foregikk uten studentparlamentet og helt utenfor deres innflytelse. Det var et stort skritt framover og var svært viktig for utviklingen av en militant bevissthet hos store mengder av studentene. Denne bevegelsen gir oss gode muligheter til å utbre bevisstheten rundt nødvendigheten av en selvstendig organisert, militant forening av studenter som ikke fokuserer på reformspørsmål som mål i seg selv, men som kjemper mot kapitalistenes måte å organisere utdanningssystemet på, med perspektiver på kampen mot kapitalisme som et hele i tillegg.

Som revolusjonære kjemper vi for et helt annet og annerledes utdanningssystem på samme måte som vi kjemper for et helt annet og annerledes samfunnssystem. Vi vet at reformer i kapitalismen er mulig også innenfor utdanningspolitikken, men det er ikke noen sjanse for den typen utdanningssystem som vi ønsker oss – det er bare mulig å oppnå under sosialismen.

På veg mot dette målet må vi også legge til at å administrere kapitalismen ikke er vårt mål. Hvis det skulle komme studenter inn i ledelsen ved universitetene, hva ville det forandre dersom ingenting annet skulle endre seg ved universitetene? Et annet poeng er det også at vitenskapelig ansatte er i en langt annen økonomisk og politisk posisjon enn studentmassene. I noen sammenhenger vil det selvsagt åpne seg muligheten for taktisk samarbeid,, men absolutt ikke på lang sikt. For å gi et eksempel: I Wien er det en gruppe vitenskapelige assistenter og professorer som kaller seg «okkupantlærerne». Dette er en progressiv gruppe som deltar i kampene på militant vis. Hvorfor skulle vi ikke samarbeide med dem i konkrete situasjoner? I den nåværende fasen av kampen er det ingen grunn til at vi ikke skulle gjøre dette, så vi gjør det – men ikke med en målsetting om å delta i administrasjonen av universitetene, men for å bringe kampen videre.

- Hvilke perspektiver har dere på å fortsette kampen sammen med tyskere som kjemper for de samme endringene, og så videre?

Vi mener at en internasjonal koordinasjon av kampene er et essensielt spørsmål for bevegelsen. For noen uker siden begynte vi med internasjonale koordinasjonsmøter. Disse møtene er definitivt et skritt fremover, ikke bare for å koordinere kampene, men også for å lære av hverandre og dessuten å diskutere virkningene av for eksempel Bologna-prosessen i hvert enkelt land. Bologna-prosessen er et godt eksempel på at motstanden må koordineres internasjonalt, siden denne har ulike virkninger i ulike land. Fra et taktisk synspunkt betyr dette at hver bevegelse må kjempe mot de lokale utslagene av denne prosessen i sitt eget land, men samtidig bringer denne kampen frukter kun hvis vi forstår de lokale kampene som en del av en større kamp mot EU – og derfor er det absolutt nødvendig at vi jobber sammen på internasjonalt nivå. Å støtte hverandre gjennom felles koordinering er også svært viktig. For å gi et eksempel: Da politiet forsøkte å tømme universitetet i München kunne de som okkuperte universitetet i Linz sende busser med demonstranter over grensa til Tyskland for å støtte demonstrantene i München – og dermed var ikke politiet i stand til å tømme universitetet der.

Som en regel kan vi si at koordineringen med våre tyske kamerater er svært viktig for oss i Østerrike. Dette er svært enkelt siden vi snakker samme språk slik at koordineringen kunne skje svært raskt og vi dessuten er naboland – det er fullt mulig å arrangere et møte med et okkupert universitet sør i Tyskland på samme dag som interessen for dette blir meldt – da blir det logisk at samarbeidet med demonstranter ved disse universitetene blir dypere enn med andre. Det internasjonale samarbeidet er ikke bare viktig for å lære av hverandre, men også for å motivere de okkuperende studentene. Det er svært motiverende for aktivistene å motta hilsener fra organisasjoner i andre land – for eksempel den militante studentbevegelsen i Hellas – eller hvis de hører at det blir okkupert universitetet på andre steder i verden.

- Hvilke politiske linjer fins blant de kjempende studentene, og hvilken linje arbeider dere etter?

Det fins flere forskjellige linjer i denne kampen, men det er noen hovedlinjer: Den ene er den politiske linjen til studentparlamentet og reformistene. Studentparlamentet hadde den første tiden ikke noen innflytelse, men de kom på banen da de så at protestbevegelsen mobiliserte mange studenter. Etter deres inntreden har protestbevegelsen vært preget av resignasjon og stagnasjon. De har oppnådd en viss innflytelse særlig ved de universitetene og høyskolene hvor protestbevegelsen har vært svak og dårlig organisert. Og de har benyttet sjansen til å passivisere bevegelsen ved å hindre militant aksjonisme. Studentene blir da ledet inn i resignasjon siden de ikke opplever å se noen fremskritt – bare endeløse diskusjoner om uviktige spørsmål.

Studentmassene har ofte ikke hatt noen politiske erfaringer før den nåværende protestbevegelsen kom på banen. Den revolusjonære venstresida i Østerrike er også marginalisert, slik at det har vært vanskelig å fremstå som ledende i denne bevegelsen for oss. Reformistene i Kommunistisk Studentforbund (Et studentforbund dominert av revisjonistene Østerrikes Kommunistiske Parti og Kommunistisk Initiativ (tilsvarende NKP her i Norge, vår anmerkning) deltar i studentparlamentet og sprer sine giftige slagord om diskusjoner med departementet og for reformer.

Studentmassene gikk ikke til gatene for å oppnå en invitasjon til diskusjon fra utdanningsdepartementet, men samtidig hadde de heller ikke et revolusjonært perspektiv. I denne fasen av bevegelsen propaganderte våre medlemmer og sympatisører for at bevegelsen måtte skape en ny form for organisasjon formet som militante studentråd. Vårt sentrale slagord var «Ingen forhandlinger med Hahn! Kjemp for opprettelsen av militante rådsstrukturer!» (Johannes Hahn er den østerrikske ministeren for forskning og utdanning, vår anmerkning).

Med dette slagordet vant vi innflytelse blant radikale deler av protestbevegelsen og vi skapte en taktisk polarisering ovenfor reformistene. Samtidig kjemper vi også mot den borgerlige og reformistiske strategien at denne kampen kun handler om utdanningspolitikk og ikke har noe å gjøre med et utvidet samfunnsperspektiv. Mot dette satte vi parolen om at «[å] kjempe mot dette utdanningssystemet betyr å kjempe mot kapitalismen». Vi arbeider for å danne et revolusjonært kommunistisk parti i Østerrike. Det er essensielt for å kunne kjempe mot kapitalismen og for sosialismen. Et slikt parti dannes gjennom kamp og ikke på internett eller ved et skrivebord.

Vårt strategiske slagord har gitt oss muligheten til å komme i kontakt med radikale og progressive krefter i protestbevegelsen, og vi har gitt disse en idé om hva slags kamp vi må føre. Ved ett universitet spredte vi vår politiske linje med en dagsavis, noe som var svært viktig for å styrke de progressive kreftene i protestbevegelsen og for å samle de radikale og progressive kreftene rundt vår organisasjon.

En annen viktig del med vår politiske linje var kampen for at studentbevegelsen skulle komme i kontakt med progressive deler av fagforeningene og med unge arbeidere. Sammen med andre organisasjoner på den radikale venstresiden og med progressive – men uorganiserte – deler av bevegelsen førte vi denne kampen. Dette var suksessfullt og et av resultatene ble en nasjonal aksjonsdag hvor tusenvis av studenter og arbeidere demonstrerte sammen.

Vår strategi og taktikk har vært suksessfull og vi har vunnet nye medlemmer og sympatisører i løpet av denne kampen. Men vi er en liten organisasjon, så vi har ikke kunnet legge så mange krefter inn i denne bevegelsen som vi kunne ønske, på samme vis som andre organisasjoner på den radikale venstresiden i Østerrike. For tiden er størstedelen av protestbevegelsen under innflytelse av studentparlamentet, noe som desorienterer og villeder i kampen, ja de kjemper sågar i mot alle former for selvorganisering av studenter. Nå er protestbevegelsen i øyeblikket i en vanskelig situasjon, men dette kan endre seg svært raskt, for eksempel hvis universitetsledelsen bestemmer seg for å tømme universitetet i Wien. De neste ukene vil bli helt avgjørende.

Vi kjemper fortsatt for perspektivene jeg trakk opp tidligere og for reorganiseringen av viktige deler av protestbevegelsen, men i øyeblikket ligger ikke de objektive vilkårene til rette for den radikale venstresiden. En av våre viktigste oppgaver i øyeblikket er å konsolidere våre nye medlemmer og de delene av bevegelsen hvor vi har innflytelse. Dette er viktig for vår egen styrke og som en forberedelse til protestbevegelsene som vil oppstå i fremtiden, men også for den nåværende protestbevegelsen og hvordan vi kan fortsette vårt arbeid i denne.

Tysklands marxist-leninistiske parti, MLPD, og ungdomsforbundet deres, REBELL, deltok i markeringene og markerte seg sterkt med egen løpeseddel mot den rådende utdanningspolitikken. Her la de vekt på at den rådende politikken er årsaken til de økende klasseskillene i Tyskland. I Tyskland som i Norge kjemper sterke interesser for å privatisere hele eller deler av utdanningssystemet, akkurat slik GATS vil og EU vil.

EU og utdanningspolitikk

Bakgrunnen for utviklinga i europeisk utdanningspolitikk finner vi i Lisboa-strategien, som EU vedtok i mars 2000. Målsettinga den gangen var at EU skulle bli den mest «dynamiske og konkurransedyktige» økonomien på verdensbasis innen 2010. EU ser på USA som et forbilde når det gjelder endring av utdanningssektoren, og Bologna-prosessen fra 1999 har på ti år gjort den europeiske utdanningssektoren mer og mer enhetlig.

Vi mener ikke at internasjonalisering er negativt. Problemet er at bak honnørord som «internasjonalisering» og «modernisering» gjemmer det seg markedsretting og tilpassing av utdanningssektoren til ønskene det private næringslivet har. Nye eliteinstitusjoner blir også bygd opp. En av grunnene til at studentene gikk ut i gatene i Tyskland, er det enorme fokuset et par eliteinstitusjoner får på bekostning av alle de andre institusjonene som de «mindre flinke og vellykka» må studere ved.

Monopolselskapene ønsker at utdanningssektorens hovedoppgave skal bli å forsyne kapitalistene med dugelig arbeidskraft. Helst skal disse heller ikke tenke en kritisk tanke ved dagens økonomiske system, og tyske myndigheter har lytta til dette og gjort det vanskelig – eventuelt forbudt – å drive enkelte typer politisk virksomhet åpent ved skoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

Norsk utdanningspolitikk i lys av EU

Sjøl om Norge ikke er medlem av EU, har regjeringa forplikta oss til å bidra med 9,3 milliarder norske kroner til EUs 7. rammeprogram for utdanning. Ifølge Forskningsrådet er dette for «å bygge sterke relasjoner mellom de mest fremtredende miljøene i Europa». Men EUs fokus på utdanningspolitikk må sees i lys av integrasjonsprosessene til unionen, som fremmer markedstenkning på alle tenkelige og utenkelige områder for å nå målsetninga fra Lisboatraktaten. Utdanningsinstitusjonene skal forsyne næringslivet med dugelig arbeidskraft.

Ei annen ulempe med EUs ulike rammeprogram er at de skal rette seg inn mot grunnforskning, slik at det er vanskelig å følge opp og finansiere institusjonsspesifikke og nasjonale forskningsprosjekter og -strategier.

Vekk med EUs utdanningspolitikk

EUs forsknings- og utdanningspolitikk må vekk, både i Norge og i alle andre land hvor den er rådende. Næringslivsperspektivet har blitt det styrende elementet, og prinsippet om forskningsfrihet må gi tapt. På samme måte blir studentene slusa gjennom systemet hurtigere enn tidligere, med mindre muligheter for sjølstendig tenkning og modning underveis.

«Her deltar rundt 5.000 mennesker, hvorav svært mange er skoleelever. Mange av deltakerne er svært unge og demonstrerer energisk i byen. Blant slagordene finner vi «Utdanning for alle – og dessuten gratis!» og «Vi er her og høyrøsta siden de stjeler framtida fra oss!» REBELL og MLPD deltar med faner og bannere med sine logoer på, og mange var svært glade over å få løpeseddelen fra Rebell i tillegg til muligheten til å kjøpe REBELL-bladet og Galileo, avisa til MLPDs avdelinger ved høyere utdanningsinstitusjoner.»

Düsseldorf

«Rundt 3.000 skoleelever og studenter demonstrerte i dag rundt middagstider mot utdanningebetingelsene ved grunn- og høyskoler – ti ganger så mange deltakere som fylkesskolemyndighetene sa til media. Ofte har også lærere og rektorer uttrykt sympati med demonstrasjonen og gitt elevene fri for å delta i demonstrasjonen. Men det skjedde også at skoler forsøkte å true elevene til å holde seg vekk fra demonstrasjonen. «Det er deres problem» svarte ungdommen og trakk på skuldrene av truslene. REBELL-løpeseddelen og salget av Galileo gikk som varmt hvetebrød. Flere ungdommer tok med seg bunker og delte ut sjøl. Interessen for REBELL var stor, og ei rekke ungdommer ytra ønske om å bli kontakta for en nærmere prat.»

Freiburg

«Fire til fem tusen mennesker deltok i demonstrasjonen i dag. Rundt halvparten av disse var skoleelever. Også IG Metall (Fagforeninga for ansatte i jern- og metallindustrien i Tyskland, vår anmerkning) kom med et støtteopprop til demonstrantene. I våre samtaler med demonstrantene kom vi inn på at det er nødvendig å tenke over sjølve systemet. Til slutt okkuperte studentene det største auditoriet ved universitetet i Freiburg. Aksjoner i framtida er allerede planlagt. Blant annet blei det oppfordra til å komme til Stuttgart og den store demonstrasjonen der på lørdag.»

Heidelberg:

«Rundt ett tusen skoleelever og studenter gikk ut i gatene i Heidelberg. En hilsen fra en studentrepresentant i Wien vakte spesielt begeistring.»

München:

«Omtrent 10.000 skoleelever og studenter demonstrerte i München. I demonstrasjonstoget deltok også REBELL med støtte fra MLPD. Fra deres «åpne mikrofon» blei det ropt slagord og også diskutert over spørsmål om framtida. Ungdommene tok stilling mot eliteutdanning og krevde heller et utdanningssystem som er enhetlig fra barnehage til høyskole. Demonstranter fra forskjellige skoler blei hilst fra mikrofonen.»

Wiesbaden:

«Til tross for dårlig vær demonstrerte også i Wiesbaden rundt 8.000 skoleelever, studenter og lærere mot den nåværende utdanningspolitikken. Lærernes fagforening hadde oppfordra til streik i hele Hessen (delstaten Wiesbaden ligger i, vår anmerkning). Fagforeninga krever blant annet ansettelse av mer kvalifiserte lærekrefter. REBELL deltok i demonstrasjonen, som føyde seg inn i rekka av internasjonale protester mot den rådende utdanningspolitikken.»

Essen:

«En representant for IG Metall ved Opel-fabrikken i Bochum holdt appell. Hun overbrakte hilsnene fra Opel-arbeiderne og takka samtidig for studentsolidariteten under Opel-streiken i oktober 2004. I tillegg framheva hun de tradisjonelt gode forbindelsene mellom Opel-arbeiderne og studentene. Men politiet greip kraftig inn mot demonstrantene i Essen. Etter oppløsninga av demonstrasjonen blei 154 deltakere, deriblant 35 mindreårige, arrestert for ikke å ha «fulgt politiets ordre» i det demonstrasjonen løste seg opp. En del av disse ble brakt til arresten i Essen-Rüttenscheid og holdt fast der i flere timer.»

Julia Scheller fra ledelsen i REBELL kommenterte politiets provoserende oppførsel slik:

«Jeg protesterte uttrykkelig mot den voldsomme oppførselen til politiet i skoleelev- og studentdemonstrasjonen denne tirsdagen i Essen. Rundt 3.000 elever og studenter demonstrerte for et bedre utdannelsestilbud, mot eliteutdanning, trynetillegg og så videre. Mange av elevene var svært unge, nede i tolv og tretten år. Men det er helt riktig at også så unge mennesker trekker til gatene og kjemper for rettighetene sine.

Det er rett å gjøre opprør!

I avisene og i fjernsynet kan man hele tida høre hvordan de borgerlige politikerne klager over «har ikke lyst-ungdommen» og over ungdommens politikerforakt. Men gjennom deltakelsen i disse demonstrasjonene så begynner mange ungdommer å politisere seg, de tar et standpunkt for sin egen framtid og trekker derfor til gatene. Men svaret fra politiet er at de blir kriminalisert. Dette finner vi oss ikke i! Vi skal gå dette nærmere i sømmene. Hva er det egentlig de herskende har angst for når de massivt sender inn politi i full kamputrustning med batong og pansrede bilder inn mot demonstrerende elever og studenter.

De ansvarlige må trekkes for retten for dette! Til kamp for å holde på og utvide borgerlig-demokratiske rettigheter!"

Mange studenter stemte «rødgrønt» siden disse partiene hadde løfter om flere studentboliger og utvidelse av studiestøtta. Allerede en måned etter valget er disse løftene brudd. Dette er nok et SVik fra SV og de andre «rødgrønne» partiene og viser at dersom en virkelig vil en forandring, så nytter det ikke å jobbe i disse partiene. Da blir det også ganske ironisk at SU-leder Mali Steiro Tronsmoen får holde appell i forbindelse med studentenes demonstrasjon. For hvem tjener egentlig SV?

Og Tronsmoen velger vel likevel å bli i SV, ikke sant?

Les flere reaksjoner her.