Kampen for fullføringa av revolusjonen når snart sitt klimaks. Formannen NKP (m), Prachanda, bekjentgjorde i et program i går ei bok av medlem av politibyrået Haribol Gajurel. Formann Prachanda sa i programmet at kampen mellom status quo og den revolusjonære bevegelsen snart nærmer seg sitt klimaks.

NKP (m) kommer til å arrangere svære massedemonstrasjoner over hele landet i morgen (6. april, vår merknad, Tjen folket). I morgen er det Dagen for den folkelige bevegelsen. Og NKP (m) har tenkt å feire på en storslått måte. Alle forberedelsene er gjort ferdige, og hundre-tusener kommer til å samles til og med i Kathmandu-dalen. Partiets komiteer på det nasjonale plan og de lokale partikomiteene er også ferdige med sine forberedelser for å feire denne historiske dagen.

Maoistene i Nepal har siden april 2008 deltatt som største parti i en koalisjonsregjering som skal etablere et konstitusjonelt demokrati i landet. Fra 1996 førte maoistene en folkekrig mot det sittende monarkiet i landet, noe som førte til at partiet blei landets største og monarkiet blei styrta. Deretter vedtok partiet å søke samarbeid med andre for å etablere demokrati i det føydale landet.

Av andre kommunister har maoistene internasjonalt blitt kritisert for å ha gitt seg inn på denne veien i stedet for å fullføre revolusjonen med militære midler og gjennom å mobilisere folket. Også internt i partiet har det vært stridigheter rundt denne linja, og over hundre ledende kadre vedtok for ikke lang tid siden å forlate partiet.

Prachanda har blant annet foreslått at noen av de kommunistiske partiene og grupperingene som var mot folkekrigen skal slå seg sammen med CPN (m) for å danne et nytt kommunistparti i Nepal. Andre ledende partimedlemmer står sterkt i opposisjon til denne planen om sammenslåing. En partikongress skal debattere disse sakene den 6.november.

En skal alltid være forsiktig med å sammenlikne samtidige politiske hendelser med historiske politiske hendelser, men i denne konkrete saken kan det være nyttig å sammenlikne med situasjonen i Russland i 1917.

En framstående kamerat har fortalt at maoistene i Nepal har dannet regjering uten å ha statsmakta. En hovedsak vil være spørsmålet om innlemminga av den nepalske hæren i Folkets frigjøringshær. Offiserer fra den nepalske hæren og det reaksjonære kongresspartiet er i mot denne forandringa. De sier at mannskaper fra Folkets frigjøringshær heller kan søke om å bli en del av den nepalske hæren. Dette er for CPN (m) uakseptabelt da de ønsker full integrering på likeverdige vilkår.

Denne særskilte saken gjør det tydelig at faktum i Nepal i dag er at det er en situasjon med «todelt makt» ganske lik den situasjonen som var i Russland mellom februar og oktober 1917. Den gangen var det en borgerlig men liberal regjering som hadde tatt over det tsaristiske statsapparatet samtidig som arbeiderrådene hadde vokst fram og utøvde ganske stor folkelig makt. Selv om det er CPN (m) som har danna en mindretallsregjering i Nepal etter valget i april i år, fins det fortsatt betydelige rester av det reaksjonære tidligere statsapparatet. Den nepalske hæren, politiet og den sivile administrasjonen har fortsatt ikke gjennomgått noen reformer. Både Folkets frigjøringshær, ungdomsforbundet til CPN (m) og deler av fagbevegelsen i landet har kritisert dette sterkt. Nøkkelspørsmålet i Nepal er hvorvidt det er mulig å nøytralisere hæren og politiet. Ellers er det fare for at et militærkupp kan finne sted.

En annen parallell med 1917 er at «mensjevik»- og «bolsjevik»-fraksjoner ser ut til å oppstå i CPN (m). På den ene siden fins de som ser Nepals framtidige vei som en relativt langvarig periode med kapitalistisk utvikling som til slutt kan legge grunnlaget for ei omforming i sosialistisk retning. På den andre siden fins det kamerater som ønsker at den kapitalistiske utviklinga skal veiledes tett av staten og at en relativt raskt skal implementere sosialistiske trekk.

Et positivt trekk ved disse kontroversene er at linjekampene foregår i det offentlige. Det er ingen forsøk på å innføre en «monolittisk enhet». For enhet kommer gjennom kamp.

Prostitusjon er et stort problem i Nepal, og skrekkhistoriene om familier som på grunn av fattigdom har måttet selge døtrene sine til bordeller i hjemlandet eller i India, er mange. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel mot ofras liv og helse. Millioner av mennesker tvinges til et liv som sexslaver.

Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner. Missekonkurranser er med på å manifestere denne ideologien, bare i en «snillere» form.

For flere stater i den tredje verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter som kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjenning av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landas bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i maktelitene. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argument for kvinners «rett» til å «velge» å prostituere seg.

Vi er mot dette. Kvinner er mennesker med de samme plikter og rettigheter i samfunnet som menn. «Skjønnhetskonkurranser» er en måte å nedjustere kvinner fra å være mennesker til å bli objekter.