Fagbevegelsen har naturlig nok reagert kraftig, både på europeisk og nasjonalt nivå. Men det interessante er at arbeidskjøperne også går mot dette. NHOs søsterorganisasjon i Sverige, Svenskt Näringsliv, er mot forslaget siden det å begrense streikeretten kobles sammen med det såkalte utstasjoneringsdirektivet. Dette direktivet skal i prinsippet sikre alle arbeidere i EU ei rimelig lønn i landet de jobber i – enten gjennom tarifflønn eller andre avtaler.

I virkeligheten veit vi at det er motsatt – ei rekke dommer i EU-domstolen (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) har snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås. Såkalte utstasjonerte arbeidere kan ikke sikres ei lønn som går utover det domstolen kaller «direktivets harde kjerne», og denne kjernen definerer et lønnsnivå som kan ligge langt under eksisterende tariff.

Men det er en helt annen skål. I saken om streikeretten er det en merkelig allianse som har oppstått for å få stoppet direktivet. Hvis direktivet blir satt ut i livet, vil det også bli en del av norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen. Ifølge EØS-avtalen har imidlertid norske myndigheter i prinsippet rett til å legge ned veto mot enkeltdirektiver som en ikke ønsker inn i norsk lov. Etter 18 år med EØS har likevel denne retten fortsatt ikke blitt brukt.

Selv det såkalte vikardirektivet ble banka igjennom av regjeringa, til tross for hard motstand fra fagbevegelsen og dissens fra både SV og SP (Ingen av partiene likevel tøffe nok til å sette hardt mot hardt og reise kabinettspørsmål). Et direktiv som i praksis avskaffer streikeretten vil neppe lide noen annen skjebne enn vikardirektivet dersom det settes ut i livet. Hvordan vil LO, SV og Sp stille seg til det? Vil støtten til Ap fortsette – siden alternativet med Høyre og Frp i regjering visstnok er så mye verre? Eller er det ingen forskjell på de to alternativene lenger?

Det kan synes sånn. Det eneste rette er å organisere seg og slåss – for opprør, revolusjon og kommunisme.

Ulazak u EU je glavni cilj domaće kompradorske buržoazije u posljednjih dvadeset godina. U tom periodu, sve antinarodne mjere, privatizacije, rezanje radničkih i socijalnih prava bile su opravdavani približavanjem Europi. Ulazak u EU je ključni dio ideološkog mita o «tranziciji» koju propagira vladajuća klasa i imperijalističke sile. Prema tom mitu zemlje koje su nekad bile pod revizionističkim režimima («real-socijalističke» zemlje) trebaju dugi niz godina provoditi tržišne reforme i anti- socijalne mjere kako bi po stupnju razvoja dostigle zapad. Naravno, tranzicija se pokazala kao zamka, jer su zemlje bivšeg Istoka u zadnjih dvadeset godina postajale sve ovisnije o imperijalističkim zemljama i sve dalje od obećavanog razvoja.

Svi instrumenti režima pridružili su se agresivnoj kampanji za ulazak u EU, uključujući i konzervativne i nacionalističke institucije kao što je katolička crkva, ratni veterani i ksenofobne političke stranke. Po pitanju EU buržoazija je ostavila sve svoje sukobe po strani.

Da li je bila neka organizacija koja je radila protiv ulaska? Ako je bila, kako je ona radila?

U toj situaciji, naša organizacija je zaključila da je nužno da se radi kampanja protiv EU koja će biti eksplicitno lijeva, to jest koja će biti socijalna i internacionalistička. To je bilo važno zato da se napravi razlika između naše kampanje i drugih koji su protiv EU kao što su razni teoretičari zavjera, borci protiv masona (slobodnih zidara) i tako dalje…

Međutim, naša kampanja imala je još jedan cilj. Tijekom zadnjih dvadeset godina političkom scenom su dominirale samo dvije opcije – liberalizam i nacionalizam. Raditi kampanju protiv EU sa internacionalističkih pozicija znači zauzimati poziciju koja je potpuno drugačija od tih dvaju buržoaskih ideologija. Kampanja oko EU tako daje mogućnost da se u javnosti jasnije pokaže da sada konačno postoji ljevica u Hrvatskoj, koja može dati bolje odgovore i objašnjenja procesa koji se događaju u suvremenoj Hrvatskoj. Zbog toga smo zajedno s drugima, uglavnom nezavisnim pojedincima osnovali Demokratsku inicijativu protiv EU koja se u javnosti pred referendum nametnula kao organizacija s najuvjerljivijim argumentima protiv EU.

Kako vi ste radili protiv ulaska?

Glavni cilj naše organizacije, kao i cijele kampanja bio je da se ponudi suvisla, znanstvena i društveno progresivna kritika EU. Zbog propagande režima, mnogi ljudi ovdje još uvijek imaju kolonijalne komplekse i uvjereni su da su svi problemi kapitalizma zapravo samo provincijalni problemi koji su tipični za Hrvatsku. Imperijalisti i kompradori nas žele uvjeriti da je razlog što «zaostajemo» za Zapadnom Europom to što smo mi lijeni ili nesposobni i da će nas ulazak u EU «civilizirati». Ovdje mnogi ljudi još uvijek imaju iluzije o tome da je EU zajednica s velikom razinom radničkih i ljudskih prava. Zato je važno objasniti kako EU nije zajednica europskih naroda, nego instrument zapadnoeuropskog kapitala koji ima dvije funkcije.

Jedna je sustavni napad na radnička prava, socijalni standard i demokratske mogućnosti odlučivanja europskih radnika. Draga je izvlačenje ekstraprofita iz zavisnih zemalja koje su izvan EU, Istočne Europe, Afrike, Azije i tako dalje…

Nakon što smo sami sebe obrazovali i smislili uvjerljive argumente, krenuli smo u propagandne akcije i predstavljanje naših ideja u medijima. Pokušali smo iskoristiti medijsku pažnju i što više ulaziti u polemike s predstavnicima režima.

Sto će se promijeniti u Hrvatskoj nakon ulaska?

Ulaskom u EU ubrzat će se mnogi procesi koji se pod pritiskom EU događaju već godinama. Sasvim izravno, Hrvatska će biti prisiljena zatvoriti brodogradilišta, svoju najvažniju tešku industriju o kojoj ovise deseci tisuća ljudi. Tako će Hrvatska u potpunosti biti ovisna o uvozu tehnologije iz Zapadne Europe. Slično je s poljoprivredom i ribarstvom na koje EU namjerava staviti znatna ograničenja koja će dovesti do propadanja tih grana i učiniti Hrvatsku još ovisniju o uvozu.

Osim toga, znatno će se smanjiti mogućnost utjecanja na politiku vladajućih klasa. EU se očito kreče u smjeru ukidanja čak i formalne demokracije i parlamentarizma u zavisnim zemljama. To smo najbolje vidjeli nedavno u Grčkoj gdje su imperijalisti izvršili puč i postavili novu vladu u kojoj sudjeluju i otvoreni fašisti. Ukidanje svih demokratskih prava nastavit će se i dalje što vidimo prema najavama «fiskalne unije» koja će u stvarnosti značiti da će Njemačka i Francuska moći zemljama kao što je Hrvatska određivati proračun, što znači i da će izravno vladati malim zemljama.

Kako će biti borba protiv EU u Hrvatskoj sad nakon ulaska?

Hrvatska bi trebala ući u EU 2013., no bez obzira na to je kada će postati članica, sigurno je da će politika domaće kompradorske buržoazije i imperijalista nastaviti. Za nas, borba protiv EU ostaje prva linija borbe protiv imperijalizma, borbe za demokraciju i socijalizam.

EU-medlemskap har vært hovedmålsetninga for det hjemlige konpradorborgerskapet de siste tjue åra. I denne perioden har alle antifolkelige midler som privatisering, kutt i sosiale rettigheter blitt tatt i bruk for å tilnærme seg EU. Et medlemskap i EU har også vært en nøkkeloppgave å løse for den ideologiske myten om «transisjonen»1 som herskerklassen og de imperialistiske kreftene propaganderer for. Ifølge denne myten trenger landene som lå under de revisjonistiske regimene («realsosialistiske» land) gjennom ei årrekke å gjennomføre markedsreformer og antisosiale tiltak for å oppnå den samme utviklinga som i vesten. Sjølsagt har transisjonen vist seg som ei felle siden disse landene i løpet av de siste tjue åra har vist seg å bli mer og mer avhengig av de imperialistiske landa og lenger og lenger unna den utviklinga de ble lovet.

Med alle midler starta regimet ei agressiv kampanje for EU-medlemskap. Denne kampanja inkluderte også konservative og nasjonalistiske institusjoner som den katolske kirka, krigsveteraner og fremmedfiendtlige politiske grupperinger. Borgerskapet la alle sine konflikter til side i forhold til EU-spørsmålet.

Fantes det noen organisasjoner som jobba mot medlemskap? Og hvordan jobba disse?

I denne situasjonen beslutta vår organisasjon at det var nødvendig å starte ei kampanje som var eksplisitt venstreorientert, altså sosial og internasjonalistisk. Det var viktig siden andre motstandere ofte var konspirasjonsteoretikere, frimurere og så videre. Vår kampanje hadde imidlertid et helt annet mål. I løpet av de siste tjue åra har bare to alternativer dominert den politiske scenen – liberalister og nasjonalister. Å drive en kampanje mot EU ut fra en internasjonalistisk posisjon betyr å innta en posisjon som er helt annerledes enn disse to borgerlige ideologiene. Kampanja rundt EU-medlemskap i Kroatia har også gitt en mulighet for å vise offentligheten at det endelig finnes ei venstreside i landet, ei venstreside som kan gi bedre svar og forklaringer på hva som skjer i dagens Kroatia. Derfor var vi, sammen med andre – i hovedsak enkeltstående individer – med på å grunnlegge organisasjonen Demokratisk initativ mot EU (Demokratska inicijativa protiv Europske unije), som i den offentlige debatten opp mot folkeavsteminga klart viste at de har de beste argumentene mot EU.

Hvordan arbeidet dere mot medlemskap?

Hovedmålet for oss som organisasjon – som for hele kampanja – var å tilby en sammenhengene, vitenskapelig og progressiv sosial kritikk av EU-prosjektet. På grunn av regimets propaganda har mange mennesker her fortsatt koloniale komplekser og er sikre på at alle kapitalismens problemer egentlig bare er provinsielle problemer som er typiske for Kroatia. Imperialistene og kompradorborgerskapet ønsker å overbevise oss om om at grunnen til at vi ligger «tilbake» for Vest-Europa er at vi er late eller ikke kan og at EU-medlemskap vil «sivilisere» oss. Mange mennesker har fortsatt illusjonen om at EU er et fellesskap hvor generelle menneskerettigheter og rettigheter for arbeiderne er utbredt. Derfor er det viktig å gjøre det klart at EU ikke er et fellesskap for de europeiske folkene, men et instrument for vesteuropeisk storkapital som har to funksjoner. Den ene funskjonen er systematisk å angripe arbeidernes rettigheter, sosiale velferdsordninger og demokratiske rettigheter. Den andre er å hale ut ekstraprofitt av de avhengige landene som ligger utenfor EU – i Øst-Europa, Afrika, Asia og så videre.

Etter at vi hadde skolert oss og kommet fram til overbevisende argumenter, satte vi i gang med propagandaaksjoner og presenterte våre ideer i medieene. Vi forsøkte å bruke medias oppmerksomhet til å gå i polemikk med representanter for regimet.

Hva vil forandre seg i Kroatia etter EU-medlemskapet?

Et EU-medlemskap vil øke hastigheten på mange prosesser som allerede er under press fra EU, noe som allerede har foregått i årevis. Kroatia vil bli tvunget til å legge ned flere verft og den viktigste tungindustrien, noe som vil påvirke tusenvis av mennesker. Landet vil også bli helt avhengig av å importere teknologi fra Vest-Europa. Tilsvarende vil Kroatia bli mer avhengig av import siden EU-bestemte restriksjoner innen fiske og landbruk vil forverre levekårene for de som lever av dette.

I tillegg vil også muligheten til å påvirke den politiske utviklinga bli redusert. EU beveger seg helt tydelig i retning av å avskaffe sjøl formelt demokrati og parlamentarisme i de avhengige landa. Dette ser man best i Hellas, hvor imperialistene nylig gjennomførte et kupp og innsatte ei ny regjering der også åpne fascister deltar. Elimineringa av alle demokratiske rettigheter vil fortsette, og vi vil også videre se kunngjøringer som gjøres på grunn av «finanspolitiske regler», men som i virkeligheten betyr at Tyskland og Frankrike får makt til å fastsette budsjettene i land som Kroatia, noe som betyr at at de vil kunne styre direkte over mindre land.

Hvordan blir kampem mot EU nå etter at medlemskapet er avgjort?

Kroatia skal bli medlem først i 2013, men uansett når landet blir medlem er det sikkert at politikken til det hjemlige kompradorborgerskapet vil fortsette. For oss er det fortsatt slik at kampen mot EU står i første linje i det store slaget mot imperialismen og for demokrati og sosialisme.

Romania har blitt regna som et mønstereksempel på privatiseringspolitikken Det internasjonale pengefondet (IMF) har pålagt landet. Blant annet inkluderer dette et ønske om å privatisere landets helsetjenester. Ledende medisinere har protestert mot dette, blant annet den syriskfødte anestesilegen Raed Arafat. Arafat har blitt forsøkt utsatt for en massiv svertekampanje, blant annet fra president Traian Bâsescu. Presidenten sparket Arafat fra stillingen som rådgiver i det statlige helsedepartementet den 9. januar.

Grunnen til at Arafat fikk sparken var hans motstand mot planene om å privatisere landets helsetjenester. Men både oppsigelsen og svertekampanjen slo feil – folket solidariserte seg med Arafat og trakk til gatene i Târgu Mureș for å uttrykke sin solidaritet med Arafat allerede 12. januar. Dagen etter spredte protestene seg til hovedstaden, og rundt 1000 mennesker samlet seg på byens universitetsplass. I løpet av helgen har protestene tiltatt, og 15. januar fortsatte flere og flere å ta til gatene for å kreve at både president Bâsescu og statsminister Emil Bocs regjering går av og at planene om liberalisering av helsetjenestene stoppes.

Politiovergrep og voldelige demonstranter

Myndighetene gjør sitt for å svartmale de protesterende. Demonstrantene ble 15. januar raskt delt i to – en mindre gruppe ‘demonstranter’ som mest var ute etter å gjøre hærverk, og en større gruppe med fredelige demonstranter som lagde leven og forsøkte å appellere til flest mulig andre for å bli med på demonstrasjonene. En gruppe med rundt 400 studenter ble hindret av politiet i å slutte seg til disse, mens ungdommer som mest var ute etter å gjøre hærverk, fikk gå fri. Det er svært sannsynlig at motivet for dette var å diskreditere de fredelige demonstrantene.

Etter hvert gikk politiet hardt til verks mot de fredelige demonstrantene. Demonstranter ble anholdt uten noen som helst grunn, og denne fredelige demonstrasjonen ble forsøkt oppløst ved bruk av tåregass og batonger. Men protestene fortsetter – også mandag var det store massemøter i de store byene i landet.

Hvordan skal det gå med finans – og bankkapitalen da? Omsorgen for nevnte grupper er rørende. EUs mangel på demokrati kommer stadig til syne. Meningsmålinger i Hellas har vist at 60 % vil stemme nei til den såkalte «krisepakken».

Børge Brende, finanspolitisk talsmann fra Høyre, stilte i Dagsnytt 18, 2. oktober og stilte spørsmålet: tenk om andre land i EU skulle forlange folkeavstemning? Han svarte selv: det vil bli anarki i Europa! Hvis folket sier sin mening så blir det feil, altså. Dette har vi sett gjentatte ganger i EU.

Hvis folket sier NEI i folkeavstemninger så blir det ny avstemning… Slik går det til EU-toppene får det som de vil. Norge har sagt NEI til EU, ved to anledninger. Ja-sida venter på en ny sjanse, og på et JA. Børge Brende får nok aldri oppleve det. Det sørger det norske folket for.

NRK har en korrespondent i Hellas som er helt klar på at folket i Hellas er enige om at folkeavstemning vil de ikke ha! Til tross for at meningsmålinger viser, som sagt, at 60% er mot «løsningen». NRK burde hatt en mann i Hellas som refererte, og ikke lot sin iver og politiske mening så til de grader skinne igjennom. Man kan mistenke NRKs korrespondent for at han ikke prater med eller omgås grasrota.

Island var i samme situasjon for noen få år siden. Finans og bank gikk overstyr. Islendingene sa nei til «løsningene» som den gangen ble lagt fram. I dag er islendingene glade for det. At de ikke var underlagt euroen bidro til at de har kommet raskt på fote igjen. Islendingene har fått den gode, men dyrekjøpte erfaringen at kapitalismen ikke er noe for folk flest.

Men Giske mener EU-debatten nå må legges på is. Det er vi helt uenige i så lenge vi har EØS-avtalen, som dikterer norsk politikk på svært mange områder. Det norske folket har blitt avskåret fra å få avgjøre om Norge skulle tilsluttes EØS-avtalen. Både stortingsvalget i 1993 og folkeavstemninga om EU-medlemskap i 1994 viste at flertallet i folket var mot norsk tilknytning til EU.

I debatten om EØS-avtalen ble EU-motstanderne lovt at avtalen ikke skulle gjelde viktige samfunnsområder, men at det var en rein handelsavtale. All erfaring i ettertid har vist at dette var feil. EUs tjenestedirektiv – som ble implisert som norsk lov på grunn av EØS-avtalen – har ramma arbeiderklassen og kampen for faglige rettigheter hardt.

På samme måte ble også EUs datalagringsdirektiv, som er den største trusselen om privatlivets fred og som sanksjonerer myndighetenes rett til overvåkning av borgerne, en del av norsk lov uten særlige muligheter for å gå mot direktivet. Den såkalte vetoretten har vist seg å være en illusjon som tilhengere av avtalen kunne lure EU-motstanderne med.

Fra politikk til juss

Samfunnsavgjørelser som før var underlagt politisk kontroll blir nå avgjort i EU-domstolen. Denne står over EUs parlamentariske organer – de organene som gir et skinn av demokrati over det veldige EU-systemet. Altså har politikk blitt til juss, og folkets innflytelse over viktige avgjørelser ytterligere redusert som en følge av EØS-avtalen.

EU er et imperialistisk prosjekt som er skapt for å tjene monopolkapitalen. Det norske folket, og arbeiderklassen i sin særdeleshet, har ingen interesse hverken av EØS-avtalen eller av norsk medlemskap i EU. Det sammenhengende nei-flertallet i over seks år på alle meningsmålinger viser dette. Konsekvensene av EØS-avtalen framstår som klarere og klarere for folk, sist gjennom datalagringsdirektivet, som Stortinget valgte å ikke reservere seg mot den 5. april i år.

Dette viser at kampen mot EU ikke kan legges død i Norge. Det norske folket har sagt nei to ganger til medlemskap gjennom folkeavstemninger, og har aldri bedt om å bli snikinnmeldt gjennom bakdøra via EØS-avtalen. Kampen mot EU fortsetter i Norge gjennom kampen mot denne avtalen. Først når EØS-avtalen er borte og erstatta med en bilateral handelsavtale med EU, kan EU-debatten legges død for Norges del.

Men våpnene regimet bruker, er for en stor del kjøpt av EU-land. Bare i 2009 kjøpte Libya våpen for over halvannen milliard norske kroner (344 milloner euro). Og blant landene som selger våpen til Gaddafi finner vi både Italia, Frankrike og Storbritannia. Italia nekter sågar å stoppe våpensalget til landet, selv om FN nå ser ut til å kreve våpenembargo mot Libya.

Ross Gildea i det Irske Republikanske Sosialistpartiet uttalte følgende:

Den nåværende regjeringa i landet er en hån og en fornærmelse mot demokratiet. Regjeringa har vist at den ikke har noensomhelst respekt for innbyggerne i Irland. Vi står nå overfor en katastrofal situasjon; det internasjonale pengefondet (IMF) er gribber i tjeneste for verdenskapitalismen. Disse gribbene sirkler over Irland. Pengefondets (IMFs) innflytelse fører til en ødeleggelse og en forvitring av demokratiet i Irland og IMFs innflytelse fører også til ødeleggelse og en forvitring av Irlands uavhengighet. Pengefondets (IMFs) politikk vil også medføre en ødeleggelse av samfunnet i sosial betydning. IMF er arbeiderklassas fiende. Rullebladet til IMF i andre land bør være et varsko og en advarsel mot det som vil hende – nå også her i Irland. IMF forsvarer privatisering og de vil benytte en «resept» som vil føre til enda større arbeidsløshet i landet vårt. Dette vil bety at investorer i London og i New York vil ha en sterk innflytelse og makt over vår framtid. Og det vil bety at investorene i London og i New York også vil ha en sterk innflytelse og makt over framtida til ungdommen og de yngste i Irland. Vi i det Irske Republikanske Sosialistpartiet vil ikke sitte stille og se på mens enda en skremmende innstramming truer de mest sårbare i samfunnet. Det er jo alltid slik at det er de svakeste i det kapitalistiske samfunnet som må betale for konjunktursvingningenes berg-og-dalbanelogikk.

Han fortsatte:

Det er sjokkerende at den nåværende regjeringa i Irland, som har hatt fingrene borti hele den politikken som har ført til den herskende økonomiske krisa, fremdeles sitter ved makta. Like sjokkerende og skammelig er det at private finansinstitusjoner på en – for dem – effektiv måte kan presse folket i Irland for «løsepenger». Bankene må nasjonaliseres. Men, som vi har sett i Anglo-Irish Bank er det ikke tilstrekkelig med nasjonalisering. Både på det politiske og på det økonomiske området må vi her i Irland justere vår tenkning når det gjelder hva vi mener med ordet «demokrati». Vi behøver representanter som kan tilbakekalles av folket til enhver tid. Vi behøver en demokratisk arbeiderkontroll over enhver samfunnsinstitusjon som er vital i oppbygging av en bærekraftig økonomi. Våre nåværende politiske og økonomiske problemer, og vår nåværende politiske og økonomiske elendighet, er et tydelig bevis for behovet for de ovenfor nevnte forandringene. Det er tydelig at de som vandrer i maktas korridorer har bestemt å gå bort fra alt som har enhver likhet med et sosialt sikkerhetsnett for folket. Disse som vandrer i maktas korridorer oppmuntrer et ras ned til bunnen med hensyn til arbeidernes lønninger og med hensyn til arbeidernes levestandard. Tilstedeværelsen av IMF er ødeleggende for Irland. Masseutvandringa fra Irland vil fortsette. Vi trenger bare å se hva IMF foretok seg i Argentina og på Jamaica – for å ta to eksempler – for å erkjenne hva vi i Irland kan vente oss.

Aktivisten konkluderte med å uttale følgende:

Vi må sende en klar melding til den irske regjeringa, EU-byråkratene og IMF. Det irske folket vil slåss for sin uavhengighet. Det irske folket vil gå til motstand mot ethvert forsøk på å få arbeiderklassa til å betale for denne krisa. Det Irske Republikanske Sosialistpartiet vil fortsette å bekjempe de udemokratiske og skremmende harde kutta som retter seg mot folket i Irland. Dette gjelder både i republikken Irland, og i Nord-Irland. Vi i det Irske Republikanske Sosialistpartiet mener at folket må ut på gatene for å protestere mot kutta. Vi mener at det er den eneste måten som kan bidra til at situasjonen kan forandres. De partia som tilhører det etablerte er kun intersserte i makt. De partia som tilhører det etablerte vil ikke bidra til de radikale og grunnlaggende forandringene som vi i vårt parti krever. Derfor må vi reise oss og gjøre det sjøl.

Det Irske Republikanske Sosialistpartiet oppfordrer arbeidere, arbeidsløse og alle progressive krefter i Irland om å mobilisere for de kommende protestmarkeringene i Dublin den 27. november og den 7. desember.

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen folket v. S.H.)

I august 1970 blei Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC danna, og i desember same år blei Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED) starta. Samla blei denne motstandsrørsla den største i Norge nokon gong. Arbeidarar, bønder og intellektuelle samla seg i felles kamp før folkerøystinga i 1972.

Vi kjenner resultatet, og makta blei rysta i grunnvollane.

Jamvel om det nok blir underslått i jubileet, så spela AKMED ei avgjerande rolle. Det var her marxist-leninistane spela ei avgjerande rolle og la ned mest arbeid.

Det var i grunnen heilt naturleg, fordi dei hadde den mest omfattande analysa av kampen for nasjonal sjølvråderett. Dei peikte på det at denne kampen var den mest framtredande spydspiss i kampen mot imperialismen. Dei peikte óg på at kampen mot EEC kunne legge kimen til noko større, nemleg ein sosialistisk revolusjon.

Og dei peikte på at EEC-kampen, dersom den blei ført rett, kunne føre til det største grasrotopprøret i Noreg i fredstid.

Men dei peikte óg på at dette var ein føresetnad for å lukkast, og å vinne folkerøystinga.

Og dei åtvara Folkebevegelsen mot å bli topptung og byråkratisk.

Dyrtidslina (kampen mot moms, prisauke, skattar og avgifter) som AKMED førte, blei sett under kraftig angrep frå opportunistar. Desse prøvde å splitte AKMED vekk frå resten av EEC-motstanden utan å lukkast. AKMED sto fast på det som viste seg å vere den rette lina, å knyte EEC-kampen saman med folk sine levevilkår.

Det er heller ikkje sant at AKMED berre la vekt på arbeidarklassa. Men det var rett å hevde at arbeidarklassa, som den mest framstegsvenlege og best organiserte, ikkje kunne la seg lure med «særordningar» i medlemsskapsavtala.

Folket vann i 1972, og dei gjentok det i 1994.

Og dei vil vinne neste gong kapitalen og borgarskapet prøver seg.

GRATULERER MED JUBILEET!

På bakgrunn av dette har EU sendt eit spørjeskjema med sytti spørsmål til nasjonale politistyresmakter som mellom anna handlar om ideologi, nettverk, bakgrunn og personlege opplysningar. Og desse opplysningane skal sjølvsagt samlast i ein sams database for heile EU. Informasjonen skal nyttast til å tryggja ”eit standarisert, multidimensjonalt instrument for innsamling av data om radikaliseringsprosessar i EU”, heiter det.

Me ventar i spenning på Dagbladets oppfølgjing av denne saka.

Les mer om EUs politiske overvaking her.