At Ask mener norske soldater bør trekkes ut av Afghanistan, kan vi støtte. Men at troppene skal «omdirigeres» til Kongo er et merkelig standpunkt å ta for folk som gir seg ut for å være antiimperialister. Store deler av verden opplever ikke FN-styrkene som upartiske. Dette gjelder blant annet på Balkan, hvor FN-styrker er å regne som et skjellsord etter en håpløs innsats i krigene på 1990-tallet som fulgte etter oppdelinga av Jugoslavia. Det er nok å nevne hva som skjedde i Srebrenica i juli 1995, hvor 8.000 muslimske gutter og menn ble hensynsløst massakrert i en sone som FN hadde regna som sikker. Dette bør være kjent for Ask, som har lang fartstid som internasjonal sekretær i AKP før partiet ble lagt ned med Ask som en av hovedstrategene.

FN-styrkene i Kongo, Monuc, som pr i dag er den største såkalt fredsbevarende styrken FN har i noe land med sine drøyt 17.500 soldater, er allerede en del av problemet. Allerede i dag er de handlingslamma, og en kan spørre seg om det har noe med å gjøre at de deltakende landene har imperialistiske interesser i regionen. Kongo er rikt på gull, diamater og koltan (tantal- og niob-rikt malm – viktig blant annet i produksjonen av mobiltelefoner, PCer og DVD-spillere).

Men befolkninga rundt de store gruvene ved Goma, Øst-Kongos største by, ser lite til inntektene fra salget av metallet fra sitt eget nærområde. Uganda og Rwanda er i dag storeksportører av dette metallet, selv om landene knapt har reserver av det på sitt eget territorium. Særlig er det amerikanske selskaper som kjøper den stjålne koltanen til bruk i sine produkter som de så sender ut på forbrukermarkedet. Vi har sett før at FN-styrker som blir sendt til land som tidligere har vært kolonier under europeiske tidligere kolonimakter har vært mest opptatt av å sikre sitt hjemlands interesser i stedet for å hjelpe lokalbefolkningen. Og nå har de europeiske tidligere kolonimaktene i tillegg fått en brysom konkurrent i Afrika, nemlig Kina.

I tillegg er det et viktig faktum som en ofte ikke er klar over i Europa at FN-styrker langt ifra blir sett på som upartiske i store deler av verden. Overgrep mot sivilbefolkningen i regi av FN-styrker har også forekommet til dels i stor grad i Kongo tidligere. I 2005 ble det avslørt at FN-soldater i Kongo kjøpte sex av jenter som var helt ned i tolv år gamle mot betaling i litt frukt eller andre typer matvarer de kunne friste med.

Mange i Rødt må rive seg i håret over utspillet fra partiets arbeidsutvalg om å bidra til FN-innsatsen i Kongo. Men det er viktig å innse at Rødt heller ikke er et kommunistparti og aldri kommer til å bli det. Nå er sannelig antiimperialismen i ferd med å glippe også.

Henrik Ormåsen talsperson for Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe http://tjen-folket.no/

Les også vår artikkel Kongos røde jord

Dagbladet

Belgisk terror

Fra 1885 til 1908 var Fristanten Kongo, som området het da, kong Leopold II av Belgias private lekegrind. Han hadde uinnskrenket makt, og landet ble fullstendig vanstyrt. Det har aldri kommet et konkret tall på hvor mange som døde under Leopolds private styre, men den første rapporten som tok for seg problemet anslo at omtrent tre millioner mennesker enten hadde sultet i hjel, blitt drept eller dødd av utilstrekkelige sanitære forhold på de tjue første årene Leopold styrte selv.

I 1908 ble kolonien overført til de belgiske myndighetene og kolonien omdøpt til Belgisk Kongo. En av årsakene til dette var at det kongelige vanstyret vakte avsky rundt omkring i Europa. Men styret skulle ikke bli særlig bedre av den grunn. I 1960 klarte landet å frigjøre seg, men det brøt straks ut borgerkrig. Denne varte i fem år, og krevde rundt 100.000 liv. På 1990-tallet var det også kriger i landet, som fra 1971 het Zaire. Den siste av disse (1998-2003), den andre Kongo-krisen, blir også kalt for Afrikas verdenskrig. På et så krigsherjet kontinent som Afrika sier det litt om omfanget.

Folkemord, men hva er årsaken?

Et folkemord av tutsier fant sted i noen få sommermåneder i Kongos naboland Rwanda i 1994. Folkemordet blir sett på som særdeles grusomt fordi det ble utført av vanlige mennesker, ikke av soldater eller statlige terrorstyrker. Særlig var det to hutu-militser som påtok seg å rense landet rent for tutsier. Men etter at det internasjonale samfunnet rykket inn, flyktet militsene til nabolandet over grensen til de østlige delene av nabolandet. Og det er disse militsene som i dag danner basisen i terroren som har rammet sivilbefolkningen i Kongo.

Men det er dypereliggende grunner til konflikten også. Kongo er rikt på gull, diamater og koltan (Som er et metall som brukes blant annet i mobiltelefoner, PCer og DVD-spillere). Uganda og Rwanda er i dag storeksportører av dette metallet, selv om landene knapt har reserver av det på sitt eget territorium. Særlig er det amerikanske selskaper som kjøper den stjålne koltanen til bruk i sine produkter som de siden sender ut på forbrukermarkedet. Befolkningen rundt de store gruvene ved Goma, Øst-Kongos største by, ser lite til inntektene fra salget av metallet fra sitt eget nærområde.

Selv om Uganda, et annet naboland, langt ifra er et rikt land, er BNP der dobbelt så høyt som i Kongo. Når vi ser på hva Uganda har å eksportere, blir spørsmålet om hvorfor det er sånn, besvart med én gang. Uganda er, selv om landet knapt har gull selv, en av verdens største gulleksportører. Dette er gull landet urettmessig har stjålet fra Kongo. Som biskop Nicolas Djomo Lola (tidligere formann for det kongolesiske bisperådet) har observert, kommer det våpen gjennom Uganda og Rwanda inn i Kongo. Han bemerket ovenfor den tyske avisen Frankfurter Rundschau i slutten av oktober i år at: multinasjonale konserner ønsker å slå kloa i oljeforekomster og andre mineralrikdommer

Å øke FN-innsatsen i Kongo (FN har pr i dag 17.500 mann der) vil neppe være i stand til å forbedre situasjonen i Kongo. Det vil høyst sannsynlig gi en mer sympati til FN, men landene som vil bidra til styrkene, vil høyst sannsynlig ha nasjonale interesser i bakhodet. Vi har sett før at FN-styrker som blir sendt til land som tidligere har vært kolonier under europeiske tidligere kolonimakter har vært mest opptatt av å sikre sitt hjemlands interesser i stedet for å hjelpe lokalbefolkningen. Og nå har de europeiske tidligere kolonimaktene i tillegg fått en brysom konkurrent i Afrika, nemlig Kina. I tillegg er det et viktig faktum som en ofte ikke er klar over i Europa at FN-styrker langt ifra blir sett på som upartiske i store deler av verden. Overgrep mot sivilbefolkningen har også forekommet til dels i stor grad i Kongo tidligere.

Til sammen har 5,4 millioner sivile, de fleste av disse barn, omkommet på grunn av jakten på råstoffer og innflytelse i Kongo. Men det fins også antiimperialister og marxist-leninister i dette landet. Det er de som organiserer folk til kamp mot kapitalismen og imperialismen og for nasjonal selvråderett vi støtter i Kongo, ingen andre.