Det var Bolivia på vegne av 33 andre land som foreslo å utrope retten til rent drikkevann til en menneskerett. Resolusjonen ble vedtatt med 122 mot 0 stemmer. Men 41 land avsto fra å stemme, deriblant USA og andre vestlige industriland. Men FN-vedtaket har – som de fleste andre vedtak i FN – ingen kan møte brudd på retten til rent vann med juridiske sanksjoner. Tilgang til rent drikkevann kan for mange kun oppnås med kamp.

Hvem har skylda?

Man må stille spørsmålet om hvem som har skylda for mangelen på rent drikkevann for en så stor andel av verdens befolkning. En stor del av skylda bærer de internasjonale landbruks- og industrimonopolene, som på verdensbasis ødsler med rent vann. For å fremstille én eneste liter biosprit trenger man for eksempel opptil 9.000 liter vann. Slik pynter kapitalistiske selskaper seg med å være miljøvennlige.

Også drivhuseffekten har innvirkning på vannets kretsløp og dermed også tilgangen på drikkevann for mange i verden. Den globale temperaturøkninga har sørget for at tørkeperiodene i deler av Australia, Afrika og Sør-Amerika har blitt lengre. I Himalaya smelter de store isbreene, noe som berører vannforsyningene til hundervis av millioner mennesker i Bangladesh, Kina, India, Nepal og Pakistan.

Samtidig ønsker sterke krefter i vesten å gjøre vann til en «fri handelsvare» gjennom å privatisere det. Internasjonale storselskaper som Nestlé, Coca-Cola, Pepsi og andre beskjeftiger seg med å sikre seg denne kilden til profitt. De planlegger store rørledninger og oppbygginga av store tankbåtflåter for å kunne drive handel med vann.

35 ganger fortjeneste

Konsernene lover at man vil få opptil 35 dollar fortjeneste for hver investerte dollar. Og denne fortjenesten skal altså komme fra land hvor befolkninga opplever vannmangel – land som i utgangspunktet er de fattigste allerede. Rike storselskaper planlegger å tjene seg enda rikere på andre folks lidelse.

I flere år har både organisasjoner og enkelte regjeringer i fattige land kjempa for å få anerkjent retten til rent drikkevann som en menneskerett. Mot disse står store multinasjonale selskaper og regjeringer i vestlige land som ut fra kapitalismens uunngåelige profittjag ønsker å gjøre drikkevann til en vare på linje med alt mulig annet. Enkelte land – som Bolivia og Uruguay – har gjort det til en del av grunnloven at privatisering av drikkevann er forbudt.

I den bolivianske delstaten Cochabamba førte befolkninga på begynnelsen av 2000-tallet en regelrett «vannkrig» mot privatisering av drikkevannet. Da hadde IMF tvunget på Bolivia privatisering av vannforsyningene. Da den daværende regjeringa gjorde som IMF sa, svarte befolkninga med væpna motstand mot dette. Grunnen var at drikkevann hadde blitt tre ganger dyrere, slik at folk anså det som luksus å unne seg rent drikkevann. I april 2000 måtte regjeringa slå retrett og stoppe privatiseringa. IMF mener fortsatt at Bolivia skylder dem flere millioner dollar i skadeerstatning på grunn av dette avtalebruddet.

Profittbegjæret har ingen grenser

Eksempelet med mangelen på rent drikkevann blant verdens fattige og kapitalistenes ønske om å gjøre et livsnødvendig middel til en vare som omsettes på et marked – noe som uunngåelig vil holde de som ikke har råd utenfor – er et godt eksempel på hvilken virkelighet det kapitalistiske systemet tilbyr en stor del av verdens folk. I stedet trenger vi et system som tar folks behov på alvor og ikke gjør om livsnødvendigheter til handelsvare – kommunismen, det klasseløse samfunn.

13 afrikanske land er så forgjelda at de ikke kan importere mer mat. Samtidig stiger matprisene i disse landene. UNICEF anslår at rundt 400.000 barn vil dø som følge av dette i de fattigste av de fattige landene. Tallene viser klart at kapitalismen er en eneste skandale for verdens fattige. Hvert eneste minutt dør ei kvinne under fødselen eller i svangerskapet på grunn av under- eller feilernæring. «I øyeblikket opplever halvparten av verdens 2,2 milliarder barn en grunnleggende mangel på ting som er nødvendig for å overleve, slik som tilstrekkelig mat, reint vann, medisiner, skolegang og tak over hodet. På verdensbasis dør hvert år 9,2 millioner barn før sin femte bursdag – de fleste av sjukdommer det er mulig å behandle» skriver UNICEF i sin rapport.

«Et barn som dør av sult, blir drept» sier Jean Ziegler, tidligere spesialrapportør om ernæring i FN. Til dette legger han også til at det er mulig å overvinne sulten i verden ved å investere 65 milliarder euro hvert år over en femårsperiode for å utvikle et bærekraftig landbruk.

Til sammenligning har den tyske regjeringa spytta inn en billion (altså tusen milliarder euro) på få uker inn i finanssektoren for å redde finansnæringa fra undergang i disse krisetider. Bare pengene de gav til Hypo-Real-Estate-bankkonsernet kunne dekka behovet for forskning i to år. Altså må verdens barn blø for at finanssektoren i den imperialistiske delen av verden skal reddes.

Først og fremst er årsaken til dette at en håndfull store, multinasjonale selskaper gjør matproduksjon til et av områdene hvor de søker å oppnå maksimal profitt. Dette går på bekostning av folks behov for å spise seg mette. De imperialistiske landene i Europa og Nord-Amerika blir så tvunget til å åpne sine markeder for billige importmatvarer som er produsert i lavkostland.

Dette ruinerer landbruket i landene som importerer matvarer, og gjør at befolkningen i landene som eksporterer matvarer ikke har råd til å betale for dem, siden det som er billig for oss i den rike delen av verden ikke nødvendigvis er så billig for de som bor i fattigere deler av verden. På verdensbasis har prisen på hvete doblet seg siden 2003, og mais har blitt tre ganger så dyrt. Risprisene har firedoblet seg.

I tillegg raserer store monopoler som de største selskapene i EU - også det tradisjonelle landbruket i Afrika, slik at dette fører til nedgang i matproduksjonen og store sosiale omveltninger for bønder som tidligere klarte seg selv, men som nå må trekke inn til urbane strøk for å leve en mer usikker tilværelse der.

Matvarekrisa fins ikke

Masseprotestene vi så i vår i land som Bangladesh, Egypt og Haiti, var en protest mot den verdens matvareproblemer. Noen matvarekrise fins egentlig ikke – det fins mer enn nok mat. Krisen er at storkapitalistene skal ha maksimal profitt, og at de går over lik for å oppnå det. Men det fins et alternativ. Alle forutsetninger ligger til rette for å produsere nok mat til hele verdens befolkning.

Fattigdom og nød har eksistert mye lenger enn kapitalismen, men under kapitalismen har vi fått teknologi og rikdom til å dekke alle mennesker sine grunnleggende behov. Det eneste som står i veien er herskerklassen av politikere, byråkrater, bankdirektører og storkapitalister.

Selv om det gamle direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter. Borgerskapet i de imperialistiske landa, ofte i samarbeid med lokale kompradorborgerskap, kontrollerer fortsatt naturressurser, fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og det får enorm profitt gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Gapet mellom nord og sør fortsetter å vokse, og stadig flere presses ut i fattigdom og nød.