Vi hilser dere og deres revolusjonære vilje til å fortsette kampen. Vi hilser dere som med sikkerhet vil oppnå en strålende seier – og det på tross av okkupasjonens hatefulle natt.

Når det gjelder det presserende behovet for å konfrontere det israelske fengselsvesenet – og når det gjelder det presserende behovet for å konfrontere dette fengselsvesenets stadig pågående og eskalerende umenneskelige praksis – og for å eskalere de fengsledes kamp – må vi kjempe til «våren» kommer til de fengslede.

Etter langvarige diskusjoner og etter en dybtloddende dialog blant de fengsledes bevegelse – en bevegelse som har holdt på i to år – så har et forent nasjonalt standpunkt – som deles av majoriteten av de forskjellige ‘deler’ i det palestinske folket, og kreftene til de fengsledes bevegelse- kommet frem for å slåss kampen mot de ‘tomme mager’ – alle disse har nå kommet frem for å slåss kampen for deres -, altså de fengsledes vår.

Denne kampen føres også mot at besøk hos de fengslede – det vil si besøkende fra Gaza – blir nektet adgang – denne kampen føres for opphevelsen av «Shalit Law» – de fengslede krever retten til utdanning – de fengslede krever å få tilbake de rettigheter som tidligere eksisterte i det israelske fengselsvesenet – og som har blitt trampet på i den senere tid.

Vi oppfordrer alle kamerater i de forskjellige fengsler til å være årvåkne – og til å være stolte slik at vi kan vinne denne kampen. På tross av at det ikke engang har gått seks måneder etter vår forrige kamp for frihet – og på tross av at det ikke engang har gått seks måneder etter kravet om slutt på bruken av enecelle og isolat - har vi forpliktet oss til å kjempe denne kampen.

Kamerat Ahed Abu Ghoulmeh vil være vår representant i PFLP´s «Higher National Leadership Committee» (det vil si ledelsen i Folkefronten for frigjøring av Palestina) for å koordinere og for å lede denne streiken.

Vi oppfordrer det palestinske folkets masser, hvorhen de er – vi oppfordrer våre nasjonale institusjoner – vi oppfordrer videre alle våre islamske institusjoner – vi oppforer alle progressive krefter i verden til å ta del i og til å engasjere seg i den kampen til de fengslede – som behøver deres (dvs. de ovenfor nevnte nasjonale, islamske, arabiske og progressive krefter – inkludert de utenlandske progressive krefters) støtte og og som trenger deres handling. Sammen vil vi marsjere fremad inntil de fengsledes vår blomstrer på veien til Palestinas vår.

Fra Ledelsen i de fengsledes avdeling i Folkefronten for frigjøring av Palestina.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket – kommunistisk forbund v. S.)

Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Som kjent stiller ikkje Vesten same krav til Israel som dei gjer til dei arabiske landa i regionen når det gjeld menneskerettar. Dette vedtaket er ikkje noko mindre enn ein storstilt plan for etnisk rensing og inndeling i ulike «menneskerasar». Signalet er sendt til dei arabiske innbyggarane i Israel: Anten avlegge truskapseid eller å forlate landet. Som kjent er Israel eit av dei få landa i verda som er fundamentert på religion.

Kva om ein norsk muslim skulle avlegge eid til den KRISTNE staten Noreg?

Det Israel har gjort no overgår det som skjedde i nazi-Tyskland. Her sleppte vanlege borgarar unna truskapseiden. Det var berre soldatane i Wehrmacht og Waffen SS som måtte avlegge eid til Hitler.

Palestinarane, der mange har vore flyktningar sidan 1948, har hatt ein draum om å få reise heim. Dette vedtaket har sett ein effektiv stoppar for det. Torbjørn Jagland, leiar i Nobelkomiteen, er oppteken av og uroa over menneskerettane hos «dei andre». Han brukar fredsprisen til å legge press på såkalla «udemokratiske regime».

Men når vil det dryppe fredspengar på folk som kjempar mot Israel og den rasistiske politikken dei fører? Og for dei arabiske nabolanda utgjer Israel ein ikkje ubetydeleg terrorfare, større enn den andre statar utgjer for oss i Vesten.

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Utover dette har vi noen kommentarer til selve intervjuet.

Ivri velger nesten utelukkende å svare på spørsmål som er enten rene støtteerklæringer til terrorstaten Israel, eller rabiate utspill av typen «Den eneste måten å håndtere slike terrorister som Israel er ved å slippe så mange skitne atombomber over landet at området ikke bli beboelig i 1000 år.» Balanserte og kritiske spørsmål velger han å ikke svare på.

Vi vil ikke gå inn på alle hans utspill her, men noen må besvares.

Ivri:

We have learned that we have to stand up against terror and defend Israel to the best of our ability. Try to imagine a similar convoy making its way with aid to the starving germans living under Nazi Germany. What do you think the countries figthing nazi Germany would have done?

Tjen folket:

I motsetning til Israel mener vi ikke at folket i en fascistisk stat skal straffes for sin regjerings kriminalitet. Derfor ønsker vi ikke det israelske folket noe vondt, men vi forstår at denne mentaliteten er ukjent for rasistene i den israelske regjeringa og statsadministrasjonen.

Ivri:

I believe and know that Israel has many friends and supporters all over the world, who understand the need for Israel to defend itself against dangerous enemies. Terrorists and their supporters or sympathisers should be confronted even in the prize of bad PR. As for boycott, why wount you start by boycotting terrorists like Hamas and Hizballah?

Tjen folket:

Det at en offisiell representant for Israel omtaler nødhjelpsaktivister som farlige fiender og terrorister sier sitt om sionismens menneskesyn.

Ivri:

The media, unlike a demoncratic government, has no responsibility for the safety for the security of the people.

Tjen folket:

Å bombe i stykker sykehus for så å nekte nødhjelp adgang er ikke å ta ansvar for sikkerheten og tryggheten til folket. Eller regner ikke Israel palestinerene som folk?

Ivri:

After all, Gaza is occupied today by Hamas. Maybe it is a good time to encourage the media again to look into this question as it should.

Tjen folket:

Israel er okkupanten, ikke Hamas.

Ivri:

My advice to anybody who attempts to make historical comparisons is to have a minimal knowledge and a fair mind. According to my knowledge, the jews during the Holocaust, weren’t attacking nazi-germany in an attempt to destroy it.

Tjen folket:

Her er det underliggende at han mener dette står i motsetning til dagens palestinere. Israel bekrefter nok en gang at de tror på kollektiv skyld.

Ivri:

We do what we always do, we tell the truth. Unfortunately, it seems that sometimes it is not enough, and some people prefer the other side.

Tjen folket:

I så fall har vel ikke staten Israel noe imot å slippe journalister inn i Gaza?

-Kan du fortelle oss nøyaktig hva som skjedde fra og med angrepet på båtene starta opp?

Litt før klokka 05.00 mandag morgen starta det israelske angrepet i internasjonalt farvann – omtrent sytti nautiske mil utafor kysten ved Gaza. Først gikk de israelske styrkene til angrep på det store tyrkiske skipet i solidaritetskonvoien. De fleste solidaritetsaktivistene var ombord på denne båten. Angrepet starta med skyting med skarp ammunisjon, og det resulterte altså i at ni personer blei drept av israelerne. Israelske styrker gikk så ombord i de to passasjerbåtene som var med – og de gikk ombord i de to tyrkiske skipene – og så kom de til det skipet jeg var ombord i – «Free Mediterranean».

På tross av advarslene fra Israel, fortsatte vi å seile. Dette gjorde vi fordi Israel ikke har noen rett til å gå ombord i, eller å undersøke, båter som er sytti nautiske mil utafor israelsk kystlinje. Israel har ingen rett til å stoppe skip så langt fra kystlinja. Dette må fordømmes av hele verden. Israel kan ikke leke sheriff i dette området. Og de kan ikke forby tilgang til Gaza.

Når kommandosoldatene kom klatrende opp fra gummibåtene sine, slo de oss – og så leda de oss til ei havn som heter Ashdod. Der var det at den psykologiske krigen mot oss begynte. Israelerne kom med følgende trussel: «Vi sender deg ut nå – hvis du nekter dét, setter vi deg i fengsel.»

Noen valgte å reise hjem igjen til Hellas. Dette gjorde de fordi de ønska at disse hendelsene skulle bli kjent der. De andre valgte å bli igjen i Ashdod fordi de ikke anerkjenner noe israelsk overherredømme i internasjonalt farvann. Disse var fanger hos israelerne. De blei behandla av israelerne fullstendig i strid med all lov – Israel hadde trossa maritime lover, og Israel trossa internasjonale lover.

Da de hadde brakt oss til Ashdod begynte de å slå følgende av våre kamerater som var deres fanger: Vangelis Pissias, og Yiannis Karipides. Videre blei to andre, som ikke var grekere, en amerikaner som spilte i dokumentarfilmen Gaza We Are Coming – og en svensk saksofonist – som opprinnelig er fra Israel – også slått. Israelerne slo disse rett for øynene på oss. Havnemyndighetene, hæren, politiet – til sammen rundt 500 mennesker gikk løs på dem. Dette blei gjort på en måte som må kalles lynsjing. Og når jeg sier at 500 mennesker gikk løs på dem, så er det ingen overdrivelse.

- Hvor foregikk dette?

Det foregikk i inngangspartiet til havna. Det er en stor inngang. Der var det israelerne slo dem.

- Hvorfor slo israelerne dem?

De slo Vangelis Pissias fordi han ikke var villig til å gi fra seg fingeravtrykk. Israelerne slo også de andre på en fæl måte. Jeg så faktisk også at israelerne satte injeksjoner på enkelte aktivister. Israelerne hadde stengt oss av på den ene sida – det sto mange israelske politifolk og soldater der. Derfor kunne vi ikke se så godt hva som foregikk. På tross av det så jeg foran meg at injeksjon blei satt på den amerikanske aktivisten. Resultatet av det var at han falt sammen og blei liggende uten å røre på seg.

- Det blei nevnt noe om bruk av elektrosjokk i enkelte TV-kanaler. Var dette noe som blei benytta?

Ja, det er sant. Men dette foregikk ikke på båten. Men de gjorde det på en aktivist; Michalis Tiktopoulos. De gav ham elektrosjokk rett foran meg. Han var på veg inn på havna, og for at det skulle gå fortere tok en israelsk soldat fram et skytevåpen som produserer elektrisitet, og dette slo den israelske soldaten aktivisten med.

- Hvordan var situasjonen fra det øyeblikk du nådde havna, og etter det?

Det var et fullstendig utålelig psykologisk press. Jeg har ikke sett noe liknende før, i hele mitt liv. Israel er styrt av den israelske hæren. Det er en meget sterk hær. Sterkere enn man kan tenke seg. For eksempel var utgangen til flyplassen fullpakka med væpna personell. Det er utrolig. Det er en militærstat.

- Til slutt, Aristides: Når det gjelder resten av de andre som valgte å bli i Israel - som har nekta å signere for å komme seg ut igjen – hva slags prosess vil de komme ut i nå? Hva vil hende med dem? Hvor har de blitt ført?

Israelerne setter dem i fengsel. I dag (den 2. juni, oversetters anmerking) vil ambassadene og utenrikstjenestene som har noen av sine landsmenn i Israel få kontakt med dem. De vil også få dette gjennom advokater. I går – da vi spurte etter en advokat eller etter å få kontakt med våre lands ambassader – nekta israelske myndigheter oss dette. I begynnelsen nekta israelerne oss å snakke både med advokater, og de nekta oss å få kontakt med våre lands ambassader. I dag har israelerne sagt til utenriksdepartementene at de kan komme i kontakt med oss. Før dette var situasjonen utålelig. Israelerne prøvde med alle midler å få oss til å gi etter for presset – og å få oss til å underskrive at vi var villige til å bli sendt hjem igjen – eller hvasomhelst annet de nå engang ønska.

Kanskje ville vi kreve av den norske regjeringa og Stortinget at Israel ble boikotta og at humanitære skip skulle kunne frakte nødvendig materiell for bedre utvikling i Gaza og Palestina. Strømmen i samfunnet er det arbeidere i Norge som står for. Vi er utålmodige for å få til det som kan bli et stolt norsk standpunkt mot Israels okkupasjon av Palestina.

Gazas befolkning i kvelertak

Demonstrasjonen mandag viser at folk vil ha fredelig aktivisme for en annen utvikling i en av verdens mest brutale fengsler, nemlig Gaza. Israel tar kvelertak på befolkninga i Gaza. Da må Norge boikotte Israel på alle måter og vise folkets avsky mot imperialiststaten Israel. La oss holde sammen, støtte hverandre, prate med hverandre og øke det mangfoldige presset til støtte for et fritt Palestina.

I solidaritet med det palestinske folket og humanitær bistand med fredelige skip til Gaza, kunne vi kreve ved at strømmen gikk uten at liv var i fare, men bare at tempoet gikk sakte nok til at vi kunne reflektere over Gaza og deres behov for at vi krever stans i den norske statens hjelp til fasciststaten Israel.

To umiddelbare krav

Det er to krav Tjen folket vil at Norge bør gjøre mot imperialismen.

• Boikott Israel på alle fronter og kast ut ambassadøren.
• Trekk Norge ut av Afghanistan.

Vi ville da stå som en ledende nasjon mot imperialismen. Vil den norske stat gjøre dette? Hva stopper politikerne fra å gjøre dette? Men Norge har sjøl imperialistiske interesser.

Det er mulig å bryte utviklinga og snu den til favør for det lidende folket i okkuperte land som er de som først og fremst lider for imperialismen. Uten å tvinge politikerne til gode politiske handlinger, skjer det ingen ting.

Legg Norge stille i sorgen over situasjonen i Gaza og fredelige folk sitt risikable aktive engasjement for Gaza. Palestinerne trenger fred og utvikling akkurat som nordmenn gjør. La bunnen være nådd i elendigheta for Palestina. Vi må bli flere. Vi vil ha et Norge å være stolte av.

La oss avslutte med et tankevekkende dikt skrevet av en av våre aktivister:

Fredelig heltemot

Til minne om hjelpekonvoien til Gazas lidende befolkning

Hvis det ikke var for
Heltemotet
Troen på det gode
Ville
Aldri den sterkt økende avskyen
Mot det paranoide Israel
Ha fått et oppsving

Staten Israel sier at flåten bryter internasjonal lov ved og frakte nødhjelpsforsyninger til Gaza. Men det er helt klart at det er staten Israel som bryter internasjonal lov ved å stenge 1,5 millioner mennesker inn i et 360 km² stort fengsel, mens de nekter folk å yte bistand til fangene.

Angrepet viser hvor langt staten Israel er villig til å gå for å forsvare sine imperialistiske interesser. Vis din avsky! Demonstrer mot staten Israel i dag!

• Demonstrasjon kl 17 ved Israels ambassade i parkveien i Oslo
• Demonstrasjon kl 17 på Domkirkeplassen i Stavanger
• Demonstrasjon kl 18 ved Den Blå Steinen i Bergen
• Demonstrasjon kl 17 på Torget i Trondheim
• Demonstrasjon kl 18 på Stortorget i Tromsø

Haddad, som var en av grunnleggerne av PFLP – og som også var en legendarisk leder både militært og politisk, døde 28. mars 1978 i Øst-Tyskland.

Talerne ved tilstelningen hadde deltatt sammen med Haddad i de sagnomsuste kampene som PFLP gjennomførte i såkalt «eksterne områder» – det vil si kamper utafor Palestina.

Disse kampene blei leda av Haddad. Han var et eksempel på den «nye palestiner»; den revolusjonære palestiner. Han bekjempa den sionistiske fienden over alt hvor han befant seg. Han var, i egne ord, «rett bak fienden overalt».

Aksjonene leda av Haddad gjorde den palestinske identitet kjent over hele kloden. Haddad tilbakeviste på en klar måte den sionistiske myten om at Palestina var et land uten folk – for et folk uten land.

Yousef, en av de som kjempa sammen med Haddad, gjennomgikk Haddads liv – fra hans gjerning som lege som ga gratis legehjelp til fattige mennesker – til Haddads liv som militær leder. Yousef fortalte videre at Haddad var en vennlig, varm og engasjert mann, og et menneske med sterke følelser.

Yousef beskreiv en aksjon leda av Haddad, der målet var en oljeledning på Golanhøydene. Yousef beskreiv videre en aksjon der Haddad planla, og leda, frigjøringa fra fengselet i Syria av lederen i PFLP, Dr. Georg Habash, der Habash satt fengslet i 1968.

A.S. beskreiv årsakene og måla til PFLPs aksjoner. Disse aksjonene blei gjennomført for å tjene en klar og spesiell politisk årsak; nemlig å slå til mot sionistenes økonomiske og militære interesser overalt på kloden – for på denne måten å være en støtte, et eksempel og ei melding til det palestinske folket. Han beskreiv angrepet på et israelsk El Al-fly i Zürich i Sveits i 1969. Kamerat A.S. beskreiv denne operasjonen som en handling som avslørte Sveits´ falske nøytralitet.

Operasjonen avslørte også El Al-flyenes militære rolle. Blant annet blei det avslørt at flya blei brukt til å frakte våpen til sionist-staten. De blei også benytta til å «importere» sionister inn i Palestina, med målet om en «jødisk stat».

A.S. pekte også på at Zürich-operasjonen var en av de første konfrontasjonene mellom sionistene og det palestinske folket. Palestinerne og deres kamp blei kjent over kloden – denne operasjonen var et rop om hjelp fra det palestinske folket til hele verden.

A.S. beskreiv Haddads personlighet – stålhard i kampen – men brakt til tårer når martyrer falt i kampen.

Joseph leda diskusjoner med publikum. Han la stor vekt på behovet for en fortsettelse av kampen fra de nye generasjoners side, og han la vekt på behovet for å dele erfaringer fra kampen.

Arven, navnene og erfaringene er ikke glemt i vårt folks bevissthet. Joseph beskreiv behovet for at disse erfaringene skal hjelpe kampen for å frigjøre Palestina fullstendig.

Publisert av PFLP.

(Oversatt for Tjen folket av S.H.)

Ikke glem Gaza! Nådeløs blokade og utsulting. Palestinske kvinner, barn og gamle lider, menn likvideres. Utbomba boliger, skoler og gudshus fortsatt i ruiner. Ingen materialer slippes inn. Israel bryter ustraffet krigens lover. Vesten lukker øynene. USA lar Israel diktere. Storting og regjering investerer kynisk våre oljepenger i Israel. Dette skal ikke fortsette! Alle må gjøre noe, gjøre mer!