- Marionettregime for vestens imperialister

Han mener at arrestasjonen er enda et bidrag for å bekrefte at den sittende serbiske regjeringa utelukkende er et marionettregime for vestens imperialister

Arrestasjonen kommer på et tidspunkt da Serbias myndigheter sterkt ønsker å få status som kandidatland for EU-medlemskap.

- Om mindre enn et år er det valg i Serbia, og de som sitter med makta ønsker da å bruke arrestasjonen som enda et ledd i «Serbias europeiske perspektiv». På denne måten ønsker de å dekke over den alvorlige økonomiske situasjonen som er i landet, fortsetter Role.

Han peker på at det politiske samfunnet i Serbia fremdeles er delt i to:

- På den ene sida har vi mer moderate nasjonalister og nyliberale politikere som samarbeider med vestlige imperialister som EU og USA, mens vi på den andre sida har åpne nasjonalister og fascister som ønsker samarbeid med russiske imperialister.

- I Serbia har man aldri foretatt noe oppgjør med nasjonalismen og fascismen, samtidig som disse politiske tendensene igjen nå er på frammarsj. Massenes vanskelige situasjon med fattigdom og massearbeidsløshet skaper grobunn for fascistiske og stornasjonalistiske grupperinger.

- De visste godt hvor Mladić var

Vladimir fra Rødt Initativ (Crvena Inicijativa) deler for en stor del analysen til Role, men peker også på at serbiske myndigheter lenge har hatt et godt overblikk over Mladić’ bevegelser:

- At Mladić nå er arrestert, er fordi serbiske myndigheter ønsker enda tettere integrasjon med EU og USA, det er ikke fordi de ønsker å bringe en krigsforbryter til domstolen, slår han fast.

Han mener tidspunktet for arrestasjonen er forårsaket av den kompliserte balansegangen serbiske myndigheter har lagt ut på mellom de europeiske, amerikanske og russiske imperialistene.

- Protestene mot arrestasjonen av Mladić har vært relativt små, og det viser at folket i Serbia ikke lenger biter på den nasjonalistiske og fascistiske propagandaen i like stor grad som tidligere. Det gjør at situasjonen for å bygge et ekte arbeiderparti som kan føre den antiimperialistiske kampen basert på proletarisk internasjonalisme.

- Ikke mulig uten utenlandsk støtte

Role er helt enig i at protestene mot arrestasjonen har vært mindre enn venta. Han peker likevel på at fascistene nå forsøker å mobilisere.

- Men denne typen mobilisering har aldri lyktes uten støtte fra utlandet, forteller han.

- Vestens press var avgjørende for at Mladić ble arrestert, og det er tydelig at dette presset var avgjørende for at serbiske myndigheter skulle arrestere Mladić, siden de ikke kan hverken oppnå kandidatstatus i EU eller holde på makta uten støtte fra vestlige imperialister, slår Role fast.

Myndighetene legger lokk over Nato-debatten

Vi spør også litt om mobiliseringa mot den kommende Nato-konferansen som finner sted i Serbias hovedstad Beograd 13.-15. juni.

- I løpet av denne konferansen skal Serbia offisielt bli tatt under Natos vinger, forteller Role.

- Da vil hele Balkan være under kontroll av Nato og vestlig imperialisme. I Serbia prates det lite om konferansen fordi Nato fortsatt er svært upopulært på grunn av bombinga av Serbia i 1999. Om Nato-konferansen hadde vært gjenstand for offentlig debatt ville det vært relativt lett å mobilisere massene mot den.

- Myndighetene har også interesse av å la konferansen foregå i mest mulig fredfulle former fordi de ønsker å fortelle at det serbiske folket ikke har noe mot et serbisk medlemskap i Nato.

Viktig øyeblikk for venstrekreftene

Men motstanden mot Nato-konferansen er viktig for revolusjonære, understreker Role.

- Folkene i de eksjugoslaviske republikkene har nå ei viktig felles oppgave, nemlig å overvinne forsøkene på å splitte nasjonene.

- Så langt er det viktigste skrittet på tvers av landegrensene på Balkan. Vi i Rødt Initiativ støtter aktivt Anti-Nato-kampanjen, som er et fellesgrunnlag for protester mot Nato-konferansen. Det viktigste målet for kampanjen er å informere offentligheten om Nato-konferansen og at vi må reagere mot denne. Til tross for trusler om at politiet kommer til å slå hardt ned på protestene, arbeider vi med å mobilisere alle typer folk til protestene, som skal ha en antiimperialistisk karakter å være klart og tydelig antikapitalistisk orientert, forteller Vladimir.

- Fascistene er ikke velkomne

Role understreker at nasjonalister og fascister ikke er velkomne i deres demonstrasjoner mot Nato-konferansen.

- Protestene mot konferansen blir viktig, siden Nato-motstand i Serbia tidligere ble forbundet kun med fascistene. Altså er det viktig å vise massene som er mot Nato at det å være Nato-motstander ikke nødvendigvis vil si at man er fascist og nasjonalist.

- Anti-Nato-kampanjen gjennomføres av flere grupper. Men antakelig er vi – til tross for at vi står sammen – for svake til å snu massene aktivt mot serbisk Nato-medlemskap. Tilstedeværelse av demonstranter fra andre land som har mer erfaring med disse tingene kan derfor være av største viktighet for oss, avslutter Role.

- Under en av de fredeligste demonstrasjonene forrige året var jeg så «heldig» å ta imot den spesielle «beskyttelsen» fra opprørspolitiet. Dette gjaldt også flere av mine meddemonstranter – unge menn, kvinner, og til og med eldre demonstranter. Vi som demonstrerte, gjorde det i protest mot den fattigdommens og elendighetens politikk som hersker her i Hellas.

- Jeg har tatt del i den folkelige bevegelsen i minst 25 år. I løpet av disse årene har jeg aldri opplevd maken til raseri mot oss fra de undertrykkende, herskende kreftene i Hellas. Herskernes maktapparat slo mot hodene våre, bokstavelig talt. Det var tydelig at de ønsket at noen av oss skulle miste livet! Dette var maktapparatets ordre fra herskerne.

- Dette er «demokratiet» slik det arter seg nå i disse tider, med det sosialdemokratiske partiet PASOK ved regjeringsmakten. Dette er «demokratiet» slik det arter seg nå med vedtak og politisk linje fra den europeiske union (EU) – det internasjonale pengefondet (IMF) – og den europeiske sentralbanken (ECB).

- Alle har rett til å ha sine meninger – men på den betingelsen at man ikke uttrykker dem. Enhver som uttrykker meningene sine, kommer til å bli «beskyttet» på samme måte som jeg opplevde å bli det.

- Det er klart og tydelig at den nåværende regjeringen er tjenere og leiesveiner for utenlandske «beskyttere». Derfor er regjeringen her i Hellas så skruppelløs mot folket, og derfor er regjeringen i landet så farlig for folket.

Sotiris Legas

Sotiris Legas er farmasøyt og fagforeningsmann. Han er tidligere leder for fagforeningen ved sykehuset i Ikaria.

- Den demonstrasjonen som jeg deltok i igår, ble møtt med brutal og morderisk makt fra opprørspolitiet. Først satte de igang med masse tåregass mot oss. Så kom de med direkte angrep mot oss. Det var heldigvis ingen i demonstrasjonen som ble drept.

- Angrepene mot oss var for å vise styrke og makt fra herskernes side mot oss – folket – som gjør motstand mot de brutale innstrammingstiltakene i Hellas. Myndighetene kan ikke stoppe oss med sin terror! Vi vil fortsette på kampens vei, den eneste veien som er mulig for folket i landet vårt nå! Gjør motstand for å knuse myndighetenes brutale sparetiltak!

Roula Sakka

Roula Sakka er leder for fagforeningen ved Atens 7. IKA-hospital.

- Jeg demonstrerte sammen med arbeidermarsj-kolonnen. Vi ropte slagord mot regjeringens antifolkelige politikk. Vi ropte slagord mot regjeringens nyeste brutale sparepolitikk. Så; da vi kom frem til Panepistimiou-gaten var vi omgitt og omringet av opprørspoliti. De gikk til angrep på oss, uten noen som helst provokasjon fra vår side.

- Angrepet fra opprørspolitiet ble gjennomført med tåregass og med politikøller. Opprørspolitiet slo demonstranter i hodet med politikøllene sine. I det voksende kaoset og i den voksende panikken som spredte seg, var det en politimann som slo meg i hodet med politikøllen sin. Jeg merket at blod rant nedover ansiktet mitt. Skyen fra politiets tåregassgranater gjorde at jeg ikke kunne se. Jeg var skadet, og det var med store vansker at andre demonstranter hjalp meg til Amerikis-gaten. I Amerikisgaten fikk jeg hjelp – førstehjelp. Så, i stor fart, ble jeg brakt til et sykehus. Det var mange der på sykehuset som hadde fått den samme behandlingen fra opprørspolitiet, som den behandlingen jeg fikk fra opprørspolitiet. Noen var like skadet som meg. Andre var det enda verre med.

- Jeg ser på dette som et morderisk angrep for å terrorisere oss. Myndighetene ønsker å terrorisere oss slik at vi skal slutte å demonstrere og protestere mot de brutale innstrammingstiltakene. Myndighetene – herskerne – vil ikke lykkes med å stoppe oss. Vår kamp vil fortsette, fordi det er den eneste veien vi kan gå.

Eleftheria Varsou

Eleftheria Varsou er arbeider i Hellas.

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen Folket av S.H.)

Demonstrasjonstog møtt med skarpe skudd

Men arbeiderne lot seg ikke stoppe. Dagen etter var det et stort demonstrasjonsmøte hvor de besluttet at alle ansatte ved stedets sagbruk og fabrikker gikk til streik i protest mot at militæret var tilkalt. Så gikk møtedeltakerne – mellom 3000 og 4000 i tallet – i tog til streikebryternes forlegning i Lunde. Her leste representanter for myndighetene opp den daværende Upprorslagen (Opprørsloven) for demonstrantene tre ganger, noe som innebar at den som ikke etterkom seg påbudet om å fjerne seg, ble regnet som «upprorsman». Loven sa at Den upprorsman dräper, ligge ogill. Det vil si at dersom personer hadde myndighet til å bruke vold mot demonstrantene ikke kunne straffes for det.

To demonstranter ble skutt og drept av en kavalerist da denne sammen med to andre red inn i mengden. I ettertid ble det hevdet av de militære at de så våpen blant demonstrantene, noe hverken politiet eller undersøkelseskommisjonen kunne bekrefte etter demonstrasjonen. Deretter ble to andre demonstranter i tillegg til en tilskuer drept da den kommanderende, kaptein Nils Mesterton, befalte soldatene om å åpne ild mot demonstrantene. De drepte var Erik Bergström, fabrikkarbeider på 31 år, Evert Nygren, en 22-årig arbeider i tillegg til nittenårige Sture Larsson og Viktor Eriksson (35), foruten Eira Söderberg, en tjueårig fabrikkarbeider som var tilskuer til demonstrasjonen. Ytterligere fem demonstranter ble skadd av militærets skudd.

Ulike reaksjoner i avisene

Avisenes reaksjoner på hendelsene i Ådalen 14. mai 1931 var delt etter politiske skillelinjer. Det viser utdrag fra borgerlige og sosialistiske aviser dagen etter. De borgerlige avisene påstod at det var demonstrantene som først hadde løsnet skudd og at militæret måtte besvare denne, og Svenska Dagbladet gikk langt i å antyde at myndighetene ikke hadde noe annet valg:

Under de senaste dygnen ha på vissa ställen i Ådalen härskat ett veritabelt pöbelvälde, underblåst av kommunisternas uppviglingsarbete. Myndigheterna ha praktiskt taget stått maktlösa, och polisen har med korslagda armar sett hur de uppretade folkmassorna på det grymmaste misshandlat en del arbetsvilliga, huru de stormat deras fartyg och under de mest uppseendeväckande former förgått sig mot de arbetsvilliga, som sönderslagna och blodiga, med bakbundna händer, tvingades att marschera framför kommunisternas demonstrationståg – allt medan polisen maktlös stod och tittade på.

Også Göteborgs Stifts Tidning med den nazisympatiserende prosten Ivar Rhedin som skribent presenterte sin analyse av det som hadde skjedd:

I en sinnesförvirring som man gärna ville hoppas vara övergående, men dock har anledning att frukta som ett varsel om andra tider, har folk ryckts med att hylla olyckans offer som hjältar och tillbedja det röda vilddjuret.[ …] Vi blotta också våra huvuden för kapten Mesterton och hans kamrater, som i ett prövande ögonblick icke sveko sin säkert då mycket tunga plikt. Och en av Sveriges i dessa dagar mest hatade och skymfade män bringar vi ett ärligt tack. Det finns ännu svenskar som icke se rött.

Social-Demokraten hadde en annen analyse:

Militären mördar fem arbetare i Ådalen och sårar lika många. Detta fruktansvärda budskap går nu ut över allt Sveriges land, väckande sorg, harm och avsky. En fumlig regering, en svag och omdömeslös länsstyrelse, ett vettlöst militärbefäl, en samvetslös och provokatorisk arbetsgivarepolitik, som opererar med strejkbrytare, där brandämnen bokstavligen hopats . Allt detta bär skulden till det skedda.

Ådalshändelsarna og ettermælet

Militæret ble trukket ut av Ådalen 15. mai. De fire drepte arbeiderne ble gravlagt i en felles grav på kirkegården ved Gudmundrå kyrka. Der står den dag i dag en minneplakett over de falne:

Här vilar
en svensk arbetare
stupad i fredstid
vapenlös värnlös
arkebuserad
av okända kulor
Brottet var hunger
Glöm honom aldrig

Overgrepene i Ådalen 14. mai 1931 førte til store demonstrasjoner i hele Sverige ettersom nyheten ble kjent. Blant annet krevde en stor demonstrasjon i regi av kommunistene i Stockholm 19. mai «Ned med mördarregeringen!». Til tross for at det ble satt ned en kommisjon som skulle etterforske hendelsene i Ådalen, fikk ingen av de ansvarlige for skuddene mot fredelige demonstranter noen straff av betydning. Fire av de ledende demonstrantene ble derimot ilagt fengselsstraffer.

Heller ikke de pårørende fikk noen erstatning for tapet av sine kjære. Etter lang kamp ble de såkalte «Ådalslagarna» innført i svensk lovgivning på 1970-tallet, dette var lover som forbød militæret å gripe inn mot sivilbefolkningen i fredstid. Men i 2006 forsvant denne loven, og det svenske militæret kan nå igjen settes inn mot egen befolkning så lenge de står under politiets kommando.

Hvem hadde skylda?

Flere såkalt «radikale» har i ettertid lagt skylda på hendelsene i Ådalen i mai 1931 på arbeiderne. Hadde de vært bere organisert, ville ikke dette skjedd, har de hevdet. Men dette er å snu saken på hodet. Hele hendelsen var et resultat av ansvarsløs opptreden fra bedriftseiernes side og ikke minst fra myndighetene. Hendelsene i Ådalen skjerpet klassebevissthetet blant svenske arbeidere og sørget også for at det ikke lenger var så lett å hente inn streikebrytere, noe som økte organiserte arbeideres muligheter til å forbedre sin egen situasjon.

En snau måned etter opplevde vi i Norge Menstadslaget, hvor daværende justisminister Vidkun Quisling satte inn soldater mot 2000 demonstrerende arbeidere som ville stoppe streikebryteri ved Norsk Hydros utskipningsanlegg på Menstad ved Skien i Telemark. Den gangen slapp man dødsofre, men 24 arbeidere ble dømt til bøter og fengsel i inntil tolv måneder – mens de ansvarlige for sammenstøtet som vanlig gikk fri.

Til tross for undertrykkelsene av georgiere så ble den «hemmelige talen» kritisert i Georgia. Landsomfattende protester begynte den 5. mars 1956, det tredje året etter Stalins død. Etter kort tid dominerte protestene i Gori, Telavi, Kutaisi, Batumi og andre byer.

Episenteret for protestene var republikkens hovedstad, Tbilisi. Spontane møter for å markere den tredje årsdagen for Stalins død og for å protestere mot Krusjtsjovs skittkastning mot Stalin utviklet seg raskt til ukontrollerbare massedemonstrasjoner og opptøyer som lammet byen. Snart dukket politiske krav som endringen av den sentrale regjeringen i Moskva og oppfordrer til uavhengighet av Georgia fra Sovjetunionen. De lokale georgiske myndigheter var forvirret og demoralisert og overlot ansvaret til det sovjetiske militæret. 9. mars åpnet troppene som var utplassert i byen ild mot studentene som hadde omringet regjeringsbygningene. I følge den offisielle versjonen var dette «en handling i selvforsvar». Sinte folkemasser fortsatte motstand den 10. mars, men ble etter hvert spredt av stridsvogner. Antallet omkomne har blitt anslått fra flere titalls til flere hundre.

De sovjetiske myndighetene bestemte seg for å løse problemet gjennom blodsutgytelse. Den røde armé ble sendt inn. Mange unge mennesker ble drept, såret og lemlestet i Rustaveli Prospekt, hovedgata i Tbilisi. Gatene ble dekket med blod.

Tallet på døde mennesker ble holdt hemmelig. Familiene fikk ikke lov til å begrave de avdøde. Georgierne ble anklaget for nasjonalisme og sjåvinisme. Russland la ansvar på demonstrantene. Den store utrenskningene begynte.

Ifølge oversikter oppbevart i Sikkerhetskomitéen ble først 22 personer drept med pistoler. Deretter ble 5 til drept. Mange ble såret.

9. og 10. mars arresterte sovjetiske avdelinger 300 personer i byen. Etterforskningen ble gjennomført i løpet av 12 dager. Som et resultat av denne ble 39 personer brakt til retten: a) de som deltok aktivt i demonstrasjonene for Stalin: V.G.Katsjarava, Sj.D.Beruasjvili, Z.N.Matsjavariani, Ia.Kukhianidze, I.P.Kinkladze, A.I.Zjordania. b) de personer som satte frem provoserende krav til den sovjetiske myndighetene: V.Z.Mtsjedlidze, K.S.Tsjkheidze, KI.Osadze, K.D.Tsitsiasjvili, A.P.Mirianasjvili og andre.

Som et resultat av den store utrenskninger i 1956 ble i alt 375 personer arrestert, blant dem var følgende 34 medlemmer av kommunistpartiet i Sovjetunionen, 165 var medlemmer av forbundet av unge kommunister [VLKSM] – 142 var ikke medlemmer av partiet. Tallet på døde og undertrykte er fortsatt ukjent.

Skrevet den 1.mars 2011

I de siste dagene har det vært en rekke protestaksjoner og protestdemonstrasjoner i hovedstaden her i Kroatia (det vil si i Zagreb, vår anmerkning). Foruten Zagreb har særlig byene Osijek og Pula opplevd protestene. Den aksjonen som har fått særlig sensasjonspreg var protestaksjonen som ble avholdt den 26. februar. Borgerlige medier har på en aggressiv måte grepet anledningen til å – på en løgnaktig måte – kalle aksjonen den 26. februar for en protest av «krigsveteraner». Sannheten er at den slett ikke var organisert av krigsveteraner. Krigsveteranene er en sosialt utsatt og dårlig behandlet gruppe her i landet.

Krigsveteranene har forøvrig svært mange forskjellige politiske oppfatninger. Men de som organiserte aksjonen på den 26. februar, var en liten, isolert gruppe av ekstremt høyreorienterte, ambisiøse og isolerte politikere.

Målet og ambisjonene til disse personene, er å bli en del av nettopp den sittende makta som de altså har «protestert» mot. Her følger en liste talspersoner ved protestene den 2. mars: Željko Sačić, Ivan Vekić, Mladen Leovac og Renato Šelj. Alle disse er nå medlemmer i forskjellige ekstreme høyrepartier. Det er interessant å merke seg at de organiserte høyrepolitikerne som skriker høyest av disse typene, alle sammen er mistenkte for krigsforbrytelser. Videre har Ivan Pandža i lang tid forsøkt å stable på beina igjen den kriminelle, fascistiske, kroatiske Ustasjabevegelsen. (Ustasjabevegelsen hjalp under den 2. verdenskrigen de tyske nazistene, og deres allierte; de italienske fascistene. Bevegelsens aktivitet under krigen var særlig rettet mot serberne, vår anmerkning). Ivan Pandža holder fremdeles på med å organisere denne bevegelsen. To fagforeningsledere, Ozren Matijašević og Tomislav Pokrovac deltok på protesten den 26. februar, som litt kirsebær på kaken.

Spørsmålet om krigsveteranene

Alle disse suspekte og mistenkelige typene prøver på en skamløs måte å utnytte den vanskelige skjebnen til krigsveteranen Tihomir Purda. Purda sitter varetekstfengslet. noe han nå har gjort i to måneder. Han sitter inne på grunn av en grunnløs «tilståelse» som ble avgitt under tortur i en fangeleir. Men maktpersoner som virkelig har gjort kriminelle handlinger under krigen – og kriminelle handlinger etter krigen – (som den «evige» Vladimir Šeks, han har vært regjeringsmedlem siden det tidligere Jugoslavia eksisterte. Fremdeles sitter han i regjeringen i den tidligere «delrepublikken» Kroatia i Jugoslavia, det vil altså si nå i den «nye» staten Kroatia, vår anmerkning). Dette viser ulikheten mellom maktpersoner som Vladimir Šeks og krigsveteranen Tihomir Purda. Purda har ikke engang fått den beskyttelsen som regjeringen er forpliktet til å gi ham som innbygger i Kroatia. Purda har, som alle krigsveteraner i den kapitalistiske staten Kroatia, blitt overlatt til sin egen skjebne – etter først å ha blitt utnyttet i krig. Det er sant at regjeringen har forsøkt å løse krigsveteranenes problemer. Dette har de gjort gjennom å gi dem enkelte fordeler, slikt som billige lån ved kjøp av biler eller gratis videregående opplæring. Disse tiltakene kan forøvrig ikke løse krigsveteranenes virkelige problem: At de, da de kom tilbake fra slagmarkene, kom tilbake til sine gamle arbeidsplasser, ribba for alt produksjonsutstyr og ingen jobb å få. Dette er noe kapitalismen ikke kan løse.

Ambisiøse gærninger og et rettferdig raseri

De som sto bak og organiserte protesten den 26. februar var også tilstede ved tidligere aksjoner og demonstrasjoner – og da bar de på falske paroler om for eksempel å «kaste regjeringen». Disse «protestorganisatorene» kalte da den kroatiske regjeringen for «sosialistisk». Disse personene ba da om økende utbytting og undertrykking av arbeiderne – blant annet gjennom nyliberale tiltak. Alt dette hendte i «de protsterendes navn».

Den eneste årsaken for å organisere disse protestene er å tiltrekke seg medieoppmerksomhet om de såkalte «organisatorenes» selv. De ønsker nemlig å grunnlegge et nytt parti. Dette partiet organiseres rundt en selvutnevnt «frelser». Denne «frelseren» skal, når han får makten, løse alle problemene øyeblikkelig. Denne kroatiske «frelseren» og hans enorme tåketanker – og hans enorme ego og hans stormannsgalskap, var noe folk kunne høre i nylige intervjuer med denne personen.

Men det er ikke tvil om at protestene også tiltrakk seg et stort antall mennesker som har et grunnleggende, ærlig og rettferdig raseri mot den kroatiske regjeringen.

Dette har blitt bevist ved at det til og med har forekommet konfrontasjoner med politistyrker. Dette er forholdsvist sjeldent her i Kroatia.

La det følgende være klart: Vi støtter folkets vold mot staten og kapitalen. Organisert bruk av vold mot systemet er en nødvendig forutsetning for enhver virkelig samfunnsforandring.

Folk som sier de er for «ikke-vold» er i virkeligheten med på å opprettholde statens monopol på bruk av vold. Slike folk bidrar til å avvæpne folket. En slik politisk linje gjør at folket står forsvarsløse i møte med statens våpenmakt. På denne måten er de faktisk med på å opprettholde systemet av vold mot folket.

På den annen side kan ikke kravene som har vært fremtredende føre til virkelige forandringer til det bedre for folket. Det er sikkert og visst at vi støtter kamp mot regjeringen med alle mulige midler – både her i Kroatia og på resten av kloden.

Mens det å kaste regjeringen i Egypt er et revolusjonært krav, har protestene i Kroatia ikke hatt samme styrke. Systemet som nå trues av revolusjon i Egypt har i mange tiår blitt opprettholdt ved en systematisk utestengning av massene fra all politikk.

Protestene i Egypt har et hittil usett nivå av revolusjonære protester, og protestene i Egypt inkluderer massene der i landets politikk. Protestene i Egypt styrker hele arbeiderklassen. De egyptiske protestene er en skole i politisk kamp.

I motsetning til situasjonen i Egypt så betyr de kroatiske kravene om at regjeringen skal gå, i praksis bare et krav om at de politiske valgene i Kroatia skal holdes noen få måneder tidligere enn fastsatt. Her i Kroatia er det fremdeles slik at protestene ikke har styrke nok til å føre til en virkelig politisk forandring. Dette fører kun til at enkelte isolerte politiske partier får lov til å styrke sin innflytelse i samfunnsstrukturen i landet.

Det største problemet for systemet her i Kroatia er hvordan man skal inkludere massene – og dermed ufarliggjøre dem – i den herskende staten og kapitalens politiske system. Det vil først og fremst si hvordan man skal få massene til å gå og stemme ved de politiske valgene her.

Det sier seg selv at dette ikke er lett når man på forhånd vet at valgene vil vinnes av de partiene som har de rikeste bidragsyterne. Partiene skifter plass etter en viss periode. Det gjør de for å fortsette den samme politikken – men med litt skifte når det gjelder hvilket av alle de kapitalistiske partier som har makten.

Kravene som har blitt fremstilt som «protester» – men som bare er illusjoner fra partienes side – er til bare fordi de vil gi folket slike illusjoner om at det er mulig med positive forandringer innenfor systemet; altså via de politiske valgene.

Problemene består i like stor grad enten det er regjeringen eller opposisjonen som skal løse dem. Det samme gjelder for det kroatiske borgerskapets «protestorganisatorer». Alle disse partiene og politikerne er en del av systemet. Det er mot dette systemet folkets kamp må styres.

Uenighet blant de protesterende

Problemene sist mandag viste på en klar måte at ærlige folk som har en rettferdig grunn til å være sinte ikke vil ha noe å gjøre med disse politikerne – og de vil ikke ha noe å gjøre med streberne som forsøker å bli politikere. Selv om protestene her i Kroatia har hatt sine offisielle «organisatorer» viste folket klart at de trekker et skarpt skille mellom seg selv og «organisatorene».

Et stort antall mennesker beviste dette den 26. februar da de startet en fem og en halv times lang protestdemonstrasjon gjennom Zagreb: en marsj utenfor «organisatorenes» kontroll. Disse store, virkelig progressive, demonstrasjonene med sin marsj, gikk til alle systemets viktigste symboler: Hovedkvarteret til regjeringspartiet, «arbeidsgivernes» – det vil si kapitalistenes – høyborg, det kroatiske politidepartementet og videre helt til regjeringsbygningene. Dette gjorde demonstrantene to ganger.

Disse virkelige demonstrantene protesterte for øvrig ikke bare mot det styrende politiske partiet her i Kroatia. De protesterte også mot andre politiske partier. De protesterte mot «kompradorpolitikken» – underkastelsen under den internasjonale imperialismen som borgerskapet i Kroatia fører slik at de er rene haleheng til det internasjonale borgerskapet. Kompradorpolitikken har blamert seg og blitt fullstendig bankerott.

De såkalte organisatorenes politikk har ikke maktet å kontrollere de virkelige protesterende massene. På samme måte er det med politiets provokatørvirksomhet. De sistnevnte forsøkte å lure demonstranter fra politisk «farlige» steder. Og politiprovokatørene forsøkte å vise de andre demonstrantene at de skulle vise en vennlig holdning overfor politiet- det vil si til deres yrkeskollegaer. Heller ikke for kapitalens voldsmakt ville de demonstrerende la seg lure, hverken av de regulære politifolkene eller av politiets provokatører.

En del av media publiserte de reaksjonære «protestantenes» latterlige løgner. Men de virkelige protesterende ropte faktisk ut mange slagord mot politiet. Det var for eksempel disse slagordene: Kroatisk politi – svindel og korrupsjon! og det følgende slagordet: Dere er forsvarerne av mafia og kriminelle. Demonstrantene laget også «indianerlyder». Dette fikk de en god anledning til da de latterliggjorde politiministeren som hadde kalt de demonstrerende «indianere». Da krevet massene også politiministerens avgang.

Da sivilkledde og skjulte politifolk ble avslørt, forsøkte de å isolere de demonstranter som avslørte og som gjenkjente dem. Disse politifolkene gikk også til angrep på sine motstandere.

Vi svarte på politiets angrep på en måte de fortjente. Disse virkelige protestene ble fordømt av alle partiene i regjeringen. Det gjorde også «opposisjonen». Dette viser at disse protestantene – utenfor «protestorganisatorenes» grep – rettet skytset mot systemet. Dette hendte på tross av at de slett ikke er klart politisk artikulert ennå.

Kampen mot den herskende politikken, og kampen mot tilstedeværelse av politi og av politikere fortsetter.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

I 1848 var det mange forsøk på borgerlige revolusjoner i Europa. Disse retta seg mot enevelde, godseierdiktatur, livegenskap, leilendingsvesen og sensur og for organisasjonsfrihet, forsamlingsfrihet, pressefrihet, ytringsfrihet og stemmerett.

I 1846 og -47 hadde Europa vært ramma av en økonomisk krise. Spesielt ille ramma den krisa Frankrike, Tyskland og Italia. Denne krisa ramma livsvilkåra til store masser med folk og tvang dem til å føre klassekampen skarpt og kjempe for sine livsvilkår.

Revolusjonens år

I løpet av 1848 bølga mer eller mindre vellykka opprør og revolusjonsforsøk fram og tilbake over hele Europa. Kongen blei kasta i Frankrike og republikk blei etter omfattende kamper innført der. Også mage andre steder i Europa skjedde det store forandringer. Ungarn blei selvstendig og kongen blei kasta i Bayern.

I Norge blei arbeiderklassen for første gang organisert selvstendig med Marcus Thrane som leder, og Karl Marx og Friedrich Engels publiserte Det kommunistiske manifest. Manifestet har blitt stående som arbeiderklassens første politiske kampprogram og kravet om arbeiderklassens diktatur er den dag i dag fortsatt like gyldig og uinnfridd. Manifestet kan leses her.

På tross av over 160 års forskjell i tid og en rivende industriell og teknologisk utvikling i løpet av det tidsrommet så er likhetene mellom Europa anno 1848 og dagens Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia svært store.

Eiendomsforholdene bestemmer utviklinga

I Europa i 1848 fantes det en gryende, men enda uutvikla kapitalisme. Borgerskapet hadde enda ikke tatt all makt fra landadelen og i mange land rådde fortsatt eneveldets innskrenkninger i borgerlige demokratiske friheter. Samtidig hadde de liberaliseringer og parselleringer som den store revolusjonære Napoleon innførte i fransk jordbruk nådd sine begrensninger.

Under den store franske revolusjonen i 1789 blei landadelens gigantiske godseiendommer stykket opp og fordelt på de tidligere livegne leilendingene. Da var parselleringen et revolusjonært framskritt og representerte frihet for store deler av de franske folkemassene. Femti år etter var denne friheten snudd til sin motsetning.

Småbrukene var blitt for små til å brødfø familiene som desperat forsøkte å overleve på dem. Mange var da tvunget til å låne for å overleve og massene av fattigbønder var svært gjeldstynget og sto i et ufritt avhengighetsforhold til bankene.

Sensur og despoti

Samtidig var det store begrensninger i hva folk kunne gjøre med disse og lignende undertrykkelser. Det var utstrakt bruk av sensur i pressa. En kunne ikke skrive det en ville. Det fantes ikke forsamlings- og organisasjonsfrihet. Det var ikke lov å demonstrere og en hadde ikke lov å samle seg mer en tre personer om gangen. Heller ikke kunne hvilket som helst parti stille til parlamentsvalg og bare menn med en viss inntekt og eiendom hadde stemmerett.

Krisa 1847

Når den økonomiske krisa så ramma Europa i 1847 førte det til stor nød for massene av fattige småbrukere som ikke fikk lån lenger, konkurser i bank og industri med påfølgende arbeidsløshet for arbeiderklassen og konkurs av små håndverks- og handelsbedrifter som ramma småborgerskapet.

Dette kunne det arbeidene folket i Europa ikke tåle og de måtte forsøke å endre samfunnet. 1848 har i ettertiden blitt stående som revolusjonens år. Dette på tross av at de aller fleste revolusjonsforsøka og opprøra etter hvert blei blodig slått ned og på kort sikt lei nederlag.

Lær av historia

Historia viser oss altså at opprør og revolusjonsforsøk som de vi nå ser i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia har skjedd før. For å forstå det som skjer foran øyna våre må vi både forsøke å oppsummere og lære av fortida og analysere de faktiske forholdene i landa i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Det som i skoleverket kalles nyere historie begynte i 1848. Det var etter revolusjonsforsøka det året at kapitalismen for alvor brøyt gjennom i størsteparten av Europa og øst i USA. Det var også da at arbeiderklassen for første gang i historien spilte en egen selvstendig rolle og sloss for sine egne interesser med en egen ledelse og ikke under en annen klasses ledelse. 2011 vil uavhengig av hva utfallet på kort sikt blir stå som et historisk tidsskille for samfunnsutviklingen i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Eiendomsforhold i egyptisk jordbruk

Som Europa i 1848 er dagens Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia halvføydale, underutvikla kapitalistiske samfunn. I for eksempel Egypt lever 25 % av befolkningen av og på jordbrukseiendommer. Jordeiendommer som oftest er alt for små og uegna til å brødfø en familie på. Småbruk på mindre en 4000 kvadratmeter land utgjør 43 % av jordbrukseiendommene.

På begynnelsen av 1990-tallet blei det egyptiske jordbruket liberalisert. De statlige storgodsa blei stykka opp og parsellert ut. Leilendingsvesenet blei i all hovedsak oppheva. I dag eier 92 % av bønda jorda de driver. Bare 6 % av bønda er fortsatt leilendinger. Samtidig blei det kutta drastisk i subsidiering på alle sider av jordbruket.

Spesielt hardt har de stadige kuttene i subsidiering av gjødsel ramma egyptiske fattigbønder. Bønda er i dag helt og fullt sjølstendige og fullstendig avhengig av det arbeidet de og familien deres sjøl legger ned. Noe som har hatt stor påvirkning på barnefødslene og befolkningsveksten. Et sjøleiende familiebruk er avhengig av mange hender for å gå rundt. Men med så lite land pr bondegård er det ikke mulig å brødfø en stadig økende befolkning og småbrukerne har i løpet av de siste tjue åra sunket stadig lenger ned i gjeldsslaveriet. Særlig ille blir det med tanke på hva slags jordsmonn som finnes i Egypt og hva de dyrker og hvordan jordbruket er innretta.

Monokulturelt og fattislig jordbruk

Rundt 95 % av Egypts landareal er ørken, og det resterende, dyrkbare arealet er blitt redusert på grunn av utbygging av by- og industriområder. Særlig hardt har denne urbaniseringsprosessen gått utover Nildeltaet, som er verdens mest fruktbare område. Både Alexandria og Kairo har vokst sterkt de siste årene på bekostning av den fruktbare marka i deltaet.

Egyptisk landbruk er ensidig innrettet mot produksjon av bomull og frukt for salg og eksport og ikke på sjølberging i form av mat. Det er ikke lønnsomt å drive drive bomull- og fruktproduksjon på så små jorbrukseiendommer som det forsøkes på i Egypt. Jorda kaster rett og slett for små bomullsavlinger av seg til at småbrukerne kan få kjøpt inn den maten de trenger til å brødfø familiene sine.

Avhengighet av Saudi-Arabia

Samtidig er Egypt helt og holdent fullstendig avhengig av å importere maten som spises i landet. Basiskosten i egyptisk husholdning er hvete og den importeres i dag hovedsakelig fra Saudi-Arabia (faktisk en av verdens største hveteprodusenter). Vi skal ikke her gå inn på hvilke føringer den utstrakte handelen med Saudi-Arabia legger på egyptisk politikk. Det blir for omstendelig og for langtekkelig. Her holder det å gjøre leseren oppmerksom på det.

Samtidig har liberaliseringa av jordbruket ført til sterk prisvekst på jordeiendommer. Mange gjeldstynga fattigbønder har ikke sett noe alternativ til å selge familiens småbruk og flytte inn til de stadig voksende byene. I byene har massearbeidsløsheten og forslumming blitt et økende og mer omfattende problem.

Unntakstilstand siden 1967

Egypt og de fleste andre landa i regionen har akkurat som Europa i 1848 vært regjert med hard despotisk hånd uten borgerlige demokratiske rettigheter. Egypt har for eksempel hatt unntakstilstand siden 1967 med innskrenkninger i hvem som kan stille til valg, bevegelsesfriheter og hva en kan si og skrive i offentligheten.

Arbeidernes rettigheter har også vært sterkt begrensa, og det faktum at Mubarak forlot sin post har ikke forandra på dette foreløpig. Streikene for høyere lønner og kortere arbeidstid fortsetter i den egyptiske industrien. Men dette er det sjølsagt ikke så interessant å skrive om for vestlige medier.

Halvføydale og halvkoloniale økonomiske strukturer

De reaksjonære imperialistlakeiene som har regjert i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia har med sitt ensidige, eksportretta jordbruk, sin underutvikla og ensidige industriproduksjon og ineffektive, gigantiske og snyltende byråkrati hemma borgerskapet både skapende økonomisk og vitenskaplig. Fattigbøndene har de sultefora og arbeiderklassen har de overlatt til massearbeidsløshet, lønninger det ikke går an å leve av og arbeidsforhold det ikke går an å leve med.

Bånd som må sprenges – gjennom klassekamp

Disse samfunnsforholda har vært som en trykkkoker. Så kom den økonomiske krisa i 2008 og den påfølgende depresjonen åra etter og ramma det arbeidende folket i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia ekstremt hardt med blant annet sterkt økende matvarepriser og massekonkurs for småbedrifter. Det måtte eksplodere og det gjorde det i januar 2011.

For å forstå opprørene som nå skjer i Egypt og andre land i regionen må en se på hvem som deltar og fører an i denne åpne klassekampen. Det er arbeidsløse unge menn med utdanning. Det er fattigbønder som setter fyr på seg sjøl i protest mot de minimale livsvilkårene de bys. Det vil si småborgere og deler av borgerskapet. Det vi har sett først i Tunisia, så i Egypt, Jemen, Algerie, Mauretania, Iran og nå sist i Libya er progressive borgerlige revolusjoner.

De sterkt undertrykkende og reaksjonære antivitenskaplige religiøse despotiene til imperialistlakeiene blir nå utfordra av et småborgerskap og den delen av borgerskapet som står utenfor byråkratiet. Disse sistnevnte trenger demokrati, konkurranse og fri utfoldelse for å utvikle produktiviteten, kjøpekrafta, vitenskapene og den kreative skaperevnen. De må forsøke å velte om på det bestående samfunnet. Det bestående samfunnet i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia gir verken arbeiderklassen, fattigbønda, de borgerlige intellektuelle eller de småborgerlige handelsmenna og håndtverkerne der noen mulighet til et reelt og fullverdig liv.

For å kunne utvikle produksjonen og jordbruket, bedre livsvilkåra, bevege seg fritt, si hva de vil og for å kunne utvikle vitenskaplig tenkning og innovasjon må folket slå seg fri. Det arbeidende folket i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia kan ikke lenger fortsette å leve under imperialistlakeienes regime. De måtte gå til aksjon og nå forsøker de å gjøre revolusjon.

Klassekampen i Frankrike 1848

Historia viser oss som sagt at slike revolusjonsforsøk har skjedd før. Etter opprøra i 1848 skreiv Karl Marx en svært god og utførlig analyse av hva som skjedd og hva som gikk galt. Den kan leses på svensk her

Revolusjonsforsøka i 1848 lei alle på kort sikt nederlag. I Tyskland blei revolusjonen knust når borgerskapet inngikk en allianse med Junker-adelen (lavadelig landeiere) i frykt for at arbeiderklassen skulle føre revolusjonen helt ut og innføre arbeiderklassens herrevelde. I Frankrike besto den borgerlig demokratiske republikken i fire år før den blei knust av reaksjonen og Napoleon III på ny innførte despoti og innskrenka de borgerlige rettighetene. Men vi kan ved å studere historia og Marx og Engels’ oppsummeringer av hva som skjedde i 1848 og de påfølgende åra danne oss et bilde av hvilken krefter som er i sving i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Kampen fortsetter

Kampene i Egypt er ikke over og i Libya truer den gale imperialistlakeien Gaddafi med folkemord og blodbad mot de som opponerer mot det regjerende regimet. Det egyptiske militæret har kasta den siste ferniss av borgerlige demokrati og står nå åpent fram som diktaturets ansikt og statens kjerne. Fortsatt gjenstår det avgjørende slaget. Folket må storme og knuse den bestående staten for å føre revolusjonen til ende og sikre muligheten til å utvikle en økonomi som gir en sjanse til å leve fullverdige liv.

Kommunistpartiets ledende rolle

Kommunister må ikke tru at det vi nå ser i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia er sosialistiske revolusjoner. Det er borgerlige revolusjoner. Borgerlige revolusjoner kan føres over i sosialistiske revolusjoner om en har et god forberedt, skolert, disiplinert og væpna kommunistisk parti som kan ta ledelsen og bemektige og ansvarliggjøre arbeiderklassen. I den revolusjonære situasjonen som har oppstått i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia kan et slikt parti spille en rolle for arbeiderklassen i denne klassens kamp for sine livsvilkår og om makta.

Dessverre ser det ikke ut for oss tilskuere her opp i det fjerntliggende Norge som om det eksisterer noen slike partier i disse landa. Det gjorde det heller ikke i Tyskland og Frankrike i 1848. Men revolusjonene i 1848 åpna opp for en reel kapitalistisk utvikling og bereda grunnen for utviklinga av store revolusjonære arbeiderpartier over hele Europa og i Nord-Amerika. Trulig vil vi også i årene som kommer framover se en sterk vekst i de kommunistiske partiene og organisasjonene i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia.

Ned med imperialismens vaktbikkjer i Nord-Afrika, Lilleasia og Arabia!

Leve revolusjonen!

Demonstrantene har også okkupert parlamentsbygningen og varsla at de blir så lenge det er nødvendig. I helga troppa så mye som 70 000 mennesker opp for å vise sin støtte til demonstrantene og for å demonstrere mot guvernørens budsjettforslag.

Vil ha forhandlinger kun om lønn

Grunnen til de kraftige protestene er at Walker kun går med på at fagforeningene skal kunne forhandle om lønn og ingenting annet. Han har også uttrykt ønske om at offentlig ansatte skal betale en større del av inntekta si til egne pensjons- og sjukeforsikringsordninger. De fjorten delstatssenatorene fra Demokratene som har flykta til Illinois vil boikotte møtet som skal behandle dette Walkers forslag.

Og aktivismen ser ut til å spre seg til andre delstater. Også i Indiana har over tredve delstatssenatorer fra Demokratene gjort det samme som sine kolleger i Wisconsin, og i California samla 2500 offentlig ansatte seg i delstatshovedstaden Sacramento for å vise sin solidaritet med kameratene i Wisconsin.

Ikke heller er det første gang delstaten er åsted for en sterk streikebølge, noen har kanskje hørt om melkestreiken i 1933.

Se Tom Morellos støtte til de streikende arbeiderne her:

Nitti år før dobbeltsporet blei opna, 21. juli 1919, kom ei stor folkemengde inn på Stavanger stasjon. Dei marsjerte under raude flagg, og sette seg rett ned i skinnegangen. Parolen var: Gjenopprett diplomatiske forbindelser med bolsjevikregjeringen.

Aksjonen var ei lekkje i ein tillyst landsomfattande generalstreik i sympati for det nye Russland. Men det var kun i Stavanger den var effektiv. I tillegg til at jernbanen blei stoppa, var det óg ein effektiv blokade av havna.

Leiar for aksjonen var den eksentriske Adam Egede-Nissen. På den var han tida postmann og ordførar i Stavanger for Arbeidarpartiet, og samstundes ein varm forsvarar for proletariatets diktatur.

Som ordførar hadde han reist til Russland og møtt Lenin. Difor syntes han at det var naturleg at han som ordførar skulle stille seg i spissen for generalstreiken i byen og slik blei det.

Borgarskapet i Stavanger var rysta, makta var trua. Byen som var kjend for bibel, misjon, sjøfart og brisling var på randen av revolt. Noko måtte gjerast. Stavanger Aftenblad kalte dei streikande «mindreverdige individer og barn». Og «alle viste seg å være tidlegere straffede personer, innbruddstyver og lignende».

Og reaksjonane utanfor det verbale lot heller ikkje vente på seg. Alle aviser innførte annonseboikott mot alt som lukta av venstreradikal aktivitet. Og ordførar Adam Egede-Nissen fekk ei bot på 200 kroner, ein stor sum etter datidas målestokk. Helst hadde regjeringa og borgarskapet sett at han hadde havna på vatn og brød, men populariteten hans redda han.

Dei aksjonerande var ikkje snauare . Dei sendte like godt eit telegram til statsminister Gunnar Knudsen:

Arbeiderne i Stavanger, som i dag har lagt alt arbeidsliv i byen øde, har stoppet dampskips og jernbanetrafikk samt telefon, sender regjeringen sin hilsen – som en PÅMINNELSE.

For vår del vil vi gjerne minnast Adam Egede-Nissen. I tillegg til fleire lokale verv sat han på Stortinget for tre ulike parti, Venstre, AP og NKP.

Men han var trufast mot dei kommunistiske ideala sine heile livet. Moralen for andre bør vere: Jamvel om kapitalismen synest som ein uovervinneleg kjempe, kan ting veldig fort snu. Stavanger 1919 er sjølvsagt ei anna tid, men den viser at veien frå bibel og børst til proletariatets diktatur ikkje treng å vere så lang. Difor må vi aldri legge det raude flagget på loftet. Sjå deg rundt i verda, vi treng det kvar dag.

Av di den konservativ/liberale regjeringa tredoblar studieavgiftene innan høgare utdanning fra £ 3000 (NOK 29000) til £ 9000 (NOK 87000) samstundes som dei kuttar i utdanningsbudsjettet med 40 %. Dei fjernar £ 4,3 milliardar (NOK 41 milliardar).

Den såkalla “Educational Maintenance Allowance” (EMA) er også avskaffa av denne regjeringa. Desse løyvingane, som gjev studentar frå familiar med dårleg råd eit tilskot på inntil £ 30 (NOK 290) i veka, har hjulpe til med å auka delen sekstenåringar og eldre som tek høgare utdanning med 30 %. Nesten 70 % av dei som er mellom 16 og 18 år tek mot denne støtteordninga.

Grunnen til at så mange unge skuleelevar deltek i demonstrasjonane er at regjeringa avskaffar EMA.

- Kva er opprinninga til endringa i politikken den britiske regjeringa har for studiestøtte?

I slutten av oktober i samband med ein gjennomgang av høgare utdanning tilrådde Lord Browne, tidligare sjef i British Petroleum, høgare studieavgifter i eit føredrag han gav ved BPP University College.

Han sa dette om studieavgifter:

Om prisane blir for høge er det rom for nye tilbydarar å gå inn på marknaden og levera høgare utdanning på eit meir effektivt vis.

Årsaka til den noverande politikken er nyliberalismen som har rådd grunnen i førti år no med mål om å marknadsretta og kommersialisera alt. Den noverande politikken skal hjelpa private selskap å trenga inn i høgare utdanning.

- Har studentane støtte i samfunnet elles?

The National Campaign against Cuts and Fees er hovedorganisatoren av studentane. Fagforeiningar som RMT (tilsvarar Transportarbeidarforbundet her heime, vår merknad) har stilt opp i studentprotestane. Å byggja ein sterk allianse for studentane som har støtte fra breidt hald er ein nøkkel for å utvikla den pågåande kampen.

- Er det berre studentane i London som demonstrerer?

Nei, det er ei svært sterkt studentrørsle i alle dei store byane i Storbritannia. I mange byar har studentane gått til direkte aksjon og okkupert universiteta.

- Kva kan me gjera i utlandet for å stø studentane i Storbritannia?

Ein kan følgja føredømet til dei franske studentane som demonstrerte til støtte for dei britiske studentane utanfor den britiske ambassaden i Paris den 19. november. Meir spesifikt kan ein stø November 10th Campaign 2010 for å forsvara studentane som vart arresterte då dei braut seg inn i partikontora til Det konservative partiet og alle studentar som er arresterte for å ha utøvd dei demokratiske rettane sine.

Sjå film av dei siste demonstrasjonane på bloggen Democracy and Class Struggle.