Det var neppe Stephan Derrick og Harry Klein som var på ferde da de to unge kommunistene ble stoppet i en vilkårlig kontroll på t-banen i München. De to politimennene bestemte seg likevel for å opptre godt på siden av regelverket da de fant REBELL-blader og klistremerker med revolusjonære slagord og organisasjonens logo. Materiellet beslagla de, og nektet samtidig å gi kvittering.

De to aktivistene måtte bli med til politistasjonen og fikk endelig en begrunnelse for beslaget: Materiellet ble tatt fordi de kunne begå kriminelle handlinger med dem – enten kunne de drive ulovlig salg av blader eller henge opp klistremerker hvor det ikke er lov!

Absurd prosjekt gir absurde utslag

Selv ikke i tysk strafferett er salg av et ungdomsblad forbudt, og det gjelder heller ikke innehav av klistremerker – selv om det er et langt strengere regelverk for hvor man kan henge opp dette i Tyskland enn i Norge. Fremdeles har ikke politiet gitt det beslaglagte materiellet tilbake til de to aktivistene. Lokal ungdom i München forteller til tjen-folket.no at vilkårlige kontroller på t-banen i byen øker i antall. Samtidig vokser også overgrepene politiet begår i sammenheng med disse kontrollene.

Dette henger åpenbart sammen med prosjektet «Bayern gegen Linksextremismus» (‘Bayern mot venstreekstremisme’) – et prosjekt som er finansiert av delstatsregjeringa i Bayern og som ifølge deres egen nettside «retter seg mot alle som pedagogisk, politisk og personlig befatter seg med venstreekstremisme». Dette prosjektet hadde fortjent en helt egen artikkel, men her får det bli med noen korte trekk.

Blant gruppene denne nettsida tar for seg, er ikke bare REBELLs moderorganisasjon MLPD (Tysklands Marxist-Leninistiske Parti), men også SVs noe friskere søsterparti Die Linke sammen med veteraner fra kampen mot naziregimet. Sida inneholder også tips til foreldre som opplever at barna deres begynner å orientere seg i venstreradikal retning. Blant noen av tipsene er:

• pass på hvis det er tydelige tegn til endring i barnas klesstil

• ikke se vekk, men konfrontér barnet med deres utsagn

• ta klar stilling for demokrati og toleranse og mot enhver form for ekstremisme og vold som politisk virkemiddel

• vær selv et forbilde

• gjør det tydelig for barnet at det finnes muligheter for å trekke seg ut!

Om dette ikke hjelper, så kan man sende en epost til gegen-extremismus@stmi.bayern.de eller ringe deres egen hotline på 089 / 21 92 21 92 for å få hjelp.

Bayern ikke aleine om kampanjer mot «venstreekstremisme»

Etter at sida ble lansert, har den naturlig nok møtt stor motstand blant folk på venstresida i Bayern. Mange som kjemper i første linje mot fascister og nazister synes naturlig nok at delstatens fokus på venstreradikale heller burde vendes mot den ekstreme høyresida. For konsekvensen av delstatens pengebruk på «venstreekstremisme»-prosjektet er innblanding i folks rett til å gå i fred på gata og å bære med seg lovlige blader og klistremerker.

I delstaten Nordrhein-Westfalen har lokale myndigheter satt i gang et liknende prosjekt. Her satser de på tegneserier mot ekstremisme – les her hvordan helten Andi redder vennen Ben unna de fæle autonome.

Tunge aktører i det tyske (og dermed også europeiske) næringslivet har nok en gang skjenka store summer særlig til kristendemokratene i CDU/CSU. Men enkelte av aktørene støtter også liberalistene i FDP og sosialdemokratene i SPD. Forbundet for metall- og elektroindustrien i Bayern har latt CDU/CSU og FDP få tilsammen 400.000 euro, mens BMW-konsernet har bidratt med rundt 360.000 euro til de tre partiene. Daimler-konsernet – en av BMWs hovedkonkurrenter – donerte 150.000 euro til CDU/CSU, noe som var et like stort bidrag som i 2010. Andre representanter for næringslivet har redusert sin partistøtte kraftig.

Også private gir mindre nå enn tidligere. Gregor Hackmack i Abgeordneterwatch, som driver registeret, uttaler at dette i all hovedsak skyldes misnøye med den tyske regjeringa, som består av CDU/CSU og FDP. Men han peker på at et lite parti fortsatt skjenkes en meget stor sum av private bidragsytere – MLPD. Fra to privatpersoner bosatt i henholdsvis Dortmund og Karlsruhe fikk de tyske marxist-leninistene tilsammen over 200.000 euro.

Liknende støtte kan også gis i Norge uten at det er offentlig – støtt Den lange marsjen, kampfondet for kommunismen på kontonummer 0539.18.03104!

Trojaneren kan tappe data fra den infiserte PCen ved avlytting av IP-telefoni, tastatur, skjermbilder samt PCens mikrofon og webkamera.

Ironisk nok lider trojaneren selv av en rekke sikkerhetsbrister, som gjør at det er enkelt også for andre å ta over de smittede maskinene og bruke disse for sine formål.

At borgerskapets stater overvåker sine innbyggere som et tiltak for å kunne knuse revolusjonære tilløp for de blir en trussel er ikke noe nytt, og heller ikke overraskende. Det som derimot er positivt er at denne saken viser at det i vår tid er vanskelig for statene å gjøre dette uten risiko for å bli avslørt – og derigjennom undergraves det bildet staten prøver å male av seg selv som en nøytral, rettferdig velgjører for hele folket .

(Les mer her)

Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Organisatorene av debatten har vist seg overordentlig demokratiske og invitert alle partiene som stiller opp i delstatsvalget, heriblant også MLPD, som vanligvis er utsatt for en kraftig medieboikott i Tyskland. Men dette har opprørt «de liberale» i FDP. De nekter rett og slett å møte MLPD i debatt:

- Grupperinger som har omveltning av statsmakta i sitt program kan ikke bli budt et podium i valgkampen, uttaler Gerry Kley på vegne av FDP. Han lar seg også forundre over at byadministrasjonen i Halle kan stå inne for dette.

Vi mener at det ikke er noe nytt at de liberale ikke er så liberale som de utgir seg for å være, og at dette er enda et bevis på den kraftige antikommunismen som rår i Tyskland. Samtidig er det viktig å peke på at FDP deltar i den sittende regjeringskoalisjonen – som ikke ser noen problemer med at åpent nazistiske partier får lov til å stille til valg, til tross for Tysklands noe spesielle arv.

«Det var nok en gang en fin opplevelse å få demonstrere for sosialisme og kommunisme sammen med så mange andre» sier en av deltakerne, som var med i demonstrasjonen for andre gang. «I tillegg til at dette er en viktig markering, så er turen også viktig for å sveise oss sammen som politisk organisasjon mot antikommunismen som rår i disse dager.»

«Vi reiste for å knytte bedre kontakt både med hverandre og for å lære av andres erfaringer. For oss er internasjonal solidaritet viktig, og det var interessant å lære mer om situasjonen for arbeidere i andre land, i tillegg er jo også Berlin en by med tallrike kulturelle institusjoner av interesse», sier en annen, som også var med for andre gang.

Ny internasjonal organisasjon grunnlagt

Våre verter i MLPD og REBELL har det siste året brukt mye tid på samarbeid med partier og organisasjoner i andre land. Før jul ble ICOR grunnlagt med MLPD som en av drivkreftene, og i mars samles kvinneorganisasjoner seg fra hele verden i Venezuela, noe som passer med hundreårsdagen for innføringa av 8. mars – kvinnedagen – som en internasjonal kampdag. Derfor var de fornøyde med å motta internasjonale gjester også i forbindelse med LLL-demonstrasjonen.

Vi fikk lov til å holde en appell på MLPD og REBELLs arrangement på plassen foran kirkegården hvor Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ligger gravlagt:

Kjære venner og kamerater!

På vegne av det norske kommunistiske forbundet Tjen folket og ungdomsforbundet Revolusjonær kommunistisk ungdom vil vi takke hjerteligst for invitasjonen til LLL-demonstrasjonen 2011 og for det tette samarbeidet med MLPD og deres ungdomsforbund REBELL i året som har gått.

Det gleder oss å se så mange unge ansikter her fordi vi veit at framtida tilhører oss. Sammen kjemper vi for et annet samfunn hvor arbeiderklassen og de progressive kreftene spiller hovedrolla.

Vi lever i en verden av veldig undertrykking, men heldigvis også i en verden av motstand og opprør. Det gamle året endte som det nye året begynte: Med opprør i flere europeiske land.

Vi er maoister. Mao Zedong sa en gang:«Marxismen består av tusenvis av sannheter, men de koker alle ned til én: det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!»

Marxismen, som ble knebla av byråkratveldet i Sovjetunionen og til slutt også i Kina, bærer i seg opprørets ånd. Derfor gleder det oss når ungdom reiser seg og tar til gatene. Vi er ikke redd for det slik som pampene og byråkratene er. Vi lever nemlig for opprøret.

Det er rett å gjøre opprør!

For å gjøre opprør og revolusjon, trenger vi et sterkt marxistisk-leninistisk parti. Bare et marxistisk-leninistisk parti med grunnlag blant arbeiderne og de undertrykte kan lede klassekampen og gjennomføre en framtidig revolusjon. I Norge finnes det ikke noe slikt parti, men vi kjemper for å bygge opp et slikt parti hver dag. Hver eneste dag kjemper vi sammen med andre progressive:

• I kampen mot rasisme, fascisme og diskriminering;
• I kampen mot imperialistisk krigføring;
• I kampen mot den kapitalistiske ødelegginga av miljøet;
• I kampen for full kvinnefrigjøring;
• I kampen for høyere lønninger og bedre arbeidsvilkår for arbeiderklassen.

For marxist-leninister er kampen om hegemoniet i arbeiderklassen av den største betydning. Uten kamp mot den sosialdemokratiske innflytelsen og passiviseringa av arbeidere og undertrykte kan det ikke finnes noe kommunistisk parti, og uten et kommunistisk parti kan ikke folket frigjøre seg.

• Karl, Rosa, Vladimir, vi kjemper for vår framtid!
• Det er rett å gjøre opprør!
• Tjen folket!

Im Namen des norwegischen kommunistsichen Verbands «Dien dem Volke» und des Jugendverbandes «Revolutionäre Kommunistische Jugend» möchten wir uns herzlich bei euch bedanken für die Einladung zur LLL-Demo 2011 und für die enge Zusammenarbeit mit der MLPD und deren Jugendverband REBELL auch im vergangenden Jahr.

Wir freuen uns, hier so viele junge Gesichte zu sehen, weil wir wissen, daß die Zukunft zu uns gehört. Zusammen kämpfen wir für eine andere Gesellschaft, eine Gesellschaft, die ganz anders aussieht – eine sozialistische Gesellschaft, wo die Arbeiterklasse und die progressiven Kräfte die Hauptrolle spielen.

Wir leben in einer Welt ungeheuerer Unterdrückung, glücklicherweise auch in einer Welt von Widerstand und Rebellion. Das alte Jahr endete wie das neue Jahr angefangen hat: Mit Rebellion in vielen europäischen Ländern.

Wir sind Maoisten. Mao Zedong sagte mal:

Der Marxismus besteht von Tausenden Wahrheiten. Letztlich lassen sich alle Wahrheiten des Marxismus in einem Satz zusammenfassen: Rebellion ist gerechtfertigt.

Der Marxismus, den von der Bürokratmacht in der Sowjetunion auch zum Ende auch in Kina geknebelt wurde, trägt den Geist des Rebellions. Deshalb freut es uns, wenn Jugendliche aufstehen und in die Strassen tragen. Wir haben keine Angst davor sowie Bonzen und Bürokraten. Je wir für den Rebellion leben.

• Rebellion ist gerechtfertigt!

Um Rebellion und Revolution zu machen, brauchen wir eine starke marxist-leninistische Partei. Nur eine marxistisch-leninistische Partei mit Basis unter den Arbeitern und Unterdrückten kann den Klassenkampf führen und eine zukünftige Revolution durchführen. In Norwegen gibt solch eine Partei nicht, wir kämpfen aber jeden Tag, um solch eine Partei aufzubauen. Jeden Tag kämpfen wir zusammen mit anderen Fortschrittlichen:

• Im Kampf gegen Rassismus, Faschismus und Diskriminierung;
• Im Kampf gegen imperialistische Kriegführung:
• Im Kampf gegen die kapitalistische Zerstörung der Umwelt;
• Im Kampf für volle Freiheit der Frauen;
• Im Kampf für höhere Lohne und bessere Arbeitsbedingungen des Proletariats.

Für Marxisten-Leninisten ist der Kampf um die Hegemonie in der Arbeiterklasse von der größten Bedeutung. Ohne Kampf gegen die sozialdemokratische Beeinflussung und Passivisierung der Arbeiter und Unterdrückten hat man keine kommunistische Partei, ohne eine kommunistische Partei kann das Volk sich nicht befreien.

• Karl, Rosa, Wladimir, für uns’re Zukunft kämpfen wir!
• Rebellion ist gerechtfertigt!
• Dem Volke dienen!

Ved 0630-tida om morgenen ble gruppa overfalt av nazister, som ropte antikommunistiske slagord og trua med vold samtidig som de rev et flagg ut av hendene på den ene og trampa på det. Politiet, som var til stede på stasjonen, brukte lang tid på å gripe inn – faktisk så lang tid at nazistene fikk tilkalt ”forsterkninger”. En person i delegasjonen fikk et slag i hodet og skadd som følge av det. Nazistene forsøkte deretter å komme seg på samme tog til Berlin som aktivistene, men ble stoppa av politiet.

Magdeburg er en av byene i Berlin med det største naziproblemet. De siste tjue årene har fem mennesker blitt drept av nazistene bare i Magdeburg – til sammen har nazistene tatt livet av 150 mennesker i Tyskland denne perioden. REBELL i Magdeburg sier at kampen mot nazistene er viktig – det er ingen plass til nazister i gatene.

I 2011 vil de også kjempe mot nazipartiet NPD, som stiller til valg i forbundsstaten Sachsen-Anhalt. Partiet er kjent for å ha et voldelig omland. Førstkommende lørdag 15. januar blir det en stor blokade mot nazistene i byen. Demonstrasjonen er før årsdagen før den allierte bombinga av byen under slutten av 2. verdenskrig – en dag nazistene har som tradisjon å misbruke for sitt hatbudskap.

Grunnlag? Han hadde eit eksemplar av MLPD-avisa «Rote Fahne» i førarkabinen sin – og hadde dessutan spreidd flygeblad, etter endt arbeidstid, til kollegaane sine. Ja, også hadde han uttalt at utbyttinga av trikkeførarane berre vart grovare og grovare i samband med eit intevju med «Mitteldeutsche Zeitung» den 28. desember 2007.

Populær tillitsvald og kommunist

Frank Oettler har lenge vore tillitsvald på arbeidsplassen, representant for dei tilsette i verksemdsleiinga og toppkandidat for MLPD både i fødebyen Halle og i delstaten Sachsen. Og han har vore ein populær forkjempar for arbeidarane sine kår som tilsette i HAVAG.

Men ikkje alle likte dette. Leiinga ville bli kvitt han, og fann grunnlaget i eit intervju kor Oettler ikkje la fingrane imellom i kva han meinte om dei. Men dei andre trikkeførarane og tilsette slo ring om sin tillitsvalde då han fekk sparken for eitt år sidan. Frå alle kantar av Tyskland strøyma solidaritetserklæringane til fagforeininga i Halle og den oppsagte trikkeføraren.

Sterk mccarthyisme

HAVAG har for få tilsette til at dei som arbeider der kan få dei fridagane dei har krav på, og mange arbeider store mengder overtid. Dette skjer i ein av dei byane i Tyskland som har høgast arbeidsløyse (i 2003 til og med den byen i heile EU med den høgaste arbeidsløysa:), noko som i seg sjølv syner at Oettler har rett då han påpeikte den auka utbyttinga av arbeidarane i selskapet. På toppen av dette kjempa også fagforeininga – med Oettler i spissen – for tariffavtale ved verksemda.

Frank Oettler har vore gjennom ei lang runde i det tyske rettsapparatet før han no endeleg fekk jobben attende ved HAVAG. Han er ikkje den einaste som er sagt opp av politiske grunnar, for antikommunismen/mccarthyismen er sterk i det tyske borgarskapet og i statsapparatet. Men den tyske arbeidarklassen er sterk, kampdyktig og slår raskt ring rundt offera for denne handsaminga i solidaritet.

Men no måtte sjefane kapitulera. Dette er ikkje berre ein siger for Oettler personleg, men óg ein siger for dei som har solidarisert seg med han. For solidaritet i praksis verkar.

I forbindelse med denne dagen kommer også gjerne borgerlige medier (og her i Norge EU-tilhengerne) med sine eventyr om «kapitalismens overlegenhet» og «kommunismens fall». Folket i DDR fikk endelig muligheten til å oppleve «frihet og velstand». Hva denne «friheten» betød i praksis har befolkningen i det tidligere DDR fått oppleve som massearbeidsløshet, framveksten av sterke nazistiske grupperinger og økt grad av fattigdom, også for de som har en jobb å gå til.

Først og fremst er det den vesttyske monopolkapitalen som har fått en ”frihet” med gjenforeningen av Tyskland. Industrien i øst har bare til en viss grad blitt holdt i live av de store vesttyske selskapene, mens størsteparten av industriarbeidsplasser som fantes i DDR og som i det minste sørget for at folk hadde en jobb å gå til og en inntekt til å leve av, er lagt i grus.

Tyskland preges av masseprotester – og voksende fattigdom

Samtidig som storkapitalistene dikterer folks liv og legger forutsetningene for stadig større nedskjæringer i velferden protesterer tyskerne. I Stuttgart kjemper folket mot kapitalistenes rasering av byens sentrum under påskudd av byfornying, i Niedersachsen blokkerer man for tog med atomavfall – og protestene mot statlige kutt i velferden fortsetter som før.

Den voksende fattigdommen i Tyskland er særlig fremtredende i enkelte regioner i det tidligere DDR. Bare i delstaten Sachsen (4,16 millioner innbyggere) er mer enn en halv million mennesker mottakere av den svært lave sosialhjelpen gjennom Hartz-IV-programmet, som gir mottakerne kun € 359 (omtrent 2900 norske kroner) i måneden i tillegg til at den dekker ”moderate boutgifter” og som pålegger mottakerne å ta en hvilken som helst jobb som måtte bli tilbudt dem. Har man barn, år man € 164 (rundt 1320 norske kroner) i tillegg for hvert barn hvis man har ett eller to barn. Den offisielle andelen fattige i delstatene som tidligere utgjorde DDR er på 23 %, mens den for hele Tyskland ligger på 13 %.

Fødselsratene synker mens barnefattigdommen vokser

Hvert sjette barn i Tyskland lever i fattigdom. Det vil si mer enn 2,5 millioner barn. Samtidig som barnefattigdomen vokser, synker fødselsratene voldsomt. Siden 1965 er den nesten halvert – mens barnefattigdommen har sekstendoblet seg.

Av pengene som arbeidsledige får til å forsørge sine barn, er det ment at 10,32 euro (tilsvarer 80 norske kroner) skal gå til leker for barna. Støtten man får til utdanning, er på 9,12 euro. Dette skal dekke utflukter og det skoleutstyret man selv må sørge for å ha, slik som utstyr til gymtimene.

Også barn må ha mat. Forskere ved Forschungsinstitut für Kinderernährung (Forskningsinstituttet for barneernæring) i Dortmund regnet i 2008 ut at et femten år gammelt, normalt utviklet barn, trenger mat tilsvarende € 7,44 (altså omtrent 60 norske kroner) pr dag. Men i Hartz IV-reglene er det regnet med kun € 2,57 (eller 20 norske kroner) til mat for barn.

- Jeg må selge leiligheten min selv om jeg har jobbet hele livet

Men det er ikke bare barn som er fattige. I sommer møtte en RKU-delegasjon i Tyskland pensjonisten Irene fra Rostock. Hun fortalte oss følgende om livet sitt i det nye Tyskland:

- I DDR, et regime jeg overhodet ikke kan forsvare, hadde alle jobb og dermed selvrespekt. Den materielle standarden var ikke høy, men alle klarte seg. Jeg har arbeidet hele livet i verftsindustrien i Rostock, men som pensjonist i ”det nye Tyskland” har jeg for lengst måttet selge bilen min, og nå må jeg snart selge den lille leiligheten min også. Den er på 57 kvadratmeter, men jeg har ikke råd til å beholde den på pensjonen min. Heller må jeg finne noe mindre. Og dette skjer til tross for at jeg har jobbet hele mitt voksne liv, fortalte den tidligere skipsmodellkonstruktøren til oss.

(Kilde: Verein für soziales Leben)