En mengde ting ties det om idet USA kunngjør sin tilbaketrekning fra Irak. En av de sakene som det blir tiet om er at USA faktisk er slått i denne krigen. Et lignende eksempel fra amerikansk krigføring i Irak følger her: Tidligere president Bush erklærte i sin tid ‘Mission Accomplished’ (‘Oppdrag utført’). Dette gjorde Bush i samme stund som den væpnede motstanden mot amerikansk okkupasjon virkelig begynte.

Obama på sin side gjør omtrent akkurat det samme som Bush gjorde: Obamaregimet i USA erklærer at de skal trekke ut troppene sine nå. I virkeligheten forsøker USA å opprettholde innflytelse og kontroll ved hjelp av en mengde nykolonialistiske og militære kanaler.

I offentlige erklæringer fra Obamaregimet som nå kommer på trykk, heter det at USAs kamptropper har trukket seg ut absolutt.

• Men 5000 leiesoldattropper forblir fortsatt i Irak. Disse troppene står fremdeles på lønningslisten til USA. I praksis er de leiemordere, eller såkalte ‘contractors’. Disse troppene har hovedkvarteret sitt i sentrum av Bagdad – Iraks hovedstad. (De har hovedkvarteret sitt i det veldige militæranlegget som med en løgn kalles «USAs ambassade»). Disse leiesoldatene gjør den regulære amerikanske styrken i Irak – på 200 soldater – til militære dverger. Den regulære amerikanske styrken i Irak utgjør det de kaller «senteret for sikkerhetssamarbeid» i USAs ambassade.

• Samtidig med dette har USAs militærledelse i Pentagon omtrent 40.000 uniformerte militære styrker i hele persiabukten (og i nærliggende områder som ligger utenfor den irakiske delen av bukten). Dette inkluderer de amerikanske bakkestyrkenes kampenhet. Denne kampenheten var den siste USA-styrken som trakk seg ut av Irak. Denne ordningen kalles ‘over the horizon’, (‘bakenfor horisonten’). Dette er ment å beskrive dagens situasjon – nemlig at USA-styrkene i Irak har blitt forflyttet «ut av landet» – men at de fremdeles er innen rekkevidde til å nå Irak. Disse styrkene som har blitt forflyttet «ut av landet», altså ut av Irak – er ikke synlige i Irak, de er «bakenfor horisonten» slik at man ikke kan se hvor stor disse uniformerte militære styrkene i Den persiske gulfen er, men i virkeligheten er disse soldatene ute i felten. Og disse styrkene er i stand til å gå inn igjen i Irak på forskjellige måter. Når det gjelder denne kampenheten til USA, så er den bokstavelig talt like ved grensen inne i Kuwait. (En tilfeldig grense – streket opp i sand). Slike militære styrker var det ikke før dette – ikke noen steder i nærheten av Den persiske gulfen. Dette var situasjonen i størstedelen av det forrige århundre. Siden Jimmy Carter var president i USA har det vært en jevn strøm av uønskede amerikanske marinesoldater i Den persiske gulfen. Det samme gjelder uønskede amerikanske baser i regionen, uønskede flystyrker i regionen og uønskede kjernefysiske våpen.

• Samtidig beholder USA langdistanseraketter klare til aksjon om bord på krigsskip og i baser i regionen.

• Videre blir det rapportert at CIA ikke er enige i Obamas ordre om tilbaketrekking av USA-soldater fra Irak. Dette betyr at CIA er en «frittstående autoritet», altså at CIA er uavhengig av de regulærer, militære, styrkene. Akkurat nå sier USAs regjering at «antiterrorkommandostyrker» formelt ikke er inne i Irak. Men sannheten er at meningen med disse styrkene er at de skal kunne bevege seg lett på tvers av grensene mellom Irak og de nabolandene der USA har militære styrker (slik de gjorde det i Pakistan). «Antiterrorkommandostyrkene» skal drive krigen sammen med andre amerikanske styrker – som dødsskvadroner. New York Times skriver følgende: "CIA har historisk sett drevet krig med sine egne angrepsstyrker. CIA har også autoritet til å leie soldater fra de landene der USA driver med sin krigføring. Disse innleide soldatene kan delta i såkalte ‘antiterroroppdrag’.

Nå lurer herskerklassen i USA på om Obama enten trakk ut styrker for fort og om han skulle latt flere styrker bli igjen i Irak. Det er typisk at slike debatter og dilemmaer at imperiets – altså USAs – utvikling blir vurdert, og samtidig er det typisk at USAs kriminelle natur blir ignorert.

Invasjonen og okkupasjonen av Irak var en historisk krigsforbrytelse. USAs fullstendig uprovoserte aggresjon mot et svakere land, altså Irak, basert på fullstendig oppkonstruerte løgner, var en historisk krigsforbrytelse. Man kan godt tenke på Hitlers invasjon av Polen som et tidligere, lignende eksempel.

Debatten som foregår i USA nå i landets overklassemiljøer går ut på om denne 10 år gamle krigen har blitt avsluttet med nok suksess for dem selv. Debbaten går ut på om USAs ‘imperium’ har greid tvinge en ‘varig stabilitet’ og innflytelse i områdene innenfor og omkring Irak. En ‘varig stabilitet’ og innflytelse i denne regionen håper ‘herskerne’ i USA skal komme som et resultat av USAs skremmende makt.

Og selvfølgelig vil det så godt som garanterte oppkomme av konflikter i Irak – altså innen et ødelagt og knust land – vil bli sett på som et bevis på at invasjonen i Irak skulle ha fortsatt enda lenger.

Her er sannheten: Krigen i Irak ble satt i verk ved hjelp av løgnene til Bush/Cheney. Og nå er tilbaketrekningen skjult ved hjelp av løgnene til Obama-administrasjonen.

Militære styrker og andre ressurser blir ‘fristilt’ fra okkupasjonen – ikke fordi USA skal iverksette tilbaktrekning fra de oljerike områdene i regionen – men fordi de ønsker å true Iran med større ‘troverdighet’.

Obama har lojalt fulgt krigsplanen til tidligere president Bush, og Obama har lojalt fulgt tidligere president Bush’ plan for tilbaketrekning.

USA under Obama deltar – fullstendig uten å skamme seg – i de nåværende truslene mot Iran og mot flere andre land i regionen rundt Iran og Irak.

Noen republikanere angriper demokratene fordi de trekker troppene ut, andre republikanere angriper demokratene fordi de fremdeles har soldater i denne regionen.

Og hele debatten er dryppende våt av kapitalismens logikk, av imperialismens logikk. Denne debatten er en skamløs trussel mot folkene i hele Midt-Østen.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket av S.)

Denne episoden er ingenting i forhold til det blodbadet som USA har gjennomført i over ti år i Irak og Afghanistan. Hundretusenvis av folk har dødd i løpet av disse årene. De er blitt drept av USA for å markere angrepet på USA 11. september 2011. Disse som er blitt drept har ikke hatt noen former for ansvar for hva som skjedde i USA denne dagen.

Hvis vi hadde hatt kritiske journalister så hadde noen turt å stille det viktige spørsmålet:

Er det å drepe folk som gjør motstand mot okkupasjonen av Afghanistan greit, men derimot å pisse på dem etter at de drept et større overgrep?

- Indiasolidaritet blei stifta 7. desember av anti-imperialister fra forskjellige deler av landet med formålet om å spre informasjon og gi støtte til folkekrigen som føres av Indias Kommunistiske Parti (maoistene) og massene mot den reaksjonære herskerklassen i landet og utenlandske selskaper som er interessert i de mineralrike områdene.

- Vi støtter det indiske folkets kamp for råderett over landets enorme naturresurser og og produktivkrefter. Vi arbeider også for å støtte landets og folkets rett til selvstendighet og frihet fra utenlandsk utbytting.

Hvorfor støtter dere folkekrigen? Er ikke India et demokrati?

- Den indiske herskerklassen og den sentrale regjeringa har starta en urettferdig og brutal krig mot sitt eget folk under navnet Operation Green Hunt. Hundretusenvis av soldater, paramilitære og politistyrker, med assistanse fra USA, Israel og andre imperialistiske land, er satt inn i en offensiv mot sitt eget folk. Målet er å knuse den revolusjonære bevegelsen og rydde plass for de utenlandske selskaper.

- Vi støtter motstanden mot dette. Folkekrigen er en rettferdig krig som føres av det indiske folket. Maoistene, som slåss sammen med de undertrykte folka, er utpekt som den «største trusselen for den interne sikkerheten i landet siden uavhengigheten», altså sikkerheten til herskerklassen. Skogområdene i det sentrale og østlige India er under angrep. Operation Green Hunt har resultert i et blodbad med drap, arrestasjoner og systematisk voldtekt av kvinner, tortur og tvangsflytting av folkegrupper samtidig som landsbyer brennes ned.

- Det er Indias herskerklasse som har makta. Det er ikke noe reelt demokrati for det indiske folket.

Hvordan jobber organisasjonen?

- Indiasolidaritet er organisert gjennom lokale lag. Vårt fremste formål slik situasjonen er nå, er å spre informasjon og sette fokus på hva som skjer i India. Vi planlegger å holde åpne møter om folkekrigen, arrangere demonstrasjoner mot Operation Green Hunt og holde stands i forskjellige byer.

Hvem kan bli med?

- Alle som støtter de undertrykte folkas kamp mot angrepa fra den indiske herskerklassen og utenlandske selskaper og for nydemokratisk revolusjon og sosialisme, kan bli medlem av Indiasolidaritet. Man kan velge å være støttemedlem eller aktivt medlem.

(Fra Indiasolidaritet)

Det formelle grunnlaget for å dømme Nielsen til fengselsstraff for sitt solidaritetsarbeid, er at PFLP står på EUs terrorliste. EUs terrorliste er i virkeligheten redskapet imperialistene bruker for å slå ned støtte fra radikale i Vesten til progressive frigjøringsbevegelser i andre deler av verden. PFLP er ikke terrorister, men en nasjonal frigjøringsbevegelse som slåss mot Israels undertrykking av det palestinske folket og for fred, frihet og nasjonal uavhengighet.

Som radikale kan vi ikke endre våre holdninger og meninger etter hvilke lover imperialistene i EU og USA til enhver tid må fatte for å slå ned på frigjøringsbevegelser. Målet med disse lovene er å slå ned på solidaritetsarbeid. Som Anton Nielsen selv uttrykte det i en tale:

Må vi blot erindre om, at stifterne af vor forening også blev hængt ud for terrorisme med fatale konsekvenser for den enkelte. Det var i årene 1940 – 1945.

Anton Nielsen er i tillegg ilagt å sone sin straff i Horserød statsfengsel. Dette fengselet ble i de årene han selv nevnte i sin tale brukt av de nazistiske okkupantene for å fengsle kommunister og andre som viste sin motstand mot de tyske okkupantene og deres danske medløpere og landssvikere. Her satt hans egen far, Martin Nielsen, internert under 2. verdenskrig fordi han var modig og kjempet mot okkupantene i det ufrie Danmark. På samme måte må nå sønnen hans sone i dette fengselet for sitt politiske arbeid og sine politiske ståsteder.

Gjennom et helt liv har Anton Nielsen kjempet for det han mener er rett, drevet solidaritetsarbeid og på andre måter forsøkt å spre budskapet om at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted. Fem dager etter at veteranen fikk operert inn en ny hofte, måtte han gå inn fengselsportene for å sone en dom, en dom som er et resultat av terrorlover som mest minner om fascisme satt i system.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem er det som utgjør den største trusselen i dagens samfunn? Hvem står bak mesteparten av både gjennomførte og ikke gjennomførte terrorhandlinger i vår del av verden? Svaret er klart – det er fascister og andre høyreekstreme som står bak dette. Vi har sett det i Tyskland de siste dagene med opprulling av en gruppe som står bak en rekke drap de siste årene. Vi ser det når russiske nazister bosatt i Norge truer med å drepe navngitte ministere, politikere og aktivister. Og ikke minst så vi det på svært nært hold her i Norge den 22. juli i år.

Samtidig forblir disse som dråper i havet sammenliknet med de som daglig utsetter fattigfolk i andre deler av verden for sin statsterror. USA og deres allierte i Vesten har i ti år drevet en blodig krig i Afghanistan. Land etter land rives i stykker av et oljetørst USA som helst burde brukt kreftene sine på å rydde opp på hjemmebane, hvor de som ikke allerede har merket den økonomiske krisen nå for alvor får føle hva finanselitens herjinger har ført til. Og resten av Vesten følger lydig etter USA – ikke minst Norge og Danmark her i vår del av verden.

Vi i Tjen folket er overbevist om at Anton Nielsen ikke har gjort noe han skal sone for. Heller burde flere gjort som han og vist solidaritet med ofrene for vestlig imperialisme. Et gammelt ordtak sier at når urett blir rett, blir motstand en plikt. Derfor sier vi:

• Solidaritet med Anton Nielsen!

• Det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!

Krigspropaganda

Afghanistan har i over 30 år blitt herja av den ene krigen etter den andre. Det er rimelig åpenbart at det ikke bygger landet opp, men tvert imot river det i filler. Men dessverre, som man sier, er sannheten det første offer i krig. Derfor ser vi også massiv propaganda for å støtte denne krigen. «Vi sender nordmenn for å fjerne miner» sier de, og fremstiller det hele som en humanitær jobb. Hvem forteller at de lar minene rundt de USA-kontrollerte militærbasene ligge, for å beskytte basene fra afghanerne selv?

Borgerskapet i Norge prøver å fremstille okkupasjonen som noe flott og ærerikt. Derfor serveres vi historier om heltemodige norske soldater og utdeling av medaljer på Dagsrevyen. Barn som har mista faren sin i Afghanistan får komme til kongen for å få utlevert medalje for farens ærefulle dåd. I all stasen glemmer vi at de norske soldatene i Afghanistan ikke forsvarer Norge – de forsvarer interessene til norsk og amerikansk imperialisme. Norske soldater dreper fattigfolk – i de fleste tilfeller fra sikker avstand.

Dette er bare noen av de mange tilfellene der informasjon fordreies, holdes tilbake eller pusses på for å rettferdiggjøre at vi deltar i en blodig okkupasjon av et utarmet, fattig land. Et argument vi krigsmotstandere ofte møter på er at okkupasjonen fører til kvinnefrigjøring, demokrati og beskyttelse av sivilbefolkningen. Da ønsker vi å spørre krigstilhengerne: Har de glemt historien? USA har gått aktivt inn i flerfoldige kriger og kupp de siste 60 åra. USAs kriger beskytter ikke befolkningen, og de er ikke iverksatt hverken for å sikre demokrati eller kvinnens rettigheter. Okkupasjonene skal sikre USAs interesser. Norge henger seg på for å sikre norske interesser. Et så opplagt faktum havner dessverre ofte i glemmeboka.

USA blander seg inn i Afghanistan, Irak og Libya for å sikre sine interesser. Blåøyde folk påstår det er fordi USA er snille. Da bør de tenke på følgende: USAs gjeld er enorm, økonomien vakler, og det begynner å bli velkjent at dets tid som eneste supermakt snart er omme. Er det virkelig sannsynlig at de mektige menn og kvinner som administrerer USA skakkjører økonomien enda mer for å hjelpe afghanske barn? Og at de av ren godhet fant ut at de skulle hjelpe akkurat ved å okkupere landet deres? Dersom det ikke var essensielt for USAs interesser ville ikke USA satt seg i enda dypere gjeld enn de allerede er.

Spillet om verden

Det er velkjent at verdens stormakter delte resten av verden mellom seg i kolonitida. Det som ikke blir snakket så mye om er derimot at verden fortsatt er delt mellom stormaktene. Verdens imperialiststater har sine «innflytelsesområder» der de gjennom press, korrupsjon og som siste utvei, krig får gjennomslag for sine interesser.

Krigene er like mye et redskap for å hindre konkurranse fra andre imperialiststater, som til å tvinge lokalbefolkningen i de ulike landene til å akseptere spillereglene. Tjen Folket støtter verken Taliban, Ghaddafi, USA eller norske okkupasjonssoldater. Vi støtter nasjonenes rett til selvbestemmelse. Vi er imot okkupasjon!

Norske krigspartier

Norge bruker i dag mer penger på krigføring enn bistand i de aktuelle landene. Ingen norske partier er konsekvent imot okkupasjon. SV ga opp krigsmotstanden for å komme i regjering. Rødt har hatt en delegasjon i Afghanistan for å høre hva de norske okkupasjonssoldatene mente. Hvem finansierte denne turen? Dersom Rødt var konsekvent imot krigen hadde vel ikke Rødt-leder Turid Thomassen posert smilende sammen med okkupasjonssoldater? Dersom et politisk parti i Norge under annen verdenskrig hadde posert smilende med tyske okkupanter, hadde ikke det blitt regnet som et politisk signal som legitimerer okkupasjonen?

I Norge i dag finnes det INGEN partier som er konsekvent mot alle utslag av norsk imperialisme. Tjen Folket ønsker å bygge et slikt parti.

Roger Solsvik

Offentlig talsperson

Tjen Folket Bergen

Den nedadgående supermakt, USA, har stort behov for militær hjelp for blant annet å kunne holde det gående i Afghanistan og i Libya. Norge stiller selvsagt opp. USA har så dårlig råd for tida at begge disse krigene blir gjort på krita. I Libya stilte Norge med seks F16-fly for å bombe de Gaddafi-vennlige libyerne som skulle drepe sivile som ville kvitte seg med Gaddafi! De siste meldingene fra Libya tyder på at opprørsstyrkene dreper, voldtar og torturerer sine fiender.

600 millioner kroner har vi så langt brukt på «oppdraget». Har det vært noen diskusjon i Stortinget om det? Nei. Slike bagateller diskuteres ikke. Hvor mange sivile har norske bombefly drept? Har disse bombene sett forskjell på Gaddafi-vennlige og -fiendtlige? Tror ikke det.

I disse Utøya-tider er det vel ikke riktig å stille slike spørsmål, men jeg gjør det lell.

USA har et militært droneprosjekt, Global Hawks, på gang. Spania, Frankrike, Storbritannia, Nederland og Danmark (som NATO-land) ønsker ikke å delta. Dårlig råd er grunnen. Men Norge svikter ikke. Krigsminister Faremo åpner lommeboka og Sigbjørn blar velvillig opp.

Men å beholde særfradraget for kronikere og andre som trenger det, kan han ikke. Norge har brukt dobbelt så mye penger på å bombe Libya, et land som ikke har gjort oss noe som helst, enn det kronikerne trenger for å kunne leve et «normalt» liv i ett år. (Min kjepphest, fortsatt).

Jeg må også ta med, for å vise den «rød-grønne» regjeringas utilstrekkelighet at det er mange nordmenn, i ærlig jobb, men lav lønn lik knapper og glansbilder, som må søke om bostøtte. Celina Middelfarts kjæreste, som hun skal ha barn med, kjøpte et krypinn til henne og barnet i USA, pris kr. 53 millioner!!! Skal bli interessant å se om han må søke om bostøtte etter hvert.

Krigsminister Faremo får vel også fredsprisen en gang.

Massemorder Kissinger fikk den jo.

Men krigføringen er likevel en katastrofe. Da imperialistene igjen angrep landet for ti år siden, ble afghanerne lovet en fantastisk utvikling både økonomisk, sosialt og politisk. Men invasjonen har utelukkende resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens allerede minst utviklede land. Taliban – som USA mente de skulle knuse – har gjenoppstått til virkelig å bli en maktfaktor selv om de nærmest var knust av afghanerne selv før 2001. Andre motstandere av okkupantene kalles også Taliban i vestlige medier når de angriper Natos tropper.

En human krig?

Et av USAs argumenter da de ledet an i angrepet på Afghanistan var at store deler av befolkningen stod i fare for å bli rammet av sult siden matforsyningen holdt på å bryte sammen. Slik forsøkte vestlige imperialister å pakke årsakene for invasjonen inn i humanistiske fraser.

Men sannheten var at det var tørke som var hovedårsaken til sammenbruddet i matforsyningen. Også i 2006 ble landet rammet av tørke – det viser seg altså at det vestlige nærværet har gjort fint lite for å bedre matforsyningene i Afghanistan.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange tror på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse. Landet har hverken viktige olje-, gass- eller mineralkilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder. USAs venner ble deres fiender

Men Bin Laden, Taliban og USA var en gang bestevenner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for Taliban som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt. Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Støtt afghanernes motstandskamp!

Okkupanten Norge ut av Afghanistan!

Ingen fred uten frihet – knus USA-imperialismen!

Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

- Marionettregime for vestens imperialister

Han mener at arrestasjonen er enda et bidrag for å bekrefte at den sittende serbiske regjeringa utelukkende er et marionettregime for vestens imperialister

Arrestasjonen kommer på et tidspunkt da Serbias myndigheter sterkt ønsker å få status som kandidatland for EU-medlemskap.

- Om mindre enn et år er det valg i Serbia, og de som sitter med makta ønsker da å bruke arrestasjonen som enda et ledd i «Serbias europeiske perspektiv». På denne måten ønsker de å dekke over den alvorlige økonomiske situasjonen som er i landet, fortsetter Role.

Han peker på at det politiske samfunnet i Serbia fremdeles er delt i to:

- På den ene sida har vi mer moderate nasjonalister og nyliberale politikere som samarbeider med vestlige imperialister som EU og USA, mens vi på den andre sida har åpne nasjonalister og fascister som ønsker samarbeid med russiske imperialister.

- I Serbia har man aldri foretatt noe oppgjør med nasjonalismen og fascismen, samtidig som disse politiske tendensene igjen nå er på frammarsj. Massenes vanskelige situasjon med fattigdom og massearbeidsløshet skaper grobunn for fascistiske og stornasjonalistiske grupperinger.

- De visste godt hvor Mladić var

Vladimir fra Rødt Initativ (Crvena Inicijativa) deler for en stor del analysen til Role, men peker også på at serbiske myndigheter lenge har hatt et godt overblikk over Mladić’ bevegelser:

- At Mladić nå er arrestert, er fordi serbiske myndigheter ønsker enda tettere integrasjon med EU og USA, det er ikke fordi de ønsker å bringe en krigsforbryter til domstolen, slår han fast.

Han mener tidspunktet for arrestasjonen er forårsaket av den kompliserte balansegangen serbiske myndigheter har lagt ut på mellom de europeiske, amerikanske og russiske imperialistene.

- Protestene mot arrestasjonen av Mladić har vært relativt små, og det viser at folket i Serbia ikke lenger biter på den nasjonalistiske og fascistiske propagandaen i like stor grad som tidligere. Det gjør at situasjonen for å bygge et ekte arbeiderparti som kan føre den antiimperialistiske kampen basert på proletarisk internasjonalisme.

- Ikke mulig uten utenlandsk støtte

Role er helt enig i at protestene mot arrestasjonen har vært mindre enn venta. Han peker likevel på at fascistene nå forsøker å mobilisere.

- Men denne typen mobilisering har aldri lyktes uten støtte fra utlandet, forteller han.

- Vestens press var avgjørende for at Mladić ble arrestert, og det er tydelig at dette presset var avgjørende for at serbiske myndigheter skulle arrestere Mladić, siden de ikke kan hverken oppnå kandidatstatus i EU eller holde på makta uten støtte fra vestlige imperialister, slår Role fast.

Myndighetene legger lokk over Nato-debatten

Vi spør også litt om mobiliseringa mot den kommende Nato-konferansen som finner sted i Serbias hovedstad Beograd 13.-15. juni.

- I løpet av denne konferansen skal Serbia offisielt bli tatt under Natos vinger, forteller Role.

- Da vil hele Balkan være under kontroll av Nato og vestlig imperialisme. I Serbia prates det lite om konferansen fordi Nato fortsatt er svært upopulært på grunn av bombinga av Serbia i 1999. Om Nato-konferansen hadde vært gjenstand for offentlig debatt ville det vært relativt lett å mobilisere massene mot den.

- Myndighetene har også interesse av å la konferansen foregå i mest mulig fredfulle former fordi de ønsker å fortelle at det serbiske folket ikke har noe mot et serbisk medlemskap i Nato.

Viktig øyeblikk for venstrekreftene

Men motstanden mot Nato-konferansen er viktig for revolusjonære, understreker Role.

- Folkene i de eksjugoslaviske republikkene har nå ei viktig felles oppgave, nemlig å overvinne forsøkene på å splitte nasjonene.

- Så langt er det viktigste skrittet på tvers av landegrensene på Balkan. Vi i Rødt Initiativ støtter aktivt Anti-Nato-kampanjen, som er et fellesgrunnlag for protester mot Nato-konferansen. Det viktigste målet for kampanjen er å informere offentligheten om Nato-konferansen og at vi må reagere mot denne. Til tross for trusler om at politiet kommer til å slå hardt ned på protestene, arbeider vi med å mobilisere alle typer folk til protestene, som skal ha en antiimperialistisk karakter å være klart og tydelig antikapitalistisk orientert, forteller Vladimir.

- Fascistene er ikke velkomne

Role understreker at nasjonalister og fascister ikke er velkomne i deres demonstrasjoner mot Nato-konferansen.

- Protestene mot konferansen blir viktig, siden Nato-motstand i Serbia tidligere ble forbundet kun med fascistene. Altså er det viktig å vise massene som er mot Nato at det å være Nato-motstander ikke nødvendigvis vil si at man er fascist og nasjonalist.

- Anti-Nato-kampanjen gjennomføres av flere grupper. Men antakelig er vi – til tross for at vi står sammen – for svake til å snu massene aktivt mot serbisk Nato-medlemskap. Tilstedeværelse av demonstranter fra andre land som har mer erfaring med disse tingene kan derfor være av største viktighet for oss, avslutter Role.

Dette blir berre morosamt. Verre blir det når Raudt skal vise statsmannskunst. Partileiar Turid Thomassen reiser på besøk til okkupasjonsstyrkene for å lære meir om demokratiutvikling i Afghanistan. Kva hadde vi sagt om USA hadde sendt ein delegasjon på besøk hos den tyske okkupanten for å lære om demokrati i Norge etter 2. verdskrig?

Nei, det nyttar ikkje å skjule seg seg bak tåpelege ord. Det har vi hatt nok av dei siste 10 åra. Vi vil berre minne om orda frå Marit Nybakk, dåværande leiar i forsvarskomiteen, då ho på eit debattmøte i NRK i 2002 uttalte at bombinga av Afghanistan hadde vore «vellukka utifrå eit feministisk perspektiv».

Vi kan slå fast at debatten om krigsmedaljen og Raudt si støtte til okkupasjonsmakta er ei avsporing av den viktige kampen mot krigen i Afghanistan. USA og NATOs offisielle mål for krigen var kamp mot terror. Vi skal knuse Al Qaida og finne Osama Bin Laden, sa dei. Donald Rumsfeldt uttala i 2001 at «[å] finne Bin Laden blir som å finne nåla i høystakken». Denne høystakken har no blitt bomba i 10 år utan resultat.

Motstanden mot okkupasjonen er massiv. Bin Laden er død etter å ha blitt funnen i Pakistan, USAs nære allierte. Al Qaida er marginalisert. Då skulle vi tru at grunnlaget for krigen hadde falle bort, men USA med Norge på slep held fram som før. Det er sanneleg lite snakk om humanisme, demokrati og kvinnefrigjering. Då må det vere andre motiv som ligg bak. Svaret finn vi nok om vi brukar den klassiske analysen om imperialisme. Dette har Turid Thomassen ikkje skjønt, eller ho vil ikkje skjønne.

Men heldigvis er afghanarane meir oppegåande og praktisk retta enn den norske partileiaren nokon gong vil bli. Dei har ingen respekt for NATOs okkupasjon. Men når først Taliban-styret rauk i 2001 greip dei sjansen. Alt som har skjedd av forbetringar innan jordbruk, transport og nybygging er det afghanske folk sitt eige verk, Nato og USA har vore bremsekloss.

Og dei har heller ikkje gløymt dei fagre orda frå krigsutbrotet i oktober 2001.

Når alt dette er over, skal det ikke stå på penger for å gjenoppbygge landet.

Pengane har uteblitt. Sjølv den «humanitære stormakta» Norge brukar meir pengar på militær innsats enn på hjelpetiltak. Ikkje eingong ein partiklovn i raud kåpe kan endre dette biletet. Derimot kan det bli ei tung bør å bere for Norge i framtida. Verda har alltid vore ramma av krigar, angrepskrigar, forsvarskrigar, krigar for avskaffing av kolonial og nykolonial undertrykking. I vår tid ligg spenninga som ein dirrande streng over Afghanistans landsbyar. Den endelause fattigdomen, den utrygge kjensla om alt, og ikkje minst den ubrutte voldstradisjonen har gjort at det afghanske folket kjenner at dei omgåast ulvar.

På desse dødsmarkene er det nokre av våre okkupasjonssoldatar som «utmerker seg», slik at dei blir dekorerte når dei kjem heim. Hugs på at ein slik heltedåd alltid fører til at det er nokon som ligg igjen i ein blodpøl på slagmarka, og at dei igjen har familie og vener som sørger. Nei , vi treng ein ny diskusjon om vårt engasjement i Afghanistan, og ikkje minst nye protestar og protestformer.

I 2009 leverte ein del veteranar frå internasjonale operasjonar inn deltakarmedaljane sine som ein protest mot den dårlege handsaminga frå den norske staten. La oss få ei ny bølge av dette. La oss som har vore i teneste i Libanon, på Balkan eller i Afghanistan møte opp framfor Stortinget, droppe medaljen eller krigskorset i næraste søppeldunk og rope ut: Vi protesterer mot den norske okkupasjonskrigen i Afganistan!

Og til slutt ei oppfordring til Turid Thomassen.

Pakk sekken,reis heim og SKAM DEG.