Fagbevegelsen har naturlig nok reagert kraftig, både på europeisk og nasjonalt nivå. Men det interessante er at arbeidskjøperne også går mot dette. NHOs søsterorganisasjon i Sverige, Svenskt Näringsliv, er mot forslaget siden det å begrense streikeretten kobles sammen med det såkalte utstasjoneringsdirektivet. Dette direktivet skal i prinsippet sikre alle arbeidere i EU ei rimelig lønn i landet de jobber i – enten gjennom tarifflønn eller andre avtaler.

I virkeligheten veit vi at det er motsatt – ei rekke dommer i EU-domstolen (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) har snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås. Såkalte utstasjonerte arbeidere kan ikke sikres ei lønn som går utover det domstolen kaller «direktivets harde kjerne», og denne kjernen definerer et lønnsnivå som kan ligge langt under eksisterende tariff.

Men det er en helt annen skål. I saken om streikeretten er det en merkelig allianse som har oppstått for å få stoppet direktivet. Hvis direktivet blir satt ut i livet, vil det også bli en del av norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen. Ifølge EØS-avtalen har imidlertid norske myndigheter i prinsippet rett til å legge ned veto mot enkeltdirektiver som en ikke ønsker inn i norsk lov. Etter 18 år med EØS har likevel denne retten fortsatt ikke blitt brukt.

Selv det såkalte vikardirektivet ble banka igjennom av regjeringa, til tross for hard motstand fra fagbevegelsen og dissens fra både SV og SP (Ingen av partiene likevel tøffe nok til å sette hardt mot hardt og reise kabinettspørsmål). Et direktiv som i praksis avskaffer streikeretten vil neppe lide noen annen skjebne enn vikardirektivet dersom det settes ut i livet. Hvordan vil LO, SV og Sp stille seg til det? Vil støtten til Ap fortsette – siden alternativet med Høyre og Frp i regjering visstnok er så mye verre? Eller er det ingen forskjell på de to alternativene lenger?

Det kan synes sånn. Det eneste rette er å organisere seg og slåss – for opprør, revolusjon og kommunisme.

Farlig linje

Redaktøren legger seg her på ei naiv og farlig linje. Fagbevegelsen har alltid vært en viktig alliert for antirasister og motstandere av nazisters rett til å organisere seg i i Norge. Heller enn å forsvare denne linja ønsker Braanen å støtte de som mener at nazister og rasister «i ytringsfrihetens navn» har rett til å tråkke på andre mennesker.

Til tross for sin historiske bakgrunn er ikke dette standpunktet fra Klassekampen-redaktøren veldig overraskende for oss. Avisa var også den første som gav spalteplass for å lage portrettintervju av Norgespatriotenes leder Øyvind Heian. Det er også en kjent sak at journalister i avisa har brukt kilder fra ytre høyre for å sverte folk som kritiserer avisa fra venstre.

Snu ryggen til Klassekampen

Vi vil tro at en del av Klassekampens lesere er prinsipielt uenig med Braanens syn, og har vært det også tidligere. Likevel fortsetter de å støtte avisa i tykt og tynt, under dekke at den kaller seg «venstresidas dagsavis».

Klassekampen har tidligere vært ei avis som har jobba konsekvent for å knuse alle tilløp til nazistisk organisering, nå arbeider avisa for det motsatte. Alle virkelige revolusjonære må snu ryggen til avisa som feilaktig kaller seg ventresidas avis.

Bedriftsledelsen forsøker å splitte de fagorganiserte ved å forsøke få noen til å melde seg ut av klubben slik at de streikende . Dette er mobbing på arbeidsplassen, men viser dessverre kapitalistenes sanne ansikt.

LO-ledelsen må kjenne sin besøkelsestid

Det er LO i Gjøvik, Land, Toten og Etnedal – LO GLTE – som organiserer de streikende, og de har gjort et prisverdig arbeide så langt med å mobilisere støtte slik at kampen kan føres helt fram mot seier. Denne kampen krever samhold og styrke på grunnplanet i fagbevegelsen og sympatisører av de streikende.

LO-leder Roar Flåthen har gjentatte ganger uttalt at han mener LO er «verdens sterkeste fagbevegelse». Vi tillater oss mildt sagt å stusse over at «verdens sterkeste fagbevegelse» da kunne svikte arbeiderne ved Åsmund Pettersen & Sønn på Jevnaker, hvor arbeiderne også streika for tariffavtale seinest i vår ved å bruke alt for lang tid på å vurdere om det var riktig med sympatistreik eller ikke. Denne gangen kan ikke LO-ledelsen la sine medlemmer i stikken.

For det er en prinsipiell streik som blir ført. Det handler om retten til å organisere seg og retten til å ha en tariffavtale, rettigheter som er kjempa fram gjennom hard kamp fra tidligere tiders fagorganiserte. Det minste «verdens sterkeste fagbevegelse» kan gjøre, er å sikre de streikende full lønnskompensasjon uten at den lokale LO-avdelinga må trygle og be om bidrag til streikekassa si for å kunne betale ut ganske beskjedne streikebidrag.

Full mobilisering

Vi ønsker lykke til i kampen for arbeiderne ved Bekken & Strøm. De uorganiserte må nå forstå at de må stå sammen med sine arbeidskamerater og fagorganisere seg. LO GLTE må fortsatt mobilisere grunnplanet i fagbevegelsen til streikestøttearbeid, og vi som står utafor konflikta må vise støtte på de måtene vi kan.

Ledelsen ved Bekken & Strøm viser seg som kapitalister av den sorten mange trur ikke fins lenger. Men de fins i høyeste grad. Blant annet har arbeiderne påpekt hvordan bedrifta ikke følger Arbeidsmiljølova.

Bare dette eksempelet viser hvordan kapitalistene helst vil behandle arbeidsfolk – de vil behandle arbeidsfolk på en måte som sikrer at de får en størst mulig del av overskuddet og arbeiderne minst mulig av det, sjøl om det ikke skapes ei krone i verdi uten arbeidere.

Hver dag står mange arbeidere i en situasjon hvor de blir trakassert fordi de er fagorganiserte og står sammen med andre for å kreve sin rett. De streikende ved Bekken & Strøm fortjener vår sympati og støtte – og ikke minst lykkønskninger om SEIER i streiken.

Vel, ifølge skattelistene var hennes egentlige inntekt i 2008 på mellom 818 221 og 873 160 kroner. Hun har neppe noen innsikt i hva slags hverdag lavtlønnede kommuneansatte lever i.

• Lik lønn og arbeidsvilkår til vikarer på våre arbeidsområder!
• Slutt på ulovlige innleiekontrakter
• Omfangsbestemmelser skal stoppe gratisarbeid på sjåførenes hviletid og at øst-europeiske sjåførers lønn skal gjelde på våre arbeidsplasser!

NHO nekter å akseptere disse kravene. De mener at at innleide sjåfører skal kunne brukes som gratis arbeidskraft i stedet for terminalarbeiderne. De mener at østeuropeisk lønn skal kunne brukes i Norge. I praksis betyr dette at polsk minstelønn, 330 euro (tilsvarer ca. 2.626,- kr. med dagens kurs) pr måned i 2009, også skal kunne bli utbetalt som lønn i Norge, ved at kapitalistene leier inn midlertidig arbeidskraft fremfor å bruke sine faste ansatte. Dette går også utover sjåførenes hviletid.

At kapitalister ikke bryr seg om sine arbeideres velferd komme neppe som noen overraskelse på noen. De er først og fremst interessert i sin egen profitt, ikke sine arbeideres arbeidsvilkår. Det at transportarbeiderne nå legger ned arbeidet hindrer de i å få denne profitten. Når alt kommer til alt er det eierne som er avhengige av sine arbeidere, ikke motsatt.

Tjen folket støtter denne streiken. Den er en streik for at folk som utøver likt arbeid skal ha lik lønn og like vilkår. Den norske arbeiderklassens fiende er ikke østeuropeere som kun er ute etter et anstendig levebrød. Fienden er den klassen av folk som vil tyne arbeiderne mest mulig, for minst mulig lønn. Arbeidere i alle land må forene seg.

Nei til piratsektor – nei til sosial dumping!

NHO Service vil også gi sykepleierne en minstelønn som ligger 21.000,- kroner under hva som er vanlig i privat sektor og det offentlige. Det er viktig for de som arbeider i dette yrket at de unngår sosial dumping. Den beste garantien mot sosial dumping er garanti om en anstendig minstestandard.

I privat sektor er det større spredning hva gjelder lønn enn i offentlig sektor. Dette gjør at det fins sykepleiere som tjener bedre enn i offentlig sektor, men samtidig også sykepleiere som tjener mye dårligere. Det fins ingen tariffavtale for sykepleiere i NHO Service som sikrer anstendig minstelønn for sykepleiere, et yrke som medfører et stort ansvar for liv, helse og trivsel. Som kvalifikasjon må en ha gått gjennom en treårig utdanning og dessuten bli godkjent som sykepleier av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.

Styrk arbeidernes innsynsrett!

Samtidig er det vanskelig å vite hva som er gjennomsnittlig lønn for sykepleiere, siden NHO Service nekter å gi Norsk Sykepleierforbund opplysninger om hva som er faktisk lønn i denne sektoren. I mange andre bransjer mangler også arbeiderorganisasjonen denne innsynsretten. Hemmeligholdet tjener bare en side – arbeidsgivernes og kapitalistenes.

Støtt streiken – for et anstendig arbeidsliv

De streikende sykepleierne fortjener den støtten de kan få. Erfaring viser at folkelig motstand og organisering kan knekke selv den vanskeligste fiende. Et anstendig arbeidsliv forutsetter anstendige lønninger og ordnede arbeidsforhold. Hverken sykepleierne eller vi kan akseptere at de private bedriftene skal vinne anbud og spare penger på sykepleiernes bekostning. Det betyr nemlig også på pasientenes bekostning.

• Sikre sykepleierne anstendige lønninger nå!

• Nei til sosial dumping – styrk arbeidernes innsynsrett i lønnsspørsmål!

• Solidaritet med de streikende sykepleierne!

Så får vi perioden med diskusjon om den slappe moralen blant arbeidarklassa, som misbrukar ei god ordning. Når folk har fått stor nok skuldkjensle for fråværet, kjem tiltaka i form av redusert løn under sjukdom, karensdagar etc.

Vi kjenner lusa på gangen. Ikkje eit ord om borgarskapet som nesten uansett vil ha full løn under sjukdom. Ikkje eit ord om det brutale arbeidslivet som støter ut folk som ikkje heng med i svingane.

Men nokon har sett gode ord på det. Asbjørn Elden (I Sangen i verkstedhallen Oktober forlag 1976) er ein av dei:

Om å slutte for tidlig

Selve Direktøren
kom inn på presseriet:
- Jeg hører dere slutter
så altfor tidlig her?

Ser De, arbeidstiden
den må overholdes!
Det har NAF og LO
en klar avtale om!

En av kara svarte:
- Det er aldeles riktig
at alt for mange slutter
så alt for tidlig her.

En femtiåring slutta
for ødelagte lunger,
en førtiåring slutta
for stiv, forkalka rygg.

En trettiåring slutta
for magesår og nerver,
og mange tenker slutte
for akkordjag og stress.

Jo, det er nokså riktig
som Direktøren sier:
Alt for mange slutter
så alt for tidlig her!

Asbjørn Elden

Billig Škoda og utgått mobiltelefon

Michael May har fremdeles en mobiltelefon som for lengst er gått ut av produksjon og kjører rundt i en Škoda Fabia. Det duger for ham. Med telefonen kan han ringe, og bilen frakter ham fra A til B. Han er gruvearbeider og har vært det hele voksenlivet, sjøl om foreldra ville at han skulle bli arkitekt og ta over farens suksessfulle arkitektfirma. Men for May var det viktigere at han fulgte overbevisninga si og blei sammen med den klassen han ønsker at skal gripe makta – arbeiderklassen.

Visst begynte han på arkitektstudiet, men siden verden brant rundt ham med Vietnam-krig og studentopprør, varte det ikke mer enn et år eller så. May gikk ned i gruvene i stedet og tjente til livets opphold der. En ledende studentaktivist fra den gang var Joschka Fischer, seinere utenriksminister. May hever stemmen når han hører navnet.

«Han har ødelagt livet sitt. Til å begynne med var han i gata for å protestere mot den amerikanske krigføringa i Vietnam, nå smiler han sammen med den amerikanske presidenten når det blir prat om krigføringa i Afghanistan og Irak. Det er bedre å støtte originalen – MLPD – enn å være en slik politisk kameleon», sier May.

Tom Koenigs

Men May har også forgjengere som har gjort liknende ting. På begynnelsen av syttitallet støtta banksjefsønnen Tom Koenigs protestbevegelsene i Vest-Tyskland med kontanter og skjenka også en større sum til kommunistene i Nord-Vietnam. «Jeg ønsker ikke kjøpe noen innflytelse, jeg heller», sier May.

May er ingen rappkjefta politiker, men nede i gruvene og på gatene har han lært å prate for seg. På spørsmål om MLPD er en stalinistisk ulv i borgerligdemokratiske fåreklær, svarte han følgende til den tyske storavisa Tageszeitung:

«Se omkring deg. Det er mange fornuftige mennesker her inne som ikke vil ha noe av vold. Men skal man la de som blir utbytta ikke ha noen maktmidler mens de som sitter i ledelsen for storkonserna fortsatt skal kunne unne seg 30 % lønnsforhøyelse?»

Største etter krigen

Michael Mays donasjon til MLPD er den største donasjonen fra en enkeltperson til et politisk parti i den tyske etterkrigshistoria. Den tyske talkshowvertinna Sabine Christiansen uttrykte sin respekt for Mays valg offentlig, og skapte med det en liten skandale i den tyske offentligheten. Christiansen er – i tillegg til å være en av Tysklands mest respekterte TV-journalister – også aktiv i å støtte UNICEFs arbeid som tysk UNICEF-ambassadør og aktivist i Reportere uten grenser. For henne er ikke politisk aktivisme og ekte engasjement noe fremmed. Men for mange var det det. Særlig var kritikken – både mot May og Christiansen – sterk fra de store partiene i forbindelse med at et så lite og omstridt parti fikk så mye penger opp i henda sånn over natta. Særlig regjeringspartiet Den kristelig-demokratiske unionen (CDU) ergra seg over dette, og Kristina Köhler fra CDU beskyldte May for «idioti» og Christiansen for å la programmet sitt bli «en plattform for de venstreekstreme».

(Se May forsvare donasjonen sin her i et annet tysk prateprogram)

Nytt partihovedkvarter

MLPD hadde fra før av en sunn økonomi bygd opp helt uten statsstøtte, men sa sjølsagt ikke neitakk når en av partiets sympatisører banka på døra og sa at han kunne tenke seg å skjenke partiet en svært stor sum. Men nå hadde partiet økonomisk frihet til å kjøpe et gedigent lokale i utkanten av Gelsenkirchen-Horst – og det til spottpris. For prisen var drevet til bunns på grunn av kollaps i eiendomsmarkedet i akkurat denne delen av Tyskland.

Lokalene husa tidligere både bank, forsikringsselskap og til og med politi. Men partiledelsen kjøpte det, medlemmene pussa opp på dugnad og nå huser bygninga i tillegg til partihovedkvarter også kantine/kafé, møtesal, overnattingsfasiliteter og undervisningslokaler i tillegg til blant annet et museum. De ansatte i partiet har ei makslønn på 972 euro i måneden – det er nemlig det som er gjennomsnittlig lønn i den tyske arbeiderklassen. Og enda har partiet penger til overs etter storhandelen av nye lokaler.

Noe av pengene gikk også til å frakte demonstranter fra hele Tyskland til en stor demonstrasjon utenfor regjeringskvartalet i Berlin, hvor de demonstrerte mot de harde kuttene i velferden som tyske regjeringer av ulik farge har innført de siste åra. Michael May var også der: «Det var en flott kampstemning», sier han.

Hvorfor MLPD?

«Det er ganske enkelt», sier May på spørsmål om hvorfor akkurat MLPD får pengene. «Det er det eneste partiet som står last og brast med arbeidere. I 1997, under gruvearbeiderkonflikta som var den gang, var MLPD det eneste partiet som støtta aksjonerende arbeidere uten å stille betingelser». Men om han er medlem av partiet sjøl? «Det vil jeg ikke svare på», sier May.

«Vi trenger et alternativ til dagens samfunn. MLPD, med sin visjon om ekte sosialisme, stiller opp et troverdig alternativ», hevder May. Men kan man styre systemet med en slik donasjon? «Nei», sier May. «Jeg kan gi deg et eksempel». Han tømmer kaffekoppen og setter den til side før han støtter albuene på bordet. «I Tyskland fins det to og en halv million barn som lever under fattigdomsgrensa. Jeg kunne gitt hvert av barna én euro hver. Men det ville ikke forandra på noe. MLPD har en visjon om et annet samfunn hvor fattigdom og utbytting er avskaffa. Sosialismen kommer alle til gode. Derfor valgte jeg å gi pengene mine til MLPD», erklærer han.

May har gjort det riktige – for han og for den tyske arbeiderklassen.

Reglene i Sverige for førtidspensjonering ble stramma inn i 2008. De nye reglene er for strenge og menneskefiendtlige. Ingen kan kjenne til alle omstendigheter ved et menneskes sjukdom. I samråd med lege må det komme en sjukmelding hvis personen er sjuk.

Samtidig har den norske regjeringa (de «rødgrønne») uttalt at den svenske ordninga er deres forbilde i forbindelse med planlagte innstramminger i sjukelønnsordninga her til lands.

Det er et problem at folk som vil og kan jobbe, ikke får en passende jobb. Det tas ikke individuelle hensyn i arbeidsmarkedet. Alle trenger unike løsninger. Marie Louise jobba halv stilling i noen år før hun ble helt sjukmeldt. Depresjon og angst er veldig tyngende for folk som også er sjuke fysisk. Det er ikke sikkert at alle folk kan jobbe livet ut. Mange blir utbrent av for hardt tempo og av fysiske skader.

Hvis du kan klare en annen jobb, selv om du ikke har fått tilbud om en sånn jobb, mister du sjukepengene i Sverige. Dette er et system som den norske regjeringa altså vil adoptere her til lands. Det er autoritetene som bestemmer om du kan klare en annen jobb eller ikke. Et konkret tilbud om en sånn jobb får du ikke. Arbeidsgivere bruker kun 100% oppegående folk til sine stillinger. Tilpasninger i stillingen er sjelden.

Marie Louise døde i sin seng 1. påskedag 2009. Hennes død er en av konsekvensene av Sveriges menneskefiendtlige sjukelønnsordning.

Forholdene for arbeiderklassen i Tyskland er langt annerledes enn i Norge. Mange er tvunget ut i korttidsarbeid for svært lav betaling. I tillegg ligger pengene en arbeidsledig får etter Hartz IV-reformen i 2005 på nivået under hva sosialhjelp lå på før endringene. Arbeidsløsheten har også vokst enormt i Tyskland den siste tida på grunn av krisa i kapitalismen, slik at flere og flere strømmer til demonstrasjonene i protest mot den håpløse politikken myndighetene fører.

Rundt 3.500 mennesker demonstrerte i Berlin lørdag formiddag under parolen «Mer sosial rettferdighet i Tyskland!». I tillegg de politiske partiene på venstresida støtta også innvandrerorganisasjoner, fagforeninger og kvinneorganisasjoner i tillegg til studenter opp om demonstrasjonen.

Se flere bilder fra demonstrasjonen her.