Natta til den 21.august var det førti år sidan troppar frå Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia. Denne hendinga prova at Sovjetunionen hadde gått frå å vera ein sosialistisk stat til å bli ei sosialimperialistisk supermakt.

Bakgrunnen for invasjonen var at regjeringa i Praha hadde sett i gong ein forsiktig reformprosess for å gje «sosialismen eit menneskleg andlet» i landet. Dette hadde føregått nokre månader og vart kalla Praha-våren. Etter å ha prøvd å overtala den tsjekkoslovakiske regjeringa til å stogga prosessen, forstod dei øvrege warszawapaktlanda at den einaste utvegen for å halda på det styresettet Moskva ville, var å gjennomføra ein militær invasjon og å slå ned framstøytane på reformar med valdsbruk.

Alle landa i Warszawapakten deltok i dette, sett bort frå Romania. Albania braut no formelt med pakten etter å ha føreteke eit ideologisk brot allereie i 1961. Dei meinte, som me også meiner, at Sovjetunionen etter den 20.partikongressen og Khrusjtsjovs fordømming av Stalin, hadde vorte eit sosialimperialistisk land – eit land som var sosialistisk i ordbruken, men imperialistisk i handling. Landet hadde gått frå å vera sosialistisk under Vladimir Lenin og Josef Stalin til å bli fascistisk og statskapitalistisk under Nikita Khrusjtsjov (1956-64) og Leonid Brezjnev (1964-82).

Sovjetunionen hadde utvikla seg til å bli ei supermakt som kjempa med USA om verdsherredøme og innflytnad på denne tida. Det er også dette som låg til grunnen for invasjonen av Tsjekkoslovakia og den tydinga det hadde vidare for Sovjetunionens tendens til å gripa inn og overstyra dei nasjonale styresmaktene og deira ynske om ein annan politikk for landet sitt. Dei andre statskapitalistiske landa i Sentral- og Aust-Europa var randområde for Sovjetunionen som dei var avhengige av for å ha eit forsvar mot konkurrenten.

Sovjetunionen braut saman i åra 1989 til 1991. Me ser på dette som ein i hovudsak bra ting. Landet var ikkje sosialistisk lenger, men ei supermakt som utgjorde ei fåre for den relative freden. Me ser med undring på at det framleis finst norske politiske miljø som framhever den sosialimperialistiske Sovjetunionen som eit idealsamfunn. Partiet NKP gjer dette, dei same tendensane finst også i dei to ungdomsorganisasjonane som har omtrent det same ideologiske grunnsynet som NKP (for ein stutt analyse av desse organisasjonane, sjå her).

- Denne solidariteten har avgjørende betydning for presset ved denne anledningen. Det er en seier for den internasjonale kommunistiske og antiimperialistiske bevegelsen, sier organisasjonen i en pressemelding.

Men hvorfor snakker en om fascistiske rettssaker i Italia? Landet er da ikke fascistisk?

- Det er sant. En kan heller ikke snakke om noen form for ”moderne fascisme”, slik både enkelte italienske og utenlandske kommunister kaller styresettet i landet, særlig som en følge av raseriet i kjølvannet av politiets og organiserte kriminelles angrep på immigranter i Rosarno i januar i år. I Italia fins det definitivt krefter som vil gjenopprette fascismen, noe som vi kan og må kjempe mot, svarer CARC.

- I den siste utgaven av Resistenza (Motstand), CARCs avis, skriver vi: ”Moderne fascisme eller kampen mellom revolusjonær mobilisering og reaksjonær mobilisering? Overproduksjonskrisen i kapitalismen kommer ikke til å løses på det økonomiske feltet, men gjennom omveltningen og endringen av politiske forhold i hvert enkelt land […] Dette skaper uunngåelig en politisk krise: Samfunnet i sin nåværende form har ingen fremtid og må uunngåelig endre seg […] Men kamerater, å si at vi lever i moderne fascisme er en avsporing! Har vi glemt hva fascisme var i Italia og nazisme i Tyskland? Hvis det ekte fascisme vil bli en realitet, vil barbariet begått av den reaksjonære mobiliseringen gå mye lenger enn hva Berlusconi har gjennomført og gjennomfører i dag!

Likevel må vi huske at den reaksjonære høyresiden går i spissen for fascistiske rettssaker, men kampen er fremdeles åpen. Å si at dagens system er moderne fascisme betyr at man mener kampen er over i stedet for at man skal sette inn et nytt gir, mobilisere folk – kampens lærdom er fortsatt av betydning!”

- Seirene i kampen mot forsøkene på å gjenopprette fascismen er små skritt i riktig retning for revolusjon i vårt land. De bekrefter kommunistenes teser i praksis om folkekrigen som en strategi for å ta makta i hvert eneste land, både i den imperialistiske verden og i de undertrykte og nykoloniale landene.

• Lenge leve kampen mot fascisme!
• Lenge leve proletariske internasjonalisme!
• Bygg sosialismen i Italia!
• Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen!

Den borgerlige, tyrkiske staten forsterker sine angrep på den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen som blir leda av PKK.

På tross av det såkalte «kurdiske initiativet» til AKP som den viste seg fram med året før, har den kurdiske frigjøringsbevegelsen og de progressive og revolusjonære styrkene utvikla en kamp med et krav om fred som hovedsaka. AKP-regjeringa besvarte imidlertid alle skritt i fra den kurdiske nasjonen med å gå til motangrep; de setter kurdere i fengsel, de undertrykker folket og de går til militære operasjoner mot det kurdiske folket.

Siden 14. april 2009 har hundrevis av kurdiske politikere blitt arrestert. Den tyrkiske statens operasjoner med arrestasjoner av kurdere, og innesperringen av kurdere bare fortsetter. Og på samme måte er det med barn: Hundrevis av kurdiske barn som er kjent under betegnelsen «barna som kaster stein» har ikke blitt sluppet ut av fengslene. Dette skjer på tross av alle de kampene som har blitt satt igang med målet å få barna satt fri.

Siden mars måned har de tyrkiske militære operasjonene blitt trappa opp. Ikke bare HPG-geriljakjempere er mål for tyrkiske angrep. Men også kurdiske landsbyer og andre områder blir beskutt av den tyrkiske hæren. Hager og garder blir ødelagt av dem. Krigsfly fra den tyrkiske hæren har flydd over grensa til Sør-Kurdistan mange ganger med stadige nye angrep.

På tross av alle motsetningene mellom USA og Iran, så er de operasjonene mot det kurdiske folket som er organisert på basis av den amerikanske militære etterretningas kunnskaper – som USA fôrer den tyrkiske kolonialistiske fascismen med – utført av Iran og Tyrkia sammen.

Livsvarige fengselsdommer er fra den tyrkiske statens side et krav som den tyrkiske staten møter folkevalgte kurdiske ordførere med. Dette gjelder ordførere i provinsene, og det gjelder også andre kurdiske politikere. Disse kurderne blir påsatt håndjern. Den iranske staten har henretta mange kurdiske frigjøringssoldater.

«Frivillige for fred», som forlot Mount Quandil og som forlot Maxmur og som nådde grensa til Tyrkia den19. oktober 2009, har også vært et mål for angrep fra staten til det tyrkiske borgerskapet. Først blei talspersonen for fredsgruppa arrestert. Seinere blei ti nye frivillige satt bak lås og slå. Dette hendte den 17. juni. Rettssaker har begynt mot tre av disse fredsaktivistene.

Medlemmene i fredsgruppa gjentok i retten at de ikke angra på sine handlinger og at de ikke angra på sine aksjoner – og de sa at de ikke vil benytte «loven» som sier at de kan «angre» på alt sammen.

HPG avblåste sin ikkevoldelige periode den 1. juni. Dette var et resultat av økinga og av forverringa av angrep mot kurderne. Det var også et resultat av det faktum at den tyrkiske kolonialistiske fascismen går til krig og våpenmakt som svar på alle slags krav om fred – og som svar på alle forsøk på å skape fred.

Disse nye krigshandlingene fra den tyrkiske staten var årsaken til at HPGs ikkevoldelige periode har tatt slutt. Etter at HPG bestemte seg for å avslutte sin ikkevoldelige periode har de fortsatt med å besvare det tyrkiske borgerskapets stat med effektive aksjoner. De tyrkiske væpna styrkene har mista rundt 50 soldater som et resultat av frigjøringsbevegelsens ovenfor nevnte aksjoner. På denne måten har frigjøringsbevegelsen satt den tyrkiske kolonialistiske, fascistiske stat i en vanskelig situasjon – og på denne måten har frigjøringsbevegelsen satt den kolonialistiske, fascistiske hæren i en vanskelig situasjon. Nylig har elleve soldater i de tyrkiske væpna styrkene mista livet i et angrep fra 250 geriljasoldater i Semdlini. Dette har styrka bekymringene som nå viser seg til og med blant de borgerlige kretser i Tyrkia – bekymringer om mulighetene for å nedkjempe den kurdiske frigjøringsbevegelsen gjennom militær beleiring.

AKP-regjeringa opptrer internasjonalt med en påstand der de hevder å forsvare palestinerne mot israelsk sionisme – fortsetter sine massakrer av kurdere med israelske metoder og de fortsetter sine massakrer med israelske våpen. Og AKP-regjeringa benytter seg av israelske hemmelige tjenester i den tyrkiske statens eget Palestina; i Kurdistan. Faktisk er at politikken til den israelske sionismen og politikken til den tyrkiske kolonialistiske fascismen er den samme: Akkurat som det er et faktum at vi kan si at kampene for frigjøring av Palestina og for frigjøring av Kurdistan – kamper som er de mest grunnleggende og mest avgjørende spørsmåla i Midt-Østen – er identiske kamper.

Det er en plikt for alle progressive krefter, for alle revolusjonære krefter og for alle kommunistiske krefter å sette i verk arbeid for internasjonal solidaritet mot den tyrkiske statens ovenfor nevnte angrep på kurderne. Og det er en plikt å sette i verk arbeid mot den tyrkiske statens beleiring av det kurdiske folket. Alle de undertrykte folkene som slåss for sin frihet – sammen med arbeiderklassa og arbeidsfolket – alle disse menneskenes frigjøring avhenger av revolusjon og alle disse menneskenes frigjøring avhenger av sosialisme. Alle disse menneskene må få vite at den kampen som føres av det kurdiske folket er deres egen kamp. Det Marxist-leninistiske partiet i Tyrkia og Nord-Kurdistan (MLKP) oppfordrer alle progressive krefter, alle revolusjonære krefter og alle kommunistiske krefter om å gå til aksjon for solidaritet med det kurdiske folket. Dette oppfordrer vi dere til å gjøre foran de tyrkiske ambassadene for å gå imot beleiringa av den kurdiske nasjonen.

Frihet for den kurdiske nasjonen!

Ned med det fascistiske diktaturet!

Lenge leve alle folks brorskap!

Lenge leve den internasjonale solidaritet!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

Flere av de store kleskjedene i verden får produktene sine sydd i Bangladesh, et av verdens fattigste land. Tekstilindustrien er den klart største eksportindustrien i landet og står for nær 80 % av den totale eksporten i Bangladesh. Kun landbruket står for en større del av økonomien i det fattige landet.

Landets tekstilarbeidere har protestert i månedsvis, men da landets myndigheter kunngjorde lønnsøkninga i dag, trakk arbeiderne til gatene igjen. De mener ei dobling av minstelønna er alt for lite, og krever at minimumslønna økes til over 500 kroner måneden.

Vestlige kleskjeder tjener stort

Store vestlige kleskjeder som Walmart, Tesco, H&M, Marks & Spencer, Zara og Carrefour tjener stort på utnyttelsen av den lave minimumslønna i Bangladesh. Alle disse får sydd størstedelen av sine produkter i det fattige landet.

Landets politi har også slått hardt ned på demonstrantene. Myndighetene ser alvorlig på protestene siden de frykter at lammelsen av produksjonen gjør at de vestlige kundene kan gå til andre land for å få leveransene i orden igjen slik at folk her i vest fremdeles kan få klær til spottpris på bekostning av skikkelige lønninger for arbeidere i fattige land.

Utbyttinga av tekstilarbeiderne er et godt eksempel på hvordan imperialistisk superprofitt oppstår. Vi ser at Lenins analyser fremdeles holder mål.

Men av og til stikk dei hovudet fram for at vi skal sjå kor flinke dei er. Men vi har for lite midlar for å hindre terror i Norge. Hensikta er å få nordmenn til å frykte muslimar meir enn noko anna på jord.

Vi må hugse at norske soldatar deltar i krig på framand jord i Afganistan, og difor er det nyttig at folk flest trur at muslimar er potensielle terroristar. Vi skal ikkje sjå på dei som menneske, men forstå at NATO «må gjøre noe».

Og var det tilfeldig at denne saka kom rett etter at fire norske soldatar mista livet i okkupasjonskrigen i Afganistan?

«Vesten» versus «Islam» er overbygginga. Basisen er USA-imperialismen sin kamp for å skaffa tilgang til resten av olja på planeten.

Auka middel til PST er for lengst lansert.

Først ute er Per Sandberg (han støttar sjølv NATOs terror i Afganistan), og han får nok snart følge av fleire.

Vårt krav må vere klart: Ikkje i krone meir til PST. Og folk må få fullt innsyn i kva dei driv med innan vi får lagt ned denne undertrykkingsinstansen.

Da 1900 arbeidere ved en fabrikk som leverer deler til Honda streiket tidligere i år, fikk de en lønnsøkning på 24 %. Streiken deres stoppet nesten hele konsernet. Liknende streiker har også vært hos underleverandører til Toyota og Hyundai. En oversikt i Süddeutsche Zeitung fra 25. juni viser at lønnsutgiftene i industriproduksjonen bare utgjør rundt fem prosent av hele omsetninga. En fjerdedel av arbeiderne i Kina har ikke hatt noen som helst lønnsøkning de siste fem årene. Det viser at kapitalistene i Kina tjener svært grovt på utnyttelsen av landets arbeidere.

Tilbake til Mao

De protesterende arbeiderne og studentene er lei av det undertrykkende byråkratisk-kapitalistiske systemet som har prega landet siden etter Mao døde. Myndighetenes mediesensur lar seg overvinne av moderne informasjonsteknologi som internett og mobiltelefoner. Heller ikke politiet lar de seg skremme av – de kinesiske arbeiderne er mange og sterke.

Som i de fleste andre land forsøker myndighetene å velte byrdene fra krisa i kapitalismen over på arbeiderklassen. Men de yngre delene av arbeiderklassen er kampvillig og har en stor grad av selvbevissthet. Vi siterer en appellant fra en demonstrasjon i byen Lyolang:

«Vi veit at revisjonistene har grepet makta […] Vi kommer til å gjenreise fanen med Mao Zedongs ideer i dette landet. Vi kommer til å kjempe for å gjenreise den ekte sosialismen.»

Dessverre viste Maos advarsler mot en gjenreising av kapitalismen seg å bli sanne i Kina. Men nå vil større og større deler av det kinesiske folket ikke ha noe mer av dette og vender seg igjen mot Mao Zedongs ideer fra den gangen landet virkelig var sosialistisk.

Konflikten mellom USA og Korea begynte ikke i 1950. Allerede før den 2. verdenskrig støttet USA den japanske kolonialiseringen av den koreanske halvøya, som Japan tviholdt på helt frem til 1945 da atombombene falt over hjemlandet og landet ble tvunget til å heise det hvite flagget. Etter 1945 delte USA landet på den 38. breddegrad, og innsatte et militærregime i sør. Senere skulle det organiseres et «demokratisk valg» der en høyreorientert regjering ble gitt makta, ledet av den kristne og svært antikommunistiske Rhee Syng-man. I nord kom Koreas Arbeiderparti, ledet av Kim Il-sung, til makten med støtte fra Stalin og det sosialistiske Sovjetunionen.

I løpet av årene som fulgte ble motsigelsene mellom de to regjeringene stadig spissere. Begge regjeringene ønsket å forene landet under sitt eget banner. I nord arbeidet Demokratisk front for gjenforening av landet for en slags nydemokratisk revolusjonen som tok sikte på å innføre reelt folkedemokrati og legge grunnlaget for en sosialistisk utvikling i hele Korea. I sør ble tusenvis av kommunister og andre progressive slaktet. Mistenkte kommunister ble arrestert, torturert, utvist eller drept. Med full støtte fra USA ønsket det fascistiske regimet i sør å gjenforene hele Korea under det militære jerngrepet. Motsigelsen tilspisset seg kraftig i juni 1950 etter kraftige provokasjoner fra den sørkoreanske hæren. Nord-Koreas folkehær svarte med å krysse grensen til sør og dette ble starten på den uunngåelige borgerkrigen, frempresset av imperialistmakten USA.

USA var ikke vanskelig å be for deres lakeiregime i sør og amerikanske tropper ble landsatt i stor styrke. Hjemme i USA ble deres deltagelse i Koreakrigen begrunnet med at det hele dreiet seg om «sovjetisk aggresjon» og «angrep på demokratiet i Asia». USA startet en gigantisk invasjon og okkuperte landet, og mer enn 3 millioner koreanere skulle bli drept. Gjenforeningen ble hindret. Krigsforbrytelsene mot nord var brutale og ble rettet mot hele befolkningen. Regionen ble fullstendig jevnet med jorden. Nesten alle byer og tettsteder ble forvandlet til grus. De amerikanske bombeangrepene ødela demninger med sikte på å lamme all risproduksjon. I tre år brukte amerikanerne mer napalm enn de skulle komme til å bruke under hele Vietnamkrigen.

Bak kulissene i årene 1950-53 ble det diskutert på toppnivå i USA om det skulle benyttes atombomber, for å hindre den kinesiske folkehærens innsats for det koreanske folket. Og tidligere topphemmelige dokumenter, som nå har blitt offentliggjort, viser at amerikanerne vurderte atomvåpen mot Nord-Korea også etter våpenhvilen i 1953. I dag har USA kontroll over 700 000 sørkoreanske soldater så vel som 30 000 av sine egne på grensen mot nord.

I nord har koreanerne stått mot USA-imperialismen i over 60 år. USA har fortsatt krigen med sanksjoner, total isolasjon og knallhard propaganda. De vil selvsagt ikke ta noe av skylden for problemene i Nord-Korea. Tjen folket mener at Nord-Korea langt ifra er et sosialistisk land. Landets blanding av kvasi-nasjonalisme og monarkisme, med sterk lederdyrking og en politikk som setter oppbygging av hæren foran alt, er blindspor som står i veien for en virkelig kommunistisk utvikling. Men på tross av dette mener vi ikke at USA-imperialismen har rett til å diktere hvilken vei Korea skal gå. For verdens folk er USA en virkelig trussel som skaper virkelige kriger, mens Nord-Korea tross sine særegenheter ikke representerer fare for andre land.

Marxistisch-Leninistische Partei Deutschlands – MLPD

Schmalhorststr. 1c, 45899 Gelsenkirchen
Tel.: (0209) 951940/Fax: (0209) 9519460
MLPD Zentralkomitee, Schmalhorststr. 1c, 45899 Gelsenkirchen
E-post: info@mlpd.de
Internett: www.mlpd.de

Til
Tjen folket – kommunistisk forbund
Norge
Gelsenkirchen, 22. juni 2010

Kjære kamerater,
hjertelig takk for den raske oversendelsen og oversettelsen av artikkelen i den norske dagsavisa «Dagbladet» fra 17. juni 2010. Så åpent ville det ikke ha blitt fortalt om den tyske etterretningstjenesten «Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV)»s overvåkning av MLPD og partiets arrangementer i de borgerlige mediene i Tyskland.

MLPD uttrykker sin solidaritet med dere gjennom den mer enn seks uker lange antikommunistiske kampanjen mot Tjen folket i Dagbladet. Vi hilser med glede velkommen deres standpunkt mot overvåkning av revolusjonære og antifascistiske organisasjoner og deres offensive forsvar av det konstruktive forholdet mellom våre organisasjoner.

De herskende kreftene i Norge forsøker åpenbart å diskreditere sosialismen og det internasjonale samarbeidet mellom revolusjonære krefter ved å svekke det suksessfulle antirasistiske og antifascistiske massearbeidet dere legger ned i og rundt «SOS Rasisme». For de herskende kreftene – både her og i Norge – er hver masseorganisasjon som ikke jobber på et antikommunistisk grunnlag et torn i øyet – sannsynligvis også fordi det har lyktes SOS Rasisme å organisere 40.000 – hovedsakelig unge – medlemmer. Fra Tyskland kjenner vi "antikommunistenes metode* med å forsøke og slå en kile mellom MLPD og selvstendige, tverrpolitiske organisasjoner. Det blir alltid påstått at disse organisasjonene er infiltrert av kommunister eller dekkorganisasjoner for MLPD. Vi legger derfor stor vekt på å forsvare den tverrpolitiske karakteren til selvstendige organisasjoner, oppfordrer til et solidarisk samarbeid og respekterer forskjellene i medlemmenes verdensanskuelse.

Vår erfaring er at vårt arbeid utvikler seg og den isolasjonen samfunnet har skapt for oss, blir brutt når vi kontrer offensivt mot antikommunistiske angrep i stedet for å la oss drive opp i et hjørne. Bare slik kan vi hjelpe mennesker med å overkomme virkningene av antikommunismen.

Stefan Engel, leder i MLPD, fortalte i et intervju med Rote Fahne i mai 2010 at det er svært bemerkelsesverdig «at 82 % av de spurte i en spørreundersøkelse gjennomført av Emnid (Tysklands mest tradisjonsrike meningsmålingsinstitutt, vår anmerkning) i februar 2010 svarte at de kunne forestille seg å bo i et sosialistisk samfunn. Gjennom dette ser en at Europarådets antikommunistiske kampanje, som har foregått i alle europeiske land fra 2006, har lidd et klart nederlag. Dag ut og dag inn blir det brakt informasjon via radio og TV om de angivelige grusomhetene begått av kommunismen, særlig blir det fortalt om «stalinismen» og «maoismen». En slik trommeild opplevde man ikke en gang under «den kalde krigen». Det erklærte målet om å brennemerke den kommunistiske ideologien som «roten til internasjonal terrorisme» blant massene har grundig gått til helvete. Til tross for dette skal vi ikke undervurdere det at mange mennesker har en svært vag forestilling av et sosialistisk samfunn».

Også vi reagerer på angrepene i Dagbladet som «absurde», slik dere også skriver. Men det er helt sikkert ingen tilfeldighet at slike angrep startes nå. De herskende holder et godt øye med de revolusjonære kreftenes bestrebelser på å knytte sterkere bånd til hverandre for å koordinere klassekampen. Og de følger også med på den internasjonale venstretendensen og på massenes kamper i for eksempel Hellas, Romania eller Frankrike mot at krisekostnadene blir velta over på dem. De frykter at massene kan bestemme seg for et revolusjonært alternativ i stedet for å underordne seg de herskendes kriseprogrammer.

I artikkelen blir også en talsperson for den tyske etterretningstjenesten nevnt flere ganger. I borgerlige medier – som i dette tilfellet i Dagbladet – blir de omtalt som «nøytrale informasjonsinnsamlere» eller «beskyttere av den demokratiske grunnordenen». Det har ikke det minste å gjøre med hverken deres reelle historie eller deres rolle å gjøre. Denne glorien skal bare lede oppmerksomheten vekk fra det faktum at de først og fremst er organer for monopolenes klasseherredømme, både internasjonalt og hva gjelder etterretning, bakvasking og sverting, undertrykking og – hvis nødvendig – eliminering av samfunnskritiske meninger og bestrebelser, særlig av den revolusjonære arbeiderbevegelsen. I denne sammenhengen er det også av betydning at nettopp «Verfassungsschutz», som har tatt stilling ovenfor Dagbladet, i stor grad styrer det fascistiske NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands – Tysklands nasjonaldemokratiske parti – et parti som blant annet krever at deler av Polen skal legges inn under Tyskland på grunn av historiske forhold og også har programfesta at Tyskland skal ta tilbake sitt gamle navn Das deutsche Reich – Det tyske rike, vår anmerkning). Dette ble gjort kjent da det i forbindelse med en rettssak for den tyske grunnlovsdomstolen kom fram at rundt 15 % av de ledende medlemmene i NPD stod på lønningslistene til Verfassungsschutz. I rettssaken ble det også gjort kjent at «kronvitner» fra NPD var agenter for Verfassungsschutz samtidig som de var ledere i regionale ledd i partiet og dessuten satt i partiets forbundsledelse.

Vi kommer også til å tilbakevise disse uforskammede angrepene på dere og MLPD fra Dagbladet og den tyske etterretningstjenesten. Dokumentasjonen som er i overensstemmelse med dette kommer vi til å sende også dere. La oss vite om vi kan støtte dere også på andre måter.

Vi ønsker dere lykke til med framtidige utfordringer.
Hjertelige og solidariske hilsener
Gabi Gärtner
Roland Meister, internasjonalt ansvarlig i sentralkomiteen

På bakgrunn av dette har EU sendt eit spørjeskjema med sytti spørsmål til nasjonale politistyresmakter som mellom anna handlar om ideologi, nettverk, bakgrunn og personlege opplysningar. Og desse opplysningane skal sjølvsagt samlast i ein sams database for heile EU. Informasjonen skal nyttast til å tryggja ”eit standarisert, multidimensjonalt instrument for innsamling av data om radikaliseringsprosessar i EU”, heiter det.

Me ventar i spenning på Dagbladets oppfølgjing av denne saka.

Les mer om EUs politiske overvaking her.

Men et parti som er avsatt enda mer plass i årsrapporten enn MLPD, er det venstresosialdemokratiske partiet Die Linke. Disse er også under overvåkning av den tyske etterretningstjenesten. Da partiet ble stiftet i 2007, avslørte denne artikkelen fra SVs egne nettsider at regjeringspartiet SV var til stede.

Vi venter i spenning på Dagbladets avslørende artikkel om dette.

SISTE Her er 2009-utgaven av årsrapporten, som kom bare fire dager etter Dagbladets omtale av at vi av og til prater med tyske likesinnede.