Syriske myndigheter har svart med hard undertrykkelse av opprørerne og nærmest daglig kommer det meldinger om nye drepte i folkets protester. Al-Assad-regimet hevder at det er islamister som står bak opprøret. Men forholdene er langt mer kompliserte.

Som reaksjon på de største opptøyene i landet på flere tiår har syriske sikkerhetsstyrker drept tusenvis av protestanter og såret mange flere.

Kan du fortelle litt om komiteen og hvilke aktiviteter dere har?

- Den norske komiteen til støtte for revolusjonen i Syria representerer hele den syriske befolkningen. Vi har både kurdere og arabere, kristne og muslimer i tillegg til folk som ikke bekjenner seg til noen religion, forteller Sherwan Omar.

Han forteller videre:

- Vi arbeider aktivt her i Norge for å skaffe støtte til revolusjonen i Syria ved å gjøre opinionen oppmerksom på hva som foregår i Syria og å fortelle om massakrene Bath-regimet begår mot det syriske folket. Komiteen har eksistert siden begynnelsen av april, og vi har gjennomført flere demonstrasjoner utenfor blant annet Utenriksdepartementet, Stortinget og ved den russiske og den kinesiske ambassaden siden disse landene støtter det sittende regimet i Syria. Vi har i tillegg hatt møter med UD og stortingspolitikere. I øyeblikket planlegger vi også møter blant annet med Røde Kors og Norsk Folkehjelp for å finne ut hva som kan gjøres for å støtte de områdene som er beleiret og hvor det er mangel på mat og medisiner. Vi ønsker å legge press på norske myndigheter slik at de skal fordømme Bath-regimets overgrep mot folket. Norge må kreve at al-Assad skal gå av og at norske myndigheter ikke skal ha diplomatiske relasjoner med Syria så lenge regimet sitter.

Kan du fortelle litt om utviklingen i den syriske revolusjonen?

- Regimet setter alt inn på å knuse revolusjonen. Det syriske folket ønsker frihet og kampen mellom folket og regimet har nå gått inn i en avgjørende fase. Det er tre parter i revolusjonen nå. For det første har man aktivister som ønsker regimet vekk og lengter etter frihet. Den andre parten er naturligvis de sittende myndighetene, og man har også fått opposisjonsgrupper på banen som leter etter sin rolle i revolusjonen.

Hvem er det som ønsker at regimet skal falle? Er det muslimske fundamentalister eller grupper som er støttet av USA og vesten som ønsker at et antiamerikansk regime skal falle?

- Regimet har til en viss grad støtte fra Hizbollah i Libanon og Hamas-regimet i De palestinske områdene. I tillegg har det et utstrakt økonomisk samarbeid med både Russland og Kina. Men sannheten er at hovedårsaken til at regimet fortsatt overlever er at USA, vesten og Israel gir det en passiv støtte. Grunnen til dette er at man frykter det ukjente dersom revolusjonen skulle seire, sier Sherwan.

- Det eksisterer heller ikke væpnede grupper av muslimske fundamentalister i Syria. De som sitter på klart flest våpen i Syria er naturligvis regimet og gjenger som støtter Bashar al-Assad. Myndighetene skyver disse foran seg i kampen mot folket, og flere massakre er utført av slike banditter i stedet for regjeringsstyrkene.

Han legger til at retorikken om muslimske fundamentalister er brukt tidligere:

- Også de tidligere regimene i Libya, Egypt og Jemen har brukt påstanden om at motstanderne er muslimske fundamentalister for å skremme befolkningen og for å få sympati i Vesten.

- Regimet i Syria har mislyktes i å bevise at slike grupper står bak uroligheter. Vi ser nå at folket er forent i sin kamp mot al-Assad, til tross for alle myndighetenes forsøk på å splitte dem. Bath-regimet har pr nå svært lite støtte i folket.

Det virker som om syriske myndigheter er sikre på at opprøret vil bli knust?

- Folket i Syria viser en overveldende støtte til kravet om frihet fra Bath-regimet. De vil fortsette sin kamp til seieren er vunnet og al-Assad er fjernet som leder. Landets økonomi er i ferd med å kollapse slik at det også er vanskelig for regimet å snu situasjonen til sin fordel. Det eneste de kan gjøre er å utvise makt og fortsette massakrene og overgrepene og slik forsøke å skremme folket til lojalitet.

Hva mener du om det såkalte ‘Veikartet for fred’, som Den arabiske liga foreslo i begynnelsen av november?

- I korte trekk oppfordrer det fellesarabiske initiativet til samtaler og dialog mellom regimet og opposisjonen og umiddelbar stopp av all voldsbruk. Dette høres selvsagt fint ut, men jeg tror at initiativet kom alt for sent. Hvordan kan folket ha en dialog med et regime som har drept mer enn fire tusen mennesker, arrestert titusenvis av opposisjonelle og som kjører over fredelige demonstranter med stridsvogner og pansrede kjøretøy? Hvordan kan man tro på en dialog med et regime som kun tror på våpenbruk? spør Sherwan.

Han fortsetter:

- En dialog med regimet må være betinget av en rekke tiltak, for eksempel at hæren skal trekke seg tilbake fra gatene og at beleiringen av flere byer må oppheves. Til nå har det syriske regimet bare forsøkt å få tiden til å gå slik at man får mer tid på å knuse revolusjonen.

Den syriske opposisjonen har forent seg og dannet et nasjonalråd. Hvordan vil dette påvirke utfallet av revolusjonen?

- Dette er et skritt fremover, men i virkeligheten er opposisjonen fortsatt langt unna å være forent. Det politiske programmet er svært diffust, ikke minst på punktet om hvordan man skal behandle etniske og religiøse minoriteter i landet etter at regimet er kastet. Blant annet er det sterk uenighet om hvorvidt eksistensen av en kurdisk nasjon i landet skal innrømmes. Syriske kurdere er en viktig del av revolusjonen, og kurdere kjemper for en ny sivil stat med et demokratisk styresett som anerkjenner at alle har de samme plikter og rettigheter. Utelukker man kurderne fra opposisjonen er det helt uakseptabelt og også uforenelig med revolusjonære prinsipper, forteller Sherwan.

- Også i de kurdiske områdene av Syria er det opprettet et eget nasjonalråd. Dette rådet, som ble dannet i byen Qamishli, kom med en rekke uttalelser, blant annet om at det som nå foregår i Syria er en ekte revolusjon i enhver forstand av ordet og vurderer det kurdiske folket som en integrert del av opprøret. I tillegg mener det kurdiske nasjonalrådet i Syria at det kurdiske spørsmålet kun kan løses på grunnlag av at kurdere i Syria har rett til selvbestemmelse. Vi i Den norske komiteen til støtte for revolusjonen i Syria gratulerer kurderne i Syria med opprettelsen av rådet og vil støtte det slik at det kan bli så sterkt som mulig, legger han til.

Vil den syriske revolusjonen seire?

- Debatten handler ikke om hvorvidt revolusjonen i Syria vil lykkes, men hvordan den vil lykkes. Den viktigste kampen vil stå etter at Bath-regimet har falt. Hvilken retning vil Syria da ta? spør Sherwan.

- Kampen fortsetter. Vi takker Tjen Folket for all støtte til komiteen og håper dere vil støtte oss også fremover! avslutter han.

Trojaneren kan tappe data fra den infiserte PCen ved avlytting av IP-telefoni, tastatur, skjermbilder samt PCens mikrofon og webkamera.

Ironisk nok lider trojaneren selv av en rekke sikkerhetsbrister, som gjør at det er enkelt også for andre å ta over de smittede maskinene og bruke disse for sine formål.

At borgerskapets stater overvåker sine innbyggere som et tiltak for å kunne knuse revolusjonære tilløp for de blir en trussel er ikke noe nytt, og heller ikke overraskende. Det som derimot er positivt er at denne saken viser at det i vår tid er vanskelig for statene å gjøre dette uten risiko for å bli avslørt – og derigjennom undergraves det bildet staten prøver å male av seg selv som en nøytral, rettferdig velgjører for hele folket .

(Les mer her)

- Marionettregime for vestens imperialister

Han mener at arrestasjonen er enda et bidrag for å bekrefte at den sittende serbiske regjeringa utelukkende er et marionettregime for vestens imperialister

Arrestasjonen kommer på et tidspunkt da Serbias myndigheter sterkt ønsker å få status som kandidatland for EU-medlemskap.

- Om mindre enn et år er det valg i Serbia, og de som sitter med makta ønsker da å bruke arrestasjonen som enda et ledd i «Serbias europeiske perspektiv». På denne måten ønsker de å dekke over den alvorlige økonomiske situasjonen som er i landet, fortsetter Role.

Han peker på at det politiske samfunnet i Serbia fremdeles er delt i to:

- På den ene sida har vi mer moderate nasjonalister og nyliberale politikere som samarbeider med vestlige imperialister som EU og USA, mens vi på den andre sida har åpne nasjonalister og fascister som ønsker samarbeid med russiske imperialister.

- I Serbia har man aldri foretatt noe oppgjør med nasjonalismen og fascismen, samtidig som disse politiske tendensene igjen nå er på frammarsj. Massenes vanskelige situasjon med fattigdom og massearbeidsløshet skaper grobunn for fascistiske og stornasjonalistiske grupperinger.

- De visste godt hvor Mladić var

Vladimir fra Rødt Initativ (Crvena Inicijativa) deler for en stor del analysen til Role, men peker også på at serbiske myndigheter lenge har hatt et godt overblikk over Mladić’ bevegelser:

- At Mladić nå er arrestert, er fordi serbiske myndigheter ønsker enda tettere integrasjon med EU og USA, det er ikke fordi de ønsker å bringe en krigsforbryter til domstolen, slår han fast.

Han mener tidspunktet for arrestasjonen er forårsaket av den kompliserte balansegangen serbiske myndigheter har lagt ut på mellom de europeiske, amerikanske og russiske imperialistene.

- Protestene mot arrestasjonen av Mladić har vært relativt små, og det viser at folket i Serbia ikke lenger biter på den nasjonalistiske og fascistiske propagandaen i like stor grad som tidligere. Det gjør at situasjonen for å bygge et ekte arbeiderparti som kan føre den antiimperialistiske kampen basert på proletarisk internasjonalisme.

- Ikke mulig uten utenlandsk støtte

Role er helt enig i at protestene mot arrestasjonen har vært mindre enn venta. Han peker likevel på at fascistene nå forsøker å mobilisere.

- Men denne typen mobilisering har aldri lyktes uten støtte fra utlandet, forteller han.

- Vestens press var avgjørende for at Mladić ble arrestert, og det er tydelig at dette presset var avgjørende for at serbiske myndigheter skulle arrestere Mladić, siden de ikke kan hverken oppnå kandidatstatus i EU eller holde på makta uten støtte fra vestlige imperialister, slår Role fast.

Myndighetene legger lokk over Nato-debatten

Vi spør også litt om mobiliseringa mot den kommende Nato-konferansen som finner sted i Serbias hovedstad Beograd 13.-15. juni.

- I løpet av denne konferansen skal Serbia offisielt bli tatt under Natos vinger, forteller Role.

- Da vil hele Balkan være under kontroll av Nato og vestlig imperialisme. I Serbia prates det lite om konferansen fordi Nato fortsatt er svært upopulært på grunn av bombinga av Serbia i 1999. Om Nato-konferansen hadde vært gjenstand for offentlig debatt ville det vært relativt lett å mobilisere massene mot den.

- Myndighetene har også interesse av å la konferansen foregå i mest mulig fredfulle former fordi de ønsker å fortelle at det serbiske folket ikke har noe mot et serbisk medlemskap i Nato.

Viktig øyeblikk for venstrekreftene

Men motstanden mot Nato-konferansen er viktig for revolusjonære, understreker Role.

- Folkene i de eksjugoslaviske republikkene har nå ei viktig felles oppgave, nemlig å overvinne forsøkene på å splitte nasjonene.

- Så langt er det viktigste skrittet på tvers av landegrensene på Balkan. Vi i Rødt Initiativ støtter aktivt Anti-Nato-kampanjen, som er et fellesgrunnlag for protester mot Nato-konferansen. Det viktigste målet for kampanjen er å informere offentligheten om Nato-konferansen og at vi må reagere mot denne. Til tross for trusler om at politiet kommer til å slå hardt ned på protestene, arbeider vi med å mobilisere alle typer folk til protestene, som skal ha en antiimperialistisk karakter å være klart og tydelig antikapitalistisk orientert, forteller Vladimir.

- Fascistene er ikke velkomne

Role understreker at nasjonalister og fascister ikke er velkomne i deres demonstrasjoner mot Nato-konferansen.

- Protestene mot konferansen blir viktig, siden Nato-motstand i Serbia tidligere ble forbundet kun med fascistene. Altså er det viktig å vise massene som er mot Nato at det å være Nato-motstander ikke nødvendigvis vil si at man er fascist og nasjonalist.

- Anti-Nato-kampanjen gjennomføres av flere grupper. Men antakelig er vi – til tross for at vi står sammen – for svake til å snu massene aktivt mot serbisk Nato-medlemskap. Tilstedeværelse av demonstranter fra andre land som har mer erfaring med disse tingene kan derfor være av største viktighet for oss, avslutter Role.

Som et resultat av dette avbrøt dommerne den kommunistiske fangen, Arif Celebi, mens han leste opp sin forsvarstale. Det samme hendte da Seyfi Polat skulle lese opp sin forsvarstale.

Da alle fangene startet med slagordroping – som en protest mot innblanding fra dommerne – gikk politikonstabler til angrep på fangene.

Fangene snakket seg i mellom om De internasjonale ukene mot myndighetenes hemmelige forsvinninger. Disse ukene varer fra 17. mai til 31. mai.

Som alltid var revolusjonære, kommunister og demokrater i ledelsen for protestene i rettssalen – til støtte for de fengslede kameratene våre. De hadde bannere for å protestere mot rettssakene nevnt ovenfor. Og de hadde bannere for en styrket solidaritet med de kommunistiske fangene.

Retten avgjorde å sette fri følgende fire fanger: Ibrahim Cicek (sjefredaktør i avisen Atilim, og kandidat for valgene til parlamentet, den 12. juli i år). Videre avgjorde retten å frigi Ali Hidir Polat, Ziya Ulusoy og Ugur Kayaci.

Av de 24 fangene som ble arrestert i 2006, var allerede 8 fanger satt fri. Dette ble iverksatt etter bestemmelser fra tidligere avhør. Altså er 12 av 24 fanger i disse rettssakene er fremdeles i fengsel.

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen Folket av S.H.)

Vi har medlemmer og venner som har flykta fra Palestina etter å ha mista familiemedlemmer, venner og hjemlandet sitt. I over seksti år har den brutale okkupasjonen av Palestina vedvart – og de siste årene tiltatt i styrke. Likevel står medlemmene i MIFF fram uten blygsel og forsvarer den israelske okkupasjonen av Palestina og konsekvensene dette har for de som bor der.

Mikrofonstativ for staten Israel

En del mennesker har aldri hørt om MIFF før. Vi vil derfor presentere organisasjonen her.

De skriver følgende på sine hjemmesider:

Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

I klare ord skriver de altså at deres oppgave er å være mikrofonstativ for den israelske staten og krigsmakta – samme hva disse foretar seg. De støtter altså okkupasjonen av de palestinske områdene og dermed også fordrivelsen av millioner av flyktninger. Ja, sjølve lovverket i Israel er rasistisk og bygger på systematisk undertrykkelse og diskriminering av andre. Det er derfor ikke uten grunn at Nelson Mandela uttalte at staten Israel er en apartheidstat på linje med den gamle apartheidstaten som han var med på å nedkjempe i Sør-Afrika – bare enda verre!

Løsning gjennom forhandlinger?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFF mener at konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

Å føre bilaterale samtaler mellom to parter høres ut som et fint krav, men hvis en ser på virkeligheten, er det vanskeligere enn det de sionistiske demagogene påstår.

Sist gang representanter for de palestinske sjølstyremyndighetene og staten Israel var samla til offisielle samtaler, var i 2008. Daværende president i Israel, Ehud Olmert, uttalte den gangen følgende:

«Det er mange grunner til at jeg ikke skulle vært her på denne konferansen, blant dem PA (det Palestinske selvstyret) sitt manglende juridiske system som ikke fyller kriteriene til en demokratisk regjering».

Dersom det er slik at det er den israelske okkupasjonsmakta som skal definere hvem som skal representere palestinerne, har man mildt sagt et dårlig utgangspunkt. Om det er slik at staten Israel (som altså har MIFF som talerør i Norge etter hva MIFF sjøl sier) forventer at et okkupert folk skal kunne bygge fungerende demokratiske institusjoner uten å ha frihet til å gjøre det, så forstår de ikke hva okkupasjon faktisk innebæer. Israel vil kun ha bilaterale samtaler/forhandlinger dersom de sjøl får bestemme vilkåra for disse.

Ikke mene, bare formidle?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFFs oppgave er å forklare til folk som forstår norsk hvordan israelere flest tenker. Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

En skulle tru at det var den israelske ambassaden i Oslo som var landets representant i Norge, så isolert sett er dette et absurd standpunkt i seg sjøl. Men det blir interessant når deres daglige leder, Conrad Myrland, skriver i Hallingdølen 22. februar, i et innlegg hvor han undertegner med tittelen sin:

«Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat. Det kommer klarest til uttrykk gjennom kravet om å få flytte millioner av palestinere inn i Israel. Også palestinernes støttespillere i Norge støtter dette kravet, som vil gjøre Israel arabisk.»

Andre eksempeler kan også vise at MIFF mener mye uten at de henviser til at det er offisiell isaelsk politikk de propaganderer for. Det er bare å lese hvert eneste leserinnlegg som organisasjonens representanter sender til landets aviser dersom en ønsker flere eksempler på dette.

Israel er en stat bygd på terror

Sentrale begreper i staten Israels politiske ideologi er rasisme, antisemittisme (ja, palestinere er også semitter) og ekspansjonisme. MIFF-representantene er propagandister i Norge for denne terrorstaten. MIFF propaganderer for en stat som hevder retten til å opprettholde og utvide okkupasjonen av de palestinske områdene og til å fordrive en nasjon fra sitt eget land for så å stue de overlevende sammen i flyktningeleire hvor det ikke finnes flik av håp før okkupantene er drevet ut.

MIFF propaganderer for en stat som ikke har like rettigheter for innbyggerne sine og som stjeler og utnytter andres eiendom til egen vinning. Staten Israel er styrt etter en ideologi som har mest til felles med nazismen – midlene staten Israel bruker er de samme som Hitlers: lebensraum-politikk og stadig rasisme.

Fordøm Israel!

RKU fordømmer den sionistiske staten, og vi står dermed skulder ved skulder med mange jøder. For Israel er ikke jødenes stat. Mange jøder og folk med jødiske foreldre tar avstand fra opprettelsen av Israel og ikke minst av de stadige utvidelsene av det opprinnelige området. MIFF-medlemmer og de andre som støtter sionismen i Norge er som regel ikke jøder. De skyver derimot jøder foran seg, uten tanke for at nettopp dette kan skape jødehat.

RKU kan ikke sitte stille og se på dette folkemordet. Vi kan ikke akseptere at USA – og Norge! – støtter sioniststaten på mange forskjellige måter. De gir støtte med våpenkomponenter, med penger, med annen handel og ikke minst diplomatisk og moralsk. Når utenriksminister Gahr-Støre snakker om ”partene i konflikten” så tråkker han på de okkuperte palestinerne.

Det er i denne konteksten en må bedømme den lille episoden som nettutgaven av Dagbladet forsøker å blåse opp og ut av proporsjoner. Vi tror ikke det er mange som synes synd på MIFFerne som mistet flagget sitt til unge kommunister den aktuelle lørdagen. At journalist Eiliv Frich Flydal forsøker å skade og sverte RKU er ikke nytt for oss. Dermed blir vi ikke overrasket over tabloidoverskriftene, overdrivelsene og forvrengingene i «reportasjen». Men vi skulle ønske Dagbladet var like nidkjære i å avdekke blodbadet i Palestina, som de er i sin jakt på kommunister.

«Den borgerlige tyrkiske staten øker nå sine angrep på den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen. Den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen er leda av Kurdistans Arbeiderparti – PKK.

Som et svar på det såkalte «kurdiske initiativet» fra den tyrkiske regjeringa – leda av Rettferdighets- og utviklingspartiet – AKP – et initiativ som var den dominerende faktor i myndighetenes politikk i 2009 – har den kurdiske frihetsbevegelsen og de andre progressive og revolusjonære styrkene utvikla en ny kamp – med størst vekt lagt på kravet om fred. AKP-regjeringa svarte med flere angrep, nye fengslinger, økt undertrykkelse og militære angrep mot kurderne.

Siden 14. april 2009 har hundrevis av kurdiske politikere blitt kasta i fengsel av den tyrkiske staten. Den tyrkiske staten fortsetter med sine ugjerninger, arrestasjoner og fengslinger av kurdere.

Og samtidig sitter hundrevis kurdiske barn – som er kjent under kallenavnet «de steinkastende ungene» – fremdeles i fengsel. Dette skjer på tross av de harde kampene som kurderne driver for å få satt dem fri.

Siden mars har krigshandlingene tiltatt. Også dette er det myndighetene i Tyrkia som står bak. Myndighetenes militærmakt settes nå inn – ikke bare mot PKK, men nå slår myndighetene til også mot kurdiske landsbyer og mot andre, mindre, kurdiske samfunn. De tyrkiske militære styrkene ødelegger kurdiske hager og de ødelegger kurdiske bondegårder.

Tyrkiske hæravdelinger har kryssa grensa inn i Sør-Kurdistan mange ganger. Der har de igjen retta angrep på kurdere. På tross av alle motsetningene mellom USA og Iran så fôrer USA de fascistiske, kolonialistiske myndighetene i Tyrkia med militære etterretningshemmeligheter. Og med hjelp fra slik informasjon fører Iran og Tyrkia en felles kamp mot kurderne.

Myndighetene i Tyrkia og Iran krever livstidsdommer for valgte ordførere i de kurdiske provinsene. Disse kurdiske politikerne blei påsatt håndjern da de blei arrestert. Den iranske staten har henretta mange kurdiske frihetskjempere.

Frivillige fredsforkjempere som reiste fra Mount Quandil og fra Maxmur og som nådde grensa til den tyrkiske republikken den 19. oktober 2009, har også blitt et mål for angrep fra den tyrkiske borgerlige staten. Først arresterte tyrkiske myndigheter lederen for de frivillige fredsforkjemperne (også kalt «Fredsgruppa»). Deretter blei ti andre frivillige fredsforkjempere satt bak lås og slå. Dette hendte den 17. juni. For tre av disse frivillige fredsforkjemperne er det nå klart for en rettssak. Medlemmene i Fredsgruppa gjentok i retten at de ikke angrer kampen de fører og handlingene som de gjør som frivillige fredsforkjempere.

De gjentok også at de ikke vil appellere for den såkalte «angreloven» som er en del av det tyrksiek lovverket.

PKK starta opp igjen med aktiv kamp igjen den 1. juni. Dette var et resultat av at det tyrkiske kolonialistiske og fascistiske regimet og dets hær igangsatte et nytt angrep. Dette er svaret fra tyrkisk militær- og regjeringsmakt på alle slags forslag om fred, og det er svaret på forsøka på å ikke sette i gang med krig igjen fra de kurdiske frihetskjemperne.

Etter dette vedtaket til PKK fortsetter de med å besvare angrep fra det tyrkiske borgerskapet – og dette gjør PKK med effektive aksjoner. Som et resultat av disse aksjonene fra PKK har de tyrkiske hærstyrkene mista rundt 50 soldater. PKK har gjennom disse aksjonene makta å sette den tyrkiske kolonialistiske og fascistiske staten i en vrien situasjon. For kort tid siden blei elleve soldater fra de tyrkiske hærstyrkene drept i et angrep retta mot dem fra frihetskjempende, kurdiske geriljasoldater.

Alt dette har forsterka bekymringa om det er mulig å vinne over den kurdiske frihetsbevegelsen gjennom en militær omringning av kurderne. Denne bekymringa har oppstått til og med i borgerlige miljøer i Tyrkia.

Den tyrkiske AKP-regjeringa, som later som om de støtter og forsvarer palestinernes sak mot den israelske sionismen, som en agenda i Tyrkias internasjonale politikk, fortsetter i virkeligheten å massakrere kurdere med israelske metoder, med israelske våpen og med hjelp fra israelsk etterretning. Dette gjør den tyrkiske regjeringa i sitt eget Palestina, det vil si i Kurdistan.

Dette er et faktum: Politikken som føres av den israelske sionismen, og den som føres av den tyrkiske kolonialistiske fascismen er den samme. Dette gjelder også fordi frigjøringskampen i Palestina og i Kurdistan – de to mest grunnleggende politiske spørsmåla i Midt-Østen – er identiske.

Det er en plikt for alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter å arbeide for å kjempe for internasjonal solidaritet mot alle disse angrepa på det kurdiske folket. Og det er en plikt for alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter å slåss mot omringinga av det kurdiske folket, satt i scene av de kolonialistiske fiendene av folket i Kurdistan.

Alle undertrykte folk som kjemper for frihet, og den internasjonale arbeiderklassa og alle arbeidsfolk som har sin interesse i å frigjøre seg gjennom revolusjon og sosialisme – de må få vite at kampen som slåss av kurderne, er deres egen kamp. Det marxist-leninistiske kommunistpartiet i Tyrkia og Nord-Kurdistan (MLKP) oppfordrer alle progressive, revolusjonære og kommunistiske krefter til å kjempe for solidaritet med det kurdiske folket gjennom aksjoner foran de tyrkiske ambassader rundt i verden for å gå i mot omringinga og innesperringa av den kurdiske nasjonen.

Frihet for den kurdiske nasjon!

Ned med det fascistiske diktaturet!

Lenge leve folkenes forening!

Lenge leve den internasjonale solidaritet!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen folket v. S.H.)

30. november 2010

Kjære kamerater og venner av den indiske revolusjonen.

På vegne av vårt parti, Indias kommunistiske parti (maoistisk) (CPI), Folkets frigjøringsgeriljahær (PLGA), Revolusjonære folkekomiteer (RPC), revolusjonære masseorganisasjoner og alle revolusjonære i India sender vi først våre hjerteligste Laal Salaam (røde hilsener) til alle partier, organisasjoner, ulike fora og enkeltpersoner fra India og hele verden som har sendt kondolanser til vår sentralkomité og som har fordømt de brutale drapene på kameratene Cherukuri Rajkumar (Azad) og Hemchand Pandey den 1. juli 2010, drap begått av den fascistiske herskerklassen i India. Som alle av dere har merka seg var det å miste kamerat Azad et av de største slagene vårt parti og den indiske revolusjonen har blitt utsatt for. I vårt land intensiveres folkekrigen for hver dag som går.

Med hjelp og støtte fra imperialistene, særlig de amerikanske imperialistene, forsøker de reaksjonære herskerklassene i India å undertrykke den revolusjonære bevegelsen og utfører avskyelige grusomheter på stadig alvorligere vis. I denne krigen mellom folket og herskerklassene har fienden særlig pekt seg ut som mål å myrde våre ledere og konsentrert seg om kamerater som Azad, som leder revolusjonen. Kamerat Azad ble fanga og drept på det mest bestialske og feige vis. Han var leder for hele den urbane bevegelsen på vegne av partiets sentralkomité og hadde også overoppsyn med propagandaarbeid, partitidsskrift, partiutdanning og andre viktige ansvarsområder.

Han var en av de mest erfarne og populære lederne blant massene. Samtidig med disse viktige oppgavene hadde han også nære forbindelser med mange kamerater på ulike nivåer i partiet – og også med de revolusjonære massene. I sentrum av den alvorlige undertrykkinga vi blir utsatt for arbeida han uegoistisk og standhaftig til tross for alle risikoer han tok. Det var under slike omstendigheter at fienden klarte å ta rede på hvor han befant seg og dermed kunne ta ham til fange.

Kamerat Azad – en stor revolusjonær

Deres meldinger om fordømmelse av disse drapene har gitt en høyst nødvendig moralsk støtte til de undertrykte massene og til kameratene som blei sterkt prega av sorg i forbindelse med disse sjokkerende nyhetene. På grunn av de svært undertrykkende forholdene vi arbeider under her har vi ikke kunnet motta alle meldingene, og de vi har mottatt har i mange tilfeller nådd oss svært seint. Derfor er vi lei for at dette svaret kommer så seint.

Kamerat Azad blei tiltrukket av den revolusjonære bevegelsen mens han studerte ved Warangal Regional Engineering College i 1972. Azad – som var en briljant student – spilte også en dynamisk rolle i den revolusjonære bevegelsen også. Han var en viktig faktor for dannelsen av Den radikale studentunionen (RSU) i 1974 og ble valgt som RSU-president i sin delstat i 1978. Han var også en av grunnleggerne av Den allindiske revolusjonære studentbevegelsen og leda denne fra dens oppstart i 1985. Ellers spilte han også en nøkkelrolle i å gjennomføre et seminar om det nasjonale spørsmålet i Madras (nå: Chennai, vår anmerkning) i 1981. Seinere tok han på seg ansvaret for å bygge opp den revolusjonære bevegelsen i Karnataka og å bygge opp maoistpartiet i denne delstaten for første gang. Han fikk mange kamerater inn i partiet, for eksempel Saketh Rajan. Når opportunistiske krefter forsøkte å sprenge partiet i 1985 og i 1991 spilte kamerat Azad en avgjørende rolle i forsvaret av partiets linje og i å holde det samla og sterkt nok til å nedkjempe opportunismen.

Han jobba utrettelig i tjue år som medlem av sentralkomiteen og politbyrået fra 1990 fram til han blei tatt av dage. Vi kan ikke skille Azads liv fra historia til den revolusjonære bevegelsen de siste førti åra. Særlig spilte han ei sentral rolle i ideologiske og politiske spørsmål, partiutdanning og utgivelsen av tidsskrifter. Han utførte oppgava som talsperson under dekknavnet ‘Azad’ på et utmerka og eksemplarisk vis. Han brukte intellektet sitt og pennen sin som skarpe våpen i kampen mot Manmohan Singh-Sonia-Chidambaram-gjengens krig mot folket (Manmohan Singh = Indias statsminister, Sonia = Sonia Gandhi, leder i Kongresspartiet, Indias største politiske parti, P. Chidambaram = Indias innenriksminister, vår anmerkning). Han stod som en kraftfull stemme som talte på vegne av folket mot herskerklassen og utbytterne. I utviklinga av partiets politiske linje, i utviklinga av partiet og i utviklinga av folkehæren og massebevegelsene spilte Azads ideologiske og politiske kunnskaper ved siden av hans praktiske erfaringer ei viktig rolle. Sjøl om han ikke finnes lenger, er det ingen tvil om at han vil tjene som et eksempel på en revolsujonær rollemodell for hver revolusjonær, især for ungdommen, studentene og de intellektuelle.

Hvem var den andre de myrda?

Hemchand Pandey var en progressiv frilansjournalist fra delstaten Uttarakhand som hadde brukt pennen som våpen for å bringe situasjonen til de fattige og undertykte i landet vårt fram i lyset. Han blei drept siden han kunne komme med sannheten om drapet på Azad. Det brutale mordet på denne unge, aspirerende intellektuelle som ønska å være i folkets tjeneste er bare enda et eksempel på fascistenes ubarmhjertighet og kynisme. Dere har gjort helt riktig i å fordømme disse forferdelige mordene ved å sette fokus på den indiske herskerklassens drap på Azad med målsetning om knuse den voksende revolusjonære bevegelsen under ledelse av CPI (Maoist) og la folket og partiet være uten ledere. Drapet på Azad er det siste i ei rekke av slike mord utført under påskudd av «sammenstøt» de siste førti åra, særlig etter vår vellykka enhetskongress i 2007.

Regjeringa har utpekt CPI (Maoist) til den største interne sikkerhetstrusselen og har satt i gang flere undertrykkelseskampanjer, den siste var Operasjon Green Hunt fra november 2009. Dette er den største offensiven mot den revolusjonære bevegelsen i India til dags dato og har resultert i en enestående drapsbølge og ødeleggelse av folkets eiendommer. Henrettelse uten grunnlag i lovverket og massakrer på mennesker er begge en del av denne kontrarevolusjonære offensiven.

Dere alle har fordømt denne krigen mot det indiske folket, særlig krigen mot adivasiene, og har krevd at den må stoppes umiddelbart. Vi i den revolusjonære bevegelsen vil med varme huske denne internasjonale solidariteten som er uttrykt av forskjellige partier, organisasjoner, enkeltpersoner og arbeiderklassen i ulike land siden det er nettopp denne typen støtte som må uttrykkes overfor enhver folkelig bevegelse når den møter denne typen fascistiske myrderier. Vi setter stor pris på denne typen støtte og solidaritet understreker at vi vil gjengjelde dette overfor de kjempende massene i andre deler av verden når det blir nødvendig. Denne typen solidaritet gir oss også mer sjøltillit og tillit i det kjempende folket som ikke er aleine i sin kamp.

Alle progressive krefter har en felles fiende

Solidariteten viser også enda en gang de felles fiendene vi har, nemlig imperialismen og alle slags reaksjonære. Den forsterkter også kampkrafta i folket og hjelper dem å bringe bevegelsen framover. Partiet vårt, PLGA, RPC’ene, de revolusjonære masseorganisasjonene sammen med alle progressive og demokratiske krefter i landet vårt ønsker akkurat en slik enhet og solidaritet både på hjemlig og internasjonalt nivå. Dette er av største viktighet for å forsvare folkebevegelsen og å få den til å ta et skritt fram.

Derfor ber vi igjen om at dere først og fremst framholder de høyverdige målene til alle store martyrer i den verdensproletariske bevegelsen inkludert Azad og kunngjør klart at ingen slags fascistisk undertrykkele kan undertrykke kampvilja til partiet og det revolusjonære folket i India. Vi vil marsjere framover med fornya kraft som vil nedkjempe alle hindringer på veg mot den endelige seieren. Dette er vårt løfte til alle venner og sympatisører av den indiske revolusjonen.

• Lenge leve proletarisk internasjonalisme

• Lenge leve enheten mellom det internasjonale proletariatet, revolusjonære og demokratiske krefter og de undertrykte nasjonene og folkene i hele verden.

Med revolusjonære hilsener,

Abhay

Talsperson

Sentralkomiteen i CPI (Maoist)

Det betimelege kravet burde være.

• Ikkje ei krone til PST
• Legg ned rottereiret

Har Raudt sove i historietimen?

Raudt er tydeleg overraska av den overvakinga som no er avslørt. Men dei har nok sove i historietimen. Allereie i 1970 var det alment kjent at ambassaden dreiv omfattande registrering av norske borgarar.

Dette har i ettertid blitt grundig dokumentert gjennom frigitte dokument. Den gongen var det ikkje pensjonerte politifolk som sto bak, men sentrale Ap-folk. Mellom namna som blei avslørt var Gunnar Alf Larsen. Han sat på Stortinget for AP, og var leiar for LO i Oslo.

Andre namn som blei trekt fram er internasjonal sekretær i AUF, Jon Ivar Njålsund. Sjølvsagt og den alltid tilstedeverande Haakon Lie. Som vi ser var overvakinga dengong som no veldig grundig og omfattande. Målgruppa var venstreradikale og antiimperialistar som kjempa mot mellom anna USAs krig i Vietnam. Og då kunne det det bli veldig mange namn på blokka.

Kven idag som er utpeika som fiende kan vi inntil vidare berre spekulere i. At Raudt med sitt utvatna anti-imperialitiske syn er prioritert, er vel lite sannsynleg. Men det gjev neppe høge odds at det idag er det utlendingar med politisk bakgrunn i heimlandet som er den gruppa som er prioritert, jamvel om revolusjonære og andre opposjonelle blir registrert.

Borgarskapet slår vern om sine eigne

Vi veit og at overvaking og andre kontrollfunksjonar blir styrka. Dette trass i oppvasken rundt Lund-kommisjonen, som avslørte omfattande overvaking av venstreradikale. Når vi i tillegg er knytta til eit internasjonalt system gjennom Schengen-avtala, er det lite grunn til å bli overraska over det som no skjer rundt den amerikanske ambassade. Det overraskande er at det er blitt avslørt. Men det er lite sannsynleg at dei ansvarlege blir straffa.

Han og partiet mener at Indias statsminister Manmohan Singh og landets president Soni Gandhi ønsker å selge ut landet til amerikansk imperialisme og at Obamas besøk er et ledd i denne prosessen.

Partiet fordømmer også andre såkalte "kommunist"partier i India. Indias kommunistparti (marxistene) (CPI (M)) har utlyst protester mot besøket, men Kishenji avviser dette som helhjerta protester:

«Det reaksjonære styrende partiet i Vest-Bengal, CPI (M) og alle andre har såkalte kommunistpartier har blitt til en integrert del av den kapitalistiske utbyttinga av folket» avslutta han.

De uttaler at Norge er storeksportør av våpen som brukes i krigen i Afghanistan, men sier ingenting om at dette er en imperialistisk røverkrig. Heller krever de en granskning som skal påvise at dette ikke skjer samt at Norge skal kreve «sluttbrukerklæringer» av de som kjøper våpen produsert på Raufoss eller Kongsberg.

Det er naivt å tro at norskproduserte våpen ikke brukes i krig og med formål å undertrykke folk. Våpeneksport til USA tjener kun USA-imperialismen. Og USA blåser i om deres krigføring i andre land bryter med internasjonale konvensjoner eller ikke. Både bombinga av rest-Jugoslavia, krigen i Irak og krigen i Afghanistan bryter med folkeretten uten at det bryr det amerikanske lederskapet nevneverdig – samme om presidenten heter Clinton, Bush eller Obama. Vi er derfor mot all våpeneksport til USA.

Rødt vil være «ansvarlige» og leike med de store

Rødt er videre «svært kritiske til at norske bedrifter skal profittere på krig». Vi er mot våpeneksport til USA fordi disse våpnene brukes i krigføring over hele kloden som holder folk som ønsker frigjøring fra det imperialistiske åket nede. Men Rødt har også forlatt antiimperialismen og forsøker heller å bli et «ansvarlig parti» som vil leike med de store i stedet for å stå på lag med verdens folk.

Dette er ikke ulikt da Rødt foreslo å sende norske Afghanistan-soldater til Kongo istedetfor. Dette er å spre illusjoner om imperialismen. Rødt står hverken for det som er prinsipielt riktig i disse to sakene eller for noe som er taktisk gjennomførbart. De driver eventyrpolitikk.

Bygg et ekte kommunistparti

Rødt setter seg sjøl på sidelinja med slike kjedelige utspill, og det ser heller ikke ut til å være noe opprør blant medlemmene. De fleste følger enten med på ledelsens ustyrlige seilas til høyre eller går i passivitet. Folk som i mange år har vært stolte kommunister lukker heller øynene for at Rødt med dette utspillet de facto støtter våpensalg til USA, verdens største imperialist.

Vi i Tjen folket arbeider for å bygge et ekte revolusjonært kommunistparti i Norge. Slike utspill fra Rødt viser tydelig behovet for et slikt parti.