21. mars skriver KPml i positive ordelag om Front de Gauche (Venstrefronten) i Frankrike som de hevder har ”vind i seilene”. Grunnen til denne omfavnelsen er at partiet PCOF er blitt med i denne valgalliansen. PCOF er søsterpartiet til hoxhaistene i ML-gruppa Revolusjon. PCOF støtta Albania og Enver Hoxha mot Kina og Mao. Hoxhaistene – både i PCOF og ML-gruppa – mener maoismen er kontrarevolusjonær og borgerlig. Men de er tydeligvis langt mer positive til reformismen, denne er tydeligvis progressiv.

Det dominerende partiet i Venstrefronten er reformistene i det franske ”kommunistpartiet” PCF. PCF var lenge det største partiet i Frankrike, takket være innsatsen under andre verdenskrig, men også fordi de tok sosialdemokratenes plass og opptrådte akkurat som vårt norske ”Arbeiderparti”. Det var et Sovjetvennlig parti helt til statskapitalismens fall i 1991. De kalte seg ”eurokommunister” for å framstå som om de hadde en mer uavhengig linje fra Sovjet enn andre Moskva-partier. En av Enver Hoxhas viktigste bøker heter ”Eurokommunisme er antikommunisme”, men Hoxhas etterfølgere i Frankrike har tydeligvis ingen problemer med litt antikommunisme for å få ”vind i seilene”.

PCF er ikke bare antikommunister, de er også reformister av verste slag. De har deltatt i regjering sammen med sosialdemokratene i Sosialistpartiet og har i 20 år hatt samme posisjon som dagens norske SV. Også PCF opplevde hvordan velgerne kan svikte når et parti selger siste rest av sine standpunkter og gikk fra å være et 20-prosentparti til å havne under 5 prosent. PCF er blitt straffet for å ha deltatt i nyliberale nedskjæringer av fransk velferd. PCF er altså et reformistisk svikerparti. Mener KPml at allianse med slike partier er et forbilde for Norge? Hvorfor er det positivt at reformistiske svikerpartier har ”vind i seilene”?

Den andre dominerende parten i alliansen heter Parti de Gauche (Venstrepartiet) og er et klassisk SV-parti. De brøt nylig ut av det store sosialdemokratiske Sosialistpartiet og har tyske Die Linke som forbilde. PCF og Parti de Gauche er fullstendig dominerende i Venstrefronten. Hoxha-partiet er en mygg sammenliknet med disse partiene. Hvorfor legger de seg da innunder denne alliansen? Hvorfor gir de opp uavhengigheten for å kunne henge i skjørtekanten på Frankrikes venstrereformister?

I Tjen Folkets tidsskrift Kommunist har vi i utgave nummer 4 samlet tekster om KPml og hoxhaismen. Der konkluderer vi med at KPml er dominert av hoxhaistisk tenkning, selv om flertallet av KPml i utgangspunktet ikke er hoxhaister. Vi konkluderer videre med at hoxhaismens fremste kjennetegn er dogmatisme. Men ikke bare det – vi mener at dogmatismen går hånd i hånd med høyreopportunismen. Dette heftet kan du få kjøpt her.

På den ene siden har de firkantet og stivbent politikk. I deres øyne er en ting enten bare bra eller bare dårlig. Stalin er bare bra, Mao er bare dårlig – for eksempel. Dette er kjennetegnet på dogmatisme: verden er svart-hvitt som sidene og bokstavene i en bok. På den andre sida kan de være helt prinsippløse i praksis. De kan ha en praksis blottet for revolusjonære perspektiver. De kan begrense seg til fagforeningsarbeid eller valgkamp for sosialdemokrater. De har et skarpt skille mellom teori og praksis. De kan i teorien være fryktelig revolusjonære, og ”ortodokse” marxist-leninister. I praksis derimot, kan de legge alt dette til side.

KPml er selv et eksempel på dette. Initiativet ble tatt av ML-gruppa Revolusjon. Der vil de ha med seg ”alle kommunister”, men Tjen Folket ble aldri invitert som part. Siden flertallet i KPml egentlig mener Mao var bra, ønsker ikke ML-gruppa at KPml skal ta stilling til om Mao er en stor revolusjonær kommunist, eller om han var (slik de selv mener) en borgerlig kontrarevolusjonær. De søker altså en prinsippløs enhet.

En slik prinsippløs enhet er det også søsterpartiet i Frankrike har begitt seg inn i. De har søkt enhet med antikommunister og reformister. Det kan sammenliknes med en allianse mellom SV og Rødt i Norge. Dette synes KPml tydeligvis er flotte greier i Frankrike, men de evner selv ikke å ta stilling til om de skal støtte Rødt i Norge. Til det er visst motsigelsene for store i egen leir. Det eneste KPml ser ut til å kunne forene seg om, er at de ikke liker Tjen Folket. Et magert grunnlag for enhet synes vi, men det er visst nok for noen.

Ansatte både i jernbanen og i bybanesystemet streiker. Det gjør også de ansatte ved alle tolv oljeraffinerier i Frankrike, noe som gjør at drivstoffsituasjonen begynner å bli prekær. 19. oktober var det demonstrasjoner i 277 forskjellige franske byer. Medier, blant annet i Norge, framstiller demonstrasjonene nærmest som pøbelstreker. Men som vanlig gir mediene et skjevt bilde av sannheten.

Klassesolidaritet

Protestene begynte med at ansatte i offentlig sektor trakk til gatene for å protestere mot regjeringas forslag. Industriarbeiderne solidariserte seg med sine klassefeller i offentlig sektor, og ungdom og studenter kom raskt med på laget. Særlig har mange arbeidsløse ungdommer fra «les banlieues» (De fattige forstedene til de store byene som særlig er befolka av folk med innvandrerbakgrunn) trukket inn til sentrum i byene for å støtte de demonstrerende arbeiderne.

Spørreundersøkelser viser at så mange som 71 % av alle franskmenn støtter de som streiker og demonstrerer. I tillegg til sektorene over som rammes av streikene, er også det franske postvesenet og teleselskapet France Telecom til en viss grad ramma av protestene, samtidig som stadig flere lastebilsjåfører støtter opp om blokadeaksjonene av landets motorveier. Alt dette viser en franske arbeiderklassens enorme potensiale som maktfaktor.

Hva protesterer de mot?

Arbeiderne protesterer mot president Sarkozys forslag om å heve pensjonsalderen fra 65 til 67 år. 65 år er pensjonsalderen som gjelder hvis en vil ta ut full pensjon, men en kan gå av med førtidspensjon allerede ved seksti år. Dette taper en imidlertid penger på. Sarkozys forslag er å øke denne til 62 år. Men over flere år har det foregått en skjerping av arbeidsforholdene også i Frankrike, og stadig flere eldre får problemer med å henge med.

På den andre sida rir stor ungdomsarbeidsløshet Frankrike som den samme maren som den rir andre EU-land. Ungdommen støtter arbeidernes protester siden de blir stående enda lenger utafor arbeidsmarkedet dersom de eldre skal tvinges til å stå lenger i jobb.

Hvem representerer egentlig presidenten?

Natta mellom 19. og 20. oktober ble tre blokader av raffinerier oppløst med tvang av fransk politi. Det varsles også at andre blokader skal oppløses av politiets spesialstyrker. President Sarkozy begunna dette med «folkets frihet»:

«For millioner av våre borgere er trafikk et spørsmål om liv eller død. Det handler om en fundamental frihet»,

uttalte presidenten til franske medier.

Denne uttalelsen viser hvem Sarkozy egentlig representerer. Sarkozy interesserer seg i liten grad for arbeidsfolks ve og vel gjennom en menneskelig pensjonspolitikk, men han beskytter gjerne kapitalistenes «frihet» til å sikre seg høyest mulig profitt og størst mulig utbytting.

«Udemokratiske» protester

Sarkozy forsøker også – med god hjelp fra media såvel nasjonalt som internasjonalt – å snu stemninga i folket. Nyhetsklippene har gått verden over hvor han med ei bekymra mine prater om «de udemokratiske virkemidlene» det protesteres med.

«Det er vanlig at man i et demokrati kan uttrykke sin uro over eller sin motstand mot noe. Men enkelte grenser kan ikke overstiges, og det er min plikt å garantere – i tjeneste for alle franskmenn – respekt for ordensmakta og republikken»

sa Sarkozy til nettstedet lemonde.fr den 20. oktober.

Det har media vært retta mye oppmerksomhet om et par episoder der demonstrasjoner har utarta til hærverk. Det er riktig at dette har skjedd, og vi støtter ikke dette siden dette tar fokuset vekk fra de virkelige problemstillingene den franske arbeiderklassen og dens allierte står overfor.

Samtidig er disse ungdommene i en helt håpløs situasjon uten noen framtidsutsikter i det hele tatt så lenge det rådende systemet består. Disse ungdommene har en enorm politisk sprengkraft dersom noen evner å utnytte den.

Dessverre er den franske maoistbevegelsen svak slik den har vært i mange år, men også her ser maoistene at det er fornya interesse for vårt alternativ blant folk. Det ligger nok sprengkraft i det franske samfunnet til at situasjonen plutselig kan være dramatisk dersom opprøret gis retning. Frankrike trenger en sterk maoistisk organisasjon for å utnytte dette.

Den politiske streiken i Frankrike er et nytt høydepunkt i de omfattende demonstrasjonene mot regjeringenes politikk som foregår i mange europeiske land – fra Island i nord til Hellas i sør, fra Latvia i øst til Frankrike i vest. Til sammen har demonstrasjonene hatt over fem millioner deltakere. Demonstrasjonene retter seg mot oppsigelsene og lønnsregulasjonene som er en del av regjeringenes «kriseprogram» i mange europeiske land. I Frankrike var det mot helheten i kriseprogrammet til president Sarkozy demonstrasjonene fant sted. Kriseprogrammet i Frankrike støtter bankene og bilindustrien med over 400 milliarder euro mens de kjempende massene må gå gjennom store inntektstap.

Fra begynnelsen av november til midten av januar har tallet arbeidsledige steget med nesten 100.000. Dette er den største veksten i arbeidsledigheten over et så kort tidsrom siden andre verdenskrig. Særlig er det mange unge som er blitt arbeidsledige. Regjeringen har også offentliggjort at 30.000 arbeidsplasser i det offentlige vil forsvinne. Det fins knapt en virksomhet som ikke vil gå til oppsigelser fremover. Som en arbeider fra Renault sa: «Det er arbeiderne som lider, ikke bilindustrien. Vi sulter og vil sørge for at familiene våre har det bra. Derfor demonstrerer vi i dag.»

Kommunistene i Den marxist-leninistiske kommunistiske organisasjonen/Revolusjonær vei (Organisation communiste marxiste-léniniste/Voie prolétarienne) kom med følgende uttalelse i forbindelse med generalstreiken:

"70 prosent av folket står bak dagens generalstreik. Grunnlaget for streiken går langt utover enkle dagskrav, og protestene omfatter også borgerlige miljøer som unversitetsprofessorer, dommere og så videre. Det er selve livsbetingelsene under kapitalismen som står til rette.

Det er Den marxist-leninistiske kommunistiske organisasjonen/Revolusjonær vei som arbeider for dette i dag. Derfor uttaler vi også at «Det er vi, massene, som skal bestemme over livene våre. Derfor må vi også bestemme over produksjonen. Herrer over produksjonen blir vi først når vi har den politiske makta. Vi må fjerne utbytterne og organisere oss med det som mål.»