Det formelle grunnlaget for å dømme Nielsen til fengselsstraff for sitt solidaritetsarbeid, er at PFLP står på EUs terrorliste. EUs terrorliste er i virkeligheten redskapet imperialistene bruker for å slå ned støtte fra radikale i Vesten til progressive frigjøringsbevegelser i andre deler av verden. PFLP er ikke terrorister, men en nasjonal frigjøringsbevegelse som slåss mot Israels undertrykking av det palestinske folket og for fred, frihet og nasjonal uavhengighet.

Som radikale kan vi ikke endre våre holdninger og meninger etter hvilke lover imperialistene i EU og USA til enhver tid må fatte for å slå ned på frigjøringsbevegelser. Målet med disse lovene er å slå ned på solidaritetsarbeid. Som Anton Nielsen selv uttrykte det i en tale:

Må vi blot erindre om, at stifterne af vor forening også blev hængt ud for terrorisme med fatale konsekvenser for den enkelte. Det var i årene 1940 – 1945.

Anton Nielsen er i tillegg ilagt å sone sin straff i Horserød statsfengsel. Dette fengselet ble i de årene han selv nevnte i sin tale brukt av de nazistiske okkupantene for å fengsle kommunister og andre som viste sin motstand mot de tyske okkupantene og deres danske medløpere og landssvikere. Her satt hans egen far, Martin Nielsen, internert under 2. verdenskrig fordi han var modig og kjempet mot okkupantene i det ufrie Danmark. På samme måte må nå sønnen hans sone i dette fengselet for sitt politiske arbeid og sine politiske ståsteder.

Gjennom et helt liv har Anton Nielsen kjempet for det han mener er rett, drevet solidaritetsarbeid og på andre måter forsøkt å spre budskapet om at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted. Fem dager etter at veteranen fikk operert inn en ny hofte, måtte han gå inn fengselsportene for å sone en dom, en dom som er et resultat av terrorlover som mest minner om fascisme satt i system.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem er det som utgjør den største trusselen i dagens samfunn? Hvem står bak mesteparten av både gjennomførte og ikke gjennomførte terrorhandlinger i vår del av verden? Svaret er klart – det er fascister og andre høyreekstreme som står bak dette. Vi har sett det i Tyskland de siste dagene med opprulling av en gruppe som står bak en rekke drap de siste årene. Vi ser det når russiske nazister bosatt i Norge truer med å drepe navngitte ministere, politikere og aktivister. Og ikke minst så vi det på svært nært hold her i Norge den 22. juli i år.

Samtidig forblir disse som dråper i havet sammenliknet med de som daglig utsetter fattigfolk i andre deler av verden for sin statsterror. USA og deres allierte i Vesten har i ti år drevet en blodig krig i Afghanistan. Land etter land rives i stykker av et oljetørst USA som helst burde brukt kreftene sine på å rydde opp på hjemmebane, hvor de som ikke allerede har merket den økonomiske krisen nå for alvor får føle hva finanselitens herjinger har ført til. Og resten av Vesten følger lydig etter USA – ikke minst Norge og Danmark her i vår del av verden.

Vi i Tjen folket er overbevist om at Anton Nielsen ikke har gjort noe han skal sone for. Heller burde flere gjort som han og vist solidaritet med ofrene for vestlig imperialisme. Et gammelt ordtak sier at når urett blir rett, blir motstand en plikt. Derfor sier vi:

• Solidaritet med Anton Nielsen!

• Det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!

Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Det er imidlertid et par fakta Kristjánsson har glemt – eller oversett – mens han har skrevet lederartikkelen. De som virkelig har satt rekorder i utbetalinger til seg sjøl i de årene som de «rødgrønne» har sittet med makta, er toppsjefene i de bedriftene som fortsatt er statlig styrte i Norge. For eksempel har Statoil-sjef Helge Lund økt sin inntekt fra rundt seks millioner i 2006 til drøyt ti millioner i 2009. Og det er kun ett eksempel på lønninger som regjeringa faktisk kan gå rett inn og styre.

For omtrent nøyaktig ett år siden hadde Hegnar Online en artikkel som pekte på at det blir flere og flere millionærer i Norge, samtidig som antallet fattige øker. Den norske regjeringa – som Klassekampen og Kristjánsson forsvarer – bruker penger på imperialistisk krigføring i andre land og på økte lønninger til sine egne i stedet for å utjevne forskjellene i Norge, eller verden for øvrig, for den saks skyld.

Sosialdemokratiet avslører seg sjøl gang på gang for den som er villig til å se. Hadde Klassekampen vært et revolusjonært organ og Mímir Kristjánsson en revolusjonær journalist, ville han og avisa i stedet drevet gravende journalistikk om dette og analysert sosialdemokratiets klassekarakter.

For hvem tjener egentlig kommune og stat? Det er lenge siden Klassekampen var et organ for avsløring av klassestaten og revolusjonær agitasjon.

Filmens hovedpersoner, arbeiderklassen, lever under borgerskapets diktatur – kapitalismen. I dette samfunnet sitter arbeiderklassen igjen med svarteper: gjennom sitt arbeid skaper den verdiene som muliggjør kapitalismen, men blir selv undertrykt av kapitalistene. Kapitalistene beslaglegger arbeidernes arbeidsprodukt og gir dem en lønn mindre enn verdiene de har skapt.

Løsninga virker åpenbar. Arbeiderklassen må organisere seg, gjøre slutt på kapitalismen og erstatte den med et kommunistisk samfunn der kapitalistenes utbytting og undertrykking av arbeiderne er umulig.

«Velg sjefen selv» tar riktignok en annen, mye mindre åpenbar men desto mer «original» vending. Tilsynelatende skal kapitalismens utbytting av arbeiderklassen løses med følgende håndvending i to steg:

1. arbeiderne skal velge sjefen sin selv og gjennom dette skal de
2. bestemme hvordan merverdien, overskuddet som kapitalistene skummer av arbeiderens arbeid, skal brukes.

På sitt mest surrealistiske gir filmen uttrykk for at dette vil være «til gode for alle», til tross for at arbeiderne sitter igjen like utbytta som før(!). Utafor Rød Ungdoms fantastiske fantasiverden tjener denne «løsninga» bare kapitalistene. I beste fall representerer den en klassesamarbeidspolitikk med kapitalisme i nye klær.

Sentralt i Rød Ungdoms sosialdemokratiske politikk er illusjonen om staten og demokratiet som allmenne velgjørere. Alt skal bli så meget bedre, bare staten får mer å bestemme over! Rød Ungdom ser ikke at staten som styrer Norge i dag er et redskap for borgerskapets klassediktatur.

Selv om tanken er veldig fantasifull og kunne vært ganske besnærende, svever ikke demokratiet over samfunnet som et velmenende og allmektig spøkelse som løser alle menneskenes problemer bare det «utvides» og slipper til i flere deler av samfunnet. I Norge i dag er demokratiet et redskap for borgerskapets diktatur. Å utvide det borgerlige demokratiet blir derfor å skyte seg selv i foten når arbeiderklassens beste løsning er å knuse det borgerlige diktaturet og heve seg selv som herskende klasse.

«Velg sjefen selv» er filmen som ønsker mye og klarer noe helt annet. I tragikomisk ironi ender drømmeriet om «arbeidermakt» opp i det motsatte: borgermakt. Rød Ungdoms politikk er fortsettelse av kapitalistisk utbytting. I Rød Ungdoms drømmeverden skal arbeiderklassen få lov til å velge sine egne undertrykkere, og disse sjefene skal finne en måte å utbytte arbeiderne på som «kommer alle til gode». Å stanse den kapitalistiske frarøvinga av merverdi fra arbeiderne kommer derimot ikke på tale. Dette er, i følge Rød Ungdom, arbeidermakt.

RKU ser fram til Rød Ungdoms neste film, oppfølgeren til «Velg sjefen selv»: «Afghanerne må få velge hvem som bomber Afghanistan selv!»

Virkelig arbeidermakt er kommunistisk organisering, ikke kapitalistisk bedriftsdemokrati.

Til tross for undertrykkelsene av georgiere så ble den «hemmelige talen» kritisert i Georgia. Landsomfattende protester begynte den 5. mars 1956, det tredje året etter Stalins død. Etter kort tid dominerte protestene i Gori, Telavi, Kutaisi, Batumi og andre byer.

Episenteret for protestene var republikkens hovedstad, Tbilisi. Spontane møter for å markere den tredje årsdagen for Stalins død og for å protestere mot Krusjtsjovs skittkastning mot Stalin utviklet seg raskt til ukontrollerbare massedemonstrasjoner og opptøyer som lammet byen. Snart dukket politiske krav som endringen av den sentrale regjeringen i Moskva og oppfordrer til uavhengighet av Georgia fra Sovjetunionen. De lokale georgiske myndigheter var forvirret og demoralisert og overlot ansvaret til det sovjetiske militæret. 9. mars åpnet troppene som var utplassert i byen ild mot studentene som hadde omringet regjeringsbygningene. I følge den offisielle versjonen var dette «en handling i selvforsvar». Sinte folkemasser fortsatte motstand den 10. mars, men ble etter hvert spredt av stridsvogner. Antallet omkomne har blitt anslått fra flere titalls til flere hundre.

De sovjetiske myndighetene bestemte seg for å løse problemet gjennom blodsutgytelse. Den røde armé ble sendt inn. Mange unge mennesker ble drept, såret og lemlestet i Rustaveli Prospekt, hovedgata i Tbilisi. Gatene ble dekket med blod.

Tallet på døde mennesker ble holdt hemmelig. Familiene fikk ikke lov til å begrave de avdøde. Georgierne ble anklaget for nasjonalisme og sjåvinisme. Russland la ansvar på demonstrantene. Den store utrenskningene begynte.

Ifølge oversikter oppbevart i Sikkerhetskomitéen ble først 22 personer drept med pistoler. Deretter ble 5 til drept. Mange ble såret.

9. og 10. mars arresterte sovjetiske avdelinger 300 personer i byen. Etterforskningen ble gjennomført i løpet av 12 dager. Som et resultat av denne ble 39 personer brakt til retten: a) de som deltok aktivt i demonstrasjonene for Stalin: V.G.Katsjarava, Sj.D.Beruasjvili, Z.N.Matsjavariani, Ia.Kukhianidze, I.P.Kinkladze, A.I.Zjordania. b) de personer som satte frem provoserende krav til den sovjetiske myndighetene: V.Z.Mtsjedlidze, K.S.Tsjkheidze, KI.Osadze, K.D.Tsitsiasjvili, A.P.Mirianasjvili og andre.

Som et resultat av den store utrenskninger i 1956 ble i alt 375 personer arrestert, blant dem var følgende 34 medlemmer av kommunistpartiet i Sovjetunionen, 165 var medlemmer av forbundet av unge kommunister [VLKSM] – 142 var ikke medlemmer av partiet. Tallet på døde og undertrykte er fortsatt ukjent.

Hei

Vil dere i Tjen Folket definere dere selv som feminister? Eventuellt, hvorfor/hvorfor ikke?

Vi svarer som vanlig etter beste evne:

Hei

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp, men vi kaller oss ikke feminister.

Tjen folket og RKU er for kvinnefrigjøring. Vi mener at kvinner i dagens verden blir undertrykka som kjønn. Vi mener at i Norge viser kvinneundertrykkinga seg gjennom lavere inntekt blant kvinner og en kultur der kvinner nedvurderes. Derfor støtter vi og deltar vi i kvinnekamp.

Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Mange feminister i snever forstand blir blinde for klassekamp og rasisme, og lar seg gjerne bruke til å sette folk som har felles interesser opp mot hverandre. De fleste av dem blir borgerlige og småborgerlige feminister som kjemper for flere kvinner i bedriftsstyrene eller skattefradrag for de som har vaskehjelp.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg ”feminister og sosialister” og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system er ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen. Med andre ord at hele samfunnet er vevd sammen til en organisme der alle deler inngår i en større helhet, men der en liten klasse mennesker eier og kontrollerer nesten alt. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv, bare fordi de har kvinnelige reproduksjonsorganer.

De selvutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan føre til at kvinner og menn får de samme rettighetene i henhold til loven. Som kan gi kvinner stemmerett og rett til lik lønn for likt arbeid, høyere lønn i kvinnedominerte yrker eller bedre velferd. De kan i beste fall rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står selvutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner.

Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Kommunister kan alliere seg med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

Mvh

Tjen folket

I dag er Kina kjent for å være «verdens fabrikk», og elendige arbeidsvilkår har ofte vært gjenstand for reportasjer i vestlige medier. Dette er ikke så merkelig: Selskapene som flytter produksjonen til Kina, gjør dette fordi de har mest mulig profitt som mål og derfor ønsker å redusere produksjonskostnadene mest mulig, noe som naturlig nok går utover arbeidsvilkårene for de ansatte.

Men arbeidernes misnøye mot arbeidsvilkårene og det sittende viser seg stadig oftere gjennom organisert motstand. Inspirasjonen hentes i flere og flere tilfeller fra den perioden da Mao var leder for det kinesiske folket

Arbeidere tok selvmord på grunn av uutholdelige arbeidsforhold

Flere og flere arbeidere streiker i protest mot inhumane arbeidsforhold og lave lønninger. Hvor utålelige forholdene er, beskrives godt gjennom eksempelet ved Foxconn, et taiwansk selskap som driver med produksjon av elektronisk utstyr, mobiltelefoner og spillkonsoller som er underleverandør til firmaer som HP, Apple og Dell. I løpet av 2010 har fjorten arbeidere ved Foxconn begått selvmord. Felles for alle disse er at de kommer fra andre land enn Kina og er i alderen 18 til 24 år.

Mulige årsaker til selvmordene er ingen begrensninger på hvor mye overtid som kan legges på de ansatte, ensformig arbeid ved samlebånd, diskriminering på arbeidsplassen og uverdige forhold i produksjonslokalene. Kvinner opplever arbeidsforholdene i kinesiske fabrikker som særlig vanskelige siden det eneste alternativet til fabrikkarbeid som ufaglært er prostitusjon. Det anslås at fire millioner kvinner har migrert fra den fattige kinesiske landsbygda for å livnære seg som prostituerte.

Streik ved Honda-fabrikkene

I mai startet en streik ved fire av Hondas fabrikker i Kina og produksjonen stoppet opp i to uker. Om lag en million arbeidere marsjerte i juni gjennom gatene i byen Zhongshan med krav om høyere lønninger og tillatelse til å starte fagforening. Til tross for mengder med politifolk som møtte demonstrantene, lot de seg ikke skremme.

Ledelsen ved Honda-fabrikkene laget da en brosjyre som forsøkte å overbevise arbeiderne om at det riktige var å avblåse streiken. Arbeiderne valgte i stedet talsmenn for forhandlinger med ledelsen og gir ikke opp kravene om selvstendige fagforeninger. Ved hjelp av kamera på mobiltelefoner kunne arbeiderne også filme angrep på demonstrantene av vakter, noe som igjen ble spredt gjennom internett. Streiketaktikk og -strategi ble også utviklet ved hjelp av internett, chatforumer og MSN.

Men ledelsen infiltrerte de streikende arbeiderne. De streikende svarte imidlertid på dette ved å overføre all sensitiv kommunikasjon til andre fora og i kryptert form. Slik har arbeiderne vært i kontinuerlig kontakt med hverandre slik at de rette tiltakene enkelt har kunnet koordineres.

Og arbeiderne vant en solid delseier. Selv om det opprinnelige kravet var en lønnsøkning på 90 %, opplevde de nå at lønningene har økt med 24 %. Fortsatt har ikke myndighetene gått med på opprettelsen av uavhengige fagforeninger, men i deler av blant annet tekstilindustrien har arbeiderne nå fått lov til å velge sine egne representanter til de nasjonale, statsstyrte fagforeningene, noe som er en delseier i retten for en selvstendig kinesisk fagbevegelse.

Kinas «kommunistiske» parti – sensur og undertrykkelse

Kinesiske myndigheter har uttalt at bedriftseierne bør øke lønnene til arbeiderne og fokusere mer på kvalitet enn pris, noe som står i motsetning til den over tredve år lange trenden med en industri som satser på ultrabillig eksport.

Denne plutselige omtanken for arbeiderne i «kommunist»partiet er en frykt for en bred sosial bevegelse som på sikt kan true partiets absolutte maktmonopol. Også flere andre streiker og masseprotester har funnet sted i løpet av 2010, men myndighetene har ved hjelp av landets strenge sensur effektivt forhindret sannheten fra å komme ut både til egen befolkning og til verden rundt.

Arbeideraktivisten Zhao Dongmin organiserte 380 arbeidere for å overvåke prosessen med såkalt restrukturering av statlige selskaper slik at korrupsjon og maktmisbruk kunne avsløres. I oktober ble Dongmin arrestert og dømt til tre års fengsel. Flere har spekulert i at det er Dongmins maoistiske holdninger som var avgjørende for at straffen var såpass hard, selv etter kinesisk målestokk. Blant annet har femti intellektuelle undertegnet et opprop til støtte for Zhao Dongmin.

Samme harde straff fikk fire aktivister som i slutten av 2004 ble dømt for trykking og distribusjon av pamfletter som fordømmer dagens utvikling i Kina og som inneholder en oppfordring om å gjenoppbygge sosialismen inspirert av Mao Zedong. Pamfletten ble spredt i anledning 28-årsdagen for formann Maos død den 26. desember 2004. Zhang Zhenyao delte ut disse pamflettene, men ble arrestert av sivilpoliti. I sin tur sørget dette for at leiligheten hans ble ransaket, og andre aktivister ble dermed også arrestert siden myndigheten da fant personalia på disse via hans datamaskin.

Politisk rettssak mot maoister

Til tross for at myndighetene annonserte det motsatte, var ikke rettssaken åpen for publikum. Likevel valgte mange å samle seg foran rettssalen på tross av kulde og snø. Etter rettssaken uttalte en av de tiltalte at han var stolt av å bli arrestert for sin støtte til Mao Zedong. Mens de domfelte ble ført til de ventende bilene som skulle føre dem vekk, ropte mange slagord som «Sannheten vil seire!», «solidaritet» og liknende.

Det er et paradoks at Kinas «kommunistiske» parti opptrer på denne måten mot maoister og sier i seg selv nok om partiets nåværende karakter. Maoistene har ikke gjort annet «galt» enn at de arbeider for det partiet i prinsippet fortsatt arbeider for – Mao Zedongs ideer og politikk. Den praktiske fordømmelsen av dette i seg selv viser hvordan dagens «kommunist»parti har forlatt Mao og den sosialistiske veien.

Vi avslutter på samme måte som pamfletten maoistene delte ut:

Så lenge det finnes klasser og klassekamp i verden, vil Mao Zedong leve som leder for de undertrykte og utbyttede klasser. Som Kinas historie har vist gang på gang vil revolusjonære under ledelse av Maos ideer gå fra seier til seier. Folkets kamp er en uopphørlig kilde til vår tillit og makt.

Forsøket på å velte skylda over på Sovjetunionen og NKVD startet som en vel tilrettelagt nazistisk propagandakampanje i 1943.

Propagandaminister Joseph Goebbels skrøyt i sin dagbok av suksessen, men advarte også den 8.mai om at ”Dessverre er tysk ammunisjon blitt funnet i gravene ved Katyn […]. Det er viktig at denne hendelsen fortsatt forblir hemmelig. Hvis kunnskap om dette skulle komme til fienden, må hele Katyn-saken droppes.”

Men etter 1990 har de nye makthaverne i Kreml gradvis snudd 180 grader i Katyn-spørsmålet, og fornekter nå den hevdvunne forklaring om at det var nazistene selv som var ansvarlige for massakren i Katyn, og har åpnet arkiver og overlevert angivelige bevis til polske myndigheter. Kvaliteten av disse ‘bevisene’ er sterkt omstridt.

En ekspertuttalelse fra 2009 fastslår at ‘Berijas brev nr. 794/B’ (bedre kjent som ‘Stalins henrettelsesordre’) er skrevet på to forskjellige skrivemaskiner. Brevet mangler dato (det står mars 1940, mens dokumentet ble ferdiggjort 29. februar 1940), og det er opgitt en tjenestegrad på en person som vedkommende ikke hadde på det tidspunkt (Basjtakov). For en tid tilbake meldte en person seg hos Katyn-kritikerne og fortalte at han og en gruppe av forfalskningsspesialister produserte dette dokumentet etter ordre fra Jeltsin i 1990-årene. Gruppa arbeidet mellom 1991 og 1996 i Nahirne (ukraninsk navn/Nagornoje (russisk navn) og flyttet seinere til et annet sted. Kilden er av sikkerhetsgrunner anonym, men vil bli innkalt som vitne i en rettsak, når det blir aktuelt. (Se mere på katyn.ru)

Mannen har fortalt, at det var hans gruppe av forfalskere som laget ‘Berijas brev’, som inneholder en anmodning om å henrette 21.857 polske fanger. Ifølge han er ‘utskriftene fra politbyrået’ til Beria og Sjelepin også falske. Den ene av disse, ‘utskriften til Berija’ avsluttes med: ‘sekretæren i sentralkomiteen’, uten navn og uten stempel.

I utskriften til Sjelepin står det ‘sentralkomiteens sekretær, J. Stalin’ (der Stalins navn er skrevet inn etterpå),og øverst har man satt et stempel fra partiets sentralkomité, hvor partiets navn er SUKP i stedet for VKP.

I 1940 het partiet Hele Unionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) [russisk: VKP. Et SUKP-stempel var derfor umulig i et dokument fra denne tid. Navneendringen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP)skjedde først i 1952.

En del av stemplene som ble brukt, hadde forfalskerne selv laget. I tillegg til Berijas og Stalins navnetrekk har man forfalsket Vorosjilovs og Molotovs underskrifter. Noen av stemplene er ekte. Disse ble tatt i forvaring etter at sentralkomiteens bygning i Moskva ble inntatt. I februar 2010 kom det fram opplysninger fra historikeren Aleksandr Kolesnik om at Lazar Kaganovitsj i et intervju fra 1985 hadde fortalt ham at Sovjet henrettet 3.196 polakker mellom 1939 og 1941. Dette var folk som (i sovjetiske øyne) var skyldige i forskjellige slags forbrytelser. Kaganovitsjs opplysninger støttes av tall fra Molotov og Ginzburg («ca. 3.000» resp. «3.196»). Også den russiske historiker Jurij Zjukov fortalte i 2008 i et radioprogram at han omkring 1993-1994 hadde støtt på en kopi av et dokument i de russiske arkivene som inneholdt Berijas forslag om å henrette 2-3.000 polakker. Ettersom deler av dokumentet var tildekket av et ark, vet man ikke om forslaget fikk godkjennelsesstempel.

Den 2. juli 2010 sendte tv-kanalen KMTV et direkte intervju med Viktor Iljusjin. I dette intervjuet fortalte Iljusjin mer inngående om forfalskningene av Katyn-dokumentene. Her kom det fram, at Iljusjin kjente den anonyme informant fra sin tid som medarbeider i statsadvokatembedet. Personen, det er snakk om, har nære bånd til de russiske hemmelige tjenester.

Iljusjin sa videre at det også før mannen fortalte sin versjon rådet tvil om Katyn-dokumentet var ekte. Når de viktigste dokumentene viser seg å være falske er det naturlig å spørre seg om det finnes flere forfalskede beviser i forbindelse med de påståtte beslutninger som skal være truffet av politbyrået og av landets øverste ledelse.

Så kan man spørre seg, hvorfor det nåværende russiske regimet finner det opportunt å medvirke til å sannsynliggjøre nazistenes og de polske reaksjonæres versjon av Katyn-massakren. Svaret kan helt enkelt være at borgerskapet i Russland og Vesten har felles interesse i å sverte Stalin og sosialismen og samtidig hvitvaske fascismen og nazismen.

At man samtidig sverter landets fortid er en akseptabel «pris» å betale for å forbedre Kremls forhold til regjeringen i Warszawa, sett med Putin-borgerskapets øyne.

Den polske president Lech Kaczyński og 96 andre omkom den 10. april 2010 i en flystyrt over Smolensk da han og andre politikere skulle delta i en felles seremoni, som skulle markere 70-årsdagen for massakren.

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Hvorfor er det slik? Jo, fordi systemet i seg fører til stoffbruk, og det er fordi produksjonen, transporten og salg av narkotika er en mangemilliardindustri.

Maoister sier: All undertrykking, inkludert narkotikaavhengighet kan bli overvunnet!

Hvordan kan vi maoister være så sikre på dette? Svaret er: Etter at den maoistiske revolusjonen seira i Kina i 1949, brukte folket sjøl – leda av Kinas Kommunistiske Parti – maoistiske metoder for å eliminere narkotikaavhengighet. Disse erfaringene og disse metodene er fremdeles svært relevante for menneskeheten i dag!

Revolusjonære mennesker over hele kloden studerer Mao Zedongs bidrag til marxismen. Mao Zedong er den største revolusjonære som har levd i vår tid.

Det gamle Kina hadde verdens største narkotikaproblem

Før kamerat Maos revolusjon vant i 1949, var folket i Kina i en miserabel posisjon. Befolkninga var ekstremt fattig og de blei ubytta og utnytta av en håndfull rike godseiere, av krigsherrer og av utenlandske kapitalister.

I det gamle Kina var mange folk avhengige av sin narkopipe. Det var 70 millioner narkomane i Kina – de var avhengige av opium, avhengige av morfin eller de var avhengige av heroin. Halvvegs ihjelsulta arbeidsfolk brukte opiumrusens søte drømmer for ikke å føle smerten av deres sult og deres håpløshet. Og de late rikmannsfolka brukte narkotika til å fylle opp deres tomme timer. I noen områder røykte alle – til og med unger – opium.

I byene blei små flasker med narkotiske stoffer solgt på gatehjørnene som om det hadde vært iskrem. Folk kunne bli «høye» til og med på jobben. Narkotikaavhengige mennesker glemte å passe på ungene sine, ja til de grader at de til og med solgte ungene sine for å kjøpe mer stoff til seg sjøl. Kvinner som var narkotikaavhengige blei ofte tvunget ut i prostitusjon, og mange av dem døde av sjukdommer som følge av dette.

Om hvordan systemet starta narkotikaavhengigheten

Narkotika blei tvunget på Kina av de rike kolonistatene i Europa og Amerika. Den britiske regjeringa gikk til og med til krig – den berømte opiumskrigen i 1839 – for å tvinge Kina til å aksepere opium som blei brakt til Kina med engelske skip. Malocolm X skreiv følgende: «Tenk på det! Å erklære krig mot noen som nekter å bli narkovrak»"

Narkohandelen begynte fordi de store kapitalistene var i stand til å tjene enorme pengesummer ved å selge stoffer som de narkomane var avhengige av – og imperialismen behøvde denne handelen for å finansiere deres imperialistiske makt over Kina.

På slutten av 1960-tallet lot CIA heroinet flomme over i de mest fattigslige og undertrykte folkegruppene i USA. CIA gjorde dette fordi de på denne måten var i stand til å utkjempe krigen i Laos. Så, på midten av 1980-tallet, da Ronald Reagan var president i USA, utvida CIA sin narkohandel igjen – nå for å føre sim hemmelige krig mot Nicaragua. De amerikanske narkokartellene håver inn masse penger på amfetamin på den ene sida, og på beroligende midler på den andre sida. Disse stoffene blir solgt både legalt og illegalt.

Erfaringene både fra Kina og fra USA viser hvordan kapitalismen aldri kan løse problemene med narkotika. Kapitalismen fører til lidelse og ensomhet i samfunnet. Derfor flykter mange inn i den «lykkefølelsen» de får når de bruker narkotiske stoffer. Folk blir svake av narkomani, og de slavebindes dermed av ett eller annet slags narkotikabruk.

I Kina gjorde den maoistiske revolusjonen en ende på narkomanien – og det gjorde de raskt. Maos revolusjonære styrker, Folkets Frigjøringshær, nedkjempa endelig undertrykkernes militære styrker i 1949. Tre år seinere – i 1952 – var det slutt på så godt som all narkomani; ingen flere pushere – slutt på all opiumsdyrking – og det blei slutt på smugling av narkotika til Kina. I løpet av bare tre år hadde Kina redusert tallet på narkomane fra 70 millioner mennesker, til så godt som null.

Da revolusjonen i Kina, leda av kamerat Mao Zedong, seira, så tjente den nye regjeringa folket – og revolusjonen var mot undertrykkerne, og revolusjonen tjente ikke undertrykkerne. Etter seieren i 1949 var det alle slags problemer som Folkerepublikken arva fra det gamle Kina. Men etter seieren var det mulig for folket å organisere seg for sammen å løse problemene i den nye staten. Da benytta maoistene masselinja når de skulle gjøre en ende på narkotikaavhengigheten.

Maoistenes kamp mot narkomanien foregikk ikke ved å stole på sosialarbeidere som snakka «nedover» til folket. Maoistene benytta heller ikke noen som helst straff mot de stoffavhengige. De revolusjonære kommunistene stolte på massene – folkemassene – i byene og på landsbygda. Maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på narkohandel. Og maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på stoffbruk.

Det var ikke lett å stoppe vanens og avhengighetens makt hos de narkomane i Kina. Helt i begynnelsen av kampen mot narkotika etter revolusjonen var det mange narkomane som gjorde motstand.

Men; unger som hadde narkomane foreldre ba foreldrene om å slutte med stoffbruken. Konene til narkomane menn ba sine ektemenn om å slutte med stoffbruken.

Alle oppfordra de avhengige om å bli med i det nye samfunnet som blei skapt i Kina etter 1949.

Kort sagt blei kampen mot narkomani til en stor massebevegelse i folket. En slik massebevegelse kan bare skapes av en virkelig revolusjonær folkeregjering.

Å få en slutt på narkomanien er en del av klassekampen! Mao sa følgende: «Forén dere med alle det er mulig å forene seg med». I Kina lærte fortroppspartiet til arbeiderne og bøndene, Kinas Kommunistiske Parti (KKP) under ledelse av kamerat Mao Zedong, at kampen for å få has på narkomani og at kampen for å få has på narkotikahandel var en del av klassekampen mot det gamle samfunnet. KKP forsøkte å få folket til å sette et klart skille mellom folket på den ene sida – og mot folkets fiender på den andre sida.

Maoistene så på systemet og på dem som virkelig gjorde store fortjenester på stoff – som folkets fiender. På den andre sida skulle de narkomane sees på som en del av folket, og som ofre for systemet. Dette er den motsatte holdninga av hva politiet står for. Årsaken var at politiet og andre undertrykkere lot som om det gamle systemet var i orden. Politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som menneskelig søppel, og politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som kriminelle.

Fordi det var folket som hadde makta i Kina mista de narkomane etterhvert redselen for å søke hjelp mot avhengigheten av stoff. De avhengige fikk en tidsfrist for når de skulle slutte med narkotika. De narkomane fikk – innen denne tidsfristen løp ut – litt opium – og de fikk sprøyter som skulle hindre muskelkramper når de slutta med narkomanien.

Maoistenes revolusjonære linje behandla alle fattigfolk som brødre og søstre. Fattige misbrukere fikk en veg ut av narkomanien, og de små narkohandlerne fikk en veg ut av narkohandelen. Men en helt annen holdning venta de store narkotikahandlerne. Dette var personer som gjorde seg rike av folkets lidelser. Disse var ‘fiender av folket’. De blei stilt for retten mens tusener så på. Folk som hadde fått liva sine ødelagt av de store narkohaiene vitna mot dem. Disse rikfolka blei møtt med den kalde, harde retten. Det betydde for disse rikfolka at de fikk livsvarig fengsel, eller at de blei offentlig henretta. Det var ikke mange slike henrettelser – bare mellom fem og ti – i de største byene.

Maos kampanje mot narkotikaavhengighet blei en stor suksess. Rundt 1952-53 var det ikke lenger noe narkotikaproblem i Kina. Den nye sosialistiske økonomien gjorde det mulig å gi arbeid til folk – og den sosialistiske økonomien gjorde det mulig å bli kvitt fattigdommen som tvang folk inn i narkotikahandel. Så lenge Kina var sosialistisk, det vil si så lenge Mao hadde makta, var det så godt som ingen narkomani i Folkerepublikken Kina. Men da kamerat Mao døde og kontrarevolusjonen vant fram og tok makta i landet, kom narkomanien tilbake. Dette gikk fort etter 1976.

I en slags bitter ettertanke kan man si at kontrarevolusjonen viste at man ikke kan frigjøre folket uten å gjøre revolusjon – og man kan ikke fortsette å frigjøre folket – uten å fortsette på den revolusjonære veien.

Alt snakk om å bli ferdig med narkotika som et samfunnsproblem uten en arbeiderrevolusjon er tøys.

Maos revolusjon forandra hele samfunnet ved siden av å bli kvitt narkomanien. Her følger et knippe andre onder som revolusjonen greidde å bli kvitt:

• prostitusjon
• salg av barn
• ekstrem fattigdom
• analfabetisme
• arbeidsledighet
• vold fra menn mot konene deres
• kriminalitet
• politi-brutalitet

og så videre.

Maoistrevolusjoner er effektive fordi de går til problemenes røtter; maoistrevolusjoner seirer i kampen mot undertrykkerne, og i kampen mot undertrykkernes system. Og maoistrevolusjoner stoler på massene. Maoistrevolusjoner stoler på at massene vil fortsette revolusjonen og de stoler på at massene med dét vil skape et helt nytt samfunn.

Dette er det vi behøver her også: en revolusjon. Det er på høy tid med virkelige forandringer.

Oversettelse, tilretteleggelse og forkorting for Tjen Folket ved S.H.