R2P er en forkortelse for «Responsibility to protect», eller «ansvar for å beskytte» på norsk ^[1] . Dette prinsippet ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd i 2006. Dette kan i første omgang høres edelt ut. Men R2P har i realiteten blitt et carte blanche for imperialistene til å angripe hvem de vil hvis de finner det hensiktsmessig. De fem norske offiserene som ble drept da Hercules-flyet traff Kebnekaise er bare dråper i havet sammenliknet med lidelsene Nato påfører folk i andre deler av verden under dekke av den såkalte R2P-doktrinen.

Flyet var en del av øvelsen Cold Response, som har blitt arrangert årlig i Nordland og Troms av det norske forsvaret siden 2006. Alle Nato-land blir invitert med i denne øvelsen, og det samme gjelder Sverige. Også i 2012 deltok også Sverige med et jegerkompani, til tross for at svensk deltakelse i operasjonen tidligere har blitt møtt med protester ^[2] .

I teorien er Sverige militært sett nøytralt, og skulle ikke kunne delta i samme øvelse som Nato-styrker. Målet for Cold Response 2012 å «beskytte sivile på samme måte som i Libya i fjor og kjempe mot den lokale opposisjonen akkurat som i Afghanistan» ^[3] . Med andre ord skulle disse militære styrkene forberedes på å delta i flere røvertokter organisert av den amerikanske imperialismen.

I selve verket er altså øvelsen en Nato-øvelse som bygger på samme scenario som krigen mot Libya og krigføringen i Afghanistan. Tropper (fra Nato) blir altså sendt inn i et område hvor det foregår borgerkrig. Dette er helt i tråd med R2P-doktrinen, som i korte trekk går ut på at hver enkelt stat har en forpliktelse til å beskytte sine innbyggere mot folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Hvis staten det gjelder ikke er i stand til dette, kan man bruke R2P-doktrinen.

Hvorfor øve nettopp her?

Per Rostad, som er nestleder for pressesenteret tilhørende Cold Response, uttalte at «det ville være dumt å øve på en situasjon dersom den ikke var realistisk». Forutsetningene som ble gitt for øvelsen var at FNs sikkerhetsråd hadde gitt mandat for å beskytte sivilbefolkningen.

Dette samsvarer ikke med virkeligheten hverken når det gjelder krigene i Afghanistan eller i Libya. I virkeligheten er målet for Nato-troppene som deltar i Cold Response altså en skandinavisk opposisjon ^[4] – med eller uten FN-mandat, siden R2P-argumentasjonen ble brukt både i forbindelse med invasjonene av både Afghanistan og Libya. I tilfellet Libya gav ikke FN noe mandat i det hele tatt, mens FN-mandatet gitt før Vestens invasjon av Afghanistan i beste fall var uklart.

Det norske Hercules-flyet traff altså Kebnekaises vestside og utløste et snøskred som gjør at det kan være vanskelig å noen gang få klarhet i hva som var grunnen til at flyet styrtet. Enkelte kilder mente at flyet har flydd med alle instrumenter avslått siden de ombord drevet lav flyging etter terrenget for å komme under radaren ^[5] .Dette skal altså ha vært en del av øvelsen.

Den norske og svenske forsvarsledelsen ønsker nok heller ikke å avdekke grunnen til at noe som i realiteten er en Nato-øvelse skal foregå på svensk territorium. Nok vil det også forbli en hemmelighet hvem som er denne opposisjonen på Nordkalotten som Nato skal befri oss fra.

Referanser

1. ^http://en.wikipedia.org/wiki/Responsibility_to_protect
2. ^http://http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7015624
3. ^http://www.hs.fi/english/article/International+war+game+in+Norwegian+Lapland+with+UN+mandate/1329103627882
4. ^http://www.hs.fi/english/article/International+war+game+in+Norwegian+Lapland+with+UN+mandate/1329103627882
5. ^http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/—Sannsynligvis-floy-de-taktisk-6787085.html#.T2izvVQy6xQ

Den nedadgående supermakt, USA, har stort behov for militær hjelp for blant annet å kunne holde det gående i Afghanistan og i Libya. Norge stiller selvsagt opp. USA har så dårlig råd for tida at begge disse krigene blir gjort på krita. I Libya stilte Norge med seks F16-fly for å bombe de Gaddafi-vennlige libyerne som skulle drepe sivile som ville kvitte seg med Gaddafi! De siste meldingene fra Libya tyder på at opprørsstyrkene dreper, voldtar og torturerer sine fiender.

600 millioner kroner har vi så langt brukt på «oppdraget». Har det vært noen diskusjon i Stortinget om det? Nei. Slike bagateller diskuteres ikke. Hvor mange sivile har norske bombefly drept? Har disse bombene sett forskjell på Gaddafi-vennlige og -fiendtlige? Tror ikke det.

I disse Utøya-tider er det vel ikke riktig å stille slike spørsmål, men jeg gjør det lell.

USA har et militært droneprosjekt, Global Hawks, på gang. Spania, Frankrike, Storbritannia, Nederland og Danmark (som NATO-land) ønsker ikke å delta. Dårlig råd er grunnen. Men Norge svikter ikke. Krigsminister Faremo åpner lommeboka og Sigbjørn blar velvillig opp.

Men å beholde særfradraget for kronikere og andre som trenger det, kan han ikke. Norge har brukt dobbelt så mye penger på å bombe Libya, et land som ikke har gjort oss noe som helst, enn det kronikerne trenger for å kunne leve et «normalt» liv i ett år. (Min kjepphest, fortsatt).

Jeg må også ta med, for å vise den «rød-grønne» regjeringas utilstrekkelighet at det er mange nordmenn, i ærlig jobb, men lav lønn lik knapper og glansbilder, som må søke om bostøtte. Celina Middelfarts kjæreste, som hun skal ha barn med, kjøpte et krypinn til henne og barnet i USA, pris kr. 53 millioner!!! Skal bli interessant å se om han må søke om bostøtte etter hvert.

Krigsminister Faremo får vel også fredsprisen en gang.

Massemorder Kissinger fikk den jo.

Men krigføringen er likevel en katastrofe. Da imperialistene igjen angrep landet for ti år siden, ble afghanerne lovet en fantastisk utvikling både økonomisk, sosialt og politisk. Men invasjonen har utelukkende resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens allerede minst utviklede land. Taliban – som USA mente de skulle knuse – har gjenoppstått til virkelig å bli en maktfaktor selv om de nærmest var knust av afghanerne selv før 2001. Andre motstandere av okkupantene kalles også Taliban i vestlige medier når de angriper Natos tropper.

En human krig?

Et av USAs argumenter da de ledet an i angrepet på Afghanistan var at store deler av befolkningen stod i fare for å bli rammet av sult siden matforsyningen holdt på å bryte sammen. Slik forsøkte vestlige imperialister å pakke årsakene for invasjonen inn i humanistiske fraser.

Men sannheten var at det var tørke som var hovedårsaken til sammenbruddet i matforsyningen. Også i 2006 ble landet rammet av tørke – det viser seg altså at det vestlige nærværet har gjort fint lite for å bedre matforsyningene i Afghanistan.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange tror på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse. Landet har hverken viktige olje-, gass- eller mineralkilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder. USAs venner ble deres fiender

Men Bin Laden, Taliban og USA var en gang bestevenner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for Taliban som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt. Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Støtt afghanernes motstandskamp!

Okkupanten Norge ut av Afghanistan!

Ingen fred uten frihet – knus USA-imperialismen!

Dette blir berre morosamt. Verre blir det når Raudt skal vise statsmannskunst. Partileiar Turid Thomassen reiser på besøk til okkupasjonsstyrkene for å lære meir om demokratiutvikling i Afghanistan. Kva hadde vi sagt om USA hadde sendt ein delegasjon på besøk hos den tyske okkupanten for å lære om demokrati i Norge etter 2. verdskrig?

Nei, det nyttar ikkje å skjule seg seg bak tåpelege ord. Det har vi hatt nok av dei siste 10 åra. Vi vil berre minne om orda frå Marit Nybakk, dåværande leiar i forsvarskomiteen, då ho på eit debattmøte i NRK i 2002 uttalte at bombinga av Afghanistan hadde vore «vellukka utifrå eit feministisk perspektiv».

Vi kan slå fast at debatten om krigsmedaljen og Raudt si støtte til okkupasjonsmakta er ei avsporing av den viktige kampen mot krigen i Afghanistan. USA og NATOs offisielle mål for krigen var kamp mot terror. Vi skal knuse Al Qaida og finne Osama Bin Laden, sa dei. Donald Rumsfeldt uttala i 2001 at «[å] finne Bin Laden blir som å finne nåla i høystakken». Denne høystakken har no blitt bomba i 10 år utan resultat.

Motstanden mot okkupasjonen er massiv. Bin Laden er død etter å ha blitt funnen i Pakistan, USAs nære allierte. Al Qaida er marginalisert. Då skulle vi tru at grunnlaget for krigen hadde falle bort, men USA med Norge på slep held fram som før. Det er sanneleg lite snakk om humanisme, demokrati og kvinnefrigjering. Då må det vere andre motiv som ligg bak. Svaret finn vi nok om vi brukar den klassiske analysen om imperialisme. Dette har Turid Thomassen ikkje skjønt, eller ho vil ikkje skjønne.

Men heldigvis er afghanarane meir oppegåande og praktisk retta enn den norske partileiaren nokon gong vil bli. Dei har ingen respekt for NATOs okkupasjon. Men når først Taliban-styret rauk i 2001 greip dei sjansen. Alt som har skjedd av forbetringar innan jordbruk, transport og nybygging er det afghanske folk sitt eige verk, Nato og USA har vore bremsekloss.

Og dei har heller ikkje gløymt dei fagre orda frå krigsutbrotet i oktober 2001.

Når alt dette er over, skal det ikke stå på penger for å gjenoppbygge landet.

Pengane har uteblitt. Sjølv den «humanitære stormakta» Norge brukar meir pengar på militær innsats enn på hjelpetiltak. Ikkje eingong ein partiklovn i raud kåpe kan endre dette biletet. Derimot kan det bli ei tung bør å bere for Norge i framtida. Verda har alltid vore ramma av krigar, angrepskrigar, forsvarskrigar, krigar for avskaffing av kolonial og nykolonial undertrykking. I vår tid ligg spenninga som ein dirrande streng over Afghanistans landsbyar. Den endelause fattigdomen, den utrygge kjensla om alt, og ikkje minst den ubrutte voldstradisjonen har gjort at det afghanske folket kjenner at dei omgåast ulvar.

På desse dødsmarkene er det nokre av våre okkupasjonssoldatar som «utmerker seg», slik at dei blir dekorerte når dei kjem heim. Hugs på at ein slik heltedåd alltid fører til at det er nokon som ligg igjen i ein blodpøl på slagmarka, og at dei igjen har familie og vener som sørger. Nei , vi treng ein ny diskusjon om vårt engasjement i Afghanistan, og ikkje minst nye protestar og protestformer.

I 2009 leverte ein del veteranar frå internasjonale operasjonar inn deltakarmedaljane sine som ein protest mot den dårlege handsaminga frå den norske staten. La oss få ei ny bølge av dette. La oss som har vore i teneste i Libanon, på Balkan eller i Afghanistan møte opp framfor Stortinget, droppe medaljen eller krigskorset i næraste søppeldunk og rope ut: Vi protesterer mot den norske okkupasjonskrigen i Afganistan!

Og til slutt ei oppfordring til Turid Thomassen.

Pakk sekken,reis heim og SKAM DEG.

Også militære forplikter seg til å følge internasjonal sjørett. Blant annet forplikter man seg da til å besvare nødanrop uavhengig av hvem som sender nødanropene og dermed også å hjelpe båter i nød dersom dette er mulig. Men Nato-båtene ignorerte dette.

Nato for sivile?

Kronargumentet til tilhengerne av Natos bombetokt i Libya er at dette er til støtte for den sivile motstanden. Det er da paradoksalt at Nato valgte å ikke hjelpe flyktninger i havsnød. FNs høykommissær for flyktninger har krevd at de ansvarlige for ikke å ha reddet sivile i nød må straffes.

NATOs krig mot Libya er ikke for sivilbefolkningen i Libya, men for NATOs politiske og økonomiske interesser. Det er skammelig at Norge deltar i denne krigføringa – norske styrker må trekkes ut av krigen NÅ, ikke om seks uker, slik SV foreslår i regjering.

RKU fikk mye oppmerksomhet for sine kraftfulle paroler, og aktivister fra begge organisasjoner spredte flere hundre løpesedler til tilstedeværende og forbipasserende.

Konsekvensene av krigen i Afghanistan

7. oktober var det ni år siden USA angrep Afghanistan. Landet ble da lovet en fantastisk økonomisk, sosial og politisk utvikling. Men forholdene i Afghanistan er minst like elendige som før angrepet fra verdens eneste supermakt.

Den amerikanske invasjonen har resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens i utgangspunktet mest herja land. Og Taliban – som USA mente at de skulle knuse – har gjenoppstått fra nærmest ingenting.

Taliban styrker seg på sin konsekvente motstand mot USAs krigføring og okkupasjon av landet. Det gjør også andre opposisjonsgrupper, sjøl om også disse i vestlige media blir omtalt som Taliban når de angriper Nato-tropper. Men dette er en del av den kulturelle overbygninga vestmaktene prøver å danne for å forsvare den stadig like aggressive krigføringa i et av verdens fattigste land.

I 2001 brukte USA som argument at matforsyninga i landet holdt på å bryte sammen, dette gjorde at de forsøkte å bruke humanistiske argumenter for å forsvare krigen. Men det var tørke som den gangen var den viktigste faktoren for sammenbruddet i matforsyningene. Men det samme gjentok seg fem år seinere. FN fortalte da at seks og en halv million mennesker var på sultegrensa. USAs okkupasjon har altså ikke bedra på dette problemet.

I byene står det ikke særlig bedre til enn på landsbygda. De største byene i Afghanistan (De fem største byene i Afghanistan er hovedstaden Kabul, Herat, Jalalabad, Mazar-e Sharif og Kandahar) er bomba sønder og sammen etter nesten tre tiår med sammenhengende krigføring. Mange bor i utbomba ruiner. I hovedstaden Kabul er det store områder som ikke har rennende vann eller strøm.

Men samtidig fins det en liten elite som lever et luksusliv finansiert av okkupantenes penger. Disse privilegiene fins fordi de er landssvikere og quislinger som samarbeider med okkupasjonsmakta. Politikere og folk som lever av narkotikahandel hører til denne gruppa.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange trur på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse.

Landet har verken viktige olje- eller gasskilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene.

Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder.

USAs venner ble deres fiender

Bin Laden og Taliban var en gang USAs beste venner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for disse som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt.

Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Bilder fra demonstrasjonen:

Det er den borgerlige staten og imperialismen som er den virkelige syndebukken for disse dødsfallene. Det er imperialismen som må knuses dersom disse dødsfallene skal opphøre. Hver dag opplever det afghanske folket ufattelige lidelser som følge av den imperialistiske okkupasjonen. Men først når norske soldater blir drept kommer det til en kvalmende sørgeorgie i media her til lands.

Okkupantsoldatene som blir drept av den afghanske frigjøringsbevegelsen blir fremstilt som «martyrer» for den demokratiske sak, sikring av «verdensfreden» og kampen mot terror. Men i virkeligheten er de små brikker for stormaktenes imperialistiske intensjoner, som ønsker kontroll over Afghanistan som en strategisk base for videre ekspansjon.

Norske soldater er en av de mange brikkene i «kontrollen» over Afghanistan, som en slags politibetjent som forsøker å bygge støtte i lokalbefolkningen. Men denne masken blir stadig lettere og lettere å gjennomskue.

Det er et faktum at norske soldater har drept ubevæpna, sivile afghanere og at angrepene mot norske soldater skjer stadig oftere samt øker i styrke. Men borgerlig media på sin side forsøker etter beste evne å dekke over de faktiske hendelsene ved hjelp av tåkete statistikker hvor det hevdes at flere og flere afghanere ønsker okkupantenes tilstedeværelse. Problemet med disse statistikkene er at de som oftest er begrenset til visse områder, løsrevet fra helheten – slik at de får de tallene som er ønskelige.

Som kommunister er vi anti-imperialister og støtter kampen mot okkupasjon over hele verden. Selv om den afghanske motstandsbevegelsen ikke har noen overliggende proletariske mål eller ledelse, så har alle folk rett til å gjøre opprører mot utsuging, okkupasjon og terror.

Alle folk har rett til nasjonal frigjøring!
Til kamp mot utsuging, okkupasjon og terror!

Hva er så formålet med filmen hvis det ikke er å fremme et politisk budskap? Jo, det er å skape kunst, underholdning og penger. En slik agenda er ikke annet en kynisk og forkastelig. Det er ingen nyhet at krigen i Afghanistan er bokstavelig talt blodig alvor for befolkningen i landet.

Hvor rettes fokuset?

Slik er det ikke her til lands, her omgjøres krigen til primitiv underholding. Enkelte folk føler kanskje for å få stimulert sitt fattige sjeleliv via rovmord som de får servert i en kinosal. Da er det ikke nokat filmen er fiksjon, den må ha dokumentarform. Hadde «Armadillo» hatt en klar politisk brodd ville saken vært en annen, men slik er det ikke.

Hvor er fokuset rettet? Fokuset blir rettet på okkupantene, på betalte mordere som handler på oppdrag for imperialistiske land. De utgjør et lite mindretall. Norske og danske soldater står på hauger av lik. Hvor mange afghanere går det på en nordmann? Det er et vanskelig regnestykke, men man kan anta at det er en god del, kanskje et tosifret tall, kanskje mer hvis man tar med jagerflygerenes mordtokter.

Dette er ikke krig, det er nedslakting. Filmen skulle vært vinklet fra afghanernes synspunkt, de utgjør det store flertallet i landet. En slik film ville ikke blitt hyllet som storslått kunst, den ville blitt trampet ihjel av vestlige makters propagandaapparat.

Verden består av godt og ondt

Det eksisterer godt og ondt i denne verden. Okkupantene representerer veldig tydelig onskap. Et av Tjen folkets medlemmer hadde en samtale med en soldat i Bodø sommeren 2009 som hadde vært Afghanistan. Sitat: «Det eksisterer ikke noe deiligere enn det rushet man får når man skyter for å drepe».

Denne holdningen har en del unge mennesker som drar til Afghanistan. De ønsker å føle hvordan det er å drepe. Videre er dette ytterligere bekreftet i Aftenpostens artikkel Gir Forsvaret soldater lyst til å drepe?. Her kommer det fram hva enkelte soldater tenker når de drar på mordtokt til et av verdens fattigste land. For dem er det ikke nok å spille dataspill.

Den norske regjeringa utdanner mennesker til å ha ingen respekt for menneskeliv, den norske regjeringa skaper en kultur som kulminerer i massedrap i norske skolegårder.

Hvor bør fokuset rettes i krigen i Afghanistan? Bør det rettes mot morderene eller mot de som blir myrdet og undertrykt. Svaret bør være klart: Fokuset bør rettes på befolkningen i Afghanistan. Det er de som lider, ikke psykopatiske lystmordere, selv om disse også i en del tilfeller pådrar seg psykiske lidelser.

Men det var ikke bare sivile og journalister fra Reuters som ble drept. Amerikanske tropper satte også en varebil i brann ved å skyte en rekke salver fra luften med et helikopter. Denne varebilen skulle bistå de sårede, men ble nådeløst skutt i filler. To barn ble drept.

Videoen er mildt sagt kvalmende, meget sterk og viser den ytterst reaksjonære kulturen som den amerikanske hæren er bygget opp under. Mange trodde kanskje at slikt bare var mulig i et eller annet Playstation-spill, men dette er virkelighet. «Ah, ja, se på de døde drittsekkene,» sier den ene soldaten i helikopteret.

Den amerikanske hæren gjør sønner og døtre av arbeiderklassen til fiender av det arbeidene folket og til rabiate hunder i tjeneste for imperialismen. Denne massakren er ingen isolert hendelse, men et produkt av okkupasjonsmaktens natur.

Knus imperialismen

Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom fordømmer denne forbrytelsen, må linje med alle andre forbrytelser begått av imperialistene. Men vi kan ikke bare fordømme det. Vi må reise kamp mot dette skitne og morderiske systemet som fører folk mot hverandre på grunn av sitt eget profittjag.

Verdens folk vil aldri kunne oppnå varig fred og harmoni dersom ikke kapitalismen avskaffes gjennom sosialistisk revolusjon og byggingen av en verden uten utbytting og undertrykkelse – det kommunistiske verdenssamfunn.

Den amerikanske imperialismen er skyldig i nedslakting av millioner av mennesker i kampen for dets imperium og bedrifter. De skjuler seg under dekke av «demokrati» og på samme tid går til angrepskrig mot verdens folk. Som revolusjonære kan vi ikke bare «fordømme» disse avskyelige handlingene, men forklare hvorfor det skjer og hvordan bekjempe dette.

Knus imperialismen

Protester og sinne, ene og alene, kan ikke hjelpe det lidende, undertrykte folket. Vi må hjelpe folket å forstå årsakene til krig og organisere for kamp mot dette svinske systemet. Ved å forklare årsakene kan vi bidra til å motivere til revolusjonær motstand, som en brikke i modningen av forholdene for revolusjon og for å sette en stopper for blodbadet imperialismen fører til.

Når det gjelder å forstå invasjonen og okkupasjonen av Irak, er det desto viktig å forstå hvorfor krigen fant sted og hva slags interesser som presset frem dette. Over 1.000.000 mennesker er nå drept som følge av denne krigen, og rundt 500.000 døde av matvareboikotten før krigen. I tillegg til dette har USA tidligere brukt Saddam-regimet som en brikke i dets krig mot Iran. Dette viser oss at imperialistene på mange felt tenker svært kortsiktig og ser an hva de kan tjene på – akkurat der og da.

Invasjonen av andre suverene nasjoner i ren angrepskrig, bryter med alle internasjonale lover og moral. President Obama har lovet å trekke tilbake soldater fra Irak og at disse skal overføres til Afghanistan, der motstanden mot den USA-ledede okkupasjonen – hvor også Norge deltar – er voksende. En av faktorene her er nok at imperialistene ønsker at deres tap nå skal erstattes med irakere, som utgjør hæren til lakeiregimet i Bagdad. Folket må innse at en såkalt «slutt på krigen» på ingen måte er en slutt på undertrykkelsen, men at undertrykkelsen føres videre i andre former.

En følge av kapitalismen

Aggresjonen som utøves av de amerikanske imperialistene er ikke en ny utvikling, men det logiske resultat av det kapitalistiske system.

I denne perioden med økonomisk ustabilitet og økende spenninger samt kriser, er såkalt enkle grep som kan konstruere lakeiregimer god taktikk for imperialistene. Dette har ført til at hundrevis av millioner av mennesker i afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land må leve under kapitalismens barbariske system. Gjennom bruk av vold, bombeangrep, ulovlige våpen, spionnettverk og åpen okkupasjon, prøver amerikanerne å knuse ethvert land som truer deres ønske om globalt hegemoni.

Akkurat som deres angrepskriger mot Vietnam, Korea, Somalia og mange andre, er den nåværende krigen i Irak frempresset for å ivareta kapitalismens interesser. Det samme gjelder også krigen i Afghanistan. Som følge av det kapitalistiske system sitt behov for nye markeder, lakeiregimer og dets alltid tilstedeværende grådighet etter olje, har vi sett at amerikanerne har gjort uttalelige forsøk på å sabotere økonomisk gjennom sanksjoner, blokader og åpen bombing og krigføring.

Kapitalismen er avhengig av krig

Koalisjoner av andre kapitalistiske og imperialistiske stater som FN, har alltid enten støttet disse handlingene eller verbalt «fordømt» dem. FN kan verbalt kritisere det ene eller det andre, men de er ingen myndighet som kan stoppe de amerikanske imperialistene og deres lakeier i deres massive voldsbruk. Dessuten har amerikanerne skaffet seg en unnskyldning for alle deres inngrep hvor som helst i verden, som er at de alltid har rett til å invadere og okkupere et annet land, dersom dette landet utgjør en «trussel».

Krigen i Irak er som de mange krigene før den på grunn av imperialismen, det høyeste og siste stadiet av kapitalismen, som bruker sine mer og mer brutale metoder for å undertrykke alle som er en fare for den herskende klassen og de herskende interessene. Kapitalismen som system trenger disse krigene. Verdens folk vil aldri kunne oppnå varig fred og harmoni dersom ikke kapitalismen avskaffes gjennom sosialistisk revolusjon og byggingen av en verden uten utbytting og undertrykkelse – det kommunistiske verdenssamfunn.