Denne episoden er ingenting i forhold til det blodbadet som USA har gjennomført i over ti år i Irak og Afghanistan. Hundretusenvis av folk har dødd i løpet av disse årene. De er blitt drept av USA for å markere angrepet på USA 11. september 2011. Disse som er blitt drept har ikke hatt noen former for ansvar for hva som skjedde i USA denne dagen.

Hvis vi hadde hatt kritiske journalister så hadde noen turt å stille det viktige spørsmålet:

Er det å drepe folk som gjør motstand mot okkupasjonen av Afghanistan greit, men derimot å pisse på dem etter at de drept et større overgrep?

Krigspropaganda

Afghanistan har i over 30 år blitt herja av den ene krigen etter den andre. Det er rimelig åpenbart at det ikke bygger landet opp, men tvert imot river det i filler. Men dessverre, som man sier, er sannheten det første offer i krig. Derfor ser vi også massiv propaganda for å støtte denne krigen. «Vi sender nordmenn for å fjerne miner» sier de, og fremstiller det hele som en humanitær jobb. Hvem forteller at de lar minene rundt de USA-kontrollerte militærbasene ligge, for å beskytte basene fra afghanerne selv?

Borgerskapet i Norge prøver å fremstille okkupasjonen som noe flott og ærerikt. Derfor serveres vi historier om heltemodige norske soldater og utdeling av medaljer på Dagsrevyen. Barn som har mista faren sin i Afghanistan får komme til kongen for å få utlevert medalje for farens ærefulle dåd. I all stasen glemmer vi at de norske soldatene i Afghanistan ikke forsvarer Norge – de forsvarer interessene til norsk og amerikansk imperialisme. Norske soldater dreper fattigfolk – i de fleste tilfeller fra sikker avstand.

Dette er bare noen av de mange tilfellene der informasjon fordreies, holdes tilbake eller pusses på for å rettferdiggjøre at vi deltar i en blodig okkupasjon av et utarmet, fattig land. Et argument vi krigsmotstandere ofte møter på er at okkupasjonen fører til kvinnefrigjøring, demokrati og beskyttelse av sivilbefolkningen. Da ønsker vi å spørre krigstilhengerne: Har de glemt historien? USA har gått aktivt inn i flerfoldige kriger og kupp de siste 60 åra. USAs kriger beskytter ikke befolkningen, og de er ikke iverksatt hverken for å sikre demokrati eller kvinnens rettigheter. Okkupasjonene skal sikre USAs interesser. Norge henger seg på for å sikre norske interesser. Et så opplagt faktum havner dessverre ofte i glemmeboka.

USA blander seg inn i Afghanistan, Irak og Libya for å sikre sine interesser. Blåøyde folk påstår det er fordi USA er snille. Da bør de tenke på følgende: USAs gjeld er enorm, økonomien vakler, og det begynner å bli velkjent at dets tid som eneste supermakt snart er omme. Er det virkelig sannsynlig at de mektige menn og kvinner som administrerer USA skakkjører økonomien enda mer for å hjelpe afghanske barn? Og at de av ren godhet fant ut at de skulle hjelpe akkurat ved å okkupere landet deres? Dersom det ikke var essensielt for USAs interesser ville ikke USA satt seg i enda dypere gjeld enn de allerede er.

Spillet om verden

Det er velkjent at verdens stormakter delte resten av verden mellom seg i kolonitida. Det som ikke blir snakket så mye om er derimot at verden fortsatt er delt mellom stormaktene. Verdens imperialiststater har sine «innflytelsesområder» der de gjennom press, korrupsjon og som siste utvei, krig får gjennomslag for sine interesser.

Krigene er like mye et redskap for å hindre konkurranse fra andre imperialiststater, som til å tvinge lokalbefolkningen i de ulike landene til å akseptere spillereglene. Tjen Folket støtter verken Taliban, Ghaddafi, USA eller norske okkupasjonssoldater. Vi støtter nasjonenes rett til selvbestemmelse. Vi er imot okkupasjon!

Norske krigspartier

Norge bruker i dag mer penger på krigføring enn bistand i de aktuelle landene. Ingen norske partier er konsekvent imot okkupasjon. SV ga opp krigsmotstanden for å komme i regjering. Rødt har hatt en delegasjon i Afghanistan for å høre hva de norske okkupasjonssoldatene mente. Hvem finansierte denne turen? Dersom Rødt var konsekvent imot krigen hadde vel ikke Rødt-leder Turid Thomassen posert smilende sammen med okkupasjonssoldater? Dersom et politisk parti i Norge under annen verdenskrig hadde posert smilende med tyske okkupanter, hadde ikke det blitt regnet som et politisk signal som legitimerer okkupasjonen?

I Norge i dag finnes det INGEN partier som er konsekvent mot alle utslag av norsk imperialisme. Tjen Folket ønsker å bygge et slikt parti.

Roger Solsvik

Offentlig talsperson

Tjen Folket Bergen

Men krigføringen er likevel en katastrofe. Da imperialistene igjen angrep landet for ti år siden, ble afghanerne lovet en fantastisk utvikling både økonomisk, sosialt og politisk. Men invasjonen har utelukkende resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens allerede minst utviklede land. Taliban – som USA mente de skulle knuse – har gjenoppstått til virkelig å bli en maktfaktor selv om de nærmest var knust av afghanerne selv før 2001. Andre motstandere av okkupantene kalles også Taliban i vestlige medier når de angriper Natos tropper.

En human krig?

Et av USAs argumenter da de ledet an i angrepet på Afghanistan var at store deler av befolkningen stod i fare for å bli rammet av sult siden matforsyningen holdt på å bryte sammen. Slik forsøkte vestlige imperialister å pakke årsakene for invasjonen inn i humanistiske fraser.

Men sannheten var at det var tørke som var hovedårsaken til sammenbruddet i matforsyningen. Også i 2006 ble landet rammet av tørke – det viser seg altså at det vestlige nærværet har gjort fint lite for å bedre matforsyningene i Afghanistan.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange tror på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse. Landet har hverken viktige olje-, gass- eller mineralkilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder. USAs venner ble deres fiender

Men Bin Laden, Taliban og USA var en gang bestevenner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for Taliban som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt. Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Støtt afghanernes motstandskamp!

Okkupanten Norge ut av Afghanistan!

Ingen fred uten frihet – knus USA-imperialismen!

Dette blir berre morosamt. Verre blir det når Raudt skal vise statsmannskunst. Partileiar Turid Thomassen reiser på besøk til okkupasjonsstyrkene for å lære meir om demokratiutvikling i Afghanistan. Kva hadde vi sagt om USA hadde sendt ein delegasjon på besøk hos den tyske okkupanten for å lære om demokrati i Norge etter 2. verdskrig?

Nei, det nyttar ikkje å skjule seg seg bak tåpelege ord. Det har vi hatt nok av dei siste 10 åra. Vi vil berre minne om orda frå Marit Nybakk, dåværande leiar i forsvarskomiteen, då ho på eit debattmøte i NRK i 2002 uttalte at bombinga av Afghanistan hadde vore «vellukka utifrå eit feministisk perspektiv».

Vi kan slå fast at debatten om krigsmedaljen og Raudt si støtte til okkupasjonsmakta er ei avsporing av den viktige kampen mot krigen i Afghanistan. USA og NATOs offisielle mål for krigen var kamp mot terror. Vi skal knuse Al Qaida og finne Osama Bin Laden, sa dei. Donald Rumsfeldt uttala i 2001 at «[å] finne Bin Laden blir som å finne nåla i høystakken». Denne høystakken har no blitt bomba i 10 år utan resultat.

Motstanden mot okkupasjonen er massiv. Bin Laden er død etter å ha blitt funnen i Pakistan, USAs nære allierte. Al Qaida er marginalisert. Då skulle vi tru at grunnlaget for krigen hadde falle bort, men USA med Norge på slep held fram som før. Det er sanneleg lite snakk om humanisme, demokrati og kvinnefrigjering. Då må det vere andre motiv som ligg bak. Svaret finn vi nok om vi brukar den klassiske analysen om imperialisme. Dette har Turid Thomassen ikkje skjønt, eller ho vil ikkje skjønne.

Men heldigvis er afghanarane meir oppegåande og praktisk retta enn den norske partileiaren nokon gong vil bli. Dei har ingen respekt for NATOs okkupasjon. Men når først Taliban-styret rauk i 2001 greip dei sjansen. Alt som har skjedd av forbetringar innan jordbruk, transport og nybygging er det afghanske folk sitt eige verk, Nato og USA har vore bremsekloss.

Og dei har heller ikkje gløymt dei fagre orda frå krigsutbrotet i oktober 2001.

Når alt dette er over, skal det ikke stå på penger for å gjenoppbygge landet.

Pengane har uteblitt. Sjølv den «humanitære stormakta» Norge brukar meir pengar på militær innsats enn på hjelpetiltak. Ikkje eingong ein partiklovn i raud kåpe kan endre dette biletet. Derimot kan det bli ei tung bør å bere for Norge i framtida. Verda har alltid vore ramma av krigar, angrepskrigar, forsvarskrigar, krigar for avskaffing av kolonial og nykolonial undertrykking. I vår tid ligg spenninga som ein dirrande streng over Afghanistans landsbyar. Den endelause fattigdomen, den utrygge kjensla om alt, og ikkje minst den ubrutte voldstradisjonen har gjort at det afghanske folket kjenner at dei omgåast ulvar.

På desse dødsmarkene er det nokre av våre okkupasjonssoldatar som «utmerker seg», slik at dei blir dekorerte når dei kjem heim. Hugs på at ein slik heltedåd alltid fører til at det er nokon som ligg igjen i ein blodpøl på slagmarka, og at dei igjen har familie og vener som sørger. Nei , vi treng ein ny diskusjon om vårt engasjement i Afghanistan, og ikkje minst nye protestar og protestformer.

I 2009 leverte ein del veteranar frå internasjonale operasjonar inn deltakarmedaljane sine som ein protest mot den dårlege handsaminga frå den norske staten. La oss få ei ny bølge av dette. La oss som har vore i teneste i Libanon, på Balkan eller i Afghanistan møte opp framfor Stortinget, droppe medaljen eller krigskorset i næraste søppeldunk og rope ut: Vi protesterer mot den norske okkupasjonskrigen i Afganistan!

Og til slutt ei oppfordring til Turid Thomassen.

Pakk sekken,reis heim og SKAM DEG.

Den vestlige okkupasjonen av Afghanistan er delt i to operasjoner. Den ene er Operasjon Enduring Freedom – Afghanistan, som ledes direkte av USA og hvor Storbritannia og det afghanske USA-vennlige styret deltar. Den andre er NATO-styrken ISAF der Norge deltar med soldater. ISAF står for International Security Assistance Force (Internasjonal sikkerhetshjelpestyrke). Disse to operasjonene jobber parallelt og det har lenge vært snakk om å slå dem sammen, men dette har i skrivende stund ikke skjedd.

Norge og ISAF har samme mål som USA

På ISAFs egne nettsider beskrives oppdraget deres slik (vår oversettelse):

«For å støtte regjeringen i den Islamske Republikken Afghanistan gjennomfører ISAF operasjoner i Afghanistan for å redusere muligheten og viljen til opprør, støtte vekst i kapasiteten og dyktigheten til Afghanske Nasjonale Sikkerhetsstyrker (ANSF), og legge til rette for forbedringer i styresettet og sosioøkonomisk utvikling for å skape et trygt miljø for varig stabilitet som er synlig for befolkningen.»

ISAF og Operation Enduring Freedom – Afghanistan, virker og jobber sammen. I den grad de er forskjellige så utfyller de hverandre. I Norge er det mange som forsøker å tegne et bilde av et vår stat bare har humanitære motiver og deltar i Afghanistan for å hjelpe befolkninga. Mange av disse kan langt på vei innrømme at USA har imperialistiske ambisjoner, men holder fast på at norsk deltagelse i den påfølgende okkupasjonen er av en helt annen og mer human karakter enn USAs framferd.

Sosialt arbeid for imperialismen

Det hevdes at Norge først og fremst deltar for å stabilisere landet og bygge skoler, veier, broer og brønner, uavhengig av USAs politiske mål for okkupasjonen. De trekker også et kunstig skille mellom Operation Enduring Freedom – Afghanistan og ISAF. Sannheten er like fullt at ISAF i sitt mandat slår tydelig fast at deres mål er det samme som USAs mål, nemlig:

• Å styrke den USA-vennlige regjeringen som ble båret fram av USA selv;
• Å slå ned viljen og muligheten blant folk til å gjøre opprør mot regjeringen (eller motstand mot okkupasjonen, som er en mer sannferdig beskrivelse);
• Å oppnå dette gjennom militærmakt kombinert med sosiale og økonomiske prosjekter som gir folk mer goder, trygghet og stabilitet.

Norske soldater og sivile organisasjoner, som i ly av og med støtte fra ISAF og Enduring Freedom, driver med sosialt arbeid blant folket, er en viktig del av okkupasjonen. De er en uttalt del av målet med okkupasjonen. Men rollen har slett ikke sin basis i humanistisk tankesett, men derimot i militær strategi. Skal man slå ned ikke-statlige grupper av motstandere, må man styrke statens autoritet. Skal man stoppe rekrutteringen til motstanderne av okkupasjonen, må man kjøpe opp flest mulig av befolkningen med all slags goder. Barneskoler og sykehus er ikke målet for okkupasjonen, men midler for å oppnå okkupantenes mål – nesten like viktige midler som imperialistenes våpen.

Ny norsk krigskultur

Det humanitære bildet har de siste årene slått sprekker. Krigen har snart vart i 10 år og flere norske soldater har kommet hjem i kister. Pr i dag er rundt 600 norske soldater stasjonert i Afghanistan og staten bruker en milliard kroner årlig på den norske okkupasjonen. Lenge har det også vært en stor andel av befolkningen som har ønsket å avslutte de norske bidragene. I denne situasjonen har krigshisserne satset hardt på å piske opp støtte til okkupasjonen. Dette har de blant annet gjort på følgende måter:

• Gjennom å fokusere på støtte til soldatene etter amerikansk manér, med kampanjer som «støtt soldatene våre».
• Gjennom å begynne å dele ut krigskors og gjøre om frigjøringsdagen 8. mai til en «veterandag» der regjeringen kan velte seg i kvalmende krigsretorikk, som hentet fra amerikanske filmer.
• Ved at forsvaret har rykket ut og krevd støtte til soldatene fra hele det politiske Norge, noe SV og Rødt ser ut til å ha tatt konsekvensen av med sine besøk hos norske okkupasjonssoldater og smilene poseringer på bilder med disse.

I kjølvannet av okkupasjonen av Afghanistan er det i ferd med å bygges opp en ny norsk krigskultur. Dette passer som hånd i hanske med omlegginga av det norske «forsvaret», der man går vekk fra vernepliktshær som skal forsvare landet og over til en vervehær som skal sendes til alle verdens hjørner. Den amerikanske krigskulturen er ikke først og fremst amerikansk, men typisk imperialistisk sjåvinisme. En slik mentalitet der «vi er best» og «vi må rydde opp» er typisk koloniherretenkning, og den finnes i alle land som sender sine soldater for å forsvare statens interesser på andre kontinenter. Vi ser en sjåvinisme som bygges opp i Norge, der døde barn i Afghanistan gjemmes vekk til fordel for kvalmende sammenlikninger mellom motstandsfolk i andre verdenskrig og dagens leiesoldater i Afghanistan.

Hånd i hånd med dette, får vi også se bilder av de snille soldatene som bygger skoler for jenter i et land der kvinners rettigheter er få. Hele drapskulturen legitimeres overfor humanister og godhjerta mennesker, med den sivile oppbyggingen som Norge også skryter av.

Hvordan tenker USAs generaler og ledere?

For å forstå hvordan imperialistene tenker rundt oppdraget i Afghanistan, er det nyttig å lese manualen Military Operations in Low Intensity Conflict (Militære operasjoner i lavintensiv konflikt). Denne boka kan bestilles på internett, eller leses i sin helhet i elektronisk form, og er den amerikanske forsvarsmaktens strategi for såkalt «lavintensiv konflikt». Denne typen konflikt defineres som en politisk-militær konflikt rangert i spekteret av konflikter mellom konvensjonell krig og den «normale» og fredelige økonomisk-politiske konkurransen mellom stater og/eller grupper.

Manualen slår fast at lavintensive konflikter som regel finner sted i den tredje verden og vil være langvarige konflikter. I manualen kan vi lese følgende i første kapittel (vår oversettelse):

«Lavintensive konflikter utgjør komplekse utfordringer for USAs globale interesser. Ugunstige utfall fra disse kan gradvis isolere USA, USAs allierte og USAs globale handelspartnere fra hverandre og fra verdenssamfunnet. Ugunstige utfall kan også forårsake:

• Tap av USAs tilgang til strategiske energireserver.
• Tap av USAs militære rettigheter til baser, transitt og tilgang.
• At venner og allierte av USA inntar posisjoner sammen med fiendtlige grupper.
• At motstandere av USA styrker seg på lang sikt.»

På den andre siden kan suksess i lavintensive konflikter – i tråd med USAs interesser og lover – fremme USAs internasjonale mål som vekst i frihet, demokratiske institusjoner og i frie markedsøkonomier.

I manualen slås det altså kategorisk fast at USAs interesser går hånd i hånd med frihet og demokrati (og markedsøkonomi). Det vil si at der USAs interesser styrker seg, styrker demokratiet seg pr definisjon. Et nøkternt blikk på de mange titalls despotiske regimene som er venner og allierte med USA (som Etiopia og Saudi-Arabia) viser selvsagt at dette ikke har rot i virkeligheten. Til grunn for USAs handlinger, ligger de nakne politiske og økonomiske egeninteressene til verdens eneste supermakt. Manualens hensikt er å sette USAs militære strateger i stand til å fremme disse interessene gjennom å skape gunstige utfall, eller forhindre ugunstige utfall, for lavintensive konflikter – først og fremst i den tredje verden. Sagt med andre ord – hvordan kan USA sikre sin posisjon som imperialistmakt overfor folk i den tredje verden?

Militærstrategien handler om posisjonen i folket

Manualen mener USAs rolle i en lavintensitetskonflikt kan deles i fire brede kategorier, som også overlapper hverandre. En av disse kategoriene defineres slik:

«Støtte til opprør eller kamp mot opprør

USAs sikkerhetsinteresser kan enten best ivaretas ved å støtte en sittende regjering eller i å støtte et opprør. Både opprørere og de som slåss mot et opprør er avhengig av å mobilisere støtte fra folket. Hvordan de prioriterer kreftene mellom å bygge opp støtte for seg selv og undergrave støtten og legitimiteten til sine motstandere er kanskje det mest sentrale dilemmaet for begge sider i en opprørssituasjon.»

På det amerikanske militærets språk kalles det å slåss mot opprør («insurgency») for «counterinsurgency». Motstandsfolka som slåss mot okkupasjonen kalles opprørere. Dette er såklart meget bevisst. Den enes frigjøringshelt er den andres terrorist. Å kalle motstandskjempere for opprørere og terrorister er bevisst for å framstille disse som forbryterne og de kriminelle okkupantene som «beskyttere av lov og orden». Uansett er strategien for å bekjempe opprørere og motstandssoldater den samme og den er en sentral del av de vestlige operasjonene i Afghanistan. Mao Zedong sier at krig er fortsettelse av politikken med andre midler. Akkurat som i politikken, er utfallet av en krig i stor grad knytta til oppslutning i folket og om folkets moral.

Som manualen slår fast – og mandatet til ISAF nevner – er det å kjempe om folkets støtte en helt vesentlig del av den militære strategien. Det vil si enten å styrke sin egen popularitet blant folket, eller svekke fiendens tillit hos folket. Faktisk mener amerikanske militærstrateger at dette er det mest sentrale i en slik type lavintensiv konflikt. Altså kan man si at den sivile oppbyggingen, som direkte handler om å vinne tillit blant folk i Afghanistan, er den mest sentrale delen av imperialistenes militærstrategi i Afghanistan. 10 år etter invasjonen i Afghanistan, er det tydelig at imperialistene – tross enorme investeringer – ikke har lyktes spesielt godt med denne strategien.

Ingen snill deltagelse i imperialistisk okkupasjon

Det er nødvendig for norske antiimperialister å slå hull på myten om den snille deltagelsen i okkupasjonen. Alle norske soldater, og også sivilister, som på noe vis deltar under vingene til ISAF i Afghanistan, er en del av én politisk-militær strategi. Alle som deltar i den sivile oppbyggingen, på premissene til ISAF, Enduring Freedom og det afghanske regimet som i praksis er innsatt av disse, er en del av strategien til USA og andre vestmakter i en geopolitisk kamp for å etablere et stabilt og USA-vennlig styresett i Afghanistan. Målet er selvsagt å sette dette styresettet i stand til selv å slå ned opprørere – som Taliban. Men pr i dag vurderer altså imperialistene at det fortsatt – etter ti års okkupasjon – er nødvendig med over 100 000 væpna vestlige soldater for å hindre at den USA-vennlige regjeringa faller.

USA og quislingene står svakt i folket

Noen hevder at afghanerne støtter okkupasjonen og at afghanerne omfavner vestlige styrker. Men det er innlysende at om virkeligheten var slik at et massivt flertall av afghanerne støttet dagens regjering og USAs innblanding, ville det vært fullstendig unødvendig med 100 000 vestlige soldater. Som beskrevet i USA-imperialistenes egen manual for denne typen krigføring, er det sentrale punktet å vinne folket. I det øyeblikket dette er oppnådd, kan operasjonen avblåses. Så lenge USA og NATO ikke blir tvunget ut, vil de fortsette okkupasjonen helt til motstanderne av okkupasjonen og dens quislingregjering er så svekka blant folk, at de ikke er en reell politisk eller militær utfordrer lenger.

Det er ikke slik at USA ønsker å stå med 100 000 soldater i Afghanistan. I en urolig verden, der USAs interesser er under press på alle kontinenter, der Kina styrker sin internasjonale posisjon, der EU og Russland også utfordrer USA, der USA-vennlige regimer over hele araberverdenen opplever opprør mot seg – i en slik verden ønsker USA selvsagt en snarest mulig vei ut av den afghanske myra de har kjørt seg fast i. Den eneste veien ut er å styrke den afghanske quislingregjeringa, å styrke den afghanske quislinghæren som bygges opp av amerikanske (og norske) instruktører og ikke minst, å bygge broer, veier, skoler, sykehus, vanningsanlegg og så vider som kommer deler av befolkningen til gode.

Å kjøpe folk er veien ut for imperialistene

Afghanistans siste 150 år er preget av kolonialisme, borgerkrig og imperialistisk intervensjon. Storbritannia koloniserte landet, Sovjet okkuperte det i ti år og nå har USA og NATO vært der i ti år. Landet, som var en stor sivilisasjon i hundrevis av år og som hadde avanserte vanningsanlegg da Europa var preget av urskog, er i dag en ruin. Landet er bombet sønder og sammen, hundretusenvis av mennesker er drept, millioner av mennesker er skadet, og så godt som hele befolkningen er traumatisert av krigen. Det meste av landet styres av føydale krigsherrer og jordeiere i et system sammenliknbart med Europas føydale epoke. Det finnes ingen velferdsstat, det finnes ingen lov og rett annen enn den væpna makta.

I dagens afghanske situasjon er det åpenbart at mange kan la seg kjøpe av okkupantene. De kan la seg kjøpe til politi- og militærtjeneste med lovnader om faste måltider og tak over hodet. De kan kjøpes moralsk med lovnader om vestlig levestandard, mobiltelefoni, internett og sikker inntekt. Atter mange mennesker vil kunne vinnes for okkupantene gjennom godteri, godsnakk og skoler til barna, gjennom jobber til foreldrene og gjennom en brønn eller en bro til landsbyen. Dette er helt sentralt i den militærpolitiske strategien til USA og NATO og den eneste veien ut av myra som er noenlunde god for imperialistene.

Kan man likevel hjelpe det afghanske folket?

Er det da slik at man ikke kan yte noen humanitær hjelp til folk i Afghanistan? Slik er det selvsagt ikke. Det er en rekke organisasjoner som tas godt imot av nesten alle afghanere. Det er en rekke mennesker som gir folk hjelp uten å på noe vis støtte okkupasjonen. Det er frivillige leger, sjukepleiere, hjelpearbeidere, handelsfolk og så videre, som hver dag gjør en innsats for afghanere. Også noen nordmenn yter reell hjelp til folk som trenger dette. Men disse gjør det ikke i uniformen til okkupasjonsmaktene, eller i uniformen til quislinghæren. Disse opptrer som reelt uavhengige fra partene i krigen, og er kun opptatt av å hjelpe folk. Disse er ingen støtte for okkupasjonen, og må tjene som forbilde for de nordmenn som faktisk og reelt ønsker å hjelpe andre mennesker i fattige land.

Antiimperialister avviser sjølsagt ikke hjelp til folk i fattige land, og historien er full av eksempler på at dette gjøres på en bra måte. Men den viktigste hjelpa vi kan gi det afghanske folket, er å kjempe for å få en slutt på krigen og okkupasjonen. Den vestlige okkupasjonen av Afghanistan er den største trusselen mot liv og helbred i Afghanistan. Okkupasjonen er den største morderen, og den største byrden for den jevne afghaner.

Taliban og krigsherrer er også fiender av folket, men den vestlige okkupasjonsmakta står i en særstilling på grunn av sin militære og økonomiske styrke. Det viktigste nordmenn kan gjøre for Afghanistan er å slåss mot vår imperialistiske regjering og mot norsk okkupasjon av landet.

Hva er ikke årsaker til okkupasjonen?

Det er umulig å ta stilling til okkupantene i Afghanistan hvis man ikke forstår hvorfor USA og NATO okkuperer landet. Det enkleste å starte med er hvilke grunner de ikke har. Det kan ikke være humanistiske årsaker til okkupasjonen – av to årsaker:

• Hvis USA skulle blande seg inn i Afghanistan for å hjelpe sivilbefolkningen eller kvinnene, så måtte de først feie for egen dør og angripe alle de USA-vennlige regimene som tramper på sin sivilbefolkning og sine kvinner. Det er en lang liste slike land å ta av.
• Okkupasjonen har ikke hjulpet sivilbefolkningen. Tvert imot har okkupasjonen ført til enorme tap av menneskeliv, mer utrygghet, større utbredelse av sykdommer, lavere levealder og enda lavere levestandard for mange. All statistikk og alle tall fra de siste ti års okkupasjon peker i den samme retningen; okkupasjonen har gjort vondt verre for folket.

Det er håpløst naivt å se vekk fra disse enkle og etterprøvbare fakta, og dermed bør de fleste kunne enes om at USA ikke har invadert Afghanistan ut fra sin enorme godhet og sin empati med det lidende folket i Afghanistan. Alle andre årsaker til okkupasjonen kan bare være politiske og økonomiske.

Afghanistan ligger i en region med enorme olje- og gassforekomster. En region som er ekstremt viktig for USAs posisjon i verden og i tillegg en politisk ustabil region preget av konflikter og folkelig motstand mot USA-imperialismen. Det finnes på bakgrunn av dette en rekke faktorer som ledet USA inn i Afghanistan.

Terroren 11. september rettferdiggjør ikke okkupasjon

Den utløsende faktoren for invasjonen av Afghanistan var terrorangrepet mot World Trade Center 11. september i 2001. USA anklaget Taliban-regimet i Afghanistan for å overse Al-Qaidas treningsleire i landet, og tilogmed for å støtte organisasjonen. Terroraksjonen krevde en reaksjon fra USAs regjering. Bush-regimet måtte vise handlekraft overfor velgerne, og en invasjon av Afghanistan ville absolutt gjøre det. USAs regime legitimerte invasjonen ved å kalle det en krigshandling og ved å anklage Taliban-regjeringa for å ha lagt til rette for 11. september.

USAs angrep på Afghanistan kan ikke godtas på bakgrunn av det som skjedde 11. september. Det er en rekke grunner til dette, og her følger noen av disse:

• Okkupasjonen av Afghanistan har ikke gjort det vanskeligere for terroristene i Al-Qaida å verve flere medlemmer. Tvert imot har okkupasjonen styrket Al-Qaida sin legitimitet i Midt-Østen og hver dag er okkupasjonen en motivasjon for nye islamistiske rekrutter.
• Okkupasjonen av Afghanistan har direkte drept mange flere afghanere enn de 3000 amerikanerne som døde 11. september 2001. Det er ingen som teller antall døde afghanere, for dette tjener ikke okkupantene på, men forsiktige anslag sier rundt 16 000 hittil. Vi tror dette tallet er for lavt, men uansett må mange av de som har dødd på grunn av mangel på helsestell, matmangel eller mangel på medisiner også telles med. I tillegg har krigen og okkupasjonen uten tvil hemmet Afghanistans utvikling og dermed krevd flere dødsfall som følge av fattigdom enn det som kunne vært tilfelle uten okkupasjonen.
• Al-Qaida har ikke bare treningsleire i Afghanistan. Også i Pakistan trener de sine medlemmer, men Pakistan er en alliert med USA, slik Taliban også var i mange år. De fleste deltagerne i aksjonen 11. september var ikke afghanere og Bin Laden selv var ikke afghaner. De fleste kom fra arabiske land som er alliert med USA, og Bin Laden selv har bygd sin rikdom i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia kunne sannsynligvis ha kvalt Al Qaidas økonomi for lenge siden. Slik sett må Saudi-Arabias korrupte og USA-vennlige kongefamilie kunne holdes minst like ansvarlig for 11. september som Taliban.

Kort sagt: Invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan har ikke skapt en tryggere verden, den har drept mange ganger fler afghanere enn amerikanerne som døde 11. september. Andre regimer og stater må holdes mer ansvarlige for terroren enn Afghanistan, men USA rører dem ikke fordi de er politisk og økonomisk lydige mot USA. Det hele får preg av at Afghanistans talibanere ble en nyttig syndebukk for USAs regjering og terroren ble et nyttig påskudd for å fjerne et regime som ikke var nok til å stole på i sitt samarbeid med USA.

Alle bidrag til okkupasjonen er forbryterske

Okkupasjonen av Afghanistan er imperialistisk i sitt vesen, og alle bidrag til denne okkupasjonen er i praksis bidrag til USAs politiske og økonomiske stilling som supermakt. Det er også i praksis bidrag til USAs storstilte plyndring av fattige land, der enorme verdier går ut av hendene på sultende mennesker og over til den amerikanske staten og de amerikanske selskapene. Alle bidrag til okkupasjonen, om det er å bore en brønn eller skyte en uskyldig femtenåring, er i sitt vesen bidrag til fortsatt plyndring og undertrykking av verdens fattigste mennesker. Det er også slik at invasjonen og okkupasjonen bryter med folkeretten og FNs avtaler om forholdene mellom nasjoner, og slik sett er all deltagelse i okkupasjonen til syvende og sist et brudd på internasjonal lov. Vår oppgave som kommunister og antiimperialister i Norge er å avsløre dette for nordmenn – og konfrontere de som på ett eller annet vis bidrar til okkupasjonen, med denne ubehagelige sannheten.

For ikke lenge siden var det 8. mai. Da markerte vi her i Norge frigjøringa fra det nazityske åket i 1945. Det er verdt å feire dette. Men regjeringa kasta skygger over dagen ved å gi ut krigskors til soldater som tidligere har deltatt på feil side i en tilsvarende okkupasjon – okkupasjonen av Afghanistan.

Nei til krigen!

Vårt grunnlag for å være mot krigen og okkupasjonen er krigens illegitime grunnlag og det afghanske folkets lidelser som følge av okkupasjonen. Hvordan skal Turid Thomassen og Rødt lære noe om mulighetene til utvikling i Afghanistan når hun menger seg med okkupantene uten å kritisere dem?

Rødt legitimerer okkupasjonen gjennom dette. Turid Thomassen legitimerer de norske soldatenes vold mot det afghanske folket og deres rett til nasjonal sjølstendighet. En ekte revolusjonær delegasjon i Afghanistan hadde besøkt motstandsbevegelsen som kjemper mot den vestlige okkupasjonen, ikke okkupantstyrkene!

Men sannheten er at vi kan se langt etter suverenitet. I dag er kommunistiske motstandsmenn glemt, samtidig som motstandsmenn som støtter krigen i Afghanistan og støtter Natos imperialistiske bombing av andre land er de som kommer fram i lyset.

Vesten ønsker kontroll i andre land

I dag rammes mange mennesker av beinhard undertrykkelse fordi Vesten ønsker sin modell i disse landene. Dette er viktig for å sikre utplyndring av olje-,gass- og mineralressurser – og dermed profitt i statskassen.

Vi må bry oss om hva den norske staten gjør i andre land. Vi kan ikke lukke øynene når den norske staten er med på å produsere store flyktningestrømmer. I dag sitter de samme flyktningene som den norske stat har produsert rundt omkring på norske mottak. Disse lever under dårligere kår enn kårene i norske fengsel. Mange mottak minner oss om finere fangeleire og oppholdsanstalter. Men den norske staten bryr seg ikke om asylsøkere eller mennesker som rammes av utbytting og undertrykkelse. Det eneste den norske staten bryr seg om, er profitt.

Markeringsdagen misbrukes – vend markeringsdagen mot den norske stat

Dagen blir brukt av den norske stat som propaganda for norsk deltagelse i andre land. Det spilles på nasjonalsjåvinisme, hvor motstandsmenn som Gunnar Sønsteby trekkes frem. Dette er en mann som liker Natos innsats godt og som går god for norsk deltagelse i Afghanistan. Staten ønsker at folk bryr seg om krigen i Afghanistan så lenge det handler om å støtte norsk okkupasjon. Men når man snakker høyt om konsekvensene av krig og okkupasjon, blir vi kommunister svartmalt.

Den norske staten tjener godt på krig og okkupasjon, og det er ikke snakk om hensynet til befolkningen i andre land. Krigen i Libya er et godt eksempel: Statoil – den norske staten – har til nå innkassert 5 milliarder kroner mer på økte oljepriser enn i første kvartal i fjor. Driftsresultatet har økt med 11 milliarder kroner første kvartal i år i forhold til på samme tid i fjor.

Skal vi la være å bry oss, eller skal vi si at folket ikke ønsker imperialisme og dagens makthavere? Tjen folket slåss for et kommunistisk alternativ. Vi velger det siste. Vi må bry oss om at profitt kommer foran hensynet til folk. Det er heller ikke slik at denne «friheten» gjør det norske folket bekymringsløse og trygge. Folk flest ser langt etter den kollektive «tryggheten og friheten» som proklameres denne dagen.

Den norske stats okkupasjon er like ille som nazistenes okkupasjon av Norge

Den norske staten opptrer minst like ille som nazistene i andre land. Hva er forskjellen mellom vestlig imperialisme og nazistenes folkemord og grusomheter? Det er mange likhetstrekk: Mange millioner døde under andre verdenskrig. Men mange millioner mennesker dør av sult, krig og nød – hvert eneste år den dag i dag.

Tjen folket velger å bruke denne dagen til å markere at kampen fortsetter. Lenin sa: «Vend krigen mot eget borgerskap». Vi må bruke fredsmarkeringen i Norge på å belyse norsk fredstyveri i andre land.

Tjen folket oppfordrer nordmenn til å feire 8.mai fordi det er en viktig merkedag i nyere historie. Men dagen skal ikke være i regi av krigshissere som gjør akkurat det de feirer at Norge har frigjort seg fra, bare i andre land. Tjen folket vil framheve de som har bidratt til frigjøringen av Norge, men som er glemt. Vi må trekke fram disse, og folk som påpeker hykleriet til den norske stat. Vi må bruke dagen til å påpeke at hvis vi skal feire frihet, skal vi også markere avsky fra den norske stats frihetstyveri i andre land.

Kampen for frihet pågår fortsatt i andre land. Men den pågår også i Norge. Støtt opp om Tjen folket – kommunistisk forbund – og vår kamp for et samfunn fritt for imperialisme og undertrykkelse!

De ba gutten om å stå stille, de huket seg ned bak en gjørmevegg, kastet en håndgranat på ham og åpnet ild fra kort hold.

I en pause tok soldatene bilder av seg selv mens de feiret drapet. På bildet gliser Morlock og gir tommelen opp mens han viser frem kroppen til Mudin. Vær oppmerksom på at guttens høyre lillefinger er blitt kuttet bort. Sersjant Calvin Gibbs brukte en knivskarp saks til å klippe av fingeren, denne ble gitt til Holmes som et trofé for å ha drept sin første afghaner.

Dette er imperialismen – dette er de handlingene som den rødgrønne regjeringa støtter.

RKU fikk mye oppmerksomhet for sine kraftfulle paroler, og aktivister fra begge organisasjoner spredte flere hundre løpesedler til tilstedeværende og forbipasserende.

Konsekvensene av krigen i Afghanistan

7. oktober var det ni år siden USA angrep Afghanistan. Landet ble da lovet en fantastisk økonomisk, sosial og politisk utvikling. Men forholdene i Afghanistan er minst like elendige som før angrepet fra verdens eneste supermakt.

Den amerikanske invasjonen har resultert i et fullstendig sammenbrudd i et av verdens i utgangspunktet mest herja land. Og Taliban – som USA mente at de skulle knuse – har gjenoppstått fra nærmest ingenting.

Taliban styrker seg på sin konsekvente motstand mot USAs krigføring og okkupasjon av landet. Det gjør også andre opposisjonsgrupper, sjøl om også disse i vestlige media blir omtalt som Taliban når de angriper Nato-tropper. Men dette er en del av den kulturelle overbygninga vestmaktene prøver å danne for å forsvare den stadig like aggressive krigføringa i et av verdens fattigste land.

I 2001 brukte USA som argument at matforsyninga i landet holdt på å bryte sammen, dette gjorde at de forsøkte å bruke humanistiske argumenter for å forsvare krigen. Men det var tørke som den gangen var den viktigste faktoren for sammenbruddet i matforsyningene. Men det samme gjentok seg fem år seinere. FN fortalte da at seks og en halv million mennesker var på sultegrensa. USAs okkupasjon har altså ikke bedra på dette problemet.

I byene står det ikke særlig bedre til enn på landsbygda. De største byene i Afghanistan (De fem største byene i Afghanistan er hovedstaden Kabul, Herat, Jalalabad, Mazar-e Sharif og Kandahar) er bomba sønder og sammen etter nesten tre tiår med sammenhengende krigføring. Mange bor i utbomba ruiner. I hovedstaden Kabul er det store områder som ikke har rennende vann eller strøm.

Men samtidig fins det en liten elite som lever et luksusliv finansiert av okkupantenes penger. Disse privilegiene fins fordi de er landssvikere og quislinger som samarbeider med okkupasjonsmakta. Politikere og folk som lever av narkotikahandel hører til denne gruppa.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

Mange trur på den vestlige retorikken om at krigen i Afghanistan er viktig i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er lett å bite på dette etter angrepene på World Trade Center 11.september 2001. Men det var ikke Afghanistan som stod bak disse.

Landet har verken viktige olje- eller gasskilder, slik USAs ofre ofte har. Men landets geografiske plassering er viktig for å forstå hvorfor USA og andre Nato-land bruker så mye penger på å fortsette krigen i landet. I øst grenser landet til Pakistan og i Iran til vest. USA vil ha regimeendring i Iran. I tillegg grenser Afghanistan i nord til oljerike land hvor USA også sliter med å få innflytelse.

Denne posisjonen gjør landet til en potensiell base for den vestlige imperialismen med USA i spissen for å kunne kontrollere de oljerike sentralasiatiske nabolanda. I tillegg vil de imperialistiske konkurrentene.

Russland og Kina ringes inn også fra sør. Jakten på Osama bin Laden etter 11.9 var grunnen til at USA gikk til angrep på Afghanistan, men dersom bin Laden hadde vært så viktig for USA, ville det vært mer logisk å angripe grenseprovinser i Pakistan. Det er der han har sine baseområder.

USAs venner ble deres fiender

Bin Laden og Taliban var en gang USAs beste venner. På 1980-tallet hadde USA god bruk for disse som indre opposisjon mot sovjetisk innflytelse i Afghanistan. Denne gangen var det nemlig Sovjetunionen som okkuperte landet. Vi ser at det er det samme som vi også ser i Irak – den offisielle grunnen for å angripe Irak var å fjerne regimet – et regime som var USAs beste venner i den iransk-irakiske krigen på 1980-tallet.

Utover på 90-tallet hadde USA fortsatt kontakt med Taliban. Det amerikanske oljeselskapet Unocal forsøkte til og med å få Taliban til å garantere for en oljeledning som skulle gå tvers gjennom landet videre til Pakistan. Oljeledningen skulle komme fra Sentral-Asia. Slik ønska en å unngå både russisk og iransk innblanding. Det var da forhandlingene mellom Taliban og Unocal brøyt sammen i 1997 at USA begynte å arbeide for å innsette en marionetteregjering i Afghanistan. Dette ønsket falt sammen USAs behov for å vise store muskler etter 11.9, det er vanskelig å se noen løsning på krigen i overskuelig framtid.

Den norske regjeringa er krigsforbrytere!

Den norske regjeringa, hvor «antikrigspartiet» SV deltar, støtter okkupasjonen og deltar sågar med soldater som dreper afghanske opprørere på lik linje med hvordan de tyske okkupantene drepte norske motstandsfolk i 1940-45. Som vi viser over, bygger okkupasjonen av Afghanistan på et løgnaktig grunnlag. USA hevder invasjonen i Irak også var krig mot terror. I ettertid er det klart for stadig flere at målet var mer olje og makt for USA, ikke fred og frihet for folk i Irak.

USA ønsker kontroll i Midtøsten og andre olje- og gassrike regioner. De trenger denne kontrollen for å hindre EU, Kina og Russland fra å bli reelle konkurrenter til USA. USA vil desperat klamre seg til posisjonen som verdens eneste supermakt.

Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom vil at Norge skal bryte ut av Nato og trekke alle sine styrker ut av okkupasjoner av andre land. Vi vil ha et fritt Norge som ikke tråkker på andre land og som i stedet for å samarbeide med USA, gir vår støtte til de som virkelig slåss for fred og frihet i rundt omkring i verden.

Bilder fra demonstrasjonen:

På heimesida til det svenske forsvaret går vervinga for fullt. Her blir det lokka med å vere med å «säkra människors rätt att leva i fred, frihet och demokrati, både i Sverige och i andra länder».

Sagt på ein annan måte betyr det å delta i okkupasjonen av Afganistan.

Men kva med alle dei som ikkje lar seg lure eller lokke av dei fine orda. Arbeidslause kan bli instruert til å søke jobbar i forsvaret, på likefot med at dei blir instruert til å søke på andre jobbar. Denne situasjonen har oppstått fordi man har erstatta verneplikt med yrkesarmé.

Og ikkje minst at Sverige tar del i USAs røvarkrig i Afganistan. Skal man misse arbeidsløysetrygda dersom ein seier nei til å dø i imperialismens teneste?