Det synes å ligge i menneskets natur å utnytte kriser for egen vinning, og denne er intet unntak. Rasistiske krefter bruker de mange voldtektene som argument for å begrense asylsøkeres bevegelsesfrihet. Dette er forstyrrende. Mange av de aktuelle voldtektene er beviselig begått av etniske nordmenn, og de som eventuelt er begått av mennesker med innvandrerbakgrunn reflekterer utelukkende disse individenes handlinger og holdninger. Å straffe mennesker basert på gruppetilhørighet strider mot alle rettsprinsipper, noe initiativtakerne til fakkeltoget også innser da de tar til motmæle mot de rasistiske holdningene og den generaliseringen som ligger til grunn for denne type kollektiv skyld og avstraffelse.

Men hvor er den samme motstanden mot generalisering når det kommer til å analysere selve voldtektsfenomenet? Det er helt og holdent stuerent å anse og omtale dette som en type kriminalitet der kvinner er ofrene og menn er de skyldige. Der er liten tvil om dette ofte er tilfelle; ei heller om at det har vært tilfelle i de overnevnte voldtektssakene. Likevel er der to ting en bør ha klart for seg.

Det ene er at de menn som faktisk begår slik kriminalitet utgjør en relativt liten gruppe. Én mann som voldtar er selvsagt én for mye, men det store flertall av menn synes denne type handlinger er forkastelige. Menn som står side om side med oss kvinner for å gjøre byen tryggere for oss fortjener verken å bli uglesett eller omtalt som potensielle voldtekstmenn på grunnlag av sitt kjønn. De som utøver slike usle handlinger bør omtales som vold(tekt)sutøvere; ikke simpelthen som menn.

Det andre er at modellen med menn som utøvere og kvinner som ofre er kontraproduktiv. Problemet er ikke at menn utøver vold mot kvinner; problemet er at vold utøves. Det er her fokuset må ligge. En voldshandling blir verken bedre eller verre om den utøves av en mann mot en kvinne. Undertrykkende og krenkende vold av alle typer må bekjempes, og en vinner lite på å skille ut én spesiell type for så å gi denne særbehandling. Det vil fjerne oppmerksomheten fra selve temaet og i verste fall føre til at andre former for voldelig og seksuell kriminalitet ignoreres.

La oss derfor kjempe mot alle former for krenkelse og undertrykkelse, men uten å ty til småborgerlige tendenser som generalisering og kollektiv skyld basert på biologiske faktorer.

8. mars for revolusjon og kommunisme

Kommunisten Clara Zetkin foreslo å gjøre 8. mars til internasjonal kampdag på en arbeiderkongress i 1910. Forslaget satte arbeiderkvinnenes kamp for revolusjon og sosialisme på dagsorden. Og 8. mars i 1917 ble i Russland et forspill til Oktoberrevolusjonen.

8. mars er ikke en kvinnedag for blomster, konfekt og gaver. Det er ikke en valentinsdag nummer to. 8. mars er fremdeles en dag for opprør. Mao Zedong sa: Kvinnene holder halve himmelen oppe.

Dagens verden er ingen himmel for flertallet av jordas mennesker. For milliarder av mennesker kan store deler av livet være et sant helvete. Men forutsetningene for menneskehetens frigjøring finnes. Det som står i veien er kapitalismen.

Kvinnekamp er klassekamp

Men kvinneundertrykkinga rammer langt fra alle kvinner likt. Rike kvinner kan kjøpe au pair og vaskehjelper til seg sjøl og privatskoler til ungene sine. De har høye inntekter som gir økonomisk sjølstendighet og frihet innafor kapitalismens rammer.

For mange kvinner er situasjonen likevel helt annerledes. De fattige, lavtlønte, innvandrerkvinner og arbeiderkvinner kjenner undertykkinga på kroppen. Deres kamp er klassekamp, våre venner i denne kampen er ikke rike kvinner som Celina Midelfart.

De viktigste kvinnekravene i dag er krav som

• Rett til å jobbe heltid, ingen tvungen deltid
• Kortere arbeidsdag uten å gå ned i lønn
• Høyere lønn for de lavtlønte

Også menn i arbeiderklassen tjener på disse kravene. Derfor må arbeidende kvinner og menn stå sammen.

Full kvinnefrigjøring krever revolusjon

Dagens kvinneundertrykking muliggjøres av kapitalismen. Dette er et system hvor noen få gjør seg rike på andres arbeid, noe som skaper fattige og rike. Kapitalismen finner stadig nye måter å splitte og undertrykke folk på.

I et klassesamfunn vil mange sparke nedover istedenfor oppover. De største kapitalistene og staten deres tyner på de små kapitalistene og sine arbeidere. De små kapitalistene tyner sine ansatte arbeidere. Noen hvite arbeidere spytter etter mørkhuda arbeidere. Og alt for mange arbeidermenn tråkker på arbeidende kvinner. Systematisk skeivhet og utsuging fører til systematisk undertrykking.

Kvinneundertrykkinga kan ikke forsvinne uten at kapitalismen blir knust. I dagens verden er kapitalismen et system som dreper millioner og slavebinder milliarder. De som rammes hardest er arbeidende og fattige kvinner i de fattigste landene.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som deltar for fullt i kapitalistenes kriger, undertrykking og utsuging. RKU og Tjen folket organiserer folk for å knuse dette systemet og denne staten og sette arbeiderklassen sitt herredømme istedet. Dette er en forutsetning for full kvinnefrigjøring som bare kan realiseres med kommunismen.

Vi er ikke feminister

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp. Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke det ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg «feminister og sosialister» og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Hovedmotsigelsen er ikke mellom kvinner og menn

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system går ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen, altså mellom arbeid på den ene sida og kapitalen på den andre sida. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden for oss som jobber for et klasseløst samfunn. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv bare fordi de er kvinner.

Sjølutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står sjølutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner. Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Vi kommunister kan alliere oss med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

Hei

Vil dere i Tjen Folket definere dere selv som feminister? Eventuellt, hvorfor/hvorfor ikke?

Vi svarer som vanlig etter beste evne:

Hei

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp, men vi kaller oss ikke feminister.

Tjen folket og RKU er for kvinnefrigjøring. Vi mener at kvinner i dagens verden blir undertrykka som kjønn. Vi mener at i Norge viser kvinneundertrykkinga seg gjennom lavere inntekt blant kvinner og en kultur der kvinner nedvurderes. Derfor støtter vi og deltar vi i kvinnekamp.

Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Mange feminister i snever forstand blir blinde for klassekamp og rasisme, og lar seg gjerne bruke til å sette folk som har felles interesser opp mot hverandre. De fleste av dem blir borgerlige og småborgerlige feminister som kjemper for flere kvinner i bedriftsstyrene eller skattefradrag for de som har vaskehjelp.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg ”feminister og sosialister” og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system er ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen. Med andre ord at hele samfunnet er vevd sammen til en organisme der alle deler inngår i en større helhet, men der en liten klasse mennesker eier og kontrollerer nesten alt. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv, bare fordi de har kvinnelige reproduksjonsorganer.

De selvutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan føre til at kvinner og menn får de samme rettighetene i henhold til loven. Som kan gi kvinner stemmerett og rett til lik lønn for likt arbeid, høyere lønn i kvinnedominerte yrker eller bedre velferd. De kan i beste fall rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står selvutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner.

Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Kommunister kan alliere seg med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

Mvh

Tjen folket

Kvinnene i Sovjetunionen – fullverdige og likestilte innbyggere i sitt land

Det er et velkjent faktum at Sovjetunionen har oppnådd oppsiktsvekkende resultater når det gjelder graden av kvinnedeltakelse i den aktive oppbygginga av staten. Denne allment kjente sannheten blir ikke en gang motsagt av våre fiender. Sovjetkvinnen er en fullverdig og likestilt innbygger i vår stat. I og med at kvinnene har fått fri adgang til enhver sfære når det gjelder kreativitet så har staten på samme tid sikret alle nødvendige forhold som gjør det mulig for kvinnene å fullbyrde deres naturgitte funksjon: Å føde og bidra til å oppdra sine barn – og på samme måte blir det gjort mulig for henne å være sjefen hjemme.

I lovene til sovjetstaten er det slått fast at moderskapet ikke er en privatsak, men at det er den sosiale plikten til alle de aktive og likestilte kvinnelige innbyggere. Dette er innebygget i vår grunnlov. Sovjetunionen har greidd å løse de viktigste og mest komplekse problemer når det gjelder at kvinnene nå arbeider på ethvert tenkelig felt – uten at dette går på bekostning av hennes moderskap.

I Sovjetunionen har man viet stor oppmerksomhet rundt organiseringen av offentlige kantiner, barnehager, ungpionerleire, lekeplasser og daghjem. Og disse institusjonene bidrar – slik Lenin sa det – til at vi er i stand til i praksis å gjøre kvinnens underlegenhet ovenfor mannen stadig mindre. Flere enn 7000 kvinne-og-barn-sentre har blitt etablert i Sovjetunionen. Halvparten av dem er i jordbruksområdene. Over 20.000 daghjem har blitt organisert. Her må man huske at i tsarens Russland, i 1913, eksisterte det bare 19 daghjem og 25 barnehager. Disse ble ikke drevet av staten, men av filantropiske organisasjoner.

Sovjetstaten gir stadig økende materiell støtte til mødrene. Kvinnene mottar full lønn samt barnetrygd før og etter fødsler. Og de fødende kvinners arbeidsplass settes av til dem slik at en fødende kvinne kan ta opp igjen jobben etter at hun har fått barn. Store familier og aleneforeldre mottar statsstøtte for å hjelpe dem i å føde og å oppdra barna. I 1945 betalte staten ut mere enn 2.000 millioner rubler i slik støtte.

Hederstittelen «mødrehelt» har blitt gitt til flere enn 10.000 kvinner i den russiske delen av Sovjetunionen alene, mens ordenen «Moderlig ære» og «Medaljen for moderlighet» har blitt gitt til henholdsvis én million og 100.000 kvinner. Sovjetstaten har vist seg å være å stole på, og de som har fått titler og ordener har fortjent disse.

Kvinnene har vist seg å være heroiske – både i fredelig, kreativt arbeid, før den 2. verdenskrigen – og de viste seg som helter under nazi-Tysklands invasjon. Videre; de har vist seg å være heroiske nå, i bygginga av landet i den store oppgaven i å forsøke å fullføre femårsplanen. På mange felter i industrien er det nå flere kvinner enn menn. Mange av de kvinnedominerte industrigreinene har vært blant dem som har fullført femårsplanen.

Like viktig å nevne er de voldsomme positive resultatene til de sovjetiske bondekvinnene. Bondekvinnene bar hovedbyrden av jordbruksarbeidet under den 2. verdenskrigen.

Våre kvinner har greidd å mestre yrker som i lang tid har blitt sett på som eksklusive områder for menn. Dette gjelder for eksempel kvinnelige maskinførere, kvinnelige mekanikere, kvinnelige maskinoperatører og kvinnelige installatører. Og: Velkvalifiserte kvinner er nå på flere steder ledere for arbeid med de mest kompliserte mekanismer og maskiner.

Kvinnene i Sovjetunionen arbeider på like fot med mennene for at landet skal utvikle sin vitenskap, sin kultur og sin kunst. De har en enestående plass i utdanningssystemet og i helsevesenet.

I landet vårt for 30 år siden var det 2,3 millioner kvinnelige arbeidere. Av disse var det hele 1,3 millioner som jobba i yrker som for eksempel servitriser i byene. 750.000 kvinner jobbet som arbeidere på gårdene på landsbygda. På denne tiden fantes det knapt noen kvinnelige ingeniører, og nesten ingen kvinner innen vitenskapelig arbeid. Dersom en kvinne skulle bli utnevnt til en lærepost, så var den knyttet sammen med forhold som var fornærmende ovenfor en kvinnes ære.

I landet vårt – hvor det før var elendige tilstander – er det nå 750.000 kvinnelige lærere, 100.000 kvinnelige leger, og landet har 250.000 kvinnelige ingeniører. Kvinneandelen når det gjelder studenter i høyere utdanning er på 50 %. Over 33.000 kvinner jobber i laboratoriene og i forskningsinstituttene. 25.000 kvinner har akademiske titler og høyere akademiske grader. Videre har 166.000 kvinner blitt tildelt «Statsprisen» for gode resultater innen deres vitenskap og innen deres arbeid.

Kvinnen i Sovjetunionen kan altså utnytte sine politiske rettigheter i praksis.

Det Øverste Sovjet har 277 kvinnelige medlemmer – mens 256.000 kvinner har blitt valgt inn i de forskjellige statlige organer – i byene, på landsbygda, i regionene og i republikkene.

Kvinnene i Sovjetunionen behøver ikke å kreve fra sin regjering at de skal ha rett til arbeid, rett til utdanning og rett til helsemessig hjelp før, under og etter fødsler. Det er sovjetstaten selv – regjeringen selv – som gir kvinnene arbeid og som gir dem store muligheter og tilgjengelighet til enhver sfære av sosialt liv. Sovjetstaten gir kvinnene både hjelp og assistanse – og den samme staten gir dem også takk og utmerkelser.

Gjennom årene med invasjon fra nazi-agressorene kjempet kvinnene i Sovjetunionen sammen med kvinnene i andre demokratiske land. Kvinnene så med sine egne øyne nødvendigheten i å kjempe en kamp uten avbrudd mot nazismen inntil ethvert spor av den borte. Bare på den måten kan vi spare verden for nye krigstrusler.

Kampen for demokrati og for en varig fred, kampen mot reaksjon og fascisme er hovedoppgava vi har i verden i dag.

Å nekte kvinnene og delta i denne oppgava – å stenge kvinnene inni reint «kvinnelige» og feministiske organisasjoner – dét kan bare bidra til å svekke kvinnenes demokratiske bevegelse. Kun en seier for demokratiet kan sikre kvinnene likhet.

Vi, kvinnene i landet av sovjeter gir all vår energi til det skapende arbeid for fullførelsen av den kjempemessige oppgava som den nye femårsplanen er. Vi veit at når vi gjør dette, styrker vi fredens vern over hele verden, nemlig Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker.

På samme tid må vi være på vakt mot intriger fra reaksjonære – vi må avsløre deres planer og intensjoner, vi må avsløre deres forsøk på å splitte de demokratiske landene.

Enheten av alle krefter for demokratiet er vårt mest pålitelige våpen i kampen mot reaksjon i kampen for frihet og for fred over hele verden.

Aleksandra Kollontaj

Først publisert i tidsskriftet Sovetskaja Zjensjtsjina nr. 5, september-oktober 1946

(Oversettelse for Tjen folket v. S.H.)

Olga Andersen var en god venn av Rudolf Nilsen. De opptrådte ofte sammen, og Rudolf Nilsen leste flere ganger opp dikt av henne i forskjellige sammenhenger.

I Arbeider-Revy nummer 5/1935 uttalte hun seg slik om forskjellen på det sosialistiske systemet i Sovjetunionen, og det kapitalistiske samfunnet:

De resultater Sovjetunionen i løpet av få år har kunnet opvise, bør bringe oss til eftertanke. Og begynner man først å tenke efter blir man svimmel overfor de muligheter og krefter som står til rådighet, men som i et kapitalistisk samfund går tilspilde.

Her følger et av hennes dikt:

Gnisten og flammen

Frem kamerater! Løft kommunismens flammende fakkel!
Se hvor den lyser i natten!
Kamplarm høres – kampsange toner,
gjenklang de vekker i millioner
arbeideres bryst,
Frem fra fabrikker, fra smug og fra rønner
myldrende frem, arbeidernes skarer.
Truende rop mot makthaverne drønner:
«Vokt Eder, snart er det vi som lønner
den uret I øvet med lyst!
Lænker skal sprænges!
Baal skal der tændes,
et samfund bygget på uret skal brændes!
Nu vil vi bygge et nyt!»

Kvinnene kommer! – Ak, i aarhundrer
kuet og bundet av dogmer og fordom,
stirrer de blændet mot frihetens morgen,
rives saa med av fornyelsens under.

Frem kamerater! Sving kommunismens flammende fakkel!
Gnisterne regner i natten.
Kvinnerne fanger dem, skjermer og verner,
bærer dem hjem i skumle kaserner.
I samfundets kroke, i armodets trøske,
der vil de fænge. De ulmer, de gløde.
Se, ut av røyken slaar flammerne røde!
Ilden blir næret av maktbud fra oven,
av bolignød, sygdom, av dyrtid og aager,
av hver urettferdig anvendelse av loven,
av arbeidsløshet, av sult og av taarer.
I harmen der gløder, i hatet der brænder,
viljerne herdes til staal!

Frem kamerater! Løft kommunismens flammende fakkel!
Ildskjæret lyser i natten.
Gnisterne fænger, flammerne tænder
Revolutionens baal!

8. mars for revolusjon og sosialisme

Forslaget satte arbeiderkvinnenes kamp for revolusjon og sosialisme på dagsorden. Og 8. mars i 1917 ble i Russland et forspill til Oktoberrevolusjonen.

8. mars er ikke en kvinnedag for roser. Det er ikke en valentindag nr. 2. 8. mars er en dag for opprør. Mao Zedong sa: Kvinnene holder halve himmelen oppe.

Dagens verden er ingen himmel for flertallet av jordas mennesker. For milliarder av mennesker kan store deler av livet være et sant helvete. Men forutsetningene for menneskehetens frigjøring finnes. Det som står i veien er kapitalismen.

Kvinnekamp er klassekamp

Kvinneundertrykkinga rammer ikke alle kvinner likt. De rike kvinnene kan kjøpe seg fri fra undertrykking. De kan kjøpe au pair og privatskoler til ungene, vaskehjelper og skjønnhetsoperasjoner. De har høye inntekter som gir økonomisk selvstendighet og frihet i det kapitalistiske systemet.

De viktigtse kvinnekravene i dag er krav som

• Rett til å jobbe heltid, ingen tvungen deltid
• Kortere arbeidsdag uten å gå ned i lønn
• Høyere lønn for de lavtlønte

Dette er kamper som er viktigst for arbeiderkvinner, men som også menn i arbeiderklassen tjener på. Kvinnekamp i dag blir klassekamp der arbeidende kvinner og menn kan stå sammen. De rike kvinnene er ikke våre venner i denne kampen.

De kvinnene som har mest å vinne på å kjempe er de fattigste, de lavtlønte, innvandrerkvinnene og alle arbeiderkvinner. Det er disse som må settes i fokus. Det er disse som kjenner kvinneundertrykkinga hardest på kroppen. Ikke Celina Middelfart.

Full kvinnefrigjøring krever revolusjon

Kapitalismen er det økonomiske systemet som i dag gjør kvinneundertrykking mulig. Et system der noen kan tjene seg rike på andre sitt arbeid skaper fattige og rike. Skaper gir mye makt til noen få, og ingen makt til de aller fleste. Kapitalismen finner stadig nye måter å splitte og undertrykke folk på.

I et klassesamfunn vil mange med nødvendighet sparke nedover. De største kapitalistene og staten deres tyner på de små kapitalistene og sine arebidere. De små kapitalistene tyner sine ansatte arbeidere. Noen hvite arbeidere spytter etter mørkhuda arbeidere. Og alt for mange arbeidermenn tråkker på arbeidende kvinner. Systematisk skjeivhet og utsuging fører til systematisk undertrykking.

Vi tror ikke kvinneundertrykkinga kan forsvinne uten at kapitalismen blir knust. I dagens verden er kapitalismen et system som dreper millioner og slavebinder milliarder. De som rammes hardest er arbeidende og fattige kvinner i de fattigste landene.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som deltar for fullt i kapitalistenes kriger, undertrykking og utsuging. RKU og Tjen folket organiserer folk for å knuse dette systemet og denne staten og sette arbeiderklassen sitt herredømme istedet. Dette er en forutsetning for full kvinnefrigjøring som bare kan realiseres med kommunismen.

Men Anette Sagen fikk lov til å hoppe i Vikersundbakken sammen med Line Jahr, Helena Olsson (Sverige, men nå Norge) og Lindsey Van (USA) – og det gikk bra, noe både lensmannen i Modum (som jentene måtte søke om tillatelse for å få lov til å hoppe) og rennlederen i Vikersund, skiflygingsverdensmesteren fra Oberstdorf i 1988, Ole Gunnar Fidjestøl, også hadde tro på. Den 5.mars 2004 satte de utfor, og Sagen klinte til med 174,5 meter – til nå verdens nest lengste skihopp for damer.

Mange jenter har fulgt i fotsporene etter pionerene og forkjemperne i Vikersund for fem år siden. Skihopping for damer er en idrett klart i vekst i flere land, og de neste verdensmesterskapene kommer til å bli prega av større bredde enn dagens konkurranse i Liberec.

Vi hyller de fire jentene som gikk i spissen for å bli likestilt med gutter og ønsker alle jenter som vil bli skihoppere lykke til videre med interessen sin.