Det er en tendens til at kapitalismens syklus med veksling mellom økonomisk oppgang og nedgang starter i USA for så å spre seg videre til resten av den industrialiserte verden. Etter krisen i 2008 har pilene en kort stund pekt svakt oppover i USA. Årsaken til at nedgangen i 2008 blei snudd til svak oppgang finner vi først og fremst ved at staten USA, samt de fleste andre stater i den rike del av verden, har lånt penger som de har sprøytet inn i økonomien for å få hjulene igang.

I 2008 fikk vi en overproduksjonskrise. Det vil si at kapitalismens produksjon kom i utakt med markedets evne til å kjøpe produktene fra denne produksjonen. Forenklet sagt kan vi si at alle kapitalister er avhengig av å stadig selge et økende antall varer fra sin produksjon og at dette er årsaken til at det fra tid til annen blir produsert for mange varer. Når dette skjer (noe som normalt skjer relativt regelmessig mellom 8-12 år), så får vi ei overproduksjonskrise. Krisen fører til at en del produsenter går konkurs, eller på andre måter blir lagt ned. På denne måten sørger krisen for at produksjonskapasiteten faller, og dette gir grunnlag for ny vekst for de som står igjen og har klart seg gjennom krisen. Du kan lese mer om dette i vår artikkel:

Kapitalismens syklus

Fasen før krisen kalles for «høykonjunkturen». I denne fasen peker de økonomiske pilene bratt oppover. Alt ser ut til å gå svært så bra, og kun de med den største innsikten i hvordan kapitalismen fungerer ser skyene på horisonten. Denne fasen preget av optimisme kjennetegnes også ved økt spekulasjon. Mange spekulerer i at veksten skal fortsette, og investerer sine penger i aksjer eller lignende utfra en forventning om at de senere kan selge dem for en langt høyere pris som følge av den økonomiske veksten, og slik sett skaffe seg lettjente penger uten å gjøre det skapte grann. I høykonjunkturen som rådde før krisen brøt ut i 2008 var det mye slik spekulasjon først og fremst i markedet som lånte ut penger til folk som kjøpte seg boliger. Dette førte til at folk lett fikk lån til boliger uten at det ble sjekket så nøye om de hadde råd til å betale avdragene (med mindre høykonjunkturen vedvarte i flerfoldige år framover iallefall). Det var også en god del som blei direkte lurt til å ta opp lån som de umulig kunne betjene. En kan spørre seg hva bankene hadde å tjene på å låne ut penger til folk som ikke kan betale tilbake. Det blir jo et tap for bankene? Svaret på dette ligger i at det noen år før dette var innført endringer i lovverket som gjorde at banker og andre finansinstitusjoner kunne selge lånene videre til andre banker (eller finansinstitusjoner) og dermed tjene penger kun på videreformidlinga. Siden de som lånte ut pengene ikke satt med risikoen lenger, så la dette grunnlaget for svindel og lureri.

Milliarder på milliarder av dollar blei på denne måten lånt ut til folk som ikke ville være i stand til å tilbakebetale, og i takt med at flere fikk låne penger slik at de kunne kjøpe seg hus, så økte også boligprisene langt over den objektive verdien av boligene. Dette blei ei gedigen boble. Prisene på boliger var skyhøyt over faktisk verdi og folk som investerte pengene sine i deler av disse lånene («obligasjoner») utfra en forventning på å få renter av sine investerte penger fikk ikke pengene tilbake, da det viste seg at svært mange ikke var i stand til å tilbakebetale lånene. Denne boblen sprakk når overproduksjonskrisen slo til. Da var det en rekke av folk som mistet jobbene sine, ikke lenger kunne jobbe overtid, blei permittert og så videre som førte til at deres inntekter sank, og de kunne ikke lenger betale avdragene på lånene. Du kan lese mer om dette i vår artikkel:

Krise i kapitalismen

Krisen blei svært dramatisk, og alle de rike kapitalistiske statene slo seg sammen om en felles redningsaksjon. Allerede i 2008 så vi at denne «løsningen» på krisen den gang skapte en ny økonomisk boble av virkelig historiske dimensjoner i artikkelen:

Ei ny boble bygges opp

I dag kan vi lese i finansavisene at pilene går nedover, og at det er mye frykt og usikkerhet i markedet ^{[2] [3]} http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961627.ece":http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961627.ece. «Kriseløsningen» som førte til at en rekke stater har satt seg i nærmest bunnløs gjeld har ikke hatt den virkning det var ment at de skulle ha. Det eneste den har ført til er at den grunnleggende årsaken til krisen (overkapasitet i produksjonen i forhold til markedets kjøpekraft) har blitt dyttet framover uten å bli løst, samtidig som nesten hele den rike vestlige verden (inkludert Japan) har satt seg i tilnærma bunnløs gjeld. «Kriseløsningen» har derfor bare ført til at motsigelsene har økt i et større omfang og vi har derfor i vente en større økonomisk krise enn verdenshistorien noensinne har sett. Den virkelig smellen kommer, når kapitalistene endelig oppdager at statsobligasjonene ikke var en «trygg havn» men et nytt svart høl. Det keynesianistiske eksperimentet med at staten felles tar opp gjeld og sprøyter pengene inn i økonomien har feilet. I tiden framover kommer blårussen til å hyle om at det er sosialdemokratene (keynesianistene) sin feilslåtte politikk som er årsaken til krisen. Det blir fort glemt at det var blårussens markedsliberalistiske politikk som blei fulgt forut for krisen i 2008.

Overproduksjonskrisene i kapitalismen er nemlig lovmessige. De kan ikke unngås med en «lur» kapitalistisk politikk, uansett om den har kledd seg i røde, gule, grønne, brune eller blå klær. Den eneste måten en kan avskaffe overproduksjonskrisene på er ved å avskaffe kapitalismen.

Det siste er ikke bare nødvendig for å hindre all den arbeidsledighet, sult, nød, fattigdom og annen elendighet som øker i drastisk omfang under kapitalismens kriser. Det er faktisk en nødvendighet for å redde vår jord fra den økologiske destruksjon av kloden som kapitalismens profittjag skaper.

1. ^http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_GDP_%28nominal%29
2. ^http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961425.ece
3. ^http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961381.ece

[[innholdsliste]]

Bakgrunnen for eurokrisa

Den greske statens manglende betalingsevne har utløst angst i kapitalismen for økonomisk ragnarok. Årsaken er at Hellas ikke er det eneste landet som har ei økonomisk utvikling som ikke er bærekraftig. Det er i større grad en snakk om hvilke land som har ei bærekraftig økonomisk utvikling fremfor det motsatte. Så godt som alle land i EU (i tillegg til USA og Japan) har gått med underskudd i årevis. Det er ingenting som tyder på at denne utviklinga vil snu. Snarere tvertimot har underskuddene økt kraftig som følge av krisetiltakene som ble brukt som svar på krisa i 2008.

Kriseløsninga har i stor grad vært klassisk keynesianisme: Innsprøyting av penger i systemet for å få hjulene i gang kombinert med oppkjøp av råtne lån for å redde bankene. Men disse pengene som er brukt for å finansiere alt dette, faller ikke ned fra himmelen. Siden manikke ønsker hyperinflasjon gjennom rett og slett å trykke pengene, har man finansiert dette gjennom salg av statsobligasjoner, det vil si gjennom at staten tar opp lån.

Eurokrisa tilsynelatende avverget

Den gedigne redningspakka som EUs finansministre forhandlet fram på fjortentimersmøtet 9. – 10. mai 2010 har tilsynelatende fungert som ønsket: Panikksalgene på børsen snudde seg til «rally» og euroens vei mot avgrunnen snudde til klar oppgang. Kan vi med dette avblåse krisa?

Kan kapitalismen trekke seg opp etter håret?

Hvis man ser på bakgrunnen for eurokrisa, vil man raskt forstå at EUs krisepakke ikke er stort annet enn latterlig. «Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse» for å si som Karl Marx sa det. Bakgrunnen for eurokrisa er den såkalte «finanskrisa» i 2008. Bakgrunnen for finanskrisa i 2008 finner vi igjen i «Dot.com»-bobla som brast i 2000.

Da «dot.com»-bobla brast i kjølvannet av ei overproduksjonskrise, så medførte dette en alvorlig nedtur for den kapitalistiske verdensøkonomien. For å stoppe denne krisa i å uttømme seg, så satte de kapitalistiske statene i gang mottiltak. I korte trekk gikk disse mottiltakene ut på å stimulere økonomien ved å sette ned renta, deregulere utlånsmarkedet og på den måten få fortgang i økonomien igjen. Dette fungerte, men baksida av medaljen var at det bygget seg opp ei boble i eiendomsmarkedet. Lav rente og selgere av lån som solgte risikoen videre førte til at en masse mennesker kjøpte eiendom for lån de ikke var i stand til å betjene. Det var med andre ord lån til et forbruk over evne («tæring over næring») som førte til eiendomsbobla som sprakk i kjølvannet av overproduksjonskrisa i 2008. «Dot.com»-bobla ble med andre ord aldri løst, den ble bare flyttet over på ei ny boble, og på en slik måte at den økte i omfang.

Løsningen på eiendomsbobla i 2008 var at statene gikk inn med enorme redningspakker for å kjøpe opp de råtne lånene i tillegg til andre tiltak for å stimulere økonomien ut av krisa. Vi beskrev allerede i desember 2008 hvordan denne eiendomsbobla ble «løst» ved at den ble flyttet over på statsobligasjonene. Vi skrev også samme sted at det vil gå maksimalt tolv år før denne bobla vil eksplodere, og videre at den nok vil eksplodere lenge før dette. ^[1]

EUs krisepakke har hindret denne bobla i å eksplodere i dag, men hva er løsninga?

Litt forenklet sagt er det som skjer nå at EU-landene som har lån til langt over pipa lover hverandre at de skal gi hverandre lån dersom de ikke klarer å betale lånene sine. Det sier seg selv at dette ikke er ei spesielt god eller bærekraftig løsning. Faktisk er dette overhodet ingen løsning. Det er samme medisinen som har blitt brukt i 20 år nå uten virkning: En dytter problemene foran seg på en slik måte at haugen med problemer bare vokser og vokser.

Denne motsigelsen kan ikke vare lenge. Alle med innsikt ser dette. Alle forstår at dersom statene skal kunne betale tilbake lånene sine så må tæring settes etter næring. Statens utgifter må kraftig beskjæres og inntektene må kraftig økes. Problemet er at når en gjør dette, så vil forbruket dale. Bedriftene som har blitt holdt oppe av stimulipakka vil gå konkurs. For det holder ikke å senke seg på det nivået man hadde før krisene. Man har i tillegg ei gjeld å betale. Dette fører til at statens inntekter må ytterligere økes, og utgiftene ytterligere beskjæres. Dette vil føre til at en god slump andre bedrifter også vil gå konkurs som følge av det ekstra lave forbruket. Inntektene til staten vil minke som følge av mindre verdiproduksjon. Utgiftene til arbeidsledighet, trygd og lignende vil øke. Man havner med andre ord inn i en ond spiral.

Hvem vil få regninga?

Som vanlig vil kapitalistene i størst mulig grad kaste byrdene over på de store massene i bunnen av samfunnets klassehierarki. Medisinen ser vi alt nå blir praktisert i Hellas: Lønnsnedslag, økte skatter og avgifter, høyere pensjonsalder, lavere pensjon, lavere satser til arbeidsledige og sosialklienter, mindre til skole og helse og så videre, og så videre.

Referanser

1. ^http://tjen-folket.no/sentralt/view/10498

[[innholdsliste]]

I praksis betyr dette at ratingbyrået regner det som overveiende sannsynlig at Hellas ikke vil klare å betjene gjelda si. Kjøper man greske statsobligasjoner, må man regne med at man ikke får pengene igjen. ^[1]

Skyhøye utgifter til rente

Hellas har havnet i en ond spiral: Uhåndterlig høy gjeld fører til høyere renter, som fører til enda høyere gjeld.

Som et resultat av nedjusteringa av den greske statens betalingsevne krever investorene nå 16,3 % rente for å låne ut penger til den greske staten i to år. ^[1] Til sammenligning var renten for treårige norske statsobligasjoner 2,71% i 2009. ^[2] Hellas er fortsatt avhengig av store lån for å kunne betale avdrag på den store gjelda si. Den greske statens underskudd øker fortsatt. I følge George Papakonstantinou (den greske finansministeren) vil vi måtte regne med at statsgjelda vil øke fra 13, 6 % av BNP til 14 % av BNP i løpet av året. ^[1] Greske myndigheter har i lengre tid forsøkt å skjule dybden i krisa, blant annet for å hindre at rentene på de lånene som de er avhengig av, skal øke. Det er derfor liten grunn til å tro at finansministeren er overdrevent pessimistisk i sitt anslag.

Lån fra IMF og EU til Hellas?

IMF og EU har i lengre tid vært i forhandlinger med greske myndigheter om lån for å hindre at Hellas ikke betaler lånene sine. Det er stor fare for at krisen fra Hellas skal spre seg, spesielt til Portugal, Spania, Irland og Italia. ^[1] Av den grunn er det viktig for EU å hindre kollaps i Hellas. Problemet er at IMF stiller svært strenge krav til nedskjæringer, privatisering, generell rasering av velferdsstaten og andre tiltak som fører til at byrdene for krisa blir veltet over på landets arbeiderklasse og andre fattige innbyggere. Forslag om dette har allerede ført til voldsomme protester i landet. Av den grunn er det ikke lett for de greske myndighetene å skaffe seg tilstrekkelig med lån fra IMF alene. EU har derfor sammen med IMF gitt løfter om et samlet lån på 45 milliarder euro. Men dette er ikke nok, og har derfor ikke hindret at S&P har nedgradert Hellas. Etter dette har det dessuten blitt stor uklarhet rundt hva slags betingelser EU og IMF vil stille til lånet. I Tyskland er det stor folkelig motstand mot at deres skattepenger skal brukes for å redde Hellas. ^[3]

Krisetiltakene i 2008 – en medvirkende årsak til den nye gjeldskrisen

Hellas er første eksempel på hvordan løsninga på krisa i 2008 fører til ei ny og mer alvorlig krise. Hellas har på linje med andre land drysset penger på kapitalismen (og da spesielt bankvesenet) i et forsøk på å løse krisa, ^[4] noe som de nå må betale prisen for.

Overfladisk sett kan man tenke at det ikke er så farlig om investorene mister pengene de har investert i risikable greske statsobligasjoner, men de virkelige konsekvensene vil bli langt større. Ei rekke kommuner i Norge ble for eksempel kraftig rammet av eiendomsbobla i USA. Når relativt rike europeiske stater ikke klarer å betjene gjelda si, vil det få langt større konsekvenser enn at en del huseiere i USA ikke klarer det. Den nye krisen som nå er i ferd med å velte over oss vil bli langt større enn den forrige.

Også Portugals betalingsevne er nedgradert

Standard & Poor har samtidig som de nedgraderte Hellas også nedgradert Portugals betalingsevne. Hellas har hatt ei dårligere rating fra byrået i utgangspunktet, og de mener fortsatt at betalingsevnene til Portugal tross alt er bedre enn Hellas’.

Så er også Portugals sin statsgjeld på 77 % av BNP, mot Hellas som har 115 %, men om man slår sammen all samlet gjeld i landet (private og bedrifter i tillegg til statsgjeld) så er den samlede gjeldsbelastninga i Portugal større enn den samlede i Hellas. Samtidig er Portugals sparerate blant de laveste i OECD, og husholdningene hadde negativ sparing i 2007. Det gjør heller ikke saken bedre at veksten er svak, og at utsiktene til å redusere gjelda er dårlige. ^[5]

Egen krisegruppe i USA

Også USA sliter med stadig økende statsgjeld. Denne gjelda vil passere 60 % av BNP i løpet av 2010, og 90 % i 2020, om ikke store endringer skjer med hensyn til inntekter og utgifter fra den amerikanske staten. Om ikke dette skjer vil rentebetalingene alene bli den høyeste enkeltutgifta på statsbudsjettet med en utgift på hele 8 % av BNP. ^[6]

For å snu denne utviklinga har presidenten satt ned ei egen tverrpolitisk krisegruppe bestående av 18 medlemmer med oppgave å lage en plan for å snu utviklinga. Men USA, på linje med de fleste andre nylig kriserammede industriland, står overfor et gigantisk dilemma: De store utgiftene skyldes i betydelig grad krisepakker som ble gitt for å redde/stimulere næringslivet. Dersom den økonomiske stimulien trekkes tilbake, vil overproduksjonskrisa komme tilbake. Løsninga på krisa er krisa selv, som Karl Marx sa. De kapitalistiske statene har forsøkt å løse overproduksjonskrisa ved å kaste penger på den for å stimulere til økt etterspørsel. Men nå kommer rekylen fra «løsninga» på forrige krise – og det med forsterket kraft. De har bare klart å skyve krisa foran seg. Dette blir som å utsette husarbeidet i et forsøk på å slippe å gjøre husarbeid. Resultatet er at oppvaska hoper seg opp, støvet og skitten øker, og til slutt blir man konfrontert med ei oppgave av langt større dimensjoner enn den man hadde i utgangspunktet.

Referanser:

1. ^ ^{I II III} http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1886735.ece
2. ^http://www.norges-bank.no/templates/article____55495.aspx
3. ^http://www.aftenposten.no/okonomi/utland/article3624498.ece
4. ^http://www.fxstreet.com/news/forex-news/article.aspx?storyid=cac1ad4a-747d-4f7e-9483-1fdaa4f42428
5. ^http://e24.no/makro-og-politikk/article3625926.ece
6. ^ http://money.cnn.com/2010/04/27/news/economy/fiscal_commission_first_meeting/index.htm

[[innholdsliste]]

Overproduksjon

Spekulasjonen alene forklarer ikke krisa. Krisa brøt ut for fullt da bobla i eiendomsmarkedet sprakk i august 2008, men denne krisa var først og fremst ei overproduksjonskrise.. Dette betyr at det blir produsert flere varer enn hva det finnes kjøpekraft til. Det holder ikke at det er behov for varene som lages. Det må også finnes folk som både har behov for og penger til å betale for varene. Med nokså stor regelmessighet (mellom åtte til tolv år) kommer dette i såpass stor utakt at vi får en krise. ^[1]

Ikke minst i eiendomsmarkedet (bygg og anlegg) ble det overproduksjon. ^[2] Men også ei rekke andre viktige sektorer som for eksempel bilproduksjon ble det utakt mellom produksjonskapasitet og kjøpekraftig etterspørsel. ^{[3] [4] [5]}

Bakgrunn?

«Krisene er alltid bare kortvarige voldelige løsninger av de bestående motsigelser, voldsomme utbrudd, som for et øyeblikk gjenoppretter den forstyrrede likevekt» skrev Karl Marx i Kapitalen. ^[6] Hver krise legger samtidig grunnlag for nye, mer omfattende kriser. Den andre verdenskrig løste overproduksjonsproblemene gjennom en voldsom ødeleggelse av produksjonsutstyr, infrastruktur, bygg og så videre på en slik måte at kapitalismen etter krigen fikk «en ny vår». Krigens enorme ødeleggelser av en rekke av de industrialiserte landene fungerte som en langt større «renselse» for systemet enn noen overproduksjonskrise har vært i stand til. Dette, kombinert med åpningen av nye markeder etter sammenbruddet i de revisjonistiske regimene i øst og åpningen av andre områder gjennom vold, skapte grunnlaget for den lange fasen med svake kriser og høy vekst som har vart fram til århundreskiftet.

Men etter århundreskiftet er situasjonen en annen. De nye markedene er mettet med kapitalismens varer. Kapitalismen stanger igjen mot sine egne grenser. «Den kapitalistiske produksjonens virkelige barriere er kapitalen sjøl» som Marx skrev. ^[7] Et resultat er økende spekulasjon, og økende forsøk på selvekspansjon gjennom reint finansielle former. ^[7] Bobla som brast i august 2008 må forstås i lys av dette. De stadig dypere krisene og finansvesenets rolle i disse krisene må også forstås ut fra dette.

Fortsatt krise?

Sommeren 2009 gikk en rekke land ut av resesjon (resesjon betyr et fall i bruttonasjonalprodukt (BNP) i to eller flere kvartaler). ^[8] Men veksten er svak og ustabil. ^{[9] [10]} Dessuten er en rekke land kastet ut i ny krise som følge av at ei ny boble har sprukket for dem: Ei uhåndterlig stor statsgjeld. Dette ser vi spesielt i Hellas ^[11] , men også i flere andre land ligger an til å få de samme problemene. ^{[12] [13] [14]}

Tendensen i Norge og de fleste industrialiserte land i dag er stagnasjon og høy arbeidsledighet. Dette er typiske kjennetegn på depresjonsfasen. ^[15] Det store spørsmålet er om vi vil få ei normal utvikling videre, frem til ei ny krise om seks til ti år. Mye tyder på at neste krise vil komme før dette, antagelig også uten at vi først får en fase med oppgang og høykonjunktur. Som nevnt har Hellas allerede gått inn i neste krise, det er stor sjanse for at resten av verden vil trekkes inn den samme krisa.

1. ^http://www.tjen-folket.no/sentralt/view/10791#Den kapitalistiske reproduksjons sykliske karakter.
2. ^http://en.wikipedia.org/wiki/United_States_housing_bubble
3. ^http://e24.no/boers-og-finans/article2678833.ece
4. ^http://www.dn.no/dnBil/article1622651.ece
5. ^http://arkiv.na24.no/Nyhet/324950/Bilsalget+stuper+i+Europa.html
6. ^ http://www.tjen-folket.no/sentralt/view/10791#referanse_ref-65
7. ^ ^I http://akp.no/rfane/1995/01/paul-sweezy.php3
8. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_late_2000s_recession
9. ^http://www.ssb.no/emner/09/01/knr/
10. ^http://money.cnn.com/2010/03/26/news/economy/gdp/index.htm
11. ^http://e24.no/makro-og-politikk/article3585724.ece
12. ^http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1843842.ece
13. ^http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1810456.ece
14. ^http://money.cnn.com/2010/03/26/news/economy/uk.budget.fortune/index.htm?postversion=2010032611
15. ^http://money.cnn.com/2010/03/26/news/economy/gdp/index.htm

I oktober i fjor satte denne finanskrisa igang en økonomisk krise uten sidestykke i kapitalismens historie. Krisa traff de viktigste industrialiserte landa nesten samtidig og med voldsom kraft. Den slo mot hjertet av internasjonal finanskapital og tok tak i de fleste av de 500 største internasjonal monopolselskapene. Disse selskapene har i kjølvannet av omorganiseringa av internasjonal produksjon på begynnelsen av 90-tallet delt verden mellom seg og tatt underordna seg verdensmarkedet.

Ingen utvidelse av kapitalismens domene lenger mulig

Topplederne ble holdt ansvarlig av folk sitt sinne. Utskiftningene i ledelsene av de største selskapene kan best sammenliknes med hvordan hodene til trenere ruller mot slutten av en Premier League-sesong. Krisa kunne ikke løses som i krisa i 2001 til 2003, fordi eksportmarkedene var blitt blokkert. I fjerde kvartal av 2008 aleine falt verdenshandelen med 20 prosent sammenlikna med andre og tredje kvartal av 2008.

Verdens industriproduksjon falt også med 20 prosent i siste kvartal av 2008. I de industrialiserte landa falt den med 23 prosent. Altså falt den raskere i de første tre månedene av krisa enn den gjorde det første året av krisa i 1929! Verdens stålproduksjon sank med 30 prosent i desember 2008 sammenlikna med toppen i mai 2008. Bilsalg sank med 25 prosent i 30 OECD-land i desember sammenlikna med april. De fleste andre sektorer er også kraftig ramma, spesielt transportsektoren med dramatisk fall i bestillinger av lastebiler og båter.

Enorm ødeleggelse av penger

Ifølge Asian Development Bank (ADB) hadde krisa ved utgangen av 2008 ødelagt omtrent 50 billioner amerikanske dollar. Altså 50 000 milliarder dollar, eller omtrent 307 000 milliarder kroner. Altså hadde krisa allerede for et halvt år siden fått 150 norske oljefond til å forsvinne! Dette er tusen ganger høyere enn det antatte tapet av 50 milliarder dollar av kollapsen i aksjemarkedet i USA i 1929.

Tysklands BNP sank med 6,7 prosent i første kvartal av 2009 sammenlikna med forrige år. Dette er det største fallet siden andre verdenskrig.

Den internasjonale krisa i kapitalismen handler ikke bare om penger. Kapitalismen har fra før enorme utfordringer med sult, fattigdom og miljøødeleggelser. Dette er ikke bare farlig for folk, men også for kapitalismen. De fleste husker kanskje bilder fra opprør rundt om i verden mot økningen i matvareprisene i fjor. Skarpere og dypere kriser fører til mer ustabilitet og mer opprørsvilje blant folk. Og denne krisa vil ha omfattende konsekvenser for hundrevis av millioner av mennesker – spesielt de som er fattigst og mest undertrykka allerede. Men også i de rikeste landa øker fattigdommen og arbeidsløsheten mot nye høyder.

Vanlige folk må bære byrdene

Kapitalistene vil – som i tidligere kriser – at arbeiderklassen skal bære byrdene gjennom økt utbytting og massearbeidsløshet. I USA mista 4,3 millioner folk jobben fra oktober 2008 til april i år. I Kina ble 20 millioner (migrant)arbeidere kasta inn i arbeidsløshet i starten av 2009, noe som kaster familiene deres inn i absolutt fattigdom. Selv EU-kommisjonen anslår at arbeidsløsheta i de baltiske landa vil dobles eller tredobles i 2010 sammenlikna med 2008 og at den vil øke med omtrent 70 prosent i Polen og Tsjekkia.

Massearbeidsløshet er en måte arbeiderklassen kan betale for krisa på. Økte priser er en annen. En tredje er kutt i lønna, noe flere europeiske land har opplevd. Statene kan kutte i velferden samtidig som statskassene åpnes for å gi enorme krisepakker til kapitalistene. Skattepenger og avgifter smører kapitalismen på bekostning av folket.

Økte miljøproblemer på grunn av krisa

Man skulle tro at den økonomiske krisa kanskje lettet trykket på miljøet fordi fall i produksjonen også reduserer CO2-utslippa. Men denne reduksjonen er ikke stor. En alvorlig motvirkende faktor er at krisa sementerer storselskapenes bruk av fossil energi og planer om å beholde og utvide atomenergien. Forskning på framtidas teknologi, selv om den har vært begrenset, blir kutta enda mer. Og regjeringers miljøreguleringer blir kutta fordi de er «for dyre». På denne måten øker miljøkrisa istedet for å dempes.

Utviklinga viser, som Marx og Engels kunne si for 150 år siden, at krise i kapitalismen aldri bare er en krise i produksjon og reproduksjon av varer. Krisene underminerer selve produksjonen og reproduksjonen av menneskelig liv. Dette viser seg gjennom fall i fødselsratene, i ødeleggelse av arbeiderfamiliers evne til å være sikkerhetsnett for folk, rask økning i det som er «overskudd på menneskelige ressurser» for kapitalistene, i mental og psykisk sammenbrudd for større deler av folket på grunn av fattigdom, feilernæring, mentale problemer, sosialt sammenbrudd på grunn av mindre utdanning og helsevesen, lavere livslengde på grunn av for mye jobbing, men også epidemier og pandemier, og ikke minst gjennom framskritt for destruktive ideologier som kvinneundertrykking og rasisme.

Finanskrisa har kasta kapitalismen inn i ei dyp sosial krise som vil ha langtrekkende effekter på utviklinga av samfunnet.

Les også Krisa i kapitalismen går hardt utover de unge.

EU har generelt hatt stor arbeidsledighet, også før krisa. Men nå når krisa er godt i gang og ingen sikkert kan si når vi “kommer oss ut av den”, stiger arbeidsløsheten. Og ingenting tyder på at “bunnen er nådd”, eller om hvor dyp krisa blir.

I Sverige og Spania er arbeidsledigheten blant de unge høyest. I Sverige er det snakk om hele 24 prosent, og i Spania ligger den nå på 33,6 prosent.

Les mer om krisa i kapitalismen på Tjen folkets temaside om økonomi, her.

Løgn og statistikk

Et gammelt ordtak heter: «Det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn, og statistikk». Arbeidsledighetsstatistikken er langt fra noe unntak. Makthaverne ønsker å fremstille seg selv i et så positivt lys som mulig, og høy arbeidsledighet ødelegger for dette. Derfor ønsker de å fremstille ledigheten som kunstig av.

Det finnes to mål på arbeidsledighet i Norge. Den ene gir staten ut via NAV. Den baserer seg på registrert ledighet, men her er for eksempel folk som har fått påsatt merkelappen «nedsatt arbeidsevne» utelatt. Denne gruppa alene er større enn den gruppa som NAV registrere som arbeidsledige ^[1]

Våre tall er hentet fra SSB. Tallene fra 1948-1999 er hentet fra Statistisk årbok ^[2] . Tallene her er basert på offisiell statistikk fra myndighetene (Arbeidsdirektoratet).

Tallene fra og med 1999 til 2009 er hentet fra statistikkbanken til SSB. ^[3] Disse tallene er basert på spørreundersøkelser. Det er videre verdt å merke seg at ei rekke grupper som ikke er med i Statistisk årbok regnes med her. Dette gjelder blant annet studenter. Grunnen til at vi har valgt å ta med slike grupper er at disse også øker når arbeidsledigheten øker, og at vi ved å ta disse med får med den reelle nedgangen som krisa fører med seg. Alle tallene er totalt antall arbeidsledige. Ikke prosentvis, og heller ikke justert for folketall.

Disse nye og eldre tallene er altså basert på ganske ulike kriterier og metoder. For årene 1996-1999 så har vi overlappende tall. De er som følger:

Vi ser at tallene fra arbeidskraftundersøkelsen er noe høyere enn de fra Arbeidsdirektoratet, men forskjellen er ikke forstyrrende stor for formålet med vår undersøkelse.

Hva viser grafen?

I de røde sirklene finner vi krisetoppene. Dette er årstall hvor krisa har ført til syklusens høyeste arbeidsledighet. Det er en naturlig sammenheng mellom arbeidsledighet og kapitalismens syklus. Krisa fører med seg oppsigelser som følge av innskjæringer og konkurser. Myndighetene kan forsøke å motvirke dette gjennom et høyt offentlig forbruk og slik sett for en stund dempe utslagene av krisa. Dermed kan de også dempe utslaget i forhold til antallet arbeidsledige.

De gule sirklene viser bunnivået. Det vil si normalt si året før krisa bryter ut (i noen tilfeller kan krisa ha brutt ut sent det samme året).

Faser og sykluser i Norge etter krigen

I det følgende vil vi analysere tallene. Det er en fordel at du har en viss kjennskap til marxistisk kriseteori før du leser dette. For en kort innføring kan du lese artikkelen kapitalismens syklus.

De harde 1930-årene

I 1930 slo de internasjonale konjunkturene om til nedgang etter sammenbruddet på New York-børsen i oktober 1929. Utpå høsten 1930 begynte krisa å slå inn i norsk økonomi. I følge SSB var det over 100 000 arbeidsledige i 1933, nær en tredobling på 10 år. ^[4] . Selv uten å justere for folketall er dette det høyeste antallet arbeidsledige i Norge frem til 1990-tallet. Da kom den til gjengjeld godt over dette antallet. Justert for folketall kommer den derimot ikke riktig så høyt opp (på den annen side kan det tenkes at noe av årsaken er at flere reelt arbeidsledige i dag blir registrert i andre kategorier). Utfra omfanget av dagens krise er det ikke urimelig å anta at denne krisen vil komme over nivået på 1930-tallet, selv justert for folketall.

Etterkrigstiden: 1948-1974

Denne perioden er preget av gjenoppbygging etter krigen og en syklus med svake utslag. Det er ingen store kriser i denne perioden, selv om vi helt klart kan se ei i 1958 og også så vidt i 1968. Arbeidsledigheten er svært lav, selv justert for et lavere befolkningstall i denne tida (i 1942 var folketallet i Norge 3 millioner, i 1975 passerte vi 4 millioner, og i 2009 er vi 4,8 millioner) ^[5] .

Den jevne utviklingen med svake kriser ga grunnlaget for forskjellige teorier om «krisefri kapitalisme», selv inn i sosialistiske og selverklærte marxistiske partier. Som eksempel oppsto det i SVs forgjenger SF en teori om at «sen-kapitalismen» kunne unngå kriser ved hjelp av statsinngrep og reformer. ^[6]

Stagflasjon og jappetid: 1975-1987

Den politikken som ble ført i første del av denne tida danner grunnlaget for at syklusen varer i 12 år, noe som egentlig er kunstig lenge for en syklus i vår moderne tid. Krisa som startet i 1975 dannet grunnlaget for det egentlige sosialdemokratiets sammenbrudd; sammenbruddet for den økonomisk politikken som kalles keynesianismen. Sammenbruddet for Arbeiderpartiet (Ap) som statsbærende parti i Norge og grunnlaget for at høyresida kunne vinne masseoppslutning i langt større grad enn noen gang siden fenomenet Ap oppstod.

Første fase i syklusen: Stagflasjonsfasen 1975-1984

Krisa i 1975 pulveriserte teoriene om en krisefri kapitalisme. Selv i de borgerlige partiene ble det umulig å nekte for krisa. ^[6]

Svaret fra Ap-regjeringa var å ty til kriseteoriene til Keynes. På den tida eksisterte det ikke noe oljefond slik vi har i dag. Men finansminister Per Kleppe hadde løsninga: Lån med sikkerhet i framtidige oljepenger. Med sin strategi for å møte krisa ble han av seg selv og andre erklært som «finansgeni», og som vi ser sank jo den registrerte arbeidsledigheten med over 3000 personer i 1976-1977. Denne politikken er hovedårsaken til den noe merkelige statistikken vi ser for perioden 1974-1984. Her går det litt opp og ned frem til ledigheten fra 1981 bare går oppover frem til 1984. Men da hadde regjeringa forlengst oppgitt Keynes’ teorier, og gått over til den førkeynesianistiske borgerlige krisepolitikken med å skjære ned på det private og offentlige forbruket (og dermed også sørge for at arbeidsledigheten skyter i været, slik vi også ser på grafen).

Arbeiderpartiet forlot keynesianismen allerde i 1978, ^[6] men tilliten til sosialdemokratiet var allerede kraftig svekket. En høyrebølge blåste over landet, og vi fikk første reine Høyre-regjeringa på 53 år. ^[7]

Keynesianismen hadde spilt fallitt: Kleppe klarte med sin keynesianistiske motkonjunkturpolitikk å holde arbeidsledigheten nede, og hjulen i gang på et visst nivå ved å ta opp høye lån utenlands. Men høykonjunkturen uteble. Resultatet av politikken ble en stagflasjonsfase (en fase med høy inflasjon (dyrtid) og økonomisk stagnasjon) som førte til ni år med krise og depresjon før oppgangen kom. Den forrige syklusen (1968-1975) var på sju år. Med andre ord hadde man i denne syklusen ei krise og en depresjonsfase som varte lenger alene enn hele den forrige fasen til sammen. For krisa må få uttømt seg før det kan bli mulig med ny oppgang. Dette er bakgrunnen for at keynesianismen ble forkasta. Dette er viktige glemte erfaringer som vi skal komme tilbake til når det gjelder den fasen vi nå er inne i.

Andre fase i syklusen: Jappetida: 1985-1987

80-tallet er kjent for sin stygghet. Mest motbydelig av alt er den åpne markedsliberalistiske høyrevinden som dominerte på denne tida. Egoisme og grådighet ble dyrket fram ideologisk i et omfang ukjent for menneskeheten i tidligere tider. Tanker om solidaritet og kollektive løsninger ble spyttet på og gjort narr av. Her skulle alle være «sin egen lykkes smed». De som ikke klarte å hevde seg hadde bare seg selv å takke, og fortjente ikke annet enn rolla som mobbeoffer.

Den sosialdemokratiske keynesianistiske politikken hadde nylig spilt fallitt, og markedsliberalismen sto igjen som seierherre. Heldigvis fikk blårussen seg en skikkelig nesestyver allerede i 1987. Men denne gang hadde Ap modernisert seg og tatt til seg markedsliberalismen i (mer eller mindre) rød forkledning. De hadde skjønt at krisa ikke var til å unngå og at keynesianismen ikke løste noe. Markedsliberalismen fikk derfor fortsatt dominere – og den fikk dominere lenge.

Som økonomisk teori ble keynesianismen erstatta av monetarismen. Milton Friedman regnes som monetarismens far. Monetarismens politikk bygger på følgende:

• Fullkommen konkurranse
• Ingen statlig innblanding og forstyrringer i økonomien
• Pengepolitikken har ikke realøkonomiske virkninger på lang sikt
• Stabil pengepolitikk. Myndighetene bør ha et langsiktig mål for veksten i pengemengden («Monetary rule»)
• En veldefinert pengemengde som lar seg styre
• Det eksisterer «naturlig arbeidsledighet på grunn av tregheter og mistilpasninger på arbeidsmarkedet. ^[8]

«Bankkrisen» 1988-1997

I 1984-85 ble finansmarkedene deregulert. Av spesielt stor betydning var det at kravet om at bankene måtte ha en sum penger tilsvarende viss andel av lån de ga ut stående som sikkerhet i Norges Bank falt bort. Dette medført at bankenes utlån steg med omtrent 20 % i året. Da den sykliske overproduksjonskrisa så kom, var norske banker dårlig rustet siden de ikke hadde tilstrekkelig egenkapital til å ta tapene som kom.

Krisen i Norge kom ca. tre år tidligere enn i andre land ^[9]

Som vanlig ved høykonjunkturen før krisa var lønningene også i denne syklusen høye, men forbruket var mer enn tilsvarende høyt. Forbruket var i stor grad finansiert med lån. Et høyt forbruk stimulerer økonomien. Forbruket er som nevnt naturlig høyt under høykonjunkturen (dette er et faktum som Marx påviste i sin tid og som en tydelig kan se i de seneste høykonjunkturene, ikke minst den siste som varte fram til 2008). ^[6] Når man på toppen av dette hadde et lånebasert forbruk, så får vi et ekstra høyt forbruk og dermed ekstra høy økonomisk vekst. Velstanden økte og den politiske høyresida (partiet Høyre med flere) struttet av selvtillit.

Men markedsliberalistene i høyrepartiene førte ikke med seg varig velstand. Tvertimot medførte det en ekstra kraftig blåmandag når krisen rammet, og folk fikk ikke bare som vanlig dårligere råd, men i tillegg hadde de ei historisk høy gjeld å betale. Boligmarkedet hadde også blitt oppblåst i høykonjunkturen, og denne bobla eksploderte også i denne krisa. Mange klarte ikke lenger å betale gjelda si. Huset ble solgt på tvangssalg for en langt lavere pris enn de selv hadde betalt for det, og de havnet dermed som gjeldslaver.

Generelt ble det en normal utvikling av kapitalismen i denne tiden, med faste tradisjonelle sykluser på kortere varighet, og med store, og tiltakende svingninger. Monetarismen og markedsliberalismen hersker fremdeles, tross den kraftige nedturen som varte fram til 1998.

«Dot.com-bobla» 1999-2007

Profittratens fallende tendens fører til at store mengder pengekapital sliter med å finne seg tilstrekkelig profitable investeringsmål. Økonomiske bobler er et gammelt fenomen, men i nyere tid blir fristelsen til å putte pengene inn i kortsiktig spekulasjon større, siden det er mange om beinet på de bedriftene som faktisk klarer å skape profitt (eller som en føler seg rimelig trygg på kommer til å gjøre det i fremtida). Internett var det nye store, og forventningene til framtidig fortjeneste på webtjenester skjøt langt over mål: Det blei ei boble som eksploderte i mars 2000. ^[10]

På vår graf kan det se ut som om krisa kom allerede i 1999. Men dette skyldes antagelig ei endring i registreringa av arbeidsledigheten som ble gjort dette året. ^[2]

«Subprime-krisa» 2008-?

Subprime-bobla er et begrep som beskriver hvordan prisene på fast eiendom (hus og lignende) steg til langt over objektiv verdi på 2000-tallet. Toppunktet ble egentlig nådd rundt årsskiftet 2006/2007, men de virkelig store utslagene kom først i 2008.. ^{[11] [12]} .

Det er et par ting som er spesielt med dagens krise sammenlignet med de andre vi har hatt siden krigen:

• Krisas dybde: Det er allerede i dag klart at denne krisa er den største vi har hatt siden krigen. På mange måter er den større enn «den store depresjonen» på 30-tallet.
• Keynesianismens tilbakekomst: ^[13] Monetarianismen/markesliberalismen har spilt fallitt. Det har vist seg at heller ikke denne politikken kan unngå – eller sørge for at en kan komme seg gjennom – krisene på et akseptabelt nivå. At man etter å ha forkastet keynesianismen får ei krise større enn noen gang siden krigen viser at monetarismen iallefall ikke gjør situasjonen bedre. Eller gjør den det?

På 70-tallet fikk vi demonstrert at keynesianismen ikke kan gjøre annet enn å strekke ut krisen i langdrag. Men dagens krise er så voldsom og brutal at borgerskapets statsledelse ikke våger ta sjansen på å la krisa ødelegge i det nødvendige omfanget. Følgene av dette ville bli så store problemer og sosialt uro (les: opptøyer og fare for revolusjon) at de heller satser på keynesianismens resept med en aktiv stat som går inn for å dempe krisa.

Vi kan på bakgrunn av de to nevnte faktorer over trygt slå fast at denne krisa ikke vil gå over med det første. Denne krisa vil plage oss i årevis. Det er i den sammenhengen interessant å legge merke til hvordan krisa i 1975 ble holdt rimelig stangen helt fram til den fikk utfolde seg mer eller mindre fritt fra 1981, hvor den så videre varte helt fram til 1984. Sammenlagt varte den krisa med andre ord i ni år. Dagens krise er langt større enn krisa fra 1975. Og de statlige inngrepene er ikke mindre – tvertimot de er langt større. I tillegg er det slik at det denne gang ikke bare er et fåtall land som Norge ⁶ som bruker keynesianismens motkonjunkturpolitikk.

Politikken blir brukt jevnt over i så godt som alle kapitalistiske land – ikke minst av industrielle stormakter som USA og Kina. Som nevnt ble krisa holdt stangen i noen år, og arbeidsledigheten sank også i 1977 og 1980. Det er derfor ikke usannsynlig at vi kan få et par år med oppgang, før krisa bryter ut på ny. Men en det er svært tvilsomt at en kan komme ut av denne krisa og inn i en ny høykonjunktur, slik en klarte ved forrige krise i 1999.

Forrige krise ble stoppet av en deregulering av bankvesenet, slik at bankenes utlån økte dramatisk, forbruket økte og man gjennom dette fikk stimulert økonomien. Men akkurat som i Norge på slutten av 80-tallet så må regninga betales. Og regningene var for mange så høye at de ikke hadde sjanse til å betale dem, selv forutsatt at høykonjunkturen skulle vare i årevis. Dagens krise er betraktelig større enn krisa som rammet Norge på slutten av 80-tallet.

I motsetning til Norge på 70-tallet har ikke USA noen fremtidige oljeinntekter som de kan regne med de kan bruke for å betale regninga. Følgelig må landet gå igjennom en fase med kraftige nedskjæringer i privat og offentlig forbruk. Selv olje-Norge fra 70-tallet ble tvunget til å innføre en slik politikk. Hvordan vil så denne politikken bli praktisert for det allerede fra før overforgjelda landet USA? ^[14] .

Det mest sannsynlige utfallet er at USA vil se seg nødt til å erklære seg konkurs på grunn av manglende betalingsevne i tillegg til en kraftig sviende innstramningspolitikk. Som vanlig vil denne politikken først og fremst sørge for å velte størst mulig del av krisa over på arbeiderklassen gjennom reallønnsnedgang, økt arbeidsledighet, rasering av offentlige tjenester som skole, helsevesen og så videre. Men det er ikke bare arbeiderklassen i USA som blir kraftig rammet av dagens krise, selv oljelandet Norge blir rammet av krisa, og vi har så langt bare sett toppen av isfjellet. Dagens krise blir dyp. Den blir alvorlig, og den kommer til å ramme det arbeidende folket som ei blytung slegge.

Referanser

1. ^ nrk.no 10 mars 2009: – Offisielt ledighetstall: 67.446 – Reelt ledighetstall: 150.953
2. ^ ^I Helt arbeidsledige, etter kjønn. Årsgjennomsnitt. 1948-1999
3. ^ Vi har gått inn på Arbeidskraftundersøkelsen, # 04549: Arbeidsledige, etter kjønn og hovedsakelig virksomhet (1996K1-2009K1) og valgt «I alt» på «hovedsakelig virksomhet» og siste kvartal. Da får vi med følgende grupper: Under utdanning, Arbeidsledig, Ufrivillig permitert uten lønn, Annet/uoppgitt
4. ^http://www.ssb.no/ssp/utg/200805/13/
5. ^ http://www.ssb.no/befolkning/
6. ^ ^{I II III} Røde Fane nr. 3, 1978
7. ^ http://www.ebok.no/showArticle.aspx?id=1401
8. ^ http://www.kunnskapssenteret.com/articles/2845/1/Monetarisme/Monetarisme.html
9. ^ http://www.regjeringen.no/upload/kilde/odn/tmp/2002/0034/ddd/pdfv/154798-nou1992-30.pdf
10. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Dot-com_bubble
11. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Subprime_mortgage_crisis
12. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Late_2000s_recession
13. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/2008-2009_Keynesian_resurgence
14. ^ http://tjen-folket.no/sentralt/view/10498

1. At det finnes en boligboble (Hun skriver: «I løpet av vel 14 år, fra 1993 til 2007, ble de norske boligprisene nesten femdoblet, mens privatpersoners disponible inntekt bare ble litt mer enn fordoblet. Boligprisene steg 3,3 ganger mer enn det generelle prisnivået.»).
2. At en ikke kan komme ut av krisa med å blåse mer luft inn i den, slik som dagens rentenedsettelser fører til.

Clemet skriver:

«Jeg ville ha foretrukket et par mindre korreksjoner de siste 15 år framfor en kjempekrise nå»

Akkurat som krisen kunne blitt unngått med en smartere politikk. Hvorfor har da krisene gjentatt seg med mellom 8-12 års mellomrom slik marxistiske økonomer har påvist? Også i over 50 år etter at denne teorien blei lansert? Har hele verdens borgerskap blitt ledet at dumme statsledere i hele kapitalismens historie?

Dersom dette hadde vært rett, så stiller Clemet seg sjøl i et dårlig lys. I motsetning til Clemet er ikke vi tilhengere av en så banal analyse.

Dagens krise er ikke et utslag av teite statsledere. Dagens krise er et utslag av kapitalismens sykliske karakter, hvor krisen faktisk er syklusens hovedfase. Dette er et faktum borgerskapet, med dets politikere, avisredaktører, «tenketanker» og så videre prøver å skjule gjennom en desperat jakt på syndebukker.

Innsikt i hvorfor krisene kommer finner en gjennom å lese marxistisk økonomi, ikke ved å låne øret til borgerlige økonomer, «tenketanker» og liknende.