Slagordet kom til Norge under Vietnamkrigen, da UH-rampen kasta stein mot de som demonstrerte mot USAs krigføring. Enten er UH-lederen historieløs, eller så har han et smakløst menneskesyn.

Nazistenes slagord

Men slagordet har ei enda lenger historie bakover dersom vi ser det i internasjonal kontekst. Slagordet Lieber tot als rot ble utviklet av Hitlers beryktede propagandaminister Joseph Goebbels mot slutten av 2. verdenskrig og kan ha blitt brukt allerede under den spanske borgerkrigen, mens USA overtok det under den kalde krigen og oversatte det til engelsk: Better dead than red.

I lederspalten til Unge Høyres (den gang Unge Høire) blad i mars 1933 kunne man lese følgende:

Vi oppfatter Hitlers misjon – utryddelsen av kommunismen og marxismen i Tyskland – for å være av like stor verdenshistorisk betydning som den romerske hærfører Aetius da han slo hunnerne på de katalauniske slagmarker […] Det er i første rekke en kulturkamp Hitler fører. Og fordi det er Tysklands frigjøring fra marxismen det gjelder, har han rett når han sier at hele Europa bør være takknemlig for hva han gjør. Makter han å rense sitt land for den kommunistiske farsott har han sannelig gjort seg fortjent til navnet: Den europeiske sivilasjonens redningsmann. Den som sr vind høster storm. Det er kommunistenes erfaring i Tyskland i dag. Måtte stormen stadig tilta i styrke og hensynsløst gjøre sin gjerning i det tyske folk til verket er fullbrakt.

To måneder senere, i mai 1933 erklærte Unge Høyre:

Forstår man ikke at Hitlers kamp er en kamp for hele den vesteuropiske kultur og sivilisasjon. Fordi vi forstår det er det vi følger ham med beundring og sympati. Vi vet at hans kamp er en del av vår kamp.

Samme år foreslo organisasjonen at Adolf Hitler skulle bli tildelt Nobels Fredspris. Unge Høyre burde altså kasta dette slagordet på skraphaugen allerede før de tok det i bruk.

Demonstrasjonstog møtt med skarpe skudd

Men arbeiderne lot seg ikke stoppe. Dagen etter var det et stort demonstrasjonsmøte hvor de besluttet at alle ansatte ved stedets sagbruk og fabrikker gikk til streik i protest mot at militæret var tilkalt. Så gikk møtedeltakerne – mellom 3000 og 4000 i tallet – i tog til streikebryternes forlegning i Lunde. Her leste representanter for myndighetene opp den daværende Upprorslagen (Opprørsloven) for demonstrantene tre ganger, noe som innebar at den som ikke etterkom seg påbudet om å fjerne seg, ble regnet som «upprorsman». Loven sa at Den upprorsman dräper, ligge ogill. Det vil si at dersom personer hadde myndighet til å bruke vold mot demonstrantene ikke kunne straffes for det.

To demonstranter ble skutt og drept av en kavalerist da denne sammen med to andre red inn i mengden. I ettertid ble det hevdet av de militære at de så våpen blant demonstrantene, noe hverken politiet eller undersøkelseskommisjonen kunne bekrefte etter demonstrasjonen. Deretter ble to andre demonstranter i tillegg til en tilskuer drept da den kommanderende, kaptein Nils Mesterton, befalte soldatene om å åpne ild mot demonstrantene. De drepte var Erik Bergström, fabrikkarbeider på 31 år, Evert Nygren, en 22-årig arbeider i tillegg til nittenårige Sture Larsson og Viktor Eriksson (35), foruten Eira Söderberg, en tjueårig fabrikkarbeider som var tilskuer til demonstrasjonen. Ytterligere fem demonstranter ble skadd av militærets skudd.

Ulike reaksjoner i avisene

Avisenes reaksjoner på hendelsene i Ådalen 14. mai 1931 var delt etter politiske skillelinjer. Det viser utdrag fra borgerlige og sosialistiske aviser dagen etter. De borgerlige avisene påstod at det var demonstrantene som først hadde løsnet skudd og at militæret måtte besvare denne, og Svenska Dagbladet gikk langt i å antyde at myndighetene ikke hadde noe annet valg:

Under de senaste dygnen ha på vissa ställen i Ådalen härskat ett veritabelt pöbelvälde, underblåst av kommunisternas uppviglingsarbete. Myndigheterna ha praktiskt taget stått maktlösa, och polisen har med korslagda armar sett hur de uppretade folkmassorna på det grymmaste misshandlat en del arbetsvilliga, huru de stormat deras fartyg och under de mest uppseendeväckande former förgått sig mot de arbetsvilliga, som sönderslagna och blodiga, med bakbundna händer, tvingades att marschera framför kommunisternas demonstrationståg – allt medan polisen maktlös stod och tittade på.

Også Göteborgs Stifts Tidning med den nazisympatiserende prosten Ivar Rhedin som skribent presenterte sin analyse av det som hadde skjedd:

I en sinnesförvirring som man gärna ville hoppas vara övergående, men dock har anledning att frukta som ett varsel om andra tider, har folk ryckts med att hylla olyckans offer som hjältar och tillbedja det röda vilddjuret.[ …] Vi blotta också våra huvuden för kapten Mesterton och hans kamrater, som i ett prövande ögonblick icke sveko sin säkert då mycket tunga plikt. Och en av Sveriges i dessa dagar mest hatade och skymfade män bringar vi ett ärligt tack. Det finns ännu svenskar som icke se rött.

Social-Demokraten hadde en annen analyse:

Militären mördar fem arbetare i Ådalen och sårar lika många. Detta fruktansvärda budskap går nu ut över allt Sveriges land, väckande sorg, harm och avsky. En fumlig regering, en svag och omdömeslös länsstyrelse, ett vettlöst militärbefäl, en samvetslös och provokatorisk arbetsgivarepolitik, som opererar med strejkbrytare, där brandämnen bokstavligen hopats . Allt detta bär skulden till det skedda.

Ådalshändelsarna og ettermælet

Militæret ble trukket ut av Ådalen 15. mai. De fire drepte arbeiderne ble gravlagt i en felles grav på kirkegården ved Gudmundrå kyrka. Der står den dag i dag en minneplakett over de falne:

Här vilar
en svensk arbetare
stupad i fredstid
vapenlös värnlös
arkebuserad
av okända kulor
Brottet var hunger
Glöm honom aldrig

Overgrepene i Ådalen 14. mai 1931 førte til store demonstrasjoner i hele Sverige ettersom nyheten ble kjent. Blant annet krevde en stor demonstrasjon i regi av kommunistene i Stockholm 19. mai «Ned med mördarregeringen!». Til tross for at det ble satt ned en kommisjon som skulle etterforske hendelsene i Ådalen, fikk ingen av de ansvarlige for skuddene mot fredelige demonstranter noen straff av betydning. Fire av de ledende demonstrantene ble derimot ilagt fengselsstraffer.

Heller ikke de pårørende fikk noen erstatning for tapet av sine kjære. Etter lang kamp ble de såkalte «Ådalslagarna» innført i svensk lovgivning på 1970-tallet, dette var lover som forbød militæret å gripe inn mot sivilbefolkningen i fredstid. Men i 2006 forsvant denne loven, og det svenske militæret kan nå igjen settes inn mot egen befolkning så lenge de står under politiets kommando.

Hvem hadde skylda?

Flere såkalt «radikale» har i ettertid lagt skylda på hendelsene i Ådalen i mai 1931 på arbeiderne. Hadde de vært bere organisert, ville ikke dette skjedd, har de hevdet. Men dette er å snu saken på hodet. Hele hendelsen var et resultat av ansvarsløs opptreden fra bedriftseiernes side og ikke minst fra myndighetene. Hendelsene i Ådalen skjerpet klassebevissthetet blant svenske arbeidere og sørget også for at det ikke lenger var så lett å hente inn streikebrytere, noe som økte organiserte arbeideres muligheter til å forbedre sin egen situasjon.

En snau måned etter opplevde vi i Norge Menstadslaget, hvor daværende justisminister Vidkun Quisling satte inn soldater mot 2000 demonstrerende arbeidere som ville stoppe streikebryteri ved Norsk Hydros utskipningsanlegg på Menstad ved Skien i Telemark. Den gangen slapp man dødsofre, men 24 arbeidere ble dømt til bøter og fengsel i inntil tolv måneder – mens de ansvarlige for sammenstøtet som vanlig gikk fri.

Valerij Khomjakov, leder i Det nasjonale strategirådet, mener at Stalins popularitet ikke dreier seg så mye om hva Stalin gjorde rett og galt som at det faktisk dreier seg om en sosial protest mot forholda i dagens Russland og dermed en protest mot dagens makthavere.

Stalin tredje mest populære russer

I desember var det likevel sånn at russiske TV-seere kåra Stalin til den tredje mest populære russer gjennom tidene. Den gangen måtte det en vanvittig mobilisering til for at Stalin ikke skulle vinne, oppgav vestlige Russland-korrespondenter.

Men mange russere vurderer altså Stalin annerledes enn det som er vanlig her i Vesten. De husker fortsatt innsatsen under andre verdenskrig, forbedringa av fattigfolks kår og overgangen fra bondesamfunn til et industrisamfunn som faktisk var i stand til å ta den hardeste støyten mot nazi-Tyskland.

Til tross for undertrykkelsene av georgiere så ble den «hemmelige talen» kritisert i Georgia. Landsomfattende protester begynte den 5. mars 1956, det tredje året etter Stalins død. Etter kort tid dominerte protestene i Gori, Telavi, Kutaisi, Batumi og andre byer.

Episenteret for protestene var republikkens hovedstad, Tbilisi. Spontane møter for å markere den tredje årsdagen for Stalins død og for å protestere mot Krusjtsjovs skittkastning mot Stalin utviklet seg raskt til ukontrollerbare massedemonstrasjoner og opptøyer som lammet byen. Snart dukket politiske krav som endringen av den sentrale regjeringen i Moskva og oppfordrer til uavhengighet av Georgia fra Sovjetunionen. De lokale georgiske myndigheter var forvirret og demoralisert og overlot ansvaret til det sovjetiske militæret. 9. mars åpnet troppene som var utplassert i byen ild mot studentene som hadde omringet regjeringsbygningene. I følge den offisielle versjonen var dette «en handling i selvforsvar». Sinte folkemasser fortsatte motstand den 10. mars, men ble etter hvert spredt av stridsvogner. Antallet omkomne har blitt anslått fra flere titalls til flere hundre.

De sovjetiske myndighetene bestemte seg for å løse problemet gjennom blodsutgytelse. Den røde armé ble sendt inn. Mange unge mennesker ble drept, såret og lemlestet i Rustaveli Prospekt, hovedgata i Tbilisi. Gatene ble dekket med blod.

Tallet på døde mennesker ble holdt hemmelig. Familiene fikk ikke lov til å begrave de avdøde. Georgierne ble anklaget for nasjonalisme og sjåvinisme. Russland la ansvar på demonstrantene. Den store utrenskningene begynte.

Ifølge oversikter oppbevart i Sikkerhetskomitéen ble først 22 personer drept med pistoler. Deretter ble 5 til drept. Mange ble såret.

9. og 10. mars arresterte sovjetiske avdelinger 300 personer i byen. Etterforskningen ble gjennomført i løpet av 12 dager. Som et resultat av denne ble 39 personer brakt til retten: a) de som deltok aktivt i demonstrasjonene for Stalin: V.G.Katsjarava, Sj.D.Beruasjvili, Z.N.Matsjavariani, Ia.Kukhianidze, I.P.Kinkladze, A.I.Zjordania. b) de personer som satte frem provoserende krav til den sovjetiske myndighetene: V.Z.Mtsjedlidze, K.S.Tsjkheidze, KI.Osadze, K.D.Tsitsiasjvili, A.P.Mirianasjvili og andre.

Som et resultat av den store utrenskninger i 1956 ble i alt 375 personer arrestert, blant dem var følgende 34 medlemmer av kommunistpartiet i Sovjetunionen, 165 var medlemmer av forbundet av unge kommunister [VLKSM] – 142 var ikke medlemmer av partiet. Tallet på døde og undertrykte er fortsatt ukjent.

Arbeiderpartiets etterkrigsprogram «Arbeid til alle» var et program prega av flere radikale formuleringer og endog hyllest av planøkonomien og Sovjetunionen, som for eksempel i dette sitatet:

Gjennom sin heltemodige og seierrike innsats i denne krigen har det (Sovjetsamveldet, vår anmerkning) vist utholdenheten og slagkraften i et samfunnssystem bygd på planøkonomi og samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Likevel var programmet langt fra revolusjonært, men klassisk sosialdemokratisk. Arbeiderpartiet førte raskt Norge inn i Nato (1949). Slik ble Norge raskt en del av imperialismen, som kapitalismen i vår tidsalder alltid har vært knytta sammen med. Samtidig åpna programmet også for statlig lønnsregulering over hodet på fagbevegelsen – og snart skulle også heksejakta på kommunister i regi av Ap være i gang.

Løgner, villeding av arbeiderklassen – og kommunistjakt

I denne perioden holdt Ap på med å villede arbeiderklassen, til tross for at det nærmest er en vedtatt sannhet at det var Arbeiderpartiet som «bygde landet». Heller ikke i denne tidsperioden var Ap bra for folk flest. Heller var det tvert imot: De villeda arbeiderklassen og spredte løgner om hvor bra det skulle bli og overlot «kampen mot øvrigheta» til dem.

Gjennom hele etterkrigstida helt til både NKP og AKP (ml) var knekt, drev Ap-ledelsen med forfølgelse av kommunister samtidig som de tok æra for framskritt som var gjort helt uavhengig av den politiske kursen – den sosialdemokratiske linja. Sosialdemokratiet som Ap la fram i programmet «Arbeid til alle» kan utelukkende eksistere når den foregående perioden er prega av en enorm destruksjon av kapital – noe 2. verdenskrig sørga for.

Kapitalismen var i denne perioden i en enorm oppbyggingsfase med sterk vekst og svake kriseperioder. På mange måter var kapitalismen krisefri de første 25 åra etter 2. verdenskrig. Da kunne velferdsstaten bygges – en velferdsstat Ap de siste tiåra har stilt seg i spissen for å bygge ned med enorme angrep på velferdsgodene.

Utviklinga uunngåelig innafor kapitalismens rammer

Ap har radikalt endra sin politikk siden etterkrigsårene, slik Clemet også påpeker. Men det finnes fortsatt partier som viderefører Aps politikk fra denne tida. Særlig er det partiet Rødt som fører denne tradisjonen videre. Det mest håndfaste beviset på dette er partiets opptrykk av gamle Ap-plakater fra 30- og 50-tallet, og ikke minst uttalelsene nåværende nestleder i partiet, Bjørnar Moxness, kom med da plakatene blei lansert:

Velferdsstaten trenger kraftfulle venstresidepartier for å sikre gode rammevilkår. Dette er særlig viktig når vi går inn i økonomiske krisetider. Hvis Arbeiderpartiet ikke vil videreføre sin stolte arv, må noen andre gjøre det.

Ap forlot sine idealer allerede i 1923, da partiet valgte å bryte med Komintern, og ekte kommunister i Norge stifta Norges Kommunistiske Parti (som siden også skulle forfalle til et revisjonistisk og kanskje også sosialdemokratisk parti sammen med den revisjonistiske utviklinga i Sovjetunionen fra 1956). Siden 1923 har Ap vært partiet for klassesamarbeid, ikke for klassekamp. Allerede før krigen beviste de dette gjennom å overse den fascistiske trusselen i horisonten. Arven etter Ap på 30-, 40- og 50-tallet er ingen stolt arv, men en historisk lærdom for arbeiderklassen og en skole i klassesvik.

Marxist-leninisten Georg Vaagen, som brøt med NKP på begynnelsen av syttitallet for heller å bidra til å bygge opp AKP (ml), oppsummerte sosialdemokratiets karakter slik:

Sosialdemokratiet bygger helt ut på det bestående, borgelige samfunns grunnlag og institusjoner og er en bestanddel av dette samfunn. Sosialdemokratiet søker nok å gjennomføre visse nødvendige reformer gjennom sin parlamentariske politikk og virke, men aldri reformer som endrer eller truer med å endre maktforholdet mellom klassene i vårt kapitalistiske samfunn. Sosialdemokratiet har sine røtter i de øverste og priviligerte lag av arbeiderklassen og fra byråkratiet i parti og fagorganisajonen, fra offentlige tillitsverv og stillinger.

Dette er fortsatt et gyldig sitat og beskriver også hva som er grunnen til at Ap i dag fører den politikken de velger å føre – deres primære hensyn er nemlig ikke å tjene arbeiderklassen og folket, men å tjene borgerskapet og seg sjøl.

Nitti år før dobbeltsporet blei opna, 21. juli 1919, kom ei stor folkemengde inn på Stavanger stasjon. Dei marsjerte under raude flagg, og sette seg rett ned i skinnegangen. Parolen var: Gjenopprett diplomatiske forbindelser med bolsjevikregjeringen.

Aksjonen var ei lekkje i ein tillyst landsomfattande generalstreik i sympati for det nye Russland. Men det var kun i Stavanger den var effektiv. I tillegg til at jernbanen blei stoppa, var det óg ein effektiv blokade av havna.

Leiar for aksjonen var den eksentriske Adam Egede-Nissen. På den var han tida postmann og ordførar i Stavanger for Arbeidarpartiet, og samstundes ein varm forsvarar for proletariatets diktatur.

Som ordførar hadde han reist til Russland og møtt Lenin. Difor syntes han at det var naturleg at han som ordførar skulle stille seg i spissen for generalstreiken i byen og slik blei det.

Borgarskapet i Stavanger var rysta, makta var trua. Byen som var kjend for bibel, misjon, sjøfart og brisling var på randen av revolt. Noko måtte gjerast. Stavanger Aftenblad kalte dei streikande «mindreverdige individer og barn». Og «alle viste seg å være tidlegere straffede personer, innbruddstyver og lignende».

Og reaksjonane utanfor det verbale lot heller ikkje vente på seg. Alle aviser innførte annonseboikott mot alt som lukta av venstreradikal aktivitet. Og ordførar Adam Egede-Nissen fekk ei bot på 200 kroner, ein stor sum etter datidas målestokk. Helst hadde regjeringa og borgarskapet sett at han hadde havna på vatn og brød, men populariteten hans redda han.

Dei aksjonerande var ikkje snauare . Dei sendte like godt eit telegram til statsminister Gunnar Knudsen:

Arbeiderne i Stavanger, som i dag har lagt alt arbeidsliv i byen øde, har stoppet dampskips og jernbanetrafikk samt telefon, sender regjeringen sin hilsen – som en PÅMINNELSE.

For vår del vil vi gjerne minnast Adam Egede-Nissen. I tillegg til fleire lokale verv sat han på Stortinget for tre ulike parti, Venstre, AP og NKP.

Men han var trufast mot dei kommunistiske ideala sine heile livet. Moralen for andre bør vere: Jamvel om kapitalismen synest som ein uovervinneleg kjempe, kan ting veldig fort snu. Stavanger 1919 er sjølvsagt ei anna tid, men den viser at veien frå bibel og børst til proletariatets diktatur ikkje treng å vere så lang. Difor må vi aldri legge det raude flagget på loftet. Sjå deg rundt i verda, vi treng det kvar dag.

Førti år etter var det duka til feiring. Tre heile dagar ~
i Litteraturhuset, Wergelandsveien, hovedstaden.

Fredag 29. oktober. Det var den dagen jeg hadde tid og anledning.

Jeg hadde sjekka rundt via nett og telefon i forkant.
Og her var det fri entré og hjertelig velkommen …

Men det var nok ikke sånn likevel, nei.

Da Cathrine Sandnes omsider dukka opp, sa hun:

- Dette er et lukka selskap!

Kulturfiffen skulle kose seg med hverandre bak lukka dører.

Vi ble tilbudt to plasser i kjellern der vi kunne bivåne via internteve.

Nei takk.

Utover dette sendte jeg i forkant ut en håndfull meldinger som lød sånn:

«Hva mener du om Oktober førti år etter?»

Det ærligste svaret var slik:

«Tja. Må jeg? Penger er penger, vet du, og forlagsbransjen er også penger og ikke sjel. Tror man det er sjel kan man fort bli ganske skuffet. Men det var ikke dette vi tok sikte på for førti år siden.»

…

Og så forlot vi åstedet, søstern min og jeg, forbi de rekesmørbrødetende og rødvindsdrikkende i caféen, bort gata og trikk nummer 11 til MajorstuA, rett inn på ValkA ~ hvor det satt vanlige folk. Og så tok vi 20-bussen hjem til meg der vi hadde vårt eget diskotek på laptopen takket være alle som deler yndlingslåtene sine på YouTube.

For free ~

Oktober, november, desember ~ og sola snur …..

ps Wandrup er Wandrup. Jeg liker denne overskriften (Dagbladet 25/10/2010):
«Startet med Lenin og Mao, endte opp med Knausgård.»

Dei blei stempla som syndebukkar for alt som var gale. I følge nazistane arbeidde jødane for å overta verdsherredømet. Dei skulle visstnok stå bak alt frå bosjevismen, via internasjonal storkapital, til USAs regjering.

Målet med Nürnberglovene var å gjere forholda så vanskelege at jødar og andre minoritetar ville reise frå Tyskland. Sakte men sikkert blei jødane degradert frå menneske til dyr.

Overalt kunne ein lese plakatar med tekst som:

Jøder er ikke velkomne

«Jødene myrder Spania»

Hitler var stolt over sitt «verk».

«Dere har nå vedtatt lovbestemmelser hvis betydning først vil bli fullt erkjent om flere hundre år.»

Dette sa han i si tale til Riksdagen etter at lovene blei vedtatt. Det tok ikkje så lang tid. Allereie i 1938 bli konsekvensane tydelege. Nürnberglovene viste seg å vere overturen til Krystallnatta mellom 9. og 10. november. Her gjekk SS og SA til åtak på jødar og jødisk eigedom. Her blei jødar drepne i eit stort tal, og 20000 blei fengsla. Men og dette var berre eit forspel. Det uhyggelege crescendoet kom med Holocaust i 1941.

Kva har vi så lært av historia?

Ser vi oss rundt er det sanneleg ikkje så mykje. Under kapitalismen er det forsatt viktig for den herskande klasse å halde liv i rasismen og rasistiske haldningar. Borgarskapet treng syndebukkar når ting går gale, og brennemerking av minoritetar når ting skal bortforklarast.

Muslimhets er vår tids jødehat

Den gule stjerna blei klistra på jødane i mellomkrigstida, som eit kjennemerke. Der er vi heldigvis ikkje enno i vår jakt på muslimar. Men går vi til Frankrike har dei funne ein metode for å brennemerke det forfulgte rom- og romanifolket, ved hjelp av fingeravtrykk. Dette er å følge opp ein svart praksis frå mellomkrigstida, ein moderne variant av jødestjerna.

I august 1970 blei Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC danna, og i desember same år blei Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED) starta. Samla blei denne motstandsrørsla den største i Norge nokon gong. Arbeidarar, bønder og intellektuelle samla seg i felles kamp før folkerøystinga i 1972.

Vi kjenner resultatet, og makta blei rysta i grunnvollane.

Jamvel om det nok blir underslått i jubileet, så spela AKMED ei avgjerande rolle. Det var her marxist-leninistane spela ei avgjerande rolle og la ned mest arbeid.

Det var i grunnen heilt naturleg, fordi dei hadde den mest omfattande analysa av kampen for nasjonal sjølvråderett. Dei peikte på det at denne kampen var den mest framtredande spydspiss i kampen mot imperialismen. Dei peikte óg på at kampen mot EEC kunne legge kimen til noko større, nemleg ein sosialistisk revolusjon.

Og dei peikte på at EEC-kampen, dersom den blei ført rett, kunne føre til det største grasrotopprøret i Noreg i fredstid.

Men dei peikte óg på at dette var ein føresetnad for å lukkast, og å vinne folkerøystinga.

Og dei åtvara Folkebevegelsen mot å bli topptung og byråkratisk.

Dyrtidslina (kampen mot moms, prisauke, skattar og avgifter) som AKMED førte, blei sett under kraftig angrep frå opportunistar. Desse prøvde å splitte AKMED vekk frå resten av EEC-motstanden utan å lukkast. AKMED sto fast på det som viste seg å vere den rette lina, å knyte EEC-kampen saman med folk sine levevilkår.

Det er heller ikkje sant at AKMED berre la vekt på arbeidarklassa. Men det var rett å hevde at arbeidarklassa, som den mest framstegsvenlege og best organiserte, ikkje kunne la seg lure med «særordningar» i medlemsskapsavtala.

Folket vann i 1972, og dei gjentok det i 1994.

Og dei vil vinne neste gong kapitalen og borgarskapet prøver seg.

GRATULERER MED JUBILEET!

Natta til den 21.august var det førti år sidan troppar frå Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia. Denne hendinga prova at Sovjetunionen hadde gått frå å vera ein sosialistisk stat til å bli ei sosialimperialistisk supermakt.

Bakgrunnen for invasjonen var at regjeringa i Praha hadde sett i gong ein forsiktig reformprosess for å gje «sosialismen eit menneskleg andlet» i landet. Dette hadde føregått nokre månader og vart kalla Praha-våren. Etter å ha prøvd å overtala den tsjekkoslovakiske regjeringa til å stogga prosessen, forstod dei øvrege warszawapaktlanda at den einaste utvegen for å halda på det styresettet Moskva ville, var å gjennomføra ein militær invasjon og å slå ned framstøytane på reformar med valdsbruk.

Alle landa i Warszawapakten deltok i dette, sett bort frå Romania. Albania braut no formelt med pakten etter å ha føreteke eit ideologisk brot allereie i 1961. Dei meinte, som me også meiner, at Sovjetunionen etter den 20.partikongressen og Khrusjtsjovs fordømming av Stalin, hadde vorte eit sosialimperialistisk land – eit land som var sosialistisk i ordbruken, men imperialistisk i handling. Landet hadde gått frå å vera sosialistisk under Vladimir Lenin og Josef Stalin til å bli fascistisk og statskapitalistisk under Nikita Khrusjtsjov (1956-64) og Leonid Brezjnev (1964-82).

Sovjetunionen hadde utvikla seg til å bli ei supermakt som kjempa med USA om verdsherredøme og innflytnad på denne tida. Det er også dette som låg til grunnen for invasjonen av Tsjekkoslovakia og den tydinga det hadde vidare for Sovjetunionens tendens til å gripa inn og overstyra dei nasjonale styresmaktene og deira ynske om ein annan politikk for landet sitt. Dei andre statskapitalistiske landa i Sentral- og Aust-Europa var randområde for Sovjetunionen som dei var avhengige av for å ha eit forsvar mot konkurrenten.

Sovjetunionen braut saman i åra 1989 til 1991. Me ser på dette som ein i hovudsak bra ting. Landet var ikkje sosialistisk lenger, men ei supermakt som utgjorde ei fåre for den relative freden. Me ser med undring på at det framleis finst norske politiske miljø som framhever den sosialimperialistiske Sovjetunionen som eit idealsamfunn. Partiet NKP gjer dette, dei same tendensane finst også i dei to ungdomsorganisasjonane som har omtrent det same ideologiske grunnsynet som NKP (for ein stutt analyse av desse organisasjonane, sjå her).