I høst er det kommunevalgkamp, og Rødt skal i denne anledning avholde valgkampkonferanse helga 6.-8. mai. I annonsen for denne på internett uttaler partiets valgkampansvarlige Marie Sneve Martinussen følgende:

–Årets lokalvalg blir et velferdsvalg der Rødt er alternativet for dem som ønsker en styrket velferdsstat, sier Marie Sneve Martinussen, valgkampansvarlig i Rødt.

– Rødt vil spille en avgjørende rolle i mange kommuner etter valget. Kun et sterkt Rødt og en god valgkamp vil være en garanti mot fortsatt privatisering og konkurranseutsetting av viktige velferdsoppgaver, sier Martinussen.

Jommen sa vi smør. Vi kan lære to ting av det som har skjedd i Moss, og det bør også Rødts medlemmer, velgere og tillitsvalgte gjøre:

• Saken i Moss viser fullstendig dobbeltmoralen til de «rødgrønne» når de hardt kritiserer «høyrestyret» i Oslo for kaoset rundt Adeccos drift av velferdstjenester. Der kommunen sjøl driver, er det i mange tilfeller ikke det grann bedre arbeidsforhold enn hvor tjenestene er satt ut på anbud. Så lenge stat og kommune sjøl er kapitalister, skiller ikke disse seg nødvendigvis så mye fra private selskaper som driver velferdstilbud. Offentlig sektor har også krav til lønnsomhet som Rødt-deltakelse i det politiske maktspillet ikke får gjort noe med.

• Rødt er ikke et revolusjonært parti med mål om å organisere folk til kamp, men et parti ute etter flest mulig taburetter i styre og stell i både kommunstyrer, fylkesting og også på Stortinget. Det som trengs, er ikke Rødt, men et revolusjonært alternativ som kan stå i spissen for at arbeiderklassen og undertrykte organiserer seg sjøl til kamp for kommunismen – det eneste alternativet til kapitalismen.

Ikke er det så lett å være kapitalist heller for Steigan. Han uttaler følgende til Dagsavisen:

– Vi har ildrøde tall. Alt vi har tjent på baromsetningen er fra starten blitt brukt til dekke underskuddet i scenedriften, men likevel går scenen med underskudd. Alle driftsinntektene på scenen går til lønninger, og i tillegg har vi mange andre utgifter. Utgiftene kan ikke øke mer. Derfor må vi jobbe smartere og det er noe vi må snakke med de ansatte om.

Det er kanskje på tide å minne Steigan om gode, gamle Høvlerivisa:

Bedriftsledelsen forsøker å splitte de fagorganiserte ved å forsøke få noen til å melde seg ut av klubben slik at de streikende . Dette er mobbing på arbeidsplassen, men viser dessverre kapitalistenes sanne ansikt.

LO-ledelsen må kjenne sin besøkelsestid

Det er LO i Gjøvik, Land, Toten og Etnedal – LO GLTE – som organiserer de streikende, og de har gjort et prisverdig arbeide så langt med å mobilisere støtte slik at kampen kan føres helt fram mot seier. Denne kampen krever samhold og styrke på grunnplanet i fagbevegelsen og sympatisører av de streikende.

LO-leder Roar Flåthen har gjentatte ganger uttalt at han mener LO er «verdens sterkeste fagbevegelse». Vi tillater oss mildt sagt å stusse over at «verdens sterkeste fagbevegelse» da kunne svikte arbeiderne ved Åsmund Pettersen & Sønn på Jevnaker, hvor arbeiderne også streika for tariffavtale seinest i vår ved å bruke alt for lang tid på å vurdere om det var riktig med sympatistreik eller ikke. Denne gangen kan ikke LO-ledelsen la sine medlemmer i stikken.

For det er en prinsipiell streik som blir ført. Det handler om retten til å organisere seg og retten til å ha en tariffavtale, rettigheter som er kjempa fram gjennom hard kamp fra tidligere tiders fagorganiserte. Det minste «verdens sterkeste fagbevegelse» kan gjøre, er å sikre de streikende full lønnskompensasjon uten at den lokale LO-avdelinga må trygle og be om bidrag til streikekassa si for å kunne betale ut ganske beskjedne streikebidrag.

Full mobilisering

Vi ønsker lykke til i kampen for arbeiderne ved Bekken & Strøm. De uorganiserte må nå forstå at de må stå sammen med sine arbeidskamerater og fagorganisere seg. LO GLTE må fortsatt mobilisere grunnplanet i fagbevegelsen til streikestøttearbeid, og vi som står utafor konflikta må vise støtte på de måtene vi kan.

Ledelsen ved Bekken & Strøm viser seg som kapitalister av den sorten mange trur ikke fins lenger. Men de fins i høyeste grad. Blant annet har arbeiderne påpekt hvordan bedrifta ikke følger Arbeidsmiljølova.

Bare dette eksempelet viser hvordan kapitalistene helst vil behandle arbeidsfolk – de vil behandle arbeidsfolk på en måte som sikrer at de får en størst mulig del av overskuddet og arbeiderne minst mulig av det, sjøl om det ikke skapes ei krone i verdi uten arbeidere.

Hver dag står mange arbeidere i en situasjon hvor de blir trakassert fordi de er fagorganiserte og står sammen med andre for å kreve sin rett. De streikende ved Bekken & Strøm fortjener vår sympati og støtte – og ikke minst lykkønskninger om SEIER i streiken.

Grunnlag? Han hadde eit eksemplar av MLPD-avisa «Rote Fahne» i førarkabinen sin – og hadde dessutan spreidd flygeblad, etter endt arbeidstid, til kollegaane sine. Ja, også hadde han uttalt at utbyttinga av trikkeførarane berre vart grovare og grovare i samband med eit intevju med «Mitteldeutsche Zeitung» den 28. desember 2007.

Populær tillitsvald og kommunist

Frank Oettler har lenge vore tillitsvald på arbeidsplassen, representant for dei tilsette i verksemdsleiinga og toppkandidat for MLPD både i fødebyen Halle og i delstaten Sachsen. Og han har vore ein populær forkjempar for arbeidarane sine kår som tilsette i HAVAG.

Men ikkje alle likte dette. Leiinga ville bli kvitt han, og fann grunnlaget i eit intervju kor Oettler ikkje la fingrane imellom i kva han meinte om dei. Men dei andre trikkeførarane og tilsette slo ring om sin tillitsvalde då han fekk sparken for eitt år sidan. Frå alle kantar av Tyskland strøyma solidaritetserklæringane til fagforeininga i Halle og den oppsagte trikkeføraren.

Sterk mccarthyisme

HAVAG har for få tilsette til at dei som arbeider der kan få dei fridagane dei har krav på, og mange arbeider store mengder overtid. Dette skjer i ein av dei byane i Tyskland som har høgast arbeidsløyse (i 2003 til og med den byen i heile EU med den høgaste arbeidsløysa:), noko som i seg sjølv syner at Oettler har rett då han påpeikte den auka utbyttinga av arbeidarane i selskapet. På toppen av dette kjempa også fagforeininga – med Oettler i spissen – for tariffavtale ved verksemda.

Frank Oettler har vore gjennom ei lang runde i det tyske rettsapparatet før han no endeleg fekk jobben attende ved HAVAG. Han er ikkje den einaste som er sagt opp av politiske grunnar, for antikommunismen/mccarthyismen er sterk i det tyske borgarskapet og i statsapparatet. Men den tyske arbeidarklassen er sterk, kampdyktig og slår raskt ring rundt offera for denne handsaminga i solidaritet.

Men no måtte sjefane kapitulera. Dette er ikkje berre ein siger for Oettler personleg, men óg ein siger for dei som har solidarisert seg med han. For solidaritet i praksis verkar.

Brevet blei nemleg aldri opna. Det blei heller ikkje gitt noko grunn. Her er forslag til grunngjevingar NAV Hordaland kan bruke:

1. Vi har ikkje tid (til å gjere jobben vår).

1. Brev kan innehalde FARLEG stoff (pulver), altså mogeleg terrorisme. (NB! Søkaren var mørkhuda.)

1. Vi har ikkje postkasse.

1. Vi har folk som ikkje kan lese på papir.

1. Vi trudde dette var ein spøk, vi toler ikkje spøkefuglar.

1. Brev, kva er det?

Sjå saka i Bergens Tidende her.

Moralen opp i alt dette som er eigentleg ei veldig trist historie er. Det er veldig ofte slik at at offentlege etater kan gjere veldig slett jobb utan at det får konsekvensar. Hadde ein rørleggar gjort det same, hadde nok han/ho ganske fort måtte gjere eit besøk på, ja nettopp, NAV.

Fasaden Sør-Afrika viser fram under mesterskapet er imponerende. Nye stadioner er bygd, og de ansatte og frivillige står på pinne for å vise landet fram fra si beste side. Men som vanlig fins det ei skyggeside også.

Sør-Afrika er utenom Brasil det landet i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Ifølge offisielle tall mista mer enn én million arbeidere jobbene sine på grunn av krisa i kapitalismen i løpet av 2009. Lønnene er lave, noe også de ansatte i fotball-VM har fått oppleve. Da en del VM-ansatte demonstrerte mot kutt i lønnene søndag 13. juni, skjøt politiet mot demonstrantene med gummikuler i tillegg til at de brukte tåregass.

Ønske om «sosial fred»

Den sørafrikanske regjeringa har uttrykt ønske om «sosial fred» under VM. Det betyr at protester blir slått hardt ned på, slik at sosial uro i vertslandet ikke havner i det internasjonale nyhetsbildet.

Denne måten å skape «klassefred» på, er svært omstridt. Sør-Afrika har en stor, militant arbeiderklasse. Fagforeninga for gruvearbeidere uttrykte det slik den 9. juni: «Problemene for de millionene av arbeidere og fattige i Sør-Afrika er større enn VM. De kommer ikke til å justere ned kampen for livet og ei lønn å leve av for at de som besøker landet, skal få et fredelig inntrykk».

Ulike fagforeninger har benytta muligheten til å fokusere på problemene i sørafrikansk arbeidsliv: En tre uker lang streik ved jernbanen og i havnene i mai sørga for lønnsforhøyelse. I Johannesburg har bussjåførene – som sørger for internkommunikasjonen under mesterskapet – også streika for høyere lønninger i forbindelse med VM.

Sør-Afrika er langt mer enn bare fotball-VM – de har også en sterk og militant arbeiderklasse som er klar for å kjempe for sine mål.

At det i tillegg eksisterer slaveri innafor EU er vel nytt for mange. Vi i vesten slår oss på brystet over at slaveriet blei avvikla for 150 år sidan, og vesten likar å framstille seg som den fremste forkjemparen for menneskerettane.

Her er ein rapport som fortel ei litt anna historie.

Danmarks Radio nemner rapporten her, og ein kan høyre eit innslag her.

Og ikkje minst at borgarskapet er truga til litt av kvart for å halda oppe profitten sin. Ikkje skyr dei nokre middel heller. Som øvste ansvarlege for rapporten seier: Dette handlar ikkje om folk som arbeider svart eller folk som er underbetalde – men regelrett slaveri.

Vel, ifølge skattelistene var hennes egentlige inntekt i 2008 på mellom 818 221 og 873 160 kroner. Hun har neppe noen innsikt i hva slags hverdag lavtlønnede kommuneansatte lever i.

• Lik lønn og arbeidsvilkår til vikarer på våre arbeidsområder!
• Slutt på ulovlige innleiekontrakter
• Omfangsbestemmelser skal stoppe gratisarbeid på sjåførenes hviletid og at øst-europeiske sjåførers lønn skal gjelde på våre arbeidsplasser!

NHO nekter å akseptere disse kravene. De mener at at innleide sjåfører skal kunne brukes som gratis arbeidskraft i stedet for terminalarbeiderne. De mener at østeuropeisk lønn skal kunne brukes i Norge. I praksis betyr dette at polsk minstelønn, 330 euro (tilsvarer ca. 2.626,- kr. med dagens kurs) pr måned i 2009, også skal kunne bli utbetalt som lønn i Norge, ved at kapitalistene leier inn midlertidig arbeidskraft fremfor å bruke sine faste ansatte. Dette går også utover sjåførenes hviletid.

At kapitalister ikke bryr seg om sine arbeideres velferd komme neppe som noen overraskelse på noen. De er først og fremst interessert i sin egen profitt, ikke sine arbeideres arbeidsvilkår. Det at transportarbeiderne nå legger ned arbeidet hindrer de i å få denne profitten. Når alt kommer til alt er det eierne som er avhengige av sine arbeidere, ikke motsatt.

Tjen folket støtter denne streiken. Den er en streik for at folk som utøver likt arbeid skal ha lik lønn og like vilkår. Den norske arbeiderklassens fiende er ikke østeuropeere som kun er ute etter et anstendig levebrød. Fienden er den klassen av folk som vil tyne arbeiderne mest mulig, for minst mulig lønn. Arbeidere i alle land må forene seg.

Mange pendlere har vært henvist til å stå på kalde perronger i bitende kulde med lite informasjon om hva som skjer med tilbudet som de i de fleste tilfeller allerede har betalt for. Folk har kommet for sent på jobb og NSB-ansatte har måttet tåle grov kjeft fra frustrerte reisende dag etter dag, på tog etter tog. Men de «på gulvet» har ikke ansvaret for forsinkelsene, men har måttet finne seg i denne kritikken fra pendlernes side siden de ansvarlige myndighetene ikke tar ansvar. Flere tiår med ansvarsfraskrivelse går nå utover pendlerne og de ansatte i NSB.

Dobbeltspor er luftslott – ordne opp for pendlerne først

Regjeringspartiet SV har store visjoner om dobbeltspor og hurtigtog. Deres transportpolitiske talsmann Hallgeir Langeland drømmer om at det bare skal ta et par-tre timer med tog mellom de store norske byene og mellom Oslo og de andre skandinaviske hovedstedene. Men dette hjelper ikke pendlere som står og fryser for så å komme for seint på jobb for n’te dag på rad.

Kaoset i skinnegående persontransport skyldes markedsliberalistisk «styring» av jernbanedriften med anbud på vedlikehold og andre ting som er avgjørende for jernbanedriften i Norge. Mesteparten av jernbanemonopolet ble avskaffet i 1996. I dag finnes det ulike selskap både innenfor gods- og persontrafikk. Det meste av arbeidet som før lå under Jernbaneverket er også satt ut på anbud. Kaoset som titusenvis av mennesker opplever hver dag – noe som fører til store kostnader både for de det gjelder og for samfunnet som helhet – skyldes markedsliberalistisk styring av jernbanedriften.

Prisen øker – effektiviteten synker

Frislippet innenfor jernbanedrift har ført til mer forsinkelser og kaos i Norge som i andre land som har prøvd dette før, skriver Geir Christensen i et leserbrev til flere aviser i Akershus i midten av januar. Han peker på følgende årsaker til kaoset i NSB:

• Kostnadene for vedlikehold og fornying har økt dramatisk som konsekvens av anbudene. Effektiviteten faller når penger som før ble brukt på vedlikehold heller blir brukt på anbudsregning, forhandlinger, administrasjon og ikke minst profitt.

• «Billigløsninger» har sørget for at forsinkelsene øker. For eksempel skriver Christensen at flere firmaer har brukt for dårlige løsninger når de har vunnet anbud på forskjellige deler av vedlikehold av jernbanedriften.

Hva er mest lønnsomt for samfunnet?

Det er mulig det er billigere for jernbanen som helhet å fortsette med det elendige tilbudet det har i dag. Men både miljøet, pendlerne og samfunnet taper på at dette fortsetter. Miljøet taper siden folk velger privatbil i stedet. Pendlerne taper siden de kommer for sent på jobb eller for sent hjem. Dermed kan det bli mindre i allerede slunkne lønningsposer. Samfunnet taper av samme grunn – når folk ikke er på jobb, så blir det produsert mindre.

Jernbanedriften må igjen samordnes for at pendlerne skal oppleve et fullgodt tilbud. At det offentlige bruker de pengene det trengs for å få til et dugelig tilbud, er god samfunnsøkonomi og det eneste som lønner seg på lang sikt, både for pendlerne og for miljøet. Målene om kortsiktig profitt må erstattes av hva som er mest nyttig for samfunnet som helhet.