Romania har blitt regna som et mønstereksempel på privatiseringspolitikken Det internasjonale pengefondet (IMF) har pålagt landet. Blant annet inkluderer dette et ønske om å privatisere landets helsetjenester. Ledende medisinere har protestert mot dette, blant annet den syriskfødte anestesilegen Raed Arafat. Arafat har blitt forsøkt utsatt for en massiv svertekampanje, blant annet fra president Traian Bâsescu. Presidenten sparket Arafat fra stillingen som rådgiver i det statlige helsedepartementet den 9. januar.

Grunnen til at Arafat fikk sparken var hans motstand mot planene om å privatisere landets helsetjenester. Men både oppsigelsen og svertekampanjen slo feil – folket solidariserte seg med Arafat og trakk til gatene i Târgu Mureș for å uttrykke sin solidaritet med Arafat allerede 12. januar. Dagen etter spredte protestene seg til hovedstaden, og rundt 1000 mennesker samlet seg på byens universitetsplass. I løpet av helgen har protestene tiltatt, og 15. januar fortsatte flere og flere å ta til gatene for å kreve at både president Bâsescu og statsminister Emil Bocs regjering går av og at planene om liberalisering av helsetjenestene stoppes.

Politiovergrep og voldelige demonstranter

Myndighetene gjør sitt for å svartmale de protesterende. Demonstrantene ble 15. januar raskt delt i to – en mindre gruppe ‘demonstranter’ som mest var ute etter å gjøre hærverk, og en større gruppe med fredelige demonstranter som lagde leven og forsøkte å appellere til flest mulig andre for å bli med på demonstrasjonene. En gruppe med rundt 400 studenter ble hindret av politiet i å slutte seg til disse, mens ungdommer som mest var ute etter å gjøre hærverk, fikk gå fri. Det er svært sannsynlig at motivet for dette var å diskreditere de fredelige demonstrantene.

Etter hvert gikk politiet hardt til verks mot de fredelige demonstrantene. Demonstranter ble anholdt uten noen som helst grunn, og denne fredelige demonstrasjonen ble forsøkt oppløst ved bruk av tåregass og batonger. Men protestene fortsetter – også mandag var det store massemøter i de store byene i landet.

- Fotballen er bare kapitalisme og død

Proffotballen er bare penger og korrupsjon, sier Poves videre.

- Sett innenfra er det tydelig: Profesjonell fotball er kun penger og korrupsjon. Det er kapitalisme, og kapitalismen er døden. Jeg ønsker ikke å være en del av et system som er avhengig av å tjene penger på andres død i Sør-Amerika, Afrika og Asia, sier Poves til det spanskspråklige nettstedet loinformacion.com.

Nå ønsker Poves å studere, og ber toppspillerne om å gjøre mer:

- Pele, Ronaldinho og Lionel Messi er UNICEF-ambassadører, og det er bra, men de kan gjøre mer. Disse menneskene har så stor innflytelse at de kan involvere seg på en langt mer direkte måte.

Men Poves ønsker ikke å bli et ikon for ungdom i landet med Europas høyeste ungdomsarbeidsledighet.

- Jeg er bare en til i kampen og ønsker at alle skal være likeverdige. Vi må alle stå sammen og slutte med krangling om småting og heller stoppe verden fra å ødelegge seg selv, avslutter fotballproffen, som nå altså er så lei at han slutter å spille fotball og heller ofrer seg for å gjøre verden bittelitt bedre.

Det typiske bildet av situasjonen blant massene på Balkan viser at folkene blir stadig fattigere. Elendighet og håpløshet er den faktoren som gjør at de utbyttede massene nå begynner for alvor å uttrykke motstand mot de herskende i de kapitalistiske landene på Balkan. Dette uttrykker massene nå mer direkte. Dette uttrykker massene nå stadig mer bestemt.

Samtidig har disse statene nå fått erfare en fullstendig kollaps i det parlamentariske systemet. Vi ser en allmenn utplyndring av folkene på Balkan. Vi ser også allmenn korrupsjon – i hele det kapitalistiske systemet på Balkan.

I tillegg ser vi også gjensidige sammenstøt mellom landenes politiske banditter. Disse politiske bandittene går til aksjon mot hverandre. De driver til og med og arresterer hverandre.

Dette viser massene i disse landa at nå er tida kommet da de – massene selv – tar over makta.

Man kan se dette i aksjoner fra opposisjonen mot kapitalismen på Balkan. I Kroatia viser dette seg ved at kampene ført av massene nå har fått en mer organisert karakter, og folkenes kamp har fått en mer militant og en mer slagkraftig karakter. Situasjonen i Dalmatia er spesielt gunstig for utviklinga av klassekampen.

Som det heter i en uttalelse fra kameratene i kroatiske Rød Aksjon (Crvena Akcija):

Økonomien blir ødelagt av kapitalismens krise – og systemet robber systematisk folkenes masser. Nesten hele transportnettverkene for varer har blitt feid vekk fra jordens overflate. Dette gjelder: Dalmacija (Dugi Rat), Dalmatinka (Sinj), Trimot (Imotski), Jadrankamen (Pucisca), Greben (Vela Luka), Neptun (Komiza), Pomgrad, Tehnogradnja, Jugoplastika, Melioracija (Split) […]

Herskerklassen i Dalmatia har blant annet nedlagt flere skipsverft i sitt arbeid for å underkue folket. Mens hoteller og kjøpesentre blir bygget ferdig ved Brodosplit (fortsatt Kroatias største verft), resulterer dette til at omforminga fra produksjonsøkonomi til en billig service-industri vil være komplett.

Dalmatia er, ved siden av Slavonia, en region med den aller høyeste raten arbeidsledige. De aller fleste arbeiderne jobber for luselønner. Slik skaper de profitt for de dalmatinske og slavonske kapitalister. Ved å gi kraft fra de politiske partiene til finansherrene, er det kapitalinteressene som styrer alt i disse områdene. Alt dette er direkte knytta til landenes politiske strukturer.

De siste valgene i Bosnia-Hercegovina viser følgende tendens: Stemningen blant massene før valgene er kun konsentrert av ønsket om å løse sosiale spørsmål. Massene i Bosnia-Hercegovina har de mest elendige forholdene på Balkan for øyeblikket.

Bosnia pleide å være den lystigste republikken i Jugoslavia – nå for tiden er Bosnia den republikken i det tidligere Jugoslavia som mangler mat og derfor er Bosnia nå den mest sultne – bokstavelig talt – tidligere jugoslaviske republikken. Alt har gått i stå. Man kan ikke finne seg en jobb – uansett hvilket yrke man er utdannet til. Bare pensjonistene får litt penger. Pensjonsutbetalingene kommer – tross alt – før eller siden.

Politikerne hauser opp hatske stemninger blant massene. De inngis hatske stemninger mot innbilte fiender. Politikerne får på denne måten massene til å se feil. Massene lures til å se bort fra de virkelige problemene som de sliter med. Dette skjer ved at kapitalistene og myndighetene forteller massene falske, tomme, historier. Den virkelige krisa er jo faktisk den økonomiske krisa.

I Serbia er de politiske herrene opptatt av ett mål: Å vinne de kommende politiske valgene. Videre ønsker herrene å forlenge sitt dominerende, herskende, styre i landet, helt til den nåværende nikkedokke-statusen til Serbia er avsluttet. For å oppnå dette benytter herskerne stadig større og verre løgner om hvor godt innbyggerne i Serbia vil få det i framtida. Dette er den samme retorikken som ble benyttet under Milošević-regimet.

Og mens lønningene stagnerer og inflasjonen og arbeidsløsheten øker samtidig som omkostningene og prisene stadig stiger, blir herrenes virtuelle virkelighet – en mengde løgner – erklært som sannhet og virkelighet av disse herskerne. Prisene stiger hele tida. Dette gjelder særlig varer som er nødvendige for folket: drivstoff, elektrisitet, transport, mat. Også skattebyrden stiger for folket.

Dette systemet og deres herskere lyver skamløst og ustoppelig overfor sine folk om hvordan de skal oppnå integrasjon og kommunikasjon med verden rundt – og med folket selv. I virkeligheten isolerer myndighetene seg fra folket. Og herskerne reproduserer seg selv som herskende klasse […] Dette systemet er et farlig spøkelse som reproduserer seg selv. Systemet eksisterer fremdeles på grunn av at kapitalistene stjeler fra folket. Samtidig blir det framstilt som om det passer oss – folkene på Balkan.

I Montenegro foregår det nå streiker hvor de streikende uttrykker en klar bevissthet når det gjelder regimets sanne ansikt og dets sanne karakter. De streikende arbeiderne i Montenegro er også klar over streikebryterkarakteren til regimet i landet. Problemet når det gjelder arbeidernes motstand i Montenegro er at det ikke har dannet seg grupper utifra revolusjonære standpunkter blant dem ennå. I stedet er den såkalte opposisjonen sammensatt av de verste nasjonalister. Sammen med disse nasjonalistene finner vi også misjonærer for nyliberalismen.

Men massenes misnøye er ikke i stand til å gi synlige resultater så lenge det ikke eksisterer revolusjonære organisasjoner. Kun revolusjonære organisasjoner kan være i stand til å lede massene, og kun revolusjonære organisasjoner kan høyne det nåværende nivået i klassekampen på Balkan.

Erfaringene blant massene i Europa – som har kjempet og sloss i gatene i mer enn to år nå – forteller oss at uten organiserte revolusjonære krefter kan ikke noe endres.

Jeg synes at vi bør gå til motstand mot herrene. Motstand! […] Jeg tror fremdeles på revolusjon […] Men på tross av at vi sier dette er vi fremdeles som kalver, som venter på en øks som vil skjære over strupene på oss […] La oss dø ved barrikadene i sentrum av Beograd og Zagreb. Vi må ikke la oss myrde i Irak. La oss ikke myrde folk. La oss ikke spidde unger med bajonetter.

For klassekampene på Balkan!

For den revolusjonære kampen!

Død over kapitalismen – frihet for folket!

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

Organisasjonen «Leger uten grenser» fastslo sist fredag at til tross for det store internasjonale nærværet på øya, er den humanitære innsatsen nærmest manglende. Under påskudd av humanitær bistand brukte USA muligheten til regelrett å okkupere landet. Etter kort tid ble flyene med hjelpesendinger stoppet, likeså med søket etter overlevende etter katastrofen i januar.

USAs voksende tilstedeværelse

Før jordskjelvet hadde USA utstasjonert kun seksti tropper. Noen dager etter katastrofen stod plutselig 9.000 amerikanske soldater i landet. En fregatt ble også sendt sammen med andre krigs- og hangarskip. 2.000 marinekorpssoldater ble også sendt for å forebygge uro og protester. Siden oktober har det vært FN-styrker som har hatt i oppgave å passe på «gjenoppbyggingen» og «sikkerheten» på Haiti. I virkeligheten har FN-styrkene vært en forbundsfelle for USA-imperialismen slik at USA kan sikre seg full kontroll over landet og det haitianske folket. For Haiti er med sin beliggenhet en viktig strategisk brikke i USAs kamp for å bringe de gjenstridige landene i Sør-Amerika under sin kontroll.

I flere medier har det blitt spekulert i om koleraviruset kom med nepalske FN-soldater som er utplassert der. Dette er bare et avskyelig forsøk på å latterliggjøre masseprotestene. De haitianske massenes krav om å få vekk FN-troppene går langt utover det. Folket har sine erfaringer med FN-tropper på øya allerede og ønsker dem av hele sitt hjerte vekk.

Haiti trenger ingen FN-tropper

I virkeligheten er Haiti et land med gode forutsetninger for å klare seg selv, heter det i en erklæring fra Haitis nye kommunistparti – landet trenger ingen FN-tropper eller imperialistisk «hjelp» – disse dreper folk i stedet for å bygge noe. Den store såkornprodusenten Monsanto ønsket å gi kunstsåkorn for mais og grønnsaker for at bøndene skulle bli økonomisk avhengige av selskapet, men 20.000 haitianske bønder har til nå avvist denne «bistanden».

Videre heter det i erklæringen fra de haitianske kameratene:

Det haitianske folket kan gjøre seg selv fri. For å oppnå dette, trengs det en sterk enhetsfront bestående av progressive og demokratiske krefter.

I forbindelse med denne dagen kommer også gjerne borgerlige medier (og her i Norge EU-tilhengerne) med sine eventyr om «kapitalismens overlegenhet» og «kommunismens fall». Folket i DDR fikk endelig muligheten til å oppleve «frihet og velstand». Hva denne «friheten» betød i praksis har befolkningen i det tidligere DDR fått oppleve som massearbeidsløshet, framveksten av sterke nazistiske grupperinger og økt grad av fattigdom, også for de som har en jobb å gå til.

Først og fremst er det den vesttyske monopolkapitalen som har fått en ”frihet” med gjenforeningen av Tyskland. Industrien i øst har bare til en viss grad blitt holdt i live av de store vesttyske selskapene, mens størsteparten av industriarbeidsplasser som fantes i DDR og som i det minste sørget for at folk hadde en jobb å gå til og en inntekt til å leve av, er lagt i grus.

Tyskland preges av masseprotester – og voksende fattigdom

Samtidig som storkapitalistene dikterer folks liv og legger forutsetningene for stadig større nedskjæringer i velferden protesterer tyskerne. I Stuttgart kjemper folket mot kapitalistenes rasering av byens sentrum under påskudd av byfornying, i Niedersachsen blokkerer man for tog med atomavfall – og protestene mot statlige kutt i velferden fortsetter som før.

Den voksende fattigdommen i Tyskland er særlig fremtredende i enkelte regioner i det tidligere DDR. Bare i delstaten Sachsen (4,16 millioner innbyggere) er mer enn en halv million mennesker mottakere av den svært lave sosialhjelpen gjennom Hartz-IV-programmet, som gir mottakerne kun € 359 (omtrent 2900 norske kroner) i måneden i tillegg til at den dekker ”moderate boutgifter” og som pålegger mottakerne å ta en hvilken som helst jobb som måtte bli tilbudt dem. Har man barn, år man € 164 (rundt 1320 norske kroner) i tillegg for hvert barn hvis man har ett eller to barn. Den offisielle andelen fattige i delstatene som tidligere utgjorde DDR er på 23 %, mens den for hele Tyskland ligger på 13 %.

Fødselsratene synker mens barnefattigdommen vokser

Hvert sjette barn i Tyskland lever i fattigdom. Det vil si mer enn 2,5 millioner barn. Samtidig som barnefattigdomen vokser, synker fødselsratene voldsomt. Siden 1965 er den nesten halvert – mens barnefattigdommen har sekstendoblet seg.

Av pengene som arbeidsledige får til å forsørge sine barn, er det ment at 10,32 euro (tilsvarer 80 norske kroner) skal gå til leker for barna. Støtten man får til utdanning, er på 9,12 euro. Dette skal dekke utflukter og det skoleutstyret man selv må sørge for å ha, slik som utstyr til gymtimene.

Også barn må ha mat. Forskere ved Forschungsinstitut für Kinderernährung (Forskningsinstituttet for barneernæring) i Dortmund regnet i 2008 ut at et femten år gammelt, normalt utviklet barn, trenger mat tilsvarende € 7,44 (altså omtrent 60 norske kroner) pr dag. Men i Hartz IV-reglene er det regnet med kun € 2,57 (eller 20 norske kroner) til mat for barn.

- Jeg må selge leiligheten min selv om jeg har jobbet hele livet

Men det er ikke bare barn som er fattige. I sommer møtte en RKU-delegasjon i Tyskland pensjonisten Irene fra Rostock. Hun fortalte oss følgende om livet sitt i det nye Tyskland:

- I DDR, et regime jeg overhodet ikke kan forsvare, hadde alle jobb og dermed selvrespekt. Den materielle standarden var ikke høy, men alle klarte seg. Jeg har arbeidet hele livet i verftsindustrien i Rostock, men som pensjonist i ”det nye Tyskland” har jeg for lengst måttet selge bilen min, og nå må jeg snart selge den lille leiligheten min også. Den er på 57 kvadratmeter, men jeg har ikke råd til å beholde den på pensjonen min. Heller må jeg finne noe mindre. Og dette skjer til tross for at jeg har jobbet hele mitt voksne liv, fortalte den tidligere skipsmodellkonstruktøren til oss.

(Kilde: Verein für soziales Leben)

Fredriksen har masse å gjøre. Penger må flyttes hit og dit for å holde skuta – eller rettere sagt skutene – på vannet. Det tar så mye tid at han ikke får tid til å bruke pengene sine og det er jo leit, for i 2009 tjente John Fredriksen 14 milliarder kroner.

Fredriksen klager som sagt over at han ikke får tid til å bruke pengene. La oss si at han jobbet 18 timer i døgnet, 365 dager i året i 2009. Da er det ikke rart at han ikke fikk tid til å bruke pengene. Flink til å flytte penger er han sikkert også. Kanskje må han tilogmed ta en telefon i ny og ne for å kommandere noen til å gjøre noe i tillegg. Da har han vel fortjent en rimelig bra timelønn?

14 milliarder kroner delt på 18 timer * 365 dager = 2,13 millioner kroner pr. time – Ikke mindre enn rimelig, eller er det noe som skurrer?

Etter lang tids kamp oppnådde dei ein viss aksept. Men no ser vi tilbakeslag over heile Europa. Ikkje berre i Frankrike, men óg i Tyskland, Sverige og Danmark blir romfolk samla saman og sendt ut til ei uviss framtid.

Først og fremst blir dei sendt til Romania og Bulgaria, land som heller ikkje vil ha dei. Metodane har fascistiske trekk, og minner om jødedeportasjonane under 2. verdskrigen.

Tanken er at dette er menneske som ligg samfunnet til byrde, difor bruker ein tvangstiltak. Men det er ikkje nye tankar. Det føyer seg inn i ein lang historisk tradisjon. Norge har heller ikkje lov til å gråte krokodilletårar. Vår historie er ikkje stort betre.

Her i landet er romanifolket (taterane) dei mest talrike. I perioden frå 1850-1945 blei desse internert i tusental, og barna teke frå dei. Dei blei stempla som åndssvake, og mange blei sterilisert utan å få vite om det.

Handlingar gjort med staten og kristne organisasjonar si velsigning

Organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» har ein del å svare for her. I denne svarte historia er og 31. mai 1900 ein «milepæl». Då fekk vi lova om «drukkenskap og løsgjengeri».

Dette var ei klasselov som retta seg mot folk utan fast bopel. Fattigfolk generelt og tatere spesielt havna i denne kategorien. Folk blei fengsla og sett til tvangsarbeid dersom dei ikkje hadde fast adresse. Man måtte stue vekk farlege element. Fjern historie, javel, men lova blei først formelt oppheva i 2005. Og i 1973 skreiv Høgre-politikar og seinare statsministar Jan P. Syse i Aftenposten

«Tvangsarbeid burde være ypperlig terapi. Skal vi sikre fremskrittet må vi fjerne det vi kan kalle sanden i maskineriet».

Tvangsarbeid er avskaffa, men det er erstatta med like raffinerte metodar. Utsending til andre land er og ein effekltiv måte å «fjerne sanden i maskineriet». Det er også oppfølging av den herskande tankegangen i Vesten.

Rom- og romanifolk er avvikarar som må bort, meiner styresmaktene i vestlege land. Dette skjer i land som i festtalar og nasjonaldagsmarkeringar kallar seg for humanismens og fridomens heimland.

Skam dykk!!!

Massefattigdom er ikke lenger noe som forekommer kun i de underutvikla delene av verden. Med 17,7 % offisiell arbeidsløshet blant ungdommer i industrialiserte landene er dette også en realitet i de rikere delene av verden. Og særlig i Midtøsten og Nord-Afrika er kvinnene hardt ramma: For dem er arbeidsledigheten blant unge kvinner vokst til 30,3 %. 28 % av verdens unge lever i fattigdom – 150 millioner unge tjener mindre enn en euro pr dag. Studien beskriver en «tapt generasjon ungdom». Borgerskapet unner seg også luksusen å ikke lenger la ungdommen ta utdannelse. Mange unge forfaller også til rusmisbruk på grunn av elendigheten kapitalismen fører med seg.

Det er kapitalismen som er problemet, det er ikke «manglende tiltakslyst» eller at ungdommen har forandret seg siden dagens eldre var unge. De unge lider under kapitalismen, men er også nøkkelen til å forandre verden. Gjennom sitt raseri mot kapitalismen kan de forandre verden til et bedre sted – for alle – til et samfunn uten klasser og utbytting, til et kommunistisk samfunn.

Det var Bolivia på vegne av 33 andre land som foreslo å utrope retten til rent drikkevann til en menneskerett. Resolusjonen ble vedtatt med 122 mot 0 stemmer. Men 41 land avsto fra å stemme, deriblant USA og andre vestlige industriland. Men FN-vedtaket har – som de fleste andre vedtak i FN – ingen kan møte brudd på retten til rent vann med juridiske sanksjoner. Tilgang til rent drikkevann kan for mange kun oppnås med kamp.

Hvem har skylda?

Man må stille spørsmålet om hvem som har skylda for mangelen på rent drikkevann for en så stor andel av verdens befolkning. En stor del av skylda bærer de internasjonale landbruks- og industrimonopolene, som på verdensbasis ødsler med rent vann. For å fremstille én eneste liter biosprit trenger man for eksempel opptil 9.000 liter vann. Slik pynter kapitalistiske selskaper seg med å være miljøvennlige.

Også drivhuseffekten har innvirkning på vannets kretsløp og dermed også tilgangen på drikkevann for mange i verden. Den globale temperaturøkninga har sørget for at tørkeperiodene i deler av Australia, Afrika og Sør-Amerika har blitt lengre. I Himalaya smelter de store isbreene, noe som berører vannforsyningene til hundervis av millioner mennesker i Bangladesh, Kina, India, Nepal og Pakistan.

Samtidig ønsker sterke krefter i vesten å gjøre vann til en «fri handelsvare» gjennom å privatisere det. Internasjonale storselskaper som Nestlé, Coca-Cola, Pepsi og andre beskjeftiger seg med å sikre seg denne kilden til profitt. De planlegger store rørledninger og oppbygginga av store tankbåtflåter for å kunne drive handel med vann.

35 ganger fortjeneste

Konsernene lover at man vil få opptil 35 dollar fortjeneste for hver investerte dollar. Og denne fortjenesten skal altså komme fra land hvor befolkninga opplever vannmangel – land som i utgangspunktet er de fattigste allerede. Rike storselskaper planlegger å tjene seg enda rikere på andre folks lidelse.

I flere år har både organisasjoner og enkelte regjeringer i fattige land kjempa for å få anerkjent retten til rent drikkevann som en menneskerett. Mot disse står store multinasjonale selskaper og regjeringer i vestlige land som ut fra kapitalismens uunngåelige profittjag ønsker å gjøre drikkevann til en vare på linje med alt mulig annet. Enkelte land – som Bolivia og Uruguay – har gjort det til en del av grunnloven at privatisering av drikkevann er forbudt.

I den bolivianske delstaten Cochabamba førte befolkninga på begynnelsen av 2000-tallet en regelrett «vannkrig» mot privatisering av drikkevannet. Da hadde IMF tvunget på Bolivia privatisering av vannforsyningene. Da den daværende regjeringa gjorde som IMF sa, svarte befolkninga med væpna motstand mot dette. Grunnen var at drikkevann hadde blitt tre ganger dyrere, slik at folk anså det som luksus å unne seg rent drikkevann. I april 2000 måtte regjeringa slå retrett og stoppe privatiseringa. IMF mener fortsatt at Bolivia skylder dem flere millioner dollar i skadeerstatning på grunn av dette avtalebruddet.

Profittbegjæret har ingen grenser

Eksempelet med mangelen på rent drikkevann blant verdens fattige og kapitalistenes ønske om å gjøre et livsnødvendig middel til en vare som omsettes på et marked – noe som uunngåelig vil holde de som ikke har råd utenfor – er et godt eksempel på hvilken virkelighet det kapitalistiske systemet tilbyr en stor del av verdens folk. I stedet trenger vi et system som tar folks behov på alvor og ikke gjør om livsnødvendigheter til handelsvare – kommunismen, det klasseløse samfunn.

Hvorfor er det slik? Jo, fordi systemet i seg fører til stoffbruk, og det er fordi produksjonen, transporten og salg av narkotika er en mangemilliardindustri.

Maoister sier: All undertrykking, inkludert narkotikaavhengighet kan bli overvunnet!

Hvordan kan vi maoister være så sikre på dette? Svaret er: Etter at den maoistiske revolusjonen seira i Kina i 1949, brukte folket sjøl – leda av Kinas Kommunistiske Parti – maoistiske metoder for å eliminere narkotikaavhengighet. Disse erfaringene og disse metodene er fremdeles svært relevante for menneskeheten i dag!

Revolusjonære mennesker over hele kloden studerer Mao Zedongs bidrag til marxismen. Mao Zedong er den største revolusjonære som har levd i vår tid.

Det gamle Kina hadde verdens største narkotikaproblem

Før kamerat Maos revolusjon vant i 1949, var folket i Kina i en miserabel posisjon. Befolkninga var ekstremt fattig og de blei ubytta og utnytta av en håndfull rike godseiere, av krigsherrer og av utenlandske kapitalister.

I det gamle Kina var mange folk avhengige av sin narkopipe. Det var 70 millioner narkomane i Kina – de var avhengige av opium, avhengige av morfin eller de var avhengige av heroin. Halvvegs ihjelsulta arbeidsfolk brukte opiumrusens søte drømmer for ikke å føle smerten av deres sult og deres håpløshet. Og de late rikmannsfolka brukte narkotika til å fylle opp deres tomme timer. I noen områder røykte alle – til og med unger – opium.

I byene blei små flasker med narkotiske stoffer solgt på gatehjørnene som om det hadde vært iskrem. Folk kunne bli «høye» til og med på jobben. Narkotikaavhengige mennesker glemte å passe på ungene sine, ja til de grader at de til og med solgte ungene sine for å kjøpe mer stoff til seg sjøl. Kvinner som var narkotikaavhengige blei ofte tvunget ut i prostitusjon, og mange av dem døde av sjukdommer som følge av dette.

Om hvordan systemet starta narkotikaavhengigheten

Narkotika blei tvunget på Kina av de rike kolonistatene i Europa og Amerika. Den britiske regjeringa gikk til og med til krig – den berømte opiumskrigen i 1839 – for å tvinge Kina til å aksepere opium som blei brakt til Kina med engelske skip. Malocolm X skreiv følgende: «Tenk på det! Å erklære krig mot noen som nekter å bli narkovrak»"

Narkohandelen begynte fordi de store kapitalistene var i stand til å tjene enorme pengesummer ved å selge stoffer som de narkomane var avhengige av – og imperialismen behøvde denne handelen for å finansiere deres imperialistiske makt over Kina.

På slutten av 1960-tallet lot CIA heroinet flomme over i de mest fattigslige og undertrykte folkegruppene i USA. CIA gjorde dette fordi de på denne måten var i stand til å utkjempe krigen i Laos. Så, på midten av 1980-tallet, da Ronald Reagan var president i USA, utvida CIA sin narkohandel igjen – nå for å føre sim hemmelige krig mot Nicaragua. De amerikanske narkokartellene håver inn masse penger på amfetamin på den ene sida, og på beroligende midler på den andre sida. Disse stoffene blir solgt både legalt og illegalt.

Erfaringene både fra Kina og fra USA viser hvordan kapitalismen aldri kan løse problemene med narkotika. Kapitalismen fører til lidelse og ensomhet i samfunnet. Derfor flykter mange inn i den «lykkefølelsen» de får når de bruker narkotiske stoffer. Folk blir svake av narkomani, og de slavebindes dermed av ett eller annet slags narkotikabruk.

I Kina gjorde den maoistiske revolusjonen en ende på narkomanien – og det gjorde de raskt. Maos revolusjonære styrker, Folkets Frigjøringshær, nedkjempa endelig undertrykkernes militære styrker i 1949. Tre år seinere – i 1952 – var det slutt på så godt som all narkomani; ingen flere pushere – slutt på all opiumsdyrking – og det blei slutt på smugling av narkotika til Kina. I løpet av bare tre år hadde Kina redusert tallet på narkomane fra 70 millioner mennesker, til så godt som null.

Da revolusjonen i Kina, leda av kamerat Mao Zedong, seira, så tjente den nye regjeringa folket – og revolusjonen var mot undertrykkerne, og revolusjonen tjente ikke undertrykkerne. Etter seieren i 1949 var det alle slags problemer som Folkerepublikken arva fra det gamle Kina. Men etter seieren var det mulig for folket å organisere seg for sammen å løse problemene i den nye staten. Da benytta maoistene masselinja når de skulle gjøre en ende på narkotikaavhengigheten.

Maoistenes kamp mot narkomanien foregikk ikke ved å stole på sosialarbeidere som snakka «nedover» til folket. Maoistene benytta heller ikke noen som helst straff mot de stoffavhengige. De revolusjonære kommunistene stolte på massene – folkemassene – i byene og på landsbygda. Maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på narkohandel. Og maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på stoffbruk.

Det var ikke lett å stoppe vanens og avhengighetens makt hos de narkomane i Kina. Helt i begynnelsen av kampen mot narkotika etter revolusjonen var det mange narkomane som gjorde motstand.

Men; unger som hadde narkomane foreldre ba foreldrene om å slutte med stoffbruken. Konene til narkomane menn ba sine ektemenn om å slutte med stoffbruken.

Alle oppfordra de avhengige om å bli med i det nye samfunnet som blei skapt i Kina etter 1949.

Kort sagt blei kampen mot narkomani til en stor massebevegelse i folket. En slik massebevegelse kan bare skapes av en virkelig revolusjonær folkeregjering.

Å få en slutt på narkomanien er en del av klassekampen! Mao sa følgende: «Forén dere med alle det er mulig å forene seg med». I Kina lærte fortroppspartiet til arbeiderne og bøndene, Kinas Kommunistiske Parti (KKP) under ledelse av kamerat Mao Zedong, at kampen for å få has på narkomani og at kampen for å få has på narkotikahandel var en del av klassekampen mot det gamle samfunnet. KKP forsøkte å få folket til å sette et klart skille mellom folket på den ene sida – og mot folkets fiender på den andre sida.

Maoistene så på systemet og på dem som virkelig gjorde store fortjenester på stoff – som folkets fiender. På den andre sida skulle de narkomane sees på som en del av folket, og som ofre for systemet. Dette er den motsatte holdninga av hva politiet står for. Årsaken var at politiet og andre undertrykkere lot som om det gamle systemet var i orden. Politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som menneskelig søppel, og politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som kriminelle.

Fordi det var folket som hadde makta i Kina mista de narkomane etterhvert redselen for å søke hjelp mot avhengigheten av stoff. De avhengige fikk en tidsfrist for når de skulle slutte med narkotika. De narkomane fikk – innen denne tidsfristen løp ut – litt opium – og de fikk sprøyter som skulle hindre muskelkramper når de slutta med narkomanien.

Maoistenes revolusjonære linje behandla alle fattigfolk som brødre og søstre. Fattige misbrukere fikk en veg ut av narkomanien, og de små narkohandlerne fikk en veg ut av narkohandelen. Men en helt annen holdning venta de store narkotikahandlerne. Dette var personer som gjorde seg rike av folkets lidelser. Disse var ‘fiender av folket’. De blei stilt for retten mens tusener så på. Folk som hadde fått liva sine ødelagt av de store narkohaiene vitna mot dem. Disse rikfolka blei møtt med den kalde, harde retten. Det betydde for disse rikfolka at de fikk livsvarig fengsel, eller at de blei offentlig henretta. Det var ikke mange slike henrettelser – bare mellom fem og ti – i de største byene.

Maos kampanje mot narkotikaavhengighet blei en stor suksess. Rundt 1952-53 var det ikke lenger noe narkotikaproblem i Kina. Den nye sosialistiske økonomien gjorde det mulig å gi arbeid til folk – og den sosialistiske økonomien gjorde det mulig å bli kvitt fattigdommen som tvang folk inn i narkotikahandel. Så lenge Kina var sosialistisk, det vil si så lenge Mao hadde makta, var det så godt som ingen narkomani i Folkerepublikken Kina. Men da kamerat Mao døde og kontrarevolusjonen vant fram og tok makta i landet, kom narkomanien tilbake. Dette gikk fort etter 1976.

I en slags bitter ettertanke kan man si at kontrarevolusjonen viste at man ikke kan frigjøre folket uten å gjøre revolusjon – og man kan ikke fortsette å frigjøre folket – uten å fortsette på den revolusjonære veien.

Alt snakk om å bli ferdig med narkotika som et samfunnsproblem uten en arbeiderrevolusjon er tøys.

Maos revolusjon forandra hele samfunnet ved siden av å bli kvitt narkomanien. Her følger et knippe andre onder som revolusjonen greidde å bli kvitt:

• prostitusjon
• salg av barn
• ekstrem fattigdom
• analfabetisme
• arbeidsledighet
• vold fra menn mot konene deres
• kriminalitet
• politi-brutalitet

og så videre.

Maoistrevolusjoner er effektive fordi de går til problemenes røtter; maoistrevolusjoner seirer i kampen mot undertrykkerne, og i kampen mot undertrykkernes system. Og maoistrevolusjoner stoler på massene. Maoistrevolusjoner stoler på at massene vil fortsette revolusjonen og de stoler på at massene med dét vil skape et helt nytt samfunn.

Dette er det vi behøver her også: en revolusjon. Det er på høy tid med virkelige forandringer.

Oversettelse, tilretteleggelse og forkorting for Tjen Folket ved S.H.