Hovde kritiserer sterkt tilhøva arbeidarar lever under i Kina – tilhøve som er naudsynte for at kapitalistane kan halda prisane nede og etterspørselen oppe.

Nokre sitat frå artikkelen:

Ansatte ved en fabrikk som produserer Xbox 360 truer med masseselvmord hvis ikke arbeidsvilkårene forbedres og lønnen heves. (Gamer.no 11.01 2012). At arbeiderne må ty til et så kraftig, inhumant trusselverktøy er skammelig for Microsoft og deres produksjonpartnere. Politikere og viktige pressefolk skylder i denne situasjonen på fabrikkene og Microsoft samtidig som det legges lokk over det virkelig problemet: kapitalismen og dens imperialisme.

En annen gigant innenfor data- og kommunikasjonsfeltet, Apple – som også produserer gjennom Foxconn – får sine ansatte til å skrive under på at de ikke skal begå selvmord. «Som en mot-ytelse må tilsynelatende alle Foxconn-ansatte avgi et løfte om å avstå fra selvdrap. Samtidig må de skrive under på at familie og etterlatte ikke har krav på noen form for erstatning fra Foxconn dersom de likevel skulle ty til selvmord.» (amobil.no 10.05 2011)

Grunnen til at denne typen kontrakt er satt i virke er hele 14 selvmord blant fabrikksansatte, som har i overkant av 1000 NOK å leve for i måneden. Disse blir utnyttet så grovt av et system at de ikke ser noen annen utvei enn å ende livet, det er tragisk og forferdelig at samfunnet ikke kan sette mer lys på dette.

Når i hovedsak produksjon av varer foregår i asiatiske land fordi forholdene er tilrettelagt for at arbeidskraften lett lar seg utnytte er det ikke vanskelig å trekke en konklusjon over at flere bedrifter benytter seg av samme slaveløsninger. En skummel faktor er at folk har lett for å framstille det som om det er arbeiderne i de respektive landenes egen feil. Dette er en løgn og forfalskning av situasjonen. Hvis man som menneske blir stilt overfor to enkle valg: jobb som slave og overlev eller i verste fall dø, så velger de fleste å leve. Deres motstand til systemet er så sterk at truslene om selvmord kan forstås som at deres bevissthet og kamp mot systemet er klar og aggressiv.

Alle desse sakene – som me ikkje tvilar på at er riktige – går føre seg i Kina. Kina er eit kapitalistisk land, men blir styrt av eit parti som kallar seg Kinas Kommunistiske Parti. Dei har eit ungdomsforbund som heiter Kinas Kommunistiske Ungdomsliga.

Desse finn me visst ei lenkje til på Ungkom sine nettsider: http://www.ccyl.org.cn/

Under kva kategori finn me så denne lenkja?

Riktig: Søsterorganisasjoner

Men også vaksenpartiet NKP har lenkje til vaksenpartiet i Kina på sida si:

• Kina / China Communist Party of China : http://www.china.org.cn/english/features/44506.htm

Og dette står under kategorien Kommunistpartier i andre land.

Ser me starten på at NKPs oppgjer med kineseriet?

Nord-Korea – som i flere tiår har pynta seg med en rød frakk uten å ha stort med sosialisme å gjøre – er langt i fra det eneste revisjonistiske regimet hvor familiebånd spiller en viktig rolle når makt skal overføres mellom enkeltpersoner. Dette skjedde også på Cuba, der broren Raúl overtok posisjonene til Fidel Castro for noen år siden da sistnevnte hadde blitt for sjuk til å utføre sine oppgaver. Vi ser på denne tradisjonen som svært skadelig for kommunister.

Hæren foran folket

Man kan spørre seg hva Nord-Korea har med sosialisme og kommunisme å gjøre. Når man skraper litt i lakken og ser forbi de røde fanene, så er det lite som minner om arbeiderklassens herredømme. Regimet setter «hæren først» sier de selv. Det vil si at de prioriterer våpen foran mat til folket. De setter stabilitet foran revolusjon. Der Mao gikk i spissen for kulturrevolusjon der massene engasjerte seg, er massenes plass i Nord-Korea tilsynelatende redusert til statister i enorme parader.

Personkulten i Nord-Korea er også kritikkverdig. De framstiller landets ledere som noe i nærheten av guddommelige med magiske evner. Slik hyller de et mystikkens slør rundt sin såkalte sosialisme, noe som er fjernt fra den vitenskaplige kommunismen. De engasjerer seg heller ikke internasjonalt for å spre revolusjon og kommunisme. De allierer seg med revisjonistene i Kina og utfordrer dem ikke ideologisk. Da hjelper det ikke at de slenger rundt seg med sosialistiske fraser.

Kommunisme forbudt

Portretter av Marx, Engels og Lenin sirkulerer også i landet, men ifølge en russisk studie fra 1995 er verkene av kommunismens klassikere ikke bare fjerna fra det vanlige skolepensumet, men er også forbudt for vanlige lesere. Tilgang til disse kan man kun få som spesialist med spesialtillatelse, sa studien. Dette får oss til å tenke på den katolske kirken i middelalderen, som forbeholdt bibellesning til geistlige som var stødige i troa.

Det jernharde despotiet overfører nå makta til tredje generasjon Kim. Kim den tredje får ta over makta etter sin far – kalt ‘kjære leder’ – og bestefar (utnevnt offisielt til ‘store leder til evig tid’). Men aldri i livet om det vil bli noen særlig kursendring.

Filmens hovedpersoner, arbeiderklassen, lever under borgerskapets diktatur – kapitalismen. I dette samfunnet sitter arbeiderklassen igjen med svarteper: gjennom sitt arbeid skaper den verdiene som muliggjør kapitalismen, men blir selv undertrykt av kapitalistene. Kapitalistene beslaglegger arbeidernes arbeidsprodukt og gir dem en lønn mindre enn verdiene de har skapt.

Løsninga virker åpenbar. Arbeiderklassen må organisere seg, gjøre slutt på kapitalismen og erstatte den med et kommunistisk samfunn der kapitalistenes utbytting og undertrykking av arbeiderne er umulig.

«Velg sjefen selv» tar riktignok en annen, mye mindre åpenbar men desto mer «original» vending. Tilsynelatende skal kapitalismens utbytting av arbeiderklassen løses med følgende håndvending i to steg:

1. arbeiderne skal velge sjefen sin selv og gjennom dette skal de
2. bestemme hvordan merverdien, overskuddet som kapitalistene skummer av arbeiderens arbeid, skal brukes.

På sitt mest surrealistiske gir filmen uttrykk for at dette vil være «til gode for alle», til tross for at arbeiderne sitter igjen like utbytta som før(!). Utafor Rød Ungdoms fantastiske fantasiverden tjener denne «løsninga» bare kapitalistene. I beste fall representerer den en klassesamarbeidspolitikk med kapitalisme i nye klær.

Sentralt i Rød Ungdoms sosialdemokratiske politikk er illusjonen om staten og demokratiet som allmenne velgjørere. Alt skal bli så meget bedre, bare staten får mer å bestemme over! Rød Ungdom ser ikke at staten som styrer Norge i dag er et redskap for borgerskapets klassediktatur.

Selv om tanken er veldig fantasifull og kunne vært ganske besnærende, svever ikke demokratiet over samfunnet som et velmenende og allmektig spøkelse som løser alle menneskenes problemer bare det «utvides» og slipper til i flere deler av samfunnet. I Norge i dag er demokratiet et redskap for borgerskapets diktatur. Å utvide det borgerlige demokratiet blir derfor å skyte seg selv i foten når arbeiderklassens beste løsning er å knuse det borgerlige diktaturet og heve seg selv som herskende klasse.

«Velg sjefen selv» er filmen som ønsker mye og klarer noe helt annet. I tragikomisk ironi ender drømmeriet om «arbeidermakt» opp i det motsatte: borgermakt. Rød Ungdoms politikk er fortsettelse av kapitalistisk utbytting. I Rød Ungdoms drømmeverden skal arbeiderklassen få lov til å velge sine egne undertrykkere, og disse sjefene skal finne en måte å utbytte arbeiderne på som «kommer alle til gode». Å stanse den kapitalistiske frarøvinga av merverdi fra arbeiderne kommer derimot ikke på tale. Dette er, i følge Rød Ungdom, arbeidermakt.

RKU ser fram til Rød Ungdoms neste film, oppfølgeren til «Velg sjefen selv»: «Afghanerne må få velge hvem som bomber Afghanistan selv!»

Virkelig arbeidermakt er kommunistisk organisering, ikke kapitalistisk bedriftsdemokrati.

Enhedslisten, Rødts søsterparti er fullstendig splittet i spørsmålet. Deres gruppe på fire i Folketinget stemte for dansk krigsdeltakelse, det samme gjorde et overveldende flertallet i Enhedslistens landsstyre.

Den etablerte pressen var «overrasket» over den «historiske» enstemmighet i Folketinget, dette er en enestående situasjon etter andre verdenskrig. Men fremtredende folk på grunnplanet i Enhetslisten er i mot, slik som eks-Folketingskandidat Christine Lundgaard og Internasjonal sekretær Flavia Oregon.

Troskistene i den danske delen av USFI (United Secretariat of the Fourht International – et trotskistisk forsøk på å skape en «arbeiderinternasjonale»), SAP (Socialistisk Arbejderparti) erklærte seg mot krigen, mens de 6 SAP medlemmer som er medlemmer av Landsstyret i Enhetslisten sluttet seg til flertallet der som stemte for å gå til angrepskrig mot Libya.

Arbeidsutvalget til det trotskistiske SAP måtte offentlig distansere seg fra sine seks medlemmers stemmegivning i Landsstyret. Les også Modkrafts artikkel.

Enhedslisten er en organisering av forskjellige politiske grupper som i varierende grad kaller seg sosialistiske, kommunistiske og trotskistiske. Den politiske utviklingen i Enhedslisten har gått akkurat samme vei som Rødt, i retning av reformisme og soialdemokrati. Deres åpne støtte til imperialismen representerer det foreløpige bunnnivået i denne tilpasningen til det eksisterende samfunnssystemet, kapitalismen. Kapitalismen i vår tidsepoke er imperialistisk og en motstand mot kapitalismen må nødvendigvis være antiimperialistisk.

Enhetslisten har nå trukket tilbake sin støtte til angrepskrigen, med følgende begrunnelse:

Aktionen i Libyen handler ikke længere kun om at opnå våbenhvile og beskytte civile. I stedet tager den parti i en borgerkrig, og det vil Enhedslisten ikke støtte.

Vi spør: Hvor naiv er det lov til å utgi seg og så få lov til å slippe unna med det?

Om seg selv skriver Fredsinitiativet at de er «ein allianse av organisasjonar, lokale grupper og enkeltpersonar som arbeider for fred og mot åtakskrig.»

Men sannheten er at Fredsinitiativet – som nettverk flest – har vist seg ubrukelig i å fronte krigsmotstanden i Norge. Ikke bare gjør nettverksorientert organisering det umulig å få til en varig organisasjonsstruktur, men det er også mer eller mindre umulig å få til skarpe politiske uttalelser og stille klare krav når SV skal være en del av det hele.

Regjeringspartiet SV kastrerte Fredsinitiativet

Hvis vi tar en kikk på historia, er det lett å se at SVs rolle i Fredsinitiativet har vært meget skadelig. I 2007 gikk årsmøtet i Fredsinitiativet av stabelen dagen etter at den «rødgrønne» regjeringa vedtok å trappe opp innsatsen i ISAF-styrkene i Afghanistan med 150 nye mann. Det ble varsla opprør mot dette internt i SV, men en så lite til det på årsmøtet i Fredsinitiativet.

Uttalelsen som ble vedtatt på årsmøtet om dette gikk i SVs favør – for en kunne jo ikke «skvise» SVerne fra nettverket. Daværende SU-leder Kirsti Bergstø gikk opp på talerstolen på møtet og uttrykte at hun var enig med de radikale kreftene som ville trekke Norge helt ut av Afghanistan – men det var så vanskelig å si dette når en ville ha med seg andre, la hun til…

Denne ansvarsfraskrivelsen for SVs deltakelse i norsk imperialisme har fortsatt nå som FN har gitt imperialistene løyve til å angripe Libya. SVs nestleder Bård Vegar Solhjell har kalt FN-resolusjonen «positiv og nødvendig» og sa til NTB at «eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye». For SV og SVere er regjeringstaburetter viktigere enn å være motstandere av imperialismen.

FN-argumentasjonen ikke gyldig

Libya har i ukesvis vært prega av kamper mellom opprørere som ønsker det korrupte Gaddafi-regimet vekk. Vi mener at folkets frigjøring må være dets eget verk, og at vestlig bombing av Libya kun vil øke oppslutningen om Gaddafi, som nå kan hevde at han står i spissen for å forsvare landet mot utenlandske aggressorer.

Vestens bombing hjelper ikke motstanden mot regimet, men undergraver de kreftene som kjemper mot Gaddafi og for et fritt og uavhengig Libya med et folk som selv velger hvordan de vil styres.

All erfaring viser at vestlig angrepskrig utelukkende sørger for lidelser for sivilbefolkninga. Dette kan vi se både i Irak og Afghanistan, hvor de USA-ledede invasjonene kun bidro til å forlenge folkets lidelser.

Til tross for undertrykkelsene av georgiere så ble den «hemmelige talen» kritisert i Georgia. Landsomfattende protester begynte den 5. mars 1956, det tredje året etter Stalins død. Etter kort tid dominerte protestene i Gori, Telavi, Kutaisi, Batumi og andre byer.

Episenteret for protestene var republikkens hovedstad, Tbilisi. Spontane møter for å markere den tredje årsdagen for Stalins død og for å protestere mot Krusjtsjovs skittkastning mot Stalin utviklet seg raskt til ukontrollerbare massedemonstrasjoner og opptøyer som lammet byen. Snart dukket politiske krav som endringen av den sentrale regjeringen i Moskva og oppfordrer til uavhengighet av Georgia fra Sovjetunionen. De lokale georgiske myndigheter var forvirret og demoralisert og overlot ansvaret til det sovjetiske militæret. 9. mars åpnet troppene som var utplassert i byen ild mot studentene som hadde omringet regjeringsbygningene. I følge den offisielle versjonen var dette «en handling i selvforsvar». Sinte folkemasser fortsatte motstand den 10. mars, men ble etter hvert spredt av stridsvogner. Antallet omkomne har blitt anslått fra flere titalls til flere hundre.

De sovjetiske myndighetene bestemte seg for å løse problemet gjennom blodsutgytelse. Den røde armé ble sendt inn. Mange unge mennesker ble drept, såret og lemlestet i Rustaveli Prospekt, hovedgata i Tbilisi. Gatene ble dekket med blod.

Tallet på døde mennesker ble holdt hemmelig. Familiene fikk ikke lov til å begrave de avdøde. Georgierne ble anklaget for nasjonalisme og sjåvinisme. Russland la ansvar på demonstrantene. Den store utrenskningene begynte.

Ifølge oversikter oppbevart i Sikkerhetskomitéen ble først 22 personer drept med pistoler. Deretter ble 5 til drept. Mange ble såret.

9. og 10. mars arresterte sovjetiske avdelinger 300 personer i byen. Etterforskningen ble gjennomført i løpet av 12 dager. Som et resultat av denne ble 39 personer brakt til retten: a) de som deltok aktivt i demonstrasjonene for Stalin: V.G.Katsjarava, Sj.D.Beruasjvili, Z.N.Matsjavariani, Ia.Kukhianidze, I.P.Kinkladze, A.I.Zjordania. b) de personer som satte frem provoserende krav til den sovjetiske myndighetene: V.Z.Mtsjedlidze, K.S.Tsjkheidze, KI.Osadze, K.D.Tsitsiasjvili, A.P.Mirianasjvili og andre.

Som et resultat av den store utrenskninger i 1956 ble i alt 375 personer arrestert, blant dem var følgende 34 medlemmer av kommunistpartiet i Sovjetunionen, 165 var medlemmer av forbundet av unge kommunister [VLKSM] – 142 var ikke medlemmer av partiet. Tallet på døde og undertrykte er fortsatt ukjent.

Arbeiderpartiets etterkrigsprogram «Arbeid til alle» var et program prega av flere radikale formuleringer og endog hyllest av planøkonomien og Sovjetunionen, som for eksempel i dette sitatet:

Gjennom sin heltemodige og seierrike innsats i denne krigen har det (Sovjetsamveldet, vår anmerkning) vist utholdenheten og slagkraften i et samfunnssystem bygd på planøkonomi og samfunnets eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Likevel var programmet langt fra revolusjonært, men klassisk sosialdemokratisk. Arbeiderpartiet førte raskt Norge inn i Nato (1949). Slik ble Norge raskt en del av imperialismen, som kapitalismen i vår tidsalder alltid har vært knytta sammen med. Samtidig åpna programmet også for statlig lønnsregulering over hodet på fagbevegelsen – og snart skulle også heksejakta på kommunister i regi av Ap være i gang.

Løgner, villeding av arbeiderklassen – og kommunistjakt

I denne perioden holdt Ap på med å villede arbeiderklassen, til tross for at det nærmest er en vedtatt sannhet at det var Arbeiderpartiet som «bygde landet». Heller ikke i denne tidsperioden var Ap bra for folk flest. Heller var det tvert imot: De villeda arbeiderklassen og spredte løgner om hvor bra det skulle bli og overlot «kampen mot øvrigheta» til dem.

Gjennom hele etterkrigstida helt til både NKP og AKP (ml) var knekt, drev Ap-ledelsen med forfølgelse av kommunister samtidig som de tok æra for framskritt som var gjort helt uavhengig av den politiske kursen – den sosialdemokratiske linja. Sosialdemokratiet som Ap la fram i programmet «Arbeid til alle» kan utelukkende eksistere når den foregående perioden er prega av en enorm destruksjon av kapital – noe 2. verdenskrig sørga for.

Kapitalismen var i denne perioden i en enorm oppbyggingsfase med sterk vekst og svake kriseperioder. På mange måter var kapitalismen krisefri de første 25 åra etter 2. verdenskrig. Da kunne velferdsstaten bygges – en velferdsstat Ap de siste tiåra har stilt seg i spissen for å bygge ned med enorme angrep på velferdsgodene.

Utviklinga uunngåelig innafor kapitalismens rammer

Ap har radikalt endra sin politikk siden etterkrigsårene, slik Clemet også påpeker. Men det finnes fortsatt partier som viderefører Aps politikk fra denne tida. Særlig er det partiet Rødt som fører denne tradisjonen videre. Det mest håndfaste beviset på dette er partiets opptrykk av gamle Ap-plakater fra 30- og 50-tallet, og ikke minst uttalelsene nåværende nestleder i partiet, Bjørnar Moxness, kom med da plakatene blei lansert:

Velferdsstaten trenger kraftfulle venstresidepartier for å sikre gode rammevilkår. Dette er særlig viktig når vi går inn i økonomiske krisetider. Hvis Arbeiderpartiet ikke vil videreføre sin stolte arv, må noen andre gjøre det.

Ap forlot sine idealer allerede i 1923, da partiet valgte å bryte med Komintern, og ekte kommunister i Norge stifta Norges Kommunistiske Parti (som siden også skulle forfalle til et revisjonistisk og kanskje også sosialdemokratisk parti sammen med den revisjonistiske utviklinga i Sovjetunionen fra 1956). Siden 1923 har Ap vært partiet for klassesamarbeid, ikke for klassekamp. Allerede før krigen beviste de dette gjennom å overse den fascistiske trusselen i horisonten. Arven etter Ap på 30-, 40- og 50-tallet er ingen stolt arv, men en historisk lærdom for arbeiderklassen og en skole i klassesvik.

Marxist-leninisten Georg Vaagen, som brøt med NKP på begynnelsen av syttitallet for heller å bidra til å bygge opp AKP (ml), oppsummerte sosialdemokratiets karakter slik:

Sosialdemokratiet bygger helt ut på det bestående, borgelige samfunns grunnlag og institusjoner og er en bestanddel av dette samfunn. Sosialdemokratiet søker nok å gjennomføre visse nødvendige reformer gjennom sin parlamentariske politikk og virke, men aldri reformer som endrer eller truer med å endre maktforholdet mellom klassene i vårt kapitalistiske samfunn. Sosialdemokratiet har sine røtter i de øverste og priviligerte lag av arbeiderklassen og fra byråkratiet i parti og fagorganisajonen, fra offentlige tillitsverv og stillinger.

Dette er fortsatt et gyldig sitat og beskriver også hva som er grunnen til at Ap i dag fører den politikken de velger å føre – deres primære hensyn er nemlig ikke å tjene arbeiderklassen og folket, men å tjene borgerskapet og seg sjøl.

Og titusenar av tilsette gjekk til protest! Arbeidarar i både offentleg og privat sektor (med støtte frå mange tilhengarar) tok seg fri frå jobb, trakk ut i gatene og okkuperte bygget til delstatsadministrasjonen i Madison. På det meste deltok over 70 000, og aksjonen er no inne i si andre veke (pr 26.februar). Tusenar har demonstrert til støtte over heile USA. Minst eitt sentralt fagforbund i Wisconsin (Central Labor Council) har kravd generalstreik. Desse motaksjonane (Utan tvil til dels inspirert av dei vellykka folkeopprøra i Tunisia og Egypt) er inspirerande og riktige. Dette står i skarp kontrast til dei tannlause svara frå fagforeiningsleiarane på dei stadig aukande angrepa på fagforeiningar og arbeidarar generelt frå konsern og styresmakter. Desse åtaka kjem i samanheng med finanskrisa, som er eit resultat av grådigskap og spekulasjon, og den massive heim- og arbeidsløysa ho førte med seg. Wisconsin er no ein slagmark der kampen for fagforeiningar sin eksistens over heile USA no står.

Det er no på høg tid at den svake amerikanske arbeidarrørsla vekkast til live og byggast opp at på eit militant, demokratisk og arbeidarstyrt grunnlag. Desse viktige stridene i Wisconsin er eit oppmuntrande skritt i denne retninga. Det er fleire grunnar til at dette er naudsynt:

• Kapitalistar freistar alltid å maksimere profitten, og fagforeiningar står i vegen for dette målet. Einkvar sjanse til å svekke og knuse fagforeiningar, som er viktige sjølvforsvarsorganisasjonar for arbeidarane, vil bli gripen av kapitalistane og velgjerarane deira i regjeringar på ulike nivå.

• Den djupe økonomiske krisa har gjeve nytt drivstoff til sjefane og regjeringa deira som no tek kvelartak. Både Republikanarane og Demokratane har gått saman om billiardkausjon for Wall Street-kjeltringar og millionar i skattelette for dei rikaste. Aksjeverdiane og profitten til selskapa aukar. Kompensasjonar til Wall Street er rekordhøge. Dei imperialistiske okkupasjonskrigane med mål om kontroll over olje og energiressursar trappast opp. Løgner om ”budsjettbalanse”, ”ansvarsdeling”, og ”underskotsreduksjon” er framstøytar på å velte ansvaret for å løyse krisa over på arbeidarane etter ei massiv overføring av verdiar til mellom anna bankar og investeringsfirma.

• Den amerikanske arbeidarrørsla har hatt ein dramatisk nedgang på grunn av at fagforeiningspampar har gjort seg avhengige av dei fagforeiningsfiendtlege (men «det minste av to vonde») partiet Demokratane, og motvilje mot å «organisere dei uorganiserte» (på 60-talet var rundt 35 % fagorganiserte mot 11,9 % i dag. I privat sektor er 6,9 %, og i offentleg sektor 36 % organiserte. Difor er offentleg sektor hovudmålet for åtaka frå kapitalistane).

• Svekkinga av arbeidarrørsla i USA viser seg gjennom storstilt nyinnføring av totrinns lønnsordningar i mange selskap, til og med lønsame, som Caterpillar og Delphi. Den økonoiske krisa blei brukt av føderalregjeringa til å tvinge arbeidarar i bilindustrien til å godta eit permanent lågare lønnstrinn på nivå med arbeidsplassar utan fagorganisering for alle framtidige arbeidarar. Oppofringar og kamp gjennom fleire generasjonar vart viska vekk med eit pennestrøk. Nyleg har dei tre største prdusentane med fagorganisering i Wisconsin – Harley Davidson, Mercury Marine og Kohler – tvangsinnført permanente totrinns lønnssystem. Leiinga i organisasjonen til amerikanske posttilsette ser ut til å slå inn på same sti i dei pågåande kontraktsforhandlingane.

• Fagforeiningsknusarane sin nye splitt- og hersktaktikk er å gi fagorganiserte i offentleg sektor skylda for budsjettunderskota: at offentleg sektor (lærarar, helse og omsorgsarbeidarar og så bortetter) lever på skattebetalarane. Ei undersøking utført av instituttet for økonomisk politikk viser at offentleg tilsette i Wisconsin blir kompensert mindre for enn tilsette i privat sektor på kvart samanliknbare utdannings-/erfaringsnivå.

• To tredelar av selskapa i Wisconsin betalte ikkje skatt i fjor! Det er ikkje tvil om at forholda er like i andre statar.

Den politiske kampen i Wisconsin handlar ikkje om å oppnå budsjettbalanse. Guvernøren har allereie fått støtte frå både Republikanarar, Demokratar og (NB!) delar av fagforeiningsleiinga til dei dikterte enorme kutta i arbeidarane sine gode. Nei – dette er monopolkapitalistane sin kamp for å knuse fagrørsla og å spreie åtaka frå delstat til delstat, inkludert tidlegare fagforeiningsbastionar som Ohio og Michigan.

Revolutionary Organization of Labor USA stør arbeidarane sin rettferdige kamp i Wisconsin. Ikkje fleire nedskjeringar og kompromiss – la dei rike betale. La oss skattlegge selskapa, spekulantane og finanskapitalen på Wall Street. Som del i kampen for å ”redde fagforeiningane våre” bør ein umiddelbar landsomfattande ”Solidaritetsdag III”, leia av arbeidarrørsla, markerast i gatene i Wisconsin. Arbeidarar i kamp for demokratiske rettar kan halde oppe og betre levekåra for arbeidarklassen i dag. Gjennom denne prosessen vill vi sjå trongen til verkeleg arbeidarmakt, sosialisme, og utvikle evna vår til å vinne!

Tidligere var kravet fra studentenes politiske representanter at det skulle bygges flere studentboliger slik at alle som hadde behov for det, skulle ha et billig tilbud som studenter ved landets utdanningsinstitusjoner. Det er tydelig at dette kravet nå er lagt i skrivebordsskuffen.

Det er jo ikke så lett å fremme regjeringskritiske krav når det er ens egen regjering som sitter med makta…