Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.

Det kan ikke være en overraskelse at folket forsvarer sine rettigheter med stor kraft. Og noen ganger tyr folket til åpen krig. Vold og voldsbruk er en realitet. Spørsmålet er: Hva slags form må revolusjonær voldsbruk ta?

Militær-strategisk linje i de imperialistiske sentra versus militær-strategisk linje i den halvkoloniale periferien

I de imperialistiske landa går det for seg en livlig debatt om den korrekte militær-strategiske linja for å gå til revolusjon. Debatten går sjøl om de kreftene som er med i denne debatten fremdeles er ganske få. Denne diskusjonen for å fornye den revolusjonære strategien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen i de imperialistiske landa er en avgjørende utvikling for framtida til den proletariske verdensrevolusjonen.

Revolusjonære må bryte med parlamentarismen, de må bryte med legalismen, og de må bryte med økonomismen til de revisjonistiske «kommunist»-partiene. På samme tid må vi bryte med dogmatismen, og vi må bryte med ultravenstres forestilling om de urbane geriljakampene i 1970-åra. De urbane geriljakampene kunne man finne i de imperialistiske landa – som i Italia, Vest-Tyskland, USA og i andre land, også.

Som vi i Revolutionary Initiative har slått fast i «Tesene for å bygge partiets bevegelse i Canada» (vedtatt våren 2008): Spesifikke former for kamp er nødvendige for å kunne skape et nytt, sosialistisk samfunn.

Videre ser vi at samtidig som mange revisjonistpartier snakker kommunistene etter munnen så har revisjonistene i praksis aldri makta å komme seg vekk fra kvikksanden som består av legalisme og parlamentarisme.

Den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta før det har en virkelig fortropp som organiserer proletariatet utafor grensene til institusjoner som imperialismen har laga, og den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta innafor grensene som er satt av den borgerlige lovlydighet.

I et imperialistisk land som Canada vil den avgjørende fasen i vår kamp være en væpna oppstand, men en slik hendelse vil være innleda med en langvarig periode med oppbygging av revolusjonære styrker under ledelse av en revolusjonær kommunistisk fortropp. I denne perioden vil kampen ta en politisk og ideologisk karakter. Underveis vil den være åpen kamp mellom den borgerlige staten og arbeierklassen, noe som vil gjøre det ideologiske klimaet mottakelig for å godta væpna kamp som et middel for motstand og revolusjon, men dette er en langvarig prosess. Denne fasen av kampen vil gå over til åpen væpna kamp når borgerskapet allerede de facto har kasta arbeiderklassen inn i borgerkrig.

Bygginga av bevegelsen henimot en væpna oppstand kan stå i motsetning til langvarig folkekrig slik Mao Zedong først utarbeida det og tilpassa det til den halvkoloniale og halvføydale verden. Det er mange kvaliteter som disse to strategiene for revolusjon deler. I halvkoloniale og halvføydale land er væpna taktiske offensiver utført fra begynnelse til slutt gjennom langvarig folkekrig.

Den langvarige folkekrigens klassegrunnlag er den revolusjonære arbeider- og bondealliansen leda av kommunistpartiet. Generelt sett innbærer denne strategien akkumulering av væpna revolusjonære styrker blant bøndene på grunnlag av et program for landreform, ødeleggelse av den føydale landeierklassen og gjennom dette også basisen for imperialistisk utbytting av landsbygda. I forbindelse med langvarig væpna kamp på landsbygda innebærer også langvarig folkekrig organisering av arbeider- og småborgerstyrker i urbane sentra under ledelse av en revolusjonær enhetsfront på et antiimperialistisk grunnlag for ekte nasjonal frigjøring og nydemokrati – et første skritt mot sosialisme. I dag framstår folkekrigene på Filippinene, i India og Nepal som lysende eksempler på den generelle bruken av langvarig folkekrig som en strategi for «den tredje verden».

Trass i forskjellene mellom de militære strategiene i de imperialistiske sentraene versus periferien så er det som disse strategiene har til felles forholdet mellom vold ovenfor de brede massene. Akkurat som den langvarige folkekrigen involverer stadig større deler av folket i bruken av revolusjonær vold, vil ikke revolusjonær vold bli et faktum før den er basert på brei støtte og folkets aktive deltakelse. En riktig strategi for revolusjon vil være å først forberede massene på militant konfrontasjon og så finne måter å væpne massene å i deres økonomiske og politiske kamp mot monopolkapitalismen.

Kjemp mot reaksjonære, nihilister og voldsromantikere

Revolusjonære må trekke et skarpt skille mellom seg og reaksjonære, nihilister og voldsromantikere. Objektivt sett er alle disse former for vold, men annerledes i innhold. Deres vold er kontrarevolusjonør i kraft av sine konsekvenser.

Reaksjonær vold er de former for vold – ofte fremmet av imperialismen eller deler av borgerskapet – som setter visse deler av arbeiderklassen og småborgerskapet opp mot hverandre. I imperialistiske land har disse formene for vold for det meste hatt en fascistisk og rasistisk karakter. I halvkoloniale og halvføydale land har kommunalisme, religiøs sekterisme og politisk islam spilt den samme rolla og splitta de utbytta massene ved å la det borgerlige lederskapet seile under nye flagg for så å avlede kampen fra nasjonal frigjøring og sosialisme.

Nihilistisk vold er de voldshandlinger som er desperate handlinger begått av enkeltpersoner eller små grupper ut fra håpløshet. Disse har ingen strategisk plan for revolusjon. Muslimer har blitt et lett må for ”krigen mot terror” siden politisk islam ikke har noe sosialøkonomisk program for frigjøring utenfor det imperialistiske systemet eller noe alternativ til det halvføydale, halvkolonialistiske samfunnet som landene er underlagt imperialismen gjennom. Mange muslimer har gått i fella ved å ta opp reaksjonær og nihilistisk vold som et middel for ”motstand” når det som trengs er en ekte folkekrig. Effekten av å se denne strømmen av kontrarevolusjonær vold – kombinert med enten taushet omkring, eller svartmaling av revolusjonær vold rundt om i verden – er å sløve bevisstheten til folk slik at de skal godta at bare «fredelige midler» kan lede til «endring». Aldri blir massene gjort oppmerksom på de suksessfulle og svært populære handlingene som blir utført av folkekrigen på Filippinene, i Nepal og i India.

Til slutt har vi voldsromantikerene, som har en del felllestrekk med nihilistisk vold. Deres vold er ikke massene klare til å akseptere og utføres uten brei støtte i folket. Den påståtte bombinga anarkister skal ha stått for mot en filial av Royal Bank i Ottawa den 18. mai 2010 er nettopp et slikt tilfelle av voldsromantikk. Det faktum at mange i Ottawa mener at bombinga faktisk ble utført av politiet sjøl demonstrerer bevisstheten hos mange om at disse typer handlinger (uansett om den ble utført av politiet eller ikke) til slutt gavner statens maktapparat. Revolusjonære massebevegelser og klassebevissthet lar seg ikke så lett antene av slike tåpelige og terroristiske handlinger som er fullstendig løsrevet fra en helhetlig revolusjonær strategi.

For å konkludere er den prinsipielle forskjellen mellom reaksjonær og revolusjonær vold den at de reaksjonære formene har sitt utgangspunkt i total fortvilelse og mangel på tillitt i folket, mens den revolusjonære volden setter mennesket i sentrum for sin kamp for revolusjonær forandring. En terrorist er en kyniker som individualistisk omsetter sin desperasjon til handlinger som massene fordømmer og som borgerskapet griper for å rettferdiggjøre den økende statsterroren. Den revolusjonære integrerer seg sjøl i de revolusjonære klassene, lærer av dem og utvikler en revolusjonær klassebevissthet blant dem for å bringe den revolusjonære kampen inn i en høyere fase.

Den nåværende situasjonen og våre umiddelbare oppgaver

Imperialismen er i en tilstand av krise som det kan bare administrere gjennom å intensivere utbyttinga av det internasjonale proletariatet, gjennom fortsatt plyndring av naturressurser og kutt i bruken av offentlige midler for å øke monopolkapitalistenes profitt og ved å utvide statens undertrykkelsesapparat for å beskytte seg sjøl og monopolkapitalen mot folkets vrede.

«Nyliberal» monopolkapitalisme omformer de imperialistiske landene til strategisk fordel for arbeiderklassens revolusjon. Imidlertid vil ikke revolusjonen komme av seg sjøl – den må organiseres og utføres bevisst. Revolusjonære må arbeide offentlig og i skjul for å styrke folkets kamp ved å bygge ut en mektig massebevegelse, forsvare folkets demokratiske rettigheter og lansere en avgjørende kamp for sosialismen. Vi må engasjere stadig breiere lag av arbeiderklassen i politiske og økonomiske kamper gjennom å organisere det breie flertallet, ved å isolere det reaksjonære mindretallet og vinne alle arbeiderklassens mulige allierte på vår side.

Samtidig må vi bygge en ekte kommunistparti, forent av en revolusjonær ideologi og i stand til å lede massebevegelsen mot å føre revolusjonen. Marxismen-leninismen-maoismen er utgangspunktet for å lage en ny revolusjonær teori og praksis som kan lede folk fram til den endelige seieren over imperialismen.

«Den væpna opprørsbevegelsen i India inspirerer folkene over hele verden til å reise seg og til å slåss. Filippinenes Kommunistiske Parti (CPP) er rede til å gi all slags hjelp og støtte til de revolusjonære i India for å føre kampen deres framover».

Ang Bayan, 7. april 2010.

Operasjon «Green Hunt» og revolusjonen i India: Folkemord mot folkets revolusjonære bevegelse

CPP og det filippinske folket og den revolusjonære bevegelsen i hele verden fordømmer Operation Green Hunt. Operation Green Hunt er en kontrarevolusjonær bevegelse satt i verk av den reaksjonære regjeringa i India, mot den revolusjonære bevegelsen, og mot de nasjonale minoritetene i landet.

Denne konflikten er en del av den terroristiske krigen som blir leda av USA på forskjellige steder på kloden. Dette gjelder særlig i områder der folket yter heltemodig motstand mot USA.

Hovedmålet med Operation Green Hunts er å få tilgang de mineralrike områdene som Vest-Bengal, Jharkhand, Orissa, Chhattisgarh, Andhra Pradesh, Bihar og Maharashtra. Disse områdene er nå også den «Røde Korridor», fordi det er her at den store og framgangsrike revolusjonære krigen som blir leda av Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) (CPI (M)) foregår.

I de siste par åra har mange prosjekter og operasjoner i gruveindustrien og i andre industrigreiner blitt forsinka – eller til og med blitt tvunget til å stoppe helt opp – på grunn av folkets standhaftige motstand, i områder der folket har blitt støtta av Folkets frigjøringsgeriljahær og støtta av CPI-(M).

I disse områdene finnes det mineraler som jern, kull, gull, diamanter, bauxitt og uran. Disse områdene har også blitt utpekte som ideelle plasseringer for å opprette særskilte økonomiske soner. Flere avtaler med indiske og utenlandske kapitalister har blitt godkjente av det reaksjonære indiske regimet angående disse områdene. I mange områder har industriselskaper slik som Vedanta, Rio Tinto og Posco lenge plyndra landets naturressurser.

I de siste fem åra har regjeringene i delstatene Chhattisgarh, Jharkand, Orissa og i Vest-Bengal inngått hemmelige avtaler med indiske og utenlandske selskaper for milliarder av dollar. Disse kontraktene gjelder stålforedling, jern- og – aluminiumsverker. Videre gjelder kontraktene også bygging av kraftstasjoner, dambygging og gruvedrift.

For å rydde veg for disse prosjektene har befolkningen i de berørte områdene, som stort sett tilhører nasjonale minoriteter, blitt drevet vekk, og minoritetenes organisasjoner har blitt knust.

Operation Green Hunt

For å styrke seg og bli like sterke som geriljaen har den reaksjonære sentralregjeringa i India starta massive troppeforflytninger i svære områder i delstatene Vest-Bengal og Orissa. Her har regjeringa i India utført luftbombing over disse store områdene. Regjeringa i India har benytta høyteknologisk krigsutstyr fra USA og fra Israel.

Sammensvergelsen mellom det reaksjonære regimet i India og USA-imperialismen i Operation Green Hunt er åpenbar.

Mens Operation Green Hunt har foregått har det blitt stadig mer smertefulle angrep på levebrødet og på folkenes rettigheter i de områdene der dette foregår. 20 millioner bønder har allerede blitt fordrevet fra gårdene sine som et resultat av tvangsforflytninger. Overgrep mot folket som tortur og voldtekter har vært omseggripende.

Mange lokalsamfunn har blitt jevna med jorda. Dette har myndighetene gjort fordi de vil fordrive innbyggere som har blitt anklaga for å være medlemmer i CPI-(M), eller som har blitt anklaga for å støtte partiet.

Et stort antall av innbyggerne har blitt tvunget til å bo i overvåka samfunn som blir kalt «sikkerhetsleire». Der er innbyggerne nekta retten til å bevege seg fritt. De blir også hindra i å gå til sine egne gårder og sine egne jordlapper. De som bryter disse reglene blir automatisk skutt.

Ofrene for denne politikken blir nekta enhver adgang til alle slags rettsinstanser, inkludert domstoler. Media er også bannlyst fra å komme dit og de får ikke lov til å rapportere det som foregår i områdene der.

Organisasjoner, folk fra media, intellektuelle, forfattere, kulturarbeidere og andre progressive krefter som er imot Operation Green Hunt, og som støtter folkets motstandskamp blir stilt for retten, eller de mottar trusler.

Som et svar på dette hjelper CPI-(M) folket i å organisere seg, og i å styrke seg. Maoistene starter kampanjer der folket kan lære å lese og skrive – og de setter i gang utdanningskampanjer ved å opprette skoler. Maoistene starter sjølvforsvarsenheter og kjernetropper som kan slåss mot – og nedkjempe, angrepa og brutaliteten til statens militære og paramilitære tropper.

En inspirasjon for CPP og for hele verden

Verdens revolusjonære, inkludert vi i Filippinenes Kommunistiske Parti (CPP) følger geriljakrigen og den revolusjonære bevegelsen i India nøye. Vi hyller deres kamp. Verdens revolusjonære og CPP hyller våre indiske kameraters kamp.

Hver eneste av deres suksesser er et bidrag til det internasjonale proletariatets kamp. CPP anerkjenner de indiske kameratenes kamp som en integrert del av utviklinga av den væpna kampen i Filippinene og som en integrert del av kampen til andre kommunistiske og revolusjonære bevegelser over hele verden.

Den væpna bevegelsen i India inspirerer folket over hele verden til å reise seg og slåss. CPP er klare til å yte enhver form for hjelp og støtte til de indiske revolusjonære slik at vi kan bidra til at de indiske revolusjonære skal få fortsatt framgang i sin kamp. Dette er en del av den proletariske internasjonalistiske plikt for kommunistene på Filippinene. Fra synspunktet til CPP er det svært sannsynlig at de revolusjonære og kommunistene i India vil bli en hovedstyrke i det internasjonale proletariatets framrykking. Årsakene til dette er å finne i landets enorme størrelse og den er å finne i intensiteten som folkekrigen i India allerede har nådd. Og; viktigst av alt: Folket i India ledes av den korrekte proletariske kursen til et genuint kommunistisk parti.

Kampen i India har potensiale til å bringe den internasjonale kommunistbevegelsen til et nytt og høyere nivå – slik Sovjetunionen gjorde det etter den 2. verdenskrigen fram til 1950-åra, og slik Kina gjorde det etter den 2. verdenskrigen fram til 1970.

CPP anser CPI-(M) som et broderparti. Det er et høyt nivå av ideologisk enhet mellom de to partiene. I den seinere tid har partiene våre hatt mange muligheter til å dele ideer og til å dele praktiske erfaringer. Og; de to partiene har deltatt på mange konferanser. Der har begge partiene utført viktige oppgaver for å fremme marxismen, leninismen og maoismen.

NDFP uttrykker herved den høyeste heder til våre unge martyrer for folkets kamp: Tanya Domingo, Ian Dorado, Kemberly «Kimay» Jul Luna og Ian Maderazo. Samtidig uttrykker vi våre mest djupfølte kondolanser til martyrenes familier, til organisasjonene deres og til vennene og klassekameratene deres.

Tanya Domingo og Ian Dorado som var kunststudenter og kulturaktivister ved Filippinenes Universitet, blei myrda av soldater fra det fascistiske Arroyo-regimet, den 14. januar i år. Drapene fant sted i Bulacan i Filippinene.

Ian Maderazo var studentleder  ved Filippinenes Universitet-Los Banos, og blei slått ihjel den 9. januar i Macalelon, i Quezon i det sørlige Tagalog. Kimay Jul Luna var studentleder ved Mindanaos Statsuniversitet – ved Iligan Institutt for teknikk – og blei drept den 15.desember 2009 i Valencia City i Bukidnon på Mindanao.

De var djupt integrert i de undertrykte og kjempende massene. De var i den revolusjonære massebevegelsen, og uttrykte sterkt massenes krav. De benytta talentene sine og energien sin på å tjene folket. De beslutta å vie livet sitt til kampen for frihet, i folkets væpna revolusjon.

I ungdommens revolusjonære kamptradisjon, fra tida til Emilio Jacinto i Katipunan – til ungdommen i bevegelsen nå som den første kvartalets storm har begynt, har våre kjære, unge martyrer lyst opp veien framover i kampen for folkets nasjonale og sosiale frigjøring på Filippinene. Den ekte og det djupe engasjementet i kampen for frihet og for frigjøring, virker inspirerende overfor de andre unge og resten av folket, og i arbeidet for å heve nivået for den revolusjonære striden stadig høyere.

Vi hyller våre unge martyrer. Vi gir vår sterkeste takknemlighet og vår følelse av heder til våre kjære unge martyrer; Tanya Domingo, Ian Dorado, Kimay Jul Luna og Ian Maderazo! La deres fullkomne engesjement og deres tjenerskap for folket og for revolusjonen være en fakkel som lyser opp den revolusjonære veien for de unge i Filippinene, og over hele verden! 

LUIS G. JALANDONI Medlem i NDFPs nasjonale eksekutivkomité.

(Oversatt for Tjen Folket av S.H.)

Les mer om drapet på Kemberly Jul Luna her.

Den pågående alvorlige krisa i imperialist-systemet legger utålelige lidelser på folkets skuldre, og den får folket til raskt å slå til mot systemet. Dette er en kamp for å opprettholde, og for å forsvare folkenes rettigheter.

La oss kjempe for de 18 utvalgte hovedsakene til det Internasjonale Forbund for Folkenes Kamp (ILPS). La oss styrke våre anstrengelser for politisk opplæring, og la oss styrke oppbygginga av ILPS, og la oss styrke massenes kamper, i allianser med alle som vil være med å slåss.

Vi ser fram til større seire for ILPS, dets medlemsorganisasjoner, og til flere seire for alle allierte i den anti-imperialistiske og demokratiske kamp, som føres av folkene på hele kloden.

Med de beste hilsener, Jose Maria Sison Talsmann og leder for Den Internasjonale Koordinerings-komitteen i ILPS.

Her følger de 18 hovedsakene for ILPS:

1. For nasjonal frigjøring, demokrati og for sosial frigjøring – og mot imperialismen og alt reaksjonært.

2. For sosio-økonomisk utvikling for de undertrykte og utbytta stater og nasjoner. For sosial rettferdighet for alle arbeidsfolk.

3. For menneskerettigheter i det samfunnsmessige, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle område – kamp mot statlig vold, mot nasjonal undertrykking, mot fascisme, rasisme, og mot religiøst sneversyn.

4. For en rettferdig fred, og mot de kontrarevolusjonære og aggressive kriger – mot atomvåpen, mot biologiske, kjemiske våpen – mot rakettvåpener og mot alle masseødeleggelsesvåpen.

5. For opprettelse og fremme av fagforeninger – kamp for demokratiske rettigheter for arbeiderklassa – kamp for å heve lønningene til arbeidsfolk og for en bedring i de arbeidendes levestandard. Kamp mot forsøk på å forsterke utbyttinga på jorda, og mot forsøka på å knuse fagforeninger. Kamp for å fremme arbeiderklassas historiske oppgave : sosial frigjøring.

6. For jordreform og rettigheter for bønder, landarbeidere og fiskere – mot føydal - halvføydal og kapitalistisk utbytting og undertrykking.

7. For kvinnefrigjøring og for kvinners rettigheter – mot alle former for seksuell diskriminering, utbytting og vold mot kvinner.

8. For ungdommens rett til utdanning og arbeid.

9. For barns rettigheter – mot barnearbeid, mot seksuelt misbruk og andre former for utnytting av barn.

10. For rettighetene til urbefolkninger, for nasjonale minoriteter og for nasjonal sjølvbestemmelse – kamp mot nykolonialisme, og mot diskriminering og rasisme - kamp mot imperialismen og mot den nasjonale reaksjon.

11. For lærernes, forskeres og annet utdannings-personell´s rettigheter, og mot folkefiendtlige tankeganger og kamp mot forskning retta mot folket.

12. For folkenes helsemessige rettigheter, og for helsearbeideres rettigheter.

13. For en vitenskap og en teknologi for folkene. For beskyttelse mot utplyndring og forurensing, og kamp mot ødeleggelse av forholda som gjør det mulig for menneskeheten å eksistere på jorda. For retten til trygg og sunn mat. Kamp mot genmanipulering og genteknologi i tjeneste for imperialismen.

14. For kunst og kultur og for fri informasjonsflyt i folkenes tjeneste. Kamp for rettighetene til kunstnere, forfattere og andre kulturarbeidere – mot imperialistisk og reaksjonær propaganda og utbytting.

15. For rettferdighet og økonomisk erstatning for de som har blitt ofre for ulovlige arrestasjoner (dette gjelder spesielt for politiske fanger). Kamp mot forsøka på å hindre at det blir gitt erstatninger for de som har vært arrestert. Mot henrettelser, forsvinnger, tvangsforflytninger av mennesker på kloden – og kamp mot alle de forferdelige former for menneskrettsbrudd.

16. For rettighetene og for velferden til hjemløse, fanger og fremmedarbeidere, som i likhet med dem i pkt. 15 blir feilplassert av imperialismen og av de lokale reaksjonære krefter.

17. For rettighetene til de eldre og for rettighetene til mennesker med forskjellige handicap. For et verdig og sikkert liv for disse menneskene.

18. For rettighetene til homoseksuelle, lesbiske, transseksuelle – kamp mot intoleranse og mot homofobi.

(Oversettelse for Tjen folket v. S.H.)

Selskapet ønsker å utvinne nikkel på øya Mindoro. Men urbefolkninga på øya, mangyanerne, setter seg mot å bli tvangsflytta for at vestlige investorer skal tjene penger. De har – slik som Alta-aktivistene her hjemme for tretti år siden – gått til sultestreik for at planene om nikkelutvinning skal endres eller avsluttes helt.

Ulltveit-Moe mener gruveprosjektet er veien ut av «fattigdom og et uverdig liv» for urbefolkninga, og viser til at tidligere FN-generalsekretær Kofi Annan har uttalt at samarbeid med næringslivet er en forutsetning for bekjempelse av fattigdom. Men hvem har spurt mangyanerne om hva som gjør de lykkelige?

Fornærmer Alta-demonstrantene

Gjennom sin sammenlikning med motstanderne av utbygginga av Alta-vassdraget her hjemme, sjøl om han sier at forskjellen mellom den gangen og nå, er at demonstrantene tar feil. Vi trur at mange av de som var villig til å sette livet til for å forsvare naturvern- og samiske interesser blir grovt fornærma av at Ulltveit-Moe trekker ulike konklusjoner i to likelydende saker. Men forklaringa er ganske enkel: Denne gangen tjener Ulltveit-Moe nemlig sjøl penger på det, og da må alle prinsipper kastes over bord.

Vestens gruveprosjekter på Filippinene har en lite ærerik historie. Lokalbefolkninga har ofte sittet igjen med lite livsgrunnlag etter å ha blitt tvangsflytta av vestlige imperialistselskaper. I tillegg har de blitt sittende igjen med store giftproblemer etter at selskapene har avslutta gruvedrifta.

Det finnes ingen «praktisk u-hjelp»

Ulltveit-Moe forsøker å vise seg fram som en snill kapitalist ved å peke på at gruveprosjektet hans skal løfte de stakkars menneskene i jungelen opp fra fattigdom og et stusselig liv og fram til lykke og velstand. Men det er nok mer prat enn innhold i disse utsagnene. Skal ikke Ulltveit-Moe ha noe utbytte i det hele tatt? Skal alle inntektene fra gruveprosjektet gå tilbake til lokalsamfunnet?

Og hvorfor demonstrerer fortsatt lokalbefolkninga? Kanskje det er fordi de er fornøyd slik som de lever nå og ikke vil ha noen vestlige imperialistselskaper som raner dem for ressurser og ødelegger levesettet deres?

1 October 2009

EUROPEAN COURT REMOVES SISON FROM EU TERRORIST BLACKLIST

The European Court of First Instance (ECFI) annulled yesterday all decisions and a regulation of the Council of the European Union (EU) that had maintained Prof. Jose Maria Sison in its so-called terrorist blacklist.

The removal of the name of Prof. Sison from the blacklist is the essence or main point of the ECFI judgment on Case T-341/07 of Prof. Sison against the Council of EU. It directly unfreezes Sison’s funds in his small bank account and allows him to engage in financial dealings like any ordinary person.

To annul the acts of the Council in blacklisting Prof. Sison and freezing his account, the ECFI ruled that the national decisions done in The Netherlands and relied upon by the Council did not relate to the instigation of investigations or prosecution or to a conviction for terrorist activity, contrary to the requirements of European Community Law.

Aside from unfreezing the funds of Prof. Sison, the ECFI judgment opens the way for him to assert and enjoy all his rights that have been restricted or suppressed due to the false charge of terrorism. He can benefit from the judgment in the following ways:

1. To claim back the social payments for living allowance, housing, health insurance and old age pension which have been withdrawn from him since 2002;

2. To seek gainful employment or render professional services with remuneration;

3. To secure legal admission as a refugee and a residence permit;

4. To travel freely without restrictions;

5. To be free from being labelled and stigmatized as a terrorist; and

6. To claim moral and material damages for what he has suffered since 2002.

The International DEFEND Committee is calling on all its adherents, supporters and friends to celebrate the legal victory of Prof. Jose Maria Sison in the European Court and at the same time to become more determined than ever before in demanding that the Dutch government and Council of the EU change their hostile policy towards him.

The Dutch government and the Council of the EU must cease and desist from being the vehicles of false charges and tools of persecution of the US and Philippine governments against Prof. Jose Maria Sison. He must be allowed and encouraged to act freely and fruitfully as the chief political consultant of the National Democratic Front of the Philippines in peace negotiations with the Government of the Republic of the Philippines.

Negotiating Panel*

Press Statement 17 September 2009

• * ARROYO AND RAZON PROCLAIM END OF GRP-NDFP PEACE NEGOTIATIONS

By Prof. Jose Maria Sison

Chief Political Consultant

In their most recent statements, the de facto president Gloria M. Arroyo and her OPAPP secretary Avelino Razon Jr. have paid lip service to peace negotiations between the Government of the Philippines (GRP) and the National Democratic Front of the Philippines (NDFP) only to proclaim the end of peace negotiations and blame the NDFP for their own malicious action.

Despite the extremely hostile pronouncements of Arroyo and Razon, the NDFP Negotiating Panel continues to seek the resumption of formal talks in the GRP-NDFP peace negotiations and demand respect for and compliance with the Joint Agreement on Safety and Immunity Guarantees (JASIG) and all other bilateral agreements made since 1992.

At the same time, the NDFP is acutely aware of the fact that GRP is hell-bent on seeking the destruction and pacification of the revolutionary movement of the people mainly through the military force of Oplan Bantay Laya and secondarily through psywar pretenses at wishing peace negotiations. The GRP has shown its malevolent scheme in the following ways:

1. It does not want to give up its policy and practice of using false charges of common crimes to demonize, harass, abduct, detain, torture and murder suspected revolutionaries, social activists and the NDFP panelists, consultants, staffers and other JASIG-protected people. It is thus incapable of respecting and complying with the JASIG and the Comprehensive Agreement on Respect for Human Rights and International Humanitarian Law (CARHRIHL).

2. It wants to prevent the negotiation of social, economic and political reforms in accordance with the substantive agenda set forth by The Hague Joint Declaration and the Joint Agreement on the Sequence, Formation and Operationalization of the Reciprocal Working Committees. It does not wish the peace negotiations to be a way of addressing the roots of the armed conflict and laying the basis for a just and lasting peace through basic reforms.

3. It wants to front load the end of hostitilies, which is the fourth and last item in the agenda, so that it can actually destroy the peace negotiations as a way of bringing about basic reforms for the benefit of the people. It is obsessed with imposing the framework of disarmament, demobilization and reintegration simply to pacify the people and perpetuate the rotten ruling system of oppression and exploitation.

By all indications, the Arroyo regime does not want the resumption of formal talks in the GRP-NDFP peace negotiations, unless it realizes immediately its malevolent scheme and attain its malicious objectives against the Filipino people and their struggle for national liberation and democracy.

GRP FAILS TO COMPLY WITH JASIG AND CONTINUES TO IMPEDE NDFP CONSULTANTS

By Prof. Jose Maria Sison NDFP Chief Political Consultant

The Government of the Republic of the Philippines (GRP) has rendered extremely difficult or even impossible the resumption of formal talks in the peace negotiations with the National Democratic Front of the Philippines (GRP) by a series of deliberate acts to undermine and negate the Joint Agreement on Safety and Immunity Guarantees (JASIG).

The GRP has not complied with the JASIG and has not removed the impediments it has imposed on the fourteen NDFP consultants who are detained or who are subjects of warrants of arrest on the basis trumped-up criminal charges.

The GRP has not fulfilled its June 15 commitment to expeditiously remove before the end of July the impediments on said consultants on the basis of precedents (using as model the expeditious release of Danilo Borjal in 1997 ) in accordance with the JASIG. More than two months have passed since June 15 and more than one month since July 17 when the GRP announced that it would respect and comply with JASIG.

The GRP is condemnable for refusing to release any detained NDFP consultant in accordance with JASIG and for maliciously limiting the liberty of Randall Echanis to six months and making him a hostaged consultant. It is also condemnable for issuing sham safe conduct passes that in fact incriminate and condemn Vicente Ladlad and Rafael Baylosis and that practically serve as their death warrant.

The concerned NDFP consultants and their lawyers have taken a position that they would rather debunk the false charges in court and thereby seek relief than submit themselves to the vicious impositions and incriminations by the militarists like Generals Eduardo Ermita and Avelino Razon who constantly maneuver to undermine and negate the JASIG and the entire GRP-NDFP peace negotiations.

The fundamental problem on the GRP side is the lack of political will on the part of the GRP principal Gloria M. Arroyo to engage in serious peace negotiations with the NDFP. She tries to evade responsibility by letting one set of subordinates to posture as being for peace negotiations and another set to brazenly generate impediments.

Because of the deliberate and systematic failure of the GRP to remove the impediments on the concerned NDFP consultants, the resumption of formal talks cannot be held in August and probably can never be held in the remaining months of the Arroyo regime, unless a preliminary meeting is held to remove the aforesaid impediments before the formal talks.

Thus, the NDFP intends to propose to the GRP through the Norwegian government that a preparatory meeting between the GRP and NDFP sides with their respective lawyers be held within the first week of September in order to produce a written agreement that reaffirms the JASIG and stipulates the methods for complying with the JASIG and removing the GRP-made impediments on the NDFP consultants. ###