Harde tider
Harde menn
Står i gata
Mangler spenn

Profittratens
grå tendenser
Kapitalens
yttergrenser

Ikke arbeid
Ikke hus
Harde tider
Knapt no cruise ~

Splitte. Herske
Dét er tonen
Avlytta er
telefonen

/19/02/2012/

- Ola Bog

Hele teksten fra 17. mars 1941

Diktene hans, som for eksempel diktet «Tæring» (det vil si tuberkolose – en sjukdom som massene på Haiti lider vondt av nå) og diktet «Morgen på herberget» vitner om at dette var en kamerat som levde et fattigslig og vanskelig liv. De få dikta som finnes etter ham blei blant annet publisert i NKPs «Norges Kommunistblad». På denne tida var jo Norges Kommunistiske Parti et virkelig, militant, revolusjonært arbeiderparti. Og dette vitner dikta til Aksel Myhre om. Han var en av NKPs støttespillere i denne revolusjonære fasen.

Diktet heter «Vestkant – Østkant». Her skildres klasseforskjellen mellom Oslos vestkant og byens østkant. Fremdeles lever jo dette skillet i byen – bortsett fra de kaffe latte-drikkende (eller hva de nå måtte finne på å kose seg med av fast og flytende føde) kvinnelige og mannlige snobbene, som tar trikken ned fra Frogner og Majorstua til strøka rundt Grünerløkka og Sofienbergparken, der de finner det «in» å sitte mens de leser «Klassekampen» og Morgenbladet. Det er kanskje ikke like elendig på Oslos østkant nå lenger. Østkanten er flytta østover – til Groruddalen. Men diktet kunnet vært skrevet i de fleste fattigslige land, byer og landsbyer. Også av den grunn fortjener det å bli lest.

Her følger diktet:

Vestkant – Østkant

Jeg går langs de stilrene villafasader
med marmorets stener i solstråleglitter,
bak frodige haver med hvite stakitter
hvor springvannet drysser sitt flor
av regnbuedråper blandt blomster og blader,
som glitrer og skinner i solspillets stråler.-
Det stiger fra blomstenes gullgylne skåler
en duft så berusende stor.

Igjennem et åpent balkongvindu klinger
en barnesang ut over løvtrærnes kroner,
og blander sig sammen med lyslette toner
ifra et piano et sted.
Mens ned over gaten to småjenter springer
og danser til latter som stiger og synker.-
Det er som når solregnet markene dynker
og senker et himmelstreif ned.-

Jeg går langs de skiddengrå leiekaserner
hvor vegger sig fylte av vinduer reiser,
hvor ikke bestandig gardiner man heiser
nyvaskne og rene til fest.-
Her visst ingen om husveggen verner.-
Her springer ei barna velstelte og pusset.-
Her leker små unger i rennestenssmusset
og bakgårdes stankfylte pest.

I porter og ute på hjørnene henger
det arbeidsløs ungdom, utsultet, forbannet.-
Den kommende slekt! Hvilken fremtid har landet
og by´n, som ei arbeid kan gi!
Her går denne ungdom og driver og slenger
og sykner og blekner av mangel på næring,-
og knekker en dag for den herjende tæring,-
mens vårlivet bruser forbi.-

Du vestkantgudinne som smykker din krone
med tårer som glinser på armodens kinner.-
Som pryder din klædning med gulltråd som skinner
av sukk fra de fattiges munn,
hør klangen av hat i den brusende tone
som stiger med kraft om din kneisende tinde,
det er en vulkan -! og snart vil du finne
du står på en ravende grunn!

Aksel Myhre.

(«Lørdagskvelden», 16.07.1927)

Han skreiv flere spennende skildringer av Sovjetunionen da kamerat Stalin leda landet og hele verdenskommunismen. Ei av bøkene til Luihn heter «Sovjetunionen – oplevelser og inntrykk. Fra ophold i 1927-1928, og halvannet års studiereise i 1931-1932». Boka kom ut i 1933. Han skreiv 3 slike reisereportasjer. I 1934 var Luihn og Nordahl Grieg observatører for norske arbeiderlyrikere på den all-sovjetiske forfatterkongressen i Moskva.

Bøkene, og dikta hans, er spennende og nyskapende lesning. Som det følgende diktet viser, skreiv Otto Luihn ikke dikta sine «på rim». Luihn var interessert i flere typer kulturelle uttrykk, f.eks. malerkunst. Dikta hans blei publisert blant annet i «Klassekampen» og i «Norges Kommunistblad». Sine siste aktive år viat han seg til fagforeninga Illustrert presses forfattere, hvor han ble den første formannen. Sommeren 1942 ble han arrestert av Gestapo, men ble løslatt og kom seg over til Sverige, hvor han døde 3. mars 1943 av en hjertesjukdom.

Han fortjener å komme på trykk igjen! Det tar vi hermed initiativ til.

Diktet som følger kunne gjerne vært skrevet i dag. Han ser mot øst. Også i våre dager, med hard klassekamp og folkekrig i India, Nepal og på Filippinene, kunne det gjerne vært den kampen og de seierene han skriver om.

Her kommer diktet:

Det forjettede land

Prolog ved partiets fest igaar

Mot øst gaar mitt sind
mot landet og landene,
hvor folket har reist sig
og slaatt fienden.

Mot øst gaar mitt sind -
mot sletten og steppene.
Mot de gyldne byer
hvor kampen stod.
Der hvor det randt
inn i fortapelsen
det sorte borgerblod.
Der hvor tusen aars aak
blev masakrert
og fete herskerhjerner
knustes og blandet
sitt giftgule spy
med blodets sorte kloak.

Jeg rekker min haand
mot øst
Det er en tom haand
før den har trykket din haand
du som slo slaget.

Du bror i bluse
med mot til hatet.
Med mot til kampen
med mot til seir:
All verdens ære
for et haandtrykk av dig.

Mot øst gaar mitt sind
til landet og landene,
hvor folket har reist sig
og slaatt fienden.
Mitt sind gaar til dem
som speider og venter
paa kampen hos oss,
paa seiren som endelig
besegler vaart haandslag.

Otto Luihn (Norges Kommunistblad. 1925)

slik i «Arbeidernes Leksikon», Oslo 1934, 4. bind, side 440:

«Judénitsj, Nikolai Nikolaievitsj…, russisk general, hadde under Verdenskrigen (dvs. den 1. verdenskrigen, vår anmerkning) overkommandoen i Kaukasus, sluttet sig ved revolusjonen til de hvite og blev medlem av den hvite regjering som blev dannet i Reval (det tyske og mest brukte navnet på Tallinn, hovedstaden i Estland, den gangen her i Vesten, vår anmerkning), rykket i 1919 herfra mot Petrograd (som dagens St. Petersburg het i perioden 1914-24, før byen fikk navnet Leningrad ut Sovjetperioden frem til 1991, vår amerkning) men blev slått.»

Milner, Koltsjak og Wrangel var reaksjonære, de var imperialister eller tjenere for utenlandske imperialistland som sammen med alt slags kontrarevolusjonært pakk – også russere, de såkalte «hvite» – forsøkte å knekke den nye staten, arbeiderstaten, Russland.

Judenisj lå foran Petrograd
med skibe på Nevaens vanne.
Han stirret inn mot den røde stad.
Den skulde han snart overmanne.

Judenisj lå foran Petrograd
for revolusjonen å kue.
All verdens bursjoasi ham bad
å slukke den farlige lue.

Det nyttet ikke hr. Milner i nord,
ei Kolsjaks armeer i østen,
ei Wrangel i syd, tross Englands ord.
De var så for veke i røsten.

Men skulde nu Lenin holde stand,
og ikke der skjedde vidunder,
så vilde der tendes en verdensbrand
og kapitalismen gå under.

Judenisj lå foran Petrograd
og spankulerte på dekket.
Han gned sine hender tilfreds og glad.
Han skulde de røde få knekket.

For hjelper ei krigen med bål og brand
og hundrede tusen i felten,
så er det en makt, de ei holder stand.
Min salighet! – det er svelten.

For hadde ei imperialismen lagt
en sultering som ei var åpen?
- Så lenge kapitalismen har makt,
er sulten dens kraftigste våpen.

Og sulten herjet i Petrograd
de fyrte i mørke fabrikker,
de kjempet og slet, men visste ei hvad
om dagen for døden var sikker.

- Judenisj skibe på Nevaen lå
og de var lastet med føde.
Og alt hvad de trengte skulde de få
hvis Lenin de vilde døde.

Så meldtes derinne fra Petrograd:
«De kommer i tuseners skare!»
Judenisj gned sine hender glad:
«De kommer, de kommer med svaret!»

Ja, svaret kom i den samme stund
fra Petrograds proletarer.
Og svaret kom ifra riflemunn
og pipende kuler var svaret.

Til døden! Til døden hver banditt
som socialismen vil herge.
Hvad vi har kjempet oss til og slitt
er vårt. Og det skal vi verge!

K.O. Thornæs (Arbeideren, 08.11.1934)

Sverre G. Ljungblad var en svært god venn av Rudolf Nilsen, og han forsvarte Rudolf Nilsens ry som en kjempende revolusjonær. Sverre G. Ljungblad var en meget viktig bidragsyter til den svært gode boka «Rudolf Nilsen – Dikteren og mennesket», som blei utgitt av NKPs forlag Internasjonalt Arbeiderforlag i 1936. Her kommer diktet:

Landarbeidernes krav

I tusen aar vi dyrket landets jord,
vi, de fattigste av landets slekter.
Vaar lønn var smuler fra de rikes bord
samt tvang og trengsler gjennem lovsvedtekter.
Nu er vi lei av dette tunge strev
i bitter fattigdom til andres nytte,
nu er vaart løsen: Dyrk og lev
paa egen jord omkring din egen hytte.

Vi er vaaknet alle slitets menn,
rusket opifra vaar tunge dvale,
nu vil vi rydde oss vaar egen grenn,
bygge hus og hjem i skog og dale.
Vi vil eie det vi sliter med,
landets jordvei vil vi flittig dyrke,
skape grøde ved vaar egen sved
og ved vaar egen, unge, stolte styrke.

Men vi krever da at landets jord
fritt skal gis til disse sterke kropper
som dyrker jorden uten mange ord,
mens bankmenn pengene i lommen propper.
Vaar er jorden! Vi har første rett,
vi som har dyrket den og skaper grøden.
Vi har dyrket den, og rett og slett
innrøm kravet – eller kamp til døden!

Se, vi kommer ifra mark og skog,
vi, som trellet for en sultelønning,
vi som slet oss ut bak harv og plog,
vi kommer tungt som selve havets dønning.
Vi kommer samlet og i kampglad flokk
sveiset sammen, og med tro paa seier
drar vi frem, og vi har vilje nok,
og vi skal kjempe til vi jorden eier!

Sverre G. Ljungblad

I diktet forekommer frasen «Mene Tekel». Denne frasen brukes om en høytidelig advarsel om en endelig dom, besluttet av en høyere makt.

Her følger diktet:

Løgnens bødler

Aldrig var vel humbug herre,
aldrig frådset løgnen værre
end i dette frasesekel.
Aldrig heller satte dagen
i en rødere skarlagen
gamle dogmers «Mene Tekel»…

O, at I selvets dogmestakler
tror I slukner rettens fakler
ved frasevift med palmegrene
over krigens kors og stene,
judassmil til tidens brøst!

At I taaper ikke fatter
eders hule niddinglatter
varsler kun Andoras røst!

Blokade, fredens politik!
Nei! Bakhold i en dunkel sti,
snigmord av en stor ide,
blod paa drømmens hvite sne!
Unge broder! Skal vi vie
våre rene sterke hender
til et nidingsverk som dette,
til en ubåtkrig av løgne
imot broderdrømmens skute?
Skal vi staa blandt dem der sender
sultens giftgas i de øine
som med tro paa lysets seier
stirrer over øde veier
gjennem morgenrødens rute?

Nei!
Vår er fanen som de hever
høit i unge sterke never
ifra nød mot solens spekter
over morgenrødens slekter!
Vår er skammen om den knuses!
Vår er seiren om den heves
La os tusenstemmig runge
vår protest mot løgnens bødler,
sette dem et «Mene Tekel»
synge ind i vårens unge
over domenes ruiner
internationalens sekel!

Aake Anker-Ording («Klassekampen» 1921)

Paa sit partis sidste kongres dadlet Lenin sine kamerater meget sterkt. Han er nemlig ikke ræd for at kritisere. Dere kan ikke forvalte, sa han, dere er ikke dyktige nok forrætningsmænd og embedsmænd. Gode kommunister har dere været, det er sandt, dere har været villige til at gaa i døden for saken. Men vi staar i fare for at bukke under for vore motstanderes høiere kultur.

Lenin har ret. Det er nødvendig at arbeiderne er i besittelse av høi kultur for at kunne beholde samfundsmagten.

Til høi kultur hører ogsaa viden om de forskjellige tiders og lands litteratur, om menneskeaandens forskjellige ytringsformer. Og dog er det sjelden nogen der som vore folk foragter det at læse dikt. Det er bare moderne idrætsmænd som er værre end kommunister naar det gjælder digt.

Selvfølgelig kan det være saa sin sak at ha interesse for denslags, naar samfundet rakner omkring én paa alle kanter. I kritiske tider er selvsagt et brød av større verdi end et vers. Og selv digtere maa jo ha noget at leve av før et godt digt kan bli til.

Men ikke desmindre maa man huske at kampen for brødet er kampen for det vilkaar vi mennesker skal leve under. Det daglige liv er bare vilkaar altsammen. Naar kampen for vilkaarene er endt, vil menneskene kunne hengi sig til ædlere interesser.

Dette maa specielt vi kommunister ikke glemme. Alle vore bestræbelser er jo rettet mot at menneskene mindst mulig skal være nødt til at tænke på vilkaarene. Ikke sandt? Derfor bør vi ha ærbødighet overfor de ting her i livet som hæver sig over vilkaarene, de ting som gjør at menneskene ialfald for nogen øieblik kan naa til enhet med tilværelsen. En av disse ting er kunsten.

Rudolf Nilsen

«Det tyvende aarhundrede», nr. 7-8 1922 . Sitert her etter «Rulle Forteller – Rudolf Nilsens prosa i utvalg». Forlaget Okober A/S, Oslo – 1974.

unngå tjern
der er nøkken
finn en stille kveld hvor du er aleine
vær beredt til å kjempe for livet
skrike på hjelp
kjempe for å klare alt sjøl
bli en stolt svømmer
hodet over vannet
du blir nødt til å dukke huet en gang i blant
får å få fart oppover
tenk på magneter i havet
opp og ned
armer og bein og hodet over vannet
puste ut og inn i rolig tempo
holde pusten en god stund
eksplodere i mareritt med masse vann i kjeften
bli kvitt marerittet
fortell dem som så deg
«så du noe?»
få det utfylt med detaljer om deg selv
når trengte du hjelp
og hvorfor sprang de ikke til hjelp for deg
fordi du klarte det sjøl

ved vågestykker
velger du hjelpere i manesjen
som bare kan varsle fare
overvåke mulig skade

alt ordner seg vel

i puddingbåter
er det glede, alt såre vel
vil juble, faller likevel
bindi til båten med faste grep, hyl og latter
kan det gå dårlig likevel

i stryk
trengs fiskere
på de mest frydefulle steder

frykt skaper plutselig ro
hvor er de andre
du klarer å redde alle selv

god tur

Valfart til Chingkang

Jeg har lenge hatt lyst til å røre skyene
Til å stige opp Chingkang-fjellet enda en gang
Jeg har reist tusen li
Det gamle ansiktet har fått nye trekk
Gultrosten synger, svalene danser
Vann sildrer fram overalt
Store trær åpner skodden med kronene sine
Jeg dro forbi sluktene i Huangyangchieh, de farlige:
Bøy deg ikke for å se!

Den gang var det vind og torden
Faner og flagg smalt
Landet gjenvant sitt fundament
Åtteogtredve år er gått:
Et fingerknips i tiden
Du kan klatre til Den niende Himmel for å fange månen
Du kan stige ned i De fem Hav for å fange skilpadder
Jeg husker de muntre samtalene og seierrsangene:
I denne verden er ingenting umulig
Hvis du bare har viljen til å reise deg.

Mao Zedong

1965

I gjendiktnikng ved Kjell Heggelund og Tor Obrestad.