De fleste pasientene har jo – som de fleste andre – familie og venner som ikke vil finne seg i at psykiatrien blir enda lavere prioritert, sier opp ansatte, mister bevilgninger eller bruker dem til noe annet enn det de er ment å brukes til.

Men: Norge er i krise. Og det rammer også psykiatrien. For et par år siden var det syv – 7 – overleger som sa opp stillingene sine i løpet av én måned ved et psykiatrisk sykehus på Østlandet i protest mot for lave bevilgninger og elendige forhold. Mange sykehus blir nedlagt, både somatiske og psykiatriske. Ansatte blir sagt opp. Man «effektiviserer», «rasjonaliserer» og slår sammen. Det har vært demonstrasjoner mot dette over hele landet.

Samtidig har ikke d’herrer. og fruer.i regjeringa lyst til et virkelig raseri fra et helt folk. Derfor er de nødt til å bevilge litt. De snakker om enda mer. Som maoister må vi gå foran for å tjene folket – også de som ikke er ”produktive” i kapitalistisk forstand.

Hva er psykiatri?

Psykiatri kan være så mangt. Og metodene for behandling av alt fra «lettere» psykiske vansker – som angst, tvangstanker og depresjon – via den den såkalte borderlinetilstanden (det vil si «grensetilstand»; en person med denne tilstanden kalles «a borderline case» – et grensetilfelle) – og til «tunge» psykiske vansker, som den berømte tilstand schizofreni, ofte også sammen med paranoide tilstander. Schizofreni kan ofte føre til et tillegg av angst, tvangstanker og depresjon.

Jeg som skriver denne artikkelen har fått alle de ovenfor nevnte diagnosene, stort sett avhengig av hvilken behandler jeg har vært hos.

Jeg er allikevel heldig; jeg har aldri hatt noen «hallusinasjoner» (altså at man hører og ser ting som ikke er virkelige – at hjernen begynner å fantasere). I de siste tiåra har mange unge pasienter med alle diagnosene,tilstandene og symptomene som nevnes over søkt hjelp for forferdelige og skremmende virkninger/bivirkninger av stoffer i hjernen.

Dette skyldes at mange unge mennesker har begynt med stoffer som kokain, amfetamin, cannabis, marihuana, ecstacy og så videre. Dette er en følge av at samfunnet – det råtne, dekadente og forferdelige samfunnet; kapitalismen – ikke har noe positivt å bidra med, hverken for unge, for arbeiderklassa, for hele det undertrykte folket i alle land. Det er ingen hemmelighet at man kan bli paralysert psykisk av galskapen i dagens verdenskapitalisme. Og, sjølsagt, er det verst i de fattigste landa.

Det psykiske helsetilbudet under sosialismen og kapitalismen

Før den sosialistiske revolusjonen i Kina i 1949 under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti, var Kina det landet i verden med flest narkomane pr innbygger. Kina var i århundret før også et ekstremt fattig land. Men i Kina leda Kinas Kommunistiske Parti under ledelse av Mao folket vekk fra opiumsmisbruk over til sunnhet og arbeidsglede. Kineserne fikk revolusjonen og bygginga av sosialismen. Maoister mener at det er arbeiderne og småbøndene – folkets enorme masser – som skal styre staten under sosialismen – en stat leda av arbeidernes diktatur. Da vil kapitalens slavebinding av arbeiderne opphøre – arbeiderne vil ikke lenger være et «vedheng» til maskinene.

Fremmedgjøringa vil opphøre. Men også under sosialismen fortsetter klassekampen – og det kan nok føre til at folk som blir dårlig behandla – feil forekommer også under sosialismen – kan bli psykisk syke. Og, det er nå få – også blant psykologer – som ikke godtar at kjemisk ubalanse i hjernen i noen tilfelle kan føre til psykiske vansker. Mye av dette vil også forsvinne når man under sosialismen framstiller – eller finner tilbake til kanskje meget gamle metoder mot psykisk sykdom. En hjelp mot sykdommen i mat og medisiner som ikke skader pasientenes kropp eller hjerne vil man kanskje også finne.

I Norge kan vi «rose» oss med den mest omfattende bruken av heroin i verden. Norge som er et så godt et samfunn å leve i, sier borgerlig propaganda – OECD har nok en gang kåret Norge som «verdens beste land å leve i». Slike tanker er noe de herskende trøster seg med, og forsøker å få folk til å tru på. Alt for å slippe innrømme at i verden i dag – også i det sjølskrytende Norge – er følelsen av utrygghet, forferdelige hendelser; kriger, kriser, oversvømmelser, tørke, sjukdom, terror fra både den ene og den andre – så sterk at til og med «vanlige, sunne» mennesker tyr til de gamle stimulansene som alkohol og nikotin. I små doser tror jeg faktisk at noe av dette kan være sunt. Men hva hender når kapitalismen herjer som verst? Jo, se på Russland. I Russland er det elendige forhold for folk flest.

Og resultatet uteblir ikke: De har flest alkoholikere i verden og en synkende gjennomsnittlig levealder. Slik har det altså gått i arbeiderstaten, fra perioden da staten var alle arbeideres, landarbeideres, småbønders og folkenes hjemland – i sin tidligere stolte tid med Lenin og Stalin i spissen – og fram til da Khrusjtsjov og hans elendige gjeng av forrædere starta med en politikk der ei ny, statskapitalistisk byråkratklasse tok makta, noe som for alvor blei klart på den 20. partikongressen i SUKP i 1956, med Khrusjtsjovs angrep på «personkulten» av Stalin og annen «styggedom» fra kamerat Stalin.

Hva er redninga?

Hva i all verden skal redde oss alle fra imperialistenes ondskap? Hva med de skremmende naturkatastrofene, i nesten alle land i verden? Hva skal dagens unge stille opp med mot slike tilstander? Mange tyr til narkotika og rus for å trøste seg. Mange klarer ikke å slutte – dermed ødelegger de sine egne liv – og i mange tilfeller også livet til andre..

Hvordan er så psykiatrien her i Norge? Psykiatrien som skal hjelpe oss som sliter med angst, paranoia, depresjoner og så videre? Min erfaring sier meg at dette kan være et fryktelig regime – men dette avhenger forøvrig også av reint personlige forhold. Når jeg sier «fryktelig regime» tenker jeg på måten enkelte «behandlere» bruker ved å snakke/kjefte «nedover»: Man kan ikke legge beina på bordet. Man kan ikke snakke om politikk – eller kle seg "politisk”. Man kan ikke synge så andre hører det. Heller ikke å plystre er lov. Hensikten bak dette er muligens god – men man må huske på at det ikke er behandlerne som skal behandles og som veit best; pasientene veit i de aller, aller fleste tilfelle best sjøl.

Man får gjerne ei pille eller ei sprøyte når man ønsker samtaler. Dette er helt råttent. Og sjøl om det er mange år siden nå sitter sinnet mitt mot disse «behandlerne» i bakhodet et sted fremdeles. De siste gangene jeg har vært borti psykiatrien har gjort meg klar over at det personlige forhold med personale og behandler på den ene siden – og pasientene på den andre er minst like viktig som behandlernes utdannelse og dennes plass på rangstigen innen avdelinga/sykehuset. Jeg har hatt til sammen tre innleggelser innen psykiatrien. Og her kommer noe man bør merke seg: De to siste innleggelsene skyldtes at jeg fikk enorme doser medisiner, feil medisiner, og ikke noen medisin mot bivirkninger. De eneste årsakene jeg har hatt, som har gjort meg bra nok til å skrive meg ut, er den varmen og godheten som fortsatt eksisterer – særlig mellom pasientene og de ’vanlige’ ansatte, det vil si hjelpepleiere, sykepleiere og psykiatrisk sykepleiere.

Men heller ikke her har man noen garanti for god, riktig behandling. Der jeg var innlagt sist – frivillig forøvrig – holdt jeg på å bli ødelagt på nytt med store doser altfor sterke medisiner. Da jeg ikke greide å gjøre annet enn å ligge å kjenne på medisinene som herja i kroppen min, blei det sagt at jeg var blitt stabil…

Man kan bli fullstendig stiv av skrekk og lamslått av alle de forferdelige tinga man møter på psykiatriske sykehus/avdelinger. Jeg orker ikke skrive flere eksempler enn ett: Ei pen, ung, dame med «østerlandsk» utseende kom inn. Hun hadde svære bandasjer rundt begge håndledda og rundt halsen. Og hun skreik sammenhengende i rundt tre uker…Og i minst ei uke hadde jeg rom ved siden av denne stakkars jenta. Jeg fant ut at mens jeg hadde dette rommet sov jeg, i løpet av denne tida i en halv time. Sånt blir man sjuk av, sjøl om man ikke er det i utgangspunktet.

Men hjelper medisinene?

Så litt om medisinene; den psykiateren jeg har nå er ei dyktig dame. Flesteparten av de medisinene hun har foreskrevet er «eventuell-medisin», altså.medisiner jeg bare skal ta ved behov. Når det gjelder psykofarmaka og antipsykotiske medisiner har alle bivirkninger – i større eller mindre grad. Slike midler fører til mer eller mindre synsforstyrrelser, svimmelhet, akutte forvirringstilstander, blodtrykksfall, blodpropp (det fikk jeg sjøl), vansker med å tenke klart og så videre.. Det er blitt sagt at enkelte av medisinene av den «tunge» typen angriper hjernen i en slik voldsom grad at den fører til hjerneskade.

Dette skal ha vært (og kanskje er?) en av de viktigste årsakene til sjølmord og drap. Man blir rett og slett gal av for mye av denne typen medisiner! Snakk om «medisin mot galskap»!

Det må likevel sies at ihvertfall innenfor enkelte deler av psykiatrien har det vært en viss bedring de siste åra. Mange behandlere har for eksempel blitt atskillig mer forsiktig med å overdosere. Men, som en avslutning vil jeg si at under kapitalismen gjenskapes den forferdelige situasjonen på kloden av forferdelige situasjoner i menneskets bevissthet. Bare kommunismen kan fri oss fra dette – det eller de kjempende klassers felles undergang. Vi behøver en revolusjon!

• Fram for arbeiderklassens diktatur!
• Fram til kommunismen!

Torstein.

Bystyret i Fredrikstad svikter de svakeste.

Bystyret vil spare to millioner på å legge ned arbeidsplassen der det idag jobber tjue rusavhengige. Steder som FAKS er livsviktige tilbud som kan forbedre og forandre livene til rusavhengige. Det er en skam at penger som kommer samfunnet og de svakeste tilgode, er de som først kuttes når de med makta har sløst med kommunekassa.

Reglene i Sverige for førtidspensjonering ble stramma inn i 2008. De nye reglene er for strenge og menneskefiendtlige. Ingen kan kjenne til alle omstendigheter ved et menneskes sjukdom. I samråd med lege må det komme en sjukmelding hvis personen er sjuk.

Samtidig har den norske regjeringa (de «rødgrønne») uttalt at den svenske ordninga er deres forbilde i forbindelse med planlagte innstramminger i sjukelønnsordninga her til lands.

Det er et problem at folk som vil og kan jobbe, ikke får en passende jobb. Det tas ikke individuelle hensyn i arbeidsmarkedet. Alle trenger unike løsninger. Marie Louise jobba halv stilling i noen år før hun ble helt sjukmeldt. Depresjon og angst er veldig tyngende for folk som også er sjuke fysisk. Det er ikke sikkert at alle folk kan jobbe livet ut. Mange blir utbrent av for hardt tempo og av fysiske skader.

Hvis du kan klare en annen jobb, selv om du ikke har fått tilbud om en sånn jobb, mister du sjukepengene i Sverige. Dette er et system som den norske regjeringa altså vil adoptere her til lands. Det er autoritetene som bestemmer om du kan klare en annen jobb eller ikke. Et konkret tilbud om en sånn jobb får du ikke. Arbeidsgivere bruker kun 100% oppegående folk til sine stillinger. Tilpasninger i stillingen er sjelden.

Marie Louise døde i sin seng 1. påskedag 2009. Hennes død er en av konsekvensene av Sveriges menneskefiendtlige sjukelønnsordning.

Nå uttaler også Norway Cup-general og håndballegende Frode Kyvåg seg mot dette. Gjennom sitt arbeid med Norway Cup vet han å verdsette tilbudet Norsk Folkehjelp og Røde Kors i mange år har hatt.

Skal byråkrati og penger stå i veien for et fullverdig helsetilbud i Norge? Vi mener nei, regjeringspartiene mener ja…

Les de frivilliges reaksjon her.