Laghouat er hovedstad i provinsen med samme navn, en provins som inneholder de største gassforekomstene på algirsk jord. Ungdomsarbeidsløsheten i landet er stor, på rundt 21 prosent, forteller statistikk fra Det internasjonale pengefondet oss.

Reuters forteller om familien Binoun, hvor mor Fatina og far Sid-Ali og deres tre barn ikke har råd til å leie noe annet enn en leilighet hvor det lekker voldsomt fra taket hver gang det regner. Siden huset er falleferdig har også myndighetene kuttet av gassforsyningen til huset siden det da kan bli en voldsom eksplosjon hvis dette skjer.

For tolv år siden søkte familien om å få mulighet til å leie en ny leilighet, men disse leilighetene tilfaller de som har råd til å bestikke de lokale byråkratene. Det har ikke familien Binoun, som har en inntekt på rundt 200 euro i måneden.

Til tross for en voksende eksport av olje og gass de siste årene, evner ikke myndighetene å løse problemene med mangel på bosteder og jobber til de millioner av arbeidsløse. Stadig flere algirere tar til gatene for å protestere mot de miserable levekårene – og stadig flere sammenlikner situasjonen med den som var i nabolandet Tunisia før opprøret der satte i gang «den arabiske våren».

Spenningene i landet er fortsatt sterke, selv om gradvis økonomisk vekst gjorde at den borgerkrigsliknende tilstanden mange husker fra noen år tilbake er over og partene sies å ha forsonet seg. Men nå er de sosiale forholdene tilbake som gnister til opprør mot myndighetene.

Demonstrantene har satt ned et ‘nasjonalråd’ med forskjellige komiteer som tilbyr konkret hjelp og støtte til demonstrantene og folket for øvrig: Det fins legeteam, advokater, man driver sitt eget pressearbeid og så videre. Disse komiteene består av sosialdemokrater, fagforeningsaktivister, menneskerettighetsaktiviter – og kommunister i tillegg til en masse enkeltpersoner.

I ti måneder satt den marokkanske kommunister Ilham Elhasnouni i fengsel – hvor hun ble nedverdiget, slått og torturert. Grunnen til arrestasjoner var at hun åpent agiterte for sosialisme og opprør i tillegg til at hun deltok i protester ved Cadi-Ayyad-universitetet i Marrakech. Avisa til Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD), Rote Fahne, har publisert følgende intervju med Elhasnouni som vi nå bringer videre i norsk språkdrakt

- Ilham, hvorfor ble du arrestert?

Arrestasjonen om som et resultat av hendelsene 14. og 15. mai 2008, da studentene vendte tilbake til å delta i klassekampen i Marokko. Studentene hadde da fått nok av myndighetenes innblanding i demokratiske studentorganisasjoner og krevde blant annet eksklusjonen av militante studentaktivister i Den marokkanske nasjonale studentunionen skulle oppheves. Til da hadde regimet brukt alle tilgjengelige kort mot studentaktivistene, inkludert politiske arrestasjoner og direkte fysiske overgrep for å undertrykke studentene, uten at dette knuste motstanden. Derfor tok de i bruk metoden med eksklusjoner.

Et resultat av dette var omfattende studentprotester som nådde et klimaks under oppstanden 14. og 15. mai 2008. Da ble flere militante studentaktivister arrestert, blant annet elleve aktivister som dannet ei gruppe som ble kjent under navnet Zahra Bodkour-gruppa, oppkalt etter en kamerat som ble arrestert den gangen. Ti av disse ble dømt til fengselsstraffer pålydende to til tre år, mens kamerat Morad Elchuini fortsatt soner en fire år lang straff.

I tillegg ble mange arrestordre utstedt på militante aktivister som deltok i opprørert. Jeg var blant dem, og 12. oktober 2010 ble jeg arrestert hjemme hos foreldrene mine.

- Hvordan behandlet de deg? Ble du torturert?

Gjennom sine gjentatte angrep på militante aktivister forsøker regimet å bryte ned moralen ved å bruke metoder som verbale fornærmelser, ydmykelse, fysisk straff og slag. De fem dagene jeg tilbrakte på politistasjonen var som i en annen verden – en verden full av kriminelle og torturister som har mistet all menneskelighet. Jeg ble behandlet som jeg var et lett mål for dem å vise sin brutalitet, sadisme og psykopatiske trekk.

Likevel er vårt beste våpen i møte med disse våre prinsipper og overbevisning – de gir oss styrke og gjør oss taprere konfrontert med torturistene som finner blikkene våre like smertefulle som kuler fra våpen.

- Hvor viktig var folkets kamp og internasjonal solidaritet for din frihet?

Reaksjonære regimer forsøker alltid å gjemme unna politiske fanger. Det er derfor de forsøker å fabrikkere anklager mot militante aktivister. Men det som gjør en forskjell er når massene støtter sine militante representanter og dermed tvinger regimene til å innrømme den reelle bakgrunnen for arrestasjonene.

Det marokkanske folkets kamp og den internasjonale bevegelsen som støttet meg gjennom fengselsperioden var ekstremt viktig og utgjorde en sterk kraft for å presentere min sak på vegne av alle politiske fanger. Det marokkanske folket nektet å akseptere at Ilham Elhasnouni var en vanlig kriminell og tok meg til seg som sin egen datter, siden alt jeg kjempet for, er en demokratisk, sekulær og inkluderende utdanningspolitikk. Jeg vil også takke og hilse alle bevegelser og organisasjoner i hele verden som har støttet saken min og kjempet for min frihet. Jeg erklærer min ubetingede solidaritet med dem og deres kamper.

- Fortell oss om ditt mål – ekte sosialisme og kampen for den i Marokko.

Jeg omfavner marxismen-leninismen-maoismen som politisk og intellektuell linje. Derfor er mitt mål å utvikle et nydemokrati og fullføre folkets nasjonaldemokratiske oppgaver gjennom den utvidede folkekrigsstrategien. Vi militante er gjennom denne forpliktet til å være tilstede blant massene for å organisere, mobilisere og utdanne dem, særlig nå som vi ser en bølge av masseprotester hvor denne bevisstheten har blandet seg med 20. februar-bevegelsen – en bevegelse som bidrar til å lære opp massene i å protestere og organisere demonstrasjoner.

ICOR, Den internasjonale koordinasjonen av revolusjonære partier og organisasjoner, sendte ut følgende melding da dødsfallet ble kjent:

Kjære kamerater

Den 18. mai døde kamerat Shobane Mpeake på sykehuset i en alder av 61 år, etter å ha lidd av en alvorlig sykdom. Våre dype sympatier går til kameratene i SAKP (m-l), til familie og venner av Shobane. Dødsfallet til kamerat Shobane, generalsekretæren i SAKP (m-l), er et stort tap, da ikke bare for de undertrykte massene, arbeiderklassen og bøndene, kvinnene og ungdommen i Sør-Afrika, men også for hele den internasjonale revolusjonære, marxist-leninistiske arbeiderbevegelsen. Den 28. mai vil det være en minneseremoni.

Shobane Mpeake stod i ledelsen for kameratene som bygget deres organisasjon og grunnla partiet i 1988, under de vanskelige forholdene skapt av apartheidregimet og av kampen mot den nykoloniale undertrykkelsen som følge av imperialismen. SAKP (m-l) arbeider blant gruvearbeiderne i gull- og diamantgruvene og i den internasjonale arbeiderklassen i bilfabrikkene til Daimler, VW og Toyota.

I en erklæring fra 2004 uttrykker kamerat Shobane sin overbevisning om at den proletariske internasjonalisme i dag trenger å bli satt fram i mer konkrete termer, fordi imperialismen internasjonaliserer produksjonen med slank produksjon og strukturelle justeringer (IMF, Verdensbanken og WTO). Som et stiftelsemedlem av ICOR har SAKP (m-l) hatt dette som revolusjonær praksis siden oktober 2010.

Som marxist-leninist har kamerat Shobane holdt seg til systemet av verdier som en ekte revolusjonær, eller som han sa med sine egne ord: Følge prinsipper og ikke gi etter en millimeter for de reaksjonære, ikke i kampen eller vilkår med tortur og fengsel. Forbli standhaftig i det revolusjonære arbeidet i «fredstid», så vel som i tiden med oppsving i den revolusjonære bevegelsen.

Leve den proletariske internasjonalisme!

Det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!

Også militære forplikter seg til å følge internasjonal sjørett. Blant annet forplikter man seg da til å besvare nødanrop uavhengig av hvem som sender nødanropene og dermed også å hjelpe båter i nød dersom dette er mulig. Men Nato-båtene ignorerte dette.

Nato for sivile?

Kronargumentet til tilhengerne av Natos bombetokt i Libya er at dette er til støtte for den sivile motstanden. Det er da paradoksalt at Nato valgte å ikke hjelpe flyktninger i havsnød. FNs høykommissær for flyktninger har krevd at de ansvarlige for ikke å ha reddet sivile i nød må straffes.

NATOs krig mot Libya er ikke for sivilbefolkningen i Libya, men for NATOs politiske og økonomiske interesser. Det er skammelig at Norge deltar i denne krigføringa – norske styrker må trekkes ut av krigen NÅ, ikke om seks uker, slik SV foreslår i regjering.

Men sannheten er at vi kan se langt etter suverenitet. I dag er kommunistiske motstandsmenn glemt, samtidig som motstandsmenn som støtter krigen i Afghanistan og støtter Natos imperialistiske bombing av andre land er de som kommer fram i lyset.

Vesten ønsker kontroll i andre land

I dag rammes mange mennesker av beinhard undertrykkelse fordi Vesten ønsker sin modell i disse landene. Dette er viktig for å sikre utplyndring av olje-,gass- og mineralressurser – og dermed profitt i statskassen.

Vi må bry oss om hva den norske staten gjør i andre land. Vi kan ikke lukke øynene når den norske staten er med på å produsere store flyktningestrømmer. I dag sitter de samme flyktningene som den norske stat har produsert rundt omkring på norske mottak. Disse lever under dårligere kår enn kårene i norske fengsel. Mange mottak minner oss om finere fangeleire og oppholdsanstalter. Men den norske staten bryr seg ikke om asylsøkere eller mennesker som rammes av utbytting og undertrykkelse. Det eneste den norske staten bryr seg om, er profitt.

Markeringsdagen misbrukes – vend markeringsdagen mot den norske stat

Dagen blir brukt av den norske stat som propaganda for norsk deltagelse i andre land. Det spilles på nasjonalsjåvinisme, hvor motstandsmenn som Gunnar Sønsteby trekkes frem. Dette er en mann som liker Natos innsats godt og som går god for norsk deltagelse i Afghanistan. Staten ønsker at folk bryr seg om krigen i Afghanistan så lenge det handler om å støtte norsk okkupasjon. Men når man snakker høyt om konsekvensene av krig og okkupasjon, blir vi kommunister svartmalt.

Den norske staten tjener godt på krig og okkupasjon, og det er ikke snakk om hensynet til befolkningen i andre land. Krigen i Libya er et godt eksempel: Statoil – den norske staten – har til nå innkassert 5 milliarder kroner mer på økte oljepriser enn i første kvartal i fjor. Driftsresultatet har økt med 11 milliarder kroner første kvartal i år i forhold til på samme tid i fjor.

Skal vi la være å bry oss, eller skal vi si at folket ikke ønsker imperialisme og dagens makthavere? Tjen folket slåss for et kommunistisk alternativ. Vi velger det siste. Vi må bry oss om at profitt kommer foran hensynet til folk. Det er heller ikke slik at denne «friheten» gjør det norske folket bekymringsløse og trygge. Folk flest ser langt etter den kollektive «tryggheten og friheten» som proklameres denne dagen.

Den norske stats okkupasjon er like ille som nazistenes okkupasjon av Norge

Den norske staten opptrer minst like ille som nazistene i andre land. Hva er forskjellen mellom vestlig imperialisme og nazistenes folkemord og grusomheter? Det er mange likhetstrekk: Mange millioner døde under andre verdenskrig. Men mange millioner mennesker dør av sult, krig og nød – hvert eneste år den dag i dag.

Tjen folket velger å bruke denne dagen til å markere at kampen fortsetter. Lenin sa: «Vend krigen mot eget borgerskap». Vi må bruke fredsmarkeringen i Norge på å belyse norsk fredstyveri i andre land.

Tjen folket oppfordrer nordmenn til å feire 8.mai fordi det er en viktig merkedag i nyere historie. Men dagen skal ikke være i regi av krigshissere som gjør akkurat det de feirer at Norge har frigjort seg fra, bare i andre land. Tjen folket vil framheve de som har bidratt til frigjøringen av Norge, men som er glemt. Vi må trekke fram disse, og folk som påpeker hykleriet til den norske stat. Vi må bruke dagen til å påpeke at hvis vi skal feire frihet, skal vi også markere avsky fra den norske stats frihetstyveri i andre land.

Kampen for frihet pågår fortsatt i andre land. Men den pågår også i Norge. Støtt opp om Tjen folket – kommunistisk forbund – og vår kamp for et samfunn fritt for imperialisme og undertrykkelse!

Og også her i Norge opplever vi noe av det samme, senest nå i vår (2010) der blant annet Dagbladet hadde en kampanje over fem-seks uker der det ble fremstilt som at kommunister fra Tjen folket og RKU har infiltrert SOS Rasisme, lurt seg til posisjoner i organisasjonen og tappet den for penger. Også AKP (ml) som var et relativt sterkt kommunistisk parti på 70-tallet i Norge opplevde i sin tid massiv hets og propaganda fra borgerpressa og hele det politiske miljøet. Blant annet hadde Arbeiderpartiet en «fei dem ut»-kampanje som medførte at mange kommunister ikke fikk seg jobb, eller ble skvisa ut av jobben de hadde, fra fagforeninger og andre organisasjoner. Ja, til og med i «snille» Norge har det vært drap, vold og bombeangrep mot kommunister. Men hvorfor er det sånn?

Kapitalismen gjør noen rike mens andre sulter i hjel

Kapitalismen er et system for organiseringen av produksjonen og samfunnet. Dette systemet har innebygde mekanismer som regelmessig fører til både store og små kriser som kaster millioner av mennesker ut i fattigdom og nød. I følge FN dør mer enn 25000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Hvert sekund dør ett barn på verdensbasis av sult (2006). Dette skjer selv om det (i følge WHO) produseres nok mat til å dekke alle sine grunnleggende behov.

Kravet om hele tiden å øke profitten (ekspander eller dø) fører til krig om ressurser og landområder mellom de kapitalistiske statene, og det fører til omfattende rovdrift på naturen, miljøødeleggelser og menneskeskapte endringer i klimaet og ubalanse som utvikler seg så raskt at naturen ikke klarer å hente seg inn igjen. Titusenvis av folk blir hvert år drept og lemlestet på grunn av kapitalismens kriger, og millioner er tvunget til et liv på flukt eller i fattigdom på grunn av kapitalismens herjinger med miljøet.

Dette systemet vil vi som er kommunister hive på skraphaugen. Vi vil ha et menneskeverdig system der vi gjennom samarbeid og plan – ikke konkurranse og anarki – produserer og fordeler ressursene til menneskehetens felles beste. De relativt korte erfaringene vi har hatt med reelt eksisterende sosialisme i verden viser at dette ikke er en utopi men fullt mulig. I Kina, som omfatter en fjerdepart av verdens befolkning, førte sosialistisk planøkonomi og mobilisering av folk sine krefter til at sulten ble utryddet, før kapitalismen igjen ble opprettet fra slutten av 70-åra.

Kapitalismen er et klassesystem der et svært lite mindretall, borgerskapet, i praksis har uinnskrenket makt over det store flertallet av vanlige arbeidsfolk. Disse få personene sitter på nærmest ubegrenset direkte eller indirekte kontroll over statsapparat og økonomi, ressurser, teknologi, våpen, media og så videre. Alle som gjør opprør er derfor «legitime» mål for statenes undertrykking av folkelig kamp og motstand mot dette systemet.

Kapitalistene er ekstremistene

Vi vet at borgerskapet ikke vil gi fra seg makta frivillig, tvert imot er de interessert i å bruke alle sine tilgjengelige ressurser for å opprettholde det systemet som de tjener så grovt på. Vi er overbevist om at det trengs en omfattende revolusjon som fratar dem makta, slik at arbeidsfolk kan bygge sitt eget samfunn basert på samarbeid. Vi vet av historiske erfaringer at slike revolusjoner blir møtt med et borgerskap væpna til tennene, folk er derfor nødt til å være forberedt på å forsvare seg også med vold.

Dette er ikke ekstremisme, men realisme basert på det vi har lært av historia og erfaringene fra folk sine kamper som pågår rundt om kring i verden hver eneste dag. Det er kapitalismen som er et ekstremt, voldelig og menneskefiendtlig system, og det er de som forsvarer dette systemet som er de virkelige ekstremistene!

Fasaden Sør-Afrika viser fram under mesterskapet er imponerende. Nye stadioner er bygd, og de ansatte og frivillige står på pinne for å vise landet fram fra si beste side. Men som vanlig fins det ei skyggeside også.

Sør-Afrika er utenom Brasil det landet i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Ifølge offisielle tall mista mer enn én million arbeidere jobbene sine på grunn av krisa i kapitalismen i løpet av 2009. Lønnene er lave, noe også de ansatte i fotball-VM har fått oppleve. Da en del VM-ansatte demonstrerte mot kutt i lønnene søndag 13. juni, skjøt politiet mot demonstrantene med gummikuler i tillegg til at de brukte tåregass.

Ønske om «sosial fred»

Den sørafrikanske regjeringa har uttrykt ønske om «sosial fred» under VM. Det betyr at protester blir slått hardt ned på, slik at sosial uro i vertslandet ikke havner i det internasjonale nyhetsbildet.

Denne måten å skape «klassefred» på, er svært omstridt. Sør-Afrika har en stor, militant arbeiderklasse. Fagforeninga for gruvearbeidere uttrykte det slik den 9. juni: «Problemene for de millionene av arbeidere og fattige i Sør-Afrika er større enn VM. De kommer ikke til å justere ned kampen for livet og ei lønn å leve av for at de som besøker landet, skal få et fredelig inntrykk».

Ulike fagforeninger har benytta muligheten til å fokusere på problemene i sørafrikansk arbeidsliv: En tre uker lang streik ved jernbanen og i havnene i mai sørga for lønnsforhøyelse. I Johannesburg har bussjåførene – som sørger for internkommunikasjonen under mesterskapet – også streika for høyere lønninger i forbindelse med VM.

Sør-Afrika er langt mer enn bare fotball-VM – de har også en sterk og militant arbeiderklasse som er klar for å kjempe for sine mål.

Tjen Folket og RKU støtter ikke Robert Mugabe. Hans regime er reaksjonært og undertrykker det zimbabwiske folket. Men en politikk som vil holde Zimbabwes verdier i landet fremfor å sende det til imperialister i vesten er en politikk vi støtter. Men Mugabe går faktisk ikke langt nok i denne politikken, noe som ikke er rart, da han representerer Zimbabwes nasjonale borgerskap og ikke arbeiderklassen.

En kommunistisk politikk ville vært slik: Alle eiendommer, enten de tilhører utenlandske imperialister eller det nasjonale borgerskapet, går over i arbeiderklassens eie og blir en del av arbeiderklassens nye, sosialistiske stat.

Jeg hater Omega-3.
Ja – jeg hater virkelig Omega-3.
Hiv det ut av ditt eget hjem.
Fyll søppelposene og send det
til Grønnmo. Spis det ikke.
DU trenger det ikke.

Riv det ut av butikkene.
Tøm hyllene. Fyll vognene
med Omega-3 og la dem slå
inn beløpet og forsvinn.

«De to nordmennene som sitter fengslet i Kongo, siktet for å ha drept en sjåfør, ber utenriksminister Jonas Gahr Støre rydde opp i spionanklagene mot dem. Tiltalen mot Tjostolv Moland (28) og Joshua French (27) er på henholdsvis fem og sju tiltalepunkter. I det første punktet er de to tiltalt for spionasje. Den viktigste årsaken til dette er at nordmennene hadde med seg sine militære tjenestebøker. Tiltalen slår fast at de arbeidet som etterretningsagenter for den norske stat.»

«Faren til Tjostolv Moland, Knut Moland, sier til Dagbladet at han er villig til å betale om det fører til at sønnen og Joshua French blir utlevert til Norge. Både enken etter Abeidi Kasongo og enkelte vitner har krevd erstatning fra norske myndigheter. Det framgår imidlertid ikke hvem Moland vil betale til. Han vil heller ikke antyde noe beløp»

«– Drev lovlig sikkerhetsselskap Ifølge drapstiltalte Tjostolv Moland er virksomhetene hans i Uganda langt fra så mystiske som kongolesisk politi skal ha det til.»

«– Sikkerhetsselskapet i Uganda er ett hundre prosent lovlig. Vi har alle tillatelser og autorisasjoner som trengs for å drive et sikkerhetsselskap, sier Moland til Dagbladet.»

«kongolesisk etterretning hadde gjort en razzia i boligen til de to nordmennene som sitter fengslet i Kongo mistenkt for drap. Under razziaen ble det blant annet funnet skarpskyttervåpen, falske FN-uniformer, falske navnelapper til uniformer og identitetskort med både falske og ekte navn.» _

I sannhet en merkelig og uoversiktlig sak!

Men ikke for de som har fulgt med, både nasjonalt og internasjonalt.

Siden 1970-tallet har Afrika, med sine rike mineraler og voldsomme konflikter vært et interessant område for følelsekalde eventyrere. I over 20 år ble store deler av Afrika regjert av private hærer, leiesoldater rekruttert fra Europas slumområder, og med innslag fra spesialstyrker fra Frankrike, England og tidligere Fremmedlegionærer og etterlevninger fra Waffen SS, som hadde gjort tjeneste i den franske Fremmedlegionen etter 1945.

I Norge var det forbudt for sivilister å drive slik virksomhet, etter et lovverk som ble innført på den tiden da den spanske borgerkrigen ble utkjempet. Det var forbudt å reise ut og delta i kriger, både interne og internasjonale. Det var forbudt å reise ut og stille sine ferdigheter som skytter til disposisjon som leiemordere.

Dessverre er det slik i vårt land at vi har mange «sovende» lover, det ser ut til at myndighetene har latt denne delen av lovverket sovne inn en gang på 1970-tallet.

Det kan man si fordi man i ettertid kjenner til at et bestemt miljø har benyttet seg av det.

På 1970-tallet hadde man en organisasjon rundt Oslo-gryta, den såkalte Stridsskytterligaen, som offisielt så ut til å organisere en troskyldig sport, feltskyting med pistol og rifler, etter det gamle regelverket man hadde i Norge like etter krigen, og som var mer «realistisk» skyting, mer preget av kamp- og selvforsvarsskyting, enn dagens svært så sivile øvelser, med skytterjakker, skytebriller og eldre herrer med hvitt hår.

Realistisk skyting var imidlertid ikke det eneste Stridsskytterligaen drev med, internasjonalt kontaktet man likesinnede i USA, og startet etter hvert opp med såkalt Practical Pistol Shooting, som igjen er blitt bygget ut til det som går under navnet Praktisk Skyting i Norge, som foregår med pistol, automatrifler og magasinhagler, og hvor skytingen foregår mot skiver som illuderer menneskemål, og selve skytingen er selvforsvarssituasjoner eller gisselsituasjoner. Virksomheten er i dag organisert i det som heter Norges Forbund for Praktisk Skyting, NFPS.

I ettertid vet vi at grunnleggerne av denne virksomheten i flere år arbeidet som leiesoldater i Afrika, en tidligere flere ganger norgesmester sto i sin tid fram i et norsk våpentidsskrift, Våpenjournalen, og delte erfaringen han hadde fra Afrika, med bruk av bestemte typer kamprifler i skarpe oppdrag i det som den gang het Rhodesia. Det ble ikke lagt skjul på at virksomheten kostet menneskeliv………

Mange år har gått, og for observatører har det hele tiden stått klart at deler av dette miljøet, som teller ca 1000 personer i Norge, har utnyttet et svakt regelverk til å skaffe seg utenlandsoppdrag. For overhodet å FÅ slike oppdrag, må man ha en del basiskunnskaper. Og man må kunne vedlikeholde disse kunnskapene. Det hevdes ofte (noe feilaktig, vil jeg si) at det er norske vernepliktge fra spesialavdelinger inne forsvaret, som leverer rekrutter til dette miljøet. Det forekommer nok, men til det er å si at har man slik militær bakgrunn, så kommer man også opp på lister over mannskaper som forsvaret sitter på, og vil dermed være mer synlige. Det er derfor en hemsko for fri utfoldelse.

Medlemsskap i NFPS derimot, er en sivil foreteelse og vekker ikke samme interesse fra myndighetenes side. MIljøet gir nok en BEDRE skyteopplæring enn hva forsvaret er i stand til å gi, spesielt i en tid med små bevilgniunger. Og ikke minst miljøet gir en mye bedre oppfølging og vedlikehold av kunnskap og skyteopplæring over lang tid enn hva forsvaret kan gi.

Derfor er det grunn til å påpeke at man kjenner til at folk fra enkelte klubber innenfor NFPS bevisst har utnyttet våpentreningsmuligheten, og muligheten til å skaffe seg våpen, spesielt halvautomatiske kamprifler, som ikke kan fåes på annen måte enn medlemsskap i NFPS, og dermed har skaffet seg kunnskaper som er salgbare i områder med krig og hvor slike «sikkerhetsfirma» skummer fløten.

Om de to tiltalte i Kongo er eller har vært medlemmer av NFPS, vites ikke.

Men det bør undersøkes. Hvilke våpen har de hatt tilgang til i Norge? Hvilken skyteopplæring har de hatt?

Hvilken rolle har guttenes fedre spilt? Har DE vært, eller er en del av dette skytemiljøet i Norge?

Har DE deltatt i bvevisst opplæring av slike ungdommer, og ikke minst er DE bakmenn i dette «sikkerhetsselskapet» som antakelig opererer på grensen av norsk og internasjonal lov?

Kan vi overhodet akseptere at norske ungdommer begir seg inn i krigsområder for å tjene penger på andres ulykke? Kan vi akseptere et eventuelt nettverk i Norge som tjener penger på denne syke virksomheten?

Og er det ikke åpenbart for alle som VIL se at drap, både på sivile og militære er en naturlig forlengelse av slik virksomhet, og at det ikke er noe som heter tap som følge av kamp, fordi disse eventyrerne er SIVILE og ikke har noe med å reise inn i krigsområder?

Slik virksomhet rammes av det som kan kalles franktirør-virksomhet. Det er straffbart etter alle staters lover. I de aller fleste land er straffen for slik virksomhet døden. At man i Kongo velger å ta ut tiltale for spionasje, er muligens tilfeldig, og ewn avgjørelse tatt på politisk grunnlag, for å ramme den norske stat, som i mange år har vakt misnøye for å blande seg inn i interne forhold i Afrika.

Norge er omtrent det eneste land i verden som har opphevet dødsstraff for frantirør-virksomhet.

Det er selvsagt veldig trist for familien om det to tiltalte nå blir dømt og kanskje får en dødsstraff. De kommer helt sikkert til å få hjelp fra den norske utenrikstjenesten, slik at de dømte ikke vil bli henrettet.

Men det er faktisk usikkert om det er fortjent.

Guttene selv og ikke minst familien har visst meget godt hva de gikk til, og skal ha visst at dette ikke er tillatt for norske borgere. Og også ha vært kjent med risikoen.

Denne internasjonale røvervirksomheten bør og skal stoppes. En alvorlig dom vil kanskje få mange til å tenke seg om, og det er viktig, ikke minst med tanke på de mange hundre som har hatt jobb i Irak for amerikanske selskaper (det er for tiden over 140.000 amreikanere i Irak som er «sivilt» ansatt, størst er et selskap kontrolert av tidligere visepresident Dick Cheney……).

Derfor er dette en ska hvor Utenriksdepartementet bør ta seg tid til å la rettsapparatet i en selvstendig afrikansk stat si sitt.

Derfor er dette en sak som bør åpne for gjennomgang og etterforskning mot et lite og lukket norsk skyttermiljø, hvor en kan ane politske overtoner i bakgrunnen.

Og derfor bør norske media være svært så forsiktige med å rakke ned på afrikanerne, det er mange opplysninger som er holdt tilbake her, dette er nok slett ikke speidergutter på tur med speiderkniv og lite firkantet telt!