De fleste pasientene har jo – som de fleste andre – familie og venner som ikke vil finne seg i at psykiatrien blir enda lavere prioritert, sier opp ansatte, mister bevilgninger eller bruker dem til noe annet enn det de er ment å brukes til.

Men: Norge er i krise. Og det rammer også psykiatrien. For et par år siden var det syv – 7 – overleger som sa opp stillingene sine i løpet av én måned ved et psykiatrisk sykehus på Østlandet i protest mot for lave bevilgninger og elendige forhold. Mange sykehus blir nedlagt, både somatiske og psykiatriske. Ansatte blir sagt opp. Man «effektiviserer», «rasjonaliserer» og slår sammen. Det har vært demonstrasjoner mot dette over hele landet.

Samtidig har ikke d’herrer. og fruer.i regjeringa lyst til et virkelig raseri fra et helt folk. Derfor er de nødt til å bevilge litt. De snakker om enda mer. Som maoister må vi gå foran for å tjene folket – også de som ikke er ”produktive” i kapitalistisk forstand.

Hva er psykiatri?

Psykiatri kan være så mangt. Og metodene for behandling av alt fra «lettere» psykiske vansker – som angst, tvangstanker og depresjon – via den den såkalte borderlinetilstanden (det vil si «grensetilstand»; en person med denne tilstanden kalles «a borderline case» – et grensetilfelle) – og til «tunge» psykiske vansker, som den berømte tilstand schizofreni, ofte også sammen med paranoide tilstander. Schizofreni kan ofte føre til et tillegg av angst, tvangstanker og depresjon.

Jeg som skriver denne artikkelen har fått alle de ovenfor nevnte diagnosene, stort sett avhengig av hvilken behandler jeg har vært hos.

Jeg er allikevel heldig; jeg har aldri hatt noen «hallusinasjoner» (altså at man hører og ser ting som ikke er virkelige – at hjernen begynner å fantasere). I de siste tiåra har mange unge pasienter med alle diagnosene,tilstandene og symptomene som nevnes over søkt hjelp for forferdelige og skremmende virkninger/bivirkninger av stoffer i hjernen.

Dette skyldes at mange unge mennesker har begynt med stoffer som kokain, amfetamin, cannabis, marihuana, ecstacy og så videre. Dette er en følge av at samfunnet – det råtne, dekadente og forferdelige samfunnet; kapitalismen – ikke har noe positivt å bidra med, hverken for unge, for arbeiderklassa, for hele det undertrykte folket i alle land. Det er ingen hemmelighet at man kan bli paralysert psykisk av galskapen i dagens verdenskapitalisme. Og, sjølsagt, er det verst i de fattigste landa.

Det psykiske helsetilbudet under sosialismen og kapitalismen

Før den sosialistiske revolusjonen i Kina i 1949 under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti, var Kina det landet i verden med flest narkomane pr innbygger. Kina var i århundret før også et ekstremt fattig land. Men i Kina leda Kinas Kommunistiske Parti under ledelse av Mao folket vekk fra opiumsmisbruk over til sunnhet og arbeidsglede. Kineserne fikk revolusjonen og bygginga av sosialismen. Maoister mener at det er arbeiderne og småbøndene – folkets enorme masser – som skal styre staten under sosialismen – en stat leda av arbeidernes diktatur. Da vil kapitalens slavebinding av arbeiderne opphøre – arbeiderne vil ikke lenger være et «vedheng» til maskinene.

Fremmedgjøringa vil opphøre. Men også under sosialismen fortsetter klassekampen – og det kan nok føre til at folk som blir dårlig behandla – feil forekommer også under sosialismen – kan bli psykisk syke. Og, det er nå få – også blant psykologer – som ikke godtar at kjemisk ubalanse i hjernen i noen tilfelle kan føre til psykiske vansker. Mye av dette vil også forsvinne når man under sosialismen framstiller – eller finner tilbake til kanskje meget gamle metoder mot psykisk sykdom. En hjelp mot sykdommen i mat og medisiner som ikke skader pasientenes kropp eller hjerne vil man kanskje også finne.

I Norge kan vi «rose» oss med den mest omfattende bruken av heroin i verden. Norge som er et så godt et samfunn å leve i, sier borgerlig propaganda – OECD har nok en gang kåret Norge som «verdens beste land å leve i». Slike tanker er noe de herskende trøster seg med, og forsøker å få folk til å tru på. Alt for å slippe innrømme at i verden i dag – også i det sjølskrytende Norge – er følelsen av utrygghet, forferdelige hendelser; kriger, kriser, oversvømmelser, tørke, sjukdom, terror fra både den ene og den andre – så sterk at til og med «vanlige, sunne» mennesker tyr til de gamle stimulansene som alkohol og nikotin. I små doser tror jeg faktisk at noe av dette kan være sunt. Men hva hender når kapitalismen herjer som verst? Jo, se på Russland. I Russland er det elendige forhold for folk flest.

Og resultatet uteblir ikke: De har flest alkoholikere i verden og en synkende gjennomsnittlig levealder. Slik har det altså gått i arbeiderstaten, fra perioden da staten var alle arbeideres, landarbeideres, småbønders og folkenes hjemland – i sin tidligere stolte tid med Lenin og Stalin i spissen – og fram til da Khrusjtsjov og hans elendige gjeng av forrædere starta med en politikk der ei ny, statskapitalistisk byråkratklasse tok makta, noe som for alvor blei klart på den 20. partikongressen i SUKP i 1956, med Khrusjtsjovs angrep på «personkulten» av Stalin og annen «styggedom» fra kamerat Stalin.

Hva er redninga?

Hva i all verden skal redde oss alle fra imperialistenes ondskap? Hva med de skremmende naturkatastrofene, i nesten alle land i verden? Hva skal dagens unge stille opp med mot slike tilstander? Mange tyr til narkotika og rus for å trøste seg. Mange klarer ikke å slutte – dermed ødelegger de sine egne liv – og i mange tilfeller også livet til andre..

Hvordan er så psykiatrien her i Norge? Psykiatrien som skal hjelpe oss som sliter med angst, paranoia, depresjoner og så videre? Min erfaring sier meg at dette kan være et fryktelig regime – men dette avhenger forøvrig også av reint personlige forhold. Når jeg sier «fryktelig regime» tenker jeg på måten enkelte «behandlere» bruker ved å snakke/kjefte «nedover»: Man kan ikke legge beina på bordet. Man kan ikke snakke om politikk – eller kle seg "politisk”. Man kan ikke synge så andre hører det. Heller ikke å plystre er lov. Hensikten bak dette er muligens god – men man må huske på at det ikke er behandlerne som skal behandles og som veit best; pasientene veit i de aller, aller fleste tilfelle best sjøl.

Man får gjerne ei pille eller ei sprøyte når man ønsker samtaler. Dette er helt råttent. Og sjøl om det er mange år siden nå sitter sinnet mitt mot disse «behandlerne» i bakhodet et sted fremdeles. De siste gangene jeg har vært borti psykiatrien har gjort meg klar over at det personlige forhold med personale og behandler på den ene siden – og pasientene på den andre er minst like viktig som behandlernes utdannelse og dennes plass på rangstigen innen avdelinga/sykehuset. Jeg har hatt til sammen tre innleggelser innen psykiatrien. Og her kommer noe man bør merke seg: De to siste innleggelsene skyldtes at jeg fikk enorme doser medisiner, feil medisiner, og ikke noen medisin mot bivirkninger. De eneste årsakene jeg har hatt, som har gjort meg bra nok til å skrive meg ut, er den varmen og godheten som fortsatt eksisterer – særlig mellom pasientene og de ’vanlige’ ansatte, det vil si hjelpepleiere, sykepleiere og psykiatrisk sykepleiere.

Men heller ikke her har man noen garanti for god, riktig behandling. Der jeg var innlagt sist – frivillig forøvrig – holdt jeg på å bli ødelagt på nytt med store doser altfor sterke medisiner. Da jeg ikke greide å gjøre annet enn å ligge å kjenne på medisinene som herja i kroppen min, blei det sagt at jeg var blitt stabil…

Man kan bli fullstendig stiv av skrekk og lamslått av alle de forferdelige tinga man møter på psykiatriske sykehus/avdelinger. Jeg orker ikke skrive flere eksempler enn ett: Ei pen, ung, dame med «østerlandsk» utseende kom inn. Hun hadde svære bandasjer rundt begge håndledda og rundt halsen. Og hun skreik sammenhengende i rundt tre uker…Og i minst ei uke hadde jeg rom ved siden av denne stakkars jenta. Jeg fant ut at mens jeg hadde dette rommet sov jeg, i løpet av denne tida i en halv time. Sånt blir man sjuk av, sjøl om man ikke er det i utgangspunktet.

Men hjelper medisinene?

Så litt om medisinene; den psykiateren jeg har nå er ei dyktig dame. Flesteparten av de medisinene hun har foreskrevet er «eventuell-medisin», altså.medisiner jeg bare skal ta ved behov. Når det gjelder psykofarmaka og antipsykotiske medisiner har alle bivirkninger – i større eller mindre grad. Slike midler fører til mer eller mindre synsforstyrrelser, svimmelhet, akutte forvirringstilstander, blodtrykksfall, blodpropp (det fikk jeg sjøl), vansker med å tenke klart og så videre.. Det er blitt sagt at enkelte av medisinene av den «tunge» typen angriper hjernen i en slik voldsom grad at den fører til hjerneskade.

Dette skal ha vært (og kanskje er?) en av de viktigste årsakene til sjølmord og drap. Man blir rett og slett gal av for mye av denne typen medisiner! Snakk om «medisin mot galskap»!

Det må likevel sies at ihvertfall innenfor enkelte deler av psykiatrien har det vært en viss bedring de siste åra. Mange behandlere har for eksempel blitt atskillig mer forsiktig med å overdosere. Men, som en avslutning vil jeg si at under kapitalismen gjenskapes den forferdelige situasjonen på kloden av forferdelige situasjoner i menneskets bevissthet. Bare kommunismen kan fri oss fra dette – det eller de kjempende klassers felles undergang. Vi behøver en revolusjon!

• Fram for arbeiderklassens diktatur!
• Fram til kommunismen!

Torstein.

Forsøket på å velte skylda over på Sovjetunionen og NKVD startet som en vel tilrettelagt nazistisk propagandakampanje i 1943.

Propagandaminister Joseph Goebbels skrøyt i sin dagbok av suksessen, men advarte også den 8.mai om at ”Dessverre er tysk ammunisjon blitt funnet i gravene ved Katyn […]. Det er viktig at denne hendelsen fortsatt forblir hemmelig. Hvis kunnskap om dette skulle komme til fienden, må hele Katyn-saken droppes.”

Men etter 1990 har de nye makthaverne i Kreml gradvis snudd 180 grader i Katyn-spørsmålet, og fornekter nå den hevdvunne forklaring om at det var nazistene selv som var ansvarlige for massakren i Katyn, og har åpnet arkiver og overlevert angivelige bevis til polske myndigheter. Kvaliteten av disse ‘bevisene’ er sterkt omstridt.

En ekspertuttalelse fra 2009 fastslår at ‘Berijas brev nr. 794/B’ (bedre kjent som ‘Stalins henrettelsesordre’) er skrevet på to forskjellige skrivemaskiner. Brevet mangler dato (det står mars 1940, mens dokumentet ble ferdiggjort 29. februar 1940), og det er opgitt en tjenestegrad på en person som vedkommende ikke hadde på det tidspunkt (Basjtakov). For en tid tilbake meldte en person seg hos Katyn-kritikerne og fortalte at han og en gruppe av forfalskningsspesialister produserte dette dokumentet etter ordre fra Jeltsin i 1990-årene. Gruppa arbeidet mellom 1991 og 1996 i Nahirne (ukraninsk navn/Nagornoje (russisk navn) og flyttet seinere til et annet sted. Kilden er av sikkerhetsgrunner anonym, men vil bli innkalt som vitne i en rettsak, når det blir aktuelt. (Se mere på katyn.ru)

Mannen har fortalt, at det var hans gruppe av forfalskere som laget ‘Berijas brev’, som inneholder en anmodning om å henrette 21.857 polske fanger. Ifølge han er ‘utskriftene fra politbyrået’ til Beria og Sjelepin også falske. Den ene av disse, ‘utskriften til Berija’ avsluttes med: ‘sekretæren i sentralkomiteen’, uten navn og uten stempel.

I utskriften til Sjelepin står det ‘sentralkomiteens sekretær, J. Stalin’ (der Stalins navn er skrevet inn etterpå),og øverst har man satt et stempel fra partiets sentralkomité, hvor partiets navn er SUKP i stedet for VKP.

I 1940 het partiet Hele Unionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) [russisk: VKP. Et SUKP-stempel var derfor umulig i et dokument fra denne tid. Navneendringen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP)skjedde først i 1952.

En del av stemplene som ble brukt, hadde forfalskerne selv laget. I tillegg til Berijas og Stalins navnetrekk har man forfalsket Vorosjilovs og Molotovs underskrifter. Noen av stemplene er ekte. Disse ble tatt i forvaring etter at sentralkomiteens bygning i Moskva ble inntatt. I februar 2010 kom det fram opplysninger fra historikeren Aleksandr Kolesnik om at Lazar Kaganovitsj i et intervju fra 1985 hadde fortalt ham at Sovjet henrettet 3.196 polakker mellom 1939 og 1941. Dette var folk som (i sovjetiske øyne) var skyldige i forskjellige slags forbrytelser. Kaganovitsjs opplysninger støttes av tall fra Molotov og Ginzburg («ca. 3.000» resp. «3.196»). Også den russiske historiker Jurij Zjukov fortalte i 2008 i et radioprogram at han omkring 1993-1994 hadde støtt på en kopi av et dokument i de russiske arkivene som inneholdt Berijas forslag om å henrette 2-3.000 polakker. Ettersom deler av dokumentet var tildekket av et ark, vet man ikke om forslaget fikk godkjennelsesstempel.

Den 2. juli 2010 sendte tv-kanalen KMTV et direkte intervju med Viktor Iljusjin. I dette intervjuet fortalte Iljusjin mer inngående om forfalskningene av Katyn-dokumentene. Her kom det fram, at Iljusjin kjente den anonyme informant fra sin tid som medarbeider i statsadvokatembedet. Personen, det er snakk om, har nære bånd til de russiske hemmelige tjenester.

Iljusjin sa videre at det også før mannen fortalte sin versjon rådet tvil om Katyn-dokumentet var ekte. Når de viktigste dokumentene viser seg å være falske er det naturlig å spørre seg om det finnes flere forfalskede beviser i forbindelse med de påståtte beslutninger som skal være truffet av politbyrået og av landets øverste ledelse.

Så kan man spørre seg, hvorfor det nåværende russiske regimet finner det opportunt å medvirke til å sannsynliggjøre nazistenes og de polske reaksjonæres versjon av Katyn-massakren. Svaret kan helt enkelt være at borgerskapet i Russland og Vesten har felles interesse i å sverte Stalin og sosialismen og samtidig hvitvaske fascismen og nazismen.

At man samtidig sverter landets fortid er en akseptabel «pris» å betale for å forbedre Kremls forhold til regjeringen i Warszawa, sett med Putin-borgerskapets øyne.

Den polske president Lech Kaczyński og 96 andre omkom den 10. april 2010 i en flystyrt over Smolensk da han og andre politikere skulle delta i en felles seremoni, som skulle markere 70-årsdagen for massakren.

Det betyr å utfordre historie- og samfunnskunnskapene til å bruke dem til å forandre det som skjer i dag. Det betyr å lære av historia. Det betyr å utvikle sansemessig kunnskap til rasjonell kunnskap (Les Maos artikkel Om praksis). Lag knagger av begreper som er viktig for å forstå og forandre verden.

Ungdom skulle bli stimulert noe mer ute i produksjonen. Lære av arbeidsfolk hva som er viktig kunnskap. Lære om organisering for viktige krav for arbeiderklassen og om sosial virksomhet på arbeidsplasser. Det gir glede og perspektiver på skolearbeidet.

Kristin Halvorsen sprer småborgerlige drømmer om å skape sin egen bedrift med kunnskaper lært i skolen. Det er hennes oppskrift på det å bruke mer tid på praksis i skolen. Det å delta som arbeider i storindustrien eller i et bondekollektiv i et sosialistisk samfunn, er ikke attraktivt for Halvorsen. Det å delta i et større demokratisk prosjekt som deltager og arbeider, blir ikke verdsatt. Den amerikanske drømmen om rikdom, være den ene heldige som blir millionær, blir en drøm som de aller fleste ikke får virkeliggjort.

Det er ikke mye folk forlanger av hva som er deres viktige behov å få tilfredsstilt. Det trengs det en god lønn for å få dekket. Ingen skulle ha behov for oppvarmet svømmebasseng, tennisbane og 14 toaletter på eiendommen sin, flere rådyre biler, rådyr stor cabincruiser og flere hytter som kanskje blir brukt kun én gang i året.

Mange bra folk velger ikke å bli storpolitiker, børsmegler eller boligspekulant. De vil lære noe som samfunnet trenger. Barn vil bli snekkere, gartnere, kokker eller jobbe med helsearbeid. Du er ikke dum dersom du vil bli arbeider. Du er derimot ydmyk for all mulig kunnskap om hvordan vi kan utnytte naturen på en god måte til fordel for menneskeheten.

Bli arbeider. Få kunnskap gjennom produksjon og klassekamp. Morgendagen eies av arbeiderklassen og de er framtida. I dag er arbeiderklassen annenrangs borgere av samfunnet, men i morgen er de herrer av samfunnet. Framtida og sannheten er på arbeiderklassen sin side.

Er Rødt et revolusjonært parti?

Først vil vi slå fast at vedkommende tydeligvis tilhører de ærlige kommunistene i Rødt. Alt tyder på at vi er grunnleggende mye enig med det han står for politisk. Hovedmotsigelsen han har med Tjen folket ligger i vurderinga av Rødt. Han ser på Rødt som et revolusjonært (kommunistisk?) parti, noe vi ikke gjør.

Han skriver at han mener revolusjonære bør støtte Rødt

«Rett og slett fordi jeg mener at den revolusjonære bevegelsen og arbeiderklassen i Norge har mye å tjene på å ha et revolusjonært parti på Stortinget.»

Vi er helt enig i begrunnelsen, nemlig at et revolusjonært kommunistparti på Stortinget ville vært en styrke for folkets kamp i Norge. Men er Rødt et slikt parti?

Parlamentariske illusjoner

Videre skriver han at

«Først og fremst er det viktig for kommunistene i Norge å propagandere for resten av folket om det skjulte borgerlige diktaturet og knuse de parlamentariske illusjonene som finnes i folket.»

Her er vi fullstendig enig. Vi bygger vår agitasjon i valgkampen nettopp på dette. Men hva gjør Rødt for å avsløre det borgerlige diktaturet og knuse de parlamentariske illusjonene? Rødt sitt valgmanifest nevner ikke dette med en setning. Ingen av partiets løpesedler nevner det. Partiets to valgaviser agiterer ikke engang for sosialisme, enda mindre for revolusjon eller mot parlamentariske illusjoner. Rødt har trykka opp en rekke plakater som er kopier av Arbeiderpartiets agitasjon på 30- og 50-tallet – lenge etter at Ap hadde forlatt kommunismen til fordel for parlamentarisk sosialdemokrati.

Tvert imot så er Rødt med hele sin valgagitasjon med på å opprettholde disse illusjonene. For det eneste Rødt sier i valgkampen, er at partiet vil inn på Stortinget for å drive reformkamp. De ramser opp mange gode saker, men folkelig kamp eller sosialisme havner fullstendig i skyggen.

Avskriver hele ML-bevegelsen

Manglende brodd mot parlamentariske illusjoner er i samsvar med Torstein Dahle og Erling Folkvord sine uttalelser om at Rødt skal ta over SV sin posisjon, og finne tilbake til SV sine røtter i SF på 60-tallet. Skal man ta slike uttalelser på alvor, avskriver de hele ML-bevegelsens historie som unødvendig. Hvis et ML-parti er feil i dag, og målet er å ta over SF sin rolle, hvorfor skulle det være riktig av unge revolusjonære å stifte AKP i 1973?

Fredelig overgang mot væpna revolusjon

I partiutspørringene forsikret Torstein Dahle om den «demokratiske» veien til sosialismen. Dette i tråd med Rødt sitt program som slår fast at Rødt vil «arbeide for ei fredelig og demokratisk omforming av økonomien og maktfordelinga i samfunnet». Revolusjon blir ikke forsvart offensivt i TV-utspørringene som eneste vei til sosialismen. Ikke ett ord om borgerlig diktatur, verken i rene ord eller mer innpakka.

Ser vi på Rødt sine nettsider er det ingenting om parlamentariske illusjoner eller revolusjon på forsida, bare gode reformsaker, som Rødt uansett vil selge mot å støtte den «rødgrønne» regjeringa. Det er et stort sprik mellom det han forventer av et revolusjonært parti, og det som Rødt faktisk leverer.

Mer enn vaktbikkje

Videre mener han at Erling Folkvords «kamp mot korrupsjon er god gammel maoisme.» Tjen folket er grunnleggende positive til å avsløre korrupsjon, men hvor revolusjonært er det egentlig å avsløre enkeltpolitikeres juks? Dette knuser ikke de parlamentariske illusjonene, men avslører kun at systemet kan utnyttes – slik man kan med de fleste systemer.

Erling Folkvord gjorde en god jobb på svært mange måter, også på dette feltet, men denne jobben kunne faktisk vært gjort av folk som ikke var revolusjonære i det hele tatt. «Alle» er mot juks og fanteri, og da spesielt de varmeste forsvarerne av det borgerlige demokratiet. De ønsker ikke korrupsjon fordi det svekker legitimiteten og styringsdyktigheten til borgerskapets diktatur. Revolusjonære må ha større mål enn å være vaktbikkje.

Ja til reformer – nei til reformisme

Han skriver

«En annen sak, som kanskje er det første som får Tjen Folket til å rynke på nesa, er det å gjennomføre reformer.»

Vi kan forsikre om at vi ikke rynker på nesa av reformer som tjener folket. Alle reformer som bedrer folk sine levekår er av det gode. Men de fleste store reformer er enten kjempa fram av utenomparlamentarisk eller et resultat av at kapitalistene også kan tjene på at folket har en viss velferd og velstand. Ingen viktige reformer er kjempa fram av ensomme revolusjonære gjennom parlamentarisk arbeid.

Rødt svartmaler sosialismen

Han skriver videre at

«Viktigst av alt kan det parlamentariske arbeidet hjelpe den revolusjonære bevegelsen med avmytifisere kommunismens grusomheter, og vise at kommunister ikke har noen interesse av å skyte klassefiender (så lenge de ikke skyter på oss), men at vi er normale mennesker som alle andre.»

Som sagt er vi positive til at kommunister deltar i valg. Men vil Rødt avmystifisere kommunismens historie? Vil Rødt på noe vis stå imot mytene om kommunister? Vi tror ikke det. Tvert imot vil Rødt bruke anledningene som byr seg til å forsterke disse fordommene ved å bekrefte borgerskapets svartmaling av for eksempel Stalin. De vil fordømme væpna revolusjon, slik de har gjort mange ganger på TV og forsikre om at Rødt vil følge spillereglene i det borgerlige demokratiet.

Henrik Ormåsen, Tjen folkets talsperson, ble ekskludert fra Rødt på grunn av et oppslag i Dagbladet der han forsvarte Stalin som i hovedsak en bra revolusjonær. Torstein Dahle kalte i denne sammenhengen Tjen folket for «perverse» på grunn av vårt syn på sosialisme – som i all hovedsak er det samme som Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao.

I sitt program beskriver Rødt sosialismens historie som noe hovedsaklig negativt. Rødt forsvarer ikke de enorme framskritta og seierne som sosialismen betydde i Sovjet og Kina. På denne måten sementerer de skrekkhistoriene om sosialismen og underbygger borgerskapets ville løgner. På denne måten fungerer Rødt antikommunistisk og legger til rette for at kommunister i Rødt skal bøye nakken og skamme seg, i stedet for å være stolte over den fantastiske historien til sosialismen.

Tjen folket gjør mer for revolusjon og sosialisme

I leserbrevet blir det antydet at Tjen folket er arrogante og selvsikre når vi går ut og sier «Det viktigste for oss er å oppfordre folk til å organisere seg å gjøre opprør mot kapitalismen». Han spør:

«For hvordan skal folk organisere seg for å gjøre opprør mot kapitalismen om de ikke vet noe om statens klassekarakter? Om at det finnes et alternativ? Om pampeveldet i det politiske landskapet? Og viktigst av alt; ikke tør å stemme på Rødt eller aldri har hørt om Tjen Folket? Vi må ikke tro at folket skal komme til oss, men vi må heller jobbe for at vi skal komme til dem. Da er det ikke nok å dele ut noen løpesedler på tilfeldig utvalgte skoler.»

Tjen folket begrenser seg ikke til å dele ut «noen løpesedler på tilfeldig utvalgte skoler». I løpet av valgkampen har vi delt ut mange tusen eksemplarer av Til kamp på utvalgte skoler mange steder i landet. Vi har også hengt opp tusenvis av plakater. Det viktigste med dette arbeidet for oss er å komme i kontakt med ungdommer som vil gjøre noe med dagens urettferdige samfunn. Vi vil organisere folk til å kjempe sammen med oss. Vi er en liten organisasjon, men vi har gjort viktige skritt framover de siste årene, og vi har nådd mange folk i årets kampanje for valgboikott.

Rødt har bevist at det ikke avslører statens klassekarakter eller setter fram kommunismen som alternativ, slik vi gjør i vårt materiell, på våre nettsider og i samtaler med folk. Vi er selvsagt begrensa av vår størrelse, men vi tør påstå at vi har gjort mer for å avsløre kapitalismen og agitere for sosialisme, enn det Rødt og Rød Ungdom har gjort. Dette er en logisk følge av at vi faktisk står for dette, noe Rødt dessverre ikke gjør når vi går partiet nærmere etter i sømmene.

Leserbrevet spør avslutningsvis:

«For den radikale venstresiden må stille spørsmålet: Står vi svakere eller sterkere med en eller to representanter fra Rødt på tinget? Personlig tviler jeg på at den kommunistiske bevegelsen i Norge kommer til å stå svakere etter stortingsvalget.»

Det tror ikke vi heller. Vi vet at Tjen folket kommer styrka ut av september, selv om vår framgang skjer skritt for skritt. Derimot er vi mer tvilende til om Rødt, som vi ikke anerkjenner som et revolusjonært alternativ, vil komme styrka ut av valgkampen. Målet om å bryte sperregrensa er langt utafor rekkevidde. Skolevalget var ingen suksess sammenlikna med 2007, med en nedgang på nesten to prosentpoeng. Med andre ord har de redusert oppslutninga i disse med nesten 30%. På meningsmålingene ligger partiet der RV har ligget i femten år.

Mye tyder på at Rødt vil stå uten stortingsrepresentanter den 15. september også, med færre penger og mindre entusiasme enn på svært mange år. Rødt satser alt på ett kort, nemlig parlamentarisk framgang. Det blir skjebnesvangert når fremgangen lar vente på seg. I mellomtiden legger vi stein på stein for å bygge et revolusjonært kommunistparti i Norge. Alle ærlige kommunister er hjertelig velkommen til å bidra i dette arbeidet.

Henrik Ormåsen har for eksempel helt rett når han påpeker at det spiller liten rolle når det kommer til forskjellen mellom en «rød-grønn» regjering og en regjering bestående av Frp (med eller uten Høyre), SVs kamelsvelging og kritikken av Rødts umiddelbare støtte til Jens Stoltenberg og co som gjør at jeg som medlem får lyst til å rive meg i håret. Likevel mener jeg at konklusjonen om at man skal boikotte valget på grunn av påstanden om at «Sv og Rødt fører folk vekk fra opprøret» er lite gjennomtenkt.

Statens klassekarakter og revolusjonen

Alle kommunister er klar over at den borgerlige staten vi har i dag, ikke er noe annet en klassestat – et verktøy for å ta vare på borgerskapets interesser. Vi så det da Pariserkommunen ble angrepet og knust, vi så det da Salvador Allende ble styrtet av fascistene 103 år senere, vi så det i Frankrike i 1968, og vi så det under gruvestreikene i England på 70-tallet. Til og med i Norge så man statens klassekarakter under kampen om Alta-vassdraget. Mange (også i den revolusjonære bevegelsen) sier at det er «utenkelig» at borgerskapet ville knuse en eventuell revolusjon eller folkets forsøk på å ta makten fra dem i dagens Norge. Norge er jo tross alt et demokratisk land og ikke minst et sivilisert land. «Akk, så naivt» er det første jeg tenker da, og først av alt er jeg glad det ikke er noen chilenere i rommet. For det er et faktum at Chile ikke var noen vanlig bananrepublikk eller et usivilisert, uutvikla samfunn, men et land med lange borgerlig-demokratiske tradisjoner. Likevel var det for mye å tåle for borgerskapet da marxistene tok makta, og vi alle vet hva som skjedde etter dette.

Akkurat derfor må alle kommunister og revolusjonære se viktigheten av revolusjonen. Alt for mange revolusjonære tror at kommunister vil gjøre revolusjon bare for å gjøre revolusjon . Det ligger liksom i naturen til kommunistene å ville lage bråk og helvete. Desverre er det slik at borgerskapet kan samarbeide med oss, til og med la oss sitte i regjering med dem, men hvis kravet fra massene blir for påtrengende vil borgerskapet stoppe utviklingen – med makt.

Parlamentarisk arbeid

Så hvorfor i Guds navn er jeg da uenig med Henrik Ormåsen når han sier at vi må boikotte valget? Rett og slett fordi jeg mener at den revolusjonære bevegelsen og arbeiderklassen i Norge har mye å tjene på å ha et revolusjonært parti på Stortinget.

Først og fremst er det viktig for kommunistene i Norge å propagandere for resten av folket om det skjulte borgerlige diktaturet og knuse de parlamentariske illusjonene som finnes i folket. Det at et revolusjonært parti kjenner til dette diktaturet gjør at man også kan bruke Stortinget til sin fordel for å avsløre løgnene. «Tjen folket – folket er de virkelig heltene» sa Mao da han kritiserte pampene i partiet. I dagens politiske landskap eksisterer det for det meste pamper hvor de mest virkelighetsfjerne er Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som har vokst opp så langt fra fattigdommen som det er mulig å komme. Jeg mener derfor personlig at Erling Folkvord trengs på tinget for å avsløre at det er overklassen som sitter med makta i staten. All erfaring viser at han ikke er redd for å opptre illojalt overfor borgerskapet og knuse illusjonene om at de vil det beste for folket. Hans kamp mot korrupsjon er god gammel maoisme.

En annen sak, som kanskje er det første som får Tjen Folket til å rynke på nesa, er det å gjennomføre reformer. Uansett hvordan man vrir å vender på det er reformer nødvendig. IKKE fordi jeg tror at det er et middel for å innføre sosialismen i Norge, men fordi det er viktig å bruke disse reformene for å gjøre tilværelsen bedre for folket. Ved at folket får det bedre vil de også stå styrket og være mer kampdyktig enn det de ville gjort om de levde i fattigdom. Som Clara Zetkin sa det i 1899: «Alt vårt reformarbeid er rettet mot å heve arbeiderklassen på et høyere trinn i økonomisk, åndelig og moralsk forstand. Men reformarbeid er ikke tilstrekkelig […]».

Viktigst av alt kan det parlamentariske arbeidet hjelpe den revolusjonære bevegelsen med avmytifisere kommunismens grusomheter, og vise at kommunister ikke har noen interesse av å skyte klassefiender (så lenge de ikke skyter på oss), men at vi er normale mennesker som alle andre. Det er nemlig et viktig poeng at slik dagens situasjon er, så står ikke den revolusjonære bevegelsen noe særlig sterkt, verken i Norge eller resten av den vestlige verden. Mange kvier seg for å stemme på Rødt, og det er kun en promille som vet hvem Tjen Folket faktisk er. Da kan vi ikke være så arrogante og selvsikre at vi går ut og sier «Det viktigste for oss er å oppfordre folk til å organisere seg å gjøre opprør mot kapitalismen». For hvordan skal folk organisere seg for å gjøre opprør mot kapitalismen om de ikke vet noe om statens klassekarakter? Om at det finnes et alternativ? Om pampeveldet i det politiske landskapet? Og viktigst av alt; ikke tør å stemme på Rødt eller aldri har hørt om Tjen Folket? Vi må ikke tro at folket skal komme til oss, men vi må heller jobbe for at vi skal komme til dem. Da er det ikke nok å dele ut noen løpesedler på tilfeldig utvalgte skoler.

Oppsummeringen

Så kommer oppsummeringen;

Reformene vil aldri kunne innføre sosialismen, og det er viktig for alle revolusjonære å innse. Men arbeidet i de parlamentariske, «demokratiske» institusjonene må brukes får å:

• Tilegne seg viktig erfaring i forkant av revolusjonen
• Bruke Stortinget til egen fordel å vise statens klassekarakter for folket
• Gjennomføre viktige reformer for å styrke arbeiderbevegelsen

Likevel er det ingen tvil om at et kommunistisk parti må balansere på den millimetertynne tråden mellom revolusjonær ideologi/informasjonsspredning/teori og dagsaktuelle saker/reformer. Hvis man lander for langt til venstre på den revolusjonære delen vil man for folket virke virkelighetsfjern, sær og føre til det problemet som kommunistene står overfor i dag: mangel på tillit. Samtidig, og kanskje enda viktigere, må det kommunistiske partiet passe på å ikke lande for langt til høyre. For hvis det gjør seg for avhengig av reformene og det dagsaktuelle arbeidet vil det miste oversikten over den langsiktig kampen; kommunismen – det klasseløse samfunn. Det Tjen Folket glemmer er at reformene et revolusjonært parti jobber for å gjennomføre ikke er for å innføre sosialismen, men for å styrke arbeiderklassen og dens stilling den dag i dag.

For den radikale venstresiden må stille spørsmålet: Står vi svakere eller sterkere med en eller to representanter fra Rødt på tinget? Personlig tviler jeg på at den kommunistiske bevegelsen i Norge kommer til å stå svakere etter stortingsvalget.

Tjen folkets svar