Det var neppe Stephan Derrick og Harry Klein som var på ferde da de to unge kommunistene ble stoppet i en vilkårlig kontroll på t-banen i München. De to politimennene bestemte seg likevel for å opptre godt på siden av regelverket da de fant REBELL-blader og klistremerker med revolusjonære slagord og organisasjonens logo. Materiellet beslagla de, og nektet samtidig å gi kvittering.

De to aktivistene måtte bli med til politistasjonen og fikk endelig en begrunnelse for beslaget: Materiellet ble tatt fordi de kunne begå kriminelle handlinger med dem – enten kunne de drive ulovlig salg av blader eller henge opp klistremerker hvor det ikke er lov!

Absurd prosjekt gir absurde utslag

Selv ikke i tysk strafferett er salg av et ungdomsblad forbudt, og det gjelder heller ikke innehav av klistremerker – selv om det er et langt strengere regelverk for hvor man kan henge opp dette i Tyskland enn i Norge. Fremdeles har ikke politiet gitt det beslaglagte materiellet tilbake til de to aktivistene. Lokal ungdom i München forteller til tjen-folket.no at vilkårlige kontroller på t-banen i byen øker i antall. Samtidig vokser også overgrepene politiet begår i sammenheng med disse kontrollene.

Dette henger åpenbart sammen med prosjektet «Bayern gegen Linksextremismus» (‘Bayern mot venstreekstremisme’) – et prosjekt som er finansiert av delstatsregjeringa i Bayern og som ifølge deres egen nettside «retter seg mot alle som pedagogisk, politisk og personlig befatter seg med venstreekstremisme». Dette prosjektet hadde fortjent en helt egen artikkel, men her får det bli med noen korte trekk.

Blant gruppene denne nettsida tar for seg, er ikke bare REBELLs moderorganisasjon MLPD (Tysklands Marxist-Leninistiske Parti), men også SVs noe friskere søsterparti Die Linke sammen med veteraner fra kampen mot naziregimet. Sida inneholder også tips til foreldre som opplever at barna deres begynner å orientere seg i venstreradikal retning. Blant noen av tipsene er:

• pass på hvis det er tydelige tegn til endring i barnas klesstil

• ikke se vekk, men konfrontér barnet med deres utsagn

• ta klar stilling for demokrati og toleranse og mot enhver form for ekstremisme og vold som politisk virkemiddel

• vær selv et forbilde

• gjør det tydelig for barnet at det finnes muligheter for å trekke seg ut!

Om dette ikke hjelper, så kan man sende en epost til gegen-extremismus@stmi.bayern.de eller ringe deres egen hotline på 089 / 21 92 21 92 for å få hjelp.

Bayern ikke aleine om kampanjer mot «venstreekstremisme»

Etter at sida ble lansert, har den naturlig nok møtt stor motstand blant folk på venstresida i Bayern. Mange som kjemper i første linje mot fascister og nazister synes naturlig nok at delstatens fokus på venstreradikale heller burde vendes mot den ekstreme høyresida. For konsekvensen av delstatens pengebruk på «venstreekstremisme»-prosjektet er innblanding i folks rett til å gå i fred på gata og å bære med seg lovlige blader og klistremerker.

I delstaten Nordrhein-Westfalen har lokale myndigheter satt i gang et liknende prosjekt. Her satser de på tegneserier mot ekstremisme – les her hvordan helten Andi redder vennen Ben unna de fæle autonome.

Romania har blitt regna som et mønstereksempel på privatiseringspolitikken Det internasjonale pengefondet (IMF) har pålagt landet. Blant annet inkluderer dette et ønske om å privatisere landets helsetjenester. Ledende medisinere har protestert mot dette, blant annet den syriskfødte anestesilegen Raed Arafat. Arafat har blitt forsøkt utsatt for en massiv svertekampanje, blant annet fra president Traian Bâsescu. Presidenten sparket Arafat fra stillingen som rådgiver i det statlige helsedepartementet den 9. januar.

Grunnen til at Arafat fikk sparken var hans motstand mot planene om å privatisere landets helsetjenester. Men både oppsigelsen og svertekampanjen slo feil – folket solidariserte seg med Arafat og trakk til gatene i Târgu Mureș for å uttrykke sin solidaritet med Arafat allerede 12. januar. Dagen etter spredte protestene seg til hovedstaden, og rundt 1000 mennesker samlet seg på byens universitetsplass. I løpet av helgen har protestene tiltatt, og 15. januar fortsatte flere og flere å ta til gatene for å kreve at både president Bâsescu og statsminister Emil Bocs regjering går av og at planene om liberalisering av helsetjenestene stoppes.

Politiovergrep og voldelige demonstranter

Myndighetene gjør sitt for å svartmale de protesterende. Demonstrantene ble 15. januar raskt delt i to – en mindre gruppe ‘demonstranter’ som mest var ute etter å gjøre hærverk, og en større gruppe med fredelige demonstranter som lagde leven og forsøkte å appellere til flest mulig andre for å bli med på demonstrasjonene. En gruppe med rundt 400 studenter ble hindret av politiet i å slutte seg til disse, mens ungdommer som mest var ute etter å gjøre hærverk, fikk gå fri. Det er svært sannsynlig at motivet for dette var å diskreditere de fredelige demonstrantene.

Etter hvert gikk politiet hardt til verks mot de fredelige demonstrantene. Demonstranter ble anholdt uten noen som helst grunn, og denne fredelige demonstrasjonen ble forsøkt oppløst ved bruk av tåregass og batonger. Men protestene fortsetter – også mandag var det store massemøter i de store byene i landet.

Laghouat er hovedstad i provinsen med samme navn, en provins som inneholder de største gassforekomstene på algirsk jord. Ungdomsarbeidsløsheten i landet er stor, på rundt 21 prosent, forteller statistikk fra Det internasjonale pengefondet oss.

Reuters forteller om familien Binoun, hvor mor Fatina og far Sid-Ali og deres tre barn ikke har råd til å leie noe annet enn en leilighet hvor det lekker voldsomt fra taket hver gang det regner. Siden huset er falleferdig har også myndighetene kuttet av gassforsyningen til huset siden det da kan bli en voldsom eksplosjon hvis dette skjer.

For tolv år siden søkte familien om å få mulighet til å leie en ny leilighet, men disse leilighetene tilfaller de som har råd til å bestikke de lokale byråkratene. Det har ikke familien Binoun, som har en inntekt på rundt 200 euro i måneden.

Til tross for en voksende eksport av olje og gass de siste årene, evner ikke myndighetene å løse problemene med mangel på bosteder og jobber til de millioner av arbeidsløse. Stadig flere algirere tar til gatene for å protestere mot de miserable levekårene – og stadig flere sammenlikner situasjonen med den som var i nabolandet Tunisia før opprøret der satte i gang «den arabiske våren».

Spenningene i landet er fortsatt sterke, selv om gradvis økonomisk vekst gjorde at den borgerkrigsliknende tilstanden mange husker fra noen år tilbake er over og partene sies å ha forsonet seg. Men nå er de sosiale forholdene tilbake som gnister til opprør mot myndighetene.

Prosessen med reformtraktaten som den greske regjeringa har vedtatt går for sakte, mener IMF. De kritiserer også greske myndigheter for at privatisering går for sakte og at innbyggerne betaler for lite skatt. Den greske avisa Ta Nea rapporterer at myndighetene nå overveier å fryse lønningene i privat sektor i minst tre år. Minimumslønna skal reduseres med 30 prosent. Dette er blant vilkårene troikaen krever for at en ny lånepakke skal innvilges.

Til tross for at den greske staten har skåret så mye ned på utgiftene og økt skattene at stadig flere grekere lider av underernæring og ikke klarer å brødfø hverken seg sjøl eller sine barn så er ikke dette nok: Troikaen krever større nedskjæringer og større fattigdom.

Det er tvilsomt om 2012 blir et godt år for det greske folket.

Utfra systemets rammer er dette logisk: Statsbudsjettet må i balanse skal den greske staten blir bærekraftig. Men vi må ikke glemme at årsaken til krisa ligger i overproduksjon. Det er altså ikke det at Hellas og Europa ikke er i stand til å produsere mat og husly til folk som er årsaken til at folk i Hellas mangler mat og husly, men tvertimot overproduksjon av blant annet mat og hus som førte til overproduksjonskrise og gedigne lånepakker fra den greske staten sammen med andre stater for å «stimulere» markedet.

Disse sykliske overproduksjonskrisene er en nødvendig del av kapitalismen. Like nødvendig som det er for mennesker å puste. Det er med andre ord det kapitalistiske systemet som er årsaken til fattigdommen i Hellas. Hellas har den rikdommen som skal til for å skape et godt liv i overflod for alle sine innbyggere. Men for at dette skal bli mulig må folket reise seg, kaste kapitalismen på skraphaugen og erstatte den med sosialistisk planøkonomi.

Det greske folket har svart et tordnende «NEI!» til «nødssituasjonsregimet» som folket her i Hellas har fått presset på seg. Det greske folket har i tillegg svart et tordnende «NEI!» til å godta en avtale med blant andre den følgende internasjonale troika av skurker: Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og Den europeiske sentralbanken (ECB).

De gigantiske og historiske demonstrasjonene som fant sted da vi hadde en 48 timers landsdekkende politisk generalstreik var ikke den «siste dråpen» av folkelig raseri mot kapitalistene og imperialistene. Det samme gjelder den historiske hendelsen da vi forandret nasjonaldagen 28. oktober til en dag preget av det følgende: «NEI til en ny okkupasjon fra imperialistene og fra deres forskjellige underbruk!».

Kort sagt var ingen av de folkelige kampene nevnt over de «siste dråpene» i denne situasjonen. Nei – disse hendelsene var altså de nyeste voldsomme bølger av det greske folkets raseri. Når «statsminister» Papandreou nå har innsett at han har kjørt seg fast politisk – og har vansker med å komme seg løs igjen – forsøkte han seg med, rett ut sagt, allmenn utpressing mot folket her i Hellas. Idet vår «statsminister» innså at han hadde kjørt seg fast begynte han altså å presse folket her i landet til å godta en folkeavstemning. Denne folkeavstemningen skulle resultere i – håper vår «statsminister» – at folket går med på hans nyeste avskyelige avtale diktert av EUs ministermøte 26. oktober. Dette er som sagt en avskyelig avtale – og den er et eksempel på de greske «herskernes» underkastelse under imperialismen og kapitalismen.

Det som hendte den 2. november på G20-ministermøtet er en ny svart side i historien om den greske herskerklassens underkastelse under utenlandsk imperialisme. Denne underkastelsen er verdig en plass blant de mørkeste tradisjonene når det gjelder det greske borgerskapets billigsalg av det greske folkets og den greske nasjons rikdommer og interesser. Denne underkastelsen er den verste i sitt slag siden etableringen av den greske staten. Det som skjedde da kan sannsynligvis kun bli sammenlignet med den tiden da vi hadde den USA-kontrollerte borgerkrigen her i Hellas – det kan sannsynligvis også bli sammenlignet med situasjonen etter perioden med borgerkrig, altså etter at USA hadde gitt opp å krige i Hellas med åpen og regulær krigføring.

Merkel og Sarkozy kom frem med sitt budskap med full mediedekning. Der la de frem hva slags folkeavstemning folket i Hellas får lov til å avholde. Og der la de frem hva slags folkeavstemning folket i Hellas ikke får lov til å holde.

Merkel og Sarkozy truer massene her i landet. De truer massene her i landet som virkelige mafia-gangstere. De truer sågar med at folket i Hellas vil bli tvunget ut i sult og nød, i tilfelle massene i landet vårt utfordrer de to «ledernes» bestemmelser.

«Statsminister» Papandreou – den mest patetiske klovnen som noen gang har vært til stede i Cannes – ventet i sitt lille hjørne helt til Merkel og Sarkozy kom frem med en offentliggjørelse av sine bestemmelser. Så, etter dette dukket «statsministeren» opp, kun for å ratifisere ordrene fra de europeiske pengeutsugerne.

Pengeutpressingen til Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike kan oversettes som følger – henvendt til arbeidsfolk i Hellas: «Vi bestemmer din skjebne. Du skal holde kjeft og adlyde. Du er utsatt for et regime av unntakstilstand. Videre: Du har ikke lov til å uttrykke dine oppfatninger. Du og folket i Hellas er et folk som skal leve under tilsyn fra de imperialistiske og kapitalistiske kreftene på kloden. Du og folket i Hellas skal leve under utenlandsk formynderskap. Du får værsågod danne en ‘nasjonal enhetsregjering’. En ‘nasjonal enhetsregjering’ som skal være tjenere for oss. Hvis du ikke går med på dette, skal vi kaste deg ut av Eurosonen – etter at vi har tynt deg flat. Og det er en selvfølge at uansett hva som skjer; du vil værsågod fortsette å betale for oss».

Sett på bakgrunn av virksomheten til de imperialistiske og kapitalistiske pengeutsugerne må man spørre seg: Hva svarte det under underkastede politiske systemet på dette? Hva svarte de politiske partiene her i Hellas på dette? Hva svarte «mainstream»-media på dette?

Jo; de svarte: "Vi vil støtte troikaens (det vil si Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og Den europeiske sentralbanken (ECB)vår anmerkning) i å skape en ‘nasjonal enhetsregjering’.

Vi greske kommunister hadde ikke ventet annet av et system som ikke kan overleve uten dominansen til de ovenfor nevnte pengeutsugerne og utbytterne. Vi greske kommunister hadde heller ikke vente noe annet fra et system som har bundet sin skjebne til å arbeide for å tjene dette systemets utenlandske «herrer».

Men det greske folket er i stand å gjøre det annerledes enn imperialistene og kapitalistene! Det kan folket i Hellas gjøre ved å styrte det miserable regimet her i landet. Det skal vi gjøre ved å styrte også «troikaen». Videre skal vi sette en stopper for avtalene med internasjonale gangstere og ved å styrte – og dermed sette en stopper for – det råtne politiske systemet.

Folket i Hellas kan styrte dette råtne politiske systemet ved å forene landets enorme krefter. Dette kan folket gjøre ved å forene landets enorme krefter for å kjempe gjennom en annerledes politisk, økonomisk og samfunnsmessig vei ut for landet vårt.

En slik ny vei for Hellas krever en umiddelbar og en full stopp i betalingene til de såkalte «kreditorene». Videre krever en slik ny vei en innføring av en stor kampanje og en restrukturering av produksjonsforholdene i landet vårt.

Videre kan en slik kampanje gjøre folket her i Hellas i stand til å stå på dets egne ben og på denne måten vil folket sette en stopper for et liv under utenlandsk formynderskap og under utenlandsk pengeutpressingsvirksomhet.

Altså betyr dette at det greske folk er i stand å gå på den vei som fører til ekte demokrati, uavhengighet og frihet.

Dette er veien som fører til en virkelig redning for folket her – bort fra kapitalismen og imperialismen. Slik er det også at denne veien vil føre til et verdig liv – et liv der folket kan overleve. Denne kampanjen kan føre til frihet for det greske folket og for landet vårt.

Når folket her i Hellas først har begynt å gå på den veien som skapes av den kamp som gjennomføres ved å styrte det gamle regimet i landet vil folket i Hellas ikke frykte et sammenbrudd. Dette sammenbruddet – som vi altså ikke er redde for – kan komme på grunn av alle de faktorene og på grunn av alle de mekanismene som nå holder Hellas i en tilstand av fastlåsthet. Videre kan dette sammenbruddet skapes ved ydmykelsen av landet vårt.

Alle faktorene nevnt over forvandler Hellas til et postmoderne europeisk protektorat, omgitt av elendighet og slaveri.

Vi vil sende ut et budskap for verdighet og for motstand fra det greske folket til folkene i hele verden.

Eurosonen som har hersket i en lang periode med intern kiving og kappestrid kan ikke overleve ved forvandle alle folkelige og demokratiske seire til ruiner.

Eurovalutaen som var blitt et sterkt instrument for valutabestemmelse og som altså har blitt dette; – et slikt instrument – for overføring av velstand og rikdom til de få og til de «mektige» – og som har blitt et slikt instrument for de mørkeste og for de mest antifolkelige bestemmelser i landet, blir nå benyttet som et «religiøst dogme» – et «dogme» som man ikke kan diskutere «korrektheten» av. Dette «dogmet» hersker på bekostning av samfunnet vårt.

Men det finnes ikke noen annen lære enn overlevelse for det greske folket – og det finnes heller ikke noen annen lære enn det greske folkets verdighet! Enigheten hos hele det internasjonale og det nasjonale borgerskapet som baserer seg på at de gjeldstyngede, fattige landene har akseptert den koloniaktige typen låneavtale – slik det ble gitt ordre om fra Merkel og Sarkozy i Cannes den 2. november 2011 – er en provokasjon mot det greske folk og det er en provokasjon mot det greske folkets klart uttrykte vilje.

Nå har maskene falt: «Herr» Samaras – som er leder for den høyreorienterte «opposisjonen» her i landet – og som inntil den 1. november 2011 var «motstander» av denne koloniaktige typen låneavtale nevnt ovenfor – erklærer i dag at han nå er klar for en regjering som skal bøye seg – og føye seg – etter alle avtalene diktert av den såkalte «troikaen». «Herr» Samaras er nå klar for en regjering som skal bøye seg – og føye seg – også for den siste, koloniaktige typen låneavtale. Dette er ikke noen «nasjonal redningspakke». Dette er en koordinert vei som fører til likvidasjonen og ødeleggelsen av Hellas og hele det greske samfunnet.

Ingen «nasjonal enhetsregjering», ingen «redningsregjering», ingen «konsensusregjering» – eller med andre ord ingen «enighetsregjering» – eller hva «herskerne» nå måtte finne på å kalle denne farlige politikken – vil bli akseptert av folket så lenge de som forbereder en slik «løsning» på landets problemer ønsker å se en ustoppelighet for deres nødsregime, samtidig med at «troikaens» reelle makt over landet består.

Vi nekter å godta noen enhet i det greske samfunnet – så lenge «herskerne» vil tvinge folket vårt på kne – og så lenge landet vårt er underlagt utenlandske «herrer».

Det blir ingen konsensus så lenge de rovdyraktige avtalene mot folket fortsetter å eksistere – og så lenge «troikaen» forblir i Hellas.

Vårt folk vil «stemme» i gatene på ny og på ny. Og vårt folk vil nok en gang sende en klar melding til «herskerne» og til alle andre, nemlig: NEI til den nye okkupasjonen av Hellas! Folket i Hellas bad aldri om en såkalt «løsning» gjennom politiske valg – og folket i Hellas bad aldri om en folkeavstemning heller. Dette gjelder altså politiske valg eller en folkeavstemning som «statsminister» Papandreou vil tvinge folket i Hellas til å godta. Det samme gjelder for EU (dette er et faktum, selv om det må sies at det greske folket gjerne kan finne en måte å uttrykke sitt rettferdige raseri, og sitt «NEI», i begge de to ovenfor nevnte prosessene – det være seg politiske valg eller folkeavstemning).

Det greske folket har heller aldri bedt om en «nasjonal enhetsregjering» – en «regjering» som vil bli tjenere for troikaen.

Derfor er dannelsen av en ny pro-troika «nasjonal enhetsregjering» en skamløshet og den er ubrukelig for folket. Likeledes er dannelsen av en slik «nasjonal enhetsregjering» underlagt troikaen et antidemokratisk kupp.

Folket her i landet har sagt klart og tydelig: Vi, folket, har slåss i gatene for å styrte Papandreou-regjeringen Nå går denne regjeringen i fillebiter. Folket har slåss for å knuse hele det råtne politiske systemet her i landet.

Og folket har kjempet for å få en slutt på avtalenes og troikaens junta. Folket krever et sant demokrati og folket krever en virkelig uavhengighet.

Ingen bør undervurdere dette krystallklare folkets mandat!

Det er med disse kravene at folket vårt skal fortsette å kjempe. Kampen varer helt til folket overvinner enhver tenkelig regjering i troikaens tjeneste.

Rollen for den sanne venstresiden er ikke å be om politiske valg i seg selv.

Rollen for den sanne venstresiden er å bidra til kampen for å styrte enhver regjering som tjener troikaen.

Målet vårt er å bidra til å bygge en bred folkelig front for å redde landet vårt.

• Det finnes ingen «nasjonal redning» før vi har seiret over troikaen og deres regime!

• Stopp utbetalingene til kapitalistene!

• For nye, sosialistiske, produksjonsforhold og for demokrati – NÅ!

• For en sosial og politisk front for landets politisk-økonomiske vei ut av krisen!

• NEI til en ny okkupasjon av landet vårt – for et radikalt, folkelig omskifte!

3. november 2011

Skrevet av Hellas´ Kommunistiske Organisasjon – KOE.

(Oversatt og tilrettelagt for TF av S.)

Nord-Korea – som i flere tiår har pynta seg med en rød frakk uten å ha stort med sosialisme å gjøre – er langt i fra det eneste revisjonistiske regimet hvor familiebånd spiller en viktig rolle når makt skal overføres mellom enkeltpersoner. Dette skjedde også på Cuba, der broren Raúl overtok posisjonene til Fidel Castro for noen år siden da sistnevnte hadde blitt for sjuk til å utføre sine oppgaver. Vi ser på denne tradisjonen som svært skadelig for kommunister.

Hæren foran folket

Man kan spørre seg hva Nord-Korea har med sosialisme og kommunisme å gjøre. Når man skraper litt i lakken og ser forbi de røde fanene, så er det lite som minner om arbeiderklassens herredømme. Regimet setter «hæren først» sier de selv. Det vil si at de prioriterer våpen foran mat til folket. De setter stabilitet foran revolusjon. Der Mao gikk i spissen for kulturrevolusjon der massene engasjerte seg, er massenes plass i Nord-Korea tilsynelatende redusert til statister i enorme parader.

Personkulten i Nord-Korea er også kritikkverdig. De framstiller landets ledere som noe i nærheten av guddommelige med magiske evner. Slik hyller de et mystikkens slør rundt sin såkalte sosialisme, noe som er fjernt fra den vitenskaplige kommunismen. De engasjerer seg heller ikke internasjonalt for å spre revolusjon og kommunisme. De allierer seg med revisjonistene i Kina og utfordrer dem ikke ideologisk. Da hjelper det ikke at de slenger rundt seg med sosialistiske fraser.

Kommunisme forbudt

Portretter av Marx, Engels og Lenin sirkulerer også i landet, men ifølge en russisk studie fra 1995 er verkene av kommunismens klassikere ikke bare fjerna fra det vanlige skolepensumet, men er også forbudt for vanlige lesere. Tilgang til disse kan man kun få som spesialist med spesialtillatelse, sa studien. Dette får oss til å tenke på den katolske kirken i middelalderen, som forbeholdt bibellesning til geistlige som var stødige i troa.

Det jernharde despotiet overfører nå makta til tredje generasjon Kim. Kim den tredje får ta over makta etter sin far – kalt ‘kjære leder’ – og bestefar (utnevnt offisielt til ‘store leder til evig tid’). Men aldri i livet om det vil bli noen særlig kursendring.

Syriske myndigheter har svart med hard undertrykkelse av opprørerne og nærmest daglig kommer det meldinger om nye drepte i folkets protester. Al-Assad-regimet hevder at det er islamister som står bak opprøret. Men forholdene er langt mer kompliserte.

Som reaksjon på de største opptøyene i landet på flere tiår har syriske sikkerhetsstyrker drept tusenvis av protestanter og såret mange flere.

Kan du fortelle litt om komiteen og hvilke aktiviteter dere har?

- Den norske komiteen til støtte for revolusjonen i Syria representerer hele den syriske befolkningen. Vi har både kurdere og arabere, kristne og muslimer i tillegg til folk som ikke bekjenner seg til noen religion, forteller Sherwan Omar.

Han forteller videre:

- Vi arbeider aktivt her i Norge for å skaffe støtte til revolusjonen i Syria ved å gjøre opinionen oppmerksom på hva som foregår i Syria og å fortelle om massakrene Bath-regimet begår mot det syriske folket. Komiteen har eksistert siden begynnelsen av april, og vi har gjennomført flere demonstrasjoner utenfor blant annet Utenriksdepartementet, Stortinget og ved den russiske og den kinesiske ambassaden siden disse landene støtter det sittende regimet i Syria. Vi har i tillegg hatt møter med UD og stortingspolitikere. I øyeblikket planlegger vi også møter blant annet med Røde Kors og Norsk Folkehjelp for å finne ut hva som kan gjøres for å støtte de områdene som er beleiret og hvor det er mangel på mat og medisiner. Vi ønsker å legge press på norske myndigheter slik at de skal fordømme Bath-regimets overgrep mot folket. Norge må kreve at al-Assad skal gå av og at norske myndigheter ikke skal ha diplomatiske relasjoner med Syria så lenge regimet sitter.

Kan du fortelle litt om utviklingen i den syriske revolusjonen?

- Regimet setter alt inn på å knuse revolusjonen. Det syriske folket ønsker frihet og kampen mellom folket og regimet har nå gått inn i en avgjørende fase. Det er tre parter i revolusjonen nå. For det første har man aktivister som ønsker regimet vekk og lengter etter frihet. Den andre parten er naturligvis de sittende myndighetene, og man har også fått opposisjonsgrupper på banen som leter etter sin rolle i revolusjonen.

Hvem er det som ønsker at regimet skal falle? Er det muslimske fundamentalister eller grupper som er støttet av USA og vesten som ønsker at et antiamerikansk regime skal falle?

- Regimet har til en viss grad støtte fra Hizbollah i Libanon og Hamas-regimet i De palestinske områdene. I tillegg har det et utstrakt økonomisk samarbeid med både Russland og Kina. Men sannheten er at hovedårsaken til at regimet fortsatt overlever er at USA, vesten og Israel gir det en passiv støtte. Grunnen til dette er at man frykter det ukjente dersom revolusjonen skulle seire, sier Sherwan.

- Det eksisterer heller ikke væpnede grupper av muslimske fundamentalister i Syria. De som sitter på klart flest våpen i Syria er naturligvis regimet og gjenger som støtter Bashar al-Assad. Myndighetene skyver disse foran seg i kampen mot folket, og flere massakre er utført av slike banditter i stedet for regjeringsstyrkene.

Han legger til at retorikken om muslimske fundamentalister er brukt tidligere:

- Også de tidligere regimene i Libya, Egypt og Jemen har brukt påstanden om at motstanderne er muslimske fundamentalister for å skremme befolkningen og for å få sympati i Vesten.

- Regimet i Syria har mislyktes i å bevise at slike grupper står bak uroligheter. Vi ser nå at folket er forent i sin kamp mot al-Assad, til tross for alle myndighetenes forsøk på å splitte dem. Bath-regimet har pr nå svært lite støtte i folket.

Det virker som om syriske myndigheter er sikre på at opprøret vil bli knust?

- Folket i Syria viser en overveldende støtte til kravet om frihet fra Bath-regimet. De vil fortsette sin kamp til seieren er vunnet og al-Assad er fjernet som leder. Landets økonomi er i ferd med å kollapse slik at det også er vanskelig for regimet å snu situasjonen til sin fordel. Det eneste de kan gjøre er å utvise makt og fortsette massakrene og overgrepene og slik forsøke å skremme folket til lojalitet.

Hva mener du om det såkalte ‘Veikartet for fred’, som Den arabiske liga foreslo i begynnelsen av november?

- I korte trekk oppfordrer det fellesarabiske initiativet til samtaler og dialog mellom regimet og opposisjonen og umiddelbar stopp av all voldsbruk. Dette høres selvsagt fint ut, men jeg tror at initiativet kom alt for sent. Hvordan kan folket ha en dialog med et regime som har drept mer enn fire tusen mennesker, arrestert titusenvis av opposisjonelle og som kjører over fredelige demonstranter med stridsvogner og pansrede kjøretøy? Hvordan kan man tro på en dialog med et regime som kun tror på våpenbruk? spør Sherwan.

Han fortsetter:

- En dialog med regimet må være betinget av en rekke tiltak, for eksempel at hæren skal trekke seg tilbake fra gatene og at beleiringen av flere byer må oppheves. Til nå har det syriske regimet bare forsøkt å få tiden til å gå slik at man får mer tid på å knuse revolusjonen.

Den syriske opposisjonen har forent seg og dannet et nasjonalråd. Hvordan vil dette påvirke utfallet av revolusjonen?

- Dette er et skritt fremover, men i virkeligheten er opposisjonen fortsatt langt unna å være forent. Det politiske programmet er svært diffust, ikke minst på punktet om hvordan man skal behandle etniske og religiøse minoriteter i landet etter at regimet er kastet. Blant annet er det sterk uenighet om hvorvidt eksistensen av en kurdisk nasjon i landet skal innrømmes. Syriske kurdere er en viktig del av revolusjonen, og kurdere kjemper for en ny sivil stat med et demokratisk styresett som anerkjenner at alle har de samme plikter og rettigheter. Utelukker man kurderne fra opposisjonen er det helt uakseptabelt og også uforenelig med revolusjonære prinsipper, forteller Sherwan.

- Også i de kurdiske områdene av Syria er det opprettet et eget nasjonalråd. Dette rådet, som ble dannet i byen Qamishli, kom med en rekke uttalelser, blant annet om at det som nå foregår i Syria er en ekte revolusjon i enhver forstand av ordet og vurderer det kurdiske folket som en integrert del av opprøret. I tillegg mener det kurdiske nasjonalrådet i Syria at det kurdiske spørsmålet kun kan løses på grunnlag av at kurdere i Syria har rett til selvbestemmelse. Vi i Den norske komiteen til støtte for revolusjonen i Syria gratulerer kurderne i Syria med opprettelsen av rådet og vil støtte det slik at det kan bli så sterkt som mulig, legger han til.

Vil den syriske revolusjonen seire?

- Debatten handler ikke om hvorvidt revolusjonen i Syria vil lykkes, men hvordan den vil lykkes. Den viktigste kampen vil stå etter at Bath-regimet har falt. Hvilken retning vil Syria da ta? spør Sherwan.

- Kampen fortsetter. Vi takker Tjen Folket for all støtte til komiteen og håper dere vil støtte oss også fremover! avslutter han.

Det formelle grunnlaget for å dømme Nielsen til fengselsstraff for sitt solidaritetsarbeid, er at PFLP står på EUs terrorliste. EUs terrorliste er i virkeligheten redskapet imperialistene bruker for å slå ned støtte fra radikale i Vesten til progressive frigjøringsbevegelser i andre deler av verden. PFLP er ikke terrorister, men en nasjonal frigjøringsbevegelse som slåss mot Israels undertrykking av det palestinske folket og for fred, frihet og nasjonal uavhengighet.

Som radikale kan vi ikke endre våre holdninger og meninger etter hvilke lover imperialistene i EU og USA til enhver tid må fatte for å slå ned på frigjøringsbevegelser. Målet med disse lovene er å slå ned på solidaritetsarbeid. Som Anton Nielsen selv uttrykte det i en tale:

Må vi blot erindre om, at stifterne af vor forening også blev hængt ud for terrorisme med fatale konsekvenser for den enkelte. Det var i årene 1940 – 1945.

Anton Nielsen er i tillegg ilagt å sone sin straff i Horserød statsfengsel. Dette fengselet ble i de årene han selv nevnte i sin tale brukt av de nazistiske okkupantene for å fengsle kommunister og andre som viste sin motstand mot de tyske okkupantene og deres danske medløpere og landssvikere. Her satt hans egen far, Martin Nielsen, internert under 2. verdenskrig fordi han var modig og kjempet mot okkupantene i det ufrie Danmark. På samme måte må nå sønnen hans sone i dette fengselet for sitt politiske arbeid og sine politiske ståsteder.

Gjennom et helt liv har Anton Nielsen kjempet for det han mener er rett, drevet solidaritetsarbeid og på andre måter forsøkt å spre budskapet om at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted. Fem dager etter at veteranen fikk operert inn en ny hofte, måtte han gå inn fengselsportene for å sone en dom, en dom som er et resultat av terrorlover som mest minner om fascisme satt i system.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem er det som utgjør den største trusselen i dagens samfunn? Hvem står bak mesteparten av både gjennomførte og ikke gjennomførte terrorhandlinger i vår del av verden? Svaret er klart – det er fascister og andre høyreekstreme som står bak dette. Vi har sett det i Tyskland de siste dagene med opprulling av en gruppe som står bak en rekke drap de siste årene. Vi ser det når russiske nazister bosatt i Norge truer med å drepe navngitte ministere, politikere og aktivister. Og ikke minst så vi det på svært nært hold her i Norge den 22. juli i år.

Samtidig forblir disse som dråper i havet sammenliknet med de som daglig utsetter fattigfolk i andre deler av verden for sin statsterror. USA og deres allierte i Vesten har i ti år drevet en blodig krig i Afghanistan. Land etter land rives i stykker av et oljetørst USA som helst burde brukt kreftene sine på å rydde opp på hjemmebane, hvor de som ikke allerede har merket den økonomiske krisen nå for alvor får føle hva finanselitens herjinger har ført til. Og resten av Vesten følger lydig etter USA – ikke minst Norge og Danmark her i vår del av verden.

Vi i Tjen folket er overbevist om at Anton Nielsen ikke har gjort noe han skal sone for. Heller burde flere gjort som han og vist solidaritet med ofrene for vestlig imperialisme. Et gammelt ordtak sier at når urett blir rett, blir motstand en plikt. Derfor sier vi:

• Solidaritet med Anton Nielsen!

• Det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!

Jorda i pottene var også borte – oppspist av de fortvila røttene som hadde utvikla bittesmå tenner. For bedre å kunne gnage i seg de siste restene.

Bare noen få bittesmå steiner lå igjen i bånn. Han – overlegen – lurte på hva jeg skreiv på om natta som var så viktig. Han mente at folk med så mange sjukdommer hadde best av å sove om natta.

Da jeg sa at jeg skreiv for revolusjon – var han enig med meg.

Han så heller ikke andre utveier.

Jeg er redd det blir så mye skjemaer og byråkrati at mange ikke vil orke å levere inn det de har krav på.

Me kan med andre ord slutta at Klinge nok aldri har sett sine bein på det lokale NAV-kontoret sitt.

Men Klinge er ikkje snauare enn at ho helst hadde sett at sjølve løna hadde vorte heva:

Hun hadde helst sett at lønnen ble oppjustert til nærmere en million kroner.

Jeg synes ikke det er urimelig i forhold til ansvaret og den jobben vi gjør for samfunnet, sier Klinge som bruker cirka 12 timer i uken på pendlerreiser.

Altså lyt ein hjelpepleiar, ei jordmor eller ein brannmann som pendlar helst kreva eit par millionar i året i neste lønsoppgjer dersom me fylgjer Klinge-logikk.