- Indiasolidaritet blei stifta 7. desember av anti-imperialister fra forskjellige deler av landet med formålet om å spre informasjon og gi støtte til folkekrigen som føres av Indias Kommunistiske Parti (maoistene) og massene mot den reaksjonære herskerklassen i landet og utenlandske selskaper som er interessert i de mineralrike områdene.

- Vi støtter det indiske folkets kamp for råderett over landets enorme naturresurser og og produktivkrefter. Vi arbeider også for å støtte landets og folkets rett til selvstendighet og frihet fra utenlandsk utbytting.

Hvorfor støtter dere folkekrigen? Er ikke India et demokrati?

- Den indiske herskerklassen og den sentrale regjeringa har starta en urettferdig og brutal krig mot sitt eget folk under navnet Operation Green Hunt. Hundretusenvis av soldater, paramilitære og politistyrker, med assistanse fra USA, Israel og andre imperialistiske land, er satt inn i en offensiv mot sitt eget folk. Målet er å knuse den revolusjonære bevegelsen og rydde plass for de utenlandske selskaper.

- Vi støtter motstanden mot dette. Folkekrigen er en rettferdig krig som føres av det indiske folket. Maoistene, som slåss sammen med de undertrykte folka, er utpekt som den «største trusselen for den interne sikkerheten i landet siden uavhengigheten», altså sikkerheten til herskerklassen. Skogområdene i det sentrale og østlige India er under angrep. Operation Green Hunt har resultert i et blodbad med drap, arrestasjoner og systematisk voldtekt av kvinner, tortur og tvangsflytting av folkegrupper samtidig som landsbyer brennes ned.

- Det er Indias herskerklasse som har makta. Det er ikke noe reelt demokrati for det indiske folket.

Hvordan jobber organisasjonen?

- Indiasolidaritet er organisert gjennom lokale lag. Vårt fremste formål slik situasjonen er nå, er å spre informasjon og sette fokus på hva som skjer i India. Vi planlegger å holde åpne møter om folkekrigen, arrangere demonstrasjoner mot Operation Green Hunt og holde stands i forskjellige byer.

Hvem kan bli med?

- Alle som støtter de undertrykte folkas kamp mot angrepa fra den indiske herskerklassen og utenlandske selskaper og for nydemokratisk revolusjon og sosialisme, kan bli medlem av Indiasolidaritet. Man kan velge å være støttemedlem eller aktivt medlem.

(Fra Indiasolidaritet)

30. november 2010

Kjære kamerater og venner av den indiske revolusjonen.

På vegne av vårt parti, Indias kommunistiske parti (maoistisk) (CPI), Folkets frigjøringsgeriljahær (PLGA), Revolusjonære folkekomiteer (RPC), revolusjonære masseorganisasjoner og alle revolusjonære i India sender vi først våre hjerteligste Laal Salaam (røde hilsener) til alle partier, organisasjoner, ulike fora og enkeltpersoner fra India og hele verden som har sendt kondolanser til vår sentralkomité og som har fordømt de brutale drapene på kameratene Cherukuri Rajkumar (Azad) og Hemchand Pandey den 1. juli 2010, drap begått av den fascistiske herskerklassen i India. Som alle av dere har merka seg var det å miste kamerat Azad et av de største slagene vårt parti og den indiske revolusjonen har blitt utsatt for. I vårt land intensiveres folkekrigen for hver dag som går.

Med hjelp og støtte fra imperialistene, særlig de amerikanske imperialistene, forsøker de reaksjonære herskerklassene i India å undertrykke den revolusjonære bevegelsen og utfører avskyelige grusomheter på stadig alvorligere vis. I denne krigen mellom folket og herskerklassene har fienden særlig pekt seg ut som mål å myrde våre ledere og konsentrert seg om kamerater som Azad, som leder revolusjonen. Kamerat Azad ble fanga og drept på det mest bestialske og feige vis. Han var leder for hele den urbane bevegelsen på vegne av partiets sentralkomité og hadde også overoppsyn med propagandaarbeid, partitidsskrift, partiutdanning og andre viktige ansvarsområder.

Han var en av de mest erfarne og populære lederne blant massene. Samtidig med disse viktige oppgavene hadde han også nære forbindelser med mange kamerater på ulike nivåer i partiet – og også med de revolusjonære massene. I sentrum av den alvorlige undertrykkinga vi blir utsatt for arbeida han uegoistisk og standhaftig til tross for alle risikoer han tok. Det var under slike omstendigheter at fienden klarte å ta rede på hvor han befant seg og dermed kunne ta ham til fange.

Kamerat Azad – en stor revolusjonær

Deres meldinger om fordømmelse av disse drapene har gitt en høyst nødvendig moralsk støtte til de undertrykte massene og til kameratene som blei sterkt prega av sorg i forbindelse med disse sjokkerende nyhetene. På grunn av de svært undertrykkende forholdene vi arbeider under her har vi ikke kunnet motta alle meldingene, og de vi har mottatt har i mange tilfeller nådd oss svært seint. Derfor er vi lei for at dette svaret kommer så seint.

Kamerat Azad blei tiltrukket av den revolusjonære bevegelsen mens han studerte ved Warangal Regional Engineering College i 1972. Azad – som var en briljant student – spilte også en dynamisk rolle i den revolusjonære bevegelsen også. Han var en viktig faktor for dannelsen av Den radikale studentunionen (RSU) i 1974 og ble valgt som RSU-president i sin delstat i 1978. Han var også en av grunnleggerne av Den allindiske revolusjonære studentbevegelsen og leda denne fra dens oppstart i 1985. Ellers spilte han også en nøkkelrolle i å gjennomføre et seminar om det nasjonale spørsmålet i Madras (nå: Chennai, vår anmerkning) i 1981. Seinere tok han på seg ansvaret for å bygge opp den revolusjonære bevegelsen i Karnataka og å bygge opp maoistpartiet i denne delstaten for første gang. Han fikk mange kamerater inn i partiet, for eksempel Saketh Rajan. Når opportunistiske krefter forsøkte å sprenge partiet i 1985 og i 1991 spilte kamerat Azad en avgjørende rolle i forsvaret av partiets linje og i å holde det samla og sterkt nok til å nedkjempe opportunismen.

Han jobba utrettelig i tjue år som medlem av sentralkomiteen og politbyrået fra 1990 fram til han blei tatt av dage. Vi kan ikke skille Azads liv fra historia til den revolusjonære bevegelsen de siste førti åra. Særlig spilte han ei sentral rolle i ideologiske og politiske spørsmål, partiutdanning og utgivelsen av tidsskrifter. Han utførte oppgava som talsperson under dekknavnet ‘Azad’ på et utmerka og eksemplarisk vis. Han brukte intellektet sitt og pennen sin som skarpe våpen i kampen mot Manmohan Singh-Sonia-Chidambaram-gjengens krig mot folket (Manmohan Singh = Indias statsminister, Sonia = Sonia Gandhi, leder i Kongresspartiet, Indias største politiske parti, P. Chidambaram = Indias innenriksminister, vår anmerkning). Han stod som en kraftfull stemme som talte på vegne av folket mot herskerklassen og utbytterne. I utviklinga av partiets politiske linje, i utviklinga av partiet og i utviklinga av folkehæren og massebevegelsene spilte Azads ideologiske og politiske kunnskaper ved siden av hans praktiske erfaringer ei viktig rolle. Sjøl om han ikke finnes lenger, er det ingen tvil om at han vil tjene som et eksempel på en revolsujonær rollemodell for hver revolusjonær, især for ungdommen, studentene og de intellektuelle.

Hvem var den andre de myrda?

Hemchand Pandey var en progressiv frilansjournalist fra delstaten Uttarakhand som hadde brukt pennen som våpen for å bringe situasjonen til de fattige og undertykte i landet vårt fram i lyset. Han blei drept siden han kunne komme med sannheten om drapet på Azad. Det brutale mordet på denne unge, aspirerende intellektuelle som ønska å være i folkets tjeneste er bare enda et eksempel på fascistenes ubarmhjertighet og kynisme. Dere har gjort helt riktig i å fordømme disse forferdelige mordene ved å sette fokus på den indiske herskerklassens drap på Azad med målsetning om knuse den voksende revolusjonære bevegelsen under ledelse av CPI (Maoist) og la folket og partiet være uten ledere. Drapet på Azad er det siste i ei rekke av slike mord utført under påskudd av «sammenstøt» de siste førti åra, særlig etter vår vellykka enhetskongress i 2007.

Regjeringa har utpekt CPI (Maoist) til den største interne sikkerhetstrusselen og har satt i gang flere undertrykkelseskampanjer, den siste var Operasjon Green Hunt fra november 2009. Dette er den største offensiven mot den revolusjonære bevegelsen i India til dags dato og har resultert i en enestående drapsbølge og ødeleggelse av folkets eiendommer. Henrettelse uten grunnlag i lovverket og massakrer på mennesker er begge en del av denne kontrarevolusjonære offensiven.

Dere alle har fordømt denne krigen mot det indiske folket, særlig krigen mot adivasiene, og har krevd at den må stoppes umiddelbart. Vi i den revolusjonære bevegelsen vil med varme huske denne internasjonale solidariteten som er uttrykt av forskjellige partier, organisasjoner, enkeltpersoner og arbeiderklassen i ulike land siden det er nettopp denne typen støtte som må uttrykkes overfor enhver folkelig bevegelse når den møter denne typen fascistiske myrderier. Vi setter stor pris på denne typen støtte og solidaritet understreker at vi vil gjengjelde dette overfor de kjempende massene i andre deler av verden når det blir nødvendig. Denne typen solidaritet gir oss også mer sjøltillit og tillit i det kjempende folket som ikke er aleine i sin kamp.

Alle progressive krefter har en felles fiende

Solidariteten viser også enda en gang de felles fiendene vi har, nemlig imperialismen og alle slags reaksjonære. Den forsterkter også kampkrafta i folket og hjelper dem å bringe bevegelsen framover. Partiet vårt, PLGA, RPC’ene, de revolusjonære masseorganisasjonene sammen med alle progressive og demokratiske krefter i landet vårt ønsker akkurat en slik enhet og solidaritet både på hjemlig og internasjonalt nivå. Dette er av største viktighet for å forsvare folkebevegelsen og å få den til å ta et skritt fram.

Derfor ber vi igjen om at dere først og fremst framholder de høyverdige målene til alle store martyrer i den verdensproletariske bevegelsen inkludert Azad og kunngjør klart at ingen slags fascistisk undertrykkele kan undertrykke kampvilja til partiet og det revolusjonære folket i India. Vi vil marsjere framover med fornya kraft som vil nedkjempe alle hindringer på veg mot den endelige seieren. Dette er vårt løfte til alle venner og sympatisører av den indiske revolusjonen.

• Lenge leve proletarisk internasjonalisme

• Lenge leve enheten mellom det internasjonale proletariatet, revolusjonære og demokratiske krefter og de undertrykte nasjonene og folkene i hele verden.

Med revolusjonære hilsener,

Abhay

Talsperson

Sentralkomiteen i CPI (Maoist)

Han og partiet mener at Indias statsminister Manmohan Singh og landets president Soni Gandhi ønsker å selge ut landet til amerikansk imperialisme og at Obamas besøk er et ledd i denne prosessen.

Partiet fordømmer også andre såkalte "kommunist"partier i India. Indias kommunistparti (marxistene) (CPI (M)) har utlyst protester mot besøket, men Kishenji avviser dette som helhjerta protester:

«Det reaksjonære styrende partiet i Vest-Bengal, CPI (M) og alle andre har såkalte kommunistpartier har blitt til en integrert del av den kapitalistiske utbyttinga av folket» avslutta han.

Regjeringene derimot, som har kommet og gått i India – inklusive den nåværende – har propagandert for en øking av kjernekraftutbyging med flere titalls kraftverk.

I en kystby i den sørøstlige delstaten Maharashtra har den såkalte «kjernekrafrenessansen» først gjort sitt inntog. På de åkrene som tilhører og forsørger rundt 2.000 bønder skal styresmaktene i landet bygge to enorme atomkraftreaktorer.

Tvangsflyttinga i området har allerede starta

Den indiske legen Bhikaji Waghdhare forteller på telefon at han sammen med fire brødre har trusselen om tvangsflytting hengende over seg.

- Penger kan aldri bli noen erstatning for farene ved kjernekraft sier han. Kjernekrafta er en fare på kort sikt, og en ekstrem fare i mange, mange, år framover.

En annen bonde i området fikk til slutt Maharashtras høyeste rettsinstans til å ta opp denne saka. De fikk avslag i 2009.

Det gjorde også en lignende rettssak seinere på året. Da blei det sagt av en av dommerne at Indias skrikende behov for elektrisk kraft er en «nasjonal krisesitasjon». Dette er den dommen styresmaktene i India bruker for å berettige tvangsforflyttninger.

Ifølge kjernekraftsmotstanderen Surenda Gadekhar, som følger kjernekrafta og urangruvedrifta i India, tilbys bøndene i gjennomsnitt 19 rupier (rundt tre kroner!) pr mål jord. De tre kronene utgjør en femtiendedel av markedsverdien for kapitalistene.

Sammenligner vi disse pengesummene så kan vi tenke på at lokale medier melder at regjeringa legger ut drøyt 100 milliarder kroner som skal brukes på dette nye kjernekraftanlegget. Og alle disse mengdene av penger er finansiert ved lån fra franske banker. De som har bodd i områdene som nå skal bli anlegg for kjernekraftanlegg nekter å ta imot pengene de får som erstatning for hus og jord. Dette sier Bhikaji Waghdare stolt. Men som han innrømmer: Ifølge lovene har det ikke noen betydning i det hele tatt om bøndene tar i mot pengene eller ei. Styresmaktene gjør som de vil – og de kan ta jorda fra bøndene – noe de altså har begynt med.

Til høyesterett

Bøndene vil forsøke å ta disse problemene til høyesterett. Det gjør noen av dem, og de trosser blant annet sin egen dårlige helse for å få det til. Men Surendra Gadekhar påpeker blant annet at bøndene ikke har råd til advokater, og han ser det som svært lite sannsynlig at høyesterett vil trosse sentralregjeringa i India.

Mange steder i India, som har blitt øremerka for amerikanske og russiske atomreaktorer , ser man det som usannsynlig at delstatsregjeringene står klare til å forpurre anskaffelsen av jord til nye kjernekraftanlegg.

Kapitalistene påstår at de har valgt ut områder med lite befolkning til bruk for nye atomanlegg. Det de «glemmer» er at dette vil føre til at mange bønder mister levebrødet sitt, nemlig jord til dyrking av mat.

Videre kan det hende at at de marine kystområdene som ligger nær atomanlegg blir ødelagt av utslipp av varmt vann fra kjøleanleggene som brukes i atomkraftverkene. Denne bekymringen har blitt avfeid flere ganger i media av det departementet som styrer dette.

Innbyggerne i de områdene der det etter planen skal bygges ut enda mer atomkraft frykter alvorlige uhell, i likhet med blant annet det som hendte i Tsjernobyl.

Den indiske vitenskapsmannen og kjernekraftmotstanderen M.V. Ramana ved Princetown-universitetet forteller at India har et skremmende rykte på seg når det gjelder sikkerheten – eller rettere mangelen på sikkerhet – ved sine ømfintlige atomanlegg.

Reaktorene er under den standard som kreves, sier Bhikaji Waghdhare kort og greit – og også han minner om den skremmende Tsjernobyl-ulykka.

Denne artikkelen er en oversettelse, forkortelse og tilretteleggelse av en artikkel i ‘Arbetaren’ s nettutgave den 25. august i år. Originalen er skrevet av Ann Törnkvist, og den er omarbeida for Tjen Folket v. S.H.

Det kan ikke være en overraskelse at folket forsvarer sine rettigheter med stor kraft. Og noen ganger tyr folket til åpen krig. Vold og voldsbruk er en realitet. Spørsmålet er: Hva slags form må revolusjonær voldsbruk ta?

Militær-strategisk linje i de imperialistiske sentra versus militær-strategisk linje i den halvkoloniale periferien

I de imperialistiske landa går det for seg en livlig debatt om den korrekte militær-strategiske linja for å gå til revolusjon. Debatten går sjøl om de kreftene som er med i denne debatten fremdeles er ganske få. Denne diskusjonen for å fornye den revolusjonære strategien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen i de imperialistiske landa er en avgjørende utvikling for framtida til den proletariske verdensrevolusjonen.

Revolusjonære må bryte med parlamentarismen, de må bryte med legalismen, og de må bryte med økonomismen til de revisjonistiske «kommunist»-partiene. På samme tid må vi bryte med dogmatismen, og vi må bryte med ultravenstres forestilling om de urbane geriljakampene i 1970-åra. De urbane geriljakampene kunne man finne i de imperialistiske landa – som i Italia, Vest-Tyskland, USA og i andre land, også.

Som vi i Revolutionary Initiative har slått fast i «Tesene for å bygge partiets bevegelse i Canada» (vedtatt våren 2008): Spesifikke former for kamp er nødvendige for å kunne skape et nytt, sosialistisk samfunn.

Videre ser vi at samtidig som mange revisjonistpartier snakker kommunistene etter munnen så har revisjonistene i praksis aldri makta å komme seg vekk fra kvikksanden som består av legalisme og parlamentarisme.

Den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta før det har en virkelig fortropp som organiserer proletariatet utafor grensene til institusjoner som imperialismen har laga, og den revolusjonære arbeiderklassen vil aldri klare å ta makta innafor grensene som er satt av den borgerlige lovlydighet.

I et imperialistisk land som Canada vil den avgjørende fasen i vår kamp være en væpna oppstand, men en slik hendelse vil være innleda med en langvarig periode med oppbygging av revolusjonære styrker under ledelse av en revolusjonær kommunistisk fortropp. I denne perioden vil kampen ta en politisk og ideologisk karakter. Underveis vil den være åpen kamp mellom den borgerlige staten og arbeierklassen, noe som vil gjøre det ideologiske klimaet mottakelig for å godta væpna kamp som et middel for motstand og revolusjon, men dette er en langvarig prosess. Denne fasen av kampen vil gå over til åpen væpna kamp når borgerskapet allerede de facto har kasta arbeiderklassen inn i borgerkrig.

Bygginga av bevegelsen henimot en væpna oppstand kan stå i motsetning til langvarig folkekrig slik Mao Zedong først utarbeida det og tilpassa det til den halvkoloniale og halvføydale verden. Det er mange kvaliteter som disse to strategiene for revolusjon deler. I halvkoloniale og halvføydale land er væpna taktiske offensiver utført fra begynnelse til slutt gjennom langvarig folkekrig.

Den langvarige folkekrigens klassegrunnlag er den revolusjonære arbeider- og bondealliansen leda av kommunistpartiet. Generelt sett innbærer denne strategien akkumulering av væpna revolusjonære styrker blant bøndene på grunnlag av et program for landreform, ødeleggelse av den føydale landeierklassen og gjennom dette også basisen for imperialistisk utbytting av landsbygda. I forbindelse med langvarig væpna kamp på landsbygda innebærer også langvarig folkekrig organisering av arbeider- og småborgerstyrker i urbane sentra under ledelse av en revolusjonær enhetsfront på et antiimperialistisk grunnlag for ekte nasjonal frigjøring og nydemokrati – et første skritt mot sosialisme. I dag framstår folkekrigene på Filippinene, i India og Nepal som lysende eksempler på den generelle bruken av langvarig folkekrig som en strategi for «den tredje verden».

Trass i forskjellene mellom de militære strategiene i de imperialistiske sentraene versus periferien så er det som disse strategiene har til felles forholdet mellom vold ovenfor de brede massene. Akkurat som den langvarige folkekrigen involverer stadig større deler av folket i bruken av revolusjonær vold, vil ikke revolusjonær vold bli et faktum før den er basert på brei støtte og folkets aktive deltakelse. En riktig strategi for revolusjon vil være å først forberede massene på militant konfrontasjon og så finne måter å væpne massene å i deres økonomiske og politiske kamp mot monopolkapitalismen.

Kjemp mot reaksjonære, nihilister og voldsromantikere

Revolusjonære må trekke et skarpt skille mellom seg og reaksjonære, nihilister og voldsromantikere. Objektivt sett er alle disse former for vold, men annerledes i innhold. Deres vold er kontrarevolusjonør i kraft av sine konsekvenser.

Reaksjonær vold er de former for vold – ofte fremmet av imperialismen eller deler av borgerskapet – som setter visse deler av arbeiderklassen og småborgerskapet opp mot hverandre. I imperialistiske land har disse formene for vold for det meste hatt en fascistisk og rasistisk karakter. I halvkoloniale og halvføydale land har kommunalisme, religiøs sekterisme og politisk islam spilt den samme rolla og splitta de utbytta massene ved å la det borgerlige lederskapet seile under nye flagg for så å avlede kampen fra nasjonal frigjøring og sosialisme.

Nihilistisk vold er de voldshandlinger som er desperate handlinger begått av enkeltpersoner eller små grupper ut fra håpløshet. Disse har ingen strategisk plan for revolusjon. Muslimer har blitt et lett må for ”krigen mot terror” siden politisk islam ikke har noe sosialøkonomisk program for frigjøring utenfor det imperialistiske systemet eller noe alternativ til det halvføydale, halvkolonialistiske samfunnet som landene er underlagt imperialismen gjennom. Mange muslimer har gått i fella ved å ta opp reaksjonær og nihilistisk vold som et middel for ”motstand” når det som trengs er en ekte folkekrig. Effekten av å se denne strømmen av kontrarevolusjonær vold – kombinert med enten taushet omkring, eller svartmaling av revolusjonær vold rundt om i verden – er å sløve bevisstheten til folk slik at de skal godta at bare «fredelige midler» kan lede til «endring». Aldri blir massene gjort oppmerksom på de suksessfulle og svært populære handlingene som blir utført av folkekrigen på Filippinene, i Nepal og i India.

Til slutt har vi voldsromantikerene, som har en del felllestrekk med nihilistisk vold. Deres vold er ikke massene klare til å akseptere og utføres uten brei støtte i folket. Den påståtte bombinga anarkister skal ha stått for mot en filial av Royal Bank i Ottawa den 18. mai 2010 er nettopp et slikt tilfelle av voldsromantikk. Det faktum at mange i Ottawa mener at bombinga faktisk ble utført av politiet sjøl demonstrerer bevisstheten hos mange om at disse typer handlinger (uansett om den ble utført av politiet eller ikke) til slutt gavner statens maktapparat. Revolusjonære massebevegelser og klassebevissthet lar seg ikke så lett antene av slike tåpelige og terroristiske handlinger som er fullstendig løsrevet fra en helhetlig revolusjonær strategi.

For å konkludere er den prinsipielle forskjellen mellom reaksjonær og revolusjonær vold den at de reaksjonære formene har sitt utgangspunkt i total fortvilelse og mangel på tillitt i folket, mens den revolusjonære volden setter mennesket i sentrum for sin kamp for revolusjonær forandring. En terrorist er en kyniker som individualistisk omsetter sin desperasjon til handlinger som massene fordømmer og som borgerskapet griper for å rettferdiggjøre den økende statsterroren. Den revolusjonære integrerer seg sjøl i de revolusjonære klassene, lærer av dem og utvikler en revolusjonær klassebevissthet blant dem for å bringe den revolusjonære kampen inn i en høyere fase.

Den nåværende situasjonen og våre umiddelbare oppgaver

Imperialismen er i en tilstand av krise som det kan bare administrere gjennom å intensivere utbyttinga av det internasjonale proletariatet, gjennom fortsatt plyndring av naturressurser og kutt i bruken av offentlige midler for å øke monopolkapitalistenes profitt og ved å utvide statens undertrykkelsesapparat for å beskytte seg sjøl og monopolkapitalen mot folkets vrede.

«Nyliberal» monopolkapitalisme omformer de imperialistiske landene til strategisk fordel for arbeiderklassens revolusjon. Imidlertid vil ikke revolusjonen komme av seg sjøl – den må organiseres og utføres bevisst. Revolusjonære må arbeide offentlig og i skjul for å styrke folkets kamp ved å bygge ut en mektig massebevegelse, forsvare folkets demokratiske rettigheter og lansere en avgjørende kamp for sosialismen. Vi må engasjere stadig breiere lag av arbeiderklassen i politiske og økonomiske kamper gjennom å organisere det breie flertallet, ved å isolere det reaksjonære mindretallet og vinne alle arbeiderklassens mulige allierte på vår side.

Samtidig må vi bygge en ekte kommunistparti, forent av en revolusjonær ideologi og i stand til å lede massebevegelsen mot å føre revolusjonen. Marxismen-leninismen-maoismen er utgangspunktet for å lage en ny revolusjonær teori og praksis som kan lede folk fram til den endelige seieren over imperialismen.

Disses myrderiene har nå kommet til stammefolket adivasi. De adivasiene som nå blir ramma holder til i det sentrale India.

Den såkalte «Operation Green Hunt»-kampanja blei satt i verk av forente reaksjonære krefter. I spissen finner vi sentralregjeringa i Dehli. De får følge av regjeringene i delstater som for eksempel Andhra Pradesh, Vest-Bengal og Chhattisgarh.

De undertrykkende kreftene som står bak den indiske statens «Operation Green Hunt» har gjort dette til et blodbad – med myrderier – med arrestasjoner i et massivt omfang, med tortur og tvangsforflytninger av folkegrupper – ja til og med hele landsbyer har blitt tvunget ut. Dette er kort sagt et folkemord. Målet er å fjerne den væpna revolusjonære bevegelsen. Folkemordet har også som mål å hjelpe fram planene som det flernasjonale kapitalkonglomeratene.

Samtidig som denne eskaleringen av politisk vold og terrorisme mot kadre og medlemmer i landets revolusjonære bevegelse i tillegg til trakassering og ydmykelse av enhver progressiv som forsøker å påpeke denne kriminaliteen foregår, fortsetter også utvidelsen av fascistisk terror i landet. Den siste karakteristiske hendelsen var det utenomrettslige, kaldblodige mordet på to kadere i Indias kommunistiske parti (maoistisk) etter at de ble arrestert og torturert av etterretningstjenesten i delstaten Andhra Pradesh.

Hellas’ kommunistiske parti (ml) overbringer sine revolusjonære hilsener til Indias militante kommunister og uttrykker sin vrede over indiske myndigheters drap på kamerat Azad. Vi maner alle revolusjonære og demokratiske krefter i Hellas til å støtte folkemassenes kamp i India og å ta del i mobiliseringa til dagens marsj for å fordømme disse kriminelle handlingene og grusomhetene mot det indiske folket utenfor den indiske ambassaden i Aten.

Hellas’ kommunistiske parti (marxist-leninistene)
Aten 6. juli 2010

Solidaritetsmarsj for det indiske folket!

Protester mot myrderiene av bønder utført av den indiske staten

En undertrykkende, morderisk operasjon mot folket i India har blitt satt igang av staten i landet. Denne operasjonen inkluderer bruk av hundretusener politifolk og paramilitære styrkers deltakelse. Operasjonen inkluderer også åpent kriminelle, paramilitære organisasjoner. Den indiske staten har som mål å knekke den militante motstanden fra fattigbønder i svært store områder i India.

Staten møter motstand fra massene og fra massenes militante kadre. Nå gjelder det store områder hvor det bor over hundre millioner fattige bønder fra et stammefolk som kalles adivasiene.

Hovedgrunnen til at staten har satt igang sine militære raid mot disse menneskene, er at de ønsker å grabbe til seg de fattiges land – for så å gi det videre til både flernasjonale selskaper og til lokale kapitalister. Kapitalistene planlegger å stjele og utbytte naturressursenes i områdene til adivasiene. Kampen mot staten fra fattigfolk i India er så hard at vi bør nevne følgende: i delstaten Vest-Bengal har man nå innført uformell «unntakstilstand».

På tross av alle raidene som tilsammen utgjør den indiske statens massemyrderier så vokser bondebefolkningenes bevegelse – og den gjør motstand mot staten.

For å undertrykke solidaritetsbevegelsen som har vokst fram med støtte til bøndenes kamp har den indiske staten satt i verk en aggressiv undertrykkelses- og bakvaskelseskampanje mot de intellektuelle som støtter bøndenes motstand. Et eksempel på dette er den kjente kvinnelige forfatteren Arundhati Roy.

Venstrorienterte og demokratiske organisajoner i Hellas fordømmer det kriminelle raidet fra den indiske staten. De venstreorienterte og demokratiske organisasjonene i Hellas støtter fullt og helt opp om kampene og bevegelsen til fattigbøndene. Vi oppfordrer folk til å vise sin solidaritet i protestmarsj utafor den indiske ambassaden i Athen.

Hellas’ kommunistiske organisasjon (KOE)
Hellas’ kommunistiske parti (marxist-leninistene) (KKE)
Kulturklubben «De østlige folkenes bro»
Venstregjenoppbygginga
Antikapitalistisk venstrekonvergens
Det nåværende nye venstre
Internasjonalistiske kommunisters organisasjon i Hellas – Spartacus
Tidsskriftet «Partizan»
Hellas’ revolusjonære kommunistiske bevegelse
Sosialistisk arbeiderparti

Se flere bilder her.

«Den væpna opprørsbevegelsen i India inspirerer folkene over hele verden til å reise seg og til å slåss. Filippinenes Kommunistiske Parti (CPP) er rede til å gi all slags hjelp og støtte til de revolusjonære i India for å føre kampen deres framover».

Ang Bayan, 7. april 2010.

Operasjon «Green Hunt» og revolusjonen i India: Folkemord mot folkets revolusjonære bevegelse

CPP og det filippinske folket og den revolusjonære bevegelsen i hele verden fordømmer Operation Green Hunt. Operation Green Hunt er en kontrarevolusjonær bevegelse satt i verk av den reaksjonære regjeringa i India, mot den revolusjonære bevegelsen, og mot de nasjonale minoritetene i landet.

Denne konflikten er en del av den terroristiske krigen som blir leda av USA på forskjellige steder på kloden. Dette gjelder særlig i områder der folket yter heltemodig motstand mot USA.

Hovedmålet med Operation Green Hunts er å få tilgang de mineralrike områdene som Vest-Bengal, Jharkhand, Orissa, Chhattisgarh, Andhra Pradesh, Bihar og Maharashtra. Disse områdene er nå også den «Røde Korridor», fordi det er her at den store og framgangsrike revolusjonære krigen som blir leda av Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) (CPI (M)) foregår.

I de siste par åra har mange prosjekter og operasjoner i gruveindustrien og i andre industrigreiner blitt forsinka – eller til og med blitt tvunget til å stoppe helt opp – på grunn av folkets standhaftige motstand, i områder der folket har blitt støtta av Folkets frigjøringsgeriljahær og støtta av CPI-(M).

I disse områdene finnes det mineraler som jern, kull, gull, diamanter, bauxitt og uran. Disse områdene har også blitt utpekte som ideelle plasseringer for å opprette særskilte økonomiske soner. Flere avtaler med indiske og utenlandske kapitalister har blitt godkjente av det reaksjonære indiske regimet angående disse områdene. I mange områder har industriselskaper slik som Vedanta, Rio Tinto og Posco lenge plyndra landets naturressurser.

I de siste fem åra har regjeringene i delstatene Chhattisgarh, Jharkand, Orissa og i Vest-Bengal inngått hemmelige avtaler med indiske og utenlandske selskaper for milliarder av dollar. Disse kontraktene gjelder stålforedling, jern- og – aluminiumsverker. Videre gjelder kontraktene også bygging av kraftstasjoner, dambygging og gruvedrift.

For å rydde veg for disse prosjektene har befolkningen i de berørte områdene, som stort sett tilhører nasjonale minoriteter, blitt drevet vekk, og minoritetenes organisasjoner har blitt knust.

Operation Green Hunt

For å styrke seg og bli like sterke som geriljaen har den reaksjonære sentralregjeringa i India starta massive troppeforflytninger i svære områder i delstatene Vest-Bengal og Orissa. Her har regjeringa i India utført luftbombing over disse store områdene. Regjeringa i India har benytta høyteknologisk krigsutstyr fra USA og fra Israel.

Sammensvergelsen mellom det reaksjonære regimet i India og USA-imperialismen i Operation Green Hunt er åpenbar.

Mens Operation Green Hunt har foregått har det blitt stadig mer smertefulle angrep på levebrødet og på folkenes rettigheter i de områdene der dette foregår. 20 millioner bønder har allerede blitt fordrevet fra gårdene sine som et resultat av tvangsforflytninger. Overgrep mot folket som tortur og voldtekter har vært omseggripende.

Mange lokalsamfunn har blitt jevna med jorda. Dette har myndighetene gjort fordi de vil fordrive innbyggere som har blitt anklaga for å være medlemmer i CPI-(M), eller som har blitt anklaga for å støtte partiet.

Et stort antall av innbyggerne har blitt tvunget til å bo i overvåka samfunn som blir kalt «sikkerhetsleire». Der er innbyggerne nekta retten til å bevege seg fritt. De blir også hindra i å gå til sine egne gårder og sine egne jordlapper. De som bryter disse reglene blir automatisk skutt.

Ofrene for denne politikken blir nekta enhver adgang til alle slags rettsinstanser, inkludert domstoler. Media er også bannlyst fra å komme dit og de får ikke lov til å rapportere det som foregår i områdene der.

Organisasjoner, folk fra media, intellektuelle, forfattere, kulturarbeidere og andre progressive krefter som er imot Operation Green Hunt, og som støtter folkets motstandskamp blir stilt for retten, eller de mottar trusler.

Som et svar på dette hjelper CPI-(M) folket i å organisere seg, og i å styrke seg. Maoistene starter kampanjer der folket kan lære å lese og skrive – og de setter i gang utdanningskampanjer ved å opprette skoler. Maoistene starter sjølvforsvarsenheter og kjernetropper som kan slåss mot – og nedkjempe, angrepa og brutaliteten til statens militære og paramilitære tropper.

En inspirasjon for CPP og for hele verden

Verdens revolusjonære, inkludert vi i Filippinenes Kommunistiske Parti (CPP) følger geriljakrigen og den revolusjonære bevegelsen i India nøye. Vi hyller deres kamp. Verdens revolusjonære og CPP hyller våre indiske kameraters kamp.

Hver eneste av deres suksesser er et bidrag til det internasjonale proletariatets kamp. CPP anerkjenner de indiske kameratenes kamp som en integrert del av utviklinga av den væpna kampen i Filippinene og som en integrert del av kampen til andre kommunistiske og revolusjonære bevegelser over hele verden.

Den væpna bevegelsen i India inspirerer folket over hele verden til å reise seg og slåss. CPP er klare til å yte enhver form for hjelp og støtte til de indiske revolusjonære slik at vi kan bidra til at de indiske revolusjonære skal få fortsatt framgang i sin kamp. Dette er en del av den proletariske internasjonalistiske plikt for kommunistene på Filippinene. Fra synspunktet til CPP er det svært sannsynlig at de revolusjonære og kommunistene i India vil bli en hovedstyrke i det internasjonale proletariatets framrykking. Årsakene til dette er å finne i landets enorme størrelse og den er å finne i intensiteten som folkekrigen i India allerede har nådd. Og; viktigst av alt: Folket i India ledes av den korrekte proletariske kursen til et genuint kommunistisk parti.

Kampen i India har potensiale til å bringe den internasjonale kommunistbevegelsen til et nytt og høyere nivå – slik Sovjetunionen gjorde det etter den 2. verdenskrigen fram til 1950-åra, og slik Kina gjorde det etter den 2. verdenskrigen fram til 1970.

CPP anser CPI-(M) som et broderparti. Det er et høyt nivå av ideologisk enhet mellom de to partiene. I den seinere tid har partiene våre hatt mange muligheter til å dele ideer og til å dele praktiske erfaringer. Og; de to partiene har deltatt på mange konferanser. Der har begge partiene utført viktige oppgaver for å fremme marxismen, leninismen og maoismen.

The operation was preceded by the ban of the Communist Party of India (Maoist) in entire India, their being added the so-called «anti-terror» list, as well as the tightening of the so-called «anti-terror» laws. These now allow arbitrary arrest for up to six months without any reasons whatsoever or without raising charges. They serve to justify open state repression and the severe restriction of bourgeois-democratic rights and liberties. That includes the repeal of the right of assembly up to the arbitrary arrest of journalists who have supposedly made themselves liable to prosecution because of their solidarity with the justified struggle of the masses.

This campaign had its origins in the brutal repression of the protests of the Adivasis (indigenous people) who opposed the establishment of special economic zones in the interest of international monopolies in Lalgarh (West Bengal). Since November 2009, dozens of villages have been completely devastated and the inhabitants driven out. Hundreds have been arrested on account of arbitrary accusations and leading representatives of the protest movement are in prison.

Despite some differences of opinion on the tactics of CPI, they deserve our sincere international solidarity against the massive restriction of democratic rights and liberties.

• We demand the immediate release of Kobad Ghandy, Ravi Sharma Anuradha, Sri Chhatradar Mahato, Raja Sarkel and Prasun Chatterjee and of the other political prisoners! For the immediate repeal of the so-called «anti-terror» laws and the ban of the CPI (Maoist)!

• For the immediate end of Operation Green Hunt and the retreat of all deployed forces!

• For the criminal prosecution of those responsible and the complete compensation of the victims of measures of state terror!

• Long live international solidarity!

• Workers of all countries, unite!

India har lange tradisjoner for maoistiske opprør. Naxalitt-bevegelsen starta som et et bondeopprør i 1967 mot det styrende «kommunistpartiet» i Vest-Bengal. Naxalittene kjemper for økonomiske og sosiale rettigheter for indias fattige. I dag fører maoistene folkekrig mot den indiske staten og har bygget opp en rekke baseområder uavhengig og de sentrale og føderale styresmaktene. Lalgarh er et sånt baseområde.

Artikkelen er aktuell på grunn av militæroffensiven den indiske staten har satt i gang mot sin egen befolkning. Her er målet å knuse den maoistiske bevegelsen i Lalgarh og hvis det lyktes skal lignende operasjoner settes i gang i andre områder hvor folket har tatt makta i egne hender. Tjen Folket fordømmer derfor den indiske staten på det sterkeste og gir vår helhjertede solidaritet til massene i Lalgarh. Eksempelet i India viser at kommunismen ikke er død, at maoisme er en verdensomspennende folkebevegelse som ryster herskerklassen. Det er et sånt perspektiv vi må ha i bakhodet når vi leser om de modige massene i Lalgarh som tør å stake ut sin egen vei. Som kamerat Amit selv sier i artikkelen: «For dere som lengter etter et samfunn hvor menneskelige verdier seirer over profittbehovet, så er kampen i Lalgarh håpet for fremtiden».

Tjen Folket, 13.01.10

Krig mot folket og den historiske Lalgarh-bevegelsen

Av Amit Bhattacharyya

Den indiske herskerklassen og den sentrale regjeringa, som er satt opp for å tjene dem, har nylig erklært en urettferdig og brutal krig mot sitt folket som er ganske enestående i vårt lands historie. En massiv mobilisering av væpnede styrker, paramilitære styrker, politistyrker og luftstyrker som samlet utgjør rundt 1 lakh av personell (100.000 styrker vår anmerking), sammen med militærassistanse fra USA og Israel bare framhever dimensjonene av krigen. De har identifisert maoistene som den «største trusselen for den interne sikkerheten i landet siden uavhengigheten» med andre ord sikkerheten til den indiske herskerklassen. Hele den skogvokste regionen i sentral- og østlige India har blitt splittet opp i syv operativområder som de vil prøve å ’rense’ for all motstand i løpet av de neste fem årene, inkludert motstanden fra maoistene og andre Naxalitiske organisasjoner. Et stor sum har allerede blitt øremerket for å møte utgiftene for krigen.

Det er nok unødvendig å erklære at denne krigen mot det indiske folket blitt ført for interessene til utenlandsk kapital og innenlandsk kompradorkapital. Hundrevis av MoUer (Memorandum of Understanding, vår anmerkning) har blitt signert mellom imperialistiske innenlandske haier og den sentrale- og statlige regjering som videre vil intensivere prosessen med plyndring av våre kolossale naturressurser og vil føre til mer tvangsforflyttning og medfører nød og ødelegger livene til det marginaliserte folket i vårt land.

Lalgarh i Jangal Mahal-regionen, er stedet, som i følge P. Chidambaram (en indisk minister fra Kongress-partiet, vår anmerkning) vil bli gjort til et labratorie for å eksperimentere med hvordan å håndtere den ’største interne trusselen’ og så nyttiggjøre den erfaringen for å knuse motstand i stater som Chhattisgarh, Jharkhand og Orissa. Vi vil ta for oss den storartede Lalgarh-bevegelsen som allerede har fått sin plass i historien som rettferdige kamper i vårt land.

De pågående kampen i Lalgarh, Jangal Mahal har allerede pågått i ett år i tidlig november 2009. Denne kampen er grunnleggende annerledes enn noen annen bevegelse i vårt land i nyere tid. Singur opplevde et begynnende nederlag, Nandigram kan være stolt over å ha smakt på seieren i en lang og blodig kamp mot den anti-folkelige ’venstre-front’-regjeringen og terroren utført av hermads (kriminelle gjenger, vår anmerkning) støttet av CPI (Indias Kommunistiske Parti (marxistene), et politisk parti i India som deltar i styringen av bla Vest-Bengal hvor maoistene står sterkt o.a). Kampen som ble ført i både Singur og Nandigram var rettet mot stjelingen av jord utført av innenlandsk stor-komradorkapital og utenlandske imperialister. I både Singur og Nandigram spilte de parlamentariske partiene en rolle og det maoistiske partiet som avviser den parlamentariske veien spilte også en rolle. Men i tilfellet Lalgarh, ble de parlamentariske partiene faktisk avvist av folket og det maoistiske partiet hadde en viktig funksjon.

I en forstand begynte Lalgarh-bevegelsen i en annen kontekst. Det startet som et svar mot brutaliteten utført av politiet 5. november 2008. Dette fant sted samtidig som kampen mot fattigdommen og ydmykelsen og for kravet om verdighet og rettigheter for folket. Imidlertid, hvis man tar med i beregningen landmineangrepet på Vest-Bengals regjeringssjef 2. november 2008 – dagen da lokalene til Jindal-selskapet innviet Shalboni-stålfabrikken (en SEZ – Special Economic Zone, vår anmerkning), følgelig kan den hendelsen ha fungert som en katalysator som startet en snøballprosses.

Lalgarh-bevegelsen kan deles inn i fem faser:

A) Fra 5. november 2008 til dagen da parlamentariske valg ble annonsert.

B) Fra den dagen til 16. mai da resultatene var erklært over hele landet.

C) Fra 17. mai 2009 til 17. juni bare en dag før ’Operation Lalgarh’ ble starta.

D) Fra 18. juni 2009 når de samla styrkene begynte å bevege seg inn mot Lalgarh til 26. oktober når beslutninger ble fattet av PCAPA å opprette folkemilitser.

E) Fra opprettelsen av the ‘Sidhu-Kanu Gana-militsen’ 27. oktober til i dag. Den dagen sammenfalt med stansingen av Rajdhani Express utført av medlemmer fra PCAPA som krevde løslatelse av Chhatradhar Mahato og andre politiske fanger, samt tilbaketrekning av de samla styrkene.

Hver av disse fasene har sine helt særegne kjennetegn. Hvis man studerer bevegelsen, vil man se at det ikke bare var en bevegelse mot landtyveri eller bare for kravet om rettigheter for adivasisbefolkningen eller mot den eldgamle ydmykelsen stammefolket har lidd under; det handlet om mer enn som så. Og det breiere aspektet avdekket seg gradvis mens bevegelsen bevegde seg framover. Et av de store aspektene for bevegelsen er deres agitering for en ny folkelig-modell for utvikling — en modell som helt klart bærer preg av det maoistiske partiet. Dette aspektet av bevegelsen mottar knapt noe oppmerksomhet fra de urbane intellektuelle. La oss trekke fram dette neglisjerte, men veldig viktige aspektet først.

Ny utviklingsmodell

Den utviklingsmodellen som den indiske herskerklassen og deres politiske representanter har vedtatt siden de kom til makten i 1947 var en politikk helt avhengig av utenlandsk kapital og teknologi, noe som faktisk betyr å selle ut vårt lands økonomi, vann, jord og våre enorme naturressurser til utenlandsk imperialistkapital og innenlandsk komprador-storkapital for grådig plyndring. Det var Naxalbari-bevegelsen og CPI ledet av Charu Mazumdar som først løftet fram kravet om radikale landreformer, samt motstand mot konfiskeringer utført av imperialistisk kapital og samtidig formulerte et program for en alternativ utviklingsmodell.

Det programmet kunne ikke bli implementert av de revolusjonære kommunistene av grunner vi ikke vil gå inn i på dette tidspunktet. På et seinere tidspunkt satt maoistene ut i praksis en alternativ utviklingsmodell i Dandakaranya, et område som omfatter mineralrike stater som Madhya Pradesh, Maharastra, Andhra Pradesh og Orissa. Hovedelementene i dette programmet er avvisningen av utenlandsk kapital og teknologi, sjølberging, rettferdig fordeling av ressurser og eiendom blant folket, fordeling av jord til bøndene, allsidig utvikling på landsbygda basert på folkets initiativ og frivillig arbeid og utluking av utenlandsk innflytelse og kontroll over vår økonomi, samfunn, kultur og politikk. Når det gjelder Dandakaranya, blir sånne forsøk allerede utført til og med på et uutviklet nivå i Jangal Mahal-området i West Bengal. Dette er innlysende i den påfølgende avisrapporten under overskiften ’Velkommen til Indias nyeste hemmelige stat’ av Snigdhendu Bhattacharya: "Over et område på over 1000 kvadratkilometer med grense til Orissa i West Medinipur-distriktet, har maoistene over de siste 8 månedene i det stille utløst sitt nye våpen i deres kamp mot den indiske staten: drikkevann, vanning, veier og helsesentre nøye skjermet fra offentlighetens øyne, Hindustan Times rapporterte om Indias andre ’frigjorte sone’, en maoistisk-styrt stat hvor utviklingen går i et større tempo nå for befolkningen på 200 000.

Foruten å ta over statsorganene og mest bemerkelsesverdig: den utøvende og dømmende makt, maoistene har her bygget i hvert fall 50 km med grusveier, gravd rør-brønner og vann-tanker, gjennopbygd vanningskanaler og driver helsesentre med hjelp av lokale landsbyboere. En annen avis rapporterte under overskriften «landlig sysselsettingsgarantiprosjekt (maoistene) vekst og fall av en rebellstat» at Folkekomitè-maoistene startet de følgende prosjektene: jobber for landløse — jobb i utviklingsprosjekter til 60-80 rupis om dagen; bygging av kutchaveier, kanaler og vannreservater og de har gravd dype rørbrønner; brakte med medisinske team fra Kolkata; lånt ut penger for å reparere og bygge billig hus (The Telegraph, 24 June 2009)".

De første forsøkene ble gjort etter at PCAPA var etablert. De satt opp landsbykomiteer, som hver bestod av fem menn og fem kvinner, hvor beslutninger ble gjort på grunnlag av gjensidige diskusjoner. Det ble etterfulgt av opprettelsen av kvinnefløyer og ungdomsfløyer i komiteen. Dette var demokratiske organer og noen av de bærer preg av de gamle adivasi-samfunnene og noen, spesielt kvinnefløyen, er ny og impliserer den sanne bemyndigelse av kvinnene.

I juni 2009, før utplasseringen av de samla styrkene for Operation Lalgarh, besøkte en gruppe på syv studenter fra Democratic Students’ Union, studenter fra JNU (et universitet i New Dehli, vår anmerkning) og to journalister Lalgarh og naboområder for å gjennomføre feltundersøkelser. Undersøkelsen kaster litt lys, dog bare på et elementært nivå, på utviklingsprogrammet som er blitt startet av folket. Siden den gang har mange nye steg blitt tatt i den retning som det er blitt rapportert fra ulike kilder. Uansett, på grunn av den foreliggende situasjonen og Avsnitt 144-påbudet mot adgang i regionene, kunne ikke faktasøkende oppdrag bli foretatt. Så denne rapporten er den siste som er publisert om regionen. La oss forklare noen av grunntrekkene:

A) Jord- og landdistribusjon: Enhver som reiser til Jangal Mahal vil skjønne at den høyt utbasunerte ’jordreform’-programmet av ’venstre-front’-regjeringen ikke har noe tilstedeværelse der. I områder som trær har blitt kuttet ned for å innføre jordreformer har ingen ting blitt gjort og store områder har blitt omgjort til udyrket mark. Selv om regjeringen i Vest-Bengal distribuerte disse områdene blant de landløse adivasisene gjennom en lov i 2004, har fremdeles ingenting blitt gjort. Tvert imot, så har regjeringen i Vest-Bengal og CPI, som styrer der, bestemt å gi flere tusen dekar av de landområdene for å sette opp spesielle økonomiske soner for bygg til jindalene sine selskaper, som de har forpliktet til å fungere som deres mest betrodde lakeier imot folkets interesser. Ovenfor den type apati og rov fra regjeringen var det naturlig for folket i Jangal Mahal å organisere seg under parolene til PCAPA for å få i gang et ordentlig program for landreformer.

Komiteen satt i gang et program for å sikre adivasiene fulle rettigheter over de tidligere skogområder for de landløse med tilstrekkelig fasiliteter for vanning. I motstand mot regjeringens politikk som åpnet opp for multinasjonale frøselskaper, så organiserte PCAPA frø-kooperativer gjennom å promotere organisk kunstgjødsel laget av enten skogaske eller naturgjødsel.

Et annet viktig steg er landdistribusjon. Landsbykomiteen bestemte å garantere 1 bigha [0.13 hektar i Vest-Bengal av land til de landløse og 15 kathas [0.10 hektar] for bønder med lite og ingen jord og ingen jord ble gitt til de bøndene som har mer enn 5 bigha. Delegasjonen fra JNU besøkte Banshberia-landsbyen og var vitne til et møte om jordfordeling. Imidlertid var det et problem at jorda ikke var i en dyrkbar tilstand på grunn av den meningsløse platingen av eukalyptustrær, som er et prosjekt startet av den statlige regjeringens, som de kaller ’sosial skogindustri’, et prosjekt som var promotert av Verdensbanken. Formålet med platingen av sånne eukalyptustrær var å dehydrere jorda for så å sette i gang framtidig utvinning av mineraler fra regionen. Dette er en skammelig anti-folkelig konspirasjon utført med overlegg av utenlandsk og innenlandsk kapital med støtte fra både den sentrale og de statlige regjeringene. For å omgjøre skadene som er gjort på jorda bestemte folket å dyrke frukt og grønnsaker der for i hvert fall to sesonger før jorda forhåpentligvis igjen blir skikket til risdyrking. Samtidig ble det avgjort at jorda til de ’nye jordeierne’ sånn som lederne av CPI som for eksempel Anuj Pandey, Bimal Pandey eller Dalim Pandey—de herskende kjeltringene og pengeutlånerne, som hadde samla sammen millioner på berøve rikdommen og jorda til bøndene og gjennom svindel fra regjeringsprosjekte—ble konfiskert og fordelt blant de virkelige eierne.

B) Vanning: I det tørre Jangal Mahal hvor det sjelden regner trengs det spesiell oppmerksomhet. Det ser man dog ikke noe til. Regjeringa har bygget store kanaler som renner fra Mayurbhanj i Jharkhand til byen Midnapur for å forsyne åkrene med vann når reinsesongen er over. Men på grunn av mangelfull bygging forblir de store kanalene tørre gjennom hele året og rørene som åpnes mot åkrene forblir helt kvelt. Som et svar på denne underutviklingen begynte komiteen å bygge små demninger og sluser for å lagre vannet under regnsesongen som sikrer at vannet strømmer i naturlige vannfall. En sånn demning var påbegynt i landsbyen Bohardanga når delegasjonen fra DSU besøkte stedet.

C) Bygging av veier: Hvis man drar til landsbyene i Lalgarh vil man oppdage den store mangelen på veier av betydning. Gjennom regntiden er veiene gjørmete, fylt av vann og praktisk talt umulig å gå på. Å transportere pasienter, gravide kvinner og døde lik blir en vanskelig oppgave. Landsbyboerne i Adharmari klaget over at transportmulighetene var patetisk og under regntiden ble landsbyen avskjært fra resten av verden. Det samme er situasjonen for mange andre landsbyer. Komiteen startet derfor å bygge veier med steinflis som er tilgjengelig lokalt for en billig pris. Veibyggingen ble gjort gjennom frivillig arbeid, som i regionen Dandakaranya.

Dette er et eksempel på deltagende utvikling hvor menneskelige ressurser blir mobilisert for utviklingsarbeid for folket. Gjennom Yenan-fasen (1937-45) i den kinesiske revolusjonen ble dette prinsippet av Mao Zedong brukt i mange regioner og hjalp til å utløse massenes kreativitet. I landsbyer som Korengapara, Shaldanga, Bahardanga, Papuria, Darigera etc var det landsbyboerne selv som tok del. Dette var helt ulikt tidligere regjeringers prosjekter hvor massene opplevde fra avstand at deres utviklingskapital ble sløst vekk av medlemmer av det korrupte partiet CPI og andre regjeringsfunksjonærer. Ifølge talspersonen for PCAPA, Chhatradhar Mahato kunne komiteen bygge 20 kilometer med vei å kun bruke 47.000 rupii [932 US Dollar, vår anmerkning], mens regjeringen bruker 15.000 rupii på èn kilometer.

Vann, hus og helsefasiliteter: Siden Jangal Mahal er en så tør region er det vanskelig å få vann til drikke og jordene. Derfor tok komiteen initiativ til å sette opp små brønner og innsatte nedsenkbare pumper. Folket utførte også frivillig arbeid lette vanningen. Komiteen tok også steg for å sikre at regjeringens prosjekter som Indira Avaash Yojana nådde de som trengte det mest. Siden det knapt var noen helsefasiliteter i hele området, tok komiteen initiativ til å opprette helsesentre i Kantapahari, Belpahari og Chakadoba. Dette var folkets helsesentral med ambulanser og en gruppe doktorer fra Kolkata. Nærmere 1500 personer besøkte disse sentrene hver dag for behandling. Disse helsesentralene er nå okkupert av de samla styrkene og omgjort til paramilitære baser.

E) Udtanning, kultur og sosial bevissthet: Et charter ble lagt fram av Adivasi Moolbasi Janasadharaner-Komiteen og publisert fra Purulia, der krevde adivasifolket forfremmelse i samfunnet og at språket og skiftspråket deres ble mer utbredt. Faktisk har en stor andel av de innfødtes språk blitt glemt på grunn av domineringen av ett eller to andre språk. Helt naturlig har kravet om anerkjennelse av språket Santhali derfor oppstått. Som en protest mot den kulturelle domineringen av det bengalske språket ble derfor 21. februar – som normalt blir markert som ’Språkets dag’ i både Vest-Bengal og Bangladesh— omgjort til en ‘Svart dag’. Faktisk har det blitt rapportert i media om tusenvis av språk snakket av de innfødte som har blitt glemt som et resultat av globalisering og domineringen av ett språk over et annet. Dette skjer også i ande deler av verden. Denne utviklingen skjer foran våre egne øyne, men vi legger sjelden merke til det. Faktisk har kampen i Lalgarh lagt fram kravet om restaurering av nesten utdødde språk. Sannheten er at i områder der folkets kamper er sterke åpner også muligheten seg for gjenfødelsen av lokale språk. På denne måten oppstår utdødde språk igjen. Dandakaranya har hatt same opplevelse.

F) Folkets domstoler: Det er kanskje unødvendig å slå det fast, men rettsystemet som råder i vårt land er ment å tjene herskerklassen. I Lalgarh satt derfor folket opp sine egne domstoler — Folkets domstoler. Her blir avgjørelser tatt av folket og i den grad det blir noen straff blir det også tildelt her. Det ble faktisk rettet mye kritikk fra noen grupper mot denne formen for rettssystem, hovedsakelig fra borgerrettsaktivister.

G) Kamp mot miljøforurensning: Komiteen gikk til kamp mot en fabrikk som dreiv med direkte reduksjon av jernmalm. Disse tre fabrikkene forårsaket enorm forurensning i området gjennom 15 år. Derfor var det en stor sammenkomst 7. juni 2009 i landsbyen Lodhashuli like ved byen Kharagpur, hvor beslutninger ble fattet for å boikotte fabrikken.

Det er klart at komiteen har integrert en del lokale dag-til-dag-saker med den breiere kampen mot statlig undertrykkelse. Det er vel unødvendig å slå fast at dette ikke ville vært mulig uten aktiv deltakelse fra maoistene. Dette har vært en helt ny erfaring i West Bengals historie og skjedde ikke i første fasen av Naxalitopprøret. Denne alternative utviklingsmodellen kunne ikke blitt implementert uten aktiv deltakelse fra de breie massene i Jangal Mahal.

Intellektuelle sin reaksjon på maoistenes rolle og nærvær

Det er krystallklart at de intellektuelle har reagert annerledes på kampen i Lalgarh enn kampen i Singur og Nandigram. I de to sistnevnte kampene sloss ikke de intellektuelle så sterkt imot statlig undertrykking som mange forventet at de skulle gjøre. Tvert imot; de har blitt veldig skeptisk til det som har foregått i regionen. De som kom fram på et tidlig stadium, trakk seg tilbake og holdt munn. I mellomtiden endret situasjonen seg: CPI ble totalt isolert under valget. Mange intellektuelle fant det mer attraktivt å knytte seg opp mot den sannsynlige vinneren—TMC—av valget som nærmet seg og dermed motta ros og enkle jobber som ‘biddwajjans’ (lærde). (Historien har imidlertid vist at noen av de enten manglet kunnskap eller et minimum av mot for å kjempe imot statlig undertrykkelse og den konstante skremselen fra makteliten. Stilt ovenfor den pysete reaksjonen fra deler av de intellektuelle føler forfatteren svært høyt fraværet av Samar Sen)

Artister og skribenter som besøkte Lalgarh og møtte Chhatradhar Mahato i begynnelsen av ’Operation Lalgarh’ så ut til å være spesielt opptatt av å trekke fram en erklæring fra Chhatradhar Mahato som fordømmer maoistenes vold og åpent distanserer PCAPA fra dem. For bare ved å fordømme maoistene ville de være i stand til å mekle mellom den indiske staten og PCAPA. En velkjent prisvinnende journalist informerte oss gjennom en artikkel at ødeleggelsen av Anuj Pandey sin gedigne bygning kom som et resultat av en avtale mellom CPM og maoistene. Motivet skulle være at dette ville gi en massiv mengde forsikringspenger til sjefen for CPM. På denne måten viste hun hennes fryktelig mangel på sunn fornuft. Samtidig forsøkte hun å fjerne glansen fra den heroiske kampen til Jangal Mahal og å ydmyke folket som kjemper for verdighet og rettferdighet. Man kan bare vise medlidenhet for sånn intellektuelle. Det viktige for oss nå er at svaret på dette avsnittet av den urbane intelligentsiaen avhenger av rollen spilt og influert av maoistene i kampen i Lalgarh.

Hovedpunkt av kritikken

Først, folket i Jangal Mahal har videreført deres bevegelse veldig bra. Det er maoistene som har kommet inn fra utsiden og rotet alt til, misledet og sporet av bevegelsen. Det er deres voldelige aktiviteter som har brakt de samla styrkene på banen. Ifølge borgerrettsorganisasjoner, som APDR er folket blitt skvist mellom statlig terror på den ene siden og våpenglade maoister på den andre. De bitreste angrepene derimot, kom fra to historikerne fra Dehli – Sumit Sarkar og Tanika Sarkar. I en skadefro artikkel for et tidsskrift skrev de følgende følgende:

«Maoistene har gjort uberegnelig skade på bevegelsen. Deres aktiviteter og intensjoner er dekket i hemmeligheter. Deres hemmelige terroroperasjoner uttrykker total likegyldighet for menneskeliv. Deres våpenhandler fører dem inn i tvilsomme finansielle transaksjoner med korrupte maktmenn. De kommer inn i en allerede sterk og åpen folkebevegelse, så starter de en mordbølge som diskrediterer bevegelse og så forlater de befolkningen etter å ha gitt statsapparatet en strålende unnskyldning for å knuse bevegelsen.» (Economic & Political Weekly, 27. juni – 10 juli 2009).

Videre er det maoistene som har sporet av bevegelsen og ført den inn på et voldelig og udemokratisk spor. Dette er hovedbudskapet i kritikken mot maoistene, selv om det finnes flere punkt. For øyeblikket vil vi konsentrere oss om disse punktene.

Maoistisk nærvær

Chhatradhar Mahato har slått fast at Folkekomiteene består av forskjellige politiske retninger, inkludert maoister. Maoistene har et fundament blant massene. De har sin plass akkurat som vi har vår. Lederen for maoistene, Kishenji, sendte ut en pressemelding som slo fast at maoistene har jobbet i Lalgarh siden 1990-tallet. Fra et historisk synspunkt er det et faktum at MCC (en av forgjengerne til CPI o.a) har vært aktiv i regionen siden 1980-tallet. En annen maoistisk gruppe, CPI People’s War har vært aktiv i Belpahari, Garbeta, Shalboni, Lalgarh, Banshpahari, Ramgarh, Sarenga etc fra midten av 1990-tallet. Saker som de jobbet med var følgende: Mot korrupsjon i panchayetene (en type landsbyforsamling, vår anmerkning), å sikre at midler fra regjeringsprosjekter blir riktig fordelt, som for eksempel midler for skogkonservering, som rimeligvis tilhører adivasiene, motstand mot å felle trær som er nyttig for folket; Kamp for å øke prisene på Kendublader og så videre.

Politibrutaliteten kan fortsatt huskes av folk i de urbane områdene i perioden 2001-02. Behula Kalindi og Sulochana Kalindi fra Belpahari ble tvunget til å kle av seg av politiet under en husundersøkelse, for å bekrefte kjønnet deres. Sulekha Soren som var høygravid ble sendt i fengsel under tiltale om å føre krig om regjeringen, alt dette på grunn av at mannen hennes ikke var hjemme. Pyalaram Mahato, en 87 år gammel mann som ikke engang kunne gå aleine ble fengslet under beskyldinger om å være avdelingsmedlem i Folkekrigen. En kvinne med navn Meena Sardar fra Belpahari ble traumatisert etter at politiet utførte under en razzia. Hun ble alvorlig psykisk syk etter å ha tilbrakt flere måneder i fengsel. Og døde tilslutt under uverdige forhold uten å motta noen form for behandling. Man kan også tydelig huske hvordan professor Kaushik Ganguly ble arrestert og banken opp av politiet, hvordan Abhijit Sinha ble hjemsøkt i frykt for å bli arrestert og torturert av politiet og døde like ved et jernbanespor under mystiske omstendigheter.

Jhinka-jungelen har blitt gjort til nyhetstoff gjennom ‘Operation Lalgarh’ fordi jungelen skal være et hjemmested for maoistene. Det var i dette området for noen år siden at Folkekrigaktivisten, Ashim Das Kanchan ble funnet død med arr over hele kroppen. I følge organisasjoner for sivilrettigheter var dette et tilfelle av såkalt «fake encounter killing» (en eufemisme brukt i enkelte asiatiske land om politiets vilkårlige henrettelser for å kjempe mot bande- og gjengkriminalitet). Mange av husene på landsbygda ble ødelagt og plyndret av politiet og de paramilitære styrkene. Folk ble brutalt banket opp, som om sånne tilfeller av tortur var en medfødt rettighet for de statlige styrkene. Eiendom ble plyndret, parafinolje ble sluppet ned i brønnene som var den eneste drikkevannskilden for landsbybeboerne, mat ble ødelagt, husgjenstander, dokumenter og rasjonskort og andre ting ble bare tatt ifra landsbyboerne for aldri å bli returnert. borgerrettsorganisasjoner som APDR har publisert en rekke rapporter med faktamateriale om denne type avskyelige handlinger utført av politiet i Vest-Bengal.

Uansett hvor uhyggelig det må høres ut, faktum er at store deler av de urbane intellektuelle ikke brydde seg om disse forbrytelsene da det ble gjort. I stedet var det alt for opptatt med å motta beskyttelse av regjeringen i Vest-Bengal.

Virkeligheten er at maoistene verken falt ned fra himmelen eller ankom landbygda fra en annen planet. Deres sosiale røtter ligger i Jangal Mahal, uansett hvor opprørende det matte høres ut for (a-)historikerne og deler av de ‘opplyste menneskene’. Med unntak av Kishenj—som kommer fra Andhra Pradseh—så er alle døtre og sønner av den indiske jorda, enten de er adivasi eller ikke. Noen av dem er Sasadhar Mahato, Jagori Baske, Karan Hembrom, Bimal Mandi, Jyotsna, Tarit Pal, Sudip Chongdar og Sumitra Sardar. (HT, Kolkata Plus, 26. juni 2009). I følge rapporten drev alle de nevnte politisk arbeid i regionen på et eller annet tidspunkt. Det at maoistene er folk utenfor som plutselig kommer inn å tok kontroll av bevegelsen – har ingen rot i virkeligheten.

Når det kommer til ’sandwich’-teorien til deler av de intellektuelle, må det sies at de som tror på denne teorien har framstilt massene som blottet for selvstendig tenking, at de er roboter som ikke føler noe selv og bare følger etter, men kan ikke lede. På denne måten ønsker de urbane intellektuelle – som holder seg på trygg avstand av slagmarken – at de besitter all verdens visdom og at de ‘ignorante’ adivasiene må lære av dem for å føre kampen. Jo raskeredisse «lærde» kommer på bedre tanker, desto bedre.

Fredfulle ‘demokratiske’ bevegelser og væpna ‘udemokratiske’ bevegelser

Bevegelsen i Lalgarh har skapt debatter som er gamle i delstater som Andhra Pradesh, men nye i stater som Vest-Bengal. Fra menneskerettsorganisasjoner og det ’sivile samfunn’ har det alltid kommet kritikk når væpna motstandsbevegelser utvikler seg eller når revolusjonære væpna kamper styrker seg. Temaet har blitt varmt debattert i borgerrettsorganisasjoner i Andhra Pradesh og Vest-Bengal i lang tid. I følge noen intellektuelle ble det ’fredfulle og demokratisk’ bevegelsen til adivasimassene sporet av og ble voldelig på grunn av maoistene. De mener at demokratiske kamper skal være fredlige og når kampen blir voldelig og folket bevæpner seg, da mister kampen sin demokratiske karakter. For disse intellektuelle er ’demokrati’ ro og fred og hvis det blir uro og vold, da blir kampen udemokratisk. Det er vel unødvendig å slå fast at sånne ideer har sakte men sikkert blitt lagt fram av det statlige propagandamaskineriet gjennom mediekampanjer og andre måter. Velkjente historikere og intellektuelle har blitt ofre for denne type kampanjer.

Historien beviser uansett noe annet. Det er ikke folket, men staten som er væpna til tennene og det er staten som bruker alle tenkelige voldelige metoder for å holde folket under deres herredømme. Fredselskende folk er derfor tvunget av staten til å starte væpna kamp, siden de virkelige gjerningsmennene av vold ikke etterlater noe annet alternativ. Historien er stappfull av eksempler på dette. De store slaveopprøret ledet av Spartacus mot det enorme Romerriket i år 73 før vår tidsregning som rystet slaveimperiet, var ikke i det hele tatt noen fredfull affære. Tvert imot. Det var væpna og voldelig i sin natur. Hadde det en udemokratisk karakter? Det store bondeopprøret i Tyskland under Thomas Münzer i 1520 var åpenbart væpna og voldelig. Var det også udemokratisk? Det store bondeopprøret i Taiping rundt midten av det nittende århundre var absolutt en væpna affære. Var det udemokratisk? Historien om britiske India er også full av eksempler på væpna anti-koloniale kamper, som for eksempel Det store opprøret i 1857 eller de ledet av Bhagat Singh, Surya Sen, Bagha Jatin, V.G.Pingle og mange andre.

Mange revolusjonære har gitt sitt liv for å gjøre landet vårt fritt for kolonialt herredømme. Kan disse bevegelsene stemples som ’udemokratiske’? Virkeligheten er at alle disse kampene representerer de genuine interessene til det indiske folket og var rettferdig og demokratisk i sin karakter.

I dagens samfunn er det unngålig at det oppstår klassemotsigeler, konflikter og noen ganger, klassekriger. Herskerklassen har alltid utnyttet majoriteten av folket, drept og lemlestet dem, utøvd terror og på denne måten tvunget frem retten til å utøve terror mot folket som de later som de skal tjene. Navn som ‘Blodhund’, ‘Kobra’, ‘Skorpion’, ‘Jaguar’ og andre stalig trente politislaktere viser bare den voldelige karakteren til den indiske staten. Når det undertrykte folket som et svar bevæpner seg, så setter herskerklassen fram krav om lov og orden og nyttiggjør seg av legitimiteten til å drukne folkebevegelsene i dammer av blod. Hvis noen kaller den motstanden for ’terrorisme’, da har definitivt ’terrorismen’ av en annen karakter.

Det påminner en om den amerikanske forfatteren, Mark Twain. I 1889 skrev han en roman med tittelen ’A Connecticut Yankee at King Arthur’s Court’. Jakobinerperioden eller perioden av Danton og Robespeare gjennom den franske revolusjonen blir av mange kalt ‘terrorens regime’. Mark Twain kritiserte dette synspunktet.

Tidlig på 1920-tallet snakket Mao Zedong om terror av to typer, mens han analyserte bondeopprøret i Hunan. Den ene typen av hvit terror, eller kontrarevolusjonær terror; mens den andre var rød terror eller revolusjonær terror. Han skrev:

«[E]n revolusjon [er ikke] noe teselskap, det er ikke det samme som å skrive ei novelle, male et bilde eller broder. Det kan ikke være så forfina, så avslappa og mild, så måteholden, vennlig, høflig, tilbakeholden og storsinna. En revolusjon er et opprør, ei voldshandling der en klasse styrter en annen. En revolusjon på landsbygda er en revolusjon der bøndene styrter makta til den føydale godseierklassen. Hvis ikke bøndene setter inn alle krefter, kan de umulig styrte den rotfesta myndigheten til godseierne, som har vart i tusenvis av år. Områdene på landsbygda trenger et mektig revolusjonært oppsving. Bare det kan reise folket i milliontall slik at de kan bli ei mektig kraft.»

Disse fakta er ikke ukjente for disse skribentene, historikerne og andre som drøvtygger om deres behendighet og faktisk holder seg langt vekke fra slagmarken. Imidlertid, når det kommer til å tilknytte seg den nåværende situasjonen, så klarer de ikke å søke fakta og sannheten. Deres logiske tankerekker stopper å fungere, deres grep om historien blir plutselig borte og de forråder sin uttalte egenskap å begripe essensen i den historiske kampen.

Det har blitt åpenbart at kampen i Lalgarh har vært et seriøst problem for bevegelsen for borgerrettigheter, demokrater og deler av de urbane intellektuelle. Før ble massene angrepet og torturert, de protesterte gjennom opptog, møter og opprop og andre ’demokratiske’ metoder tillat av regjeringen. Den gangen ble ikke den væpna motstanden reist og de intellektuelle i byene stod på folkets side og hevet deres røst. Det stod ikke på støtten i Singur og Nandigram – selv om det var et nærvær av væpna motstand – siden det dominerende partiet, TMC, også var aktive der. Men i Lalgarh var alt plutselig annerledes. Her ble den urbane intelligentsiaen konfrontert med de kjempende krigerske massene. Konfrontert med disse visste ikke de intellektuelle hvilke posisjon å innta. Dette er et helt nytt problem, helt ulikt noen annen situasjon i West Bengal på mange år. Denne komplett nye situasjonen har stilt dem i et dilemma og de har ennå ikke greid å håndtere den nye situasjonen. Det er derfor vi finner organisasjoner, redaktører av små blader og andre som fordømmer både statlig og ’ikke-statlig’ vold i deres erklæringer, artikler og offentlige taler. Å omgjøre de ’undertrykte masser’ til ’krigerske masser’ har redusert de til en sånn ynkelig tilstand!

16. september 2009 organiserte en engelskspråklig dagsavis en tankevekkende diskusjon i Kolkata under overskriften «Maoistene er uten tvil ikke en av oss». De fleste debattantene forsøkte å forklare opphavet til maoistene sin tilsynekomst som systemet sin feil, da ’det ikke leverer’. La oss sitere noen få linjer fra referatet: «Når en landeier kidnapper en landsbyboers kone, holder hun innelåst i huset sitt og misbruker henne seksuelt, og mannen hennes blir bedt om å komme seg vekk når han ber om å få konen tilbake, hva skal han da gjøre? Snakke klisjéaktig om ikke-vold og fred? Eller heve den væpna kampen med alle problemer det medfører og forsøke å få slutt på problemene. I et sånt tilfelle reiste en ungdom fra Andhra Pradesh til jungelen og organiserte en gruppe bestående av 25.000 folk, drepte jordeieren sluttet opp om maoistene». Denne delen ble levert av professor fra Andhra Pradesh, noe som bekrefter synspunktet at det er den undertrykkende staten som føder den væpna motstanden (The Statesman 17. september 2009).

Det er et viktig punkt som vi tror de fleste vil være enig om, inkludert maoistene, det handler om tap av sivile, av medisinsk personell, valgansvarlige i Jangal Mahal-regionen eller vanlige uskyldige sivile. For noen måneder siden ble medisinsk personale og valgansvarlige drept i en landmineeksplosjon i området Belpahari i West Medinipur. Maoistene trodde, feilaktig at disse var sikkerhetsstyrker. Det var de ikke og maoistene har gang på gang beklaget dette. Disse handlingene–selv om de ble gjort i uvitenhet — ble med rette kritisert av deler av folket. For ikke så lenge siden fant et lignede tilfelle sted, denne gangen i Jharkhand. Den gang ble en etterretningsfunksjonær halshogget av maoistene. Dette førte til et ramaskrik i varierende størrelse fra sikkerhetsdepartementet og i media. Maoistene tok seinere, som rapportert i pressa, selvkritikk for å bruke en sånn metode for å bekjempe fienden. Allikevel trengs dette spesielle tilfelle noen flere overveielser.

De to første eksemplene er tilfeller med klar feilaktig identitet, men det tredje var ikke. Regionen hvor han ble drept var i et stammebelte, hvor skarpe våpen som økser, kniver ect brukes av stammefolket som deres tradisjonelle våpen. La oss for et øyeblikk kaste av oss sløret av «sivilisasjon» og heller huske de harde realitietene som er skapt i navnet til denne «sivilisasjonen» av kapitalismen og dens tjenere i land som India; de herskende klassene har gjennom århundrene bare perfeksjonert torturmetodene mot folket, fanger og alle dissidentrøster ikke bare i Vietnam, Afghanistan og Irak, men også i Kashmir, Chattisgarh, Nagaland, Assam, Andra Pradesh og andre områder som vil bringe skam også over noen av de mest brutale karakterene i historia. De fleste av oss fordømmer halshogging som metode for å drepe ’fienden’. Men man kan helt legitimt spørre den herskende eliten, deler av media og sikkerhetsstyrkene hvem de trener opp for å utføre uhørt barbari mot sitt eget folk. Det er faktisk et spørsmål om disse utførerne av vold mot eget folk har noen som helst rett til å reise sånne moralske spørsmål i det hele tatt.

Mens de fleste av oss vel fordømmer bruk av sånne metoder for å drepe en ’fiende’, så kan vi helt legitimt spørre den herskende eliten, deler av media og sikkerhetsstyrkene – som de trener opp for å utføre uhørt barbari mot eget folk – har disse noen moralsk rett til å løfte fram en sånt moralsk spørsmål i det hele tatt? For det andre, denne type kritikk framstår for meg som ganske pussig og sjølmotsigende. Som det har blitt pekt på tidligere har deler av den urbane intelligentsia og noen borgerrettsaktivister har uttrykt deres misnøye ved at adivasisene i Jangal Mahal har tydd til våpen, til og med for sjølforsvar. Den urbane intelligentsia ville heller akseptert at landsbybeboerne brukte tradisjonelle våpen, bare ikke skytevåpen. Hvis det er tilfellet, da er det vel ikke noe problem i å halshugge en person siden tradisjonelle våpen ble brukt.

La oss bevege oss videre til et annet aspekt. Den store delen av det ‘sivile samfunn’ I West Bengal har vendt seg til statlig sponset vold som naturlig og på en måte legitimt. At det kan taes for gitt. For dem er derfor statlig terror mot folket i Lalgarh en legitim anvendelse av vold (som inkluderer arrestasjoner, avhør, langvarlig fengsling, for ikke å snakke om tortur i fengslene). De har aldri satt spørsmålstegn ved eller utfordra legitimiteten til den statlig sponsede volden. Det de bekymrer seg over er omfanget av volden og at de sivile tapene burde reduseres. De snakker bare om lovlighet, om lover som trampes på, men snakker aldri om rettferdighet. De setter ikke spørsmålstegn ved systemet: de forteller bare regjeringa at de må følge reglene og ikke bryte dem. For dem er regjeringer valgt og har dermed en brei støtte blant folket. For dem har ikke regjeringer en klassekarakter. Men når massene i Lalgarh våget å gripe til våpen som et svar på den statlig-sponsede volden og brukte de samme våpnene mot statsmaskineriet og CPMs kriminelle gjenger, en motstandskamp som er legitim fra folkets synsvinkel, da er motstanden utillatelig på grunn av lovene og møtes med fordømmelse fra intelligentsiaen.

For noen folk er det ingen forskjell på statlig-sponset vold og ’ikke-statlig’ vold og begge typene blir fordømt. Fra noen av APDRs folk fordømmer de det førstnevnte med 90 % og det sistnevnte med 10 %. Det samme er tilfellet for noen av redaktørene til små bengalske magasiner og aviser som for eksempel Aneek som ganske religiøst vier noen sider til å fordømme ’den ikke-statlige’ meningsløse volden utført av maoistene. Det treffende spørsmålet her er: kan volden utført av staten mot folket og den utført av folket mot staten, sammenlignes? Ville de også fordømme — kanskje ikke i samme åndedrag—den ’voldelige’ kampen ledet av Bhagat Singh, Surya Sen (to indiske anti-koloniale helter) eller bondeopprøret i Telengana? Ville de fordømme den heroiske væpna motstanden og nasjonale frigjøringskampen av folket i Vietnam, Afghanistan eller Irak? Hvert år bruker den indiske staten millioner på modernisering av styrkene deres, hvis hovedformål er å undertrykke og knuse folkebevegelsene. Dette skjer samtidig som mange lakh av folk (1 lakh=100 000, vår anmerkning) dør hvert år på grunn av underernæring og sult. Har de noen gang utfordret legitimiteten til staten? Har de noen gang krevd en storslått demobilisering av de væpna styrkene og de paramilitære styrkene? Har de krevd at disse pengene kanskje kunne blitt til folkets beste og virkelig utvikling? Kamper kan være av forskjellig karakter—urettferdige og rettferdige. Hvis de ikke klarer å skille disse to fra hverandre, skille mellom vold utført av statlige styrker og væpna gjenger på den ene siden og vold utført av et væpna folk på den andre, da må de også fordømme den lange tradisjonen med væpna kamper utført av folket gjennom vårt lands historie.

Kampen i Jangal Mahal er ikke en spontan bevegelse: Det har vært en veldig politisk bevisst bevegelse. Nå er det klart at maoistene har spilt en viktig rolle i denne kampen. Den urbane intelligentsiaen burde ikke bære uvilje mot dem, for hva er bedre enn at kampen ledes og formes av sønner av jorda, fremfor de som holder seg lang vekke fra den?

Det er mange ting som gjør bevegelsen i Lalgarh enestående: nye metoder for kamp med jevne mellomrom, deltakelse fra de breie folkemasser, klokskap, en alternativ utviklingsmodell, opprettelse av folkemilitser, kvinner taes inn i ledelsen og deltar antakeligvis i politiske beslutninger—alt dette og mange andre ting gjør bevegelsen spesiell sammenlignet med andre bevegelser forut. Retningen som bevegelsen tar viser at den har mye konkret politisk og ideologisk tyngde og en god del kunnskap om militær strategi og taktikk og. Uten den aktive rollen til maoistene ville ikke bevegelsen tatt en sånn retning. Dette utgjør dens største styrke. Samtidig er det maoistiske nærværet og de bestandige krigerske massene, som gjør at den urbane intelligentsia holder seg unna. Hvis folket i adivasi la til side sine skytevåpen (AK-47, landminer og så videre) og brukte deres tradisjonelle våpen (pil og bue, økser og så videre) i kampen mot det massive luft- og bakkeangrepet, da ville de unngåelig ha tapt slaget. De intellektuelle ville avledet stilletiende glede og som under Nandigram ville de startet et stort opptog (stille, selvfølgelig!) med lys og gedigne bannere som krever at slakteren Buddhadev skal henges (tidligere regjeringssjef i Vest-Bengal, vår anmerkning). Ja, de ville nok hatt stor glede av å se ansiktene sine på TV. Lalgarh ville i mellomtiden bli omgjort til et nytt Nandigram. Bevegelsen ville blitt knust. Bondeopprørene i Kina ble brukt av herskerklassen gjennom århundrer for å skape dynastiskifte på grunn av manglende nye produktivkrefter og riktig politisk ideologi. På samme måte ville kampen I Lalgarh, som i Singur og Nandigram, blitt brukt for å skape ‘endring’ slik deler av den urbane intelligentsia ønsker, for ikke å snakke om de parlamentariske politiske partiene. Se det for deg. Enten om man liker det eller ikke, så har kampen i Lalgarh bevegd seg i en annen retning. Dette utgjør dens styrke. For dere som lengter etter et samfunn hvor menneskelige verdier seirer over profittbehovet, så er kampen i Lalgarh håpet for fremtiden.

I dag er ikke kampen i Lalgarh begrenset til regionen Jangal Mahal. Den har fått større utstrekning enn som så og inspirert folket i andre delstater. Det har blitt det nye symbolet på trass og motstand fra det demokrati- og frihetselskende folket i andre land i verden. Solidaritetsbevegelser for kampen i Lalgarh har allerede blitt utviklet i de urbane områdene i West Bengal og i andre delstater. Solidaritetsamlinger, møter og konferanser har allerede funnet sted i utlandet, som for eksempel i Storbritannia, Hellas ect. Den sentrale regjeringen har slått seg sammen med amerikansk etterretning og delstatsregjeringer og satt i gang ‘Operation Greenhunt’ mot folket i vårt land—i Chhattisgarh, Jharkhand, Bihar, Orissa, Vest-Bengal og andre delstater med uttalt mål om å bekjempe den maoistiske bevegelsen. Den sentrale innenriksminister, P. Chidambaram var helt klar når han sa at de behandlet operasjonen i Lalgarh som laboratorisk eksperiment og at hans politikk ville være ’nulltoleranse’ for maoister. Dette er en klar trussel mot folket: det betyr statlig-sponset folkemord og brutalitet blir begått mot folket. De gjør dette fordi de allerede har erklært(gjennom MOUer og så videre) at de vil gi store strekninger av landet vårt, som er fullt av naturressurser, til innenlandsk og utenlandsk storkapital. Noe som vil føre til rovplyndring. De som kjemper imot denne plyndringen — maoister og andre — har blitt blinket ut for angrep og utslettelse i ’utviklingens’ navn. Folket i Lalgarh har reist seg mot dette med hevet hode. I dag eller i morgen må alle intellektuelle, menneskerettsaktivister, lærere, artister, skribenter og andre demokratiske folk ta et standpunkt. Bør de tillate at vårt lands naturressurser selges til privatkapital av den sentrale og statlige regjeringer, noe som vil ødelegge landet vårt ytterligere, eller burde de kjempe imot dette som sanne patrioter?

Gjennom det siste tiåret og lengre har det vært mye militært samarbeid mellom de amerikanske og israelske regjeringene på den ene siden og den indiske regjeringen på den andre. Amerikanske FBI har åpnet kontorer i hovedstaden, og sikkert i andre indiske byer. Det har også foregått flere samla militærøvelser mellom USAs og Indias væpna styrker i Mizoram og andre områder. Amerikansk og israelsk militære embetsmenn har jevnlig kontakt med deres indiske motstykker.

Det vil nok ikke ta lang tid før folket må kjempe imot amerikanske soldater på indiske jord. Det er hvis den væpna motstanden til det indiske folket og kommunistiske revolusjonære bevegelser utvikler videre, tiltross for den væpna mobiliseringen av den sentrale regjeringa og delstatsregjeringene. Konfrontert med en sånn eventualitet, hvordan vil borgerrettsaktivister, intellektuelle, redaktører av små magasiner og andre deler av den urbane intelligentsiaen, reagere? Hvordan ville de reagere når de så folket i deres eget land, deres brødre og søstrer som dør, fall ned og reise seg igjen og starte væpna motstand mot de utenlandske aggressorene som i Indokina i kjølevannet av den amerikanske imperialistiske aggresjon? Ville de fordømme folkets væpna motstand da også, sånn som noen av de gjør i dag? Ville de oppført seg og handlet som patrioter? Eller ville de handlet som roboter som ikke tenker og fortsette å mumle at aggressorene også har rett til et liv?

I 1932, ett år etter den japanske aggresjonen mot Kina, skrev Soong Ching, et ledende medlem i borgerrettighetsorganisasjonen China League, en artikkel om forpliktelsene til ligaen. På dette tidspunktet foregikk det en borgerkrig mellom kommunistpartiet og Kuomintang og var på den ene eller andre måten kontrollert av flere imperialistiske makter. I artikkelen tok hun hovedsakelig opp tilstanden til de politiske fangene i Kina (hvor størstedelen av kommunister). I artikkelen reiste hun kravet om deres betingelsesløse løslatelse. Når hun ble konfrontert med spørsmålet om China League støttet revolusjonen gjorde Soong Ching det klart at ligaen stod for den ultimate seieren for folket og at seieren bare kunne oppnåes gjennom revolusjon. Den urbane intelligentsia og borgerrettsaktivister i dagens India vil nok finne essayet ganske belysende. La oss nå vende tilbake til India. Mange som bor i India i dag veit ikke hvem vi skal se ti for veiledning og lederskap; men mange av oss føler at hvordan vi lever i dag ikke er i nærheten av hvordan vi burde leve, at dagens system allerede har utlevd sin nytte. Systemet har mislyktes og levere og en grunnlegende forandring er nødvendig i majoriteten av folkets interesse. Viser Lalgarh veien?

Det er på høy tid at vi hever stemmen mot denne urettferdige krigen som føres av den sentrale de statlige regjeringer mot vårt folk. Vi må også kreve storstilt avmobilisering av de væpna styrkene og de paramilitære styrkene. Tillegg krever vi at de skammelig store summene hvis mål er å utføre folkemord mot folket vårt folk, heller brukes på å skape et nytt samfunn som er skikket for mennesker.

Oversatt og tilrettelagt av Tjen folket fra Democratic Students’ Union.