Demonstrasjonstog møtt med skarpe skudd

Men arbeiderne lot seg ikke stoppe. Dagen etter var det et stort demonstrasjonsmøte hvor de besluttet at alle ansatte ved stedets sagbruk og fabrikker gikk til streik i protest mot at militæret var tilkalt. Så gikk møtedeltakerne – mellom 3000 og 4000 i tallet – i tog til streikebryternes forlegning i Lunde. Her leste representanter for myndighetene opp den daværende Upprorslagen (Opprørsloven) for demonstrantene tre ganger, noe som innebar at den som ikke etterkom seg påbudet om å fjerne seg, ble regnet som «upprorsman». Loven sa at Den upprorsman dräper, ligge ogill. Det vil si at dersom personer hadde myndighet til å bruke vold mot demonstrantene ikke kunne straffes for det.

To demonstranter ble skutt og drept av en kavalerist da denne sammen med to andre red inn i mengden. I ettertid ble det hevdet av de militære at de så våpen blant demonstrantene, noe hverken politiet eller undersøkelseskommisjonen kunne bekrefte etter demonstrasjonen. Deretter ble to andre demonstranter i tillegg til en tilskuer drept da den kommanderende, kaptein Nils Mesterton, befalte soldatene om å åpne ild mot demonstrantene. De drepte var Erik Bergström, fabrikkarbeider på 31 år, Evert Nygren, en 22-årig arbeider i tillegg til nittenårige Sture Larsson og Viktor Eriksson (35), foruten Eira Söderberg, en tjueårig fabrikkarbeider som var tilskuer til demonstrasjonen. Ytterligere fem demonstranter ble skadd av militærets skudd.

Ulike reaksjoner i avisene

Avisenes reaksjoner på hendelsene i Ådalen 14. mai 1931 var delt etter politiske skillelinjer. Det viser utdrag fra borgerlige og sosialistiske aviser dagen etter. De borgerlige avisene påstod at det var demonstrantene som først hadde løsnet skudd og at militæret måtte besvare denne, og Svenska Dagbladet gikk langt i å antyde at myndighetene ikke hadde noe annet valg:

Under de senaste dygnen ha på vissa ställen i Ådalen härskat ett veritabelt pöbelvälde, underblåst av kommunisternas uppviglingsarbete. Myndigheterna ha praktiskt taget stått maktlösa, och polisen har med korslagda armar sett hur de uppretade folkmassorna på det grymmaste misshandlat en del arbetsvilliga, huru de stormat deras fartyg och under de mest uppseendeväckande former förgått sig mot de arbetsvilliga, som sönderslagna och blodiga, med bakbundna händer, tvingades att marschera framför kommunisternas demonstrationståg – allt medan polisen maktlös stod och tittade på.

Også Göteborgs Stifts Tidning med den nazisympatiserende prosten Ivar Rhedin som skribent presenterte sin analyse av det som hadde skjedd:

I en sinnesförvirring som man gärna ville hoppas vara övergående, men dock har anledning att frukta som ett varsel om andra tider, har folk ryckts med att hylla olyckans offer som hjältar och tillbedja det röda vilddjuret.[ …] Vi blotta också våra huvuden för kapten Mesterton och hans kamrater, som i ett prövande ögonblick icke sveko sin säkert då mycket tunga plikt. Och en av Sveriges i dessa dagar mest hatade och skymfade män bringar vi ett ärligt tack. Det finns ännu svenskar som icke se rött.

Social-Demokraten hadde en annen analyse:

Militären mördar fem arbetare i Ådalen och sårar lika många. Detta fruktansvärda budskap går nu ut över allt Sveriges land, väckande sorg, harm och avsky. En fumlig regering, en svag och omdömeslös länsstyrelse, ett vettlöst militärbefäl, en samvetslös och provokatorisk arbetsgivarepolitik, som opererar med strejkbrytare, där brandämnen bokstavligen hopats . Allt detta bär skulden till det skedda.

Ådalshändelsarna og ettermælet

Militæret ble trukket ut av Ådalen 15. mai. De fire drepte arbeiderne ble gravlagt i en felles grav på kirkegården ved Gudmundrå kyrka. Der står den dag i dag en minneplakett over de falne:

Här vilar
en svensk arbetare
stupad i fredstid
vapenlös värnlös
arkebuserad
av okända kulor
Brottet var hunger
Glöm honom aldrig

Overgrepene i Ådalen 14. mai 1931 førte til store demonstrasjoner i hele Sverige ettersom nyheten ble kjent. Blant annet krevde en stor demonstrasjon i regi av kommunistene i Stockholm 19. mai «Ned med mördarregeringen!». Til tross for at det ble satt ned en kommisjon som skulle etterforske hendelsene i Ådalen, fikk ingen av de ansvarlige for skuddene mot fredelige demonstranter noen straff av betydning. Fire av de ledende demonstrantene ble derimot ilagt fengselsstraffer.

Heller ikke de pårørende fikk noen erstatning for tapet av sine kjære. Etter lang kamp ble de såkalte «Ådalslagarna» innført i svensk lovgivning på 1970-tallet, dette var lover som forbød militæret å gripe inn mot sivilbefolkningen i fredstid. Men i 2006 forsvant denne loven, og det svenske militæret kan nå igjen settes inn mot egen befolkning så lenge de står under politiets kommando.

Hvem hadde skylda?

Flere såkalt «radikale» har i ettertid lagt skylda på hendelsene i Ådalen i mai 1931 på arbeiderne. Hadde de vært bere organisert, ville ikke dette skjedd, har de hevdet. Men dette er å snu saken på hodet. Hele hendelsen var et resultat av ansvarsløs opptreden fra bedriftseiernes side og ikke minst fra myndighetene. Hendelsene i Ådalen skjerpet klassebevissthetet blant svenske arbeidere og sørget også for at det ikke lenger var så lett å hente inn streikebrytere, noe som økte organiserte arbeideres muligheter til å forbedre sin egen situasjon.

En snau måned etter opplevde vi i Norge Menstadslaget, hvor daværende justisminister Vidkun Quisling satte inn soldater mot 2000 demonstrerende arbeidere som ville stoppe streikebryteri ved Norsk Hydros utskipningsanlegg på Menstad ved Skien i Telemark. Den gangen slapp man dødsofre, men 24 arbeidere ble dømt til bøter og fengsel i inntil tolv måneder – mens de ansvarlige for sammenstøtet som vanlig gikk fri.

Bedriftsledelsen forsøker å splitte de fagorganiserte ved å forsøke få noen til å melde seg ut av klubben slik at de streikende . Dette er mobbing på arbeidsplassen, men viser dessverre kapitalistenes sanne ansikt.

LO-ledelsen må kjenne sin besøkelsestid

Det er LO i Gjøvik, Land, Toten og Etnedal – LO GLTE – som organiserer de streikende, og de har gjort et prisverdig arbeide så langt med å mobilisere støtte slik at kampen kan føres helt fram mot seier. Denne kampen krever samhold og styrke på grunnplanet i fagbevegelsen og sympatisører av de streikende.

LO-leder Roar Flåthen har gjentatte ganger uttalt at han mener LO er «verdens sterkeste fagbevegelse». Vi tillater oss mildt sagt å stusse over at «verdens sterkeste fagbevegelse» da kunne svikte arbeiderne ved Åsmund Pettersen & Sønn på Jevnaker, hvor arbeiderne også streika for tariffavtale seinest i vår ved å bruke alt for lang tid på å vurdere om det var riktig med sympatistreik eller ikke. Denne gangen kan ikke LO-ledelsen la sine medlemmer i stikken.

For det er en prinsipiell streik som blir ført. Det handler om retten til å organisere seg og retten til å ha en tariffavtale, rettigheter som er kjempa fram gjennom hard kamp fra tidligere tiders fagorganiserte. Det minste «verdens sterkeste fagbevegelse» kan gjøre, er å sikre de streikende full lønnskompensasjon uten at den lokale LO-avdelinga må trygle og be om bidrag til streikekassa si for å kunne betale ut ganske beskjedne streikebidrag.

Full mobilisering

Vi ønsker lykke til i kampen for arbeiderne ved Bekken & Strøm. De uorganiserte må nå forstå at de må stå sammen med sine arbeidskamerater og fagorganisere seg. LO GLTE må fortsatt mobilisere grunnplanet i fagbevegelsen til streikestøttearbeid, og vi som står utafor konflikta må vise støtte på de måtene vi kan.

Ledelsen ved Bekken & Strøm viser seg som kapitalister av den sorten mange trur ikke fins lenger. Men de fins i høyeste grad. Blant annet har arbeiderne påpekt hvordan bedrifta ikke følger Arbeidsmiljølova.

Bare dette eksempelet viser hvordan kapitalistene helst vil behandle arbeidsfolk – de vil behandle arbeidsfolk på en måte som sikrer at de får en størst mulig del av overskuddet og arbeiderne minst mulig av det, sjøl om det ikke skapes ei krone i verdi uten arbeidere.

Hver dag står mange arbeidere i en situasjon hvor de blir trakassert fordi de er fagorganiserte og står sammen med andre for å kreve sin rett. De streikende ved Bekken & Strøm fortjener vår sympati og støtte – og ikke minst lykkønskninger om SEIER i streiken.

Flere av de store kleskjedene i verden får produktene sine sydd i Bangladesh, et av verdens fattigste land. Tekstilindustrien er den klart største eksportindustrien i landet og står for nær 80 % av den totale eksporten i Bangladesh. Kun landbruket står for en større del av økonomien i det fattige landet.

Landets tekstilarbeidere har protestert i månedsvis, men da landets myndigheter kunngjorde lønnsøkninga i dag, trakk arbeiderne til gatene igjen. De mener ei dobling av minstelønna er alt for lite, og krever at minimumslønna økes til over 500 kroner måneden.

Vestlige kleskjeder tjener stort

Store vestlige kleskjeder som Walmart, Tesco, H&M, Marks & Spencer, Zara og Carrefour tjener stort på utnyttelsen av den lave minimumslønna i Bangladesh. Alle disse får sydd størstedelen av sine produkter i det fattige landet.

Landets politi har også slått hardt ned på demonstrantene. Myndighetene ser alvorlig på protestene siden de frykter at lammelsen av produksjonen gjør at de vestlige kundene kan gå til andre land for å få leveransene i orden igjen slik at folk her i vest fremdeles kan få klær til spottpris på bekostning av skikkelige lønninger for arbeidere i fattige land.

Utbyttinga av tekstilarbeiderne er et godt eksempel på hvordan imperialistisk superprofitt oppstår. Vi ser at Lenins analyser fremdeles holder mål.

«Arbeiderklassen måtte svare hvis de ikke ville begå selvmord (…) I denne situasjonen gikk bananarbeiderne i provinsen Boca del Toro til streik. Regimet svarte med en brutal og allmenn undertrykking utført av 2.000 soldater, noe som førte til fire drepte og mer enn 150 sårede. Men streiken fortsatte og arbeidernes motstand ble hardere. Regjeringa har – i frykt for ei utvikling av arbeiderkampene (man må understreke den reine proletariske karakteren ved kampene, dette er ikke kun en folkebevegelse) – har gått over til en vill «jakt på enkeltmennesker». Fagforeningsledere, lærere, reformistiske politikere, talspersoner for studenter, kvinneorganisasjoner og så videre blir nå forfulgt og arrestert."

Også 1.200 bygningsarbeidere knytta til Panamakanalen har slutta seg til streiken. Studenter blokkerte gater rundt universitetet i hovedstaden Panama by. På tirsdag 13. juli fant den første generalstreiken mot den erkereaksjonære regjeringa til Ricardo Martinelli sted. Den retta seg mot «lov 30» og likvideringa av faglige rettigheter og kriminaliseringa av arbeiderkamper som denne loven fører med seg. I bygg- og anleggsbransjen og blant pedagogene deltok 90 % av arbeidsstokken. Som følge av en stor demonstrasjon i Panama by ble sytten arresterte fagforeningsledere sluppet fri. Regjeringa vedtok også å utsette ikrafttredelsen av en del av loven i nitti dager. Men fagforeningene vil ha avskaffa hele loven. Kampen fortsetter.

På grunn av Panamakanalen er det lille mellomamerikanske landet av stor geostrategisk betydning og derfor alltid i USA-imperialismens interesse. Martinelli-regjeringa, som er tett knytta opp til det erkereaksjonære regimet til Alvaro Uribe i nabolandet Colombia, har latt USA disponere elleve flybaser som blir brukt som basis for kampen mot antiimperialistiske krefter i Sør-Amerika. Landet planlegger også en egen frihandelsavtale med USA, og det kan også nevnes at Martinelli sjøl er utdanna med mastergrad i «Business Administration» i Arkansas i USA. University of Arkansas oppretta så seint som i februar i år et eget «Ricardo Martinelli-stipend» som skal bidra til at flere panamanske studenter skal kunne studere ved universitetet han sjøl studerte ved. Delstatens guvernør, Mike Beebe, utnevnte han også til delstatens offisielle ambassadør. Til sist kan også nevnes at presidenten også er grunnlegger av og styreformann i Panamas største supermarkedkjede, Super 99.

Rodrigo Morales Fensmark fortsetter sitt brev:

«Denne regjeringas hovedhindring for å gjennomføre sin politikk er fagforeningene og i arbeiderbevegelsen. […] Derfor vil de også knekke fagbevegelsens ryggrad, eller i det minste bringe den inn under sin kontroll slik at forholda ligger til rette for byråkratisk manipulasjon.»

Videre skriver han som svar på at flere partier og organisasjoner i andre land allerede har uttrykt sin solidaritet med Panamas arbeidere at:

«[v]årt parti vil konsekvent fortsette å støtte oppropet om generalstreik og alle andre tiltak som kan stoppe «lov 30» og parere denne reaksjonære generaloffensiven mot Panamas arbeiderklasse. Vi arbeider til slutt for arbeiderklassens fagforeningsenhet og kampenheten mellom venstresidas bevegelser og partier. […]"

Solidaritetserklæringer kan sendes til Partido Comunista (Marxista-Leninista) de Panamá: pc_ml_panama@yahoo.com.

Les Tjen folkets solidaritetserklæring her.

Vel, ifølge skattelistene var hennes egentlige inntekt i 2008 på mellom 818 221 og 873 160 kroner. Hun har neppe noen innsikt i hva slags hverdag lavtlønnede kommuneansatte lever i.

Nei til piratsektor – nei til sosial dumping!

NHO Service vil også gi sykepleierne en minstelønn som ligger 21.000,- kroner under hva som er vanlig i privat sektor og det offentlige. Det er viktig for de som arbeider i dette yrket at de unngår sosial dumping. Den beste garantien mot sosial dumping er garanti om en anstendig minstestandard.

I privat sektor er det større spredning hva gjelder lønn enn i offentlig sektor. Dette gjør at det fins sykepleiere som tjener bedre enn i offentlig sektor, men samtidig også sykepleiere som tjener mye dårligere. Det fins ingen tariffavtale for sykepleiere i NHO Service som sikrer anstendig minstelønn for sykepleiere, et yrke som medfører et stort ansvar for liv, helse og trivsel. Som kvalifikasjon må en ha gått gjennom en treårig utdanning og dessuten bli godkjent som sykepleier av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.

Styrk arbeidernes innsynsrett!

Samtidig er det vanskelig å vite hva som er gjennomsnittlig lønn for sykepleiere, siden NHO Service nekter å gi Norsk Sykepleierforbund opplysninger om hva som er faktisk lønn i denne sektoren. I mange andre bransjer mangler også arbeiderorganisasjonen denne innsynsretten. Hemmeligholdet tjener bare en side – arbeidsgivernes og kapitalistenes.

Støtt streiken – for et anstendig arbeidsliv

De streikende sykepleierne fortjener den støtten de kan få. Erfaring viser at folkelig motstand og organisering kan knekke selv den vanskeligste fiende. Et anstendig arbeidsliv forutsetter anstendige lønninger og ordnede arbeidsforhold. Hverken sykepleierne eller vi kan akseptere at de private bedriftene skal vinne anbud og spare penger på sykepleiernes bekostning. Det betyr nemlig også på pasientenes bekostning.

• Sikre sykepleierne anstendige lønninger nå!

• Nei til sosial dumping – styrk arbeidernes innsynsrett i lønnsspørsmål!

• Solidaritet med de streikende sykepleierne!